Det er tredje dagen av ferien vår. Værgudene er ikke helt på vår side, så vi er ganske glade for at vi har leid bil hele uka. En bitteliten sak av et kjøretøy riktignok, Fiat 500, med strikkmotor .. men den duger iallefall til å kjøre på kryss og tvers av denne italienske ferieøya. Selv om den sleit i de bratteste oppoverbakkene. Og de var det en del av. Denne dagen tilbragte vi for det meste i denne blikkboksen av en bil.

Sardinia har, som jeg har sagt tidligere, mye flott natur. Og denne dagen fikk vi sett utrolig mye av dette, til tross for at skyene hang lavt over biltaket og slapp ned litt regn rett som det var.

Vi kjørte egentlig på måfå. Tok for oss kartet og plotta inn en passende plass på den medbragte gps’en .. og så hvor vi havnet. Spennende. Men jeg angrer på at vi ikke bare booka hotell også underveis. For da hadde vi sluppet å returnere til utgangspunktet utpå kvelden igjen. Dag etter dag etter dag. Kjøretur er helt ok har jeg funnet ut de siste årene, men unødvendig kjøring frem og tilbake er drittkjedelig.

Det var nesten litt irriterende å inspisere alle disse flotte strendene! Synes igrunnen at vi kunne fått iallefall en fin dag for å pleie brunfargen og prøve badevannet. For her var det milevis med perfekte plasser å velge mellom. Regner med at de ikke hadde vært fullt så folketomme om værgudene hadde vist seg fra en litt bedre side. Men med så få folk som befant seg rundt forbi der vi var så tviler jeg på at det hadde blitt fullt noen steder.

Den første byen vi hadde stilt inn gps’en på var Oristano. Som de andre byene vi til nå hadde vært innom var det også her ganske tomt for folk.. Men nok av uterestauranter og koselige kafeer. Midt i sentrum ligger Santa Maria katedralen og den var rett og slett så flott at bildene derfra fortjener et helt blogginnlegg for seg selv, og det kommer om ikke så alt for lenge.

Jeg har et litt merkelig forhold til kirker. Normalt setter jeg aldri mine bein i en sådan, om jeg da ikke er tvunget til å gå i en barnedåp/bryllup/begravelse. Men når jeg er på ferie da er jeg ikke vond å be. Da kan jeg andektig tusle rundt i den ene Gudshuset etter det andre. Og jeg synes det er utrolig flott og får nesten en litt salig følelse i hele systemet av å gå rundt og se på alle disse skattene som befinner seg innenfor murene.

Det lokale politiet – på sykkel.

Like koselig i denne byen som i de andre vi har vært innom. Smale gater og smale, høye hus.

Utrolig mange flotte, romantiske bed & breakfast. Iallefall så det slik ut på utsiden ..

Etter besøket i katedralen dro vi videre sørover. Vi hadde tenkt å spise lunsj i det vi trodde var en liten kystby. I følge gps’en var det både bysentrum og hele pakka der. Vel, du har kanskje funnet ut du også at det ikke alltid går an å stole 100% på slike duppedingser? Det har iallefall vi. Likevel går vi i fella, gang på gang.

Vi ble vist over denne broa. Der fortalte det ene skiltet etter det andre at det var forbundt å kjøre. Men det var ingen annen vei over vannet enn dette, så sjåføren trøkka speeden i bånn og vi håpet at ingen så oss før vi var langt derfra. Heldigvis var det ikke noen folk her heller, for selv om en gir på så mye som mulig i en Fiat 500 så vil jeg ikke påstå at vi kunne ha kjørt fra noen om vi hadde hatt behov for det.

Vi fant verken sentrum eller noen spiseplass her i Torre dei Corsar. Det var nesten som en spøkelsesby å regne. Ei eldgammel dame, og sønnen med bikkja i en tjukk kjetting, var de eneste vi så. Jeg hadde sykt lyst til å ta bilde av dem, men de så rett og slett ikke helt gode ut, så jeg turde ikke. Litt innavl mulligens .. litt skummelt og sært på en måte, så vi kom oss kjapt videre herfra.

Gps’en mente tydeligvis at vi hadde godt av en fjelltur etter dette. Så dermed bar det oppover og nedover og oppover igjen. Det var syyyykt langt. Og vi var både sultne og trøtte. Bensin var heller ikke en overskuddsvare lengre og bensinstasjoner var mangelvare på denne strekninga.

De levende vesnene vi traff på hadde fire bein og opererte i store flokker ..

Geiter – så langt øyet kunne se.

I følge vårt reisefølge, fru gps, befant det seg en by oppe i høyden. Ikke så langt fra oss. En gang i fortiden hadde det nok vært noen fastboende her, bensinstasjon hadde de også hatt .. men alt var forlatt. Jeg aner ikke hva det het her. Har googla og forsøkt å finne det igjen på kartet, uten hell. En skikkelig spøkelsesby dette også. Med digre, tomme, falleferdige bygninger. Men ingen bensin. Vi var fortsatt laaaangt hjemmenfra, og enda mere sultne.

I ettertid har jeg lest at det fins mange spøkelsesbyer på Sardinia. Flere av disse ble fraflyttet og forlatt etter jordras, men bygd opp igjen ikke så langt fra den opprinnelige byen. To av disse er Osini og Gairo.Jeg vet ikke navnet på dette jeg har fotografert. Angrer igrunnen litt for at vi ikke så oss litt mer rundt akkurat her

Portixeddu .. egentlig ikke en by, men det var iallefall en flott strand her. Og mange plasser beregnet til campingbiler. Om du kjører rundt med sommerhuset på slep på Sardinia er absolutt dette en fin plass for et stopp vil jeg tro.

Her skulle det ha vært en bensinstasjon også. Men det var stengt. Det eneste vi kunne få kjøpt var is og brus. Det var et kvarter til første bensinpumpe og litt lengre til en kafe, fikk vi vite.

Puuuuh! Endelig!  Her fant vi faktisk en åpen bensinstasjon, eller hva du vil kalle det, med en bensinfyllende mann som var overlykkelig for at nettopp vi fant veien til pumpa hans. Bensinen kosta nemlig like mye som hjemme, og det var ikke normalt at folk fylte opp tanken. Vi toppa nok omsetninga denne uka, for opptil flere av disse.

Buggerru var en gang en travel gruvelandsby. Byen ligger på vestkysten i et område svært rikt på mineraler. Alle minnene fra den tiden sto igjen som skjeletter både her og der. Og travel var vel å ta litt godt i. Hotellene så stengt ut. Spisestedene likeså. Men det var en liten butikk der hvor vi fikk kjøpt noe brus og chips. Ekspeditøren kunne opplyse om at pizzeriaen åpna klokka 17.

Vi venta og venta og venta. Og imens tusla vi rundt og kikka på stranda, havna og båtopplaget. Endelig skjedde det noe på den ene restauranten. Men nei, bossen hadde ikke tenkt å åpne riktig enda. Sånn ca. 18, muligens .. Vi fikk iallefall låne toalettet, og etter litt vurderinger frem og tilbake fant vi ut at vi likegodt kunne sette panseret mot Bosa igjen og heller gå ut og spise der. Som de andre kveldene.

Flott, tomt hotell.

Mange båter, lite folk.

Minner fra fortiden. Falleferdige rester fra storhetstiden som gruvesamfunn.

Litt fiskegarn her og der tydet på at det faktisk var liv i Buggerru .. men tror de må ha hatt en særdeles lang siesta da vi var innom.

Laaaang molo .. og halvveis utpå var det faktisk noen som beveget seg. Noen som forsøkte fiskelykken fra land.

Flott strand, dårlig vær.

Drømmemannen lurte på om han skulle ta med seg en lastebil i baklomma. Kjekt å ha sikkert.

Turen hjemover gikk via hovedveien. Kjapt og greit. Iallefall i forhold til turen nedover. To og en halv time etter at vi forlot Buggerru var vi tilbake til utgangspunktet Bosa. Nok en gang.

Følg meg gjerne på Facebook ==== > HER.

Det går ikke alltid som en planlegger. Når vi kjører rundt sånn litt på måfå i et helt fremmed land kan en fort havne litt på villspor. Eller ta en liten avstikker som overhodet ikke var planlagt. Vi hadde med gps’en hjemmenfra, men det er jo ikke alltid det hjelper så mye En kommer som regel frem, men noen ganger kan en havne ganske galt ut før en igjen kommer inn på riktig spor. La det være sagt, jeg har full sympati med utenlandske trailersjåører som setter seg fast på små grusveier rundtforbi i Norge ..

Om ikke gps’en hadde tatt denne omveien ville vi aldri vært i Thiesi. Og det hadde jo vært litt synd egentlig. For her var det ikke noe som var rigga for turismen, her var alt helt autentisk, til dels falleferdig og litt sånn tilbake til fortiden.

Thiesi ligger nord på Sardinia. En eller annen plass mellom Alghero og Bosa om du ikke kjører veien langs kysten, men litt lengre inne i landet. Oppå en topp midt i intet dukka denne lille byen med vel 3000 innbyggere opp, rett foran panseret på vår mikroskopiske leiebil.

Det var ikke mange av innbyggerne vi så. Men ei gammel dame med skaut babla en heil haug på italiensk og ville tydeligvis vise oss et eller annet .. nysgjerrige som vi er rusla vi etter den smilende lille guiden vår. Inn et smug og rundt et hjørne åpenbarte dette veggmaleriet seg.

Det var mange tomme, falleferdige bygninger her. Eller som en eiendomsmegler ville ha sagt: “Et renoveringsprosjekt med store muligheter”. Så om du er nevenyttig og har lyst å flytte til en litt mer eksotisk plass på jorda er kanskje Thiesi på Sardinia midt i blinken for deg?

Turen fra Bosa til Alghero er en fantastisk opplevelse. Her går det fra dype daler til høye fjell på null komma null. Utrolig variert terreng. Smal vei med mange svinger og bakker. Ufattelig nok var det mange sykkelturister her – de må ha hatt en kondis som jeg aldri har vært i nærheten av å å ha noen gang. Imponerende! Men akkurat det frista ikke på disse veiene. Å kjøre derimot, nå ja, det frista ikke det heller om jeg skal være helt ærlig. Men nå var jeg jo så heldig å ha med meg en privatsjåfør og da var det helt ok. Selv om jeg må innrømme at jeg innimellom tok meg i å sitte og bremse .. akkurat som om det hjalp for noe ..

Langs hele veistrekningen var det skilt med fare for steinras. Kanskje derfor de hadde et skikkelig halvtak over denne svingen?

Alghero sies å være en perle blant italienske byer. Skal jeg være helt ærlig så synes jeg alle de plassene vi var innom på denne ferien kan betegnes som perler. Om jeg ikke kommer tilbake hit noen gang, så er det garantert ikke mitt siste Italia-besøk!

Gamlebyen var sjarmerende og fin. Midt i ligger en enorm marina med den ene båten flottere enn den andre. Strandpromenaden strekker seg helt fra gamlebyen til den nyere bydelen Lido som ligger lengre nord. Her finner du også Lido- og Maria Pia-stranden. Sannsynligvis et perfekt reisemål for en badeferie. Om du da ikke innbiller deg at du skal på en badeferie hit i slutten av mai. For da bommer du totalt.

På bildene ser det jo ganske så flott ut. Men bare for å ta fra deg den følelsen så kan jeg jo si at de innfødte gikk rundt med skjerf til langt oppover ørene, støvletter og boblejakker. Vi derimot, som ikke er så godt vant i det daglige, skilte oss skikkelig ut i shorts og t-skjorte.

Det var ikke akkurat vanskelig å finne et ledig bord. Og flere enn oss var glade for det ..

Vi var bare i den gamle bydelen. Her kan en rusle rundt i smale gater spekket med gallerier, små butikker, isbarer og restauranter. Moderne byer studd av shoppingmuligheter, for ikke å nevne shoppingsentre, fins jo over alt og siden jeg er så flink til å handle fra meg i det daglige så slipper jeg slikt når jeg har ferie. Men kameraet .. det har ikke fri! ;o)

Midtlivskrise på facebook finner du HER. :o)
#ferieminner

Ved Temos elvemunningen cirka to kilometer fra Bosa sentrum ligger Bosa Marina. Her finnes en fantastisk lang, bred strand som sikkert er flott om været tillater det. Noe det ikke gjorde da vi var der. Her finners også en rest av en middelaldertårn som stammer fra 1500-tallet.

The Tower of the Port of Bosa er det eldste og største tårnet i området. Tårnet ble bygd for å forsvare og forhindre angrep fra sjøen. Tårnet ligger på en liten øy bare noen titalls meter fra stranden i Bosa. På 1900-tallet ble det bygd en molo mellom øya og fastlandet. I dag er tårnet kun et fortidsminne, og står der som et gedigent blikkfang for turistene.

Det skal visstnok være mange restauranter her nede på stranda. Men siden vi tydeligvis var alt for tidlig i sesongen var alt stengt. Det så temmelig forlatt og tomt ut over hele området. Lurer igrunnen på når denne turistsesongen på Sardinia egentlig er .. Ikke det, jeg trenger overhodet ikke vasse i andre turister når jeg er på tur, men at det nesten ikke er noe som har åpent, det er litt kjipt.

Det blåste godt da vi var der, noe bølgene på bildene vitner om. Kombinasjonen sjø, bølger og en gammel steinhaug er jo aldri å forakte om du har litt fotodilla. Dermed starta vi ferien vår akkurat her, rett i nærområdet, for så å fortsette til Alghero …

Midtlivskrise på facebook finner du HER. :o)

Her kommer første innlegg om vår siste ferie. Sardinia var reisemålet denne gang og om du lurer på hvorfor vi havna akkurat her så er svaret enkelt; Jeg fant noen flotte bilder av en middelalderby på google, mens jeg søkte etter noe annet som jeg ikke kan huske nå. Og dermed var neste tur nesten i boks. Eller, så kjapt gikk det ikke. For aller første gang jeg fant dette her var for snart to år siden. Og fra da til nå har det jo blitt noen andre turer på oss. Litt sånn etter innfallsmetoden. Men nå har vi altså hatt vår aller første tur til Italia, og det gav mersmak!

Vi reiste med Star Tour. Men det var verken guider eller transport til vårt reisemål på øya, så de anbefalte leiebil. Og leiebil ble det. En bitteliten sak som vi såvidt fikk stappa oss inn i. Vi er jo ikke akkurat de minste menneskene i verden, verken drømmemannen eller meg, så det føltes litt som å kle på seg bilen. Men etterhvert skjønte vi jo hvorfor det var så mange mikroskopiske biler på denne øya .. veiene var liksom ikke som vi er vant til. Speiselt ikke inne i byene.

Bosa er en sjarmerende by på Sardinias nordvestkyst. Den befinner seg ca. 40 km og en times kjøretur sør for Alghero hvor flyet vårt landet. Byen Bosa ligger rundt elven Temo som er øyas eneste seilbare elv. Her møtes salt- og ferskvann og Bosa er visstnok kjent for den ferske fisken som blir servert på de hyggelige restaurantene i gamlebyen.

For å få skikkelig overblikk over byen anbefales et besøk i borgen Serravalle Castle. Det var ikke så mye annet å se i selve borgen enn gamle steinmurer, men utsikten var det absolutt ikke noe å si på. Inngangsbilletten på 2 euro pr. pers. var jo heller ikke avskrekkende. Det meste koster jo når en er på ferie. At de i tillegg tok 1 euro ekstra om vi gadd klatre opp i tårnet .. ja, det føltes litt teit, men vi kunne jo ikke la være likevel .. ;o)

Hotellet vårt, Corte Fiorita, er kategorisert som unikt hotell hos Star Tour. Dette skulle passe for oss som vil ha en ferie litt utenom det vanlige. Vel, det der var litt oppskrytt. Det var et hotell i en gammel bygning, sjarmerende, koselig og veldig sentral beliggenhet. Men ikke spesielt mer. De som jobbet der var hyggelige og hjelpsomme, så godt det lar seg gjøre når vi ikke snakker samme språk. For engelsk var det ikke mange som kunne, og vi kan ikke noe annet. Men ved hjelp av armer og bein og tegnspråk så gikk det som regel greit. Det er under slike omstendigheter jeg skulle øsnke jeg var veldig språkkyndig, men jeg sliter nok med skoleengelsken min jeg, så jeg tror ikke det er verdt å forsøke å utvide det repetoaret ..

Det føltes som om ikke sesongen på Sardinia helt var starta da vi var der. Veldig mye var stengt. Det var ekstremt lite folk her. I selve Bosa var det ikke speiselt mye å finne på når du hadde traska på kryss og tvers i de smale gatene et par dager på rad, så jeg er utrolig glad for at vi hadde leiebilen. Om været hadde vært bedre og varmere så kunne en jo ha tilbragt noen dager på stranda, men jeg tror de har hatt det varmere her hjemme enn det vi hadde. Akkurat det var litt nedtur. Vi gikk i shorts og t-skjorte, men på kveldene var det litt kjølig og noe sol- og badevær var det absolutt ikke.

Det ble mye kjøring på kryss og tvers av øya. Vi fikk sett mye, og det var ekstremt mye å se på også. Fantastiske milelange strender, flott natur, utallige kirker og borger, i de litt større byene var shoppingmulighetene mange og varierte. Kunne godt tatt turen hit igjen, men da på en litt annen måte. Da ville jeg ikke bodd på samme plass hele uka, men booka hotell litt spredt nedover øya.

Ryan Air flyr til Alghero og hotellet kunne vi booka via booking.com. Dette hadde, i samme periode som vi var her, kosta vel 3000 kroner mindre. Det som er ulempen med å bestille slik er at du må betale flybillettene samtidig som du booker. Derfor gjorde ikke vi det på denne måten. For da billettene var på det billigste hadde vi verken penger tilgjengelig på kontoen eller avklart ferien. En liten ulempe med å bestille rett fra flyselskapene. Det burde gått an å booka og så betale en ukes tid etterpå. Iallefall hadde det vært mye mer praktisk og greit for oss. Men altså, om du ikke akkurat må ha en skreddersydd tur og tåler å fly med et lavprisselskap i tre timer, så anbefaler jeg absolutt denne måten å reise på..

Vi har hatt en flott tur. Kost oss masse, drukket mye god rødvin (tro det eller ei, jeg har begynt å like denne drikken) og spist godt. Selv om jeg ikke helt synes maten på Sardinia var så mye å skryte av. Pizza og pasta var ok, men litt smakløst. Seafoodvarianten var rett og slett ekkel, for her fikk du både knust skall og skjell i maten. Setter sikkert god smak, men jeg foretrekker at avfallet er tatt vekk ved servering. Akkurat som det å få fisken servert med hode og finner og alt, det er ikke helt slik jeg foretrekker det. Vi sulta absolutt ikke ihjel, så nå bør vi over til vann og knekkebrød i noen uker før sommeren slår skikkelig til her hjemme.

Om du reiser på tur for å få alt billigst mulig, ja da er kanskje ikke dette plassen for deg. Men det kommer jo an på hva du spiser selvsagt, og hva du sammenligner med. For full pakke, tre retter middag og ei flaske god rødvin betalte vi 500-600 kroner, og det synes jeg er ganske rimelig. Iallefall om du sammenlikner med prisene hjemme. Bensinen kosta like mye der som den gjør her.

Flere innlegg og bilder kommer etterhvert. Om du følger meg på Facebook så er du helt sikker på at du ikke går glipp av dem! ;o)

Øya Koh Lanta ligger ca. 70 km sør for Krabi town og et par times kjøring fra Krabi flyplass. Koh Lanta består egentlig av to øyer, Koh Lanta Yai som er den mest befolkede og Koh Lanta Noi som jeg egentlig bare har svingt innom i halvsøvne for å komme til bestemmelsesstedet.

Koh Lanta Yai var basen for denne ferien vår, som så og si var et impulskjøp. Vi, som til og med hadde bestemt oss for å droppe en slik langtur i år. Men den planen gikk rett i vasken på tampen av en arbeidsdag rett etter weekendturen til Tallinn ..

Koh Lanta har hele ni fantastiske sandstrender på vestkysten. Vi bodde på Klong Dao Beach, en tre kilometer lang strand, den nest lengste på øya. Hotellet, Lanta Villa, var temmelig slitt, men greit nok for oss som stort sett bare bruker rommet for dusjing og overnatting. Beliggenheten var pefekt, direkte på stranda og bare 5 minutters kjøretur i tuk-tuk for å komme til Saladan.

To uker i Thailand, med fly, hotell og frokost til 12.000.- for to personer er omtrent et kupp! I ettertid har vi vel funnet ut at vi heller bare skulle ha kjøpt selve flybillettene, og funnet overnattinga selv på nettet, da hadde det vært litt mer rom for å forflytte oss rundforbi i dette spennende landet. Kanskje neste gang ..

I og meg at turen i utgangspunktet var så billig, så dro vi litt rundt likevel. To overnattinger på Phi Phi og to overnattinger på Koh Mook ble det i denne omgang. Dessuten leide vi moped i 5 dager, så vi har fått med oss hele øya, kysten rundt i løpet av den tiden vi oppholdt oss her, opptil flere ganger.

Det var mange utrolig kule plasser jeg kunne ha tilbragt en natt eller to på. Litt sånn hippie-plasser, med sjarm så det holdt. Sang Kha Ou Lanta Resort  helt syd på øya, var en av disse. Hit kom vi av en eneste grunn: Vi kjørte oss vill.

Plassen var en opplevelse. Iallefall for oss som bare var der noen timer. I ettertid har jeg bare funnet dårlige omtaler på nettet, en blir rett og slett fraråda å dra dit. Vel, vi forsøkte som sagt ikke å overnatte, men lunsjen var god og personalet vi møtte har jeg heller ikke noe å utsette på. Men la det være sagt, jeg er ikke så opptatt av perfekte rom og høy standard. Jeg foretrekker absolutt litt enkle, spesielle plasser som gir minner for livet. Komfort har en jo hjemme ..





Her var det tre typer overnatting:
Hytte høyt oppi trærne, bokstavlig talt et båthus, eller bambushytter i vannkanten.
Vi var ikke inne og kikka i noen av dem, men til og med nå,
etter å ha lest alle de forferdelige omtalene, kunne jeg godt ha bodd her ei natt eller to.

Det var langt fra allfarvei, ikke noe i nærheten, bare bølgeskulpen brøt stillheten.
Absolutt en plass å legge igjen hverdagens stress og mas.
Ikke likt noen annen plass jeg har vært.

Akkurat disse fargerike plastdyrene de hadde plassert rundtfordi
kunne jeg godt vært foruten, det ble bare litt latterlig.
Men likevel er det absolutt en plass jeg gjerne kan besøke en gang til.



Vi hadde jo egentlig hotell for hele ferien på Koh Lanta. Men siden ingen av oss kan ligge still på ei strand, eller vase rundt i en by, fjorten dager i strekk hadde vi allerede før vi dro hjemmenfra bestemt oss for at vi skulle tilbake til Phi Phi Island og Tonsai. En plass vi bare hadde vært innom på et par dagsturer for fire år siden. En plass som var paradis på jord, den gang ..

Vi booka hotell og båt via et bookingbyrå der vi bodde. Det meste var opptatt, high season, måtte vi jo forstå. Men etter å ha forskjøvet avreisetidspunktet en dag fant den fnisende lille thaidama, med grønn tannregulering, endelig et hotell til oss.

PP Charlie Beach Resort. Et fantastisk flott hotell ifølge den utklippsboka ho hadde foran seg. Alt for flott for oss. Trodde vi. Med det bassengområdet. Vi som aldri ligger og plasker i bassenget på hotellet. Som ikke engang fikk tatt bilder av bassenget der vi bodde i to uker. For basseng, det hadde de der også. Jeg har surfa rundt på nettet for å finne bildet vi ble forespeilet av dette hotellet, uten hell. Det nærmeste jeg kommer er dette her som jeg fant på en eller annen hotellside. Slett ikke verst det heller. Med vannet i bassenget som går i ett med sjøen ..

Vi kom kjapt ned på jorda igjen. Og du er ikke i tvil om at du har havna på feil hotell når det første som møter deg på rommet er disse to oppslagene:

Kan du ikke lese hva som står her? Klikk på bildet og om det fortsatt er for lite prøv med ctrl. og +

Charlie Beach Resort er rett og slett et ungdomshotell for festglade personer. Er du over dette stadiet bør du ligge unna! Første kvelden var vi helt enige i at vi bare måtte reise hjem igjen dagen etter. Musikken fra beachpartyet lengre (ganske langt) bortenfor dundret inn over området. Men av en eller annen merkelig grunn var det ikke så mye bråk i selve hotellet utover natta. Og musikken, den klarte vi faktisk å sovne fra etterhvert ..

Utsikten fra rommet. Ingen strand .. og når de en gang får bygd opp det som var påbegynt her så hjelper nok ikke det heller noe særlig på den påståtte strandbeliggenheten ..

Aller mest likna hotellfløyen på ei bygningsbrakke ..

Rommet var forsåvidt reint og normalt hadde det sikkert vært greit nok for ei natt eller to .. mulig det bare var det at det var så annerledes enn vi hadde blitt fortalt som gjorde at nedturen ble så enorm .. og det at vi var henimot 30 år for gamle til å bo akkurat her gjorde det jo ikke bedre.

Resepsjonen. Alt måtte betales kontant før vi fikk nøkkel. Til og med 1000 bath tok de i depositum for nøkkelen, noe vi fikk igjen ved utsjekking. Rommet kosta 2000 bath pr. natt. Absolutt ikke noen formue, sett ut ifra norske forhold, men her nede er dette ganske dyrt.

Prisen var inkludert frokost. Og den ble trolig inntatt her utenfor. På noen bord og stoler som ble satt ut etter behov. Vi spiste ikke her. Og det gjorde tydeligvis ikke ungdommene som bodde her heller. De begynte nok ikke å bevege seg før langt utpå ettermiddagen ..

Ølbriller hjelper nok godt på inntrykket når en bor på dette hotellet. Eller den velsignede skrumringstimen. Da så det faktisk riktig så hyggelig ut – selv her! :o)

Tonsai var for oss en skikkelig nedtur. VI hørte andre turister som heller ikke var spesielt fornøyde. Det så absolutt ikke ut som i brosjyrene! Nå hadde ikke vi kikka i noen brosjyrer, men hadde bildene fra sist tur sterkt i minne. Den flotte, koselige, laidbacke atmosfæren, de litt bortrøykte hippiene som satte her og der og spilte på en gitar. Ingen trafikk, noen få traller varene ble frakta i .. Nå hadde alle sykler og om du ikke klarte å redde deg inn i en bod eller inn til kanten når de kom syklende ble du regelrett påkjørt.

Tonsai er blitt Thailands svar på Ibiza. Det var kaos over alt og alt for mange folk på alt for liten plass.Jeg er glad vi fikk oppleve plassen som den var for fire år siden, for nå er det for seint.

En times tur i speedbåt, fra Koh Lanta (øy utenfor Krabi), bragte oss til Koh Mook.
Øya en kollega anbefalte, der det ikke var annet å gjøre enn å slappe av,
bade og sole seg. Jeg er ikke helt enig i mangel på gjøremål,
men ellers var det en fantastisk plass!

Pawapi Resort, bestilte hotellet via booking.com mens vi var der nede.
Hadde i utgangspunktet bare ei natt, men klarte heldigvis å få ei til.
Dette var virkelig paradis på jord og selv om jeg sa at jeg aldri skulle på
ferie mer, om det innebefatta over fem timer i fly.
Veeeel, jeg jaggu jeg allerede har revurdert det der gitt.

Hjemmet vårt, i tre dager.
Her fantes ikke komfort, men desto mer sjarm.
Jeg foretrekker faktisk det fremfor femstjerners all inclusive hotell.
Heldigvis er vi like der, drømmemannen og jeg.
Om vi hadde reist ut tidligere i ferien ville vi nok blitt her noen dager til.

Ikke noe å si på utsikten verken på, eller under, terrassen.

Fra baren, hvor vi inntok frokosten.

Resepsjon og kjøkken i ett, litt spesielt kanskje.
Menyen var litt dårlig og heller ikke det beste vi har spist på turen.
Med så få hytter så er det ikke helt grunnlag for restaurantdrift og utvalget ble vel deretter.
Men nabohotellet hadde en fantastisk restaurant ..

 

Det kan vel nesten ikke bli bedre enn dette ..



Alle drømmer om en øde øy i Thailand. Her er en som finnes på ordentlig ..
:o)

Koh Mook er ei lita øy, ikke mer enn 5.6 kvadratkilometer.
Du tar deg til øya enten med sjøfly eller båt fra Krabi

Det er mellom 1500 og 2000 fastboende her og i dette innlegget skal jeg ta deg med
på en vandring langs Canal Street.
Kanal og kanal fru Blom, jeg vil nok heller kalle det et gjørmehull.
Ikke vet jeg hvorfor alle de fastboende bodde i denne gørra
når turistene ble tildelt de flotte plassene langs havet.
Kanskje liker de seg her? Kanskje har de blitt forflytta til fordel for oss?
Akkurat den siste tanken der er litt vond å svelge ..

Midt inni tjukkeste skauen fant vi en restaurant, Hilltop.
Mer lokalt kunne det vel nesten ikke bli. Utrolig nok snakka servitøren bra engelsk.
Noe som var dårlig jevnt over de plassene vi besøkte i løpet av ferien.
Normalt kan de sin egen meny, men der stopper det!
Spør du om noe, skjønner de ikke en dritt ..
Litt tungvint, men det er jo noe en må ta med seg når en velger slike reisemål.

Thaimat, som ikke er tilrettelagt for turistene, er sterk.
Veldig sterk. Selv for oss som normalt spiser ekstremt krydret mat.
Jeg har jo alltid innbilt meg at meksikansk mat er hot,
men dette er barnemat i forhold til smakene vi opplevde på denne turen.

Vi har spist på mange rare plasser i løpet av disse to ukene.
Uten restriksjoner. Rent bortsett fra at jeg har holdt meg vekk fra seafood
etter en heller dårlig opplevelse sist vi var i Thailand, for fire år siden.
Ikke fordi jeg ble syk, men fordi det smakte og lukta helt grusomt!
Vi har spist salater og is, mye rart vi ikke engang vet hva var
og vi har holdt oss friske, hele tiden.

Likevel var deilig å komme hjem til norsk hverdagskost igjen.
Kjøttkaker og poteter, nam, nam.
Thaimaten er litt ensformig spør du meg. Det ser temmelig likt ut alt sammen,
men det er mye godt også. Om du bare tør å smake ..

:o)



Jeg har hatt en del dårlige erfaringer fra reiser til Kanariøyene. Har vært på Gran Canaria to ganger, Tenerife to ganger og Lanzarote en gang. Sistnevnte tur er det kaldeste sydenturen jeg i mitt liv har hatt. Har aldri vært så kald i hele mitt liv. Var der i 14 dager og tre halve dager gikk det til nød an å oppholde seg på stranda. Sånn på trass i det minste. Bare fordi en liksom var i syden.

Det regnet størsteparten av tiden. Og blåste. Noe helt forferdelig. Jeg var sjeleglad da jeg fant en sportsbutikk som hadde salg på “vinterklær”. Iallefall ei vindjakke med innerjakke i fleece. Orange og offwhite, men det var den eneste varme greia de hadde og jeg hadde nok kjøpt den om fargen hadde vært spygrønn også.

Å reise til Kanariøyene mellom desember og mars er risikosport spør du meg. Mulig jeg bare har vært ekstremt uheldig, men det ha iallefall vært så ille at jeg har sagt aldri mer. Ikke noensinne. Og når en kommer ut i april/mai så er det jo andre plasser en kan dra til, som er
mye mer interessant enn det vi nordboere kaller “syden”.

Jeg drar ikke til sydligere strøk for å oppleve temperaturer som en dårlig sommer i Norge. Jeg vil ha det varmt. Godt og varmt. Bikinivær og sol fra morra til kveld. Lange, varme kvelder. Selv om jeg gjerne vil se meg rundt også og ikke bare ligge rett ut på stranda. Da vi var på Lanzarote var det så kaldt at vi ikke engang hadde varmt vann i dusjen og det var iskaldt i leiligheten! Det varme vannet kom fra store tanker på taket av hotellet, som mer eller mindre ble varmet opp av sola. Og sola .. den hadde tydeligvis tatt ferie ..

Men vi fikk iallefall se en del av øya. Og de tre dagene vi leide bil så kom sola! Typisk eller? Om været hadde vært helt topp så hadde vi jo ikke kommet hjem med så mange inntrykk fra øya. Da hadde det vel vært mer sol og strand og sånn, så bortkasta var ferien ikke, bare ikke helt som forventet.

Her kommer noen av bildene fra en litt annerldes sydenferie: