Kapp Verde er en øygruppe ca. 500 km vest for Senegal. Den tidligere portugisiske kolonien ble selvstendig i 1975, og består av ti større og fem mindre øyer. Ni av dem er befolket. Klimaet er tropisk, og i følge Star Tour ligger gjennomsnittstemperaturen på 25 grader. Noe som ikke helt stemte da vi snakket med de som bodde der. I sommermånedene kunne temperaturen komme godt over 35 grader, påsto en taxisjåfør vi tilbragte en hel dag sammen med.

Vi feiret faktisk nyttår her i 2013/14. Og bodde på Boa Vista. Øya som består av uendelige, nesten folketomme strender. Fra Gardermoen tok flyturen ca. 9 timer, inkludert en mellomlanding på Gran Canaria. Der ble det påfyll av både mat og drivstoff, mens vi ble sittende inne i flyet i en times tid. Det var ikke spesielt morsomt egentlig.

Hotellet vårt lå ca. sju minutters kjøretur fra flyplassen. Noe som gjorde at det hadde vært veldig mye billigere å ta taxi enn å benytte seg at transferen til reiseselskapet. Vil tippe turen i en taxi hadde kommet på i underkant av 5 euro, i og med at det kosta 10 helt inn til Sal Rei.

En merkelig plass, egentlig. At det virka så folketomt kom sannsynligvis av at vårt hotell befant seg mellom to, gedigne all-inclusive hotell. De fremstår jo som egne, små byer disse her, og en trenger strengt tatt ikke gå utenfor murene for å få tak i noe som helst. De har restauranter og butikker og gjestene blir aktivisert til alle døgnets tider. Bassengområdene er sannsynligvis fantastiske de også, for dem som liker det slik .. jeg foretrekker stranda.

Lokalbefolkningen var heller ikke så glade i disse store hotellkompleksene. I følge den samme taxisjåføren. De gir absolutt ikke noe tilbake til lokalbefolkningen. De importerte arbeidere fra Senegal og Gambia, fordi det var enda rimeligere enn å ansette de lokale. De importerte all maten. Hadde egne taxier og egne busser som de kjørte turistene rundt i. Litt hårreisende å høre. Jeg trodde i det minste de bidra med noe, annet enn noen kilometer bedre standard på veiene rett før inngangen til hotellområdet. For det var nemlig der asfalten befant seg, ellers var det noe brosteinslignende veidekke, og grus/sand..

Vi bodde tjue minutters biltur fra Sal Rei. To timer å gå langs stranda (kommer bilder fra den turen i et senere innlegg). Sal Rei ble betegnet som en ok plass “for deg som liker å ta det rolig og nyte strendene, og klarer deg uten nattlige fornøyelser”. Midt i blinken for oss, tenkte jeg. Men jeg hadde ikke forventa at en måtte ta det så mye med ro. Sånn like før dvalemodus liksom! Det var noen ganger, de første dagene, at jeg tenkte vi hadde havnet helt på feil plass. Men så gikk det seg til etterhvert.

Sal Rei har ca. 5000 innbyggere og består av fire hovedgater, pluss noen smågater. Noen få butikker, en håndfull barer og femten restauranter. Og det var det! Etter mørkets frembrudd var det sannsynligvis tryggest å ta taxi direkte fra hotellet til der du ville spise. For her var det skralt med utelys. Det var faktisk mørkt som i en sekk, og egentlig litt skummelt å tusle rundt på egenhånd. Synes jeg, og jeg er normalt ikke så lettskremt.

Maten var ikke så veldig mye å skrive hjem om. Det var fisk, fisk eller fisk. Stort sett. Og grønnsaker var nesten et fremmedord. Sammen med fisken, eller igrunnen sammen med det meste, fikk vi servert pommes frites og en bolle med ris. Chipsen kom dandert på fatet, slik vi ville ha servert grønnsakene. Tror egentlig de hadde misforstått litt, og innbilte seg at dette var en grønnsak!

Det ble mye sjømat disse fjorten dagene. Sverdfisk og tunfisk er knallgodt. De mindre fiskene, som blir servert hele, med øyne og bein og det meste, kan jeg styre meg for. Jeg liker ikke når maten ser på meg idet jeg setter tennene i den. Og ikke liker jeg alle disse beinene heller. Eller skallet. For pasta med skalldyr ble servert med alt. Skrekkelig mye uspiselig, som ikke var ment å skulle spises (ikke bare meg som er sær altså), fatter ikke at de ikke kunne pelle ut denne søpla før de kom ut med tallerkenen. Åsså var det hummer da. Det hadde de over alt til en veldig rimelig pris. Men jeg synes hummer er oppskrytt, uansett hvor billig den er, så det spiste jeg bare en gang. Bare sånn for å ha gjort det liksom. Har også spist verdens verste hamburger. En mørk kjøttdeigaktig greie som smakte litt søtt. Aner ikke hva den var laget av, men det gav absolutt ikke mersmak!

Vi fant tre, fire flotte restauranter etterhvert. Og det kan godt være det var flere av dem. De var ikke så lette å få øye på innimellom alle disse falleferdige husene, for her var det ikke noen neonskilt som fortalte hva som befant seg innforbi dørene. For oss som aldri hadde vært her før var det klin umulig å se om det var døra til et privat hjem, en restaurant eller en butikk. Men en lærer så lenge en lever!

Parque das Dunas, hotellet vårt, var enkelt, men lå perfekt plassert på stranda Praia de Chaves. En av de fineste strende på Boa Vista. Maten her var overpriset og kjedelig. Men ellers var det greit nok, for folk som er allergiske mot hotellgigantene og all-inclusive-helvete. Noe av morroa med å være på ferie er jo nettopp det å spise litt lokalt og på forskjellige plasser.

Taxituren inn til sentrum kosta 10 euro en vei. Det florerte av taxier, også om kvelden og i helgene. Hotellet hadde gratis buss inn til sentrum klokka 10, med retur klokka 12. Slik håpet de nok at gjestene tok seg en tur etter frokost og returnerte før lunsj. Men som sagt, maten her var ikke noe å leve på over lengre tid. Fisk, kalv, kylling eller omelett, og alt ble servert med samme tilbehør. Skrekkelig små porsjoner var det også, iallefall for en stor mann.

Vi bodde i en bungalow. Eller rettere sagt et rekkehus, med fire i hver rekke. Men de var bygd slik at vi satt forholdsvis usjenert på vår lille terrasse. Vi hadde direkte utsikt til stranda og sjøen. Hotellet var langt fra fullbooka. Det var bare da vi befant oss ved bassengområdet og i restauranten/baren vi møtte andre folk enn vaskepersonellet.

Vi dro bort et par solsenger rett utenfor rommet vårt. Vi fikk beholde dem der hele ferien. Med puter og alt. De fleste lå rundt bassenget. Bølgene i sjøen var enorme, så det kan jo være det som skremte turistene opp i klorvannet. Jeg synes derimot slikt er helt topp, og blir som en unge igjen! Men det var såpass understrømmer her at jeg tror ikke jeg hadde turt å ta med f.eks. barnebarnet uti. Det var som å svømme i et motstrømsbasseng. God trening altså! Skulle hatt litt mer av det i hverdagen.

Rett ved siden av vårt hotell var det flere gedigne, halvferdige byggeprosjekter. De hadde nok hatt store planer, men for noen år siden tok pengene slutt – og da ble det bare stående slik. Trist egentlig. Fikk ikke helt klart for oss om det var de samme eierne som hadde vårt hotell, men det så slik ut. Bungalowene var bygd på samme måte som den vi bodde i, men også her var det bare skallet som sto sånn tålig ferdig.

Skulle vi tatt turen på nytt så hadde vi nok valg litt annerledes. For eksempel besøkt to, tre av øyene i en og samme tur. Det gikk lokalfly til Santiago, den største av Kapp Verde-øyene, men det var veldige ustabile flytider. Normalt gikk det et fly på torsdager, med retur søndag, men dette var langt fra sikkert. Så da vi fant ut det tok vi ikke sjansen på å dra dit, for flyet hjem gikk jo mandag ettermiddag. Hadde jo vært litt kjipt å blitt etterlatt der nede. Til tross for sol og sommer.

Vi har ingen planer om å reise tilbake hit. Det var en grei tur, men passer nok aller best for dem som kun skal avgårde for å nyte en sol- og badeferie. Dessuten er jo ikke vi sånn som drar tilbake til samme plass gang på gang. Det er jo så mange andre nye steder å oppleve i verden. Så hvorfor skal vi det?

 

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og tenker tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

♥ marit og drømmemannen på ferie