Jeg har så mye jeg skulle ha sagt ..

Og alle ordene er der. Der oppe i topplokket en plass. Sammen med øresusen. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke får satt det sammen til alt det jeg skulle ha formidlet her. Sånn har det vært skrekkelig lenge. Jeg tenker morsomme og klingene setninger, setter sammen avsnitt etter avsnitt oppe i topplokket vel og merke, men å få det “ned på papiret” er plutselig blitt klin umulig.

Sannsynligvis er det fullt der oppe. Ordene, tankene og øresusen blander seg sammen til en grøt av elendighet som holder meg våken om nettene og gjør med deprimert om dagene. Jeg holder på å bli gal av lydene i hodet som bare blir verre og verre. Men nei, det er altså ikke stemmer jeg hører! Er riktignok kommet et skritt videre, jeg er i gang med en utredning på sykehuset i Arendal. Etter 20 år har jeg altså kommet så langt. Går resten lite kjapt så rekker jeg det kanskje før jeg dør. Vet ikke om det er øresusen som gjør at jeg har vondt i hodet mesteparten av tiden, og forferdelige migreneanfall ganske så ofte, eller om det er mangelen på søvn. Jeg skal iallefall på MR i slutten av måneden, uten at jeg tror de finner noe galt der. Men det er jo greit å ha utelukka det iallefall. Så slipper jeg å gå rundt å være redd for at det er noe der som ikke skulle ha vært der.

Jeg var sykt redd for å ikke bli trodd på sykehuset. Øresus, hvem som helst kan jo si at de har det. Akkurat som vondt i ryggen eller vondt i hodet. Heldigvis ble jeg tatt på alvor, og resultatet etter det første besøket der er at de har konkludert med at jeg har en alvorlig grad av tinnitus. Såpass at legen min mener jeg bør søke om å bli delvis ufør. 

Det har jeg ikke lyst til. Men jeg har vært 60% sykmeldt siden midten av desember. For jeg vil bare ikke si fra meg det 40% vikariatet jeg har i denne boligen, men jeg tar for tiden ikke noe ekstra. Det er ikke en drømmejobb, men det er noe å gjøre. Dessuten har jeg påtatt meg dette vikariatet og jeg har tenkt å holde ord og bli der til det er slutt. Jobben gjør meg deprimert og trist, men det blir jeg jo av å bare gå hjemme også. Eller rettere sagt deprimert og fattig.

Det er her nav kommer inn i bildet. Jeg trodde jeg skulle ha fått noen sykepenger forrige fredag. Men neida. Ikke har sykmeldingene blitt returnert, og ikke har jeg fått beskjed om at det mangler noe eller at noe er galt på annen måte. Til og med legen min skreiv at de måtte ta kontakt omgående om det var noe de lurte på.

Det gadd de ikke. Her var det ingen som ga beskjed før jeg etterlyste pengene selv. Da fikk jeg det hyggelige svaret at jeg ikke hadde krav på noe derfra.

Skremmende. Det er helt ufattelig at nav kan ha så mange ansatte på en plass som ikke kan en dritt om det de egentlig er der for. Jeg har jobbet i snart to og en halv måned med å få fatt i en saksbehandler og få spurt om råd. Hvordan jeg skal gjøre fremover. Uten hell.

Jeg hadde navnet på saksbehandleren min. Ho ringte nemlig i begynnelsen av desember, helt uoppfordret, og ho var faktisk ganske så hyggelig. Men å få tak i det mennesket etterpå, det gikk ikke. Dessuten sto det oppført en annen person som min saksbehandler nå, fikk jeg beskjed om, når jeg endelig fikk kontakt. Ho kunne jeg heller ikke bli satt over til. I går ringte endelig noen tilbake til meg, etter at jeg har purra og purra i to og en halv uke. Både skriftlig og muntlig. Ho var min saksbehandler, eller veileder, som ho kalte det. Men det var ikke en av de foregående som jeg visste navnene på … forstå det den som kan.

Veileder du lissom! Ho visste jo ikke en dritt om det jeg lurte på, enda jeg til og med hadde skrevet det inn på “Min side”, men ho kunne sette meg over til nav forvaltning. Der har jeg allerede snakket meg tre forskjellige mennesker som heller ikke kan gi meg svar på noe som helst. Det vil si, et svar fikk jeg jo: Nemlig at jeg ikke har krav på sykepenger. Det var noe med at jeg burde ha sykmeldt meg innen et halvt år etter jeg starta på sluttpakka .. nå er det for seint! Så alt jeg har jobbet og betalt skatt av i 35 år betyr ikke noe som helst lengre. Sier de. Selv om jeg ikke kan finne en lov eller regel noen plass som forteller meg at det virkelig er slik. Er en ikke nedfor før en prøver å ha noe med nav å gjøre blir en det iallefall etterpå!

En ting har de felles disse ansatte på nav. De kan ikke behandle folk. En skulle nesten tro det var deres egne penger de skulle betale ut til gud og hvermann. Det er akkurat som om de har piggene ute akkurat i det de løfter av telefonrøret. Men jeg skulle jo igrunnen ikke søke om penger engang, jeg skulle bare ha litt info ang. min situasjon og hva jeg eventuelt kunne foreta meg for at dette skulle bli greiest mulig. Men slik hjelp er umulig å få. For de som jobber der kan bare en bitteliten mikroskopisk del av helheten, så grensa før de setter deg over til en annen er uhyggelig lav. Og slik går det, fra den ene til den andre og tilbake igjen. Uten at en blir noe klokere eller skjønner noe mer. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne gjort en bra jobb i nav jeg. Mye bedre enn de jeg har snakket med til nå iallefall, og på en mye hyggeligere måte, men det er kanskje nettopp det som er kriteriet for å bli ansatt der: Du må være en drittsekk og du må vite hvordan du setter samtalen videre til nestemann.

Egentlig burde de innføre fagbrev for de nav-ansatte. Det er jo fanken med fagbrev i både det ene og det andre nå for tia. Helsefagarbeidere, hvor mye mer kan en ung nyutdannet helsefagarbeider i forhold til ei som ikke har fagbrev, men har jobbet med det de siste 20 årene? Ikke en dritt! Og hvor mye bedre blir en til å vaske et golv eller ekspedere i en butikk om en innehar dette fagbrevet? Jeg synes fagbrev-mentaliteten har tatt litt overhånd jeg. Men jeg tror faktisk at det hadde hjulpet godt om de som jobbet i nav hadde fått en viss innføring i både kundebehandling og dataferdigheter, for ikke å snakke om god gammeldags folkeskikk! Kanskje ville det også hevet kompetansen deres om de forlangte en litt mer helhetlig forståelse for situasjonen til de menneskene de skal veilede og hjelpe videre. Sannsynligvis sitter det noen på toppen med kompetansen i orden. Men de er sjefer for alle de andre og har ikke noe med naverne å gjøre. De er sikkert sykt frustrerte og vet ikke hva de skal gripe fatt i for å få litt mer orden på galskapen. De har sikkert gitt opp for lenge, lenge siden. 

Jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå jeg. Om vi går personlig konkurs eller hva som skjer. Men jeg må prøve å gjøre som eldste dattera mi sa: Slutt å tenk på det som har vært. For det er over. Dette er livet etter … livet etter at jeg hadde fast jobb og god inntekt, livet etter overgangsalderen, dette er reparasjonsalderen. Men for all del, ikke bli syk!! Dette er det livet som tydeligvis er en kamp fra ende til annen. Jeg skulle tydeligvis ha takka nei til den sluttpakka, og gått rett over til nav da det ikke var mer jobb. For ingen tenker på at jeg har klart meg uten offentlige stønader og hjelp nå i snart halvannet år. Men når jeg faktisk trenger noe så er det ikke hjelp å få.

Det føles urettferdig! Velferdssamfunnet som jeg har vært med å betale for i form av skatter og avgifter kommer ikke meg til gode. Rike, flotte Norge som pøser ut penger til alle i hele verden som ikke har det så bra. Det er sikkert flott det. Men jeg er så egoistisk at jeg mener de som er etnisk norske, født og oppvokst her burde kommet først i den køen. Sannsynligvis er det som å kaste inn en brannfakkel hos noen når jeg sier det, men om du hadde vært i mine sko akkurat nå så ville du kanskje tenkt slik du også.

Jeg orker ikke sloss mot nav heller. Har mer enn nok å tenke på uten at jeg må ha det i tillegg. Nå må jeg bare konsentrere meg om å stable elendigheta på beina igjen, fortsette å søke jobber, og håpe jeg holder ut til jeg har opparbeidet meg retten til sykepenger eller eventuelt andre stønader igjen. For det går visst an. Bare så synd at inntektsgrunnlaget mitt fremover kommer til å være halvert og vel så det i forhold til hva det egentlig var for et år siden. Egentlig har jeg ikke råd til å bli syk før jeg blir 67. Sannsynligvis har jeg ikke råd til å bli pensjonist heller, jeg som lå så godt an der. Det er en litt skummel tanke som kan ta piffen fra hvemsomhelst. Faktisk så tror jeg at jeg kommer best ut av dette om jeg dør. Må bare huske å melde meg som organdonor først, og informere de nærmeste, slik at noen andre som ser litt lysere på livet kan få gleden av å være her litt lengre.

Hipp, hurra så godt det er å være norsk i Norge …

Årets første bad


Med vind i ørene … før plasket!

Mandag 1. februar.. Regnet øser ned. Men ut må en jo når en har hund. Jeg tok med Jonas i bilen og kjørte en tur til Roligheten Camping. Viktig å ikke bare traske i de samme sporene hele tiden. Traff et damemenneske som var ute i samme ærend som meg, nemlig lufte hunden, og det var det. Dessverre var ho ferdig da jeg kom, så det ble bare hei og hadet utenfor bommen.

Det er utrolig kontaktskapende å gå rundt med en valp. Selv om denne valpen nå veier i underkant av 23 kilo og snart er like høy som forgjengeren her i huset. Han er en liten, forvokst, klomsete greie og elsker oppmerksomheten fra alle som gidder å kaste et blikk på ham. Han nyter at de aller fleste bøyer seg ned og klapper, og innimellom ser han ganske fornærmet ut når noen bare går forbi!

Vel, vi tok en tur langs sjøen på denne campingen. Det var kaldt og blaut og masse vind. Da vi snudde og skulle returnere til bilen tenkte jeg i mitt stille sinn at “blautere enn dette går det nesten ikke an å bli”. Men det gjorde det faktisk! Jonas tuslet rundt på kanten av brygga – og vips – så lå han plutselig i sjøen og kavet! Det ble ikke bare årets første bad, men hans aller første. Heldigvis var det skikkelig høyvann så det var ikke så vanskelig å få han opp. Godt han ikke forsvant under brygga, for da måtte nok jeg også ha badet!

Fortsatt god mandag! :o)

 

#hund #leonberger #utpåtur #jonastheleonberger