Fjols til fjells

Ja, altså, å dra på telttur i fjellet er ikke for nybegynnere. Men en lærer forhåpentligvis av sine feil, burde jaffal gjøre det. Så neste gang blir det sikkert enda bedre! Siden det var en lang kjøretur fra Kristiansand til Hardangervidda hadde vi forhåndsbestilt hytte til den første natta. Ei natt i ordentlig seng altså, før vi dro innover vidda, uthvilte og opplagte dagen etter. Det er ikke så lett å finne overnattingsplasser når en har med hund, og enda verre er det når hunden veier 84 kilo og er på størrelse med en halv hest … at han er rolig som et slakta lam er det jo ingen som helt tror på. Men det er han faktisk!

Jeg er mektig imponert over hvor lite vi merka til han. Rent bortsett fra at han tar hele bagasjerommet i bilen, slik at vi må bruke hele baksetet til alle pakkenellikene våre, så er det som å reise aleine. Ikke maser han, ikke vimser han. Men det siste der kan jo ha noe med at han ikke har så skrekkelig god plass baki der. Vi hadde flere stopp og småturer på veien opp. Han fikk både bevegelse og vann med jevne mellomrom og led ingen nød. Egentlig er han jo lykkelig bare han får lov å være i nærheten av oss, så jeg tror han storkoste seg hele tiden.

Første natta tilbragte vi på Måbødalen camping. Vi hadde leid ei av de aller enkleste hyttene de hadde, der det var lov å ha med hund. Men da vi kom inn til hytta sto det stort skilt på døra at hund var forbudt. Det skiltet hang på alle hyttene. Måtte tilbake til resepsjonen for å høre hva vi nå skulle gjøre … men alt var helt greit. Bare å ta med Jonas inn. Litt rart. Spesielt om de også leier ut til folk som er allergiske. Kan jo faktisk ødelegge mye for andre dette.

Vi var på plass rett før 20 på kvelden. Da hadde kjøkkenet stengt, men vi fikk aller nådigst lov å bestille en pizza og ta den med til hytta. Det var en utrolig god pizza! Etterpå hadde vi litt snacks på verandaen før sengetid.

Jeg har ikke bodd på campinghytte på 34 år! Så dette var nesten en ny opplevelse. Ganske fornøyd med denne jeg, sykt enkel, men god seng, egen do og fine omgivelser. Pris 598 pr. natt. Dusj og varmt vann i fellesanlegg.

Dagen etter kjørte vi til Dyranut. Her parkerte vi bilen, og sala opp Jonas som bar på sin egen mat. Sekkene våre var blytunge! Drømmemannen trodde jo i sitt stille sinn at han bar på 10-15 kilo mer enn meg, og skjønte vel ikke helt hvorfor jeg klaget litt på vekta. Dagen etter fikk vi veid, vi hadde med bagasjevekt for å være sikker på at Jonas fikk like mye i hver sekk nemlig. Og vettu, det viste seg at vi bar like mye! 21 kilo! Men da var det jo litt for seint å gjøre noe med det.

Det starta fint, til tross for tung sekk. Fantastisk natur og flott terreng. Men så fikk altså reisefølget mitt for seg at vi skulle gå ut på dette han trodde var en traktorvei … og det var en gedigen tabbe! Vet ikke helt hva som gjorde at han ville ut her, redselen for å gå seg vill eller noe. Det nytta ikke at jeg sa at turstiene var godt merka med T-er på steiner og skilt i kryssene. Jeg har jo såvidt vært på slik tur før, på midten av forrige århundre en gang. Veien vi kom ut på var en fullt kjørbar vei som førte oss inn til Trondsbu turisthytte. Vi skulle forsåvidt dit, men ikke akkurat på denne endeløse landeveien som bukta seg som en slange innover vidda!

Jo mer vi gikk jo surere ble jeg. For noe så lite motiverende å på en vei der vi likegodt kunne ha kjørt skal du lete lenge etter! Vi gikk og vi gikk, og etterhvert var jeg så forbanna at både skilsmisse og drap til stadighet dukka opp som lure løsninger i hodet mitt. Sur, sinna og sulten, med alt for tung sekk og en dust til mann altså. Det kunne ikke bli stor verre akkurat der og da.

Mat – hjelper for det meste! REAL turmat gav oss en real overraskelse. Det smakte godt, var mye og metta noe enormt. Jeg klarte bare halvparten. Det var da vi fant ut at all den andre middagen vi drassa på bare kunne ha blitt hjemme.

Åtte timer etter vi begynte å gå var teltet satt opp. En lang dag nesten uten pauser. Vi var slitne og litt småsure. Og da kvelden kom, kom også myggen. Store som spurver! Så det endte med at vi la oss lenge før sola hadde tenkt å gå ned.

Utpå natta ble vi klar over tabbe nummer to. Alt for tynne soveposer! Jeg har aldri vært så kald i hele mitt liv! La meg med ullundertøy og sto opp igjen på morrakvisten påkledd det meste av det jeg hadde med meg i sekken. Og det var ikke så mye, men det eneste som lå igjen var et par truser og regntøyet. Aldri har jeg vært så nærme å fryse ihjel! Angra bittert for at jeg lot den andre, tykkere, soveposen bli igjen hjemme! Var iskald langt inn i skjelettet. Og det var kanskje ikke så rart, for yr meldte tre grader! Jeg tror de glemte å sette en minus foran …

Morgenstund har gull i munn. Eller kanskje ikke … Jeg sov omtrent to timer denne natta. Enda jeg lå ganske godt på det oppblåsbare liggeunderlaget. Det var faktisk mye bedre enn det så ut som. Men Jonas lå helt utenfor, siden teltet var så mikroskopisk, så jeg måtte jo holde et øye med han gjennom natta. Trodde jeg. Dermed nekta jeg å lukke igjen den ytterste teltåpningen, og inn til sovekabinen dro vi bare igjen myggnettingen. Så der risikerte vi omtrent livet for at jeg skulle være sikker på at bikkja overlevde natta under åpen himmel “aleine” på Hardangervidda. Så veldig mye varmere hadde det nok ikke blitt om vi hadde lukke igjen alt, men noe hjalp det. Det fant jeg ut natta etter.

Vi la en liten slagplan over frokosten som ble inntatt sittende i gresset. Stolene vi hadde tenkt å ha med ble nemlig igjen i bilen. Heldigvis. For det var jo tungt nok uten 5-6 kilo til å drasse på. Vi ble enige i å ikke gå så langt før vi tok pauser. Ta en lang lunsjpause midt på dagen. Jeg måtte si ifra at jeg trengte pause før jeg ble grønn i trynet … og det gikk veldig greit denne dagen faktisk. Været var fantastisk! Sol fra blå himmel og veldig varmt. Merkelig at det er så stor forskjell på natt og dag midt på sommeren.

Vi bor i et flott land. Naturen er ubeskrivelig og det er fantastisk deilig å være sånn på vidda bare omgitt av stillheten. Sånn for normale folk da. Jeg drasser jo alltid rundt på dette bråket inni hodet mitt, så den biten merka jeg ikke så mye til. Tenk så digg det hadde vært om jeg også kunne opplevd en liten time med bare stillhet. Det står høyt på ønskelista …

Vi gikk en time, tok en liten pause. Gikk en time til og tok en lang lunsjpause. Traff noen få andre folk, men det var ikke akkurat overbefolket der inne. De vi snakket med var bare på dagsturer. Vi så et annet par som slo opp telt denne dagen. Ganske mye yngre enn oss. Så jeg vet ikke jeg, teltlivets gleder, er det bare skryt eller?

Fortsettelse følger …

18 kommentarer
      1. Hihi … så gøy å høre. 😀 Nå er fortsettelsen her. Overskyet på hytta i dag, så da fikk jeg litt tid til bloggen igjen.

    1. Du verden så tøffe dere er 😀 Imponerende herlig å legge ut på en sånn tur. Du beskriver det sånn at man får en følelse av å være med på turen. Nesten sånn at jeg blir litt sur på deg for at det ikke er videosnutter av enkelte hendelser 😀 Jeg bare aner at et groms av følelser får utløp og lufta seg i den klare og herlige fjell lufta 😀 Lykke til videre 🙂

    2. Flinke, flinke, flinke Jonas og dere 😀 Jonas må vel bare ha syns det var himmelsk godt å ligge ute under åpen himmel selv med bare tre (minus) grader om natten? Disse hundene har vel pels skapt for det? <3

      Og ja, man lærer- forhåpentligvis- av feilene sine til neste gang og da tenker jeg teltopplevelsen blir enda bedre 😀

      Morsomt skrevet var det også 😉

      1. Takk, takk. 🙂 Jonas liker å ligge ute ja. Han ligger ute her på hytta. I hundegård rett utenfor soveromsvinduet vårt. Han er litt pingle skjønner du, veldig skeptisk til nye ting. Og han kunne jo ikke vite hvor vi ble av når vi krøyp inn i denne rare teltgreia. Han ble vel bekymret for at vi ikke skulle komme ut igjen. 😉

    3. Så flott neste tur kommer til å bli med all den erfaringen deres! Man trenger ikke være ung og dum for å gjøre dumme ting. Men hvordan skal man vite når man aldri har prøvd før? Synes du var tøff jeg som la ivei innover med sekk og telt. Jeg har planer om en sånn tur, men må vente til Bella blir voksen først.

      1. Neste tur ja, den blir nok helt toppers. Kanskje vi til og med kan få det varmere om nettene. 😉 Jonas storkoste seg, men han likte ikke at vi lukket oss inn i teltet på kveldene. Det var skummelt det!

      1. Haha … ja, sekken min var “bare” 15 kilo sånn i utgangspunktet. Men så skulle alle disse tørrvarene oppi, turmaten og greier, og de veide jo nesten ikke noe. Sa drømmemannen. Vet ikke helt hva vi kunne ha etterlatt. Alt turutstyret trengte vi jo. Soveposene er supertynne, lette og ISKALDE! Teltet er mikroskopisk og veldig lett. Og klær hadde vi jo bare tatt med til et skift. Ikke noe unødvendig dill altså.

    4. Jeg synes du er veldig tøff! Jeg hadde aldri gått tur med 20 kg på ryggen! Aldri i livet!! 😀 Men DNT-hytte med liten sekk, ja takk 😀

      1. Ja, vi hadde besøk av et vennepar her ute på hytta, som er veldig aktive i DNT. De går på turer og er med på dugnader. Max 10 kilo i sekken, sa de. Men da hadde vi jo ikke fått med oss noe. 😉 Jeg tror ikke de hyttene er noe for meg egentlig. For mye fremmede folk for tett. Og sove sånn sammen med en hel gjeng jeg ikke kjenner det går ikke. Dessuten kan vi jo ikke ha med Jonas der. Han kan ikke bare bindes utenfor og forlates lissom.

    5. Dette er sånne ferieturer jeg husker jeg og familien var på da jeg var barn, men så ble det hytte å standarden gikk bare oppover og oppover….. Man kommer jo veldig tett på naturen og opplevelsene, så sånn sett er jo dette en perfekt måte å ferie på 😊 Blir spennende å følge dere videre. God tur.

      1. Jeg har aldri vært på sånn da jeg var barn. Vi hadde jo hytta da også, så vi var her. Uansett årstid. Likte meg greit i teltet jeg. Bortsett fra at det var sykt kaldt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg