Kongen på haugen

Hei der ute. Jula er heldigvis over, og i dag har vi vært på tur i solskinn! Det føltes som en evighet siden sist. Godt å få litt frisk luft og utsikt over havet igjen. For her har stort sett dagene forsvunnet innendørs, og aktiviteten har vært å fyke fra den ene matretten til den andre. Masse folk, mye lyder og noe som skulle skje hele tiden. Litt stress altså.

Det har vært ei fin, men slitsom jul. Ikke fordi jeg har gjort så mye, men fordi helsa ikke helt har vært på min side. Og da blir jo alt tungt. Så jeg må bare innrømme at jeg er sjeleglad for at det er et år til neste gang.

Drømmemannen har tatt årets siste ferieuke. Så han har fri helt til neste år. Det er jo også litt rart. Jeg er jo vant til å være aleine mesteparten av tiden. Men om bare formen tar seg opp igjen snart, så blir sikkert det også litt koselig. Jeg har ikke en gang sett over julegavene mine, etter at de ble pakka ut. Så der har jeg jo noe å glede meg til.

Ønsker deg som kikker innom en fin kveld. Så kommer jeg sikkert sterkere tilbake etterhvert …

Da var dagen her!

Dagen som alle gleder seg til hele året gjennom. Eller, ikke alle da, veldig mange gruer seg også. Jeg har vært i begge kategoriene opptil flere ganger siden 1990. Ikke på en gang, men sånn litt frem og tilbake.

I år er det mer en blanding. Jeg gleder meg masse til å være sammen med alle mine på en gang. Gleder meg til å ha hele fire barnebarn i hus, alle fire mormorjentene. Og det er lenge siden de har vært samlet her i jula.

Men formen er bedriten. Selv om jeg bare har forsøkt å skyve den under juletreet i flere dager nå. Dermed er det nesten ikke plass til alle pakkene lengre. Fatter ikke hva som har skjedd. Jeg har gjort alt i min makt for å ikke stresse. Ikke gjøre for mye. Les: Vaske ned hele huset, bake hundrevis av småkaker som etterhvert likevel bare hadde lagt seg rundt midjen min. Eller der midjen skulle ha vært da, for selvsagt har det lagt seg massevis av marsipan og ferdigkjøpte pepperkaker der allerede, sånn i fravær av hjemmebaksten. Jeg har gått inn for å ta denne måneden i slow motion, bare for ikke å få en smell. Men så lett var det visst ikke.

I dag må alle gulvene vaskes. Fordi sånt ikke kan tas på forhånd når en har leonberger i hus. Bordet må dekkes. De to siste pakkene må pakkes inn. Spør meg ikke hvorfor jeg ikke har gjort det, for de har ligget på toppen av klesskapet i soverommet i mange uker allerede. Maten skal lages. Heldigvis har jeg drømmemannen min. Kokken. Som er veldig forberedt og har alt på stell.

Nå kjennes det ut som om jeg har influensa. Skikkelig influensa. Men uten feber. Tinnitusen har hatt julekonsert i flere uker og jeg er kjempesliten. Enda alle forholdsregler er tatt så slapp jeg ikke unna dritten. Det er ganske frustrerende. Og sykt irriterende! Nesten like irriterende som regnet som bøtter ned på utsiden!!

Å bli sliten av å tenke på at en ikke skal stresse livet av seg, går det an? Tydeligvis. Og i dag tenker jeg på alt jeg ikke har gjort. Som jeg sikkert burde ha gjort. Bakt. Pussa vinduer. Vaska ned. Pynta mer utenfor, selv om det er stor fare for at de nissene da hadde drukna. Eller gått i oppløsning. Likevel tar jeg sjansen nå, og setter ut sjølvaste nissefar før gjestene kommer. For det hadde jo vært litt kjipt for han å tilbringe hele året på loftet uten å få en bitteliten luftetur i jula en gang.

Jeg burde ha gjort så mye som jeg ikke har gjort. Men nå er jo alt det der for seint å tenke på. Sannsynligvis blir det jul uansett. Nå ble det bare på dette viset i år, og om det funker, så vet jeg jo til neste år at det faktisk ikke ble så galt likevel. For innerst inne tror jeg jo det går greit uten skinnende vinduer og utvaska skap. Det er bare det at jeg skulle jo bare ha … og sånn kan en fortsette å gruble seg nesten fordervet …

God jul til deg og dine. 

Frædda’ igjen jo!

Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke. Fredag er oppkalt etter FriggOdins hustru og mor til Balder. Ordet kom alt på 300-tallet inn i germanske språk som et lånord fra latin dies Veneris. Det var nok undervisning for i dag. Vil du vite mer om ukedagene kan du finne resten på Wikipedia.

 

For meg er fredagen som en helt vanlig dag. Bortsett fra at det betyr at drømmemannen tar helg etterhvert, og vi får to hele dager sammen. Det gleder jeg meg til hver uke. Da jeg jobba så var fredagen ikke så mye å rope hurra for da heller, for jeg har jo jobba skift størsteparten av livet, så fredagen var absolutt ikke ensbetydende med at nå var det helg og fri.

Denne fredagen skal vi ha besøk av sønnen min og forloveden. De der som skal gi oss vårt sjuende barnebarn vettu. Det er jo ikke før i juni, men likevel kjenner jeg at jeg allerede gleder meg til å hilse på den nye verdensborgeren. Jeg fikk det for meg for en stund siden at dette sikkert kom til å bli en gutt. Men det får jeg jo verken bekrefta eller avkrefta på en stund ennå.

Det er 11 år siden jeg ble mormor for første gang. Og jeg må jo bare innrømme at disse årene ikke har fart så vel med meg. Da følte jeg meg enda ung, sprek og leken. Nå føler jeg meg langt fra det, og ikke ser det sånn ut heller. Triste greier egentlig. Jeg takler veldig dårlig å bli eldre kjenner jeg. Mulig det bare er så ille nå siden jeg hadde en ekstremt elendig dag i går. Kanskje hadde det hjulpet å få litt farge i håret, så ikke både hår og tryne ser helt grått ut. Kanskje hadde det vært lurt å få fatt i litt mer fargerike klær igjen. Slik jeg var før. Gidde å slenge på meg et smykke av det ekstreme utvalget jeg har, og ikke bare de øredobbene som jeg har i hele tiden. Mye er sikkert mulig for at jeg skal se ut som en ikke fullt så gammel og sliten bestemor. Jeg må bare finne ut hvilken ende jeg skal starte i. For slik der er nå så liker jeg igrunnen ikke helt denne kjærringa jeg er blitt. Og det er ikke en god følelse!

Den siste hjemmestrikka julegaven er ferdig. Må bare få festa noen tråder og dampa litt. Så gjenstår bare pakkinga. Krysser fingrene for at de som får hjemmelagde gaver denne jula synes det er greit, og jeg håper de blir fornøyde. Jeg synes det er litt flaut å gi bort slikt, er litt redd for at jeg ikke strikker fint nok. At de vil se på det som noe møl. Men jeg hopper altså i det nå, med planer om utvidelse til neste jul. De aller fleste har jo alt de trenger, og vel så det. Kan vel ikke være så galt med noe hjemmestrikk som faktisk kan brukes til noe, i stede for en filleting som bare blir gjemt bort i et skap …

Fin dag til deg, og god helg. 

Juleforestilling og dagen derpå

Torsdagen er snart over, og her funker ingenting. Da snakker vi ikke bloggen eller internett altså, men rett og slett kjærringa! Jeg var ute på vift i går kveld. Sammen med eldste dattera og to av barnebarna. Juleforestilling på Kilden. Det var en opplevelse. Morro å få litt kulturell input innimellom, men ikke fullt så morro dagen derpå.

Jeg vet jo at jeg burde holde meg unna sånt. For mye mennesker og for mye lyd resulterer alltid i det samme: En skikkelig drittdag dagen derpå!! Og det er her jeg er i dag. Skallebank, helt utslitt, tinnitus nok for en helt liten landsby, kvalm og utilpass. Faktisk såpass at jeg ikke en gang kom meg ut med bikkja før klokka var henimot fire.

Vi var på Trolle og den magiske fela. Alexander Rybak gjorde en flott innsats som Trolle. Det sjarmerende trollet som mangler hale, og av den grunn blir ertet av alle de andre trollene fordi han ikke er helt som dem. Budskapet i stykket er at en må våge å være annerledes, og akseptere at ikke alle er som en selv.

Selvsagt var det ikke lov å ta bilder. Så dessverre kan jeg ikke vise noe annet enn disse som ble tatt i pausen. Men du skulle bare ha sett det flotte sceneshowet eller hva det kalles. Kulissene. Må ha vært veldig spennende for de aller minste. Kanskje litt skummelt. Jeg ble mest betatt av det felespillende trollet, nesten litt sånn småforelska. Men det gikk heldigvis fort over igjen. Allerede før jeg kom hjem til drømmemannen.

Jeg elsker musikaler og konserter. Tro det eller ei. Men etter at jeg ble syk så er ikke kroppen/systemet mitt like overlykkelig når jeg en gang innimellom kommer meg avgårde på sånt. Og jeg er ikke heller akkurat overlykkelig når kroppen straffer meg dagen derpå. Som i dag. Likevel angrer jeg ikke. For jaggu er det godt å gjøre ting innimellom som andre folk tar som en selvfølge.

Jeg har vært mye i London tidligere. Og ikke akkurat for shoppingens del. Det klarer jeg jo veldig greit hjemme. Jeg er mer på fotojakt, jakt etter opplevelser og nye inntrykk. Og der er London perfekt spør du meg. Eller var. Nå er det muligens litt for mye folk og ståk der også. Har ikke helt oversikten over alle de teaterforestillingene jeg har sett der, men det er ikke få. Queens We will rock you har jeg sett hele fem ganger. Den er helt magisk. Cats rakk jeg heldigvis å se før de avslutta den. Det var det aller første møtet mitt med en London-musical. Jeg var godt voksen, men tror inntrykket jeg fikk etter denne var like overveldende som når et barn kommer på en forestilling for aller første gang. Og det var ikke bare det som skjedde på scenen som satt sine spor, men også det overdådige, gamle teateret med tunge plysjgardiner og spindelsvev i krokene. Det var som å gå hundre år tilbake i tid.

Det regner så det skvetter – igjen! Og det har det gjort i hele dag. Dette var også dagen da det ikke egentlig ble helt lyst. Så nå er det jaggu sykt godt at det snart snur og vi går mot lysere tider. Men akkurat i dag kjenner jeg at jeg ikke orker å irritere meg så mye over det. Det er verre at jeg bare sitter her i stillongsa og den første og beste ullgenseren jeg fant. Ull ja! Det rare er det at når jeg har slike på-felgen-dager da fryser jeg. Jeg som alltid er irriterende varm til vanlig.

Drømmemannen gikk akkurat ut døra. Han skal på julebord. Jeg skulle egentlig ha vært hos søstera mi og bakt kakemenn. Det satt litt langt inne å måtte melde avbud. For første gang på flere år skulle vi bake sammen. Åsså kakemenn da! Jeg elsker kakemenn. Sprø og harde, uten glasur eller sukker på. Men nå ble det ikke noen kaker i det hele tatt! Sånn går det når en glemmer at det ikke går an å ha det morro to dager på rad!

Siden kokken har fri ble det kleint med middag her. Jeg er et skikkelig middagsmenneske og kjenner abstinensene allerede. Faktisk såpass at jeg tror jeg må kjøre ned på Meny og se om de har noe godt i disken med varmretter. Får bare håpe at jeg ikke treffer noen kjente, for jeg har jo ikke lyst til at noen skal se meg i denne forfatninga. I slike tilfeller passer jeg aller best bak lukkede dører, hjemme hos meg selv.

Jeg fant, jeg fant …

SOLA!! 🙂 Å himmel så deilig det var. Du som har fulgt meg en stund vet jo at det er få som er så solhungrige som meg. Som blir så drittlei elendig vær. Regn. Vinter. Siden jeg var ute av hus før jeg normalt pleier å være ute av dyna i dag, så blir denne dagen skikkelig innholdsrik. Mye fordi jeg også hadde bilen tilgjengelig.

Køståing er ikke helt mi greie. Å stå i kø utenfor en butikk før de åpner, der er jeg absolutt ikke. Uansett hvor mye tilbud og nedprisa varer de har. Ikke en gang om det var snakk om å få noe gratis hadde du funnet denne kjærringa der. Men i dag klarte jeg faktisk å komme før åpningstid. Vel åpna de ikke før 11 da, men dog …

Her på denne bryggekanten har jeg vært en del før. Tidlig, tidlig på morrakvisten. Før sola til og med. Og før jeg skulle på jobb. For å få med meg soloppgangen. Kan du tenke deg for en flott start på dagen? Sola var før meg i dag da, bare så det er sagt. Men bare det å få sett ho, blå himmel og oppholds. Det var ukas beste happening for min del. Jeg sendte til og med melding til badevenninna mi og spurte om vi skulle ta en dukkert, men det passa dessverre ikke.

Kjente det rykka litt i sjøbeina her gitt! Hadde bare sommeren vært rett rundt hjørnet nå, og hadde vi bare hatt en båt … Vel, det har vi jo ikke. Så da må en bare nyte slike stunder som landkrabbe noen år til. Men en vakker dag er jeg helt sikker på at vi skal få oss en båt igjen. Bare ikke riktig enda. Den trenger verken være fin eller ny, slike bagateller har jeg lagt på hylla for lenge siden. Båt er båt. Og båtlivets gleder kan sikkert nytes fra ei gammal lørje også. Med rett mann og skikkelig smeigedager vel og merke.

Da bruktsjappa åpna fikk jeg slått ihjel litt tid der inne også. Det lukta nystekte vafler og kaffi. Men jeg er jo av den typen som synes det er sykt flaut og ta til seg noe som står sånn lettere henslengt på et bord mellom reolene, selv om det sannsynligvis er til kundene, derfor det ble bare med lukta for min del.

Dette ble fangsten i dag. En mugge til 45 kroner. Ei nystrikka lue til et barnebarn til 20 kroner. Og en vinboks til den nette sum av 25 kroner. Midt i blinken for meg som drikker så mye vin. Hehe. Nei du, denne skal jeg faktisk ha til alle strikkepinnene mine. Siden jeg er blitt en vannvittig racer på strikkinga i det siste så kan det jo være lurt å ha litt orden i redskapene også. For jeg finner jo aldri de jeg skal ha, når jeg trenger dem. Derfor kjøper jeg nye, gang på gang. Og det er jo veldig idiotisk.

I kveld skal jeg i Kilden og se juleforestillingen Trolle. Den har fått fantastiske kritikker, og jeg gleder meg som en unge.

 

Julepynt fra bruktsjappa

Det kommer stadig mer julepynt inn i dette huset. Ikke så mye hvert år kanskje, men når en har levd noen år så blir det noen anseelige mengder ut av det etter hvert. Selv om all julepynten jeg har er fra etter skilsmissen for 20 år siden. Da skulle jeg jo aldri feire jul mer, slikt var bare for lykkelige familier og forelska par. Dermed fikk x’en alt vi hadde. Bortsett fra to små nissemus jeg kjøpte som 16-åring. Egentlig salt og pepperbøsser, men de har aldri blitt brukt til slikt.

I forrige uke kjøpte jeg dette. Gjenbruksbutikker dukker jo opp som paddehatter både her og der. Denne ligger på vei ut til hytta. Jeg har alltid bare kjørt forbi den, men så fant jeg ut at jeg bare måtte inn der sist jeg hadde bilen på dagtid.

Kule, eller hva? Store er de også, tipper treet er rundt 60 cm høyt. Og prisen var nesten enda bedre, 135 kroner! Til sammen.

Jeg har mye julepynt. Masse nisser, i alle merkelige former og fasonger. Her er alle velkommen. For en del år siden var det ei som telte de, og ho kom til 73. Tipper at antallet er steget til over 100 nå! Selv om jeg til og med har gitt vekk noen.

I år er ikke alle kommet ut av kassene. Vet ikke om de skal det heller. Det finner jeg vel ut de neste dagene. Akkurat nå er det kun julepynta i stua, dette på bildet står i ganga. Utenfor er det også noen nisser. Kjellerstua kommer kanskje etter … time will show!

Jeg er tidlig på’an i dag. Skal være sjåfør for ei datter som måtte til legen med dattera si. Rene generasjons treffet dette! Selv om det bare blir i bilen. Jeg skal på øyeblikket hente barnebarnet på skolen, hente mora i sentrum og kjøre de ut til Sørlandsparken. Og når legetimen er over så er det samme vei tilbake igjen. Tenker jeg stikker innom en bruktbutikk når førsteklassingen er på plass på skolen igjen. Det er jo alltid like gøy!

Kos deg med dagen. 

Hjelp, hele stua invadert av … hva?

Har du sett slike merkelige vesener før? Plutselig spratt de frem på de underligste plasser etter at jeg hadde fått børsta Jonas! De så jo ganske uskyldige og litt lettere forvirra ut der de satt, men da jeg forsøkte å nærme meg er jeg ganske sikker på at de freste og flekka tenner!!

Åsså akkurat nå da! Rett før jul og greier. Rett etter at jeg hadde slitt og børsta Jonas i to timer. Sliten, svett og drittlei var jeg. Skulle egentlig bare rett ned i dusjen etter å ha fått vekk alle hundehårene på gulvet og sofakanten og alle andre plasser i stua.

De er nok samme rase alle sammen. Likheten er jo slående. Og jeg er ganske sikker på at de formerer seg like kjapt som kaniner. Kanskje er det en mutasjon av de vanlige hybelkaninene vi har her stadig vekk? Noen som har klart å slippe unna mange uker med støvsugeren etter seg. Kanskje har de ligget der i kroken bak sofaen og vokst seg store og sterke, for å komme frem og overta hele huset etter hvert?

Ikke vet jeg. Men det var jo litt spooky dette her da. Vet ikke helt om jeg liker det …

Begge kjønn kan fort bli mange! Da denne her dukka opp fant jeg ut at det nok er en hel liten koloni av disse i min egen stue. For dette må jo utvilsomt være ei tispe, ei ho eller hva damene kalles i dette tilfellet. Se på de øynene da. Litt søt, men litt skummel også. Kan jo aldri vite, plutselig gjør ho et hopp, og så har du ho rett i strupen!

Han her hadde forvirra seg midt ut på stuegulvet. Vet ikke hvem som ble mest forskrekka da vi sto der og så på hverandre. Han eller meg. Jonas var heldigvis ute i hagen, så han slapp denne forferdelige traumatiske opplevelsen. Han hadde nok fått mer enn nok for en dag bare med dette hersens pelsstellet.

Da denne dukka opp bak juletreet ble det kort prosess! Jeg henta en handlepose, type fy-fy-plastikk fra Rema, jagde alle fire oppi med langkosten og knyta godt igjen med to knuter. Løp ut og kasta hele bestanden i søpla utenfor. Faktisk la jeg en stein på lokket av søppeldunken også, i håp om at de holder seg der til den blir tømt om en ukes tid.

Skrekk og gru altså. Håper bare det ikke er flere her, som popper opp når en minst aner det. For jeg har egentlig mer enn nok med de vanlige hybelkaninene jeg. De søte små vettu. Jeg skal aldri, aldri klage mer på de etter denne episoden.

Oppsummering ei uke før julaften …

Stua oppe er ferdig pynta. Pynten til kjellerstua står fortsatt i kassene på loftet. Jeg kan ikke helt bli enig med meg selv om jeg skal gidde å ta det ned eller ei … Å gjøre reint gjør vi jo hele tiden pga. bikkja, og aller siste gulvvask må tas en time før gjestene kommer. Hvis ikke så er det jo ingen som kan se at noen har vaska her i huset. Vinduene er ikke pussa. Det regner og skvetter hele tiden, så jeg ser ikke noen vits i det akkurat. Jeg har ikke vaska ned, ikke vaska i kjøkkenskapene, eller oppå dem. Har heller ikke vaska gardiner, eller hengt opp julegardinene.

Pepperkaker er bakt. Men de fikk jo barnebarna med seg hjem. Og jeg tror ikke det blir mer baking heller. For jeg kommer jo til å ete meg fordervet på alle de gode, tørre, smulete julekakene som bare jeg liker.

Jeg tror jeg er julekakoman! I går kjøpte jeg en boks med sirupsnipper, og den tømte jeg nesten. Bare fordi jeg fikk servert verdens beste sirupsnipper ho svigers. Bakt av ei svigerinne. De var så tynne og fine og sprø, med mandel på toppen, og de smakte himmelsk. De fra butikken likna ikke en gang. Ikke hadde de mandel på heller! For en nedtur. Men tror du ikke jeg klarte å trøkke de ned likevel?

Etter nyttår må det skje en omveltning der gitt. For nå har altså valkene formert seg betraktelig de siste månedene, og de dukker til og med opp bak på ryggen, i tillegg til de mer normale plassene. Da er det lite lurt å ha den ene kakeboksen etter den andre fylt til randen med knasende, sprø, fristende julebakst. Ikke det, det hadde nok ikke vart så lenge før det ble tomt, men likevel …

Mat har de fortsatt i butikken. Håper jeg. Vi er ikke av de som kjøper inn så en skulle tro butikkene var stengt i flere måneder på nyåret. Men vi må vel muligens ta en tur i dag og handle før alt det beste pinnekjøttet forsvinner. Orker ikke bli sittende med bare bein og slingser. Men vi har vært veldig heldige de foregående årene. Men jeg er jo faktisk så heldig at jeg ikke trenger tenke på maten en gang. Verken innkjøp eller tilberedning. Jeg har jo egen kokk! Det gjelder ikke bare i jula, men hele året.

En gave mangler, og en er halvferdig. Det er jaggu ikke så galt, tatt i betraktning at vi har over 30 stykker å kjøpe til, og at vi har fått det i hus på et par ettermiddager. Der slapp drømmemannen nesten unna. Men den halvferdige gaven sitter altså fortsatt på strikkepinnene, så jeg har litt maratonstrikking foran meg i et par kvelder nå.

Ikke akkurat ute i god tid. Men de var sykt effektive de timene på shopping, og jeg kunne jo ikke vite at jeg skulle få strikkedilla og plutselig gi vekk en hel haug av hjemmelagde ekstragaver … Sånn til mitt forsvar altså. Men nå tenker jeg faktisk, bare for å utnytte denne dilla maksimalt, at jeg bare skal fortsette å strikke sånne små, greie overkommelige ting etter jul også. For da har jeg jo til neste år! Det er vel god planlegging, eller hva? Får jo bare håpe at jeg ikke roter vekk de ferdige produktene før de skal brukes da. Er jo lenge å la de ligge på en lur plass dette.

Men jeg har en plan altså. Før neste års julegaver har jeg et par prosjekt som jeg allerede har kjøpt garnet til. Du vet, vi venter to nye barnebarn i juni. Sønnen min og samboeren skal ha barn, og det skal jaggu drømmemannens yngste datter og samboer også. Det er to uker mellom terminene. Egentlig hadde jeg jo håpet at jeg skulle strikke masse til disse to nye verdensborgerne, men de planene har jeg jo hatt hver gang det kommer en ny liten en i familien. Uten at resultatene ble noe særlig å skryte av. Så forventningene til meg selv er ikke helt på topp her, for plutselig sitter jeg kanskje der og ikke orker en dritt. Sånn er det jo bare. Jeg er dessverre ikke en av dem som kan strikke eller lese på dårlige dager. Da kan jeg ikke noe som helst.

På søndag hadde jeg noen timer med siste finish på denne haugen. Akkurat det synes jeg er drittkjedelig. Feste tråder. Hekle kanter. Sy i knapper eller strikk. Det siste der har jeg visst ikke helt gjort enda, men de tingene er ikke julegaver heller. Kanskje ender det med at det blir liggende til det er for smått for den tiltenkte mottakeren. Slikt skjer rett som det er her. Men nå har vi jo snart barnebarn i alle aldersgrupper, og av seks stykker så er det bare en gutt, så det er sikkert en av de mindre som kan passe det om det skjærer seg helt. Tenk til sommeren har vi åtte barnebarn, og alle bor her i byen. Heldige oss. Blir spennende å se om det er gutter eller jenter denne ganga.

Nå skal jeg børste bikkja. Han skulle bare visst for en tortur han skal gjennom på øyeblikket. Det er nemlig det han føler, når jeg kommer med børstene. Han hater det. Og her ligger han stakkars, og aner fred og ingen fare, helt inntil stolen min. Så nå må jeg reise meg helt vanlig, lukke dørene før han skjønner at det er noe på gang, og så finne frem toalettveska med børstene … og da skulle du bare sett hvor stressa han blir. Merkelig greier. Dette her venner han seg visst aldri til. Og i skrivende stund tusla han plutselig ned trappa og la seg på plassen sin! Akkurat som om han skjønte at det var noe på gang. Så da kan jeg vel bare glemme det pelsstellet i dag også. Puuuh!

Fin dag til deg. 

Med livet som innsats …

God formiddag i julemaset. Her har vi vært på morraturen, Jonas og jeg, og det var jaggu ikke bare, bare i dag. Vårherre har glasert bakken, og de som jobber for å sikre innbyggernes ve og vel på et sånt føre har tydeligvis ikke helt huska hvordan det skal strøs slik at det blir fremkommelig! Det aller verste partiet var rett i krysset utenfor huset vårt. For her er det likegodt litt nedoverbakke også, så det tok sin tid å komme ut fra selve tomta kan du si. Men jeg klarte runda uten å tryne. Det gjorde ikke Jonas. To ganger lå han så flat han kan bli, som ei sjøstjerne omtrent.

Jeg liker ikke å gå på et slikt føre. Har gode sko, og til og med brodder … en eller annen plass. Jeg tror jeg er kommet i den kategorien der jeg er redd for å brekke lårhalsen eller hva det nå er de gamle damene knekker på speilblank is.

Joda, det var strødd som du ser. Det føltes omtrent som en promillekontroll å gå rundt toppen på denne stripa! Og det var ikke plass til både hunden og meg ved siden av hverandre. For han går jo rett ved mine bein, flinke voffsen. Sikker derfor han flata ut et par ganger. Jeg tok jo selvsagt den tryggeste veien selv.

I går fikk vi opp litt mer lys utenfor huset. I plask regnvær og med en drømmemann i skikkelig jobbemodus. Det er så langt fra godt humør som det går an å komme altså, så absolutt ikke noe å trakte etter! Men det ble i det minste litt lysere utenfor nummer 19.

Ikke så mye som i fjor. Da grensa det nemlig til å bli skikkelig harry, og sånn kan jeg ikke ha det igjen. Det eneste som er litt trist er at den gedigne pynten til et tre utenfor bare virka i en halv times tid i fjor. Og den var helt ny. Det var rett og slett 1000-kroner rett i dass! Eller jeg kjøpte den for halv pris da, men det var ille nok det! Den sleit før den var kommet helt på plass. Så heretter forblir det treet uten lys.

Noen av de andre lysslyngene henger nå rundt grillbua. Til Jonas’ store fortvilelse. Han gnelda noe verre i går kveld da han skulle ut. Og han bjeffer aldri på annet enn andre store hannbikkjer. Så viste det seg at det var den opplyste bua han fikk helt panikk av. Merkelig hund. Forandringer fryder absolutt ikke.

Det regner, og det skal det fortsette med hele uka! Jeg vurderer snart å kjøpe et par kasser med is/snø-spray på boks. Slik som vi hadde på kjøkkenvinduene da ungene var små. For hvis jeg sprayer alle vinduene i hele huset slik at det ser ut som den snøstormen utenfor, da må vel den berømte julestemninga komme?

Her er både nisser, stjerner og juletre på plass. Foreløpig bare utenfor og i stua da, men uten at jeg kjenner et lite snev av det rette moduset. Det er faktisk ganske trist. Jeg gleder meg så klart til julaften, men det er fordi alle mine barn, svigerbarn og barnebarn kommer i samlet flokk og skal være hos oss. Så sånn sett føler jeg meg veldig heldig i år. Men den gode, gamle julestemninga, den har jeg ikke sett snurten av enda.

Fin mandag til deg da. Håper du har litt bedre vær enn det vi har, for dette møkkaværet kan til og med ta knekken på ei ekta sørlandsjente med svømmehud mellom tærne!

En litt trist og merkelig dag

En koselig gammel kirkegård på Jæren.

 

I dag blir min halvbror begravd. Men jeg skal ikke dit. Tror ikke familien hans hadde satt så stor pris på det egentlig. De som i sin tid nektet han å ha mer med oss å gjøre. Fordi han allerede hadde en familie som alltid hadde vært der. De skulle bare visst at jeg hele livet hadde ønsket meg en storebror … og så, når han endelig dukket opp, så fikk jeg ikke lov å være en del av livet hans likevel.

Jeg var godt voksen før jeg visste han var broren min. Halvbror nummer to, han andre hadde vi visst om så lenge jeg kan huske, men vi hadde ikke noen kontakt med han heller. Min far var skikkelig flink til å spre genene sine i sin tid, og en kjempeflørt så lenge det var liv i han. Altså til og med da han lå på det siste på sykehuset. Slikt kan det bli mange barn av, om en ikke er nøye med prevensjonen! Hvor mange det ble i dette tilfellet er ikke så godt å si. Vi vet om to, og pappa sa da vi spurte en gang at det sannsynligvis var en til. Men han var mye eldre og et resultat av en flørt under krigen. Men han var visst ikke helt sikker på om han var faren der, han hadde visst bare møtt en tro kopi av seg selv en gang, og mora hans var ei pappa hadde vært sammen med.

Den sistnevnte der dukket ikke opp etter at pappa døde. Så det kan jo være han døde før sin far da. Eller at han ikke vet hvem som er faren. Normalt kommer jo de fleste krypende og vil ha kontakt om de øyner en aldri så liten arv i det fjerne. Da er det ikke måte på hvor koselig det er med et par ukjente halvsøstre. En stund. Til de finner ut at det ikke var så mye å hale her likevel, siden mamma og pappa virkelig hadde tatt sine forholdsregler, og det meste av verdi sto på mamma, i en særdeles detaljert ektepakt/særeiekontrakt.

Han som blir begravd i dag var tre år eldre enn meg. Han skulle blitt 60 i januar. Og han var, bare for å ha sagt det, ikke av den typen som var ute etter noen arv. Dessuten var han adoptert og hadde vokst opp med en annen pappa.

Jeg har visst hvem han var siden jeg var 17 eller deromkring. Vi vanket litt i samme gjeng en stund. Og jeg synes han var en knakende kjekk og koselig kar. Følte på en merkelig måte at vi hadde mye til felles. Vil ikke akkurat si at jeg var forelska i han, men hadde jeg ikke hatt en kjæreste da så ville han absolutt ha vært en god kandidat.

En god del år senere kom det frem at vi hadde samme far!

Vi fikk kontakt, og vi møttes her hjemme noen ganger. Det var skikkelig koselig. Og veldig rart. Jeg følte at vi hadde så mye felles. Mye mer felles enn jeg har med lillesøstera mi som jeg har hatt hele livet. Vi to er ikke like verken utenpå eller inni. Men han her … det var på en måte så godt å finne en som var lik meg. Men dessverre fikk jeg ikke gleden av å bli skikkelig kjent med han.

I dag er det begravelse. Han fikk kreft, det ble oppdaget alt for seint og det tok ikke mange månedene før det var over. Kreft i magen, akkurat som vår felles farmor hadde. Men ho levde med det i 60 år og rakk å bli 100 før ho takket for seg. Jeg hadde så lyst til å besøke han da jeg fikk vite at han var kommet hjem etter operasjonen.Gi han en klem, bare vise at jeg hadde tenkt på han rett som det var i alle disse årene. Selv om jeg ikke ble sluppet inn i varmen. Men han hadde vel nok med seg selv og sine egne da …

Det går vel ikke akkurat an å savne en du aldri har hatt i livet ditt. Men jeg skulle ønske vi hadde fått anledning til å bli kjent med hverandre. Skikkelig godt kjent. Slik at til og med våre barn visste hvordan dette lå an. De er jo vokst opp på nesten samme plass. Tror til og med de gikk på ungdomsskolen sammen. Vi får bare takke vår skaper for at de ikke ble forelsket i hverandre, for da hadde vi jo fått et aldri så lite forklarings-problem. Akkurat som faren vår, da jeg kom stormende opp en kveld og lurte på hva dette var for noe. Om det stemte at vi hadde enda en bror.

At det går an å ha to sønner uten å ha kontakt da! Det er for meg helt absurd. Jeg vet mye om forhistorien her, men det er kanskje like lurt å ikke legge ut det. For det er ikke sikkert alle andre involverte har fått den innsikten. Og det at pappa var så likeglad og ikke brydde seg stemte ikke helt det heller. Da vi ryddet ut av huset fant vi flere avisutklipp som omhandlet denne sønnen. Han var politi og hadde dermed vært litt i media. Alt var samlet pent i en plastperm, av en pappa som en gang hadde lovet min mamma å aldri snakke om dette barnet … en pappa som ikke ville treffe sønnen da han ble spurt om det, men som likevel hadde fulgt med i kulissene og sannsynligvis var veldig stolt av den mannen han var blitt.

Det regner så det plasker ute. En skikkelig kjipt ramme på en vond og trist dag for alle de involverte som snart skal stå rundt grava og ta et siste farvel med en de elsket. Ektemannen, pappaen, bestefaren, sønnen. Og min bror. Jeg kan ikke la vær å tenke på alle sammen, og får til og med tårer i øynene her jeg sitter og skriver. Vi har jo ingen å miste noen av oss, likevel må noen ta avskjed med sine kjære hver eneste dag.

Min sorg er vel egentlig mer det at jeg aldri fikk bli kjent med han. Storebroren jeg hadde drømt om at jeg hadde helt fra jeg var lita jente. Nå er det for seint.