Livet vettu … noen ganger er det helt topp. Andre ganger nesten ikke til å holde ut. Litt for mye elendighet på den ene fronten etter den andre kan innimellom bli til en diger klump som setter seg midt i magen, det kjennes ut som om den skal ta livet av deg på nattestid. Når hverdagene faktisk er ganske fullstappa med ting som føles temmelig uoverkommelige ut fra før av, så skal det ikke så mye til før det renner over. Og det er vel akkurat det det har gjort her i det siste. Toppa seg litt. Rent over.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Den gode og den onde sloss litt innimellom. På den ene skuldra sitter han der som mener jeg burde ha gitt opp for lenge siden. Bare kast inn håndkleet og bli ferdig med det. For dette er jo ikke et ordentlig liv. På den andre siden sitter den blide, positive som alltid forsøker og finne en utvei. Finne noe godt oppi elendigheta. For det er jo alltid noe å være glad for, om en bare graver dypt nok. De dagene en orker å holde spaden vel og merke …

Tinnitusen tar snart knekken på meg. Bare den aleine hadde egentlig vært nok å drasse rundt på. Det gjelder også fibrohelvete. Eller utmattelsen. Søvnløsheten som dukker opp med jevne mellomrom er heller ikke til å spøke med. Den resulterer i at en faktisk tror en holder på å bli gal til tider. Hver og en av disse tingene føles som en gedigen straff, men jeg vet ikke hva jeg blir straffet for. Med årene lærer en på et merkelig vis å leve med det en får trøkka nedover skuldrene. Eller studd inn i topplokket. Enten en vil eller ei. En går rundt i sin egen boble, gørrtrøtt og helt uten tiltakslyst. Bare det å gå ned på do kan innimellom føles helt uoverkommelig. For ikke å snakke om å ta en dusj …

Til og med det finner en løsninger på. Drikker en mindre så trenger en ikke gå så ofte på do. Det går jo selvsagt ut over andre kroppslige ting, men innimellom må en faktisk velge mellom pest eller kolera. Med våtservietter og tørrvask i håret kommer en ganske langt uten at en ser for sjuskete ut.

Det hjelper ikke å si til seg selv at dette kommer til å ordne seg. For hvor mange ganger tror du ikke jeg har fortalt meg selv det disse siste 10 årene? Faktisk blir det på en merkelig måte bittelitt bedre om en bare godtar elendigheten(e). Forteller seg selv at ja, sånn ble livet. Det var absolutt ikke slik du planla det, Marit, men du lever jaffal …

Livet altså. Det er til tider oppskrytt. Dagene en starter mer sliten og trøtt enn da en la seg er ikke noe å rope hurra for. Dagene en ikke har lyst til å stå opp, men bare tulle seg inn i dyna og håpe en forsvinner for godt er heller ikke så koselige. Men selvfølgelig står jeg opp likevel, tar en kattevask og håper at alt løsner etter noen timer. Noe det innimellom gjør. Men langt fra alltid.

Slenger en på noen grå stær og litt annet gøy så er du der! Litt for langt nede i den kjellertrappa altså. Noe så uskyldig som et par sykt tørre øyne for eksempel, kan faktisk ødelegge mye. Det er ikke noe å spøke med! Det kjennes ut som om jeg har tryna i sandkassa og fylt øyehulene med sand, og der blir den. Dere som har fulgt meg en stund husker kanskje at jeg ble operert for grå stær på venstre øyet for to år siden? Det var fantastisk! De første tre ukene. Jeg så så godt som jeg aldri hadde sett tidligere. Men så ble det stadig verre og verre igjen. Når noe virker for godt til å være sant, ja, så er det nettopp det det er vettu. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ble så sykt glad etter den operasjonen jeg.

Det var jo bare en illusjon. En ønskedrøm. Et ørlite håp. Faktisk er det bedre å bare gi opp altså, istedenfor å bli så skuffa gang på gang.

For noen uker siden var jeg hos øyenlegen. Det var et nedslående besøk gitt. På venstre øye har jeg bare 40% syn! Kanskje ikke rart at jeg føler jeg ser dårlig, og må anstrenge meg noe forferdelig for å lese og skrive. Derfor har pc’n stort sett bare ligget her, under stolen, siden i mars en gang. Derfor ble bloggen permittert sammen med alle de andre som ble permittert i forbindelse med coronaen.

Jeg har fått etterstær! Men det har jeg jo visst en stund. Faktisk synes jeg det venstre øyet mitt ser litt sånn halvdaut ut også, når jeg kikker etter. Men nå har jeg fått time til å ta disse hersens fuglene med laser. Får virkelig håpe det blir mer vellykka enn første forsøk. Høyre øye har 80% syn, og ikke fullt så mange stær heller. Selv om det stadig flakser rundt flere og flere der inne også. De formerer seg i takt med skvallerkålen i hagen faktisk. Men hadde jeg bare kunnet bli kvitt alt dette bråket inni hodet, så hadde sannsynligvis alt det andre også vært en smule bedre. Tror jeg.

Dråper, gele og salve. Hver eneste dag og natt. Hele tiden helst. Resten av livet. Pokker altså! Akkurat nå føler jeg at jeg har fått nok elendighet for en stund. Men det var ikke noe alvorlig galt inni der, bak øynene altså. Så det er jo en positiv ting. Her ble det meste gjennomlyst, og etterpå gikk jeg rundt hele dagen med gedigne pupiller. Uten å se en dritt.

Linser er ikke ideelt med disse øynene. Men briller er det jo ingen som har klart å tilpasse meg, for synet forandrer seg jo like fort som jeg blunker! Og uten noe som helst ser jeg jo nesten ikke en dritt! Slike linser som kan skiftes annenhver uke har vært helt topp. Men så lenge jeg skal dryppe så mye som nå, så går jo ikke det heller lengre. Får forsøke med engangs heretter. Gjerne i litt forskjellige styrker, alt etter dagsformen.

Reparasjonsalderen. Er det den som kommer etter overgangsalderen kanskje? Overgang og overgang du lissom. Hvem pokker er det som forsøker å innbille oss at dette var en overgang? Må sikkert ha vært en mann … Dette her var ikke noen overgang for min del, men en helt ny fase i livet som dukka opp etter “overgangen”. Og den er ikke til å spøke med. Så ikke klag over de harde ungdomsårene, skolegangen, mensen og småbarnsalderen, for ikke å snakke om når de små, søte barna blir uspiselige, frekke, umedgjørlige fjortiser. Nyt hver fase for alt det er verdt! For det som kommer etterpå kan være så mye, mye verre. For noen av oss. Aldri hadde jeg trodd at livet skulle gi meg så mange utfordringer som det har blitt disse siste årene. Og det baller bare på seg. Nye ting kommer til og blander seg med alt det andre. Ikke noe forsvinner igjen. Noen ganger lurer jeg på hvor mye mer jeg klarer før et eller annet kollapser. Gjett om jeg ønsker at jeg heller hadde hatt en sykdom eller skavank som kunne sees på utsiden, for ingen kan med sin beste vilje skjønner hva det er jeg må sloss med hver eneste dag. Jeg skjønner det knapt selv en gang …

Dette var et aldri så lite oppgulp skrevet litt nå og da gjennom de siste ukene. Det har skjedd masse positivt innimellom, heldigvis. Gode ting. Koselige ting. Små mirakler. Flere barnebarn er kommet til, og nå har vi åtte til sammen. Men kroppen min er og blir den samme søppelhaugen uansett, og jeg må bare innrømme at den og jeg ikke akkurat er perlevenner for tia. Det er ikke en gang å ta for hardt i når jeg sier at jeg hater den og all elendigheta den fører meg seg. Skulle virkelig gitt mye for å skifta den ut med en som funka som den skulle. Som klarte å henge med når viljen er til stede og jeg har lyst til å gjøre noe, uten å straffe meg så hardt i ettertid.

Nok en uoppnåelig drøm altså.

ღ