hits

Diger hund = mye gris

Torsdag, oj så fort dette går! I går forsvant hele dagen omtrent, mens jeg satt i en frisørstol. Heldigvis var det ganske stille på salongen, så det gikk helt greit. Noen veldig ny sveis ble det ikke, bare litt stussing for å få siluetten litt smalere. Mitt hår er av den typen, ser du, som aldri blir langt. Det blir bare stort og bustete. Det er like irriterende nå som da jeg var 14!

Det regner noe sinnsykt i dag. Våkna som vanlig med skallebank, og som før forsøkte jeg å gå den av meg. Uten hell! Halvannen time ute i vinden og regnet gjorde ikke underverker for verken det ene eller andre. Snarere tvert i mot. Vet ikke hvem som var mest blaut da vi kom hjem igjen, meg eller bikkja. Jeg kunne iallefall vri både bh og truse, til tross for at jeg hadde regntøy på. Til og med turskoene mine, som er vanntette, var blaute oppi! Forskjellen er vel at jeg kan tørke meg med et håndkle og faktisk bli tørr ganske kjapt. Jonas derimot, tørker nok ikke helt før i morra en gang.

Grått og blaut ute = skitten hund inne. Har alltid tenkt at det ikke var så forskjell fra han her og forgjengeren. Men der må jeg innrømme at jeg tok feil. Akkurat når det gjelder pelsen er de ganske like, ho var jo en  langhåret schæfer og mista sikkert like mye dotter rundt omkring som det han gjør. Men så er det er alt det andre. Han sikler på glasset i dørene, både ute og inne. Han labber, og drar med seg sykt mye sand og dritt inn! Parketten kan være fin og rein, og så varer det bare til neste gang han har vært ute i hagen. For da setter potene spor over hele golvet. Der han legger seg er det reine sandkassa etterpå. Tror igrunnen ikke vi har hatt det reint mer enn tolv minutter av ganga de siste to årene.

Det er litt kjipt! Spesielt når en ikke har støv på hjernen, og har viet livet sitt til å holde huset striglet til enhver tid. Jeg har vel egentlig kommet frem til at dette er den siste hunden jeg skal ha. Selv om jeg alltid har sagt at et hus uten hund ikke er et ordentlig hjem. Hadde jeg venta med å anskaffe ny hund til et års tid etter at Zenta døde, så tror jeg heller ikke det hadde blitt noen Jonas som hadde flytta inn til oss. For da hadde vi sikkert innsett hvor mye enklere alt hadde vært uten husdyr. Det må være ganske deilig å føle at huset er reint mer enn noen minutter av ganga, etter å ha vært rundt med vaskefilla og på hybelkaninjakt i et par timer. Den følelsen tror jeg faktisk aldri jeg har opplevd. Så nå kan jeg jo glede meg til det da, og det er sikkert ikke mer enn 7-8 år til ...

Men det er jo ikke bare negativt med hund. Hadde det ikke vært for Jonas, så hadde jo aldri jeg vært så mye ute og gått. Dessuten hadde jeg vært veldig ensom her på dagtid. For det er utrolig hvor mye selskap det er i en hund. Og han her er ekstremt kosete og sosial. Kunne han bare ha tørka av potene før han kom inn ... og gjerne pelsen også!

Det skiller nesten to år, og 60 kilo, mellom disse bildene. Noen ganger skulle jeg ønske at han bare hadde vært så liten som da vi henta han. 16 kilo hund er akkurat passe til å ha i fanget. 75 kilo er litt i overkant for det meste. Egentlig. 

 Følg gjerne bloggen på Facebook
#leonberger #løvehund #hybelkaniner #storhund #kjæledyr #hundenmin #pelsdotten

Den første snøen ...

... kom og gikk omtrent samtidig. Men det er vi jo vant til, vi som bor på Sørlandet. Nå liker jo ikke jeg snø så godt, men det kan kanskje ha noe med at jeg ikke helt er vant til skikkelige vintere. Sånn med snø som ligger lengre enn tre dager, god, kram snø som knirker når du er ute å går. For ikke å snakke om snø det går an å bruke til underlag for skiene.

Eeeehm ... ok da, den siste der var vel å dra det litt langt! For denne kjærringa går jo ikke på ski. Her hos oss blir det jo bare sørpevær. Vann, søle, slaps = sørlandsvinter. Om en ikke har hytte på fjellet, eller foreldre som er ekstremt glade i vinteren og drar ungene oppover i innlandet på denne tiden av året, ja da lærer en jo ikke å gå på ski her nede i lavlandet. Det holdt liksom ikke med ti timers skiskole på Egsområdet i barneskolealder. Eller den hersens skidagen en gang i året mens en gikk på skolen. Den var grusom den. Jeg tror nesten jeg hadde mensen hver eneste gang fra femte klasse, og ble fritatt for det tullet der. ;) Men jeg lærte derimot å svømme og kjøre båt ekstremt tidlig. Og da var ikke denne månedlige noe hinder. Det er rart med det ...

Vi tok oss en tidlig tur ut, Jonas og jeg. For jeg skal til frisøren, og da er det ikke sikkert jeg kan gjøre så mye etterpå. Sist var det reine turturen, og denne ganga tar det enda lengre tid siden jeg skal gjøre et eller annet med fargen. Føler meg som en grå mus, og det hjelper jo ikke akkurat på humøret. Vet ikke eksakt hva jeg skal, men regner med min flinke frisør finner på et eller annet gøy.

Dagen i går ble veldig koselig. Vi bakte til og med kanelsnurrer, fireåringen og jeg. Men det var ei sliten mormor som seig ned i sofaen da ungen var levert. Sliten, men veldig glad og med en samvittighet som var bedre enn på lenge. Jeg er jo slik skrudd sammen at jeg vil være der for barnebarna mine. Ikke bare når foreldrene trenger hjelp til pass, men jeg vil være en viktig del av livet deres. skape gode minner med de små som de kan tenkte tilbake på når de blir store. Når mormor ikke er mer. Jeg vil ikke bare være et vagt minne, "ho der som tilfeldigvis var mormora mi, hva var det nå ho het". En sånn mormor var nemlig min mamma, de få årene ho var mormor. Skikkelig stusselig altså. Når jeg blir så fraværende som jeg har vært det siste året så har jeg kontant dårlig samvittighet. For det også lissom .... det skal ikke være lett!

Skulle tro at Marit var synonymt med vond samvittighet. Men det betyr altså noe så fint som perle. Flott, ikke sant? Nå har dessverre akkurat denne perla mista det meste av glansen, men det går kanskje an å pusse litt på den ... i det minste sette på et smil litt oftere. Men da må jeg nok få utvida horisonten litt, og ikke bare gå hjemme og tråkke i mine egne fotspor. Hmmmm ... for å være ærlig, så blir jeg sliten bare av tanken på å gjøre noe. Jeg trenger virkelig et eller annet som kan få opp energinivået her. Hadde bare blodprøvene vist at jeg mangla noe, så hadde det jo bare vært å fylle på litt. Men så lenge alt er bra, så er det straks litt vanskeligere.

Da stikker jeg til byen. ♥ Om jeg finner ned fra tåkeheimen på heia her. Ha en fin onsdag. 

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Kald soloppgang

God morgen der ute. Da jeg kikka ut bak gardinene på soverommet i dag morges så jeg at det kom til å bli en flott soloppgang. Rosafargen var såvidt begynt å ta over for nattemørket, og jeg elsker jo soloppganger. De har reddet mang en kjip dag i årenes løp her. Hodet verket, som det har gjort i flere uker nå, men jeg tenkte kanskje at jeg kunne gå det av meg. Ikke hodet altså, bare det som har tatt bolig der oppe. Hva nå enn det er ... må innimellom innrømme at jeg er litt redd for at det kan være noe mer enn en vanlig skallebank, siden det er der hver dag. Men jeg burde jo være sjekka så grundig at om det hadde vært noe ville de sikkert ha funnet det for lenge siden. Så den tanken prøver jeg å overse når den dukker opp.

Den morrafuglen jeg var er forsvunnet. Sikkert til varmere strøk. Så her går det i sirup på denne tiden av døgnet. Å skynde seg sakte, som det er så kult å gjøre på Farmen, funker ikke. For et idiotisk utsagn egentlig! Jeg rakk jo ikke den flotte rosa himmelen jeg fikk et lite glimt av gjennom gardinene! Dette er alt jeg klarte å få bilde av. Men det ble en times tur i fire kuldegrader med Jonas på kvisten, og både han og skallebanken ble gladelig med meg hjem igjen også.

I ettermiddag skal jeg hente fireåringen i barnehagen. Gleder meg til det, det er sykt lenge siden. Og om litt kommer min eldste datter og minstejenta på halvannet innom. Jeg forsøker så smått å gjenoppta litt sosialt liv, for hvis det skal fortsette på denne måten så kommer jeg til å gå nedenom og hjem. Så får vi se om straffa, som jeg vet kommer etterpå, veier opp for kosen mens det står på. Jeg er ikke skapt for å tasse rundt i min egen stue, eller ute i skogen, aleine år ut og år inn. Må visst ha litt mer positiv input for å klare å se litt mindre negativt på livet. Selv om det tok en helt annen vending enn den jeg hadde forespeilet meg.

Ønsker deg en fin dag. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Aleine på havet

Hei, og vel overstått helg. :) Her har vi hatt det flotte været, iallefall i går, og da fikk vi jaggu gjort ferdig ute på hytta og tatt opp den lille båten! Nytt av året er at vi ikke fikk den opp rett i nærheten av hytta, for den slippen var gravd igjen! Dermed måtte vi kjøre inn til byen for å få den opp av sjøen. Og til den turen meldte jeg meg helt frivillig!

Det var iskaldt og flott! Aldri er vel sjøen så fin som på denne tiden av åre. Når det ikke blåser vel og merke. Og det gjorde det ikke i går. Det var den smeigedagen! Nydelig lys, nydelig sol, alt var igrunnen helt perfekt en liten stund der. Det var som en vitaminsprøyte for både kropp og sjel denne lille turen, som sikkert bare tok en god halvtime. Så der og da tenkte jeg i mitt stille sinn at vi egentlig burde hatt denne jolla ute hele vinteren. For slikt påfyll kunne jeg hatt godt av mer enn en gang framover mot båtsesongen. Nå skal det være sagt, den står jo på en henger, så det skal ikke så mye arbeid for å få den ut igjen nå som den er klargjort til en ny sesong. Men kjenner jeg oss rett, drømmemannen og meg, så blir det nok bare med tanken de der båtturene på vinteren. For det er vel ikke første gang vi har fantasert om det.

Blått så langt øyet kunne se. Og langt der ute ligger Oksøy fyr. Jeg gleder meg allerede til sommeren og langtur i daycruiseren igjen. For bedre ferie går det egentlig ikke an å få.

Men kaldt var det! Og legg merke til at jeg har vest på meg. Selv om jeg er ufattelig motstander av at det ble påbudt med denne redningsvesten. Noe så irriterende og ekkelt, spesielt om sommeren når en kjører på lange turer, skal nyte sola og skikkelig kose seg. Da er vesten et stort irritasjonsmoment og blir rett og slett droppa rett som det er. Her brukes det sunn fornuft, er været ille så er vesten på, kjører jeg aleine så er vesten på, er jeg ute i kajakken så er vesten på. Men på en ukes tur langs kysten i vår 21 fots lille, store glede, da er vesten bare i nærheten sånn i tilfelle politiet dukker opp. Og forhåpentligvis rekker vi å ta den på før vi blir bøtelagt. Det er veldig ulikt meg å gjøre noe som er ulovlig, men på dette feltet synder jeg mer enn de fleste, tror jeg.

Det er sjeldent det er så rolig over byfjorden.  Men det pleier egentlig å være noen grader varmere når jeg befinner meg akkurat her. Heldigvis.

Så var den turen over. Båten er vaska og gjort klar til en ny sesong. Og i mellomtiden står den godt pakka inn i ei stygg, grønn presenning ved siden av garasjen. Til naboenes store irritasjon sikkert ... min også, egentlig. Men en plass må vi jo gjøre av den!

Håper helga di også var fin. ♥

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Vi skal jaffal ikke fryse ...

Se der var veden nesten i hus. I år i stabler vi den i garasjen, for i vedboden ble det så skikkelig blaut det siste som lå igjen der inne. Det er nesten så det må tørkes inne på varmekablene før det går an å tenne på. Uansett, vi slipper iallefall å fryse i vinter. Ute er det grått og trist og regnet plasker ned. Vi kom heldigvis hjem med vedlasset før det satte i gang for alvor. Men foreløpig er hele greia bare kjørt inn i garasjen, så får det stables etterhvert.

Her går varmepumpa for full guffe. Vi har en liten peis her også, men den er sjeldent i bruk. Etter at vi ommøblerte så forsvant den litt bak spisebordet, og står liksom helt feilplassert. Men den kan jo brukes som lysestake, så ser det i det minste ut som om det brenner bak glassdørene innimellom.

Peisen nede klarer ikke å varme opp mer enn første etasje. Men det gjør den til gangs da, det ender alltid med at vi må lufte utpå kvelden ... så egentlig fyrer vi vel like mye for kråkene som for oss selv! Likevel stopper varmen i trappa og går ikke videre til stua oppe. Skikkelig dårlig planlagt dette her altså, skulle nesten tro det var mitt verk på en dårlig dag.

Peisen er alt for stor for rommet. Og langt fra pen. Den var sikkert det på 60-70 tallet, men det er jo en stund siden. Det er en gammel murer lengre inne i veien som i sin tid murte denne kolossen, lenge før jeg flytta hit, og han er sykt stolt av dette verket sitt fortsatt. Jeg forstår ikke helt hvorfor. Egentlig burde vi vel ha revet hele greia, og fått inn en liten peisovn i likhet med den vi har i andre etasje, men det får bli når lottokupongen slår til! 

I dag har jeg vært hos legen. Jeg fikk sagt en hel haug, blant annet om dårlig oppfølging og at jeg er så sykt fortvila fordi jeg ikke kommer videre herfra. Alt blir jo bare verre og verre. Og om det er slik som legen mener, at alle med fibro og me kun har psykiske problemer, så er det jo forbanna rart at det er så mange der ute som har det som meg. Som ikke jobber lengre, som har hverdager som nesten er uoverkommelige pga. smerter og utmattelse. Er det ikke bare å gi alle noen lykkepiller da, og så vipps så er nav kvitt haugevis med snyltere? Men det er kanskje ikke hos alle leger disse antidepressivene henger så løst, ikke vet jeg. Der jeg går er det lettere å få det enn å få en boks med paracet. Dessverre. Vet ikke om jeg følte jeg ble hørt i dag heller, men skal likevel tilbake om en uke. Egentlig skulle jeg bare sjekke øynene og blodtrykket i dag. Trykket var bedre enn på mange år, bare så synd jeg ikke merker noe på skallebanken, for den er langt fra bedre. Snarere tvert i mot! 

Ønsker deg ei flott helg. Vi hadde en plan om å ut på hytta og stenge for vinteren, men nå er verken formen eller været på vår side denne helga, så mulig det ender med at vi tar vinterstenginga og åpninga til våren i en smekk - rundt påsketider heller! Da blir iallefall musene overlykkelige i vinter for alle tørrvarene som står igjen der ute i skapene. Og det å glede noen andre er jo en fin ting, mener jeg å ha lært i barndommen ...

 

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Pomelo - grapefruktens kusine

Grapefrukt og grapefruktdietten.  Hehe, dette er noe jeg bare har forsøkt å spise når jeg var på slankekur i ungdommen. Forsøkte altså. For noe så bittert og forferdelig skal du lete lenge etter. Jeg har jo skjønt hvorfor en gikk ned et par, tre kilo på slike dietter, for en orka jo som regel ikke spise noe. Og som sagt er det det som funker, mindre inntak enn det en forbrenner. 

Pomelo kan likne litt på en grapefrukt. Sånn ved første øyekast. Fruktkjøttet er godt pakka inn i skall med veldig god polstring inni, litt skumgummi liknende isolasjon om du vil. Rundt fruktbåtene er det ei seig, besk hinne som må kuttes vekk før en spiser. Men når du er kommet så langt, det er nemlig litt stress å få ut dette fruktkjøttet, så er det bare å nyte!

Smaken er frisk, fin og søt. Men fruktkjøttet er merkelig tørt i forhold til fetter grapefrukt. Den beske smaken mangler ho også, og det gjør absolutt ingen ting. Pomelo kommer opprinnelig fra Sørøst-Asia og jeg kjøper den på Vong Tau i Kristiansand. En skikkelig spennende innvandrerbutikk som vi er innom rett som det er.

Har du smakt Pomelo? 

Midlertidig (enda mer) ute av drift

Jeg kommer ingen vei, for jeg ser ikke en dritt! Greit nok med pc, for her trenger jeg ikke se på tastaturet for å finne riktige bokstaver, dessuten kan jeg forstørre så mye jeg må for å få et glimt av det jeg skriver. Men jeg har tenkt tanken mer enn et par ganger i dag, at om jeg ikke klarer å se denne størrelsen på skrifta, så er neste skritt blindeskrift!  Det høyre øyet funker litt bedre enn naboøyet. For det tror jeg har tatt ferie eller noe akkurat nå. Ferie lissom? Uten å ta med seg resten av kroppen! Det er skikkelig dårlig gjort, spør du meg.

Jeg har øyebetennelse. Det starta på søndag med følelsen av sand i øynene. Og så ble det bare verre og verre ... og her sitter jeg da! Godt planta i den ene sofaen etter den andre. Prøver å fordele slitasjen litt, for den må jo være enorm med mine 30 kilo overvekt, som han var så snill og gnure inn han der sjarmerende hjertelegen jeg var hos for litt siden. I all min frustrasjon har jeg til og med prøvd å rydde i et av soverommene som vi ikke bruker. Bodene våre om du vil, for det har vi ikke i dette huset. Boder altså. Dermed spres det som ikke brukes i de to ekstra soverommene. Helt på måfå. Og vi finner jo aldri en dritt. Herregud, så mye tid vi bruker på å leite etter ting i dette huset! Jeg er så lei av å ha det sånn, og har et håp om at jeg før nyttår kunne ha klart å sortere og kaste. For her er det mye vi ikke trenger! 

Sola skinner og himmelen er blå. Formen er faktisk så grei at jeg fint kunne tatt en tur i skogen, hvis jeg hadde fått Jonas til å fungere som førerhund. Men det hadde vel blitt med livet som innsats. Aldri godt å vite hvor vi hadde havnet da. ...  her tusler jeg rundt bak nedrullede persienner, med solbriller på, fordi lyset gjorde alt så mye verre. Ikke ofte jeg klager på sola altså, men i dag var den mest et irritasjonsmoment.

Gurimalla som jeg kjeder meg! Og himmel så avhengig en er av to øyne som funker sånn tålig. Mine er jo ikke brukanes til noe som helst lengre, om jeg skal være helt ærlig, så jeg skal en tur til øyelegen om en liten måned for å sjekke tilstanden til disse grå stærene igjen. Egentlig håper jeg det har forverret seg noe sykt siden sist, slik at jeg kan søke om operasjon med det samme. 

Linsene er tatt ut for lenge siden. Og da glimter til og med gangsynet med sitt fravær. Briller som passer har jeg ikke. Øynene er fulle av salve som skal fordrive denne dritten, og jeg håper den prosessen går fort. Sykt fort. Igrunnen burde det ha vært over i går, synes jeg. Siden jeg ikke klarer å sitte her uten å glo på noe, så blir jo ikke akkurat tilstanden noe bedre. For det gjør jo vondt når jeg anstrenger øynene. Det stikker og verker og hodepinen ligger bak der og lurer. Men jeg klarer ikke å sitte med lukkede øyne og meditere hele dagen heller da. Hadde nå bare dette kommet på en ellers dritdårlig dag, da kunne jeg jo bare ligget på sofaen under et teppe - uten dårlig samvittighet. Kan igrunnen ikke huske at det var sånn sist jeg hadde betennelse i øynene. Og den ganga var det enda verre enn nå, for da så jeg ut som om jeg hadde fått en skikkelig blåveis.

Det er allerede seks år siden. Da var vi på en romantisk tur til Wroclaw i Polen. Bare drømmemannen og meg. Og jeg fikk så sykt øyebetennelse at jeg så ut som om jeg var rundjult av mannen! Er sikker på at alle som så oss, forøvrig på det fineste hotellet vi noen gang har bodd på, tenkte at her var et par på forsoningsreise. Her hadde gubben jult kjærringa noe så innmari, og så skulle de prøve igjen ... Siste krampetrekning altså, åh, det var så flaut!

Satser på fungerende syn i morra - og like fint vær! For her var det ikke så veldig gøy å sitte egentlig ...spesielt ikke når både været og formen ellers er hakket over gjennomsnittet.

Sees plutselig igjen. ♥

To topper i Vågsbygdskauen

I går var det strålende sol på Sørlandet. Iallefall den biten av Sørlandet der vi bor. Så istedenfor å ut på hytta for å stenge for vinteren, ta opp båten og slike kjipe ting, tok vi heller en langtur i skogen. Vi fant ei løype via Facebook som så veldig flott ut, men det ble som det pleier noen avstikkere utenom den løypa vi hadde tenkt å ta. Ikke fant vi "lille prekestolen" heller, så den får vi gå etter en annen gang.

Eller fant og fant. Når en legger ut på en slik langtur uten både vått og tørt, så sier det seg selv at en egentlig blir både tørst, trøtt og kanskje litt småsur etter 2-3 timers vandring opp og ned. Vi er gode på å gå tur, men da går vi, vi koser oss ikke med medbragt kaffi og niste slik som andre folk. Der har vi et ekstremt forbedringspotensiale. Det har vi vært enige om i mange år, men har det blitt bedre av den grunn? Nope ...

Valget denne søndagen ble Vågsbygdskauen. Veldig nærme der vi bor, men egentlig et nokså ukjent terreng for oss. Vi har gått her et par ganger tidligere, men ikke samme turen som i går. Den startet nemlig fra Biltilsynet, bare tre minutters kjøretur fra ytterdøra vår. Aldri har jeg visst at det gikk an å gå inn der for å komme inn til dette flotte turområdet.

NB! Appen stoppa før vi var tilbake til bilen, så turen var nok en km lengre enn angitt her.

Så bar det opp i heia. Etter cirka 600 meter på kjerreveien fra parkeringsplassen tok vi brått av til høyre ved skiltet til Bjørkedalen. Det gikk oppover og oppover, og der det flata ut skulle vi ha gått ned igjen. Men siden det gikk an å komme enda et hakk høyere måtte jo kjærringa opp og se hvordan det så ut der også ...

På toppen av Borheia, 166 moh. Fikk litt følelsen av å være på høyfjellet her. Og det hjalp godt at værgudene var så snille med oss. Tror ikke turen er så god når kulda og frosten kommer. Terrenget var ganske ulendt, bratt og smalt. Men på en godværsdag som dette var det perfekt. Fra Borheia kan du se over til Bukksteinen og Øyliheia, som også er to flotte utsiktstopper.

Veldig variert terreng. Og det er akkurat slik jeg liker å ha det når jeg skal på tur i skogen. Disse flotte, brede, skogsveiene med grus blir fort kjedelig. Men om en har en dårlig dag og ikke orker så mye, så er det klart at en tur på grusveier er bedre enn ingen tur i det hele tatt. Fordelen med å gå på plasser som dette er at en nesten er helt aleine. På tre og en halv time møtte vi fem personer, og det i beste turtid en søndag med knallvær.

Godt merka og mange muligheter. For oss ble det fra den ene toppen til den andre. 

Øyliheia 161 moh. Aldeles nydelig her også.

Nesten tilbake til utgangspunktet. Og der dukka denne flotte grillplassen opp. Ganske ny, da det lukta tjære og nytt trevirke. Nydelig plass å ta med barnebarna på grilling fant vi ut. Omtrent en kilometer å gå inn på grei sti. Og utsikten over Fiskåvannet var det heller ikke noe å utsette på.

Fiskåvannet rundt. Sånn omtrent jaffal. Flott tur, men kjenner det godt i dag. Ikke fordi jeg er lemster eller noe sånn. Neida, jeg er bare sykt sliten. Om det er så lurt å ta slike turer for meg, selv på en god dag ... tja. Det var iallefall godt der og da. Så får jeg bare venne meg til straffa som kommer i etterkant.

Håper du også hadde ei fin helg. ♥

#vågsbygdskauen #topptur #fiskåvann #utno #øyliheia #borheia #utpåtur #visitkristiansand

 

Midtlivskrise på facebook finner du HER - følg meg gjerne. 

Fitbit, skritt og søvn og sånn ...

I natt har jeg sovet godt. Forteller Fitbit'en min. Og jeg er faktisk enig i det. Jeg kan ikke huske jeg har vært våken noe før drømmemannens alarm ulte halv seks, men da snudde jeg meg bare og sov videre et par timer til. Ikke lå jeg så lenge før jeg sovna heller, slik som jeg pleier. Men det kan jo muligens ha noe med forrige uke å gjøre, for da sov jeg ekstremt lite ... og det er slik jeg pleier å ha det.

Ei natt som den siste hører til sjeldenhetene. Bare det å ikke ligge og vri seg så lakenet forflytter seg inn til midten av senga (selv om det har strikk i hjørnene og er stappa godt under madrassen), slippe å ligge der og telle sauer, og gud vet hva, er jo en lettelse! For det er vel nesten det som er det verste. Alle de våkne periodene som jeg ikke kan bruke til noe som helst, fordi jeg er så forbanna sliten!

Men på dagsformen hjelper det ikke. For uansett hvor lenge jeg hadde sovet tror jeg ikke det har noe så si for dagen derpå. Om jeg har sovet eller ei, så er jeg nesten mer sliten når jeg står opp enn når jeg legger meg. Hver eneste dag. Ikke tenker jeg på noe spesielt heller. Iallefall ikke hver natt. Men jeg ligger jo der i et helsikes bråk da. Bråk som det er umulig å slå av, eller skru ned volumet på. Og da snakker jeg ikke om drømmemannens snorking! Hadde det enda vært det! For han kan jeg jo bare rulle over på den andre siden, eller forflytte meg inn på et annet rom, for å slippe fra de lydene. Det er litt verre å rømme fra sin egen tinnitus ... men hadde det gått an, så hadde jeg jaggu lagt meg ute i grillbua innimellom, bare for å gjenoppleve hvordan det var å ha det stille. Stillhet vet jeg ikke hva er lengre, men jeg mener å huske at det var ganske deilig ...

Tilbake til denne nye duppeditten min. Drømmemannen fikk Fitbit til bursdagen i sommer. Og egentlig synes jeg det så såpass greit ut at jeg skulle ønske meg en til jul. Og det hører med til sjeldenhetene at jeg ønsker meg noen ny dings. Jeg hater nye duppeditter som gjør at jeg må sette meg inn i en helg haug for å få det til å funke. Enten det gjelder mobil, pc eller fotoapparat. Pluss alle andre mer eller mindre verdiløse greier som skal gjøre hverdagen bedre. Det eneste jeg har ønsket meg av dingser på så lenge jeg kan huske er en Boch pussemaskin, eller Mouse om du vil. Men det er tydeligvis noe drømmemannen ikke har tenkt å gi meg i gave. Hvorfor vet jeg ikke. En Fitbit derimot, det var visst mer aktuelt, for plutselig en dag så bestemte bare mannen at vi skulle kjøpe en, nå, med en gang. Dermed ble det sånn.

Men himmel så frustrert den greia kan gjøre meg! Spesielt skrittelleren og kilometer tilbakelagt i løpet av en dag. For ikke å snakke om forbrente kalorier. Alle disse verdiene virker som om de kommer opp helt på måfå, bare tatt rett ut av lufta. Det eneste som virker riktig er puls- og søvnmålingene. Men selvsagt hadde jeg jo aldri reagert på dette om det ikke var for at han jeg går ved siden av har akkurat samme målesystem på sitt håndledd. 

Jeg har jo en stor mann. Han tar lange steg når han går. Mine er litt kortere, naturlig nok. Men likevel så får han nesten femti prosent flere skritt og ditto lengde på turen - når vi går sammen! Det burde jo vært omvendt egentlig, for tar du små skritt så må du jo ha flere for å komme like langt som en som virkelig langer ut. For ikke så snakke om alle de kaloriene han forbrenner!! Til og med i helga, da vi gikk sammen hele tiden, så ledet han stort. De dagene det bare er meg som har gått med Jonas så ligger han langt foran da også. Bare fordi han har vært på jobb, og der går han ikke for mye akkurat. Dette er virkelig så sykt irriterende at en skulle tro jeg ville forbrent dobbelt så mange kalorier bare ved å irritere meg. Men det gjør jeg heller ikke!

Og så til selve duppeditten da. Eller snarere reima den henger fast på. Den kunne en jo få i flere forskjellige farger, og da sliter jeg jo litt vettu. For her skal jo helst fargene på tingene passe sammen. Smykkene til tøyet, tøyet til skoene og så videre. Intet unntak på en klokke. Jeg får jo helt vondt inni meg når det ikke stemmer. Aller helst ville jeg hatt ei reim i alle fargene de hadde, og sikkert et par til. Men i og med at selve plastreima koster over halvparten av hele sulamitten så gikk jo ikke det heller. Dermed ble min lilla. For drømmemannen fikk jo helt abstinenser når jeg først hadde landet på sort. For tenk så håpløst det ble når vi hadde samme farge! Vi kom jo aldri til å finne ut hvem som eide hvilken. 

Eeeeh ... jeg så ikke helt problemet jeg da. For klokkene skal vi jo gå med på håndleddet, hvis ikke så er det jo ikke noen vits i hele greia. Men noen ganger er det best å ikke si noe, selv om en er 199% sikker på at en faktisk har rett. Visse ting lar seg rett og slett ikke diskutere. Spesielt ikke med drømmemannen. Skal jeg være ærlig, så er han ikke akkurat en drøm der, om han har satt seg noe i hodet, tror han har rett, og så videre. Men det kan jeg fint leve med. Jeg svelger noen kameler, og lar han leve i troen ... helt til han selv finner ut at han tok feil! Og det har hendt. ;)

Kanskje jeg må ønske meg ei ny reim til jul? Noe mer spennende enn en liten overpriset plastbit kan jeg nesten ikke tenke meg!

#sportsklokke #fitbit #skritteller #julegave #søvnregistrering

 

Følg meg gjerne på Facebook - du finner meg HER.

Men for de av oss som jobber ...

Jeg var i syforening i går. Enda så trøtt og sliten jeg var før jeg gikk, ble det en kjempekoselig kveld, eller mesteparten av den i det minste. Var faktisk ikke hjemme før nesten midnatt. Og det er veldig sjeldent i den gjengen. Vi har holdt sammen i tykt og tynt i mer enn 30 år. Eller kanskje helst i tynt da, for vi hadde iallefall en god diskusjon om at vi ikke var så flinke til å ta vare på hverandre når det var noe. Når noen av oss sliter, er syke eller går gjennom andre vanskelige faser i livet.

Og det er sant. Dessverre. Alle seks har vel erfart at livet etter 50 ikke ble som vi hadde planlagt. For noen starta det vel igrunnen i 40-årene også. Vi har slitt, og sliter, på hver vår måte. Vi har mista foreldre og søsken, vi har hatt veldig syke barn, ei har mista dattera, vi har blitt single både en og tre ganger, og har altså av ymse grunner vært nede og hilst mer eller mindre på de nederste trinnene i kjellertrappa i tur og orden. Og da har vi ikke vært der for hverandre! Ikke sånn på ordentlig. Det er ganske skremmende igrunnen, vi som burde være så sammensveisa. Som burde kjenne hverandre så godt etter alle disse årene. Men vi takler liksom ikke helt den andres sorg eller problemer. Alle har nok med sitt.

En grunn til det kunne være at vi ikke gjorde nok sammen. Som før. Andre venninneklubber reiser gjerne på tur, møtes utenom disse faste kveldene, stikker innom til hverandre til en kaffikopp sånn på sparket. Og det var der det kom, fra den ene; Men vi som jobber har liksom ikke så mye overskudd og energi midt i uka.

Takk for den du! Jeg følte meg jo sinnsykt truffet øyeblikkelig. Egentlig kjente jeg faktisk at jeg ble litt småforbanna, langt der inne. Og det var en litt god følelse, tro det eller ei, for da fikk jeg bevis for at den gamle Marit faktisk er der inne et sted. Selv om det er skrekkelig lenge siden jeg har sett noe til ho. Men jeg sa jo selvsagt ikke noe særlig. Kampånden orka ikke.

Det er jo en grunn til at jeg ikke jobber. Og grunnen er nettopp det at jeg ikke orker noe.. Og da mener jeg IKKE NOE. Nada. Det var ikke jobben det var noe galt med, eller lysten på å ha mer fritid som gjorde at det stoppa opp. Jeg har jaggu kjempa i mange år for å fortsatt være en del av arbeidslivet, med en vel fortjent lønn som gevinst hver måned. Jeg har stått på og slitt meg gjennom mange år, bare fordi jeg ikke ville havne i denne situasjonen jeg er i nå. Jeg har kutta og kutta på ting i fritiden. Faktisk har jeg nesten kutta ut hele livet mitt, før jeg måtte gi slipp på jobben. Og det føles ikke som en seier akkurat. Bare så det er sagt.

Kanskje jeg burde ha kutta litt i jobbprosenten heller. For lenge siden. Før det ble et uoverkommelig slit å dusje og vaske håret. For når du er kommet så langt, da er det jaggu ikke så mye igjen. Når jeg, som i går, klarte både det, rydde ut av oppvaskmaskinen, sette på en vaskemaskin og brette tøy, puss gå tur med Jonas, da var jeg egentlig på nullpunktet lenge før jeg skulle ut på kvelden. Jeg hadde sykt lyst til å si jeg ikke kom. Men bare for noen år siden så var det helt som det skulle være, selv om jeg i tillegg hadde vært på jobb og henta et barnebarn i barnehagen. Før klarte jeg alt, og jeg følte meg som et ordentlig menneske som hadde et liv, som bidro med noe. Nå går jeg bare hjemme og slenger ... 

Nesten alt det sosiale livet mitt er borte. Vi gjør uhyre sjeldent noe. Jeg orker ikke være plasser der det er mange folk. Jeg er utslitt før jeg står opp og verker over alt. Det verste er muligens hodet og øresusen, for den gjør meg nesten helt handlingslammet. Men alt henger jo sammen, så om kroppen ikke samarbeider, så blir tinnitusen mye verre. Og når den blir verre, så blir jeg jo så sliten at jeg nesten ikke kan tenke. Såpass at jeg ikke en gang klarer å strikke, lese eller blogge som før.

Ordene triller ikke lengre automatisk fra hjernen, via fingrene og ut på tastaturet. Jeg bruker masse energi, og ikke minst tid, for å til et lite innlegg her. Men jeg elsker jo å skrive og har absolutt ikke lyst til å gi opp det også. Ikke helt. Ikke enda. Jeg er jo vant til å sitte med en pc og jobbe hele livet, dette har vært en stor del av hverdagen min alltid. Selv om det da var litt mer fornuftige ting som kom opp på skjermen. Men jeg tror hjernecellene har godt av at jeg fortsetter, om enn bare på en blogg. Dessuten føler jeg at jeg hører til litt. At jeg er en del av noe fortsatt. Og det er en god følelse som jeg absolutt ikke har lyst til å gi slipp på.

Barnebarna og barna min ser jeg nesten aldri lengre. Føler jeg. Selv om de bor så nærme. Sist de var her, for en uke siden, så var jeg så dårlig at jeg nesten ikke husker en dritt fra middagen. Faktisk så tror jeg det skremte vettet av dem alle sammen, å se mamma sånn. Det yngste barnebarnet mitt som er halvannet kjenner nesten ikke mormor. Det er en stor sorg for meg. Her som det alltid var åpent hus til enhver tid, mormor henta barn i barnehagen og hadde overnattingsgjester rett som det var. Jeg bakte sammen med dem, lå og lekte på gulvet og lekte tikken rundt spisebordet. Hvor er den mormora blitt av? Ho som skulle klare den oppgaven så mye bedre enn sin egen mor ... som begynte så bra med de første barnebarna. Nå er jeg vel på lik linje med den jeg skulle overgå, og det er jaggu ikke mye å skryte av.

Vel, tilbake til gårsdagens diskusjon. For å få mer kontakt igjen ble det foreslått både det ene og det andre. At vi måtte planlegge en tur. At vi kunne møtes ute, på en restaurant, med faste mellomrom. Ta en svipptur til Danmark, eller en harrytur til Sverige. Gjerne med buss, da ingen av oss har lyst til å kjøre. Men hallo! Det er jo akkurat slike ting jeg ikke kan! 

Jeg har gitt opp å forklare. Det er bedre å holde kjeft. Så får jeg heller ta skylda for å spolere når den tid kommer. For vi som bare går hjemme må jo ha nok av overskudd og energi. For oss er det ingen unnskyldning for å ikke være med på noe. Vi er jo tross alt ikke på jobb.

Når mine aller nærmeste venner fortsatt ikke skjønner en dritt ... så er det jaggu ikke rart at ikke resten av omverdenen forstår hvorfor jeg bare går her og dasser og snylter på nav. For å være helt ærlig så sliter jeg litt med det selv også. Sliter med at jeg ikke bare kunne ta meg sammen, som jeg alltid har gjort. Sliter meg at JEG måtte kaste inn håndkleet. Jeg som aldri skulle slutte å jobbe, ikke en gang om vi vant 100-millioner i lotto. For jeg elska jo jobben min, og kunne absolutt ikke tenke meg et liv der jeg ikke skulle stå opp om morra'n for å gå på jobb! Faktisk elska jeg den nok ganske mye mer enn jeg elsker meg selv. For på en måte straffer jeg denne her Mariten, hver eneste dag. Jeg forteller meg selv gang på gang at jeg ikke er verdt en dritt. Nettopp fordi jeg ikke jobber. Og da fortjener jeg selvsagt ikke å ha det greit heller. Sånn i privaten. 

Jeg skulle mer enn gjerne ha bytta hverdag med deg, bare så du vet det! Så kan jo du overta denne fantastiske kroppen min, og de gode hverdagene med så mye overskudd og innhold ...

Sorry! Det måtte bare ut. ♥ Nyt onsdagen, den som kan, for den kommer aldri tilbake. 

 

Midtlivskrise på facebook finner du HER Jeg blir veldig glad for hvert eneste liker-klikk,

Søndagstur til Lindesnes fyr

Ikke visste vi at de skulle være så sinnsykt folksomt her. Hadde vi visst det, ville nok turen ha gått til en annen plass i går. Jonas fikk rast fra seg litt bortenfor turisttråkket, så han var fornøyd med det. Jeg hadde jo ikke tenkt å løpe uansett, frisk luft og litt bilder var vel igrunnen målet for meg. Drømmemannen ville vel bare at jeg skulle tenke på noe annet enn sykdom og elendighet, så det var faktisk hans forslag å ta turen hit. Han er igrunnen ganske ok denne drømmemannen min ... vet egentlig ikke hva jeg skulle gjort uten han.

Hvis du lurer på hvor alle disse irriterende folkene er ... så er jeg altså ekspert i å ta bilder uten en haug med ukjente mennesker midt i fleisen. Kan ikke fordra alle disse turistene som kreler over alt! Men tro meg, de var der! Det gjelder bare å være litt tålmodig (fotografering må være det eneste feltet hvor jeg kan kalles det), og trykke ned knappen akkurat på rett tidspunkt.

Med vind i håret. Elller i tunga da ... det er ikke alltid like lett å se normal ut til enhver tid. 

Store bamsen. Han tiltrekker seg iallefall mye oppmerksomhet denne pelskledde følgesvennen vår. Noen blir stive i blikket av redsel bare de ser han, men de aller fleste kommenterer at han er skikkelig flott, skjønn og ser utrolig snill ut. Og det er han jo, selv om et er veldig mye hund. Men det er ekstremt få som vet hvilken rase det er, virker som om det er få som har sett en slik hund i det hele tatt. Noen tipper han er en sanktbernhardshund, og de kan vel virke like om du ikke har peiling. Selv om den er enda større, og kan bli opp mot 100 kilo. Takke meg til Jonas på 75! For min del trenger han ikke bli større nå, men han har enda et år å vokse på, så det kan vel fort bli noen kilo til i løpet av det året.

Her skinner sola, og det er rim på terrassen. Jeg har stort sett vært oppe i hele natt, og fått sett omgivelsene skifte fra bekmørkt, til knallblått, rosa ... og nå en blekblå vinterhimmel egentlig. Men helt uten skyer. Varmepumpa går på høygir, så det er sikkert ikke så mange gradene ute. Egentlig hadde jeg en avtale med ei venninne, men avlyste just da det kjennes ut som om jeg bør holde meg i nærheten av min egen do en stund fremover. Det er ikke bare en ting vettu! Men akkurat den biten får jeg ta som et ledd i slankinga ...

God mandag til deg. ♥ 

#lindesnes #søndagstur #leonberger #novembersol

 

Midtlivskrise har sin egen Facebookside - Følg meg gjerne.

En skikkelig ubehagelig opplevelse

Fikk plutselig besøk av denne digre sommerfuglen tidligere i uka.
Ikke aner jeg hvor den kom fra,
men plutselig flaksa den bare der i vindskarmen
og forsøkte å komme ut.

Den møtte veggen rett og slett ... eller snarere vindusruta ...
Kanskje kjente den litt på følelsen av å ikke få nok luft?
På redselen for det ukjente?
På panikken for å miste kontrollen?

Jeg vet ikke hvor denne flotte sommerfuglen tok veien.
Her er den iallefall ikke lengre.
Men ellers har vi nok hatt mange samme tanker i det siste, han og jeg.
Forskjellen er nok bare at jeg er her fortsatt ...

Den siste uka har vært en slik jeg aldri vil ha i reprise.
Om det så var de siste dagene jeg skulle ha levd.
Det må fordøyes litt her, før jeg eventuelt skriver mer om det.
Men jeg har visst hilst litt på angsten.
Uten at jeg helt hadde tenkt å bli noe videre kjent med den greia.
For jeg har jo absolutt ikke slike problemer ...
bare masse andre ting som jeg tenkte toppa seg litt.

Men kanskje jeg har tatt feil ... 
For om jeg går tilbake til bloggens fødsel, så har "alt dette" vart veldig lenge.
Fortsatt hører jeg pappas ord oppe i hodet.
Likevel har jeg ikke på alle disse årene klart det.
Hvor vanskelig kan det være å bare ta seg sammen da?

Det er jo bare å ... å ... eeeeh ... pokker!
Åssen var det nå igjen?

 

Midtlivskrise har sin egen facebookside - følg meg gjerne.

Jeg tar helg til ut i neste uke en gang

Formen er ikke så bra.
Derfor tar jeg en pause fra bloggen, klarer ikke samle tankene,
og hodet og fingrene samarbeider ikke helt godt.
Takk for kommentarer og meldinger.
Det betyr faktisk mer enn en skulle tro.
For det er jo litt ensomt å ha det på denne måten over tid.

Ønsker deg ei riktig god helg.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Supersliten kjærring og tea for two

Teen er selvsagt til Jonas og meg! Forskjellen er bare det at han tror han får te, jeg vet jeg får det. Han er litt småspist denne kjempen vår, ble lei av tørrfor og kjipe knotter. til og med når han fikk Kefir som topping. Så noe måtte gjøres!

Oppdretteren kom med et greit tips. Og jaggu ble måltidene omtrent høydepunktet på dagen. Rett etter det å gå tur, eller den gleden han viser når vi kommer hjem om vi har vært ute av huset uten han.

Ei god teskje leverpostei utrørt i litt varmt vann gjør susen. Dette helles så over de tørre knottene - og vips har du et herremåltid! For en hund vel og merke ...

Han står her og tripper mens vannet koker og jeg finner frem det vi trenger. Tripper og slikker seg om munnen. Og slik har det vært i et par måneder snart. Maten blir slukt på sekunder, og alle er lykkelige for at han får i seg det han skal.

Her kan vi skimte litt blå himmel i dag. Godt gjemt i skylaget vel og merke, men om du legger godviljen til og kikker riktig vei, så har vi det altså helt perfekt. Det regner ikke, og bare det er jo fantastisk!

Natta derimot var langt fra noe å skryte av. Tror ikke den kan gå under "grei nok" om en er aldri så positiv. Jeg er så sliten, og så drittlei av å ligge stiv som en stokk uten å klare å slappe av. Uten å sove, når alle andre sover. Ikke tenker jeg på noe spesielt, ikke kikker jeg på klokka eller mobilen - men å sove, det er tydeligvis klin umulig!

Imovane hjelper slik at jeg slipper å ligge og glo i taket. For da sover jeg på et vis. Men jeg er like utslitt om morra'n, og føler meg skikkelig tufs og ekkel med den vonde smaken pillene etterlater seg. Så det er egentlig ikke noen redning. Rent bortsett fra at jeg slipper å irritere meg på at øynene ikke lukker seg, og at jeg er etterlatt der i min egen lille verden av bråk fra tinnitusen. Dessuten blir ikke natta så sykt lang heller.

Men jeg er litt motstander av sovetabletter. Jeg er jo trøtt, så det er absolutt ikke der problemet ligger. Jeg klarer bare ikke å slappe av ... Det kan kanskje sammenliknes med om du er på ferie og har vært så uheldig å fått rom rett mot gata der alle restaurantene og barene ligger. Musikken og folkene holder deg våken hele natta. Det er bare helt umulig å sove. Den er muligens litt lettere å sette seg inn i enn bråket fra "litt" øresus? Men jeg er ganske sikker på at det er tilnærmet likt. Bortsett fra at jeg ikke kan lukke vinduet for å slippe unna det verste, eller be om et nytt rom der vinduene vender mot hagen ... Om du så legger til den verste influensaverken du noensinne har hatt, pluss 10-12 heteturer som avløser frostriene, og en aldri så liten migrene på toppen - da har du det! Om jeg bare kunne ha skrudd av armene og beina og satt de ut i garasjen eller noe, før jeg la meg, så hadde sikkert det også hjulpet godt. For de er jo bare i veien uansett. Vonde og fæle og helt umulig å få plassert i senga!

Hjelp! Jeg trenger snart en løsning på dette, før jeg klikker ... men aller først skal jeg ut å gå litt i sola. Selv om jeg helst bare vil krype inn under dyna og sove, gjerne i et par uker, for så å våkne opp igjen som et overskuddsmenneske! Det hadde vært noe det!

Feit, toppløs kjærring på sykkeltur

For å komme med det positive først: Det er ikke noe galt med hjertet mitt. Og det er jo veldig greit. Egentlig. Angående det høye blodtrykket så lurte hjertelegen veldig på om jeg røykte, eller om det kunne være arvelig belastet. Røyke har jeg jo aldri gjort i hele mitt liv, og hva mine foreldre feilte aner ikke jeg. Og da kom dommen, for når det ikke kan henges på nikotinknaggen så er det greit å henge det på hengebuken - bokstavlig talt.

Jeg er for feit! Det er jo ikke noe nytt egentlig. Men han her legen var faktisk ganske frekk. Han mente, helt alvorlig, at jeg burde ha veid det samme nå som før jeg fikk barn. For 32 år siden altså. Det vil altså si minus godt og vel tretti kilo! Nå er verken blodtrykket eller fettet av nyere dato, men innimellom har jeg jo veid 15-20 kilo mindre enn dette selv om det aldri helt ble en vane, og uten at det hadde noen positiv virkning på trykket. Så jeg vet ikke helt jeg ... å gå ned en del kilo er helt sikkert bra for mye det, men jeg personlig tror ikke det hadde hjulpet på blodtrykket.

Så til selve testen. Å ligge sånn på en benk med overkroppen bar er ikke helt det gøyeste jeg vet. Jeg ble undersøkt med ultralyd både forfra og bakfra. Måtte ligge flat på ryggen og på siden, på slutten åpnet han ei luke i undersøkelsesbenken slik at han kunne komme godt til. Det han kanskje ikke tenkte på var at da ramla jo denne hengepuppen ned i luka ... en fantastisk følelse rett og slett!

Etterpå skulle jeg sykle. Spurte fint om jeg kunne ta på noe tøy, men det gikk ikke. Sykepleieren kom inn og festa utallige dingser på overkroppen, mens jeg måtte sitte der og løfte opp den ene puppen etter den andre for at ho skulle få de på rett plass. Kan det bli verre?

Jepp! Det kunne det. For så var det til å tråkke, mens legen sto ved siden av og fulgte med både på målingene og meg. Toppløssykling, det er ikke akkurat en sportsgren jeg kommer til å bli hekta på! Men da jeg var ferdig var legen helt sjokkert. Ikke på grunn av disse vrengte baklommene, som altså er puppene mine, men fordi jeg var så sprek!! Det hadde han aldri trodd ... hele tre ganger fikk jeg høre det før jeg kom meg ut derfra. 

Akkurat det var en liten seier. 1 - 0 til meg lissom. Etter å ha blitt kjefta på for at jeg hadde blitt feitere og feitere siden ungene ble født var det faktisk en fryd å kunne vise denne legen at jeg ikke er en av dem som sitter still hjemme i sofaen og stapper inn chips og cola.

Noen dager er jeg litt mer zombie enn andre. Da beveger jeg meg ikke akkurat så langt, men så tar jeg det heller igjen på en av de bedre dagene. De der som dukker opp med lengre og lengre mellomrom ... kanskje nettopp fordi jeg sliter meg ut med det samme dagen endelig er her. Overskuddsdagen, der jeg faktisk orker å vaske håret og dusje uten at jeg tror jeg skal stryke med. Men etterhvert som jeg er blitt litt vant til dette livet så har jeg funnet ut at det er utrolig mye greit i tørrshampo og våtservietter å få fatt i. En liten kattevask og litt ny parfyme, og vipps er en nesten som nydusja igjen. Vel og merke om en klarer å gjennomføre en ordentlig dusj innimellom, helst et par ganger i uka.

Men tilbake til elendigheten ...

Det å gå ned i vekt var en enkel sak. Sa legen på nærmere 70, som så ut som han var i begynnelsen av 50-årene. Det var bare å slutte med poteter, ris, pasta, brød, knekkebrød, havregrøt, frokostblandinger, brus/light-brus, godis (forbudt også i helgene), spise mer fisk, kylling, kjøtt og enorme mengder frukt og grønnsaker. Da spesielt kålrabi. Åsså skulle jeg ta en multivitamintablett som en kan få kjøpt på butikken, for da var jeg sikra at jeg fikk i meg det jeg trengte. Alt annet var bare tull.

Så da vet du det! Sånn i tilfelle du også er en av dem som har fått på deg noen ekstra kilo etter at du ble mamma for første gang.

Jeg vet jo så klart hvordan en skal gå ned i vekt. Spise mindre og bevege seg mer. Så enkelt, og så ufattelig vanskelig. Det er bare det som funker. For tre år siden, da jeg veide 17 kilo mindre enn nå, da jeg spise hver tredje time og gikk og gikk og gikk. Da funka det helt greit, selv om jeg spiste litt av alt. Til og med poteter og saus - og litt snop i helgene. Men da jeg møtte veggen, eller hva pokker det var om innhenta meg nå sist, så klarer jeg jo ikke dette lengre. All denne bevegelsen. Mesteparten av dagene er jeg jo helt utmatta før jeg kommer ut av senga. Så hvordan i alle dager skal jeg klare dette denne ganga?

Vel, om jeg får ned blodtrykket og bort hodeverken kan det jo hjelpe. Jeg skulle bare starte på de medisinene. Innholdet av sulfa skulle være såpass lavt at legen aldri har tenkt at allergikere ikke kan ta disse tablettene. Så da er det bare å krysse alt en har og håpe han har rett. Han ville jeg skulle ta kontakt igjen til fredag, så han fikk høre hvordan det gikk.

Litt fortvila, litt lei meg og kjempetrøtt. Men du skal ikke se bort i fra at i morra blir det meste plutselig mye bedre - et lite øyeblikk. Og det øyeblikket har jeg tenkt å tilbringe sammen med Jonas på tur en eller annen plass. Så da er det bare å krysse fingrene og håpe at overskuddsdagen og værgudene kan samkjøre seg litt, slik at vi slipper alt dette våte som ustoppelig renner ned fra oven her sør i landet.

Håper at du har hatt en fin dag. :)

Originalmedisin vs. byttemedikamentet

Nå føler jeg de siste dagene bare går i reprise her ... Det regner, kroppen kjennes ut som en søppelhaug, hodet verker så tennene til og med gjør vondt - og jeg må til byen nok en gang i plaskende regnvær. I dag som jeg hadde gleda meg så til å gjøre minst mulig, utenom å gå tur med bikkja ... kalenderen var helt tom, og det føltes godt!

Jeg fikk nye medisiner for blodtrykket. Henta de i går, og tenkte at nå er jeg ferdig med leger og apotek og sånn jaffal for resten av denne uka. Jeg hadde en lang diskusjon om jeg skulle ha originalmedisinen eller den de kan bytte den ut med. Billigvarianten. Den som da blir gratis for meg siden jeg har frikort. Og det ble påstått at alt var helt likt, jeg spurte spesifikt om det. Da velger en selvsagt den som ikke koster noe, fremfor å punge ut med 500-600 kroner.

Vel hjemme finner jeg disse tablettene på felleskatalogen. På nett selvsagt, for der kan du forstørre teksten så mye du bare vil. Pakningsvedlegget er ikke for folk over 30 om en ikke har lupe med seg.

Et av hjelpestoffene i disse pillene jeg har fått med hjem er sulfonamidderivater. Jeg er ekstremt allergisk for sulfaprodukter. Så jeg tenker jo nå at dette er noe jeg absolutt ikke må få i meg. Vel er det lenge siden jeg hadde en reaksjon på dette, første gang var jeg rundt 20 år, og siste 10 års tid etter dette igjen. Men det var så ille at jeg hovna opp både utenpå og inni. Jeg kunne nesten ikke bevege meg og lå i senga i en uke. Første ganga. For da visste jeg jo ikke hva det var. Det endte med at jeg fikk en eller annen motgift, og streng beskjed om å ikke få i meg dette mer. Jeg gikk til og med glipp av den høytidelige overrekkelsen av svennebrevet mitt, som var en avslutning etter 3,5 års læretid og bestått eksamen. Ganga etter ble det ikke så ille, selv om jeg måtte ha motgift da også. Da var det en antibiotikakur som inneholdt disse skumle stoffene ...

Originaltablettene som heter Diovan og Diovan Comp kan jeg ikke se inneholder dette. Men det kan jo være de har kamuflert det under et annet navn. Iallefall må jeg til legen igjen, for å dobbeltsjekke dette, at jeg virkelig kan ta det, eventuelt høre om han kan finne andre tabletter med samme vikemåte.

Jeg kunne jo ha ringt ned. Jada. Hadde det vært i går så kunne jeg jo iallefall ha gjort det. Men siden jeg var så ekstremt opptatt av å få tatt bilde av vannmassene her i sør da jeg gikk på tur med Jonas i går, så mista jeg altså min elskede iPhone i en bekk! Etter litt leiting, med vannet opp til albuen og vel så det, fikk jeg fatt i telefonen. Og den er blitt døv. Foreløpig. Det går sikkert ikke lange tiden for resten dauer også!

Og forresten, det var ikke noe galt med hjertet mitt. Jeg er bare for feit ...

Masse ledninger og frittgående hybelkaniner

God formiddag fra kjærringa med alle ledningene. Her ble det ikke mye søvn i natt! Men jeg svimte av mellom 8 og 9.30. Tror til og med at jeg i det tidspunktet gikk glipp av en helt blodtrykksmåling også.

Skikkelig irriterende denne duringa og pumpinga! Og så var det jo ikke bare den måleren jeg skulle ha på heller. Neida, jeg har en ekg-måling også gående, og det er der alle ledningene kommer fra. 

Selvsagt løsna et par av dem. Så nå er jeg blant en av dem som mener gaffatape kan fikse det meste. Ser kanskje ikke så flott ut, men de holdt seg på plass resten av natta. Er jo ikke en selvfølge det, for her renner svetten i strie strømmer, utenom de periodene jeg fryser meg mest ihjel da. Sånn er et mer eller mindre hele døgnet. Men spesielt om nettene. Disse piglete plasterlappene fra målepunktene var jo dømt til å ramle av. Ble vel mer overrasket over at de holdt seg på plass såpass lenge egentlig.

Ekg-apparatet har ligget trygt mellom puppane i natt. Og da forstår du sikkert at jeg har ligget med både bh og singlet. For når jeg tar det av så blir jo disse attributtene sykt lange, og de finner gjerne sin plass under hver sin arm. Om jeg ligger på ryggen vel og merke, noe jeg sjeldent gjør, men i natt var det den eneste mulige stillingen. Ikke kan jeg huske å ha skiftet ut det puppestellet jeg hadde for bare noen få år tilbake, men et eller annet rart har tydeligvis skjedd. Lå jeg på høyre side så var ikke ledningen fra blodtrykkmåleren lang nok, lå jeg på venstre side så funka ikke målinga. Så der lå jeg da, mesteparten av natta, på ryggen stiv som et terrassebord. For å eliminere faren for at ledningene skulle tvinne seg inn i hengepuppane, og ha en plass til selve måleenheten, var det bedre å beholde tøyet på. Likevel klarte altså de to øverste punktene å løsne. Jeg vurderte ikke å ta på meg høyhalsa genser for å unngå dette altså ... noe jeg muligens burde ha tenkt på. Men det er lett å være etterpåklok.

Klokka ett skal jeg bli befridd fra elendigheta. Det skal jaggu bli en lettelse! Jeg blir faktisk litt småsur når jeg får på meg noe sånn som minner meg så innmari på at jeg feiler noe. Det blir på lik linje med å ta tabletter. Jeg vil jo helst klare meg uten! Ikke det, i går var jo en fæl dag uansett, så da var det umulig å innbille seg at alt var greit. Men to lyspunkt var det da; saksbehandleren på nav (tro det eller ei), og kusinetreffet.

Jeg har jo ikke verdens største familie. Så kusinetreff høres muligens litt overdimensjonert ut. Fakta er at det består av alle mine to kusiner, min søster og meg. VI prøver å samles fire ganger i året, sånn omtrent, for det er ikke så ofte vi ser hverandre utenom dette. Det til tross for at vi bor i samme by og har hytter ved siden av hverandre. Men det er det iallefall veldig koselig når vi samles. Til og med i går. Da ble det servert hjemmelaget blomkålsuppe (jeg har en ekstremt snill mann altså) til frittgående hybelkaniner, i en særdeles dempet belysning. Ingen dessert en gang, bare innholdet i en nøttemix-pose i ei skål. Jepp, og det klarte jeg faktisk helt aleine! Litt stusselig egentlig, men det var enten slik, eller ingen treff. Jeg er glad jeg gjennomførte det.

Det regner så det plasker. Men det er vel ikke akkurat en nyhet. Hvis denne høsten er en forsmak på årene som kommer, så burde alle sørlendinger bli født med svømmehud mellom tærne! Jeg hadde tenkt meg ut en tur med Jonas før jeg gikk, men er ikke helt sikker på om disse duppedingsene tåler å bli blaute. For det blir de jo uansett hva jeg kler meg med. Om fuktigheten kommer utenfra eller innenfra spiller sikkert ingen rolle.

God tirsdag til deg som kikker innom. :)

 

Midtlivskrise har sin egen facebookside - følg meg gjerne.

Mandag - igjen!

God morgen. Jeg har allerede vært oppe noen timer, og faktisk nesten skrevet ferdig et innlegg for lenge siden. Men så trykket jeg på noe feil og hele greia forsvant. Å lagre er en fin ting, men altså da må en trykke på knappen også. Nytter ikke å lagre i hodet for der er det ikke plass til noe.

Energien er på bånn og alt er vondt. Straffa for å ha forsøkt å leve ei normal uke sikkert. Eller normal og normal, uten jobb er det jo langt fra normalt! Men det er ikke en plass som ikke gjør vondt i denne kroppen, og tinnitusen har funnet en ny frekvens og skrudd opp lyden til max.

Fine greier ... at jeg er lei er bare fornavnet ...

I kveld skal jeg ha besøk. Og denne ganga nekter jeg å avlyse, for det var det jeg gjorde sist de skulle ha vært her, i vår en gang. Så her skal det bare gjennomføres, koste hva det koste vil. Før den tid skal jeg på nav-møte og legge en plan for hvordan jeg skal komme meg ut i arbeidslivet igjen. Lykke til sier jeg, for det kjennes ikke ut som om det noen gang blir aktuelt. Jeg som bruker all min viljestryke på å stå opp omtrent ... tror egentlig ikke noen vet hvordan dette er. Ikke en gang han jeg deler seng med.  

Jeg er litt fraværende på kommentarer og slikt. Men prøver å ta det igjen med et skippertak i ny og ne. Sliter litt med å skrive også, for hjernen sender liksom ikke de rette signalene til fingrene som skal løpe over tastaturet lengre. Et innlegg her tar en hel liten evighet! Det inneholder sykt mange stavefeil før jeg har lest gjennom det en haug med ganger og det er klart for publisering. Det er ganske skremmende. Får håpe det bare er fordi jeg er så sliten og alltid har vondt i hodet. For jeg har absolutt ikke lyst til å feile mer enn jeg gjør akkurat nå.

Nå fikk jeg just en telefon fra hjertelegen. De hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg kunne komme ned i dag og sette på blodtrykksapparatet, som jeg skal gå med et døgn. Og så fikk jeg en time i morra til resten av undersøkelsene. Like greit å bli ferdig med det sikkert. Ser tusenlappene flagre, og lurer på om det bare er tull å bruke så mye penger på private leger når jeg bor i et land hvor det er gratis med helsehjelp, iallefall for meg som fikk frikortet i februar. 

Shit! Nå må jeg vel dusje også da, siden jeg skal til den legen ...

Spennende tur i den forheksede skogen

Denne helga har vært ganske så aktiv i huset til drømmemannen og kjærringa. Vi har passet barnebarn siden fredag, men nå har roen senket seg, og skuldrene gjør forhåpentligvis det samme etterhvert. 

Værmessig har helga vært elendig. Men utrolig nok har vi vært heldige og sluppet unna de verste regnskyllene når vi har vært ute. Og ut må en jo. Spesielt med et par fireåringer i huset. Da har både de unge og de litt eldre hodene godt av en liten luftetur.

Som kanskje noen av dere vet så har vi fem barnebarn, til sammen. Her er to av dem. For fire år siden ble drømmemannen morfar 13. mai og jeg ble mormor 13. juni. Dette hørtes jo litt merkelig ut ... men vi har altså ikke noen felles barnebarn i og med at vi ikke har noen barn sammen. Ikke bare, bare med disse familieforholdene i våre dager, men enn så lenge klarer vi å holde kontrollen. Det er ikke så ofte vi har hatt bare disse to på overnatting, og det gikk utrolig greit. De fant tonen med en gang, sikker fordi det verken var storesøsken eller kusiner involvert.

Ikke alle unger er like glad i å gå tur. Derfor tenkte vi Trollstien på Justneshalvøya var en passelig liten strekning. Vi har aldri vært der tidligere, og synes det var vanskelig å finne ut hvor vi skulle starte. Litt mer skilting hadde vært ok, men det er jo mulig de helst vil ha denne forheksede skogen for seg selv, de som bor der ute. Vi vet ikke om vi fikk med oss alt heller, men for den ene snuppa var det mer enn nok. Ho hadde vondt både her og der, og ville helst bæres tilbake til bilen.

Hender som stakk fram fra den ene fjellsprekka etter den andre  Skikkelig spennende for to små jenter. Ikke så aller verst for ei mormor/bestemor med mobilkamera heller.

Trollenes størrelse var det ikke noe å si på. Å gå opp til denne her var med litt skrekkblandet fryd, mormor måtte være med og helst ikke gå så mange meterne vekk heller.

Inni her var det absolutt ikke noen troll. Men derimot en familie som satte og koste seg med medbragte boller! Så disse to vi hadde med sto en liten stund og siklet i vinduet før vi fant ut hva det var de egentlig glodde på ...

- Se mormor, jeg peller ho i nesa! Jaaah, og om du skulle være i tvil så er altså denne under her også et dametroll. Noe jentene, av en eller annen grunn, var helt enige i.

Ei koselig helg. Vi er jammen heldige som har alle barnebarna så nærme at vi kan se de rett som det er. Mine bor bare tre minutter unna i bil, mens de to til drømmemannen må en kjøre i hele 20 minutter for å komme til. Hehe, snakk om å være bortskjemte!

Håper dere andre også har hatt ei fin helg. Forhåpentligvis med litt bedre vær enn det vi har hatt.

#trollstien #justvik #utpåtur #kristiansand #barnebarn #visitkristiansand

 

Midtlivskrise har egen facebookside - følg meg gjerne.

Svigermors tårer

Tårer kan være så mangt. Det kan være bitre tårer, sinte tårer, gledestårer, tårer som renner fordi du er fortvila, fordi du ser på en trist film ... men de tårene jeg snakker om her har rot og gror i jorda.

Min skjønne svigermor har en terrasse som bugner av blomster. Ikke bare er det mange av dem, men de blir gedigne! Ho påstår jo at ho ikke har grønne fingre, men det er sikkert bare fordi ho ikke har skjønt det selv enda ... Jeg har ikke grønne fingre, noe det er bevis for både hjemme og på hytta. Etter utallige år med håp om den drømmehagen, så har jeg nå innsett at jeg absolutt ikke er i nærheten av å ha grønne fingre. De er ikke en gang bittelitt lysegrønne utpå tuppen om du setter all verdens godvilje til. Men likevel fikk jeg for meg at jeg skulle forsøke å overvintre to av svigermors tårer. Merkelig ide egentlig. Men de skulle jo uansett kastes, så da så ...

Sannsynligvis går det ikke! Oj. Den var ikke videre positiv du ... Men jeg har aldri i mitt liv forsøkt tidligere, så en gang må jo bli den første. Dessuten var de jo gratis! Og egentlig tenkte jeg at siden de har hatt det så fint i oppveksten, og bodd hos svigers, så har de nok fått en god start i livet. Dermed er de sikkert både sterke og robuste og tåler en trøkk. Og det er vel akkurat slike planter jeg trenger.

Til våren kommer sikkert en oppfølging på dette innlegget. Med bilde av to robuste og flotte planter - eller et par råtne kvister. Føler litt på meg at det blir det siste der da ... men kanskje får vi oss en positiv overraskelse, både du, jeg og svigermora mi.

Jeg kan ikke noe med blomster egentlig. Så om du er litt mer oppegående enn meg når det gjelder dette, tar jeg gjerne i mot gode tips om overvintring av tårer. Spesielt om du har klart å holde liv i dem uten å ha kjeller eller drivhus. Enn så lenge har jeg hoppet litt frem og tilbake på Google og funnet ut dette:

Tårer (Fuksia) er en av Norges mest populære sommerblomster. Må bare innrømme at jeg ikke har hatt så mange slike tårer. På rot vel og merke. Andre tårer derimot ... hehe, de har jeg hatt utallige av, så der kan jeg vel kalles ekspert. Helt til nå har jeg vel sett på Fuksia som en litt sånn "gammel-kjærring-blomst". (Sorry svigermor.) Men siden jeg alt er blitt 54 så burde jeg vel gå inn under den kategorien selv snart, ja om du spør en 20-åring så har jeg sannsynligvis vært der lenge. 

Fuksia finnes 10.000 ulike sorter. De er så vakre (leser jeg) at det er lett å forstå at mange faller for fristelsen og anskaffer seg både en og flere om sommeren. Men hvorfor behandler vi dem så dårlig og bare kaster dem når vinteren kommer? I England finnes det tydeligvis en Fuksia som er fra 1829, så det er altså ingen grunn til å la frosten ta dem.

Tårene kan overvintre i kjelleren. Eeeeh, javel. Vi har altså ikke noe kjeller, men tenkte kanskje at de kunne dele soverom med oss i vinter. De klarer seg med eller uten lys står det, og kan hentes fram igjen på våren. 

I august skal en slutte å gjødsle tårene. Men akkurat den biten har jo ikke jeg hatt noe med. Men om en dømmer etter utseende så ser det ut som om disse har fått det de trenger og vel så det. Når høsten kommer flyttes de inn, og skal stå kjølig, 5-7 grader skal visst være sånn passe. Hvis de står mørkt skal de ribbes for blader, graves litt ned i løs torvjord og vannes et par ganger i løpet av vinteren. Står de under lys, så skal de beholde ca. en tredjedel av bladverket og vannes når potta er så tørr at den har løsnet fra pottekanten.Noen anbefalte også å sprøyte mot sopp før tårene ble tatt inn. Blir det for varmt setter fuksiaen såkalte lysskudd. Lange, tynne skudd som bare må knipes bort. Da kan det jo være at de klarer seg på rommet sammen med oss, bare jeg husker å knipe av eventuelle skudd som ikke skal være der.

De skal fram fra mørket i februar. Da skal de få vokse seg til litt, til de får blader i museøre-størrelse. Så kan de pottes om. Enten ved å sette dem i en større potte og dermed få på plass ny jord, eller ved å sette planten i en bøtte med vann og vaske forsiktig bort gammel jord, før en fyller på ny jord i potta og setter planten tilbake. Når varmen begynner å komme på våren så kan de bli ut og inn planter. Puuuh! Dette her høres litt slitsomt ut egentlig. Men da får bladene herdet seg og planten blir sterkere. Når det er mer enn 12 timer sol i døgnet kommer knoppene. Men den kan fortsatt knipes tilbake hvis den ser tynn og skranten ut.

Fuksia kan plantes overalt. I kasser, potter og ute i bed. Men de vil IKKE stå i sterkt sollys. Da kan blant annet hvite blomster blir til rosa. Hvis bladene blir rødlige i alt det grønne så er det et tegn på at det er for mye sol der planten står. Halvskygge er det beste. Jorda skal være luftig og godt gjødslet. Men ikke for mye. Blir det for mye gjødsel så er den mindre villig til å blomstre, den blir rett og slett lat.

Stiklinger skal knipes etter 3-4 bladpar. Da skyter planten nye skudd og forgreiner seg. Disse forgreiningene kan gjerne knipes tilbake de også. Da blir planten tett og fin. Fuksia bør helst ikke ha for stor potte. 12 cm i diameter holder (her regner jeg med at det er stiklinger det er snakk om). Er potta for stor er dette også med på å stresse planten til å blomstre. Den tror den har dårlige kår og at det haster med å få satt frø rett og slett.

Sånn. Da kan vi alt om fuksia. Men er det nok til at jeg klarer å få liv i disse to igjen til våren tro? I mange tilfeller er det skrekkelig langt fra teori til praksis.

Håper du har en fin onsdag. Jeg går litt rundt i koma etter et par litt hektiske dager. Til meg å være da. Og i dag har jeg bakt sjokoladekake til mitt eldste barnebarn som vi nå skal ned og feire bursdagen til. Ho er allerede ni år, og oppfører seg som en fjortis til tider. Lurer litt på hvor alle de årene har tatt veien jeg ...

#fuksia #sommerblomst #tårer #grønnefingre

 

Midtlivskrise finner du også på facebook - følg meg gjerne.

Mandagsdate rett og slett

På en helt vanlig mandag tok vi en helaften! Med vin og hele pakka! Det er sykt lenge siden vi har vært på date, funnet på noe litt utenom det vanlige, eller gått ut i det hele tatt. Men i går var dagen. Ikke hadde vi bryllupsdag eller noe. Det var bare ... mandag ...

Vi var veldig flinke på slikt før. Men så har det skjedd forandringer både med det ene og det andre, så selv om anledningen forsåvidt kan være der, så skjer det ikke noe likevel. Min feil, siden jeg verken har inntekta eller helsa som jeg hadde. Så om en skal slenge rundt seg med en tusenlapp eller to til bare kos, så må en tenke seg litt om både en og to ganger nå for tia. Og jaggu får jeg litt dårlig samvittighet da også, for at vi bruker så mye penger på noe som egentlig er helt unødvendig. Penger som heller kunne blitt brukt på nytt golv på soverommet, eller til et eller annet forefallende arbeid på huset eller hytta - for slikt ha vi dessverre mye av. Men så prøver jeg å snu tankegangen litt da, for er det egentlig unødvendig å gå ut og kose seg? Er det ikke en investering i forholdet da? Og akkurat det er jo faktisk ikke så dumt det heller.

Selvsagt hadde vi overlevd uten både middag og kino. Men jaggu var det sykt koselig også. Det er liksom noe med det der å se den du lever sammen med i en litt annen setting enn i sofakroken ikledd joggebuksa. Nybarbert og med voks i håret blir jo drømmemannen helt annerledes enn han der jeg omgås til vanlig. Det er nesten så en blir nyforelska igjen og sommerfuglene våkner opp litt av dvalen, slår noen forsiktige slag med vingene så det kiler i magen. Nei, jeg trekker tilbake det utsagnet om at det var unødvendig pengebruk!

Vi var på la Famiglia. En italiensk restaurant som åpna i begynnelsen av 2017. Aldri vært der tidligere. Kelneren var hyggelig, maten var fantastisk! Tror jeg må si at dette er den aller beste pastaen jeg har smakt i hele mitt liv. Vi tok dagens, enda jeg hadde bestemt meg for å ha noe helt annet før vi gikk inn. Husker ikke helt hva han kalte det, men penne med kylling, oliven, chilli. Uansett, sykt smakfullt og veldig godt. Anbefales! Koselige lokaler som var innredet i italiensk stil, som om du skulle ha sittet på en italiensk fortausrestaurant, lav bakgrunnsmusikk. Perfekt for meg. Dessuten var det nesten tomt, bortsett fra et lukket selskap, oss to og to damer. Men mandagen er vel ikke den dagen flestparten av oss går ut hjemmenfra for å ta en helaften.

Så var det kinotid! Ikke akkurat fullstappet i Sal 1 på Fønix heller. Men lyd var det nok av! Da det starta med en trailer for en kommende film hadde jeg bare lyst til å reise meg og rømme hjem igjen. For det var reine torturen. Heldigvis var det en del mindre volum på filmen vi så, men mer enn nok til at jeg sliter ganske mye med hodet og ørene i dag. Jeg kan ikke forstå hvorfor en må ha så jækla høyt lydnivå bare fordi det kalles kino! Hører folk mye dårligere når de ikke sitter hjemme i sin egen stue, eller hva er geia? Jeg har vanskelig for å tro at det var så veldig mange i den salen som synes volumet var helt ok. 

Vi var på Snømannen, filmen som er basert på Jo Nesbøs suksessroman. Filmen som er slakta verden over. Vel, vi måtte bare se den, for vi har lest mesteparten av bøkene til Jo Nesbø, men ikke akkurat denne. Og kanskje var det nettopp derfor vi synes den var helt grei. Normalt er det jo alltid litt nedtur å se en film etter at du har lest boka. Tenker jeg. Om jeg skulle gitt et terningkast så ville det nok ha vært en skikkelig god firer. Det er min mening, og jeg forventer ikke at alle er enige.

Kritikerne og seerne er to helt forskjellige ting. Filmen "Kongens nei" fikk jo flotte omtaler og det var jo nesten ikke prikker nok på terningene da den ble lansert i fjor. Den fikk til og med Amanda-prisen. Den synes jeg derimot var en skikkelig langtekkelig drittfilm på over to timer, med innhold som kunne blitt fortalt i løpet av et kvarter. Altså, overhodet ikke nok til å lage en hel film en gang. Men den var det sikkert politisk ukorrekt å slakte ...

Nei, nå roper støvsugeren her. Og vaskefilla og hele bøtteballetten. Uff. Kos deg du som kan. Jeg må prøve å få gjort noe fornuftig her i huset, før hybelkaninene overtar hele boligområdet ...

#kino #date #snømannen #lafamiglia #pasta #kos #kjærestetid

 

Midtlivskrise finner du også på Facebook - følg meg gjerne!

Drømmemannen og kjærringa prøver noe nytt

Nemlig å være på hytta utenom sesongen. Og det var faktisk veldig koselig. Nå må jo det sies da, at foreløpig er ikke vannet stengt for vinteren, dessuten var det ikke så mye mindre enn 8-10 grader heller, så det å gå ut for å gå på do var helt greit. Det er verre når vinterstormene uler rundt hjørnet og du må ut for å tisse midt på natta.

Forrige helg rydda vi vekk alle hagemøblene. Vi har jo en del av av de rundt om kring på denne gedigne terrassen på 150 kvadrat. Så nå er grillbua studd fra golv til tak. Og spikra igjen. Før vi hadde denne bua stabla vi at inni hytta, så da var det vel egentlig umulig å være der ute senhøstes og videre utover. Men nå har vi ikke lengre den unnskyldningen. For nå er det igrunnen plass i alle fire soverommene, hele året.

Hytta er litt gammeldags og kjipt egentlig. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre der ute. Men ikke nok med at alt koster penger, en må liksom ha en aldri så liten porsjon med overskudd og pågangsmot for å starte på det også. Og det er det lenge siden jeg har hatt. Dessverre bærer den preg av det, både utenpå og inni. I sommer fikk jeg endelig malt vårt soverom, og malinga har jeg hatt i to år ... kanskje jeg klarer å gjøre noe med et av de andre til neste år?

Å klare seg ei helg uten vann bør jo gå greit. Da ungene var små henta vi vannet fra brønnen. Den er der jo forsåvidt fortsatt, full av både vann, snegler og diverse andre kryp. Brønnen har vi ikke brukt, eller gjort noe med, de siste 20 årene. Men vann kan jo også fraktes i både bøtter og kanner, og med noen våtservietter, tørrshampo og håndsprit så skulle jeg nok klart meg et par, tre dager. Litt kjipt er det jo å ikke kunne fylle stampen da, for det er jo på høsten og vinteren det er best å sitte i den. Men en trenger jo ikke ha badestamp for å kose seg på hytta.

Blir det veldig kaldt tror jeg ikke vi klarer å holde varmen. Hytta er jo isolert, men det store vinduet i stua er jo fra tidenes morgen. Det er like gammelt som meg, og har bare enkelt glass. Så det er litt av en varmesluker. Men ellers tror jeg det er isolert både her og der, selv om den gamle delen nok ikke helt rekker opp til dagens standard.

Det ble ei koselig helg. Det er veldig godt å skifte stue litt innimellom. Og for meg som ikke er så mange plasser lengre så var det en god forandring. Om været ikke er så alt for galt den kommende helga tror jeg faktisk vi prøver å gjentar dette.

Håper du også har hatt ei fin helg. 

Fredag den trettende

Vel, foreløpig har det gått greit da ... og jeg har allerede overlevd halve ulykkesdagen. Jeg har vært hos frisøren (som til og med har bursdag i dag) uten å bli skamklipt, og jeg har gått frem og tilbake til byen uten å bli overkjørt av en buss, slått ned av lynet, snubla i fortauskanten eller fått noe i hodet. Faktisk fikk jeg ikke en eneste liten regndråpe i håret heller, og det er jo ren og skjær lykke på en fredag som til og med titulerer seg med tallet 13! Jaja, nå er ikke jeg så overtroisk at det gjør noe. Heldigvis. Men det er visst nok av folk som har problemer på en dag som dette.

Dobbel ulykke. Siden tidenes morgen har både fredag og tallet 13 vært sett på som ulykke i forskjellige religioner og kulturer. Når en så får begge to på en og samme dag må det jo bli en katastrofe. Eller? Vel, det er stort sett bare i den vestlige verden vi lider av denne overtroen, i Kina for eksempel er ulykkestallet 4. Dessuten er det vel mange folk som har sin helt personlige ulykkesdag, nettopp fordi det en eller annen gang har hendt dem noe på akkurat den dagen. Jeg er ikke blant dem. Men jeg har faktisk et lykketall, og det er 3.

I gamle dager ble man oppfordret til å holde sengen fredag den 13. Og hvis du sto opp, måtte du for all del holde deg langt unna stiger, speil, kumlokk og svarte katter. Vi bør helst ikke sitte 13 til bords heller. Da heter det, i følge gammel overtro, at alle 13 vil dø i løpet av et år. Det var visstnok på en fredag Eva lurte Adam til å spise det berømte eplet - og dermed bar det på hue ut av Paradis for dem. Det må jo virkelig kalles uflaks! Både syndefloden og ødeleggelsen av Salomos tempel skal også ha skjedd på en fredag. Om du ikke visste dette, så har du vel iallefall fått med deg at Jesus døde på korset på selveste langfredag ... Til og med i vår tid er det fortsatt mange hoteller som hopper over den 13. etasjen og rom nummer 13. Veldig merkelig, synes jeg. Men det kan jo være at det er såpass mange som virkelig har fobi for dette tallet at den etasjen og det rommet faktisk hadde stått tomt mesteparten av tiden. 

Har du forresten hørt om paraskevidekatriafobi? Nope, ikke jeg heller, før nå. Men det betegner altså mennesker som lider av irrasjonell frykt og angst for fredag den 13. Er du derimot bare redd for tallet 13 (uten at det må være i kombinasjon med fredagen) kan det være du har triskaidekaphobia. Så da vet du det. Det er jo alltid greit å vite hva man lider av ...

Jeg håper du får en flott fredag! :) Her regner det så det skvetter, sikten blir mindre og mindre og tåka legger seg som grå bomull rundt nabohusene. En skikkelig passende ramme rundt en dag som dette altså.

 

Midtlivskrise finner du også på Facebook - følg meg gjerne.

Frisk som en fisk

I følge fastlegen er alle blodprøvene mine normale. Hva nå det vil si. Jeg har jo fått utskrift av disse, men tallene sier ikke meg noe som helst. Ikke finner jeg ut av det via Google heller, og i de forskjellige gruppene jeg er medlem av på Facebook ser det ut som folk bare gjetter og slenger ut et tall, for der er meningene like mange som folkene som uttaler seg. Synsing har jeg ikke så mye til overs for, for om en ikke vet burde en heller holde kjeft!

I dag har jeg vært hos legen på Saits igjen. Privatklinikken altså. Han som skreiv ut ldn til meg. Skulle bare være en kontroll, men så ble det plutselig så mye mer. Jeg har skyhøyt blodtrykk, og har sikkert hatt det en stund. Jeg er langt fra pigg, og har hatt det sånn i årevis. Uten at jeg føler jeg blir hørt og tatt så veldig alvorlig hos min ordinære lege. Ho er lei, jeg er lei. Og noen ganger er jeg drittlei, som i går, og har bare lyst til å gi opp.

Jeg forstår jo at leger går lei hypokondere. Jeg har til og med spurt om fastlegen ser på meg som en av dem. Men det nekter ho for, ho ser jo at jeg ikke har det bra ... men akkurat det hjelper dessverre ikke for noe. Jeg vil jo bare bli frisk igjen! Men når vi ikke er kommet så mye som et skritt fremover på all denne tiden, så er det ganske skremmende. Spesielt når inntektene mine kommer fra aap, og slikt varer ikke evig etter som jeg har forstått. Det haster! Halvannet år uten fremskritt er halvannet år for mye! Det er mitt liv vi snakker om. Og jeg er på en måte bare blitt en passasjer som ser det suse forbi ...

Men i dag øynet jeg et nytt håp. For nå er det noen som plutselig tar tak i denne miserable formen min, som ser meg, og det føles igrunnen ganske godt. Overlate hele dritten til noen andre, iallefall så lenge jeg har råd til det. Selv om det kanskje ikke er så lenge... for dette koster skjorta når en må betale alt selv. Egentlig er det litt urettferdig også, at en blir sett om en bare punger ut. Det er ikke slik det skal være, og spesielt ikke i et land som Norge.

800 kroner for litt over en halvtime. Det svei litt ekstra da jeg dro kortet der gitt. 800 for hva? Kanskje ingenting. Vet jo ikke om det kommer til å dukke opp noen forklaring nå heller. Men om en bare blir fortvila nok, så gjør en masse rart som en ellers ikke ville ha funnet på. For eksempel å prøve ut en medisin som ikke en gang er godkjent som legemiddel her i landet, eller gå til en privatklinikk fordi fastlegen ikke kommer noen vei.

Det var forresten selveste legen som tok blodprøvene. Det har jeg aldri vært ute for før. Oj! Nå hørtes jeg nesten ut som min bestemor når hun omtalte legen sin. Han der som satt høyt der oppe på sin pidestall sammen med Jesus og Gud. Hmmm. Kanskje jeg burde ta en alvorsprat med meg selv snart, for å få kjærringa til å forstå at dette bare er tull? Den ene legen kan vel ikke finne ut noe mer enn den andre, selv om han får betalt direkte fra pasienten.

Blodtrykket ble målt både en og fem ganger. Det var like forbanna høyt hele tiden. Da snakker vi altså henimot 200 over 118, eller deromkring, og det med medisinering. Kanskje ikke rart jeg har vondt i hodet hele tiden. Han hadde ikke noen forklaring på hvorfor det var så høyt igjen plutselig, men det kunne ikke være bivirkninger av ldn. Det at jeg hele tiden har så vondt i kroppen kunne ha en innvirkning. Men samtidig var pulsen veldig lav, og det var visst ikke helt etter boka. Jeg har jo ikke peiling, og satt sikkert der som et spørsmålstegn som nesten var i koma. Men jeg har en veldig lav hvilepuls, det har jeg alltid hatt. Den ligger rundt 50, som en skikkelig trent idrettsutøver altså. Det er meg og Dæhlie vettu!

Om jeg hadde vært hos en hjertespesialist? Nope, jeg har spurt om det opptil flere ganger, uten at fastlegen har sett noen grunn for å sende meg videre dit. Det er vel det eneste jeg ikke har undersøkt. Og så denne boreliaprøven da, som heller ikke har vært nødvendig. Men nå blir det visst fart i sakene her. Masse blodprøver er tatt, vitaminer, hormoner, stoffskifte, borelia, urinsyregikt - ja, han kryssa omtrent av på hele rada! Jeg skal måte blodtrykket hver morra og kveld hjemme, og har ny time om 10 dager. Så da flyr nok minst en 500-lapp til ut av kontoen. Men om det kan hjelpe for et eller annet, om noen kan finne ut hvorfor jeg er så tufs, så er det sikkert verdt det.

Til tross for formen så har jeg vært sosial i dag. Utrolig, men sant. Syforeninga har ei chattegruppe på Messenger så det var litt liv der i formiddag, og plutselig hadde jeg spurt om noen ville treffe meg på kafe i byen etter legebesøket. Jeg angra selvsagt i samme sekund, men kunne jo ikke akkurat trekke det tilbake. Så nå sitter jeg her og er helt ør i hodet, flere timer etter at jeg kom hjem. Men på en måte var det veldig godt å komme ut blant folk igjen. Vi var bare to stykker, og det ble kjempekoselig, for da klarer jeg stort sett å få med meg det som blir sagt. Selv om det var flere andre rundt oss.

Her ligger bikkja og drømmemannen rett ut og snorker. En i sofaen, en på gulvet ved siden av. Jeg legger meg jo sjeldent på denne tiden av døgnet. Selv om det sikkert hadde vært godt. På en måte er det nesten som om jeg straffer meg selv litt; om jeg er så dum og ikke sover om natta så skal jeg jaggu ikke få en sjanse på dagtid heller! 

Håper du har hatt en fin dag. 

#blodprøver #ldn #fibromyalgi #blodtrykk #syk #utslitt #fatigue

 

Midtlivskrise har egen Facebookside - følg meg gjerne.

Vet du hvor julenissen er?

Det vet jeg! Vi traff han nemlig i gamlebyen i Split (Kroatia) i forrige uke. Ganske kledelig antrukket i nisselue og -jakke. Men skjønner godt at han hadde lagt igjen resten av julenissedressen hjemme, for her var det nærmere 40 varmegrader og mye bedre å gå med sandaler ... og ... ja, for å være helt ærlig så sjekka jeg ikke hva han hadde under! Det kan jo være han hadde glemt dem, julenissetrusene, og da hadde det vært litt flaut å lette på jakka lissom ...

Jeg skulle hilse alle her hjemme. Han kunne fortelle at han var godt i gang med julegaveinnkjøpene. Men han var ikke så skrekkelig fornøyd over at jeg ferska han med LIDL-posen. For han vil ikke ha på seg at han gikk på billigbutikkene og shoppet gaver. De blir selvsagt lagd i julenissens verksted i beste kvalitet - som alltid. 

Prøvde så smått å fortelle at jeg ikke trengte noe i år. Det eneste jeg ønsker meg for resten av livet er litt bedre helse. Et liv. For jeg er ikke skapt til å sitte stille i sofaen. Men helse var visst ikke hans bord, fikk jeg inntrykk av, og ikke kunne han sende meg videre til noen andre heller, så da var vi like langt ...

Men jula, den kommer uansett. Nå er kakemennene i butikkene, kanskje julebrusen også (det har jeg ikke sjekka altså) og nissen er godt i gang med julepakkene allerede. Jeg har til og med kjøpt et par, tre julegaver jeg også.

Hva med deg, har du kjøpt noen julegaver? 

#julenissen #jul #julegaver #julebrus #kakemenn

 

Midtlivskrise finner du også på Facebook - følg meg gjerne.

Gode frokostrundstykker

Tro det eller ei, men i dag har jeg bakt litt! Må si litt, for dette var bare en fis i havet i forholdt til porsjonene jeg bakte før i tia. Men litt er vel bedre enn ingenting, tenker jeg. Greit gikk det, selv om jeg ikke akkurat hadde det jeg skulle ha hatt i kjøkkenskapene. Dermed tok jeg det jeg hadde, og jaggu ble det ikke rundstykker ut av det også! Gode var de også! 

 

Liten porsjon, som sagt, kun 16 rundstykker, og til det trenger du:

  • 5 dl Helmelk (kan bruke vann eller annen melk også)
  • 4 ss flytende melange m/rapsolje
  • 650 gram hvetemel
  • 3 dl lettkokte havregryn med havrekli 
    (Rema-typen jeg pleier å lage havregrøt av)
  • 1 pk tørrgjær
  • 1 ts salt
  • 2 ts sukker



​Bland alt det tørre, varm melken og smøret til det er fingervarmt og hell dette oppi. Rør til deilgen slipper bollen. Jeg bruker kjøkkenmaskin. La deigen heve i bollen tildekket med plast, ca. 1/2 time.

Rull ut på melet bakebord og del deigen i to like store emner. Hver av disse deles igjen opp i åtte like store biter. Trilles til boller og etterheves tildekket i ca. 1/2 time.

Pensle lett med romtemperert melk og dryss over havgregryn/havrekli før steking. 

220 grader ca. 13 minutter.

Avkjøles på rist - og velbekommen! 

#frokost #hjemmebakt #rundstykker

 

Midtlivskrise finner du også på Facebook - følg meg gjerne!

Ei uke i en daycruiser - Tilbake til Stangholmen

Stangholmen ligger et lite steinkast fra Risør by. En koselig uthavn, der det også går an å få tatt seg en dusj for de som ikke har slike fasiliteter ombord i farkosten. Det er sikkert ikke så mange. 

Det er over 30 år siden jeg var på Stangholmen for første gang. Det var mens jeg var lykkelig gift med x'en. Da vi årlig ferierte på ei familiehytte i skjærgården utenfor Risør. Har mange gode minner herfra, og aller første gang drømmemannen og jeg var her så var det meste egentlig bare trist og leit. Heldigvis har det gått seg til. Nå er hytta til salgs, så etterhvert blir somrene på Vardøya bare minner for resten av gjengen også.

For fem år siden hadde vi ei natt på naboøya. En skikkelig smeigedag som jeg sent vil glemme. I fjor var vi på Stangholmen, med samme reiefølge som i år. Så en kan vel si nå at dette er blitt en av de plassene vi bare må innom når vi farter langs kysten på denne måten. To gourmetstopp har vi funnet oss, her på Stangholmen og Hjemme hos Wenche. Fantastisk atmosfære og utrolig god mat på begge plassene. Anbefales!! Og har du ikke båt er ikke det noe problem heller. Stangholmen har egen skyssbåt som går hele sommeren fra Risør sentrum. Hjemme hos Wenche ligger på Hisøya ved Arendal og kan nåes med bil.

}

Maten i år var like god som vi huska den fra sist. Kamskjell, dagens hvite fisk og ostekake. Kan nesten ikke bli bedre!

Oppe i den gamle fyrlykta har de innredet en bar. Den kvelden vi var her var det helt fortreffelig sommervær. Nesten for godt til å være sant. Men jeg kan tenke meg at det på en måte må være enda flottere å sitte her mens stormen uler rundt hjørnene og regnet pisker på ruta. Men akkurat det kommer jeg vel aldri til å finne ut av ...

Det er to serveringsteder på denne lille øya. Restauranten i hovedhuset og Kroa i en sidebygning. På den sistenevnte plassen serveres litt enklere mat. Begge plassene har store terrasser slik at du kan nyte maten ute om været tillater det. Er du heldig, eller klarer å planlegge litt bedre enn oss, kan du også få med deg en og annen konsert her ute i havgapet. Så langt har vi ikke klart å koordinere det, men kanskje en gang ...

Mette og trette tusler vi ned i hver vår båt. Vi var ikke de eneste som lå over på Stangholmen denne natta. Egentlig veldig rart at det ikke er flere som har funnet denne havna, men har du ikke tenkt å nyte maten på en av spiseplassene blir det vel litt for frekt å benytte seg av båtplassene?

Det er egentlig deilig å ha bilder å se tilbake på. Sommerbilder, feriebilder, gode minner som er fine å ta frem når vi nærmer oss vinteren. Bildene er fra juli, er bare meg som er litt treig og ikke fikk ut alle på en gang. Men det er jo slett ikke så galt å hvile øynene på litt sommer og sol en heller grå lørdag formiddag. 

#båttur #stangholmen #risør #gourmetmat #medteanitanga #sørlandssommer

 

Midtlivskrise har egen facebookside HER - følg meg gjerne.

Hoven på feil plass

Etter tre forferdelige dager er jeg litt mer til stede igjen. Sånn nesten jaffal. I går var jeg hos legen, en hastetime, for da hadde jeg så forbanna vondt i det ene beinet at jeg trodde jeg skulle klikke. Jeg har en merkelig utbuling på skinnleggen, kjennes ut som den er fylt med et eller annet flytende. Vet ikke hva. Den hovne klumpen som jeg innimellom får bak ogla hadde utvida seg til å gå rundt hele hælen og til ogla på andre siden av venstre bein. Oppå vrista er det også et sånt flott væskefylt område. Dette har gjort at jeg ikke har sovet på to netter, for det kjennes ut som om kroppen er full av betennelse.

Hurra for livet lissom. Dette kan jo nesten ikke bli bedre!! To våkenetter på sofaen. Med beina liggende oppetter veggen for ikke å få mer press enn nødvendig på elendigheta. Og dermed var det jo selvsagt mindre hovent da jeg endelig kom meg til legen ...

Et dumt påfunn altså. Men akkurat der og da virka det som en grei løsning. 

Jeg hadde ikke blodpropp. Noe jeg faktisk var en smule bekymret for. Og det er jo en god ting sikkert. Men om det ble verre måtte jeg kontakte legevakta eller bare komme ut igjen. Legen lurte på hvorfor jeg hadde drøyd det så lenge før jeg tok kontakt, og jeg sa som sant var at jeg føler meg som en jævla hypokonder. Den følelsen ble ikke akkurat mindre etter dette besøket!

Mulig jeg er hoven på feil plass? For legen målte leggene og da var ikke den ene så mye større enn den andre. Men herregud da, ho målte jo ikke der jeg er hoven ... Jeg blir helt matt, egentlig. For beinet mitt skal ikke se ut på denne måten. Et eller annet må jo være galt. Men altså, i legevitenskapens navn så er tydeligvis denne hovne greia ikke noe å være redd for. 

Det ble tatt noen blodprøver. Og så ble jeg altså sendt hjem med ei minimal forpakning med 500 mg Naproxen Mylan som kunne tas sammen med Paracet. Og det gjorde susen gitt! Så sammen med en sovepille i går kveld så har jeg altså kommet meg gjennom ei natt uten å være våken. Kan ikke huske sist det skjedde! 

Egentlig skulle jeg ha fjernet noen føflekker i dag. Men måtte bare avbestille den timen, for jeg var minst like elendig som de foregående dagene da jeg våkna. Enkelt og greit å fikse via Pasientsky, der jeg skreiv at jeg var så dårlig at jeg faktisk ikke orka å kutte vekk noe i dag. Så kom svaret fra legen: Siden jeg hadde avbestilt timen regnet ho med jeg var pigg igjen .... eeeeh. Javisst. Lurer egentlig på hvordan det er å være pigg ...

Jeg er ikke bedre. Men jeg muligens litt dopa? Tenk om jeg kunne fått noe slikt til vanlig. Ettersom jeg har skjønt så går en heil haug nordmenn på smertestillende daglig. Men jeg får altså ikke noe. Bare Paracet, som da ikke hjelper en dritt. Jeg som har vært så redd for å ta tabletter hele livet er nå kommet til det stadiet at jeg gladelig hadde tatt ALT jeg hadde fått (bortsett fra antidepressiva) - om jeg bare kunne fungere litt bedre enn det jeg har gjort i det siste. Å ha et liv med smertestillende innabords må jo være mye bedre enn å bare ha vondt? For etter over et år på dette viset så har jeg jo funnet ut at ingenting hjelper. Det blir ikke bedre av å sitte stille. Det blir ikke bedre av å bevege seg. Det er vondt hele tiden og jeg kjenner at jeg aller mest har lyst til å bare gi opp. Men hvordan en gjør det har jeg ikke funnet ut enda. Hadde det vært så lett som å bare dra ut kontakten så kan jeg si med hånda på hjertet at den hadde vært ute for lengst.

Burde nok forsøkt å tatt en alvorsprat med denne fastlegen. Men jeg kom jo ikke så langt sist jeg prøvde. For så lenge jeg ikke ville innse at det var psykisk så kunne ho jo ikke hjelpe meg. Er det rart at jeg drøyer og drøyer når jeg kjenner nye vondter? Jeg føler meg jo bare så teit! Føler meg oversett og skrekkelig lite verdt. En pain in the ass rett og slett. Iallefall for fastlegen. Dessuten tenker jeg ganske ofte på om dette bare er noe jeg innbiller meg. Kan jeg virkelig ha blitt så gal at jeg tror jeg har så vondt over alt, uten at det egentlig er vondt i det hele tatt? Har jeg bare vondt i viljen jeg også?

God helg herfra. Jeg ser litt lyst på den egentlig, med Paracet og Naproxen i en passe blanding så skal det nok bli så greit atte. Og denne ganga kommer jeg bare til å kjøre på, til det er tomt. Jeg har ikke en gang tenkt å kjenne etter om jeg virkelig trenger de tablettene. Nei, her skal det forebygges, bare fordi jeg fortjener å ha noen gode dager nå. Er jeg heldig så kan det til og med være at jeg får gjort noe uti jungelen utenfor huset, det der som tidligere år har blitt kalt hagen ... for å se alt gro til og forfalle, det gjør iallefall ikke livet noe mer hyggelig.

 

Midtlivskrise har egen facebookside HER - følg meg gjerne. 

Og slik går nå nettene ...

... og jeg er stygt redd for at disse sauene kommer til å havne i en eller annen fårikålgryte før jeg er ferdig meg å telle dem! Fy søren så lei jeg er av dette! Trøtt er bare fornavnet, så ikke skjønner jeg hvorfor jeg ikke bare kan lukke øynene og  S O V E  da. Er jo ikke verre enn det!

Blæææh!

Ut på tur - Baneheia og Ravnedalen

Etter ei forferdelig natt kom jeg meg faktisk ut på tur! Ti poeng til meg. Minst. 

Vi har et merkelig vær her. Det blåser kattunger, sola skinner og det regner om hverandre. Eller alt på en gang. Dermed kledde jeg meg alt for mye for å gå i skogen. Regnjakke og greier .. fyttikatta! Jeg hater regntøy! Har opptil flere sett, og alle er like forferdelige. De er så tette at jeg blir kliss blaut av svette inni, men de er ikke så tette at ikke regnet trenger inn. Forstå det den som kan!

Det fins ikke dårlig vær ... osv. Visst gjør det det! Den som påstår noe annet lyver. Og vi på sørlandet har hatt drittvær i bøtter og spann i hele september. Inngangen til oktober ble jo ikke akkurat bedre. Men en må jo bare bestemme seg for å tåle å bli både kald og blaut! Da går det som regel greit. Men det er noe kjasselig, spør du meg. På lørdag var det jo vann over alt, så da ble til og med mine vanntette sko blaute inni, og de var ikke tørka enda. Dermed var jeg allerede blaut før jeg gikk hjemmefra i dag. Skikkelig deilig altså!

Det gikk! Helt ufattelig at Jonas får plass bak i bilen min fortsatt. Det er sikkert snart et år siden sist, men må jo innrømme at han nok hadde det litt mer komfortabelt da. Nå gikk det kun fordi vi ville begge to. Eller jeg ville. Han måtte. Så veldig lyst hadde han ikke. Så jeg måtte løfte han inn, først forparten, så bakparten. Og så måtte jeg stu han godt innforbi kantene når jeg skulle lukke lukene. Var en smule bekymret for om hele luka kunne gått opp om han la alle sine 75 kilo inntil, men det gikk greit. Ikke skulle vi så langt heller. Bare noen minutter, men det sparte oss for en halvtimes gåtur på sykkelstien hver vei, og den drittkjedelige Tinnheia-bakken hjem igjen.

Vi kjørte til Ravnedalen. Gikk derfra og opp i Baneheia. Tok lysløypa et stykke før vi dreide av mot sentrum og etterhvert kom til den gamle brannposten. Derfra gikk vi rundt 2. Stampe, langs 3. Stampe og fant igjen lysløypa som vi fulgte til Bånetjønn som ligger på toppen ovenfor Ravnedalen. Ei runde rundt vannet her før vi gikk ned til bilen igjen. 5,5 km på 1 time og 20 minutter. Om en trekker fra den tiden det tok å stoppe og ta bilder så tenker jeg turen tar en time. Flott sti hele veien, hvis du ikke absolutt vil litt mer inn i buskaset slik at for eksempel hunden kan få rast av seg litt uten å gå i bånd.

Bildene over er fra Ravnedalen. Denne parken er bare så utrolig flott! Og høstfargene gjør det jo ikke verre! På Cafe Generalen, som dessverre er stengt i vinterhalvåret serverer de forresten byens beste burgere. Den er verdt å smake på om du er på disse kanter. Dessuten arrangeres det masse konserter her om sommeren. Ikke så ofte vi er på det, men det er ikke pga. mangel på lyst akkurat, men fordi tinnitusen setter så store begrensninger for meg når det gjelder slike arrangementer..

Flott utsikt over hele byen fra den gamle brannposten. Og du trenger absolutt ikke gå langt for å oppleve denne utsikten. Går du fra sentrum tar turen bare noen minutter. Ta gjerne med deg lunsjen, for området er opparbeidet med både benker og bord.

Et lite glimt fra fra 2. Stampe. Her gikk vi mye på skøyter da jeg var barn, og det hendte ikke få ganger at noen gikk gjennom isen. Men det gikk alltid bra. Likevel tror jeg at jeg har fått varig mén av de opplevelsene, selv om jeg bare var tilskuer. Den dag i dag har jeg panikk for å gå på islagte vann, isen kan være så tykk den bare vil uten at det hjelper! Knaker det så blir jeg bare stående helt paralysert. En skikkelig fobi med andre ord, men trøster meg med at jeg ikke er avhengig av å gå på islagte vann for å komme meg dit jeg vil. Å gå på skøyter var alltid best på en sprøytet plass med asfalt under.

Området rundt 3. Stampe innbyr til en pause. Også her er det massevis av benker og bord. Om sommeren kan du bade både fra brygge, fjellet og sandstranden. Noe for enhver smak altså.

Rundt Bånetjønn synes jeg det er utrolig idyllisk. Spesielt på høsten. Det var her ungjentene på Frisklivssentralen forsøkte å lære meg å løpe! Det er jo løgn å si at det ble en suksess! Det er en tid for alt tenker jeg, og det å begynne med løpimg i en alder av 54, det er rett og slett for seint ...

Så fikk vi skudd bikkja inn i boksen igjen! Han ser jo ikke spesielt lykkelig ut her, det må jeg bare innrømme. Men det får han bare tåle. Det er snakk om snaue 4 minutter hjem, og så kan han luske rundt i hele huset og slenge fra seg sand, vann og pels resten av dagen. Den hevnen må vel veie opp for de fæle minuttene i konebilen vel?

#utpåtur #baneheia #ravnedalen #smartfortwo #leonberger

 

Midtlivskrise har egen facebookside HER - følg meg gjerne. 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017

Marit

54, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv

Online Users