Se! Ho løper!

Torsdag! Og det betyr jo trening på morrakvisten nå. Hmmm... I dag var jeg ikke så flink at jeg gikk til og fra, vi hadde nemlig en overnattingsgjest her, og ho måtte leveres i barnehagen først. Så da hadde det blitt alt for mye stress med å komme ut av huset, og det gidder jeg ikke når det står ei søt lita snuppe med håret til alle kanter og ønsker mormor god morgen. Ho sover til ho våkner av seg selv, og så koser vi oss skikkelig. Med frokost og lys på bordet. 

Dermed kom jeg nesten for seint! Jeg som hater å ha dårlig tid, og enda verre ikke være på tiden. Klokka 6 sto jeg opp, bare for å slippe å stresse. To minutter på ni parkerte jeg bilen og ilte mot møteplassen. Det regnet som pokker, og jeg er absolutt ikke en så ihuga treningsnarkoman at jeg trener i bare treningstøy da skjønner du! Neida, her var det fullt regntøy og lag på lag med treningstopper og gensere under. Hele tre stykker, for å være sikker på at jeg ikke skulle fryse! Det eneste som mangla var støvler og paraply. Men hadde jeg dukka opp med det ville nok de andre trodd at jeg var helt idiot! 

I dag skulle de teste kondisen vår eller noe sånn. Vi løp iallefall på tid. Eller løp og løp. Jeg løper ikke. Har aldri gjort det. Løper ikke etter bussen en gang, for den tar jeg ikke. Men i dag skulle du bare sett på kjærringa altså! Ja, vil ikke påstå at jeg fløy avgårde akkurat, men jeg småjogga litt innimellom. Av en eneste grunn: Jeg hater å komme sist!

Min kropp er ikke skapt for løping. Det fant jeg vel ut allerede på barneskolen da vi jevnlig måtte løpe 60-meteren! Kan egentlig ikke tenke meg noe så teit. Men i dag gjennomførte jeg med stil, omtrent som en flodhest på land vil jeg tro. Så får jeg bare håpe at alt dette hovne ikke blir så helt ille utover dagen og morgendagen.

Aner ikke hva tiden min ble jeg. Men det får vi kanskje vite når disse 12 ukene er over. For da er det nemlig på'n igjen, og så skal de se hvor mye sprekere de har fått oss i løpet av denne tiden. Jeg tviler sterkt på at det blir så store forskjellen for min del, og om det skjer så er det sannsynligvis fordi det da er oppholdsvær og regntøyet ble igjen hjemme. Og kanskje har jeg bare en t-skjorte på meg isteden for tre, og det kan jo hjelpe litt på.

Jeg er fortsatt ikke noe flokkdyr. Vi var riktignok ikke fullt så mange i dag, for noen har tydeligvis ramlet av lasset allerede. Og det var ikke så forferdelig som tirsdag heller, da vi var rett på utsiden av kakseleilighetene på Tangen. I skogen er det jo normalt å gå tur eller løpe, i sentrum føles det skrekkelig idiotisk. Det er liksom for sånne som bare vil vise seg, tenker jeg. Og jeg er heller i motsatt ende av den skalaen. Jeg vil helst være usynlig.

En kommer ikke så langt her i livet med den innstillinga. Det har jeg jo funnet ut for lenge siden. Jeg kan ikke fordra å bli lagt merke til. Og akkurat det er sikkert noe medfødt. Jeg har ikke en gang lyst til å svare når navnet mitt blir ropt opp, for da er jeg redd det er så mange som snur seg for å se hvem det er ...å prate i store forsamlinger er helt uaktuelt. Med store forsamlinger mener jeg mer enn tre personer. Hehe. Jeg må være sykt trygg på folkene rundt meg om jeg skal ta ordet. Dermed snakker jeg ikke med de andre som er tvunget med på denne treninga heller. Mens andre går to og to ved siden av hverandre og prater, så går jeg aleine. Som det alltid har vært ...

Nå er jeg trygt og godt hjemme i mitt eget hus. Og siden jeg var så flink til å gjennomføre, til og med småjogge litt, så har jeg spist to skiver med Nugatti som belønning. Jepp, Veldig glupt. I know. Egentlig liker jeg ikke Nugatti heller...

 

Vil du se hvordan dette går kan du følge midtlivskrise på facebook HER

#treningpåblåresept #frisklivssentralen #møljetrening #veientiletbedreliv #trening

Vage minner fra barndommen

I går da jeg gikk til byen tok jeg en svipp innom min barndoms gate. Huset er vel solgt minst tre ganger etter at min søster og jeg solgte det da pappa døde. En av gangene var vi faktisk på visning. Det var rart. Hele huset er bygd om på innsiden. Verken kjøkken eller stue var der det hadde vært. Rart, men på en måte godt også. For det var liksom ikke "vårt hjem" lengre.

Her bodde jeg fra jeg var to til jeg var 18. Jeg har jo alltid tenkt at vi hadde en flott barndom og oppvekst. Mamma og pappa holdt sammen, de jobbet begge to i trykkeriet som befant seg i første etasje i huset, og vi ble vel sett på som "de rike ungene i gata". Vi hadde bil, båt, hus og hytte, siste skrik i klesveien og manglet aldri noe.

Huset rommet altså tre generasjoner og en arbeidsplass. Mor, far, to barn og ei farmor. Vi hadde alltid et kjæledyr eller tre. Katt, hund, gullfisk, undulater, hamstere, og til og med skilpadden Olga bodde her noen år.

Foreldrene våre jobbet alltid. Så det var nok nærmere tre, fire årsverk her enn to. Men siden det var i samme huset som vi bodde følte jeg aldri at jeg hadde en yrkesaktiv mamma. Når vi kom hjem fra skolen var hun alltid der for oss. Hjalp med leksene og smurte mat. Tiden ho var borte fra jobb måtte tas igjen på kveldstid. Når vi hadde lagt oss. Å være selvstendig næringsdrivende må ha vært et slit, men de klaget aldri. Noen ganger tenker jeg at det ikke er rart at mamma bare ble 58 år.

De dreiv med barnearbeid, disse foreldrene våre. Dermed fikk de dekket opp de ekstra årsverkene med å jobbe skrekkelig mye selv og så ta i bruk døtrene. Så fort vi kunne brukes til noe hjalp vi til i trykkeriet. Etter skolen, i helger og i ferier. Og vi fikk betaling for det. Så vi var nok de ungene med mest lommepenger i hele kvadraturen vi på den tiden. Dermed lærte vi fort at vi måtte jobbe for pengene. Ingenting kom av seg selv. Så jeg er egentlig nesten litt glad for at mamma og pappa ikke kan se meg nå, her jeg sitter på ræva og tar imot sykepenger uten å gjøre noe for dem.

Vi hadde også plikter i huset. Eller, alt hadde en pris, så var det litt opp til oss hva vi valgte å gjøre. Men å ikke gjøre noe var ikke et alternativ! Jeg var nok litt lat innimellom, så lillesøstera mi tjente ganske godt i perioder. Egentlig var jeg både irritert og misunnelig på den lille drittungen, som er 2 år og 4 måneder yngre enn meg, men jeg ble jo ikke rikere av den grunn.

Å pusse vinduer gjorde jeg derimot helt frivillig, ganske så ofte. Spesielt i skoleferiene. For da var det nemlig en superkjekk gutt som var på besøk hos besteforeldrene sine i andre etasje i blokka på andre siden av gata. Under over alle under begynte kjekkasen også å pusse vinduer av og til, så vi sto der i hver vår andre etasje, med gata imellom, og skulte på hverandre. Det ble med det!

Jeg husker ikke så mye fra barndommen jeg. Og har vel bestemt meg for at det ikke er noen vits i å grave så dypt i det. Noen minner dukker opp innimellom, men om de ikke er av det koselige slaget så bare begraver jeg dem så fort jeg kan igjen. Uansett hva det er, så er det liten vits i å fundere over slikt nå. Et hus kan skjule mange hemmeligheter, selv om alt ser perfekt ut utenfra.

Dette var i forrige århundre faktisk. Treninga i går derimot er ganske fersk. Og den sitter godt i kroppen, for å si det sånn. Ikke akkurat sånn normalt lemster. Jeg har hovnet opp i alle ledd, mellom knokene på fingrene, i ankelen og rundt knærne. Veldig rart, og det er skikkelig vondt. Allerede i morra er det på'n igjen. Jeg håper bare det kjennes bedre ut til da. 

Her har våren tatt en liten pause igjen. Håper den ikke blir så langvarig. :o)

Tvungen møljetrening på blå resept

Utstyret er det iallefall ikke noe i veien med. Det som kan kjøpes altså. Og i går måtte jeg faktisk kjøpe nye innesko. For det hadde jeg jo ikke. Har mange sko, sykelig mange egentlig, men ikke noen som kunne brukes inne i en sal.

Ute derimot ... Vel, siden våren er kommet for fullt og vi ble så mange på denne treningsgruppa (enda en ting å få panikk for), så ble det utetrening istedenfor. I ei mølje på Tangen Ytterst. Nede med Bystranda altså. Påminnelsen på sms'en tikket inn i går ettermiddag, og jeg kjente bare som magen ville vrenge seg. Ute i all offentlighet. Sammen med en heil haug andre. Som en saueflokk, eller som et reiseselskap på fellestur, med guiden og flagget først i køen.



Været var knallfint! Så rett etter 8 på morrakvisten gikk jeg ut i treningstøy og tursko. Sekk på ryggen med vannflaske og nye, nesten rosa sko. Sånn i tilfelle trenerne ombestemte seg og vi skulle være inne likevel.Den eneste følelsen jeg har omkring dette er at jeg ikke har lyst, og at jeg er litt småforbanna på legen min som tydeligvis tror jeg aldri beveger meg. Det er visst derfor jeg har vondt over alt også, i hennes hode ... 



Vel, i dag starta det altså. Dette nye og spreke livet mitt. Trening på blå resept. Fordi legen min tror jeg bare sitter på ræva, spiser chips og drikker cola. Fordi det må man vel gjøre for å bli så feit som dette, og i tillegg ha høyt blodtrykk og det siste gøyale som er lagt til: fibromyalgi og muligens et lite snev av me. Jeg sto nok temmelig langt foran i køen der disse tullediagnosene ble utdelt!

Dette er ikke gøy! Det er lenge siden jeg har grudd med så mye som jeg gjorde til dette. Virkelig, virkelig grudd meg. Det er jo ikke for ingenting jeg tusler rundt inni skogen aleine med bikkja. Eller med drømmemannen. Jeg liker meg aleine! Jeg er ikke skapt til å være sammen med så jækla mange mennesker på en gang. 

Men jeg skal gjennomføre det. Bare for å vise at for lite bevegelse ikke er grunnen til alle vondtene. Iallefall ikke i dette tilfelle. Jeg skal bare bite tennene sammen og gjøre det vi får beskjed om. Gjør det vondt, så kan jeg sikkert klare å fortrenge det til jeg er kommet trygt hjem igjen. 

Jeg skjønner ikke hvorfor trening i flokk er noe bedre enn andre ting. I dag varmet vi opp ved å gå fra Aquarama til Tangen ytterst. Så var det bli-kjent-lek ved å kaste en ertepose mellom oss og først si vårt eget navn til den vi kasta til. Etterpå si navnet til den vi kastet til! Og så var det jo om å gjøre å kaste litt sånn på kryss og tvers.

Herregud!!! Så teit! Jeg følte meg nesten som en barnehageunge. Jeg kan ikke fordra selskapsleker, og dette var mange hakk verre! Etter å ha blitt godt kjent (husker ikke et eneste navn nå), så var det tid for diverse øvelser nede på gresset. Litt styrke og litt kondisjon. Jeg har til og med småjogga noen meter på morrakvisten. Slå den da! Jeg som aldri har jogga i hele mitt liv. Nesten aldri jaffal. Men det ble ikke noe gøyere av den grunn.

Jeg er ikke lat. Og bare for å motbevise det for, ja Gud vet hvem, så spaserte jeg frem og tilbake til byen. Det tok ca. 45 min hver vei. Skrittene/tallene over her er bare turen frem og tilbake. Ikke under treninga. I og med at jeg bor på toppen av helvetesbakken til Tinnheia så ble jeg faktisk mer svett og sliten av turen til og fra enn av hele den timen med møljetreninga.

Og nå sitter jeg her i sofaen. Samvittigheten burde ha vært på topp etter denne økta. Men jeg er mer irritert enn noe annet! Og så gruer jeg meg til torsdag, for da er det på'an igjen! Føler meg ikke mer sliten enn normalen, men det der er jo ille nok sånn som det er.

Så når skal det gå over da? For det lovet de nemlig, at en skulle få overskudd og føle seg så mye sprekere og bedre i løpet av disse 12 ukene. Jaha, da lurer jeg jo litt på hvorfor jeg ikke ble sprekere i høst da vi virkelig gikk inn for å gå, drømmemannen og jeg. Hver eneste dag hele uka, i flere måneder. Det eneste jeg oppnådde med det var å havne rett i kjelleren. Helt utmattet.

Vel, nå kan ikke dagen min bli verre iallefall. Jeg har møtt opp og gjennomført første dagen på vei mot en bedre hverdag. Og det vil jeg jo gjerne ha. En bedre hverdag hvor jeg føler at jeg lever og ikke bare eksisterer. Så da er det vel bare å nyte timene, før det plutselig blir torsdag og det er på'n igjen! Da skal vi møtes i Baneheia. Hurra!

Vil du se hvordan dette går kan du følge midtlivskrise på facebook HER

#treningpåblåresept #frisklivssentralen #møljetrening #veientiletbedreliv #trening

Fine søndagen - som ny og ubrukt står ...

Så ligger den her foran meg - søndagen. Helt ubrukt og klar til å fylles meg noe som er koselig. Eller fornuftig. Eller noe som burde ha blitt gjort for lenge siden. Tja. Det er maaange ting å ta av her, for å si det sånn. Ikke så mye som blir gjort for tia, verken fra burde- skulle- eller må-lista!

Jeg har ikke stått opp akkurat tidlig heller. Sånn mellom 9 og 10 en gang. Og likevel er jeg dritt trøtt. Alltid. Det er en sann plage! De to siste dagene har jeg våknet med sykt vondt i nakken og hodet. Såpass at jeg har tusla inn på badet i 4 - 5 tia for å ta noen tabletter. Noen ganger er jeg så trøtt at jeg ikke er helt sikker på om jeg har tissa eller tatt de rette tablettene når jeg våker igjen for å stå opp. Innimellom tror jeg faktisk at jeg sover litt der jeg sitter på dolokket. Får vel bare være glad for at jeg ikke ramler rett i flisene ... Jeg lever farlig for tia ser du!

Vi holder på å klikke av en særdeles rastløs hund her. Ei uke uten tur, det merkes godt for å si det sånn! Og likevel skal han helst ta det med ro enda en uke. Jeg vet ikke helt om vi orker det. En liten båndtur kan vel ikke skade så mye. For nå freser han rundt i hagen så plenen skvetter rundt ham. Og det er vel like ille som å gå en liten tur.

Bildene over er fra båtplassen vår i Otra. Den største elva på Sørlandet, som renner fra Setesdalsheiene til Kristiansand. Båten vår lå ganske så aleine i går. Bortsett fra noen "vrak" som har ligget ute i hele vinter. Der både kalesje og andre ting henger og slenger etter en vinter uten noe særlig tilsyn. 

Tenker det er på tide å spise litt frokost nå. Før søndagen plutselig er over .. uten at det har skjedd en dritt. Kos deg med det du har tenkt å fylle dagen med. :o)

Og der starta båtsesongen


Bildet er fra sommeren 2016.

Synes du det var litt i tidligste laget? Ja, du har sannsynligvis rett. Men vi pleier alltid starte til påske, og påska i år er jo litt seint ute. Så dette er helt etter normalen.  Vi kan jo være litt uheldige, det kan sikkert fortsatt komme snø, men krysser alt jeg har for at vi slipper det.

Vi skal på Cognac klubb 1. april. Og det er på hytta til et av de andre parene i klubben. Det begynner allerede kl. 15 og de som skal hjem blir kjørt i land før det blir mørkt. Vel, vi kommer i egen båt og kan gå når vi vil, og vil vi ikke gå så kan vi alltid overnatte i båten også. Det var i det minste planen. Årets første overnattingstur i båten altså! Og ja, det er tidlig, selv til oss å være!

Jeg har tilbragt to dager sammen med et sykt barnebarn. Synes det er godt jeg kan være litt til hjelp innimellom, og nyter å ha barn og barnebarn så nærme at jeg kan se dem flere ganger i uka. Men noen ganger glemmer en liksom hvorfor en ikke er på jobb selv, og hjelper muligens med litt mer enn en skulle ... som litt tøyvask og rengjøring og sånne kjipe greier. For at dattera som jobber fullt og er aleine ikke skal bruke hele helga på det. Jepp, det var sikkert ikke så lurt, men det gjorde godt å glede noen! Og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen ...

Noen lærer aldri vettu! Og ei av de sitter her! Og ho er veldig glad for at det ikke er den kommende natta vi skal tilbringe i båten. I dag skal vi bare få ned litt puter og sånne ting, som har overvintret i garasjen. Polering og innvendig vask får vente til sommeren kommer. I 26 varmegrader og sol, iført bikinien en skikkelig smeigedag på Sørlandet. I bikinien? Eeeeeh, eller sommerburkaen da, som jeg vurderer å kjøpe i år!

God helg til deg som stikker innom! :o)

Har kjøpt meg ny høne



Gult er kult! Det høres iallefall kult ut når en sier det på denne måten. Sannheten er at jeg egentlig ikke synes gult er så skrekkelig kult. Eller fint. Til påske kanskje, men ellers? Nei. Egentlig ikke.

Kjøpte noen gule putetrekk og en løper i høst. Pluss noe annet dill. Men det ble litt rart. Likevel kom det gule frem igjen etter at det røde, som jeg heller ikke liker så god, ble pakka ned etter jul. Ble vel litt revet med etter å ha surfa rundt på forskjellige interiørblogger og -blader. For første gang i mitt liv omtrent. For her har jeg nesten aldri kjøpt slike ting som alle andre bare ha. Ingen bokstaver på veggen, eller i vinduskarmen, ingen Omaggio-vaser eller hva de heter, ingen kubelysestaker ... Kan ikke skryte på meg at vi har det noe særlig moderne, verken her eller der.

Men nå er jeg klar som et egg jeg. Til påska altså!

På byturen i forgårs kjøpte jeg meg ny høne. Med tilhørende hane. Var de ikke litt søte da? Normalt befinner vi oss på hytta uti skjærgården i påska. Så hjemmepåske har jeg vel aldri hatt i hele mitt liv. Bortsett fra for noen år siden da vi pussa opp stua. Det tok litt lengre tid enn påska for å si det sånn ... men ble greit når vi endelig ble ferdige!

Ting tar tid, spesielt når futten er gått ut av kjærringa. Men det er tydeligvis noe jeg bare må leve med! Både jeg og drømmemannen. Men jeg tror ikke han synes dette er så ille. Egentlig. For det er jo måte på hvor mye en mann gidder å holde på sånn etter jobben. Igrunnen så tror jeg han synes det var litt for mye futt her før det stoppa opp. Men det kunne jo godt ha stoppa på halvveien heller. Ikke sånn fra full til null på rekordtid. Det kan jo gi noen og en hver et lite sjokk.

Etter kjærringa parkerte i sofaen blir det ikke gjort så mye her. Jeg kan jo ikke finne frem pisken og bosse rundt her når jeg ikke deltar i arbeidet selv. Det er jo litt frekt! Men vi har iallefall fått ommøblert i stua. Med det resultatet at stua virker dobbelt så stor, og faktisk tror jeg det blir skikkelig koselig også. Når bare det kommer opp litt bilder og lys her og der.

Det tar også tid! Jeg fant et stort bilde på Skeidar, av et verdenskart i bruntoner, og var så sikker på at det passa perfekt mellom disse Howard-stolene, som vi også har kjøpt brukt til halve prisen av ny pris. Men den gang ei, da vi kom ut der var det ikke så fint likevel. Dermed ble det dårlig med shopping den ettermiddagen. Drømmemannen mener vi bare kan forstørre noen av fotografiene mine, og det kan vi sikkert, men det hadde jo vært litt gøy med litt andre ting på veggene også .

Kan ikke skryte på meg at jeg er gått i tenkeboksen. For jeg orker ikke tenke på det heller. Akkurat nå. Men etterhvert finner vi sikkert ut av det. Vi har jo god tid, og absolutt ingen store selskaper som står og venter på å bli rigget til hjemme hos oss. Som en konfirmasjon eller dåp eller noe i den duren. :o) 

I dag tror jeg det er 10 år siden vi traff hverandre for første gang. Drømmemannen og jeg.  Og siden har vi vært sammen nesten hver dag. Første date var på kino. Men da hadde han allerede vært med og gått tur med Zenta, schæferen jeg hadde før Jonas. En hund er en flott måte å bli kjent med nye folk på. Det blir omtrent som å be noen med hjem for å se på frimerkesamlinga, bare nå måtte stakkaren gå med på tur og vise om han dugde i skogen eller ei. Han skulle bare visst at om det ikke hadde gått så greit, så hadde han nok blitt skvisa ut ganske så kjapt igjen. Men i følge skotøyet han kom med, så var ikke akkurat skogsturer det han gjorde mest på fritiden! Men det har vi jo selvsagt fått fiksa for lenge siden!

Jeg har vært barnevakt i dag. For en syk tulle som blir fire i juni. Nå skal jeg bare svippe innom dusjen før jeg skal passe det minste barnebarnet i noen timer. En dusj hjelper sikkert for det meste. Er ikke helt pigg akkurat nå, men det er jo ikke noe styr å passe på noen av disse. Siden været er så fint må jeg vel ut å gå litt også tenker jeg, før det er natta.

Håper alle har hatt en fin dag. :o)

Når er man egentlig god nok?

De siste dagene har vært fæle! Jeg er ikke akkurat fornøyd med tingenes tilstand. Jeg kjeder meg. Jeg er sur og grinete. Eller bare veldig stille. Jeg klarer ikke å innse at dette er livet mitt, sånn ble det bare, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg har prøvd og prøvd i årevis. Likevel gikk det ikke. Det skal jeg bare fortelle deg, dette er tidenes nedtur!

Hodet vil, men ikke kroppen. Og det der har jeg alltid tenkt har vært omvendt. At det var viljen det var noe galt med. At de som ble sittende på dette viset ikke gadd. Jupp! Jeg har vært dømmende, i mitt stille sinn altså, jeg er ikke den som går til angrep på noen. Jeg har jo ikke noe med hvordan andre lever livet sitt.

Jeg vil bare leve mitt liv jeg. På en god måte. Ikke med så mange vondter og begrensninger som det består av i dag. Med noen tullediagnoser som ikke en gang kan påvises. Herregud, dette er skikkelig flaut! Og innmari kjedelig! Jeg holder rett og slett på å kjede vettet av meg. Likevel orker jeg ikke å gjøre noe med det. For jeg er så sliten. Irriterende sliten. For ingenting. Og det er også skremmende, for sliten er et ord jeg omtrent ikke har hatt i mitt vokabular tidligere. Å være sliten var for pingler, og der var ikke jeg. Om jeg nå bare fortrenger denne slitenheten, og likevel prøver å utrette noe uten at kroppen egentlig går med på det, så kan du være så forbanna sikker på at den tar hevn! 

Kanskje kroppen vet at jeg aldri har likt den? Så nå tar den igjen for alle årene jeg har forbannet speilbildet mitt. Eller alle årene jeg bare har bitt tennene sammen og stått på, uten å ta hensyn til alle signalene jeg fikk underveis. For de var der, det innrømmer jeg glatt. Men jeg trodde jo at de kom til å forsvinne etterhvert, bare jeg ikke ga de noen oppmerksomhet. Jeg skulle bare og skulle bare ...

Ta det med ro og sove kunne jeg jo gjøre når jeg ble gammel. Og det var jo ufattelig lenge til! Nå sitter jeg her med alle de nedbrytende og ødeleggende tankene. Kjærringa som vil så mye, men ikke får til en dritt. Eller, nå som det har gått så lang tid på dette viset, så vet jeg ikke en gang om jeg vil lengre heller! Jeg er på nippet til å bare gi opp.

Jeg føler jeg stanger hodet mot veggen. Hele tiden. Og slikt blir man absolutt ikke lykkelig av. Snarere tvert i mot. Kjærringa har så sykt mange stygge tanker om seg selv, og alle disse dagene som ikke er fylt med noe som helst. Hadde jeg utdypet dette så tror jeg nesten jeg hadde blitt tvangsinnlagt en eller annen plass! Men så gal er jeg jo ikke blitt enda, at jeg forteller hvordan det egentlig står til.

Det er akkurat som jeg straffer meg selv på en måte. Fordi jeg ikke går på jobb og gjør noe for de pengene som kommer inn hver måned. Eller, de har iallefall kommet inn hver måned, det spørs jo hvordan det går nå som nav overtar. Det blir vel en kamp det også! Og akkurat den er jeg ikke helt sikker på om jeg takler nå. 

Jeg har lært fra jeg var liten at for å nyte må man først yte. Ingenting er gratis her i livet. Og snyltere liker vi ikke! Det er nesten så jeg ser skuffelsen i øynene til både pappa og mamma. Hvordan kunne DU bli sånn?? Vi sa jo ... akkurat ja.

For all del, ikke kos deg Marit! Der funker jeg fortsatt, med å snakke ned meg selv. Jeg vil faktisk påstå at jeg er en ekspert på det feltet. Har maaaange års erfaring vettu! Jeg jobber på et vis intenst med å gjøre dagene triste og grå, fordi jeg ikke fortjener noe bedre. Og det er helt naturlig for meg det der. Slik at jeg virkelig skal kjenne på ensomheten ved å ikke ha en jobb å gå til. Selv om det å jobbe egentlig er alt jeg vil. Jeg passer jo ikke til å drive dank på denne måten. Selv om det er akkurat det jeg gjør. Det er nesten så jeg lurer på om jeg er blitt schizofren også, oppå alt det andre som ikke er som det skal

Egentlig tror jeg at jeg er en ganske ok person. Ei som vil at alle andre rundt meg skal ha det godt. Og om jeg kan hjelpe med noe for å lette andres liv, ja så gjør jeg det med den største selvfølgelighet og glede. Hvorfor er det da så sykt vanskelig å vær litt snill med seg selv? 

Jeg er godt over 50 år. Og jeg har akkurat like teite tanker i hodet som da jeg var 14! Er det mulig? Lurer litt på om det er noe alvorlig galt i topplokket mitt jeg. At alt oppi der på et tidspunkt, rundt fjortisalderen, slutta å utvikle seg. Men på andre felt er jeg jo ikke helt idiot, så det virker ikke som om det heller er grunnen.

 

Jeg forsøkte å glede meg selv i går. Jeg spaserte til byen sånn plutselig. Uten å ha noen mål og mening med den turen. Jeg måtte bare vekk herfra, få litt luft og forandring. Men det endte opp med at jeg på veien bestilte en frisørtime (skrekkelig greit når salongen har fått online booking), og mens jeg ventet på den gikk jeg på byens koseligste kafe og drakk en latte og spiste en halv focaccia. Var egentlig ikke sulten, men hadde absolutt ikke problemer med å trøkke ned noe heller. Til tross for at jeg følte meg litt dum der jeg satt aleine, mens alle de andre vellykkede var ute og koste seg med en kollega eller ei venninne.

Jeg fikk skyss hjem igjen. Drømmemannen kom og henta meg da han var ferdig på jobb. For da orka jeg ikke tanken på å gå opp alle oppoverbakkene. I kveldinga var vi og spiste pinnekjøtt hos svigers. Det var faktisk veldig koselig. Og heldigvis var bare en av mine svigerinner med familie der. Ikke fordi jeg ikke liker de andre, de er den beste familien jeg kunne havna oppi, men det blir litt mye lyder og kaos når alle er samlet med stort og smått. Og det klarer jeg jo heller ikke, derfor er jeg temmelig usosial og sier nei eller avlyser det meste..

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg er blitt straffa på dette viset! Har jo lest at en ikke får mer enn en kan bære, men hallo, den grensa har jeg for lengst nådd! Tror faktisk at jeg var kommet så langt allerede da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg føler at hele livet mitt har vært en kamp på et vis. For å overleve. For å bli likt av alle rundt meg. For å være god nok. For å finne en ny jobb. For å gjøre meg uerstattelig i den jobben jeg hadde. For å klare meg selv uten å være avhengig av andre. For at drømmemannen ikke skal bytte meg ut med ei på 32. Lista er uendelig lang.

Men hva er egentlig god nok? Ja, det kunne jo vært interessant å hatt et svar på det ...

Frodiths lille vår-challenger: Vår-lyd



Åttende, og siste, bidrag i foto-challengen til Frodith.

VÅR-LYD

Her er jeg kanskje litt sær, for de aller fleste irriterer seg vel over måkeskrikene.
For meg betyr det at våren er her!
Vi kan ut på hytta i skjærgården og begynne å nyte de litt varmere månedene.
Og da hører måkeskrik til, derfor altså! 
:o)

#frodihfotoch01

Frodiths lille vår-challenger: Lek



Nest siste bidrag i foto-challengen til Frodith.
Ikke det letteste temaet for meg dette.

LEK

Bildet som ble valgt er fra i fjor sommer.
Jonas elsker vann! Eller gjørmehull.
Og her fant han ut at det var et helt basseng med vann!
Eller en badestamp da, som vi kaller det..

#frodihfotoch01

Fra det ene bassenget til det andre:

Det er digg å være den lykkelige eier av en leonberger i slike stunder.
Spesielt når vi må ha han inn i bilen for å komme hjem igjen!
Kan rett og slett ikke tenke meg noe bedre jeg ... :o)

VI var på tur en søndag, og fikk heldigvis øye på dette hullet før bikkja.
Klarte til og med å snakke han fra og hoppe uti.
Men ... hadde ikke regnet med at hunden huska hvor det var.
For det gjorde han nemlig på tilbakeveien!
Og da hadde vi helt glemt det.

Plutselig løp han som besatt.
Alle kommandoer og formaninger prellet av som vann på gåsa.
Ikke skjønte vi hva han løp for heller,
iallefall ikke med en gang, og da var det for seint!
For da lå han nemlig der og koste seg med et gjørmebad,
som den naturligste ting i verden.

Det er da en kunne ønske
at en bare hadde en liten nusselig innekatt,
eller en undulat!
:o)

Frodiths lille vår-challenger: Skyer



Mitt femte bidrag i foto-challengen til Frodith.

SKYER

Skyer, hav og himmel, soloppganger og -nedganger.
Her er jeg i mitt rette element. 
Ganske hekta egentlig, på slike motiver.
Til en viss grad litt irriterende, for om vi er en plass
som jeg ikke får tatt bilde av herligheten,
så blir jeg nesten sur og glemmer helt å nyte synet.

#frodihfotoch01

 

Det var ikke akkurat godværsskyer på dette bildet!
Regnet begynte å hølje ned rett etterpå,
så jeg måtte løpe tilbake til jobb, 
fordi jeg hadde sittet litt for lenge og hatt lunsj ute.
Gode tider, før det gikk helt opp for oss
som jobba der at flesteparten i vår avdeling ble arbeidsledige ganske snart.

Det er rart hvordan livet forandrer seg når en blir uten jobb.
Da tenker jeg ikke akkurat økonomien, men hvordan en ser på seg selv.
Spesielt om en er slik som meg der jobben har betydd så mye.
Jeg var liksom jobben på en måte, Typograf-Marit.
Nå er jeg bare Marit, og hva er egentlig det?

Frodiths lille vår-challenger: Grønt

Mitt femte bidrag i foto-challengen til Frodith.

GRØNT

Denne var lett, veldig mye å velge mellom.
Men dette viser flere toner av grønnfargen, romantisk, litt gammeldags.
Bildet er fra Kristiansand Museum, flere bilder derfra finner du HER.

#frodihfotoch01

 

Det ble rett og slett en sløv dag i dag også.
Er visst inne i en stim eller noe.
Egentlig er jeg litt lei meg, en jeg jobba sammen med i avisen er 50 i dag.
Og han la ut bilder der kollegene hadde hengt opp
ballonger og pynta på pulten hans.
Så dermed følte jeg meg så sykt aleine, uten kolleger, uten jobb.
Ganske ubetydelig og ikke verdt noe.
Det går vel over igjen, det pleier jo alltid det.
Så jeg satser på at tirsdagen blir hakket bedre enn mandagen.

:o)

Frodiths lille vår-challenger: Speiling



Fjerde bidrag i foto-challengen til Frodith.
Oppgaven denne gang var:

SPEILING

Kanskje ikke helt dette du tenkte på da ...
To barnebarn i ett, ei på utsiden av verandadøra og en på innsiden!
De sto jo ikke slik i en evighet, så bildet bærer litt preg
av å ha blitt knipsa i full fart, med mobilen!

#frodihfotoch01

 

Det er mandag, og begynnelsen på ei ny uke.
Håper denne kommer med noe godt til oss alle sammen! 
I min kalender står det faktisk to ting!
Og det er jammen ikke så ofte det er så fullt!

Takk for at du kikker innom, håper du får en fin start på uka!
:o)

Frodiths lille vår-challenger: Skygge

Tredje bidrag i foto-challengen til Frodith.
Jeg har en del skyggebilder, men dette er vel det jeg er mest glad i.
Kanskje ikke det du tenker på med skygge,
men broa kaster jo skygger både den ene og andre veien her.
Bildet er tatt i Langfeldt allmenning,
ei båthavn i Kristiansand.

SKYGGE

#frodihfotoch01

 

Her har vi hatt tidenes sløveste søndag, og det er egentlig litt kjedelig.
Men så lenge verken drømmemannen eller jeg fikk ut fingeren,
så ble vi bare sittende her, med fare for å gro fast i sofaen.
Det er heldigvis lenge mellom slike dager,
spesielt om formen er sånn tålig, og det har den faktisk vært i dag.
Likevel sitter jeg her ...

Synes det er vanskelig å gå tur uten Jonas, hunden altså.
Han begynner å bli ganske så urolig og masete.
Og det etter bare noen få dager!
Skrekk og gru, lurer på hvordan han er etter å ha vært uten tur i to uker. 
Han er på bedringens vei, står støtt på alle fire labbene,
likevel skulle han altså ikke ut å gå.
 

Fortsatt god søndag.
:o)

Frodiths lille vår-challenger: Liv

Søndag formiddag, og her kommer mitt andre bidrag i foto-challengen til Frodith.
Mye lettere enn det første, for dette bildet tenkte jeg på
med en gang jeg så oppdraget:

LIV

Hils på litt av mitt yngste barnebarn Savanna.
Ho ble født i mai, og jeg var for andre gang med min
eldste datter på en fødsel.
Storesøstera til denne er 8 år, så jeg hadde nesten glemt hvordan det var.
Men for en opplevelse!
Det er nesten større enn å føde selv!

Søndagen her er grå, og foreløpig har vi ingen planer.
God søndag til deg. 
:o)

#frodihfotoch01

Frodiths lille vår-challenger: Dans

Hallo på lørdagskvelden!
Nå klarte jeg ikke å holde meg vekk fra denne foto-challengen til Frodith lengre.
Når alle andre er ferdige så kommer denne kjærringa luskende.
Snakk om tulling! :o))

Første utfordring var

DANS

Dans liksom, hmmm, det var jaggu en hard nøtt å knekke for meg.
Jeg danser ikke, jeg har ikke et eneste bilde som
har noe med dans å gjøre heller.
Ikke et eneste menneske som ser ut som det danser i hele fotoarkivet mitt!

Men så dukka denne dama opp, akkurat når jeg trengte ho.
Ja, ho lever jo ikke akkurat, men ho danser i det minste.
Hvis du lurer på hvor du har sett ho før, 
så befinner ho seg altså på Rikshospitalet i Oslo.

#frodihfotoch01

*Vinker og vinker og håper Frodith ser at jeg er med*

Er det eggene eller høna som går ut på dato?

Jeg kunne nok ha skrevet en hel bok om overgangsalderen. Og tiden etter! Når jeg en gang kommer så langt. For den er det ingen som snakker høyt om. Kanskje går det en haug med damer på min alder der ute og tror de er helt aleine om å ha det helt jævlig. For å snakke om det er vel igrunnen ganske tabu, selv i 2017. Mensen og sex og sånne ting som var tabu på min bestemors tid har vi jo fått frem i offentligheten. Men overgangsalderen, den er fortsatt studd bort lengst inne i skapet. Fortrengt. Det er litt flaut å snakke om det, sannsynligvis fordi den får oss til å innrømme at vi er litt mindre kvinnelige når vi først er kommet så langt i forfallet.

Det er ikke slik som denne "morsomme" vitsetegninga vil ha det til. For den er faktisk ikke morsom i det hele tatt! Jeg blir nesten litt småforbanna når jeg ser på den lykkelige høna! Lykkelig og uvitende.Stakkars fjærkre!

Sannhetens time kom hos gynekologen. Ikke sånn helt av seg selv, mens ho småpratet i vei for at jeg skulle slappe av og glemme hvilken stol jeg satt i. Neida, her måtte jeg gå rett på sak, spørre direkte og ikke unnlate noe som helst. Vel og merke da jeg hadde fått på meg tøyet igjen, og inntatt en mer naturlig sittestilling på en normal stol. Da kom bekreftelsen på det jeg egentlig hadde skjønt, og frykta, en god stund allerede! 

Det er skikkelig trist og frustrerende. For det er nemlig ikke bare eggene som blir for gamle! Hadde det enda vært det! Eggene har vi jo ikke brukt for uansett, nå som vi er i bestemorgenerasjonen og den ene ungen etter den andre har begynt å produsere barnebarn. Det toget har jo gått for leeeeenge siden. Og den biten av livet er helt greit å forholde seg til.

Men alt det andre er det verre med! Jeg har jo trodd at det var noe som holdt på en stund, for så å gå over igjen. Overgangsalderen. Det ligger jo til og med i navnet! Og etterpå skulle livet mitt komme tilbake, som det var før, og alt skulle fortsette i sin vante og kjente rytme. Uten mensen og uten heteturer, og alt det andre rare som jeg har kjempet mot i årevis. Det hørtes jo nesten litt forlokkende ut, og jeg er sikkert ikke den eneste dama som på mange måter har gledet meg til dette. Til å komme over elendigheta og tilbake til normalen. Som om ingenting hadde skjedd.

Jeg har misforstått totalt! Det er jo på en måte en overgang, problemet er bare at det ikke er det som var før som kommer tilbake etterpå. Egentlig burde det hett Forvandlingen, Slutten på det gode livet, Dau mus eller noe sånn. For på mange måter er faktisk en del av livet slutt når overgangsalderen er over. Hvis den går over da. Jeg har jo som sagt mine tvil om det. For nå har jeg holdt på i en evighet og blodprøvene viser at jeg fortsatt befinner meg i denne forhatte overgangen! Sinnsykt seigliva denne greia er! Og jeg kan ikke gjøre en dritt for at det skal gå fortere. Tro meg, jeg har forsøkt det meste for å lette disse årene! Alt mulig av helsekost, kremer, gele, tabletter. Jeg har brukt tusenvis av kroner i årenes løp, som jeg like gjerne kunne ha skylt ned i dass.

Alt er testet, bortsett fra hormoner. For det er det ingen som vil gi meg. 

Joda, noe er blitt bedre. Bedre enn det var mens det holdt på som verst. Jeg har ikke så vanvittige heteturer lengre. Ikke de der som gjorde at hjernen kokte og svetten rant både her og der. Jeg er bare skrekkelig varm, og svetten renner ikke hele tiden. Men om nettene er det omtrent som tidligere. Kjærringa foretrekker å ligge naken i vinduskarmen deler av nettene.. Det føles ikke sprøtt i det hele tatt det, spesielt ikke når det er 15 kuldegrader ute og drømmemannen ligger innhyllet i dobbeltdyna til langt opp over ørene. Som en annen mumie.

Nå har det jo vist seg at det var mer enn overgangen her. I denne kroppen. Sannsynligvis har ikke overgangen, som har fått skylda for alt i vel 10 år, vært helt alene om å bryte meg ned. Neida, fibromylagien skal sikkert ha minst halve skylda, og noe av det kunne vært unngått med litt medisinering tydeligvis. For flere år siden.

Det å sove en hel natt var helt utenkelig. For inntil et par måneder siden. Siden varmen delvis har forlatt åstedet, og jeg har fått noen tabletter som skulle få meg til å sove og ta toppen av smerten, har faktisk søvnen inntatt denne siden av senga også. Og noen ganger fryser jeg så innmari at jeg også ligger med dyna helt opp til nesetippen, akkurat som sidemannen. Eller så varmer jeg opp senga med varmeteppet jeg fikk til jul, før jeg skal legge meg. Når jeg husker det, og det er ikke så ofte fordi hjernen har tatt litt ferie .. regner med at det heller ikke er en overgang, men, men ...

Går du fortsatt rundt og tror kroppen din skal dukke opp igjen? Medgjørlig og grei som den var i begynnelsen av 40-årene. Glem det! Det kommer ikke til å skje. Og da tenker jeg ikke på celluitter, hengepupper og geleaktig mage, for det er iallefall kommet for å bli. Nei, jeg tenker på funksjonen. Ikke en dritt er som det burde. Eller sånn som jeg trodde det skulle bli når jeg bare kom over kneika og tilbake til normalen igjen. Det er et sjokk rett og slett. Fryktelig deprimerende. Faktisk så tror jeg ikke at jeg hadde giftet meg igjen en gang, om jeg visste at dette var fremtidsutsiktene.

For å si det sånn: Kjør på med hormoner fra du kjenner de første antydninger til denne grusomme greia! Og om du har hatt en aldri så liten blodpropp når du var gravid, eller noe annet som kanskje kan få legene til å tvile på at dette er riktig behandling, drit i å si det! De leser jo aldri journalen din på eget initiativ, så de kommer ikke til å finne ut av det på egenhånd! Men jeg var så dum å si det selv. Hadde jeg kunne fått hormoner så ville jeg aldri ha tenkt på bivirkninger i det hele tatt. Jeg har bønnfalt både legen og gynekologen min om hormoner, men pga. en blodpropp i forrige århundre så er det ingen som har turt å ta ansvar for det. Og ikke fikk jeg lov å ta de på eget ansvar heller! Hadde jeg kunne fått tak i det selv hadde jeg aldri betenkt meg. 

Det er bedre å ha et godt liv mens en lever, enn å føle at en bare eksisterer ..

#overgangsalder #hormoner

Alt funker, og den passa perfekt i hullet!

Komfyren altså. Så dette var et kupp eller noe sånn. Endelig har vi en steikeovn hvor pakninga rundt døra er intakt. Vår har vært ødelagt en stund, så dermed var nok ikke temperaturen helt korrekt siden døra ikke var tett. Ovnen vi hadde var nesten 20 år, og en gang jeg skulle rengjøre mellom glassene i døra ramla bare pakningen fra hverandre. Smuldra opp mellom fingrene mine. Ovnen var selvsagt gått ut av produksjon for flere år siden, så noen ny var ikke så lett å få tak i.

Selvrensende var den heller ikke lengre. Ikke all verdens lure triks og tips fra fjern og nær hjalp for å få den fin igjen. Glasset i døra har vi ikke kunne se gjennom på flere år. Da pakningen røyk forsvant osen og fettet inn mellom glassene, og ble der! 

Heldigvis passa den nye ovnen i det gamle hullet. Faktisk var det akkurat samme merke, bortsett fra at den vi kjøpte var minst 10 år nyere og en toppmodell.

Den kan alt! Og det er jo sikkert veldig gøy for drømmemannen. Han fant bruksanvisning på nettet og er veldig fornøyd med kjøpet. Jeg vil jo bare at greia skal skru seg på når jeg har behov for det, og slå seg av når jeg er ferdig. Jeg har ikke lyst å lese en bruksanvisning på hundre sider. Hallo! Dette er en steikeovn. Av og på knapp, pluss temperatur burde vel holde? 

Å ha betjeningen til toppen på toppen var litt teit. Den er nok helt sikkert designet av en mann. Som elsker duppedingser og knapper, men som aldri har vaska over kjøkkenet. Kult å se på, men en utfordring når det skal rengjøres. Fant jeg ut. Da blinka plutselig hele fronten med tall og tegn som jeg ikke skjønte noen ting av. Følte et lite øyeblikk at jeg var ready for takeoff. Det var like før panikken tok meg og jeg måtte ringe drømmemannen på jobb. For å innrømme at jeg nok dessverre hadde ødelagt nyanskaffelsen. Heldigvis stoppa det igjen før jeg dreit meg skikkelig ut.

1000 kroner for ny steikeovn og platetopp. Det er ikke noe å si på det! Fin og rein var den, og huset der vi hentet den var gedigent og flott. De hadde revet ut hele kjøkkenet og skulle ha nytt ... det er noen som har det. Skulle gjerne gjort det samme. Men nå er jeg så fornøyd med ny ovn at jeg kan nøye meg med det en stund. Tror jeg.

Ny benkeplate hadde ikke vært så dumt. Sånn når jeg tenker etter. Bare tenk så fint det hadde vært med en sort plate nå, siden ovnen plutselig ble sort. Hmmmm. Det er ikke så mange årene siden jeg så dette kjøkkenet i en butikk, med sort plate. Tror aldri jeg hadde tenkt at det kunne passe når resten er i furu, men det var faktisk veldig flott. Mye mer moderne. Så det ønsker jeg meg! Jeg har bare ikke helt skjønt hvordan jeg skal få drømmemannen med på den. Åsså ny vifte da, for den er nok utgått på dato for en stund siden den også. Tre, fire tusenlapper til nå, så har vi det! ;o)

Gjenbruk og bruktkjøp

Gjenbruk er kult. For ikke veldig mange år siden var finn.no ganske egenrådige på kjøp og salg av brukte ting. Nå dukker bruktsjappene opp både her og der, og det florerer med apper og grupper på facebook hvor du kan få fatt i det meste. Eller bli kvitt det. Alt ettersom. Jeg er medlem i en del kjøp- og salggrupper. Men det er ikke noen gullgruve akkurat, for jeg tror jeg har kjøpt minst like mye som jeg har solgt. Men en får jo iallefall bytta ut tingene sine på den måten. Veldig greit.

Vi har mye brukt i dette huset. En del av møblene i stua, disse blytunge greiene som vi har dratt frem og tilbake den siste uka, er bruktkjøp. Nå er de så gamle at de sikkert snart blir moderne igjen! Eller kan selges som antikviteter. :o)) Bilen min er brukt, båten vi kjøpte i fjor er brukt, og jaggu var ikke både kjærringa og drømmemannen også pent brukt før de fant hverandre på ei datingside for ti år siden. 

Det florerer av grupper for brukte klær. Enten du er stor eller liten kan du alltid finne noe her. Jeg har funnet mye, og solgt omtrent like mye. Noen ganger får en en helt grei pris for tingene, andre ganger går det nesten i minus. Men det som er greit er jo at tingene du ikke lengre bruker, som forsvinner lengre og lengre bak i skapet, kan bli brukt av noen andre. 

Alle møblene på hybelen er brukt. Og der gjorde vi noen skikkelige gode kjøp. Det er ikke alltid en selvfølge. En gang kjøpte vi en vaskemaskin, og da vi kom hjem med den funka den ikke - og hadde sannsynligvis ikke vært i bruk på år og dag. Etter lukta og gjørma rundt pakingen å dømme, noe vi ikke fant ut før vi omtrent stakk hodet inn i åpningen. Slikt er ganske irriterende. En annen gang kjøpte vi den flotte komfyren, og var riktig så fornøyde der vi kjørte hjemover. Så kanta faenskapet i første fartsdump, fordi drømmemannen ikke hadde stroppa den godt nok, så istedenfor å hjem med den bar det rett på søpla. Tilhengeren var full av glass og både toppen og døra var knust. Shit happens!

Nå har vi altså kjøpt oss ny komfyr og platetopp. Eller, det er langtfra nytt, men nytt for oss. Og mye nyere enn det vi har nå, der stekeovnen har sett sine beste dager for lenge siden. Problemet her er bare at de har felles betjening, toppen og stekeovnen, så om vi skal skifte så må alt skiftes på en gang. Og om det skal være nytt så blir det veldig mange penger på en gang. Irriterende mange penger å bruke på dette gamle kjøkkenet.

Det vi skal hente i dag er to enheter. Komfyr og platetopp med hver sin betjening. Håper bare det funker, og at det passer inn i hullet der den gamle står, for det er jo slett ikke en selvfølge. Det er mange sleipe mennesker der ute, som prøver å gjøre penger på sin egen søppel bare for å slippe å kjøre det på søpla selv. Jeg forstår ikke hvordan noen kan være så falske, og likevel sove godt om natta. Jeg hadde aldri klart det!

Det er fredag, sola skinner og det regner! Hadde egentlig tenkt oss ut på hytta for første gang siden i høst, men nå som Jonas er syk og ikke får lov å gå tur må vi bare droppe det. Kan ikke bakse og styre opp og ned i båten med dette store dyret som attpåtil bare står på tre bein. Dessuten hadde vi ikke klart å holde han i ro der ute heller. Nå er det fjorten dager med lufting på plenen hjemme. Så får vi håpe at han virkelig vokser dette av seg. 

God helg :o)

Smertestillende og betennelsesdempende - igjen!



Denne ganga er det ikke meg det gjelder. Men Jonas. Vi er omtrent like sykelige og svake begge to! Skulle nesten tro han var min kjødelige sønn. Siden august har han hatt fire kurer mot smerter i skjelettet. Altså ikke selve beina, men inne i skjelettet. Han vokser for fort, og det er et eller annet inni der som ikke følger med. Eller noe sånn, og med ganske jevne mellomrom blir det veldig ille.

Det begynner med en aldri så liten halting. Som jeg merket i går da vi nesten var ferdig med turen. I går kveld slutta han å belaste det høyre forbeinet, og ganske raskt blir han veldig asosial. Legger seg i hagen under en busk, blir veldig pipete og til slutt stopper han å spise. Helt likt alle gangene. Men denne ganga skjønte vi raskt, siden vi har sett det så mange ganger tidligere.

Hadde egentlig tenkt at vi bare kunne fått en resept på medisinene. Men den gang ei, veterinæren ville se på han. Typisk! Det gjelder å suge så mye penger ut av det som overhodet mulig! Vi har jo selvsagt forsikring, men med en egenandel på 1500 så er jo ikke det så lukrativt når vi stadig vekk må innom veterinæren. Og jeg kan ikke med min beste vilje se hvorfor ho skal ha bikkja inn bare for å glo. For det er nemlig det eneste de gjør! Bortsett fra en gang da de tok røntgen av han bare for å konstatere at det var det de trodde det var.

Tror dette er den dyreste hunden jeg har hatt! Enda han bare er halvannet år har han kosta oss sykt mye mer enn de både Kelly og Zenta, de to schæferne jeg har hatt, som ble 8 og 9 år. Men om en tenker utgifter pr. kilo så er det jo ikke så ille ...

Stakkars lille Jonas. Heldigvis pleier det å gi seg etter noen dager på medisiner, og når han blir rundt to år skal det gi seg for godt. Påstår de som påstår at de kan dette. For da er han ferdig utvokst. Får håpe de har rett!

#voksesmerter #veterinær #hund #hundenmin #syk

Frikort i midten av mars

Der fikk jeg det svart på hvitt! Eller svart på rosa da ... Det er altså ikke bare noe jeg innbiller meg, det der at jeg har vært sykt mye hos legen i år. For nå landa frikortet i postkassa her. Og vi er såvidt starta på 2017! Hjelpes! Det er ikke hverdagskost hos oss for å si det sånn. Drømmemannen er sjeldent hos legen, og frikortet mitt har jeg som regel fått i julegave, sånn i slutten av desember.

Jeg klager ikke altså! Bare så det er sagt. Jeg er veldig glad for at det er en slik ordning her i landet, og synes vi må prise oss lykkelig for det. Men det føles bare litt rart. Jeg tenker ikke på meg selv som kronisk syk. Det er sikkert noe som snart går over ...

Men tenk om det ikke gjør det da? Uff. Vil helst ikke tenke på det, men skjønner jo at det kanskje hadde vært lurt å ta det litt innover seg istedenfor å skyve det under teppet. For å være litt forberedt og kanskje slippe sjokket om det ikke er noen vei tilbake. I mitt hodet er jeg nemlig fortsatt 100% yrkesaktiv, som tenker å fortsette i jobb til jeg går av med alderspensjon. Selv om jeg har hatt en aldri så liten pause nå.

Samtidig med frikortet kom også en time til en astma- og allergispesialist. Ikke vet jeg hva jeg skal der, men det står at jeg måtte regne med at det tok halvannen time. Endelig skjønte visst fastlegen min at det muligens kunne være litt lurt å få sjekka litt mer, istedenfor å bare si at den flekken på lunga ikke var noe å bry seg om. Regner med at det er riktig det de sier, men tenk om de tok feil likevel. Og plutselig var det for seint å gjøre noe ... Enn så lenge tenker jeg at det bare er et "arr" eller noe sånn, etter en av de mange lungebetennelsene jeg har hatt de siste årene. 

Jeg er litt halvsyk igjen. Allerede. Etter å ha vært forkjølet og hatt lungebetennelse i halvannen måned, føles det nå som om jeg har rykket tilbake til start - igjen. Helt tett i kalotten, vondt i halsen, men hostinga er ikke kommet tilbake. Ikke så ille jaffal. Har ikke vært hos legen, jeg håper enda at det forsvinner like fort som det kom. Selv om det snart har vart uke.

Snart skal jeg til Tinnitusklinikken også. Så det frikortet får jeg nok brukt mye fremover. Dessverre. Det er rart som livet plutselig kan ta en helt annen vei enn den du hadde tenkt. Jeg hadde jo skaffa meg en jobb, som på sikt kunne ha blitt noe mer enn bare en vikarstilling. Tror jeg. Det er stadig ledige sekretærstillinger på sykehuset, og når jeg allerede hadde fått godt og vel hele kroppen innforbi, og ikke bare beinet, så følte jeg at dette kom til å gå bra.

Men da ville ikke kroppen mer! Akkurat det er ganske slitsomt, når hodet og kroppen ikke samarbeider. Tenk så greit om det bare hadde gått an å sende den på verksted. Kroppen altså. Som med bilen, kontroll annethvert år. Bare skifte ut det som ikke funka som det skulle. Og med frikortet i lomma kan du være sikker på at jeg kom til å skifte ut både det ene og det andre her.

God torsdag til deg. :o)

Det blåser motvind fra alle kanter

Frisk bris melder yr. Men ut i fra hvordan det høres ut her oppe på toppen skulle en tro det var storm. Minst. Så her gjelder det å ikke ha for mange løse elementer liggende i hagen. Det er en sånn typisk dag hvor for eksempel trampolinene kan ta av og bytte hage. Og det hadde jo vært litt kjipt å finne den igjen på taket til naboens bil eller noe sånn ... men vi er over den trampolinetiden vi da. Vi har bare hatt slikt på hytta, og den siste vi hadde tok seg en flytur og landa litt ubekvemt. Heldigvis var det bare trampolina det gikk ut over.

Vi har vært ute og gått, Jonas og jeg. Nesten 8 km. Med bøyd nakke og bakoversveis kjempet vi oss opp bakken, mens ørene flagra og tårene rant. Men bortsett fra vinden, så er det et fantastisk vær. Blå himmel og sol! Kan nesten ikke bli bedre. 

Jeg pleier sjeldent å ha denne hunden løs. Han er jo en trassig ungdom nå, så jeg er ikke helt sikker på om han kommer med en gang når jeg roper han inn. De er kjent for å ta ting i sitt tempo disse leonbergerne, litt sånn "jada, jeg hører at du roper og kommer snart ... skal bare ..." Akkurat det irriterer meg litt, det er som å ha en fjortis i hus. I den mest uspiselige alderen. Har alltid tenkt at det går over, slik som med Zenta. Ho ble jo verdens lydigste hund etterhvert. Men mulig jeg bare må innfinne meg med at dette ikke blir på samme måte. 

Han er veldig flink til å gå fint rett ved siden av meg. Når jeg går aleine. Men om vi er to så er det som å ha en annen hund med. Og om han her virkelig vil dra, så tror jeg verken drømmemannen eller jeg hadde klart å holde han igjen. Derfor er det viktig at han skjønner hvem som bestemmer. Husker i fjor på denne tia da vi satt og leste om hvor store de kunne bli, og jeg lo det litt vekk da vi fant ut at han faktisk kunne bli like høy som spisebordet. Vel, han er allerede der! Og enda er han ikke ferdig utvokst. Leonbergere vokser til de er to år, og fra to til tre år bygger de muskler. Så Jonas har litt å gå på enda.

Håper du også har litt sol og fint vær der du befinner deg. :o) Alt er liksom litt lettere da. Synes jeg. Egentlig burde jeg ha bodd i et land der det var sommer og sol hele tiden. Norge er for spesielt interesserte når det gjelder klimaet, og når en ikke en gang er født med ski på beina så kan en fort føle seg litt malplassert her.

Lunsj på trappeavsats 372 - The Olive Tree, Symi

Nest siste dagen på Symi. Mens vi lå på stranda fant vi ut at vi bare måtte spise lunsjen her, på The Olive Tree Cafe. Vi hadde jo gått forbi flere ganger, men da var det alltid stengt. Dessuten hadde plassen fått toppkarakter av TripAdvisor i 2015, så dette var noe vi hadde lyst til å få med oss før vi reiste hjem igjen.

Halvdød, dehydrert kjærring på trappeavsats 372. Heldigvis traff vi på ei eldre dame som gav oss vann på veien opp. Ho redda nesten livet mitt. For der og da kjentes det ut som jeg skulle få hjerteinfarkt! Likevel var jeg så tørst da vi ankom at vi bestilte en karaffel med husets hjemmelagde sitronsaft - hver! Det gikk av å bestille kun et glass også, og på reaksjonen til den ene eieren så tror jeg ikke det var så mange som bestilte så mye ...

Mmmmmm. Dette er noe av det beste jeg har smakt! Det var syyykt godt! Kunne egentlig tenkt meg enda en karaffel, men turte ikke å bestille mer.

Tapasen vi fikk servert var på lik linje med drikken. Ekstremt godt altså. Alt var så gjennomført, og maten var bare helt fantastisk. Sånn blir det sikkert når det blir laget med kjærlighet og omtanke. Tror aldri jeg har spist noe så godt i hele mitt liv! Alt var hjemmelaget fra bunnen av, og råvarene var førsteklasses. Til og med olivenene smakte mye bedre enn normalt!



The Olive Tree var en fargeklatt av en lunsjkafe. Og dette var gjennomført til fingerspissene. Bare se på skoene til eieren! Den ble drevet av to engelske damer, som tidligere hadde kommet til Symi som sesongarbeidere. De hadde en drøm om å starte sin egen plass - og hoppet i det! De levde ut drømmen sin her på trappeavsats 372, og de gjorde det 100%.

Drømmemannen min på verdens koseligste kafe. Det kan jo nesten ikke bli bedre! Det var litt trist at vi ikke prøvde The Olive Three tidligere, for vi hadde garantert gått her minst en gang til. Om bare ferien hadde vart litt lengre ...

Har du planer om å dra til Symi, må du rett og slett ta turen opp hit. Jeg garanterer at det blir et besøk du seint vil glemme. Bare husk at de stenger skrekkelig tidlig.

#ferie #hellas #symi #theolivethree #ferieminner

60 kvm med kaos!



Hjelp! Her står alt hulter til bulter! Og det er ikke fordi jeg hoppa over ryddinga fra helga, for det ble så fint atte i går formiddag. Ikke kan jeg skylde på at vi har hatt besøk av barnebarna heller .. Nope, denne ganga har vi rota sjøl!

Vi prøver å ommøblere i stua. Noe vi har tenke på en stund. Eller jeg da. Drømmemannen tenker ikke så mye på slike ting han, iallefall ikke om det betyr at det følger mye jobb med. Og møblene sto jo greit der de sto, ikke sant? Det hadde jo ingen praktisk betydning om vi flyttet det hit eller dit! Argumentene haglet. For denne mannen ser du, han forstår ikke vitsen med å gjøre noe annerledes hvis det fungerer som det er. Det der med å få en liten forandring, bare for forandringens skyld, det er absolutt ikke en manne-greie har jeg forstått. For lenge siden. 

Det er da det lønner seg å bare begynne på egenhånd. Selv du du innerst inne vet at dette blir alt for mye å gjøre helt aleine. Iallefall akkurat nå, med et energinivå som såvidt har krøpet seg litt over på pluss siden. Men så har det seg slik vettu, at de færreste menn har lyst å se på at kjærringa sliter seg ut på å flytte alle disse vanvittig tunge heltremøblene uten hjelp. For stakkars, vi er jo ikke så sterke. Og flinke. Jeg tror det går litt ut over selvfølelsen deres på en måte. Dermed kan de ikke bare sitte og glo på. Uansett hvor mye de vil. For plutselig våkna mannemannen!! Han der hjelpsomme med muskler og masse krefter. 

Dermed var vi plutselig i gang! Det er jo bare å finne frem noen tepper, få løfta den ene siden av skap og andre tunge møbler oppå teppet, og skyve i vei. Så lett som bare det! Trenger ikke en gang rydde ut glass og flasker og sånn! Eeeeeh ... her var vi veldig uenige! For herregud, alt måtte jo ut, og vekk. Langt vekk! Helst ned i første etasje. Hvis ikke gikk vi bare å snublet i det. Jada, kjære drømmemannen min, jeg vet at du trenger space når du skal gjøre noe. Men bare se, det går helt fint på denne måten også ... :o)) 

Disse gamle heltre Mexico-møblene veier vanvittig mye. Barskapet f.eks. veier 120 kilo, og det er uten innhold. Likevel har det forflytta seg rundt hele stua det siste halve døgnet. Uten å finne den perfekte plassen! Og det er også helt utenfor komfortsona til drømmemannen. Han vil vite hvor skapet skal stå, før han begynner å jobbe! Mens jeg vil se hvordan det tar seg ut her eller der, før jeg bestemmer meg for hvor det passa best.

Det eneste vi visste hvor vi skulle plassere var sofaen. Selv om den var spesialbestilt til den enden av stua hvor den sto. Men det betydde jo ikke at den ikke kunne passe en annen plass også. Tenkte jeg. Stua går i vinkel og er 60 kvm. God plass altså, men ikke fullt så god veggplass. Mye vinduer og dører her, og ei forbanna varmepumpe.

Lurer på hvorfor slike varmepumper alltid er så idiotisk plassert! Åh! Som den irriterer meg! Selv etter å ha hengt her i over ti år. Men den må stå der den er. Vi fikke en pris på å flytte den da vi pussa opp for noen år siden. Og det var sykt dyrt. Det kosta til og med en hel lite formue å bare ta den ned og opp igjen, etter at veggene var ferdig panelt. Glem den, Marit!

Men ... tenk så fint det hadde blitt om barskapet kunne stått der! Ser det til og med for meg. Rett og slett perfekt ville det bli.Men da blir det jo litt vel kaldt om vi ikke skal ha den stygge kolossen av en varmekilde hengende på veggen. Så den får bli der, til den går av på pensjon. Og det er sikkert ikke så lenge til. Eller? Vet egentlig ikke hvor lang levetid det er på sånt jeg. Men det var den dyreste de hadde i den tia. Mens andre som valgte billigere alternativ har skiftet ut varmekilden både en og to ganger, så står fortsatt den stygge greia her og varmer som bare det.

Så nå har vi plutselig noen møbler til overs. Det var da som pokker ... og ikke nok med det, alt av lamper, hyller og bilder henger feil. Så det blir jo også et lite puslespill etterhvert. Men det visste jo jeg allerede før vi starta, han andre som bor her, han fikk nok et sjokk! For tenk på alle de hullene vi får i veggen etterpå. Jepp. De skal kamufleres med bilder eller nye lamper, slik at det blir enda flere huller i de flotte panelplatene .. det er helt normalt. Alle plasser jeg har bodd før har veggene sett litt ut som en sveitserost når alt er tatt ned. Men det var selvsagt lettere å kamuflere det når det var malt strietapet fremfor panelplater.

Spisestua, den havna absolutt ikke der vi trodde den skulle være. Den er forresten også en av tingene vi diskuterer litt. Drømmemannen mener vi skal ta av lemmene, og sette bort fire stoler. For de trenger vi jo ikke sånn hele tiden. Hvem har spisestue til 10 stående utslått i all sin prakt hele tiden ... Eeeeh, vel, vi har! Og foreløpig tenker jeg det bare kan være sånn. For den står jo ikke i veien for noe i det minste. Hvis vi skal kaste ut noen møbler og forkorte bordet med en meter, da blir det jo så tomt her oppe at det nesten kommer til å bli ekko når vi prater.

Jonas har rømt huset! Han liker ikke forandringer han heller. Skulle til å si at han er som faren, men det ble jo litt feil. :o)) Men det er så ille at da jeg flytta ut juletreet i begynnelsen av januar furta bikkja i flere uker. Han lå rett ut der juletreet hadde stått, og så bedende på meg hver gang vi hadde øyekontakt. Denne ganga blir det sikkert ikke bra før til høsten. For nå har jo alt bytta plass. Det blir jo sikkert omtrent som å ha fått et nytt hjem. Og bikkja har parkert ute på solsenga på terrassen, som en protest til alt som skjer her. Og nei, vi har ikke sol i dag heller, det regner som bare det ...

God tirsdag! :o))

Helsegevinst for hvert eneste minutt du lissom!

Selv få minutters gange utgjør en stor helsegevinst, melder SA.
Du tror sikkert at et minutts gange fra eller til ikke gjør den store forskjellen.
Men da må du tro om igjen - ett minutts gange gjør faktisk en STOR forskjell. 
Se her hvor mye sunnere du blir for hvert daglige minutt du går:
1 min. gange: Du kan få et midjemål på fire cm mindre enn en person som sitter i ro hele dagen.
2 min. gange: Du aktiverer de genene som er ansvarlige for nedbryting av fett og karbohydrater.
3 min. gange: Blodtrykket ditt synker.
5 min. gange: Selvfølelsen forbedres med 46 prosent og du blir 54 prosent gladere.
5-10 min. rask gange: Kreativiteten og evnen til å løse problemer øker med 60 prosent.
30 min. gange: Symptomer på depresjon reduseres og risikoen for å få en depresjon reduseres med hele 30 prosent.
40 min. gange: Du reduserer risikoen for koronar hjertesykdom, det vil si sjansen for hjertekrampe (angina) og blodpropp i hjertet.
45 min. gange: Fettvevet på lår og mage reduseres.
60 min. gange: Risikoen for å få brystkreft reduseres med 14 prosent.
150 min. gange i uken: Du går ned i vekt og reduserer BMI-en din og blodtrykket ditt.
450 min. gange i uken: Du lever 4,5 år lenger.

 

Javel. Om dette er riktig burde jeg ha vært både slank og henimot overlykkelig, hatt perfekt blodtrykk, usedvanlig kreativ og hatt en fantastisk midje omtrent som ei Barbie-dukke! Og det stemmer jo overhodet ikke, så her må det ha skjedd et eller annet galt på veien!

Ikke for å ta motet fra noen altså. Men jeg har gått både langt og lenge i alle år. Og jeg har aldri merka at det har gitt meg noen som helst helsegevinst! Jeg blir ikke en gang sprekere! Midjen blir ikke mindre, fettet på magen og lårene er som det har vært de siste årene, og blodtrykket er i perioder skyhøyt! Dessuten er jeg forkjøla og har lungebetennelse rett som det er. Så hvor pokker er denne helsegevinsten min blitt av?

Til og med legen tror ikke at jeg beveger meg. Selv om jeg har vist henne Endomondo-appen min, hvor det er bekreftet sort på hvitt. Så nå er jeg altså tvunget (føler det sånn) til å bli med på Frisklivssentralen som starter om to uker. Trening på blå resept. Det blir to ganger i uka, til sammen 12 uker med gåturer og ballspill i Baneheia på tirsdagene, pluss styrketrening i sal på torsdagene. Kan ikke si jeg gleder meg. Verken med eller uten hånda på hjertet.

Trening i flokk er ikke mi greie. Dessuten er jeg helt sikker på at alle disse som skal hit er i mye dårligere form enn jeg er. Ballspill er ikke noe for meg, jeg er livredd for ballen og har alltid vært det. Dessuten liker jeg best å gå rundt i skogen aleine, eller med Jonas og drømmemannen da. Men de er jo en så stor del av livet mitt at jeg igrunnen føler vi er ett. Det er iallefall ikke noen fremmedelementer.

Vet jeg høres særdeles negativ ut her. Men jeg har ikke lyst! Mulig jeg er blitt litt folkesky etter alle disse ukene hjemme i mitt eget hus. Jeg kjenner det stritter veldig imot bare jeg tenker på det. Men hadde jeg likt meg sammen med andre når jeg trente så hadde jeg selvsagt meldt meg inn igjen på et eller annet treningssenter eller i en turgruppe. Helt tafatt er jeg jo ikke!

Det er mandag og nå må jeg visst ta tak i rotet etter helgen! Puuuuh .. kjenner at jeg irriterer meg litt for at jeg ikke bare tok det i går, før jeg tok kvelden i sofaen nede. Der var det jo ikke noe rot, så det var lett som bare det å fortrenge både lekene som ligger utover stua, og det rotete kjøkkenet, som er i andre etasje.

God mandag til deg som stikker innom. :o) Når jeg bare har fått rydda litt her så blir det sikkert en fin dag for meg også.

Pølsegrilling i en gammel gruve

En litt grå og kjip søndag, sånn værmessig. Vi lånte et par barnebarn fra lørdag til søndag. Det er jo alltid koselig, men ganske tungvint når ikke barn og hund går overens. Eller, bonusbarnebarna er så redde for Jonas at han bare må stenges inne under trappa. Der han normalt oppholder seg når vi går fra han aleine hjemme. Det er ikke så veldig populært kan du jo tenke deg, spesielt ikke når bikkja hører barnestemmene og har sååå lyst til å være sammen med oss. 

Ut på tur - aldri sur? Vel, det stemmer ikke alltid ... Vi fant en kort tur, som burde vært litt spennende for barn i denne alderen. Men siden vi leita litt før vi fant hullene i fjellet så ble det noen hundre meter mer enn nødvendig, og det var visst alt for langt.

Jippi! Endelig fremme. På leiting etter kråkesølv og steiner som kunne kastes i vannet ble alt straks bedre. For ikke å snakke om når morfar spikka pølsepinner og tente bålet.

Jeg har vært her en gang tidligere. På sykkeltur med speideren til dattera. Det er snart 20 år siden. Så jeg husket jo ikke hvordan vi fant denne grotta. Visste bare at den var der en plass. Forklaringene på nettet sa egentlig bare at det var litt vanskelig å finne ... 

Turen er egentlig bare et par hundre meter. Vi parkerte på parkeringsplassen ved Vardåsen og fulgte skilting mot friarealet. Man kommer til gruva ved å følge stien mot sandstranden, og så er det opp i heia til høyre. Synes egentlig det burde ha vært skilting helt frem, slik at alle kunne få gleden av å tusle rundt litt inni fjellet om de hadde lyst til det..

Sømsgruva var i sin tid Kristiansands største feltspaltguve. Feltspalt brukes blant annet i porselensindustrien, og til å lage kunstige tenner. På det meste arbeidet det 12 menn her. Driften ble avviklet i 1912





Ikke verdens sunneste helg dette. Rester fra gårsdagens pizza som førfrokost (mens jeg fortsatt lå i senga og sov), pannekaker til frokost, grillpølser til lunsj, og viltgryte med reinsdyrskarv og hjemmelaget potetmos til middag. Middagen var jo slett ikke så verst, men den likte selvsagt ikke ungene. 

Nå har freden senket seg i huset. Og det var jammen ganske deilig! Foreløpig ser det helt bomba ut både i stua og på kjøkkenet, men det skal få lov å se slik ut til i morra tidlig. For jeg orker jammen ikke gjøre en dritt mer i dag. Det hadde sikkert vært veldig greit å stå opp til et ryddig hus i morra tidlig, men nå skal jeg sette meg i kjellerstua med beina høyt og ikke gjøre en eneste fornuftig ting mer før i neste uke.

Øresusen er temmelig ekstrem etter slike besøk. For innestemmen tror jeg ble igjen på barnehagen og skolen da de gikk hjem på fredag. Og det hjelper jo ikke at vi har et par, tre leker her med vanvittig lyd i. Dette er litt slitsomt for tia, men veldig koselig også, og jeg håper at vi klarer å lage noen fine minner når de er her hos oss. ;o)

Håper du også har hatt ei fin helg. :o)

#utpåtur #sømsgruven #søm #kristiansand #barnebarn

Sykt lett å overtale

Jeg har gått skikkelig i fella! Bokklubbfella. Igjen. Jeg vet ikke hvor mange bokklubber jeg har vært medlem av i årenes løp, men det er nok de aller fleste. Både en og to ganger. Likevel anser jeg meg ikke for en selger drøm, for normalt pleier jeg å melde meg inn sånn helt på egenhånd. Uten at noen må ringe og godsnakke med meg, som om de kjenner meg, og vi er verdens beste venner. Drømmemannen er ekstremt flink til å avbryte sånne i telefonen, men til gjengjeld er han er sykt lett å overtale av pågående selgere når vi er på ferie og sånn, og han betaler gjerne dobbel pris også, når bare den som selger har snakket vel og lenge og drømmemannen er gått surr i alt som heter valuta og omregninger til norske kroner. :o))

Men jeg bør kanskje ikke le så alt for høyt akkurat nå! For altså, jeg har meldt meg inn i nok en bokklubb. For å få et Fiskars knivsett. Som vi absolutt ikke trenger! Er det mulig!?

Jeg er stort sett høflig og grei. Og jeg har et stort problem med å bare avvise folk i telefonen, om de ikke gir seg etter det første neiet. Og det gjør jo de færreste, de er jo ikke telefonselgere for ingenting. Jeg derimot, kunne nok aldri fått solgt en dritt, for det ligger ikke i min natur å ringe noen opp til alle døgnets tider for å prakke på de noe de i utgangspunktet ikke hadde tenkt å kjøpe.

Drømmemannen han er ganske flink til å avvise telefonselgere. Rett og slett en ekspert! Og han er så sykt uhøflig at jeg nesten gremmes når jeg hører på han. Om selgeren i andre enden ikke gir seg, da legger han bare på! Det klarer ikke jeg. For jeg synes så synd på den i andre enden. Stakkars det er jo bare en jobb, og han trenger sikkert de pengene .... og dessuten har jeg fått en ganske streng oppdragelse fra jeg var liten, der det å være høflig var veldig viktig.

Jupp. Jeg trengte iallefall verken bøkene eller knivene. Men nå ligger det altså her! Jeg har meter på meter med bøker fra før i tia. De står jo bare rundt forbi og samler støv og er en yndet plass for hybelkaninklekking! I nesten ethvert skap og skuff ligger det et par, tre håndarbeidsbøker. Mesteparten er slike jeg har glemt å avbestille. Om hekling og sying og slikt som jeg aldri verken har drevet med eller har tenkt å begynne med. Jeg kunne jo like godt ha kastet pengene ut av vinduet!

Lese slutta jeg med for 10-15 år siden. Egentlig. Det er bare det at jeg glemmer det innimellom. For jeg var en skikkelig lesehest før i tia. En ekstremt allsidig en til og med. I overgangen fra barn til ung leste jeg vel så gjerne Tuppen og Lillemor, som Sølvpilen. Åh! Jeg var så sinnsykt forelska i Sølvpilen, i årevis. Og i den drømmen (som dukket opp både når jeg sov og var våken) var jeg selvsagt den flotteste indianerjenta som noen gang hadde levd, og alle forgudet meg i denne tipi-leiren hvor jeg bodde. Jeg giftet meg med Sølvpilen, og så å levde vi lykkelig alle våre dager ...

Eller kanskje ikke. For da jeg fikk litt flere år på baken var jeg en ihuga Morgan Kane-fan, og om jeg ikke husker feil så var jeg visst sammen med han også. Dermed må jeg nok ha sviktet den stakkars indianermannen min på et tidspunkt. 

Jeg var altetende når det gjaldt bøker. Romantiske serier og thrillere, skrekkhistorier og til og med noen ganske erotiske pocketbøker ble slukt rått. Slik som ungdommen sitter og spiller på pc'n nå for tia satt jeg og leste. Hele kvelden og halve natta og vel så det. For det var jo alltid så sykt spennende når kapittelet slutta, og da var det helt umulig å legge fra seg boka. Noen snakker jo om at de unge i dag får nakkeskader av å være så mye på pc'n, men jeg tror ikke det var mer heldig å sitte med nesa i ei bok halve døgnet heller.

Men altså. Jeg slutta jo med denne lesinga for 10-15 år siden. På grunn av tinnitusen. Jeg klarer ikke helt å konsentrere meg lengre. Har bare lest det som har vært høyst nødvendig, og aldri for kosens skyld. Det har vel litt med at synet ikke heller er som det var på sitt beste, så om jeg skal lese noe som helst nå må jeg ha briller på.

Jeg liker ikke å være brilleslange. Ikke en gang når jeg er aleine hjemme. For som barn var jeg overlangsynt og måtte gå med briller hele tiden. Tjukke cola-bunner og lapp foran det ene øyet. Og vettu, det fantes faktisk mobbere på 60 og 70-tallet også! Men de kalte det bare erting da, og det måtte de som ble utpekt til hakkekyllinger bare tåle. Jeg var en av dem. Til jeg droppa brillene i femte klasse. 

Nå sitter jeg her og er den lykkelige eier av tre bøker og fem kniver. Som vi overhodet ikke trenger. Og kjenner jeg meg rett så blir det vel en og annen bok som lander i postkassa vår sånn helt ut av det blå. før jeg kan melde meg ut igjen av dette her om et år. For uansett hvor flink jeg er til å avbestille så er det alltid noen jeg glemmer. Merkelig det der ... 

God helg fra meg til deg. :o)

Midtlivskrise har sin egen facebookside, klikk HER så går du ikke glipp av noen innlegg. 

Men jula varte ikke helt til påske ...

For gjett hva? Joda, kjærringa har endelig fått kjøpt seg nye lamper til å ha i stuevinduene. Der de tre julestjernene hang både vel og lenge. Og der det de siste ukene kun har hengt tre ledninger med lyspærer i ... og det var jo absolutt ikke så fint.

Det var jammen ikke så lett å finne noe. For det meste er så supermoderne nå for tia. Det passer ikke inn i dette huset, med disse folkene som bor her. Vi er jo allerede middelaldrende! Men nå henger det altså tre skjermer på disse ledningene - igjen. Skal jeg være helt ærlig så var jeg mer fornøyd med stjernene enn dette, men det så jo litt dumt ut når vi allerede er kommet oss god inn i mars måned. Selv om både den ene og andre naboen har lys på buskene utenfor fortsatt.

Jeg var på Ikea i går, i hele 15 minutter. :o)) Tror det må være rekorden hittil, og stort kortere besøk er det vel neppe mulig å gjøre på en plass som dette. For en må jo tross alt gå temmelig langt fra inngangen, gjennom markedshallen i første etasje, til kassene. 15 minutter! Slå den du! Og så kom jeg til og med ut med tre lampeskjermer og seks koppehåndklær også. 

De er nok ikke helt "meg" disse skjermene. De var så fine der de hang over et spisebord sist vi var på Ikea, men da sto jo alt annet også i stil. Så nå ble det bare sånn! Kan jo være jeg klarer å venne meg til det etterhvert. Hvis ikke får de vike for noe annet, om jeg tilfeldigvis kommer over noen jeg liker bedre. For så dyre var de jo ikke at de ikke lar seg skifte ut.

Det ble en ganske koselig belysning på kvelden. Og det var jo det jeg var ute etter. Men jeg må jo innrømme at lampene på Ikea er noe for seg selv. Jeg har alltid ledd litt av de, og tenkt at flere stygge lamper på en plass skal du lete lenge etter. Og nå sitter jeg her da, med tre kolosser i stuevinduet. ;o)

#ikea #lampe #shopping #vindusbelysning 

Trappetrening i 40 varmegrader

Er du klar for en tur i høyden?  Yialos og Chorio, to av byene på Symi, bindes sammen av hovedgaten Kali Stratas. Eller gate og gate, det er stort sett trapper. Ufattelige 500 stykker for å komme helt til topps! Hvis du ikke gidder å gå finnes det en lokalbuss som går cirka hver time. Alternativet er en av Yialos fem taxier, leie moped eller bil. Men da kommer du jo så klart ikke inn i selve gamlebyen, bare til toppen. Dermed kan du eventuelt gå nedover istedenfor oppover. Men altså, jeg anbefaler ikke å ta det mens sola står som høyest og det ikke er skygge å finne noen plass. Det gjorde nemlig vi, en av de fire gangene vi var der, og jeg trodde faktisk jeg skulle fått hjerteinfarkt før vi var halvveis!

Og bare sånn til opplysning: Du trenger ikke være misunnelig på meg fordi jeg er her. For det er jeg nemlig ikke. Jeg sitter hjemme i stua og ser snøen laver ned utenfor. Bildene er fra sommeren 2016. ;o)

Det er fort gjort å drømme seg vekk i omgivelser som dette. Iallefall om du er en ihuga hobbyfotograf og har kameraet rundt halsen. Her var jo det ene huset og trappa mer sjarmerende enn det andre. Helt umulig å bare gå forbi. Gjett om jeg er glad for at en ikke har kamera med film lengre! Det kunne fort blitt en ekstremt dyr affære.

Litt rart å tenke på at dette er eneste veien å komme til disse husene. Her er det ingen som bare kan kjøre til døra. Verken når de flytter inn, eller skal ha på plass ukehandelen. Mulig de er ekstremt spreke de som bor her oppe i høyden. Og de har sikkert lært ganske tidlig at sånn omtrent midt på dagen da er det best å sitte inne, eller i det minste oppholde seg en plass der sola ikke skinner. Vi lærte det jo vi også. Etterhvert.

Gamle rønner med ødelagte vinduer og dører. Innimellom de velholdte, bebodde husene dukket de opp. Sannsynligvis ikke så sjarmerende for de som er naboer til noe sånt, men det tar seg veldig godt ut på bilder.









Tror vi begynner å nærme oss toppen! Selve nettet av trange smug og trapper var ganske forvirrende, det føltes nesten som å gå i en labyrint. Visste aldri helt hvor vi var eller hvor vi havnet når vi kom ned til havna igjen. Det var nemlig ikke bare en trapp oppover fra Yilaos. Noen var flotte og velholdte, gjerne malt i blått og hvitt, andre var ganske raserte og dårlig vedlikeholdt.













Oppe i Chorio er den greske landsbyfølelsen til å ta og føle på. Her finner du fine tavernaer, kafeer og små butikker der du kan få kjøpt det meste. Og atmosfæren er helt gratis! Det føltes nesten som å være barn igjen, og på skattejakt i ukjent terreng. Små trange smug, trapper og avsatser over alt. Så her bør du ha god tid, eller ekstremt velutviklet stedsans. Noe verken drømmemannen eller jeg er i besittelse av. En annen ting som er ganske lurt å ha med, bortsett fra kameraet som jo er livsviktig, er altså noe å drikke.

Vi fant et lite lokalt vannhull under slyngplantene. Omtrent på toppen. Men å ikke ha tilgang på væske på veien opp er ikke helt lurt. Den gangen vi tok turen midt på dagen møtte vi ei eldre dame som tydeligvis hadde skjønt at turister ikke alltid tenker klart. Ho hadde satt seg i en av trappeavsatsene med fulle vannflasker og plastglass. Det var gratis! Men samtidig som hun velvillig delte ut de livsviktige dråpene til dehydrerte tullinger ville ho også gjerne selge oss diverse krydderurter og svamper. Etter du hadde drukket vannet ble det jo litt vanskelig å si nei takk, selv om vi ikke trengte noe av det ho smilende tilbøy. 

Nærbutikken oppe i høyden. Ikke helt som vi er vant til, men vareutvalget var det ikke noe i veien med. Flaskevann hadde de også! :o)

















Ble mye dører og trapper her. Men jeg er altså litt hekta på slikt, og egentlig lurer jeg litt på om noen av dere holdt ut helt til slutt ... ;o) Og jeg er faktisk ikke helt ferdig med denne sjarmerende plassen enda. I neste innlegg herfra stopper vi opp på trappeavsats 372 og tar en lunsj på en skikkelig sjarmerende kafe drevet av to engelske damer. Det var grunnen til at vi ilte opp her midt på dagen helt på tampen av ferien vår. De stengte nemlig kl. 16. Må man, så må man! :o)

På vei til mitt andre hjem

Legekontoret altså. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre der, men fikk beskjed om å komme tilbake når jeg hadde hatt ei uke uten å hoste - og det er nå.

Jeg mener i alle fall det selv! Men jeg vet ikke helt om omgivelsene og jeg er helt enige i det utsagnet.. Mye bedre ja, men det kommer tydeligvis noen lyder fra meg innimellom enda, som kalles hosting. 

Uansett er jeg tilnærmet frisk. Fra både lungebetennelse og forkjølelse. Resten er som det er. Og jeg begynner å lure på om det bare er slik det skal være, for resten av livet. At jeg aldri blir helt frisk.

Revmatologisk på sykehuset sier fibromyalgi. Fysioterapeuten på samme plass sier me, åsså er det denne hersens tinnitusen da. Men den er klart kommet for å bli, det har jeg jo skjønt for minst 18 år siden.

Jeg har vel aldri vært den som har stått først i køen. Verken her eller der ...men når det gjelder slike tullete diagnoser som dette, så må jeg av en eller annen grunn ha befunnet med temmelig langt foran. Jeg som hater kø! Mulig jeg gjorde som vi pleier i slike tilfeller, stilte meg i den der det var minst folk. Og jeg forstår jo nå hvorfor det var litt glissent akkurat der ...

Har du forresten prøvd å nyse med en Marie-kjeks i kjeften? Det var ikke så lurt ... for nå er hele tastaturet fullt av smuler! Straffa for å ikke tilføre kroppen en ordentlig frokost sikkert. Jeg som nesten alltid spiser havregrøt på denne tiden av døgnet. Jaja, får se om jeg klarer å støvsuge ut de som ikke forsvant når jeg ristet på pc'n.

Ønsker deg som titter innom en flott onsdag. Her er det sol og minus åtte grader akkurat nå. Varmepumpa jobber intens med å holde temperaturen oppe i stua. Mulig jeg må hjelpe den litt med å fyre i ovnen når jeg kommer hjem igjen. 

Nydelig vintervær på Sørlandet

Fryktelig tungt å stå opp i dag. Vondt i hodet og stort sett alle andre plasser. Men siden sola skinte og fuglene sang om kapp med øresusen fant jeg ut at vi skulle prøve å gå en tur. Bikkja og jeg. Det frista egentlig ikke, stuptrøtt som jeg har vært helt siden fredag. Men litt frisk luft har vel aldri tatt livet av noen ...

Vi møtte dattera og det yngste barnebarnet mitt på veien. Egentlig liker jeg på mange måter å bare tusle rundt med Jonas, uten så mye selskap. Men det var koselig med dette turfølget også. Det er en av fordelene med å bo så nærme hverandre, ting trenger ikke være så planlagt. Det meste lar seg gjøre på sparket. Og veldig ofte er det slikt som blir mest vellykka.

Her i huset er det tydeligvis siesta nå! Det er bare meg som ikke har skjønt det. Dessverre mangler jeg den egenskapen som gjør at jeg bare kan legge meg og sove sånn i tide og utide. Jeg sover sjeldent middag. Og skal jeg være ærlig så har jeg jo ikke sovet så mye om nettene heller de siste ti årene. Men det ser heldigvis ut som det har løst seg nå. Så da gjenstår bare at kroppen snart forstår at den har fått den søvnen den trenger, slik at jeg kan begynne å fungere igjen!

Jeg begynner å bli litt rastløs av å bare gå hjemme. Det er ganske ensomt egentlig. Og jeg føler meg så liten og ubetydelig når jeg ikke har en jobb å gå til. Litt verdiløs liksom. På samme tid er jeg jo så sliten at jeg ikke fungerer til noe som helst. På et halvt år har jeg laget to middager, og støvsugd noen få ganger! Det føles som en seier de gangene jeg har tømt oppvaskmaskinen og bretta tøy på en og samme dag. Og det er sykt lenge mellom hver gang det har skjedd. 

Dagen i dag er iallefall noen hakk bedre enn gårsdagen. Og bare det er jo et lite lyspunkt. :o)

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017

Marit

53, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits