Kapp Verde: Tur langs Praia de Chaves til Sal Rei

Her kommer en reprise fra Kapp Verde-turen i 2014. Jeg er altså ikke så heldig at jeg koser med der nede i varmen på nåværende tidspunkt. Men mange av innleggene fra den gamle bloggplattformen ble så stusselige med alle bildene hulter til bulter da vi ble overflyttet hit, så de trenger sårt en liten opprydding. Og da spesielt reiseinnleggene. For det kan jo være at de dukker opp hos andre når folk søker etter feriemål, og da vil ikke jeg være bekjent av å ha lagt ut noe som ikke ser ut lengre. 

 

Praia de Chaves er ei av de fineste strendene på Boa Vista. Fra hotellet vårt, som lå et steinkast fra sjøkanten, og inn til landsbyen Sal Rei tok det i underkant av to timer å gå. Og vi gikk denne turen hele tre ganger. Som du skjønner så er ikke ferie for oss bare å ligge i sola. Her må det skje noe også, og vi tar gjerne beina fatt. Dette var en flott tur, og veldig små sjanser for køgåing. Faktisk tror jeg aldri jeg har sett så mange kilometer med øde strender før i hele mitt liv. Men de fleste tok vel heller en taxi, eller hotellbussen som var gratis, istedenfor å traske rundt i sanddynene. De vet ikke hva de gikk glipp av! Selv om det var både tungt og varmt var det utrolig godt å få brukt kroppen litt.

Den store pipa vet jeg ikke hva var. Sannsynligvis et eller annet som har gått konkurs, eller er nedlagt av andre grunner. Vi var oppom en ettermiddag for å ta den nøyere i ettersyn, men ble ikke så mye klokere av den grunn. Men noen fine bilder ble det akkurat i det sola gikk ned.

Gedigne sandfjell. Morro, og tungt, å klatre opp her. Spennende å rutsje ned. Sikkert enda gøyere om du kjørte firehjuling, og ikke var av den skvetne typen..

Blue Village Riu Karamboa. Sandslotthotellet som lå omtrent midt mellom hotellet vi bodde på og Sal Rei.

Hit, men ikke lengre .. Jepp, skjønner jo at de ikke vil ha inn folk som ikke har betalt for herligheten, men jeg tror nok jeg ville ha følt meg litt innestengt om jeg bodde der inne.

Stranda rett utenfor luksushotellet. Vet ikke om dette er for å hindre innsyn til de som har våget seg utforbi gjerdet, eller om det er for å hindre at sanden setter seg fast i solkremen.

Badevakt hadde de også. Og rødt flagg. Det blåser visst alltid her. Derfor det er et paradis for surferne og kiterne. Så det røde flagget vaiet i vinden hele tiden. Hos oss var det like mange og store bølger, men vi hadde ikke noe flagg .. så dermed bada vi opptil flere ganger hver dag. 😉

Uuuups! Pass på så du ikke får en kiter i hodet ..

En “salgsbod” midt på stranda. Og når vi fikk sett oss litt rundt satt smykkedesigneren og laget smykkene litt lengre inne.

Her, til venstre, sitter det en fattig innfødt og lager smykker. Han håper nok at flest mulig av de inne på hotellet skulle ta seg en tur, men da tror jeg han satt på feil plass gitt. De gikk ikke for langt utenfor muren om de ikke ble kjørt i hotellets buss …

Plutselig ble det blaut! Veldig blaut, og drømmemannen sa en del stygge ord da bølga traff. Hihi, jada, jeg fikk litt latterkrampe. Det var jo tross alt bare vann da. Tørka jo på no time. Og det var jo ikke bare han som ble truffet heller.

Her ligger Morabeza. En strandbar og restaurant litt utenom det vanlige. De hadde visst sykt gode hamburgere, men vi rakk aldri å teste dem ut. Vel verdt et besøk, om ikke annet for å se plassen. For her spiser du med sand mellom tærne, og saltvann i håret.

Vi nærmer oss bebyggelsen. Og ser frem til lunsj og noe kaldt å drikke.

Fremme til bestemmelsesstedet. Fiskerlandsbyen/tettstedet/byen Sal Rei. Sal Rei er Boa Vistas hovedstad. Byen er et litt støvete og laid-back sted med brosteinsbelagte gater og litt forfalne bygninger i kolonistil. Men Sal Rei er i rask endring og forbereder seg på den forventede turistboomen. Her bygges leiligheter, hoteller og villaer i en skjønn forening. Så om du vil oppleve øya før turistene helt tar overhånd tror jeg ikke du må drøye turen alt for lenge. Nå er jo dette innlegget egentlig fra 2014 da, så det er mulig du er for seint ute allerede …


Ei litt annerledes krybbe. Vi kom dit 28. desember 2013, og midt på torget fant vi denne. Jesusbarnet, Maria og Josef – i et partytelt!

Det er jo en viss sjarm med dette. Selv om vi har sett en del plasser som likner, så får jeg liksom aldri nok … Jeg elsker å traske rundt og se på gamle hus, gamle murvegger, dører og vinduer. Jo mer rustikt og falleferdig det er jo mer fascinerende blir det. Men det jeg fester på filmen, holdt jeg nesten på å si, det er noen andres hverdagsliv. Medaljens bakside på en måte. De som bor her er fattige og eier nesten ikke noen ting. Det er sikkert så lang fra sjarmerende og eksotisk som det går an å komme for dem, det er bare den brutale virkeligheten. Og ja, gjett om jeg har tenkt på det mange, mange ganger …

Du finner denne fattigdommen stort sett over alt. Om du bare går litt utenfor turistløypene og tar vekk skylappene. Retter blikket ut av all-inclusive-veldet og ser deg rundt. Om du tør. Det er nemlig da du ser hvordan landet virkelig er. Og det er ikke alltid like koselig som å gå rundt buffeten, eller ligge på stranda og bli servert importert mat av en importert kelner fra nabolandet, fordi han var mye rimeligere i drift enn han som bodde en kilometer fra hotellkomplekset. Han som fortsatt ikke har noen jobb og ikke aner hvordan han skal klare å forsørge familien sin.

Det var flere parkerte båter enn biler i byen. Om en ser bort fra taxiene da. Og båtene var like fargerike som husene, og stort sett like skrøpelige også. Her var det ingen neonskilt som viste hva som skjulte seg bak husfasadene, så det var jaggu ikke lett å finne frem til restaurantene, men de var det faktisk en del av. Bak en helt vanlig dør. Vi ble anbefalt å ta en taxi fra hotellet direkte til restaurantdøra, men det gjorde jo selvsagt ikke vi … For her er turistene som skal oppleve reisemålene så autentisk som overhodet mulig! Det er egentlig et under at vi ikke har blitt utsatt for noe kriminelt flere plasser enn den ganga vi var på Den Dominikanske Republikk. Så jevnt over tror jeg faktisk de aller fleste mennesker er ganske så snille og ufarlige.

Hvem skulle trodd at det lå en flott restaurant her? Ja, ikke akkurat det vi ville omtalt som en restaurant her hjemme kanskje, men de serverte iallefall en fantastisk hummer for dem som liker det.

De hadde en fantastisk god lokal vi som het Che. Både rød og hvit. På butikken kosta ei flaske 60 kroner, gikk du derimot til souvenir-sjappa måtte du doble prisen og vel så det. Ikke avskrekkende det heller, men litt irriterende bare .. Over ser du litt av maten vi ble servert her og der i løpet av disse to ukene.

Det var ikke langt mellom godt vedlikehold og det rene forfall. Det er litt gjengs over alt hvor vi har vært. Mange passer på sitt eget, helt frem til utsiden av gjerdet/muren, men utenfor er det bare å kaste fra seg søpla – og gjøre som ingenting.

Nye blokker/leilighetsbygg skvatt opp som paddehatter. De var ikke ikke beregnet på lokalbefolkningen, men på turister som ville kjøpe seg et feriehus i utlandet.

Ikke akkurat verdens navle. Om kvelden ble det mørkt som i en sekk! Egentlig følte jeg at begrepet “mørkt” fikk en helt ny betydning etter at vi hadde vært her. Det fantes ikke gatelys, og belysningen ellers var forbeholdt de plassene der det satt folk. For første gang i historien følte jeg at det var litt skummelt å gå rundt etter mørkets frembrudd.

Det var det jeg hadde fra Sal Rei. Neste innlegg blir fra en rundtur vi hadde rundt øya, vi besøkte blant annet et gammelt, nedlagt fyrtårn. Og det er jo enda en ting jeg elsker å ta bilder av.

Håper du likte turen. Om du hang med helt til slutt så synes jeg du har vært både tålmodig og flink.

 

Dette er fjerde innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de tre forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER
og bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER.

Follow my blog with Bloglovin 

8 kommentarer
      1. Det var flott der! Du får bare ta med bestisen og ta en tur. 😉 Jeg elsker jo varme, og her var klimaet fantastisk. Varmt ja, men ikke klamt og ekkelt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg