Det spirer og gror – hagen i april

Der var litt innkjøp, for å sikre noen dagers jobbing, i boks. Synes igrunnen vi har fått unna ganske mye jeg, selv om det ikke er begynt å skje noe her enda. Det burde det jo egentlig ha gjort, jeg ville jo helst ha vært ferdig med alt allerede og igang på et nytt prosjekt, men så lett er det ikke. Spesielt ikke med en mann som må tenke og gruble og studere så veldig, og selvsagt bare på en ting av ganga. Jeg får bare finne på noe annet, på andre siden av huset, mens han holder på med sitt.

Normalt synes jeg vi passer perfekt til hverandre. Når en ser bort fra hagearbeid, husmaling, snekring og sånne morsomme ting som følger med det å være huseier. Ting han kaller for tortur vel og merke. Det holder vel som forklaring på utsagnet om å ikke passe sammen .. Har forsøkt å fortelle han det på en litt fin måte, at om han var så imot å gjøre noe, ja da burde han rett og slett ha funnet seg ei som bodde i en blokkleilighet og hadde vaktmester og to verandakasser!

Men altså i dag fikk vi iallefall unnagjort litt som gjør at vi kan begynne på det som skal gjøres her. Mens han var på Bygg Max og handla dette ..

.. var jeg en aldri så liten tur innom Plantasjen og fikk raska med meg dette:

Litt vokser og gror det jo i denne hagen fra før av. Men jeg får liksom aldri nok av noe. For noen år siden hadde jeg hundrevis av tulipaner utenfor i det bedet som er på utsiden av hagen. Men et år de var kommet veldig langt i prosessen så fikk vi igjen frost og snø, og etter det har jeg ikke tulipaner lengre. Masse mer eller mindre vanskapte bladverk kommer opp hvert år, men bare 20-30 blomster!! Så til høsten skal jeg sette nye tulipaner. Men da må vi jo først grave opp det som er der fra før av. Dermed fikk vi henta et lass med jord også i dag. Begynner likegodt helt på nytt der ute jeg, så er det kanskje håp om at det igjen kan bli fint. Innforbi hekk og gjerde er det litt bedre. Plenen er som sagt ikke så mye å skryte av, men jeg jobber med saken. Akkurat i dag ser det sånn ut:



Men ellers har jeg både kirsebærtre som blomstrer og litt annet med liv i. Lurer på om det går an å kjøpe grønne fingre en plass .. har haugevis av hagebøker og sånne ting, men til nå har det ikke hjulpet så mye. Aller helst skulle det jo vært sånn at det blomstra hele tiden, fra tidlig april til snøen kom. Og enklest mulig vedlikehold selvsagt. Noen ganger trøster jeg meg meg at det slett ikke er antall blomster det er noe galt med, men antall kvadratmeter de skal dekke .. og det er muligens noe i det. Kanskje jeg også hadde passa best med to verandakasser, det er bare det at jeg ikke har innsett det sjøl enda?

Det er litt merkelig, jeg har på en måte fått litt ny energi. Etter at det er avklart at jeg skal tilbake til jobb til tirsdag skjedde det noe. Alt ser litt lysere ut enn det har gjort. Dermed gjelder det å ikke bruke det opp med en gang, og det er ikke lett skal jeg si deg! Etter mange måneders sløving. Jeg må iallefall ikke bruke det helt opp her hjemme, for jeg skal klare den returen til arbeidslivet. På første forsøk! Noe annet er helt uaktuelt for mitt vedkommende.

Det er noen dager til tirsdag. Og før det skal jorda på på plass og planter settes ut. Det er bare å brette opp armene og begynne. Hvis ikke så skjer det jo ikke noe .. Om jeg er riktig heldig kan jeg kanskje lure min halvvoksne sønn til å ta i et tak. Selv om han er russ og midt i den verste eksamenstiden. Russ etter to år, det er jo bare teit egentlig, selv om dette er siste skoleåret før han skal ut i lære. Litt luft og bevegelse har ingen vondt av! Ikke engang en
18-åring. Uansett hva de måtte tro selv ..



Planer en lørdags formiddag

Etter å ha gravd rundt i hagen i hele går kjenner jeg godt at jeg har en kropp kan du si .. Armene og ryggen sender signaler om at de er til stede. Veldig til stede. Men fikk gjort en hel haug og er kjempefornøyd med det! Klippa plenen for første gang i år også, og kjørte deretter gjennom den med en sånn elektrisk plenlufter jeg arva etter pappa en gang for ti års tid siden. Den har ikke vært i bruk disse ti årene, så jeg ante ikke helt hvordan den funka, faktisk så hadde jeg vel forventa at den var død .. men merkelig nok så var det liv i maskineriet fortsatt! Ja, plenlufteren altså! ;o)


Bildene denne ganga har jeg lånt fra google.no

Innimellom leste jeg om flotte plener, blomsterbed og drømmehager på nettet.
Må jo slappe av litt med beina høyt, enten jeg vil eller ei. Aller helst ville jeg ha sluppet det, men .. For en gangs skyld må tydeligvis ha klart å fordele beina høyt og lavt akkurat sånn passe, for i dag er de ikke så hovne som de pleier engang. Så dette lover jo godt!

Hvordan få grønnere plen enn nabo’n? Joda, oppskriften på det har jeg også funnet, og det så ikke så vanskelig ut egentlig. Men hos oss har plenen sunket mer eller mindre ujevnt rundtforbi, så om vi skal ha en jevn, fin plen må vi nok fylle på litt jord også. Eller, ikke bare litt, en hel del jord! Ganske mange tilhengerlass for å være helt ærlig. Og da begynner en å snakke arbeid. Masse arbeid. Så jeg tror vi lar det der ligge litt. Vi skal ha diverse selskapeligheter her fremover også så det er nok ikke tiden å fordele jord utover nå.

Ferdigplen på rull hadde vært tingen. Men det er jo ikke helt billig dessverre. Får se hva det blir til etterhvert. Kanskje blir det ikke noe i det hele tatt. Men litt gjødsel skal den få, den utematta som jeg i det minste håper får rett farge etterhvert. Kanskje litt tilskudd av nye frø også her og der, for nå har jeg gravd opp masse, utrolig masse, ugress à la løvetann og er blitt belønnet med sorte hull fordelt jevnt utover. Om jeg ikke får den perfekte plenen i år, så kan jeg jo i det minste gjøre det beste ut av den jeg har.

På øyeblikket skal vi avgårde å kjøpe noen terrassebord/materialer. En bit av terrassen, som sikkert har ligget siden huset var nytt, må skiftes. Ei venninne tråkka gjennom for et par uker siden, og jeg er ikke helt for å bare lappe og lappe. Dessuten elsker jeg bare lyden og lukten av nysnekra terrasse. Det er vår det! Jeg har misunt naboer, eller iallefall noen som bor i nær nok avstand til at jeg har hørt de har snekra, i ukevis nå. Og nå er det min tur! Yess!!

Drømmemannen fyker ut og inn her med tommestokken. Han er veldig på planleggingsstadiet, og da bør jeg aller helst holde meg i ro og ikke si for mye .. han regner og måler og står på her. Ikke noe skal overlates til tilfeldighetene. Der er vi veldig forskjellige. Jeg kunne vært troende til å bare røft regnet over kvadraten og kjøpt det, eller helst litt mer, og så bare satt igang. Ble det for mye igjen så skulle jeg alltis funnet en annen plass jeg kunne ha brukt det. Noe byggverkene som er konstruert tidligere her bærer tydelig preg av, ifølge den samme drømmemannen.

Jaja, ingen er perfekte. Og selv om jeg aldri har sagt jeg er snekker, så har jeg iallefall utført masse med de kunnskapene jeg har. Ganske bra ser det også ut, om du ikke akkurat går etter og studerer underlag og oppheng og sånne ting. Det har jo ikke ramla ned til nå da! Ikke seget noe heller! Så noen ganger tror jeg de der konstruksjonene er litt vel overdimensjonert om jeg må si det selv! Men nå overlater jeg det der til drømmemannen, og prøver å gjøre som om jeg ikke skjønner noe. Blander jeg meg for mye her så blir det vel ikke noe av noenting. Så jeg er blitt redusert til en håndtlanger etter jeg traff han rett og slett. Duger såvidt til å gi han drillen. Så jeg bare biter tennene sammen og prøver å være fornøyd med det.

Noen hyttehelg blir det altså ikke på oss. Selv om været er helt nydelig i dag også. Forhåpentligvis blir det flere sånne helger fremover, så jeg får bare prøve å slå meg til ro her hjemme denne gang. Det er ikke så lett det der, når en må fordele seg på to plasser. Og på begge plassene er det alltid nok av ting som bør gjøres. Om jeg ikke hadde vokst opp med den hytta så er jeg overbevist om at jeg aldri i livet hadde brukt penger på noe sånt heller. Da hadde jeg konsentrert meg om huset og bare det. Så kunne vi reist på ferie når vi følte for det, uten å sitte igjen med dårlig samvittighet for at vi aldri var på hytta .. Et luksusproblem? Ja, jeg vet det!

Ha en fin lørdag der ute, hvor du enn befinner deg! :o))

Møtets midtpunkt

Har vært på møte med nav, arbeidsgiver, lege, bedriftshelsetjenesten .. ja hele ruklet på en gang. Og det var jo sikkert greit nok det. Ikke noe å grue for? Tja, vet ikke helt om jeg er helt enig i det. Koselig var det jaffal ikke.

Jeg hater møter, hater å være midtpunkt, hater å skille meg ut. Og der satt jeg da, som grunnen til hele sammenkomsten. Mens alle snakka om meg. Rene torturen spør du meg, men det gjør du vel ikke ..

Etterpå gikk resten av denne dagen rett til bunns! Jeg har hodeverk, føler meg helt tom, litt taper egentlig. Burde vært sulten for det er kjempelenge siden jeg spiste noe sist .. men likevel er jeg bare trøtt. Sykt trøtt. Og litt lei. Har igrunnen bare lyst til å legge meg ned i senga og grine. Men sånt gjør en jo ikke. Selv om jeg nok må innrømme at jeg felte et par tårer på slutte av møtet .. da var det liksom bare nok for meg ..

Det gikk forsåvidt greit. Men jeg synes alle fokuserer så på at jeg har psykiske problemer. Jeg burde gå å snakke med noen. Få hjelp. Men jeg vil ikke. Om jeg hadde hatt alle disse problemene de vil ha det til, hvorfor virka ikke de deppepillene jeg har kjørt i meg de siste 7 månedene da? Går det ikke an å være sykmeldt, møte veggen, være utslitt .. uten å være deprimert? Jo, absolutt mener jeg. Men jeg er nok den eneste i verden med den innstillinga ..

Jeg blir litt frustrert når de bare maser om psyken. For jeg mener selv at det ikke er det som er feilen. De ville ha meg til å gå til samtale, først til bedrifthelsetjenesten som en forebygging eller hva det var de sa, så på et kurs gjennom nav, i depresjonsmestring. Depresjonsmestring. Jaja. Jeg har da vært ute en vinternatt før jeg, og jeg har allitd klart å komme videre aleine. Og jo, jeg vet forkjell på å være deppa og det jeg er nå. Det er ikke i samme kategori engang!

Foreløpig har jeg sagt at jeg ikke vil dette her. Men jeg vil jobbe, vil tilbake til livet mitt som det var. I oktober er det slutt på sykepengene. Men hallo!!! Oktober?? Det er jo kjempelenge til. Jeg er garantert tilbake på jobb i full stilling innen utgangen av oktober. Jeg fikk et lite foredrag om hva som skjedde hvis ikke, da kunne en søke på et eller annet så en iallefall hadde litt å leve for, sånn 60% av lønna omtrent. Men da ble jeg tvunget til å gå til samtaler og jeg kom også til å bli utplassert i en og annen vernet bedrift for å se hvordan jeg funka i arbeidslivet, for da var det jo ikke lengre snakk om å tilbake til min jobb mer. Før jeg skal inn på noe sånt så selger jeg huset og flytter ut på hytta. Så kan vi bare leve av drømmemannens inntekt og masse sjøluft og kjærlighet. Uten gjeld trenger vi jo ikke så mye inntekt at det gjør noe.

Men egentlig fatter jeg ikke hvorfor jeg sitter her og grubler på dette engang. Jeg skal jo tilbake til min gamle jobb jeg. Og det fort som faen!!

Jeg ble altså ikke forbanna på møtet bare så de er sagt. Selv om jeg merka selv at piggene stakk temmelig langt ut på ryggen etterhvert som de fortsatte å tyte om psykiske problemer. HALLO!! Det er ikke meg dere snakker om her! Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i noe av det dere sier. Jeg vil ikke påtvinges en depresjon som jeg selv mener jeg ikke har. Jeg har vært deppa før, opptil flere ganger, om enn i litt mindre porsjoner. Men det er ikke sånn jeg har det i dag. Basta!

Det ble foreslått at jeg skulle begynne å jobbe et par timer i uka. Et par timer!! For å være helt ærlig, det hadde gjort mer vondt enn godt. Skal jeg tusle rundt der som en annen idiot og ikke være en del av gjengen så kan jeg likegodt bare slenge inn håndkleet med en gang og kontakte en eiendomsmegler. Nei det vil jeg jaffal ikke!

Så resultatet av møtet ble altså at jeg skal tilbake på jobb til tirsdag. De første to ukene skal jeg jobbe to fulle dager i uka. Tirsdag og torsdag. Så skal jeg til legen og vurdere hvordan dette gikk. Og om jeg da mener at det går bra skal jeg ha nok en uke med to arbeidsdager, bare sånn for å være på den sikre siden. Deretter øke til tre for en stund. Jeg går fremtiden i møte med små museskritt, et av gangen. Aller helst skulle det visst vært en time av gangen, men det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til. Så da er det bare å krysse fingrene for at dette går bra .. det er skummelt, men jeg tror jeg gjøre det rette nå, selv om ikke alle på møtet var helt enig i det.

Jeg grugleder meg. For det er litt flaut å jobbe så lite liksom. Være den som det må tas så hensyn til og legges opp litt ekstra for. Æsj! Det er nesten til å bli kvalm av. Greit om det gjelder alle andre, men ikke meg! Men jeg tror selv det er best om jeg jobber hele dager. Kommer og går når de andre kommer og går. Bare da blir jeg igjen en av dem.

Egentlig vil jeg vekke minst mulig oppmerksomhet. Hele tiden. Så om noen kommer bort og gir meg en klem eller sier det var koselig å se meg igjen, jo da begynner jo jeg selvsagt å grine. Egentlig griner jeg nesten her jeg sitter. Bare ved tanken liksom. Eller kanskje av lettelse. Lettelse for at jeg endelig har kommet så langt. Jeg har savna jobben noe helt enormt. Kanskje mer enn jeg egentlig trodde. Jobben er meg, iallefall en veldig stor del av meg og uten den delen har det manglet ganske mye. Denne jobben har jeg hatt i 15 år snart, vi har jo nesten vokst opp sammen og jeg hadde jo håpt at jeg skulle ha den i 15 år til eller deromkring. Da jeg begynte ble gjennomsnittsalderen redusert betraktelig, fikk jeg beskjed om av en gamling som satte der, en som aldri helt skjønte dette nymoderne datagreiene. Så nå, når jeg bare får karra meg tilbake skal jeg klore meg fast de resterende årene og gjøre mitt til at gjennomsnittsalderen forblir skyhøy i denne bedriften.

Lang biltur for å få fatt i ei jolle

Her var vi i forgårs! Vi hadde rett og slett en svipptur til Jæren (Klepp) etter drømmemannens jobb. Og det var tydeligvis ikke lurt for mine undersåtter. Ble for mye sitting med beina ned, 6 timer i strekk er ikke bra. Vel hadde vi en liten pause på halvannen time mellom frem og tilbaketuren, men likevel ..

Jeg inviterte oss til en matbit hos min venninne på Varhaug. Og det var selvfølgelig helt greit. Kjempekoselig var det. Selv om det var en snarvisitt. Vi kommer snart tilbake .. :o)

Og grunnen til den lange kjøreturen? Joda, vi har kjøpt oss ny jolle/landstedsbåt eller hva du vil kalle det. Et lite fremkomstmiddel til bruk på sjøen. En 12 fots Pioner. Denne her var riktignok uten motor, men det fikk vi fiksa i går. Uten motor og med tilhenger. Tilhengeren trenger vi ikke, og igrunnen hadde vi alt solgt den videre, men så protesterte kjærringa til han som ville ha den. Og dermed ble ikke det salget noe av. Snakk om å være lite samarbeidsvillig!

Båten og tilhengeren er bare 1 år gammelt. Ser helt nytt ut og jeg tror vi gjorde et godt kjøp. Nå fikk vi altså kjøpt oss en pent brukt, nyoverhalt 4 hesters motor også, dagen etter, hos båtforretningen jeg har hatt et langvaring forhold til. For det er jo ikke akkurat meniga at vi skal ro denne greia. Forsøkte å få de til å ta det vraket vi har som innbytte, men det ville han ikke. Motoren muligens, men ikke båten.

Vi har altså ei jolle, men den er sprukket og har vært under vann to ganger. Med motor. Slett ikke bra vettu. Den er sprukket inni, så den flyter jo forsåvidt, men ikke lengre når det regner. Da lekker vannet inn i dobbeltbunnen, båten blir liggende så lavt i vannet at selvdreneringa kommer under vannflaten .. og svuuuuups så blir det en undervannsbåt! Sånn er det altså med den saken.

Hadde ikke den dritten sunket sist høst kunne vi fått 25.000 for den! Ganske irriterende igrunnen. Men nå lurer vi på å selge båthengeren med “vrak” for en billig penge. Den lar seg sikkert fikse om noen gidder. Må bare finne ut om motoren sviver greit først. Så den skal inn til service. Når vi bare blir ferdige med alt kjøp og salg om ombytte her så blir nesten den nye båten og motoren gratis skal du se!

Men nå tror jeg rett og slett jeg skal ut i hagen litt. Finner sikkert litt å gjøre der ute. Om bare beina vil være med ..

God morgen forresten .. og ha en fortsatt fin dag! :o)

.. en liten oppdatering fra ei kjærring i overgangen

Jeg har det faktisk ganske bra! Er enda mer overbevist om at jeg gjorde helt rett når jeg slutta på de antidepressivene. Alt har bare gått fremover i ettertid. Jeg sover, stort sett, om nettene. Og bare det er jo en ny opplevelse. Merkelig så mye søvnen har å si igrunnen! Jeg som alltid har sagt at søvn er oppskrytt, at å sove skulle jeg gjøre når jeg ble gammel .. eeeh, altså myyye eldre enn det jeg er nå!

To ganger har jeg vært til lymfedrenasje.
Og det funker. Igrunnen var det helt merkelig å kjenne hvordan det begynte å skje noe i de undersåttene mine etter å ha blitt trøkka litt på her og der. Det kribla og krøyp og kjentes ut som maur under huden helt fra nederst til øverst i beina. Og de har ikke vært så hovne og skvalpete etterpå. Vondt ja, men det ser ikke så ille ut. For meg er nesten det det viktigste her. For jeg hater å gå rundt med de hovne beina. Smerten kan jeg bite litt i meg når det ikke er så synlig liksom. Men jeg har et håp om at det kan bedre seg enda mer over tid. Om jeg fortsetter litt med denne merkelige massasjeteknikken og tar litt hensyn til meg selv når det gjelder det meste som inkluderer beina. Noe jeg ikke er så god til .. enda. Men det irriterer meg stort at jeg ikke finner noen jeg får dette her dekket hos, når jeg til og med har fått henvisning fra legen min. Så jeg må nok belage meg på å punge ut alt selv.

Heteturene og kroppsverken er nesten vekk! Innimellom kan det komme luskende, men om det ikke blir verre enn dette fremover så skal ikke jeg klage på det heller. Normalt vet jeg jo hvorfor det kommer, det er når jeg har vært litt uforsiktig og ikke tatt alle disse forhåndsreglene jeg liksom bør ta nå. Etter at jeg ble så gammel og sykelig. Jeg er vel snart over denne overgangsalderen nå, så snart sitter jeg igjen her som ei inntørka rosin! Det er jo noe å glede seg over .. eeeeh ..

Alt dette som har skjedd de siste årene med meg, kroppslig og mentalt, var overhodet ikke noe jeg var forberedt på. Jeg hadde aldri tenkt tanken på at livet plutselig kunne ta denne ugreie vendingen og snu hele tilværelsen min på hodet. Spesielt ikke nå som alt faktisk var blitt så greit. Livet var på en måte falt på plass igjen, jeg levde rett og slett, ikke bare eksisterte. Og om noen hadde kunne fortalt meg at det ville bli sånn så hadde jeg aldri trodd på dem uansett. Jeg hadde ledd det vekk.– Nei herregud, jeg takler da dette ..

Rynker og grått hår, det får jo alle. Men hvorfor har ikke “noen” der ute en eneste gang fortalt meg hva dette her egentlig går ut på. At det å bli gammel er noe mye mer enn det .. det er faktisk på mange måter like ille å komme levende gjennom som ungdomsårene. Det er opp og nedturer, forandringer, skuffelser og dritt, men nå er en så voksen at alle forventer at en takler hele greia på en helt annen måte.

Du kan liksom ikke bare legge deg til en dag eller to under dyna og grine. Fordi ting ikke funker, fordi ting ikke går din vei .. for det er jo ingen andre der uten som står parat til å hjelpe. Ikke nå lengre. Når du er voksen. Hos meg er det ikke en mamma som jeg kan spørre om råd, ei som kan høre, fortelle hvordan ho hadde det i denne hersens overgangen. Det er ikke sikkert det hadde hjulpet så mye, men jeg innbiller meg igrunnen det. Kanskje ho kunne svart på mye av det jeg lurer på. Kankskje har ho hatt det på samme måte.

Men jeg er på en måte helt aleine. Selv om jeg har drømmemannen. Men det er jo litt begrensa hvor mye en kan plage han med også. For om han hadde visst absolutt alt jeg har tenkt og grublet på i det siste, så hadde nok ikke jeg vært noe i nærheten av den drømmedama han tror han har. Fyttegrisen! Så derfor altså, har jeg forsøkt å skåne han litt. Når det har vært som verst her. Noe som har resultert i at jeg blir litt innesluttet, stille og lei. Og da blir det også feil. For da tror jo han med en gang at det er han det er noe galt med .. ikke lett dette her .. og det blir jo helt feil. Jeg er veldig glad for at jeg har han, men om jeg hadde vært aleine så slapp jeg jo å gruble på mye av det jeg lurer på innimellom.

Det har skjedd en del forandringer også utenpå de siste årene. Og æ kan ikke si at æ lier det no’ særlig. Jeg har fått litt sånn kommunegrått hår rundt ørane. Så mye rynker har jeg ikke, men det er jo selvfølgelig fordi jeg er så tjukk! Feite folk får ikke så lett rynker. For det er jo så mye som fyller ut både her og der. Jeg er godt studd for å si det enkelt. Har aldri i mitt liv veid så mye, ikke engang da jeg var gravid. Det sier jo litt .. og her bør noe gjøres. Men jeg har vel igrunnen hatt nok med å stable meg på beina i det siste og noe har det gått ut over tydeligvis. Har litt å jobbe med der, igjen .. Var det noen som ropte jo-jo-slanker??

Jeg er en middelaldrende dame. Ifølge flere sider jeg har lest på nettet er en middelaldrende i 40-årene, det høres grusomt ut!! 40-årene er de tyngste årene, med minst glede og mest tristhet. Det viser en ny stor studie med data fra to millioner mennesker i 80 ulike land, deriblant Norge. (leste jeg på dagensmedisin.no) Det kan nok hende at dette er sant, speiselt om en er gift med den en alltid har vært gift med, glidd litt fra hverandre og ungene begynner i forlate redet. Da tror jeg på denne her. Men jeg har det jo ikke akkurat sånn. For min del har denne middelalderen slått ut både i glede og sorg på en måte. Men aller verst er det at helsa ikke er som den var før. Både det ene og det andre henger og slenger, og det er jo ikke spesielt gøy det heller!! Jeg klarer ikke å forsone meg med at jeg er så gammel liksom!! Jeg vil ikke være det, men alternativet er muligens verre .. Jeg irriterer meg over at jeg ikke traff drømmemannen før, da det var litt mer enn bare halvråtne rester igjen av denne kjærringa. Irriterer meg fordi sju av årene mine bare forsvant mens jeg strevde med å komme gjennom de, strevde med å finne vitsen med livet og ikke bare eksistere, men rett og slett leve ..

Jeg har noen hormoner som er på tur innimellom. Og det slår ikke akkurat ut slik at jeg får vist meg fra min beste side. Jeg blir sur, grinete, hissig og rett og slett ei ekkel drittkjærring. Akkurat som når mensen kom liksom .. men mensen kommer ikke. Mensen har ikke vært her hos meg på tre års tid og før de tre årene så hadde jeg den hele tiden i årevis. Ja, ikke at jeg savner det, for all del, jeg er sjeleglad for å slippe det sølet der. Men det er liksom noe ubalanse i kroppen når den ikke er her lengre. Det var ikke bare sånn at nå var mensen slutt og det var det. Hadde det enda vært så vel ..

Noen depper i overgangen fordi de ikke lengre er fruktbare. Jeg har det ikke helt sånn. Jeg har ikke vært fruktbar på 17 år, så det er overhodet ikke noe problem. Jeg har fått mine barn og det holder vel igrunnen. Har egentlig ikke behov for det der: mine, dine og våre-opplegget. Vi er mange nok fra før av. Og jeg er for gammel. That’s it!

I dag har jeg vært hos legen igjen. Håper snart jeg er ferdig med å trø dørkarmen ned der ute. Ikke det, de er verdens mest hyggelige folk på det legekontoret, men likevel .. det er feil å oppholde seg på en sånn plass så ofte. Ho visste forresten ikke at jeg hadde droppa medisinene ho der legedama mi, men når ho hørte på de jeg sa, og fikk studert meg litt, så tror jeg faktisk ho ikke var så uenig i det jeg hadde gjort. For det har jo bare ikke funka som det burde dette her. Og nå er jeg våkna på en måte. Jeg har min egen vilje og mer normale humørsvingninger. Og hvem har sagt at det er galt å felle en tåre innimellom? For meg er det nesten en lettelse, etter et halvt års neddoping på antidepressiva. Å se en trist film og kjenne tårene presse på bak øyelokkene .. det er meg det! Jeg er bare sånn, har alltid vært det og synes igrunnen ikke det er den verste egenskapen jeg har.

Jeg fikk nye allergimedisiner for de jeg begynte med virker ikke helt. Jeg er sykt tett i hele toppetasjen og det er litt slitsomt. Tatt i betraktning at jeg på øyeblikket skal begynne i jobb igjen så kom denne pollengreia veldig ubeleielig nå.

I morra skal jeg på møte hos arbeidsgiver. Med nav og legen og en eller annen psykolog som er tilknyttet arbeidsplassen min. Jeg gruer meg til det der møtet. Alle de folkene som skal sitte der og betrakte meg liksom, studere meg og kanskje komme frem til .. tja, at jeg virkelig har vært en nav-snylter de siste månedene. Eller? Jeg vet ikke. Liker det bare ikke. Hater å være midtpunkt og vekke oppmerksomhet. Det er jo faktisk grunnen til at jeg aldri har gifta meg i kirka. Skal være veldig glad når morgendagen er over.

Jeg har gitt legen min frie tøyler til å si hva ho vil i morra. Om hele sykdomsbildet. Fra utmattelsen til psyken og tabletter som ikke har hatt den forventede virkningen. Ikke aner jeg hva ho skal si, men det er jo uansett sannheten og jeg er nok en person som setter den høyt. Sannheten. Ærligheten. Så får folk ta meg som jeg er, eller la vær!

Lurer litt på om jeg skal slutte å blogge nå. Når midtlivskrisa holder på å gi seg og ting faller mer på plass etterhvert. Hva har jeg da å skrive om liksom? Outfits og hva jeg spiste til middag? Hvordan, eller om, jeg klarer å få av meg disse ekstra kiloene? Hverdagslivet på sørlandet for ei som ikke hører til i kirka? Tja, får se hva det blir til. Har iallefall ikke tenkt å slutte i dag.

Må jo iallefall avslutte når alt er tålig greit igjen. Når jobben igjen er en del av hverdagen min. Selv om jeg har fått opplyst at det kommer til å bli tøft til å begynne med, at mange rett og slett må kaste inn håndkleet igjen, så håper jeg at jeg slipper det. Jeg er litt flinkere til å bare bite tennene sammen fremfor å innse at dette ikke gikk. Selv om jeg etter dette halvåret har innsett at det ikke kom noe særlig godt ut av den måten å løse tingene på. Det er det jeg ser på som det aller verste marerittet fremover, at det ikke kommer til å funke .. at jeg rett og slett ikke får det til .. (Alle bildene er fra google.no)

Men jeg satser på en happy ending .. det er jo det de aller fleste vil høre om! :o)

Tidenes skjærgårdspåske

Aldri har vi hatt så fint vær i påska tidligere. Sol, vindstille, blå himmel  .. og varmt!! Åh, vi har nytt dagene på hytta for fullt. Hadde nesten ikke lyst til å reise inn igjen til sivilisasjonen engang. Kanskje vi bare skulle flytta ut heller?

Å fylle drivstoff er ikke like gøy alltid. Det er bare sykt dyrt! Her på Hartmanns brygge er det somregel alltid minst en krone dyrere enn andre plasser i byen, når en tenker på sjønære bensinpumper vel og merke. Før påske kosta det 15,49 pr. liter. Og når du skal ha godt over 100 liter for å fylle en tank, ja da er det ikke bare lommerusk vi snakker om liksom.

Det er litt merkelig. De som har dieselmotor de fyller avgiftsfri diesel. Hvorfor kan ikke vi som har bensinmotor i det minste bli fritatt for avgiftene på drivstoffet vårt vi også? Tydeligvis veldig forskjell på folk ..

Bye bye byen! Nå er vi klar for noen dager uti skjærgården.

Åååh! På plass! Det er bare helt ubeskrivelig deilig! Vi hadde stort sett sol og fint vær hele tiden. Torsdagen var det tjukk tåke rundt oss, på alle kanter, og et lite øyeblikk mista vi utsikten til nabolaget vi også. Da ble det skikkelig rått og kaldt! Men heldigvis varte det ikke lange stunda. Faktisk har vi hatt så fint vær denne påska at det slo hele sommerferien i fjor! Får bare krysse alt vi har og satse på at dette ikke var sommeren 2011 som nå allerede er forbi ..

Familiens yngste sjarmør hadde sitt aller første hyttebesøk hos oss. Han begynner å bli stor denne karen gitt og morfaren er kjempestolt og synes jo selvsagt han er den aller skjønneste babyen på denne jord ..

Badestampen ble fylt og fyrt for første gang i år. Den lakk en del til å begynne med, men det gav seg kjapt. Rundt her har vi et prosjekt som vi, eller iallefall jeg, håper blir ferdig før sommerferien. Vi skal ha litt terrasse opp og rundt den. Egentlig burde vi vel nesten hatt et fangnett til å ta imot besøkende på avveie også, for det er temmelig bratt og langt ned. Men utsikten, den er det ikke noe å si på.

På ei sommerhytte sitter vi for det meste ute. Derfor drømmer vi stort om ei grillbu her som paviljongen sto så fint i fjor. Den revna imidlertid en sommernatt i fjor, og selvsagt går det ikke an å kjøpe bare nytt tak! Vegger og myggnett derimot kan vi få fatt i både her og der .. men altså, det var taket som sa takk og farvel hos oss.

Hytta midt i bildet her er min søsters. For meg som er vokst opp der ute uten denne nabobygningen irriterer den noe veldig innimellom. Mye av utsikten er vekk! Men det var jo denne måten vi kunne gjøre det på når vi ikke ville ha hytta felles. Noen ulemper må en vel kunne tåle, for vi har jo i det minste et hytteparadis som ikke alle er forunt. Vi har hver vår hytte på felles tomt. Felles brygge og sjøbod. Men selv om vi er nærme hverandre så sitter vi ikke og glor på hverandre. Så sånn sett er hyttene plassert perfekt i forhold til hverandre.

Takker gode venner for utrolig dugnadsånd og masse hjelp! Jeg hadde trodd vi skulle slite med denne haugen av gammel, råtten ved og plankebiter resten av året. Men nå er den altså vekk!! Alt går så mye bedre når en bare er litt flere til å dra lasset .. men vi er ikke helt vant til å be om hjelp, så dermed blir det til at en sliter med det meste selv. Om det da ikke bare dukker opp noen som bare setter igang på egenhånd omtrent. ;o)

Påskeliljeløkene fra min barndom bærer blomster enda. Kanskje er de blitt litt færre, men de varmer desto mer der de står hist og pist og lyser opp med sin glade, gule farge.

Skjærgårdshøna var god i farten. Lykkelig for endelig å få litt vomfyll igjen, for ikke å snakke om den friske sjøluften på terrassen.

Dette er livet! :o)

Fuckings Ice

Åh, jeg er så forbanna!! Her betaler vi hele året, for en internettforbindelse vi skal bruke på hytta toppen 8 til 10  uker .. og så når vi kommer ut dit så funker jo selvsagt ikke den jævla dingsen!!!!! Er det mulig?

Ice averterer både her og der og skryter seg selv opp i skyene. De er de som har best dekning i hele landet! Omtrent inn i hver eneste lille avkrok rekker de. Men hos oss som ligger på en topp med fritt utsyn til alle kanter omtrent, og ifølge Ice selv skal vi ha svært god dekning, nei der skjer det stadig noe tull med utstyret de leverer!

I fjor da jeg tegnet dette her var vi uten forbindelse hele pinsa. Joda, for en eller annen faen der inne hos Ice hadde glemt å aktivere boksen før de sendte den til oss. Og i pinsa, da var det jo ikke en levende sjel der som kunne hjelpe oss via telefonen. Sånn var det nå også ..

Det var samme feilen denne ganga også. Boksen måtte aktiveres. Jeg spurte om det var meninga at den måtte det hver gang den hadde stått ubrukt en stund, men det var det ikke .. Likevel kunne detnjo være lurt å sjekke det før vi reiste ut neste gang. Jaha! Der har vi det. Dermed må vi altså huske å dra med oss denne dingsen frem og tilbake til øya, bare sånn i tilfelle det er noe galt med den hver gang vi trenger den! Enkelt og greit!

Dessuten, for at de i det hele tatt kunne få restarta faenskapet, så måtte de ha et HEX nummer som står bak på selve boksen. Et nummer bestående av tall og bokstaver i skjønn forening, i sånn ca. 5 punkts skrift! Ikke et normalt menneske over 40 kan se hva der står! Ikke engang med briller. Om det der nummeret er så livsviktig, hvorfor kan det ikke i det minste lages på en måte som gjør det leselig?

Åååh! Det var dagens utbrudd! Og jeg tror det hjalp litt også .. ikke skjelte jeg ut den stakkaren hos kundeservice heller. Men forholdt meg rolig og saklig hele samtalen gjennom, sånn tilnærmet jaffal.

Men tror du jeg fikk en aldri så liten unnskyldning forresten? Eller et lite plaster på såret sånn som en måned eller to gratis for at de leverer noe som ikke funker når vi trenger det? Neida. Ikke et ord!! Det kaller jeg kundeservice det!

Venter på drømmemannen ..

Så er det snart påske og avgårde på hytta. Bare drømmemannen kan få somla seg hjem etterhvert. For vi må nemlig handle litt på veien også. Typisk å utsette det helt til slutt! Men nå ble det bare sånn .. igjen. Det er nemlig ikke bare mat vi må ha, men også et nytt blandebatteri til kjøkkenet. Vi har jo igrunnen ikke innlagt vann, bare til veggen, men .. allerede da vi hadde cisterne hadde vi pumpe og blandebatteri og jeg nekta å gå tilbake på dette for å hente vann ute. Men altså, det er bare kaldt vann i krana. Akkurat som om det hjelper om jeg får en kontroll ..

Været er ikke helt toppers i dag. Den blå himmelen mangler, men det er stille og tålig varmt ute. Ikke verst bare det! Får håpe det fortsetter i det minste, for jeg må jo ha ut alt av sengetøy og madrasser og hele pakka i leting på mus i resten av soverommene. Æsj. Ser ikke frem til det akkurat.

Ellers er beina litt lettere på en måte. Så jeg krysser fingrene for at den massasjen hjalp en smule og at jeg merker enda mer etter neste gang. Det hadde vært deilig om det kunne blitt holdt i sjakk i det minste og at jeg slapp å gå rundt med noen hovne greier som omtrent skvalper når jeg beveger meg. For sånn føles det innimellom!

Jeg får vel bruke timene til drømmemannen kommer hjem på noe fornuftig i dag. Pakke litt og sånn. Slik at det ikke går så mye unødvendig tid før vi kommer oss ut av huset her i det minste. Dessuten må jeg visst gjøre litt reint i kjellerstua, bikkja er kommet i en særdeles kraftig snøssperiode så etter natta ligger det store dotter etter ho både her og der. Veldig fint i kombinasjon med sofa i sort ullstoff!! Selv om jeg ikke kan legge skylda på at ho har vært i sofaen så er i allefall hårene der.

Stakkars Zenta, ho har vært litt syk i natt. Magetrøbbel. Og det er min feil. Ho fikk et kraftbein i går, og jeg visste jo at det kom til å gå sånn. Ikke det at ho har gjort fra seg inne, for det skal mye til før ho gjør det. Men ho har vært ute tre ganger i natt. Og ho maser ikke akkurat så veldig heller. Neida, ho står bare foran døra og piper litt. Helt stille for seg selv liksom. Kan jo ikke forstyrre matmor når ho sover vettu. Men jeg sover tydeligvis veldig lett, så jeg våkna og var ute ved døra før jeg helt skjønte hva som skjedde. Akkurat som da ungene var babyer og grynta litt i søvne. Det aller beste er å bare la bikkja holde seg til det vanlige tørrforet, eller blande litt forsiktig med middagsrester i. Da er vi på den sikre side. Men så er det det da, at jeg synes ho fortjener noe annet innimellom .. og ho er jo overlykkelig når ho får noe annet enn de kjedelige, tørre, knottene.

Men nå er det altså snart ferie noen dager. Også for karrieremennesker og de som har vært på jobb disse første dagene i påskeuka. Mine dager flyter jo litt i ett på en måte her, så jeg gleder meg ikke sånn som jeg tidligere har gjort over påskeferie og fridager. Men jeg gleder meg til å være sammen med drømmemannen noen dager i strekk, gleder meg til å ut i båten og håper været blir fint så vi kan fyre opp i stampen der ute for første gang i år.

Fredag kveld skal vi til byen igjen. Men bare en snarvisitt for å gå på kino. Varg Veum. Kan jo ikke gå glipp av han. Selv om filmene er litt like alle sammen så er han fortsatt like deilig å hvile øynene på han der godeste Trond Espen Seim.

;o)

Irriterende hovne drittbein og merkelige regler

Det er mulig jeg har vært ekstremt lite opplyst i den medisinske verden tidligere. Iallefall hadde jeg aldri hørt om lymfødem og dertilhørende lidelser og plager før. Lymfekjertler ja, lymfekreft javisst, men der sa det stopp. Lymfekreft var det mora mi døde av, så det har jeg sett på nært hold. Det gikk fort og brutalt, og så var det over!

Da jeg fikk denne “diagnosen” her i høst en gang så tenkte jeg øyeblikkelig på kreft. Høres kanskje dumt ut for dere, men for meg var det to helt naturlige ting å kople sammen. Lymfødem og kreft. Klart jeg ble redd. Jeg ble livredd. Selv om legen sa at dette ikke hadde noe med kreft å gjøre. Ikke var det forstadiet heller.

Så mye mer fortalte han meg ikke. Jeg fikk lymfødem skrevet ned på en papirbit, og værsågod gå hjem og les på nettet. Jepp! Flotte greier? Ikke sa han at det var noe jeg kom til å slite med resten av livet heller. Men det må jeg visst. Iallefall etter det jeg nå har fått lest meg til i månedene som er gått.

Lymfødem er en kronisk sykdom. Den gir hevelse/væskeansamling i armer og bein og forekommer hyppigst hos kvinner, sto det på nettet.  Mange mennesker lider av lymfødem uten å være klar over det, men når diagnosen er klar er det mulig å få hjelp. Sånn visst du er riktig heldig vel og merke. Helst bør du vel ha satt deg opp på venteliste allerede i 20-årene, sånn i tilfelle, for da er det mulig du hadde fått plass hos en av de få terapeutene her i byen som er godkjent for å behandle dette. Da kan du bare levere henvisning fra legen og få det dekket.

Jeg glemte å skrive meg på den lista gitt. Men om jeg hadde blitt fortalt den gang for 30 års tid siden, at det kunne vært litt lurt, så hadde jeg nok gjort det. For nå er alle fullbooka hele tiden og de tar ikke inn nye pasienter heller. Selv om jeg har henvisning fra legen. Så den der lappen hjelper jo veldig lite egentlig. Jeg har riktignok en papirbit som forteller meg at jeg lider av lymfødem, men det holder jo igrunnen bare å ta en kikk nedover beina om jeg skulle være så uheldig å glemme det et øyeblikk. Eller stoppe opp og kjenne etter. For spesielt behagelig er det ikke heller.

I går tok jeg kontakt med en fysioterapeut jeg såvidt var innom for et halvt års tid siden. Da var ho helt uenig i at jeg hadde lymfødem, selv om ho undersøkte og kikka og trøkka. Nei, dette måtte være noe annet .. Men i dag var ho ikke riktig sikker på at legen hadde tatt så feil likevel. For nå har det rett og spredd seg oppover i lårene, på bakbeina liksom. Så nå var det visst helt klart at det var akkurat det jeg hadde. Selv for denne dama. Ikke verst altså.

Men denne her terapeuten er ikke godkjent slik at jeg får dekka utgiftene mine. Merkelig egentlig, for ho vikarierer hos et annet fysioterapisenter innimellom, der jeg kunne gått om de tok inn nye pasienter, og da hadde jeg sluppet unna uten å betale ei krone fra egen lommebok. Men om dette bare hjelper så får jeg jo heller punge ut da. Selv om det er kjempeirriterende. Når de ser at det er sånn behov for dette her, hvorfor åpner de ikke for nye behandligssentre da, slik at flere kan få det samme tilbudet? Greit nok å slenge ut denne her henvisninga, men hva hjelper den for når ingen vil ta imot papiret og gi meg det jeg tydeligvis har krav på?

På en måte blir det jo som å privatisere sykehus og sykehjem og sånne ting dette her. De som har flest penger får raskere og bedre behandling. Her i vårt land hvor alle liksom skal ha like rettigheter og være like mye verdt gjelder faktisk denne regelen: de som står best økonomisk stilt er de som kommer først i køen .. sånn er det med den saken. Og liker du det ikke kan du jo alltid ta på deg noen skylapper og late som om du ikke har skjønt det enda.

Lymfødem kan være arvelig eller komme av skader. Sekundær lymfødem kalles de former som oppstår når lymfesystemet blir påført en skade ved en operasjon eller lignende. Oftest oppstår sekundært lymfødem etter fjerning av lymfeknuter som følge av en kreftoperasjon og/eller ved strålebehandling. Jeg har jo ikke hatt noen av disse greiene, bare en helt vanlig kurant åreknuteoperasjon. Noe jeg tydeligvis ikke burde ha tatt. Primær lymfødem kan være arvelig, og dukker oftest opp i forbindelse med puberteten eller ved andre hormonelle endringer. I ca 30% av tilfellene skyldes primære lymfødem sannsynligvis medfødte defekter i lymfeårene. Begge disse er kroniske tilstander.

Hva mine foreldre/besteforeldre har hatt vet jo ikke jeg. Så det finner vi aldri ut av. Men uansett så er jo resultatet det samme. Egentlig høres disse forklaringene ut for meg som om at de ikke vet hva det kommer av. Som om de har helgradert seg litt i denne beskrivelsen.

Jeg har det altså i beina. Og det har forsåvidt blussa opp etter åreknuteoperasjonen jeg hadde for halvannet år siden eller noe sånt. Eller kanskje det var etter jeg kom i overgangsalderen og fikk litt hormontrøbbel, bare det at jeg ikke merka det de første årene? Ikke vet jeg. Kanskje det alltid har ligget der latent og bare venta på å slå ut i full blomst? Og plutselig var det altså det gjorde! Og jeg kan ikke si at jeg liker denne type blomster!

Aldri i mitt liv har jeg vært plaget av hovne bein eller vannansamlinger i kroppen. Ikke engang da jeg gikk gravid. Neida, beina mine har vært min store stolthet, og resten av kroppen kunne jeg med glede ha kvitta meg med allerede i ungdomsårene. Men altså ikke beina. De har vært slanke, lange og fine. Ikke en celluitt har vært å skue. Men det var før ..

I dag hadde jeg altså min første lymfemassasje (-drenasje) eller hva det egentlig heter. Vet igrunnen ikke om det gav noe resultat. Kjennes for øyeblikket ut som om det kryper masse maur under huden min, det prikker og lever på en måte. Ikke vondt eller ekkelt, bare litt merkelig. Mulig det betyr at det hadde litt virkning dette her, at det er væskeansamlingene som har begynt å bevege seg rundt. Får for Guds skyld håpe de finner veien ut også da, at de ikke bare klumper seg sammen igjen alle sammen. Til en diger bul en eller annen lite kledelig plass.

Denne massasjen var litt merkelig. Det var ikke hardt og brutalt og litt sånn vondt. Overhodet ikke. Ho tok veldig forsiktig i meg. Klemte og kløyp litt. Her og der. Over alt på beina, fra øverst til nederst. Men det føltes nesten bare som når drømmemannen stryker litt overalt, når han i det fjerne håper det skal bli noe mer ..

Terapeuten min var veldig hyggelig og grei. Ho mente vi skulle søke om en eller annen strømpe, vacumting, jeg kunne bruke til behandling hjemme. Pulsator tror jeg det het. Har funnet noen bilder på nettet, men det ser ikke helt ut som om det er til hjemmebruk dette her .. så jeg lar være å legge ut noe bilde foreløpig. Ho skulle uansett undersøke litt til neste uke, når jeg skal tilbake igjen for å se om ho kunne hjelpe på noen måte. Mulig ho har litt dårlig samvittighet fordi ho på en måte avviste både meg og legens utsagn sist jeg var innom ..

Jeg fikk beskjed om at jeg burde gå med støttestrømper. Hele tiden. Kommer aldri til å skje. Jeg som alltid går barbeint så fort jeg har anledning. Dessuten måtte jeg passe på undersåttene mine. Stelle dem og smøre med en fet krem, sånn at jeg unngikk sprekker, sår og hard hud. Yess! Det var jo rette person å si det til. Jeg måtte forsøke å unngå å slå meg, trø over, og sånne ting. Ja, det høres enkelt ut. Svømme var en fin ting. Og å svømme liker jeg. Men ikke i badebasseng. Det skal være i sjøen, og når en bor i Norge begrenser jo det seg litt. Varme bad var også fint. Boblebad. For da ble det litt trykk mot disse lymfeårene utenfra. Burde klare den, jeg som har boblebad både ute og inne.

Mange forhåndsregler, og jeg synes alle var like vankelige å overholde jeg. Mulig jeg er litt lite samarbeidsvillig her og jeg skjønner jo at det er dumt, for det er jo tross alt jeg som skal slite med disse ekle undersåttene resten av livet. Får jobbe litt med denne innstillinga! Så får vi se etterhvert hvordan det kommer til å utvikle seg dette her.

God morgen i det fine været

Jada, det holder seg enda. Og her i huset krysser vi fingrene for at det fortsetter slik, hele påsken til ende. Drømmemannen har jo ikke tatt påskeferie enda, så det hadde jo vært litt kjipt om sola forsvant i det han kommer inn døra her i morra ettermiddag.

Jeg går jo her og dasser dag ut og dag inn. Er så utrolig lei av dette her. Men de siste dagene har jeg vært så trøtt og giddalaus av jeg ikke har gjort en dritt. Kanskje jeg trenger noen dager uti skjærgården for å puste inn litt sjøluft og sanke litt ny energi sånn at jeg kan stable meg på beina igjen. Jeg skal jo snart på jobb ..

Nå er jeg på farta til litt massasje. Eller lymfedrenasje. Aldri gjort det før, så det er litt med skrekkblandet fryd jeg på øyeblikket fyker ut døra. Mer om det når jeg er tilbake ..

Ønsker dere alle en flott tirsdag og håper dere har like flott sommervær som oss. :o)