Vi er kommet til tredje dag på fjellet! Med Hardangerjøkulen i det fjerne ble det enda flottere å gå innover viddene her. Eller utover, for nå er vi starta på turen mot bilen igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En overnatting gjenstår. Fredagen er det meldt regn utpå ettermiddagen, og det hadde vi en plan om å slippe unna, selv om vi har pakka med regntøy. Ikke det at det hadde hjulpet så himla mye for min del. Jeg har med et superbillig Stormberg-regnsett som ikke en gang holdt meg halvtørr da det var nytt. Men regntøy var et must i sekken, i følge alle de pakketipsene jeg leste før vi dro. Og det hjelper for psyken i det minste å vite at jeg har pakka så sinnsykt fornuftig når det gjelder habitten. For mitt regntøy blir bitte, bitte lite når en stapper det sammen i den posen det kom i. Den jeg har rota vekk for mange år siden. Og det var sikkert like greit, for dermed ble sekken enda noen gram lettere.

Om teltlivet ikke høres så fristende ut for alle, så er telt + regn hakket verre. Sist jeg var på telt-/vandretur på midten av forrige århundre en gang, litt sprekere og ganske mye lettere, så regnet det nesten hele uka. Dessuten våkna vi et par ganger til et telt dekket av snø. Det var heller ingen fornøyelse akkurat. Men jeg kan likevel ikke huske at jeg synes det var så innmari kaldt som disse to foregående nettene.

Selv om vi hadde korta ned på turen skulle vi altså ha en overnatting til. Bare for å ikke få samme slutt på turen som begynnelse, altså noe som minna om en dødsmarsj.

Denne tredje dagen starta med et perfekt turvær. Litt kjøligere enn det hadde vært, men helt greit. Vi var begge innstilt på å ha en natt til i teltet før vi gav oss. Det var jo planen før vi dro hjemmefra. Og en plan er grei å ha. Drømmemannen er ikke like gira som meg på å ta ting på sparket, og å forandre på planene sånn litt underveis er dermed ikke noe vi pleier å gjøre.

Men så begynte det fanken med å regne! Mannen er heller ikke så glad i å ut når det regner. Ikke en gang i det flotte Helly Hansen regnsettet han fikk til jul en gang, det der som kosta minst ti ganger mer enn mitt og faktisk holder han tørr. Så han ville hjem! Han så for seg det ene scenarioet verre enn det andre. Plaskregn og vind med storm i vindkastene. Og det der skulle vi lissom telte i! For ikke å snakke om når vi skulle pakke sammen igjen. Kle oss mens regnet skvatt rundt ørene på oss og pakke sammen hele elendigheta i det drittværet! For det var jo selvsagt helt umulig at det kunne stoppe å regne igjen, nå som det først var begynt å dryppe … regnbyger finnes sikkert ikke på Hardangervidda. Her er det mer snakk om regntid, og den starta tydeligvis der og da.

Litt regn skremmer ikke denne kjærringa. Dermed ble jeg en smule sur da reisefølget forkynte at ei natt til i teltet var helt uaktuelt. Jeg mente selvsagt at dette bare ei lita bøye eller to. Ikke noe å få anfall for. Det kom helt sikkert til å gå over før vi skulle slå opp teltet, dessuten var det jo ikke meldt regn før på ettermiddagen dagen etter … Men neida, mannen lot seg ikke rikke.

Glemt var fine ord om hyppige pauser og kortere strekninger. Fargeblind tror jeg også han ble den siste timen. For jeg er overbevist om at jeg var irrgrønn i trynet av utmattelse på slutten der. Og sekken, den veide av en eller annen merkelig grunn sikkert minst 50 kilo. Heldigvis kom vi til en flott, idyllisk plass ved ei elv, og der tok vi en litt lengre pause. Det var slutta å regne igjen, selvsagt, sola skinte og det var absolutt ikke noe i veien for at vi kunne ha campa her. Men vi skulle tilbake til bilen … sa sjefen.

Slik ser ei superskuffa kjærring ut. Og om jeg trodde jeg var sliten her, så var det bare barnematen i forhold til selveste innspurten. Omgivelsene var så fine, det var bekker og bakker og flott utsikt, hadde det ikke vært for at jeg er litt over normalt interessert i slikt så er det ikke sikkert dette hadde gått så greit som det faktisk gjorde. For selv om det var et slit egentlig, spesielt når vi plutselig skulle gå alt i ett, så ser jeg tilbake på det som en flott opplevelse. Og det som ikke var så perfekt kan jeg utrolig nok le litt av nå.

Har du sett så fantastiske omgivelser da? Egentlig burde vi ha gått inn denne veien fra starten av, altså samme rute bare omvendt. Da hadde vi sluppet den forferdelig, kjedelige veien til å begynne med, og virkelig fått en pangstart på turen. Det får bli en annen gang, eller i et annet liv, for jeg tviler sterkt på at mannen gidder å bli med opp hit igjen med det første …

Det gikk opp og ned og opp igjen. I veldig skiftende terreng og underlag. Fint alt sammen. For fint til å bare gi opp en dag før tiden. Mente jeg. Men det hjalp ikke noe.

Puuuuh! Vi er snart fremme nå, kan sikkert se hytta når vi bare kommer over den toppen der borte … Har ikke tall på hvor mange ganger Mr. Drømmemann, som for øvrig hadde et helt annet kallenavn akkurat i innspurten her, sa det i løpet av denne dagen. Men det florerte av topper, faktisk tror jeg hele Hardangervidda er satt sammen av den ene toppen etter den andre, selv om det faktisk så nokså slett ut sånn ved første øyekast. Men det var bare til du kom opp og kunne kikke videre “over kanten”.

Toppturer er jo kjempekjekt det. Men ikke så mange på en gang lissom. Da kan det fort toppe seg for denne kjærringa … og jeg blir litt småforbanna og går videre rett ned i kjelleren. Hadde det ikke vært for den kalde Colaen som lokka i det fjerne, den vi skulle kjøpe når vi kom tilbake til bilen, så vet jeg nesten ikke om jeg hadde klart å komme ut igjen fra villmarka denne kvelden. Det ble en litt for hard tørn for min del dette.

Til og med Jonas synes det ble vel mye. Han peste og gikk og peste og gikk. Han la seg hver gang vi stoppa opp litt, og lurte sikkert på hvorfor vi ikke snart skulle finne frem dette skumle telthuset som vi bare forsvant inn i uten at han fikk bli med. Han drakk vann der han kom til, gjerne ved å vasse uti til kløvsekkene lå og duppa i vannskorpa. Vi var så trøtte begge to at vi bare gjorde som om vi ikke så det. Bikkja var varm, jeg var sykt sliten og drømmemannen ville bare tilbake til sivilisasjonen fortest mulig!

Ser du sola? Jepp, det gjorde jeg også. Men turfølget mitt trodde antakelig at det plaskregnet, siden han gikk som en galning mens svetten silte fra panna …

Endelig! Der, i det fjerne åpenbarte Dyranut turisthytte seg som en bitteliten prikk langt i det fjerne. Vi hadde gått i vel fem timer. Må bare innrømme at jeg ble glad for dette synet, selv om det ikke helt var etter min plan. Men så var det den Colaen da …

Klokka var over 18 da vi kom til bilen. Vi hadde ikke noen plass å overnatte, for hytta vi hadde bestilt var jo til natta etter. Så vi tok Google for oss og ringte alt av campingplasser som dukket opp. Uten hell. Så ga vi opp og bestemt oss for å kjøre litt nedover i dalen, der det forhåpentligvis ikke var så iskaldt om natta, og bare slå opp teltet en eller annen plass.

Da dukket Myklatun Camping opp. En vi tydeligvis hadde klar å overse. Og der hadde de ledige hytter. Opptil flere. Helt enkle, kjipe greier, men tak over hodet, felles dusj og do … og køyesenger! Vel, akkurat da var jeg bare glad for at jeg snart kunne legge meg.

Vi betalte 400 kroner natta, og han tok bare cash. Dermed måtte vi en tur til Eidfjord for å få fatt i kontanter, pluss noe mat. Polarbrødet og hermetikken som hadde vært med på turen frista ikke så veldig der og da. Thaimaten vi kjøpte i ei matvogn i sentrum var derimot knallgod.

Det var slutten på teltlivet vårt for denne gang. Håper du skjønner at det er satt litt på spissen her, for det var ikke så ille, og jeg gjentar det gjerne. Faktisk synes jeg det var en flott opplevelse å være fotturist i Norges villmark for en gangs skyld. Det er ikke så ofte vi ferierer i dette landet nemlig, om en ser bort fra tiden vi tilbringer på hytta. Men det er jo noe helt annet.

Vi utvidet med en ekstra natt på en annen campingplass. Så dermed fikk vi et lite innblikk i campinglivets gleder også i samme slengen. Det er jaggu ikke så langt fra seriene de viser på tv. Ganske så harry med andre ord, men gøy å ha opplevd det også.

Bilder fra turen hjemover kommer ved en senere anledning.

ღ

Hei, hei. Her kommer del 2 fra vårt første forsøk på å leke spreke, sporty friluftsmennesker. Kjærringa og drømmemannen tok seg altså en liten vandretur på Hardangervidda med telt og sovepose, stormkjøkken og våtservietter i sommer. Uten noen videre erfaring i dette forventa vi jo ikke at det skulle gå på skinner akkurat. Men siden vi ikke akkurat er født med ski på beina noen av oss, så kunne det jo være vi var født med vandreskoene på, sånn egentlig. Dermed hadde vi lyst til å teste ut dette her, og så gjorde vi det.

Etter å ha fulgt masse spreke turjenter på instagram blir en jo ganske påvirka. Den flotte naturen og den fantastiske opplevelsen. Solnedgangsbilder gjennom teltåpningen. Digg mat på stormkjøkkenet. Men ikke et ord om slitet for å komme seg dit, mygginvasjon på kveldene og islakde netter. Til og med om vinteren når de camper i snøen er alt bare helt perfekt. Men som jeg skreiv for en tid siden. Bilder lyver. Kanskje går de ikke mer enn et par meter fra bilen. Det er sikkert derfor de kan ha med seg all denne maten, for ikke å snakke om saueskinnet de slanger seg på om kveldene. Jeg er helt overbevist nå, bilen er gjemt bak en busk to meter fra teltet, parkert ved siden av ei hytte med innlagt vann og dusj! For disse jentene ser nemlig helt freshe ut etter både en og to netter i telt! Ingen bad-hair-day der i gården nei! Vel, virkeligheten er noe helt annet, bare for å ha sagt det. Eller har det en sammenheng med at disse friluftsbertene er på alder med døtrene mine? Morratrynet før og nå er jo to helt forskjellige ting …

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi lærte mye på denne første turen vår. Så neste gang blir det sikkert tilnærmet perfekt. Fra forrige innlegg, Fjols til fjells, husker du kanskje at vi allerede da ble klar over to tabber: Alt for tunge sekker og alt for tynne soveposer. Turmaten REAL ble derimot en skikkelig opptur, og dermed fant vi ut at de andre middagene vi drassa på var helt unødvendige. Så litt vekt kunne vi spart oss for der. Men ellers skjønner vi ikke helt hva vi kunne ha etterlatt hjemme. Klær hadde vi minimalt av, og alt det trengte jeg forsåvidt om natta! Både mitt og drømmemannens. For makan til temperaturforskjell på natt og dag skal du lete lenge etter, og det midt i juli til og med! Det var vi over hodet ikke forberedt på. Selv om vi hadde sett varselet om de derre tre gradene om natta på yr før vi dro. Men tre grader er jo ikke så galt. Tenkte vi. Som alltid har soveromsvinduet på vid vegg, enten det er 20 plussgrader eller 15 minusgrader ute. Vel, det er forskjell på å ligge hjemme i sin egen seng og i telt oppå vidda. Det lærte vi fort.

Etter ei heller iskald første natt ville jeg bare hjem igjen. Men da sola hadde tint oss opp litt, myggen hadde trukket seg tilbake og frokosten var inntatt så begynte livet igjen å bli levelig for kjærringa og turfølget. For hvem blir ikke i godt humør av å skue utover vidda, med sol fra blå himmel og endeløs urørt natur på alle kanter? Til og med den hersens sekken på 20 kilo ble innimellom lett som bare det! Innimellom altså, og i veldig korte øyeblikk.

Slagplanen om å ta det litt mer med ro hjalp også godt. Gå en time, ta en pause, gå en time til, ta en lang lunsjapuse. Vi fant en skikkelig koselig plass ved Langavatnet, hvor drømmemannen fikk prøvd fiskelykken, selvsagt med gyldig fiskekort. Vel, han fikk ikke noe der heller, bare så det er sagt. Så lukten og den fantastiske smaken av fersk, nystekt fjellørret rett fra stormkjøkkenet ble det ikke noe av. Men resten av dagen lot seg absolutt ikke ødelegge av den grunn,for nå var vi inne i en skikkelig god stim.

Det ble en fantastisk dag. Når jeg bare kan gå i mitt tempo, ta bilder her og der, og nyte det som er rundt oss, så er jeg faktisk veldig grei å ha med å gjøre. Ingen sure miner, selv om turen videre fra denne rasten vår ble en skikkelig hard tørn. Vet ikke helt om turfølget mitt trodde Hardangervidda betydde mil på mil med slett turterreng uten noe særlig stigning, noen uttalelser derfra før vi dro tyder nemlig på det … Vel, han tok feil, men noen ting må en bare erfare selv. For når andre forsøker å si noe om det, så preller det bare av som vann på gåsa! Her var bakkene innimellom like endeløse som utsikten. Vi skulle flere ganger bare gå opp til toppen før vi tok en pause. Peilet oss ut en stein og gikk med den som mål. Problemet var bare at den toppen ikke var toppen! Da vi kom dit var det nok en topp, og nok en topp etterpå der igjen. Regelrett lureri altså, men det funka også litt som en gulrot. Bare gå litt lengre lissom, og så skal du få lov å hvile litt … ikke sikkert pågangsmotet hadde vært like sterkt om vi hadde sett hvor langt vi egentlig skulle gå sånn ved første øyekast.

Vi hadde tatt av fra hovedfartsåra eller noe sånn. For nå var det, om mulig, enda mer folketomt. Veien var gått over til å være et lite tråkk, men alt var godt merka som jeg hadde forsøkt å si første dagen. Så vi følte oss litt mer sikre og erfarne denne dagen. Ingen var redd for å gå seg vill lengre, og begge to var innstilt på å gjennomføre slik vi hadde bestemt oss for før vi dro. Ruta ble litt innskrenka riktignok, men det var vel helst for at vi ikke skulle drepe oss helt med alle pakkenellikene på ryggen. For å ikke få helt avsmak altså. Til neste tur. Og vettu, jeg er helt sikker på at det blir en neste gang også. Kanskje ikke helt til Hardangervidda da, men det finnes jo steder hvor en kan vandre litt andre plasser også. Litt nærmere hjemme. Baneheia kanskje?

Vi slo leir i seks-tia på kvelden. Bare noen meter fra stien egentlig. Men det var jo ikke noen folk her uansett. Denne kvelden skulle vi ha skikkelig middag. Andrebryst rett og slett. Saus, grønnsaker og potetmos hadde vi til og med pakket ned. Det ble en total fiasko! Anda ble seig og grønnsakene verken så eller smakte godt etter et par dager som vakumpakket i sekken. Dessuten er det ikke like lett å lage gourmet-middag på et lite stormkjøkken som det er å lage det hjemme. Ikke en gang bikkja ville ha det …

Det ble en flott avslutning på dagen. Siden vi ble ferdige med å kjefte på hverandre dagen før lot vi ikke mangelen på middag ødelegge stemninga. Vi tok et par polarbrød istedenfor, og kvelden ble avslutta med yatzy og sjokolade, pluss rødvinen som vi skulle hatt til anda. Vi holdt ut til klokka var nesten 21.30. Da ble vi invadert av mygg – igjen. Det hjalp litt med denne fantastiske myggspraye vi hadde kjøpt, men vi skjønte fort at vi burde hatt minst en boks hver. Det ble altså tabbe nummer tre.

Natta – ble like ille som natta før! Fyttegrisen så iskaldt det var. Ikledd både mitt og drømmemannens ullundertøy, ulljakke med hette, to par sokker, overtrekksbukser og et par t-skjorter holdt jeg fortsatt på å fryse ihjel. Og denne ganga var jeg ikke aleine. Til og med drømmemannen sov ikke noe særlig. Og da er det virkelig ille! For han er av den typen som bare kan si at han skal sove litt, og så gjør han det, enten det er natt eller dag.

Jonas lå utenfor. Helt inntil teltåpningen, som denne ganga var lukket. På et eller annet tidspunkt var min bedre halvdel ute og tissa, og ikke vet jeg hva som skjedde … for etter det klarte Jonas å lure seg inn i ytterteltet. Der vi trodde det var alt for trangt for han. Mellom sekker og kløv, vandrestøvler og stormkjøkken, der lå han helt musestille. Og tro meg, han her pleier ikke gjøre noe i stillhet! Jeg merka han lå der, men orka ikke gjøre noe med det. Bare det å røre på lilletåa gjorde at frosten fikk enda mer overtaket, så her gjaldt det å ligge musestille. Ikke røre seg, ikke tenke på at en muligens var litt tørst eller enda verre; tissetrengt, da ble nemlig alt mye verre. Så jeg lå stille som en frossen fisk hele natta gjennom. Ikke det at soveposelivet innbyr til så mye bevegelse heller. Men når livet til og med henger i en tynn tråd om en blir frista av noe, da er det lurest å stå over!

For min del ville jeg jo helst hatt Jonas under “tak” hele natta. Ikke fordi han fryser eller noe sånn, for her er det snakk om hund med vinterpels. Men han er ganske så pinglete denne tassen vår, til tross for størrelsen. Og det skumleste han vet er når han ikke helt har kontroll på oss. Det kunne jo hende at vi bare krøyp inn i dette merkelige stoffhuset og aldri kom ut igjen … ikke godt å vite for en liten leonbergergutt.

Det ble altså en svare sjau med å få hunden ut av teltet først. Slik at vi kunne få karret oss ut derfra vi også, for å starte på dagen. Å bare reise seg opp og stege over han var ikke et alternativ. Mikroskopiske tremannstelt er nok mest beregnet for asiater, og når det bare er 90 centimeter høyt sier det seg selv at en må være ganske myk i kroppen for å komme ut og inn av dette. Eller helst ikke over 120 centimeter høy. Spesielt om en tenker på å beholde både stil og verdighet. Det er absolutt ikke beregnet for en leonberger i tillegg! Da drømmemannen endelig kom seg ut, litt sånn småhissig, så bikkja sitt snitt og pile inn igjen i det aller helligste, la seg godt til rette ved siden av meg, oppå drømmemannens sovepose. Han nekta å rikke seg! Og når 84 kilo hund ikke vil noe, ja da er det bare å vente til han finner det for godt å gjøre noe med det selv. Han kom ut etterhvert, men lå i teltåpningen helt til vi tok ned teltet.

Så var vår tredje dag på vidda starta … ikke fullt så varmt som dagen før. Litt lettskyet, men utpå formiddagen ble det igjen sol og shortsvær. To netter i vinterkulde hadde ikke klart å ta livet av noen av oss, så nå følte vi oss ganske tøffe i trynet begge to. Ei natt til nå, så er “oppdraget” fullført. Vi starta med godt mot, og sekker som var bittelitt lettere på grunn av den fantastiske middagen som sikkert ligger under en stein oppå vidda enda.

Eeeeh … henger du fortsatt med?

ღ

Vi var blitt frarådet å ta ut på egenhånd. Det er store tomme strekninger her, uten mobildekning. Og der det er dekning er den veldig av og på. Å leie bil eller firehjuling er rådyrt! Da vi leide bil på Sardinia i sommer kosta det bare lommerusk i forhold til hva det gjør her. For ikke å snakke om firehjuligen vi leide på Den Dominikanske Republik. Men det har kanskje noe med veinettet å gjøre … for veiene, ja, de er ubeskrivelige egentlig. Som midt inne i tjukkeste bushen i Gambia.

Dermed leide vi en bil med sjåfør. Sammen et et ungt par som vi traff på den guida turen med Start Tour er vi klare for en dag på lasteplanet på en rød pick-up. Vi følte nesten vi kunne vært foreldrene deres, men reisefølget vårt viste seg å være en del eldre enn vi først trodde. Og ikke var de et par heller, i ordets rette forstand. De var bare to gode venner som dro på ferie sammen. Noe de da hadde gjort i 10 års tid.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Sjåføren plukka oss opp utenfor hotellet rett etter frokost. Vi hadde leid han for hele dagen, og ruta la han vel opp selv egentlig. Viste oss det som var verdt å se. For det meste sand og ødemark.

Det fantes litt asfaltert vei innimellom. Gjerne i forbindelse med et av all inclusive-hotellene. For her, midt uti intet, lå det jaggu en gedigen hotellby. Da vi nærmer oss dukker det til og med opp noen gatelys. Helt annerledes enn resten av øya altså. Kun bygd opp for turistene av det litt mer velstående slaget.

Er det virkelig slik at de alle fleste turistene bare vil se et konstruert glansbilde? Og helst bare fortrenge hvordan det egentlig står til i det landet de besøker? For da tenker jo jeg at de likegodt kan dra til den nærmeste destinasjonen, for paraplydrinkene, buffeten og solsengene er jo ganske like over alt. Hva er vitsen med å dra rundt halve kloden for å se og oppleve et nytt land, når det egentlig bare er hotellet du får oppleve? Mulig jeg tenker litt for mye …

Fantastiske klipper og bølger for ei fotogal kjærring. Jeg har en smule bølge-fetisj, så jeg kunne sikkert tilbragt hele dagen ytterst på kanten, i jakten på den største, flotteste bølga. Den som alltid ser utrolig mye mindre ut når den blir fanga i et bilde. Merkelig det der! Det var vannvittige krefter i sving her, og bare lyden av dem var overveldende.

Dette var ikke bare ei strand, men også veien vi fulgte videre. Så den asfalten du så et snev av for litt siden varte ikke veldig mange kilometer, for å si det sånn. Her har et annet reisefølge kjørt seg skikkelig fast i sanden!

Kult å leke Tarzan for en stund. Vi måtte ha en tissepause bak det eneste treet i mils omkrets ..

Et vrak her og et vrak der… Denne havarerte båten er ikke den mest kjente på Boa Vista. For den finner du nemlig på Santa Monica-stranden, og der var vi et par dager tidligere. Da sammen med et helt lass av turister på en organisert utflukt med Star Tour. Sånn mølje-tur som jeg igrunnen ikke kan fordra, men innimellom blir med på likevel.

Her bor det et menneske, helt aleine. Han passer visst på et eller annet, uten at vi klarte å få tak på hva det var. Han hadde et levende esel, pluss ei dau geit som lå i en sammenrast steinhaug. Litt ekkelt å gå rundt der og glo, egentlig.

Oj, oj, veien deler seg!! Så her gjelder å det å holde tunga rett i munnen og velge riktig retning. Og vi skulle i retning fyret du skimter på bildet under. Flere bilder derfra kommer i neste, og nest siste, innlegg fra Kapp Verde.

Veldig lokal lunsj som sjåføren vår fiksa underveis. Om du føler for å ta en tur til denne restauranten finner du kontaktinfo HER. Restauranten ligger i landsbyen Fundo das Figueira, og kalles den nordlige provinsens sentrum. Flere bilder derfra finner du om du klikker på navnet, for her begynte vi nå å bli lommekjente etter å ha hatt en omvisning på forrige dagstur.

Dagens tur er over og nå er det bare returen til hotellet som gjenstår. Vi har tilbragt en hel dag (6 timer) oppå lasteplanet på en pick-up. VI kunne selvsagt ha sittet inne under tak, men da hadde vi jo ikke fått med oss så mye.

Bil med sjåfør kosta 100 euro, pluss lunsj til sjåføren. Vi følte liksom ikke for å spise mens han satte utenfor og venta. Det hadde vært for kjipt! For oss kosta det nesten ikke noe, for han var det sannsynligvis en formue.

Slike turer på “egenhånd” med lokale sjåfører/guider anbefales! Du får vite mye mer om landets historie og omgivelsene fra en som er født og oppvokst her, mye mer interessant i forhold til det guidene kunne fortelle. Og kanskje er det litt mer hold og fakta i det en får høre på dette viset? Dessuten slipper du å gå i kø, og du kan bli på plassen til du føler du har sett nok. Akkurat det passer meg perfekt – for alle disse turistene som valser rundt og er i veien når en prøver å fotografere er jo noe herk!

Bildene denne dagen ble litt rare i fargene. Jeg hadde nemlig tatt på et filter som er fantastisk når en tar bilder av sol og sjø, men denne dagen var det verken for mye sol eller sjø i sikte… men jeg hadde bare glemt at det var akkurat dette som sto på da vi dro fra hotellet.

Som du sikkert skjønner, så var det ikke allverdens å se på denne øya. Milevis med strender, mye “prærie”, og noen småbyer innimellom som egentlig var ganske like. Men nå vet vi iallefall det.

Dette er femte innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de fire forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER,
bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER,
og tur langs stranda fra hotellet vårt inn til byen Sal Rei finner du HER.

Follow my blog with Bloglovin 

Her kommer en reprise fra Kapp Verde-turen i 2014. Jeg er altså ikke så heldig at jeg koser med der nede i varmen på nåværende tidspunkt. Men mange av innleggene fra den gamle bloggplattformen ble så stusselige med alle bildene hulter til bulter da vi ble overflyttet hit, så de trenger sårt en liten opprydding. Og da spesielt reiseinnleggene. For det kan jo være at de dukker opp hos andre når folk søker etter feriemål, og da vil ikke jeg være bekjent av å ha lagt ut noe som ikke ser ut lengre. 

Praia de Chaves er ei av de fineste strendene på Boa Vista. Fra hotellet vårt, som lå et steinkast fra sjøkanten, og inn til landsbyen Sal Rei tok det i underkant av to timer å gå. Og vi gikk denne turen hele tre ganger. Som du skjønner så er ikke ferie for oss bare å ligge i sola. Her må det skje noe også, og vi tar gjerne beina fatt. Dette var en flott tur, og veldig små sjanser for køgåing. Faktisk tror jeg aldri jeg har sett så mange kilometer med øde strender før i hele mitt liv. Men de fleste tok vel heller en taxi, eller hotellbussen som var gratis, istedenfor å traske rundt i sanddynene. De vet ikke hva de gikk glipp av! Selv om det var både tungt og varmt var det utrolig godt å få brukt kroppen litt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den store pipa vet jeg ikke hva var. Sannsynligvis et eller annet som har gått konkurs, eller er nedlagt av andre grunner. Vi var oppom en ettermiddag for å ta den nøyere i ettersyn, men ble ikke så mye klokere av den grunn. Men noen fine bilder ble det akkurat i det sola gikk ned.

Gedigne sandfjell. Morro, og tungt, å klatre opp her. Spennende å rutsje ned. Sikkert enda gøyere om du kjørte firehjuling, og ikke var av den skvetne typen..

Blue Village Riu Karamboa. Sandslotthotellet som lå omtrent midt mellom hotellet vi bodde på og Sal Rei.

Hit, men ikke lengre .. Jepp, skjønner jo at de ikke vil ha inn folk som ikke har betalt for herligheten, men jeg tror nok jeg ville ha følt meg litt innestengt om jeg bodde der inne.

Stranda rett utenfor luksushotellet. Vet ikke om dette er for å hindre innsyn til de som har våget seg utforbi gjerdet, eller om det er for å hindre at sanden setter seg fast i solkremen.

Badevakt hadde de også. Og rødt flagg. Det blåser visst alltid her. Derfor det er et paradis for surferne og kiterne. Så det røde flagget vaiet i vinden hele tiden. Hos oss var det like mange og store bølger, men vi hadde ikke noe flagg .. så dermed bada vi opptil flere ganger hver dag. 😉

Uuuups! Pass på så du ikke får en kiter i hodet ..

En “salgsbod” midt på stranda. Og når vi fikk sett oss litt rundt satt smykkedesigneren og laget smykkene litt lengre inne.

Her, til venstre, sitter det en fattig innfødt og lager smykker. Han håper nok at flest mulig av de inne på hotellet skulle ta seg en tur, men da tror jeg han satt på feil plass gitt. De gikk ikke for langt utenfor muren om de ikke ble kjørt i hotellets buss …

Plutselig ble det blaut! Veldig blaut, og drømmemannen sa en del stygge ord da bølga traff. Hihi, jada, jeg fikk litt latterkrampe. Det var jo tross alt bare vann da. Tørka jo på no time. Og det var jo ikke bare han som ble truffet heller.

Her ligger Morabeza. En strandbar og restaurant litt utenom det vanlige. De hadde visst sykt gode hamburgere, men vi rakk aldri å teste dem ut. Vel verdt et besøk, om ikke annet for å se plassen. For her spiser du med sand mellom tærne, og saltvann i håret.

Vi nærmer oss bebyggelsen. Og ser frem til lunsj og noe kaldt å drikke.

Fremme til bestemmelsesstedet. Fiskerlandsbyen/tettstedet/byen Sal Rei. Sal Rei er Boa Vistas hovedstad. Byen er et litt støvete og laid-back sted med brosteinsbelagte gater og litt forfalne bygninger i kolonistil. Men Sal Rei er i rask endring og forbereder seg på den forventede turistboomen. Her bygges leiligheter, hoteller og villaer i en skjønn forening. Så om du vil oppleve øya før turistene helt tar overhånd tror jeg ikke du må drøye turen alt for lenge. Nå er jo dette innlegget egentlig fra 2014 da, så det er mulig du er for seint ute allerede …

Ei litt annerledes krybbe. Vi kom dit 28. desember 2013, og midt på torget fant vi denne. Jesusbarnet, Maria og Josef – i et partytelt!

Det er jo en viss sjarm med dette. Selv om vi har sett en del plasser som likner, så får jeg liksom aldri nok … Jeg elsker å traske rundt og se på gamle hus, gamle murvegger, dører og vinduer. Jo mer rustikt og falleferdig det er jo mer fascinerende blir det. Men det jeg fester på filmen, holdt jeg nesten på å si, det er noen andres hverdagsliv. Medaljens bakside på en måte. De som bor her er fattige og eier nesten ikke noen ting. Det er sikkert så lang fra sjarmerende og eksotisk som det går an å komme for dem, det er bare den brutale virkeligheten. Og ja, gjett om jeg har tenkt på det mange, mange ganger …

Du finner denne fattigdommen stort sett over alt. Om du bare går litt utenfor turistløypene og tar vekk skylappene. Retter blikket ut av all-inclusive-veldet og ser deg rundt. Om du tør. Det er nemlig da du ser hvordan landet virkelig er. Og det er ikke alltid like koselig som å gå rundt buffeten, eller ligge på stranda og bli servert importert mat av en importert kelner fra nabolandet, fordi han var mye rimeligere i drift enn han som bodde en kilometer fra hotellkomplekset. Han som fortsatt ikke har noen jobb og ikke aner hvordan han skal klare å forsørge familien sin.

Det var flere parkerte båter enn biler i byen. Om en ser bort fra taxiene da. Og båtene var like fargerike som husene, og stort sett like skrøpelige også. Her var det ingen neonskilt som viste hva som skjulte seg bak husfasadene, så det var jaggu ikke lett å finne frem til restaurantene, men de var det faktisk en del av. Bak en helt vanlig dør. Vi ble anbefalt å ta en taxi fra hotellet direkte til restaurantdøra, men det gjorde jo selvsagt ikke vi … For her er turistene som skal oppleve reisemålene så autentisk som overhodet mulig! Det er egentlig et under at vi ikke har blitt utsatt for noe kriminelt flere plasser enn den ganga vi var på Den Dominikanske Republikk. Så jevnt over tror jeg faktisk de aller fleste mennesker er ganske så snille og ufarlige.

Hvem skulle trodd at det lå en flott restaurant her? Ja, ikke akkurat det vi ville omtalt som en restaurant her hjemme kanskje, men de serverte iallefall en fantastisk hummer for dem som liker det.

De hadde en fantastisk god lokal vi som het Che. Både rød og hvit. På butikken kosta ei flaske 60 kroner, gikk du derimot til souvenir-sjappa måtte du doble prisen og vel så det. Ikke avskrekkende det heller, men litt irriterende bare .. Over ser du litt av maten vi ble servert her og der i løpet av disse to ukene.

Det var ikke langt mellom godt vedlikehold og det rene forfall. Det er litt gjengs over alt hvor vi har vært. Mange passer på sitt eget, helt frem til utsiden av gjerdet/muren, men utenfor er det bare å kaste fra seg søpla – og gjøre som ingenting.

Nye blokker/leilighetsbygg skvatt opp som paddehatter. De var ikke ikke beregnet på lokalbefolkningen, men på turister som ville kjøpe seg et feriehus i utlandet.

Ikke akkurat verdens navle. Om kvelden ble det mørkt som i en sekk! Egentlig følte jeg at begrepet “mørkt” fikk en helt ny betydning etter at vi hadde vært her. Det fantes ikke gatelys, og belysningen ellers var forbeholdt de plassene der det satt folk. For første gang i historien følte jeg at det var litt skummelt å gå rundt etter mørkets frembrudd.

Det var det jeg hadde fra Sal Rei. Neste innlegg blir fra en rundtur vi hadde rundt øya, vi besøkte blant annet et gammelt, nedlagt fyrtårn. Og det er jo enda en ting jeg elsker å ta bilder av.

Håper du likte turen. Om du hang med helt til slutt så synes jeg du har vært både tålmodig og flink.

Dette er fjerde innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de tre forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER
og bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER.

Follow my blog with Bloglovin 

Dette er tredje innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de to forrige finner du de HER og HER.

Follow my blog with Bloglovin 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi drar fra landbyen Fundo das Figueiras og ut mot havet. Nærmere bestemt Santa Maria stranden. Her skal vi ta en nærmere titt på skipsvraket som jeg har sett så mange ganger på bilder fra Boa Vista. Du kan liksom ikke være på den øya uten å ha tatt minst ett bilde med deg selv i forgrunnen og vraket i bakgrunnen. Sånn er det bare.

Praia de Atalanta, som stranda egentlig heter, ligger nord på Boa Vista. Cirka seks kilometer nordøst for Sal Rei som altså er hovedstaden på øya. Stranda er kjent for sine mange skipsvrak, og spesielt vraket av det spanske lasteskipet Cabo Santa Maria som grunnstøtte 1. september 1968. På folkemunne går stranden under navnet Santa Maria, oppkalt etter dette vraket.

Det sies at skipet ble lurt på grunn med viten og vilje av lokalbefolkningen. De tente lys på stranda, slik at kapteinen skulle tro at det var fyrtårnet han skulle navigere etter. Skipet var på vei til Argentina med gaver fra general Franco. Det skal ha vært både sportsbiler, klær, medisiner og mat ombord.

Snart er dette bare et vagt minne. Da vi var der i 2014 mente de at om ti år ville mesteparten av rusthaugen være forsvunnet i havet. Det fortæres litt og litt av bølger og sjøvann. Jeg kan ikke helt se for meg at det skulle forsvinne helt på så kort tid, for da vi var der var det fortsatt gigantisk. Jeg hadde så lyst til å gå helt ut til det, men det fikk vi jo ikke lov til. Aller helst ville jeg nok vært inni vraket og tatt noen bilder der … kunne blitt mange kule bilder med utsikt ut fra det ene hullet etter det andre. Men jeg måtte altså nøye meg med det du ser her.

Jeg er jo litt steingal. Altså; sånn at jeg elsker gamle murer, brolagte gater, ruiner. Men dette var minst like interessant. Og det ble mange bilder av samme motiv for å si det sånn, fra den ene vinkelen etter den andre.

Stranda er en del av naturreservatet Boa Esperança Nature Reserve. Så her fins ingen solstoler eller strandbarer. Ei heller er det lov å kjøre her med firehjulinger og andre motoriserte kjøretøy. Området er fredet for å verne om skilpaddene som kommer til stranden for å legge egg. Kapp Verdes strender har alltid vært en yndet rugeplass for enorme havskilpadder. Er du her på rett tid kan du få med deg ungenes første ferd mot havet. Det var ikke vi. Faktisk så vi ikke så mye som ei bittelita skilpadde, bortsett fra den som var tegna på skiltene.

Rundturen er over. Vi ble kjent med et litt yngre par som vi avtalte å spise middag sammen med kvelden etter. Disse holdt vi oss litt sammen med, blant annet leide vi en jeep med sjåfør en hel dag, slik at vi fikk sett flere områder av øya. I vårt eget tempo. Og det var virkelig å anbefale, fremfor denne møljeturen vi var på, med fire biler i følge og turister både her og der.

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta fra blogg.no til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og ser tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

♥ marit og drømmemannen på ferie

Vi kom, vi så og vi dro igjen. Jadda! Vi er på fellesutflukt. Flere jeeper sammen. De kjørte som svin, også inn til landsbyen. Det var så støvskya sto rundt oss da vi gikk ut av bilene. Skikkelig flaut. Rike, hvite turister på tur for å se på fattige landsbybeboere. Akkurat sånn føltes det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Landsbyen Fundo das Figueira ligger 21 km øst for Boa Vista. I 2010 var det 241 innbyggere her. Det regner sjeldent, så området minner mest om ørkenlandskap. Noe som gjør det særdeles vanskelig å dyrke jorda. Det fins likevel et titalls gårder i området, disse driver for det meste med storfe. De fleste matvarene importeres fra andre deler av landet.

Innbyggerne i landsbyen kommer fra middelklassen på Boa Vista. Og “No stress” som er slagordet på øya, viste seg tydelig her. De så ut som de hadde all verdens tid, og ingen bekymringer. Tidsklemma har de sikkert aldri hørt om …

Biltrafikken var ikke akkurat påtrengende … så her var det mange frittgående høner, haner, katter og hunder i skjønn forening. De så like avslappet ut som resten av innbyggerne i landsbyen.

Stilig å male trestammen i samme farger som huset. Føler du for det er du velkommen til å importere skikken til nabolaget ditt. Her malte de nederste del av stammen hvit for å beskytte trærne mot sola og eventuelle skadedyr som hadde lyst til å ta seg en munnfull av barken på treet.

I følge sider jeg har funnet på nettet har byen en kirke og en restaurant. Det siste der kan umulig stemme, for vi var innom to forskjellige spisesteder her. Kanskje ikke det vi forbinder med restaurant, men i forhold til standarden ellers på øya var det ikke noe galt med disse.

Kirka var et yndet samlingspunkt for hele befolkningen. Opptil flere ganger i uka. Den var sparsomt innredet, sannsynligvis gikk kollekten til helt andre ting, for presten hadde 7 – 8 koner og et ukjent antall barn, i følge reiselederen vår ..

Gult er kult! Her lyste det iallefall godt opp de ellers så grå omgivelsene.

Souvenirbutikker, eller utsalg, fantes over alt. Selv om turiststrømmen ikke var påtrengende. Om du liker afrikansk design og hadde lyst til å ha med hjem et eller annet, var ikke det noe problem. Innkasterne var ekstremt pågående, og hadde store problemer med å skjønne at ikke alle hadde lyst til  å komme inn for å kikke. Shoppinglysta mi forsvinner øyeblikkelig når jeg føler meg presset, så jeg bruker sjeldent så lite penger på dilldall som når jeg er på ferie.

Det er på tide å dra videre. Akkurat det er det aller verste med slike guida turer. For vi elsker jo å tusle rundt og kikke, ta bilder, virkelig se plassen der vi er. Og det er ikke alltid en rekker å se så mye når vi er så mange. Det blir køgåing, og dermed tar det litt tid å få vekk alle de andre turistene fra motivene mine. Så jeg er en av dem som går sist i køen, får ikke alltid med meg alt det reiselederen forteller, men jeg får med meg hjem desto flere inntrykk og bilder enn de fleste andre. Hehe … og som du sikkert har lagt merke til så har jeg særdeles få bilder som inkluderer andre folk, og det er slik jeg aller helst vil ha det. Dermed kommer jeg småløpende etter resten av gjengen stort sett hele tiden. Men aldri så seint at de må vente på meg.

Litt av reisefølget. Neste innlegg fra Kapp Verde blir fra et ei strand vi besøkte på denne turen. Ikke for å bade, men for å se på et skipsvrak og få litt info om fredede skilpadder. Fikk du ikke med deg første innlegg herfra finner du det HER.

Håper du synes det er litt spennende å se bilder fra andre kulturer. Jeg koste meg iallefall skikkelig da vi var der, og nå har jeg klart å vekke reiselysten – igjen!

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og tenker tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

♥ marit og drømmemannen på ferie

Kapp Verde er en øygruppe ca. 500 km vest for Senegal. Den tidligere portugisiske kolonien ble selvstendig i 1975, og består av ti større og fem mindre øyer. Ni av dem er befolket. Klimaet er tropisk, og i følge Star Tour ligger gjennomsnittstemperaturen på 25 grader. Noe som ikke helt stemte da vi snakket med de som bodde der. I sommermånedene kunne temperaturen komme godt over 35 grader, påsto en taxisjåfør vi tilbragte en hel dag sammen med.

Vi feiret faktisk nyttår her i 2013/14. Og bodde på Boa Vista. Øya som består av uendelige, nesten folketomme strender. Fra Gardermoen tok flyturen ca. 9 timer, inkludert en mellomlanding på Gran Canaria. Der ble det påfyll av både mat og drivstoff, mens vi ble sittende inne i flyet i en times tid. Det var ikke spesielt morsomt egentlig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hotellet vårt lå ca. sju minutters kjøretur fra flyplassen. Noe som gjorde at det hadde vært veldig mye billigere å ta taxi enn å benytte seg at transferen til reiseselskapet. Vil tippe turen i en taxi hadde kommet på i underkant av 5 euro, i og med at det kosta 10 helt inn til Sal Rei.

En merkelig plass, egentlig. At det virka så folketomt kom sannsynligvis av at vårt hotell befant seg mellom to, gedigne all-inclusive hotell. De fremstår jo som egne, små byer disse her, og en trenger strengt tatt ikke gå utenfor murene for å få tak i noe som helst. De har restauranter og butikker og gjestene blir aktivisert til alle døgnets tider. Bassengområdene er sannsynligvis fantastiske de også, for dem som liker det slik .. jeg foretrekker stranda.

Lokalbefolkningen var heller ikke så glade i disse store hotellkompleksene. I følge den samme taxisjåføren. De gir absolutt ikke noe tilbake til lokalbefolkningen. De importerte arbeidere fra Senegal og Gambia, fordi det var enda rimeligere enn å ansette de lokale. De importerte all maten. Hadde egne taxier og egne busser som de kjørte turistene rundt i. Litt hårreisende å høre. Jeg trodde i det minste de bidra med noe, annet enn noen kilometer bedre standard på veiene rett før inngangen til hotellområdet. For det var nemlig der asfalten befant seg, ellers var det noe brosteinslignende veidekke, og grus/sand..

Vi bodde tjue minutters biltur fra Sal Rei. To timer å gå langs stranda (kommer bilder fra den turen i et senere innlegg). Sal Rei ble betegnet som en ok plass “for deg som liker å ta det rolig og nyte strendene, og klarer deg uten nattlige fornøyelser”. Midt i blinken for oss, tenkte jeg. Men jeg hadde ikke forventa at en måtte ta det så mye med ro. Sånn like før dvalemodus liksom! Det var noen ganger, de første dagene, at jeg tenkte vi hadde havnet helt på feil plass. Men så gikk det seg til etterhvert.

Sal Rei har ca. 5000 innbyggere og består av fire hovedgater, pluss noen smågater. Noen få butikker, en håndfull barer og femten restauranter. Og det var det! Etter mørkets frembrudd var det sannsynligvis tryggest å ta taxi direkte fra hotellet til der du ville spise. For her var det skralt med utelys. Det var faktisk mørkt som i en sekk, og egentlig litt skummelt å tusle rundt på egenhånd. Synes jeg, og jeg er normalt ikke så lettskremt.

Maten var ikke så veldig mye å skrive hjem om. Det var fisk, fisk eller fisk. Stort sett. Og grønnsaker var nesten et fremmedord. Sammen med fisken, eller igrunnen sammen med det meste, fikk vi servert pommes frites og en bolle med ris. Chipsen kom dandert på fatet, slik vi ville ha servert grønnsakene. Tror egentlig de hadde misforstått litt, og innbilte seg at dette var en grønnsak!

Det ble mye sjømat disse fjorten dagene. Sverdfisk og tunfisk er knallgodt. De mindre fiskene, som blir servert hele, med øyne og bein og det meste, kan jeg styre meg for. Jeg liker ikke når maten ser på meg idet jeg setter tennene i den. Og ikke liker jeg alle disse beinene heller. Eller skallet. For pasta med skalldyr ble servert med alt. Skrekkelig mye uspiselig, som ikke var ment å skulle spises (ikke bare meg som er sær altså), fatter ikke at de ikke kunne pelle ut denne søpla før de kom ut med tallerkenen. Åsså var det hummer da. Det hadde de over alt til en veldig rimelig pris. Men jeg synes hummer er oppskrytt, uansett hvor billig den er, så det spiste jeg bare en gang. Bare sånn for å ha gjort det liksom. Har også spist verdens verste hamburger. En mørk kjøttdeigaktig greie som smakte litt søtt. Aner ikke hva den var laget av, men det gav absolutt ikke mersmak!

Vi fant tre, fire flotte restauranter etterhvert. Og det kan godt være det var flere av dem. De var ikke så lette å få øye på innimellom alle disse falleferdige husene, for her var det ikke noen neonskilt som fortalte hva som befant seg innforbi dørene. For oss som aldri hadde vært her før var det klin umulig å se om det var døra til et privat hjem, en restaurant eller en butikk. Men en lærer så lenge en lever!

Parque das Dunas, hotellet vårt, var enkelt, men lå perfekt plassert på stranda Praia de Chaves. En av de fineste strende på Boa Vista. Maten her var overpriset og kjedelig. Men ellers var det greit nok, for folk som er allergiske mot hotellgigantene og all-inclusive-helvete. Noe av morroa med å være på ferie er jo nettopp det å spise litt lokalt og på forskjellige plasser.

Taxituren inn til sentrum kosta 10 euro en vei. Det florerte av taxier, også om kvelden og i helgene. Hotellet hadde gratis buss inn til sentrum klokka 10, med retur klokka 12. Slik håpet de nok at gjestene tok seg en tur etter frokost og returnerte før lunsj. Men som sagt, maten her var ikke noe å leve på over lengre tid. Fisk, kalv, kylling eller omelett, og alt ble servert med samme tilbehør. Skrekkelig små porsjoner var det også, iallefall for en stor mann.

Vi bodde i en bungalow. Eller rettere sagt et rekkehus, med fire i hver rekke. Men de var bygd slik at vi satt forholdsvis usjenert på vår lille terrasse. Vi hadde direkte utsikt til stranda og sjøen. Hotellet var langt fra fullbooka. Det var bare da vi befant oss ved bassengområdet og i restauranten/baren vi møtte andre folk enn vaskepersonellet.

Vi dro bort et par solsenger rett utenfor rommet vårt. Vi fikk beholde dem der hele ferien. Med puter og alt. De fleste lå rundt bassenget. Bølgene i sjøen var enorme, så det kan jo være det som skremte turistene opp i klorvannet. Jeg synes derimot slikt er helt topp, og blir som en unge igjen! Men det var såpass understrømmer her at jeg tror ikke jeg hadde turt å ta med f.eks. barnebarnet uti. Det var som å svømme i et motstrømsbasseng. God trening altså! Skulle hatt litt mer av det i hverdagen.

Rett ved siden av vårt hotell var det flere gedigne, halvferdige byggeprosjekter. De hadde nok hatt store planer, men for noen år siden tok pengene slutt – og da ble det bare stående slik. Trist egentlig. Fikk ikke helt klart for oss om det var de samme eierne som hadde vårt hotell, men det så slik ut. Bungalowene var bygd på samme måte som den vi bodde i, men også her var det bare skallet som sto sånn tålig ferdig.

Skulle vi tatt turen på nytt så hadde vi nok valg litt annerledes. For eksempel besøkt to, tre av øyene i en og samme tur. Det gikk lokalfly til Santiago, den største av Kapp Verde-øyene, men det var veldige ustabile flytider. Normalt gikk det et fly på torsdager, med retur søndag, men dette var langt fra sikkert. Så da vi fant ut det tok vi ikke sjansen på å dra dit, for flyet hjem gikk jo mandag ettermiddag. Hadde jo vært litt kjipt å blitt etterlatt der nede. Til tross for sol og sommer.

Vi har ingen planer om å reise tilbake hit. Det var en grei tur, men passer nok aller best for dem som kun skal avgårde for å nyte en sol- og badeferie. Dessuten er jo ikke vi sånn som drar tilbake til samme plass gang på gang. Det er jo så mange andre nye steder å oppleve i verden. Så hvorfor skal vi det?

Dette er en reposting av en tur fra januar 2014. Måtte bare fikse bildene litt, for oppsettet ble så galt da vi ble flytta til WordPress. Det kommer flere innlegg herfra etterhvert. Vi hadde noen utflukter og turer hit og dit. For selv om det ikke var så mye å se her, så måtte vi jo jaffal få med oss det som var. For som du sikkert har skjønt; vi pleier aldri å dra tilbake til samme plass igjen … Men når jeg nå, etter fem år, sitter og tenker tilbake på turen, så kan jeg faktisk tenke meg tilbake. Temperaturen både på land og i sjøen var fantastisk. Strendene likeså. Det var rett og slett et lite paradis uten alt for mange turister. 

♥ marit og drømmemannen på ferie

Hei hei. Så koselig at du fortsatt henger med på denne turen. Eller, om du ikke er av dem som har fått med deg de to forrige innleggene, så anbefaler jeg at du starter med Rundreise Gambia og Senegal – del 1 først, så Rundreise Gambia og Senegal – del 2 etterpå. Før du kommer tilbake til dette igjen.

Turen er fra 2009. Men siden bloggen har blitt flytta over fra Blogg.no til WordPress så velger jeg å reposte en del reiseinnlegg, med oppgraderte bilder. For hele oppsettet forsvant i flyttinga, og jeg kan bare ikke være bekjent av å ha posta noe så rotete og stygt som det altså fremsto etterpå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Andre uka av Gambia-ferien ble litt roligere. Det vil si, vi farta mye, som vi pleier å gjøre når vi er på ferie, men vi hadde hotellet som base. Vi bodde på Combo Beach Hotel, rett på stranda. Standarden var adskillig bedre enn uka før, men likevel hadde vi bare varmt vann fra klokka seks til ni, morra og kveld. Det kom jo som en overraskelse kan du si. Nå er jo vår reise en del år tilbake i tid, men av nettsidene til hotellet ser det ut som de har klart å opprettholde standarden. Beliggenheten var helt perfekt, tre skritt så var du på stranda lissom.

Rommet var greit nok. For oss er det ikke så viktig at det er høy standard, vi sover jo omtrent bare der og vil heller bruke pengene på opplevelser. Selve hotellet lå inni en grønn oase av en hage, og alt var veldig rent og ryddig.

Det var sandstrand så langt øyet kunne se. Begge veier! Det gikk en del selgere uti vannkanten, som skulle prakke på oss det ene etter det andre, men det var bevæpna vakter der så de fikk ikke komme opp til oss uten at vi hadde gitt klarsignal. Akkurat det var jo litt spesielt, men vi var jo tross alt i Afrika!

Det var sykt mange innpåslitne folk her. Enten skulle de tigge skoene av deg, selge deg en tur, få deg inn på en restaurant, kjøre deg en plass i taxien, eller ta deg med hjem for å presentere deg for familien … og aller helst ville de adoptere deg for hele ferien. Det er veldig greit med hjelp når en har behov for det, men jeg foretrekker å finne den hjelpa selv. Ikke bruke halve dagen til å avvise de en ikke vil ha denne servicen fra. Vi er vant til å tusle rundt aleine, og hadde ikke lyst til å ha følge over alt. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre hele dagen.

En ettermiddag vi gikk bortover stranda fikk vi med oss hvordan de lokale fisket her. Det var en opplevelse. Ikke bare fikk vi sett det, men de turistene som gikk forbi fikk lov å være med på å trekke inn garnet igjen. Og når garnet, og fangsten, var trygt på land stimlet det massevis av folk sammen – og der og da ble fisken solgt! Ferskere kan det neppe bli.

Det var også en litt annen handel som foregikk her. Gambia er et eldorado for damer på jakt, på lik linje som Thailand er det for menn. Da snakker vi damer godt oppi årene. De gikk gjerne rundt og leide på sin helt egne beachboy, som gjerne var på alder med sønnen eller barnebarnet. De unge guttene fikk lønn, kost og losji en uke eller mer, mot litt personlige tjenester. Trist. Det er bare veldig trist, synes jeg. For begge parter egentlig.

I krokodilleparken Cachikaly Crocodile Pool i Bakau finnes det ca. 100 krokodiller. De gikk fritt omkring på området, og da vi var der var det til og med en som kreket seg inn på nabotomta, der det gikk kvinner og barn og jobba på åkeren. I følge krokodillepasserne er de ikke farlige, og spise bare fisk. Jeg må innrømme at jeg trodde flesteparten som lå i den grønne gørra var utstoppa, helt til det var foringstid. Vi fikk en av de som jobba der til å kjøpe noe fisk, forøvrig den dyreste fisken jeg noen sinne har kjøpt, inkludert restaurantprisene … men da ble det jaffal liv i leiren! Og de var altså ikke utstoppet, eller av plast, noen av dem.

Vannet i krokodilleparken hadde magiske evner. I følge de innfødte. Så hit kom barnløse og lot seg vaske med denne grønne gørra. Er litt i tvil om hvilken kroppsdel de måtte vaske, mulig de måtte dukke helt nedi? Etterpå var det visst ikke noe problem å føre slekten videre. Siden jeg var ekstremt nyforelska og virkelig hadde lyst til at vi skulle hatt vårt eget kjærlighetsbarn, drømmemannen og jeg, så var det like før jeg forsøkte. Men det er mulig det ikke hadde samme effekt når en regelrett hadde kutta vekk alle muligheter for fremtidig produksjon over ti år tidligere. Og i ettertid har jeg tenkt at det nok var det beste for hele storfamilien.

Og ja, jeg har klappa ei krokodille. Det var en litt merkelig opplevelse, og jeg gjorde det jo mest for å få et bilde av happeningen. Kan du tenke hvor sur jeg ble da dette var resultatet? Hvor teit går det an å bli? Altså, når kjærringa gjør dette, for første og siste gang i livet, da bør jo for pokker hele krokodilla være med på bildet!! Kjenner jeg blir en smule irritert enda …

Markedene var noe for seg selv, er helt umulig å beskrive det med ord. Lydene, luktene og alt virvaret må bare oppleves! Her kunne du få kjøpt det meste, fra levende høner, fisk (som lå fint oppstilt midt i solsteiken og sannsynligvis ikke var like fersk som den på stranda), klær, mobiltelefoner og om du trengte en hårklipp var heller ikke det noen umulighet. Det var trangt om plassen og fullstendig kaos.

Jeg er ikke skapt til å shoppe på en slik plass. Men det er jo gøy å ha sett det. En stund før vi var der hadde det vært en storbrann her, så mesteparten av utendørsmarkedet var revet. Dermed gikk vi inni noen smale ganger, opp og ned trapper … uten taxisjåføren som guide hadde vi nok gått rundt der inne enda. Det vil si, vi trodde vi hadde han som guide, helt til vi skulle dra derfra igjen. For da var det plutselig en gambier til som mente han hadde vist oss rundt. Han hadde riktignok hengt på oss hele tiden, men vi hadde ikke vekslet et eneste ord med han. Men penger skulle han ha.

Jeg elsker å shoppe. Men når alle maser og skriker, og ikke lar meg få kikke i fred, så pleier det å dempe kjøpegleden en smule.

Som vi fant ut på rundreisa, var det ikke noen særlig lover og regler for trafikken her.  Eller, det var iallefall ikke noen som overholdt de som eventuelt måtte finnes. Det var litt mer sånn: Kjør på den siden av veien som er best, prøv å unngå andre biler, geiter og mennesker. Det var ingen grenser for hvor mye de lesset på en helt vanlig bil heller, hele slekta fikk plass! Veldig praktisk egentlig. På en av grenseovergangene telte vi 13 personer i en Peugeot 505 stasjonsvogn, inkludert de fire på taket.

En av dagene tok vi strandveien fra Bakau, der hotellet lå, til Banjul. Plutselig sto vi utenfor inngangen til Bijilo forest park. Også kjent som Monkey park. Vi skulle egentlig bare gå en tur, så kameraet ble igjen på hotellet. Men siden vi plutselig var her tok vi turen inn. Til tross for store skilter med at det ikke var lov å mate apene, solgte de poser med nøtter, nettopp til de samme apene, innforbi gjerdet. Ja, det er ikke alt en skal forstå!

Det var et stort område og apene gikk helt fritt rundt. Jeg var derfor ikke så veldig høy i hatten. Vi har hatt et par ublide møter med aper i Thailand tidligere, så for meg kunne de gjerne ha vært i bur … men det er jo flott da, at de klarer å beholde slike fristeder for de ville dyrene, midt i byen omtrent. Nå var vel disse apene litt mindre enn de som skremte vettet av meg, men en vet jo aldri. Tamme er de jaffal ikke. Og med peanøtter i hånden trengte de ikke noen videre invitasjon, og kom villig bort for å spise.

Måneskinnstur – med følge! Det var en smule slitsomt å gå aleine rundt der nede. Både i byen og på stranda. Senere fant vi vel ut at om vi bare hadde tatt med oss en av de innfødte, så hadde vi jo sluppet maset fra alle de andre. Og det hadde muligens ikke vært så dumt.

To uker går fort når du er på ferie. Jeg har aldri hatt den følelsen mange forteller om, at de har fått nok og vil hjem. Jeg vil aldri hjem igjen, og kunne fortsatt å feriert resten av livet om det var en mulighet. Bare reise og oppleve nye plasser i måned etter måned. Det eneste som hadde vært ille da var at ikke både ungene og barnebarna var med.

Vi hadde en fast plass utenfor hotellet der vi tok morrapilsa, etter frokost. Der satt vi sammen med Mr. Cool som styrte en god del av både taxier og turer i det området. Han var veldig hyggelig. Og fortalte mye om systemet i landet og hvordan alt virka og ikke virka. Han var skikkelig cool, så passa godt til navnet som sto på visittkortet. Kortet som for øvrig var laminert og veldig forseggjort. Kortet han ville ha tilbake da vi skulle reise hjem … 🙂 Han ville også gjerne ha drømmemannens flotte Ecco-sandaler. For vi skulle jo hjem til Norge, og er fikk vi jo aldri brukt for dem igjen. Mente han.

Så var vårt første møte med Afrika over. Vi kom hjem med mange nye inntrykk og minner, og med en følelse av at vi er utrolig heldige som er født og oppvokst akkurat i Norge. Vi kan irritere oss på mye, politikken og bomringene, sykehuskøene, dårlig mat på eldrehjemmene, og mangel på behandling for noen … men det kunne altså vært mye, mye verre …

Dette var siste del av Gambia-turen vår. Fikk du litt lyst til å pakke kofferten? Det gjorde definitivt jeg! Men enn så lenge er det ingen ferie i sikte her hos oss.

♥ marit og drømmemannen på ferie

Hei der. Her kommer fortsettelsen på Gambia-turen vår. Jeg får skikkelig rykninger i reisefoten her jeg sitter og leser, og kikker på bildene, fra turen vi hadde til Gambia i 2009. Jeg har så lyst til å dra på ferie! Men det kommer nok dessverre bare til å bli med drømmene i år også. Selv om ferie er ferie. Og noen ganger hjelper det å ta en liten helgetur til Danmark bare for å roe reiselysten.

Her kommer del 2 i en serie blogginnlegg fra Gambia-turen vår. Anbefaler å kikke på det FØRSTE til å begynne med.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi er på besøk hos en familie i Senegal. Vi ble godt tatt i mot, men det kan jo ha en aldri så liten sammenheng med maten og godsakene vi hadde med til dem å gjøre. Mennene har lov til å ha fire koner her, så det krydde av unger overalt. Egentlig var det litt vanskelig å se om det var konene eller barna, for de kom i alle aldre. Damene har hver sin hytte og mannen går på omgang. Men om fredagen har han FRI! Slå den du! Må sikkert være utrolig slitsomt å være mann her!

Materielle ting var det ikke mye av. Det var ikke snakk om eget rom, ei heller egen seng. Så for meg er det et aldri så lite under at de klarte å produsere alle disse barna …

Etter en drøy time tar vi farvel med familien. Det er med en litt ekkel smak i munnen … her kommer vi rike, hvite i tropp for å kikke på hvordan de bor og lever … De åpnet hjemmene sine i bytte mot ris, olje og andre nødvendige matvarer. Pluss en kjærlighet på pinne til ungene.  Vi glor, vi drar … og så glemmer vi elendigheta. Når vi kommer hjem igjen så tar vi alle de materielle, og ikke minst unødvendige, tingene vi har som en selvfølge. Og vi blir aldri fornøyde, men strever hele livet etter noe mer. Større. Finere. På mange måter tror jeg dissse, som lever under så stusselige forhold, har det bedre enn oss. De er mer takknemlige enn oss, og setter pris på det lille de har.

Vi drar videre til neste camp. Her hadde vi to overnattinger.

Simenti Hotell. Høres flott ut, eller hva? Endelig skulle vi på et hotell! Eeeeeh … Midt inne i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal ligger dette overnattingsstedet, som viste seg å være nok en hytte. Toalettfasilitetene her var ganske bra igrunnen. Men fortsatt bare kaldt vann. Så kaldt at det kjentes ut som om hjernen frøys til is når du forsøkte å vaske håret.

Fortsatt holder vi oss i nærheten av Gambia-floden. Men denne ganga litt høyere oppe enn selve elvebredden. Godt var det, for der florerte det av krokodiller og flodhester! Hyttene hadde ståldører, og vi hadde ikke lov å gå ut aleine på kveldstid på grunn av de ville dyrene som trakk inn rundt campen om natta. Det var nesten litt skummelt …

Ut på safari å åpen lastebil. Broa du ser er en rekvisitt fra en film, og kun bygd for det formål. Hvilken film husker jeg ikke. Her var det mye å se. Litt uvirkelig egentlig, litt som å være med i Løvenes Konge-filmen. Da bilen rundet en sving møtte vi på en leopard på jakt etter frokosten, som akkurat da befant seg på motsatt side av veien. Men så kom vi og forstyrret hele morroa, og reddet i samme slengen en antilope. Antiloper som vi alle hadde knipsa sykt mange bilder av. Men da det virkelig gjaldt var det ikke en eneste en av oss som klarte å få opp det fordømte kameraet. Vi ble bare sittende og måpe hele gjengen. For et syn! For et dyr! Sjåføren hadde jobba i parken i tre år, og aldri tidligere sett en leopard i sitt rette element, så han var helt i ekstase. De vet det finnes mange leoparder her, men de er veldig sky og holder seg unna menneskene. Karen nedenfor var et imponerende syn, til tross for at han gikk på et innesperret område.

Niokolo-Koba nasjonalpark ligger sørøst i Senegal, på grensen til Guinea. Parken omfatter 913.000 hektar, og er like stor som hele Gambia til sammen. Den ble fredet som viltreservat i 1926, som nasjonalpark i 1954 og utvidet fire ganger på 1960-tallet. Den har vært verdensarvområde siden 1981. Parken ligger på en elveslette med høyder opptil 200 moh, på begge sider av Gambia-floden, som i flomperiodene dekker elveslettene. Landskapet preges av savanner og noe skog. Parken har et rikt dyreliv med antiloper, elefanter, løver, leoparder, sjimpanser, bavianer og flodhester. I 2007 ble parken oppført på listen over truede verdensarvsteder. Dette på grunn mye ulovlig jakt, og planene om å bygge en dam ovenfor parken, noe som ville forstyrre de regelmessige oversvømmelsene som er en forutsetning for økosystemet.

Som jeg tidligere nevnte, så bodde vi på en liten høyde over elva. Og i skumringen på kvelden hadde vi en aldri så liten sightseeing for å se på dyrelivet. I ettertid har jeg tenkt at dette muligens var litt i overkant vågalt. Men jeg satser på at guidene visste hva de gjorde, selv om vi var omringet av flodhester til tider. Og flodhester, de er gedigne på nært hold! Når du da sitter i en liten blikkbåt og ser flodhesten bortenfor dykke under vann og kan følge boblene … som plutselig putrer opp rett ved siden av båten … da føler du deg bitteliten. Men alt er så uvirkelig og spennende at du faktisk ikke rekker å bli redd – før etterpå. Hva hadde skjedd om båten hadde velta? Det kunne jo tenkes at disse dyrene var både sultne og lei turister som stadig sneik seg innpå i deres territorium.

De fire små steinene i bildet er flodhester. Jeg har i ettertid lært at flodhester ikke kan svømme, de går på bunnen, så det var nok derfor vi bare så boblene da de nærmet seg båten. Irriterende nok hadde vi et elendig digitalkamera med oss, pluss enda dårligere mobilkameraer. Skulle gjerne tatt turen på nytt, med kameraene vi har i dag.

Nok en dag er over. Fulle av inntrykk og med litt ekstra høy puls tusler vi tilbake til hyttene våre, og låser ståldørene for å unngå uventet nattlig besøk. En ting jeg ble ganske overrasket over på denne turen: Det var utrolig lite insekter her! Tror det eneste vi så i hyttene var en edderkopp. VI har reist mye, hatt mye rart av insekter og småkryp på rommene. For ikke å snakke om alle myggene! Men her var det omtrent som hjemme. Bortsett fra på matmarkedene da, der florerte det av fluer.

Dagen etter drar vi videre til Basse, en by i østlige Gambia. I 2008 var det ca. 18.000 innbyggere her, og byen er en viktig handelsby for landet. Vi spiste lunsj her, og rett utenfor gjerdet på restauranten hadde damene i byen tydeligvis vaskedag. Det var et yrende folkeliv både langs elva og i gatene, og vi var fortsatt de eneste hvite, så her måtte en tåle å bli beglodd og studert fra topp til tå. Gjerne også tatt litt på av ungene.

Det manglet ikke på bærehjelp da vi kom frem neste overnattingsplass: Tendaba Camp. Dette var en skikkelig stusselig plass, men et eldorado for fugletittere. Vi bodde i rekkehus, med blikktak, noe vi merka godt da det plaskregnet om natta. For første gang på hele turen har jeg følt at rommet var skittent og litt ullent. Rett og slett ekkelt …

Dette var første plassen vi ikke var aleine. Merkelig nok. Men på grunn av beliggenheten var campen midt i blinken for for ihuga fugletittere, pluss noen få backpackere som tilfeldigvis hadde ramla innom. Campen ligger rett ved en lokal landsby, så her kom en virkelig nærme innpå det autentiske.

Vi besøker en familie i Gambia. Her var levestandarden noen hakk lavere enn hos familien i Senegal. Far i huset var litt fattigere enn de fleste andre og hadde bare råd til en kone, men unger ble det tydeligvis nok av likevel. De så ikke helt friske ut noen av dem. Øyebetennelse og skikkelige forkjølet var de da vi var der. De burde absolutt hatt besøk av en lege … Huset var enkelt og falleferdig. De hadde hull i taket, og var veldig bekymret for “vinteren” og regntiden. Her var bare et rom til alt og alle, seng, kjøkken, oppbevaringa av klær og sykkel … pluss resten av eiendelene.  Det var med en litt ekkel smak i munnen vi ble vist rundt i huset og landsbyen. Her kom vi, feite, hvite og sinnsykt rike i deres øyne. Og de tigde. Noe helt ekstremt. Den ene historien var verre enn den andre … men vi kunne jo ikke hjelpe alle …

De fikk selvsagt en del mat for å ta i mot oss. De hadde også en bybrønn uten lokk, så her ble det en aldri så liten innsamling rundt det åpne, dype hullet. Jeg lurer på hvor mange lokk de egentlig har samlet inn til i årenes løp … Men vi har iallefall betalt en god andel på et av dem. 😉

Sterke, arbeidsomme, stolte kvinner. Jeg ble mektig imponert over kvinnene her i landet. De jobbet og fødte barn, hadde med seg hele ungeflokken ut på marka og sto på som menn. For det så ikke ut til at mennene var så opptatt av andre ting enn å slappe av under et tre i skyggen, sammen med ei øl eller fem. De satt gjerne sammen en hel flokk og løste verdensproblemer. Når de ikke produserte flere familiemedlemmer da …

Det var kanskje ikke for ingenting disse store veggmaleriene prydet skolen vi besøkte. Vi fikk en inngående forklaring på hvordan skolesystemet i Gambia fungerte. Egentlig skulle ungene ha skoleuniformer, men det var svært få som hadde råd til det, så de tok imot dem som de kom. På denne skolen dyrka de sin egen mat, og lærerne var veldig stolte da de viste oss rundt i grønnsakshagen de hadde opparbeidet. De hadde skolekjøkken og alle fikk et varmt måltid pr. dag. Jeg tviler på at noen skolebarn her hjemme hadde spist den suppa de rørte rundt i den dagen vi var på besøk. Det så mest ut som … oppvaskvann.

Vi ble møtt av sang og musikk. Alle ungene deltok. Etterpå fikk vi lov å kikke i bøkene deres. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke fikk tatt bilde av akkurat det. For noen skrivebøker! Så utrolig nøyaktig og flott. Jeg har ikke sett maken i hele mitt liv. Ikke rart jentene var stolte der de viste frem arbeidene sine.

Vi skreiv autografer og gav dem adresse og telefonnummer. Har ikke tall på hvor mange lapper det ble. Vi hadde vel i grunnen regnet med å høre noe fra en del av dem, men det gjorde vi ikke. Ikke et eneste lite tiggerbrev har funnet veien til vår postkasse.

Rundreisa vår er slutt. Det er bare en siste felles middag igjen, før reisefølget blir kjørt til sine respektive hotell på kysten og fordelt på hvert sitt hotell. For såpass fritt opplegg var det, at siste uka hadde vi bestemt helt selv hvor vi ville booke oss inn. Vi møttes senere til en felles middag, og siden har vi ikke sett noen igjen. Litt trist egentlig, det var en morsom gjeng, selv om de var litt eldre enn oss.

Om du likte bildene, og kan tenke deg en ferie litt utenom det vanlige, så er denne turen virkelig å anbefale! Men som sagt, det nytter ikke å være prippen og opptatt av hotellstandarden.

Om vi ville reist tilbake? Vel, dette er absolutt drømmemannens mest perfekte ferie. Og det var uten tvil en opplevelse. Men det fins jo så utrolig mange andre plasser vi har lyst til å se, hele verden ligger jo der foran oss … om ikke urørt, så iallefall uoppdaget for vår del.

Håper det ikke ble for mye bilder her. Men som vanlig har jeg store problemer med å velge. Et bilde sier mer enn tusen ord vettu, så da slipper jeg å skrive så mye. 😉

I neste innlegg herfra skal du få se hvordan en Gambia-ferie kan være om du dropper rundreisa. Heng med!

♥ marit og drømmemannen på ferie