23.678 sauer, 23.679 sauer, 23.680 sauer …

Våkenatt – igjen! Og ikke pokker om jeg skjønner hva jeg våker over. For her det ingen andre enn meg. De to andre i huset, drømmemannen og bikkja, ligger i etasjen under og snorker sannsynligvis om kapp! Resten av slekta har det, etter som jeg vet, helt ok. Så her er det ikke noe å gruble over en gang. Men her sitter jeg da! Og forresten hvilen idiot var det som fant på at det skulle hjelpe for søvnen å telle sauer!!?

Sto opp etter to timer. Jeg var så sykt trøtt og sliten da jeg la meg, vondt over alt og følte meg skikkelig klein. Tok til og med en Paralgin Forte en times tid før jeg fant senga, men tror du øynene klarte å lukke seg av den grunn? Nope … Jeg vet ikke jeg altså, men nå er det like før jeg forsøker å tape dem igjen. Gaffatape fikser det meste, mener jeg å ha hørt.

Ute renner vannet fra oven. Takrenna er ødelagt, så rett utenfor plasker det ned på ei blikkplate som ligger utenfor vinduet for å lede vannet vekk fra veggen. For en eller annen plass der lekker det inn. Og det er ikke noe særlig greit. Det er et salig bråk her oppe i stua, og sannsynligvis inne på soverommet til hybelboeren. Så om ikke drømmemannen får ut fingeren og prøver å fikser den greia snart, så flytter vel ekstrainntekta vår ut!

Faktisk er det reine torturen å høre på dette spetakkelet. Så jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg jeg. Dette er sånne problemer vi kunne ha ordna lett om vi hadde hatt nok penger til å leie inn kompetente fagfolk. Så ingen i hele verden skal komme og fortelle meg at en ikke blir lykkeligere av en million eller tre ekstra. Akkurat nå hadde det sikkert hjulpet med noen hundre tusen også. Eller at resten av 2020 blir helt regnfritt! Faktisk kan jeg gjerne gå for den siste løsninga der også jeg altså. For akkurat nå er både huset og huseieren veldig godt mettet av alt dette fuckings vannet!

Ukas ord # 3 tiger – fotoutfordring

Tiger? Nja, kanskje ikke helt. Men søt er den jo. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sett en tiger jeg. Men andre store kattedyr derimot …

Denne her for eksempel. Han traff vi i et naturreservat i Senegal. Innegjerdet riktignok, men vi fikk også se en da vi var på safari. Vi hadde sittet på vakt i flere timer og kikka etter leoparder. For det skulle det finnes der inne, men det var en stund siden noen hadde sett snurten av dem. Vi kikket oss såre i øynene og trøtte i hodet, på hundrevis av antiloper, krokodiller, flodhester, apekatter, orangutanger … Mens vi glodde sånn halvhjerta og litt lei på antilope nummer 517 minst, og ikke en gang gadd ta bilde av den, hoppet en diger leopard ut av buskene på motsatt side av veien. Midt i spranget som skulle endt med en skikkelig digg antilopefrokosk fikk den øye på oss. Snudde omtrent i lufta og forsvant inn igjen i jungelen.

Vi satt som forstenet hele gjengen. For et syn! Den lokalkjente sjåføren var helt i ekstase, for dette var visst et uvanlig syn. Ikke bare hadde vi skimta den inne i buskene, men den hoppet så og si rett foran bilen vi satt i. I ettertid har jeg følt at vi satt litt utsatt til der på lasteplanet. Sannsynligvis ble den mer skremt enn oss. Og det er jeg jo glad for i dag. For vi var jo ikke akkurat så veldig beskyttet der vi satt.

Tror du vi fikk knipsa noe bilde? Nope. Alle hadde mer enn nok med å fordøye synet. Vi satt som forstenet og bare glodde.

Her har du enda en. Dette flotte eksemplaret av arten store kattedyr finner du i Dyreparken i Kristiansand. Er du på disse kanter kan den parken være vel verdt et besøk. Og sett av hele dagen, eller gjerne flere, for her er det mye å se på. Er du mer interessert i eksotiske reisemål kan du jo kikke inn HER og HER, så ser du litt mer av rundreisa vi hadde i Gambia og Senegal.

Dette var mitt tredje bidrag til ukas ord hos Susanne. Hvordan andre har løst oppgaven kan du se HER.

Livets dessert

Da var jaggu søndagen snart over for denne gang. Her har det vært full fart siden klokka ti i formiddag. Vi lånte nemlig barnebarnet på tre og et halvt, og ho ble henta igjen i sekstia. Koselig dag. Mye lyd. Og ikke minst sol.

Livets dessert kalles de jo. Disse ungene som vi er så heldige å få låne innimellom. Barnebarna våre. Som stadig øker i antall. Føler meg veldig heldig som har anledning og tid til å være sammen med dem rett som det er.

Vi tok en tur til Vaffelbua på Odderøya. Slike turområder pleier vi normalt å holde oss langt unna. Masse folk, masse bikkjer, litt køgåing. Men greit for treåringen. Fin vei å gå på, og siden det også var trær der så ble det godkjent som en ordentlig tur. For tur det er nemlig noe som skjer i skogen, sier ho. Etter at mormora hadde stått i en halv evighet for å få kjøpt tre vafler ble det også litt mat å få. Enda vi just hadde spist frokost før vi gikk, så forsvant denne i rekordfart. Og ho ville ha en til. Men jeg gadd ikke mer kø, så da ble det heller pannekaker til lunsj da vi kom hjem.

Fem kilometer gikk vi. Og ho imponerte stort! Klaget egentlig ikke, men konstaterte et par ganger at beina var slitne. Og det er jo lov. Jeg vurderte å ta ho på skuldrene, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Ho var veldig fornøyd selv da vi fikk med oss et kart hjem, slik at ho kunne se hvor vi hadde gått. For det var jo kjempelangt!

Ho er blitt veldig mammadalt etter jul denne her. Så egentlig ville ho ikke være hos oss uten mamma’n. Men det gikk greit det også. Med den lange turen, litt lesing og perling da vi kom hjem, så tror jeg ikke ho tenke så mye over det. Dessuten var ho her aleine, uten søsken, kusine eller de jeg er bonusbestemor til, og det har vel nesten aldri skjedd før. Litt greit å få all oppmerksomheten en hel dag. Hjemme har ho jo både storesøster og lillesøster, så der er det mange å dele med.

Det går med mange perler til slike sysler. Heldigvis har de lært i barnehagen at alt ikke kan strykes og taes med hjem. Så i dag ble det denne flotte skilpadda som vant loddtrekninga om et mer eller mindre evig liv litt lengre nedi bakken.

Det var min søndag. Håper din også har vært fin. Nå skal vi snart ha en rolig middag her, bare drømmemannen og jeg. Kjenner jeg er ganske sliten nå, og tinnitusen har selvsagt tatt helt av, men sånn er et jo bare …

Blæææh!

Morratur i det drittværet! Til og med Jonas forsøke å protestere så godt han kunne. Stoppa opp, kikka på meg. Pliiiiis da, vi virkelig ut nå? Gjett hvem som bare hadde lyst til å snu og gå hjem igjen? Jepp, det var meg.

Men da hadde jo bikkja trodd at han var sjefen. Og det vil jeg jo ikke ha noe av. Vi har sett på et program på NRK, Fra bølle til bestevenn, og jeg er ganske sikker på at Jonas uten problemer kunne blitt som denne newfoundlandshunden. Om vi bare hadde latt han ta styringa, og det er muligens fort gjort når du står der med en “liten” ulldott på 15-16 kilo. Ny valp i hus, og de er jo så skjønne … bare det at tre år etter veier ulldotten 84 kilo. Fortsatt skjønn selvsagt. Men om en så stor hund absolutt ikke vil noe, eller vil noe helt annet enn det du hadde sett for deg, så har du lite å stille opp med om hunden ikke har skjønt hvem som bestemmer.

Visste du forresten at leonbergeren har svømmehud mellom tærne? Jepp, dermed passer han perfekt på det våte sørland. For her er det pokker med så ille nå at jeg er ganske overbevist om at alle sørlendinger som blir født i 2020 også blir født med den svømmehuden! For skiene som de fleste andre nordboere er født med, de har ikke vi brukt for.

Fem en fredag # 2

Hallo der ute. Da var det frædda’ – ennå en gang. Hos oss skinner sola, og det er frost på bakken. Fem kilometer morratur ble det, og verken hunden eller kjærringa ble blaute av den grunn. Så herlig det er når dagen starter uten regn!

Her kommer svarene mine på bloggutfordringen fra Elisa.

  1. Med fem ord, hur har din vecka varit?
    Grei, sunn mat, lange turer
  2. Med fem ord, vad behöver du just nu?
    Noen millioner på kontoen min
  3. Med fem ord, hur är ditt humör?
    Skinner i takt med sola
  4. Med fem ord, hur ser ditt hem ut?
    Greit nok, klart for helga
  5. Med fem ord, vad gillar du med januari?
    Ikke så veldig mye egentlig

God helg til deg som kikker innom. 

God morgen der ute

Ja, her starta altså dagen for halvannen time siden! Etter ei ekstremt dårlig natt. Ikke fordi jeg hadde spesielt vondt verken her eller der, men jeg fikk bare ikke sove. Kanskje fordi jeg hadde syforening i går. Jeg stresser jo alltid med det, når det er min tur. Gruer meg litt hver eneste gang. Fordi jeg føler det ikke er reint nok, ryddig nok, rett og slett godt nok!

Teite greier. Venninnene har jeg jo hatt nesten hele livet, så de av alle burde jeg jaffal ikke stresse over. Men sånn er det blitt. Og stresset, det er for det meste oppi hodet mitt. For uten hjelp fra drømmemannen hadde det aldri blitt noen syforening i dette huset. Jeg har faktisk vurdert opptil flere ganger å slutte. Bare fordi den ene ganga jeg skal ha det selv er så uoverkommelig.

Men drømmemannen er et funn altså! Lager maten og hjelper til der det trengs. – Slapp av, dette her går fint. Sånn er det jo hver gang. Jeg hjelper deg vettu. Du synes jo det er greit når de bare kommer?

Og det gjør jeg jo. Men det er et eller annet som ikke funker som det skal her. Tydeligvis. Det begynte allerede natta før i går. Våkna med hodeverk og var klein som bare det. Gikk tur med hodeverk. Hver gang føttene traff bakken, var det som om det smalt i skallen. Var egentlig helt utslått. Prestasjonsangst. Veldig rart. Og jeg har ikke kontroll over det selv, det bare kommer, hver gang vi skal noe utenom det vanlige. Jeg er helt gåen allerede før det starter. Og veldig letta når det er over …

Det er fortsatt mørkt som i en sekk ute. Så bildet er fra en annen dag jeg var tidlig på’an. Jonas snorker foran matskåla og matmor lurer på om vi skal ta turen ut nå, for seinere i dag er det meldt … mye regn! Det kom jo ikke akkurat som ei bombe! I går hadde yr meldt sol fra klar himmel, og joda, et lite solgløtt hadde vi riktignok. Men samtidig plaskregnet det! Er det mulig??

Ønsker deg en flott torsdag. Håper værgudene er litt snillere med dere som bor andre plasser i landet. For dette her er faktisk ganske så deprimerende.

Papirsløyd med snuppa på seks

I går hentet jeg et av barnebarna på skolen. Hadde ikke sett ho siden julaften, og det er jo alt for lenge siden, det var vi veldig enige i både jeg og snuppa. Det er så koselig å være sammen med disse “små”, som jeg har sagt opptil flere ganger tidligere så kan de sammenlignes med lykkepiller – bare helt uten bivirkninger.

I går var det show. Det er jo et helt alminnelig innslag når det er jenter mellom 3 og 13 år involvert. Jeg aner ikke hvor mange show jeg har vært på jeg. Heldigvis koster det ikke noe å se på! Men det kan være en smule langtekkelige innimellom.

Musikken denne ganga var hentet fra Trolle. Juleforestillingen her i Kilden. Og ikke skjønner jeg hvor denne jenta tar energien fra! Men sånn er ho hele tiden. Hopper og danser, spretter og løper.

Ho liker også å tegne. Lage ting. Fantasien er det absolutt ikke noe i veien med. Da kan ho sitte stille i timevis. Og det er skikkelig stas når mormor også liker slike pusleting. Da koser vi oss. Jeg sitter jo aldri aleine og tegner og klipper, så dette er en god unnskyldning for å gjøre noe jeg også synes er morsomt. For å være deltager på showet, det er ikke helt noe for meg. Selv om jeg hadde et aldri så lite gjesteinnslag der også. For å si det sånn, jeg er veldig glad for at ikke noen andre enn barnebarnet så det!

I går fant jeg frem ei gammel bok om papirsløyd. Kjøpt da mine unger var små. Så helt fri fantasi var det ikke denne ganga. Men vi hadde jo ikke alt vi trengte, og ikke helt fargene vi skulle hatt. Likevel ble det altså en ugle til slutt. Ja, du ser vel at det er ei ugle, eller hva? Før snuppa sa seg helt fornøyd måtte altså ugla ha vinger også. De fant vi ikke i boka. Dessverre så glemte jeg å få tatt bilde av mesterverket før det forlot mormorhuset. Men kunstneren selv var kjempefornøyd! Både med egen innsats, og det ferdige resultatet.

Veldig koselig dag. 

Jeg vil ha en blå … eeeeh … paraply?

Der kom de jammen med. Bedre seint enn aldri. Det er nok slik de fleste som handler via Wish tenker, men noen ganger tenker jeg at det like godt kunne ha latt vær å komme når det tar så innmari lang tid. Som med disse. Den ene skulle vært en morro liten ekstra julegave til badevenninna mi.

Hva er så skrekkelig morro med en paraply da? Tenker du kanskje. Og der følger jeg deg fullt og helt. For paraplyer er jo ikke gøy. Paraplyer forteller deg jo bare det at ute er det regnvær, vannet renner ned fra oven, lurer seg inn under kraven på jakka og sildrer videre nedover nakken og ryggen. På de aller verste dagene. Fysj!! Av forrige innlegg vet du jo at det været der er jeg så innmari lei av at jeg holder på å klikke.

Men fargene var jo flotte da! Nesten til å bli glad av. Kan du ikke se det for deg. To slike nydelige blå paraplyer duppende der ute i sjøen, på hodet til to middelaldrende damer, i isvannet … det var det jeg så for meg nemlig. At dette ble litt morro på et litt sært vis vel og merke. Kanskje hadde vi fått noen forbipasserende til å trekke litt på smilebåndet. Dessuten hadde vi jo ikke ødelagt sveisen heller. Og det er viktig!

Det er ikke noen helt alminnelige paraplyer dette her altså. For de har ikke noen stang å holde i. Den er bytta ut med et pannebånd, og er sånn one size fits all. Om du ikke er ekstremt tjukk i huet da.

Og det var ikke jeg! Må være den eneste plassen jeg ikke er for tjukk dette, for den passa nemlig perfekt. Åsså så kledelig da. Ja altså, jeg følte meg ikke så høy i hatten i dag morges da jeg prøvde denne her. Men det er jo kanskje ikke så rart, for det er jo tross alt en paraply og ikke en flosshatt. Veldig trøtt i trynet var jeg også. Dermed får du ha det bildet til gode til en annen gang. Så har du noe å glede deg til. Og akkurat det å ha noe å glede seg over, det er ekstremt viktig.

Fin mandagskveld til deg. 

Satans skittvær! 

Sørlandspar sitter småhutrende sammen.
Savner sola som strålte så skjønt.
Sutrer. Sturer. Søndagstårer.
Skikkelig skittvær, stormen skriker.

Spiser sjokolade som substitutt,
stappmett, studd,
snikende spyfornemmelser.

Svelger standhaftig søtsakene.

Slanke seg, sa surpompen …
sånt starter sjeldent søndager.
Startskuddet smeller
som søren seinere.

Sørlandspige og sørlandsgutt.
Sabla solhungrige.
Savner skikkelig sydenturene,

sola, sogar spanjolenes sleske smil.

Sørlandsvinter, søle, sannsynligvis syndefloden.
Send sola som snarest,
snille, søte solgud.

Stivfrosne, sørlendingene sliter som søren.

 

Se det ja! Da har jeg for aller første gang deltatt i Frodiths søndags-sprell. Det er utrolig hva man kan finne på når en kjeder seg og faktisk ikke har lyst å ut i det hele tatt. Eller rett og slett ikke får fingeren ut. Les: vekk fra tastaturet. Vet ikke helt om Jonas er enig, men han har fått morraturen og har vært ut og inn litt i hagen i løpet av dagen. Mulig han har en hviledag i dag. Ser sånn ut.

Årets første bad

Hva skulle en gjort uten minner? Og da spesielt de en har fanget med mobilen/kameraet … Mens det regner så det skvetter på utsiden av vinduene sitter jeg her og kose meg med bildene fra den flotte gårsdagen. For den var som en vitamininnsprøytning for min del. Vi var bare hjemme en liten svipptur mellom skogsturen og badeturen. Slik at vi skulle være der akkurat i det sola gikk ned. Og det klarte vi.

Det var tre grader kaldere på land enn i vannet. Skikkelig ufyselig å kle av og på seg. Drømmemannen sto på brygga i den aller tjukkeste dunjakka han har – og frøys!

Har du sett noe så fint? Solnedganger og -oppganger er magisk. Er nok litt i overkant hekta på sånt. Har alltid vært det. Så jeg skulle nok ha bodd en plass der jeg kunne sett dette fra mitt eget stuevindu. Eller i det minste fra tomta. På den andre siden, så hadde jeg jo ikke kommet meg ut på alle disse turene om jeg bare kunne sitte i godstolen å fotografere. Og som en trøst så har jeg jo virkelig den aller beste plassen når vi befinner oss på hytta.

Det går mot lysere tider. Heldigvis. Det er faktisk ikke mange dagene siden det var mørkt som i en sekk på dette tidspunktet. Altså litt før fire. I går merka vi det veldig godt, sikkert fordi det ikke var en eneste sky på himmelen hele dagen.

Og akkurat nå hørtes jeg ut som min far! Han var ekstremt opptatt av når sola snudde, og jada, jeg har visst arva det genet også. For jeg tror nok han var litt sånn smådeppa på vinteren og bare lengta etter sol og sommer, turer i båten og på hytta. For det var selve livet. Alle de ukene som en ikke kunne gjøre sånt var bare en uendelig langtekkelig ventetid som vi godt kunne ha vært foruten. Det var ikke så mye pappa og jeg var enige i. Egentlig. Men akkurat her var vi tydeligvis helt på samme bølgelengde.

Fin søndag til deg.