Ei helt egen hule …

… er slett ikke å forakte. Og det var akkurat det de fikk, barnebarna som har vært på besøk her hele helga. Jeg håper de har kost seg like mye som jeg har gjort. Vi har nemlig “bygd” hytte på loftet over carporten. Det er lavt der, ikke for voksne til å stå oppreiset, men det er altså en helt fantastisk flott plass å ha egen hytte.

Det er egentlig bare en bortstuingsbod. Her ligger alle putene til hagemøblene og den store pallesofaen som jeg ikke har lengre, pluss litt av hvert annet … søppel. Så nå fikk jeg rydda i samme slengen! Alt som er igjen er puter, pledd og madrasser og nå har jeg lovet ungene at det skal stå urørt til de kommer tilbake neste gang. Vi kommer inn her via to lemmer midt på veggen. Siden daybeden står under/utenfor er det helt greit å klatre opp for både store og små.

I den ene enden ble det en liten sofa. Og i den andre enden ei skikkelig dobbeltseng. Etter at vi hadde hatt alt ute og børstet vekk støvet, støvsugd tak, vegger og gulv og til slutt vaska gulvet. Det er ikke isolert her, så jeg kunne ikke garantere at det var edderkoppfritt, men det sa jeg jo ikke høyt til 6-åringen som så gjerne ville sove her sammen med kusina på snart 11.

Og her tilbragte de to eldste hele natta! Akkurat som mødrene deres gjorde innimellom da de var barn. De hadde sovet kjempegodt og det var ikke kaldt i det hele tatt! Jeg hadde jo selvsagt lagt ut både ekstra tepper, pluss ei skikkelig god dobbel dundyne. I tillegg til at jentene måtte kle på seg litt før vi sa god natt. Men de hadde ikke trengt noen av delene … bare så jeg var klar over det. 😀

I dag har vi vært på en liten skogstur med Jonas. Både han og ungene fikk vassa og bada litt. De bildene får du kanskje se seinere, for nå skal vi avgårde og spise middag hos svigers.

Fortsatt god søndag. 

Den aller merkeligste bursdagsgaven

Ser du hva det er? Jo altså, det er et tannlegespeil. 😀 Om jeg har ønsket meg det? Egentlig ikke, men det ligger en hel liten historie bak denne greia her ser du … og om du leser videre så skjønner du kanskje tegninga.

Jeg var med mamma til tannlegen. Tror det var den aller første ganga jeg var der. Vet ikke om vi hadde skoletannlege da, for over 50 år siden, at det var grunnen til at jeg gikk sammen med mamma’n min. Uansett, jeg hadde absolutt ikke lyst til å åpne kjeften! For etter å ha sett mamma spytte blod etter rensing av tannstein så ville jeg jo selvsagt bare ut igjen derfra … Etter mye lokking, og til slutt en lovnad om at jeg skulle få et tannlegespeil om jeg var flink, så fikk de meg opp i stolen. Flink var jeg også, så alt gikk helt greit.

Men vet du hva? Jeg fikk ikke den speilen! Kanskje det er grunnen til at jeg aldri lover noe jeg ikke kan holde. For den skuffelsen jeg gikk ut derfra med vil jeg aldri påføre noen andre. Og det har jeg tenkt på innimellom, i alle disse årene. Tenk å love et barn noe sånt, og så bare drite i det. Fysj, så stygt gjort!

Dette fortalte jeg den eldste dattera mi. Og det satt tydeligvis sine spor … så ho hadde fått fatt i denne her, hos tannlegen. I tillegg hadde ho fått mast til seg en eske i en gullsmedforretning, som passa akkurat. Etter å ha fortalt denne triste historien til ekspeditrisen.

Så nå, et halvt liv etterpå, har jeg fått dette speilet … Var ikke det ganske rørende da? Er ikke mange gaver det ligger så mye omtanke i. Tenk å sette himmel og jord i bevegelse for å fikse sånt til mora si. Vel, det frembragte jaffal noen tårer her på onsdagen.

I tillegg fikk jeg ei bok av den samme dattera. “Du er sterkere enn du tror”. Har jo selvsagt ikke lest den enda, for lesing er jo en av de tingene jeg sliter en del med nå. Men jeg følte den passa perfekt på meg akkurat nå. Ser spennende ut. Og kanskje kan jeg snappe opp en og annen fornuftig ting som kan gjøre hverdagen litt lettere når det står på som verst her.

På nett fant jeg denne omtalen om boka: Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine. I denne boken gir Björg deg 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til. «En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske – slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Og jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre. Derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min. Jeg håper det kan bety noe også for dagen din.»

Dermed har jeg lesestoff for hele ferien sikkert. Med min konsentrasjon vil det nok ta tre uker før jeg har kommet meg gjennom denne boka. Akkurat det er litt kjipt, jeg leser og hører om andre som har dårlige dager som bruker de til å pleie hobbyene sine. To av mine hobbyer var jo å strikke og lese/skrive. Nå er det ikke så mye glede igjen på den fronten, det er mer jobb enn morro. Tinnitusen har liksom satt en stopper for det der.

Jeg blogger bare for å ikke bli helt aleine i verden. Selv om hvert innlegg tar sykt mye lengre tid å få laget enn det gjorde for noen få år siden. Skulle tro hjernen holdt på å skrumpe inn, slutter jeg helt så er det sikkert akkurat det den kommer til å gjøre, så det tør jeg jo ikke!

Ferie nevnte jeg oppi her. Vettu, ferie for meg er altså de ukene som drømmemannen har fri. Det å gå hjemme og slenge hver eneste dag, det er så langt fra ferie som det går an å komme. Kan ikke sammenliknes en gang. Bare sånn i tilfelle du skulle falle for fristelsen til å misunne meg alle disse fridagene. Det er absolutt ikke noe å hige etter. Jeg skulle mer enn gjerne ha fortsatt og jobbe om det hadde vært en mulighet.

Helga starta med et smell for min del. Bokstavelig talt. Jeg klarte å kjøre rett i ræva på bilen foran! 🙁 Han begynte å kjøre i et kryss, men bremsa da han var kommet over fotgjengerovergangen … det gjorde ikke jeg! Veldig kjipt. Andre gang i mitt liv jeg har kræsja, og sist gang var for ca. 30 år siden. Men det ble ikke noe mer morro av den grunn. Nå ser jeg bare for meg tusenlappene som fyker ut, men er jo selvsagt glad det bare er egenandelen vi må betale. Selv om den er ille nok den.

– Åffer en busk bor vi i?

En liten miniferie i ingenmannsland. Som du kanskje har fått med deg var vi fem dager i Danmark med svigers, pluss ei av svigerinnene mine og mannen hennes. Langt ut på langsbygda! Heldigvis var det fint vær, godt og varmt til og med. Og vi fikk sett oss litt rundt i småbyer som vi ellers aldri hadde visst befant seg på kartet. Ser du de buskene omtrent midt på bildet over?

Jepp, inni der bodde vi!

Huset og tomta var stort og greit. Fem soverom, to bad, og en eier som stakk innom både titt og ofte. Og det enda svigers hadde leid gjennom Dansommer. Nesten hver dag var han der, mannen som eide stedet. Sykt frekt spør du meg! Håper de sender en klage til Dansommer, for slik skal det ikke være.

Vi bodde ikke så langt fra stranda. Men akkurat her blåste det sykt mye hele tiden, så det frista ikke med verken bading eller andre sommeraktiviteter. Det var nok ikke for ingenting at alle husene her var plassert med trær og busker på alle kanter, minna faktisk litt og Jæren dette her.

Drømmemannen og jeg lufta oss litt langs vannkanten den ene kvelden. Egentlig burde jeg blitt flinkere til å gå når jeg er på tur sammen med andre. Selv om ikke de andre er ute og går bare for å bevege seg. Det blir dessverre mye sitting. Føler det er litt frekt å bare gå ut aleine når jeg er på ferie sammen med andre. Og akkurat det er sikkert også en grunn til at jeg blir verre enn normalt i kroppen. Jeg er ganske overbevist om at den gåinga mi er en av grunnene til at jeg holder smertene litt i sjakk. Jeg merker jaffal veldig forverring når de gåturene blir bortprioritert.

Åpent hus. Svigers har de siste årene leid et stort hus i Danmark 2-3 uker hver sommer. I disse ukene er det åpent hus for de aller nærmeste, og det er sinnsykt mange, så vi må prøve å samkjøre oss litt slik at alle ikke kommer på en gang. Da hadde det nemlig blitt trangt om saligheta. Det er nemlig en skikkelig stor familie vi snakker om her ser du! Drømmemannen har fire søstre, som igjen har både menn, barn og barnebarn. Produksjonen av nye verdensborgere eksploderte lissom i årene etter at jeg ble inngifta i klanen. Så her går det ikke akkurat stille for seg når folk samles. Og å være sammen, det er de ekstremt flinke til. Det er sånn det burde vært i alle familier spør du meg. De tar vare på hverandre og bryr seg om hverandre. Drømmemannen og jeg er nok litt på utsiden av den innerste sirkelen her, men det er nok fordi han er den eneste gutten. Jeg er jo blitt litt einstøing på en måte, etter at jeg ble syk, så jeg er ikke god til å holde kontakten med noen. Og da blir en jo litt glemt lissom …

Denne sekketralla er bursdagsgave fra svigers. Eller, jeg fikk penger, og kjøpte den på en bruktbutikk vi var innom i løpet av disse dagene. De trodde sikkert jeg var litt sprø som brukte alt på en slik gammel greie. Men se så fint det ble sammen med ei sykkelkurv som jeg kjøpte for en del år siden til et helt annet prosjekt.

Veldig fornøyd jeg jaffal. Jeg er jo sjeldent i handlemodus når vi er på tur. Men innimellom kommer jeg over noe jeg bare ha. Denne ganga var det sekketralla og et par ender. Endene sto der på ei hylle i den første butikken vi var innom og bare ropte på meg. De er store også, disse endene, faktisk hele 30 og 40 centimeter! Var de ikke bare helt fantastisk skjønne der de står med støvlene på?

Faktisk er det første året vi har vært med på disse turene på lenge. Og det var veldig koselig. For du vet jo det, jeg har verdens beste svigerforeldre, og resten av familien til drømmemannen er jaggu ikke så verst den heller. Men de er ekstremt snakkesalige, hele gjengen. Selv drømmemannen får fart på snakketøyet når han er med sine egne. Ei veldig særegen greie her er at det ikke er noen som venter på tur når de prater, om de har noe de skal ha sagt (og det har de hele tiden) så er det bare å snakke litt høyere enn den som holder på der og da. For ei inngifta kjærring med høyt fremtreden tinnitus, og diverse andre skavanker som ikke tåler så mye styr og ståk, så kan dette dessverre være ganske så slitsomt.

Det gikk heldigvis bedre enn jeg frykta. Flere dager sammen med fem andre mennesker stort sett hele tiden tar på, men med litt ekstra piller og ei god seng så klarte jeg meg faktisk ganske bra, om jeg må si det selv. Fikk selvsagt litt etterdønninger da vi kom hjem igjen, men det er bare sånn det er. Bedre det, enn å bli liggende rett ut mens en er på tur og skal kose seg.

Nykøbing besøkte vi to ganger. Først på formiddagen mens butikkene var åpne, og så var vi tilbake igjen på kvelden for å spise middag på Cafe Holmen. Her var mye dilldall å hvile øynene på, pluss god mat selvsagt. De hadde uteservering på brygga utenfor, men det var for kaldt til at vi kunne sitte der.

Dagen etter sto Holstebro for tur. Dit dro vi på egenhånd, men gikk plutselig rett på svigerinnen med mann som akkurat hadde fått lunsjen sin. Dermed spiste vi sammen med dem, og da lunsjen var over holdt butikkene på å stenge, så da ble det bare en liten tur rundt i gatene for å kikke litt.

Skive på en søndag = helt dødt! Vel, jeg slapp i det minste en haug med turister som vrimla foran linsa. Eller linsa og linsa, jeg har bare tatt bilder med mobilen. For tia synes jeg det er så mye drass med den store, tunge speilrefleksen. Jeg har lissom mer enn nok med å drasse rundt på meg selv …

Søndagen fylte min skjønne svigermor 77. Dermed ble det servert andebryst til middag og sjokoladefondant til dessert i huset der vi bodde. Svigerinnen og svogeren min sto for maten, de er minst like flinke til å kokkelere som drømmemannen, så det var selvsagt perfekt. Jeg passer vel for tia best i oppvasken. Dette var eneste dagen vi ikke spise middagen ute. Pakkene fikk ho til frokosten, den var felles hver eneste morra. Kjempekoselig, rolig og alt for mye god mat.

Det ble mye kjøring disse dagene. Åkre og jorder så langt øyet kunne se, og en haug med hester. Flott natur altså, men er glad vi ikke skulle være der lengre. Ikke på grunn av reisefølget, men det er jo måte på hvor langt en kan kjøre hver dag for å se noe nytt …

Mandagen skulle vi reise hjem igjen. Siden båten ikke gikk før 21.45 tilbragte vi en del timer i Aalborg, drømmemannen og jeg. Dessverre så blåste det surt og regnet litt innimellom, så jeg som hadde sett for meg at vi skulle spise på den koselige uterestauranten måtte ta til takke med å sitte innendørs.

Og dette ble vår utenlandsferie i år! Jeg er skikkelig solhungrig og har sykt lyst til å dra til varmere strøk nå. Men det går dessverre ikke … og jeg synes vel litt synd på meg selv av den grunn. Enda er det en uke til drømmemannens ferie begynner. Dette var bare noen ekstra fridager, i tillegg til tre ukers sommerferie. Så vi får bare krysse fingrene og håpe at sommervarmen snart dukker opp. For frem til nå har det ikke vært så mye å skryte av.

Kunne ikke helt skjønne hvorfor det var så stille ute i dag da vi gikk tur. Før jeg skjønte at det var vinden som manglet. Vinden som har ult og knirka i huset hele uka. Endelig har den tatt en pause igjen! Og selv om tinnitusen fortsatt oppfører seg som om det skulle være full storm ute, så håper jeg den også roer seg snart. Vind er ikke helt mi greie det heller, det er skikkelig slitsomt for hodet.

Satser på litt fint vær i helga! Vi skal nemlig låne mine tre barnebarn fra i dag til søndag. Tre lykkepiller rett og slett. Gleder meg til det. Selv om jeg blir ganske kaputt etterpå … men akkurat det gidder jeg ikke tenke på før til mandag!

God helg til deg også, håper du får ei fin ei!

Det var min dag i går …

… og den ble feiret som normalt her. Det vil si at den nesten ble forbigått i stillhet. Jeg vet ikke helt om det var greit eller ikke. Faktisk er jeg litt deppa for tia. Redd for å dø for tidlig, hva nå det måtte bety. Redd for at jeg ikke skal bli eldre enn mora mi ble, og nå er jeg jo jaggu ikke så langt unna den alderen der ho sa takk for seg. Jeg er redd for at jeg ikke strekker til, redd for at alle skal bli drittlei av meg, redd for at ingen skal like meg slik som jeg er nå, uten jobb og andre fornuftige referanser å vise til. Jeg føler meg så sinnsykt lite verdt at det er helt skummelt.

56 år. Nærmere 60 enn 50, og ikke yrkesaktiv en gang. Er det egentlig noe som er positivt med det?

Må bare innrømme at jeg hater å bli eldre. Kan ikke se en eneste positiv ting med denne alderen jeg, etter å ha vidd hjernen både vel og lenge. Men det hadde sikkert vært bedre om jeg ikke hadde følt meg så klein og tustelig, om ikke livet var blitt som det ble. For det er vel i grunnen det jeg hater aller mest, alle de forandringene som har skjedd her de siste årene. Og de er jo ikke av det positive slaget. Dessuten liker jeg ikke denne kjærringa jeg er blitt heller, når sant skal sies så må jeg sloss med ho rett som det er for at ho i det hele tatt skal gidde å stå opp om morra’n. Enn så lenge er det heldigvis jeg som er sterkest!

Bildet har jeg lånt fra nettsiden til Cafe Generalen, bare fordi jeg synes det var så fint.

Vel, det er jo ikke annet å gjøre enn å henge med så godt en kan. Drømmemannen og jeg var på Cafe Generalen i Ravnedalen og spiste i går. Burgeren, som jeg tidligere har ment var byens beste var lissom ikke god lengre. Det må ha skjedd en forandring der også gitt. For den var ikke bedre enn det måtte være til den prisen. Mulig det var det som ble galt, at jeg synes det ble litt i overkant dyrt, nå som vi hadde spist ute flere dager i strekk i Danmark. Og de pengene kunne jo ha blitt brukt på noe annet fornuftig heller. Noen meter med takrenne for eksempel …

Et bittelite selskap ble det på kvelden. Mine døtre og deres døtre kom til is og jordbær her hos oss. Veldig enkelt altså, og like lite planlagt som middagen ute. Jeg har ikke vært helt pigg etter Danmarks-turen vi hadde i helga, så jeg orka rett og slett ikke stelle til noe. Hadde faktisk ikke tenkt å ha noe besøk heller, men det var ikke så lett å slippe unna … og egentlig er jeg veldig glad for at de bare melder sin ankomst slik, det vil si de spør jo alltid om det passer, men jeg har ikke så lett for å si nei. Heldigvis.

Det regner litt innimellom, og blåser noe sykt hele tiden. Faktisk tror jeg vi allerede har kommet til høsten. Ikke bare livets høst altså, men selveste årstiden også. Og det enda vi just har starta på juli. Må innrømme at sommeren i fjor var mer etter min smak. Så jeg satsa jo på at den globale oppvarminga hadde forandra sommertemperaturene i Norge for godt nå. Men så vel var det ikke.

To grønne epler

De ser jo fristende, freshe og flotte ut, kke sant? De har fulgt oss i tykt og tynt, på biltur, i sekken, de har ligget i ganga noen dager, i kjellerstua … helt siden 22. mai. Men like fine er de. Problemet er at ingen av oss har lyst til å spise de nå. For hva må de ikke være sprøyta med siden de er så holdbare …

Så nå skal de bare få lov å bli liggende. Som en test. For å se hvor lenge de holder. Jeg som spiser så mye frukt og grønt burde jo egentlig vært i like god forfatning. Men mulig dette stoffet ikke gjør menneskene like holdbare som eplene. Kanskje snarere tvert i mot? Jeg googla litt, og fant DETTE om et tre år gammelt eple. Samme sort som våre, Granny Smith. Forskjellen var bare at dette hadde blitt lagra under optimale forhold i kjøleskuffen i kjøleskapet. Lurer på om ho har det enda …

Plutselig var søndagen her! Overskyet, men 23 grader her hos oss. Fint vær til å jobbe litt utenfor. Vi (eller mest drømmemannen da) skal ferdigstille en veranda. Eller undersiden av den da. Siste finish om du vil. Takrenne og spiler på undersiden. Midt i helligdagsfreden! Håper ikke naboene klager, for når han først er i jobbemodus denne mannen så bør han helst bare få holde på. 😉 Det er nemlig ikke så ofte.

Ellers kjøpte jeg plutselig nye hagemøbler i går kveld. På Facebook. Den store pallesofaen vi har hatt på den ene terrassen råtna opp, eller klossene gikk i oppløsning. Så den er historie … og noe måtte jeg ha der. Ble ikke helt det jeg hadde sett for meg, vil aller helst ha drømmemannen til å snekre en hjørnebenk der. Men enn så lenge har vi dette jeg gikk av med vinnerbudet på. 1400 kroner for 8 sitteplasser. Er ikke galt det! Blir spennende å hente det i kveld. For en vet jo aldri helt hvordan det ser ut før en har sett på det. Blir det helt feil, så har jeg mange andre plasser det kan stå, eller så kan det jo bare selges videre. Enkelt og greit.

Fin søndag til deg som stikker innom. Og alle dere andre også, forsåvidt. Nå skal jeg bare drikke teen min her, før jeg skal ut å se ut som om jeg hjelper drømmemannen. Kan jo alltid holde på en plankebit eller noe sånn … stå der i nærheten i tilfelle han trenger en håndlanger. For det er nemlig det jeg ble degradert til etter at mannen kom i hus. Han liker best å jobbe aleine, er tydeligvis allergisk for teamwork, selv om han vet at jeg kan en del. Hadde sinnasnekker’n sett oss i aksjon ville nok mannen fått så ørene flagra – fordi han ikke vil slippe meg til. Og så jeg da, som har snekra og skrudd så mye i mitt voksne liv. Han skulle bare visst hvilken ekstrem god hjelp han går glipp av!

Fra den ene broa til den andre …

God morgen. Her kommer bilder fra gårsdagens tur med Jonas. Rett over mila ble det, og på slutten av dagen var jeg oppe i nesten 19.000 skritt! Godt å ha noe å gå på, for de dagene formen er elendig så blir det ikke så mange skrittene å skryte av. Har holdt meg helt i bunnen av lista på FitBit’en de siste ukene, men nå kryper jeg sakte og sikkert oppover igjen. Det er en god følelse!

For en drøy måned siden bytta vi til en annen type hundemat. Det er fortsatt Eukanuba, men vi skifta til et som skulle være så bra for leddene. Han har jo vært veldig treig dette dyret vårt, enda så mye trim han får så virker det innimellom som et ork å gå tur. Nå føler både drømmemannen og jeg at han er blitt mye lettere til beins. Han spiser kun tørrfor, for vom og slike ting som blir anbefalt vil han ikke ha. Andre go’biter er han ikke interessert i. Men til kvelden får han en bit tørka kyllingfilet (for hunder) som nattakos. Og det er den eneste kosematen han får. Eller kos og kos, det forsvinner ned i rekordfart! Tror ikke han noen gang virkelig har smakt på det. 😀 Til å begynne med var dette for å få han til å gå inn i innhegninga, der han skulle ligge om natta. Men nå har vi droppa å stenge han inne, likevel fyker han inn under trappa, der hundesenga er, når jeg sier det er natta. Tror denne go’biten er dagens høydepunkt.

Vi gikk tur retur sentrum i går. Pluss en ekstra tur langs elvebredden, fra den ene broa til den andre.. Starta faktisk klokka 8 og var tilbake to og en halv time etterpå. Fin tur, litt ustabilt vær.

Dette er ved Tønnefabrikken. Et leilighetskompleks ved Elvebredden. Kunne jeg bodd slik, med tean i tanga og båten rett utenfor, så kunne jeg ha vurdert å flytta på meg. Men dessverre er ikke dette for vår konto!

Vi rakk ikke hjem før det begynte å regne. Men heldigvis varte det ikke så lenge. Bare nok til at vi ble skikkelig blaute da vi var litt over halvveis.

Her, i leiligheten i første etasje, bodde jeg i et par år. Det var min og x’ens første bolig. Et lite krypinn på rundt 40 kvadrat, som føltes som himmelriket for ei på 18. Barndomshjemmet mitt ligger bare et par kvartal unna. Så det var ikke store avstanden til mamma og pappa. De som aldri skulle komme på besøk, siden vi bare flytta sammen uten å gifte oss. Akkurat da var jeg visst en skam for familien. Men selvsagt kom de på besøk likevel, sånn etterhvert. Et par år etterpå gifta vi oss. Helt i riktig rekkefølge til og med, for eldste dattera kom først to år etter det igjen.  😉 Og da hadde vi allerede kjøpt vårt første hus.

Litt lengre oppi gata ligger Ekserserhuset. Her hadde jeg mitt første møte med gjenbruk da jeg var barn. Eller loppis som vi kalte det i den tia. Det lukta gammelt og ekkelt i hele området når dørene ble åpna. Det klødde over alt da vi gikk inn den store doble døra. Men det var så populært at det sto folk i kø for å grabbe til seg de beste kuppene først. Jeg kjøpte aldri noe der. Men det var gøy å se på alle de andre “gale” menneskene som sloss om det jeg da kalte gammelt søppel.

Dette er Todda, eller Tordenskjolds gate skole som den egentlig heter. Barneskolen jeg og de fleste andre “byongane” gikk på. Skolen har både blitt flytta og renovert siden den gang, og bærer sine 148 år godt.

Veldig sliten hund, og enda er det en god halvtime til vi er hjemme. Nesten bare oppoverbakker. For å slippe unna den verste trafikkstøyen tok vi “snarveien” gjennom kirkegården …

… og på baksiden av bryggeriet. Før vi starta på stigningen til toppen av Tinnheia.

Endelig oppe! Og her kjenner dere vel igjen utsikten? Har iallefall vist utallige bilder herfra, i forskjellig vær og lys, soloppganger og -nedganger.

Så var vi hjemme igjen. 🙂 Og måtte selvsagt inspisere tomta litt. Veldig fornøyd med meg selv og arbeidet jeg endelig fikk gjort her utenfor.

Som du ser omtrent på midten av bildet her, var det mye som ble fjernet. Det grodde sånn ut over asfalten langs hele tomta. Jeg kom litt ut av tellinga, men tror jeg fjernet minst 20 trillebårlass! Godt vi har en plass å dumpe det, så vi slipper å kjøre det på søpla!

Det altså ikke bare det bedet på hjørnet som måtte stelles her. 😉 Men langs hele kanten. Nå er det bare litt finpuss igjen, pluss et par trær som skal felles. Men det siste der må jeg ha hjelp til av drømmemannen. For jeg er livredd motorsaga, og orker ikke sage for hånd lengre.

God lørdag til deg. 🙂 Håper du får en fin en.

♥ Jeg skal bli mormor – igjen! ♥

… og jeg er megaklar for babyfotografering! Sånn til høsten en gang. Den fjerde jenta (femte om en tar med bonusbarnebarnet, men jeg er jo ikke mormora hennes) ventes i begynnelsen av oktober. Sannsynligvis kommer ho noen uker før, slik som de to søstrene hennes har gjort. I ren lykkerus kjøpte jeg noe skikkelig unødvendig på Wish. Bare sånn for gøy. Du har vel sikkert sett slike bilder du også, ei pynta lita nyfødt prinsesse med strutteskjørt og blomst i håret. Og akkurat det kom jeg over der. Kostymet, eller hva du vil kalle det. Så jeg glimta til og kjøpte to stykker jeg, de kosta jo nesten ikke noe. Nå mangler jeg bare saueskinnet til å legge vidunderet på – og selve vidunderet da. 😀

Jeg gleder meg skikkelig. Og vettu, jeg skal visst være med på fødselen denne ganga også. Det er vel den største tillitserklæringen en kan få fra dattera si? Jeg hadde jo aldri i livet ville hatt min mamma med på det der, hadde aldri falt meg inn og spørre en gang. Eller, kanskje siste ganga, for 26 år siden. For da var jo min mamma allerede død for flere år siden. Og jeg hadde jo gjort hva som helst for å få ho tilbake, om det så bare var for noen timer.

For meg har disse fødslene vært noe av det største jeg har opplevd. Kanskje ikke større enn å bli mamma selv, men på en litt annen måte. Det er forferdelig å se at dattera har det så vondt mens det står på som verst, men den følelsen når babyen er kommet og det verste er over … den er ubeskrivelig. Når vi begge ser på det lille nurket som ligger der, et helt nytt, lite, perfekt menneske, som vi på en måte er en del av begge to … så kan vi smilende, med tårer i øynene oppleve noe sammen som er helt unikt.

Det er nok disse to fødslene jeg har vært med på som har kurert sykehusskrekken min. Tidligere ville jeg rett og slett besvime bare jeg kom inn i korridoren på et sykehus. Lukta, lydene, og følelsen av smerte, død og elendighet holdt på å kvele meg. Men nå har jeg jo opplevd at det ikke bare er elendighet som skjer innforbi disse murveggene. Noe av det største en kan oppleve, det å se sitt eget barnebarn komme til verden, det har satt fokuset mitt på noe helt annet her.

Da jeg var med den første ganga var jeg livredd. Redd for at jeg skulle svime av, redd for at jeg bare skulle stikke fra hele greia, redd for at jeg bare skulle gå i veien, eller bli forbanna på jordmora om ho ikke oppførte seg fint mot ungen min. Men plutselig hadde jeg fått en helt merkelig ro over meg, som jeg aldri tidligere hadde følt. Skulle nesten tro jeg hadde fått en sup eller tre av lystgassen. Den skrekkslagne kjærringa med sterkt fremtreden sykehusskrekk ble forlatt ute på ganga, mens ho som var med inn takla dette her på en eksemplarisk måte. Den ganga var riktignok pappa’n til babyen også med, så jeg hadde jo ikke etterlatt dattera mi aleine om jeg hadde pingla ut. Men jeg klarte det! Utrolig bra også til og med. Bare det føltes som en stor seier, og enda bedre ble det da dattera synes jeg hadde vært en enorm hjelp. Jeg gjorde jo akkurat det ho ville jeg skulle gjøre, uten at ho trengte å si noe. Ikke vet jeg hvor den superfødselshjelperen kom fra, men ho glimta til da ho trengtes som mest.

Det var fantastisk. Var så stolt at en skulle tro jeg hadde født det første barnebarnet mitt helt på egenhånd! Men jeg hadde jo bare vært med på sidelinjen. Nesten helt frivillig til og med. Og nå vil jeg jo for alle ting i verden ikke gå glipp av den kommende heller. Det er nok siste gang jeg får sjansen til det.

Har du sett for en flott bukett vi har? ♥ De tre til venstre er jeg mormor til. De to andre er bonusbarnebarna, og jaggu fikk jeg ikke tittelen bestemor der. Dette blir altså det sjette barnebarnet. Og det er jaggu ikke verst vel, sånn i løpet av 10 år. Flere kan det sikkert komme etterhvert, da både drømmemannen og jeg har hver vår 26-åring som enda ikke har starta på den produksjonen. Det eneste som er litt kjipt er formen min, som ikke er som den var da førstemann kom til verden. For ho hadde ei forholdsvis ung, velfungerende mormor som klarte alt. Ei som lekte tikken rundt spisebordet. Som ikke bare bygde hytte av tepper og puter under bordet, men også var med på leken der inne. Ei som gikk tur med barnebarnet på skuldrene. Som hoppa og spratt og hadde masse energi. Den mormora er det bare ho eldste som fikk gleden av å bli kjent med. Dessverre.

Det føles som et helt liv siden … men jeg gjør så godt jeg kan fortsatt, og bedre enn det kan det ikke bli.

Det kommer seg …

Se det ja, her er resultatet av to dagers arbeid på utsiden av rønna. Må si meg veldig fornøyd med det. Nå er det bare 5-6 meter igjen bak carporten der på venstre side … så kan jeg vel bare starte på begynnelsen igjen. Eller inne i det aller helligste – tomta som er gjemt mellom huset, gjerdet og hekken. Husker jeg var så utrolig fornøyd med denne hjørnetomta da vi kjøpte huset for 20 år siden. For en lykke å ha en slik beliggenhet. Men litt her og litt der er jo mye mer arbeid enn en firkanta flekk foran på den ene siden. Må vel skylde på at jeg var forholdsvis ung og mye sprekere da. Med stort pågangsmot og arbeidslyst, og en kropp som tålte presset. Til tross for full jobb og tre unger. Mye har forandret seg siden den gang gitt … og ikke til det bedre akkurat.

Det er noen år siden sist det så sånn ut her. I fjor rømte vi jo bare ut på hytta og ble der i tre måneder.  Jeg måtte ha en skikkelig time-out, og dermed var jeg borte fra bloggen også. Faktisk meldte jeg meg nesten ut av alt som var. Lot hage og ugress seile sin egen sjø, og bare fortrengte hele greia. De andre årene har jeg omtrent sitte her og grene over alt jeg burde ha gjort, uten å få gjort en dritt. Farta frem og tilbake for å klippe plen og luke, så det var jo bare et salig stress alt sammen.

Men jaggu måtte jeg slite for sløvheten nå. Det var det litt av en jobb langs kanten her. Plantene hadde jo krøpet seg godt ut over asfalten, og under dem var det 3 cm jord til og med, med diverse røtter og ugress i, pluss en blomst i ny og ne. Merkelig at det en ikke vil ha gror som bare pokker, mens blomstene heller er litt stusselige og vanskelige å ha med å gjøre.

Jada, jeg vet at den eføyen på veggen der er reine dødsstøtet for kledningen. Jeg er jo en ivrig tilhenger av Sinnasnekker’n så dette har jeg fått inn med teskjeer! Men jeg regner med at veggen er såpass ødelagt nå at vi ikke kan fjerne planten før vi har råd til ny kledning. Dermed forblir den veggen grønn og frodig en god stund til. Fargen står jo fint i stil til fargen på hybelens veranda … 😀

I går ble det ikke noe hagearbeid. Formen vettu … den der hersens greia som ikke er helt på min side for tia, den ble jo ikke akkurat bedre etter at jeg hadde stått med fua i været og fjerna alt buskaset her ute. Men gleden over å komme hjem til dette synet i dag, etter å ha lufta Jonas, var faktisk så stor at jeg skal ut og fortsette nå. Det er meldt masse regn, men enn så lenge drypper det bare litt. Dessuten var jeg fortsatt vanntett sist jeg testa, så dette går nok greit.

Fin torsdag til deg. 🙂

33 blåskjell til 229 kroner!

Vi var på Le Monde på brygga i går kveld. Sommeravslutning med syforeninga. Bildet er knipsa akkurat da vi kom, da var det temmelig tomt for gjester inne. Men det kom heldigvis flere etterhvert, sånn sett fra bedriftens ståsted. Jeg kunne godt ha sittet her inne i kroken aleine jeg, uten å følt at det var dumt. 😀

Jeg spiste blåskjell, noe jeg har hatt lyst på lenge. Men det var en skikkelig nedtur. Ikke smaken, men porsjonens størrelse. Halvparten av skjellene var tomme, og til sammen fikk jeg altså 33 oransje, små herligheter å mette meg på. Pluss litt fries. Til en pris av 229 kroner. Det var som et slag i trynet rett og slett. Normalt når jeg har bestilt blåskjell, på Fiskebrygga for eksempel, får jeg den haugen. Nesten så en lurer på om en virkelig klarer å spise opp dette her aleine!

Sidemannen (kvinnen) min klagde. Jeg er jo ikke noe særlig på den klaginga, tar det jeg får, blir jeg skuffa så går jeg ikke der igjen … Det endte med ei teit forklaring om at porsjonene av blåskjell var mindre i juni og juli! Eeeeh … javel! Men vi fikk da litt ekstra på deling etterhvert. Det der kommer de garantert til å tape gjester på. Ingen kommer nok tilbake for andre gang for å spise den retten.

Restauranten har just flytta. Fra kjelleren under Mc Donalds og ned på bryggekanten. Flotte lokaler og fin uteservering. Betjeningen var blide og hyggelige. Men altså, blåskjellene tar jeg en annen plass neste gang.

Det eneste jeg lurer på nå er hvor all innmaten i de tomme skjellene har tatt veien … for på våre tallerkener var det ikke!

Etter maten var vi en tur i Skybaren på toppen av Caledonien. Den åpnet for et års tid siden, og jeg har ikke vært der før nå. Der var det skikkelig flott og koselig, og DEN utsikten. Men det ble en tidlig kveld, 22.30 var jeg hjemme igjen, med ei øl og ei cola innabords, og absolutt ikke forspist.

Til tross for minimalt med alkoholinntak føler jeg meg skikkelig sjuk i dag. Det er ulempen med denne drittsykdommen. En blir fyllesyk av å være sosial, med skallebank til og med. Hosten er verre og i dag har jeg følt meg skikkelig elendig – igjen. Så egentlig burde jeg bare holde meg dypt inne i skogen, sammen med bikkja, og ligge unna slike utskeielser som dette.

En særdeles lite givende dag i dag altså. Men i morra kommer jeg nok sterkere tilbake. 😉

Liljer eller no’

Nå må jeg bare skryte litt altså, for se på denne flotte blomsten. Og vettu, jeg har ikke fått den sånn heller. Det vil si, den blomstra da jeg fikk den til morsdagen, og nå blomstrer den igjen! Ufattelig rett og slett. I dette huset. Så jeg er litt stolt jeg altså, spesielt etter at jeg fikk vite at den var skrekkelig vanskelige å få til og blomstre på nytt.

Aner ikke hva den heter denne planten. Gjør du?

Morraturen med Jonas er unnagjort for lengst. Nå skal jeg fortsette å jobbe i villmarka utenfor huset. Jeg tok en tur rundt hele tomtekanten i går, har ikke vært på “baksiden” på aldri den tid. Sånn utforbi gjerdet bak der lissom. Og der så det heller ikke ut! Vi bor på ei hjørnetomt, så det er snakk om maaaange meter dette her. Foran huset er det ei skråning som beklageligvis er vår, men kommunen eier litt mellom oss og naboen, men der har jeg ikke tenkt å gjøre noe som helst. Det er utenfor hekken, og om naboen irriterer seg på ugress og villniss, ja, da får de faktisk ta det selv! Det ser ikke så mye bedre ut i den hagen, så han er nok ikke den verste vi kunne ha grensa mot.

I kveld skal jeg på by’n! Haha. Det hørtes jo spennende ut. Men det er altså bare sommeravslutninga med syforeninga. Så så veldig spennende er det ikke. Men koselig, det blir det helt sikkert.

Fin dag til deg. 🙂