Litt grått og kjipt vær denne fredagen

Sånn skikkelig støvelvær altså. ;o) Men i morra er vi visst blant de heldige som får et lite gløtt av sola utpå ettermiddagen. Kanskje vi må benytte lørdagen til å ta en båttur eller noe, siden vi nå en gang fikk sjøsatt “skuta” vår så tidlig. Hytteturen vi skulle vært på ble avlyst. Så det blir en rolig hjemmehelg dette også. Mer som normalt altså. Og det er helt greit.

Er litt bedre i kroppen etter tvangstreninga i går. Har våkna med skallebank siden mandag. Men det kan jo ha noe med at jeg ble litt stressa av å måtte avgårde såpass tidlig, på noe jeg absolutt ikke hadde lyst til. I flere år har jeg slitt med hodet, enda jeg gledet meg til å gå på jobb. Jeg innbiller eg at det har noe med tinnitusen å gjøre. At jeg alltid befinner meg i et himla bråk, og alltid er så trøtt. Skulle gitt mye for et par stille dager innimellom!

Jeg er jo igrunnen en skikkelig morrafugl. Var iallefall. Men nå er det vanskelig å få kroppen til å spille på lag. Som regel våkner jeg mellom fire og fem og må opp og ta noen tabletter, i håp om at skallebanken kan gi seg før dagen begynner. Om jeg derimot skal noe på morrakvisten klokka ni (som før i tia ble sett på som langt på dag), så må jeg helst stå opp tre timer før for å la kroppen gå seg til litt før jeg skal avgårde. Det er ikke alt som funker så greit sånn med en gang nemlig, blant annet kan det å dusje og vaske håret virke helt uoverkommelig til tider, og det er sykt irriterende. 

Vi fikk en ny overnattingsgjest i går. Når den ene blir henta kommer den neste. :o) Barndomsvenninna mi fra Jæren jobber i barnevernet og når ho har noen saker her nede så pleier ho å overnatte hos oss om det passer slik. Det er veldig koselig. Nå er ho avgårde på jobb, men vi får noen timer sammen før ho skal videre i kveld. Vi har kjent hverandre fra vi gikk i tredje klasse, om jeg ikke husker helt feil, og ho er vel grunnen til at jeg er så fascinert av naturen på Jæren.

Ønsker alle en god helg. Og før du aner det er jeg tilbake med et nytt innlegg her… :o)

Se! Ho løper!

Torsdag! Og det betyr jo trening på morrakvisten nå. Hmmm… I dag var jeg ikke så flink at jeg gikk til og fra, vi hadde nemlig en overnattingsgjest her, og ho måtte leveres i barnehagen først. Så da hadde det blitt alt for mye stress med å komme ut av huset, og det gidder jeg ikke når det står ei søt lita snuppe med håret til alle kanter og ønsker mormor god morgen. Ho sover til ho våkner av seg selv, og så koser vi oss skikkelig. Med frokost og lys på bordet. 

Dermed kom jeg nesten for seint! Jeg som hater å ha dårlig tid, og enda verre ikke være på tiden. Klokka 6 sto jeg opp, bare for å slippe å stresse. To minutter på ni parkerte jeg bilen og ilte mot møteplassen. Det regnet som pokker, og jeg er absolutt ikke en så ihuga treningsnarkoman at jeg trener i bare treningstøy da skjønner du! Neida, her var det fullt regntøy og lag på lag med treningstopper og gensere under. Hele tre stykker, for å være sikker på at jeg ikke skulle fryse! Det eneste som mangla var støvler og paraply. Men hadde jeg dukka opp med det ville nok de andre trodd at jeg var helt idiot! 

I dag skulle de teste kondisen vår eller noe sånn. Vi løp iallefall på tid. Eller løp og løp. Jeg løper ikke. Har aldri gjort det. Løper ikke etter bussen en gang, for den tar jeg ikke. Men i dag skulle du bare sett på kjærringa altså! Ja, vil ikke påstå at jeg fløy avgårde akkurat, men jeg småjogga litt innimellom. Av en eneste grunn: Jeg hater å komme sist!

Min kropp er ikke skapt for løping. Det fant jeg vel ut allerede på barneskolen da vi jevnlig måtte løpe 60-meteren! Kan egentlig ikke tenke meg noe så teit. Men i dag gjennomførte jeg med stil, omtrent som en flodhest på land vil jeg tro. Så får jeg bare håpe at alt dette hovne ikke blir så helt ille utover dagen og morgendagen.

Aner ikke hva tiden min ble jeg. Men det får vi kanskje vite når disse 12 ukene er over. For da er det nemlig på’n igjen, og så skal de se hvor mye sprekere de har fått oss i løpet av denne tiden. Jeg tviler sterkt på at det blir så store forskjellen for min del, og om det skjer så er det sannsynligvis fordi det da er oppholdsvær og regntøyet ble igjen hjemme. Og kanskje har jeg bare en t-skjorte på meg isteden for tre, og det kan jo hjelpe litt på.

Jeg er fortsatt ikke noe flokkdyr. Vi var riktignok ikke fullt så mange i dag, for noen har tydeligvis ramlet av lasset allerede. Og det var ikke så forferdelig som tirsdag heller, da vi var rett på utsiden av kakseleilighetene på Tangen. I skogen er det jo normalt å gå tur eller løpe, i sentrum føles det skrekkelig idiotisk. Det er liksom for sånne som bare vil vise seg, tenker jeg. Og jeg er heller i motsatt ende av den skalaen. Jeg vil helst være usynlig.

En kommer ikke så langt her i livet med den innstillinga. Det har jeg jo funnet ut for lenge siden. Jeg kan ikke fordra å bli lagt merke til. Og akkurat det er sikkert noe medfødt. Jeg har ikke en gang lyst til å svare når navnet mitt blir ropt opp, for da er jeg redd det er så mange som snur seg for å se hvem det er …å prate i store forsamlinger er helt uaktuelt. Med store forsamlinger mener jeg mer enn tre personer. Hehe. Jeg må være sykt trygg på folkene rundt meg om jeg skal ta ordet. Dermed snakker jeg ikke med de andre som er tvunget med på denne treninga heller. Mens andre går to og to ved siden av hverandre og prater, så går jeg aleine. Som det alltid har vært …

Nå er jeg trygt og godt hjemme i mitt eget hus. Og siden jeg var så flink til å gjennomføre, til og med småjogge litt, så har jeg spist to skiver med Nugatti som belønning. Jepp, Veldig glupt. I know. Egentlig liker jeg ikke Nugatti heller…

 

Vil du se hvordan dette går kan du følge midtlivskrise på facebook HER

#treningpåblåresept #frisklivssentralen #møljetrening #veientiletbedreliv #trening

Vage minner fra barndommen

I går da jeg gikk til byen tok jeg en svipp innom min barndoms gate. Huset er vel solgt minst tre ganger etter at min søster og jeg solgte det da pappa døde. En av gangene var vi faktisk på visning. Det var rart. Hele huset er bygd om på innsiden. Verken kjøkken eller stue var der det hadde vært. Rart, men på en måte godt også. For det var liksom ikke “vårt hjem” lengre.

Her bodde jeg fra jeg var to til jeg var 18. Jeg har jo alltid tenkt at vi hadde en flott barndom og oppvekst. Mamma og pappa holdt sammen, de jobbet begge to i trykkeriet som befant seg i første etasje i huset, og vi ble vel sett på som “de rike ungene i gata”. Vi hadde bil, båt, hus og hytte, siste skrik i klesveien og manglet aldri noe.

Huset rommet altså tre generasjoner og en arbeidsplass. Mor, far, to barn og ei farmor. Vi hadde alltid et kjæledyr eller tre. Katt, hund, gullfisk, undulater, hamstere, og til og med skilpadden Olga bodde her noen år.

Foreldrene våre jobbet alltid. Så det var nok nærmere tre, fire årsverk her enn to. Men siden det var i samme huset som vi bodde følte jeg aldri at jeg hadde en yrkesaktiv mamma. Når vi kom hjem fra skolen var hun alltid der for oss. Hjalp med leksene og smurte mat. Tiden ho var borte fra jobb måtte tas igjen på kveldstid. Når vi hadde lagt oss. Å være selvstendig næringsdrivende må ha vært et slit, men de klaget aldri. Noen ganger tenker jeg at det ikke er rart at mamma bare ble 58 år.

De dreiv med barnearbeid, disse foreldrene våre. Dermed fikk de dekket opp de ekstra årsverkene med å jobbe skrekkelig mye selv og så ta i bruk døtrene. Så fort vi kunne brukes til noe hjalp vi til i trykkeriet. Etter skolen, i helger og i ferier. Og vi fikk betaling for det. Så vi var nok de ungene med mest lommepenger i hele kvadraturen vi på den tiden. Dermed lærte vi fort at vi måtte jobbe for pengene. Ingenting kom av seg selv. Så jeg er egentlig nesten litt glad for at mamma og pappa ikke kan se meg nå, her jeg sitter på ræva og tar imot sykepenger uten å gjøre noe for dem.

Vi hadde også plikter i huset. Eller, alt hadde en pris, så var det litt opp til oss hva vi valgte å gjøre. Men å ikke gjøre noe var ikke et alternativ! Jeg var nok litt lat innimellom, så lillesøstera mi tjente ganske godt i perioder. Egentlig var jeg både irritert og misunnelig på den lille drittungen, som er 2 år og 4 måneder yngre enn meg, men jeg ble jo ikke rikere av den grunn.

Å pusse vinduer gjorde jeg derimot helt frivillig, ganske så ofte. Spesielt i skoleferiene. For da var det nemlig en superkjekk gutt som var på besøk hos besteforeldrene sine i andre etasje i blokka på andre siden av gata. Under over alle under begynte kjekkasen også å pusse vinduer av og til, så vi sto der i hver vår andre etasje, med gata imellom, og skulte på hverandre. Det ble med det!

Jeg husker ikke så mye fra barndommen jeg. Og har vel bestemt meg for at det ikke er noen vits i å grave så dypt i det. Noen minner dukker opp innimellom, men om de ikke er av det koselige slaget så bare begraver jeg dem så fort jeg kan igjen. Uansett hva det er, så er det liten vits i å fundere over slikt nå. Et hus kan skjule mange hemmeligheter, selv om alt ser perfekt ut utenfra.

Dette var i forrige århundre faktisk. Treninga i går derimot er ganske fersk. Og den sitter godt i kroppen, for å si det sånn. Ikke akkurat sånn normalt lemster. Jeg har hovnet opp i alle ledd, mellom knokene på fingrene, i ankelen og rundt knærne. Veldig rart, og det er skikkelig vondt. Allerede i morra er det på’n igjen. Jeg håper bare det kjennes bedre ut til da. 

Her har våren tatt en liten pause igjen. Håper den ikke blir så langvarig. :o)

Tvungen møljetrening på blå resept

Utstyret er det iallefall ikke noe i veien med. Det som kan kjøpes altså. Og i går måtte jeg faktisk kjøpe nye innesko. For det hadde jeg jo ikke. Har mange sko, sykelig mange egentlig, men ikke noen som kunne brukes inne i en sal.

Ute derimot … Vel, siden våren er kommet for fullt og vi ble så mange på denne treningsgruppa (enda en ting å få panikk for), så ble det utetrening istedenfor. I ei mølje på Tangen Ytterst. Nede med Bystranda altså. Påminnelsen på sms’en tikket inn i går ettermiddag, og jeg kjente bare som magen ville vrenge seg. Ute i all offentlighet. Sammen med en heil haug andre. Som en saueflokk, eller som et reiseselskap på fellestur, med guiden og flagget først i køen.

Været var knallfint! Så rett etter 8 på morrakvisten gikk jeg ut i treningstøy og tursko. Sekk på ryggen med vannflaske og nye, nesten rosa sko. Sånn i tilfelle trenerne ombestemte seg og vi skulle være inne likevel.Den eneste følelsen jeg har omkring dette er at jeg ikke har lyst, og at jeg er litt småforbanna på legen min som tydeligvis tror jeg aldri beveger meg. Det er visst derfor jeg har vondt over alt også, i hennes hode … 

Vel, i dag starta det altså. Dette nye og spreke livet mitt. Trening på blå resept. Fordi legen min tror jeg bare sitter på ræva, spiser chips og drikker cola. Fordi det må man vel gjøre for å bli så feit som dette, og i tillegg ha høyt blodtrykk og det siste gøyale som er lagt til: fibromyalgi og muligens et lite snev av me. Jeg sto nok temmelig langt foran i køen der disse tullediagnosene ble utdelt!

Dette er ikke gøy! Det er lenge siden jeg har grudd med så mye som jeg gjorde til dette. Virkelig, virkelig grudd meg. Det er jo ikke for ingenting jeg tusler rundt inni skogen aleine med bikkja. Eller med drømmemannen. Jeg liker meg aleine! Jeg er ikke skapt til å være sammen med så jækla mange mennesker på en gang. 

Men jeg skal gjennomføre det. Bare for å vise at for lite bevegelse ikke er grunnen til alle vondtene. Iallefall ikke i dette tilfelle. Jeg skal bare bite tennene sammen og gjøre det vi får beskjed om. Gjør det vondt, så kan jeg sikkert klare å fortrenge det til jeg er kommet trygt hjem igjen. 

Jeg skjønner ikke hvorfor trening i flokk er noe bedre enn andre ting. I dag varmet vi opp ved å gå fra Aquarama til Tangen ytterst. Så var det bli-kjent-lek ved å kaste en ertepose mellom oss og først si vårt eget navn til den vi kasta til. Etterpå si navnet til den vi kastet til! Og så var det jo om å gjøre å kaste litt sånn på kryss og tvers.

Herregud!!! Så teit! Jeg følte meg nesten som en barnehageunge. Jeg kan ikke fordra selskapsleker, og dette var mange hakk verre! Etter å ha blitt godt kjent (husker ikke et eneste navn nå), så var det tid for diverse øvelser nede på gresset. Litt styrke og litt kondisjon. Jeg har til og med småjogga noen meter på morrakvisten. Slå den da! Jeg som aldri har jogga i hele mitt liv. Nesten aldri jaffal. Men det ble ikke noe gøyere av den grunn.

Jeg er ikke lat. Og bare for å motbevise det for, ja Gud vet hvem, så spaserte jeg frem og tilbake til byen. Det tok ca. 45 min hver vei. Skrittene/tallene over her er bare turen frem og tilbake. Ikke under treninga. I og med at jeg bor på toppen av helvetesbakken til Tinnheia så ble jeg faktisk mer svett og sliten av turen til og fra enn av hele den timen med møljetreninga.

Og nå sitter jeg her i sofaen. Samvittigheten burde ha vært på topp etter denne økta. Men jeg er mer irritert enn noe annet! Og så gruer jeg meg til torsdag, for da er det på’an igjen! Føler meg ikke mer sliten enn normalen, men det der er jo ille nok sånn som det er.

Så når skal det gå over da? For det lovet de nemlig, at en skulle få overskudd og føle seg så mye sprekere og bedre i løpet av disse 12 ukene. Jaha, da lurer jeg jo litt på hvorfor jeg ikke ble sprekere i høst da vi virkelig gikk inn for å gå, drømmemannen og jeg. Hver eneste dag hele uka, i flere måneder. Det eneste jeg oppnådde med det var å havne rett i kjelleren. Helt utmattet.

Vel, nå kan ikke dagen min bli verre iallefall. Jeg har møtt opp og gjennomført første dagen på vei mot en bedre hverdag. Og det vil jeg jo gjerne ha. En bedre hverdag hvor jeg føler at jeg lever og ikke bare eksisterer. Så da er det vel bare å nyte timene, før det plutselig blir torsdag og det er på’n igjen! Da skal vi møtes i Baneheia. Hurra!

Vil du se hvordan dette går kan du følge midtlivskrise på facebook HER

#treningpåblåresept #frisklivssentralen #møljetrening #veientiletbedreliv #trening

Fine søndagen – som ny og ubrukt står …

Så ligger den her foran meg – søndagen. Helt ubrukt og klar til å fylles meg noe som er koselig. Eller fornuftig. Eller noe som burde ha blitt gjort for lenge siden. Tja. Det er maaange ting å ta av her, for å si det sånn. Ikke så mye som blir gjort for tia, verken fra burde- skulle- eller må-lista!

Jeg har ikke stått opp akkurat tidlig heller. Sånn mellom 9 og 10 en gang. Og likevel er jeg dritt trøtt. Alltid. Det er en sann plage! De to siste dagene har jeg våknet med sykt vondt i nakken og hodet. Såpass at jeg har tusla inn på badet i 4 – 5 tia for å ta noen tabletter. Noen ganger er jeg så trøtt at jeg ikke er helt sikker på om jeg har tissa eller tatt de rette tablettene når jeg våker igjen for å stå opp. Innimellom tror jeg faktisk at jeg sover litt der jeg sitter på dolokket. Får vel bare være glad for at jeg ikke ramler rett i flisene … Jeg lever farlig for tia ser du!

Vi holder på å klikke av en særdeles rastløs hund her. Ei uke uten tur, det merkes godt for å si det sånn! Og likevel skal han helst ta det med ro enda en uke. Jeg vet ikke helt om vi orker det. En liten båndtur kan vel ikke skade så mye. For nå freser han rundt i hagen så plenen skvetter rundt ham. Og det er vel like ille som å gå en liten tur.

Bildene over er fra båtplassen vår i Otra. Den største elva på Sørlandet, som renner fra Setesdalsheiene til Kristiansand. Båten vår lå ganske så aleine i går. Bortsett fra noen “vrak” som har ligget ute i hele vinter. Der både kalesje og andre ting henger og slenger etter en vinter uten noe særlig tilsyn. 

Tenker det er på tide å spise litt frokost nå. Før søndagen plutselig er over .. uten at det har skjedd en dritt. Kos deg med det du har tenkt å fylle dagen med. :o)

Og der starta båtsesongen


Bildet er fra sommeren 2016.

Synes du det var litt i tidligste laget? Ja, du har sannsynligvis rett. Men vi pleier alltid starte til påske, og påska i år er jo litt seint ute. Så dette er helt etter normalen.  Vi kan jo være litt uheldige, det kan sikkert fortsatt komme snø, men krysser alt jeg har for at vi slipper det.

Vi skal på Cognac klubb 1. april. Og det er på hytta til et av de andre parene i klubben. Det begynner allerede kl. 15 og de som skal hjem blir kjørt i land før det blir mørkt. Vel, vi kommer i egen båt og kan gå når vi vil, og vil vi ikke gå så kan vi alltid overnatte i båten også. Det var i det minste planen. Årets første overnattingstur i båten altså! Og ja, det er tidlig, selv til oss å være!

Jeg har tilbragt to dager sammen med et sykt barnebarn. Synes det er godt jeg kan være litt til hjelp innimellom, og nyter å ha barn og barnebarn så nærme at jeg kan se dem flere ganger i uka. Men noen ganger glemmer en liksom hvorfor en ikke er på jobb selv, og hjelper muligens med litt mer enn en skulle … som litt tøyvask og rengjøring og sånne kjipe greier. For at dattera som jobber fullt og er aleine ikke skal bruke hele helga på det. Jepp, det var sikkert ikke så lurt, men det gjorde godt å glede noen! Og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen …

Noen lærer aldri vettu! Og ei av de sitter her! Og ho er veldig glad for at det ikke er den kommende natta vi skal tilbringe i båten. I dag skal vi bare få ned litt puter og sånne ting, som har overvintret i garasjen. Polering og innvendig vask får vente til sommeren kommer. I 26 varmegrader og sol, iført bikinien en skikkelig smeigedag på Sørlandet. I bikinien? Eeeeeh, eller sommerburkaen da, som jeg vurderer å kjøpe i år!

God helg til deg som stikker innom! :o)

Har kjøpt meg ny høne

Gult er kult! Det høres iallefall kult ut når en sier det på denne måten. Sannheten er at jeg egentlig ikke synes gult er så skrekkelig kult. Eller fint. Til påske kanskje, men ellers? Nei. Egentlig ikke.

Kjøpte noen gule putetrekk og en løper i høst. Pluss noe annet dill. Men det ble litt rart. Likevel kom det gule frem igjen etter at det røde, som jeg heller ikke liker så god, ble pakka ned etter jul. Ble vel litt revet med etter å ha surfa rundt på forskjellige interiørblogger og -blader. For første gang i mitt liv omtrent. For her har jeg nesten aldri kjøpt slike ting som alle andre bare ha. Ingen bokstaver på veggen, eller i vinduskarmen, ingen Omaggio-vaser eller hva de heter, ingen kubelysestaker … Kan ikke skryte på meg at vi har det noe særlig moderne, verken her eller der.

Men nå er jeg klar som et egg jeg. Til påska altså!

På byturen i forgårs kjøpte jeg meg ny høne. Med tilhørende hane. Var de ikke litt søte da? Normalt befinner vi oss på hytta uti skjærgården i påska. Så hjemmepåske har jeg vel aldri hatt i hele mitt liv. Bortsett fra for noen år siden da vi pussa opp stua. Det tok litt lengre tid enn påska for å si det sånn … men ble greit når vi endelig ble ferdige!

Ting tar tid, spesielt når futten er gått ut av kjærringa. Men det er tydeligvis noe jeg bare må leve med! Både jeg og drømmemannen. Men jeg tror ikke han synes dette er så ille. Egentlig. For det er jo måte på hvor mye en mann gidder å holde på sånn etter jobben. Igrunnen så tror jeg han synes det var litt for mye futt her før det stoppa opp. Men det kunne jo godt ha stoppa på halvveien heller. Ikke sånn fra full til null på rekordtid. Det kan jo gi noen og en hver et lite sjokk.

Etter kjærringa parkerte i sofaen blir det ikke gjort så mye her. Jeg kan jo ikke finne frem pisken og bosse rundt her når jeg ikke deltar i arbeidet selv. Det er jo litt frekt! Men vi har iallefall fått ommøblert i stua. Med det resultatet at stua virker dobbelt så stor, og faktisk tror jeg det blir skikkelig koselig også. Når bare det kommer opp litt bilder og lys her og der.

Det tar også tid! Jeg fant et stort bilde på Skeidar, av et verdenskart i bruntoner, og var så sikker på at det passa perfekt mellom disse Howard-stolene, som vi også har kjøpt brukt til halve prisen av ny pris. Men den gang ei, da vi kom ut der var det ikke så fint likevel. Dermed ble det dårlig med shopping den ettermiddagen. Drømmemannen mener vi bare kan forstørre noen av fotografiene mine, og det kan vi sikkert, men det hadde jo vært litt gøy med litt andre ting på veggene også .

Kan ikke skryte på meg at jeg er gått i tenkeboksen. For jeg orker ikke tenke på det heller. Akkurat nå. Men etterhvert finner vi sikkert ut av det. Vi har jo god tid, og absolutt ingen store selskaper som står og venter på å bli rigget til hjemme hos oss. Som en konfirmasjon eller dåp eller noe i den duren. :o) 

I dag tror jeg det er 10 år siden vi traff hverandre for første gang. Drømmemannen og jeg.  Og siden har vi vært sammen nesten hver dag. Første date var på kino. Men da hadde han allerede vært med og gått tur med Zenta, schæferen jeg hadde før Jonas. En hund er en flott måte å bli kjent med nye folk på. Det blir omtrent som å be noen med hjem for å se på frimerkesamlinga, bare nå måtte stakkaren gå med på tur og vise om han dugde i skogen eller ei. Han skulle bare visst at om det ikke hadde gått så greit, så hadde han nok blitt skvisa ut ganske så kjapt igjen. Men i følge skotøyet han kom med, så var ikke akkurat skogsturer det han gjorde mest på fritiden! Men det har vi jo selvsagt fått fiksa for lenge siden!

Jeg har vært barnevakt i dag. For en syk tulle som blir fire i juni. Nå skal jeg bare svippe innom dusjen før jeg skal passe det minste barnebarnet i noen timer. En dusj hjelper sikkert for det meste. Er ikke helt pigg akkurat nå, men det er jo ikke noe styr å passe på noen av disse. Siden været er så fint må jeg vel ut å gå litt også tenker jeg, før det er natta.

Håper alle har hatt en fin dag. :o)

Når er man egentlig god nok?

De siste dagene har vært fæle! Jeg er ikke akkurat fornøyd med tingenes tilstand. Jeg kjeder meg. Jeg er sur og grinete. Eller bare veldig stille. Jeg klarer ikke å innse at dette er livet mitt, sånn ble det bare, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg har prøvd og prøvd i årevis. Likevel gikk det ikke. Det skal jeg bare fortelle deg, dette er tidenes nedtur!

Hodet vil, men ikke kroppen. Og det der har jeg alltid tenkt har vært omvendt. At det var viljen det var noe galt med. At de som ble sittende på dette viset ikke gadd. Jupp! Jeg har vært dømmende, i mitt stille sinn altså, jeg er ikke den som går til angrep på noen. Jeg har jo ikke noe med hvordan andre lever livet sitt.

Jeg vil bare leve mitt liv jeg. På en god måte. Ikke med så mange vondter og begrensninger som det består av i dag. Med noen tullediagnoser som ikke en gang kan påvises. Herregud, dette er skikkelig flaut! Og innmari kjedelig! Jeg holder rett og slett på å kjede vettet av meg. Likevel orker jeg ikke å gjøre noe med det. For jeg er så sliten. Irriterende sliten. For ingenting. Og det er også skremmende, for sliten er et ord jeg omtrent ikke har hatt i mitt vokabular tidligere. Å være sliten var for pingler, og der var ikke jeg. Om jeg nå bare fortrenger denne slitenheten, og likevel prøver å utrette noe uten at kroppen egentlig går med på det, så kan du være så forbanna sikker på at den tar hevn! 

Kanskje kroppen vet at jeg aldri har likt den? Så nå tar den igjen for alle årene jeg har forbannet speilbildet mitt. Eller alle årene jeg bare har bitt tennene sammen og stått på, uten å ta hensyn til alle signalene jeg fikk underveis. For de var der, det innrømmer jeg glatt. Men jeg trodde jo at de kom til å forsvinne etterhvert, bare jeg ikke ga de noen oppmerksomhet. Jeg skulle bare og skulle bare …

Ta det med ro og sove kunne jeg jo gjøre når jeg ble gammel. Og det var jo ufattelig lenge til! Nå sitter jeg her med alle de nedbrytende og ødeleggende tankene. Kjærringa som vil så mye, men ikke får til en dritt. Eller, nå som det har gått så lang tid på dette viset, så vet jeg ikke en gang om jeg vil lengre heller! Jeg er på nippet til å bare gi opp.

Jeg føler jeg stanger hodet mot veggen. Hele tiden. Og slikt blir man absolutt ikke lykkelig av. Snarere tvert i mot. Kjærringa har så sykt mange stygge tanker om seg selv, og alle disse dagene som ikke er fylt med noe som helst. Hadde jeg utdypet dette så tror jeg nesten jeg hadde blitt tvangsinnlagt en eller annen plass! Men så gal er jeg jo ikke blitt enda, at jeg forteller hvordan det egentlig står til.

Det er akkurat som jeg straffer meg selv på en måte. Fordi jeg ikke går på jobb og gjør noe for de pengene som kommer inn hver måned. Eller, de har iallefall kommet inn hver måned, det spørs jo hvordan det går nå som nav overtar. Det blir vel en kamp det også! Og akkurat den er jeg ikke helt sikker på om jeg takler nå. 

Jeg har lært fra jeg var liten at for å nyte må man først yte. Ingenting er gratis her i livet. Og snyltere liker vi ikke! Det er nesten så jeg ser skuffelsen i øynene til både pappa og mamma. Hvordan kunne DU bli sånn?? Vi sa jo … akkurat ja.

For all del, ikke kos deg Marit! Der funker jeg fortsatt, med å snakke ned meg selv. Jeg vil faktisk påstå at jeg er en ekspert på det feltet. Har maaaange års erfaring vettu! Jeg jobber på et vis intenst med å gjøre dagene triste og grå, fordi jeg ikke fortjener noe bedre. Og det er helt naturlig for meg det der. Slik at jeg virkelig skal kjenne på ensomheten ved å ikke ha en jobb å gå til. Selv om det å jobbe egentlig er alt jeg vil. Jeg passer jo ikke til å drive dank på denne måten. Selv om det er akkurat det jeg gjør. Det er nesten så jeg lurer på om jeg er blitt schizofren også, oppå alt det andre som ikke er som det skal

Egentlig tror jeg at jeg er en ganske ok person. Ei som vil at alle andre rundt meg skal ha det godt. Og om jeg kan hjelpe med noe for å lette andres liv, ja så gjør jeg det med den største selvfølgelighet og glede. Hvorfor er det da så sykt vanskelig å vær litt snill med seg selv? 

Jeg er godt over 50 år. Og jeg har akkurat like teite tanker i hodet som da jeg var 14! Er det mulig? Lurer litt på om det er noe alvorlig galt i topplokket mitt jeg. At alt oppi der på et tidspunkt, rundt fjortisalderen, slutta å utvikle seg. Men på andre felt er jeg jo ikke helt idiot, så det virker ikke som om det heller er grunnen.

 

Jeg forsøkte å glede meg selv i går. Jeg spaserte til byen sånn plutselig. Uten å ha noen mål og mening med den turen. Jeg måtte bare vekk herfra, få litt luft og forandring. Men det endte opp med at jeg på veien bestilte en frisørtime (skrekkelig greit når salongen har fått online booking), og mens jeg ventet på den gikk jeg på byens koseligste kafe og drakk en latte og spiste en halv focaccia. Var egentlig ikke sulten, men hadde absolutt ikke problemer med å trøkke ned noe heller. Til tross for at jeg følte meg litt dum der jeg satt aleine, mens alle de andre vellykkede var ute og koste seg med en kollega eller ei venninne.

Jeg fikk skyss hjem igjen. Drømmemannen kom og henta meg da han var ferdig på jobb. For da orka jeg ikke tanken på å gå opp alle oppoverbakkene. I kveldinga var vi og spiste pinnekjøtt hos svigers. Det var faktisk veldig koselig. Og heldigvis var bare en av mine svigerinner med familie der. Ikke fordi jeg ikke liker de andre, de er den beste familien jeg kunne havna oppi, men det blir litt mye lyder og kaos når alle er samlet med stort og smått. Og det klarer jeg jo heller ikke, derfor er jeg temmelig usosial og sier nei eller avlyser det meste..

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg er blitt straffa på dette viset! Har jo lest at en ikke får mer enn en kan bære, men hallo, den grensa har jeg for lengst nådd! Tror faktisk at jeg var kommet så langt allerede da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg føler at hele livet mitt har vært en kamp på et vis. For å overleve. For å bli likt av alle rundt meg. For å være god nok. For å finne en ny jobb. For å gjøre meg uerstattelig i den jobben jeg hadde. For å klare meg selv uten å være avhengig av andre. For at drømmemannen ikke skal bytte meg ut med ei på 32. Lista er uendelig lang.

Men hva er egentlig god nok? Ja, det kunne jo vært interessant å hatt et svar på det …

Frodiths lille vår-challenger: Vår-lyd

Åttende, og siste, bidrag i foto-challengen til Frodith.

VÅR-LYD

Her er jeg kanskje litt sær, for de aller fleste irriterer seg vel over måkeskrikene.
For meg betyr det at våren er her!
Vi kan ut på hytta i skjærgården og begynne å nyte de litt varmere månedene.
Og da hører måkeskrik til, derfor altså! 
:o)

#frodihfotoch01

Frodiths lille vår-challenger: Lek

Nest siste bidrag i foto-challengen til Frodith.
Ikke det letteste temaet for meg dette.

LEK

Bildet som ble valgt er fra i fjor sommer.
Jonas elsker vann! Eller gjørmehull.
Og her fant han ut at det var et helt basseng med vann!
Eller en badestamp da, som vi kaller det..

#frodihfotoch01

Fra det ene bassenget til det andre:

Det er digg å være den lykkelige eier av en leonberger i slike stunder.
Spesielt når vi må ha han inn i bilen for å komme hjem igjen!
Kan rett og slett ikke tenke meg noe bedre jeg … :o)

VI var på tur en søndag, og fikk heldigvis øye på dette hullet før bikkja.
Klarte til og med å snakke han fra og hoppe uti.
Men … hadde ikke regnet med at hunden huska hvor det var.
For det gjorde han nemlig på tilbakeveien!
Og da hadde vi helt glemt det.

Plutselig løp han som besatt.
Alle kommandoer og formaninger prellet av som vann på gåsa.
Ikke skjønte vi hva han løp for heller,
iallefall ikke med en gang, og da var det for seint!
For da lå han nemlig der og koste seg med et gjørmebad,
som den naturligste ting i verden.

Det er da en kunne ønske
at en bare hadde en liten nusselig innekatt,
eller en undulat!
:o)