Kan ikke annet enn si at jeg er glad dette året er over snart. Selv om min hverdag ikke akkurat har blitt så forandret pga. pandemien så har det ikke vært så alt for mange lyspunkt i 2020 heller, tenker jeg nå. Mange flotte turer har vi hatt, som normalt, men det toppa seg litt med negative ting fra august og utover, og for en måned siden ble jo alt verre enn verst.
Akkurat det blir det ingen forandring på med det første. Og som jeg har lest en plass, og fått høre, så er det viktig å tillate seg å være glad selv om hele verden raser sammen rundt en. For det var nemlig slik det føltes da barnebarnet ble sykt. Så det ble kjelleren neste lissom. Og det er vel der jula har blitt tilbragt. Faktisk har jeg bare lyst til å avlyse denne forbanna jula for resten av livet nå …
Å finne noe å være glad for er ikke alltid like lett. Selv om jeg har mange andre barnebarn og mye jeg egentlig burde glede meg over, så er det noen ganger bare helt umulig å få det til. Jeg har grene så mye denne siste måneden at det er et under at jeg ikke har tørket ut! Og det nytter ikke å tenke på at andre har det mye verre heller … hvorfor i alle dager skulle det gjøre min dag bedre?
Frisk luft og bevegelse gjør faktisk ikke underverker. Men det er godt å lufte seg litt og forsøke å klarne hodet innimellom. Har mange turer jeg ikke har vist bilder av den siste måneden. Jeg har ikke hatt lyst eller ork til å forevige noe som helst.
I dag kjørte vi en times tid x 2 for å gå en liten tur på Ertzeid på Vigeland. Her var det en fantastisk flott skog å boltre seg i. Temmelig blaut, men til en forandring kom ikke vannet ovenfra.
Både to- og firbente elsker dette terrenget. Jonas blir dritlei når vi går på veien eller grusstier i skogen, da peser og somler han som om en skulle tro det var like før han kreperte. Men her blir han som en valp igjen, løper og hopper og vasser i den ene vannpytten etter den andre myra. Helt topp avslutning på året for han altså. Og det er jo fint, for han merker at matmor ikke har det så bra for tia, og sliter sikkert litt han også.
Over eller under? Stort sett hopper han over slike kanta trær, men altså … ikke alltid!
Veldig glad jeg har disse to altså. ♥
Mye fint å se på langs denne bekken. Og fantastisk terreng, som jeg sa innledningsvis. I dag hadde vi til og med tatt med oss hodelyktene, sånn i tilfelle vi ikke kom oss tilbake før det ble mørkt. Men de fikk vi ikke brukt for!
Her har allerede nyttårsrakettene smelt rundt taksteinene en god stund. Heldigvis har vi en hund som ikke bryr seg om slikt. Han ligger nede under trappa og snorker som om det skulle være helt normalt og stille utendørs. Drømmemannen tilbereder andebryst-middag og vi vaser rundt i joggebuksene begge to. Veldig corona-vennlig feiring her altså. Ikke har vi raketter eller bobler i glasset heller. Vet ikke hvor mange ganger jeg har avsluttet et år med å si at neste år, det må definitivt være mitt år! Så den tanken dropper jeg i år. Skal aldri i mitt liv satse på det mer, for det ender jo bare i skuffelse uansett. Her er jeg klar til å ta i mot det som måtte komme … for egentlig har en jo ikke noe annet valg enn å henge med så godt en kan. That’s life!
Godt nyttår da. Uansett hvordan du måtte feire det.
