Frodiths fotoutfordring - dag 7



KJÆRLIGHET er temaet. Og her er et bilde av kjærlighet ved første blikk. Bildet viser min eldste datter og mitt eldste barnebarn. Og det var ikke bare kjærlighet ved første blikk for mor og barn, neida mormora ble minst like tussete og betatt som mora! Og de er ikke blitt mindre med årene de følelsene der, selv om jeg har fått et barnebarn og to bonusbarnebarn til etter at dette bildet ble tatt. 

Synes du er det gøy å ta bilder? Hvorfor ikke bli med på denne fotoutfordringen hos Frodith da. Klikk deg inn HER og se temaene, finn frem et passende bilde eller gå ut og ta et .. ;o)

Frodiths fotoutfordring - dag 6

Hey, hey .. nå snakker vi! :o) Blått og turkis så langt øyet kan se. Sol og sommer, varmt og godt. Her er jeg i mitt rette element. Fins det virkelig noe bedre? Dette er fra Tulum i Mexico, paradis på jord spør du meg. Skulle gjerne hatt ei uke til her nede jeg. Bare slappe av, uten mas og alt for mange gjøremål. Men nå er jeg jo gift med en mann som alltid vil oppdage noe nytt, hver gang vi reiser, så da blir det ikke så mange returer verken hit eller dit - for vi har jo sett det før! ;o)

Ikke så mange ukene til vi skal på tur igjen da. Blir spennende det, selv om vi skal farte rundt mesteparten av tiden.

Frodiths fotoutfordring - dag 5

Vinter i sør. Akkurat sånn er den, og det femte temaet i Frodiths fotoutfordring er nettopp VINTER. Det er ikke mer enn vi har fått noen centimeter hvit, rein snø på bakken så begynner det å regne. Det blir slaps og blaut, skittent og ekkelt. Og det er slik vi er vokst opp lissom. Ikke rart det er mange her som ikke liker denne årstiden. Om en ikke har hytte, eller tilgang til sådan, på fjellet vel og merke. Det har ikke vi. Så vi lengter etter sommer, sol og tid for hytteliv i skjærgården. Skjærgårdens datter - that's me. Om noen måneder til .. Bildet er tatt i Høllen i Søgne.

Frodiths fotoutfordring - dag 4



HIMMEL er temaet i dag.
Og der burde jeg ikke ha noen problemer med å finne et bilde iallefall. Problemet er vel heller å plukke ut et! :o) Om du har fulgt bloggen min en stund så vet du jo allerede at jeg er hekta på solnedganger og -oppganger, himmel og hav og sånne ting. Jeg får nesten abstinenser når jeg er hjemme hos en bruker og ser den soloppgangen fra stuevinduet - og så kan jeg ikke en gang få foreviget den! For der går jo grensa! Kan ikke akkurat begynne å fotografere når en jobber i hjemmesykepleien. Selv om den jeg er hos har aldri så flott utsikt.

Bildet er tatt på toppen av Tinnheia. Tidlig en morgen akkurat i det sola stiger opp over Byfjorden. Det er rett i nærheten av huset vårt. Men vi er vendt en annen vei, og ser verken soloppgangen eller -nedgangen. Dessverre.

Frodiths fotoutfordring - dag 3

Tredje tema i Frodiths utfordring er ALDER. Og jeg holder meg langs sjøen også denne gang. Litt lengre vest vel og merke, nærmere bestemt Åkra på Karmøy. Hvor gammel båten er aner jeg ikke, men etter utseende å dømme har den igrunnen sett sine beste dager. 

Klikk deg inn til Frodith du også og heng deg på! :o) Det er morro å se hvor forskjellig den enkelte løser oppgavene.

Frodiths fotoutfordring - dag 2

Det andre temaet er SPEILING. Tja .. har mange bilder som kan passe her. Men for meg er dette fantastisk. Sannsynligvis fordi jeg satt i den kajakken der. Grytidlig på morrakvisten. Mens sjøen enda var så rolig at det nesten var vanskelig å se hva som var opp og ned. Bildet er fra Skippergada, som deler Randøyene i to. Et aldri så lite åretak fra der vi har hytte.

Har du lyst til å bli med på fotoutfordringen du også? Da klikker du deg inn HER, ser på temaene og så er det bare å dukke ned i bildearkivet ditt eller ta en tur ut med fotoapparatet. :o) Lykke til.

Frodiths fotoutfordring - dag 1

Fotoutfordringer er gøy. Og når det er selveste Frodith som arrangerer da går det igrunnen ikke an å fortrenge det. Egentlig liker jeg ikke konkurranser, leker og spill. Men så fort det har noe med fotografering å gjøre så er jeg der vettu! :o) Og over her ser dere mitt bidrag til dagens utfordring som er GLEDE. Modellen er mitt yngste bonusbarnebarn.

Denne utfordringen går over 15 dager. Og det aller beste er at temaene allerede er klare! For jeg er litt fraværende på bloggen for tia. For her går dagene i full fres, og når ettermiddagen kommer så er det ikke nok hjernekapasitet til å skrive så mange vettuge blogginnegg. Sånn er det med den saken ..

God helg til deg som titter innom. :o)

Søndagens tur - i solskinn

Utsikt fra Tangen til Odderøya

På toppen av Odderøya

Fin dag for en romantisk tur - et tilfeldig forbipasserende par

 Nodeviga

Otra - langs elvebredden

En flott, litt kjølig dag her i sør.
Vi har fått masse frisk luft. Først en tur på hytta for å sette ut noe musegift
og bli vist hvor hyttenaboen skal sette opp ei bu.
Så tur med hunden, i alt fire timer! 

Sjeldent til oss å være - en kaffi-/kakaopause med vaffel.
Tror ikke jeg har smakt en vaffel siden påske.
Og for å være helt ærlig så er to av disse bare litt irriterende!
Kunne nok hatt minst to til ..
derfor er det like greit at det ikke blir en vane.

Veldig koselig å gå sammen med søster og svoger.
Satser på å bli litt flinkere på det punktet.
Takk for turen. :o)

Sett i forbifarten - hos noen varer jula helt til påske! ;o)

Hipp hurra det er oppholdsvær!

Endelig. Begynner å bli ganske lei av regn, regn og atter regn. Men i dag er himmelen blå (iallefall en del av den) og vi er lovet litt sol til en forandring.

Det er godt å ha en tur til varmere strøk å se frem til. Selv om det ikke er meg som planlegger den så veldig. Jeg er bare med .. har nok med å tenke på jobben for tia. Er helt utslitt i topplokket. Ikke plass til mer. Lurer på hvordan det skal gå når jeg begynner på skolen.

Jeg har jobbet fullt i tre uker nå. Neste uke er jeg satt opp fire dager. Ikke onsdagen. Da tusler jeg avgårde til UiA på ettermiddagen. Blir spennende - og ganske skremmende. Jeg har jo ikke vært på verken kurs eller skole på over 30 år. Bortsett fra det derre "learning by doing"-opplegget vi alltid hadde der jeg jobba i nesten 20 år. Dette blir annerledes.

Vi har til og med bøker! Og undervisningen er på Universitetet. Det er skummelt det. Gamle kjærringa på skolebenken. Jaja. Håper det går bedre enn det medisinkurset jeg var på i forgårs. Da vi skulle svare på spørsmålene etterpå (skriftlig) fikk jeg helt jernteppe, eller noe sånn. Svarte med et ord her og der, og var helt blank flere plasser. Enda jeg visste svaret! Jeg fikk det bare ikke ut. Flaut. Og dette var jo egentlig ting jeg visste fra før av, ting som en normalt oppegående personer med en viss mengde sunn fornuft oppi hodet burde klare å svare på. Og i den kategorien trodde jeg faktisk at jeg befant meg .. men akkurat da var det vekk!

Bildet er fra gårsdagens tur i Jegersberg. En litt kort tur sammen med min søster og våre drømmemenn. Snaue fem kilometer. Men sånn er det når en går sammen med andre. Bir merkelig nok litt kortere turer da. Ikke at jeg kan skryte på meg så mange lange turer de siste ukene, men når jeg går aleine så blir det gjerne en del kilometer ut av det. Men nå løper jeg jo så mye på jobb. Det å gå fra en helt stillesittende arbeidsdag til dette kan vel ta futten ut av noen og enhver. Håper jeg. For det er jo en veldig overgang da. Både på den ene og andre måten. 

For noen dager siden var det en som prøvde å kysse meg! En jeg hadde tilsyn hos, han er nesten hundre år og hører dårlig så jeg pleier å sitte ganske nærme når vi prater. Og det var så koselig å prate med meg ... HJELP! Plutselig hadde jeg to store never på hver side av ansiktet. Uventet sterk var han også, men han er litt klein til beins så jeg hadde fint klart å løpe fra han. Det var ikke noen god opplevelse, jeg fikk vridd meg løs og kom meg ut derfra ganske kjapt etterpå. Mens han satt igjen og lurte på hvorfor jeg plutselig skulle gå .. enda jeg faktisk hadde vært der en halvtime, noe som er mer enn tiden han er tiltenkt. Håper han ikke husker meg neste gang jeg skal innom.

Det var en liten oppdatering herfra. Nå må vi ut og få oss litt dagslys før det er for seint. Ønsker deg en fin søndag. :o)

På loffen i Vietnam

Hanoi - Bildet er lånt fra google.no

Vi skal på tur! :o)) Jeg fikk noen penger som jeg ikke hadde regnet med i forbindelse med jobben jeg ikke har lengre, på drømmemannens jobb får de en aldri så liten bonus - og vips så ble det tur på oss i år også.

Ikke helt charter denne ganga. De siste årene vi har reist så har vi farta litt rundtforbi, selv om vi har hatt base på et eller kanskje to hotell i løpet av en fjortendagers-periode. Vi har snakka om at det hadde vært ok å bare reist litt sånn på egenhånd, uten denne lettvinte pakkeløsninga som reiseselskapene tilbyr. Vi er jo aldri med på noe av det som blir arrangert av turer og felles middager uansett. Hotellet spiser vi nesten aldri på og bade i bassenget gjør vi heller ikke. Så nå har vi gjort alvor av dette!

Selvfølgelig har vi en plan. Sånn litt løselig iallefall. Vi drar fra Gardermoen til Hanoi hvor vi har booka tre netter. Så er planen å ta toget fra Hanoi til Ho Chi Minh (Saigon). Denne streknigen tar nesten et døgn i følge de nettsidene vi har funnet. Dermed er det helt uaktuelt å gjøre dette i ett strekk. Det befinner seg en del byer langs kysten som sikkert er verdt et besøk. Et par netter må nok til i Saigon, men før vi kommer så langt skal vi ha en ukes tid så nærme sjøen/stranda som overhodet mulig. Helst i ei bambushytte/noe bungalowaktig direkte på sanden. Tilsammen skal vi være borte i 19 dager. 

Koffert blir litt tungvint på denne turen. Ryggsekker hadde vi ikke, dermed måtte det skaffes. Vi la til litt på julegaven fra svigers og fikk oss hver vår 80 liters sekk. Billigste vi fant (og den var til og med på tilbud), men det er en Helsport så jeg regner med at den er god nok til turen vår. Det er jo ikke akkurat en vandretur heller.

Jeg har alltid hatt lyst til å dra på interrail. Men det ble aldri noe av. Så her får jeg en bitteliten smak av det jeg har drømt om siden jeg var 10-12 år. Kjenner jeg har litt sommerfugler i magen. Hadde kanskje vært lurere å dra til Thailand på dette viset, der har vi jo vært et par ganger før. Men dette er helt ukjent. Både landet og reisemåten. Men det går sikkert greit det også. 

Pakkinga blir et kapittel for seg selv. Hvordan pokker pakker man for nesten tre uker - i en sekk? Og hva skal bli med egentlig? Nytter ikke med tre, fire par sko denne ganga. Sko til alle antrekk lissom. Slik jeg normalt pakker. Nytter vel ikke å pakke så sykt mange antrekk heller..

Jeg kan ikke fordra å pakke. Eller selve reisa ned for den saks skyld. Hater det rett og slett. Alt for lenge å sitte still, og selv om alle anbefaler at en står opp og beveger seg på slike lange turer så blir alltid flyvertinnene dritsure om en virkelig gjør alvor av det. Det er trangt og jævelig, og sykt kjipt. Men når vi endelig er på plass etter over et døgns tid på reisefot (ulempen med å måtte til Oslo først) da begynner jeg å trives. Ok da, ikke første dagen kanskje. For da er jeg både trøtt og sur og lite omgjengelig. Men så begynner ferien! 

Yess! Jeg gleder meg! :o) Og jeg tror vi trenger det begge to. Høsten og vinteren har jo ikke akkurat vært noe å rope hurra for her i huset. Tenk, bare drømmemannen og meg i nesten tre uker, det er rett og slett en investering i forholdet, og det er det absolutt verdt å bruke litt penger på.

Har du vært i Vietnam? Eller på liknende tur en annen plass? TIps mottas med takk. :o)

De ringer - jeg springer

Hallo i luken! Nå er det en stund siden jeg har vært her inne. Merkelig nok er det fortsatt en del som er inne på bloggen hver eneste dag, selv om jeg er ganske fraværende selv. Det er jo koselig! :o) 



Denne uka har jeg jobba fullt.
Neste uke skal jeg jobbe fullt og uka etter også. I hjemmetjenesten. Til søndag er det tredje søndag jeg skal på jobb, så neste helg har jeg tenkt å ha helt fri. Det er så fantastisk å våkne på morrakvisten (egentlig alt for tidlig!) og vite at jeg skal på jobb. En jobb som tar alt jeg har av krefter. Jeg sovner til og med før drømmemannen i sofaen om kveldene.. Og da er det ille!!

Forhåpentligvis går det over etterhvert. Det er mye å sette seg inn i, og jeg er kjempesliten i hodet etter endt arbeidsdag. Heldigvis var formen ellers generelt bra etter dette siste årets utskeielser på trimfronten, så løping og løfting gjør meg ikke noe. Men for halvannet år siden tror jeg nesten ikke jeg hadde klart dette.

Jeg kan ikke fordra å kjøre bil. Og nå kjører jeg frem og tilbake mellom brukerne hele dagen. Masse riksing og småkjøring. Mye bortkastet tid innbiller jeg meg. Om vaktlistene hadde vært satt sammen litt annerledes så kunne sikkert mye av dette vært unngått slik at tiden kunne blitt brukt på de vi egentlig skal være der for, brukerne. Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle tilbringe dagen med å dusje, kle på, skifte bleier og andre utenkelige greier på voksne folk. En hel dag har jeg til og med vært hjemmehjelp her og der, gjort reint, vaska, støvsugd, skifta sengetøy. Dette er igrunnen et stort steg nedover på "rangstien". Og for ei luselønn i forhold til det jeg har hatt tidligere!!

Ikke rart det er krise i eldreomsorgen! Likevel trives jeg på et vis. Men først og fremst er det en jobb. Noe å gå til. Noen som trenger meg. Det er ikke sikkert jeg noen gang kommer til å få det slik jeg har hatt det. Det å glede seg til å gå på jobb hver dag er visst ikke helt hverdagskost. Så jeg har vel muligens vært utrolig heldig da. Før.

Noen av brukerne er jo skjønne da. De setter så utrolig pris på hjelpa de får. De aller fleste faktisk. Og den biten føles god. Det er bare så synd at tidsskjemaet er såpass tettpakka at en ikke har noe særlig tid til dem en er hos. Må bare forte seg å gjøre det aller nødvendigste før en fyker videre til nestemann. Og det er litt vanskelig. Spesielt når en merker at det mennesket en er hos der og da absolutt skulle hatt mer tid, bare for å prate.

Om halvannen uke starter skolen. Har vært litt frem og tilbake akkurat der, skal - skal ikke. Og hvorfor skal jeg? Tja, vet ikke. Annet enn at jeg ikke får noen utgifter med det i og med at min gamle arbeidsgiver betaler. Dessuten er det jo greit å vite litt mer om det en for øyeblikket holder på med. Jeg kan jo fortsatt søke andre jobber om det skulle dukke opp noe interessant. Og jeg binder meg jo ikke ikke til noe så lenge jeg bare er tilkallingsvikar. Ulempen er jo at jeg ikke har noen rettigheter heller. Men om jeg ikke gidder å jobbe så er det jo bare å si nei ... eeeeh. Sier drømmemannen. Eller han sier det muligens på en litt annen måte; - Du MÅ jo ikke si ja til ALT heller da!! Og der sliter jeg jo litt. For jeg vil jo så gjerne være snill pike og hjelpe når det trengs.

Vel, jeg får komme meg avgårde. Ute plaskregner det og foreløpig er det mørkt som i en sekk. Men det lysner jo heldigvis etterhvert. Og vettu, de siste dagene har vært ganske mye bedre, jeg gruer meg ikke direkte til arbeidsdagen lengre. Har bare en bitteliten sommerfuglfarm i magen, men det er ikke så veldig plagsomt egentlig. Det er jo et aldri så lite fremskritt!

God helg da folkens! Håper dere har det fint.

Nytt år - og en helt annerledes hverdag

Sånn da var 2014 over. Og det er sikkert like greit. Det har vært et vondt år jobbmessig. Kjennes ut som om jeg er blitt skilt for annen gang. Denne ganga er det ikke fra mannen, men bare jobben. Eller bare og bare. Det er ikke bare det skal jeg fortelle deg! Å miste jobben må være en av de tre verste omkalfatringene en kan oppleve i livet: Død, skilsmisse og oppsigelse. Helt forskjellige ting, men likevel ganske likt når det gjelder hvordan du føler deg når dette inntreffer.

Ansettelsesforholdet mitt varte like lenge som mitt første ekteskap. Rart. Og jeg gikk rett i kjelleren denne ganga også. Som jeg pleier å gjøre når det inntreffer slike drastiske omveltninger. Føler jeg blir revet opp med røttene og visner litt dag for dag. Og når du har vært sånn halvvissen gang på gang så begynner du å lure på om det er noen vits i å klatre opp igjen. Så jeg ble der nede en stund denne ganga, i mørket, nederst i kjellertrappa .. og da nytter det ikke hva alle andre sier, selv om de gjør det av godhet og kanskje også litt irritasjon, for "herregud skjerp deg da, det var jo bare en jobb".

Vel, for meg var det ikke det. Det var halve livet.Og jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å få en slik jobb igjen. Verken når det gjelder miljøet, oppgavene og ikke minst lønna. Så jo, det er egentlig en katastrofe. Men som etter de fleste andre katastrofene som inntreffer i verden så går faktisk livet videre etterpå. For de som ikke døde da. Og nå gjorde jeg ikke det denne ganga heller. Selv om det kjentes ut som om det hadde vært den letteste utveien i en periode.

Jeg har hatt en del ting jeg aldri skulle gjøre her i livet. Bl.a. var det å jobbe i barnehage like uaktuelt som å jobbe i eldreomsorgen. For de som orka å holde på med det siste der måtte være helt spesielt interesserte. Noen helgener i mine øyne, og absolutt ikke noe jeg hadde tenkt å gjøre. På lik linje med å stå i kassa på en butikk, eller sette meg på skolebenken igjen. Helt uaktuelt.

Vel, det er sjeldent livet blir som en planlegger. De siste ukene har jeg tilbragt ganske mange timer i omsorgsverdenen. Og om noen ganske få uker setter jeg meg på skolebenken igjen. Hvorfor? Egentlig har jeg ikke peiling .. Jeg leverte to cv'er på to forskjellige plasser, i hjemmetjenesten og ved et sykehjem. En halv time etterpå var jeg blitt tilkallingsvikar på begge stedene. Jeg har to vakter til denne uka, og fem neste uke!


- Her kommer du aldri til å bli arbeidsledig, sa sjefen den ene plassen.
Vi trenger alltid folk. Og tydeligvis er det kun det som skal til, at du kan beskrives som "folk". Uten utdanning, erfaring eller noen som helst tilknytning til dette ser det ut som om jeg nesten kan jobbe fullt fremover. Kanskje enda mer siden jeg har fått det berømte beinet innforbi på to plasser samtidig. Når jeg i tillegg skal på skolen to kvelder i uken så tror jeg ikke det blir så mange fritidsproblemer fremover ..

Arbeidsoppgavene, vel .. det er ikke det jeg trodde jeg skulle holde på med på mine halvgamle dager. Men det gjør meg ingenting. Verken mating, bleier eller andre greier som følger med fullt pleietrengende eldre. Det går helt greit. Det som er verst er at jeg synes så synd på de som ligger der helt hjelpeløse, alene i en stor enebolig og bare venter til neste besøk fra hjemmetjenesten. Et besøk der du nesten ikke rekker å snakke med personen en gang. For nestemann sitter allerede og venter. Venter på folk som meg, som igrunnen ikke kan en dritt om dette!

Jeg tar jobben med meg hjem under dyna. Våkner om nettene og tenker på alle de ensomme gamle som bor i nabolaget mitt. Eller de skjønne tålig oppegående ektefellene som går hjemme sammen med fullt pleietrengende menn, tunge løft og lange dager. Det er en helt ny verden for meg. Jeg har jo ikke engang hatt gamle foreldre.

Men det gir meg absolutt noe tilbake. Det føles som et meningsfylt arbeid. Noen trenger meg. Selv om jeg nok hadde foretrukket å jobbe med rehabilitering eller noe slikt, istedenfor hos dem som allerede står med minst ett bein i grava. Det er litt hardt, men kanskje blir jeg vant til det også.

Rik på penger blir jeg ikke. Vet faktisk ikke hva jeg kommer til å tjene enda. Selv om jeg har hatt over ti vakter allerede. Men akkurat nå spiller det liten rolle. Jeg har jo sluttpakka. Og uansett så forsvinner femti prosent av alt jeg tjener i tillegg vekk i skatt. Så hvorfor gidder jeg det da? Jeg kunne gått hjemme og slengt i et helt år, med en lønn høyere enn de fleste venninnene mine som jobber fullt. Men jeg må ha noe å gjøre, jeg kan ikke være hjemmeværende nå som jeg ikke engang har små barn. Det kom noen år for seint til å kunne nytes dette "friåret". Dessuten skal vel livet fortsette etter sluttpakka også. På et eller annet vis. Så da er det kanskje lurt å opparbeide seg litt erfaring her mens avkastninga på det en gjør ikke betyr noe.

Det er godt å føle at noen trenger meg. Selv om jeg gruer meg for hver vakt. Fordi jeg er redd for å gjør noe galt. For å glemme noe. For ikke å gjøre det på rett måte. Fordi jeg hater å føle meg så lite kompetent som jeg til tider gjør nå. Jeg er vant til å ha full kontroll, kunne oppgavene i blinde .. og nå er jeg plutselig på helt ukjent terreng. Ho der håpløse som må ha alt inn med teskjeer.

Ønsker deg et godt nyttår. Krysser fingrene og håpe at vi har noe godt i vente alle sammen. :)

Årets siste tirsdagstema

.. og dermed også årets siste tirsdagstema.
Frost er oppgaven. Men her i sør har det vært lite å fotografere denne vinteren.
Vi fikk nesten hvit jul, iallefall et veldig tynt pudderlag med snø.
Såpass at det ikke er målbart engang helt her nede ved kysten.
Dermed må jeg ty til et bilde fra sist vinter.
Og her ser du en skikkelig snøelsker! Zenta blir som en valp igjen når snøen kommer. :o)

Til og med drømmemannen ser litt frem til ordentlig vinter i år.
Han har nemlig kjøpt seg snøfreser.
En gedigen dings som vi igrunnen ikke vet hvor vi skal plassere
når den ikke er i bruk. Noen venner av oss flytta,
og hadde ikke brukt for denne lengre, så da ble det bare sånn ..
Enn så lenge får han bare drømme om å dure rundt med den nyanskaffelsen,
for her er det kun is på bakken og lite snø å flytte på.

Ønsker deg et godt nytt år!
Med eller uten snø. 

Heldigvis er det over på øyeblikket ..

 

Jula altså. Julaften uten noen av "mine" burde være en vane etter alle årene med unger annenhver jul. Men jeg klarer aldri venne meg til det der. Jeg som elska å stelle, bake og pynte til jul tidligere har mista gnisten for lenge siden. Først forsvant gleden da mamma døde fra oss, nettopp i jula. Det ble bare vonde minner om sykehus og elendighet som dukka opp hvert eneste år. Så ble det enda verre noen år etter, da jeg ble skilt, og vi delte unger, møbler og inventar rett før jul. 

Jula er for familien. De aller nærmeste. Og når de ikke er der så blir det langt fra det samme. Savnet er stort etter de som ikke er til stede disse dagene.

Jeg har en ny familie nå. Har hatt det lenge. Og de er verdens flotteste. Ny mann, en fantastisk sådan. Mine barn, hans barn, mine barnebarn, hans barnebarn, ingen felles barn. Storfamilien har overtatt for kjernefamilien. Og det er jo fantastisk godt at en kan komme videre etter et samlivsbrudd og få greie dager igjen. Sånn sett har jeg jo det. Men ikke i jula.

Det er rart å feire sammen med bare hans familie. Og enda verre når den feiringa foregår hjemme hos oss. Det går ikke et minutt uten at jeg tenker på mine egne, og skulle ønske at de også var her sammen med oss. Men sånn er det jo bare. De feiret spredd for alle vinder i år. Eldstedattera i Litauen hos besteforeldrene til dattera som er halvt litauisk. Den andre dattera og barnebarnet mitt var hos faren. Sønnen sammen med kjærestens familie. Og det hadde jo kommet etterhvert det også. At de feirer med svigerfamilie og sånn. Men svigerfamilie er jo ikke det det en gang var det heller. Nå har gjerne ungene fire besteforeldre med ny ektefelle. Og når en skal dele med alle så går det jo mange år mellom hver gang de dukker opp her.

Selvsagt tar jeg meg sammen. Smiler og gjør så godt jeg kan der jeg sitter i julehuset vårt. Hvem som helst vil sikkert tro at her bor det noen folk som virkelig elsker denne høytiden. Bare se deg rundt da! Her er det jul i begge etasjer, til og med på do! Men sannheten er at jeg like gjerne kunne droppa hele julefeiringa. Stukket av. Tatt ferie på en karibisk øy eller noe, og droppa alt som har med jula å gjøre. Både mat, gaver, pynt og baking. Eeeeh .. det siste der droppa jeg visst uansett i år. Og jaggu ble det ikke jul likevel.

Huset er pynta og fremstår som et skikkelig julehjem. På innsiden vel og merke. Jeg har ikke så skrekkelig sansen for alle disse lysslyngene folk slenger opp i hytt og pine. Det blinker i alle regnbuens farger, grønne slanger slynger seg rundt halve terrassen og halve flaggstanga med. Innimellom ser det nesten ut som om de har stått på verandaen og bare sluppet greia ned - og vips, så ble det jul! Ikke bra! Og langt fra fint. Men de om det. 

Jeg hadde til og med rød julekjole. Helt gjennomført. Over alt. Bortsett fra inni meg. Men der er det fullt av andre ting ..

Som mat for eksempel. Vi spiser og stapper i oss. Uten å tenke på kalorier og fettinnhold. Jo mere - og bedre! Herregud at det går an. Men det er jo så godt. Eller, er det igrunnen det? Der du sitter på kvelden og har vondt både her og der. Sprekkferdig. Og kvalm.

Vi kaster masse mat. For dagen etter eter vi jo ikke rester, men en helt annen rett. Som igjen resulterer i enda flere rester. Bikkkja eter stort sett tørrfor. Ho er ikke vant til noe annet og blir syk av det. Så der forsvinner sjeldent middagsrestene. Her ei natt tenkte jeg på at jeg kunne ha gått ned under Vesterveibroa og levert alt det vi hadde til overs til tiggerne som bor der. Men fant ut at det var en ganske teit ide, og litt for skinnhellig til meg å være. Jeg er jo egentlig en av dem som vil ha tiggerne vekk fra byen. Sende de tilbake der de kommer fra. Dermed gikk det rett i matsøpla. Dunken vi deler med nabo'n, siden vi egentlig aldri bruker den. Mat for mangfoldige hundrelapper ligger der, i den brune dunken, og bare råtner. Det er en syk verden vi lever i.

Nå er det bare noen få dager igjen. Så er det tilbake til knekkebrød og normale middager. Forhåpentligvis slutter vi å mate søppeldunken også. Matbudsjettet blir mer normalt og rettene mer hverdagslige. Alle nissene og de røde dukene blir satt tilbake på loftet. Der de ligger trygt og godt og bortgjemt i et helt år. God så godt det skal bli!

Hurra for hverdagene! Når alt kommer til alt så er de jaggu ikke så verst likevel. :o) Det kommer bare an på hva en sammenlikner med ..

Joikakaker til middag?

Da kan du enten gå for denne snertne nyheten ..
Joika i pose. Mindre søppel, du slipper å skylle og levere boksene
i en container utenfor en butikk
(om du er av den flike sorten som gidder sånt).

... eller du kan gå for den gode velkjente gammeldagse innpakninga.
Ved første øyekast ser dette litt dyrere ut enn nykommeren.
Men om du kikker på kiloprisen .. jepp .. da dukker sannhetens øyeblikk opp.
For da er plutselig nyheten over 20 kroner dyrere pr. kilo!!

Frekt spør du meg!!
Selv om jeg ikke skal ha Joikakaker til middag
verken i dag eller i nærmeste fremtid.

Jeg har en plan ..


 .. og det føles utrolig godt!

 

Om en drøy måned begynner jeg på Aftenskolen/UiA! Det høres vel flott ut? Jeg som aldri i livet skulle sette meg på skolebenken igjen. Men hele 2015 blir jeg å finne nettopp der, to kvelder i uken. Til slutt ender det forhåpentligvis i et fagbrev som Helsefagarbeider, og med tiden (aller helst i forgårs) en jobb der jeg skal gjøre mitt for at andre skal få en bedre hverdag. For det er jeg nemlig sykt god til. Å ta meg av andre.

Det er langt fram til det fagbrevet. Og før jeg kommer dit må jeg altså få det berømte beinet innenfor en eller annen plass for å få arbeidserfaring. Det blir sikkert ikke så lett, for her hjelper det ikke med et gammelt Mesterbrev og nesten 40 års erfaring som grafiker. Men det var drømmejobben min da, nå er jeg klar for en ny en. Kan vel ikke være vanskeligere å finne en ny drømmejobb enn det var å finne en ny drømmemann? Og det klarte jeg jo fint! Måtte bare ta tiden til hjelp. Men det er jo der jeg sliter litt da, med tiden. Det går for seint for meg, det skal jo aller helst skje øyeblikkelig.

Jeg er allerede begynt å gå fra dør til dør. Men om du kjenner noen som kjenner noen som jobber en plass der de trenger folk; vikar, ringehjelp, vel .. HER er jeg! Og jeg er sykt klar for å ta i et tak, tålig sprek, veldig fleksibel, kan komme på kort varsel, har bil og sertifikat, jobber godt under press og er vant til skiftarbeid.

Det blir ikke mer coaching på meg. De timene der var reine drepen! For mye snakking og for lite handling. Hadde det vært opp til meg så skulle både cv'n og en kjekk liten kladd av en jobbsøknad vært i boks allerede. Men sånn funka det ikke. Istedenfor skulle alt analyseres. Fikk et helt hefte hvor jeg skulle skrive jobbhistorien min. Hvilke prosjekter jeg hadde vært med på, hvilke nye arbeidsoppgaver jeg hadde fått. Alt om jobb og fritidsaktiviteter. Men jeg har ikke hatt noen verv eller andre kule greier som jeg har holdt på med på fritiden. Så for min del var det ingenting å skrive. 

Det var sikkert ikke coachinga det var noe galt med, heller kjærringa. For det var et flott tilbud. For dem det passer for. Seks timer holdt for min del. Følte det mer som en straff enn hjelp. Litt sånn på samme måte som når noen snakker om psykolog, piggene er ute øyeblikkelig. Helt riktig og greit for noen, men ikke for meg. Så jeg hoppa av, allerede før det starta på alvor.

Nå er jeg klar for nye utfordringer. I noe helt annet enn det jeg har holdt på med tidligere. Fra et sykt godt betalt yrke til et som ligger i den motsatte enden av skalaen. Jeg gleder meg, men gruer meg litt også. Det er skummelt å starte helt på nytt når en er over 50. Uten en trygg jobb og fast inntekt. Spesielt når en alltid har hatt det tidligere i livet. Men nå er det bare å bøye nakken og gå på .. her har det iallefall klarnet litt i det siste og det store mørke hullet er ikke fullt så stort og altoppslukende lengre. :o) Dessuten har jeg en fantastisk x-arbeidsgiver som betaler meg grunnlønna ut hele neste år. Dermed bør det iallefall gå tålig greit de kommende 12 månedene. Så får jeg bare forsøke å ikke tenke så mye på det som kommer etterpå. Det er jo sykt lenge til, og ingen vet hva fremtiden bringer. Det er iallefall helt sikkert!

Midtlivskrise på Facebook finner du HER.
Følg meg gjerne på jakten etter den nye drømmejobben. ;o)

Med lårhalsen som innsats ..



I dag var jeg flink og hadde vekkeklokka på 7.
Selv om jeg ikke skulle noe. Siden yr-appen meldte sol fra morra'n tok jeg med bikkja og fotoapparatet og la ivei en god halvtime før soloppgang. Men det ble ikke helt som forventet. For sola slapp ikke gjennom skyene, så den fantastiske soloppgangen jeg hadde tenkt å forevige ble det ikke noe av.

Litt for seint ute var vi også. Til å få med oss en folketom, julepyntet by. For her var det den ene vareleveringa etter den andre, og lastebiler og trailere over alt. Og sånt kan en jo ikke ha med på bildene! 

Dermed ble det en bryggesleng istedenfor. Her ser du Restaurant Sjøhuset til venstre i bildet.

Veldig tomt i båthavna ..

.. men mer kamp om plassen oppå bryggene.



Broa som dere har sett opptil flere ganger nå. Denne ganga prydet med tre måker.

Bystranda i desember. Kanskje ikke fullt så forlokkende som i juli ..

Otra. Mens vi går oppover langs elvebredden lysner det litt. 

Noen går for å ha båten ute hele året. Sånn i tilfelle det dukker opp en smeigedag ..

Fargerikt. Da jeg var liten var alle husene her grå .. Ikke så langt fra der jeg vokste opp dette. Hadde tenkt å svippe innom min barndoms gate og ta et bilde av barndomshjemmet mitt. Men der hadde de stengt og gravd opp hele kvartalet så det var ikke så mye å vise frem.

Så tilbake til overskriften. Det var skikkelig islagt i dag. Og vi var tydeligvis ute av døra før noen hadde tenkt på å strø. Iallefall ikke andre plasser enn på sykkelstiene på vei inn mot byen. Så ille var det på veien her oppe på toppen som vi bor at jeg nok ikke hadde kjørt noen plass med konebilen i dag, iallefall ikke på litt for gamle helårsdekk, som er det eneste jeg har til den.

Piggene lå selvsagt igjen hjemme. Piggene til å feste på skotøyet altså. For såååå gammal er jeg jo ikke blitt at jeg trenger sånt! Eeeeeh .. det var tilfeller da jeg ønska at de satt under skosålene istedefor å ligge i skuffa i dag. Må bare innrømme det. Så kanskje neste gang?

Det gikk greit. Vi fikk en laaaang tur på 1,2 mil, og selv om farten ikke var så voldsom så fikk vi da både luft og trim. Kjennes ut som om jeg har brukt mange muskler i dag som jeg ikke visste jeg hadde! Sikkert fordi en blir litt anspent av å gå på islagte underlag. Uten pigger. :o)

Det er helg - igjen! Merkelig at uka kan fly så fort, når dagene føles dritlange. Snart er det julaften, jeg har ikke bakt, og har heller ikke tenkt å bake ei eneste lita julekake. Til tross for at vi skal ha huset fullt på selveste julekvelden. Betyr det at jeg er litt uansvarlig og ikke så voksen som jeg burde være? Eller er jeg rett og slett litt tøff som står imot presset som tyter inn fra alle kanter? For det har jo iallefall ikke noe med tidsklemma å gjøre i år. Jeg har aldri hatt så mye tid til overs i hele mitt liv! Men jeg gidder ikke bare i bøtte og lass for at jeg skal ha noen å trøkke i trynet etter nyttår. For det er jo nettopp det som skjer med de julekakene. Jeg spiser dem. Aleine. Og jeg elsker det .. 

God helg fra en heller regnfull plass på Sørlandet.

Skywatch Friday

Sunset at Hardangerfjorden - Norway
---> Skywatch Friday <-- 

Do you want to see more of wonderful Norway?
Please like my Facebookside.

Have a nice weekend.
:o) 

Søvnløshet kontra sovetabletter


Når er det ille nok?
Til å kunne ta en tablett uten å få dårlig samvittighet? Jeg sover ikke uten hjelp. Sånn er det med den saken. Uten å ta noe så ligger jeg bare her, om jeg er riktig heldig kan det resultere i 2-3 timers sammenhengende søvn i løpet av ei natt. Det er alt for lite til å fungere i hverdagen. 

Jeg har sovepiller. Hele tretten stykker igjen av de jeg fikk 21.10. Det betyr at jeg har tatt en omtrent hver tredje natt. Med dårlig samvittighet. Men himmel så deilig det er å legge seg og bare ligge våken en time eller to før søvnen kommer. Og for en følelse det er å våkne om morra'n og føle seg nokså uthvilt. Tenk om det kunne vært sånn alltid. Kanskje ikke alt hadde vært så galt da, for alle vet jo at uten søvn er det ikke så mye annet som funker heller. Om du ikke visste det, så kan jeg iallefall fortelle deg at det faktisk er sånn!

- Sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel. Sa jeg så tøft for noen år tilbake. For jeg har aldri trengt mye søvn, 5-6 timer har vært mer enn nok. Før i tia. Seint i seng, tidlig opp. Det var bare sånn det skulle være. Men dette er for lite, selv for meg, og spesielt når det er slik hver eneste natt.

I går var jeg stuptrøtt. Etter et par timers tur i skogen og to timer i et varmtvannsbasseng på kvelden burde alt ligge til rette for en god natt. Jeg sovna nesten i sittende stilling på sofaen. Men da jeg tusla inn under dyna ble det slutt på det! Så der har jeg ligget og vridd meg, i hele natt, bortsett fra 2,5 timer som jeg faktisk tror jeg svima av av utmattelse.

Det er ikke bare en ting heller. For når det blir slik som dette så er øresusen ufattelig irriterende. Nesten ikke til å holde ut. Og dermed blir jeg enda mer trøtt og utslitt. Har vondt i ørene, i hodet, i nakken. Føler meg helt mørbanket. Og sykt stressa. Skulle tro jeg hadde jobba doble skift i flere uker på rad. Åsså jobber jeg ikke i det hele tatt ..

Jeg sto opp 5. Selvsagt kunne jeg ha bakt disse forbanna sju sortene i løpet av noen slike netter. Strikka ferdig et av prosjektene som ligger her. Lest ei bok. Surfa på nettet etter et eller annet. Men jeg sitter bare her og glor. Hører på øresusen som iherdig forsøker å overdøve susen av varmepumpa. Hører regnet som plasker mot vinduet fordi takrenna er ødelagt. Ser ut av vinduene at det er mørkt i alle husene, utenom nr. 19. For her er kjærringa alltid våken. Gud så kjipt dette er!

Det eneste jeg vil er å sove! Ei heil natt, eller helst alle nettene da. Sånn som normale, velfungerende mennesker bør gjøre. Nettopp for å fortsette å være velfungerende. Sove, sove, sove. Åh, så deilig det hadde vært. Det er faktisk det høyeste ønske jeg har akkurat nå. Eeeeh, det og en jobb da. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg ønsker meg mest av de to tingene ..

Julenissen, fins han? Hvis jeg tror nok funker det kanskje. For da vet jeg akkurat hva jeg ønsker meg til jul i år, og det er jammen ikke ofte jeg faktisk ønsker meg noe, bare spør drømmemannen. To ting må vel være overkommelig? Ikke koster det noe heller. Og jeg har vært ganske snill hele året om jeg skal si det selv. Faktisk skal du lete lenge etter et så snilt, ærlig, omtenksomt og hjelpsomt menneske som meg. Det burde da bety litt?

Om to timer skal jeg på spinning. Hipp, hurra .. det er jo akkurat det jeg føler mest for akkurat nå. Men jeg har en avtale med ei venninne, og da pingler man ikke bare ut. Om ikke det kommer veldig alvorlige ting i veien. Og litt mangel på søvn er ikke innen den kategorien.

PS! Til julenissen: Det hadde vært ganske greit med litt snø også da ..

Torsdagens topptur

Jegersberg, et flott turterreng ikke langt fra sentrum. Her har jeg mange barndomsminner fra somrene da vi var små. Var ofte her og badet sammen med mamma og pappa. Men litt er jo skjedd siden den gang. Både med hensyn til stier og fremkommelighet. En skogssti er jo ikke lengre bare et litt nedtråkket område der det har gått mange mennesker på samme plass. Nope. Nå skal det helst være breie grusveier. Sikkert noen som liker det også, men jeg gjør ikke, selv om jeg forstår at det skal være litt fremkommelig for folk i rullestol og med barnevogn. Det er vel derfor det ser ut som det gjør.



Da vi gikk var det sol og blå himmel. Fantastisk! Så jeg valgte å gå til Den omvendte båt for endelig å få sett hvordan det ser ut der i klarvær. Det gikk ikke som planlagt. Da vi var på toppen velta tåka inn over oss. Merkelig. Men det var ganske forbigående, så jeg slapp og vase rundt midt inni tåkehavet på vei nedover igjen. 

Laaaangt uti der ligger hytta vår og venter på sommeren. Derfra ser dette fjellet ut som kjølen på en båt, om du har litt god fantasi da, mulig det er der navnet kommer fra? Den omvendte båt, 234 moh, og ei litt svett kjærring, 170 cm på strømpelesten.

Bare et drøyt steinkast bortforbi var det nok et utsiktspunkt. Ble tipsa om det av en kollega tidligere i år, mens jeg enda hadde sånne. Her tror jeg aldri jeg har vært tidligere. Men kunne jo lite godt få det også med meg når jeg først var i området.

Otra - både ut mot munningen og havet, og innover i landet. Må være et fantastisk syn når himmelen er blå!

Flott turterreng litt oppi høyda! Nesten som å være på fjellet.

.. og nå regner det, igjen! Fikk iallefall utnytta det fine været. Rett over 9 km i dag. Og om en god time skal jeg i svømmehallen med eldste barnebarnet og mora hennes. Fatter ikke helt hvorfor jeg sa ja til det, jeg som hater badebasseng og felles garderober ..

Ønsker deg en fin kveld. :o)

En fin tirsdag uten regn


Her starta min tirsdag.
I Søgne. Kvernhusvannet rundt. Etter å ha stått opp fra min egen seng og spist et par knekkebrød vel og merke. Først en runde med kameraet og hund, og så en gang til med bare hunden. For trimmens skyld da. Det er for kjipt å gå inn på spinning når dagen er fin og tørr og kuldegradene fortsatt holder seg vekk.Vi hadde ei runde her på søndag også, drømmemannen og jeg. Ikke visste jeg at det var et digert vann her. Har jo vært på Åros en del ganger, både for å bade og for å ta bilder utenom sesongen, og dette er bare et lite steinkast unna. Nydelig turterreng, og gøy med litt forandring fra de vanlige løypene.

Slik så det ut ved sjøkanten på morrakvisten i nitia. Værmeldinga lovet den flotte dagen med blå himmel og greier, men det var å ta litt hardt i. Selv om en dag uten regn er helt fantastisk, så ble det ikke helt slik jeg hadde håpet på. Men, men. Tre timer ute i frisk luft uten å måtte gå med regntøy er ikke å forakte det heller.

Ferskvann og saltvann. Her står jeg på motsatt side av Kvernhusvannet og ser rett ut i sjøen. Kun stien skiller mellom sjø og vann. Kanskje ikke så lett å se på bildet, men det var et veldig fint motiv.

Måtte jo utnytte oppholdsværet max. Så etter rundturene tok vi likegodt en tur til Romsviga. Denne plassen har jeg vist bilder fra tidligere i år. Men her kommer noen flere:



Zenta er ikke så overlykkelig for turer i min mikroskopiske konebil. Den bråker for mye og er trang og fæl. Ikke hjalp det når ho fikk lov å sitte foran heller. Selv om ho slapp å ta sats og hoppe for å komme inn der. Men ut på tur, det er stas det! Jeg hadde egentlig tenkt å dra på spinning i kveld, men siden venninna mi ikke rakk det så gadd ikke jeg heller. Sløvt. Jepp. Jeg vet det. Men får ta det igjen i morra. Kjennes litt ut som om det er greit å ta det med ro i kveld. Har vært forkjølet i over en uke og i dag minner visse ting litt om influensa .. fysj! Får prøve å tenke på noe annet så går det sikkert over. :o)

Har du hatt en fin dag?

Frozen friday

Der kom den. Vinteren. Eller iallefall de aller første sporene av den. Som en frossen blomst på utsiden. Som det at en bare må skrape bilvinduet reint for is etter å ha stått parkert utenfor i to tidlige kveldstimer. Det blir glatt. Og kaldt. Sønnen har teipa rundt det ene vinduet på rommet, fordi det blåste rett inn. Jeg trenger en lottogevinst!!

Jepp. I hate it! Den kalde vinterluften trenger seg inn i sprekker og dårlig isolerte dører. Varmepumpa går på høygir og prøver febrilsk allerede nå å varme opp disse 60 kvaderatmeter med stue. Enda det bare var to minus i natt. Lurer innimellom på når den pumpa skal ta kvelden, den har jo allerede vart i 8 år uten at det har vært noe galt. Det er unormalt til å være noe av mitt!

Det er så sykt lenge til sommeren .. og jeg har vanvittig lyst til å dra til en varmere plass .. Men akkurat nå skal jeg på spinning sammen med min yngste datter. Blir jo varmt det også. Selv om det blir på en litt annen måte enn det jeg tenkte på her da. ;o)

Regn, lekser og NAV-møte


Det er grått og trist ute, og dagene blir liksom aldri helt lyse. Det regner og regner og regner. Kjipt drittvær. Hadde det enda vært sol og sommer så kunne det jo nesten ha vært litt ok å bare gått hjemme og slengt. Eller, slengt og slengt. Jeg har dagene fylt opp med barnebarn, og godt er det. Da slipper jeg jo å tenke på så mye annet. For det klarer jeg fint om nettene! Egentlig burde døgnet hatt 5-6 timer til, slik at jeg kunne fått litt tid til å sove også ..

Min andre datter er blitt alenemor. Og ho trenger litt hjelp for å få kabalen med skole, jobb og barn til å gå opp. Ikke godt å ha forpliktelser på kveldstid når en er aleine med ei på halvannet år, så da trår mormor til! Hjelp til selvhjelp vil jeg kalle det. Jeg har noe å tenke på, ho får barnepass stort sett når ho trenger det. Og jeg får et skikkelig godt forhold til mitt yngste barnebarn også.


Akkurat nå har førsteklassingen vært hos oss noen dager.
For den mamma'n skulle være med på en frivillig undersøkelse på Rikshospitalet angående hjerneopererte. Så her følger og henter jeg både på skole og i barnehage. Skifter drittbleier, gjør lekser og stryker på ryggen når det er leggetid. Det hender til og med at jeg forsøker meg på en godnattsang en tidlig kveldstime. Når ingen andre enn minsten og jeg er til stede vel og merke. Sangstemmen min egner seg jo som kjent ikke i dusjen engang. Men foreløpig er minstejenta så liten at ho ikke har skjønt det enda.

Det er veldig godt å kjenne at NOEN trenger meg. Mulig drømmemannen ikke er fullt så overbegeistret for alle disse ungene til alle døgnets tider, men det er en måte å få kjærringa gjennom noen dager på lettest mulig måte. Blir jeg bare sittende så blir det ikke greit for noen. Treninga hjelper jo for å ha noe å gå til, men jeg føler meg ikke akkurat så uerstattelig og viktig av å sitte på en spinningsykkel i timevis.

Panikken for å ikke få noen jobb er ganske stor. Så om en halvtime har jeg en avtale på NAV av alle plasser. Min aller første tur dit, sikkert ikke den siste. Tragisk spør du meg. NAV lissom. Jeg er på vei til å bli en NAVer av verste sort! Den arbeidsledige. Det er til å grine av!

Spinning blir min nye form for tidtrøyte

Bildet er lånt fra Fresh Fitness hjemmeside.

Dagene tusler og går, og jeg holder på å kjede vettet av meg!!
Så for å ha noe å gå til har jeg altså blitt medlem hos Fresh Fitness. Jadda! Et treningssenter. Det billigste i byen, for tiden er jo ikke akkurat inne til å påta seg flere faste utgifter. Dessuten er det ikke et års binding heller her, kun en måneds oppsigelse. Noe som gjør sjansen for å bli støttemedlem temmelig minimal.

Selvbetjening er tingen. Her er det ikke noen instruktør, om du ikke vil betale ekstra for det. Og det er fullt mulig. Om du gidder. Og har råd. Jeg har ingen av delene. Det var jo nettopp derfor jeg valgte dette senteret! Å komme inn i disse styrketreningsapparatene kommer vel til å ta litt tid. Men alle er jo utstyrt med en bruksanvisning, og jeg kan jo lese, så det går sikkert bra etterhvert. Selv om jeg følte meg litt lost i går da jeg var der for aller første gang.

Det er spinninga som frister mest. Jeg kunne gått med drømmemannen på hans spinningtimer på jobben. Helt gratis. Men etter litt grubling fant jeg ut at han skulle få ha det for seg selv. Han gjør jo ikke så mye på egenhånd, så han har sikkert ikke behov for å drasse med seg kjærringa der også. Fant jeg ut. Så i dag morges klokka 9 hadde jeg min aller første spinningtime på Fresh.

Instruktør på storskjerm. Tja. For noen funker det sikkert ikke, for meg var det helt ok. Jeg ble jo ikke så positivt overrasket av instruktørene på sentret rett over gata - og der koster det over dobbelt så mye å trene, pluss at du binder deg et helt år. Når instruktøren er så slapp av ho sier "og de som har lyst reiser seg og sykler" .. vel, da kan jeg fint klare meg uten det kostbare mennesket i fronten.

Vi var to stykker i dag. Hehe .. helt ok det også. Jeg er jo forsåvidt ikke der for å se på de andre. Men det er 12 sykler og jeg synes det er merkelig at ikke flere benytter seg av dette tilbudet. I følge ei som jobber der var det sjeldent mye folk i spinningsalen. Amdre plasser er det vel fullt og vel så det når de kjører igang spinningtimene. Såpass at du må forhåndsbestille plassen.

Selvfølgelig håper jeg jo at vekta skal rase nedover nå. Den har jo stått på stedet hvil siden sommeren. Mangler litt over en kilo før jeg kommer under 90. Åh! Irriterende. Men en annen ting er jo at jeg ikke har gjort noe som helst for å holde meg her heller, og jeg har likevel ikke lagt på meg igjen. Alle de vel 16 kiloene som er forsvunnet siden jeg var på det aller verste har holdt seg vekk. Mens jeg har spist ganske så normalt og til tider ganske så usunt. Det har aldri skjedd i historien før. Ikke min slankehistorie iallefall. 

Men jeg går og går og går. Lange, blaute, ensomme turer. Og det er nok grunnen til at vekta holder seg der den er nå. Tenker fortsatt at jeg skal ha av ti kilo til. Før neste sommer. Men først kommer jula .. og etter den skal jeg heller begynne å redusere matinntaket igjen.

Denne fredagen ble ganske så innholdsrik. Nå har jeg planlagt neste spinningtime, fått i meg en frisk hjemmelaget smoothie og dermed er det på tide å få på seg regntøyet og ta en tur ut med bikkja. Før jeg skal hente turbo (ymgste barnebarnet) i barnehagen. Og jaggu har jeg ikke en plan for kvelden også. Jøss, for en hektisk dag dette ble!

Håper du har det bra. :o) Jeg har det vel egentlig litt bedre. Om jeg klarer å ta en dag av ganga .. Men jeg vil så gjerne ha en jobb. Aller helst den jeg hadde, savner kollegaene, miljøet og det å ha noe å gå til. Pluss vissheten om at lønna kom inn til samme tidspunkt hver måned. Det var trygt og godt. Men den tiden er over, og helt umulig å få tilbake. Håper det ikke er like umulig å få en annen jobb, selv om det ser litt sånn ut nå.

Litt lost ..

Omtrent som denne skoen føler jeg meg.
Den hadde nok ligget der en god stund.
Mye lengre enn jeg har sittet her i all min ensomhet ..
Likevel føler jeg meg litt sånn i dag. 

Som det mest ensomste menneske i hele verden.
Uten noe å gå til om morra'n.
Helt aleine hele dagen, ingen å snakke med.
Ikke noe som skjer. 

Har masse jeg kunne gjort.
Strikka, gå på hybelkaninjakt, husarbeid,
ikke minst lufta hunden.
Men det er ensomme ting det og.

Jeg savner samholdet på jobb.
Folkene, arbeidsoppgavene.
Rutinene, til og med de kjedelige malsidene.
Stille perioder på jobb var hundre ganger bedre enn stille dager hjemme.

Fridager, uten plikter og arbeidsoppgaver.
Det var innimellom en drøm når en jobba fullt.
En veldig fjern drøm når en alltid har jobba 100 prosent.
Men bare slike dager har jeg aldri ønska meg.

Nå står de i kø på ubestemt tid fremover.
Alle disse tomme dagene, ukene, månedene.
Jeg får en smule panikk når jeg prøver å tenke fremover. 
En dag av ganga, jeg må ta en dag av ganga. 

Jeg hater å kjede meg!
Og jeg kjeder meg fort. 
Snakk om dårlig kombinasjon .. 

Tirsdagstema # Ofärdig

Jah! Det var jo et greit tema. For her er det haugevis av ting jeg kunne ha vist. Fra alle rom, ute og inne, både her og på hytta. Yess! For en lykke.

Eller kanskje ikke. For det er litt irriterende når en aldri blir ferdig med noe. Merkelig. Jeg var jo ikke sånn tidligere. Men nå .. skrekk og gru! 

Her er noe som i det minste er på gang. Jeg holder på. Litt hver dag nesten. Og det er veldig greit å ha et par ting å velge mellom. Rødt og grått. Pinne nummer 3 eller 7. Alt ettersom.

Hva det skal bli? Joda, det er en Skappel-genser til meg selv og en julekjole til det eldste barnebarnet.

Eeeeh. Er det noen som lurer på hvordan det står til med de andre prosjektene jeg har holdt på med den siste måneden? Strikkeprosjektene altså, for det andre er faktisk et ikketema. Vel, det går sikkert greit. Ser sånn ut der det ligger i en haug oppå den høye barnestolen mellom barskapet og skjenken. Det eneste som mangler nå er strikk i begge ullbuksene og litt damping. Gud vet når det kommer til å skje! Håper det blir før sommeren i det minste .. hvis ikke så må det vente til neste barnebarn. Og det kan jo bli en stund til.

Hei forresten, til dere som jeg ikke har sett i det siste. Er jo en hel liten evighet siden jeg var med på tisdagstemaet nå. ;o) Koselig å se at dere fortsatt er her!

I nattens mulm og mørke



.. sneik jeg meg inn på jobb.
Håpet selvsagt at det ikke var en levende sjel der, da jeg gikk inn og la sykmeldinga på sjefens tastatur. Men så vel var det ikke, selv om det holdt å si hei og hadet til fyren som satt på nettdesken. Han lurte sikkert på hva dette vesenet gjorde der ute på den tiden av døgnet, men han sa heldigvis ikke noe. Satser på at han ikke kjente meg igjen siden jeg har fått rødt hår siden sist. Dessuten var han sikkert minst like trøtt som meg om han hadde sittet der i hele natt.

En uke tok det denne ganga også. Med vondt i magen hver gang jeg tenkte på dette papiret som måtte leveres. Eller sendes. Men det er jo enda mer pinglete, så jeg hadde bestemt meg for å levere, og sånn ble det. Etterhvert.

Noen ganger går ingenting som planlagt. Faktisk er det veldig sjeldent det gjør det. Tenk å få et slikt forhold til min fantastiske arbeidsplass som jeg skulle klamre meg til to the bitter end. Den enden kom jækla kjapt. Og vet du hva jeg gruer meg til nå? Joda, allerede er jeg begynt å tenke på denne coachinga vi skal få, alle vi som tusla ut derfra med ei sluttpakke under armen. For den hjelpa skal jo sikkert foregå der ute den også. Og jeg har så lite lyst til å ut der. Magen vrenger seg bare ved tanken.

Jeg har fått et noe anstrengt forhold til mye der ute. Har sletta nesten alle kollegaene mine fra facebook. Spør ikke hvorfor. De har jo ikke gjort meg noe. Men jeg følte meg bare så sykt mislykka i forhold til alle de andre der ute. Så i et lite oppløftende øyeblikk forsvant hele gjengen. Dessuten er jobbmailen min slutta å funke. Og det var vel etter det, for et par uker siden, at jeg skvisa ut det meste som minner om min nesten tjue år lange yrkeskarriere der på huset. Et tastetrykk og så var halve livet vekk! Men det med mailen har ikke jeg gjort. Kanskje det bare er et passord som er gått ut på dato, og det resulterer i at jeg ikke får med meg en dritt. Håper ikke det er kommet inn noe viktig der i de siste ukene. Fikk beskjed om å snakke med it, men de svarte ikke på eposten jeg sendte og da gadd jeg ikke forsøke mer. Så sånn er det med den saken.

Jeg vil ha en ny jobb. Kjapt. Helst i forgårs. For å sitte hjemme på dette viset er et mareritt. Jeg sover ikke om nettene. Enda jeg har fått både det ene og det andre som skal hjelpe meg med det. Uten at det virker noe særlig. Og det å ligge der når natten går over i dag og vite at du ikke skal en jækla dritt den dagen, eller den neste, eller dagene i uka etter .. vel, det er ikke en god følelse akkurat. Ikke sover jeg om dagen heller, for så gammel er jeg ikke blitt at jeg kan legge meg på den tiden av døgnet. Så derfor hangler jeg videre mens overskuddskontoen blir tommere og tommere. Det er et dårlig tegn, tro meg, jeg har vært der tidligere. Men da var det de hersens hormonene og heteturene som styrte livet mitt. Det er heldigvis mye bedre!

Jeg har trålt alle plasser hvor jeg vet det finnes stillingsannonser. Og det er faktisk ikke noe som helst som jeg passer til der! Iallefall ikke akkurat nå. Det er skremmende det. Det er en del i barnehage og ellers i helsevesenet, dessuten litt om du har peiling på regnskap. Tviler sterkt på at det hjelper med en femmer i matte fra midt i forrige århundre en gang. Til nå har jeg forhørt meg tre plasser der jeg kjenner folk, om de kunne ha brukt for meg og mine kunnskaper, uten at det har hjulpet noe. - Nei, vi trenger dessverre ikke noen akkurat nå. Men skal tenke på deg om det dukker opp noe. Oppløftende. Jeg har kontakta et privat firma som driver med eldreomsorg, men de ville bare ha folk med erfaring og relevant utdanning. Og jeg har søkt på to jobber. Sånn ordentlig søkt på jobb altså, for første gang i hele mitt liv! Jadda, jeg sitter ikke bare her og sturer ser du. Selv om det egentlig føles sånn.

CV'n min er jo et kapittel for seg selv. Et veldig kort sådan. Jeg satt et helt døgn her og forsøkte å få den til å se sånn tålig presentabel ut. Visuelt er den nok tilnærmet perfekt, men så er det innholdet da .. Jeg har sendt den avgårde med en av disse søknadene. Og jeg føler jo jeg har dritt meg loddrett ut egentlig. Om et halvt års tid kommer det vel til å gå rykter om denne halvgamle kjærringa som ikke har mer enn et svennebrev fra 1985 og vise til .. men som likevel søker jobber som ho ikke har forutsetninger til å få. Bare så synd at jeg har så skrekkelig lyst på den ene jobben der. Selv om det ikke er i min gate i det hele tatt. Men bare det er jo et fremskritt, at jeg har lyst til noe. Tror iallefall denne coachen kommer til å se det på den måten.

Ja, ingen kan iallefall si at jeg ikke prøver .. Foreløpig har jeg ikke lagt ut cv'n noen plasser. Sånn hos bemanningsbyråer eller nav for eksempel. For jeg er ikke akkurat stolt av de få linjene som står der. Eller, jeg er stolt av det, men temmelig flau fordi det ikke står mer der. Det er så lite å vise til på alle disse årene. Det føles igrunnen litt som om jeg har vært nedfrosset i et halvt hundre år, og så blitt tint opp igjen. Til en verden som ikke er til å kjenne igjen. Akkurat som i en skrekkfilm.

Et lite glimt fra onsdagen

 

Hei der ute. :o) Akkurat nå sover du sannsynligvis, men siden jeg har litt lakenskrekk for tia så fant jeg ut at jeg kunne prøve å skrive et aldri så lite blogginnlegg igjen. For det begynner jo å bli en stund siden. Merkelig egentlig. Sist jeg hadde det litt på denne måten så skreiv og skreiv jeg. Fingrene bare løp over tastene og egentlig var de jo både morsomme og gode mange av de blogginnleggene som ble til da. Nå derimot har jeg ikke lyst til å skrive noe som helst. Det er kaos i tankene, men sykt vanskelig å få ned ordene. Og kanskje er det like greit, både for deg og meg.

Jeg prøver å komme meg ut litt hver dag. Men det er mer et slit enn det er oppløftende. Jeg får ingen overskudd av turene, blir bare sykt trøtt. Hadde det bare resultert i at jeg fikk sove godt og lenge, gjerne gjennom ei heil natt sånn innimellom, så hadde jo det vært fantastisk greit. Men det er visst ikke sånn det funker .. dermed har den mila jeg skulle gå tre ganger i uka blitt både kortere og sjeldnere. Men jeg kommer nok snart tilbake igjen skal du se. Må bare komme meg litt opp fra dette hullet jeg har satt meg fast i.

Det regner og er skikkelig høst her. Men ikke engang det bryr jeg meg så mye som som før. Værsyk. Det har jeg jo alltid vært. Men akkurat nå er været en liten filleting som overhodet ikke betyr en dritt. Og det selv om langtidsvarselet ser ut som selveste syndefloden her på Sørlandet. 

I dag hadde jeg en plan om å få gått den mila - og vel så det. Så jeg satt avgårde på formiddagen, i duskregn. Jeg hadde et mål, hadde pakka inn kameraet og var sykt klar for å ta denne turen. Eller, vet ikke helt om jeg tenkte så mye på noe som helst, jeg bare gikk. Men kameraet ble liggende innpakket i plastposen i sekken og bildene ble bare knipsa i full fart med mobilen .. før himmelen åpnet seg og jeg og bikkja fikk skyss helt hjem av dattera som helt tilfeldig kom kjørende forbi da ho var ferdig på skolen. 

Resultatet av en litt halvhjerta fotografering ser du over. Bildene er fra Gimle Gård som er en del av Vest-Agder Museet. Jeg har egentlig bare vært her to ganger tidligere i mitt liv. Og begge gangene har jeg lekt fotograf for noen lykkelige nygifte og var så full av prestasjonsangst at jeg ikke fikk med meg hvor flott plassen egentlig er.

Ønsker deg en fin torsdag! Hva enn du måtte fylle den med. 

Tortur både her og der

Vet du hva dette er? Det er et av våre to nye torturkammer som har til hensikt å ta knekken på rottene som vi har under huset .. La meg presisere: UNDER huset, ikke i kjelleren altså. To store rottehull, et inni vedboden og et på andre siden av huset viser tydelig at her har vi ubudne gjester. I sommer satte sønnen og stabla ved inni boden, og da han kikka opp så han rett på ei diger rotte! Brrrrrr ... er glad det ikke var meg!!

Vi har forsøkt med vanlige rottefeller. Sånne som alltid har vært i salg lissom, men de funker omtrent som en fuglemater, bare her mater vi rottene. Maten forsvinner. Ingen rotte henger igjen. Bortsett fra for et par dager siden, da lå et rottebein igjen der inne. Men resten av rotta så vi ikke noe til. Eller drømmemannen så den ikke, jeg holder meg langt unna denne krigen. Men i går, da hadde vi fått fangst vettu, i den gamle fella, rett etter at vi hadde kjøpt disse nye torturgreiene.

Et stykk udyr. Fant ikke ut om det var den med tre bein eller en annen. For den var visst litt halvspist av sine medborgere under grunnmuren her, så den gikk rett i søpla uten at den tøffe mannen min orka å ta den nøyere i ettersyn. Snakk om pingle da!! Det var like før jeg måtte ut og rote den frem fra søppeldunken igjen, bare for å se om det var den som vi hadde huka tak i sist ... 

Siden jeg er i torturmodus kan jeg jo like godt fortsette litt i samme stimen:

Mange har, og har hatt, det mye verre enn meg. I know. Det er bare så synd at den tanken ikke hjelper for noe som helst .. mannen på bildet under sover i det minste. Skulle gjerne gitt han noen middager og ei dundyne i bytte mot en god natts søvn!

Sånn, da gjenstår det bare å ønske deg en fin kveld. Bildene tok jeg i Gdansk i Polen da vi var innom et av museene der. Og dette var igrunnen bare for peanuts å regne i forhold til mye av det andre vi kunne studere der inne.

Veien fra Brokke til Suleskard

Endelig har jeg kikka på bildene fra turen vår i fjellheimen. Den jeg hadde så store forhåpninger til vettu. Frisk fjelluft, blå himmel og fantastiske naturbilder .. vel, det ble ikke helt sånn da. Bortsett fra at lufta veldig frisk! Vind, regn og tåke. Dårlig sikt og veldig blaut. Men vi lånte ei flott hytte på Brokke og hadde det egentlig helt topp. 

Jeg hadde jo en plan om å komme meg opp til Kjeagbolten. Ikke det, jeg har aldri i mitt liv hatt planer om å bestige den - det er å leke med livet. Skjønner ikke helt vitsen med det. Tenk så fort gjort det er å ramle ned, om du er riktig uheldig. Lurer forresten på hvor mange som har ramla ned her, eller fra Prekestolen, sånn uten at omverdenen får vite det. Noen må det da være ..

Vi klatra bare opp litt av løypa på Kjerag. Den verste biten i følge drømmemannen som har vært her tidligere. Han har til og med stått på denne steinen, og etter det har han fått skikkelig høydeskrekk. Selv om han ikke synes det var det helt store å stå der ute. Men det var skubbinga og puffinga til de andre som skulle ut - helst før han hadde kommet seg inn - som utløste det.

Det blåste og regnet og sikten var ikke så mye å skryte av. Stien var sleip og glatt, faktisk var det ganske nifst synes jeg. Ikke vanskelig, men jeg er blitt så redd for å ramle. Brekke noe. Hehe, lårhalsen for eksempel, er det ikke det gamle damer brekker da? Om de først ramler ...

Her er noen bilder fra denne lørdagen i fjellheimen. Selv om jeg absolutt liker meg best ved sjøen, så synes jeg dette er vakkert. Ville nok aldri kjøpt meg ei hytte her, men å leie ei uke utpå høsten hadde vært helt toppers. Jeg er jo litt som Ole Brumm - ja takk, begge deler. Eller snarere: Ja takk, ALT! Men nå må er det jo bli en brå slutt på det livsmottoet .. puuuh ..

Brokke - Suleskar, veien fra hytta vi lånte til Kjerag tok en god time. For ei byjente som meg var jo dette en opplevelse i seg selv, til tross for drittværet og dårlig sikt. Tar nok denne turen igjen jeg, bare for å se det i en litt annen innramming enn regn og tåke. Kanskje har vi bedre lykke neste gang.

"Ørneredet" restauranten ved parkeringsplassen før klatringa starter.
Må si jeg synes det er dritkipt at de hadde stengt utsiktsterrassen rundt bygget,
den var kun for betalende spisegjester.
Ikke noe problem for meg, vi hadde en kaffi og kake her inne,
men det er ganske kjipt for utenlandske turister
at ikke en gang utsikten er gratis! 
For utlendinger som kommer hit koster jo en lunsj eller middag en hel formue. 

Rart å se et helt område, midt i fjellheimen, med hundrevis av små varder.
Akkurat det samme så vi langs strendene på Kapp Verde.
Trodde de hadde en betydning, men fikk vite av en innfødt at det var turistene som
lagde dem, bare for gøy. Det er sikkert det samme her.

Vi nærmer oss Brokke igjen, og tåka blir bare tettere og tettere.
Avslutta turen på Sylvgaarden for å teste ut rømmegrøten,
det er jo bare et must når en er på disse kanter.

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014

Marit

51, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang. Til sammen har vi fem voksne barn, to barnebarn hver og en schæferhund som mannen ble tvunget til å adoptere da han valgte å flytte inn til oss.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her. Men nå går det meste mye bedre.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits