Ubrukelig, utdatert halvgammel kjærring

Sånn har jeg følt meg i en uke nå. Eller forsåvidt enda lengre, men det er på et helt annet plan enn det vi snakker om her. Så når en liksom føler seg sånn på flere felt av ganga – da blir det bare jævelig rett og slett. En mørk, laaaang tunnel der du ikke kan se noen utgang. Og om du finner den derre utgangen så vet du fanken ikke om du tør trø ut i lyset heller. For hva venter der?

Det store, ukjente, skumle ..

En tror liksom alltid at livet skal bli lettere med årene. Men sånn er det altså ikke. Egentlig blir det bare verre og verre … 

Dårlige fremtidsutsikter for yrket mitt er jo forsåvidt ikke noe nytt. Men jeg har alltid håpet at det iallefall ville holde ut min tid. Altså noen år til. Det er jo tross alt fortsatt unge mennesker som tar utdannelse som typografer, eller sorry, grafikere som det nå har hett i en del år. Og hvorfor gjør de egentlig det hvis det er så avleggs?

Hadde jeg vært ung i dag .. tja, hva pokker ville jeg da ha tatt for en vei? For å være ærlig, jeg har ikke peiling!! Og det har jeg ikke nå heller, her jeg sitter og føler meg veldig uønsket og overflødig, og alt for gammel til å bli arbeidsledig. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på om jeg går inn i det nye året uten jobben min. Jeg har ikke lyst til noe annet. Jeg elsker det jeg holder på med. Jeg er flink til det. Har aldri angra et sekund på den veien jeg valgte. Her har jeg følt meg plassert på riktig hylle helt fra første dag. Jeg har bare hatt tre forskjellige arbeidsgivere i hele mitt liv, et trykkeri og to aviser. Og jeg kan ikke noe annet ..

Denne jobben har jeg hatt i 18 år. Og jeg har gledet meg til nesten hver eneste dag. De dagene som ikke har vært så bra har det som regel vært andre ting som har spilt inn, ikke selve jobben eller kollegaene mine. For de er også helt unike! Så denne nedbemanninga fremkaller akkurat samme følelser hos meg som da x-mannen gikk for en del år tilbake. Vi hadde noen flere år sammen enn det jobben og jeg har nå. Det er ubeskrivelig vondt. Og det hjelper ikke meg noe at vi er flere i samme båt. Jeg får det ikke noe bedre inni meg, eller økonomisk, ved at en god del av mine kollegaer også lider samme skjebne.

En av tre på huset må gå. Det er mye det! Og jeg jobber i den mest utsatte avdelingen. Vi er 13 i dag og skal være tre igjen når nedbemanningsprosessen er ferdig. Jeg er jo ikke så dum at jeg ikke forstå at det må gjøres noe pga. sviktende inntekter, ny tid og alt det der. At det må en omlegging til. Hallo, jeg forstår jo at verden går fremover og at de få eldre menneskene som fortsatt elsker papiravisen ikke er nok til å holde liv i den slik den har funka til nå. Jeg forstå at bedriften må kvitte seg med unødig ballast for å ikke synke til bunns. Jeg har full forståelse for det, jeg har har jo drevet et trykkeri en gang i forrige århundre, og jeg skjønner jo såpass at det skal lønne seg. Så jeg er ikke forbanna eller noe sånn, bare veldig lei meg ..

Veldig, veldig lei meg. Jeg har bomull i hodet og bare negative tanker – om det meste. Aller mest meg selv og min eksistens. Jeg har til og med hylt og skreket til mannen min og bedt han pakka sakene sine og forsvinne. Fordi jeg bestemte der og da at han helt sikkert fikk et mye bedre liv uten meg og alle de problemene jeg nå går i møte. Han kunne jo til og med bare finne seg ei mye yngre dame, som hadde langt igjen til overgangsalder og elendighet. Istedenfor å trøste meg ble han jo, forståelig nok, forbanna, så vi hadde vår aller første trette siden vi traff hverandre for snart åtte år siden. Det var en ny opplevelse gitt .. og den varte hele forrige helg! 

Jepp, jeg har hilst på den berømmelige kjelleren. Og ikke bare trappa. Hele uka. Og her er det ikke noe koselig kan jeg bare fortelle deg. Jeg sover ikke noe særlig, orker ikke en dritt, er litt sånn zombie-aktig og kan sitte i evigheter og bare glo rett fremfor meg. På ikke noe. Mens tårene triller. Vel og merke når jeg ikke er på jobb da. For der gjør jeg så godt jeg kan, bare litt mer alvorlig og stille .. og jeg griner helst på do.

De irriterende, teite tårene. Herregud, de vil jo ingen ende ta. Kunne ikke den fuktigheten heller funnet veien til andre plasser på kroppen, så hadde jeg iallefall hatt et problem mindre! Men nei da .. så enkelt er det ikke!

Men jeg er ikke bare lei heller. Jeg er livredd. For fremtiden. For med et flott svennebrev som stammer fra dinosaurusens tid så fins det ikke en eneste jobb for meg utenfor dette huset. Selvsagt er jeg ikke på samme stadiet som da jeg sto der som nybakt mor til en tre måneder gammel baby og fikk dette etterlengta svennebrevet, sånn cirka på midten av 80-tallet. Jeg har jo hengt med helt til nå. Tross alt. Men jeg har ingen papirer på det. All kursing og opplæring har vært internt, gjerne av en annen kollega som kunne litt mer, så jeg har ikke et eneste bevis på at jeg kan noe som helst! Jeg er gått ut på dato. Dermed stiller jeg på lik linje med dem som ikke har noen utdannelse, og de har det jaggu ikke lett i dagens arbeidsmarket. Til og med ikke når de har alderen på sin side. Og hva da?

Økonomien går rett i dass, etterhvert. Men det er ikke bare det som bekymrer meg, jeg vet ikke en gang om det er det jeg er mest redd for.. Tanken på at jeg ikke skal ha noe å fylle dagene mine med er mye verre. Jeg trengs liksom ikke noen plasser. Jeg betyr ikke en dritt. Jeg skal kanskje våkne om morraen og ikke ha en eneste plan for hele dagen. Uka. De neste årene.

Den tanken er nesten helt uutholdelig!

Våkenetter og annen dritt

Her går alt sin veldig skjeve gang.
Egentlig føles det som om alt rakner. Ingen god følelse.
Det har vært ei jævelig uke, for å si det mildt.
Og det tar vel en god stund før det blir noe bedre denne ganga.

Bildet over er fra i dag morges.
Eller, jeg vet ikke om folk flest kaller det for morra’n før halv seks.
For meg er det natta egentlig.
Men jeg har ikke sove noe særlig i det siste.
Da denne natta ble en vaskeekte våkenatt gav jeg bare opp etterhvert,
og fant ut at jeg likegodt kunne få unna dagens trimtur.
Ikke så mye annet å finne på på den tia av døgnet.

Bikkja er sjokkskada enda.
Kanskje ikke så rart,
for da vi hadde gått ei mil og var kommet hjem igjen ringte vekkerklokka!
Den var 7 ..

#nedbemanning #oppsigelser #sluttpakker

En gladnyhet kan jeg også servere:
MR’en til dattera var helt fin denne ganga også.
Dermed kan vi puste ut i seks måneder til.
Og det er jo fantastisk!!

:o))

Litt ubegripelig ..

Hei, hei på en frædda’. Her sitter jeg, med raggsokker og vasstrukne tær. Jeg har hatt en god tur på morrakvisten, men denne ganga var jeg ikke så heldig at jeg rakk hjem før himmelens sluser åpnet seg. Så når en forsåvidt ikke har investert i noen skikkelig, vanntette joggesko så går det som det går .. Og det blei klissblaut kan jeg bare fortelle deg. All over.

Det er ganske rart. Om noen hadde fortalt meg for et halvt år siden, at det aller første jeg kom til å tenke på når jeg åpna øynene på morrakvisten, etter ei kveldsvakt, var hvor jeg skulle legge dagens tur, ja da hadde jeg jo trodd at de var gått fra konseptene. For det høres jo bare teit ut! Iallefall til meg å være. Men nå er jeg her. Og det er jo ganske utrolig! Det er mulig jeg ikke var helt våken da jeg låste meg ut hjemmenfra, etter å ha pussa tennene og hoppa inn i noe som til forveksling kan likne treningstøy .. og at det er hele grunnen. Men drit i det. Jeg kommer meg jo i det minste ut!!

Det regnet litt da jeg gikk .. eeeeh, småjogga, ut av gata. Derfor tjuvlånte jeg en caps av drømmemannen. Ikke helt et drømmehodeplagg, men det var det jeg fant i farten. Å gå fort, eller småløpe, med hette på er jo helt forferdelig. Men caps er helt ok og veldig praktisk med bremmen som tar av for vanndråpene. Bare en klarer å fortrenge hvordan en ser ut da. Men det er ikke så farlig på denne strekninga.  Det sjelden jeg treffer andre folk her. Og det er helt greit. Spesielt når en lissom skal prøvejogge litt innimellom. Les: i nedoverbakkene ..

Zenta begynner å skjønne tegniga nå. Selv om dette er alt for tidlig for den bikkja å starte dagen. Men når jeg itrer meg disse flotte treningstightsene og joggeskoene som ble kjøpt på salg for 5-6 år siden for snaue 400 kroner, da våker ho!! Ho som normalt må skyves ut av verandadøra i håp om at ho gidder å tisse litt før jeg skal på jobb. Merkelig, og jeg trenger ikke engang si at vi skal på tur. Jeg prøver å faktisk å gjøre som om ho ikke er der, for å slippe at ho blir så vill og galen på dette ugudelige tidspunktet. Men det er uten hell .. ho har skjønt det nå. Og jeg går jo aldri tur uten at ho er med. Sånn er det bare.

Endestasjonen var Kvislevann i Songdalen. Eller snuplassen heter det vel. For når vi er kommet hit, er det like langt hjem igjen som de kilometerne vi allerede har tilbakelagt. Omtrent samme tur vi hadde for to dager siden. Men vi tar litt forskjellige små omveier i skogen her og der sånn at det ikke skal bli så ensformig.

Frem og tilbake er nesten like langt. ;o) Appen min slutta av en eller annen grunn å funke da vi var halvveis. Men siden jeg selvsagt sto der og knota litt på mobilen så merka jeg jo det og kunne bare starte den igjen. Og det må jeg bare si, hadde det ikke vært for denne sportsappen, og at jeg legger ut disse greiene på facebook, så tror jeg ikke jeg hadde kommet så langt som jeg har gjort til nå. En kan jo liksom ikke bare kutte ut igjen, når en har publisert dette her for all verden. Det forplikter litt på en måte. Selv om facebookvennene mine sikkert er drittlei hele greia, så fortsetter jeg nok på dette viset. Jeg blir sprekere, de blir lei av meg, men det skal jeg nok overleve.

Dagens outfit. Særdeles sporty som du ser. :o))

Ønsker deg som kikker innom ei god helg. Jeg skal på jobb om en drøy time, så denne helga er av den litt avstumpa typen for min del.

Rammes kvinner av femtiårskrisa?

Long time – no see.  Her går dagene i sin vante tralt. Og som bildene viser kan en helt alminnelig onsdag i august være riktig så flott. Iallefall om en jobber kveld og bruker timene tidlig på dagen i skogen. Fint vær, fin tur, fornøyd hund og trøtt kjærring. Akkurat sånn ble denne dagen.

Turen ble på over ei mil. Første langtur denne uka, men i forrige uke var det tre av dem. På over mila. Og tro det eller ei, på de siste turene har jeg faktisk småjogga litt. Jeg, som aldri har jogga i hele mitt liv! Vet ikke helt om dette er positivt eller negativt jeg ..

Ble du imponert? Føler meg veldig sporty og flink innimellom. Men lurer skrekkelig på når dette oppskrytte overskuddet inntreffer. Det der som kommer med frisk luft, riktig mat og bevegelse vettu. For nå bør jeg ligge temmelig godt an der gitt. Men hjelper det noe? Nope .. ikke så langt jaffal. Men nå satser jeg sterkt på at formen blir fenomenal om et par uker. Antibiotikatablettene jeg har gått på i over tre uker er nemlig tatt, alle som en, og fredag inntok jeg den siste. I fjorten dager etterpå måtte jeg være forsiktig med sola, så da regner jeg med at de henger igjen i kroppen så lenge. Og etter det .. Åh! Kan nesten ikke vente til underet slår til og jeg får betaling for all denne gåinga. For da regner jeg med at det dukker opp ei sinnsykt sprek kjærring her i min kropp. :o)) 

Det er litt skummelt. Er overbevist om at jeg er hardt rammet av femtiårskrisa. I tillegg til overgangsplager og annen dritt .. For hvorfor skulle jeg ellers prøve å hive meg på denne joggebølgen?

Men får forresten kvinner noen sånne kriser? Jeg har alltid trodd at det var mannens “overgangsalder” på en måte. Bare det at den inntreffer i slutten av trettiårene. Når de forlater unger, kjærring, hus og hjem for ei eller annen snerten liten snelle som smiler hele tiden. Helt til gubben har bytta ut det gamle livet til fordel for det nye .. og hverdagen slår til for fullt. For det gjør den vel i de aller fleste tilfeller. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden, for en stund selvsagt, men absolutt ikke for resten av livet. Rart ikke flere forstår det egentlig. Etter å ha sett på andres tabber.

Ja, ja, jeg har visst begge deler jeg. Femtiårskrise og overgangsalder. Som den eneste utvalgte i hele verden! Sikkert fordi jeg har vært i klimateriet såpass lenge at det ikke fins så alt for mange kvinnelige hormoner igjen her. Og det er sikkert like greit, for da har jeg jo absolutt ikke behov for å bytte ut mannen i noe yngre og fyrrigere. Har igrunnen mer enn nok med den jeg har til tider .. og noen ganger skulle jeg nesten ønske han var henimot 80, og ikke bare 49!

Hehe. Ellers har jeg det bra! ;o) Litt bloggtørke her for tia. Har egentlig en del jeg kunne ha skrevet om. Mange bilder jeg kunne ha vist. Jeg lever i beste velgående, men har liksom mista gnisten til å blogge. Har sikkert noe med hormonene å gjøre det også, de er jo roten til all elendighet etter fylte 40!!

Det er veldig koselig at jeg får meldinger om at jeg er savnet her inne. At noen har merka at jeg er blitt litt stille og lurer på om alt står greit til med meg og mine. Det setter jeg stor pris på.

Tusen takk. <3

Leieboere til besvær

Hvis du kikker godt på bildet ser du en snik som er på vei inn i huset. Uten tillatelse! Dette fine fuglehuset fikk jeg i bursdagsgave av svigers for noen år tilbake. Det har alltid hengt her, bortsett fra om vinteren, da tar jeg det ned sammen med all annen pynt som pryder uteplassen på hytta. I år fikk vi plutselig vepseinvasjon her ute. Og her er huset de flytta inn i! Kjempeubehagelig! For det var ikke bare snakk om noen få kryp som fløy rundt over alt. Huset de okkuperte ble fjernet og tetta igjen. Uten at det hjalp noe særlig. Snarere tvert i mot.

Det er vepseår i år. Så det forklarer jo litt. Vi har nemlig aldri hatt det store problemet med veps her ute tidligere. En og annen som har flydd fordi, jada, det er jo helt normalt. Men ikke dette! En må jo være forsiktig før en åpner munnen til og med, om en skal spise eller drikke ute. Frekke, små kryp som kan ødelegge så mye. Iallefall om en har litt panikk .. Jeg er ikke helt der men kan ikke si jeg liker dem heller.

Andre leieboere kan også irritere litt til tider. Hybelboeren for eksempel. Han flytta inn igjen (har bodd her i et par omganger) for tre måneder siden. Var så interessert i leiligheten, ville iallefall ha den for et år for da skulle han kjøpe seg egen leilighet. Vi var jo sjeleglade for det, for det er jo sykt stress å finne ny leieboer. Og nå flytter han .. igjen ..

Jeg har annonsert og fått haugevis av interesserte. Det tyter inn forespørsler hver eneste dag. Nå går han som bor der inn i oppsigelsesmåneden, og da har vi krav på å vise den frem. Men neida, han nekter å slippe oss inn! Så jeg sitter her med en liste på 16 potensielle leietakere som vil se hvordan det ser ut, uten at jeg kan slippe dem inn. Istedenfor har han funnet en ny leieboer til oss. Men jeg har ikke lyst til at han skal bestemme hvem vi skal ha inn i huset vårt. Når jeg har så mange å velge mellom. Dermed kan det se ut som om vi mister en måneds utleie fordi fyren plutselig er blitt så vrang og vanskelig. Og det irriterer noe sykt!! Lurer på om det er god nok grunn til å ikke gi han tilbake depositumet som er på en månedsleie ..? Har googla, men finner ikke ut av det der heller.

Det er mye rart som vil leie. Så mange blir luka ut med det samme. Vi vil helst ikke ha husdyr der inne. Og helst ikke noen som ikke har jobb og fast inntekt heller. De som har mamma eller pappa til å ringe for seg når de er over 25 år er heller ikke aktuelle. Dessuten bør de kunne snakke norsk også. Men du vet jo aldri hvordan personen er, før han eller hun sitter der på andre siden av veggen og viser sitt sanne jeg. Da er det nesten litt for seint, for å få ut noen igjen bare fordi vi ikke liker trynet på vedkommende går jo ikke. Selv med en månedes oppsigelsesfrist begge veier.

Men det ordner seg sikkert .. etterhvert ..

6,5 km på quisten

God søndag der ute. Her starta dagen skrekkelig tidlig. Jeg har sovet dårlig i natt, alt for varm, klam og svett, og hadde sykt vondt i beina. Det toppa seg da jeg attpåtil begynte å hoste, så da gav jeg opp og tilbragte mesteparten av natta i halvveis sittende stilling i sofaen.

Ei natt med hjernen på høygir altså. Grubla både på det ene og det andre, alt utenom store verdensporblemer da. Det overlater jeg til andre som får betaling for sånt.. Her er det mer på dette nivået: Når skal denne jækla varmen forlate kroppen min? Hvorfor er beina så vonde? Hvorfor ble denne helga så dritkjedelig? Hvorfor må jeg bli så skrekkelig sur og lite omgjengelig bare fordi jeg har vært syk en stund? Og hvorfor pokker har vi aldri noen penger til overs? Små personlige problemer altså, som kan virke som filleting for de fleste andre, men som er mer enn nok for meg. Og den der morroklumpen som har sagt at en ikke skal frykte overgangsalderen fordi det ikke er høna, men eggene som går ut på dato .. han skulle jeg gjerne ha kverka!! For når sant skal sies, så ødelegger denne overgangsalderen sinnsykt mye. Og om det ikke blir bedre enn dette fremover så føler jeg nesten at jeg ikke har noe liv .. egg og heteturer er jo bare peanuts i forhold til all den andre elendigheta. Om du ikke skjønner hva jeg snakker om så gjør du kanskje lurt i å nyte livet før overgangen inntreffer. Etterpå er det nemlig for seint..

Toppen av lykke? Jo, det var selvsagt da jeg fikk kjøpt en fin, brukt komfyr til hybelen til en overkommelig pris. Men så kanta faenskapet på hengeren (stroppa løsna, aldri skjedd i historien før, for min mann knebler det vi har med på hengeren så en skulle tro det aldri skulle av igjen). Vel, det ble tur til søpla istedenfor .. Hipp, hurra!! Lykkefølelsen denne helga varte omtrent i en halvtime!

Da er vi like langt der. Uten komfyr på hybelen, og forsåvidt uten leieboer også. Har ei liste så langt som et vondt år med potensielle folk som vil bo her, men det er sykt vanskelig å velge. Men han som har sagt opp har betalt ut denne måneden også, og er ikke helt flytta ut, så vi har noen uker på oss. Men det er jo en idiotisk tid å få ledig hybel på, for alle studentene trenger jo boplass fra august. Typisk!

I håp om å restarte hjernen tok jeg en morratur. Hunden vår er som den verste fjortisen du kan tenke når det gjelder å stå opp tidlig. Ho er fortsatt litt sjokkskada etter matmors ville påfunn. Tenk å gå ut før ni da!! Ikke er det fint vær heller, men vi kom oss heldigvis hjem igjen før alle himmelens sluser åpna seg på likt. Selv om det ikke hadde betydd så mye til eller fra, for blaute var vi jo uansett. 

Et hundeliv er ikke så aller verst faktisk. En god, stor pinne og bading så er det ubeskrivelig hærlig rett og slett. Faktisk frista det meg også litt det der. Ja, badet altså, men droppa det i dag. Hadde kanskje følt meg litt teit om jeg lå der og vaka i bare nettoen om det kom et annet menneske som var tidlig på’an. Hmmm .. kanskje en annen gang .. De kunne jo for eksempel bare ha kikka en annen vei om de tilfeldigvis hadde kommet over meg der i det våte element. Forresten så traff vi ingen i dag. Alle lå sikkert under dyna helt til vi var hjemme igjen. Det er jo tross alt søndag!

Vi har et flott turterreng her. Omtrent rett utenfor stuedøra.

Sommer sa du? Vel, det er iallefall ganske høstlig her i dag .. og akkurat nå er jeg sjeleglad for at jeg ikke sitter på hytta og skal pakke oss hjem i dette drittværet. Men neste helg, da må vi bare, for da skal vi ha Cognac Klubben der ute .. men først er det jobben som kaller. Og jeg er ganske klar for det. En uke sykmeldt er ikke det samme som en uke ferie. Jeg foretrekker absolutt den siste der, og håper det er lenge til jeg skal feile noe igjen. Helst ikke i år jaffal!

Nyt siste rest av helga da. :o)

Første fredag i august

Det er kanskje snart på tide å gjenoppta mitt nye liv igjen? Selv om kiloene ikke har sneket seg på igjen i løpet av alle disse ukene med utskeielser så betyr ikke det at jeg har tenkt å kjøre på med alt det usunne igjen sånn til hverdags. Jeg har vært sykt heldig som ikke har fått noe vekttillegg etter uker med tilbakefall.. Spis hva du har lyst på, og ikke beveg deg mer enn du gidder. Det var planen for sommerferien. Uten dårlig samvittighet. Selv om jeg ikke helt klarte å gjennomføre det med glans. For jeg må vel innrømme at den samvittigheten til tider gjorde at alt det gode ikke var så fantastisk godt likevel. Det finn en litt sånn ekkel bismak på en måte. Men nå er det slutt. Iallefall om ikke så lenge. Før syndene henger seg fast rundt midjen, hodet og resten av kroppen igjen.

Noe som har forandret seg radikalt er frokostvanene. Jeg, et typisk lunsjmenneske, har alltid bare hoppa over dagens første måltid. Helt til jeg starta med NOKA-dietten i vår. Da var frokost et must, om enn i flytende form. Jeg trenger ikke ha så mye nå heller. Men noe. Et eller annet. Og det til og med om jeg står opp før 6 på morrakvisten. Det sklir litt ut når drømmemannen er hjemme sammen med meg, for han er sånn som kan spise to ganger om dagen, bare ganske mye mer enn normalt. Han samler det opp liksom. Og trenger ikke mer. Så der er vi litt i ubalanse.

Vi er begge enige i at vi skal trimme mer. Men på hvilken måte er heller litt vanskelig å finne ut av. Jeg liker å gå, lange, raske turer. Uten kaffipauser og kos. Han synes det er dritkjipt, tar for lang tid og har sjelden lyst. Egentlig. Han vil heller sykle. Det liker ikke jeg. For jeg er så redd for å kante, redd for å bli påkjørt og synes bakkene er et helsike å komme opp. Når han da bare sykler fra meg så gidder jeg ikke en gang forsøke. Så sånn er det med den saken! Men vi likte begge to å gå på spinning. Selv om ingen av oss er tilhengere av å gå inn for å trene når været ute er så flott. Dessuten koster det jo skjorta, så foreløpig har vi ikke helt bestemt oss for om vi er villige til å bruke så mange penger på å sykle stand-by inne i et svett, illeluktende lokale.

Tenk at vi allerede kommet til august. Denne måneden hvor sommeren plutselig går over til høst. Iallefall er det veldig merkbart ute på hytta. Lufta blir liksom klarere og blåere, båtene i sundet blir færre, holmer og skjær blir litt mindre okkuperte, nærbutikken stenger. Blir en boende igjen på hytta er det som å være på en øde øy. De aller fleste flytter hjem. Det blir veldig stille. Lynga begynner å blomstre – og da er det iallefall ingen vei tilbake. Høsten har tatt over og sommeren er definitivt slutt for denne gang.

Ja, ja, orker ikke dvele ved det. Gleder meg heller over at jeg har klart å komme meg ut en tur i dag. For første gang denne uka. Det var både godt og kleint. For formen, den er helt fraværende. Men nå kan det jo bare gå en vei, og det er oppover – igjen! 

God helg til deg som stikker innom. :o)