I år var det nok ingen som fikk århundrets påskeferie akkurat. Men for vår del ble det mange småturer rundt omkring. Helt i nærområdet, og litt lengre vestover. I går gikk turen til Bronehei og det høyeste punktet i Lindesnes kommune. Det høres jo ganske strabasiøst ut, men vi kjørte ganske langt opp i heia, så selve gåinga var ikke veldig strevsom. Turen fant vi på ut.no, som vanlig.

Veien ble smalere og smalere. Og faktisk bodde det noen langt inni intet her! Litt ufattelig for meg som har vokst opp i selveste sentrum av Kristiansand, og fortsatt bor bare en god halvtimes gange derfra. Det var ikke mye trafikk her, og det var jaggu godt. For veien var egentlig ikke beregnet på at vi skulle møte noen, tror jeg. Sannsynligvis var bilen vår påskas største happening for noen av de fastboende. Eller kanskje det var mer som drømmemannen påpekte, at de tenkte “Åh nei! Der kommer coronaen!”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi parkerte mellom Stølevann og Langevann. I fantastisk flott natur, og med værgudene på vår side var det en perfekt turdag.

Jonas fyller tanken. Veldig viktig å gjøre det regelmessig, i tilfelle han finner noen flekker som noen andre har tisset på før han. Men vi traff verken hunder eller folk på turen vår. Bortsett fra et par som var ferdig med sin tur da vi starta. Det føltes som om vi var langt innpå vidda, helt aleine i hele verden. Og akkurat det var jo ikke en dum plass å være i disse corona-tider.

Det var en god del kaldere enn det ser ut som. Bare seks grader og mye vind. Men vi var godt kledd, så det gikk helt greit. Ull og dun i flere lag. En lærer jo litt etter alle disse turene vi har hatt de siste årene. Men den der turmaten er vi fortsatt like dårlige på! Og pausene … vi går og går. Og det er lissom hele vitsen med turen. Så sånn sett har vi visst masse å lære enda. Selv om jeg nesten ikke tror det er håp lengre akkurat på det punktet!

Bronehei, 371 moh. Dette er Lindesnes høyeste punkt. Varden er laget av elever ved Vigmostad skole høsten 2000.Mye skog på alle kanter, så den vide utsikten ble jeg nok litt skuffa over. Men slik er det jo stort sett over alt, Norge holder på å gro igjen!

Nydelig terreng å gå i. Tror Jonas var storfornøyd. Mye myrer. Godt og mykt underlag. Heldigvis sto vi parkert ved et vann så han fikk skylt av seg litt før han skulle inn igjen i bilen. Det ble mye gjørmete hund etterhvert.

Tre på tur. Og vi er snart tilbake til utgangspunktet igjen. Fin avslutning på denne litt merkelige, annerledes påska.

ღ

Søndagsturen gikk i nærområdet vårt. Eller hva er egentlig et nærområde? Jeg tenker på det som et område vi kan spasere til. Uten å være avhengig av bil. Mulig min definisjon av nærområdet er litt videre enn det de fleste andre har. I går kjørte vi, fordi vi er så drittlei denne bakken vi må opp igjen for å komme hjem.

Vi parkerte innerst i Paradis. Det høres jo flott ut, men det er bare et boligområde klin inntil jernbanelinja. Mellom det innerste rekkehuset og en trafostasjon starter stien. Eller bakken da, for det er en ganske god stigning til å begynne med. Her gikk vi opp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fritt og deilig. Og veldig lite folk på denne tiden av dagen. På toppen der får en rett og slett en aldri så liten høyfjellsfølelse. Været var som du ser helt perfekt for halvannen time i skogen sånn utpå ettermiddagen.

Det er veldig godt merka. Og ekstremt mange løypenett og stier i området. Vi kom ned igjen i Ravnedalen på vår tur, og måtte gå litt langs veien for å komme tilbake til bilen igjen.

Trappa ned til Bånetjønn er en opplevelse i seg selv. Veldig bratt! Såpass at en av oss må gå først ned et stykke, og så rope på Jonas. Vi tar den i tre omganger. Tar ikke sjansen på å gå med han i bånd ned hit, eller la han gå bak som jeg pleier når vi er på tur og skal ned en bakke. Om han får litt for mye fart, eller snubler, så hadde vi jo ramla ned sammen. Hadde vi sluppen han ned på egenhånd, så kunne vi jo risikere at noen hadde fått hjerteinfarkt om han plutselig kom rausende ned på stien under.

Vi går rundt vannet og kommer ut hit. Rett ovenfor Ravnedalen. Her er det flott utsikt over bydelen Grim og ned til sentrum. Helt ut til Byfjorden. En tidligere tur omtrent i samme området kan du se HER.

Cafe Generalen i kveldslys. Det var her vi hadde årets første utevaffel for et par dager siden. Nydelig plass, hele året. Litt mer folketomt i går da, siden vi kom etter stengetid. Jeg håper de hadde masse folk innom, for det hadde vært veldig synd om denne plassen dukket under for coronaen.

Jeg hadde besøk av mine to døtre og fire barnebarn før vi var på tur. Veldig spontant. Det ble enda flere utevafler, denne ganga på egen terrasse. Siden ho ene der ikke er så glad i sosiale medier blir det dårlig med bilder av det. Synd egentlig, for dette var påskens høydepunkt for min del.

Det var helt ubeskrivelig deilig å se dem igjen. Og alle jentene hadde vokst ufattelig mye den siste måneden. Klemming er jo helt umulig å unngå når det gjelder ungene. Jeg forsøkte ikke en gang! Når de to eldste barnebarna sto foran meg og spurte om det var lov å gi meg en klem, da fortrengte jeg alle retningslinjene og klemte i vei. Ikke har jeg tenkt å holde meg så lenge vekk fra dem igjen heller. For så deppa som jeg har vært den siste uka er jaggu ikke bra det heller. Ingen av oss er syke, men det er jo egentlig ikke noen forsikring. For veldig mange har jo viruset selv om de føler seg friske … det er vel kanskje det som er mest skummelt med hele greia.

Og om en uke åpner barnehagene og småskolen igjen. Lurer virkelig på hvordan det skal gå. Ikke minst hvordan de som jobber der skal håndtere dette. For små unger hoster og snørrer jo nesten hele tiden. Skal de da bare begynne å sende dem hjem igjen, en etter en? Og plutselig er vi like langt som da alt stengte … misunner virkelig ikke de som skal avgjøre dette.

Min søndag var en av de beste dagene på lenge. Håper du også har hatt det bra, og at du og dine holder dere friske. Faktisk kjenner vi ingen som har blitt smitta, til nå. Ikke alle er så heldige …

ღ

Munk ja. Etter alle de ferieturene vi har hatt burde jeg jo ha i det minste et bilde av en munk, men neida. Nå ga jeg opp leitinga etter det. Men et synonym til munk er lama .. og drar du den litt langt så er altså synonymet til lama .. nettopp: kameldyr .. så dermed ble dette min løsning denne uka. Hvordan andre løser det kan du se på siden til Susanne.

Bildene er tatt på en av ferieturene i Egypt. Begynner å bli noen år siden nå, så etter å ha bladd meg gjennom den ene ferien etter den andre her på jakt etter munken, så kjenner jeg at det rykker litt i reisefoten. Men det blir nok lenge til vi kan forlate Norge, for nå har regjeringa gått ut med neste steg mot bekjempelsen av coronaen. Det kan se ut som om vi ikke kan dra noen plasser med det føste. Iallefall ikke til sommeren. Da skulle vi vært i Litauen, i barnedåp til mitt yngste barnebarn. De bor her, bare en drøy kilometer fra oss, men pappa’n er fra Litauen og hele hans familie er igjen der. Vi kan jo ikke gjøre annet enn å vente og se. Flybillettene er jo i boks for lenge siden. Men akkurat nå føler jeg vel helst at det er tryggest å holde seg hjemme der en hører til.

Ønsker deg ei flott, ny uke. 

ღ

Det ble tur på oss i dag også. Vi jo ute hver dag, men det er ikke alltid det er så spennende der vi går at det trenger et helt blogginnlegg for seg selv. Eller så har jeg hatt så mange innlegg derfra tidligere og bare dropper det.

Ravnedalen er jo heller intet unntak. Men normalt går jeg jo bare forbi kafeen. I dag var turens mål nettopp denne. Kjærringa holder nemlig på å klikke av ensomhet nå. Jeg måtte bare se noen andre mennesker, føle at det faktisk var noen andre levende individer der ute. For nå går denne isolasjonen og avstanden vi skal ha til andre på livet løst rett og slett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Cafe Generalen åpna så smått i går. Men foreløpig er det bare vafler og is på menyen. Pluss diverse drikke da. Og i disse tider er det jo veldig fint å støtte de vi har i nærheten. Så vi gikk hjemmefra, med Jonas selvsagt, og da ble det en tur på 7 km. i sykt fint vær. Vi var ikke de enste der, men det var god plass mellom bordene. Men inn til selve dalen var det nesten køgåing, og på gresset der inne hadde masse folk samlet seg. De så ikke ut som om de tenkte verken corona eller smitte i det hele tatt.

Et øyeblikk følte jeg at alt var normalt igjen. Men det er det jo langt i fra. Fraværet av barn og barnebarn er til å ta og føle på. Jeg ser ikke helt vitsen med noe som helst når jeg ikke kan være sammen med dem. Den kjellertrappa kommer nærmere og nærmere, og i dag hadde jeg ikke en gang lys til å stå opp. Det er ikke bra!

Lykkepillene mangler. Altså ungene mine og barnebarna. Bortsett fra det så er jo dagene ikke veldig annerledes enn det jeg normalt har. Og ja, jeg er nok ganske så bortskjemt som har dem i nærheten hele tiden. Som kan være så mye sammen med dem. Og sånn håper jeg vi får det igjen. Imens kan vi bare følge med på bilder og FaceTime. Det sistnevnte der kan jeg ikke fordra, men det er godt å se ungene. Så da biter jeg det i meg, forsøker å fokusere på alt annet på telefonen enn det gamle trynet mitt, og tanken på at jeg er bretta ut over hele skjermen til den som sitter i andre enden. Ikke bare som et frimerke i hjørnet. Skrekk og gru, den som fant opp det der burde ha vært skutt!

Ungene forandrer seg så fort. Snuppa som snart blir sju har plutselig fått to store fortenner. Den aller minste begynner å få hår! Fireåringen er skjønn som en drøm, men er blitt ei skikkelig rampejente. Og ho som gjorde meg til mormor aller først for over 11 år siden ser plutselig ut som en ungdom. Og her sitter vi i hvert vårt hus, bare femten minutters spasertur mellom oss, og likevel kan vi ikke møtes og klemme litt på hverandre en gang. Det er jo nesten ikke til å holde ut …

Er veldig glad jeg har drømmemannen. Han gjør jo så godt han kan, stakkars. Men når kjærringa depper på denne måten så er det ikke så mye som hjelper. Og så får jeg jo dårlig samvittighet på toppen av det hele. For at jeg bare får og får, og gir så lite tilbake. Han er rett og slett et funn. Men ikke en ganga han kan fylle tomrommet som er til å ta og føle på akkurat nå.

ღ

Fredagen er her. Og ikke hvilken som helst fredag heller, det er den laaaange fredagen rett før påske. Langfredag. Påske. Jepp! Enten du vil eller ei er vi nå kommet til den tida. De fleste har hytteforbud her i landet, men vi som har hytte i samme kommune som vi bor i kunne ha vært på hytta. Om vi ville. Om vi hadde hatt båt. Om det forbanna verkstedet hadde fått fingeren ut og fått ferdig motoren. Men det skar seg. Så her sitter vi. Hjemme. Hjemmepåske. Og værgudene har bestemt seg for at dette skulle bli tidenes påske selvsagt. Sol fra klar himmel, dag etter dag.

Jeg er sur og lei. Faktisk på grensen til å bli deppa. Jeg kunne vært på hytta og padla og bada. Fra egen brygge, der det ikke er hundrevis av turgåere. For det er nemlig det som stoppa vinterbadinga mi. At det er så forbaska mange folk ute og går der jeg bada. Og så komfortabel er jeg ikke i badedrakt at jeg orker å bade der da. Til det har jeg for mange valker og for mange komplekser over egen kropp. Det skulle jo ikke vært mulig i en alder av nærmere 60 enn 50. Men sånn er det altså.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Over til ukens spørsmål heller. Før jeg graver meg ned i elendigheta her også. Elisa stiller opp vettu, uke etter uke. Og vi svarer så godt vi kan.

1. Vad hade du för mycket av den här veckan?
   Uten tvil for mye aleinetid, uten barn og barnebarn og andre folk! Jeg tror jeg holder på å bli sprø snart …
2. Vad ville du ha mer av den här veckan?
   Mitt normale liv, for coronaen slo til. Og chips med salt og pepper. For det hjelper jo alltid å trøstespise litt.
3. Vad är bättre idag än det var för en vecka sen?
   Absolutt ingen ting.
4. Vad kommer bli bättre om en vecka?
   Sannsynligvis ikke noe.
5. Vad ser du fram emot till helgen?
   Ikke noe. Dagene kommer og går og vi må bare gjør det beste ut av det etter de retningslinjer vi har fått trøkka ned over oss.

Som du skjønner, jeg har hatt bedre dager. Jeg er faktisk så lei meg at jeg bare har lyst til å sette meg ned og grine. Men det går jo ikke. Eller, det går helt greit det, men det hjelper jo ikke for noe.

Lurer du på hva bamsen i toppen av innlegget gjør her? Jo, det skal jeg fortelle deg:

Det er bamsejakt i Kristiansand. Og på Facebooksiden deres kan du lese følgende: Bamsejakt handler om å se og lete etter kosedyr som står innenfor vinduene hos andre når man går på tur. Det er en hyggelig liten gest til store og små turgåere og minner samtidig om å holde avstand og å følge FHI sine gjeldene regler. Så da anbefales det at barn følges av en voksen når de er på bamse jakt.🐻 Det eneste du trenger å gjøre er å sette en bamse i vinduet, lett synlig fra vei/fortau. Ønsker deg velkommen til bli med slik at vi kan gå rundt å telle bamser, lete etter nye og noe som gir oss glede i hverdagen.🐻♥️ 🐻

Og denne bamsen står altså i vårt vindu. Den bare venter på ei lita jente eller gutt som er ute på bamsejakt. I denne ellers så merkelige tiden vi er inne i.

God påske der ute. 

Skulle tro vi hadde fått kanoner og krigshistorie på hjernen. Men det er altså bare helt tilfeldig at vi har vært litt forskjellige plasser som omhandler samme tema på de siste turene våre. I dag gikk turen til Lista. Helt på sparket. Bare fordi ei av tantene til drømmemannen hadde linka til Nordberg Fort på Facebooksiden sin. Fort gjort altså!

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Selve kafeen og museumsbutikken var stengt. Men det visste vi før vi kjørte hjemmefra. Vi skulle jo bare se på området, sjøen og utsikten. Trenger verken butikker eller kafeer for å få en fin dag. Men vi parkerte og gikk videre derfra.

Nordberg fort ble anlagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1942. Fortet ligger fantastisk til med utsikt over Lista-landskapet. Og det i seg selv er jo verdt en tur. Lista vettu, jeg tror aldri jeg kan få nok turer hit. Havet, strendene, steingjerdene, det er bare helt unikt. På fortet kan du oppleve de originale tyske bygningene, gå på oppdagelsesferd i løpegravene, se rester etter de store kanonene og radaren. Den mest unike bygningen er kantinen med veggmaleriene. Den fikk jo ikke vi sett, da det ikke var åpent. Men vi fant ut nok en gang at denne turen skulle vi hatt sammen med noen barnebarn. Hadde vi bare hatt en buss, så kunne vi tatt med hele gjengen. Det er så vanskelig når en bare kan ha med tre på en gang. Og i disse corona-tider kan vi jo ikke en gang ha med noen.

Vi fortsatte videre til Hervoll Mølle. Det var bare en kilometer fra fortet, så bilen ble stående. Hervoll Mølle består av to gamle kvernhus som ligger i et flott kulturlandskap. Stedet er også utgangspunkt for ulike turstier i området. Møllene på Hervoll var blant de siste bygdemøllene i drift her til lands. Her ble det malt korn frem til midten av 1960-tallet. En fantastisk nydelig plass rett og slett, hvor vi hadde en kaffi/solbærtoddy-pause akkompagnert av fuglesang og rennene vann fra bekken.

Fra veien kunne vi skimte Jølle. Jeg hadde jo selvsagt lyst til å gå dit, for å få en litt lengre tur. Når jeg først er i gang lissom, så kan jeg godt gå både langt og lenge. Men sjåføren min ville heller gå tilbake til bilen og kjøre ned. Vi visste jo ikke hvor langt det var å gå, var sikker mye lengre enn det så ut til … så da ble det bilen da.

Jølle kan du se og lese litt mer om HER. For vi har nemlig vært her tidligere en gang. Med en litt mindre utgave av Jonas, som hadde store problemer med å henge med i dette steinete Lista-landskapet. I dag droppa vi vandringa langs strendene, kikke oss bare litt rundt i havna og så var det på tide å komme seg hjem igjen.

Vi har hatt en nydelig dag, og det håper jeg du også har hatt. 

ღ

Litt større og tykkere enn et normalt babyteppe. Jeg er av den typen som innbiller meg at babyer liker å bli tulla inn i et teppe, skjønner du. Det er trygt og godt. Også når de begynner å bli litt større. Så derfor altså …

Begge to er strikket i Drops Cotton Merino på pinne nr. 4. Ble veldig fornøyd selv med dem, om det er lov å si. Gøy med et mønster som ikke tar helt knekken på hjernecellene. Noe jeg kan klare å huske, uten å måtte se på oppskriften. Det liker jeg.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Disse er verken vaska eller strukket i fasong. Så det gjenstår. Pluss å feste trådene da, som må gjøres aller først. Akkurat den siste finishen liker jeg ikke spesielt godt. Da er jeg så lei at jeg helst bare vil fortsette på noe annet. Så nå har jeg disse, pluss et vognteppe, en rosa kosepose, et par bukser og ei lue som ligger der og venter på siste innspurt. Altså trådfesting og vask.

Når jeg kommer så langt, skal du få se bilder av alt sammen. Men det er ikke verken i dag eller i morra, og sikkert ikke i overmorra heller … Nå har jeg just henta noe nytt garn og en katalog på posten, så neste prosjekt er i komminga. Garn har jeg jo nok av fra før av, men falt pladask for et sett jeg kom over. Og da måtte jeg jo bare …

ღ

Eeeeeh .. hva er det egentlig? Er det kanskje omtrent som når julefreden senker seg, bare fargene rundt en er gult og ikke rødt. Og i denne gula tia så har vi ikke stressa livet av oss for å hanke inn alle julegavene som må leveres her og der. Masse teite ting som mottagerne verken ønsker seg eller har brukt for. Fordi alle har alt de trenger fra før av.

Jeg vet ikke. Kjenner ikke på noen spesiell følelse angående påska jeg. Ikke kan jeg glede meg over noen ekstra fridager heller, siden jeg ikke jobber. Og ikke kan jeg glede meg til vi skal på hytta, siden den forbanna motoren til båten aldri blir ferdig på verkstedet. De venter på noen deler. Og det har de venta på i en hel liten evighet nå.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Irriterende greier den motoren altså. Den er bare noen år gammel, og nå måtte vi ha reparasjoner for 6-7000 kroner. Mest sannsynlig på grunn av fuktskader … Nesten så det ikke er verdt det. Men nå er det den eneste muligheten vi har for å komme over på hytta, så da måtte vi jo bare. Ulempen med å ha hytte på ei øy altså. Kan ikke bare gå inn til den.

Været har vært helt fantastisk her i flere uker. Bare et par kvelder det kom litt regn. Ellers oppholds og skikkelig vårstemning. Jeg har vært ute av drift i to dager, men er på vei tilbake igjen nå. Ikke corona, bare sånn som jeg pleier å bli innimellom. Om det har skjedd for mye. For mye denne ganga må jo være at drømmemannen er hjemme. Det blir litt mer ting som foregår enn de helt normale hverdagene mine. Jeg må lissom sminke meg og se sånn tålig ut med en gang jeg står opp. Føler jeg. Det er litt stress, egentlig. Ikke hjelper det så mye heller når morratrynet har bestemt seg for å være med meg i dagevis i slengen, uansett hva jeg gjør. Men han har jo sett det før, og tåler vel noen omganger til. Verre med meg. Jeg blir forbanna og sur, og skikkelig lei meg for at jeg ikke kan være som jeg var. Jeg vil jo ikke være denne sykelige kjærringa!

I går ettermiddag var vi hos veterinæren med Jonas. Alt skjedde på utsiden av huset! Vi måtte ringe når vi var der, ho kom ut, iført munnbind og det hele. Jonas fikk vaksinen utenfor. Her ser du hva han korta ned ventetiden med. Kikke på hønene. Og det gikk helt greit så lenge de satt stille, men da den ene flaksa seg ned fra pinnen, og tre andre tøyt ut av hullet i veggen ble jo han helt vill. Så da det var vår tur var han jo superstressa! Er ganske overbevist om at veterinæren ikke helt fikk undersøkt så mye som ho kryssa av på.

Tabletter mot flått måtte vi også ha. Ikke et år til uten. Det forsøkte vi jo for et par år siden, og det var ikke lurt. Bikkja ble ikke syk, men etter at vi hadde flytta hjem fra hytta slapp han av seg 40-50 flått i løpet av ei helg. Æsj! Så sykt ekkelt. Og der lå de og sprella, gode og feite og fulle av blod – over hele huset!

I år ble det en overraskende billig affære. Vi fikk med oss to pakker hjem, helt gratis. De var gått ut på dato, men ho mente jo at de funka like godt for det. Det var bare det at ho ikke kunne selge de. Så der sparte veterinæren oss for over 800 kroner.

Vi har ikke en eneste liten plan for dagene som kommer. Ut må vi jo, men det må vi jo hver dag, enten det er påske eller ei. Jeg begynner å bli ekstremt selskapssyk altså. Kjenner det sliter noe sykt å ikke se de som vi normalt omgås. Likevel er jeg ikke helt der at jeg tror det er lurt å begynne som før coronaens inntog i landet. Jeg venter fortsatt på toppen av elendigheten, og den kommer nok en stund etter påske. For de tallene regjeringa opererer med er jo helt på trynet. De har ikke peiling, så lenge de ikke tester flere enn det de gjør.

Her i byen har fire eldre dødd av corona på samme omsorgssenter. De hadde ikke hatt kontakt med utenforstående. Men da de testet de ansatte var flere av dem smittet, uten at noen hadde symptomer. Så hvem vet, kanskje går det sykt mange rundt i gatene og på butikkene akkurat nå og sprer smitte så det holder. Og de blir nok ikke registrert noen plasser, for er du ikke døden nær kommer du jo ikke i kontakt med legen en gang. Om du da ikke allerede bor på et pleiehjem. Hvordan styresmaktene i det hele tatt kan si at de har kontroll er for meg helt uforståelig.

Nytter ikke å gruble over sånt. Så her går dagene videre, mens vi følger retningslinjene så godt vi kan. Og der er vi sinnsykt gode. Såpass at det går på psyken løs, jaffal for kjærringa.

Kos deg med onsdagen da. Det eneste som minner om påske her er to store buketter med gule tulipaner. Det er ikke akkurat den fargen jeg velger normalt. Men hva gjør en ikke i håp om å finne påskestemninga?

ღ

Ukas ord hos Susanne. Det aller første som slo meg var dette bildet fra Lanzarote. Det må være den mest spektakulære fjellformasjonen (klippen) jeg noen gang har sett.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Fra litt mer hjemlige trakter. Prekestolen i Norge. Er en del år siden vi var der, men forhåpentligvis skal vi tilbake igjen en gang. Det var ganske spesielt å stå oppå der og se ut over fjorden som befant seg så uhyggelig langt nedenfor. Men for en opplevelse!

Fra nær til fjern. Under er et bilde av et velkjent fjell i Egypt. Rett og slett Mosesfjellet, antagelig det Sinai som er omtalt i Det gamle testamente. Jabal Katherina er med sine 2629 moh. det høyeste fjellet i Egypt. Ved foten av fjellet ligger det gresk-ortodokse Katarinaklosteret, etter sigende kristenhetens eldste kloster. Det står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.

Bildet mitt er fra 2002. Jeg har vært i Egypt tre ganger, siste gang for ti år siden. Jeg kjenner jeg har veldig lyst til å reise dit igjen. Så vi får se da, når verden igjen går tilbake til normalen, hvordan det står til med økonomien.

Vi går mot påske. Helga her har vært helt topp, med flott vær og fine turer. I går spise vi middag hos sønnen min og samboeren hans. De har kjøpt nytt hus, og venter barn i juni. Det var så koselig å se hvor fint de hadde fått det, og alt til den lille tulla som snart kommer var fiks ferdig. Til og med barnerommet. Jeg er imponert rett og slett. De virker plutselig skikkelig veletablerte, og jeg gleder meg til å bli farmor. For aller første gang.

Farmor. Høres litt merkelig ut. Nå som jeg har vært mormor for fire jenter så lenge. Håper det blir like stas for lille Oline å ha en farmor som det er for de andre med mormora. Og jeg håper alt snart blir normalt igjen, så jeg kan være sammen med dem slik som vi var tidligere, før coronaen.

Ønsker deg ei flott påskeuke.  

ღ

Vi har vært på tur i Søgne – igjen. Ikke samme plass som sist søndag, men vi har vært her for noen år siden. Den ganga fant vi heller ikke den løypa vi skulle gå etter … men akkurat det bryr ikke jeg meg noe særlig om. Jeg gidder ikke gå på tur og glo ned i mobilen for å gå etter et kart, da er det bedre å bare gå der stien fører deg. Ut igjen kommer vi jo alltid, om ikke helt på den plassen en hadde sett for seg. Og noen ganger kan turen bli litt lengre enn planlagt. Men hva gjør vel det?

Vi parkerte ved Ålo brygge. Og et stykke innover gikk det helt greit, etter prikken på kartet å dømme. Men vi kom til et punkt der det var helt klin umulig å skjønne hvor vedkommende som hadde lagt ut ruta hadde tatt veien, og så ballet det bare på seg. Men alt i alt ble det likevel en fin tur. Mye å ta bilder av her, og sikkert enda mer morro om vi hadde hatt med oss noen barnebarn. Da uten å ta alle disse unødvendige omveiene.

Opp og ned igjen .. og vi er like langt. Jaja, Jonas logra i det minste hele turen rundt han. Selv om han måtte både dras og dyttes opp de verste plassene. Jeg krøyp etter så godt jeg kunne, og irriterte meg litt over at jeg hadde tatt på dunjakka. Det ble nemlig sykt varmt inni der! Ikke i min villeste fantasi tror jeg at vi gikk der vi skulle ha gått! Samma det! Innimellom var det veldig flott. Får jo bare tenke på at klatring og slikt forbrenner flere kalorier enn en vanlig rusletur langs stien. Og hvem trenger ikke kvitte seg med litt ekstra kalorier sånn rett før den aller verste fråtsinga i påskemarsipanen starter?

Vi er veldig ulike, drømmemannen og jeg, når det gjelder turgåing. Han vil vite hvor vi skal og hvor vi kommer ut igjen. Jeg tar det mer som det faller seg. Som du skjønner så starter vi gjerne etter hans premisser, og ender innimellom opp som jeg liker det best. Han forbanner mennesket som har lagt ut løypa med kart og hele sulamitten, når det er klin umulig å gå der streken viser. Jeg bryr meg igrunnen ikke så mye. Tur er tur. Men jeg er glad vi ikke traff den ansvarlige for dette kartet inni buskene her!

Slenger på litt historie om turområdet. Navnet Tyskerheia kommer av aktiviteten tyskerne drev her under krigen. I 1941 ble det satt i gang arbeid med å bygge et kystfort. Et 30-talls bygninger ble satt opp, flere betongbunkere ble bygd, fjellhaller og tunneler sprengt ut. Store 105 mm kanoner pekte utover mot skipsleia. Etter krigen ble alle brakkene revet og materialene ble bruk til å bygge nye bolighus rundt om i Søgne. Det fins fortsatt en rekke murer, tunneler og ruiner på Tyskerheia. Ikke minst er det fin utsikt over fjorden fra de gamle kanonstillingene. Kilde: Geocatch

Var mye gøy å se her! Jeg skal definitivt tilbake sammen med et knippe av barnebarna! Da med medbragt niste, Kvikk Lunsj og lommelykt. Vi skal selvsagt korte ned turen en del, for ikke alle de håpefulle er like hekta på å gå så langt. Åh! Jeg gleder meg allerede. Vi hadde jo en liknende tur i høst en gang, og den var skikkelig vellykka.

Vi har hatt en nydelig søndag her i sør. Sol og skikkelig vårlig. Fuglesang og hvitveis. Helt perfekt altså. Såpass at jeg faktisk glemte hele corona-hverdagen og medfølgende restriksjoner for en liten stund. Og det var jaggu deilig.

Håper du også har hatt en fin dag.

ღ