Trapper til besvær

God formiddag. Ja, i dag starta min dag supertidlig, til meg å være. Jonas maste sånn, ikke nok med at han hadde dritt på gulvet i kjellerstua da drømmemannen sto opp. Han fortsatte å pipe, så jeg måtte bare komme meg ut av dyna – klokka 6!

Han er jo vant til å være ute. Masse. Og han liker ikke å gjøre fra seg i hagen. En driter jo ikke i sitt eget reir vettu, og hans reir er tydeligvis veldig stort. Men når det går så langt at han ikke klarer å holde seg lengre, så er det ingen vei utenom. Og denne bikkja bjeffer og gnelder jo ikke. Selv ikke når han skal ut. Han står sikkert foran døra og sier pip, som han pleier. Sånn i kor med fuglene på utsiden. Og det pipet hører jo ikke jeg når jeg sover. Enda jeg har døra åpen inn mot kjellerstua. Bare for å få med meg alt om det skulle skje noe med han. Eller slippe å ligge og lytte halve natta, fordi døra er lukka. Dødfødt altså. Håper virkelig ikke dette er slik vi skal ha det i seks uker fremover.

I går klarte han å komme opp trappa! Først da vi spiste middag, da pleier han jo å ligge på kjøkkenet faktisk. Han er jo ikke noen stille hund i å ha i hus, en hører når han kommer for å si det sånn, men i går må han virkelig ha anstrengt seg for å luske seg opp trappa. Plutselig kom han inn kjøkkendøra, litt skamfull og flau. Smygende langs bakken på en måte, så langflat som bare en leonberger kan bli. For han hadde jo fått beskjed om å være nede, og visste veldig godt at han gjorde noe galt! Men han vil jo bare være sammen med oss, i den etasjen vi oppholder oss i. Det er jo det han er vant til.

Senere på kvelden klarte han trappa ute i hagen. Så nå har jeg satt stengsler foran både her og der. Han har allerede forsøkt seg nede i kjellerstua, men da styrte han så fælt at det ikke var noe problem å høre, så jeg fikk stoppa han før han kom så langt.

Må være disse smertestillende som virker veldig godt. For han ser ikke ut som om han forstår at han er syk lengre. Han vil plutselig gjerne på tur, han blir overlykkelig når det kommer noen, og han trekker seg ikke unna lengre. Lurer på hvordan det skal gå når vi skal slutte med tablettene igjen.

Det er snart helg. Sørlendingene venter på den store sommervarmen som er meldt. Vi skulle vært på hytta, men nå ble det jo ikke helt som vi hadde planlagt. Så her får vi bare ta en dag av gangen en stund fremover. Det er jo slik en burde ta hele livet egentlig, for da slipper en å bli så skuffa og lei seg når alt faller sammen.

6 kommentarer
    1. Jepp, en dag av gangen 🙂 Mamma sa alltid det. Og hun visste. Levde siste årene med kreft. Man må ta en dag av gangen, og så smilte hun. Og gjorde hver dag så god som mulig 🙂

      1. Ja, jeg skulle ønske jeg var litt flinkere på det der. Men øvelse gjør mester. Ikke sant? Så snart blir jeg sikkert litt flinkere jeg også.

    2. godt tablettene gir ham bedre dager med mindre smerter da,jeg skjønner jo ham jeg ,jeg har jo også fått beskjed om å være mye i ro i 3 mnd ,men det skjer ikke ,er ikke laget for å være i ro så lenge jeg

      1. Ja, du klarte nok ikke å holde deg så veldig rolig nei. Jonas derimot har klart det veldig bra. Han lever og har det bedre, uten medisiner. Men vi har ikke testa ut hvordan han fungerer på tur enda. Så vi får bare vente og se.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg