Hei der ute. I dag har det vært en helt fantastisk dag! Både været og formen min spilte på lag. I tillegg ble jeg bedt med på piknik i sentrum, nærmere bestemt Nupen-parken. Først måtte jeg jo si at jeg ikke trodde jeg kunne være med, for de siste dagene har vært ganske dritt. Veldig kjipt når en ikke kan planlegge noe som helst, men bare må ta det som det kommer. Resten av livet lissom. Men sånn har det jo vært i flere år allerede, det er bare meg som fortsatt strever med å godta det.

Vel, i dag våkent jeg klokka seks … nesten opplagt. Ikke spesielt dritvondt noen plasser, ikke spesielt sliten heller. Så jeg var snar med å sende melding om at joda, mormor kommer ho! Først måtte jeg bare ut med Jonas, ikke bare den vanlige lille morraturen, men en skogstur på kvisten rett og slett! Etterhvert bar det nedover bakken her, hvor jeg traff de tre andre. Over 20.000 skritt ble det på meg i dag! Men nå har jeg ikke hatt FitBiten på meg på nesten ei uke, så jeg har uansett nesten ramla ut av lista.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og her går de da. Eldste dattera mi, pluss hennes eldste og yngste. Den mellomste er overlykkelig for at barnehagen har åpnet litt igjen, så ho var der. Vi fikk unna noen småting i byen, det er jo omtrent to måneder siden jeg var der, og det føltes nesten som om jeg gjorde noe ulovlig der vi gikk. De aller fleste spisestedene i byen har stengt, men vi kjøpte med oss maten fra HT Sushi og klumpet oss sammen på et piknik-teppe på plenen. Har gikk opp å holde avstand til de aller nærmeste nå jeg. Så lenge vi føler oss friske alle sammen får jeg håpe det går greit.

Sushi er livretten til 11-åringen. Og ho hadde spist opp før jeg var halvveis i min porsjon. Yngstejenta fikk bare kose seg med posen, og det var visst ikke så galt det heller. Den må tidlig krøkes, som god sushi-elsker skal bli. Og dette er jo en grei begynnelse.

Denne dagen altså! Sammen med noen av de aller beste. Den kommer til å være god å tenke tilbake på i lang tid. Jeg følte meg så glad at jeg kunne ha slått hjul av ren glede der i gresset. Om jeg hadde klart det da. Men siden jeg ikke turde å ta sjansen på slikt, i redsel for å drite meg ut eller brekke ryggen, så droppa jeg det og overlot det til den yngre garde.

Tusen takk, jentene mine. For at dere faktisk vil ha meg med. Dette gjorde godt for det meste.

ღ

Minner på facebook synes jeg er en gøyal greie. Her popper det opp både gode og dårlige dager fra årene vi har vært gjennom. Pluss mange bilder da, for det er nesten like mye av dem på facebooksiden min som på bloggen.

God formiddag forresten. Formen er oppadgående. Heldigvis. Jeg sto opp før 8, noe som ikke er helt normalt lengre, og morraturen med Jonas er unnagjort for lengst. Siden jeg har vært ute av funksjon i noen dager, så må jeg vel nesten tilbringe denne fredagen i vaskebøtta … puuuh! Det er like dritkjedelig hver gang, men finner stort sett alltid ut når jeg er ferdig at det faktisk ikke tok så lang tid.

Sola skinner, men det er litt kaldt her. Faktisk er det meldt sol en hel uke frem i tid. Så nå begynner vasstrukne sørlendinger å bli ganske bortskjemte. Etter høsten og vinteren som bare regnet vekk er dette helt fantastisk! Det er nesten så vi må bestille time på sykehuset for å få kutta vekk finnene og svømmehuden mellom tærne, men det er kanskje å dra det litt langt. Om en blir for optimistisk så er jo fallet ned igjen sykt langt. Og enn så lenge kan vi jo bare skjule utvekstene under klærne.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi skulle ha malt en vegg ute. Men vet ikke helt om det er for tidlig på året. Den er vaska og klar, og malinga kom i hus i forgårs. Bare fordi det tilfeldigvis var tilbud. Det er litt sånn kriseløsning dette. Veggen ser ikke ut, noen bord burde ha vært skifta, men nå gjør vi kort prosess og sauser godt inn på hele dritten. Så holder det noen år til tenker jeg. Kanskje kan vi da starte med å skifte kledning på HELE huset. Eller i det minste en vegg av gangen. Til et eller annet som trenger minimalt med vedlikehold, slik at vi kan gå alderdommen i møte i drømmehuset mitt. For det var det det var, en gang. For lenge. lenge siden, selv om det akkurat nå mest minner om et mareritt.

Påska 2017 så det slik ut på hytta. Akkurat tre år siden i dag. Som jeg hadde kommentert til bildet så hadde vi store forhåpninger til at det skulle bli fint vær. Siden vi var langt uti april. Men himmel så skuffa vi ble! Dette er ikke en vinterhytte, vi har jo bare utedo og sommervann, så snø er ikke helt ideelt når vi skal være der. Men det kan jo være litt koselig også da, når en sitter inne. Ikke fullt så digg når en må opp på natta og tisse.

For seks år siden var det litt mer som vi liker. Jeg har ikke skrevet noe om temperaturen, men det var garantert ikke varmerekord. Perfekt utsikt til de flotteste solnedganger. Kjenner jeg gleder meg litt til hyttesesongen starter for vår del. Men først må vi få tilbake båten fra verkstedet. De venter på en del til motoren, og det har de gjort nå i tre ukers tid. Irriterende. Åsså i år som vi leverte den inn så forbaska tidlig bare for å være sikre på at den ble ferdig før påske. Jaja, den som venter på noe godt, venter jo stort sett forgjeves!

Neida, bare tuller. Men jeg har funnet ut de siste årene at det er ganske lurt å skru ned forhåpningene til det meste. Så slipper en å bli så sykt skuffa gang på gang. Nå blir jeg stort sett skuffa over meg selv, og min utilstrekkelighet. Og det er faktisk nok å irritere seg over det.

Facebook fortsetter oppdateringen: For ti år siden flytta vi badestampen ut på hytta. Det er jo skrekkelig lenge siden! Uka etter hadde vi dugnad og fikk droget av ei tretønne opp fra brygga til hytta ved hjelp av mange gode, sterke venner. Selvsagt med fest og påfølgende bading på kvelden. Akkurat det føles som om det var i et annet liv. Fest og venner. Hvor ble de greiene av egentlig?

Det ble ingen spørsmålsrunde fra Elisa i dag. Fem en fredag har tatt pause denne uka, for Elisa har fått baby og har sikkert nok av andre ting å ta seg til. Men du kan jo stikke inn og gratulere henne om du har lyst.

Nå roper simpelthen langkosten her. Jeg må stikke! I mellomtia får du lade godt opp til helga.

ღ

Det ble tur på oss i dag også. Vi jo ute hver dag, men det er ikke alltid det er så spennende der vi går at det trenger et helt blogginnlegg for seg selv. Eller så har jeg hatt så mange innlegg derfra tidligere og bare dropper det.

Ravnedalen er jo heller intet unntak. Men normalt går jeg jo bare forbi kafeen. I dag var turens mål nettopp denne. Kjærringa holder nemlig på å klikke av ensomhet nå. Jeg måtte bare se noen andre mennesker, føle at det faktisk var noen andre levende individer der ute. For nå går denne isolasjonen og avstanden vi skal ha til andre på livet løst rett og slett.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Cafe Generalen åpna så smått i går. Men foreløpig er det bare vafler og is på menyen. Pluss diverse drikke da. Og i disse tider er det jo veldig fint å støtte de vi har i nærheten. Så vi gikk hjemmefra, med Jonas selvsagt, og da ble det en tur på 7 km. i sykt fint vær. Vi var ikke de enste der, men det var god plass mellom bordene. Men inn til selve dalen var det nesten køgåing, og på gresset der inne hadde masse folk samlet seg. De så ikke ut som om de tenkte verken corona eller smitte i det hele tatt.

Et øyeblikk følte jeg at alt var normalt igjen. Men det er det jo langt i fra. Fraværet av barn og barnebarn er til å ta og føle på. Jeg ser ikke helt vitsen med noe som helst når jeg ikke kan være sammen med dem. Den kjellertrappa kommer nærmere og nærmere, og i dag hadde jeg ikke en gang lys til å stå opp. Det er ikke bra!

Lykkepillene mangler. Altså ungene mine og barnebarna. Bortsett fra det så er jo dagene ikke veldig annerledes enn det jeg normalt har. Og ja, jeg er nok ganske så bortskjemt som har dem i nærheten hele tiden. Som kan være så mye sammen med dem. Og sånn håper jeg vi får det igjen. Imens kan vi bare følge med på bilder og FaceTime. Det sistnevnte der kan jeg ikke fordra, men det er godt å se ungene. Så da biter jeg det i meg, forsøker å fokusere på alt annet på telefonen enn det gamle trynet mitt, og tanken på at jeg er bretta ut over hele skjermen til den som sitter i andre enden. Ikke bare som et frimerke i hjørnet. Skrekk og gru, den som fant opp det der burde ha vært skutt!

Ungene forandrer seg så fort. Snuppa som snart blir sju har plutselig fått to store fortenner. Den aller minste begynner å få hår! Fireåringen er skjønn som en drøm, men er blitt ei skikkelig rampejente. Og ho som gjorde meg til mormor aller først for over 11 år siden ser plutselig ut som en ungdom. Og her sitter vi i hvert vårt hus, bare femten minutters spasertur mellom oss, og likevel kan vi ikke møtes og klemme litt på hverandre en gang. Det er jo nesten ikke til å holde ut …

Er veldig glad jeg har drømmemannen. Han gjør jo så godt han kan, stakkars. Men når kjærringa depper på denne måten så er det ikke så mye som hjelper. Og så får jeg jo dårlig samvittighet på toppen av det hele. For at jeg bare får og får, og gir så lite tilbake. Han er rett og slett et funn. Men ikke en ganga han kan fylle tomrommet som er til å ta og føle på akkurat nå.

ღ

Skulle tro vi hadde fått kanoner og krigshistorie på hjernen. Men det er altså bare helt tilfeldig at vi har vært litt forskjellige plasser som omhandler samme tema på de siste turene våre. I dag gikk turen til Lista. Helt på sparket. Bare fordi ei av tantene til drømmemannen hadde linka til Nordberg Fort på Facebooksiden sin. Fort gjort altså!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Selve kafeen og museumsbutikken var stengt. Men det visste vi før vi kjørte hjemmefra. Vi skulle jo bare se på området, sjøen og utsikten. Trenger verken butikker eller kafeer for å få en fin dag. Men vi parkerte og gikk videre derfra.

Nordberg fort ble anlagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1942. Fortet ligger fantastisk til med utsikt over Lista-landskapet. Og det i seg selv er jo verdt en tur. Lista vettu, jeg tror aldri jeg kan få nok turer hit. Havet, strendene, steingjerdene, det er bare helt unikt. På fortet kan du oppleve de originale tyske bygningene, gå på oppdagelsesferd i løpegravene, se rester etter de store kanonene og radaren. Den mest unike bygningen er kantinen med veggmaleriene. Den fikk jo ikke vi sett, da det ikke var åpent. Men vi fant ut nok en gang at denne turen skulle vi hatt sammen med noen barnebarn. Hadde vi bare hatt en buss, så kunne vi tatt med hele gjengen. Det er så vanskelig når en bare kan ha med tre på en gang. Og i disse corona-tider kan vi jo ikke en gang ha med noen.

Vi fortsatte videre til Hervoll Mølle. Det var bare en kilometer fra fortet, så bilen ble stående. Hervoll Mølle består av to gamle kvernhus som ligger i et flott kulturlandskap. Stedet er også utgangspunkt for ulike turstier i området. Møllene på Hervoll var blant de siste bygdemøllene i drift her til lands. Her ble det malt korn frem til midten av 1960-tallet. En fantastisk nydelig plass rett og slett, hvor vi hadde en kaffi/solbærtoddy-pause akkompagnert av fuglesang og rennene vann fra bekken.

Fra veien kunne vi skimte Jølle. Jeg hadde jo selvsagt lyst til å gå dit, for å få en litt lengre tur. Når jeg først er i gang lissom, så kan jeg godt gå både langt og lenge. Men sjåføren min ville heller gå tilbake til bilen og kjøre ned. Vi visste jo ikke hvor langt det var å gå, var sikker mye lengre enn det så ut til … så da ble det bilen da.

Jølle kan du se og lese litt mer om HER. For vi har nemlig vært her tidligere en gang. Med en litt mindre utgave av Jonas, som hadde store problemer med å henge med i dette steinete Lista-landskapet. I dag droppa vi vandringa langs strendene, kikke oss bare litt rundt i havna og så var det på tide å komme seg hjem igjen.

Vi har hatt en nydelig dag, og det håper jeg du også har hatt. 

ღ

Eeeeeh .. hva er det egentlig? Er det kanskje omtrent som når julefreden senker seg, bare fargene rundt en er gult og ikke rødt. Og i denne gula tia så har vi ikke stressa livet av oss for å hanke inn alle julegavene som må leveres her og der. Masse teite ting som mottagerne verken ønsker seg eller har brukt for. Fordi alle har alt de trenger fra før av.

Jeg vet ikke. Kjenner ikke på noen spesiell følelse angående påska jeg. Ikke kan jeg glede meg over noen ekstra fridager heller, siden jeg ikke jobber. Og ikke kan jeg glede meg til vi skal på hytta, siden den forbanna motoren til båten aldri blir ferdig på verkstedet. De venter på noen deler. Og det har de venta på i en hel liten evighet nå.

Irriterende greier den motoren altså. Den er bare noen år gammel, og nå måtte vi ha reparasjoner for 6-7000 kroner. Mest sannsynlig på grunn av fuktskader … Nesten så det ikke er verdt det. Men nå er det den eneste muligheten vi har for å komme over på hytta, så da måtte vi jo bare. Ulempen med å ha hytte på ei øy altså. Kan ikke bare gå inn til den.

Været har vært helt fantastisk her i flere uker. Bare et par kvelder det kom litt regn. Ellers oppholds og skikkelig vårstemning. Jeg har vært ute av drift i to dager, men er på vei tilbake igjen nå. Ikke corona, bare sånn som jeg pleier å bli innimellom. Om det har skjedd for mye. For mye denne ganga må jo være at drømmemannen er hjemme. Det blir litt mer ting som foregår enn de helt normale hverdagene mine. Jeg må lissom sminke meg og se sånn tålig ut med en gang jeg står opp. Føler jeg. Det er litt stress, egentlig. Ikke hjelper det så mye heller når morratrynet har bestemt seg for å være med meg i dagevis i slengen, uansett hva jeg gjør. Men han har jo sett det før, og tåler vel noen omganger til. Verre med meg. Jeg blir forbanna og sur, og skikkelig lei meg for at jeg ikke kan være som jeg var. Jeg vil jo ikke være denne sykelige kjærringa!

I går ettermiddag var vi hos veterinæren med Jonas. Alt skjedde på utsiden av huset! Vi måtte ringe når vi var der, ho kom ut, iført munnbind og det hele. Jonas fikk vaksinen utenfor. Her ser du hva han korta ned ventetiden med. Kikke på hønene. Og det gikk helt greit så lenge de satt stille, men da den ene flaksa seg ned fra pinnen, og tre andre tøyt ut av hullet i veggen ble jo han helt vill. Så da det var vår tur var han jo superstressa! Er ganske overbevist om at veterinæren ikke helt fikk undersøkt så mye som ho kryssa av på.

Tabletter mot flått måtte vi også ha. Ikke et år til uten. Det forsøkte vi jo for et par år siden, og det var ikke lurt. Bikkja ble ikke syk, men etter at vi hadde flytta hjem fra hytta slapp han av seg 40-50 flått i løpet av ei helg. Æsj! Så sykt ekkelt. Og der lå de og sprella, gode og feite og fulle av blod – over hele huset!

I år ble det en overraskende billig affære. Vi fikk med oss to pakker hjem, helt gratis. De var gått ut på dato, men ho mente jo at de funka like godt for det. Det var bare det at ho ikke kunne selge de. Så der sparte veterinæren oss for over 800 kroner.

Vi har ikke en eneste liten plan for dagene som kommer. Ut må vi jo, men det må vi jo hver dag, enten det er påske eller ei. Jeg begynner å bli ekstremt selskapssyk altså. Kjenner det sliter noe sykt å ikke se de som vi normalt omgås. Likevel er jeg ikke helt der at jeg tror det er lurt å begynne som før coronaens inntog i landet. Jeg venter fortsatt på toppen av elendigheten, og den kommer nok en stund etter påske. For de tallene regjeringa opererer med er jo helt på trynet. De har ikke peiling, så lenge de ikke tester flere enn det de gjør.

Her i byen har fire eldre dødd av corona på samme omsorgssenter. De hadde ikke hatt kontakt med utenforstående. Men da de testet de ansatte var flere av dem smittet, uten at noen hadde symptomer. Så hvem vet, kanskje går det sykt mange rundt i gatene og på butikkene akkurat nå og sprer smitte så det holder. Og de blir nok ikke registrert noen plasser, for er du ikke døden nær kommer du jo ikke i kontakt med legen en gang. Om du da ikke allerede bor på et pleiehjem. Hvordan styresmaktene i det hele tatt kan si at de har kontroll er for meg helt uforståelig.

Nytter ikke å gruble over sånt. Så her går dagene videre, mens vi følger retningslinjene så godt vi kan. Og der er vi sinnsykt gode. Såpass at det går på psyken løs, jaffal for kjærringa.

Kos deg med onsdagen da. Det eneste som minner om påske her er to store buketter med gule tulipaner. Det er ikke akkurat den fargen jeg velger normalt. Men hva gjør en ikke i håp om å finne påskestemninga?

ღ

Ukas ord hos Susanne. Det aller første som slo meg var dette bildet fra Lanzarote. Det må være den mest spektakulære fjellformasjonen (klippen) jeg noen gang har sett.

Fra litt mer hjemlige trakter. Prekestolen i Norge. Er en del år siden vi var der, men forhåpentligvis skal vi tilbake igjen en gang. Det var ganske spesielt å stå oppå der og se ut over fjorden som befant seg så uhyggelig langt nedenfor. Men for en opplevelse!

Fra nær til fjern. Under er et bilde av et velkjent fjell i Egypt. Rett og slett Mosesfjellet, antagelig det Sinai som er omtalt i Det gamle testamente. Jabal Katherina er med sine 2629 moh. det høyeste fjellet i Egypt. Ved foten av fjellet ligger det gresk-ortodokse Katarinaklosteret, etter sigende kristenhetens eldste kloster. Det står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.

Bildet mitt er fra 2002. Jeg har vært i Egypt tre ganger, siste gang for ti år siden. Jeg kjenner jeg har veldig lyst til å reise dit igjen. Så vi får se da, når verden igjen går tilbake til normalen, hvordan det står til med økonomien.

Vi går mot påske. Helga her har vært helt topp, med flott vær og fine turer. I går spise vi middag hos sønnen min og samboeren hans. De har kjøpt nytt hus, og venter barn i juni. Det var så koselig å se hvor fint de hadde fått det, og alt til den lille tulla som snart kommer var fiks ferdig. Til og med barnerommet. Jeg er imponert rett og slett. De virker plutselig skikkelig veletablerte, og jeg gleder meg til å bli farmor. For aller første gang.

Farmor. Høres litt merkelig ut. Nå som jeg har vært mormor for fire jenter så lenge. Håper det blir like stas for lille Oline å ha en farmor som det er for de andre med mormora. Og jeg håper alt snart blir normalt igjen, så jeg kan være sammen med dem slik som vi var tidligere, før coronaen.

Ønsker deg ei flott påskeuke.  

ღ

Den siste uka har jeg hatt prosjekt vaske sofaputene. Av med alle trekkene. I vaskemaskinen i fem omganger. Ikke stappe for mye inn på en gang, for da kan det bli skjolder. Lufttørke. Og så på med dem igjen. Puuuh! Det var litt av en jobb. Aller første gang jeg har vaska disse trekkene i maskinen. Ellers har jeg bare gått over med en fuktig klut. Men nå skulle det altså en skikkelig vårrengjøring til her. Og den har ikke vært så rein siden den var ny. Det er jeg helt overbevist om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sofaen er fin den. Bortsett fra ryggputene. Vi har angret oss mest ihjel for at vi kjøpte en med løse puter. Den er jo mye koseligere sånn å se på, men for noe dritt! Innmaten klumper seg, og det er umulig å få det til å se ut som en pute etter noe år. Da jeg tok ut originalfyllet nå så det ut som en ball. Helt uformelig.

Jeg har forsøkt å bytte det ut med dunputer. De koster jo en formue, så måtte ta litt av gangen. Men ikke en gang det funker. De blir jo alt for flate når du lener deg mot dem! Og jeg har forsøkt å kjøpe tre forskjellige plasser. Like mislykka alt sammen.

Nå var det tid for å prøve noe annet. Tok fyllet fra ei av originalputene og blandet med fyllet i ei halv dunpute. Stappa alt oppi det billigste putetrekket jeg fant på Ikea, med glidelås vel og merke, og putta dette inni originaltrekket til sofaen. Du vet, jeg kan jo ikke sy, og ikke har jeg symaskin heller, så dermed måtte det bli noe ferdigkjøpt.

Jeg er spent på hvordan dette kommer til å oppføre seg etter bruk. Men det tar vel en stund før vi finner ut det, for vi sitter omtrent aldri i den sofaen. Foreløpig er det bare fire puter som er blitt “nye”. Verken dunputene eller de originale innleggsputene gikk det jo ikke an å åpne, derfor måtte jeg ha noe nytt som innerpute. Forhåpentligvis vil denne her holde fasongen bedre enn forgjengeren. Og blir den litt slapp og nedsunken så kan jeg jo bare ta den ut igjen og fylle på mer.

Var inne på tanke på å kjøpe nye ryggputer. Store, faste. Men det hadde kosta 6000! Så droppa det.

Vet du forresten hvor mye dun/fjær det er i ei dunpute på 60×60 cm?? Jeg kan fortelle deg at det er SINNSSYKT mye! Og jeg hadde det ut over halve stua en liten stund der. Klippa opp trekket og så letta det bare. Var jo bare min feil egentlig, for hadde impregnert de putene vi sitter på, så her var det gjennomtrekk. Det er da det er greit med støvsuger …

Ønsker deg en fin søndag. I dag skal vi faktisk menge oss med to andre mennesker. Om det er lurt eller ikke, vel det får tiden vise … men uansett blir det godt for psyken! Vi ble invitert til middag hos sønnen min og samboeren, og skal for aller første gang se hvordan de har fått det i det nye huset. Gleder meg til det, og gleder meg til å se de, for det er sykt lenge siden nå. Men før det må vi vel ut å bevege oss litt. Ha det fint så lenge!

ღ

… da smilet gikk nesten helt rundt! Jeg er helt overbevist den dag i dag at jeg var verdens lykkeligste person akkurat da. Og egentlig føler jeg meg slik sammen med drømmemannen min fortsatt. Verdens lykkeligste. For på dette punktet i livet har jeg vært heldig, og jeg setter utrolig pris på at han ville ha akkurat meg. Jeg gleder meg hver dag til han kommer hjem fra jobb, og jeg koser meg når vi sitter helt inntil hverandre om kveldene og ser på tv. For det gjør vi fortsatt. Enda sofaen er kjempediger så vi kunne hatt hver vår ende med god plass til beina på sjeselongene.

Jeg trodde jo det toget var kjørt. Etter skilsmissen fra pappa’n til mine barn hadde jeg ingen forhåpninger om å finne kjærligheten igjen. Etter et forsøk gadd jeg ikke det noe mer. Selv om jeg alltid har tenkt at det ikke kun er en Mr. Right der ute til hver av oss, så var jeg helt sikker på at dette ikke gjaldt meg. Jeg var jo allerede blitt dumpa to ganger, jeg var ikke godt nok, så hvorfor skulle noen ha lyst til å være sammen med meg? Dessuten er det jo måte på hvor mange frosker en orker å kysse i håp om at de skal forvandle seg til en prins. Og jeg er jo som kjent ikke av den tålmodigste typen …

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men plutselig var han der. På nettet. Det fantes ikke så mange apper i 2007, som kunne plinge og fortelle deg at nå var du i nærheten av en som matchet. Men dating-sidene florerte. Praktisk og greit for de som hadde et lite håp om å finne en ny livsledsager, og av en eller annen grunn ikke gadd gå på byen for å lete. Eller ikke kunne av mer praktiske årsaker. Som for eksempel alle de mannfolka som allerede hadde både kone og barn hjemme, og absolutt ikke gikk av veien for et lite eventyr uten forpliktelser. Dermed ble synet mitt på menn enda mer svekket enn det allerede var. Hvem trengte vel slike egoistiske drittsekker i livet sitt?

Han dukket opp som en veldig upersonlig profil. Uten bilde. Noe som var helt typisk for en gift mann. Så derfor scrollet jeg bare forbi. Likevel ramla jeg inn på siden hans igjen, gang på gang. Leste ordene, tror faktisk jeg kunne de utenat. Han hadde skrevet noe som rørte meg langt inni sjelen. Forferdelig synd at jeg ikke tok screenshot av det der. Det var uhyre sjeldent vi var på nett samtidig, og da det endelig skjedde fant jeg fort ut at han var verdens treigeste på tastaturet. Det var jo faktisk helt umulig å holde i gang en chatt. Det var nesten så jeg lurte på om han ikke var helt god. Å prate i telefonen var vi ikke så interessert i noen av oss.

Plutselig gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Sa jeg skulle ut med bikkja, og inviterte han med på tur. En mann jeg aldri hadde sett eller snakket med … sykt sprøtt til å være meg. Jeg er ganske overbevist om at jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket!

Femten minutter senere sto han utenfor døra mi. Høy, passe mørk, sykt breiskuldra. Stor og trygg. Og på hvite lave Adidas-sko! Klar for å gå en tur i skikkelig sørlandsk slush-føre. Jaja. Alt kunne jo ikke være perfekt. Men det føltes som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Veldig rart. Vi gikk tur hver dag den uka, jeg jobba kveldskift og han slutta klokka to, så vi rakk å møtes mellom der. En uke senere var vi på kino, og så gikk alt veldig fort … noen måneder etter hadde han solgt rekkehuset sitt og flytta inn til meg.

Vi giftet oss hos byfogden et år etter. Det er 12 år siden i dag. Jeg, som aldri skulle gifte meg igjen, sto plutselig der foran en dommer og gliste fra øre til øre. Jeg som har ledd av uttrykket å sveve på ei rosa sky … gjorde nettopp det. Jeg svevde regelrett inn på dommerkontoret og kom ut igjen som Fru H. Vi hadde middag sammen med våre aller nærmeste på en restaurant på Fiskebrygga, og kaker og kaffi hos svigers. Faktisk før middagen, på grunn av litt dårlig planlegging ble det bare sånn. Dagen etter svevde vi videre til Thailand, ikke på skya vel og merke, men i et fly. Og vi hadde den mest perfekte bryllupsreisa du kan tenke deg.

Jeg landa jo litt etterhvert. Og fant da ut at det å skifte etternavn var veldig lite gjennomtenkt. Det der var jeg faktisk alt for gammel til. Så et snaut år etter var jeg igjen den jeg hadde vært før jeg gifta meg. Bare i en mye lykkeligere versjon. Det hadde nok kanskje ligget litt i bakhodet, for jeg hadde ikke fått forandra verken bankkort, pass eller førerkort. Og et navnebytte da var jo superenkelt. Bare sende en melding til folkeregisteret, og fire dager etter var det ok. Det skjedde så fort at jeg ikke en gang rakk å informere drømmemannen før det var gått gjennom. Jeg tror han ble litt skuffa …

Årene har virkelig flydd avsted. Vi har opplevd så mye fint sammen. Men livet har også gitt meg noen slag i trynet. Ikke alt gikk som planlagt, det gjør jo sjeldent det. Hadde jeg ikke hatt denne flotte, trygge drømmemannen ved min side så vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått. Han har nok vært redningen min, de gangene jeg faktisk har hatt lyst til å gi opp.

Jeg elsker deg Terje, og er så utrolig takknemlig for det vi har sammen.

ღ

Første turen i april gikk til Hamresanden. Tenkte kanskje at det ikke var så mye folk der litt seint på ettermiddagen en helt vanlig onsdag, men da tok vi feil! For her var det faktisk reine folkevandringa. Ser ikke akkurat slik ut på disse bildene, men om du tenker deg litt om så har jo jeg sjeldent bilder med folk på. Ikke en gang fra de forskjellige feriene vi har vært på. Folk ser jeg stort sett på som forstyrrende elementer på bildene, så akkurat på det punktet er jeg godt utstyrt med tålmodighet og venter til alle er gått forbi …

Hamresanden ja. Ikke ofte vi går her. Det er liksom litt for kort for meg. Men Jonas vettu, han sliter enda etter den sykt lange søndagsturen vi hadde. Han har ikke spist på tre dager og er så stiv og støl at han nesten ikke kan gå. Vi har bare vært på ekstremt korte turer denne uka, og han har til og med fått massasje så han ikke skal stivne helt. Det er utrolig hva man gjør for de en er glad i!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I dag ser det heldigvis ut til å være bedre. Han løp faktisk litt i Grønndalen og da vi kom hjem kunne han ikke få i seg maten fort nok. Det er rart med det, jeg blir jo vanvittig bekymret når bikkja ikke har det bra. Skulle nesten tro han var ungen min.

Ser flott ut på disse bildene. Men sannheten er at det var grisekaldt! Slik er det i dag også. Det blåser så jeg nesten er redd taket skal lette. Bare liten kuling, men det er ikke en eneste lun krok å finne her hos oss.

Vi gikk forbi en venninnegjeng på en benk. De så ikke ut som de var bekymret for corona-smitte i det hele tatt, der de hadde klumpet seg sammen seks stykker som om alt var helt normalt. Det var langt fra en meter mellom dem! Det er da jeg lurer på om det bare er meg det er noe galt med. Som ikke omgås noen. Ikke en gang de aller nærmeste. Det er jo også litt rart, for jeg pleier aldri å være bekymret for å bli smitta av noe, men er nok mer redd for at jeg kan smitte andre.

Kjenner det sliter litt nå. Å ikke se noen andre enn drømmemannen. Jeg kjeder meg noe sykt og har mista lysta på alt. Sitter litt apatisk her igrunnen. Tenker på alt jeg kunne, burde og skulle ha gjort. Men likevel skjer det ikke en dritt. Jeg scroller opp og ned på mobilen og leter etter corona-nyheter, nye tall, nye pressekonferanser. Sluker både det som skjer her i landet og også resten av verden. Det er skremmende og uvirkelig. Faktisk noe av det skumleste jeg har vært med på.

Det blir lange dager. Men det aller merkeligste er jo at når fredagen kommer, så kan jeg ikke helt fatte hvor resten av uka tok veien.

I går hadde jeg egentlig tenkt å gå til byen. Men så kom følelsen av at jeg gjorde noe kriminelt, så dermed droppa jeg det, som den lovlydige borgeren jeg tross alt er. Hadde jo ikke noe veldig prekært å ordne der, det hadde bare vært så godt å se noe annet. Se at det fortsatt beveget seg noen mennesker der ute …

Fin torsdag til deg. Hvordan takler du igrunnen denne nye hverdagen vår?

ღ

Händer … er ukas ord hos Susanne. Og det fins vel neppe noe søtere enn slike hender som hører til et lite barn eller barnebarn. Så det ble mitt bidrag til ukas ord.

Jeg håper dere har det bra alle sammen. Heldigvis begynner jeg å føle meg bedre for første gang på mange, mange uker. Og det er jo en lettelse, selv om jeg ikke akkurat kommer til å forandre på hverdagen av den grunn. Jeg synes dette viruset er skummelt, og menger meg ikke med flere enn nødvendig. Det vil si mannen, og de vi eventuelt måtte passere når vi er ute og går tur.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ønsker deg ei fin uke.

ღ