Late dager på hytta. Fantastisk sommervær. Nesten som å være i syden i godt og vel ei uke. Men så ble det bråstopp, på grunn av en blemme som plutselig dukket opp og fucket til hele tilværelsen. Ikke vet jeg hva det kommer av, ikke vet jeg hva det er. Og det vet tydeligvis ikke legene heller. Hvis du er litt sart for ekle bilder, så ligger det altså noen i slutten av innlegget … dermed er du advart.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Før dette starta fikk jeg noen fantastiske padleturer i nærområdet. Været altså, det var som sagt helt ubeskrivelig. Sol, varmt og vindstille. En kombinasjon som er ganske så uvanlig her ute. Så mitt knallgule futteral av en havkajakk som jeg fikk til 50-års dagen fikk lufta seg som den ikke har gjort på årevis. Vel har den beika litt med årene, i takt med kjærringa, men vi er fullt brukbare fortsatt. Begge to. Innimellom jaffal.

Først trodde jeg blemmene kom av padleåra. Men de er lokalisert på en merkelig måte som ikke passer til åra. Så ikke vet jeg … Den ene vokste i rekordfart fra fredag ettermiddag til lørdag morra. Utseende endret seg ekstremt, og søndag havna jeg på legevakta med ei “blemme” i vill utfoldelse utover hånda mi.

Det var ikke spesielt vondt. Bortsett fra et salig trykk, pluss sårhet langs ytterkanten. På legevakta var de mest opptatt av korona! Det var såvidt legen slang et øye bort på hånda mi. Googla “blemme” og fant frem til bildene jeg også hadde sett tidligere, uten at jeg fant noe som matchet utveksten jeg hadde fått. Ho tok ikke på hånda mi, klemte ikke, tok ingen prøver. Holdt seg på halvannen meters avstand hele tiden, selv om vi hadde munnbind begge to.

Jeg fikk beskjed om å kontakte fastlegen dagen etter for en hastetime … 

Kan ikke si jeg ble så sykt imponert over dette møtet. Og jeg hadde til og med sagt da jeg ringte hva det gjaldt. De kunne jo like godt ha sagt der og da at jeg måtte vente til fastlegen åpna dagen etter. For på dette tidspunktet var jeg verken spesielt redd eller hysterisk. Da hadde jo jeg sluppet å betale 405 kroner også … Etter at legesekretæren hadde slengt på litt salve, og gjemt det hele i en diger, da snakker vi DIGER, bandasje dro vi hjem.

Vi er flytta hjem. Å bo på hytta når en må til legen annenhver dag blir for tungvint. Men vi tror fortsatt vi skal ut igjen, noe vi innbiller oss hvert år. Og det ender alltid på samme måte. I november hastestenger vi for sesongen, da har allerede putene i utestua fått jordslag og det meste er blaut … jaja.

Blemme til besvær

Fikk time hos legen mandag morra. Han tok det mer seriøst. Klemte og kikka, og punkterte elendigheta. Det kom ikke ut puss eller blod, men masse “kjøttkraft”. Så akkurat ut som vannet en har kokt lapskauskjøttet i! Æsj.

Ny time onsdag. Da var elendigheta enda større. Spiser seg opp over fingrene og mellom disse. Det er sykt sårt. Endte med at de klippet vekk hele den døde huden. Så nå har jeg et stort åpent kjøttsår på høyre hånd. Beskjed om å være forsiktig, og dette kommer til å ta tid. Lang tid, altså ikke bare noen uker, så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet …

I mellomtia har to venninner skremt vettet av meg. Med kjøttetende bakterier og korona. Natt til onsdag sov jeg nesten ikke. Og om øynene lukka seg, så ble jeg øyeblikkelig kasta inn i det ene marerittet etter det andre. Var inne på badet og sjekka hele kroppen flere ganger. Trodde blant annet at jeg hadde DEN blemma på leppa, det var faktisk så virkelig for meg der og da at jeg til og med kjente den.

Legen avkrefta de kjøttetende. Og korona kunne det heller ikke være. Så noen koronatest ville de ikke ta, enda jeg spurte. Crp’en var gått fra 73 til 147 på et døgn. Men så fikk jeg penicillin og i går var jeg nede på 73 igjen.

Ny time hos legen i morra. Og til nå har denne hersens blemma kosta meg over 1500 kroner! For første gang på så lenge jeg kan huske hadde jeg jo ikke opparbeidet meg retten til frikort. Det er da jeg tenker at det jaggu ikke er så greit å bli syk i Norge heller, spesielt ikke om alt kommer på en gang …

Ble det litt vel mye klaging nå? Ja, da kan du jo ta en titt på bildene under. Det første bilder er da det starta, så er det et halvt døgn etter, og deretter enda 12 timer. Sist kommer den punkterte greia.

Nå er altså alt daukjøttet vekk. Området som er berørt er en smule større. Lurer på når det har tenkt å slutte å vokse jeg … og så lurer jeg jo også på hva det er. Hvorfor det starta. Og om det er farlig. Kanskje jeg holder på å råtne rett og slett?

ღ

Livet vettu … noen ganger er det helt topp. Andre ganger nesten ikke til å holde ut. Litt for mye elendighet på den ene fronten etter den andre kan innimellom bli til en diger klump som setter seg midt i magen, det kjennes ut som om den skal ta livet av deg på nattestid. Når hverdagene faktisk er ganske fullstappa med ting som føles temmelig uoverkommelige ut fra før av, så skal det ikke så mye til før det renner over. Og det er vel akkurat det det har gjort her i det siste. Toppa seg litt. Rent over.

Den gode og den onde sloss litt innimellom. På den ene skuldra sitter han der som mener jeg burde ha gitt opp for lenge siden. Bare kast inn håndkleet og bli ferdig med det. For dette er jo ikke et ordentlig liv. På den andre siden sitter den blide, positive som alltid forsøker og finne en utvei. Finne noe godt oppi elendigheta. For det er jo alltid noe å være glad for, om en bare graver dypt nok. De dagene en orker å holde spaden vel og merke …

Tinnitusen tar snart knekken på meg. Bare den aleine hadde egentlig vært nok å drasse rundt på. Det gjelder også fibrohelvete. Eller utmattelsen. Søvnløsheten som dukker opp med jevne mellomrom er heller ikke til å spøke med. Den resulterer i at en faktisk tror en holder på å bli gal til tider. Hver og en av disse tingene føles som en gedigen straff, men jeg vet ikke hva jeg blir straffet for. Med årene lærer en på et merkelig vis å leve med det en får trøkka nedover skuldrene. Eller studd inn i topplokket. Enten en vil eller ei. En går rundt i sin egen boble, gørrtrøtt og helt uten tiltakslyst. Bare det å gå ned på do kan innimellom føles helt uoverkommelig. For ikke å snakke om å ta en dusj …

Til og med det finner en løsninger på. Drikker en mindre så trenger en ikke gå så ofte på do. Det går jo selvsagt ut over andre kroppslige ting, men innimellom må en faktisk velge mellom pest eller kolera. Med våtservietter og tørrvask i håret kommer en ganske langt uten at en ser for sjuskete ut.

Det hjelper ikke å si til seg selv at dette kommer til å ordne seg. For hvor mange ganger tror du ikke jeg har fortalt meg selv det disse siste 10 årene? Faktisk blir det på en merkelig måte bittelitt bedre om en bare godtar elendigheten(e). Forteller seg selv at ja, sånn ble livet. Det var absolutt ikke slik du planla det, Marit, men du lever jaffal …

Livet altså. Det er til tider oppskrytt. Dagene en starter mer sliten og trøtt enn da en la seg er ikke noe å rope hurra for. Dagene en ikke har lyst til å stå opp, men bare tulle seg inn i dyna og håpe en forsvinner for godt er heller ikke så koselige. Men selvfølgelig står jeg opp likevel, tar en kattevask og håper at alt løsner etter noen timer. Noe det innimellom gjør. Men langt fra alltid.

Slenger en på noen grå stær og litt annet gøy så er du der! Litt for langt nede i den kjellertrappa altså. Noe så uskyldig som et par sykt tørre øyne for eksempel, kan faktisk ødelegge mye. Det er ikke noe å spøke med! Det kjennes ut som om jeg har tryna i sandkassa og fylt øyehulene med sand, og der blir den. Dere som har fulgt meg en stund husker kanskje at jeg ble operert for grå stær på venstre øyet for to år siden? Det var fantastisk! De første tre ukene. Jeg så så godt som jeg aldri hadde sett tidligere. Men så ble det stadig verre og verre igjen. Når noe virker for godt til å være sant, ja, så er det nettopp det det er vettu. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ble så sykt glad etter den operasjonen jeg.

Det var jo bare en illusjon. En ønskedrøm. Et ørlite håp. Faktisk er det bedre å bare gi opp altså, istedenfor å bli så skuffa gang på gang.

For noen uker siden var jeg hos øyenlegen. Det var et nedslående besøk gitt. På venstre øye har jeg bare 40% syn! Kanskje ikke rart at jeg føler jeg ser dårlig, og må anstrenge meg noe forferdelig for å lese og skrive. Derfor har pc’n stort sett bare ligget her, under stolen, siden i mars en gang. Derfor ble bloggen permittert sammen med alle de andre som ble permittert i forbindelse med coronaen.

Jeg har fått etterstær! Men det har jeg jo visst en stund. Faktisk synes jeg det venstre øyet mitt ser litt sånn halvdaut ut også, når jeg kikker etter. Men nå har jeg fått time til å ta disse hersens fuglene med laser. Får virkelig håpe det blir mer vellykka enn første forsøk. Høyre øye har 80% syn, og ikke fullt så mange stær heller. Selv om det stadig flakser rundt flere og flere der inne også. De formerer seg i takt med skvallerkålen i hagen faktisk. Men hadde jeg bare kunnet bli kvitt alt dette bråket inni hodet, så hadde sannsynligvis alt det andre også vært en smule bedre. Tror jeg.

Dråper, gele og salve. Hver eneste dag og natt. Hele tiden helst. Resten av livet. Pokker altså! Akkurat nå føler jeg at jeg har fått nok elendighet for en stund. Men det var ikke noe alvorlig galt inni der, bak øynene altså. Så det er jo en positiv ting. Her ble det meste gjennomlyst, og etterpå gikk jeg rundt hele dagen med gedigne pupiller. Uten å se en dritt.

Linser er ikke ideelt med disse øynene. Men briller er det jo ingen som har klart å tilpasse meg, for synet forandrer seg jo like fort som jeg blunker! Og uten noe som helst ser jeg jo nesten ikke en dritt! Slike linser som kan skiftes annenhver uke har vært helt topp. Men så lenge jeg skal dryppe så mye som nå, så går jo ikke det heller lengre. Får forsøke med engangs heretter. Gjerne i litt forskjellige styrker, alt etter dagsformen.

Reparasjonsalderen. Er det den som kommer etter overgangsalderen kanskje? Overgang og overgang du lissom. Hvem pokker er det som forsøker å innbille oss at dette var en overgang? Må sikkert ha vært en mann … Dette her var ikke noen overgang for min del, men en helt ny fase i livet som dukka opp etter “overgangen”. Og den er ikke til å spøke med. Så ikke klag over de harde ungdomsårene, skolegangen, mensen og småbarnsalderen, for ikke å snakke om når de små, søte barna blir uspiselige, frekke, umedgjørlige fjortiser. Nyt hver fase for alt det er verdt! For det som kommer etterpå kan være så mye, mye verre. For noen av oss. Aldri hadde jeg trodd at livet skulle gi meg så mange utfordringer som det har blitt disse siste årene. Og det baller bare på seg. Nye ting kommer til og blander seg med alt det andre. Ikke noe forsvinner igjen. Noen ganger lurer jeg på hvor mye mer jeg klarer før et eller annet kollapser. Gjett om jeg ønsker at jeg heller hadde hatt en sykdom eller skavank som kunne sees på utsiden, for ingen kan med sin beste vilje skjønner hva det er jeg må sloss med hver eneste dag. Jeg skjønner det knapt selv en gang …

Dette var et aldri så lite oppgulp skrevet litt nå og da gjennom de siste ukene. Det har skjedd masse positivt innimellom, heldigvis. Gode ting. Koselige ting. Små mirakler. Flere barnebarn er kommet til, og nå har vi åtte til sammen. Men kroppen min er og blir den samme søppelhaugen uansett, og jeg må bare innrømme at den og jeg ikke akkurat er perlevenner for tia. Det er ikke en gang å ta for hardt i når jeg sier at jeg hater den og all elendigheta den fører meg seg. Skulle virkelig gitt mye for å skifta den ut med en som funka som den skulle. Som klarte å henge med når viljen er til stede og jeg har lyst til å gjøre noe, uten å straffe meg så hardt i ettertid.

Nok en uoppnåelig drøm altså.

ღ

Hei og hå! Sommeren er godt i gang, og vi har vært på hytta i halvannen uke. Uten den store sommervarmen da. Mye vind, regn og 10-11 grader på morrakvisten. Ikke veldig sommer det akkurat. Nå er vi hjemme igjen, og jeg rakk akkurat å klippe plenen før regnet kom. Drømmemannen skal jobbe en uke til før han tar ferie, og hytta er overlatt til den yngre generasjon. Først dattera mi, og så sønnen uka etter. Håper de er heldigere med været enn det vi var.

Har vært litt fraværende på blogg i det siste. Men kaster meg på Fem en fredag hos Elisa, og her kan du lese mine svar på ukas spørsmål.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

1. Hur spenderade du somrarna som barn?
   På hytta, 10 kilometer hjemmenfra, så altså ikke så veldig langt. Men det er på ei øy og vi har utedass, dessuten mangler vi både tørketrommel og oppvaskmaskin, så det er ganske annerledes enn hjemme likevel.
2. Hur spenderar du sommaren i år?
   Normalt er vi alltid i Norge om sommeren. Og som oftest på den samme hytta hvor jeg tilbragte somrene som barn. Det har skjedd litt forandringer der ute siden den gang, men det er fortsatt bare ei hytte. På bildet over kan du se den øverst til venstre … litt bortgjemt når en ser den fra sjøen, men det føles absolutt ikke sånn når vi er det oppe og blir belønnet med den utsikten.
3. Vad skulle du vilja göra i år men som inte går?
   Vi skulle vært i barnedåp i Litauen. Flyet vårt ble kansellert da coronaen sto på som verst her, og vi har fortsatt ikke fått refundert pengene for flybilletten. Hadde gledet meg til den turen …
4. Vilken är favoritsysslan på sommaren?
   Jeg liker meg aller best på sjøen, i båt. Men siden vi ikke har en slik båt lengre sysler jeg ikke så mye med noe som helst. Tidligere leste jeg mye, men pga. lite samarbeidsvillig syn og tinnitus så er ikke det lengre noe jeg kan kose meg med.
5. När brukar du ta första doppet?
   I 2019/20 har jeg badet hele året, så jeg er vel en helårsbader vil jeg påstå. Trenger ikke så mange gradene, og etter denne vinterens bad synes jo jeg det er varmt i sjøen nå, mens andre fortsatt synes det er alt for kaldt.

God helg fra meg til deg.

ღ

Dagen som skulle bli så fin … Vi dro med oss tre av barnebarna på holmetur, med medbragt nistemat, saft og melon til en hel bataljon. Fant en plass i le og koste oss til vinden dreide rundt slik at det til og med blåste her inne i lagunen. På veien inn var vi borti et skjær, men ved første øyekast virka det ikke som om det var verdens undergang. Men det var jaggu ikke langt ifra … for tror du den pokkers motoren ville starte da vi skulle hjem?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nope … så vi dreiv utover mens drømmemannen forsøkte å få liv i motoren, uten hell, og vi fikk klamra oss til ei bro som går mellom to holmer her. Der ble vi liggende en halvtimes tid før de som var i den andre båten i bakgrunnen her skjønte at det var noe galt. At vi lissom ikke bare hang der for morro skyld og lagde et spetakkel uten like med en motor som var halvdau. Da fikk vi endelig hjelp!

Vi ble taua helt hjem. Uten at de ville ha noe betaling for det. neste gang kunne det være deres tur og vi måtte jo hjelpe hverandre … Shit! Så flaut det var. Dagen etter dro til Tvedestrand og kjøpte oss en ny liten båt, i påvente av å få fiksa motoren. Å ha hytte på ei øy og bare ha en båt gjør oss veldig sårbare. Spesielt for oss, siden vi alltid er så forbanna uheldige. Så vi fant ut at dette var veldig lurt.

Impulskjøp? Tja .. det er jo andre båten vi har kjøpt i år, så helt impuls var det ikke akkurat. Bare det at den forrige gikk alt for fort og var et skikkelig eggeskall i sjøen. Altså helt ubrukelig til vårt formål. Så den solgte vi igjen med en tusenlapp i fortjeneste.

Var det noen som sa bagatell? I forgårs taua drømmemannen vraket til verkstedet, men det var ikke noe vits i å fikse dette fikk vi beskjed om. Den kunne bare kastes. Sabla morro beskjed å få, spesielt siden motoren kun var fem år og for et par måneder siden hadde vi en reparasjon på det elektriske på den til den nette sum av 8000!!

I dag solgte vi den. Som et reparasjonsobjekt. Båt, motor og henger. Prisa alt for lavt etter pågangen å dømme. Men nå er vi jaffal kvitt elendigheta, men sitter nok en gang igjen med en båt. Så da var vi like langt da.

Ferietid = masse ekstra utgifter. Ikke i form av ferie altså, men slike tullete ting som bare skjer, og som koster masse penger. Uforutsette utgifter. Som nettopp går ut over ferien. Alltid er det noe som går i stykker. Det være seg komfyren, oppvaskmaskinen, båtmotoren, eller noe på bilen. Helt uten unntak. Får håpe motoren var det eneste som skulle ta kvelden i sommer. For da kan det jo bare gå en vei nå, nemlig oppover!

ღ

God formiddag. Ja, i dag starta min dag supertidlig, til meg å være. Jonas maste sånn, ikke nok med at han hadde dritt på gulvet i kjellerstua da drømmemannen sto opp. Han fortsatte å pipe, så jeg måtte bare komme meg ut av dyna – klokka 6!

Han er jo vant til å være ute. Masse. Og han liker ikke å gjøre fra seg i hagen. En driter jo ikke i sitt eget reir vettu, og hans reir er tydeligvis veldig stort. Men når det går så langt at han ikke klarer å holde seg lengre, så er det ingen vei utenom. Og denne bikkja bjeffer og gnelder jo ikke. Selv ikke når han skal ut. Han står sikkert foran døra og sier pip, som han pleier. Sånn i kor med fuglene på utsiden. Og det pipet hører jo ikke jeg når jeg sover. Enda jeg har døra åpen inn mot kjellerstua. Bare for å få med meg alt om det skulle skje noe med han. Eller slippe å ligge og lytte halve natta, fordi døra er lukka. Dødfødt altså. Håper virkelig ikke dette er slik vi skal ha det i seks uker fremover.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går klarte han å komme opp trappa! Først da vi spiste middag, da pleier han jo å ligge på kjøkkenet faktisk. Han er jo ikke noen stille hund i å ha i hus, en hører når han kommer for å si det sånn, men i går må han virkelig ha anstrengt seg for å luske seg opp trappa. Plutselig kom han inn kjøkkendøra, litt skamfull og flau. Smygende langs bakken på en måte, så langflat som bare en leonberger kan bli. For han hadde jo fått beskjed om å være nede, og visste veldig godt at han gjorde noe galt! Men han vil jo bare være sammen med oss, i den etasjen vi oppholder oss i. Det er jo det han er vant til.

Senere på kvelden klarte han trappa ute i hagen. Så nå har jeg satt stengsler foran både her og der. Han har allerede forsøkt seg nede i kjellerstua, men da styrte han så fælt at det ikke var noe problem å høre, så jeg fikk stoppa han før han kom så langt.

Må være disse smertestillende som virker veldig godt. For han ser ikke ut som om han forstår at han er syk lengre. Han vil plutselig gjerne på tur, han blir overlykkelig når det kommer noen, og han trekker seg ikke unna lengre. Lurer på hvordan det skal gå når vi skal slutte med tablettene igjen.

Det er snart helg. Sørlendingene venter på den store sommervarmen som er meldt. Vi skulle vært på hytta, men nå ble det jo ikke helt som vi hadde planlagt. Så her får vi bare ta en dag av gangen en stund fremover. Det er jo slik en burde ta hele livet egentlig, for da slipper en å bli så skuffa og lei seg når alt faller sammen.

ღ

Hei der ute. Er en stund siden jeg har vært her inne, snart en måned faktisk, men det ble bare sånn …

Det er ikke så veldig gode dager her for tia. På lørdag, da vi var ute på tur med Jonas, sklei han på et stort, sort vannrør som ledet vannet under stien, men som lå litt over grusen … han gikk tre skritt etterpå – og ble liggende. Heldigvis var vi ikke kommet så veldig langt avgårde, for det ble en sjau å få bikkja tilbake til bilen. Det var en Guds lykke at vi ikke var midt inni ødemarka! Han er jo for stor og tung til å bære. Så vi måtte gå i hans tempo, der han strevde så godt han kunne på tre bein.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Søndag ringte vi veterinær-legevakta. Men siden han sov og spiste som han pleier så var ikke dette akutt i deres øyne. Dermed måtte vi vente til vår vanlige veterinær åpnet igjen dagen etter. Vi hadde allerede da en mistanke om hva det kunne være …

Her er han utenfor hos veterinæren. Det var så spennende med disse to grisene, Bacon og Pølsa, at han nesten glemte at han hadde vondt. Vi har en fantastisk veterinær. Istedenfor å trøkke bikkja inn på et sterilt undersøkelsesrom, og opp på en benk som både er glatt og alt for liten for en stor leonberger, ble alt av undersøkelser tatt utenfor på plenen. Både neddoping og oppvåkning.

Vi fikk bekreftet mistanken vår. Jeg hadde allerede lest det jeg fant på nettet om slike skader før vi kom. Korsbåndet bak på venstre side er nesten slitt over. Operasjon ble ikke anbefalt. Fikk fortalt at det sjelden ble bra. Det ble mer en utsettelse på det uunngåelige. Og av de hun hadde operert så ble ikke utfallet bedre enn de som valgte å ikke operere. For vår del er det størrelsen hans som ikke akkurat taler til hans/vår fordel. Det blir for mye belastning på det benet som ikke er skadet, så det ender gjerne med at det korsbåndet også ryker i løpet av rehabiliteringsperioden. Jeg måtte gjerne høre med andre, og sannsynligvis ville jeg nok fått tak i en eller annen som ville operere. Men som sagt, det var ikke noe vår veterinær ville gjøre.

Nå er det 6 ukers hvile og smertestillende. Ikke lett, for en hund som er vant til å være ute så mye. Ikke lett for eierne heller. Jonas skjønner ikke helt hvorfor han ikke skal være med når vi nærmer oss ytterdøra. Han må ikke belaste benet, bare ut i hagen for å gå på do. Så hytta er heller ikke en aktuell plass, selv om det der hadde vært helt perfekt å tilbringe disse seks ukene. Men vi kommer ikke til å få han opp. Må jo både i bil og båt, pluss den lange bakken …

Hva det blir til etter disse ukene vil jo vise seg. I verste fall blir det til at vi ikke har noen hund lengre, og egentlig kjennes det ut som tortur å gå og vente for å se om han blir bedre av seg selv. For ikke å snakke om om han klarer å trene seg opp igjen etterpå til å gå normalt på fire bein.

Ringte en veterinærklinikk i Bergen i dag. Ho vi kjøpte Jonas av mente at de var best i landet på slike skader. Men de kunne jo ikke garantere noe. 15-20 % av hundene ble helt som før etterpå. Den prosentsatsen var veldig lav, synes jeg. Å leve med dette, uten å forsøke å gjøre noe, var ikke lurt etter deres mening. Det kom til å bli skader etter feilbelastning, forkalkninger og til slutt ende med at et eller annet røyk. Husker ikke hva. Omtrent dyreplageri altså.

Han er jo forsikret. Men om vi bestemte oss for operasjon så måtte vi klarere dette med forsikringsselskapet først. Slik at vi var helt sikre på at de ikke kom til å finne noe som kunne tyde på at de ikke ville dekke kostnadene likevel. At de mente han var for gammel eller overvektig for eksempel. Men har er ikke feit, i følge veterinæren, bare veldig stor. Dessuten er han jo ikke fem år en gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal jeg skal gjøre jeg. Vil jo ikke at hunden min skal ha det vondt. Men vil heller ikke utsette han for en operasjon om det bare er tull, og en utsettelse på det uunngåelige. Det er ingen tjent med. Men det er jo opp til meg da, og jeg passer visst ikke til å ta slike avgjørelser om liv og død. Ikke en gang for en hund. Så her grubler og griner jeg både natt og dag. Uten å finne ut hva som er det beste for Jonas.

Nå har jeg skrevet til forsikringsselskapet i det minste. For om de ikke går med på å dekke det så er jo operasjon uansett en umulighet. Da trenger jeg heller ikke gruble mer på den løsninga, og jeg kan også trøste meg med at jeg ikke tok livet av hunden uten å forsøke noe som helst. Operasjonen koster fra 32.000 og oppover, alt etter hvilket korsbånd de velger å sette inn. Hadde de bare kunne garantere at det ble bra … men det kan de jo heller ikke. Forståelig nok.

ღ

Kanon altså. Dette bildet tar vel for seg to av betydningene av ordet. Nemlig at det var en kanon kveld (mycket bra, utmärkt, strålande), og selveste kanonen (artilleripjäs, skjutvapen), som i dette tilfellet er på Møvig Fort, i Kristiansand.

Ukas ord hos Susanne er altså KANON. Her kan du se hvordan andre har løst oppgaven.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi har hatt en kanon weekend på hytta. Der vi er så heldige å ha denne kanon utsikten over sjøen. Fullt så bra ble det likevel ikke for denne badeglade damen, for sjøen var full av brennmaneter. Veldig små sådan, men uhyggelig mange av dem! Aldri i mitt liv har jeg sånn før, såpass tidlig på året. Må være at klimaet er blitt så mye bedre under Corona-pandemien. Menneskene sitter hjemme hos seg selv, og forurenser mindre enn normalt. Så alt blir sykt mye bedre bortsett fra for badeglade, halvgamle kjærringer, og de som heller synes det er litt triveligere å leve litt enn å sitte hjemme og forbedre miljøet da … Om det er tilfelle, håper jeg vi går tilbake til normale tilstander snart, hvis ikke blir det dårlig med bading på meg før til vinteren igjen! Skikkelig irriterende når været er så flott.

Jeg håper du har fått en kanonstart på mai. Hos oss har det heller vært litt kjølig, selv om sola skinner. Veldig glad for at jeg foreløpig ikke har kjøpt så masse planter som måtte ha blitt flytta ut og inn for å overleve. Men det dumme er jo at alle andre gjør det, så da blir det ikke så mye fint igjen i hagesentrene når jeg en gang føler det er på tide.

Dette innlegget gjorde jeg forresten ferdig for snart to uker siden. Har mista litt blogg gleden i det siste. Ikke så mye som skjer her, og da er det heller ikke så mye å skrive om. Men her kom jaffal et lite livstegn igjen.

ღ

Mmmmm … andebryst i panna, langt innpå Hardangervidda. Jepp, det så godt ut, og vi gleda oss noe sykt etter en strabasiøs dag på høyfjellet. Men som de uerfarne vandrerne vi var i fjor sommer, så hadde vi ikke helt skjønt hvorfor alle andre turfolk kjøpte REAL turmat og ikke hadde med seg det ene herremåltidet etter det andre i sekken. Eller i det minste ett godt måltid … Men et bluss og masse ting som skulle bli ferdige på en gang … det var jo dødfødt! Det var et ekkelt måltid, bare for å ha sagt det. Aldri mer. Heretter skal maten fraktes frysetørret i orange poser som varmes i vannbad. Men bildet ble jo kult da!

PANNE er altså det sjette ordet i fotoutfordringen til Frodith.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med ei diger såpeboble foran panna! Adriana, mitt eldste barnebarn, koste seg med såpebobler en sommerdag for noen år siden. Ho har aldri hatt pannelugg etter at håret ble langt, jeg derimot, har aldri hatt lang lugg. Jeg brukte panneluggen til å gjemme meg bak i hele oppveksten, den var perfekt til det der den rakk akkurat ned til nestetippen. Trodde kanskje at ingen så meg da, på lik linje med strutsen som stikker hodet i sanda! Ikke vet jeg. Det føltes jaffal sykt trygt og godt å ha håret som et gardin foran panna og ned i øynene! Er nok litt der fortsatt jeg …

Venter på mai du skjønne milde her. Foreløpig har den uteblitt … ikke mai da, men det milde gode vårværet. Faktisk var det ganske så surt da jeg var ute og klippa plenen og styrte litt i hagen tidligere i dag. Ikke helt som i 2018 altså, da sommeren kom på denne tia og varte i over tre måneder. Vet ikke hvordan det er med deg, men den sommeren vil jeg gjerne ha i reprise! Kanskje det hjelper å sende en mail til NRK? For de er jo skikkelig verdensmestere i repriser. Eller kanskje de er demente hele gjengen, og har glemt hva de just har sendt!

ღ

REV på seil … Rev er en stripe eller et belte horisontalt over et seil, som regel storseil, som på forskjellig vis rulles eller surres sammen slik at seil blir mindre (lavere på masten). Å utføre dette heter å reve eller ta inn et rev. På et råseil gjør man det samme ved hjelp av søfter. Dette gjøres særlig i mye vind for å redusere seilarealet som fanger vinden, og dermed gjør båten mer stabil (den krenger mindre) og lettere å styre og kontrollere. (Store Norske Leksikon).

Selv om teksten er lånt så er altså bildet mitt eget. Det er selveste Fullriggeren Sørlandet, da den for et par år siden kom til Kristiansand etter å ha vært rundt om kring i verden i en hel evighet, med blant annet min sønn som mannskap.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette ordet, REV altså, var tredje bidrag i fotoutfordringen hos Frodith. 

Kan jo ikke gi meg her. Siden jeg er så godt i gang med å belære dere, så fortsetter vi litt videre …

REV i sjø ... Rev er ei smal grunne eller banke i havet som ikkje ligg djupare under vassoverflata enn at bårene bryt over det. Revet har ofte tilknyting til land ved å vere eit framhald av eit nes, eller det kan gå parallelt med stranda. Eit rev kan vere bygd opp av morene, stein, grus, sand, berg, og vil ofte vere ein fare for skips- og båttrafikken. (Wikipedia)

Stjålet tekst, eget bilde. Fra en snorkletur i Egypt.

Åsså har vi jo REV da … den der søte lille saken en kan treffe på i skogen innimellom, eller kanskje aller helst i Dyreparken. Eller den ikke fullt så snille reven som bor i Hakkebakkeskogen, som er omtrent på samme plan som reven i de tre små griser hos Disney. Og jeg har leita meg mest i hjel etter det eneste bildet jeg noen gang har tatt av en rev, uten hell. Nemlig en kliss dau en som venninna mi kom med rundt halsen her en vinter …

ღ

Det er her. På sjøen. I en båt. Aller helst en litt større båt enn den vi har nå, for den er bare 15 fot og har en 20 hk motor. Kommer ikke så langt i den. Ikke er det så behagelig heller. Men en får den rette følelsen i det minste. Følelsen av frihet. Glede. Total avslapping. Iallefall om båten er noen fot større og egner seg for overnatting i ei vik på en ubebodd holme langt uti havgapet.

Joda, jeg elsker jo å reise på ferie til litt mer eksotiske plasser også. Se noe nytt. Oppsøke sola og varmen. Men likevel må jeg innrømme at de aller beste feriene i hele mitt liv har jeg hatt i båten. Det har vært både kummerlig, trangt og uten alle de fasilitetene vi tar som en selvfølge. Men en helt ubeskrivelig god plass å være likevel. Bare så synd sommeren er så kort her på våre kanter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men tenk om alt kunne kombineres. Båtlivet, eksotiske plasser, sol og varme. Omtrent som et kinderegg for solhungrige nordboere som elsker sjølivet! For noen går den drømmen i oppfyllelse. Ei tidligere bloggvenninne og mannen, dro ut med seilbåten sin 3. juni i fjor. Og de er fortsatt på tur. Jeg følger dem på Facebook.

De lever min drøm på et vis. Bare reise fra alt og se verden fra eget båtdekk. Det hadde vært noe det! Forskjellen er jo bare det at drømmemannen ikke er pensjonist på leeeenge enda, og ikke har vi en båt som det går an å bo i heller. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde klart å være borte et helt år fra barn og barnebarn. Holder jo på å klikke her, etter to måneder. Men om sjansen var der så hadde det sikkert vært dumt å ikke bare hoppe i det. Det er sånt som en opplever en gang i livet, om en er riktig heldig.

Bildet er fra søndag. Og det var ganske så surt på sjøen da, selv om sola var på plass og det så ut som sommer. I dag er det enda kjøligere, og ganske grått her. Men vi er jo bare i april foreløpig, så det er jo en stund til sommeren. Selv om vi har hatt masse sol de siste tre ukene. Såpass at en er blitt bittelitt bortskjemt.

Hva er din drømmeferie? Eller, hva ville du brukt et helt friår til, om du kunne gjøre akkurat hva du ville? Uten å tenke på kostnader, jobb, familie og slike bagateller …

ღ