Her kommer noen bilder fra morraturen vår. Nydelig temperatur og sol i dag også. Faktisk så fint vær at det føltes flaut å kjøre rundt på piggdekk … men det er vel for godt til å være sant at våren allerede er kommet for å bli. Så de dekkene må visst stå på en stund til, i følge min bedre, fornuftigere halvdel.

Jeg trengte ikke bil for å komme til dette turterrenget. For det er omtrent rett utenfor døra. En liten tur langs sykkelstien, og så en avstikker inn i skogen. Uhyre sjeldent jeg treffer andre folk her, skulle nesten tro at de ikke visste om denne plassen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men bilen måtte jeg altså ha for å komme til byen etterpå. Til ct. For selv om legen sa røntgen, så var det altså ct jeg skulle på. Med halvannen liters inntak av vann på to timer, og tisseforbud den siste halvtimen før undersøkelsen, så var det helt uaktuelt å ta buss eller gå. Det var nesten så det skvalpa da jeg gikk fra parkeringsplassen til røntgensenteret! Og den kontrastvæska gjør jo at en tror en tisser i buksa. Men det gikk altså greit denne ganga også! Selv om jeg omtrent stupte inn på nærmeste do da jeg var ferdig. Så nå er det bare å vente en ukes tid for å se om de fant et eller annet galt …

Litt lei av leger, undersøkelser, gynekologer og alt dette nå. Håper det blir en stund til neste gang. Men når det er sagt, så har altså dagen i dag slett ikke vært så ille.

Jeg hadde til og med en liten svingom på Sørlandssenteret. Måtte lissom benytte meg av sjansen til å se noe annet når det var meg som hadde bilen. Hadde en plan om å gå innom Plantasjen også, men shoppingsentre og butikker er ikke som det en gang var. Altså kjempemorro. Jeg fikk nok veldig fort. Dermed ingen planter og heller ikke så mye annet gøy. Og jeg som hadde sort belte i shopping tidligere … jaggu har ting forandra seg de siste årene. Men da er det jo egentlig like greit at jeg ikke har lyst til å traske rundt på slike plasser, hadde vært hakket verre om det bare var økonomien som stoppa det.

Økonomien stoppa derimot en annen ting i dag. Vi ble nemlig bedt med til Thailand i januar. En helg gjeng som skal leie dette sammen. Det ser utrolig fint ut. Og jeg hadde sykt lyst til å være med faktisk. Selv om jeg ikke kjenner halvparten av dem som skal. Men med en aldri så liten forelesning, fra den samme fornuftige drømmemannen min, angående økonomi, forbruk og hele pakka, så må jeg jo bare innse at dette ikke går.

Vi kommer sterkere tilbake om to år til. Da et av lånene våre er nedbetalt. Da skal det nok bli påfyll på sparekontoen igjen, og sikkert en turopplevelse av og til også. To år går jo ganske så fort, selv om det akkurat i dag virka uhyggelig lenge til. Men det er iallefall et lys i den tunnelen. Og det er jo fint å tenke på. En annen ting er jo at om NAV roter det til for meg angående disse aap-pengene så blir det lyset ganske fort slukka …

Jeg har purra på dem, igjen. Skreiv at jeg regnet med at jeg hadde fått ny saksbehandler nå, og lurte på hvem det var. Om vi skulle ta et møte og snakke litt om situasjonen min. Jeg er nemlig livredd for at jeg blir liggende i en bunke nå, uten at noen har ansvar for å ta tak i den. Bortgjemt og glemt. Ute av synet, ute av sinn, er det jo noe som heter.

Fikk svar i går. At nav holdt på å skrive en ny arbeidsevnevurdering på bakgrunn av alle uttalelsene de har fra forskjellige leger og Stamina, hvor jeg var for å finne ut restarbeidsevnen min. Og den var altså null. Men nå har nav brukt seks måneder på å “skulle skrive” denne vurderingen, så jeg må jo bare si at det er merkelig at noen som er så lite effektive faktisk har en jobb … For makan til somling skal du lete lenge etter! Ikke rart det er kø og kaos i den etaten der.

I kveld skal jeg ut av heimen – igjen! Når det først skjer noe, så kommer det alltid masse på en gang. Det var en hyggelig kveld i syforeninga i går, jeg var ikke hjemme før midnatt. I kveld er det kusinetreff. Det pleier alltid å være koselig. Ikke så ofte vi treffes, og vi er bare fire stykker. Det er helt passelig for meg altså. Det er min søster som er vertinne i dag, og der er det bare en fryd å være. De har et gammelt, fantastisk fint oppusset hus i sentrum, med Baneheia som nærmeste nabo. Det føles som å være langt utpå landet. Ikke mye morro å komme hjem igjen etter et besøk der egentlig. Tiden på toppen er over for meg, både på den ene og den andre måten. Det er nesten flaut å ha besøk her, i det huset jeg en gang var så stolt av …

Fin onsdagskveld til deg. ♥