Så god som ny

Den siste uka har jeg hatt prosjekt vaske sofaputene. Av med alle trekkene. I vaskemaskinen i fem omganger. Ikke stappe for mye inn på en gang, for da kan det bli skjolder. Lufttørke. Og så på med dem igjen. Puuuh! Det var litt av en jobb. Aller første gang jeg har vaska disse trekkene i maskinen. Ellers har jeg bare gått over med en fuktig klut. Men nå skulle det altså en skikkelig vårrengjøring til her. Og den har ikke vært så rein siden den var ny. Det er jeg helt overbevist om.

Sofaen er fin den. Bortsett fra ryggputene. Vi har angret oss mest ihjel for at vi kjøpte en med løse puter. Den er jo mye koseligere sånn å se på, men for noe dritt! Innmaten klumper seg, og det er umulig å få det til å se ut som en pute etter noe år. Da jeg tok ut originalfyllet nå så det ut som en ball. Helt uformelig.

Jeg har forsøkt å bytte det ut med dunputer. De koster jo en formue, så måtte ta litt av gangen. Men ikke en gang det funker. De blir jo alt for flate når du lener deg mot dem! Og jeg har forsøkt å kjøpe tre forskjellige plasser. Like mislykka alt sammen.

Nå var det tid for å prøve noe annet. Tok fyllet fra ei av originalputene og blandet med fyllet i ei halv dunpute. Stappa alt oppi det billigste putetrekket jeg fant på Ikea, med glidelås vel og merke, og putta dette inni originaltrekket til sofaen. Du vet, jeg kan jo ikke sy, og ikke har jeg symaskin heller, så dermed måtte det bli noe ferdigkjøpt.

Jeg er spent på hvordan dette kommer til å oppføre seg etter bruk. Men det tar vel en stund før vi finner ut det, for vi sitter omtrent aldri i den sofaen. Foreløpig er det bare fire puter som er blitt “nye”. Verken dunputene eller de originale innleggsputene gikk det jo ikke an å åpne, derfor måtte jeg ha noe nytt som innerpute. Forhåpentligvis vil denne her holde fasongen bedre enn forgjengeren. Og blir den litt slapp og nedsunken så kan jeg jo bare ta den ut igjen og fylle på mer.

Var inne på tanke på å kjøpe nye ryggputer. Store, faste. Men det hadde kosta 6000! Så droppa det.

Vet du forresten hvor mye dun/fjær det er i ei dunpute på 60×60 cm?? Jeg kan fortelle deg at det er SINNSSYKT mye! Og jeg hadde det ut over halve stua en liten stund der. Klippa opp trekket og så letta det bare. Var jo bare min feil egentlig, for hadde impregnert de putene vi sitter på, så her var det gjennomtrekk. Det er da det er greit med støvsuger …

Ønsker deg en fin søndag. I dag skal vi faktisk menge oss med to andre mennesker. Om det er lurt eller ikke, vel det får tiden vise … men uansett blir det godt for psyken! Vi ble invitert til middag hos sønnen min og samboeren, og skal for aller første gang se hvordan de har fått det i det nye huset. Gleder meg til det, og gleder meg til å se de, for det er sykt lenge siden nå. Men før det må vi vel ut å bevege oss litt. Ha det fint så lenge!

Den dagen …

… da smilet gikk nesten helt rundt! Jeg er helt overbevist den dag i dag at jeg var verdens lykkeligste person akkurat da. Og egentlig føler jeg meg slik sammen med drømmemannen min fortsatt. Verdens lykkeligste. For på dette punktet i livet har jeg vært heldig, og jeg setter utrolig pris på at han ville ha akkurat meg. Jeg gleder meg hver dag til han kommer hjem fra jobb, og jeg koser meg når vi sitter helt inntil hverandre om kveldene og ser på tv. For det gjør vi fortsatt. Enda sofaen er kjempediger så vi kunne hatt hver vår ende med god plass til beina på sjeselongene.

Jeg trodde jo det toget var kjørt. Etter skilsmissen fra pappa’n til mine barn hadde jeg ingen forhåpninger om å finne kjærligheten igjen. Etter et forsøk gadd jeg ikke det noe mer. Selv om jeg alltid har tenkt at det ikke kun er en Mr. Right der ute til hver av oss, så var jeg helt sikker på at dette ikke gjaldt meg. Jeg var jo allerede blitt dumpa to ganger, jeg var ikke godt nok, så hvorfor skulle noen ha lyst til å være sammen med meg? Dessuten er det jo måte på hvor mange frosker en orker å kysse i håp om at de skal forvandle seg til en prins. Og jeg er jo som kjent ikke av den tålmodigste typen …

Men plutselig var han der. På nettet. Det fantes ikke så mange apper i 2007, som kunne plinge og fortelle deg at nå var du i nærheten av en som matchet. Men dating-sidene florerte. Praktisk og greit for de som hadde et lite håp om å finne en ny livsledsager, og av en eller annen grunn ikke gadd gå på byen for å lete. Eller ikke kunne av mer praktiske årsaker. Som for eksempel alle de mannfolka som allerede hadde både kone og barn hjemme, og absolutt ikke gikk av veien for et lite eventyr uten forpliktelser. Dermed ble synet mitt på menn enda mer svekket enn det allerede var. Hvem trengte vel slike egoistiske drittsekker i livet sitt?

Han dukket opp som en veldig upersonlig profil. Uten bilde. Noe som var helt typisk for en gift mann. Så derfor scrollet jeg bare forbi. Likevel ramla jeg inn på siden hans igjen, gang på gang. Leste ordene, tror faktisk jeg kunne de utenat. Han hadde skrevet noe som rørte meg langt inni sjelen. Forferdelig synd at jeg ikke tok screenshot av det der. Det var uhyre sjeldent vi var på nett samtidig, og da det endelig skjedde fant jeg fort ut at han var verdens treigeste på tastaturet. Det var jo faktisk helt umulig å holde i gang en chatt. Det var nesten så jeg lurte på om han ikke var helt god. Å prate i telefonen var vi ikke så interessert i noen av oss.

Plutselig gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Sa jeg skulle ut med bikkja, og inviterte han med på tur. En mann jeg aldri hadde sett eller snakket med … sykt sprøtt til å være meg. Jeg er ganske overbevist om at jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket!

Femten minutter senere sto han utenfor døra mi. Høy, passe mørk, sykt breiskuldra. Stor og trygg. Og på hvite lave Adidas-sko! Klar for å gå en tur i skikkelig sørlandsk slush-føre. Jaja. Alt kunne jo ikke være perfekt. Men det føltes som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Veldig rart. Vi gikk tur hver dag den uka, jeg jobba kveldskift og han slutta klokka to, så vi rakk å møtes mellom der. En uke senere var vi på kino, og så gikk alt veldig fort … noen måneder etter hadde han solgt rekkehuset sitt og flytta inn til meg.

Vi giftet oss hos byfogden et år etter. Det er 12 år siden i dag. Jeg, som aldri skulle gifte meg igjen, sto plutselig der foran en dommer og gliste fra øre til øre. Jeg som har ledd av uttrykket å sveve på ei rosa sky … gjorde nettopp det. Jeg svevde regelrett inn på dommerkontoret og kom ut igjen som Fru H. Vi hadde middag sammen med våre aller nærmeste på en restaurant på Fiskebrygga, og kaker og kaffi hos svigers. Faktisk før middagen, på grunn av litt dårlig planlegging ble det bare sånn. Dagen etter svevde vi videre til Thailand, ikke på skya vel og merke, men i et fly. Og vi hadde den mest perfekte bryllupsreisa du kan tenke deg.

Jeg landa jo litt etterhvert. Og fant da ut at det å skifte etternavn var veldig lite gjennomtenkt. Det der var jeg faktisk alt for gammel til. Så et snaut år etter var jeg igjen den jeg hadde vært før jeg gifta meg. Bare i en mye lykkeligere versjon. Det hadde nok kanskje ligget litt i bakhodet, for jeg hadde ikke fått forandra verken bankkort, pass eller førerkort. Og et navnebytte da var jo superenkelt. Bare sende en melding til folkeregisteret, og fire dager etter var det ok. Det skjedde så fort at jeg ikke en gang rakk å informere drømmemannen før det var gått gjennom. Jeg tror han ble litt skuffa …

Årene har virkelig flydd avsted. Vi har opplevd så mye fint sammen. Men livet har også gitt meg noen slag i trynet. Ikke alt gikk som planlagt, det gjør jo sjeldent det. Hadde jeg ikke hatt denne flotte, trygge drømmemannen ved min side så vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått. Han har nok vært redningen min, de gangene jeg faktisk har hatt lyst til å gi opp.

Jeg elsker deg Terje, og er så utrolig takknemlig for det vi har sammen.

Fem en fredag # 14: Artigheter

God morgen der ute. Ja, det er kanskje litt langt på dag for de fleste av dere, men for meg er det fortsatt morgen. Jeg fungerer jo ikke så skrekkelig godt tidlig på dagen. Må omtrent brekkes ut av senga og alt er bare vondt. Men så går det seg til utover dagen. Heldigvis!

Sola skinner her, og snart er det påske. Med de restriksjoner vi har fått for hvordan vi skal oppføre oss i disse tider. De aller fleste har ikke lov å være på sin egen hytte en gang. Men vi er så heldige å ha hytta i samme kommune som vi bor i, så det gjelder ikke oss. Om vi drar ut på hytta vet vi ikke enda. Kommer an på om vi får tilbake båten (motoren) fra reparasjon, om værgudene er på vår side og om vi i det hele tatt gidder.

Drømmemannen min har alt tatt påskeferie. Så han skal være hjemme til over påske. Det er godt. Jeg er veldig glad for at vi er to i disse tider. Hvis ikke hadde det vært ekstremt ensomt.

Så over til dagens spørsmål fra Elisa:

  1. Ser du till att hålla upp dörren för folk?
    Ja, jeg er veldig snill sånn.
  2. Säger du tack för maten även om du ”bara” är hemma?
    Selvsagt. Stort sett er det drømmemannen som lager mat her. Så jeg har virkelig noe å takke for. Men han er ikke like høflig om det er andre veien …
  3. När du träffar någon du inte träffat på länge och ni säger att ni måste ses snart, blir det någonsin av?
    Om det er opp til meg, at jeg tar initiativet, så blir det noe. Men de gangene jeg føler at nå skal jeg overlate det til den andre parten, da blir det sjeldent noe.
  4. Rättar du folk när de säger något fel?
    Tidligere var jeg sikkert en plage på det feltet. Kom selvsagt an på hvem det var, og hva det var snakk om. Men jeg har lagt av meg en del sånne irriterende egenskaper etterhvert som jeg ble eldre.
  5. Vad tycker du om butikspersonal som kommer upp och frågar om du vill ha hjälp?
    Det er helt ok at de spør. En gang. Men om de fotfølger deg gjennom butikken … og er overivrige. Da går jeg ut igjen!

Ønsker deg en flott fredag! Og takk for at du tok turen innom her hos meg.

Coronalufting

Første turen i april gikk til Hamresanden. Tenkte kanskje at det ikke var så mye folk der litt seint på ettermiddagen en helt vanlig onsdag, men da tok vi feil! For her var det faktisk reine folkevandringa. Ser ikke akkurat slik ut på disse bildene, men om du tenker deg litt om så har jo jeg sjeldent bilder med folk på. Ikke en gang fra de forskjellige feriene vi har vært på. Folk ser jeg stort sett på som forstyrrende elementer på bildene, så akkurat på det punktet er jeg godt utstyrt med tålmodighet og venter til alle er gått forbi …

Hamresanden ja. Ikke ofte vi går her. Det er liksom litt for kort for meg. Men Jonas vettu, han sliter enda etter den sykt lange søndagsturen vi hadde. Han har ikke spist på tre dager og er så stiv og støl at han nesten ikke kan gå. Vi har bare vært på ekstremt korte turer denne uka, og han har til og med fått massasje så han ikke skal stivne helt. Det er utrolig hva man gjør for de en er glad i!

I dag ser det heldigvis ut til å være bedre. Han løp faktisk litt i Grønndalen og da vi kom hjem kunne han ikke få i seg maten fort nok. Det er rart med det, jeg blir jo vanvittig bekymret når bikkja ikke har det bra. Skulle nesten tro han var ungen min.

Ser flott ut på disse bildene. Men sannheten er at det var grisekaldt! Slik er det i dag også. Det blåser så jeg nesten er redd taket skal lette. Bare liten kuling, men det er ikke en eneste lun krok å finne her hos oss.

Vi gikk forbi en venninnegjeng på en benk. De så ikke ut som de var bekymret for corona-smitte i det hele tatt, der de hadde klumpet seg sammen seks stykker som om alt var helt normalt. Det var langt fra en meter mellom dem! Det er da jeg lurer på om det bare er meg det er noe galt med. Som ikke omgås noen. Ikke en gang de aller nærmeste. Det er jo også litt rart, for jeg pleier aldri å være bekymret for å bli smitta av noe, men er nok mer redd for at jeg kan smitte andre.

Kjenner det sliter litt nå. Å ikke se noen andre enn drømmemannen. Jeg kjeder meg noe sykt og har mista lysta på alt. Sitter litt apatisk her igrunnen. Tenker på alt jeg kunne, burde og skulle ha gjort. Men likevel skjer det ikke en dritt. Jeg scroller opp og ned på mobilen og leter etter corona-nyheter, nye tall, nye pressekonferanser. Sluker både det som skjer her i landet og også resten av verden. Det er skremmende og uvirkelig. Faktisk noe av det skumleste jeg har vært med på.

Det blir lange dager. Men det aller merkeligste er jo at når fredagen kommer, så kan jeg ikke helt fatte hvor resten av uka tok veien.

I går hadde jeg egentlig tenkt å gå til byen. Men så kom følelsen av at jeg gjorde noe kriminelt, så dermed droppa jeg det, som den lovlydige borgeren jeg tross alt er. Hadde jo ikke noe veldig prekært å ordne der, det hadde bare vært så godt å se noe annet. Se at det fortsatt beveget seg noen mennesker der ute …

Fin torsdag til deg. Hvordan takler du igrunnen denne nye hverdagen vår?

Mimrer litt i dag …

I dag er det mammas bursdag. Eller kunne vært. Det er jo en hel mannsalder siden vi kunne feire den .. i desember er det 30 år siden ho døde, bare 58 år gammel. Rart å tenke på, at det er så sykt lenge siden jeg så mamma’n min. Men enda mer merkelig at jeg husker den siste uka som om det skulle ha vært i går. På bildet over ser du mamma til høyre, og mormora mi til venstre. Snuppa i midten er eldste dattera mi. Bildet er fra 1986.

Mamma var ei skjønn dame. Snill og mild. Ho hevet aldri stemmen og gikk stille i dørene. Ho klaget aldri, og var aldri syk. Ikke før kreften tok ho fra oss i rekordfart i løpet at noen få vintermåneder. Mamma kunne en snakke med om alt, og ho hadde alltid tid til oss. Selv om ho jobbet i trykkeriet på fulltid, og vel så det. Heldig for oss at det trykkeriet var i huset vi bodde i. For når vi kom hjem fra skolen tok ho alltid pause og satt seg ned sammen med oss. Så tok ho igjen arbeidet på kvelden når vi hadde lagt oss.

Typisk syn på sommeren. Pappa nesten uten tøy, og mamma som alltid synes det var litt kaldt … 1975.

Mamma og meg. På min konfirmasjonsdag i 1977. Ser ut som jeg er storfornøyd …

Vi ble nok sett på som de rike i gata. Vi mangla ingenting. Hadde kule klær og det siste innen det meste. Bodde i eget hus, hadde både bil, båter og hytte. Siden min søster og jeg også jobba på trykkeriet så fort vi kunne brukes til noe, så tjente vi jo penger fra vi var ganske små. Sikkert ikke mye, men mer enn nok til lommepenger. Barnearbeid kalles det vel. Og jeg levde godt med det. Tror vi lærte tidlig at penger og andre ting ikke ordet seg av seg selv, uten en god del egeninnsats.

Alle feriene tilbragte vi på hytta. Hytta ble bygd i 1963, det året jeg ble født. Tomta fikk mamma av sine foreldre. På øya der ho vokste opp. Dette bildet er fra 1978.

Noen ganger da vi var små var vi i Danmark. Rett over dammen, til Hirtshals, der min farfar bodde. Kommer fra en litt rotete familie ser du, med en farfar som fikk barn omtrent samtidig i to forskjellige land. Og en bestemor som tok imot han og den andre kona med åpne armer når de kom på besøk. Ho flyttet til og med ut av senga si og lot de ligge der! For oss som var så små var dette helt naturlig. Men etterhvert har jeg jo skjønt at det nok ikke var helt slik andre hadde det …

Vi måtte utvide horisonten litt da jeg var i tenårene. Da fant foreldrene våre ut at vi hadde godt av å se litt mer av landet vi bodde i. De kjøpte de seg en CampLet, og vi dro på campingtur to, tre år på rad. Det var ikke spesielt morro for en fjortis. Og ikke vet jeg om vi fikk sett så skrekkelig mye heller. For pappa var ikke den som kunne ligge bak en sinke i trafikken, så han durte forbi hele køen med biler. Og da vettu, var det ikke rom for verken tissepauser eller fotostopp. For da hadde jo hele forbikjøringa vært forgjeves.

Camping anno 1977/78. Jeg hadde fått mitt aller første speilreflekskamera til konfirmasjonen, så heretter ble det litt mer kvalitet på bildene. Mens andre ønsket seg gullbelagte klokker og gullringer så ønsket jeg meg kamera. Så den der fotointeressen har jeg nok hatt i meg siden jeg var barn. Husker enda mitt aller første kompaktkamera, jeg har det faktisk enda.

Det var nok mimring for i dag tenker jeg. Gratulerer med dagen mamma. Jeg savner deg hver eneste dag. De sa det kom til å gå over etterhvert, men det stemmer ikke. Det blir bare litt annerledes …