2013 Sardinia – Laaaang kjøretur

Det er tredje dagen av ferien vår. Værgudene er ikke helt på vår side, så vi er ganske glade for at vi har leid bil hele uka. En bitteliten sak av et kjøretøy riktignok, Fiat 500, med strikkmotor .. men den duger iallefall til å kjøre på kryss og tvers av denne italienske ferieøya. Selv om den sleit i de bratteste oppoverbakkene. Og de var det en del av. Denne dagen tilbragte vi for det meste i denne blikkboksen av en bil.

Sardinia har, som jeg har sagt tidligere, mye flott natur. Og denne dagen fikk vi sett utrolig mye av dette, til tross for at skyene hang lavt over biltaket og slapp ned litt regn rett som det var.

Vi kjørte egentlig på måfå. Tok for oss kartet og plotta inn en passende plass på den medbragte gps’en .. og så hvor vi havnet. Spennende. Men jeg angrer på at vi ikke bare booka hotell også underveis. For da hadde vi sluppet å returnere til utgangspunktet utpå kvelden igjen. Dag etter dag etter dag. Kjøretur er helt ok har jeg funnet ut de siste årene, men unødvendig kjøring frem og tilbake er drittkjedelig.

Det var nesten litt irriterende å inspisere alle disse flotte strendene! Synes igrunnen at vi kunne fått iallefall en fin dag for å pleie brunfargen og prøve badevannet. For her var det milevis med perfekte plasser å velge mellom. Regner med at de ikke hadde vært fullt så folketomme om værgudene hadde vist seg fra en litt bedre side. Men med så få folk som befant seg rundt forbi der vi var så tviler jeg på at det hadde blitt fullt noen steder.

Den første byen vi hadde stilt inn gps’en på var Oristano. Som de andre byene vi til nå hadde vært innom var det også her ganske tomt for folk.. Men nok av uterestauranter og koselige kafeer. Midt i sentrum ligger Santa Maria katedralen og den var rett og slett så flott at bildene derfra fortjener et helt blogginnlegg for seg selv, og det kommer om ikke så alt for lenge.

Jeg har et litt merkelig forhold til kirker. Normalt setter jeg aldri mine bein i en sådan, om jeg da ikke er tvunget til å gå i en barnedåp/bryllup/begravelse. Men når jeg er på ferie da er jeg ikke vond å be. Da kan jeg andektig tusle rundt i den ene Gudshuset etter det andre. Og jeg synes det er utrolig flott og får nesten en litt salig følelse i hele systemet av å gå rundt og se på alle disse skattene som befinner seg innenfor murene.

Det lokale politiet – på sykkel.

Like koselig i denne byen som i de andre vi har vært innom. Smale gater og smale, høye hus.

Utrolig mange flotte, romantiske bed & breakfast. Iallefall så det slik ut på utsiden ..

Etter besøket i katedralen dro vi videre sørover. Vi hadde tenkt å spise lunsj i det vi trodde var en liten kystby. I følge gps’en var det både bysentrum og hele pakka der. Vel, du har kanskje funnet ut du også at det ikke alltid går an å stole 100% på slike duppedingser? Det har iallefall vi. Likevel går vi i fella, gang på gang.

Vi ble vist over denne broa. Der fortalte det ene skiltet etter det andre at det var forbundt å kjøre. Men det var ingen annen vei over vannet enn dette, så sjåføren trøkka speeden i bånn og vi håpet at ingen så oss før vi var langt derfra. Heldigvis var det ikke noen folk her heller, for selv om en gir på så mye som mulig i en Fiat 500 så vil jeg ikke påstå at vi kunne ha kjørt fra noen om vi hadde hatt behov for det.

Vi fant verken sentrum eller noen spiseplass her i Torre dei Corsar. Det var nesten som en spøkelsesby å regne. Ei eldgammel dame, og sønnen med bikkja i en tjukk kjetting, var de eneste vi så. Jeg hadde sykt lyst til å ta bilde av dem, men de så rett og slett ikke helt gode ut, så jeg turde ikke. Litt innavl mulligens .. litt skummelt og sært på en måte, så vi kom oss kjapt videre herfra.

Gps’en mente tydeligvis at vi hadde godt av en fjelltur etter dette. Så dermed bar det oppover og nedover og oppover igjen. Det var syyyykt langt. Og vi var både sultne og trøtte. Bensin var heller ikke en overskuddsvare lengre og bensinstasjoner var mangelvare på denne strekninga.

De levende vesnene vi traff på hadde fire bein og opererte i store flokker ..

Geiter – så langt øyet kunne se.

I følge vårt reisefølge, fru gps, befant det seg en by oppe i høyden. Ikke så langt fra oss. En gang i fortiden hadde det nok vært noen fastboende her, bensinstasjon hadde de også hatt .. men alt var forlatt. Jeg aner ikke hva det het her. Har googla og forsøkt å finne det igjen på kartet, uten hell. En skikkelig spøkelsesby dette også. Med digre, tomme, falleferdige bygninger. Men ingen bensin. Vi var fortsatt laaaangt hjemmenfra, og enda mere sultne.

I ettertid har jeg lest at det fins mange spøkelsesbyer på Sardinia. Flere av disse ble fraflyttet og forlatt etter jordras, men bygd opp igjen ikke så langt fra den opprinnelige byen. To av disse er Osini og Gairo.Jeg vet ikke navnet på dette jeg har fotografert. Angrer igrunnen litt for at vi ikke så oss litt mer rundt akkurat her

Portixeddu .. egentlig ikke en by, men det var iallefall en flott strand her. Og mange plasser beregnet til campingbiler. Om du kjører rundt med sommerhuset på slep på Sardinia er absolutt dette en fin plass for et stopp vil jeg tro.

Her skulle det ha vært en bensinstasjon også. Men det var stengt. Det eneste vi kunne få kjøpt var is og brus. Det var et kvarter til første bensinpumpe og litt lengre til en kafe, fikk vi vite.

Puuuuh! Endelig!  Her fant vi faktisk en åpen bensinstasjon, eller hva du vil kalle det, med en bensinfyllende mann som var overlykkelig for at nettopp vi fant veien til pumpa hans. Bensinen kosta nemlig like mye som hjemme, og det var ikke normalt at folk fylte opp tanken. Vi toppa nok omsetninga denne uka, for opptil flere av disse.

Buggerru var en gang en travel gruvelandsby. Byen ligger på vestkysten i et område svært rikt på mineraler. Alle minnene fra den tiden sto igjen som skjeletter både her og der. Og travel var vel å ta litt godt i. Hotellene så stengt ut. Spisestedene likeså. Men det var en liten butikk der hvor vi fikk kjøpt noe brus og chips. Ekspeditøren kunne opplyse om at pizzeriaen åpna klokka 17.

Vi venta og venta og venta. Og imens tusla vi rundt og kikka på stranda, havna og båtopplaget. Endelig skjedde det noe på den ene restauranten. Men nei, bossen hadde ikke tenkt å åpne riktig enda. Sånn ca. 18, muligens .. Vi fikk iallefall låne toalettet, og etter litt vurderinger frem og tilbake fant vi ut at vi likegodt kunne sette panseret mot Bosa igjen og heller gå ut og spise der. Som de andre kveldene.

Flott, tomt hotell.

Mange båter, lite folk.

Minner fra fortiden. Falleferdige rester fra storhetstiden som gruvesamfunn.

Litt fiskegarn her og der tydet på at det faktisk var liv i Buggerru .. men tror de må ha hatt en særdeles lang siesta da vi var innom.

Laaaang molo .. og halvveis utpå var det faktisk noen som beveget seg. Noen som forsøkte fiskelykken fra land.

Flott strand, dårlig vær.

Drømmemannen lurte på om han skulle ta med seg en lastebil i baklomma. Kjekt å ha sikkert.

Turen hjemover gikk via hovedveien. Kjapt og greit. Iallefall i forhold til turen nedover. To og en halv time etter at vi forlot Buggerru var vi tilbake til utgangspunktet Bosa. Nok en gang.

Følg meg gjerne på Facebook ==== > HER.

5 kommentarer
    1. Syns det er spennende å lese om turen deres:) Har egentlig aldri selv tenkt på Sardinia som ferie- mål. Kjekt med masse fine bilder:):)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg