Så god som ny

Den siste uka har jeg hatt prosjekt vaske sofaputene. Av med alle trekkene. I vaskemaskinen i fem omganger. Ikke stappe for mye inn på en gang, for da kan det bli skjolder. Lufttørke. Og så på med dem igjen. Puuuh! Det var litt av en jobb. Aller første gang jeg har vaska disse trekkene i maskinen. Ellers har jeg bare gått over med en fuktig klut. Men nå skulle det altså en skikkelig vårrengjøring til her. Og den har ikke vært så rein siden den var ny. Det er jeg helt overbevist om.

Sofaen er fin den. Bortsett fra ryggputene. Vi har angret oss mest ihjel for at vi kjøpte en med løse puter. Den er jo mye koseligere sånn å se på, men for noe dritt! Innmaten klumper seg, og det er umulig å få det til å se ut som en pute etter noe år. Da jeg tok ut originalfyllet nå så det ut som en ball. Helt uformelig.

Jeg har forsøkt å bytte det ut med dunputer. De koster jo en formue, så måtte ta litt av gangen. Men ikke en gang det funker. De blir jo alt for flate når du lener deg mot dem! Og jeg har forsøkt å kjøpe tre forskjellige plasser. Like mislykka alt sammen.

Nå var det tid for å prøve noe annet. Tok fyllet fra ei av originalputene og blandet med fyllet i ei halv dunpute. Stappa alt oppi det billigste putetrekket jeg fant på Ikea, med glidelås vel og merke, og putta dette inni originaltrekket til sofaen. Du vet, jeg kan jo ikke sy, og ikke har jeg symaskin heller, så dermed måtte det bli noe ferdigkjøpt.

Jeg er spent på hvordan dette kommer til å oppføre seg etter bruk. Men det tar vel en stund før vi finner ut det, for vi sitter omtrent aldri i den sofaen. Foreløpig er det bare fire puter som er blitt “nye”. Verken dunputene eller de originale innleggsputene gikk det jo ikke an å åpne, derfor måtte jeg ha noe nytt som innerpute. Forhåpentligvis vil denne her holde fasongen bedre enn forgjengeren. Og blir den litt slapp og nedsunken så kan jeg jo bare ta den ut igjen og fylle på mer.

Var inne på tanke på å kjøpe nye ryggputer. Store, faste. Men det hadde kosta 6000! Så droppa det.

Vet du forresten hvor mye dun/fjær det er i ei dunpute på 60×60 cm?? Jeg kan fortelle deg at det er SINNSSYKT mye! Og jeg hadde det ut over halve stua en liten stund der. Klippa opp trekket og så letta det bare. Var jo bare min feil egentlig, for hadde impregnert de putene vi sitter på, så her var det gjennomtrekk. Det er da det er greit med støvsuger …

Ønsker deg en fin søndag. I dag skal vi faktisk menge oss med to andre mennesker. Om det er lurt eller ikke, vel det får tiden vise … men uansett blir det godt for psyken! Vi ble invitert til middag hos sønnen min og samboeren, og skal for aller første gang se hvordan de har fått det i det nye huset. Gleder meg til det, og gleder meg til å se de, for det er sykt lenge siden nå. Men før det må vi vel ut å bevege oss litt. Ha det fint så lenge!

Den dagen …

… da smilet gikk nesten helt rundt! Jeg er helt overbevist den dag i dag at jeg var verdens lykkeligste person akkurat da. Og egentlig føler jeg meg slik sammen med drømmemannen min fortsatt. Verdens lykkeligste. For på dette punktet i livet har jeg vært heldig, og jeg setter utrolig pris på at han ville ha akkurat meg. Jeg gleder meg hver dag til han kommer hjem fra jobb, og jeg koser meg når vi sitter helt inntil hverandre om kveldene og ser på tv. For det gjør vi fortsatt. Enda sofaen er kjempediger så vi kunne hatt hver vår ende med god plass til beina på sjeselongene.

Jeg trodde jo det toget var kjørt. Etter skilsmissen fra pappa’n til mine barn hadde jeg ingen forhåpninger om å finne kjærligheten igjen. Etter et forsøk gadd jeg ikke det noe mer. Selv om jeg alltid har tenkt at det ikke kun er en Mr. Right der ute til hver av oss, så var jeg helt sikker på at dette ikke gjaldt meg. Jeg var jo allerede blitt dumpa to ganger, jeg var ikke godt nok, så hvorfor skulle noen ha lyst til å være sammen med meg? Dessuten er det jo måte på hvor mange frosker en orker å kysse i håp om at de skal forvandle seg til en prins. Og jeg er jo som kjent ikke av den tålmodigste typen …

Men plutselig var han der. På nettet. Det fantes ikke så mange apper i 2007, som kunne plinge og fortelle deg at nå var du i nærheten av en som matchet. Men dating-sidene florerte. Praktisk og greit for de som hadde et lite håp om å finne en ny livsledsager, og av en eller annen grunn ikke gadd gå på byen for å lete. Eller ikke kunne av mer praktiske årsaker. Som for eksempel alle de mannfolka som allerede hadde både kone og barn hjemme, og absolutt ikke gikk av veien for et lite eventyr uten forpliktelser. Dermed ble synet mitt på menn enda mer svekket enn det allerede var. Hvem trengte vel slike egoistiske drittsekker i livet sitt?

Han dukket opp som en veldig upersonlig profil. Uten bilde. Noe som var helt typisk for en gift mann. Så derfor scrollet jeg bare forbi. Likevel ramla jeg inn på siden hans igjen, gang på gang. Leste ordene, tror faktisk jeg kunne de utenat. Han hadde skrevet noe som rørte meg langt inni sjelen. Forferdelig synd at jeg ikke tok screenshot av det der. Det var uhyre sjeldent vi var på nett samtidig, og da det endelig skjedde fant jeg fort ut at han var verdens treigeste på tastaturet. Det var jo faktisk helt umulig å holde i gang en chatt. Det var nesten så jeg lurte på om han ikke var helt god. Å prate i telefonen var vi ikke så interessert i noen av oss.

Plutselig gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Sa jeg skulle ut med bikkja, og inviterte han med på tur. En mann jeg aldri hadde sett eller snakket med … sykt sprøtt til å være meg. Jeg er ganske overbevist om at jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket!

Femten minutter senere sto han utenfor døra mi. Høy, passe mørk, sykt breiskuldra. Stor og trygg. Og på hvite lave Adidas-sko! Klar for å gå en tur i skikkelig sørlandsk slush-føre. Jaja. Alt kunne jo ikke være perfekt. Men det føltes som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Veldig rart. Vi gikk tur hver dag den uka, jeg jobba kveldskift og han slutta klokka to, så vi rakk å møtes mellom der. En uke senere var vi på kino, og så gikk alt veldig fort … noen måneder etter hadde han solgt rekkehuset sitt og flytta inn til meg.

Vi giftet oss hos byfogden et år etter. Det er 12 år siden i dag. Jeg, som aldri skulle gifte meg igjen, sto plutselig der foran en dommer og gliste fra øre til øre. Jeg som har ledd av uttrykket å sveve på ei rosa sky … gjorde nettopp det. Jeg svevde regelrett inn på dommerkontoret og kom ut igjen som Fru H. Vi hadde middag sammen med våre aller nærmeste på en restaurant på Fiskebrygga, og kaker og kaffi hos svigers. Faktisk før middagen, på grunn av litt dårlig planlegging ble det bare sånn. Dagen etter svevde vi videre til Thailand, ikke på skya vel og merke, men i et fly. Og vi hadde den mest perfekte bryllupsreisa du kan tenke deg.

Jeg landa jo litt etterhvert. Og fant da ut at det å skifte etternavn var veldig lite gjennomtenkt. Det der var jeg faktisk alt for gammel til. Så et snaut år etter var jeg igjen den jeg hadde vært før jeg gifta meg. Bare i en mye lykkeligere versjon. Det hadde nok kanskje ligget litt i bakhodet, for jeg hadde ikke fått forandra verken bankkort, pass eller førerkort. Og et navnebytte da var jo superenkelt. Bare sende en melding til folkeregisteret, og fire dager etter var det ok. Det skjedde så fort at jeg ikke en gang rakk å informere drømmemannen før det var gått gjennom. Jeg tror han ble litt skuffa …

Årene har virkelig flydd avsted. Vi har opplevd så mye fint sammen. Men livet har også gitt meg noen slag i trynet. Ikke alt gikk som planlagt, det gjør jo sjeldent det. Hadde jeg ikke hatt denne flotte, trygge drømmemannen ved min side så vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått. Han har nok vært redningen min, de gangene jeg faktisk har hatt lyst til å gi opp.

Jeg elsker deg Terje, og er så utrolig takknemlig for det vi har sammen.

Coronalufting

Første turen i april gikk til Hamresanden. Tenkte kanskje at det ikke var så mye folk der litt seint på ettermiddagen en helt vanlig onsdag, men da tok vi feil! For her var det faktisk reine folkevandringa. Ser ikke akkurat slik ut på disse bildene, men om du tenker deg litt om så har jo jeg sjeldent bilder med folk på. Ikke en gang fra de forskjellige feriene vi har vært på. Folk ser jeg stort sett på som forstyrrende elementer på bildene, så akkurat på det punktet er jeg godt utstyrt med tålmodighet og venter til alle er gått forbi …

Hamresanden ja. Ikke ofte vi går her. Det er liksom litt for kort for meg. Men Jonas vettu, han sliter enda etter den sykt lange søndagsturen vi hadde. Han har ikke spist på tre dager og er så stiv og støl at han nesten ikke kan gå. Vi har bare vært på ekstremt korte turer denne uka, og han har til og med fått massasje så han ikke skal stivne helt. Det er utrolig hva man gjør for de en er glad i!

I dag ser det heldigvis ut til å være bedre. Han løp faktisk litt i Grønndalen og da vi kom hjem kunne han ikke få i seg maten fort nok. Det er rart med det, jeg blir jo vanvittig bekymret når bikkja ikke har det bra. Skulle nesten tro han var ungen min.

Ser flott ut på disse bildene. Men sannheten er at det var grisekaldt! Slik er det i dag også. Det blåser så jeg nesten er redd taket skal lette. Bare liten kuling, men det er ikke en eneste lun krok å finne her hos oss.

Vi gikk forbi en venninnegjeng på en benk. De så ikke ut som de var bekymret for corona-smitte i det hele tatt, der de hadde klumpet seg sammen seks stykker som om alt var helt normalt. Det var langt fra en meter mellom dem! Det er da jeg lurer på om det bare er meg det er noe galt med. Som ikke omgås noen. Ikke en gang de aller nærmeste. Det er jo også litt rart, for jeg pleier aldri å være bekymret for å bli smitta av noe, men er nok mer redd for at jeg kan smitte andre.

Kjenner det sliter litt nå. Å ikke se noen andre enn drømmemannen. Jeg kjeder meg noe sykt og har mista lysta på alt. Sitter litt apatisk her igrunnen. Tenker på alt jeg kunne, burde og skulle ha gjort. Men likevel skjer det ikke en dritt. Jeg scroller opp og ned på mobilen og leter etter corona-nyheter, nye tall, nye pressekonferanser. Sluker både det som skjer her i landet og også resten av verden. Det er skremmende og uvirkelig. Faktisk noe av det skumleste jeg har vært med på.

Det blir lange dager. Men det aller merkeligste er jo at når fredagen kommer, så kan jeg ikke helt fatte hvor resten av uka tok veien.

I går hadde jeg egentlig tenkt å gå til byen. Men så kom følelsen av at jeg gjorde noe kriminelt, så dermed droppa jeg det, som den lovlydige borgeren jeg tross alt er. Hadde jo ikke noe veldig prekært å ordne der, det hadde bare vært så godt å se noe annet. Se at det fortsatt beveget seg noen mennesker der ute …

Fin torsdag til deg. Hvordan takler du igrunnen denne nye hverdagen vår?

Ukas ord # 14 – händer

Händer … er ukas ord hos Susanne. Og det fins vel neppe noe søtere enn slike hender som hører til et lite barn eller barnebarn. Så det ble mitt bidrag til ukas ord.

Jeg håper dere har det bra alle sammen. Heldigvis begynner jeg å føle meg bedre for første gang på mange, mange uker. Og det er jo en lettelse, selv om jeg ikke akkurat kommer til å forandre på hverdagen av den grunn. Jeg synes dette viruset er skummelt, og menger meg ikke med flere enn nødvendig. Det vil si mannen, og de vi eventuelt måtte passere når vi er ute og går tur.

Ønsker deg ei fin uke.

Veldig lang og variert søndagtur

Så var nok ei flott helg over. Lørdagen forsvant kjapt her, egentlig til å gjøre reint og bytte dekk på bilen. Så dermed måtte vi konsentrere oss om tur på søndagen. Da ble det både langt og bratt. Hele fem timer tilbragte vi i Søgnes villmark.

Svensheia heter området. Vi fant egentlig hver vår tur, men jeg fikk trumfa gjennom den lengste. Hurra!! Du vet, vi er ikke helt enige i hvor lang en lang tur skal være, drømmemannen og jeg. Men denne ganga fikk jeg viljen rett og slett. Hele 13,4 kilometer var den oppgitt til. Men vi tok oss noen avstikkere på veien, så vår tur ble drøye 17.

Linnåsvarden markerer grensa mellom Søgne og Songdalen. Denne heia ligger nord for Tangvall og vest for Brennåsen og Greipstad. Heia er tilgjengelig fra nær sagt alle kanter. De mange turstiene i området går opp til dette markante utsiktspunktet.

På toppen var det selvsagt ganske folksomt. Men disse folkene kom jaffal ikke samme vei som oss. For det var ikke mange vi så på vår vei, verken opp til toppen eller videre tilbake til utgangspunktet. Og godt var det.

Linnåsen ligger ved Torjusheia naturreservat. Vegetasjonen her er rik og gammel og hensikten med reservatet er å ta vare på planter, trær og dyrelivet i dette området.

Utrolig flott her! Og stier både på kryss og tvers, så her slapp en å gå i kø. Ingenting er jo bedre enn det, spesielt ikke nå, i disse corona-tider. Tror ikke det var et underlag vi ikke har gått på i løpet av denne søndagsturen. Det eneste måtte være at vi ikke forsøkte å gå på vannet …

Det var mye opp og ned. Og det var tungt. Jonas (bikkja) er helt utslått i dag. Han hadde ikke mye lyst å gå på morraturen i dag morges. Jeg tror faktisk han må få lov å hvile resten av dagen, så får vi håpe han er bedre igjen i morra. En del av turen fant vi ut av vi sannsynligvis gikk bak noen som hadde ei tispe i løpetid med seg. For han ble jo helt totalt idiot! Pusta og peste og var helt døv for det vi sa. Vi hadde rett. Da vi var på vei opp til toppen traff vi hunden og eierne, men heldigvis gikk de ikke samme vei som oss videre. Så da ble Jonas igjen det koselige turfølget som vi er vant til.

En del av turen var vi innom Tinntjønnløypa. Her har vi vært tidligere. Etter et tips fra en instagram-venn jeg har. Det var også hos han jeg fant bildene fra denne toppturen. Jeg følger mange turfolk på instagram, og finner veldig mange ideer til turer både i nærområdet og litt lengre vekk på den måten.

På vår tur gikk vi tett innpå anleggsområdet til den nye E39. Både på vei opp og på vei tilbake. Det var jo ikke spesielt fint der, så den som har lagt ut turen på ut.no har vel muligens laget ruta før det ble en diger steinhaug der. Bilder av det hopper jeg glatt over, for en stein er en stein, og ser vel likedan ut uansett hvor den befinner seg.

Flott søndagtur for de litt spreke. Jepp, måtte bare si det selv. Det var riktignok en veldig koselig tur, men ikke bare en kosetur, om du skjønner hva jeg mener. Vi hadde med oss både mat, vann og kaffi/te, og tok to små pauser i løpet av disse timene. Kanskje mest på grunn av bikkja, for det er muligens ikke helt normalt å dra med seg en 84 kilos tung hund på en slik strabasiøs tur. Selv om han burde være vant til slike ting nå, etter å ha bodd sammen med oss i over fire år. Han går jo glatt ei mil rett som det er, men da er vel terrenget ikke fullt så ulendt som det var på denne turen.

Det er skikkelig digg at våren er her! Selv om den kom med en litt merkelig bismak som har fått navnet Corona-pandemien. Krysser fingrene for at det normaliserer seg etterhvert, selv om jeg er ganske sikker på at det kommer til å ta veldig lang tid dette.

Formen er bedre og sola skinner

Hei der ute. Etter et par dager og netter helt på bånn er formen igjen oppadgående. Veldig merkelig dette her, at jeg ikke bare kan bli frisk igjen. Sånn mer enn en dag innimellom …

I dag tok Jonas og jeg en tur til museet. Det er ca. 7 kilometer herfra, så det ble jo noen skritt det i det fine vårværet. Det var en enveistur, for drømmemannen kom og henta oss da han var ferdig på jobb. Og det var sikkert like greit. For jeg følte meg ikke så veldig pigg lengre akkurat da.

Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg hadde tenkt å spise den medbragte lunsjen i Setesdal. På ei gammel trapp eller noe sånn. Men der var porten stengt med en diger hengelås, så dermed skar jo det seg. Vi får ta det en annen gang …

Gammel kjærring mot gammel kledning. Fint når det står i stil vettu … Skulle ikke tro at jeg nesten just hadde både klippa og stripa håret. Men dette er altså tursveisen! Selv om jeg egentlig alltid ser sånn ut. Stadig på tur jeg vettu!

Veldig viktig med påfyll. Hvis ikke er det ikke så lett og opprettholde pissinga hver gang han kommer over plasser der noen andre har vært før han. Og akkurat det er visst litt av vitsen med å leve, om en er en hannhund vel og merke. Såpass har jeg skjønt etter fire år med denne hårdotten. Det aller beste med å drikke vann ute er om han kan stå med alle fire labbene godt planta i det samme vannet, mens han drikker. Enda bedre blir det om han kan gå litt frem og tilbake, så jord og grums flyter opp og blander seg med litt medbragt pels. Der har du oppskriften på sabla godt vann, i tilfelle du har lyst til å prøve det. Jeg er nesten overbevist om at det kan måle seg med årets første utepils på Fiskebrygga. Forskjellen er bare det at den derre pilsa må vi se langt etter denne våren.

Håper du har hatt en fin dag. Jeg er ganske så fornøyd med min. Så nå krysser jeg bare alt jeg har, og håper dagen i morra også blir ganske levelig. For nå er jeg skikkelig lei av å gå rundt og være halvsyk og helsyk omtrent annenhver dag. Fibrokroppen og bråket i hodet er det jo ikke noe å gjøre med, men jeg har i grunnen nok med det. Trenger egentlig ikke mer.

Når du ikke helt får bestemt deg …

… så kan det fort ende opp slik! Fire påbegynte prosjekter i løpet av helga. Eller prosjekt og prosjekt. Tre av de er jo bare en klut da. Eller en prøvelapp, for å finne ut hvilket mønster jeg skal strikke på et teppe. Det er lissom litt greit å øve seg på en liten firkant først, for å se om det er greit å huske for ei med tinnitus på full guffe. Ikke veldig lett å konsentrere seg da, skjønner du.

Den tinnitusen er sykt plagsom for tia. Men det kan ha en sammenheng mellom alt tankespinnet som foregår oppi toppetasjen her. Jeg tenker og grubler. Er litt redd. Savner alle barna og barnebarna våre. Svigers. Og de vi ellers kunne vært sammen med. Jeg er ikke så redd jeg skal bli alvorlig syk. Egentlig. Jeg er kanskje mer bekymret for at jeg kan smitte noen, sånn uten å vite om jeg har viruset. Og det er jo ikke godt å vite, når en ikke blir testet. Faktisk sliter akkurat den tanken veldig på meg.

Jeg har jo vært syk i tre uker allerede. Litt opp og ned, i dag var det veldig ned. Feber og skikkelig vondt i hodet. Men nå har jo pollensesongen starta for fullt også. Så når jeg er ute virker jeg sykere enn sykest, der jeg snufser og nyser, mens øynene svir og renner. Det er jo så vidt jeg tør gå utforbi tomta her i redsel for at de jeg treffer på tror jeg er ute etter å smitte andre bevisst.

Problemet er bare det at en skal ikke tro, en skal vite, sa alltid min far … og akkurat nå vet jeg ingenting. Like lite som styresmaktene i landet vårt faktisk. Det er bare det at de er veldig flinke til å beholde roen. All ære til de for det.

Hvordan har du det?

Ukas ord # 13 damm

 

Ny uke … fortsatt begrensede muligheter. Ukas ord er det heldigvis ingen begrensninger for foreløpig. Og her kommer mitt bidrag til DAMM. Hvordan andre løser det kan du se på siden til Susanne.

Som de fleste ord har også dette flere betydninger. Som for eksempel min løsning, en damm for å holde vannet vekk, eller en demning som vi ville ha sagt her i Norge. Akkurat denne demningen finner du på veien over Brokke/Suleskard. Og vil du se flere bilder herfra kan du klikke deg inn HER. Jepp, bildene kommer litt hulter til bulter, men slik ble det da vi fikk ny bloggplattform her. Lite jeg kan gjøre med det, om jeg ikke velger å redigere alle innleggene mine. Og det blir litt vel mye jobb etter å ha blogget i cirka 10 år.

DAMM kan også bety for eksempel: vattensamling, bassäng, plaskdamm, pool, reservoar, göl, tjärn.

 

Dermed drister jeg meg til å bidra med enda et bilde her. For så glad går det altså an å bli i et bittelite plaskebasseng om en bare er ett år. Dette er bonusbarnebarnet mitt, som snart blir sju. Så det er jo en stund siden bildet ble tatt.

Jeg venter spent på nyhetene her. Må jo vite om alt fortsatt kommer til å være stengt og strengt fremover. Noe jeg tror det kommer til å bli. Kanskje enda strengere enn det har vært de to siste ukene. For mange driter jo i retningslinjene og gjør som de vil uansett. Og da hjelper det jo ikke. Noen må lissom ha det inn med teskjeer …

Håper du får ei fin uke der du er.

Frodiths lille fargeutfordring – gul

Arkivbilde. Og den tredje fargen i Frodiths fotoutfordring er GUL, som du kanskje forstår. Har ikke vært så mye gult å finne der jeg har vært i det siste. Bortsett fra noen få krokus og en falleferdig låve som ikke tok seg så fint ut på bildet som jeg hadde håpet. Men jeg har både vært ute, og vært på jakt etter det perfekte gule motivet. Bare så det er sagt. Og akkurat nå kom jeg altså på den gule sykkelen jeg har stående i hagen, men nå er det for seint å forevige den, for der ute er det mørkt som i en sekk!

Jeg endte derfor opp med et minne fra 2018. Tidenes sommer vettu, den sommeren da vi bodde på hytta i hele tre måneder, og egentlig ikke trengte å ha på klær i det hele tatt. Jeg elsker lykter og lys i alle slags fasonger, og er veldig glad for alle disse fine billige de selger sånn rundtforbi. Disse to kosta 100 kroner – til sammen.

Vi har hatt nok en fin vårdag. Kanskje litt mye vind og temmelig surt om en skal være litt pirkete, men det regner jaffal ikke! Jeg har jobbet litt i hagen, pluss stabla et halvt mål ved sånn cirka, for drømmemannen har nemlig kutta ned ei eik utenfor. Skulle tatt ei stor furu, men denne her måtte visst først bort. Så da ble det sånn.

Tur til Marivold i Grimstad

På ei halvøy midt i Grimstads skjærgård finner du Marivold Camping. Nå er jo ikke vi akkurat noen campingmennesker, men vi har kjørt forbi her flere ganger – i båt. Denne ganga tok vi beina fatt. Ja, altså ikke helt hjemmen fra til Grimstad, men rund i området ved campingplassen. Nydelig vær som du ser, men ganske mye vind når vi kom rundt på andre siden.

På toppen av Rossekniben var det flott utsikt til alle kanter. Men her krydde det av unger og mødre, så det ble dårlig med bilder derfra. Kanskje en annen gang … Området vi gikk i finner du på dette kartet, sånn i tilfelle du har lyst å ta turen selv en gang.

Er det ikke bare fantastisk? Jeg simpelthen elsker de turene der vi kan gå langs sjøen, skue utover og høre bølgeskvulpet. Men det er også da jeg savner båten aller mest. Så en eller annen gang i dette livet skal vi nok få oss en båt igjen. Tror nesten drømmemannen savner den mer enn det jeg gjør. Han sitter jaffal og drømmer seg bort i alle annonsene på finn. Og “drømmebåten” blir større og større for hver måned, så om han skal få den drømmen oppfylt så trenger vi betraktelig mer enn 55 kroner i lottogevinst!

Etter å ha forsøkt oss på et fotoshoot gikk vi videre langs kanten av sjøen …

Det ble ikke så langt. Snaue fem kilometer i dag. Men helt greit med slike småturer innimellom, selv om jeg aller helst vil gå minst dobbelt så langt når jeg først er i gang. Drømmemannen er jo ikke helt der! Og om jeg forsøker å lure inn en omvei eller tre på den avtalte runda, da blir han skikkelig gretten altså, så jeg forsøker å unngå slikt.

Håper du er frisk og oppegående, og har funnet på noe koselig i dag.