På vei hjemover

Vi skal hjem. Er over halvveis allerede. Det vil si, dattera skal på Sørlandet sykehus, og jeg skal sove i min egen seng i natt.

Sitter på Helseekspressen. Jeg som hater å være busspassasjer, og jeg hadde til og med skyss hjem! Men hva gjør en ikke for at barna våre skal føle seg tryggere?

Etter forholdene har pasienten det bra. Som jeg har sagt før; ho er en skikkelig liten tøffing denne her og jeg er kjempestolt av å være mora hennes. Ho er nok litt medisinert, så det er kanskje derfor det går så fint nå. Men i utgangspunktet var jeg litt skeptisk til denne lange bussturen med ei som er hjerneoperert, men de visste forhåpentligvis hva de gjorde..

Så det var så mange inne på bloggen, og tenkte det var på tide med den liten oppdatering. Takk for alle koselige og støttende kommentarer forresten, jeg setter pris på de.

Et lite livstegn

Siste besøk på sykehuset for i dag er over. Skal tilbake i morra tidlig. Det går etter forholdene bra, sier de som har peiling på dette. Ho ser vel ganske bra ut også, etter å ha vært gjennom en slik lang operasjon, selv om ho enda ligger på overvåkinga og blir der til i morra en gang.

Ho var sløv, kvalm og hadde veldig vondt i hodet. Vi fikk forklart at det var pga. ødemer etter operasjonen. Ho var litt sinna for at ho ikke fikk sove, hata å bare ligge sånn uten å verken være våken eller i drømmeland. Og slik blir ho hele natta, for de gav ikke noe sovemedisin til folk som var hjerneopererte. De måtte ha full kontroll hele tiden for å se om alt gikk bra. Forståelig nok.

Svulsten er ikke fjerna. De har bare tatt vekk noe av den for å analysere greia. De tror plutselig ikke at den er ondarta lengre! Det bør jo være gode nyheter, men jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på lengre ..

Tror jeg må prøve å sove litt nå .. Det har vært en helt fryktelig dag, mange tårer og enda flere bekymringer. Dattera mi vil hjem og det er ikke noe annet jeg heller vil enn å ta ho med meg akkurat dit. Selv om jeg vet det ikke går. Ikke med alle de ledningene som hang fast både her og der .. og den formen ho er i nå.

Og nå klarte jeg å søle ut ei kvart Coca Cola i senga!! Akkurat ja, god gammeldags feitende cola. Jeg har hatt en syk sprekk i dag. Mer kalorier enn jeg har fått i meg de siste par ukene sikkert, så jeg føler meg både kvalm og utilpass jeg også ..

Shit! Det ser ikke bra ut heller.

Dagen i dag

Vi sov ikke så mye noen av oss i natt. Men det hadde vi vel ikke regnet med heller. Kl. 8 var vi på plass på avdelingen. Jeg mener at ei av de bak skranka der mumla noe om at den operasjonen var utsatt til slutten av uka, men jeg fortrengte det like fort som jeg hørte det. Det kunne jo bare ikke stemme ..

Ventinga i dag var vi godt forberedt på begge to. Det gikk fort og greit, til å begynne med. Allerede kl. 11 hadde dattera tatt de fleste blodprøvene og det andre de måtte sjekke, MRen var unnagjort og så var det bare å vente på kirurgen og anestesilegen. De skulle komme ganske snart ..

Dattera tok det utrolig bra. Til tross for vanvittig sykehusskrekk. Jepp, føler veldig med henne der, må nok innrømme at det sannsynligvis er arv fra meg. Men merkelig nok så blir jeg rolig når jeg har andre å tenke på. Spør ikke hvordan det er mulig. Når det er meg selv det gjelder så er panikken sterkt framtredende og blokkerer all normal tankevirksomhet og andre egenskaper et normalt oppegående menneske er i besittelse av.

Legen kom og heldigvis var dattera den som skulle tas først i morra tidlig. Noe vi også hadde fått bekrefta av en sykepleier, så jeg slo meg til ro med at det jeg overhørte sikkert gjalt noen andre. Vi ble ekstra beroliget av at det var på en avdeling der det aldri hadde skjedd utsettelser eller forskyvninger. Og om det kom et akutt tilfelle ville det bli tatt en annen plass.

En halvtime etter kommer kontrabeskjed. Operasjonen var utsatt til fredag, eller kanskje onsdag. Det var sånn som skjedde hver eneste dag, og helt normalt altså. Det var en annen person som allerede hadde fått utsettelse to ganger som skulle tas først. Jeg kunne ikke bare sitte der og holde kjeft, selv om jeg prøvde iherdig. Jeg vet jo at sykepleieren bare er budbringeren og det er liten vits i å kvele ho, men det betyr ikke at jeg ikke tenkte tanken.

Jeg prøvde å forklare saklig og rolig, enda jeg var fly forbanna. All ventinga vi har vært gjennom, alt rotet med papirer og prøver, alle månedene ingen har kunne planlegge noe, at det var ei lita jente hjemme som venta på mamma, at vi faktisk ikke bodde i nærheten men måtte bo på hotell, og hva pokker skulle vi gjøre i Oslo alle de dagene? Ho forsvant, og skulle prøve å høre med legen .. igjen. Dattera sa jeg så ut som ei olm okse ..

Imens kommer anestesilegen og han hadde ikke min datter på lista en gang! Men han forklarte gangen i dette likevel. Jeg vet ikke om jeg har fått det med meg, men det hørtes ut som om de først skulle ta ut en liten bit og analysere denne, før de bestemte seg for å ta resten. Eller det de kan fjerne, uten å ta for mye av hjernevirksomheten. Første etappe av inngrepet ville ta en liten time, om de skulle ta resten varte selve operasjonen tre timer. Men så måtte vi plusse på tilrettelegging, narkose, overvåkning og oppvåkning. Det er ingen overdrivelse å si at tårene hang løst på dette tidspunktet.

Etterhvert kommer sykepleieren tilbake. Ho beklager at det har vært litt misforståelser og problemer … men joda, ho skal få operasjon i morra tidlig likevel.

LITT misforståelser ja .. hva pokker skal en tro? Nå ville dattera hjem, og det øyeblikkelig. Droppe hele operasjonen og bare leve med denne svulsten så lenge det lot seg gjøre. Ho skulle aldri tilbake på dette sykehuset mer i hele sitt liv! For her var det ingen ho kunne stole på.

Så kommer nok en anestesilege og tar samme samtale en gang til. Selv om vi sa at vi allerede hadde snakka med en .. Men han gav ho iallefall noe å slappe av på, jeg tok jenta mi med meg vekk fra sykehuset, og etter å ha spist på Friday’s i sentrum, installerte vi oss på hotellet mitt. Vi så nok litt stusselige ut begge to, men det gjør jo ikke noe. Kommer aldri til å se igjen noen av de menneskene som satt er inne.

Ho måtte tilbake til sykehuset før 21. Pasienthotellet hadde ikke plass til verken pasienten eller meg. Men de kunne sette inn to senger på et undersøkelsesrom, for de skjønte jo at ho ikke kunne være aleine der oppe. Javel! Hva er det jeg har forsøkt å forklare dem i flere uker allerede?

Kjæresten er kommet og nå er de to installert på sykehuset igjen. Jeg måtte følge dem opp, for det var så trygt å ha meg der. Jeg er så tøff at jeg grein hele veien tilbake fra sykehuset til hotellet, så det må jp være fantastisk å ha noen så stødige, oppegående mennesker med seg. Det er fryktelig å føle seg så totalt hjelpesløs, ikke kunne gjøre en dritt, for at dattera mitt skal få det litt bedre.

Om noen timer begynner morgendagen. Jeg har lovet å komme opp tidlig, veldig tidlig, i tilfelle ho aldri fikk se meg mer ..

Mandagstema # 68 – Gjerder

Mandag, den verste ever ..
Rikshospitalet er et mareritt av kaos, rot, misforståelser og mangel på styring.
Skulle ikke tro det var mulig i et land som Norge.
Men vi er tydeligvis ikke kommet lengre her enn i resten av verden.
Det er bare det at i Afrika f.eks. er det kun damene som holder hjulene i gang,
mens mannfolka bare ligger i skyggen under et tre og drikker.
Skulle nesten tro det var det de gjorde på Rikshospitalet også, og ikke bare mennene.
Vi har hatt en helt jævelig dag, og det meste kunne vært unngått spør du meg.

Sannsynligvis blir dagen i morra enda verre.
Men så må det vel begynne å gå rett vei igjen for oss også ..

Tilbake til gjerder, jeg føler vi har stanget hodet i sådanne hele dagen.
Men gjerdet jeg viser her befinner seg på en bro oppi fjellheimen,
en plass på veien mellom Karmøy og Hovden.
Nærmere beskrivelse kan jeg ikke gi deg akkurat nå.
Bildet er tatt for fire uker siden.

Andres gjerder finner du her:

På plass på sykehushotellet

Fem timer i tog er kjipt. Men egentlig gikk turen veldig greit. Jeg har ei utrolig tapper datter, og så lenge ho tar det så bra går det naturlig nok mye bedre for de som er rundt ho også.

Vi tok trikken til hotellet. Greit å finne frem, det kunne jeg nok faktisk klart helt på egenhånd. Tror jeg. Fikk tildelt rom, låste oss inn, og der var radioen på, en rullestol sto foran senga og oppi senga lå det en mann og en dame. Jepp. Han i resepsjonen hadde gjort feil. Vi kom for seint til å få mat som egentlig var bestilt (eller inkludert), men etterhvert fikk vi bestilt oss en pizza.

Pengene flyr. Med tog, trikk, pizza og min egenandel på hotellet er vi snart oppe i 2000 kroner allerede .. Det er dyrt å være syk i Norge. Men jeg var heldigvis så lur å betale hotellet kontant, hvis ikke kunne jeg jo ha vært så uheldig at de hadde reservert en viss sum på visaen, og de ville muligens vært låst i opptil 10 dager før de ble tilbakeført til kontoen min. Da hadde det ikke vært så mye mer å leve av for meg de resterende dagene.

Har vært ute for det et par ganger før på norske hotell. 3000 kroner ble låst i nesten to uker. Det resulterte i at pengene jeg skulle ha brukt den helga ikke var tilgjengelige. Det ble en skikkelig kjip weekend! Den ganga var jeg ikke engang klar over det, her sto det i det minste oppslag i resepsjonen. Merkelig prosedyre egentlig. Litt frekt synes jeg. Alle har jo ikke ubegrensede midler på lønnskontoen.

Det er ikke lov å ommøblere på rommet. Sånn i tilfelle du lurte på det. Om vi gjør det, og tingene ikke er flytta tilbake når vi reiser, så trekker de 1000 kroner for det. Om vi stjeler med oss et ullpledd som ligger i skapet koster det 750 kroner. Men nå har ikke vi for vane å forsyne oss av andres eiendeler, så det skal nok gå bra. Dessuten har de jo ikke noen konto å trekke det av heller.

I morra skal vi møte på Rikshospitalet kl. 8.00. Må opp tidlig for å rekke noe mat først. Jeg håper bare at de har en plan for dagen, at vi ikke bare blir sittende der og vente og vente før det begynner å skje noe. Tålmodigheten min kommer garantert til å bli satt på en prøve de kommende dagene. Bortsett fra det håper jeg alt kommer til å gå bra.

Norsk helsevesen i et nøtteskall

I går fikk min datter telefon fra Rikshospitalet. De lurte på om ho gikk med på å utsette operasjonen litt ..
– Litt? tenkte ho, snakker de om et par timer, til litt utpå dagen? Men det hørtes også rart ut, for ho har jo ikke fått noen eksakt tid enda. Bare at det er på tirsdag.

Men litt, det var altså til etter jul! Uti januar en gang, for de hadde så mye å gjøre ..

Heldigvis sa ho nei! Men så sitter ho jo igjen der da, med alle tankene. Kommer noen andre til å dø i køen nå, når jeg ikke gir slipp på plassen min? Skyver jeg vekk noen som det haster mer for?

Det er utrolig at det går an, sier jeg. Her har ho gått og venta på operasjon siden tidlig i vår. Blitt gjengjemt på en skivepult i to måneder, fordi legen hadde permisjon. Ho har venta og venta og venta, helt siden de fant svulsten i april. Åsså ber de ho drøye det enda to måneder til?

Dette er mangel på respekt spør du meg. Men det gjør du vel ikke ..

Ho har hatt nok problemer, alt for lenge. Livet hennes er på en måte satt i pausemodus. Så legger helsevesenet ennå en byrde på skuldrene hennes. Her er barnapass ordna og både mor og datter har psyka seg opp så godt det lar seg gjøre. Selv om ikke dattera på fire forstår så mye, så vet ho at mamma er syk og skal reise til et sykehus i morra. Ho blir borte en stund .. Jeg har ordna meg fri fra jobb, eller har iallefall fått meg en sykmelding. Billetter er kjøpt, hotell er booka. Masse ting som måtte ordnes før vi var klare til å dra.

Åsså ber de om en utsettelse? Unnskyld meg, men det er ikke min datters skyld at organiseringa i det norske helsevesenet suger. Nå er det vår tur, og dukker det opp noe mer prekært så får vel en eller annen lege jobbe litt overtid da. slik som i alle andre bedrifter. Denne ventinga går ut over psyken til både den ene og den andre i denne familien.

Ja, jeg er forbanna. Og det er bare fornavnet igrunnen. Jeg synes denne telefonsamtalen var sykt unødvendig, faktisk såpass at den som tok den ikke burde ha hatt en slik jobb. Mangel på empati, mangel på hjerneceller, ikke vet jeg hva det er, men vi tåler ikke flere utsettelser nå. Vi har hatt nok!

Hipp, hurra for lillesøstera mi

I dag har ho bursdag, den flotte søstera mi. Hele 47 år. Vi skal ut der i kveld, drømmemannen og meg, pluss mine to døtre med barn og samboer. Det blir koselig.

Jeg har lovet å bake ei kake, men aner foreløpig ikke hva. Gode forslag mottas med takk. Bakegenet mitt har tydeligvis tatt fri på ubestemt tid.

Jeg fikk melding i går kveld. Ja, opptil flere, noen ganger lurer jeg på hvorfor vi ikke ringer heller, istedenfor å sende 8 – 10 tekstmeldinger frem og tilbake. Men det er jo greit å være etterpåklok. Vi visste jo ikke da vi begynte at det skulle bli så mange ..

Ho lurte på om jeg ville ha besøk i Oslo. Til operasjonen var overstått. Ho hadde både ferie- og avspaseringsdager å ta av, så det kom sikkert ikke til å bli noe problem. Og ja, selvsagt vil jeg det! Nå må jeg bare finne ut om det er ok med en person til i hotellrommet, for jeg booka til en. Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til den turen, men det føles litt lettere nå. På en måte.

Vi bor i samme by, har hytte tett i tett, likevel ser vi veldig lite til hverandre. Vi er skrekkelig forskjellige, skulle egentlig ikke tro vi var i slekt engang. Likner verken utenpå eller inni, og jeg må jo bare innrømme at jeg alltid har vært misunnelig på denne her lille, nette, tynne søstera mi med digre blå øyne og stritt mørk, skinnendet hår. Da jeg var liten forbanna jeg både Jesus og Gud fordi de kunne være så utrolig urettferdige å skape to søstre, som til og med hadde samme foreldre, så ulike. Det var ikke gøy i det hele tatt!! Vel, synes egentlig ikke det er spesielt mye bedre nå heller, men jeg har jo lært meg å leve med det. Livet er urettferdig, og det er lite en kan gjøre med det.

I oppveksten var vi vel ikke akkurat perlevenner. Jeg var stygg med ho, men med god grunn sikkert. Uansett hvor jeg gikk, hva jeg gjorde og ikke gjorde, så sladra ho til mamma og pappa. Jeg kan huske hvor lei jeg var av det mørke hodet hennes som alltid dukka opp bak et hushjørne, en hekk eller en busk. Sladrehanken, det irriterende etterslepet mitt. Alltid var ho der.

Da vi ble mer voksne forandra forholdet seg til det bedre. Da jeg fikk min første datter var ho veldig til stede, og de to har den dag i dag en spesiell kontakt. Alt tante gjorde var en stund veldig kult. Ungen skulle til og med begynne å røyke når ho ble stor, for det gjorde tante.

Ho ble ikke røyker, og nå har tante slutta. Selv om ho ikke bruker det uttrykket selv. Ho har ikke røykt på 7 uker. Etter over 30 år som storrøyker har ho kutta ut! For første gang. Aldri før har ho snakka om at det hadde vært lurt å slutte, ho har aldri hatt lyst til å slutte engang. Ikke en gang da pappa døde av kols, og vi så hvor vanskelig det var å få luft, hvor vondt det var å puste. Ikke en gang da var ho inne på tanken. Men nå har ho likevel gjort det. Jeg er mektig imponert!

Gratulerer med dagen lillesøstera mi. Jeg er veldig glad i deg. <3

Himmelsk # 112

Ukas himmelske bilde fra meg er bare fire dager gammelt.
Måtte ta en avstikker på vei til jobb, nok en gang, fordi himmelen var så flott.
Nydelig var det før åtte på morrakvisten, men det tok en brå slutt.
Siden har det bare regnet, regnet og regnet.
rent bortsett fra en bitteliten periode midt på dagen i dag.

Flere Himmelske bilder finner du som vanlig hos Petunia:

Grått, trist og blaut .. både ute og inne

Det regner. Hele tiden. Vannet renner ned fra oven i uante mengder og det virker som om det aldri skal ta slutt. I dag er det ekstra ille, tåken ligger tungt, ikke bare over tretoppene, men langt nedover i dalen, så utsikten min rekker såvidt til det nærmeste huset foran oss.

Kjipt vær. Kjipt humør. Sånn er det med den saken.

Jeg er ikke på jobb. Dagen i går var et sant lite helvete å komme gjennom. Ja, jeg kom vel ikke helt gjennom den heller, for jeg gikk hjem en time for tidlig. Spurte om å avspasere. Den timen og dagen i dag. Kjedelig å bruke de få timene jeg har til gode på sånt, men det er meg i et nøtteskall. Først prøve så lenge en kan, uten å gå hjem, så bruke opp både ferie og fridager fordi jeg ikke er helt god. Ikke pigg. Mangler energi. Deppa. Kall det hva du vil .. morro er det iallefall ikke.

Jeg er redd. Dattera er redd. Ho sier ikke så mye, men jeg leser jo statusene på facebook. Der er ho ganske rett frem og ærlig, og godt er det. Det er godt å få det ut. Jeg av alle vet jo det. Jeg leser litt mellom linjene også, og vet vel igrunnen at ho har det heilt for jævelig. Og hvem hadde ikke hatt det i en slik situasjon?

I morra har jeg heldigvis fri i turnus. Det er rart så mye en normalt kan holde ut, om en bare øyner en liten fridag langt der borte. Men denne ganga var det ikke nok med den dagen. Jeg er litt på felgen. Klarer ikke tenke på annet enn den forestående operasjonen, er helt fjern og har problemer meg å konsentrere meg. I går grein jeg på jobb. Måtte flere ganger inn på do og bare lot det stå til. Lot tårene renne i strie strømmer. En stund. Så ut igjen til de andre. Takk og lov for skikkelig god, vannfast mascara!

Har ingen planer for dagen. Men en hel haug jeg burde ha gjort siden jeg “bare” er hjemme. Foreløpig sitter jeg her, hører på regnet som plasker ned på utsiden. Takrennene klarer ikke helt disse mengdene så det renner ut over kanten, og det høres virkelig ut som om syndefloden har innhenta oss.

Fyttegrisen for et forbanna drittvær. Jeg hater det! Hadde det enda vært sol og blå himmel, da hadde sikkert det meste vært litt lettere .. eller kanskje ikke ..

Onsdagstema # 136 – Dela/dele

Vær så snill da … del litt med meg også!
Kanskje var det det Zenta tenkte her, men det ser absolutt ikke ut som om
den lille snuppa har tenkt å gi fra seg så mye som
en enslig liten rosin engang.

Det er mange måter å dele på, og mye som kan deles.
Eller som her,
ting en aller helst vil beholde for seg selv.
;o)

Flere bilder fra ukens onsdagstema finner du her: