Jeg er akkurat blitt tatt inn i varmen i syforeninga igjen. Etter nesten ti år på utsiden. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor det ble slik, men jeg følte bare at alle holdt meg utenfor alt en stund. Så jeg gadd ikke mer. Tror det bunner i litt misforståelser og at noen som ikke helt visste alt blandet seg inn. Litt dumt det der, men damer og intriger hører jo sammen. Helt fra damene er små, søte uskyldsrene jenter.
For noen uker siden fikk jeg en sms hvor de spurte om jeg ville begynne igjen. Jeg ble kjempeglad. Med en gang. Men ettersom dagen nærmet seg fikk jeg mer og mer panikk. Vondt i magen. Hjertebank. Tenk om ikke alle ville at jeg skulle komme tilbake? Tenk om noen hadde følt seg presset til å si ja? At det bare ble ubehagelig. Og flere ubehageligheter var jo ikke akkurat det jeg trengte nå …
Men det gikk helt greit. Vi er 6 damer som har kjent hverandre siden ungdommen. Jeg ble vel kjent med dem gjennom x-mannen min. Han var barndomskamerat med mannen til ho ene. Ho jeg igrunnen har hatt mest med å gjøre oppigjennom. Iallefall før. Men det var også her hele elendigheten starta uten at jeg skal gå nærmere inn på det nå.
Da vi begynte i denne foreninga var alle mer eller mindre lykkelig gift. De som strevde mest er det eneste paret som enda holder sammen, og de har akkurat de samme problemene nå som de alltid har hatt! På en måte har livene for oss andre forandret seg radikalt siden jeg var med sist. Vi har mista mødre, fedre og hele svigerfamilier, ungene er blitt store, mennene er skiftet ut og eiendeler er delt.
Likevel var det som om livet hadde stått stille disse ti årene. Det var helt utrolig merkelig. Selvsagt har vi fått litt mer rynker her og der alle sammen, puppene er blitt litt lengre, midjene større og nesten alle må ta frem brillene når det ramler inn ei tekstmelding. Men ellers er alt ved det samme. Vi verken strikker, hekler eller syr. Men å spise det er vi flinke til. Og skravle. Om alt og ingenting. Hele kvelden. Ho som alltid har hatt noe å klage på, klager fortsatt over de samme tingene.
Vi svever litt på en rosa forelskelsessky de fire av oss som har fått ny mann. Men etterhvert regner jeg med at noen kommer til å ramle ned igjen. Selv om jeg selvfølgelig ikke går rundt og håper på det akkurat. Mulig vi er så voksne nå at vi var litt mer oppegående på hva vi ville ha, og visste akkurat hva vi skulle styre unna, sånn at denne ganga kommer vi til å leve lykkelig alle våre dager? Husker da vi satt der med små barn og mennene som nå er blitt x’er, diskuterte skilsmissestatistikken og lurte på hvem av oss som kom til å havne der. Litt rart å tenke på at flertallet av oss har vært med på å opprettholde den greia. Var vel ikke helt slik vi hadde sett det for oss.
Mennene vi hadde før gikk ikke så godt overens. Kanskje kommer det til å funke bedre denne ganga? Det hadde jo vært koselig iallefall, sånn at vi kan gjøre noe sammen med dem også innimellom. En aldri så liten tur en gang i året, eller et par fester, hadde jo ikke vært å forakte.
Jeg kommer uansett til å glede meg til annenhver tirsdag fremover. Til en friplass for litt mindre frustrerte fruer enn sist. Hvor det som blir sagt ikke kommer videre, og en kan lufte alt mellom himmel og jord uten at noen moraliserer eller synes du er en skikkelig raring. En plass der det nok hadde vært veldig spennende for utenforstående å vært en flue på veggen en times tid eller tre … om en ikke er av den sarte typen vel og merke.