Det blåser fra alle kanter

Heisann der ute. Her regner og blåser det så det knaker og knirker i hele huset. I natt hadde det kommet litt snø faktisk, såpass at plenen var helt hvit, men det er borte igjen nå.

Langturen i går gjorde jo sitt til at dagen i dag ikke er helt bra. Men gårsdagen var topp, så da skal jeg vel klare meg gjennom avstraffelsen også, selv om jeg synes det er veldig kjipt at det må være slik. Og ja, jeg har altså vært ute på morraturen for lenge siden. Til tross for laber form og drittvær.

Den koselige stien til høyre på bildet over fører rett opp til huset vårt. Eller mellom oss og nabo’n da. Men den er ikke fullt så koselig når du kommer litt oppi høgget der, for da er det slutt på grusen og det blir mer et gjørmehull en må vasse gjennom før en kommer opp til husene. På denne tia av året blir det veldig skitten bikkje om vi går der, og om sommeren er det veldig grodd igjen. Er sikkert bare meg som går der innimellom, og det er jo ikke nok til å holde stien åpen.

Litt synd egentlig. Kunne bare svippa ned der via hjørnet på tomta faktisk. Eller sendt ut Jonas på automatlufting innimellom. Selv om jeg tviler på at han hadde gått så mange meterne før han hadde ombestemt seg, om han i det hele tatt hadde tråkka utforbi tomtegrensa. 😀 Før vi fikk denne hunden hadde vi ikke gjerde rundt tomta, men av hensyn til naboene så tenkte vi at det var like greit, for alle er jo ikke akkurat overbegeistra for et så stort dyr. Men uten gjerde så hadde vi rett som det var rådyr på besøk i hagen, og de forsynte seg jaggu godt av tulipaner og andre godiser som grodde her. Nå er det slutt både på rådyrene og blomstene, for da fibroen inntok huset slutta gartneren å fungere. Rådyrene hører vi bare innimellom, og det meste i hagen er daua!

Det er ei lita strand ved dette vannet. Sjeldent jeg har sett folk der da, men i fjor rusta kommunene opp litt og fylte på ny sand. Så det ser ganske fint ut, men stort sett tror jeg det er hunder som bader der.

Ingen tur i skogen på Tinnheia uten bakker! Sånn er det bare. I dag var det tungt, veldig tungt. Selv om jeg ikke valgte den verste runda. Og bikkja hadde heller ikke spesielt lyst til å ut. Men han blir så mye roligere når han får denne morraturen. Han ligger ikke og venter på at noe skal skje og hopper forventningsfullt opp bare jeg beveger meg, så sånn sett er det verdt det. Uansett formen min.

Her er det fint. Det er faktisk en av de koseligste, små stiene i hele nabolaget. En hyggelig start på dagen med andre ord. 

Oppoverbakker begge veier!

Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!

Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!

Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.

Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.

Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!

Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.

Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.

Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.

 

Morratur på gamle trakter

Hei og god torsdag dere. I går kveld forsøkte jeg meg på denne hersens jogginga igjen. Ikke rundt toppen denne ganga, men frem og tilbake i en dal som ligger rett over gata for oss, Grønndalen. Vet ikke jeg, om det ble noe lettere akkurat, men det er jo jaffal gress der og ikke hard asfalt. Da jeg våkna i dag hadde jeg vondt over alt  … og tenkte øyeblikkelig at dette var den teiteste ideen jeg noen gang hadde hatt. Men likevel har jeg altså vært ute og gått i to timer, og faktisk er jeg mye bedre nå.

Mannen spaserte til jobb i dag. Dermed hadde jeg plutselig bilen til rådighet. Så istedenfor å labbe rundt her vi alltid pleier å gå, så tok jeg med bikkja og regntøyet ut til Hånes. Her kjøpte jeg og x’en vårt aller første hus i 1983. I Bygg for fremtiden. Nytt hus i nytt boligområde, der alle flytta inn på en gang. Vi bodde her til 1994, så jeg var ganske godt kjent i området på den tia.

Vi parkerte ved senteret, og tok ei runde rundt i området. Forbi skolen og barnehagen ungene gikk på. Innom alle de små strendene som ligger langs sjøkanten, og jaggu hadde mye forandret seg her siden sist. Her var fine, opparbeidet turstier der det tidligere var tjukkeste skogen. Over her ser du forresten “husmorstranda”. Der alle med små unger og melkespreng eller hengepupper, alt etter hvor langt de var kommet i det stadiet, lot det stå til og kasta det meste av klærne på 80-tallet. Men da var det ingen sandvolleyball-bane her, bare en slak gressplen som gikk helt ned til sandstranda.

Alle disse stiene kan jeg ikke huske var her tidligere. Mener det lå en del små, private hytter her. Dypt inni skogen. Men de var borte, alle som en. Kjipt for de som eide dem, men sikkert greit for turgåerne.

I neste vik ligger Grovikstranda. Her har vi feiret mang en St. Hans sammen med halve nabolaget. Og på denne gressplenen hadde vi karneval og grilling et par ganger på slutten av 80-tallet. Nesten alle som bodde i husene hadde unger på samme alder, og det var en trygg og god plass å vokse opp, der alle kjente alle.

Følte veldig at denne stranda hadde krympa siden sist. Det var mye mer sand her, og en fjellknatt som må være skutt bort. For på baksiden der den skulle ha vært lå det nå ei stor privat brygge! Så en eller annen har fått kapra denne kremtomta på et vis, og stranda så jo nesten ut som om den tilhørte den eiendommen. Snakk om å privatisere strandsonen …

Grovika var som sagt bygget for fremtiden. Her hadde arkitektene fått fritt spillerom, noe som resulterte i mange rare bygninger med forskjellige særegenheter og formål. Her er det både glasshus, hus som halvveis lå under bakkenivå, snurrehus og til og med et hus bygget som en pyramide. De husene som ikke var så spesielle på utsiden var gjerne utstyrt med for eksempel elektroniske duppedingser og varmegjenvinningsanlegg som på det tidspunktet var noe helt nytt og ukjent for de aller fleste av oss. Lenge etter at vi var flytta inn kom det busslass med folk som skulle ta boligområdet nærmere i ettersyn.

Vi bodde i Groviktunet. Her var 11 små hus i samme stil, som alle var malt i rødt. En spesialbestilt rødmaling kun for disse husene. Det var til og med presisert i kjøpekontrakten at husene skulle ha denne fargen. Da vi flytta hadde en nabo malt i låverødt istedenfor, siden den malinga var mye billigere og lettere å få tak i. Det ble ikke godt mottatt blant naboene.

I dag er tydeligvis det glemt, og alle gjør som de selv vil. Det eneste røde som var igjen var trappa opp til sykkelstien, pluss rekkehusene. Dessuten har alle bygd ut litt her og der, så det er blitt enda trangere enn det var, og langt fra så koselig som på 80- og 90-tallet. Da hadde vi felles bord og benker og god tumleplass for alle ungene mellom husene. Huset og garasjen til høyre var vårt.

Turen gikk videre til Hamresanden. Veldig stille og fint her, selv en regnfull formiddag i mars. Dessuten var det nesten folketomt. Men det er kanskje ikke så rart, for alle normale mennesker er jo på jobb på denne tiden av døgnet.

Det var min dag så langt. Nå skal jeg ned i barnehagen og hente et par barnebarn. Heldige meg.

Regnværsdag – igjen

Det regner og regner … og regner. Etter den flotte dagen i går var det litt kjipt at regnet kom tilbake. Men jeg er blitt skikkelig flink det siste halvåret, går ut med friskt mot uansett vær. Ikke sniker jeg meg til kortere turer heller, selv om regnet siler ned. For det er jo ikke så ille! Hjemme har jeg tak over hodet, tørt tøy og kan til og med ta en varm dusj om jeg måtte føle for det.

Jeg har vært ute på morraturen i dag. Men bildene her er fra onsdag og torsdag. Og som du ser, naturen er faktisk flott selv om det er blaut. Det blir enda mer fargerikt når det er vått, og farger er det selv om vi bare er i mars.

Tidligere ble jeg skikkelig deppa om det regnet mer enn en dag i strekk. Men det har skjedd et eller annet på veien … jeg bestemte meg bare for at jeg ikke gadd ha det slik lengre. Selvsagt er det litt mer tungvint med denne store bikkja og regnvær, det blir mye blaut hund for å si det sånn. Men nå har vi jo denne blåseren da, og det var en fantastisk innretning. Så etter hver tur er vi innom garasjen og føner Jonas før vi går inn. Tar litt tid, men sparer oss for mye dritt og hår inne. Ikke det at jeg skal skryte på meg blanke parkettgulv uten sand og hybelkaniner, for det har vi sjeldent. Men det er blitt bedre.

Denne uka har jeg gått masse. Snittet nå er 13.380 skritt pr. dag. Det er nesten helt utrolig, når jeg tenker på hvor elendig jeg har følt meg, og hvor sliten jeg har vært hele uka. Jeg har stort sett sovna foran tv’n hver kveld i nitia, og det er langt fra normalt. Jeg som har så lakenskrekk og pleier å være lys våken til langt over midnatt.

Men å gå hjelper på det meste. Jeg tror jeg klarer å holde de aller verste smertene litt på avstand når jeg klarer å bevege meg såpass. Det hjelper også på alle de bedritne tankene som dukker opp når kroppen ikke er samarbeidsvillig, og når redselen for at nav plutselig skal stoppe aap’en sånn helt uten videre blir litt for intens. Det er mye en kan gå av seg på veien. Bortsett fra kiloene da, de sitter som støpt. Akkurat der må jeg visst gjøre noe … snart …

Det fins ikke dårlig vær … men jaggu kan en bli søkkvåt selv i full regnhabitt! Men det er helt greit egentlig. Dør ikke av det. Tidligere hata jeg regntøy. Noe så ufyselig og ubehagelig å gå rundt med. Men til og med det er blitt en vane. Klapper meg selv på skuldra og synes jeg er blitt veldig flink på mine gamle dager.

Åsså er det jo litt det der med å mestre noe. Det gjør noe med psyken. At jeg fortsatt klarer noe lissom. Det er ikke alltid jeg har så jækla lyst til å ut, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg tror hverdagen min hadde vært hakket verre om jeg bare ble sittende her. Men uten Jonas er faren stor for at det var akkurat det som hadde skjedd. Ikke det at han maser om å ut, det gjør han sjeldent, i det siste tror jeg nesten han synes jeg har mast litt vel mye.

Han er skikkelig bedagelig anlagt nemlig. Omtrent som drømmemannen. Det trenger ikke skje noe heile tia … så nå ligger de her og snorker i stua, en på sofaen og en på golvet tett inntil stolen min.

Det var en aldri så liten oppdatering fra sør. Vi skal som sagt ut i kveld, og jeg kjenner allerede nå at jeg helt fint kunne blitt hjemme i sofakroken. Jeg passer best der for tia. Men det blir sikkert greit. Bare det å se at min bedre halvdel koser seg i selskap med andre er jo betaling nok for å slite seg ut en gang i blant. Og jeg har sikkert ikke vondt av å være litt sosial jeg heller. Det bare kjennes sånn ut …

God lørdag til deg. ❤

Fredagsmodus med god samvittighet

Hei der ute. Jada, jeg er her fortsatt, men har vært litt tom i det siste. Eller, full av tanker, men jeg tenker det var like greit at de ikke kom ut her. De var nemlig ikke så hyggelige. Skreiv et innlegg i går, men fant ut i dag morges at jeg glemte å poste det. Fine regnværs bilder, men kjip tekst, så nå er det sletta igjen … det er vel første gang jeg har sletta et innlegg på alle disse årene.

Vel, dagen i dag er litt bedre. Både når det gjelder dumme tanker og formen generelt.

Etter to dager med plaskregn kom sola. Så Jonas og jeg har vært ute et par timer i ettermiddag, skikkelig lang tur på over mila. I morra er det meldt regn igjen, så det føles helt greit å ha fått utnytta det fine været mens vi hadde det.

Her ser dere byen min. Slik den tar seg ut fra toppen av Baneheia. Jeg er vokst opp i sentrum, og bodde faktisk her til jeg var 20. Barndomshjemmet forlot jeg noen måneder før jeg fylte 18. Men da jeg flytta var det snakk om noen hundre meter sånn i første omgang, et par kvartal oppover lissom, til en liten blokkleilighet sammen med han som er pappa’n til mine tre barn.

Det store gule bygget på bildet under er Tordenskjolds gate skole. Her tilbragte jeg mine første seks skoleår. Det har skjedd litt siden den gang, blant annet ble skolen snudd 90 grader og flyttet litt på for en god del år siden. For å få plass til veien som fører inn til tunnelen og E18.

Det var veldig lite folk i skogen. Kanskje fordi vi var der i beste middagstid, mellom 16 og 18. Hos oss har vi alltid middag på kvelden i helgene. Så mens min bedre halvdel tok seg en blund etter jobb, tok jeg en tur ut. Ville jo aller helst hatt han med, men når det er så fint vær så gidder jo ikke jeg utsette turen til han våker og sola er gått ned …

Fra Baneheia tok vi stien over til Ravnedalen. Heller ikke her var det spesielt folksomt, og det er helt greit for meg. Normalt er dette slike plasser vi unngår, da det er så tungvint å gå i kø når en har hund med seg.

Ravnedalen er et fantastisk flott parkområde forresten. Om du ikke har vært her anbefales en tur hvis du likevel er i nærheten av Kristiansand. Og nå er det til og med snart vår. Bare se på bildet under! Det lover godt!

Så var vi klare for returen til Tinnheia. Jeg er så drittlei den bakken opp dit at jeg holder på å spy! Det er snakk om 100 meter stigning på en kilometer cirka. Men den er så seig at en føler en aldri kommer til topps! Og det selv om jeg går der flere ganger i uka! Burde det ikke egentlig blitt bedre sånn etterhvert?

Ønsker deg en fin fredagskveld. Her er det joggebuksemodus, hjemmelagde hamburgere og brus. Haha. Det hørtes jo voksent ut! Brus rett og slett. Cola fra Rema, type light. Og det har vi stort sett hver helg. Men i morra er det Cognacklubb, så da blir det vel alt annet enn lightbrus i glasset …

Nyt fræddan’ og kos deg da!  

Snørik søndag

Heisann dere! Her har det snødd og snødd, to døgn i strekk. Det blir en del snø av det. Og det er ikke akkurat noe vær å drasse tre unger ut i, så vi har bare vært inne. Bortsett fra Jonas og meg, som lurte oss ut en liten time i dag morges.

Det var godt og frisk for å si det sånn. Ikke så lett fremkommelig heller. Det var nok blitt brøyta i natt, men de har tatt sykkelstien først, og så veien. Det er ikke spesielt lurt egentlig. Og om du er som brøytemannskapene, og ikke forstår hvorfor, kan jeg herved opplyse om at snøen fra kjørebanen faktisk bare flytter seg inn igjen på sykkelstien … den forsvinner lissom ikke i lause lufta. Selv om noen tydeligvis tror det, der de freser avgårde mens snøspruten står rundt dem.

Og laaangt nedi her så er det altså et par orange fjellstøvler. Vi vassa i snø til langt over knærne! Veldig eksotisk egentlig. Ganske gøy faktisk. Er ikke helt sikker på om drømmemannen er like lykkelig, der han er ute for andre gang og skuffer i dag. Verandaene nå. Veien inn til oss ble akkurat brøyta kl. 15, så fra vårt nabolag har ingen kommet verken ut eller inn.

Denne lille rundturen er rett nedenfor huset vårt. Det er ikke så lange biten, normalt en snau halvtime. Men i dag tok det nesten dobbelt så lang tid. Det er sjeldent jeg treffer andre her. Derfor er det en grei plass å la Jonas få løpe litt fritt. Eller løpe og løpe, han valser som regel bare rett rundt beina mine uansett om han er i bånd eller ikke.

Men han liker snø da. Det er kjempegøy! Så da kan han frese rundt litt på egenhånd. Eller aller helst frese rundt litt rundt meg. For det er tydeligvis veldig viktig å passe på matmor …

Da var vi nesten ute av skogen. Tilbakeveien er på sykkelstien. Og det er bakke hele veien opp.

Her bor vi. På ei hjørnetomt. Like greit hver vinter. Om det kommer riktig mye snø kan vi beholde den lenge i bedet ved inngangspartiet. For her lesser de opp som den naturligste ting i verden. Og ingen tenker på at jo høyere og større haugen blir, jo lengre blir det for oss å skuffe ut til veien. Eller for drømmemannen da. Og det er innimellom ganske irriterende når de legger fra seg den digre brøytefonna langs gårdsplassen vår. Rett etter den er rydda. De kunne i det minste sveipa innom og tatt med seg fonna dit de legger fra seg resten av snøen.

Og sånn så Jonas ut etter en liten time ute. Både foran og bak. Ser ikke ut som om det plager han nevneverdig mens vi er ute. Og det smelter jo etterhvert når vi kommer inn igjen. Potesokker tenker du kanskje … jepp, det er bare det at det ikke fins noen som er store nok! Det gjelder regndekken og vinterdekken også. Helt umulig å få fatt i til en hund på denne størrelsen. Vi har også sett på hestedekken, men de blir alt for lange.

Da var det bare resten av søndagen igjen! Og så var denne helga også over. Jeg er trøtt som ei vaskefille … sover jo ikke så godt når barnebarna er på besøk. På en måte har jeg mer nattevakt. Sånn i tilfelle de griner eller drømmer eller noe. Det er ikke bevisst, det blir bare sånn. Og om jeg virkelig sovner godt et lite øyeblikk, så må jeg rundt på rommene midt på natta for å se om alle har det greit nå jeg våker igjen. Snakk om å være teit da?! Ungene sover jo som bare det, så det er ikke deres feil en gang.

Håper du har hatt en fin søndag. Nå skal jeg bare rydde litt her, og så tror jeg faktisk jeg skal ta en dusj og vaske håret. For stort trøttere enn dette kan jeg neppe bli! Dermed slipper jeg å miste så mye energi på selve dusjinga. For det går jo ikke an å miste noe en ikke har. Er det ikke sånn da?

 marit

Luftetur til byen

Hei på deg. Etter å ha sovet mer eller mindre sammenhengende i halvannet døgn, så er formen oppadgående igjen her. Og da må en jo få gjort noe fort som fy! Ikke sant? Kan jo ikke føle seg sånn tålig oppegående og bare sitte hjemme i stua …

Dermed tusla Jonas og jeg til byen. Det er kommet litt snø i natt, og her oppe på toppen var det ganske så fint da vi gikk. Sånn at det henger i trærne vettu. Men jo lengre nedover bakken mot sentrum vi kom jo mer sørpe ble det jo. Vet ikke helt hva jeg hadde forventa, men jaffal ikke dette. I Gågata er det jo varme, så der smelter snøen så fort den lander. Ellers var der grå sørpe i veien og på fortauene. Typisk sørlandsk.

Nede ved sjøen derimot, var det litt hvitt. Så vi tok ei runde rundt fiskebrygga før vi dro hjemover igjen. Der var det bare oss. Merkelig å tenke på, her er det stu fullt hele sommeren. Det yrer av båter og folk, og en må stå i evigheter og vente på ledig bord om en har tenkt å ta ei pils eller en matbit.

Ti tusen skritt og 7,48 kilometer ble det. Men siden jeg ikke beveget meg noe særlig i går, så ligger jeg laaaaangt bak på lista på FitBiten. Selv om jeg fortsatt har nesten ti tusen i snitt pr. dag. Det er uhyggelig så fort en ramler nedover der! Etter å ha blitt venner med noen i generasjonen etter oss, så er det ikke fullt så gøy lengre heller. Jeg topper lissom ikke lista på samme måte som før. Det er ikke bare søster og svoger som ligger og kniver om førsteplassen sammen med meg. De unge har fått fast plass i teten. Faktisk synes jeg det er såpass ille at jeg lurer på å slette de igjen. Burde jo ha skjønt det, og holdt meg til de i samme aldersgruppe i det minste. Men tenkte ikke over det akkurat da de ble lagt til. Jeg har sikkert følt meg usannsynlig sprek et lite øyeblikk akkurat den dagen. Men sprek var jeg visst ikke …

Det er mye oppmerksomhet å få når en labber rundt i byen med en hund som Jonas. Litt vel mye for min del. Men det er litt gøy også da. Må innrømme det. Spesielt når andre, mindre hunder holder på å gneldre seg ihjel når de ser han, og han såvidt gidder å se deres vei. Han bryr seg sjeldent om andre hunder. Men innimellom er det tydeligvis en og annen som er litt vel tøff eller noe. Vi merker ikke forskjell. Men det gjør han! Mulig den andre går med hodet eller halen litt for høyt. Ikke vet jeg. Men da skal jeg si vi blir minnet på at vår hund også kan lage lyd! Heldigvis er det veldig sjeldent, og det gjelder bare litt større hunder, fra hannschæfere og oppover. Og om de altså er litt “frekke” på en eller annen måte. Når vi er i hundeparken derimot, og alle går løse, da er det ikke noen problemer i det hele tatt.

I dag gikk han helt perfekt, fikk masse skryt og var kjempelykkelig. Han likte å gå en annen plass i dag. Masse nye inntrykk og nye lukter. På de siste morraturene rundt toppen her har han vært så sykt treig. Måtte nesten dra han med meg hele løypa rundt. Det er litt motsatt av mange andre, der eierne henger på slep etter bikkja … men jeg vet jo det, at hvis han virkelig ville, så kunne han dratt avgårde med meg som ingenting. Litt drahjelp opp bakkene innimellom kunne vært greit, men da gidder han selvsagt ikke.

Her ser dere Hotel Caledonien fra en litt annen vinkel enn sist. Før mørket faller på og lysene tennes. Husker du ikke det forrige bildet? Du finner det HER nest nederst i innlegget. Jeg synes absolutt bygget tar seg best ut uten denne belysningen som skifter farge, og det sa jeg vel sist også.

Snart skal jeg hente toåringen i barnehagen. Så dette blir nok en koselig dag, og veldig mye bedre enn dagen i går. Det er sykt godt at alle dager ikke er like, både når det gjelder formen min og dagens innhold. Variasjoner gjør livet mer interessant. Men akkurat den dagsformen min skulle jeg ønske holdt seg litt mer stabil sånn jevnt over. For da kunne jeg jo bare fylt på med enda mer innhold, og variert på den måten. I litt mer kontrollerte former.

Håper du har det bra. Og takk for at du stikker innom. Setter stor pris på hver og en av dere.

 marit

En aldri så liten topptur

Da var søndagen på hell og kjærringa helt utslitt. I litt over seks kilometer og 3,5 timer har vi gått rundt i Vågsbygdskauen. Det var turen sin det! Opp og ned, ned og opp … og slik fortsatte det hele runda rundt. Litt isete og glatt var det også innimellom, så her fikk vi kjørt oss litt igrunnen. Fiskåvannet rundt er ikke noen ny tur for oss, men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig tungt sist vi var der. Bortsett fra at vi da var veldig dårlig skodd. Vi har hatt enda en tur hit, og bilder derfra kan du se her. Toppen vi var på heter Øyliheia og rager 161 meter over havet.

Værgudene svikta oss i dag gitt. Det var grått og litt surt, men har en først bestemt seg for å gå på tur er det jo bare å hoppe i det. Og denne søndagen tok vi sats og hoppa sammen med min søster og svoger.

Vi starta ved BIltilsynet på RIge og gikk innover den gamle kjerreveien. Det er bare å følge veien helt ned til vannet, og fortsette der den tar en sving mot venstre. Etter en liten stund kommer vi forbi den flotte gapahuken der vi dro med oss de fire eldste barnebarna på tur i fjor vinter. Men siden dette var helt i starten av turen i dag, ble det ingen pause her.

Pausen tok vi derimot midt i stien! Jeg var helt overbevist om at det var nok en gapahuk sånn cirka midt i løypa, men jeg må ha tatt feil. Det var nok på en tur rundt et av de andre vannene her inne vi har gått forbi den.

Det er jo litt koseligere å gå tur når sola skinner. Ikke minst blir bildene mye finere. Men uansett er det godt å ha vært ute. Denne turen har mye variert terreng å by på. Alt fra flat mark til litt klatring, for oss som ikke er så spreke til å hoppe fra stein til stein lengre. Og det må jeg bare innrømme, jeg merker jeg er blitt eldre. Ikke fordi formen er så elendig, men fordi jeg er veldig redd for å ramle og brekke lårhalsen, eller hva det nå er de gamle brekker …

Midt inne i skauen her skal forresten den nye E-39 traseen ligge. Det har vært en del protester på det, men det hjalp tydeligvis ikke. Sannsynligvis mener noen at vi har nok skog rundt her, og en plass må jo den veien gå.

Så fikk vi litt snø på siste halvdel av turen. Ikke mye, bare et lite melisdryss lissom. Nok til at det ble litt vanskelig å se hvor det var glatt. Og det er jo alltid like gøy! Dermed entret denne kjærringa de bratteste skråningene … på rompa! Helt frivillig. Fant ut at det var litt sikrere enn å få et mer ufrivillig fall. Så nok ikke så lurt ut, men det var ikke så skrekkelig folksomt her inne i villmarka heller, så jeg dreit meg jo bare ut for den aller nærmeste familien. Og det har jeg vel gjort en gang eller tre tidligere også.

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta et eneste lite skritt ekstra da vi kom ned. Noe jeg, i følge drømmemannen, alltid lurer han til når vi først er ute og går. Men dette var mer enn nok. Jeg var på grensa til å være litt halvkvalm til og med da vi kom ut igjen til bilen. Og akkurat nå har jeg egentlig vondt over alt. Lemster! Himmel og hav, kan ikke huske sist jeg ble det av å gå en tur …

Det var min søndag. Hvordan har din vært? Har du forresten vært innom Galleri Frodith i løpet av dagen? Der er en del av bildene fra vinterutfordringen tidligere i uka stilt ut. Mye fint. Men heldigvis er det ikke noen avstemning og vinnere og sånn. Dette var bare for gøy rett og slett. Og dermed tør jo til og med jeg å delta.

Nyt kvelden!

 marit

Og plutselig var det helg …

Follow my blog with Bloglovin 

Veldig merkelig dette her. Men det indikerer vel bare at jeg er blitt gammel … og det er jo ikke like gøy som at helgene dukker opp sånn i tide og utide. Gammel og skral … hmmm. Jeg har ikke lyst til å være i den kategorien egentlig. Men det er vel lite å gjøre med det, annet enn å gjøre det beste ut av hver eneste dag. Ikke alltid like lett, men legger en godviljen til så blir det sikkert ikke verre heller. Og om det ikke hjelper, så kan det jo hende dagen etter blir helt topp!

Vi har hatt to gjester på to og ti år her i natt. Mitt eldste og yngste barnebarn. Så dermed måtte jeg jo opp før fuglene feis for å få jentene i tøyet, stelt frokost og nistepakker, før de ble kjørt til barnehage og skole. Deretter var det Jonas sin tur. Litt hardt, for natta ble ikke helt av de beste. Jeg er så tett i toppokket. Føler hele ansiktet er hovent. Ikke akkurat forkjølet, men noe er det … hoster gjør jeg også. Selvsagt mest når jeg legger meg.

Det ble bare et par uker uten hosting i denne omgang. Så var det på’an igjen. Er jeg riktig heldig kan jeg sikkert beholde det til henimot påske. Sist varte det i over to måneder … så akkurat den køen der immunforsvaret ble utdelt må jeg ha stått ekstremt langt bak i.  Og det er jo kanskje ikke så rart, for jeg er elendig til å snike i køen den dag i dag. Vil noen forbi, så er jaffal ikke jeg den som skal stå i veien. Snakk om å være teit da!

Det der med å passe ungene ser jeg på som et privilegium. Det er litt stress, men mest for å få med meg alt de sier og for å ikke virke fraværende. Ellers er det stor sett bare koselig. Helt ubeskrivelig koselig faktisk. Jeg er så glad i dem at jeg rett som det er får tårer i øynene bare av å tenke på dem. Og det går absolutt ikke over selv om de blir større, og ikke lukter baby lengre.

Det er en litt sånn vinn-vinn situasjon å låne dem. Jeg blir så sykt glad av å være sammen med dem. Føler meg så uendelig heldig som har så mange flotte barnebarn og får være en del av livet deres. Så samtidig som jeg blir lykkelig, så blir forhåpentligvis foreldrene litt letta for å få fri en helt vanlig kveld midt i uka. Tenk å stå opp om morra’n og bare kunne tenke på seg selv før de skal på jobb. Det hører jo til sjeldenhetene etter en har satt barn til verden. Jeg hadde aldri det privilegiet selv. Og når ungene til og med synes det er greit, så blir det masse positive følelser for ei enslig lita overnatting, som ikke en gang var planlagt på forhånd. Ikke trengte de pass heller, men jeg trengte å låne dem …

Belønningen for å stå opp tidlig var fantastisk! Bare se på denne himmelen, slik den fremsto før sola kom frem. Og i dag var det helt unaturlig flott. Såpass at det stoppa ikke mindre enn fire biler på toppen av bakken, mens jeg var utpå der og fotograferte. Det er et fantastisk utsiktspunkt, så det er ikke sjeldent det står noen her, men så mange på en gang er ikke hverdagskost. Bildene har omtrent samme motiv, tatt med noen minutters mellomrom.

Ønsker deg en flott start på helga. Her har vi absolutt ingen planer, og det føles helt greit.

 marit

Vi rakk det, men …

Heisann. Denne natta ble ikke den beste i historien. Var i syforening i går, og det var kjempekoselig. Såpass at timene bare fløy avgårde. Plutselig var klokka over 22.30 og da skulle alle hjem De jobber vettu, og må opp tidlig. Kjenner jeg får et lite stikk av misunnelse når de sier de skal på jobb … tidlig på jobb. Jeg skulle gitt hva som helst for å måtte stå opp og gått på jobb jeg. Men likevel går ikke det. Det nytter tydeligvis ikke med aldri så mye lyst, når ikke resten av kroppen hører etter.

Jeg sov bare fire timer. Hvorfor vet jeg ikke. Eller, jeg hoster og hoster når jeg får lagt meg. Igjen. Så det var nok litt av grunnen. Resten var vel fordi jeg fikk så mye å tenke på. Ting som det ikke nytter å tenke på, som bare gjør meg deprimert og lei, og får meg til å se ganske mørkt på tilværelsen. Teite ting å ta frem midt på natta.

Tidlig opp, tidlig ut. Det er jo fordelen med å sove lite. Jeg har jo innarbeidet meg den vanen nå. At uansett form skal jeg karre meg ut en tur med Jonas når jeg har kommet meg ut av senga, pussa tennene og fått på meg noen klær. Før jeg tillater meg å kjenne etter, før jeg gjør noe som helst annet. Og vi skal gå minst rundt toppen her vi bor, ei lita runde på snaut 3 kilometer, helt uten bakker. Og det har jeg klart siden jeg bestemte meg i september en gang. Det er noe dager det bare blir den turen, og da prøver jeg å være fornøyd med det. Noe som er skikkelig vanskelig. Men en liten tur er bedre enn ingen tur … ikke sant?

Det var meldt overskyet, men ute så himmelen alt annet enn overskyet ut. Så jeg fant ut at vi skulle få med oss soloppgangen fra Dueknipen igjen. Og da måtte vi gi litt på, både nedover bakkene herfra og oppover bakkene til utsiktspunktet. Verken Jonas eller meg er noen racere, det er løgn om jeg påstår det. Men jeg kan i det minste få opp farta litt, om jeg setter all min kraft og viljestyrke til. Og merkelig nok har jeg vanvittig mye viljestyrke å ta av når det gjelder å gå tur. Det har ikke bikkja. Han vil snuse og tisse og snuse enda litt mer. Veldig bedagelig og rolig anlagt type dette her ser du. Dermed ble det en tung tur på meg, først kjærringa på 100 og så 80 kilo bikkje på slep.

Rett under toppen så himmelen slik ut. Jippi! Vi rakk det. En spurt opp trappene, og vi lå seks minutter før skjema. God tid altså. Tid til å få igjen pusten, for ikke å snakke om synet, for foran øynene danset det akkurat da masse bittesmå sorte prikker … egentlig var jeg både svimmel og kvalm. Men vi rakk det! Det var det viktigste av alt akkurat der og da.

Jonas i soloppgang. Eller rett før da. Men vettu hva som skjedde? Noen dro ned rullegardinen. Altså ikke foran mine øyne, men uti horisonten der. Akkurat da klokka ble 9.08, som var annonsert tid for soloppgangen i dag, så smokk – der forsvant den rosa stripa, og det var det! Er det mulig? Det begynte til og med å sludde litt et øyeblikk.

Snurt kjærring i mangel på soloppgang. Ja altså … jeg skulle gjerne ha kverka noen akkurat der og da. Men heldigvis var det bare oss der oppe på toppen. Tenk alle de kalorier jeg brukte for å komme dit på tia, og så går jeg glipp av hele hærligheten.

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg er litt i overkant interessert i fenomenet soloppgang og solnedgang. Til de grader hekta, vil nok drømmemannen si. Der han hoderystende ser på at jeg bare frem med kamra eller mobilen hver eneste kveld når vi befinner oss på hytta. Litt sykelig muligens. Men det er jo bare så flott! Og aldri helt likt. Og om du ikke er der akkurat da, så er du jo faktisk for sein. For jaggu forsvinner de fine fargene uhyggelig fort igjen.

Det var min start på dagen. Egentlig ikke så verst, tross alt. Hvordan har du det?

 marit