I går, i et litt overivrig øyeblikk tydeligvis, meldte jeg meg på som sminkedokke. Skrekk og gru! Og ikke nok med det, jeg har også dratt med meg min venninne som bor litt bortforbi her. Uten at jeg vet hva vi går til. Det vil si jeg vet at vi skal sminkes …
Vi skal være prøvekaniner. Selv om jeg sminker meg stort sett som jeg alltid har gjort, så bør en sikkert gjøre noe på en annen måte nå som en er godt inni middelalderen. For det er jo akkurat der vi er, og de trengte voksne modeller over 50 år.
Jepp! That’s me. 50+ jaffal, og ganske overmoden, for ikke å si tilærmet råtten – men langt fra en modell. Og dette er omtrent så langt over komfortgrensa mi som det går an å komme.
Det er litt spennende og litt skummelt og veldig flaut. Jeg sminker meg jo minimalt egentlig, bare kajal og mascara til vanlig. Kremer og sparkel kan de ha for meg. Det passer lissom ikke sammen med heteturer og overgangsalder, for gørra renner jo bare av igjen! Så det der har jeg slutta med for lengst. Likevel skal jeg om et øyeblikk hente venninna og så bærer det utover til Sørlandets hudpleieskole for litt make-up. Og en ting jeg er helt sikker på, begrepet “litt” er nok ikke helt det samme der som det jeg tenker her.
Vel, det er jaffal noe å fylle dagen med. Åsså er det til og med gratis!
Her kommer en reprise fra Kapp Verde-turen i 2014. Jeg er altså ikke så heldig at jeg koser med der nede i varmen på nåværende tidspunkt. Men mange av innleggene fra den gamle bloggplattformen ble så stusselige med alle bildene hulter til bulter da vi ble overflyttet hit, så de trenger sårt en liten opprydding. Og da spesielt reiseinnleggene. For det kan jo være at de dukker opp hos andre når folk søker etter feriemål, og da vil ikke jeg være bekjent av å ha lagt ut noe som ikke ser ut lengre.
Praia de Chaves er ei av de fineste strendene på Boa Vista. Fra hotellet vårt, som lå et steinkast fra sjøkanten, og inn til landsbyen Sal Rei tok det i underkant av to timer å gå. Og vi gikk denne turen hele tre ganger. Som du skjønner så er ikke ferie for oss bare å ligge i sola. Her må det skje noe også, og vi tar gjerne beina fatt. Dette var en flott tur, og veldig små sjanser for køgåing. Faktisk tror jeg aldri jeg har sett så mange kilometer med øde strender før i hele mitt liv. Men de fleste tok vel heller en taxi, eller hotellbussen som var gratis, istedenfor å traske rundt i sanddynene. De vet ikke hva de gikk glipp av! Selv om det var både tungt og varmt var det utrolig godt å få brukt kroppen litt.
Den store pipa vet jeg ikke hva var. Sannsynligvis et eller annet som har gått konkurs, eller er nedlagt av andre grunner. Vi var oppom en ettermiddag for å ta den nøyere i ettersyn, men ble ikke så mye klokere av den grunn. Men noen fine bilder ble det akkurat i det sola gikk ned.
Gedigne sandfjell. Morro, og tungt, å klatre opp her. Spennende å rutsje ned. Sikkert enda gøyere om du kjørte firehjuling, og ikke var av den skvetne typen..
Blue Village Riu Karamboa. Sandslotthotellet som lå omtrent midt mellom hotellet vi bodde på og Sal Rei.
Hit, men ikke lengre .. Jepp, skjønner jo at de ikke vil ha inn folk som ikke har betalt for herligheten, men jeg tror nok jeg ville ha følt meg litt innestengt om jeg bodde der inne.
Stranda rett utenfor luksushotellet. Vet ikke om dette er for å hindre innsyn til de som har våget seg utforbi gjerdet, eller om det er for å hindre at sanden setter seg fast i solkremen.
Badevakt hadde de også. Og rødt flagg. Det blåser visst alltid her. Derfor det er et paradis for surferne og kiterne. Så det røde flagget vaiet i vinden hele tiden. Hos oss var det like mange og store bølger, men vi hadde ikke noe flagg .. så dermed bada vi opptil flere ganger hver dag. 😉
Uuuups! Pass på så du ikke får en kiter i hodet ..
En “salgsbod” midt på stranda. Og når vi fikk sett oss litt rundt satt smykkedesigneren og laget smykkene litt lengre inne.
Her, til venstre, sitter det en fattig innfødt og lager smykker. Han håper nok at flest mulig av de inne på hotellet skulle ta seg en tur, men da tror jeg han satt på feil plass gitt. De gikk ikke for langt utenfor muren om de ikke ble kjørt i hotellets buss …
Plutselig ble det blaut! Veldig blaut, og drømmemannen sa en del stygge ord da bølga traff. Hihi, jada, jeg fikk litt latterkrampe. Det var jo tross alt bare vann da. Tørka jo på no time. Og det var jo ikke bare han som ble truffet heller.
Her ligger Morabeza. En strandbar og restaurant litt utenom det vanlige. De hadde visst sykt gode hamburgere, men vi rakk aldri å teste dem ut. Vel verdt et besøk, om ikke annet for å se plassen. For her spiser du med sand mellom tærne, og saltvann i håret.
Vi nærmer oss bebyggelsen. Og ser frem til lunsj og noe kaldt å drikke.
Fremme til bestemmelsesstedet. Fiskerlandsbyen/tettstedet/byen Sal Rei. Sal Rei er Boa Vistas hovedstad. Byen er et litt støvete og laid-back sted med brosteinsbelagte gater og litt forfalne bygninger i kolonistil. Men Sal Rei er i rask endring og forbereder seg på den forventede turistboomen. Her bygges leiligheter, hoteller og villaer i en skjønn forening. Så om du vil oppleve øya før turistene helt tar overhånd tror jeg ikke du må drøye turen alt for lenge. Nå er jo dette innlegget egentlig fra 2014 da, så det er mulig du er for seint ute allerede …
Ei litt annerledes krybbe. Vi kom dit 28. desember 2013, og midt på torget fant vi denne. Jesusbarnet, Maria og Josef – i et partytelt!
Det er jo en viss sjarm med dette. Selv om vi har sett en del plasser som likner, så får jeg liksom aldri nok … Jeg elsker å traske rundt og se på gamle hus, gamle murvegger, dører og vinduer. Jo mer rustikt og falleferdig det er jo mer fascinerende blir det. Men det jeg fester på filmen, holdt jeg nesten på å si, det er noen andres hverdagsliv. Medaljens bakside på en måte. De som bor her er fattige og eier nesten ikke noen ting. Det er sikkert så lang fra sjarmerende og eksotisk som det går an å komme for dem, det er bare den brutale virkeligheten. Og ja, gjett om jeg har tenkt på det mange, mange ganger …
Du finner denne fattigdommen stort sett over alt. Om du bare går litt utenfor turistløypene og tar vekk skylappene. Retter blikket ut av all-inclusive-veldet og ser deg rundt. Om du tør. Det er nemlig da du ser hvordan landet virkelig er. Og det er ikke alltid like koselig som å gå rundt buffeten, eller ligge på stranda og bli servert importert mat av en importert kelner fra nabolandet, fordi han var mye rimeligere i drift enn han som bodde en kilometer fra hotellkomplekset. Han som fortsatt ikke har noen jobb og ikke aner hvordan han skal klare å forsørge familien sin.
Det var flere parkerte båter enn biler i byen. Om en ser bort fra taxiene da. Og båtene var like fargerike som husene, og stort sett like skrøpelige også. Her var det ingen neonskilt som viste hva som skjulte seg bak husfasadene, så det var jaggu ikke lett å finne frem til restaurantene, men de var det faktisk en del av. Bak en helt vanlig dør. Vi ble anbefalt å ta en taxi fra hotellet direkte til restaurantdøra, men det gjorde jo selvsagt ikke vi … For her er turistene som skal oppleve reisemålene så autentisk som overhodet mulig! Det er egentlig et under at vi ikke har blitt utsatt for noe kriminelt flere plasser enn den ganga vi var på Den Dominikanske Republikk. Så jevnt over tror jeg faktisk de aller fleste mennesker er ganske så snille og ufarlige.
Hvem skulle trodd at det lå en flott restaurant her? Ja, ikke akkurat det vi ville omtalt som en restaurant her hjemme kanskje, men de serverte iallefall en fantastisk hummer for dem som liker det.
De hadde en fantastisk god lokal vi som het Che. Både rød og hvit. På butikken kosta ei flaske 60 kroner, gikk du derimot til souvenir-sjappa måtte du doble prisen og vel så det. Ikke avskrekkende det heller, men litt irriterende bare .. Over ser du litt av maten vi ble servert her og der i løpet av disse to ukene.
Det var ikke langt mellom godt vedlikehold og det rene forfall. Det er litt gjengs over alt hvor vi har vært. Mange passer på sitt eget, helt frem til utsiden av gjerdet/muren, men utenfor er det bare å kaste fra seg søpla – og gjøre som ingenting.
Nye blokker/leilighetsbygg skvatt opp som paddehatter. De var ikke ikke beregnet på lokalbefolkningen, men på turister som ville kjøpe seg et feriehus i utlandet.
Ikke akkurat verdens navle. Om kvelden ble det mørkt som i en sekk! Egentlig følte jeg at begrepet “mørkt” fikk en helt ny betydning etter at vi hadde vært her. Det fantes ikke gatelys, og belysningen ellers var forbeholdt de plassene der det satt folk. For første gang i historien følte jeg at det var litt skummelt å gå rundt etter mørkets frembrudd.
Det var det jeg hadde fra Sal Rei. Neste innlegg blir fra en rundtur vi hadde rundt øya, vi besøkte blant annet et gammelt, nedlagt fyrtårn. Og det er jo enda en ting jeg elsker å ta bilder av.
Håper du likte turen. Om du hang med helt til slutt så synes jeg du har vært både tålmodig og flink.
Dette er fjerde innlegg fra Kapp Verde. Fikk du ikke med deg de tre forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER, bilder fra en landsby vi besøkte HER og bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER.
Tidlig på’an i dag. Så morraturen ble lang, til tross for regnværet. Det er så digg når snøen er forsvunnet i skogen, og det er fremkommelig for oss som foretrekker sko fremfor ski. Selv om jeg måtte gå med regntøy og fikk en skikkelig jobb med å tørke Jonas etterpå. Er veldig fornøyd med denne blåseren vi kjøpte! Forstår ikke at jeg har hatt hund hele livet og aldri tenkt på en slik innretning tidligere. Det beste av alt er jo at bikkja ser ut til å like det, så det går helt greit å være aleine når han skal tørkes. Faktisk så står han helt fint uten at vi må holde han fast nå. Hvem hadde trodd det da vi forsøkte dette for aller første gang?
Helga kom og gikk alt for fort. Formen er veldig ustabil for tia, og det er ganske slitsomt. Den ene dagen er jeg dritrøtt, dagen etter er alt bare vondt, innimellom er det ok. Men jeg prøver å gjøre så godt jeg kan uten å la elendigheta bestemme hva jeg kan og ikke kan. Selv om det sannsynligvis er det som gjør at noen dager blir så mye verre enn andre. Men jeg nekter altså å gi opp det lille sosiale livet jeg har igjen. For hvis ikke jeg kan leve nå, når skal jeg da gjøre det? En får jo bare en sjanse …
Lørdagen var en skikkelig sløv dag her. Og vettu, da får jeg så sykt dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør noe fornuftig. Jeg klarer ikke sette meg ned og bare nyte. Er det fint vær så burde jeg jo ha vært ute enda en tur med bikkja. Eller rydda litt i hagen. Vaska et eller annet. Det er uhorvelig mange sånne burde, skulle, må-ting rundt meg. Likevel får jeg ikke unna noe som helst. Men å sitte og gruble og irritere meg for at jeg ikke får ut den berømte fingeren, det har jeg snart en master i!
Søndagen derimot, den var mye bedre! Vi gikk en fin tur på (for oss) ukjente stier på Strai, litt nord for sentrum. Vi traff ikke noen andre, så Jonas fikk gå løs og stortrives med det. Han var sikkert kjempeglad for å slippe å tråkke rundt på asfalten også, for det har vi jo gjort ganske mye de siste ukene.
Etter turen lekte jeg husmor litt. Blant annet ved å bake et lass med fastelavnsboller. Drømmemannen vaska badet og golvene og plutselig føltes alt mye bedre når hele huset var reint på en gang. Dessverre er det en kortvarig lykke her i huset, med denne hunden kan en bare glemme å ha det reint og fint egentlig … men det visste vi jo på en måte. Selv om han drar mer dritt med seg inn enn forgjengerne. Både vinduer, dører og veggflater lider under Jonas nærhet. Er veldig glad for at vi ikke har han oppi senga eller møblene, når jeg ser hvor mye skitt han etterlater seg her og der.
Det ble boller for enhver smak! Alle med respekt for seg selv slang vel over en aldri så liten bolledeig i går, er det ikke sånn? Siden noen liker med og noen liker uten rosiner, så ble det litt av hvert her. Både med eggekrem på toppen, og krem inni. Etter hvert fikk vi huset ganske så fullt. 11 stykker med smått og stort. Det ble en koselig ettermiddag og kveld. De siste gikk ikke før 21.30, og da var det ikke mer futt igjen i denne kjærringa.
Vet du forresten hva fastelavn egentlig betyr? Fastelavn stammer fra det nedertyske ordet som betyr “kvelden før faste”, det vil si de tre siste dagene før fasteperioden i den romersk-katolske kirkens fasteperiode som er 40 dager før påske. Så jeg håper du fikk studd innpå igår!! Nå kan du nemlig ikke spise noe særlig bortsett fra på søndagene .. før du igjen kan oppta overspisinga fra påske og utover. Så alt håp er altså ikke ute!
Er du ikke helt inne i disse kristne ritualene kan du jo adoptere en mer hedensk en: Fastelavnsriset for eksempel. Det har du sikkert fått i hus, om du har unger i skole- eller barnehagealder. Det har ikke vi. Kanskje like greit, for i gamle dager ble riset brukt som en fruktbarhetsvekker. Dermed var det kvinnene, jorden foran plogen, trærne og dyrene som fikk seg en omgang. En liten tankevekker kanskje, at sanitetskvinnene står så på akkurat her da. Med å selge disse fastelavnsrisene. Kanskje de egentlig er litt brutale og voldelige av seg, sånn innerst inne? Er du forresten ekstra hyppen på å få en god avling kan du spenne en naken jomfru på plogen og dermed er sikkert den saken løst.
Håper du har fått en fin start på uka, med eller uten fruktbarhetsvekkere. ♥
Hei og hå. Fredagen er snart på hell, vi skriver 1. mars og da kan vi vel med rette kalle det våren. Her hos oss har starten på denne årstiden vært fantastisk! Det gjelder å nyte så lenge det går, for uti neste uke en gang kommer visst kuldegradene tilbake. Usj!
Jeg har spasert frem og tilbake til sentrum i dag. Uten hund. Det er like rart hver gang jeg er ute og bikkja er hjemme. Det er noe vesentlig som mangler. Jeg føler meg nesten litt avkledd på en måte. Omtrent som da jeg ikke skulle ha flere barn etter nummer tre, og det aldri skulle bli noen vogn å dra med seg lengre. Husker det var en veldig rar følelse …
Jeg hadde lunsjdate med min yngste datter i byen. Det var kjempekoselig å bare være oss to. Det hører jo til sjeldenhetene. Siden ho alltid er så opptatt, fant jeg ut at jeg måtte kapre ho i arbeidstiden, for i det hele tatt å få sett ho. Så da ble det sånn. Det er så utrolig godt å se når ungene har det bra! Og jeg unner ho virkelig den hverdagen ho har fått nå, med samboer som gjør ho glad og lykkelig. Måtte det vare for evig!
Dagen i dag har vært fin. I forhold til gårsdagen helt topp! For da var jeg så sliten at jeg ikke orka en dritt. Men fikk heldigvis en god natts søvn, selv om jeg halvsov hele kvelden før jeg fant senga rundt midnatt. En forferdelig bortkasta dag med andre ord, og det er skikkelig irriterende å være sånn. Hadde jeg enda feste hele natta, med hæla i taket og tennane i tapeten … men jeg hadde jo bare vært littegrann sosial, helt uten både musikk og alkohol. Men to kvelder på rad det går tydeligvis ikke. Så spørs det om jeg klarer å huske det til neste gang jeg skal avtale noe …
Kjenner du igjen denne lille tassen her? Det er Jonas, da han kom til oss i midten av desember 2015. Han var 10 uker og veide 16 kilo … vel, i dag har vi vært hos veterinæren og fått vaksine og tabletter mot flott.
Han veide ikke lengre 16 kilo – men 84! Det var den største leonbergeren ho hadde sett. Men han var ikke feit (jeg spurte jo selvsagt om det), det er bare rå muskelkraft!
Vi har bytta veterinær siden sist. Har jo aldri vært så fornøyd der vi gikk tidligere, men det var så greit og nærme, så da ble det bare sånn. Jeg er sjeleglad for at vi endelig fikk fingeren ut nå. For dette var noe helt annet. Rolig og avslappet var ho, så langt fra den forrige vi var hos som det går an å bli. Slikt smitter jo over på hunden, han var alltid superstressa der vi gikk tidligere. Og ikke nok med det. Vi betalte under halv pris av hva vi har betalt før, for akkurat samme greia. Er det mulig?
Tenker vi fortsetter på Tveit Dyreklinikk. Om en drøy måned må vi, eller hunden da, tilbake for å ta rabies vaksine og få pass. For det er mulig han skal være med oss til Danmark noen dager til sommeren. Da er det jo best å ha alt på plass i god tid før vi drar. I fjor skulle vi nemlig ha vært i Danmark med noen venner, og da skar alt seg. Vi var alt for treige til å få vaksinert bikkja, vi hadde ikke hundepass, og kennelen hadde ikke plass. Uansett ville de ikke hatt han siden han ikke var blitt vaksinert minst to uker før han skulle leveres. Så da ble det ingen tur på oss, bare penger rett ut av vinduet. For vi hadde jo betalt en del på forhånd, og det ble jo for tett inntil avreise for at vi kunne få noe av det tilbake. Dyr lærdom med andre ord.
Det er endelig helg, og jeg håper du får ei fin ei. ♥
Se på denne flotte gaven jeg har fått. Da snuppa på 10 skulle være her i vinterferien fikk jeg ny kopp! Dronning mormor rett og slett. Det var nesten som å få gullmedalje i et eller annet. En pokal. For lang og tro tjeneste. 🙂
Denne tjenesten er nå mer en sånn vinn vinn greie. Jeg ser igrunnen ikke på det som noen tjeneste i det hele tatt. Jeg passer barn innimellom, det vil si jeg låner dem, og jeg elsker det. Jeg blir altså så glad og fylt av takknemlighet når jeg får lov å være sammen med disse ungene. For et privilegium! Det er så fantastisk at alle disse skjønne er mine barnebarn. Høres enda litt rart ut, barnebarn, selv om jeg har hatt tittelen mormor i over ti år nå.
Fem barnebarn er det blitt allerede. Og du skal ikke se bort i fra at det enda kan komme flere. Både jeg og drømmemannen har jo hver vår 25 åring som ikke har starta denne produksjonen enda. Og hvem vet, kanskje er ikke de andre tre helt ferdige heller.
Men en “ulempe” er det jo. Det er når en ser på disse, som tilhører to generasjoner etter oss, at vi virkelig skjønner at vi holder på å bli gamle. Når barnebarnet er ti lissom, da sier det seg selv at besteforeldrene er over både den ene og den andre ungdommen. Det er kanskje ikke rart at håret begynner å bli faretruende grått, og rynkene formerer seg kjappere enn hybelkaninene for tia. For ikke å snakke om tyngdekraften som virkelig har gjort sitt inntog både her og der.
Livets gang … Du kan like det eller ei, men det er svært lite å gjøre med det. Årene går, og det eneste fornuftige er å henge med så godt en kan. Være til stede. Og her er jeg. Prøver å være til stede og til hjelp der det trengs. Gjør så godt jeg kan for at de som en gang blir sittende igjen iallefall kan si at mormor alltid var her for oss. Jeg håper jeg etterlater meg mange gode minner og gode følelser. Men enn så lenge er jeg fortsatt her og kan nyte alle godene som følger med det å være besteforeldre. Det er på en måte som å skumme fløten, vi får med oss det aller beste, og når de blir sutrete og leie så er det bare å levere dem tilbake der de kom fra.
Sola skinner og det er snart helg. I dag har jeg ingen planer, og det føles godt. To kvelder på rad med sosialt samvær holder i massevis. Egentlig er det litt i overkant, så jeg er sliten i dag. Har masse tinnitus og sov ikke så godt i natt. Ulempen med å omgås andre har slått til for full kraft. Så denne torsdagen blir rolig her i huset. Akkurat i dag er jeg faktisk glad for at jeg slipper å gå på jobb. Den følelsen er det sjeldent jeg kjenner på. Som regel er det helt motsatt. At jeg fryktelig gjerne skulle jobba som alle andre … men i dag er jeg veldig glad for at det er noe som heter aap.
Her kommer noen bilder fra morraturen vår. Nydelig temperatur og sol i dag også. Faktisk så fint vær at det føltes flaut å kjøre rundt på piggdekk … men det er vel for godt til å være sant at våren allerede er kommet for å bli. Så de dekkene må visst stå på en stund til, i følge min bedre, fornuftigere halvdel.
Jeg trengte ikke bil for å komme til dette turterrenget. For det er omtrent rett utenfor døra. En liten tur langs sykkelstien, og så en avstikker inn i skogen. Uhyre sjeldent jeg treffer andre folk her, skulle nesten tro at de ikke visste om denne plassen.
Men bilen måtte jeg altså ha for å komme til byen etterpå. Til ct. For selv om legen sa røntgen, så var det altså ct jeg skulle på. Med halvannen liters inntak av vann på to timer, og tisseforbud den siste halvtimen før undersøkelsen, så var det helt uaktuelt å ta buss eller gå. Det var nesten så det skvalpa da jeg gikk fra parkeringsplassen til røntgensenteret! Og den kontrastvæska gjør jo at en tror en tisser i buksa. Men det gikk altså greit denne ganga også! Selv om jeg omtrent stupte inn på nærmeste do da jeg var ferdig. Så nå er det bare å vente en ukes tid for å se om de fant et eller annet galt …
Litt lei av leger, undersøkelser, gynekologer og alt dette nå. Håper det blir en stund til neste gang. Men når det er sagt, så har altså dagen i dag slett ikke vært så ille.
Jeg hadde til og med en liten svingom på Sørlandssenteret. Måtte lissom benytte meg av sjansen til å se noe annet når det var meg som hadde bilen. Hadde en plan om å gå innom Plantasjen også, men shoppingsentre og butikker er ikke som det en gang var. Altså kjempemorro. Jeg fikk nok veldig fort. Dermed ingen planter og heller ikke så mye annet gøy. Og jeg som hadde sort belte i shopping tidligere … jaggu har ting forandra seg de siste årene. Men da er det jo egentlig like greit at jeg ikke har lyst til å traske rundt på slike plasser, hadde vært hakket verre om det bare var økonomien som stoppa det.
Økonomien stoppa derimot en annen ting i dag. Vi ble nemlig bedt med til Thailand i januar. En helg gjeng som skal leie dette sammen. Det ser utrolig fint ut. Og jeg hadde sykt lyst til å være med faktisk. Selv om jeg ikke kjenner halvparten av dem som skal. Men med en aldri så liten forelesning, fra den samme fornuftige drømmemannen min, angående økonomi, forbruk og hele pakka, så må jeg jo bare innse at dette ikke går.
Vi kommer sterkere tilbake om to år til. Da et av lånene våre er nedbetalt. Da skal det nok bli påfyll på sparekontoen igjen, og sikkert en turopplevelse av og til også. To år går jo ganske så fort, selv om det akkurat i dag virka uhyggelig lenge til. Men det er iallefall et lys i den tunnelen. Og det er jo fint å tenke på. En annen ting er jo at om NAV roter det til for meg angående disse aap-pengene så blir det lyset ganske fort slukka …
Jeg har purra på dem, igjen. Skreiv at jeg regnet med at jeg hadde fått ny saksbehandler nå, og lurte på hvem det var. Om vi skulle ta et møte og snakke litt om situasjonen min. Jeg er nemlig livredd for at jeg blir liggende i en bunke nå, uten at noen har ansvar for å ta tak i den. Bortgjemt og glemt. Ute av synet, ute av sinn, er det jo noe som heter.
Fikk svar i går. At nav holdt på å skrive en ny arbeidsevnevurdering på bakgrunn av alle uttalelsene de har fra forskjellige leger og Stamina, hvor jeg var for å finne ut restarbeidsevnen min. Og den var altså null. Men nå har nav brukt seks måneder på å “skulle skrive” denne vurderingen, så jeg må jo bare si at det er merkelig at noen som er så lite effektive faktisk har en jobb … For makan til somling skal du lete lenge etter! Ikke rart det er kø og kaos i den etaten der.
I kveld skal jeg ut av heimen – igjen! Når det først skjer noe, så kommer det alltid masse på en gang. Det var en hyggelig kveld i syforeninga i går, jeg var ikke hjemme før midnatt. I kveld er det kusinetreff. Det pleier alltid å være koselig. Ikke så ofte vi treffes, og vi er bare fire stykker. Det er helt passelig for meg altså. Det er min søster som er vertinne i dag, og der er det bare en fryd å være. De har et gammelt, fantastisk fint oppusset hus i sentrum, med Baneheia som nærmeste nabo. Det føles som å være langt utpå landet. Ikke mye morro å komme hjem igjen etter et besøk der egentlig. Tiden på toppen er over for meg, både på den ene og den andre måten. Det er nesten flaut å ha besøk her, i det huset jeg en gang var så stolt av …
Ja, altså … ikke helt i den forstand at jeg har funnet tilbake til morrafuglen i meg. Den der som kvitra før hanen galte, og synes livet var hærlig helt fra øynene åpna seg. Så vel er det ikke, for i går kveld sovna jeg fra en hel episode av Bates Motel og vel så det. Og det var leeeenge før midnatt også. Unormalt til meg å være. For jeg er ikke den som finner senga frivillig akkurat, for stor sett tar det jo uhyggelig lang tid før jeg sovner, og da kan en heller drøye den legginga lengst mulig. Det der taket i soverommet er lissom ikke så interessant å studere natt etter natt.
Men på morrakvisten i dag følte jeg meg veldig uthvilt. For første gang på så lenge jeg kan huske, og det enda klokka bare var halv sju! For en følelse! Kunne det bare vare … tenk så digg om jeg plutselig våkna opp en morra og var frisk igjen. Helt normal og oppegående, uten vondter og en kjip sliten kropp. Frisk og opplagt og klar for å ta fatt på arbeidslivet. Eller arbeidsledighetskøen. For det var jo der jeg måtte ha starta. Jeg har dessverre ikke noen jobb som venter på meg lengre, eller kolleger som spør hvordan det går og håper jeg blir frisk igjen snart. Av og til savner jeg det. At noen lurer på hvordan det går, selv om det ikke skjer de helt store forandringene her. Iallefall ikke til det bedre.
Men sånne positive tanker får jeg fort. Det skal ikke mange timene til i en ok form før jeg innbiller meg at jeg nå snart er i full aktivitet igjen. Men jeg ramler kjapt nok ned igjen til virkelighetens verden. For de øyeblikkene pleier ikke vare så lenge at jeg rekker å legge de helt store planene for fremtiden. Og det er sikkert like greit. For jeg blir vanvittig skuffa hver gang jeg tar feil, selv om jeg nå egentlig har innsett at jeg aldri kommer til å bli frisk igjen. Og det er på en måte greit. Om jeg bare klarer å være såpass fin i form at jeg kommer gjennom hverdagen på en ok måte. Uten å ligge på sofaen hele dagen, alt for mange dager i strekk. Det er igrunnen rart hvordan en firer på kravene etterhvert, når en har hatt det på denne måten lenge.
I kveld er det syforening. Men før den tid får jeg vel gjøre noen huslige sysler før dette lille overskuddet jeg kjente på da jeg sto opp forsvinner helt igjen. Jada, jeg burde nok heller ha spart litt på det, men du skjønner, det er ikke sånn det funker. Det er mer på den måten at det gjelder å svi mens jernet er varmt …
Morraturen er unnagjort for lenge siden. Med ei lettere forvirra bikkje som ikke helt forsto hvorfor vi skulle ut “midt på natta”. Det er vindstille og overskyet her, men likevel veldig vårlig. Sinnsykt deilig! Bortsett fra at jeg ikke kan gjemme morratrynet i mørket lengre, og det er en ting jeg virkelig liker med vinteren. Mørket, som skjuler både skitne vinduer og sand på parketten. Pluss denne slitne kjærringa som lufter bikkja når mange andre er på vei til jobb. Bildet er fra gårsdagens soloppgang. For da var vi også veldig tidlig på’an, men det var fordi jeg hadde en avtale. Der har du grunnen til at jeg sovna så fort i går kveld.
God formiddag til deg. I går hadde drømmemannen, Jonas og jeg en fin tur langs stranda sør for Varhaug før vi kjørte hjem igjen etter ei fin helg på Vestlandet. Vi parkerte ved Kvassheim fyr, og gikk bortover stranda omtrent fire kilometer før vi snudde og dro tilbake til bilen. Det er jo vel så fint her som der venninna mi og jeg gikk dagen før. Faktisk har Jæren ufattelig mange fine plasser å gå på tur, og jeg er skikkelig fascinert over naturen, som du sikkert har skjønt for lenge siden. Vi gikk i dette området for fire år siden også, litt finere vær da, og de bildene finner du HER.
Denne ganga var kameraet med. Uten at det hjalp så mye. Da vi starta var det så tjukk tåke at sikten var ganske redusert. Litt spennende det også, visste aldri hva som dukka opp lissom. Men det var ikke mange vi traff på veien. Etterhvert, da vi var tilbake til utgangspunktet, ble det litt mer folksomt. Da hadde også tåka letta betraktelig og trukket seg lengre ut i havet.
Her er en av grunnene til at Jonas ikke ble med dagen før. Trappene over alle steingjerdene. I tillegg til at han var så treig og somlet sånn så kunne jeg ikke helt se for meg at jeg skulle klare å få han over her. Men det gikk på et vis. Ikke alltid over stigen, noen plasser fant han et smutthull ved siden av som han på et mirakuløst vis klarte å presse seg gjennom, og på en plass tok han turen helt ut i sjøen og rundt for å komme forbi. Han var faktisk litt lurere enn jeg hadde forventet …
Det er jo fint med litt dempede farger og disig bakgrunn. Så nå har jeg opplevd det også. Bare å gå der og høre på bølgene er som terapi. Mulig jeg skulle ha bodd der likevel … eller i det minste en plass der det renner en bekk forbi utenfor soveromsvinduet mitt. Hehe. Jeg gikk nemlig tur langs en bekk den første kvelden vi var der, og det var helt utrolig avslappende og deilig. Reine sovepillen!
Fineste Jonassen. 🙂 Som holdt på å gneldre seg ihjel da vi traff to andre halvstore bikkjer. Akkurat det der irriterer meg noe sykt. Jeg har alltid hatt tisper, og de visste å oppføre seg. Kjenner jeg blir megairritert når han fremstår som en total idiot! Det er heldigvis bare noen få hunder som han reagerer sånn på, men jeg synes jo det er helt meningsløst. Ikke vet jeg hvorfor eller hva akkurat de hundene gjør, men det må tydeligvis være noen signaler de sender ut som han her ikke liker.
Vi nærmer oss bilen igjen. Og plutselig ble det mye lysere. Det var nesten så jeg bare hadde lyst å snu og ta turen igjen. Men tviler på min bedre halvdel hadde vært så gira på det.
Fin tur. Fine omgivelser. Fine venner. En slik kombinasjon kan jo ikke bli annet enn ei perfekt helg, selv om vertskapet ikke var med på denne turen. De hadde mer enn nok med å tenke på sporten på tv, flytting og pakking regner jeg med. Skrekk og gru. Er glad det ikke er meg som er på flyttefot!
Men tilbake til vennskapet. Det betyr faktisk en del å ha venner som har kjent en hele livet. Det er liksom litt trygt og godt. De vet det meste om deg. Det er avslappende å være sammen med slike mennesker som tar deg akkurat som du er. Som sier det de mener. En trenger ikke alltid si noe heller. Om det blir litt stille så blir det likevel ikke en pinlig stillhet, om du forstår hva jeg mener. At vi har klart å holde kontakten i alle disse årene er jo litt rart, men desto mer koselig. Det merkelige er jo at veldig mange spør om Randi er søstera mi. De synes vi likner på hverandre. Og faktisk så er jeg vel mer lik ho enn min ordentlige søster.
Lørdagens utflukt finner du HER. Da gikk vi uten både menn og hund. Altså en skikkelig jentetur i flotte omgivelser.
Har du noen venninner du har holdt kontakten med helt fra barndommen?
Hei der ute. Da var denne helga over, og vi har tilbragt den på Vestlandet. Nærmere bestemt på Varhaug, hos min barndomsvenninne og mannen. For aller siste gang akkurat her. For nå har de kjøpt leilighet og huset skal snart legges ut for salg. Da blir det verre å komme på besøk for oss, for Jonas er jo ikke akkurat en liten tass som kan tas med hvor som helst, og ikke har vi hundevakt tilgjengelig heller lengre. Hunden er for stor og leilighetene folk anskaffer seg er for små, eller for fine. Men vi finner forhåpentligvis på noe, slik at vi får sett hvordan de får det i penthousen sin etterhvert. Det ser jaffal flott ut på prospektet, og på utsiden. Hadde en liten sniktitt da vi gikk forbi på lørdag. Ikke det at jeg kunne bodd her akkurat, det er jo helt feil landsdel for ei sørlandspige som meg, men med den utsikten de får rett ut i Nordsjøen så ble jeg nesten litt misunnelig gitt. Men bare nesten. Jeg passer nok best på Sørlandet uansett hvor fin beliggenheten er.
Naturen på Jæren er jo noe for seg selv. Det er bare helt fantastisk nydelig her. Det slår faktisk naturen på Sørlandet langt ned i skoene, uansett vær. I går, mens mennene og Jonas så sport på TV, tok Randi og jeg en tur langs Kongevegen fra Varhaug til Obrestad havn. Vi hadde egentlig tenkt å gå til fyret, men da vi kom til havna gadd vi ikke mer. Det var sykt mye vind og ganske grått og tåkete, men du vet, det fins ikke dårlig vær … for en ihuga turgåer som meg. Eeeehmh. Om du lurer på hvorfor Jonas var hjemme, så var han så himla treig da vi gikk tur på morra’n så jeg gadd rett og slett ikke å slepe med meg 80 kilo hund i godt over ei mil. Han skulle bare visst hva han gikk glipp av!
Ikke gadd jeg drasse på kameraet heller. Så alle bildene her er mobilbilder. Og det var jo litt dumt når det var så mye fint å forevige langs ruta. Men neste gang … og det har jeg allerede bestemt meg for at det skal bli, da blir kameraet definitivt med.
Jeg har gått tur på Jæren mange ganger i årenes løp. Men akkurat her har jeg ikke gått tidligere. Fyret har jeg også vært på, men da kom vi med bil. Like greit å spare noen uoppdagede kilometer til neste tur også.
Formen min har holdt seg bra gjennom helga. Det er alltid like spennende hvordan det går når vi skal noe, og veldig greit de gangene det går helt fint.
… selv om jeg absolutt ikke vil sove flere dager i strekk så alt for ofte. For dessverre er søvn ferskvare så det holder, og lading er noe som ikke funker på denne kroppen. I flere år har det vært noe feil på ladekabelen, og den er tydeligvis så gammel og utgått på dato at den ikke lar seg fikse.
Jadda! Så sitter jeg her da. Til å begynne med glodde jeg bare i veggen. Men så ble det så kjedelig, og dermed havna jeg her inne. Jeg hadde lagt meg, men det gikk heller dårlig denne ganga, så jeg sto bare opp igjen etter halvannen time. Ei våkenatt i ny og ne, for ikke å snakke om tre, er ikke et ukjent fenomen hos meg. Men det er en stund siden sist. Heldigvis.
Men nå var det visst tid for å døgne igjen. Og det passa veldig dårlig! Eller, egentlig passer det jo aldri … Vet ikke jeg, men kanskje ble det litt vel hektisk etter de to dagene i koma. Og det slutter ikke med det første heller. For i helga skal vi vestover, og neste uke er allerede ganske fylt opp. Jeg blir jo svett bare av tanken på at noe skal skje, så dette måtte jo gå galt. Eller kanskje var det kinoen jeg og Adriana var på i dag, Legofilmen 2, som gjorde at det ble litt i overkant nå? Masse bråk. Og en del av det tok jeg selvsagt med meg hjem i topplokket. Det suser rundt der, og det kommer det sikkert til å gjøre en god stund enda. Det er stappfullt, både av lyder og tanker. For hjernen har gått på høygir, sammen med hvilepulsen, siden hodet fant puta i går kveld. Og det blir det ikke så mye søvn av egentlig. Skikkelig teit, spør du meg. Men jeg har enda ikke, etter flere år, klart å finne den av-knappen for tankevirksomhet og lokalt bråk i øverste etasje. Spesielt ikke på nattestid.
Jeg tenker mest på at jeg må sovne. Nå med en gang! For snart skal jeg jo stå opp igjen … Så tenker jeg på alt som skal skje resten av livet omtrent. At jeg ikke burde si ja til mer enn en ting i uka. At vekta mi stadig går oppover er også et problem. Håret ser forferdelig ut, jeg er gammel og grå … Burde jeg klippe meg kort igjen og farge tusta (på toppen altså!) i en kul farge? Eller skal jeg bare la det stå til og gi litt mer faen. Noe det sikkert ser ut som jeg gjør allerede, men det er bare fordi jeg egentlig ikke orker å ta tak i noe som helst. Hvordan skal jeg klare å bevege meg mer, og fortere, når bikkja er så treig at jeg må dra han etter meg på de aller fleste lufteturene. Er han syk, siden han er så lite happy for å ut? Eller liker han bare at alt går i sneglefart? For egentlig vil han jo ut, men han har ikke lyst til å bevege seg for mye. Og jeg som synes jeg har gjort det godt når jeg klarer 10.000 skritt om dagen, hvordan skal jeg orke mer? Er jeg glemt av nav, eller venter de bare lenge nok til å si at jeg ikke har noe opplegg, og derfor kutter de aap’en? Hadde jeg hatt det bedre om vi solgte huset og fikk noe mindre? Ville jeg klare å trives i en blokkleilighet? Men egentlig vil jeg jo ikke flytte herfra … så hvorfor gidder jeg da sitte og glo på salgsannonser og visninger? Er egentlig drømmemannen drittlei av meg, men så tør han ikke si det? For menn generelt flytter sjeldent ut om de ikke har noe annet i sikte … Venter han bare på å finne noe bedre og så er det takk og farvel til denne kjærringa? For hva har egentlig jeg å tilby? Ikke så veldig mye for tia, om jeg skal være helt ærlig … Alle godene vi hadde fordi jeg tjente så godt er vekk. Så ferier og morro som tidligere fulgte med meg er nå kun et vagt minne. Jeg kan jo ikke en gang forsørge meg selv, noe jeg satt som førsteprioritet da jeg var på sjekker’n. Uføre og andre nav-snyltere ble skvisa ut øyeblikkelig, sammen med de som var under 1.85 og uten eget hår på hodet. Nå sitter jeg selv på feil side av denne forsørgergrensa. Hvem pokker hadde trodd det for noen år siden? Og hvorfor er det egentlig så vanskelig å tenke noe positivt om seg selv?
Ja, du skjønner tegninga? Jeg tenker alt for mye på ting jeg ikke kan gjøre så mye med. Og innimellom, når jeg ikke tenker, så er øresusen så øredøvende at jeg egentlig heller vil ha en teit tanke eller tre oppi der.
Nå har jeg snart drukket en liter Sleepwell-te! Så om det ikke funker, så kommer jeg sikkert til å ha nok å gjøre resten av natta med å gå frem og tilbake til do for å få ut igjen dette her. Jeg trodde litt av vitsen med den teen var at den skulle fordele seg rundt om kring i kroppen og beroliger systemet, men siden det tydeligvis ikke funker så regner jeg med den snart renner strake veien rett gjennom. Får trøste meg med at jeg er hjemme og har do inne i det minste. Hadde vært verre om vi var på hytta.
Det var en liten tilstandsrapport herfra. Og om jeg skulle vært lagt ut på finn under “til salgs” så ville det nok stått med stor skrift at det var et håpløst renoveringsprosjekt for spesielt interesserte …
God morgen forresten, når den tid kommer. Jeg håper du får en fantastisk torsdag!
