Beskjæring eller drap?

En uvenn er grei å ha når det kommer til beskjæring av trær og busker i hagen …
mener jeg å ha lest en eller annen plass.
Slik ble syrinen etter at min verste uvenn gikk berserk med saga.
Og den uvennen det var meg.
Jeg har faktisk ikke noen flere uvenner, tror jeg.
Men en trenger ikke flere heller når den ene gjør en så god jobb.
Dag ut og dag inn, hele året gjennom.

Jajal, jeg er iallefall ganske sikker på at den syrinen blir fin igjen, etterhvert.
Sikkert mye finere enn den har vært på flere år.
Og om du lurte så ser altså både pære- og plommetreet omtrent likt ut.
Iallefall nå som bladene og pærene har ramla av!

I fjor raserte jeg rhododendroen på utsiden av huset.
Den var gammel og hadde maaaange lange grå, halvtørre greiner
med litt grønt ytterst på stengelen.
Blomstra fint gjorde den, men det er jo ikke så lenge det varer.

Så jeg sagde den helt ned.
Og da mener jeg enda lengre enn de 40 cm hekken nå rager over plenen.
Skulle egentlig bare foreta en lettere stuss,
men det der har jeg aldri vært så flink til, verken på buskaset i hagen,
eller på ungenes pannelugg da de var små ..
Helt krise er det jo ikke, verken det ene eller andre,
for det kommer jo tilbake igjen om en smører seg med litt  tålmodighet.
Men det kan jo se ganske dumt ut en stund ..

Regnet ikke med å se mer til denne her egentlig.
Hadde en plan om å brekke av greinene etterhvert som de døde hen,
og senere bare grave over det som ikke forsvant av seg selv.

Men til våren kommer den til og med med nye blomster.
Det vil si, om de slutter å vokse nå da, for her er det tydeligvis en som
har tatt feil av årstiden, stakkars ..
og prisen på det finner den vel ut når den første frosten slår til.

Enn så lenge har vi det ganske bra her i sør.
I dag morges da jeg kjørte til jobb var det 9 plussgrader,
slett ikke galt den aller siste dagen i oktober.

:o)

Onsdagstema # 185 – Tillfrisknande

Sur, deppa, trist og lei?
Da vet jeg hva som kan hjelpe deg.

Ta med deg kameraet ut en tur,
og etter en stund er du slett ikke sur.

Småting du normalt ikke ser,
finner du plutselig både her og der.

Høsten kan være både tung og fin,
akkurat som hverdagen min.

Himmel, månen og noen kvister,
det er utrolg hva som plutselig frister.

Aller best liker jeg vår og sommer,
og noen småting vitner om at det kommer ..

*****

Ja, noen stor poet kommer jeg aldri til å bli.
Det er iallefall helt sikkert..
Men som du kanskje forsto kan det å ta med seg kameraet ut gjøre underverker.
Bildene her tok jeg på morgenturen med hunden sist fredag.
Jeg er hekta på soloppganger og -nedganger,
og halve vitsen med denne turen var nettopp å forevige en slik.
Det klarte jeg:

Litt kaldt og veldig vakkert!
Helt aleine på en topp tidlig, tidlig på morrakvisten.
Det gjør noe med en, når en kan sitte sånn sammen med hunden
og skue utover byfjorden en helt alminnelig fredags morgen.

Og akkurat i det sola stiger opp på himmelen
kan selv den styggeste boligblokka i nærmiljøet se vakker ut.

 

Flere bilder finner du HER.

Min lille egotrip

Forrige uke var, som du kanskje har fått med deg, ikke så bra her. Dermed bestemte jeg meg for å stelle litt pent med denne bodyen på fridagen min. Bestilte frisørtime og massasje. Mange timer med nytelse bare fordi jeg fortjente det .. eeeeh, neivel da, jeg fortjente det sikkert ikke. Garantert ikke. Men jeg trengte det desto mer!

En “Stress-ned-behand-
ling” på 80 minutter hørtes himmelsk ut.
Så jeg gikk for den. Oktobertilbud og det hele. Så nesten frem til dette her helt til jeg leste på Facebooksiden (har lånt bildet derfra)  til
Atlas massasje
at HAN var så flink.

Han??? Herregud da, en mann kunne vel ikke hete Attila? Hadde jeg visst det hadde jeg aldri bestilt. Så dagen før grubla jeg verre for
å finne på en eller annen unnskyldning for å avbestille. Uten hell. Samme dag satt jeg her på morrakvisten og øvet på å høres syk ut sånn at jeg kunnen ringe og ha det som en god unnskyldning. Det gikk ikke heller ..

Dermed var jeg på plass klokka var 12. Litt stressa og veldig angrende over dette påfunnet mitt. Egentlig liker jeg jo ikke å bli tatt på av fremmede. Klarer ikke slappe av. Men jeg følte skuldrene hang fast i overkanten av ørene og det meste var helt stivt. Til og med når jeg hadde lagt meg for natta lå jeg der i helspenn, stiv som en stokk, uten å få sove.

Behandlingen starta med varm leire smurt utover ryggen. Helt teit, spør du meg. Men nå var det jo ikke noen som gjorde det. Og jeg hadde jo gått inn der helt frivillig og skulle til og med få lov å betale for dette leiretullet!

Etterpå var det klart for dyptvirkende avspenningsmassasje. Javisst! Må innrømme at jeg så litt mørkt på det der jeg lå med et håndkle strategisk plassert sånn cirka midt på. Jeg trodde jeg hadde bestilt en ryggmassasje. Dermed var liksom ikke leggene helt klargjort til å vises frem .. på en måte. Litt vinterpels vettu, drømmemannen hadde jo også vært ute av huset noen dager så jeg synes ikke det gjorde noe. Ikke før jeg måtte blottlegge elendigheten for en mannlig massør, type italiensk. Hjelp!!

Den første halvtimen tenkte jeg nesten bare på det. De hårete leggene. Og jeg grudde meg veldig til han kom så langt. Stive pigger, på de ellers kvapsete beina mine. Det kunne rett og slett ikke vært verre!

Hva det var med den mannen vet ikke jeg. Men på et eller annet tidspunkt tror jeg nesten jeg forlot kroppen, glemte både bein og pels og ble tilnærmet vektløs. Det var en deilig følelse det! Kan ikke forklare det på noen annen måte. Det må nesten bare oppleves.

Jeg ble knadd og massert all over. Omtrent iallefall. Fra hodebunnen til tærne. Spesielt godt var det ikke, ikke til å begynne med. Jeg var sykt anspent og stram, både i skuldre, nakke og hodebunn, så innimellom var det regelrett vondt. Men jeg hadde jo kjent på det der i noen uker, det var jo liksom grunnen til at jeg la meg til på en benken med hår på legger og lår.

To timer etter ankomst var det over. Jeg ble hjulpet opp i sittende stilling og servert to glass vann. Så forlot han meg der inne i ensomheten, så jeg kunne få på meg noe tøy i fred og ro. Og gå på do. For det var visst helt normalt etter en sådan behandling ..

Kom ut i det andre rommet lettere fjern. Følte meg merkelig, og han påpekte det også. – Om det var rart for meg dette? Og ja, det var .. ubeskrivelig. Følte meg litt rusa egentlig, lett og lavtflyvende. Og veldig, veldig avslappa.

Så var det neste stopp – frisøren! Klipp, som jeg gjør en gang i måneden omtrent, og litt farge. Noen anelser mørkere enn slik jeg er. Og ikke helfarging heller, men mørke striper. Veldig mange, tette striper. For meg ser det ut som heldekk.  Det er rart. Jeg skal liksom ikke være mørk i håret, det er ikke helt meg. Jeg får en liten støkk hver eneste gang jeg kikker meg i speilet. Ikke kamuflerte det det gjennomsiktige topplokket heller. Snarere tvert i mot. Mulig det blir lysere igjen neste gang. Og det er jo ikke så lenge til.

Klippen hjalp godt, som den pleier. Bare så synd det ikke varer mer enn et par, tre uker. Og frisøren min mente at håret så mye, mye sunnere ut enn sist. Om det er disse Priorintablettene som funker, eller om det bare var en litt bedre dag, finner jeg vel aldri ut av. Men mer hår blir det ikke. Det blir tynnere og tynnere og det plager vettet av meg! Såpass at jeg var ganske deppa da jeg kom hjem.

Deppa, fjern, slapp og .. rusa. Hehe. Det var en veldig merkelig følelse, og den varte faktisk hele helga gjennom. Jeg var så avspent og det føltes så rart. Tårene rant, selv om jeg ikke aner hva jeg sutra for der og da. Det var jo helg og greier, drømmemannen var kommet hjem og vi skulle bare kose oss. Men det var akkurat som om all elendigheten som hadde bygget seg opp over tid holdt på å slippe taket i meg .. Har du hatt noen liknende opplevelser etter en massasje?

Dette var fredagen sin det! Og jeg skal sannsynligvis tilbake til denne mannen flere ganger. Tror jeg. Men da skal jeg sørge for å ha nystelte, slette, hårløse legger. ;o)

Tirsdagstema # Grå

I fjor på denne tia hadde vi en tur til Vestlandet.
Hjemveien la vi over fjellet, i håp om å få tatt noen fine bilder av fjellheimen i solskinn
med snø på toppene. Sånn skikkelig flotte bilder fra norsk natur på sitt beste.

Veeeeeeel .. sånn ble det ikke!
Jo lengre opp vi kom, jo tettere lå tåka og alt var rett og slett grått.
Dette bildet er faktisk i farger!
Det var som å kjøre inni en ullen, kald, ekkel, ubestemmelig greie.
Litt skummelt og skrekkfilmaktig, og ikke sikt i det hele tatt.
Egentlig er det vel et under at vi kom oss helskinnet ned på andre siden,
for hvor veien gikk måtte vi bare gjette oss til ..

Flere grå motiv finner du HER.

Mandagstema # 98 – Tid

God morgen denne siste mandagen i oktober.
Temaet hos Helene er denne uka “tid”, og her er mitt bidrag:

 “Jomfru Marias synål” passer vel greit inn her.
Bautaen er i dag 7,2 meter høy,  men den har vært høyere.
Sagnet forteller nemlig at dommedag kommer når toppen av bautaen
berører kirkeveggen, og derfor har avaldsnesprestene i nattens mulm og mørke
hogget biter av toppen innimellom.
Og slik har de reddet verden fra undergangen.
Avstanden mellom bautaen og kirkeveggen er ca. 9 cm.
Så hvor lang tid har vi da igjen tro …?

Bautaen finner du ved Avaldsnes kirke på Karmøy.
Bare sånn i tilfelle du har lyst til å ta en tur, før det er for seint ..

Flere bilder fra ukens mandagstema finner du HER.

Her er jeg straks klar for å dra på jobb.
Eller klar og klar .. jeg skal iallefall på jobb! ;o)
I ettermiddag kommer alle våre fem barn, to svigerbarn og fire barnebarn
for å spise komper hos oss.
Det vil si de to minste skal vel ikke akkurat spise så mye.
Uansett, dette gleder jeg meg veldig til.
Så får jeg bare krysse alt jeg har for at dagen på jobb blir hakket bedre
enn de jeg hadde i forrige uke, for stort verre kan det neppe  bli!

Og da gjenstår vel bare å ønske alle en riktig god start på den nye uka.

Et rush av elendige dager!

Denne uka har vært no’ dritt. For å si det mildt. Aldri har vel senga og dyna lokka så heftig på meg som når vekkerklokka setter i gang med den forferdelige lyden som forteller at nå er det på tide å starte dagen.

Slik som dette har jeg aldri hatt det før. Ikke så ille. Det har på en måte vært jobben som har holdt liv i meg, både på den ene og andre måten, når det har storma litt for mye rundt meg. Jobben har vært det trygge, gode. Det jeg kan. En ekstremt viktig del av meg. Men nå våkner jeg lenge før klokka ringer. Ligger bare der og tenker på den grusomme dagen jeg må gjennom. Timene som snegler seg avsted, stappfulle av problemer og gjødsel til alle mindreverdighets-
kompleksene.

Tre dager har jeg kjørt hjem fra jobb med tårene trillende. Egentlig merkelig at jeg kan ha sånne vannansamlinger i beina når alt vannet renner ut fra toppetasjen. Normalt burde jeg jo heller ha tørka ut og skrumpa inn! Krympa litt på de mest strategiske plassene. Men her er det absolutt ingenting som blir midre. Hadde det enda vært så vel!

Jeg er lei, frustrert og føler meg som et null! Det forplanter seg liksom også. Skulle prøve å gjøre det litt koselig mandag kveld. Bake kanelsnurrer og greier. Bare sånn for gøy lissom. Mandagskos. Men det gikk ikke heller. Da det første av fire brett var klart fant jeg ut at de så heilt forferdelige ut! Dermed grapsa jeg de sammen igjen til en stor klatt og prøvde på nytt. Totalt mislykka og tørre som fy etter at de endelig fikk en omgang i ovnen. Det er kanskje da det er på tide å skifte fokus på en eller annen måte. Når ikke engang kanelsnurrene går gjennom egensensuren?

Om du lurer, så ble de resterende 36 spiselige og sånn tålig greie å se på også ..

Gårsdagen var enda verre! Så jeg er glad det ikke kom en syklist fresende over gangfeltet da jeg svingte ut på hovedveien. Det gjør det nemlig rett som det er. I racerfart dukker de opp fra intet, når du minst aner det. Med kondomdress og blinkende lys, så utstyret er det ikke noe å si på! Og ikke tro at de gidder å kikke seg verken til høyre eller venstre. For bilisten stopper sikkert. Og det gjør en jo. Med livet som innsats, eller iallefall bakenden til bilen! For når en endelig har oppdaget ei luke som er stor nok til å slippe gjennom bilen og det da kommer en forbanna tohjuling og ødelegger hele veikryssinga .. vel, jeg er glad for at jeg sitter aleine i den bilen da. For selv om de fleste vet at jeg kan fryktelig mange stygge ord, så tror jeg ikke noen vet hvor flink jeg egentlig er på det feltet. Men i går altså, med snørr og tårer rennende nedover det gamle trynet, så bestemte jeg meg for at jeg bare skulle kjøre på en eventuell syklist, bare sånn for gøy. Om det kom en. Det var absolutt ikke dagen for bremsing. Aldri i livet om jeg gadd!! Det hadde jo ikke vært min skyld engang om jeg hadde kjørt på drittsekken. Men da kom det jo selvsagt ingen .. og det var kanskje like greit.

En arbeidsdag igjen, så er det fri helt til mandag. Ikke har jeg lyst til å gå på jobb, ikke har jeg lyst til å være der når jeg er der .. To dager denne uka har jeg ikke stått opp før 7.50 – altså en halvtime før jeg må gå. Hadde igrunnen ikke tenke å opp av senga jeg, men så kunne jeg ikke la vær likevel. Ikke engang skulke klarer jeg!!

Nei, da er det bedre å være deppa på jobb og ha grinepauser på do! Men jeg kan jo ikke pingle ut heller, sa jeg til meg selv, både en, tre og tredve ganger før jeg klarte å slippe taket i dyna. Jeg må jo bare lære dette her. Problemet er vel ikke at jeg ikke kan det heller, tror jeg, men det går så fankens seint. Jeg er ikke stressa engang, bare helt matt og forbanna. På meg selv. Fordi jeg er så teit og irriterende. Fordi alt tar så lang tid. Fordi jeg hater å være ei sinke. Fordi jeg må spørre hele tiden. Mase på andre. Blottlegge at jeg ikke har fått inn en dritt, og at designen og alt fra tidligere liksom ikke vil slippe taket. For det er det jeg kan, ikke alt dette nye.

Shit! Nå høres jeg ut som de gamlingene som jobba der da jeg begynte. For 17 år siden. Det året jeg senket gjennomsnittsalderen betraktelig i annonseavdelinga ved å bli ansatt. Da var det også noen sånne gamle, sære, sure mennesker der som syens alt var så mye bedre før i tia. Absolutt alt. Jeg synes jo de var noen gretne, negative fossiler, men må innrømme at jeg forstår litt mer av det der nå. De var nok sikkert bare litt redde de også. For fremtiden. For at de ikke skulle klare å henge med. For at de skulle bli overflødige. Vel, akkurat nå bekymrer jeg meg ikke for å bli overflødig engang, for jeg har mer enn nok med fulltidsjobben som mislykka, akterutseilt typograf. Skrekkelig synd det ikke er en betalt jobb det der, om den ble belønna etter innsatsen så hadde jeg nok vært millionær for lengst.

I dag skulle jeg hatt venninnebesøk. Til og med maten var kjøpt inn. Men så avlyste jeg likegodt i går. Orka ikke. Gadd ikke. Ville ikke. Så dermed sitter jeg her da. Uten mann og uten planer, bortsett fra at jeg tenkte jeg snart skulle legge meg .. Drømmemannen er ikke stukket av, bare så du har det klart for deg. Han er på lederkurs og koser ræva av seg med fireretters middag hver dag. Hotellseng og kjærringfri. Han kunne sikkert ikke hatt det bedre akkurat nå. Føltes sikkert som å vinne i lotto det der, når han helt lovlig bare kunne ta kofferten og gå. Heldige han. Skulle ønske jeg også kunne det. Dra fra denne drittkjærringa.

 

 

 

2013 Sardinia – En snarvisitt innom Sassari

Iiiiiiiiiiik!!! Jeg skjønner nå hvorfor det fins så sykt mange bittesmå italienske biler.
De har nemlig ikke plass til en bil av normal størresle i gatene.
Vi leide en Fiat 500 og det var snaut nok plass til den .. Skummelt? Jepp!
Heldigvis slapp jeg å kjøre, og takk for det.

Sassari er Sardinias nest største by.
Her fins et vell av shoppingmuligheter, små nisjebutikker,
sjarmerende smale smug og en fantastisk gamleby.
Hadde jeg lest meg litt mer opp på dette reiesmålet, ved å kjøpe en
reiseguide f.eks., ville jeg nok ha klemt inn ei overnatting nettopp her.
Selv om jeg aldri får nok av gamle bygninger og murer og sånn,
så hadde det jo kanskje vært ok med litt shopping og.
Og da mener jeg ikke på et shopppingsenter.

Bittesmå utenlandske bilder .. og stor medbragt mann!

Jeg leste en plass på nettet at Sarassi ble kvalt av trafikk og støy.
Det var absolutt ingen sjarmerende by, med sine moderne leilighetsbygg.
Dermed gadd vi ikke stresse med å oppleve det negative.
Gamlebyen oste av sjarm og små overraskelser.
Fotomotiv for enhver anledning – love it!!

Det fantes en gedigen katedral midt i gamlebyen.
Men selv om den skulle ha vært åpen mens vi var der stemte ikke det.
Vi forsøkte tre ganger, alle dørene var like låst hele tiden.
Her sitter jeg litt småfrustrert på trappa og irriterer meg for at jeg ikke slapp inn.

Et lite glimt av det som påstås å være mindre sjarmerende.
Men for meg var dette også litt spennende og eksotisk, ikke som gamlebyen,
men heller ikke avskrekkende.
Det er meg og Ole Brum vettu; – Ja takk, begge deler.
Eller mer passende; – Ja takk, alt ..

Her gikk hverdagslivet sin vante gang.
Kanskje litt verre når en kommer lengre ut på året enn mai,
for jeg regner med at det er temmelig fullt i gatene og på de forskjellige torgene.

*********************

På en liten grønn flekk midt i byen krydde det av villkatter i alle størrelser.
De var ikke så uberørte av turistene og stakk så fort jeg nærmet meg med kameraet.
Men jeg klarte å forevige noen likevel jeg

De så adskillig bedre ut enn alle andre villkatter jeg har sett på tidligere ferier.
Det sto skåler med mat under buskene, så en eller annen kattevenn
har sikkert påtatt seg ansvaret med å fore dem.
Hørtes ut som en dyr affære, antallet tatt i betraktning.

Begynner du å bli en smule lei av Sardinia nå .. eller?
Da kan jeg trøste deg med at du sikkert blir bombadert av innlegg fra et annet reisemål
uti januar en gang. Har booka, må bare fikse fri først!

– Hei, din teiting!

Det kunne sikkert vært verre. Og jeg vet også hvordan .. men akkurat nå er det ille nok sånn som det er. Jepp. Her kommer et syteinnlegg. Det er lenge siden nå, tror jeg, så jeg må jo få lov innimellom, ikke sant? Du trenger jo ikke lese det heller ..

På jobb er alt snudd på hodet. Nye programmer, nye oppgaver – ny avis! Det siste der er jo gøy, egentlig. Hadde jeg bare ikke vært så jævla redd for nok en gang å være sinka. Ho der treige, aldrende, over 50! som ikke vil ha inn ny kunnskap. Eller, vil og vil.  Jeg vil jo. Egentlig. Jeg vil fortsette å være den kjappe, som får tingene unna. Men sånn er det ikke nå lengre. Den epoken slutta på torsdag. Nå er jeg den treige som ikke skjønner en dritt! Satt litt på spissen, men dog ..

Jeg gruer meg til å gå på jobb. Det sitter en liten satan på skuldra mi hele tiden og forteller meg at jeg er et null. Treig, uvitende, sur, deppa, stygg, feit og gammel. Jeg hører dårlig, ser dårlig og klarer ikke konsentrere meg når jeg skal lese gjennom dette journalistene har skrevet. Lese korrektur lissom. Er degradert, men det er jo alle på desken, så jeg er ikke aleine. Men mulig jeg er aleine om å måtte lese dette tre, fire ganger og fortsatt sitte der uten å skjønne hva det handler om.

Jeg leser nemlig ikke noe særlig lengre. Etter at øresusen overtok livet mitt totalt så har jeg slutta å lese. For jeg klarer ikke å konsentrere meg. Tar meg selv i å lese det samme gang på gang og likevel ikke få det med meg. Og det blir jo ikke noe bedre når jeg skal redigere, rette og kanskje skrive om faenskapet! For ikke å snakke om å gjøre det klart til nettpublisering. I et program jeg såvidt har åpnet. Skrive ny tittel med svung over, noe som skal fange oppmerksomheten til de som leser avisen på nett. Ny avis, ny hverdag, død kjærring.

Jupp. Hvem pokker var det som sa at livet ble mye enklere når en ble voksen?

Alt er galt plutselig. Ikke bare det at jeg ikke kan det jeg holder på med. Jeg er stressa og anspent og klarer ikke å slappe av. Har en forbanna hodeverk som bare ligger der og ulmer. Bryter ikke ut, går ikke vekk. Skulderene henger fast i overkant av ørene og øresusen brøler mot meg hele tiden.

– Hei, din teiting. Dette får du aldri til. Den faens stemmen igjen. Hele tiden. Den første jeg hører når jeg våkner, den siste jeg hører når jeg sovner. Langt utpå natta. Alt for seint. Jeg som for noen måneder siden kunne kikke på mitt eget morratryne, smile og si til meg selv at jeg så jaggu ikke så verst ut til å være halvveis til hundre. Det kunne vært verre. Vel, den samme stemmen sier til meg nå at jeg ser jævelig ut!!

Hvor pokker kommer den drittsekken fra da? Han der som sier alt dette stygge til meg og som jeg svelger som om det skulle være verdens beste sushi-bit. Åhhh! Jeg er så lei. Har egentlig bare lyst til å sette meg ned og grine. Men det går jo ikke. Ikke hjelper det for noe heller. Jeg har forsøkt. Litt. Mulig det var for dårlig innsats der også ..

Men når skal jeg klistre på meg et smil. Kose meg sammen med drømmemannen, spise god mat som mannen har laget. Ja, han har jeg iallefall vært skikkelig heldig med! Finne frem ei av gjestesengene og re opp til barnebarnet på fem som skal sove her i natt. De er på en litausk fest og ho skal hentes kl. 21. Så jeg er jo heldig også da, oppi hverdagslig elendighet og alle de stygge tankene. Jeg har verdens beste familie og en haug med barnebarn som jeg kan passe rett som det er. Det eneste jeg ikke er så flik til er å være snill med meg selv .. åsså var det denne jobben da ..

Det pleier jo å gå over. Denne skrekken for å ikke strekke til. Etterhvert. Om noen måneder. Da karrer jeg meg litt oppover igjen, sakte, men sikkert. Og om et halvt års tid er jeg sikkert der igjen. Har fått ut fingeren, klarer å få jobben unna, klarer å tenke litt klarere. Om jeg da får hodete til å følge med i lesinga. Det er det jeg er mest redd for nå. At jeg rett og slett aldri skal få det til ..

Midtlivskrise på facebook finner du HER.