Vår i hagen ..?

Hmfh! Sånn ser det ut hos oss. En STOR firbent krabat legger det meste flatt i år. Så jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gjøre noe som helst i blomsterbedene her. Jeg orker ikke gå rundt og kjefte hele tiden på dette dyret, så dermed har jeg en skikkelig god unnskyldning for å droppe hagearbeidet. Skal vi ha noe her i år så må det være noe som henger høyt. Og jeg vet ikke om jeg gidder å omorganisere hele tomta pga. dette. Vi overlever sikkert uten blomster også, tenker jeg.

Jonas er just blitt et halvt år. En stor krabat på ca. 45 kilo. Veldig stor. Noen ganger lurer jeg på om jeg var helt vel bevart da vi valgte hunderase ... for hvor diger blir han til slutt egentlig? Har jo sett de i levede live på ei utstilling for en måneds tid siden, men kan likevel ikke helt se for meg hvordan det blir med en slik kjempe i huset. Jaja, for seint å angre nå.

Han er snill som dagen er lang. Nesten. Men han kjeder seg når vi er på jobb. Denne uka har han ødelagt senga si, som kosta den nette sum av 1700 kroner. Så nå får han bare ligge på flisegulvet. Jeg kjøper ikke ny seng før han er voksen og over gnageperioden. Han har også tygd litt på trappa og panelen under denne. Der vi har innlosjert han bak et peisgitter som er beregnet til barn. Han kan sikkert legge dette flatt så lett som bare det, han har bare ikke funnet ut av det enda. Og la oss håpe det tar en stund til det lyset går opp for ham.

Stille og rolig helg her. Jeg er fortsatt helt gåen etter uka på jobb, så helga blir brukt til å komme seg litt igjen. Vi har ikke engang vært ute og åpnet hytta for sesongen. Det er litt kleint! 

Merkelig at det ikke går seg til dette her. Jeg føler på et vis at jeg ikke har noe liv utenom jobb, for det eneste jeg gjør er å gå tur meg Jonas og passe noen barnebarn innimellom. Ikke er det noe galt med meg heller, for jeg har sjekka alt som sjekkes kan. Eller, legen har ... som så mange ganger tidligere. Må si jeg er ganske lei av å ha det på denne måten. Kanskje har ho rett denne legen min, at jeg ikke er i stand til å jobbe 100% lengre, det er bare meg som ikke vil innse det .. 

Jeg ønsker deg ei flott, ny uke. :o) Aner ikke hva du holder på med for tia, for jeg leser andre blogger like mye som jeg skriver og oppdaterer her. Og da kan du jo tenke hvor lite jeg får med meg. Ikke kan jeg love at jeg kommer sterkere tilbake igjen heller, for det ser jo ut som om dette er hverdagen min .. Men jeg stortrives på jobb og bruker all min energi der, i håp om at jeg skal bli uunnværlig i fremtiden og klare å skaffe meg en fast jobb etterhvert.

Nyt resten av søndagskvelden. :o)

Jeg har fått jobb!

Hallo i luken! :o) Påska står for døra, noen har tatt ferie allerede, noen skal ikke ha ferie i det hele tatt og jeg skal snart ha ferie. Eller fri iallefall. Ferie med lønn er noe som hørte fortiden til. 

Jeg håper du har det bra. Skrekkelig lenge siden jeg har vært her inne, både for å lese og skrive. Du skjønner, jeg har det sinnsykt travelt for tia! På en god måte. Det er nesten for godt til å være sant rett og slett!

Det føles litt som å ha vunnet i lotto! Ikke at jeg har noen forutsetninger for å beskrive den følelsen, men jeg tror det føles omtrent sånn som jeg har det nå. Og det var jaggu på tide det snudde litt nå, tenker jeg. At jeg fikk litt betaling for alt strevet det siste året. For alle de dagene jeg bare hadde lyst il å bli liggende og aldri mer stå opp i hele mitt liv. Men som jeg faktisk tok meg selv i nakken og kom meg på beina likevel.

Det har vært jævelig. Rett og slett. Jeg har vært mer deppa enn jeg ville innrømme for noen. Faktisk så var det like før jeg gav opp, både en og tre ganger. Sånn skikkelig gav opp. Men heldigvis så kom jeg over den kneika også!!

Jeg har fått jobb! :o)) Altså, det er bare et vikariat, men i disse tider så må en jo være glad bare det skjer noe. Husker du det jobbintervjuet jeg var på på sykehuset? Til en sekretærstilling, 50% vikariat ut mai? Det ja! Akkurat! Jeg fikk den jobben! Og ikke nok med det, i løpet av min første uke der så ble 50% til 100% og etter mai så fortsetter jeg i et svangerskapsvikariat i ca. 1 år!

Hipp, hurra!! Jeg har ikke vært så letta og glad på det jeg kan huske. Jeg nyter å stå opp hver dag 5.30 for å rekke å gå ut med Jonas før jobb, jeg elsker de 13 minuttene det tar meg å kjøre til jobb, selv om jeg for første gang i mitt liv må gjennom bomringen for å komme dit - og det midt i rushtiden. I en bil som hyler som et uvær fordi det er noe galt med viftereima som ble skifta i høst. En bitteliten minibil som alle og enhver snur seg etter og glor på når jeg kommer. Ikke fordi den er så flott, men fordi den bråker så innmari! Og inni der sitter ei kjærring med et smil som nok hadde delt hele hodet om det ikke hadde vært for ørene! Fordi ho skal nemlig på jobb!! Timene flyr avgårde og jeg har det bare så utrolig bra! Såpass at jeg glemmer å gå hjem når klokka er 15.30! Dette er bare helt ubeskrivelig deilig!!

Men det har jo sine ulemper også da. Min halvgamle, snart 53-årige hjerne sliter litt med alt dette nye. Eller, det går greit, men det er ikke så mye futt igjen når jeg kommer meg hjem på ettermiddagen. Jeg har hodeverk, innimellom migrene, øresus og er totalt utslitt. Men det er verdt det! Selv om jeg sovner på sofaen før 21 hver kveld. Regner med det blir bedre etterhvert, jeg håper iallefall det. For dette er en jobb jeg kunne hatt for resten av livet, og jeg har tenkt å satse alt på det. Jeg skal bli en kløpper på DIPS og GAT og hele sulamitten av programmer som blir brukt, og trenger de meg ikke i denne avdelingen så har jo sykehuset en skokk av sekretærer, så dette kan faktisk gå bra til slutt!

Jeg er blitt sykt godt tatt imot. Kollegaene og sjefene er bare så utrolig imøtekommende og jeg føler at jeg virkelig er ønsket her. Tilbakemeldingene jeg får er vanvittig positive og jeg vet at jeg gjør en god jobb, tar ting lett, er positiv og imøtekommende og jeg er et arbeidsjern uten sidestykke.

Fire uker har jeg vært der. Og det er som om jeg har vunnet førstepremien! Nå er det snart påske og hele livet mitt er snudd på hodet. Nok en gang. .Men denne ganga gikk det heldigvis i riktig retning.

Jeg har sagt opp jobben i boligen. Til å begynne med skulle de være så greie å legge alt til rette for meg slik at jeg kunne bytte vakter om det krasja. Men slik ble det ikke. Siden jeg hadde to ukers oppsigelse så ble dette letteste utvei for meg. Litt dårlig samvittihget for det, men det var kanskje på tide jeg tenkte litt på meg selv nå .. Sommerjobben jeg fikk har jeg også sagt fra meg igjen, for nå trenger jeg jo ikke den. Og jeg får til og med fri tre uker fra slutten av juni! Kan det bli bedre?

I halvannet år har jeg vært uten fast jobb. Å være tilkallingsvikar er et sant lite helvete. En kan ikke planlegge en dritt og alt dreier seg om å få nok å gjøre slik at det kommer inn noe på den fordømte lønnskontoen. I like lang tid har jeg klart meg uten nav, og jeg håper det fortsetter slik. Kontakten jeg har hatt med dem har ikke ført noe positivt med seg, og de har fortsatt ikke klart å betale ut noen sykepenger fra desember. Så jeg har gitt opp det der. Er en ikke syk på forhånd så blir en det iallefall om en må ha med den etaten å gjøre! Årsinntekten min har gått ned med 200.000, men vi klarer oss jo egentlig. Det blir ikke noen langtur til eksotiske strøk i år, men det aller viktigste er vel igrunnen at jeg har overlevd. Tenker jeg nå. For det var just såvidt en liten stund ..

Jeg velger å ikke tenke så langt fremover. Forsøker iallefall, selv om det ikke er helt meg å ta en dag av ganga. Men akkurat nå er det greit. Jobbmessig. Så kommer sikkert overskuddet litt etter hvert. Utrolig nok er drømmemannen her fortsatt. I dag har vi hatt en helt fantastisk tur til Lista, gått tur i tre og en halv time i vakre omgivelser, og avsluttet med en romantisk middag med vin og stearinlyst hjemme. Egentlig er jeg klar for senga nå, men får vel forsøke å holde ut litt til. For lakenskrekken er her fortsatt, og nattesøvnen er like klein som den har vært de siste årene. Går vel litt på sparebluss, men håper at jeg ikke brenner fyrstikka i begge ender nå som det meste har ordnet seg. 

Dette vil jeg bare klare! Sånn er det med den saken! :o)) Avslutter med å sende en stor takk til mine referanser som sannsynligvis må ha lagt inn et og annet godt ord for meg i løpet av denne prosessen. Kan ikke få takket drømmemannen nok for at han fortsatt er her hos meg, for det har ikke vært noe særlig positivt her i det siste året. Men nå, når jeg bare kommer litt ovenpå så skal jeg gjøre alt for å ta igjen det forsømte, selv om jeg nok kommer til å stå i takknemlighetsgjeld til han for resten av livet ..

Helt til slutt ønsker jeg akkurat deg som kikket innom til meg nå en riktig god påske. <3

Jeg har så mye jeg skulle ha sagt ..

Og alle ordene er der. Der oppe i topplokket en plass. Sammen med øresusen. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke får satt det sammen til alt det jeg skulle ha formidlet her. Sånn har det vært skrekkelig lenge. Jeg tenker morsomme og klingene setninger, setter sammen avsnitt etter avsnitt oppe i topplokket vel og merke, men å få det "ned på papiret" er plutselig blitt klin umulig.

Sannsynligvis er det fullt der oppe. Ordene, tankene og øresusen blander seg sammen til en grøt av elendighet som holder meg våken om nettene og gjør med deprimert om dagene. Jeg holder på å bli gal av lydene i hodet som bare blir verre og verre. Men nei, det er altså ikke stemmer jeg hører! Er riktignok kommet et skritt videre, jeg er i gang med en utredning på sykehuset i Arendal. Etter 20 år har jeg altså kommet så langt. Går resten lite kjapt så rekker jeg det kanskje før jeg dør. Vet ikke om det er øresusen som gjør at jeg har vondt i hodet mesteparten av tiden, og forferdelige migreneanfall ganske så ofte, eller om det er mangelen på søvn. Jeg skal iallefall på MR i slutten av måneden, uten at jeg tror de finner noe galt der. Men det er jo greit å ha utelukka det iallefall. Så slipper jeg å gå rundt å være redd for at det er noe der som ikke skulle ha vært der.

Jeg var sykt redd for å ikke bli trodd på sykehuset. Øresus, hvem som helst kan jo si at de har det. Akkurat som vondt i ryggen eller vondt i hodet. Heldigvis ble jeg tatt på alvor, og resultatet etter det første besøket der er at de har konkludert med at jeg har en alvorlig grad av tinnitus. Såpass at legen min mener jeg bør søke om å bli delvis ufør. 

Det har jeg ikke lyst til. Men jeg har vært 60% sykmeldt siden midten av desember. For jeg vil bare ikke si fra meg det 40% vikariatet jeg har i denne boligen, men jeg tar for tiden ikke noe ekstra. Det er ikke en drømmejobb, men det er noe å gjøre. Dessuten har jeg påtatt meg dette vikariatet og jeg har tenkt å holde ord og bli der til det er slutt. Jobben gjør meg deprimert og trist, men det blir jeg jo av å bare gå hjemme også. Eller rettere sagt deprimert og fattig.

Det er her nav kommer inn i bildet. Jeg trodde jeg skulle ha fått noen sykepenger forrige fredag. Men neida. Ikke har sykmeldingene blitt returnert, og ikke har jeg fått beskjed om at det mangler noe eller at noe er galt på annen måte. Til og med legen min skreiv at de måtte ta kontakt omgående om det var noe de lurte på.

Det gadd de ikke. Her var det ingen som ga beskjed før jeg etterlyste pengene selv. Da fikk jeg det hyggelige svaret at jeg ikke hadde krav på noe derfra.

Skremmende. Det er helt ufattelig at nav kan ha så mange ansatte på en plass som ikke kan en dritt om det de egentlig er der for. Jeg har jobbet i snart to og en halv måned med å få fatt i en saksbehandler og få spurt om råd. Hvordan jeg skal gjøre fremover. Uten hell.

Jeg hadde navnet på saksbehandleren min. Ho ringte nemlig i begynnelsen av desember, helt uoppfordret, og ho var faktisk ganske så hyggelig. Men å få tak i det mennesket etterpå, det gikk ikke. Dessuten sto det oppført en annen person som min saksbehandler nå, fikk jeg beskjed om, når jeg endelig fikk kontakt. Ho kunne jeg heller ikke bli satt over til. I går ringte endelig noen tilbake til meg, etter at jeg har purra og purra i to og en halv uke. Både skriftlig og muntlig. Ho var min saksbehandler, eller veileder, som ho kalte det. Men det var ikke en av de foregående som jeg visste navnene på ... forstå det den som kan.

Veileder du lissom! Ho visste jo ikke en dritt om det jeg lurte på, enda jeg til og med hadde skrevet det inn på "Min side", men ho kunne sette meg over til nav forvaltning. Der har jeg allerede snakket meg tre forskjellige mennesker som heller ikke kan gi meg svar på noe som helst. Det vil si, et svar fikk jeg jo: Nemlig at jeg ikke har krav på sykepenger. Det var noe med at jeg burde ha sykmeldt meg innen et halvt år etter jeg starta på sluttpakka .. nå er det for seint! Så alt jeg har jobbet og betalt skatt av i 35 år betyr ikke noe som helst lengre. Sier de. Selv om jeg ikke kan finne en lov eller regel noen plass som forteller meg at det virkelig er slik. Er en ikke nedfor før en prøver å ha noe med nav å gjøre blir en det iallefall etterpå!

En ting har de felles disse ansatte på nav. De kan ikke behandle folk. En skulle nesten tro det var deres egne penger de skulle betale ut til gud og hvermann. Det er akkurat som om de har piggene ute akkurat i det de løfter av telefonrøret. Men jeg skulle jo igrunnen ikke søke om penger engang, jeg skulle bare ha litt info ang. min situasjon og hva jeg eventuelt kunne foreta meg for at dette skulle bli greiest mulig. Men slik hjelp er umulig å få. For de som jobber der kan bare en bitteliten mikroskopisk del av helheten, så grensa før de setter deg over til en annen er uhyggelig lav. Og slik går det, fra den ene til den andre og tilbake igjen. Uten at en blir noe klokere eller skjønner noe mer. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne gjort en bra jobb i nav jeg. Mye bedre enn de jeg har snakket med til nå iallefall, og på en mye hyggeligere måte, men det er kanskje nettopp det som er kriteriet for å bli ansatt der: Du må være en drittsekk og du må vite hvordan du setter samtalen videre til nestemann.

Egentlig burde de innføre fagbrev for de nav-ansatte. Det er jo fanken med fagbrev i både det ene og det andre nå for tia. Helsefagarbeidere, hvor mye mer kan en ung nyutdannet helsefagarbeider i forhold til ei som ikke har fagbrev, men har jobbet med det de siste 20 årene? Ikke en dritt! Og hvor mye bedre blir en til å vaske et golv eller ekspedere i en butikk om en innehar dette fagbrevet? Jeg synes fagbrev-mentaliteten har tatt litt overhånd jeg. Men jeg tror faktisk at det hadde hjulpet godt om de som jobbet i nav hadde fått en viss innføring i både kundebehandling og dataferdigheter, for ikke å snakke om god gammeldags folkeskikk! Kanskje ville det også hevet kompetansen deres om de forlangte en litt mer helhetlig forståelse for situasjonen til de menneskene de skal veilede og hjelpe videre. Sannsynligvis sitter det noen på toppen med kompetansen i orden. Men de er sjefer for alle de andre og har ikke noe med naverne å gjøre. De er sikkert sykt frustrerte og vet ikke hva de skal gripe fatt i for å få litt mer orden på galskapen. De har sikkert gitt opp for lenge, lenge siden. 

Jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå jeg. Om vi går personlig konkurs eller hva som skjer. Men jeg må prøve å gjøre som eldste dattera mi sa: Slutt å tenk på det som har vært. For det er over. Dette er livet etter ... livet etter at jeg hadde fast jobb og god inntekt, livet etter overgangsalderen, dette er reparasjonsalderen. Men for all del, ikke bli syk!! Dette er det livet som tydeligvis er en kamp fra ende til annen. Jeg skulle tydeligvis ha takka nei til den sluttpakka, og gått rett over til nav da det ikke var mer jobb. For ingen tenker på at jeg har klart meg uten offentlige stønader og hjelp nå i snart halvannet år. Men når jeg faktisk trenger noe så er det ikke hjelp å få.

Det føles urettferdig! Velferdssamfunnet som jeg har vært med å betale for i form av skatter og avgifter kommer ikke meg til gode. Rike, flotte Norge som pøser ut penger til alle i hele verden som ikke har det så bra. Det er sikkert flott det. Men jeg er så egoistisk at jeg mener de som er etnisk norske, født og oppvokst her burde kommet først i den køen. Sannsynligvis er det som å kaste inn en brannfakkel hos noen når jeg sier det, men om du hadde vært i mine sko akkurat nå så ville du kanskje tenkt slik du også.

Jeg orker ikke sloss mot nav heller. Har mer enn nok å tenke på uten at jeg må ha det i tillegg. Nå må jeg bare konsentrere meg om å stable elendigheta på beina igjen, fortsette å søke jobber, og håpe jeg holder ut til jeg har opparbeidet meg retten til sykepenger eller eventuelt andre stønader igjen. For det går visst an. Bare så synd at inntektsgrunnlaget mitt fremover kommer til å være halvert og vel så det i forhold til hva det egentlig var for et år siden. Egentlig har jeg ikke råd til å bli syk før jeg blir 67. Sannsynligvis har jeg ikke råd til å bli pensjonist heller, jeg som lå så godt an der. Det er en litt skummel tanke som kan ta piffen fra hvemsomhelst. Faktisk så tror jeg at jeg kommer best ut av dette om jeg dør. Må bare huske å melde meg som organdonor først, og informere de nærmeste, slik at noen andre som ser litt lysere på livet kan få gleden av å være her litt lengre.

Hipp, hurra så godt det er å være norsk i Norge ...

Årets første bad


Med vind i ørene ... før plasket!

Mandag 1. februar..
 Regnet øser ned. Men ut må en jo når en har hund. Jeg tok med Jonas i bilen og kjørte en tur til Roligheten Camping. Viktig å ikke bare traske i de samme sporene hele tiden. Traff et damemenneske som var ute i samme ærend som meg, nemlig lufte hunden, og det var det. Dessverre var ho ferdig da jeg kom, så det ble bare hei og hadet utenfor bommen.

Det er utrolig kontaktskapende å gå rundt med en valp. Selv om denne valpen nå veier i underkant av 23 kilo og snart er like høy som forgjengeren her i huset. Han er en liten, forvokst, klomsete greie og elsker oppmerksomheten fra alle som gidder å kaste et blikk på ham. Han nyter at de aller fleste bøyer seg ned og klapper, og innimellom ser han ganske fornærmet ut når noen bare går forbi!

Vel, vi tok en tur langs sjøen på denne campingen. Det var kaldt og blaut og masse vind. Da vi snudde og skulle returnere til bilen tenkte jeg i mitt stille sinn at "blautere enn dette går det nesten ikke an å bli". Men det gjorde det faktisk! Jonas tuslet rundt på kanten av brygga - og vips - så lå han plutselig i sjøen og kavet! Det ble ikke bare årets første bad, men hans aller første. Heldigvis var det skikkelig høyvann så det var ikke så vanskelig å få han opp. Godt han ikke forsvant under brygga, for da måtte nok jeg også ha badet!

Fortsatt god mandag! :o)

Prøving og feiling gjennom hele natta

Går du i syforening? Tirsdag er kanskje den uoffisielle syforeningsdagen rundtomkring i landet. Dermed også dagen for Syforeninga uten en tråd. Vi som bare eter og skravler vettu. Selv om strikketøyet har begynt å dukke opp både hos den ene og den andre i det siste.

Ikke hos meg. Jeg strikker alltid på noe som krever masse telling, og det lar seg jo dårlig kombinere med all pratingen. Så haugen av halvferdig prosjekt, pluss garnnøster og mønster ble igjen hjemme. Sannheten er at jeg ikke fikk det til. Så jeg gadd ikke. Etter å ha strikket og rekket opp igjen to ganger tidligere på dagen var jeg sånn passe drittlei. Og litt småforbanna. Som jeg pleier å være når jeg strikker (ifølge drømmemannen).

Likefullt ble det selvfølgelig en koselig kveld. Da de fire andre var gått ble jeg sittende igjen, sammen med vertinnen, til rett over midnatt. Men da hadde jeg tenkt meg hjem og rett til sengs. Den som ikke klarte det var meg! For da jeg kom opp i stua lå det der, denne forbanna garnhaugen og prosjektet jeg ikke klarte å finne løsningen på.

Jeg måtte jo bare forsøke .. litt til. Og enda litt. Strikke og rekke opp, regne og telle. Idiotisk mønster. Fanken ta den som har lest korrektur på denne dritten. Men sta som jeg er ble jeg sittende. Hele tre ganger strikket jeg en rapport av borden, og tre ganger måtte det rekkes opp igjen. Det passa bare ikke, enda maskeantallet stemte og alt så greit ut. Jeg telte og telte nok en gang, småbannet litt og vrei hjernen for å finne løsningen.

Da drømmemannen sto opp for å gå på jobb satt jeg fortsatt her. Rekket opp for fjerde gang, med slørete øyne og tilhørende poser under disse. Jeg hadde døgnet, uten å komme ei maske videre på prosjektet. 392 masker hadde fortsatt ikke vokst noe i omfang. Shit så irriternede. Da mannen gikk 05.15 gikk jeg og la meg, med alt tøyet på. Måtte bare lukke øynene litt før jeg fortsatte på elendigheten.

Ny dag, nye muligheter. Tro det eller ei, jeg fikk det plutselig til. Men det var ikke helt som det sto beskrevet, en skulle ikke strikke fra * til * omgangen ut. Neida. En skulle begynne på nytt i hvert hjørne, først da stemte mønsteret rundt hele. 

Om en ukes tid er det nok ferdig. Om jeg da husker hvordan det er å hekle kanten rundt ...

PS! Om du lurer på hva jeg strikker så er det et lite teppe med en bred "blondekant" rundt. Mulig det blir flere etterhvert, for nå er det jo så lett som bare det! ;o) Eller kanskje jeg heller skulle ta fatt på den garnhaugen som skulle blitt til en genser til meg selv .. Eller den som egentlig skulle blitt en dåpskjole for snart tre år siden ... Joda, det BLE en dåpskjole faktisk, men ikke den jeg først kjøpte mønster og garn til. Det var kanskje like greit, for den jeg strikka ble kjempefin og jeg må bare innrømme at jeg er sykt stolt over å ha produsert dette festplagget!

Det er torsdag og uken har flydd avsted. Selv for meg som bare har vært en kveld på jobb. Etter kveldsvakta i dag så tar jeg helg. Venter middagsgjester i morra, samt helgebesøk fra vestlandet.

Jeg gleder meg. :o)

Et slags jubileum

I dag er det første måneden jeg ikke får lønn fra Fædrelandsvennen. Den 25. i hver måned i 235 måneder har jeg jevnlig hatt et godt tilsig av penger inn på konto. Fra verdens beste jobb. Nå er det slutt. Det siste året, og vel så det, kom jo innskuddet uavhengig av jobbinga. Sluttpakke. Frivillig. Jaja, så helt frivillig var det jo ikke da, det har jeg til og med skiftlig. Og ikke hadde jeg i min villeste fantasi tenkt at det skulle bli så vanskelig å skaffe seg en ny inntektskilde heller, mulig jeg da hadde forsøkt å klore meg fast. Selv om det nok ikke hadde hjulpet noe. 

Det kommer ikke inn 32.000 kroner på kontoen min mer. Hva nå? Jeg aner faktisk ikke hva som kommer til å sige inn. Det jeg har fast er brutto 15.000 på det 40% vikariatet jeg har nå. Inkludert skift- og helligdagstilleggene. Og så kommer det jo an på hvor mange som er syke, har fri eller permisjon, om jeg får flere vakter ut over dette. Eller om jeg er villig til å jobbe flere kvelder/helger, og det er jeg igrunnen ikke så interessert i. Jeg forsøker jo å ha et liv utenom jobb også ...

Usikkerheten er skummel. Den tar nattesøvnen fra meg. Jeg ligger der og grubler og funderer på hvordan dette skal gå. Ikke at det hjelper noe, men det er vanskelig å ikke tenke på det likevel. Når du står midt i det, og vet du har gjort ditt aller beste for å få en ny jobb i hele 15 måneder uten særlig hell.

Til og med gått på skole i et helt år! Akkurat det var jo veldig bortkastet. Sannsynligvis et utfall av panikk. Hadde jeg undersøkt litt på forhånd så hadde jeg sikkert funnet ut at i helsesektoren er det ingen som får fast jobb uten fagbrevet. Og fagbrevet for meg ligger jaffal fem år frem i tid. Om jeg får arbeidserfaring vel og merke. Nå må jeg bare innrømme for meg selv at jeg ikke er villig til å kjempe så sykt for den praksisen. Jeg kan ikke gå fem år, og vel så det, som tilkallingsvikar i tillegg til forskjellige mikroskopiske vikariater her og der. Det orker jeg ikke. Hallo! Hva er da vitsen med fagbrevet, det kommer jo isåfall bare noen få år før jeg blir pensjonist. Lønnsmessig har det lite å si for meg, som allerede har full ansiennitet. For mye slit for for lite penger det der! Har jeg innsett et år for seint. Går jeg fem år til som tilkallingsvikar så er jeg sannsynligvis for gammel til at noen vil ansette meg fast også.

Da må en tenke nytt, igjen. Jeg er blitt verdensmester i omstillinger dette året. Og det er sikkert en god ting. Jeg som fikk panikk hver gang vi skulle bygge om og bytte plasser på Fevennen. Det høres jo kanskje ikke så stressende ut, men det var hver gang vi fikk en ny sjef. Egentlig var det ganske så ofte de årene jeg var en av staben der. Noe nytt måtte de jo finne på!

At jeg er så fleksibel viser at jeg vil noe i det minste. Håper jeg. Likevel er reglene i nav så urettferdige at om en skulle begynne å gruble på det også så har absolutt alt vært bortkasta!

Foreløpig har jeg ikke søkt dagpenger. Og det er ikke mye jeg ville fått heller med et 40% vikariat i turnus. Det står så flott på nav sine sider at om en jobber turnus så skal timene fordeles jevnt på ukene. Men det stemmer visst ikke. Jeg har iallefall fått kontrabeskjed fra de to jeg har snakket med der. Det er bare å skrive opp time for time på riktige dager. Og da kommer jeg over den magiske 50% i den ene fjortendagersperioden, noe som betyr at jeg ikke har krav på noen arbeidsledighetstrygd den perioden. Og blir det slik over tre perioder så faller du automatisk ut av systemet og må starte på begynnelsen igjen. Da kommer innkalling til infomøte om att og om att. Når du så ringer til nav sentralt (er jo umulig å få fatt i noen her i byen, eller en saksbehandler du kan forholde deg til), så er de så jævla frekke og kvalme i telefonen og vil absolutt ikke høre når du sier at du just har vært på dette møtet og ikke trenger det en gang til. Da blir du truet med stans i pengestøtten, en støtte jeg ikke engang har. Jeg har jo meldt meg arbeidssøkende, men selv om jeg ikke mottar stønad blir jeg utestengt. 

Det er ikke for normale folk å forstå dette her. Jo mer du er villig til å jobbe, jo mer du strever for å klare deg selv, jo mindre hjelp får du for å opprettholde inntektsnivået. Det burde jo heller være de som bare sitter hjemme på rompa og ikke gidder søke på jobber engang som burde fått kutt i trygda. De som jobber og sliter det de kan burde jo belønnes med at nav i det minste betalte ut de prosentene av 100% jobb en ikke klarer å skaffe seg på egenhånd. 50% jobb = 50% arbeidsledighetstrygd ... men så enkelt skal det ikke være! Ikke blir tiden en kan gå på arbeidsledigehtstrygd forlenget heller om du jobber halvparten av tiden. For min del har jeg krav på trygd i 24 måneder, fra den datoen jeg får den innvilget. Uavhengig av om jeg er i jobb i denne perioden eller ei. Så det lureste jeg kan gjøre er jo å bare sette meg ned og ikke gjøre en dritt ... kunne jeg bare ha klart det!

Se det ja! Det var dagens utblåsning .. Ny uke, nye muligheter, som en tidligere sjef av meg alltid sa. Tenker ofte på ho. Det var aldri problemer, bare muligheter. Så jeg er herved tålig klar for ei ny uke med blanke ark og drøssevis av muligheter.

Come on! ;o)

På jakt etter ...



Herregud! Dette livet mitt går liksom i litt feil rekkefølge nå. Jeg, som er akkurat midt mellom 52 og 53 år, skal for første gang i mitt liv ut på sommerjobbmarkedet. Det er noe som ikke helt stemmer her .. ikke det at jeg har så sykt lyst til å jobbe hele sommeren, men har jeg egentlig noe valg? Ja, bortsett fra å bli navsnylter da og motta arbeidsledighetstrygd, men det har jeg jaffal ikke lyst til!

Du tenker kanskje ditt nå. At kjærringa på et halvt hundre år aldri har hatt sommerjobb kan vel ikke stemme? Ho må jo ha vært ekstremt giddalaus og tiltaksløs i oppveksten. Men neida, jeg har jo vært i den velsigna situasjonen å vokse opp i et trykkeri vettu. Der mine foreldre drev med barnearbeid helt fra vi gikk ut av barnehagen. Så å ut på jobbmarkedet det var lite aktuelt både for min søster og meg. Vi hadde jobb vi. Enten vi ville eller ikke ..

Jeg har en fantastisk cv. Iallefall når det gjelder mangel på hull. For jeg har jeg altså vært i full jobb fra jeg var 17 år sånn cirka. Uten å måtte jobbe når sola skinte og måkene skreik. Da hadde nemlig denne dama helt lovlig og betalt sommerferie. Men nå, i 2016 er situasjonen en helt annen. Jeg som elsker sommeren må kanskje ha sommerjobb. Jeg og alle studentene som er så unge at de nesten kunne vært barnebarna mine. Om jeg er heldig da, og får napp i en eller annen bedrift vel og merke.

Det er iallefall ikke mangel på søknader som skal stoppe meg. For til dags dato har jeg altså søkt på 14 forskjellige sommerjobber, pluss sikkert like mange andre vikariater. Og det er bare de der søknadsfristen ikke er gått ut enda.

Fast jobber er det dårlig med. Men det kunne jo hende at en av disse med tiden kunne blitt noe mer. Selv om jeg det siste året har mista litt troen på det der berømte beinet innforbi. For det har jeg hatt hele fire plasser nå. Der jeg er vikar nå må jeg vel si at både det ene og andre beiner har kommet seg inn, men det ser ikke ut som om det hjelper noe for å få inn resten av kroppen på litt mer fast basis.

Jeg får gode tilbakemeldinger. Alle er så fornøyd med meg og det jeg gjør og bla, bla, bla .. Men hvis jeg er så fantastisk hvorfor er det ingen som håver meg inn og ansetter meg da? Sånn før jeg blir kapra av konkurrenten lissom. Jeg er ganske sikker på at jeg er en drøm for enhver arbeidsgiver, står på og gjør mitt beste, selv om jeg ikke engang liker jobben. Jeg har en fantastisk arbeidsmoral og arbeidskapasiteten er på topp den også. Hallo! Er det ingen som ser hva de går glipp av her?

Mandag var jeg på jobbintervju. For andre gang i mitt liv, og jeg følte at det gikk veldig bra. Men det spørs jo hvordan de andre fem som skulle inn fikk det til. For ikke å snakke om hvor mange passende papirer de kunne vifte med. Likevel føler jeg det som en liten seier bare det å ha kommet så langt. Innforbi dørstokken lissom. Da må det jo være noe i den søknaden/cv'n min som vekket interessen. Det er bare et vikariat dette også. 50% som helsesekretær. Jeg hadde selvsagt ikke alle de kvalifikasjonene de søkte etter, men jeg kan ikke tenke sånn for da hadde det ikke vært mye som passa! Så jeg søker på alt jeg føler jeg har kvalifikasjoner til, pluss en del andre ting. Så en gang må det vel bli min tur?

Veeeel, her fyres det i alt som kan fyres i. Det er kaldt som fy, men veldig fint vær. Sol og greier. Hadde igrunnen tenkt å komme meg ut litt i dag, men tror det holdt med turene frem og tilbake til vedskjulet for å fylle opp kassa og vedhylla. Iallefall for en stund. Får alt for lite frisk luft for tia, og er plutselig blitt veldig tiltaksløs. Men har en plan om å gjøre noe med det ... snart ...

God torsdag til deg! :o)

Anna og Elsa ... og Jonas!

En veldig sosial krabat dette her. Så sånn ser det ut når et av barnebarna prøver å pusle ynglingspuslespillet sitt. Han er livredd for å gå glipp av noe og synes det er aller tryggest å plassere seg midt i! :o)) For å si det sånn; Det er ikke alltid like populært hos alle ..

Vi har fått en skikkelig stuegris. Det er snø og 4-6 kuldegrader og han vil helst ikke ut. Hagen går greit, men i korte og hyppige intervaller. Å gå for langt fra huset er skummelt. Så vi har tydeligvis noe å øve på. Iallefall om han skal bli like utholden som forgjengeren, og det er jo litt av vitsen med å ha hund, at vi skal gå langt og ofte. Det gleder jeg meg til!

Han som en hest og vokser vanvittig fort. Det er litt vanskelig å alltid huske på at dette dyret som nå veier 21,3 kilo og har en skulderhøyde på 52 cm faktisk bare er tre måneder. Han er jo enda mer klønete enn en valp av normal størrelse, så det ser litt rart ut når han ikke helt får stokka labbene riktig og plutselig flater ut på parketten. For slikt underlag er en utfordring for en med fire labber som ikke er helt samstemte. Om han blir veldig ivrig så går det helt galt. Da klarer han ikke å reise seg igjen og blir liggende og "svømme" og hyle i ren frustrasjon. Ellers er han er renslig og kommer på innkalling, han har nesten lært å sitte på kommando .. så dette lover godt. :o)

God helg fra meg og Jonas. :o)

Brrrrrr... det er kaldt!



Vinteren er kommet til oss i sør. Det har snødd siden helga, blåst og vært skikkelig mye vær! Snøstorm, ikke helt hverdagslig på disse kanter, selv ikke på denne tia. Dermed får alle panikk. Snøfall på sørlandet kommer like overraskende på alle hvert eneste år! Merkelige greier... De som må ut å kjøre liker det ikke, verken med eller uten pigg. Jeg var selv ute og kjørte med mi lille loppe av en Smart og det var glatt! Kjente hvordan den mista taket, slang og skjente litt fra den ene siden til den andre i kjørebanen. Så mye en kan kalle det slenging da, når bilen er 2,5 meter!

Vi har en en laaaang bakke opp til Tinnheia. Det er ikke alltid den er like enkel å forsere for alle de som forviller seg ut på glatta om vinteren. Jeg tenkte ikke så mye på det før jeg skulle hjemover. Men da sto det plutselig en stor kassebil fra Polen og spant nesten på toppen. Sånn rett før svingen. Hva pokker? Skulle jeg bare sakke og bli stående jeg også .. Nope. Jeg tok sjansen og kjørte forbi mens jeg enda hadde litt fart på loppa. Heldigvis gikk det greit. På såkalte helårsdekk, som sikkert har stått på bilen siden den var ny i 2005, klarte jeg det! Dermed holder nok dekkene et års tid til vil jeg tro. Er jeg heldig så har jeg kanskje fått meg en jobb også innen den tid, sånn at vi har råd til å kjøpe nye dekk.

Tenk om jeg hadde blitt stående der! Ved siden av kassebilen, i feil kjørebane. Det hadde vært flaut det! Noe som nesten var like pinlig er at jeg ikke kom inn igjen i bilen da jeg hadde vært på butikken. Førerdøra har ikke funka på en stund, men på passasjersia har alt vært ok. Helt til i dag. Det er ille nok å gå inn på feil side og krype over til rett sete, men å krype inn bakluka ... ja, du kan jo tenke deg selv, når raua på kjærringa nesten er like brei som bakenden av bilen... jeg ble nok latterliggjort rundt mer enn et middagsbord i dag!

Jeg synes det er kos med snø jeg. Selv om jeg ikke har tenkt å bruke den til noe som helst. Snø er fint å se på. Gir nesten litt julestemning, selv om akkurat den kom en måned for seint. Treet og nissene ble pakka opp igjen på loftet i går, så bortsett fra snøen så er alt som minner om jul vekk herfra, og det før jeg kjente julestemninga trenge seg på. Litt rart i år, uten noen av våre barn/barnebarn, og med ei kjærring som var gørr forkjøla og temmelig dårlig. Trenger ikke ta en reprise av den. 

Går du på ski? Kan nesten ikke huske sist jeg hadde ski på beina, eller jo, jeg kan jo det, men vil helst ikke snakke om det .. Jeg tror skiene mine er hos x'en og der har de det nok helt greit. Må ha vært sønnen som brukte dem sist og det er sikkert minst ti år siden! 

Kos deg i vinterværet da. :o) Det er godt vi har det varmt inne og tak over hodet.

Godt nyttår!



Her kommer et lite livstegn fra meg. Håper du fikk en fin avslutning på det gamle året. Her var overgangen veldig stille og rolig og helt alkoholfri. Yngste barnebarnet og mamma'n overnattet hos oss. Jeg var langt fra pigg, så hadde det ikke vært for drømmemannen så ville det vært dårlig med middag i dette huset på årets siste dag. Men heldigvis, han holder ut fortsatt!

Det ble en tidlig kveld. Kanskje litt flaut å innrømme det, men vi gikk glipp av alle rakettene rundt midnatt, for vi la oss alle fire da klokka var 23.15. Eller, alle fem blir det vel, for vi har fått oss ny hund. <3

Han heter Jonas og blir 12 uker til søndag. Han er bare sååå skjønn! Vi hentet han for snart to uker siden. Det er den største valpen jeg har sett i hele mitt liv, nå veier han over 16 kilo, men så skal han også bli diger når han blir voksen. Det er en leonberger, og de blir henimot 70 kilo når de er voksne. Denne tassen er visstnok over gjennomsnittet nå, så det blir spennende å se hvordan han utvikler seg.

Første dagen i det nye året kom med et fantastisk vær. Bildet er fra den aller første turen Jonas har hatt, bortsett fra noen få ganger rundt i nabolaget. Han kan jo ikke gå lange turer enda. Så her må vi ta det veldig med ro fremover. Det er vanskelig. For jeg vil så gjerne komme igang med regelmessige lange turer igjen. Jeg gleder meg sykt til Jonas er klar for det!

Oversender herved en nyttårsklem fra meg til deg! :o)

En uke til julaften - stresser du?

Ikke så mye som minner om jul her i huset. Bortsett fra julepynten og kassene det ligger i når det ikke står fremme. Joda, jeg har pynta, sånn nogenlunde. Bortsett fra på utsiden, der er det skrekkelig stusselig. Men har ikke rydda vekk emballasjen enda. Jeg har ikke bakt en eneste kake, så det lukter ikke jul i heimen her. Forsåvidt har jeg ikke hatt julenedvasken heller, men det plager meg ikke så mye. Uten hund, lite søl.

Denne julaften blir det tomt i nr. 19. Alle barna og barnebarna skal andre plasser, og det er bare oss to halvgamle igjen. Litt stusselig kanskje, men sånn blir det jo innimellom når en ikke er gift med den en har produsert alle disse barna sammen med. Det må deles på godene, og jeg har holdt på å dele i så mange år nå at det går helt greit. Nesten. Jeg vil jo aller helst ha de her i alle slike høytider, men uten x'en hadde jeg jo ikke hatt disse ungene, så dermed fortjener han jo kosen med det han også. Ikke alle skal til han heller, sønnen skal til forlovedens familie, og eldstedattera og 7-åringen skal til Litauen til det andre besteforeldreparet der.

Drømmemannens eldste, med samboer og barn, skal til en eller annen i familien. De har jo sinnsykt mange å velge mellom da ungene der i huset har hele fire besteforeldrepar! Men i år var det ikke vi som trakk det lengste strået. Yngstejenta hans på 22 skal jobbe julekvelden! Ho studerer i Edinburgh og dagen etter ho kom hjem hopper ho rett inn i ekstravakter i hjemmesykepleien. Ho som var så slapp og laidback i tenårene at ho nesten ikke gadd stå opp for å gå på skolen. Ho har så absolutt imponert denne onde stemora her. ;o)

Jeg er igrunnen veldig glad for at det har gått så bra med alle 5. Spesielt etter at jeg begynte å jobbe der jeg er nå. Vi har fem friske barn tilsammen og alle har de stelt seg bra her i livet. De er oppvakte og oppegående og aldri noe tull med de. De fire som er kommet i generasjonen etter ser foreløpig også lovende ut. Vi er heldige! Alle barnebarna skal vi forresten ha på overnatting fra lørdag til søndag. Så da blir det liv i huset!

Så var det den jula da .. Vi skal egentlig til ei av svigerinnene mine, bare meg og drømmemannen. Der kommer ei annen svigerinne med familien, pluss svigers. Men nå har vi "rotet" det til litt, så jeg vet ikke helt hvordan det går med verken julekvelden eller den tradisjonelle julelunsjen til slekta andre juledag. For øvrig verdens mest kaotiske og lengste lunjs, vi er jo så mange at vi må låne noen rom på en skole for å få trøkka inn alle sammen. Mer om dette kommer kanskje i et annet innlegg. Om jeg får ånden over meg.

Kos dere med julestresset! :o) Jeg skal pakke inn noen få gaver i dag, som må overleveres før mottakerne reiser til Israel for å feire jul. Eller var det kanskje for å komme vekk fra hele julestresset? Den siste tanken der kan jeg godt like. I kveld skal jeg på jobb, men så har jeg fri til første nyttårsdag, iallefall sånn som det ser ut på nåværende tidspunkt. Og egentlig tenker jeg at det skal forbli sånn, jeg skal ikke stresse for å få flere vakter disse dagene, jeg skal bare kose meg i siste innspurt av sluttpakka, for i 2016 har jeg ikke råd til å tenke sånn.

Jobbehelg - igjen!



God morgen der ute. :o)
Helga er her på øyeblikket, men for meg blir det nok en gang tilbragt på en eller annen jobb. I kveld, lørdag kveld og søndag morra. Blir ikke så mye tid sammen med drømmemannen, eller andre, for tia. Men det er vel bare sånn når en er vikar. Problemet er sannsynligvis at jeg er for gammel for slikt, de fleste andre kunne jo vært ungene mine! Det å finne seg en nytt yrke når en er over 50 er ikke bare, bare...

Jeg har lyst til å sette meg ned å grine rett som det er. Bare gi opp lissom. Og egentlig kunne jeg vel på et vis ha gjort det. For jeg får jo arbeidsledighetstrygd i et par år fremover, fra januar en gang. Men så er det ikke helt meg å gjøre det heller. Gi opp, jo det har jeg gjort mange ganger hittil i livet, for kortere eller lengre perioder. Men å la være å jobbe, det er ganske fjernt for meg. 

Det er løgn å si at jeg ikke savner min gamle arbeidsplass. Men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det. Akkurat nå føler jeg at jeg har en veldig rar arbeidsdag, så totalt forskjellig fra alt annet jeg har vært borti.

Jeg jobber i en bolig med fire psykiske utviklingshemmede. Med diverse tilleggsdiagnoser. Vi er en pleier til en beboer.. Kollegaene er kjempekoselige, men det er jo ikke så mye en ser til hverandre. Vi sitter jo stort sett inne i hver vår leilighet, til tross for at det er et fint fellesareal i midten av dette rekkehuset. Jeg hadde trodd at vi kunne finne på mer, gå ut, aktivisere beboerne på noe vis, men det går ikke. En aktivitet er å la dem sette tallerkenen på benken etter at de har spist .. Det blir lange dager, og mye lyd hos noen av dem. Psykisk tungt, men ellers lite av det jeg vil kalle jobbing.

Jeg gleder meg ikke lengre til å gå på jobb. Slik som tidligere. I følge drømmemannen var ikke det helt normalt visstnok. Alternativet er å ikke ha noe å gå til, og det føles som verdens undergang! På jobb er jeg blid og hyggelig og gir 110%, så selv om det ikke er drømmejobben så gir jeg alt! Og jeg vet at jeg gjør en god jobb, her også. Jeg er vel som poteta, kan brukes til det meste.

Egentlig burde jeg hatt en sekretær. For i tillegg til det faste vikariatet på 40%, stort sett bare kvelder, så forsøker jeg å fylle opp alle de andre 60% også .. Det å holde greie på disse forskjellige vaktene er jo nesten en halvdagsjobb i selg selv. 

Nå skal jeg bare drikke teen min og surfe litt rundt her. Deretter må jeg vel gjøre litt reint. Det er nokså lett etter at hunden døde, for vi griser jo ikke så veldig. Ikke er vi ute og ikke snøss vi heller! Men jeg hadde gladelig bytta ut et pelsfritt hus om jeg kunne fått Zenta tilbake.

God helg folkens! :o) 

Kristiansand museum

Vest-Agder museet består av ni spennende besøksmål. På fredag var jeg innom to av dem. Det var første gang jeg var ute på tur etter at hunden måtte avlives, og jeg var så sløv at jeg satte meg i min bittelille Smart og kjørte hit .. istedenfor å gå slik jeg gjorde da Zenta var med.

Dårlig med trim på kjærringa for tia altså. Og det merkes. Både på humøret og vekta. Det sistnevnte der virker igjen inn på humøret .. så da snakker vi vel om en litt ond sirkel muligens?

Blir vel litt overkill dette. Iallefall for dere som følger meg på Facebook og Instagram. Men, men .. jeg blir ikke fornærmet om du bare lusker ut igjen. ;o)

Jeg startet på Gimle gård. Denne fantastiske plassen som er like fin uansett hvilken årstid vi er i. Her jeg tok tidenes brudebilder, som jeg er sykt stolt av enda, flere år etter. Men skal ikke ta på meg all æren for det, for paret jeg fotograferte var bare så skjønne og naturlige, så hele seansen var bare en fryd. Til tross for våkenetter og prestasjonsangst lang tid i forveien.













Etter en stund forflyttet jeg og bilen min oss til Kristiansand museum. Er noen år siden sist jeg var her og ble en smule sjokkert over det dårlige vedlikeholdet. Var litt slumfølelse over husene, litt sånn fatteslig nabolag; her må du ikke gå aleine etter at det er blitt mørkt. Jaja, heldigvis ikke mitt problem. Jeg har nok med mitt eget hus igrunnen.

En bakgård fra forrige århundre, og vel så det. Fikk litt flashback da jeg vandret rundt her inne. Til gode barndomsminner og spennende opplevelser ved det å vokse opp midt i byen. I den tia da vi ble advart mot å dra til omkringliggende strøk, Tinnheia og Slettheia var verstingene. For der bodde det bare skumle mennesker, utlendinger og ungdom som var havnet på skråplanet. Det rare er at de ble advart om akkurat det samme, men da handlet det om ungene som vokste opp i sentrum.















Jaggu rakk jeg ikke en tur innom Setesdalen også. :o)) Så denne dagen blir skikkelig innholdsrik. Sånn er det når en skal rekke alt på en gang. Det var nemlig ikke slutt med dette. For etterpå var jeg hos frisøren, og på kvelden var drømmemannen og jeg både på kino og ute og spiste. Det var jaggu på tide vi tok en date nå, for så mye som jeg har jobbet kvelder og helger i det siste så har vi jo nesten ikke sett hverandre. 





Husene er jo hentet fra bybildet der jeg vokste opp. I den tia var det kålrabistein på fortauet, nesten ikke biler og masse unger ute i gatene. Men det er lenge, lenge siden det ..



God plass i sola. Var muttens aleine her i dag, bortsett fra en eldre dame som sykla gjennom.

Ganske velfrisert. :o) Hus med pannelugg ..



Fredagens bilde. Dette er det jeg ble mest fornøyd med. :o) Takk for følget forresten, om du klarte å holde deg her inne helt til nå.

Skywatch Friday

Early in the morning, before sunrise. Nice, isen't it?
Photo is taken in Kristiansand, south in Norway. Have a nice day and weekend.

Other skywatch photo click HERE.

Et lite livstegn

Det er skrekkelig lenge siden jeg har vært her inne. Men jeg lever altså! Tror jeg. Har så mye å tenke på, at innimellom lever jeg litt i min egen verden. Er ikke videre sosial og depper nok litt innimellom. Litt redd for hvordan det skal gå i fremtiden, les: etter nyttår. Da er det nemlig over og ut for sluttpakka mi, og noen fast jobb er det ikke i sikte. Men det står jaffal ikke på innsatsen!

Tredve tusen forsvinner. Hver måned. Det er mange penger det. Hva som kommer inn istedenfor har jeg ikke helt klart for meg enda. Det kommer an på om jeg vil jobbe eller ikke. Nav-systemet legger jo opp til at en ikke skal gidde det ..

Jeg får omtrent like mye utbetalt i dagpenger som lønn. Om jeg hadde hatt en 100% stilling i kommunen da. Og det har jeg jo ikke. Jeg har fått et 40% vikariat frem til våren en gang. Svangerskapsvikariat. I en bolig for psykisk utviklingshemmede. Enda en ny verden for meg. Så ingen skal iallefall fortelle meg at jeg ikke er omstillingsdyktig!

Men så var det nav da .. En full stilling i kommunen hadde gitt meg 200.000 mindre i årslønn enn det jeg har vært velsignet med de siste årene. 40% av dette igjen er vel ca. 180.000. Når en er som meg, og helst vil jobbe 100%, så tar en jo selvsagt imot de ekstravaktene en kan. Om det blir ti prosent mer, ja, da mister jeg altså all støtte fra nav. Eller om de vaktene i min seksukersturnus faller på litt feil dager, og det gjør de jo selvsagt. Selv om det i gjennomsnitt er snakk om litt over 18% jobb pr. uke blir jeg straffet av nav i og med at jeg jobber mer i noen av disse ukene. Da mener de at jeg skal kunne klare meg på 180.000 i året, istedenfor 600.000.

Snakk om vas. Om jeg heller hadde foretrukket å sitte hjemme, og ikke gjort noe som helst for å få en jobb, da er jeg sikra sånn ca. 367.000 i året de to kommende årene. Hvis jeg da oppfyller de andre kravene, som å gå på jobbsøkerkurs for å lære å skrive cv. 

Sysselsetting altså. For å få folk ut av arbeidsledigehetskøen, den derre greia som for tia bare vokser og vokser. Det går nok av slike sysselsatte på skolen sammen med meg. Folk som ikke en gang kan snakke norsk. De burde vel heller sendt dem på norskkurs før de blir sendt avgårde for å bli helsefagarbeidere. Så kunne de sendt slike som meg, som innehar et fagbrev det ikke er behov for lengre, på kurs for å lære noe annet. Men hjelp fra nav kunne jeg ikke regne med, for jeg har fått brev der det står at de anså meg som såpass ressurssterk at jeg var istand til å klare å få meg en jobb på egenhånd .. jaaah! Jeg har nok feil hudfarge ..

Ny lærdom 1: Det siste året har jeg lært at det bare er et fåtall som får en 100% stilling i kommunen. Og de stillingene er iallefall ikke beregnet på en skarve helsefagarbeider. Er du derimot sykepleier så kan du velge og vrake. Men de velger seg ofte vekk omsorgssentrene og foretrekker å jobbe på sykehuset.

Jeg må vel bare innrømme at jeg valgte feil vei i starten av 2015. Helsesektoren hyler etter folk, de er alltid i manko for å fylle vaktlistene (på alle de fire plassene jeg nå har vært innom), men jeg skjønner jo hvorfor nå. Det er ingen som får fast jobb. En får nesten ikke vakter heller, for for å være sikker på at de skal få tak i en vikar foretrekker de fleste å ha ei ringeliste lang som et vondt år istedenfor å satse på noen få stykker som faktisk vil jobbe fullt. Det resulterer i at tilkallingsvikarene er der så sjeldent og aldri får noen skikkelig innføring i jobben, aldri noen god rutine. Går det tre uker mellom hver vakt så er det klart at det er som å starte på nytt hver gang. De aller fleste forsvinner jo om de får noe annet, noe som er mer forutsigbart. Til og med om det er snakk om en butikkjobb. Det meste er vel bedre enn å gå fra dag til dag og ikke vite noe som helst. Jeg lurer litt på hvor mange helsefagarbeidere som fins der ute som aldri holdt lengre enn noen måneder som tilkallingsvikar ..

Resultatet er en vanvittig gjennomtrekk av folk. De gamle rekker ikke å bli kjent med noen av dem. Og plutselig står det tre vikarer der på en gang, uten at noen vet hva de skal gjøre - og med hvem! Det er dårlig planlegging det. Men kommunen sparer penger, og det er jo bra for resultatene i regnskapet, og kjempeflott for ledelsen. Men hvorfor tenker ingen på de gamle som bor der og er helt avhengig av denne hjelpa? De betaler jo faktisk for det .. snakk om dårlig valuta for pengene.

Det er to måneder igjen av skolen. Jeg er drittlei, og jeg har vært borte en del ganger i det siste. Mest på grunn av kveldsvakter. Selv om jeg ikke akkurat tror det kommer til å ha så mye å si på eksamensresultatet, for jeg jobber jo hjemme og føler jeg har vel så mye igjen for det. Undervisninga er sykt kjedelig. Lærerne står bare der og leser opp av kopiene sine, de vi har fått utlevert på forhånd. Veldig lite inspirerende. Gjeeeeesp! Hvem som helst kan jo bli lærer i dette her da, til og med jeg skulle klart det. For lese kan jeg, når jeg gidder. 

Jobben jeg har fått er 40% på kvelden. Nesten. Det er to søndagsvakter i løpet av seks uker som er fra 7-15. Men de helgene er allerede ødelagt av kveldsvakter både fredag og lørdag. I går sa jeg fra meg den faste helga jeg har hatt på et av omsorgssentrene siden mai. For jeg hadde ikke lov å ha fast helg to plasser i samme kommune. Litt synd, for det var den plassen jeg likte meg aller best, der vi hadde mest tid til beboerne. Men jeg hadde jo ikke noe valg akkurat. Sikkert like greit, for en kan jo ikke bare jobbe helger heller, og slik det lå an så hadde jeg kun hatt helt fri kun hver 6 helg. Hadde ikke blitt så mye tid til mann, barn og barnebarn da. For de har jo ikke fri når jeg er hjemme på dagtid midt i uka. Det er det jo egentlig ikke så mange som har, så det sosiale livet mitt er ikke så mye å skryte av for tia.

Ny lærdom 2: Jeg har ikke lyst til å bli gammel og pleietrengende. Men alternativet er jo ikke lystbetont det heller. I høst har jeg fulgt to av mine barndomsvenninner til grava. Det er også litt skremmende. At en vet så lite om fremtiden. Plutselig i en alder av 54 år så var det slutt for dem. De hadde sikkert gladelig bytta med meg og min heller uforutsigbare fremtid som naver ..

 



Zenta er også borte.
 Verdens skjønneste, snilleste og lydigste schæfer. Det er kjempetrist. Huset er forferdelig tomt og jeg våkner hundre ganger hver natt og "hører" ho i kjellerstua. Ho var veldig syk i to uker. All verdens prøver ble tatt, så vi gjorde hva vi kunne. 9000 kroner gikk med til det uten at veterinæren fant noe som skulle tilsi at ho var så dårlig. De siste dagene kunne ho nesten ikke stå på beina, og drakk mellom 6 og 10 liter i døgnet. Noe som resulterte i at ho tissa inne. Stakkars lille vennen, ho har jo aldri gjort det før! Og så trist og begredelig som ho så ut .. Da jeg ikke så noen annen utvei enn å la ho slippe, spurte veterinæren om å obdusere, for de ville så gjerne finne ut hva som var galt. Da viste det seg at ho var full av kreft. 

Å gå tur uten hund er ikke spesielt fristende. Så jeg blir for det meste sittende her nå. Må jobbe litt med den saken. For jeg liker jo å være ute, liker å bevege meg. Men det er bare så trist når ikke ulldotten går ved siden av.

Ny uke - nye muligheter! For noen av oss jaffal. Sola skinner og høsten har vært flott her i sør. Så nå gjelder det bare å ta seg sjøl i nakken og komme seg videre. Bare ta en dag av ganga, som drømmemannen sier, men det er ikke så lett for en kontrollfreak som meg. 

Ha en fin dag der ute! :o)

En smak av sommer

Hei, hei, alle sammen. :o) Her er et aldri så lite livstegn fra meg. Vi har bodd på hytta i halvannen uke allerede, og forrige uke var det rett og slett bare hærlig. Et fantastisk sommervær, sol og vindstille. Men denne uka ble det litt kjipere, blautere og kaldere. Godt ferien vår ikke er starta enda!

Ferie før ferien. Jeg som igrunnen ikke har noen jobb bevilget med to uker fri sånn litt før ferien, mer eller mindre frivillig. Jeg klarte ikke å karre til meg noen vakter disse ukene, selv om jeg maste godt på den ene sjefen etter den andre. En enslig kveldsvakt ble resultatet av det. Så da bestemte jeg meg for å tilbringe litt tid sammen med barnebarna heller - omtrent samtidig kom forespørslene om jeg kunne komme på jobb. Men da var det for seint!

Turbo lånte vi fra søndag til torsdag. Så fikk mamma'n litt velfortjent fri sammen med ei venninne, og det tror jeg ho trengte. Jeg har aldri vært borti en unge som er så aktiv som denne snuppa. Men heldigvis er ho utrolig blid og grei å ha med å gjøre. Men det må altså skje noe hele tiden, ho løper fra ho åpner øynene om morgenen til ho sovner om kvelden. Puuuuuh! Det var litt godt da ho gikk hjem igjen, men du og da så stille det ble i huset!

Kusina, som allerede blir 7 år til høsten, er litt mer rolig av seg. Siden det var meldt så fint vær forrige uke flytta vi likegodt ut på øya. Og da fulgte turbo og mamma'n også med. Vi fikk en fantastisk smak av hvordan sommeren kan være på Sørlandet. Bare så synd at badetemperaturen uteblir. Det var til og med for kaldt for ungene, og da er det ille.

Bildene er fra en holmetur til Lagunen på Randøya i Randesund. Jeg og sønnen padla ut, dattera og de to små kjørte jolla. Årets første padletur, to timer til sammen. Fantastisk deilig! Men fryktelig å komme opp i og ut av kajakken. Det hjelper ikke at halve badetrappa nå er knekt, så jeg håper drømmemannen kan få fiksa den, hvis ikke blir det lite padling på kjærringa denne sommeren. Den som hadde hatt ei aldri så liten sandstrand som nærmeste nabo til brygga ... da hadde denne skumle delen av padlinga vært et ikketema. Kan ikke fatte at det skal være så vanskelig å bevege seg opp og ned i denne båten, men det er det altså! Mulig det har noe med alderen å gjøre, men det snakker vi ikke høyt om. 

Jeg savner daycruiseren noe sykt på slike dager. Skal vi aldri mer på båttur nå da? Det som for meg er selve ferien med stor F. Det er ikke helt det samme med hytta heller når vi ikke har den båten. Det er litt kjipt rett og slett. Kjenner det kribler i sjøbeinet når jeg tenker på alle de fine stundene vi hadde i den båten .. 

Til og med Zenta ble i litt bedre humør etter at vi kom ut på hytta. Ho ble operert for jursvulst for godt og vel tre uker siden, og selvsagt gikk ikke det uten komplikasjoner. Den første kragen (lampeskjermen) vi fikk med gjorde bikkja helt stressa og overnervøs, så det ville ikke jeg utsette min hund for. Men ho rørte ikke såret før etter 10 dager, så jeg følte ikke at det gjorde så mye å la henne gå uten denne greia rundt halsen. Men så begynte elendigheten å gro - og da klør det! Så bikkja beit og klødde, sannsynligvis hele natta lang. Det endte med at stingene gikk opp her og der, og såret ble betent. Etter å ha fått fatt i denne kledelige kragen hos en annen veterinær, pluss renset og vasket såret i en uke, er heldigvis alt greit igjen nå. I går fikk ho til og med lov å kle av seg igjen. :o)

Det er på kvelder som dette jeg er glad for at vi er her ute. Til tross for at jeg må stå opp sammen med drømmemannen når han går på jobb kl. 5!! Vi har bare en parkeringsplass og en båt, så her må det samkjøres. Jeg sitter på hjem, og tar bilen min derfra når det nærmer seg jobbstart for meg. Han går hjem etter jobb og venter på meg til jeg kommer halvannen time etter at han har slutta. Litt tungvint, jepp, men ikke så helt galt når en kan ha det slik på kveldstid. :o)

Vi har normalt ikke de helt store planene for sommerferien. Det blir vel gjerne sånn når en har en slik plass uti skjærgården. Men om noen uker fyller drømmemannen 50 år, og vi blir bortreist på dagen. :o) Fem dager i Amsterdam blir det i den anledning. En by vi ikke har besøkt før. Det blir gøy! :o)

God sommer fra meg til deg. 

Smådeppa kjærring med digre eksamensnerver

Halloisen! Nest siste eksamen på meg i morra. Og jeg gruer meg som fy! Jeg aner ikke hvordan det har gått med de to foregående, for vi får visst ikke beskjed før uti midten av måneden en gang. Etter 17. Tja, husker ikke. Har teflonhjerne for tia - og øresus så det holder! Jeg er trøtt hele tiden, og dritlei det meste. Sånn, der fikk jeg forklart det meste i innledninga. Akkurat som en skal gjøre på en eksamensoppgave. Såpass har jeg visst forstått.


En lei tanke kommer sjelden aleine.
Iallefall ikke her hos meg. Neida, når de først får slippe til så står de i kø for å ødelegge dagene mine. Og tro meg, jeg har forsøkt å skyve dem vekk, i ukesvis. Men i helga klarte de ivrigste humørdreperne å trenge gjennom skallet likevel. Så da så. Det er vel bare å gi etter litt tenker jeg. La tårene renne og få det ut. Normalt går det jo over etter en stund. Det har jo alltid gjort det tidligere.

Det meste er galt. Og, om jeg skal være helt ærlig, så har det vært sånn en stund. Jeg har ingen jobb! Fast, forutsigbar jobb vel og merke. Med et fast beløp som kommer inn på kontoen hver måned. Slik som jeg har hatt hele livet. Foreløpig betyr det vel ikke verdens undergang, men på sikt .. i 2016 .. hvordan skal det gå tro? Det bør helst skje et under før den tid. For selv om de trenger folk hele tiden i omsorgstjenesten så ansetter de jo ikke noen fast. Iallefall ikke om du ikke er sykepleier eller lege, noe jeg aldri kommer til å bli. Kanskje jeg har valgt feil vei likevel?

Så var det disse eksamenene da. Det går jo rett vest. Selv om jeg både kan ordlegge meg skriftlig og på et vis er godt kjent med stoffet så får jeg det ikke ut når det gjelder. Jeg sitter der hele eksamenstiden og bare roter. Jeg leser og leser disse teite oppgavene, og fatter nesten ikke hva de spør om. Skriver litt, og leser igjen. Så nå forstår jeg hvor både barn og barnebarn har det fra når de sitter der med leksene og aldri blir fornøyde. Det er aldri godt nok. De visker og visker til det blir hull i boka. Det er meg! Roten til all elendighet. Forskjellen er bare det at jeg ikke kan bruke viskelær fordi jeg skriver på pc. Dermed slipper jeg iallefall hullene som et synlig bevis for den dårlige selvtillitten.

Men nå er det ikke bare det som er problemet her da. For jeg får det virkelig ikke til, og det er ikke kødd en gang! Jeg tuller ikke, det er rein og skjær fakta. Det må være noe feil med meg som gjør at hjernen slutter å funke når jeg sitter der med prestasjonsangst til langt oppover ørene. Jeg er kvalm og elendig og øresusen durer ivei på full guffe slik at jeg ikke hører mine egne tanker. Om de er der da. Mulig det er det som er feilen, at det er helt tomt der oppe?

Oppgavene har vært relatert til barn og barnehage. Begge de jeg har hatt. Barn!!? Jeg skal jo ikke bli barne- og ungdomsarbeider! Vet jo at VK1 er en samleklasse, at vi blir delt til høsten, men det går vel an å gi oppgaver fra begge feltene, sånn at vi stiller litt likt? Åhhh! Ikke det, jernteppet hadde sikkert vært på plass uansett, så dette er vel bare en dum unnskyldning jeg forsøker å henge elendigheten på.

Så var det livet etter overgangen da. Jaja, det ble ikke helt som jeg hadde forventet det heller. Hormoner er en fin ting har jeg hørt, om du kan få det. Hvis ikke .. vel da er faktisk en viktig del av livet over. Allerede ja. Så sånn er det. De er redd jeg skal få en blodpropp og krepere visstnok. Men om de hersens hormonene kunne hjulpet for denne elendigheten er jeg villig til å ta den sjansen. Bedre å dø lykkelig enn å leve på dette viset den tiden jeg har igjen. Og det er jo mitt liv. Trodde jeg. 

Livet jeg var klar til å ønske velkommen tilbake. Når bare heteturene forsvant og alt ble normalt igjen. Det blir aldri normalt! Livet etter overgangen er noen avstumpa, deprimerende greier. Hadde jeg visst det for noen år siden så hadde jeg aldri gifta meg på nytt. Da hadde det nok bare blitt bikkja og meg for resten av livet, sånn jeg egentlig planla det for over åtte år siden.

Bikkja ja. Ho er også syk. En diger jursvulst som bare vokser og vokser. Alderdommens elendighet. Vi var hos dyrlegen på torsdag. Tok blodprøver for å se om formen ellers er ok, om ho klarer narkose og operasjon. Det er visst noe de gjør på så gamle hunder, før de ser om det er bryet verdt å gjøre noe. Svarene kommer i løpet av et par uker. Irriterende nok er ho ikke forsikret. Så dette blir kanskje en dyr fornøyelse. - Kan jo nesten bare kjøpe en ny hund heller, sa sønnen. Og det kan vi sikkert, hvis det ikke var for det at mannen i huset har bestemt at vi aldri skal ha noen ny bikkje. Og uansett så får jeg jo aldri Zenta tilbake. Ulempen med å ha husdyr har nok en gang innhentet meg. Bare det burde være nok til at jeg aldri, aldri anskaffer meg noen firbente venner igjen.

Jeg håper ho klarer noen år til. Så om jeg kan få mast meg til noen hormoner så kan vi kanskje forlate denne jorda sammen .. jeg dør lykkelig med en blodpropp, bikkja fordi den er mett av dage. For å bli skikkelig gammel, det har jeg ikke lyst til. Verken med eller uten hormontilskudd. Ikke etter å ha jobba på sykehjem siden desember. For alderdommen ser heller ikke ut til å være så mye å rope hurra for!

Håper du har det bra. Om du er så ung at du fortsatt har mensen, så for all del, ikke klag! Livet etterpå er et sant lite helvete om du fortsatt lurer .. akkurat nå føles det som om alle årene med klam, svett kropp, heteturer, hjernen på kokepunktet, blaut sengetøy, overoppetet kjærring ute i hagen barbeint på snøen i 12 kuldegrader iført kun et håndkle midt på natta, humørsvingninger, fraværende søvn og andre viktige greier ikke var verdt det. Så hvorfor har jeg egentlig kjempet meg opp fra den berømte kjelleren gang på gang alle disse årene? For hva liksom? Akkurat nå har jeg ikke noe svar på det heller ..

På sightseeing i Hue

Hei der. :o) Siden jeg for tiden er litt opptatt med å få et bein innforbi både her og der i kommunen, som helsefagarbeider (sånn litt på sikt jaffal), så har jeg litt for mye å henge fingrene i. Derfor så fraværende her på bloggen. Men etterhvert dukker det nok opp litt flere bilder fra turen til Vietnam i det minste. Og kanskje litt andre ting også. Så jeg lever i beste velgående, om noen lurte. ;o) Her kommer et innlegg som ble påbegynt for flere måneder (iallefall uker) siden:

Endelig fremme! Etter en minnerik 12-timers togtur i Vietnam har vi forflyttet oss fra Hanoi til Hue. Nærmere midnatt fikk vi fatt i en taxi og ble kjørt til Orchid Hotel. Vi holder oss liksom til de bittesmå, smale hotellene. Slike som av og til er umulige å få øye på i hotelljungelen her nede. For her er det overnattingssteder i alle former, fasonger og prisklasser. Vi ligger vel litt under midt på treet når det gjelder prisen tenker jeg.



Rommet var helt ok. Men absolutt ikke noe luksus. Betjeningen veldig hyggelige og frokosten helt grei. Vi betalte 600 for to netter, og fikk til og med to "husdyr" inkludert i prisen. Bare se her, de lå så fint og lydlige på senga attte .. og så ble de bytta ut med noen andre dagen etter. Dermed slapp vi å bli lei dem også. :o))

Drømmemannen er syk. Shit au da! Han som aldri feiler noe. Iallefall ikke noe som slår han ut. Det var ikke så ille her heller, men hadde vi vært hjemme så ville han nok tilbragt dagen på sofaen eller i senga. Men vi har jo ikke tid til det - vi er jo på ferie! Dessuten ble vi henta av en engelsktalende guide og en taxisjåfør som skulle vise oss litt av serverdighetene i byen. Så her måtte vi opp av senga og ut ganske så tidlig på morrakvisten. :o)

Første stopp ca. 10 km fra Hue. Graven til Khai Dinh, den nest siste keiseren av Vietnam (1916-1925). Keiseren jobbet tett med regjeringen i Frankrike, og på grunn av dette nære samarbeidet var han svært upopulær blant vietnameserne. Som en rekke vietnamesiske keisere, ønsket også denne å bygge og ferdiggjøre graven før han døde. Byggingen startet i 1920 og ble avsluttet i 1931. For å få reist dette byggverkdet økte keiseren skatten med 30 prosent for å finansiere overdådig tempelet. Graven ble fullført av Bao Dai, Khai Dinhs etterfølger i 1931.

Det tok altså 11 år å bygge graven. Utvendig er mesteparten av bygningene dekket av svart betong og minner om den gothiske stilen, mens du innvendig blir møtt av en eksplosjon av fargerik mosaikk. Vegger og tak er blant annet dekorert med veggmalerier av de fire årstidene. Ca. 18 meter under en forgylt bronsestatue av Khai Dinh ligger levningene etter keiseren.

Noen konger bruker hele livet på å bygge sin egen gravplass. Og fint skal det være, da spiller det ikke noen rolle at landet nesten går konkurs og innbyggerne sulter ihjel på utsiden av muren ..



Arealet på denne gravplassen er mye mindre enn hva forgjengerne hadde.
Imidlertid er selve bygningen, som er en blanding av flere stilarter. Langt mer kunstferdig utformet enn andre bygninger fra samme tidsepoke. Foran palasset står det 12 steinstatuer som representerer livvaktene. Sideveggene er laget av de største drageskulpturer i hele Vietnam. Taket på palasset er dekorert med ni drager. Bakerst i palasset er det et tempel som inneholder selve graven, et alter for keiseren, samt en statue av hans skikkelse, støpt i Marseilles.

Guiden vår synes kanskje det ble litt mye fotografering. Ikke vet jeg. Men vi hadde jo betalt for hele dagen, så ho måtte bare vente der under paraplyen sin.

Kanskje ikke den lureste utflukten med en feberhet mann .. Mange trapper, frem og tilbake, ut og inn av bilen, og her hadde vi ikke lengre bare 15 grader. Det var varmt, 25 i skyggen, stekeovnstemperatur i sola. Jeg visste ikke at han var så dårlig før vi kom til lunsjen, for da ville han først ikke ha noe. Da er han dårlig da!! Men vi fant en plass der de serverte pizza, helt fri for seafood og nudler, og etter litt europeisk mat og ei cola gikk alt litt bedre.

Utenfor enhver attraksjon finner du en drøss av salgsboder. Og alle selger stort sett det samme .. det går gjerne i caps og t-skjorter, vifter og masse plastdritt som ingen har brukt for. Pluss spisepinner og kort da. Og da snakker vi! Hehe. Vet ikke hvor mange spisepinnesett vi kom hjem med jeg ... Så nå har vi lagt vekk alt av bestikk og eter med pinner hele tiden. Eeeeh .. neida, men vi er blitt veldig flinke til å håndtere disse pinnene bare så det er sagt. Og sushi er jo greit for å holde kunnskapen ved like. :o))

Andre stopp. Flere murer og ruiner i en park, sagt på et litt folkelig språk. For meg som egentlig ikke var så skrekkelig interessert i historien, men heller hvilke bilder jeg kunne ta der og da. Likevel har jeg jo fått med meg noe, både fra reisehåndboka, infoen fra guiden og litt fra internett etter at vi kom hjem igjen.

Keiser Tu Duc grav ble bygd i tidsrommet 1864-1867. Han er den monarken som har regjert lengst (1848-83) i Nguyen-dynastiet. Selv om han hadde over hundre koner og konkubiner, var han ikke i stand til å bli far. Dermed fikk han for seg at han måtte skrive sin egen historie før han døde. Den dag i dag finner vi dette risset inn i store steinplater i paviljongen like øst for keiserens grav. Disse steinene er de største av sitt slag i Vietnam, og måtte hentes fra et steinbrudd over 500 kilometer unna - en tur som tok fire år.



Tu Duc begynte å planlegge gravplassen lenge før han døde i 1883. Mesteparten av gravkomplekset ble fullført i 1864-67, sammen med flere tempelbygninger som fungerte som et palass og fristed for Tu Duc og hans mange koner. Bygging av graven krevde så mye arbeidskraft og ekstra beskatning at det endte i et mislykket kupp mot ham i 1866. 



Ingen andre gravplasser i Vietnam har så mange fasiliteter som denne. Her kunne keiseren seile rundt i sin egen innsjø, og jakte småvilt på den lille øya. Han kunne sitte i Xung Khiem Pavilion og slappe av eller komponere dikt i selskap med sine konkubiner. Etter turer på sjøen, ble båtene fortøye på Du Khiem Pavilion, med adkomst rett inn i palasset og gravkammeret.



Etter keiserens død i 1883 overtok hans adoptivsønn Kien Phuc keisertronen. Han regjerte kun i sju måneder før han døde, og dette er kanskje grunnen til at han ikke fikk sin egen grav. I stedet ble han stedt til hvile i et lite hjørne av adoptivfarens gravkammer. Tu Duc ble, til tross for alt arbeidet som ble lagt ned her og all tiden han tilbragte her, gravlagt på et annet, hemmelig sted i Hue. For å ikke røpe hvor dette var ble de 200 arbeiderne som gravla kongen halshogd etter at de kom tilbake fra det hemmelige oppdraget. Graven er fortsatt ikke funnet.

Tredje stopp. Imperial City (ca. 1804 og framover).

På begynnelsen av det 19. århundre var keiser Gia Long på jakt for å finne det beste stedet å bygge et nytt palass og tilhørende festning. Keiseren ønsket å gjenskape, i forminsket form, en kopi av Den forbudte by i Beijing. Under hans kommando, ble titusener av arbeidere kommandert til å grave en ti kilometer lang vollgrav som skulle beskytte byggverket hans. 

Da keiseren trappet ned på midten av det 20. århundre, hadde Den forbudte by fått mange titalls paviljonger og hundrevis av rom. Selv om vedlikeholdet har vært så som så var likevel palasset et imponerende skue. Men dette endret seg i 1968. Da amerikanske militære styrker i Vietnam reagerer på den kommunistiske overtakelse av Hue, beordret de byen gjenerobret. Amerikanske bomber la mesteparten av bygningene i grus.

I dag står bygningsmassen på UNESCOs verdensarvliste. Det som var igjen etter bombingene har blitt nydelig restaurert. Men mye av området ble så sterkt skadet at det nå er dekket av rismarker. Det som er igjen er likevel tilstrekkelig for å gi besøkende en følelse av hvordan vietnameserne tolket den kinesiske keiserlige arkitektur og tilpasset den sin egen.



















Thien Mu Pagoda, også kalt Linh Mu, er et historisk tempel.
Tempelet er på hele syv etasjer og er den høyeste religiøse bygningen i Vietnam, det ligger ved den nordlige bredden av Perfume River. Og det var herfra vi tok turen tilbake til utgangspunktet, i en dragebåt.

Ikke helt som forventet. Vi ble fortalt at dagens sightseeing var halvparten på land, halvparten på vann, men det stemte ikke helt. Så da vi kom frem etter en liten halvtime på elva gikk tolken av. Minst en time før avtalt tid. Litt skuffet over den lille seilasen betalte vi for en time ekstra. Bare for å se mer av omgivelsene langs elvebredden. Du kan du se mer fra dette i neste blogginnlegg. Når det kommer, aner jeg ikke, men om du ikke vil gå glipp av det kan du jo gå inn HER og like midtlivskrise på facebook. :o)

Henger du fortsatt med? Da synes jeg nesten du fortjener en medalje for dette ble laaaaaangt! Du kan iallefall ta kvelden med god samvittighet etter dette dypdykket i fordums historie. Ha det bra så lenge, så sees vi plutselig igjen. ;o)

#vietnam #hue #sightseeing #ferie #asia

- Er ho snill?

Å gå på tur med en schæferhund er ikke som å gå på tur med andre hunder. Sånn er det bare. Sånn har det vært i alle de snart 40 årene som er gått siden jeg ble deleier i min første hund av denne rasen. Og det irriterer meg noe heilt inni granskauen!!

Har du en liten hund trenger du ikke ha kontroll på den. Den kan komme byksende og hoppende bort, gneldre som et lite helvete og om den driter en liten klamp her og der så er ikke det heller så farlig. De er jo så søte, og det er jo så lite .. så det forsvinner sikkert snart. Skulle det ikke bli regn i morra? Hvor går egentlig grensa for om drittklampen er så stor at du må ta den med? 

Jepp! Det er ekkelt. Det er varmt å ta i, og ikke lukter det spesielt godt heller. Selvsagt er det mange kilometer til nærmeste søppelkasse når dyret setter seg ned. Typisk! Men det er en av ulempene med å ha hund. Og det er en ulempe som ikke følger størrelsen på dyret faktisk! Så til deg som eier et sånt lite kryp, sett igang, ta med deg dritten .. det er like irriterende å tråkke oppi den som oppi en litt større lure. 

Har du ikke poser sier du? Vel, de kan faktisk kjøpes på de fleste butikker, og koster bare litt over en tier for en hel rull. Som hundeeier burde du hatt alle lommene på ytterjakkene dine fulle av disse. Iallefall tre for hver tur. Sånn i tilfelle. Eller er du kanskje en av dem som faktisk klarer å få det opp, men ikke takler å gå tur med hunden i den ene hånda og drittposen i den andre fordi det ser litt dumt ut? For de er det mange av der ute. De som henger drittposen opp i et tre, eller slenger den fra seg i veikanten. Hva tror du det hjelper for egentlig? Kanskje slipper noen å komme drassende inn i huset sitt med dritten din under skoene, men synes du det ser flott ut med alle disse plastposene som ligger og forsøpler både langs sykkelstiene og i naturen. Hadde du hatt lyst til å ha et sånt drittposetre i hagen din kanskje? 

Små hunder er ofte redde. De gnelder og sikler og snerrer, mens vi enda er på minst ti meters avstand. Zenta ser normalt bare litt dumt på disse snerrende vesnene akkurat i det vi går forbi. Noen ganger er ho litt nysgjerrig og vil gjerne bort og lukte, men det får ho som regel ikke lov til. Men innimellom kan ho ikke dy seg, akkurat i det vi passerer, hender det ho kommer med et skikkelig voff. Og da vettu, da blir vi nesten skyldig i drap, både på det lille dyret og eieren.

Og så får vi kjeft så det holder. Fordi min hund er så sinna, ja, den er regelrett livsfarlig. Bare hør som ho gjør! Jepp, min hund svarte igjen. Med et skikkelig schæferwoooff! Mens den andre er blitt både hes og andpusten og høres ut som en kolspasient i siste stadie. Fordi den har gneldra i en hel evighet.. Men tenk om den kjærringa (det er som regel damer som går tur med disse her ja) heller hadde brukt en kalori eller to og prøvd å sette sin egen hund på plass. Forsøkt med litt oppdragelse fra den ble en del av familien. For det må da gå an selv om de veier mindre enn 35 kilo?

Det samme gjelder når vi treffer på små hunder som går løse. Når de først har sluppet fri, så virker det ikke som om eieren noen gang har forsøkt å rope dem inn. De kommer løpende i full galopp mot oss, mens den store, stygge, livsfarlige schæferen enten går i bånd eller går rett ved siden av meg - uten bånd. Og hvis mitt livsfarlige villdyr er så uheldig og slippe ut en lyd (vet ikke helt om det er i ren glede eller irritasjon) så får vi kjeft. Igjen.

Jeg har en hund som ikke bryr seg noe særlig om andre hunder. Ho leker ikke med andre hunder, det er veldig stas å komme bort og snuse, men så går den interessen over. Ho har aldri drept noe, aldri bitt noen, ho er verdens mest tålmodige og snille hund, ho er vant med både katter, hunder og barn i alle størrelser. Ho går løs i hagen, og stikker ikke engang ut gjennom hekken.

- Er ho snill? Da vi var ute og gikk i dag så traff jeg på ei dame, to barn, en halvstor og en liten hund. Ho begynte å rope med en gang ho så oss. Hva svarer en på sånt da? Vel, jeg ropte tilbake som sant er, at det hender ho gneldrer litt på de små. Men det kommer an på hvor redde de er ..

Ho fikk ikke ropt inn denne lille før vi passerte. Men guttungen fikk tak i nakken på den og løfta den opp. Ingen gneldra, ingen beit. Vi gikk forbi uten en lyd. Alle overlevde. Men om Zenta hadde slengt ut et par av disse schæferlydene som starter langt nede i magen og er veldig grove og kanskje litt skumle, hadde ho ikke vært snill da?

Og hvor stor må en hund være for at det er forbudt å lage lyd? På butikken rett borti her står det rett som det er to små gneldrende vesener bundet rett innforbi døra. Der handlevognene befinner seg. Det er såvidt det går an å få fatt i ei vogn uten å kjøre ned ulldottene. Eller tråkke på dem. Tro meg, jeg har hatt lyst noen ganger .. Hvem har sagt at ingen er redde for små hunder? Hvorfor får de lov å stå halvveis inne i butikken, mens min som ikke gir en lyd fra seg må stå bundet til en lyktestolpe på parkeringsplassen?

Puuuh! Måtte bare ha ut litt frustrasjon her gitt .. Kjenner jeg er sykt irritert enda. Selv om det ikke engang har skjedd noe. Men jeg føler veldig på urettferdigheten her, jeg føler meg nesten mobbet fordi jeg har en schæferhund. Min tredje sådan. Og alle har vært helt forskjellige.

Ikke dra alle over en kam, pliiiis. Alle er ikke like selv om de hører til samme rase. Akkurat som oss mennesker. :o) Noen er snille i utgangspunktet, noen kan du får skikk på, mens andre plutselig kan klikke. Men som en trøst for deg som er livredd når vi kommer mot deg; hadde min hund vært farlig, aggressiv, bitt noen, glefset etter noen, da hadde du ikke truffet oss. For da hadde min hund vært avlivet for lenge siden .. kan du si det samme om din?

Midtlivskrise på facebook finner du HER.
Følg meg gjerne. :o)

Ta toget - eller kanskje ikke?



Dette innlegget ble skrevet på toget mellom Hanoi og Hue ..
og da hadde jeg jo forsåvidt goooood tid. Turen tok 12 timer og det var ikke så skrekkelig interessant etter at det ble mørkt ute. Men det var jo virkelig en opplevelse som jeg egentlig ikke ville vært foruten heller, ikke helt som NSB nei.



På den lokale måten.
Som skikkelige vietnamesere, i den grad de forflytter seg uten at de sitter på en moped, reiser vi. Med tog! Vi kunne velge mellom hard seat (en pinnestolaktig sak), soft seat og softbed. Om vi ville hatt den sovekupeen for oss selv kunne vi betale for to voksne og to barn. Men de var opptatt. Dermed ble det luksusseter på oss. 

Luksus og luksus er to helt forskjellige ting. Om noe hadde virka var det sikkert greit. Men alt henger bare å dingler her. Stolryggene kan ikke stå i sittestilling, og jeg kan ikke slappe av om jeg ikke sitter rett i ryggen. Det blir noen lange timer. Vi gikk på i Hanoi som er endestasjonen. Og akkurat det er jeg veldig glad for. Vi ble anbefalt å kjøpe plassbillett, noe vi gjorde. Men det så ikke ut som de innfødte booka på samme måte. Jeg tror rett og slett ikke de booka billett i det hele tatt. Det virka mer som om de bare hoppa på og kjøpte billett da toget begynte å bevege seg igjen. Og det er jo greit, så lenge det er plass til flere passasjerer. Det var det ikke her! Så det ble fullt etterhvert. Veldig fullt.

Doen er en stådo. Hull i golvet altså, og piss langt oppover veggene. Noe jeg ikke har problemer med å forstå. For dette er langt fra NSB anno 2015! Det minner litt om toget jeg tok fra Kristiansand til Stavanger i læretiden. For sikkert 35 år siden.

Dette er ikke noe for folk som blir reisesyke. Vi hopper fremover. Og jeg er ganske sikker på at barnebarna hadde vært overlykkelige for en slik tur, i en liten halvtime. Skulle tro jernbanelinja var bygd opp av Brio-skinner og noen andre uoriginale innimellom. Som bare passa nesten! Åsså dingler det fra side till side så en virkelig må sette sjøbein om en har tenkt å gå noen plasser. Til stådriteren for eksempel. Kan levende forestille meg hvordan det blir seende ut der etterhvert..

For å gjøre det litt hyggelig her har vi tv. To 32-tommers flatskjermer henger diglende fra hver si stang ut i midtgangen og spiller musikkvideoer. På full guffe. For selvsagt må de det, hvis ikke så hadde vi jo ikke hørt noe som helst. Det må jo overdøve lydene fra toget vettu. Å snakke sammen... vel, det kan vi sikkert gjøre i morra. Om drømmemannen klarer å overdøve øresusen min som ikke har så veldig godt av denne turen. Men hvem har sagt det skulle være hyggelig hele tiden? Vi skulle jo oppleve the real Vietnam, og det er nettopp det vi holder på med. Vår 12 timers togtur fra Hanoi til Hue er såvidt begynt. Og ute plaskregner det.



Tre timer seinere.
Vietnamesere kommer og går. Med sekker fulle av ris, bagger og pakkenelliker, varmtvannsberedere og flatskjermer. Unge og eldgamle. Vi har fått kjøpt litt lunsj fra ei matvogn. Vårruller og kjøttspyd. Spør ikke hva slags kjøtt. Tror faktisk ikke jeg vil vite det. Ungen i setet bak oss har spydd og spydd. Hver gang det kommer inn nye passasjerer kommer konduktøren gjennom vogna med en mopp. Det er sikkert lurt, bortsett fra at den samme moppen står i hjørnet ved siden av stådriteren.

Action. Akkurat nå er det like før det blir slåsskamp i andre enden av vogna vår. Fordi ei mente ei annen tok alt for mye bagasjeplass! Men herregud da, du skulle sett alt de drasser med seg. Skulle tro vi satt i et godstog. 



Enda tre timer er gått. Lokalbefolkningen er bytta ut med andre innfødte. Ser ikke ut som om mange blir med hele veien. Vi er blitt kasta vekk fra plassene våre. En særdeles påståelig drittsekk av en vietnameser mente det var hans plass. Sannsynligvis fordi setet bak var litt utspydd.. Vi flytta oss et hakk foran, og jeg håper de koser seg glugg ihjel i de ødelagte stolene vi faktisk hadde betalt ekstra for!

Det er fire timer igjen. Sånn cirka. Det er lenge siden det ble mørk, så vi ser ikke en dritt mer. Det er sparsomt med utelys her så vi er midt ute i ødemarka en plass. Toget er stappfullt. Det sitter folk over alt. På små krakker i midtgangen. De piner bagasjen inn mellom beina til andre passasjerer. Drømmemannen har snart en på fanget og er ikke videre fornøyd med det. Han er trøtt, sur og litt halvsyk. Orka ikke spise engang, og da er det ille.

Helt ærlig, jeg anbefaler ikke 12 timer i strekk på dette toget. For meg går det merkelig nok greit. Men jeg er drittlei. Det verste er den sykt høye lyden av asiamusikk som tyter ut fra høyttalere langs hele lengda på vogna. HØYT altså. Virkelig høyt. Hadde det vært nabo'n hjemme kunne jeg nok ringt politiet.  Vi har noen flere strekk med dette toget i løpet av de kommende to ukene. Men tror vi må revurdere det lengste. Dele det opp eller noe. Eller bestille soveplass. Kunne likegodt ligget på ei seng, hadde absolutt ikke gått glipp av noe. Bortsett fra øresusen dagen derpå. Jepp! Dette blir iallfall et minne for ettertiden. Det er egentlig litt gøy. Mulig det forandrer seg etter noen timer til. For vil ikke påstå at dette softsetet mitt er så veldig soft lengre heller ..

I farta. Bildene under er knipsa mens det enda gikk an å se noe. 





Endelig fremme! Vi ankommer Hue seint på kveld, slitne, sultne og litt halvsure. Drømmemannen er syk. Feber. Han sier ikke stort. I ettertid har han sagt at han nesten ikke klarte å løfte sekkene ut av toget, og han trodde aldri vi skulle komme frem til den taxien som skulle ta oss til hotellet. Men det gikk. 

Det var en opplevelse. Once in a liftetime tenker jeg. For en så lang togtur tror jeg ikke jeg gidder å prøve meg på en gang til. Folk hostet og spøy, noen var varme, andre kalde. En fyr kledde av seg alt på overkroppen og lå der klissete og svett rett i setet. Mye basiller i sving i denne kupeen, kanskje ikke rart vi ble syke. 

Munnbind hadde sikkert vært tingen! ;o) Og det er sykt mange som bruker det her nede. Litt rart for oss nordboere som ikke hadde sett sånt siden skrekkbildene fra fugleinfluensaen rullet over tv-skjermene våre for noen år siden. Men munnbind hadde ikke vi, og det var kanskje litt dumt.

Midtlivskrise på facebook finner du HER.
Lik siden, så går du ikke glipp av flere bilder fra turen. 

Et døgn på cruise



Tre netter i Hanoi ble plutselig til to.
For vi fant ut at mens vi var her oppe i nord så måtte vi jo bare få med oss Halong Bay som er et av Vietnams fremste turistmål. Bukta består av 1960 øyer der de fleste er av kalkstein og mange av dem er hule inni. De aller fleste øyene er uberørt av mennesker, men ved noen av dem ligger det flytende fiskelandsbyer. Bukta kom med på UNESCOs verdensarvliste i 1994.

Vi ble hentet på hotellet på morrakvisten. Det første vi fikk beskjed om var at vi ikke skulle på den båten vi hadde bestilt på, men vi var "opppgradert". Jaha. Sånt liker jeg dårlig. For det første vil jeg ha det jeg har betalt for, og om de absolutt måtte flytte på meg så vil jeg bli spurt først. Så det starta ganske dårlig. Spesielt når jeg visste at mange av disse båtene er elendige, både når det gjelder sikkerhet og komfort.



Men det gikk helt greit.
Etter tre timers kjøring enda lengre nordover i en minibuss kom vi frem til havna der alle båtene ligger. Og ALLE .. det var skrekkelig mange. Tett i tett. Litt kaotisk. Nesten like ille som da vi var i Thailand og skulle ta ferje til Phi Phi Island. Men bare nesten.

Lugaren var det ikke noe å utsette på. Det eneste som mangla på turen var sola! For det kjipe været fortsatte nemlig her også. Regn, surt og kaldt. Og selvsagt hadde vi alt for lite varmt tøy med oss.

Vi ble rodd rundt i en flytende fiskelandsby. Regjeringen hadde i flere år forsøkt å få vekk disse menneskene herfra, men etterhvert hadde de bare gitt opp. De skjønte vel at dette også var et trekkplaster for turistene.

Dette er en fiskebåt. Når det blir mørkt blir alle lysene tent og det lokker til seg blekksprutene.

Og dette er hjemmet til noen. Kanskje Vietnams svar på sigøynere?

Ro, ro til fiskeskjær .. må innrømme at jeg følte meg litt dum der vi sakte gled forbi disse menneskene som bodde og forsøkte å livnære seg på fisking her ute. De fikk jo ikke noe igjen for at vi fotograferte og glante.

Her tror jeg den lokale kjøpmannen var på besøk. Greit å få alt levert på døra ..

Noe redningsvestpåbud hadde de nok ikke hørt om her. Så litt skummelt ut ..

Og dette var litt fatteslig .. de skulle bare sett lugaren vi hadde, eller hjemmene våre. Men det kan jo være de er vel så lykkelige som oss. De vet vel ikke noe annet. De færreste i Vietnam visste hvor eller hva Norge var. Og engelskkunnskapene var ikke akkurat så veldig utbredt de heller.  



TIlbake til basen. Dette er båten som skulle frakte oss tilbake til moderskipet Carina.

Ser jo ganske idyllisk ut. Men det er for oss som bare var på besøk i en times tid.



Merkelige formasjoner på disse øyene. Ikke helt som skjærgården hjemme. 



Sunsetpartyet som skulle foregått på denne stranda ble avlyst. Istedenfor forsøkte besetningen å få igang en fest på soldekket på båten, uten den helt store suksessen. Men været er det dessverre ingen som kan gjøre noe med.

På toppen av øya var det en utkikksplass. Noen hundre trappetrinn rett opp omtrent. Måtte selvsagt opp dit vi. ;o)

Et lite utvalg av maten vi fikk ombort. Den slo alle forventninger! Flott tilberedt og veldig godt.

Hadde det bare vært litt bedre vær. Da kunne vi fått benytta oss litt av uteplassen også.

Alt klart om du vil forsøke deg som blekksprutfisker. Interessen blant gjestene var heller laber. Jeg tror igrunnen vi frøys litt alle sammen. Så det ble en tidlig kveld på samtlige.

Morgengry i Halong Bay. Båtene var litt av et skue, selv i tåkeheimen. Båtene hadde faste ankringsplasser, og var spredd på fire forskjellige steder her ute. Så på morrakvisten lå de tett i tett. Ellers merket vi ikke så mye til at det var så sykt mange farkoster her ute på en gang.

Seilene var kun for pynt. For turistene fikk vi beskjed om da vi spurte, og ikke brukbare til noe som helst.

Etter lunsj var vi i land på ei av øyene. For å besøke en grotte. Og for første gang i mitt liv har jeg vært i en grotte der det var lov å ta bilder. Hurra!!

 



Synet inne i grotta kan igrunnen ikke gjengis på bilder. Den var diger og flott opplyst. Jeg har vært i mange grotter i årenes løp, men alltid er det fotoforbud. Skikkelig irriterende!! Selvsagt kan du kjøpe postkort og ta med deg hjem. Og det er sikkert derfor det er fotoforbud, for at de skal få solgt noe. Men det er liksom ikke helt det samme ..

Vel ute igjen. Og her hadde det samlet seg et lite flytende marked. Litt begrenset hva en kan ta med seg ombord i en båt, så vi kjøpte ikke noe. Ikke frista det heller. Men en annen passasjer kjøpte med seg en blekksprut. Den fikk han kokken til å tilberede da vi skulle spise, og alle fikk en smakebit. Jeg liker ikke kokt blekksprut. Det smaker som viskelær!



Tilbake på båten lærte vi å lage vårruller. De var en del av lunsjen. Og deretter var det bare å sette kursen tilbake der vi kom fra.Våre dager som cruiseturister var over. Vi skulle tilbake til Hanoi og en natt til der før turen gikk litt lengre sørover. Med tog! :o)

Midtlivskrise på facebook finner du HER - følg meg gjerne. 

Flott påske på hytta


Varmen var ikke så påtrengende, men ellers var det lite å klage på.

Mellom 3 og 8 grader, veldig vindstille og stort sett sol.
Joda, påska 2015 var slett ikke så verst.
Egentlig var det skikkelig padlevær alle dagene, men siden jeg ikke har skikkelig drakt
så fikk jeg ikke lov av drømmemannen og legge ut på noen tur i den farkosten.

I fjor derimot .. men da tror jeg ikke han helt var oppmerksom på
at jeg sannsynligvis ville strøket med om jeg hadde kanta.
Ikke fordi jeg ikke kan svømme, men fordi vannet er iskaldt.
Jaja, til neste påske skal denne dama iallefall ha anskaffa seg ei tørrdrakt!! Helst før den tid også.

Sånn tar vi oss altså ut fra nabotomta.
Det røde taket er min søsters, det sorte mitt. 

Mammas barndomshjem.
Og det er grunnen til at vi er blitt hytteeiere her uti skjærgården.
Hadde det ikke vært for arven så hadde iallefall ikke jeg
hatt et slikt sted.

Zenta er overlykkelig for å være tilbake!
Tenk å være hund og få lov å bare gå løs hele tiden.

Stampen ble rengjort og fylt.
Men så langt som til badet kom vi aldri ..

Selv om ovnen har stått på 12 grader var det litt fuktig inne.
Det rant og dugget på vinduene hele uka.

Soloppgang faktisk.
Og det er slikt en får med seg grytidlig på morrakvisten når en må ut for å gå på do.

Appelsin er noe kliss - men hører påska til.

Snart klar for nabobesøk med nybakte påskeboller.

Nydelig, stille kveld.

Det er ikke bare, bare å bo på ei øy når noe går istykker.
Denne ganga var det naboens kjøleskap som tok kvelden, og det skjer alltid 
når det passer minst. 
Som midt i påska for eksempel.

Kvister og ting og tang vi ikke trenger lengre.
Som tre helt ok teakstoler f.eks.
Angra litt på det da jeg fikk solgt de andre teakmøblene for 2500 kroner ..
brant visst noen hundrelapper her ja!

Pølselunsj på bålet.
Selv uten barnebarn og mindreårige barn til stede.
Litt barnslig eller?

Fortsatte likegodt meg litt bråtebrenning.
Tror alle disse mannfolka våre har en liten pyroman i seg .. 

Påskegjesten vår.
Sønnen passa farens hund, men han bor jo hos oss så da måtte jo bikkja også være med.
Zenta og Aya er verken venner eller uvenner, de bare overser hverandre totalt.
Merkelig greier, men de begynner jo å bli litt oppi årene begge to,
så de er nok bare blitt noen sære, gamle, egne damer. 

Siste kvelden, og hverdagene er snart tilbake.
Det er på slike dager en skulle ønske en bodde fast her ute,
selv uten å være landfast og med utedass.

Plutselig forsvant utsikten.
Havtåke, ganske fasinerende og litt skummelt.
Spesielt når den kommer så fort som dette. Godt vi ikke var på sjøen egentlig.
Selv om jeg fikk en syk lyst til å ut og padle i denne grå, ulne greia.

Hytta by night.
Innimellom føler jeg meg ganske priveligert som har en plass som dette.
Kjenner jeg er temmelig klar for både vår og sommer nå.

Nå er det helg igjen, og uka har på en måte gått veldig fort.
Jeg har bare jobbet en dag, vært på skolen to,
og så skal på jobb igjen i ettermiddag.
Helgeværet ser ikke så lovende ut, men det kan jo ikke være fint hele tiden heller.
Iallefall ikke når en velger å bo her i dette landet.
Men vi har jo mange andre goder, selv om ikke sola skinner hele tiden. 

God helg fra meg til deg. :o)

Et par dager i Hanoi

Vi landet i Hanoi, Vietnams hovedstad, som ligger nord i landet. I 2003 var det 1.834.300 innbyggere her og byen er den nest største i Vietnam. Total flytid fra Gardermoen er 15 timer. I utgangspunktet skulle vi være her i tre netter, men den midterste natta tilbragte vi på en båt i Halong Bay. Vi måtte liksom bare få med oss denne verdensberømte plassen mens vi var i rett ende av landet.



Parkanlegg er noe de kan i utlandet. Og jo fattigere landet er jo flottere parker har de. Vi hadde en tur rundt innsjøen Hoan Kiem en grå og regnfull ettermiddag.





Den røde broa. The Huc Bridge fører oss over innsjøen til den lille øya hvor Ngoc Son tempelet ligger. Dette er Hanois mest besøkte tempel.



Vi holdt oss bare i gamlebyen. Så disse enorme skyskraperne og veldig opplyste bygningene jeg så på bilder fra Hanoi før vi reiste var veldig fjernt her. Egentlig lurer jeg på om de bildene var en smule photoshoppet, for mens vi var her lå tåka tungt over byen og eventuelle høye bygninger var helt inntullet den grå massen.





Første plassen vi spiste middag. Veldig lokalt kan du si. Maten var nesten gratis og helt ok. Foreløpig. Etterhvert ble vi ganske lei av vietnamesisk mat for å si det sånn, så første middagen hjemme var kjøttkaker i brun saus, masse grønnsaker og poteter.

Oppvasken på de lokale spiseplassene foregikk på fortauet.. Ikke helt som hjemme dette.

To fluer i en smekk. Om du plutselig følte for en manikyre eller pedikyre på shoppingrunda så var det bare å oppsøke grønnsakshandleren. For her, mellom tomater og andre sunne greier var det helt normalt å få stelt føttene ...

Mopeder var allemannseie. Og ble parkert stort sett over alt. Da gjerne på fortauet, slik at det ikke var noen plass igjen til gående. 

Trafikkregler tror jeg var ganske fraværende. Iallefall kom alt motorisert kjøretøy i første rekke og ingen tok hensyn til deg om du skulle krysse gata, så akkurat det der var nesten med livet som innsats.

Fargerike kåper. Og nei, jeg hadde ikke noen av disse med meg hjem i sekken ..

Han her derimot, klarte jeg å få med meg. :o) Ja, ikke i sekken da .. Flott kledd for anledningen i skikkelig eksklusivt regntøy kjøpt på plassen. De første tre dagene av ferien regnet det. Temperaturen var ca. 15 grader, og det var faktisk ganske surt og kaldt. Såpass at jeg savna dunjakka veldig.





Siste kvelden i Hanoi tok vi en sightseeing med sykkeltaxi. En hver. Og jeg trodde aldri vi skulle finne tilbake til hotellet. Vi hadde med både hotellnavn og adressen, men det hjalp ikke så mye. Turen varte i godt over en time, bare fordi de tråkkende sjåførene ikke fant veien. Egentlig ble det en dyr fornøyelse, ikke verdt pengene i det hele tatt. Vi var trøtte og kalde da vi endelig så hotellet vårt igjen. 100 dollar forlangte de!! Vi betalte 50 og irriterte oss vanvittig for at vi ikke pruta mer. Men det der er vi særdeles elendige på. Til sammenlikning så betalte vi 80 dollar for en taxitur på 3,5 timer. Syklistene våre tok sikkert fri resten av den uka - minst!

Dette fikk vi for 200 kroner natta




Første stopp.
Hadde ikke lyst til å legge ut bildene jeg fant på nettet fra dette hotellet. Eller rettere sagt omgivelsene. Det så ut som om det lå midt i slummen. Men omtalene var gode og de scoret høyt. Selv om det ikke alltid stemmer med virkeligheten. 


Nå er ikke vi så godt vant. Vi bor stort sett rimelig, setter sjarme fremfor komfort og luksus og bruker heller pengene på opplevelser enn på et hotell der en stort sett bare sover. Bare det er reint og vi har eget bad så går det meste an. 


Rising Dragon Villa Hotel
ligger i gamlebyen i Hanoi.
(Bilde over viser utsikten fra hotellrommet). Ikke forstår jeg hvorfor det heter "villa" for det var absolutt ikke noen villa vi bodde i. Men et helt alminnelig, lite hotellrom. Her får du de lokale på maten omtrent. Hanene i nabolaget er litt tidsforvirret og begynner å gale rundt fire om natta. I sjutia blir kvartalets fellesradio slått på, slik at alle i denne delen av byen ikke skal gå glipp av dagens ferske nyheter. Merkelige greier. Men akkurat det opplevde vi flere plasser. At en radio ble skrudd på full guffe drittidlig på morrakvisten. 

De ansatte var veldig hyggelige og hjelpsomme. Frokosten innholdsrik, både varme og kalde retter. Helt ok plass og mye for pengene. Dessuten følte jeg vi lå midt i smørøyet for å oppleve det virkelige Vietnam. Hverdagslivet. Og det er jo en av grunnene til at vi reiser på ferie. For å se hvordan det er der. Ikke for å se innsiden på et all-inclusive hotell. For de ser stort sett samme ut uansett hvor du reiser i verden.. Mener jeg. ;o)

Midtlivskrise har en egen facebookside HER. Følg meg gjerne så får du med deg resten av Vietnam-turen også. ;o)

Vietnam Airlines



For aller første gang reiser vi med dette flyselskapet.
På billigste måte, økonomi, uten å oppgradere verken her eller der. Men dette kan virkelig anbefales! Det eneste jeg har vært misfornøyd med er Ticket som vi bestilte billettene gjennom. Dårlig service, ikke svarer de på mail og ikke kunne de gi meg svar da jeg ringte heller. 


Lurer litt på hvorfor vi booka via et mellomledd. Men en lærer så lenge en lever. Og selv om jeg kjennes mer død enn levende ut på nåværende tidspunkt så tror jeg faktisk det er liv her fortsatt. Men uansett service så er det jo ikke gøy å fly akkurat. Egentlig så hater jeg det.

Plass ved siden av hverandre fikk vi. Mat fikk vi. Inkludert drikke, servert opptil flere ganger. Alt fra vann, brus, gulrotjuice, ingefærøl, vin osv. Ikke noe stress med betaling for drikke før og under bespisning som alle andre jeg har flydd med. Og som om ikke det skulle være nok: Om du blir mer sulten så er det bare å si ifra. Toast eller en boks med nudler er med som ekstra mat og blir servert med et smil.

Setene er slett ikke så verst de heller. Iallfall like gode som da vi reiste til Mexico og oppgraderte for et par tusenlapper. Vel fikk vi litt mer plass til beina, men det ble på bekostning av bredden. Vi satt på skrå i hele 14 timer for å få plass. Skulle tro vi var så breiskuldra begge to at vi kunne blitt vist frem på sirkus. 

Vi flyr fra Gardermoen via Frankfurt til Hanoi. For dette har vi betalt rett i overkant av 15.000 tur/retur for to personer. Hotell kommer i tillegg. Det kommer til å bli den mest kostbare ferien vår noen sinne. Selv om vi ikke flotter oss med eksklusive hotell. Vi har tidligere vært nede i 12.000 for to uker, med hotell. Både til Kapp Verde og til Thailand. Det dyreste før denne var nok Mexico der turen lå på 24.000. 

Blir litt spennende å se hvordan de forskjellige hotellene ser ut nå .. 

Dette innlegget ble skrevet på flyet. Var like fornøyd med returen, men da reiste vi med Aeroflot og hadde en mellomlanding i Moskva. Like god service, og like mye servering. Fantastisk deilig å få så mye drikke servert i løpet av turen. Reiser du på charter så er det jo bare servering et par ganger, og du må frem med penger eller kort etter hver eneste brusboks. Sykt stress, både for passasjerer og de som jobber der. Har tenkt mange ganger at de burde fått til noe slik at drikken også var inkludert (i det minste det alkoholfrie, for det er jo viktig å drikke mye når du skal sitte på et fly såpass lenge), og nå har jeg jo fått to bevis på at det faktisk går an ..

Midtlivskrise på facebook finner du HER.

Tidenes jetlag, og våren som forsvant ..



God morgen, fra kjærringa med tidenes jetlag.
Vi kom hjem på tirsdag. Til hagen full av krokus, fuglekvitter og skikkelig vår. Gresset var grønt og hekken likeså. Fantastisk deilig altså. Nesten ubeskrivelig. For godt til å være sant lissom ...

Og det var akkurat det det var også. I dag er vi innesnødd. En halvmeter snø i løpet av natta, og det snør fortsatt. Store, flotte, hvite filler daler ned fra himmelen. Det er reine julestemninga utenfor her. Men .. litt for seint på året det da. Det er jo april på øyeblikket.

April og hyttepåske. Kajakkpadling og kos. Det hadde jeg sett for meg i neste uke. 

Puuuuuh! Det var godt å komme hjem fra ferien denne ganga. Det var ikke bare ryggsekkene vi drassa rundt på gjennom hele Vietnam, men også sykdom, feber og elendighet. Drømmemannen var syk, jeg var syk. Men som normalt med den mannen jeg har så går det over nesten før det får starta. Mens jeg blir gående, syk, halvsyk, syk. Elendig! Jeg har to dager der nede som jeg nesten ikke husker noe av. Feber, hoste, vondt i halsen. Sengeliggende. Og etterhvert liggende under parasollen på stranda. Bare på trass. Dermed har jeg bevist at en ikke blir brun i skyggen. Det er iallefall bare tull!

Vi bodde på en litt merkelig plass akkurat da. Bortgjemt inne i en landsby i et hytte med stranda som nærmeste nabo. Hele landsbyen var bekymret for meg. Ble litt vel mye oppmerksomhet der, likevel ble vi en ekstra dag fordi jeg var for dårlig til å flytte. Vi måtte droppe en del av de planene vi hadde, så det ble ikke den ferien vi hadde sett for oss. Dumt, og veldig kjipt å bruke så mye penger på en tur som ble så annerledes. 

Døgnet har rotet seg til litt etter at vi kom hjem. Greit at jeg alltid har vært litt sliten og rar etter en slik tur. 25 timer på reise gjør vel noe med de aller fleste. Men denne ganga så kommer jeg visst ikke inn i den rette døgnrytmen igjen. Når klokka runder 18 så er jeg i koma .. legger oss 21 for da er vi helt ødelagte begge to. Men rundt 4 på natta er vi lysvåkne. Såpass at det bare er å stå opp. Morro. Og enda verre for drømmemannen som faktisk må på jobb.

Det der med jobben kom litt som et slag i trynet på meg nå. At jeg faktisk ikke har noen jobb. Jeg skal ikke tilbake til jobb som normalt etter en ferie. Det er ikke noen jobb å gå tilbake til. Nedtur. Og ganske vondt. Skolen har jeg ikke vært på på fire uker, og dermed har jeg gått glipp av en hel haug. Så når jeg satt her i går og forsøkte å lese meg opp så synes jeg alt ble så vanskelig. Ikke noe festa seg av det jeg leste. Noen synes tydeligvis at det å få gå på skole, ta en ny utdanning som voksen må være en fantastisk gave. Jeg har aldri hatt lyst til dette, så for meg er det verken greit eller ok. Det er bare noe jeg MÅ gjøre for å forsøke å få fatt i en jobb igjen. Frivillig tvang går sjelden bra. Og det gjør det vel ikke bedre akkurat når formen har vært på bånn i ukesvis .. håper det snart snur igjen.

Nå skal den halvsyke mormora bort og passe på det helsyke barnebarnet. For lillesnuppa spyr og bæsjer og har gjort det ganske lenge. På legevakta kunne de ikke gjøre noe, men ho måtte komme tilbake om bleiene plutselig ble tørre. Stakkars lille vennen, ho så veldig dårlig ut i går og var skikkelig grinete, sur og sinna. Så dette kan jo bli en interessant dag ..

Midtlivskrise har en egen facebookside .. følg meg gjerne HER.

Sikkerhetskontroll og sikkerhetskontroll

Det er slett ikke en og samme ting! Og ikke skjønner jeg hvorfor det er så forskjell fra flyplass til flyplass. På Gardermoen skvatt jeg rett gjennom. Til min store overraskelse. Det er nemlig alltid like spennende å se om skoene piper! Eller bøylene i bh'n. Det gjorde de ikke her, og jeg så vel omtrent ut som et barn som hadde fått til noe for aller første gang.. Rent bortsett fra posene under øynene og det trøtte trynet da. Det så vel mer ut som det tilhører ei urgammel dame med den ene foten i grava. Sikkert morro å reise på tur med noe sånt!

Veska klarte ikke testen like bra som kjærringa, så den ble saumfart fra innerst til ytterst. Det de stussa på var en liten pakke med ansiktsservietter som visstnok slo ut som rennende væske.

Fem timer og mange kilometer med inn og utsjekkingssystemer seinere. På flyplassen i Frankfurt. Den samme kjærringa, i det samme tøyet og samme veske... Sistnevnte glir glatt forbi skjermer og sjekk. Mens jeg piper som en radioaktiv kanin. All over. Fra under skoene til under puppene! Så her ble det (nesten) full sjekk! Slapp å kle av meg og stå med rompa i været. Men ble sjekket med en pipedings og klassa på både her og der...

Er det bare meg som synes det er litt merkelig at det er sånn forskjell?

Ellers går det sånn tålig bra. Jeg har vurdert sikkert 1000 ganger disse 24 reisetimene om jeg er for gammel for slike lange turer. Og svaret er ja! Men så er det jo det der da at Kanariøyene frister svært lite.

Vi kom frem i dag morges. Vietnam ligger seks timer foran Norge i tid, så her er det snart natta. Om jeg har hatt en fin dag? Igrunnen ikke. Første dagen er aldri fin. Den er bare noe jeg vil gjennom fortest mulig - sånn at ferien kan begynne!

Bagasjen kom frem. Hotellet er greit nok. Jeg er trøtt. Vi har spist en fantastisk åtteretters middag og delt ei flaske vin. Og det har regnet i hele dag.. Kort oppsummert. :o) Får ikke lagt inn bilder fra kameraet til iPaden så det får vente til jeg er hjemme igjen. Eller så må jeg løpe rundt som en tulling å ta bilder med denne dingsen.. og da er jeg forsåvidt i godt selskap og langt fra aleine.

I morra skal vi på cruise i et par dager. Håper sola titter frem.

Halvsyk kjærring snart klar for takeoff


Bildet har jeg regelrett stjålet her.

Hei, hei der ute. :o)
Må si jeg er mektig imponert når jeg ser hvor mange som fortsatt titter innom bloggen min hver dag, selv om jeg har vært fraværende temmelig lenge nå. Vel har det daglige besøket sunket til langt under halvparten av hva det var da jeg lå på toppen. Men, men .. kommer vel aldri dit igjen. Spesielt ikke om jeg ikke skriver noe! ;o)

Den siste uka har jeg vært syk. Vondt i halsen, vondt i kroppen, vondt i hodet, sykt sliten .. Hele helga ble tilbragt i senga eller på sofaen, to kveldsvakter måtte avlyses. Og som om ikke det skulle være nok så våkna jeg med øyebetennelse i går! Er det mulig?? Grrrr .. jeg er ikke akkurat veldig hyggelig å være sammen med for tia! Og ikke har jeg lyst til å være her sammen med meg selv heller stort lengre nå. Det aller beste hadde jo vært om jeg kunne dratt på ferie uten denne syke kjærrnga, bare latt ho bli igjen aleine lissom. Og da hadde sønnen i huset sluppet å passe bikkja også, noe han sikkert hadde blitt glad for. Tre uker er lenge, når han ikke er vant til å slike bånd.

Vi drar i morra rundt midnatt. Først må en jo komme seg til Gardermoen og bare det er jo en langtur i seg selv. Spesielt når det må foregå på slike idiotiske tidspunkt. For ikke går det tog som passer, ikke går det fly som passer .. så dermed må vi kjøre. Noe vi aldri skulle gjøre mer i hele vårt liv. For etter en flyreise på 17 timer og vel så det så er vi slitne. Begge to. Å bruke meg som sjåfør er uaktuelt (jeg har igrunnen mer enn nok med meg selv og det å prøve å ikke skjelle ut mannen), og mannen, ja han har jo sovna på vei hjem før en gang. Med cruisekontrollen på 120 km/t i en helt ny bil  var vi på full fart rett mot midtrabatten. Og da våkna jeg .. under over alle under. Tror nesten vi hadde englevakt da. Eller så var det bare det at han snorka så fælt at jeg våkna av det .. Uansett, det gikk greit, men vi fikk oss en støkk begge to.

Derfor blir det en overnatting i Oslo når vi lander igjen. For det er selvsagt så seint på kvelden at da har vi heller ikke mulighet for å komme oss hjem verken med fly eller tog. Skulle tro vi bodde i ei bittelita bortgjemt bygd, mellom bakkar og berg langt inni svarteste granskauen - åsså er det bare Kristiansand altså! Burde vært lettere dette her. For det er vel ikke bare oss som reiser på ferie til andre plasser i verden enn Kanariøyene, eller Tyrkia sånn midt på sommeren.

Vi har bestilt flybillettene gjennom ticket.no denne gang. Og jeg vet ikke helt om jeg er så fornøyd med det. Ikke finner vi noen plasser der vi kan gå inn og velge sete, ikke finner vi ut om det er mat inkludert eller ikke. Da jeg ringte kundeservice sa ho det var mat inkl. begge veier, på bekreftelsen står det noe annet. Noe valg ang. mat og spesielle seter fikk jeg ikke da vi booka. Det er litt flytende dette her. Og temmelig kjipt om vi blir sittende i hver vår ende av flyet så lenge ..

Pessimisten i meg er allerede nå begynt å se for seg det ene senarioet etter det andre. Og det er ikke noe som vil gjøre turen spesielt koselig .. Akkurat nå heller jeg til å bestille fly og sånn via Start Tour eller Ving. Gjerne med et stygt, billig hotell du kan kan som base. Men nå skulle vi jo prøve oss helt på egenhånd denne ganga. Likevel kjenner jeg at jeg er litt usikker på dette her. Men nå er det jo litt for seint å angre da!

Tror rett og slett jeg må ned og pakke litt. I sekken. Den sekken jeg ikke engang har pakka ut av plasten. Eeeeeh .. det er meg i et nøtteskall. Jeg hater å pakke! Foreløpig vet jeg ikke hva jeg skal ta med engang. Bortsett fra kameraet da. Men det kan jo ikke bli det helt store problemet, for det er jo ikke plass til så mye i en sekk! Så de 3-4 ekstra parene med sko blir hjemme. Et par sandaler får holde. Og alle kjolene og settene som passer perfekt til alle sandalene som blir hjemme trenger jo heller ikke være med. Sånn i tilfelle jeg får brukt for dem. Hmmm .. høres ikke så forlokkende ut dette heller. Får bare bli ferdig med det. Stappe noe oppi og snøre igjen. Det fins vel en brutikk i dette landet også, om alt skjærer seg.

Jadda! Kjærringa er straks klar for tur. På en ny måte. Og jeg har, for å være helt ærlig, litt panikk akkurat nå. Reisefeberen har overtatt for den normale feberen, eller iallefall blandet seg godt. Sommerfuglene i magen kjennes ut som digre flaggermus. Men det blir sikkert greit. Når vi kommer frem fredag morgen. :) 

Midtlivskrise har en egen facebookside. Trykk gjerne liker HER, så blir jeg veldig glad. :o)

#ferie #vietnam #asia #ticket 

Fargerikt i Stavanger

Øvre Holmegate - du har neppe sett maken. For her er alle husene malt i sprelske farger. Det er nesten så du tror du ser syner når du nærmer deg området. Lilla, gult, rosa, mintgrønt, ja hvilke fargeskala har de ikke brukt? Morsomt å se, gøy å fotografere her, men jaggu er jeg ikke blitt så gammeldags nå at jeg er glad jeg ikke har disse husene til nærmeste nabo .. iallefall ikke om jeg hadde bodd i et flott restaurert gammelt hus ..













Og under et par eksempler på eldre hus i normale fargevalg. Personlig holder jeg en knapp på disse altså, og kan ikke helt forstå hvordan de kan ha fått lov å leke seg slik med fargepaletten på disse ærverdige husene .. det hadde iallefall ikke gått i vår by!



Frodiths fotoutfordring - dag 15

NEDENIFRA OG OPP .. en måte jeg ofte knipser bilder på. Bare ikke når det gjelder folk. For det ser jo helt forferdelig ut! Da er det bedre å ta ovenifra og ned. Hehe. Men ellers kan det bli mange kule bilder på denne måten. Bare se på dette treet her! ;o)

Det var den siste dagen i Frodith's fotoutfordring. Ehhh .. jeg har fuska litt, for i dag kom det to herfra. Liker ikke å være sinka. Like lite her som på jobb. Derfor altså. :o)

Er bare såvidt innom her. Får kikke på utstillinga hos Frodith en annen dag. Og alle dere andre jeg ikke har rukket innom. Usj! Har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke rekker alt når alle dere er så flinke og koselige og kommenterer hos meg  Men nå er jeg ferdig på jobb, har spist middag, og nå skal jeg på skolen. Har ikke lyst en plass. Ikke har jeg lest noe heller. Sånn blir det denne uka. Neste derimot, da har jeg igrunnen ikke tenkt å jobbe de dagene jeg skal være elev. Så får vi se hvor lenge den planen holder ..

Ha en fin ettermiddag og kveld. :o) Og tusen takk til Frodith for morsom fotoutfordring. 

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2016 » Februar 2016

Marit

52, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits