Her er jeg ...

 

I bunnen av trappa. Og det er langt opp, egentlig. Har ikke gått noen turer hele uka, ikke fått gjort noe, likevel går dagene ganske så fort. Mens jeg sitter her med et hode fullt av bomull og tusen spørsmål, men ingen svar.

Jeg jobber kveldsvakt denne uka. Det er en merkelig stemning på jobb. Likevel er det godt å komme hit, så lenge det varer. Men det er fryktelig å gå ut døra etter arbeidsdagens slutt. Da kommer tårene, hele veien hjem og vel så det. Mange har funnet ut at jobben deres ikke er på det nye organisasjonskartet, og det er absolutt ingen god følelse. Tro meg. For jeg er en av dem.

Jeg har søkt sluttpakke. Jeg som skulle klore meg fast her til the bitter end, og aldri i livet gå frivillig. Men jeg tror vi er ved den slutten nå. I den nye organisasjonen er det ikke inntegnet en eneste typograf/grafiker. Men de skrivende skulle skjermes. Og det er ikke meg. Så jeg har skjønt at min tid her er over, og det er bedre å gå enn å få sparken. For her kommer hver krone til å bety en god del fremover. Jeg hadde rett og slet ikke råd til å vente og se om jeg ble pekt på. Akkurat nå vet jeg ikke noe om noenting. Fremtiden er ganske så usikker. Kjipt. Det er ikke sånn en skal ha det etter 18 år i en og samme bedrift. Og iallefall ikke når en er passert 50 år og har en utdannelse som ingen trenger lengre. For hva fins der ute for sånne som meg?

- Men mamma, nå kan du gjøre det du alltid har hatt lyst til. Sa dattera mi. Men problemet er jo at det er det jeg har gjort. Hele mitt voksne liv. Det er på denne hylla jeg har hørt til, og jeg har aldri angra et sekund for at jeg tok den utdannelsen jeg gjorde den ganga i forrige århundre. Kanskje bortsett fra akkurat nå. 

Men hva pokker skulle jeg ellers ha valgt? Jeg har ikke peiling ..

Ei fuktig helg i fjellheimen

Her har vi tilbragt helga. :o) Brokke i Setesdal. Vi fikk låne hytta til en kollega, eller hytta, det var vel egentlig et hus. Flott og stort, og et veldig greit utgangspunkt for Kjerag-turen vi hadde planlagt siden værvarslet så så flott ut tidligere i uka. Det var det da vi ankom fredag ettermiddag, og det var nesten umulig å se for seg det fryktelige været de plutselig meldte fra torsdag morgen. Dermed håpet jeg i det lengste at det var total bom. Men vi var ikke lengre i tvil da vi våkna på lørdagen for å si det sånn.

Opp til Kjerag-bolten kom vi ikke. Det blåste og regnet og var sykt sleipt på veien. Vi klatra opp den første etappen, via kjettingene (for de som har vært der). Men lengre kom vi ikke. Folk som kom ned fra toppen sa at de ikke engang kunne se bolten for bare tåke. Og det blåste noe sinnsykt. Så det var den turen .. bedre lykke neste gang. Og kanskje blir det 10. oktober, om været er bedre da. 

Heller ikke fra Løefjell fikk vi nyte utsikten. Dette er fjelltoppen som lå rett bak hytta vi lånte. Neste 1000 m.o.h. og jeg kan bare innbille meg hvordan det ser ut der om det hadde vært klarvær! Vi brukte halvannen time opp og ned, så det var ikke lange turen. Det pøsregnet hele tiden og stien var for anledningen omgjort til en bekk. Såpass at vannet gikk over mine vanntette sko, og de er ikke tørre enda, selv om de har stått i skotørkeren siden vi kom hjem i går kveld. 

Lavt skydekke i Rysstad. Vi var nede en svipptur kun for å spise rømmegrøt. Det hører liksom med når en er i indre bygder. :o)

Det gav mersmak dette her. Selv om været nesten ikke kunne vært verre ei helg i begynnelsen av september. Jeg har ikke vært på hyttetur på 17 år eller noe sånn. Bortsett fra på min egen hytte og noen familieutflukter med slekta til drømmemannen, og det er noe helt annet. Sist jeg var på hyttetur var sammen med ei tidligere nabo, og det var også på Brokke. Kanskje vi skulle prøvd oss på vandretur i fjellet, fra den ene turistforenngshytta til den andre, en eller annen gang .. en kan jo ikke regne med at en bare blir tilbudt ei gratis hytte sånn i ny og ne i fremtiden. Det der var jo nesten for godt til å være sant. :o))

Tusen takk til søster med samboer som var koselig reisefølge,
sønnen min som var hjemme og passa bikkja,
og sist men ikke minst skjønne Janne som lånte oss hytta. 

Fredagstanker

Ei halvgammel kjærring fra sør
ville helst at alt skulle være som før
Men arbeidsdagenes vanlige glede
overskygges av avisdødens vrede 

Arbeidsledighet og nav
høres ut som et jævla kav
Hverdagen kan fort ramle samme i grus
og hva skjer da med hjem og hus

18 år på samme plass
er ikke verdt papiret i dass
Kursingen har vi fått internt
så ingenting kan brukes eksternt

"Learning by doing" er greit og billig
og jeg har stilt opp mer eller mindre villig
Det har kosta tårer og slit 
med plutselig sitter det - bit for bit

Men så kommer dårlige tider og kutt
og nå ser jeg en mørk snarlig slutt
En tredjedel av kollegaene må gå
hvem vet ingen akkurat nå

Arbeidsdagen er tung og stille
det kan ikke fortsette selv om jeg ville
Jeg er ikke ung, heller ikke så gammel
likevel føler jeg meg som søppel og skrammel

Fremtidsutsiktene er mørke og triste
jeg skulle heller ønske jeg visste
Mange års erfaring hjelper ikke en dritt
for det er nemlig oss de vil bli kvitt

Nettavisen satses det på
papir er avlegs og leses av få
Apper på dingser, mobiler og brett
er det som i dag skal være rett

Torsdagstur på morrakvisten

Jeg har rett og slett tatt helg. Avspaserer i dag og har fri i turnus i morra. Deilig. Egentlig enda mer deilig enn normalt, for det er ikke så skrekkelig gøy å være på jobb for tia. Elendigheta begynner å sige inn, både hos den ene og den andre. Stemninga er litt rar ..

Fridagen starta tidlig. Allerede klokka 8 sto jeg på døra hos eldste dattera. Jeg fulgte med da barnebarnet skulle på skolen, og så gikk jeg og mora en lang tur sammen. Ho skulle på jobb seinere, og jeg tror nok ho misunte meg en smule som bare kunne gå hjem og slappe av.

Vi gikk ei mil. Ikke så fort som jeg har gjort i det siste, men vi prata jo i ett kjør, og da går lissom beina litt treigere. Koselig var det iallefall.

Litt ulendt terreng.
Her fra ei gammel steintrapp vi klatra ned.
Nesten litt skummelt, for jeg har vært så svimmel og rar den siste uka.
Håper det går over snart ..

Veldig idyllisk og litt kjølig tidlig på morrakvisten.
Stille og rolig, og høsten har uten tvil tatt over for sommeren.
Her fra Bånetjønn rett ovenfor Ravnedalen.

Sopp er et høsttegn.
Spør ikke om den er spiselig eller ei, jeg har ikke peiling!
Har ikke tenkt å spise den heller, vi henter vår sopp hos Meny. ;o)
Enkelt, greit og helt trygt! 

Ravnedalen er flott til alle årstider, men kanskje aller finest på høsten.
Har du ikke vært her bør du ta en tur om du er i Kristiansand.
På Cafe Generalen er det rett som det er konserter om sommeren,
dessuten serverer de byens beste burgere.

Sola skinner og det lover foreløpig godt for helga.
Krysser alt jeg har for at været holder seg slik.
Vi har nemlig planen for helga klar.
Og HER skal jeg stå og skue utover lørdag ettermiddag.
Gleder meg!

Skal du noe gøy?
:o) 

Mens jeg venter på Skappel-boka

Tenk deg, jeg har kjøpt garn til en Skappel-genser! Til meg selv. Bestilte det via Hobbyklubben, sammen med månedens bok. Garnet kom for et par uker siden - boka uteblir. Grrrr ... så irriterende å vente på noe som ikke kommer! Jeg har maila og etterlyst den, og får ikke noe svar i det hele tatt. Enda mer irriterende. Så for ikke bare å sitte med hendene i fanget og gruble over livets elendighet hadde jeg plutselig strikka noen prinsessekroner.

Restegarn er kjekt å ha. Starta med et prinsessepannebånd i babyull. Trodde jo det var helt ok og synes egentlig det ble ganske søtt. Plutselig hadde jeg to til. Så kom eldste barnebarnet og ho synes jo disse var kjempefine selvsagt. - Men, mormor, det klør litt .. Jaha! Så var det på'n igjen da, tre til, i bomull denne ganga, som ble festa inni de første tre.


De tok seg ærlig talt bedre ut før de ble doble, men da var de tydeligvis ubrukelige. ;o) Prøvde meg litt frem. Først et tynt dobbelt bomullsgarn i den første rosa krona. Noe som ble litt for voldsomt. Dermed forsøke jeg meg med enkelt i den neste. Det ble ikke helt bra å se på for pinnene jeg brukte var for tykke. Men den minste rosa, som er til turbo .. der kjøpte jeg et nøste rosa bomullsgarn med litt mer tykkelse. Det ble den beste!! Og når jeg i tillegg vrei litt på taggene slik at de ble liggende annet hvert så ble den jo ganske så søt. Eller hva?


Kjekt å ha et eller annet å pusle med for tia. Slipper å bruke hodet, men likevel sitter jeg og teller inni meg mens jeg strikker den ene rillen etter den andre. Vet ikke hvorfor Men da bruker jeg jo ikke hjernen til å tenke på så mye annet, så på en måte er det litt terapi dette her.

Det fins sikkert mønster til prinsessepannebånd en plass. Men akkurat mine ble til etter innfallsmetoden. Det er jo bare å felle og øke til en har passe lengde. :o) Lurer på om jeg ikke må strikke et til som dette siste bildet her til eldstesnuppa. For det var igrunnen bare denne jeg ble fornøyd med! Har mest lyst til å bare kaste de andre, men det blir jo litt for dumt når jeg vet at det fins ei skjønne lita skolejente nede i bakken som helt sikkert synes de er flotte.

Høstoutfit og vektnedgang

Der kom støvlettene på gitt!
Støvlettene som jeg ikke fikk lukket i fjor.
Men nå går det helt greit.
Minus 16 kilo har en viss påvirkning på leggene også ..
Nå er det snaut halvannen kilo til så
ramler jeg ned på et annet titall på vekta!
Det føles ganske ok. 

:o)

Kristiansand - nesten by night

 

Blåtimen. En av de siste dagene i august. Vandring langt sjøkanten i Kristiansand grytidlig på morrakvisten .. Mye å tenke på og veldig lite søvn kan resultere i de fineste bilder. Men jeg trenger strengt tatt ikke å gjenta det så veldig ofte. Begynner å se på meg at det har vært mange våkenetter i det siste, og føler meg hakket verre enn jeg ser ut. Håper det snur snart. For søvn er ganske viktig for den daglige eksistensen har jeg erfart tidligere.

Vi har lagt ut båten for salg. Med tungt hjerte og en vond klump i magen. Fått et bud også nå, men det er litt for lavt. Kan ikke helt se for meg en sommer uten båtturer, men det er mye jeg ikke kan se for meg for tia .. og vi har funnet ut at vi må ta noen grep her for at vi ikke skal gå helt på ræva om det aller verste skjer. Være litt i forkant på en måte.

Båten var der vi kunne hente mest kapital .. og den kapitalen går til å bli kvitt noe gjeld og redusere månedsutgiftene med mange tusenlapper. Kjipt. Men det går jo alltid an å få fatt i en ny båt. En eller annen gang i fremtiden. Om vi skulle få råd til det. Vi er vel litt seint ute for å selge nå, men den koster jo flesk å lagre frem til våren igjen også. Alt for mye egentlig. Så dermed er den prisa veldig lavt, synes jeg. Tør ikke tenke på hva den har kosta disse fem årene vi har hatt den .. velger å fokusere på alle de fine turene heller, og da har det nesten vært verdt det. Nesten. Mange gode minner har jeg iallefall. Og jeg ser ikke frem til å bli landkrabbe akkurat.

Det er september. Og den måneden kom snikende ganske grå og plutselig. I slutten av uka blir det åpnet for å søke sluttpakker, og de som måtte føle for det har tre uker på seg for å bestemme seg. Tre uker for å bestemme seg for om en tør ta skrittet ut i det ukjente. Uten fast jobb og inntekt. Alternativet er kanskje å få sparken. Og da ser det iallefall bekmørkt ut økonomisk.

Hadde bare ikke hodet vært så jækla fullt av bomull. 
Da kunne jeg kanskje klart å tenke litt her ..

Ubrukelig, utdatert halvgammel kjærring

Sånn har jeg følt meg i en uke nå. Eller forsåvidt enda lengre, men det er på et helt annet plan enn det vi snakker om her. Så når en liksom føler seg sånn på flere felt av ganga - da blir det bare jævelig rett og slett. En mørk, laaaang tunnel der du ikke kan se noen utgang. Og om du finner den derre utgangen så vet du fanken ikke om du tør trø ut i lyset heller. For hva venter der?

Det store, ukjente, skumle ..

En tror liksom alltid at livet skal bli lettere med årene. Men sånn er det altså ikke. Egentlig blir det bare verre og verre ... 

Dårlige fremtidsutsikter for yrket mitt er jo forsåvidt ikke noe nytt. Men jeg har alltid håpet at det iallefall ville holde ut min tid. Altså noen år til. Det er jo tross alt fortsatt unge mennesker som tar utdannelse som typografer, eller sorry, grafikere som det nå har hett i en del år. Og hvorfor gjør de egentlig det hvis det er så avleggs?

Hadde jeg vært ung i dag .. tja, hva pokker ville jeg da ha tatt for en vei? For å være ærlig, jeg har ikke peiling!! Og det har jeg ikke nå heller, her jeg sitter og føler meg veldig uønsket og overflødig, og alt for gammel til å bli arbeidsledig. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på om jeg går inn i det nye året uten jobben min. Jeg har ikke lyst til noe annet. Jeg elsker det jeg holder på med. Jeg er flink til det. Har aldri angra et sekund på den veien jeg valgte. Her har jeg følt meg plassert på riktig hylle helt fra første dag. Jeg har bare hatt tre forskjellige arbeidsgivere i hele mitt liv, et trykkeri og to aviser. Og jeg kan ikke noe annet ..

Denne jobben har jeg hatt i 18 år. Og jeg har gledet meg til nesten hver eneste dag. De dagene som ikke har vært så bra har det som regel vært andre ting som har spilt inn, ikke selve jobben eller kollegaene mine. For de er også helt unike! Så denne nedbemanninga fremkaller akkurat samme følelser hos meg som da x-mannen gikk for en del år tilbake. Vi hadde noen flere år sammen enn det jobben og jeg har nå. Det er ubeskrivelig vondt. Og det hjelper ikke meg noe at vi er flere i samme båt. Jeg får det ikke noe bedre inni meg, eller økonomisk, ved at en god del av mine kollegaer også lider samme skjebne.

En av tre på huset må gå. Det er mye det! Og jeg jobber i den mest utsatte avdelingen. Vi er 13 i dag og skal være tre igjen når nedbemanningsprosessen er ferdig. Jeg er jo ikke så dum at jeg ikke forstå at det må gjøres noe pga. sviktende inntekter, ny tid og alt det der. At det må en omlegging til. Hallo, jeg forstår jo at verden går fremover og at de få eldre menneskene som fortsatt elsker papiravisen ikke er nok til å holde liv i den slik den har funka til nå. Jeg forstå at bedriften må kvitte seg med unødig ballast for å ikke synke til bunns. Jeg har full forståelse for det, jeg har har jo drevet et trykkeri en gang i forrige århundre, og jeg skjønner jo såpass at det skal lønne seg. Så jeg er ikke forbanna eller noe sånn, bare veldig lei meg ..



Veldig, veldig lei meg. Jeg har bomull i hodet og bare negative tanker - om det meste. Aller mest meg selv og min eksistens. Jeg har til og med hylt og skreket til mannen min og bedt han pakka sakene sine og forsvinne. Fordi jeg bestemte der og da at han helt sikkert fikk et mye bedre liv uten meg og alle de problemene jeg nå går i møte. Han kunne jo til og med bare finne seg ei mye yngre dame, som hadde langt igjen til overgangsalder og elendighet. Istedenfor å trøste meg ble han jo, forståelig nok, forbanna, så vi hadde vår aller første trette siden vi traff hverandre for snart åtte år siden. Det var en ny opplevelse gitt .. og den varte hele forrige helg! 

Jepp, jeg har hilst på den berømmelige kjelleren. Og ikke bare trappa. Hele uka. Og her er det ikke noe koselig kan jeg bare fortelle deg. Jeg sover ikke noe særlig, orker ikke en dritt, er litt sånn zombie-aktig og kan sitte i evigheter og bare glo rett fremfor meg. På ikke noe. Mens tårene triller. Vel og merke når jeg ikke er på jobb da. For der gjør jeg så godt jeg kan, bare litt mer alvorlig og stille .. og jeg griner helst på do.

De irriterende, teite tårene. Herregud, de vil jo ingen ende ta. Kunne ikke den fuktigheten heller funnet veien til andre plasser på kroppen, så hadde jeg iallefall hatt et problem mindre! Men nei da .. så enkelt er det ikke!

Men jeg er ikke bare lei heller. Jeg er livredd. For fremtiden. For med et flott svennebrev som stammer fra dinosaurusens tid så fins det ikke en eneste jobb for meg utenfor dette huset. Selvsagt er jeg ikke på samme stadiet som da jeg sto der som nybakt mor til en tre måneder gammel baby og fikk dette etterlengta svennebrevet, sånn cirka på midten av 80-tallet. Jeg har jo hengt med helt til nå. Tross alt. Men jeg har ingen papirer på det. All kursing og opplæring har vært internt, gjerne av en annen kollega som kunne litt mer, så jeg har ikke et eneste bevis på at jeg kan noe som helst! Jeg er gått ut på dato. Dermed stiller jeg på lik linje med dem som ikke har noen utdannelse, og de har det jaggu ikke lett i dagens arbeidsmarket. Til og med ikke når de har alderen på sin side. Og hva da?

Økonomien går rett i dass, etterhvert. Men det er ikke bare det som bekymrer meg, jeg vet ikke en gang om det er det jeg er mest redd for.. Tanken på at jeg ikke skal ha noe å fylle dagene mine med er mye verre. Jeg trengs liksom ikke noen plasser. Jeg betyr ikke en dritt. Jeg skal kanskje våkne om morraen og ikke ha en eneste plan for hele dagen. Uka. De neste årene.

Den tanken er nesten helt uutholdelig!

Våkenetter og annen dritt



Her går alt sin veldig skjeve gang.

Egentlig føles det som om alt rakner. Ingen god følelse.
Det har vært ei jævelig uke, for å si det mildt.
Og det tar vel en god stund før det blir noe bedre denne ganga.

Bildet over er fra i dag morges.
Eller, jeg vet ikke om folk flest kaller det for morra'n før halv seks.
For meg er det natta egentlig.
Men jeg har ikke sove noe særlig i det siste.
Da denne natta ble en vaskeekte våkenatt gav jeg bare opp etterhvert,
og fant ut at jeg likegodt kunne få unna dagens trimtur.
Ikke så mye annet å finne på på den tia av døgnet.

Bikkja er sjokkskada enda.
Kanskje ikke så rart,
for da vi hadde gått ei mil og var kommet hjem igjen ringte vekkerklokka!
Den var 7 ..

#nedbemanning #oppsigelser #sluttpakker

En gladnyhet kan jeg også servere:
MR'en til dattera var helt fin denne ganga også.
Dermed kan vi puste ut i seks måneder til.
Og det er jo fantastisk!!

:o))

Litt ubegripelig ..

Hei, hei på en frædda'. Her sitter jeg, med raggsokker og vasstrukne tær. Jeg har hatt en god tur på morrakvisten, men denne ganga var jeg ikke så heldig at jeg rakk hjem før himmelens sluser åpnet seg. Så når en forsåvidt ikke har investert i noen skikkelig, vanntette joggesko så går det som det går .. Og det blei klissblaut kan jeg bare fortelle deg. All over.

Det er ganske rart. Om noen hadde fortalt meg for et halvt år siden, at det aller første jeg kom til å tenke på når jeg åpna øynene på morrakvisten, etter ei kveldsvakt, var hvor jeg skulle legge dagens tur, ja da hadde jeg jo trodd at de var gått fra konseptene. For det høres jo bare teit ut! Iallefall til meg å være. Men nå er jeg her. Og det er jo ganske utrolig! Det er mulig jeg ikke var helt våken da jeg låste meg ut hjemmenfra, etter å ha pussa tennene og hoppa inn i noe som til forveksling kan likne treningstøy .. og at det er hele grunnen. Men drit i det. Jeg kommer meg jo i det minste ut!!

Det regnet litt da jeg gikk .. eeeeh, småjogga, ut av gata. Derfor tjuvlånte jeg en caps av drømmemannen. Ikke helt et drømmehodeplagg, men det var det jeg fant i farten. Å gå fort, eller småløpe, med hette på er jo helt forferdelig. Men caps er helt ok og veldig praktisk med bremmen som tar av for vanndråpene. Bare en klarer å fortrenge hvordan en ser ut da. Men det er ikke så farlig på denne strekninga.  Det sjelden jeg treffer andre folk her. Og det er helt greit. Spesielt når en lissom skal prøvejogge litt innimellom. Les: i nedoverbakkene ..



Zenta begynner å skjønne tegniga nå. Selv om dette er alt for tidlig for den bikkja å starte dagen. Men når jeg itrer meg disse flotte treningstightsene og joggeskoene som ble kjøpt på salg for 5-6 år siden for snaue 400 kroner, da våker ho!! Ho som normalt må skyves ut av verandadøra i håp om at ho gidder å tisse litt før jeg skal på jobb. Merkelig, og jeg trenger ikke engang si at vi skal på tur. Jeg prøver å faktisk å gjøre som om ho ikke er der, for å slippe at ho blir så vill og galen på dette ugudelige tidspunktet. Men det er uten hell .. ho har skjønt det nå. Og jeg går jo aldri tur uten at ho er med. Sånn er det bare.



Endestasjonen var Kvislevann i Songdalen. Eller snuplassen heter det vel. For når vi er kommet hit, er det like langt hjem igjen som de kilometerne vi allerede har tilbakelagt. Omtrent samme tur vi hadde for to dager siden. Men vi tar litt forskjellige små omveier i skogen her og der sånn at det ikke skal bli så ensformig.

Frem og tilbake er nesten like langt. ;o) Appen min slutta av en eller annen grunn å funke da vi var halvveis. Men siden jeg selvsagt sto der og knota litt på mobilen så merka jeg jo det og kunne bare starte den igjen. Og det må jeg bare si, hadde det ikke vært for denne sportsappen, og at jeg legger ut disse greiene på facebook, så tror jeg ikke jeg hadde kommet så langt som jeg har gjort til nå. En kan jo liksom ikke bare kutte ut igjen, når en har publisert dette her for all verden. Det forplikter litt på en måte. Selv om facebookvennene mine sikkert er drittlei hele greia, så fortsetter jeg nok på dette viset. Jeg blir sprekere, de blir lei av meg, men det skal jeg nok overleve.

Dagens outfit. Særdeles sporty som du ser. :o))

Ønsker deg som kikker innom ei god helg. Jeg skal på jobb om en drøy time, så denne helga er av den litt avstumpa typen for min del.

Rammes kvinner av femtiårskrisa?

Long time - no see.  Her går dagene i sin vante tralt. Og som bildene viser kan en helt alminnelig onsdag i august være riktig så flott. Iallefall om en jobber kveld og bruker timene tidlig på dagen i skogen. Fint vær, fin tur, fornøyd hund og trøtt kjærring. Akkurat sånn ble denne dagen.

Turen ble på over ei mil. Første langtur denne uka, men i forrige uke var det tre av dem. På over mila. Og tro det eller ei, på de siste turene har jeg faktisk småjogga litt. Jeg, som aldri har jogga i hele mitt liv! Vet ikke helt om dette er positivt eller negativt jeg ..

Ble du imponert? Føler meg veldig sporty og flink innimellom. Men lurer skrekkelig på når dette oppskrytte overskuddet inntreffer. Det der som kommer med frisk luft, riktig mat og bevegelse vettu. For nå bør jeg ligge temmelig godt an der gitt. Men hjelper det noe? Nope .. ikke så langt jaffal. Men nå satser jeg sterkt på at formen blir fenomenal om et par uker. Antibiotikatablettene jeg har gått på i over tre uker er nemlig tatt, alle som en, og fredag inntok jeg den siste. I fjorten dager etterpå måtte jeg være forsiktig med sola, så da regner jeg med at de henger igjen i kroppen så lenge. Og etter det .. Åh! Kan nesten ikke vente til underet slår til og jeg får betaling for all denne gåinga. For da regner jeg med at det dukker opp ei sinnsykt sprek kjærring her i min kropp. :o)) 

Det er litt skummelt. Er overbevist om at jeg er hardt rammet av femtiårskrisa. I tillegg til overgangsplager og annen dritt .. For hvorfor skulle jeg ellers prøve å hive meg på denne joggebølgen?

Men får forresten kvinner noen sånne kriser? Jeg har alltid trodd at det var mannens "overgangsalder" på en måte. Bare det at den inntreffer i slutten av trettiårene. Når de forlater unger, kjærring, hus og hjem for ei eller annen snerten liten snelle som smiler hele tiden. Helt til gubben har bytta ut det gamle livet til fordel for det nye .. og hverdagen slår til for fullt. For det gjør den vel i de aller fleste tilfeller. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden, for en stund selvsagt, men absolutt ikke for resten av livet. Rart ikke flere forstår det egentlig. Etter å ha sett på andres tabber.

Ja, ja, jeg har visst begge deler jeg. Femtiårskrise og overgangsalder. Som den eneste utvalgte i hele verden! Sikkert fordi jeg har vært i klimateriet såpass lenge at det ikke fins så alt for mange kvinnelige hormoner igjen her. Og det er sikkert like greit, for da har jeg jo absolutt ikke behov for å bytte ut mannen i noe yngre og fyrrigere. Har igrunnen mer enn nok med den jeg har til tider .. og noen ganger skulle jeg nesten ønske han var henimot 80, og ikke bare 49!

Hehe. Ellers har jeg det bra! ;o) Litt bloggtørke her for tia. Har egentlig en del jeg kunne ha skrevet om. Mange bilder jeg kunne ha vist. Jeg lever i beste velgående, men har liksom mista gnisten til å blogge. Har sikkert noe med hormonene å gjøre det også, de er jo roten til all elendighet etter fylte 40!!

Det er veldig koselig at jeg får meldinger om at jeg er savnet her inne. At noen har merka at jeg er blitt litt stille og lurer på om alt står greit til med meg og mine. Det setter jeg stor pris på.

Tusen takk. <3

Leieboere til besvær

Hvis du kikker godt på bildet ser du en snik som er på vei inn i huset. Uten tillatelse! Dette fine fuglehuset fikk jeg i bursdagsgave av svigers for noen år tilbake. Det har alltid hengt her, bortsett fra om vinteren, da tar jeg det ned sammen med all annen pynt som pryder uteplassen på hytta. I år fikk vi plutselig vepseinvasjon her ute. Og her er huset de flytta inn i! Kjempeubehagelig! For det var ikke bare snakk om noen få kryp som fløy rundt over alt. Huset de okkuperte ble fjernet og tetta igjen. Uten at det hjalp noe særlig. Snarere tvert i mot.

Det er vepseår i år. Så det forklarer jo litt. Vi har nemlig aldri hatt det store problemet med veps her ute tidligere. En og annen som har flydd fordi, jada, det er jo helt normalt. Men ikke dette! En må jo være forsiktig før en åpner munnen til og med, om en skal spise eller drikke ute. Frekke, små kryp som kan ødelegge så mye. Iallefall om en har litt panikk .. Jeg er ikke helt der men kan ikke si jeg liker dem heller.

Andre leieboere kan også irritere litt til tider. Hybelboeren for eksempel. Han flytta inn igjen (har bodd her i et par omganger) for tre måneder siden. Var så interessert i leiligheten, ville iallefall ha den for et år for da skulle han kjøpe seg egen leilighet. Vi var jo sjeleglade for det, for det er jo sykt stress å finne ny leieboer. Og nå flytter han .. igjen ..

Jeg har annonsert og fått haugevis av interesserte. Det tyter inn forespørsler hver eneste dag. Nå går han som bor der inn i oppsigelsesmåneden, og da har vi krav på å vise den frem. Men neida, han nekter å slippe oss inn! Så jeg sitter her med en liste på 16 potensielle leietakere som vil se hvordan det ser ut, uten at jeg kan slippe dem inn. Istedenfor har han funnet en ny leieboer til oss. Men jeg har ikke lyst til at han skal bestemme hvem vi skal ha inn i huset vårt. Når jeg har så mange å velge mellom. Dermed kan det se ut som om vi mister en måneds utleie fordi fyren plutselig er blitt så vrang og vanskelig. Og det irriterer noe sykt!! Lurer på om det er god nok grunn til å ikke gi han tilbake depositumet som er på en månedsleie ..? Har googla, men finner ikke ut av det der heller.

Det er mye rart som vil leie. Så mange blir luka ut med det samme. Vi vil helst ikke ha husdyr der inne. Og helst ikke noen som ikke har jobb og fast inntekt heller. De som har mamma eller pappa til å ringe for seg når de er over 25 år er heller ikke aktuelle. Dessuten bør de kunne snakke norsk også. Men du vet jo aldri hvordan personen er, før han eller hun sitter der på andre siden av veggen og viser sitt sanne jeg. Da er det nesten litt for seint, for å få ut noen igjen bare fordi vi ikke liker trynet på vedkommende går jo ikke. Selv med en månedes oppsigelsesfrist begge veier.

Men det ordner seg sikkert .. etterhvert ..

6,5 km på quisten

God søndag der ute. Her starta dagen skrekkelig tidlig. Jeg har sovet dårlig i natt, alt for varm, klam og svett, og hadde sykt vondt i beina. Det toppa seg da jeg attpåtil begynte å hoste, så da gav jeg opp og tilbragte mesteparten av natta i halvveis sittende stilling i sofaen.

Ei natt med hjernen på høygir altså. Grubla både på det ene og det andre, alt utenom store verdensporblemer da. Det overlater jeg til andre som får betaling for sånt.. Her er det mer på dette nivået: Når skal denne jækla varmen forlate kroppen min? Hvorfor er beina så vonde? Hvorfor ble denne helga så dritkjedelig? Hvorfor må jeg bli så skrekkelig sur og lite omgjengelig bare fordi jeg har vært syk en stund? Og hvorfor pokker har vi aldri noen penger til overs? Små personlige problemer altså, som kan virke som filleting for de fleste andre, men som er mer enn nok for meg. Og den der morroklumpen som har sagt at en ikke skal frykte overgangsalderen fordi det ikke er høna, men eggene som går ut på dato .. han skulle jeg gjerne ha kverka!! For når sant skal sies, så ødelegger denne overgangsalderen sinnsykt mye. Og om det ikke blir bedre enn dette fremover så føler jeg nesten at jeg ikke har noe liv .. egg og heteturer er jo bare peanuts i forhold til all den andre elendigheta. Om du ikke skjønner hva jeg snakker om så gjør du kanskje lurt i å nyte livet før overgangen inntreffer. Etterpå er det nemlig for seint..

Toppen av lykke? Jo, det var selvsagt da jeg fikk kjøpt en fin, brukt komfyr til hybelen til en overkommelig pris. Men så kanta faenskapet på hengeren (stroppa løsna, aldri skjedd i historien før, for min mann knebler det vi har med på hengeren så en skulle tro det aldri skulle av igjen). Vel, det ble tur til søpla istedenfor .. Hipp, hurra!! Lykkefølelsen denne helga varte omtrent i en halvtime!

Da er vi like langt der. Uten komfyr på hybelen, og forsåvidt uten leieboer også. Har ei liste så langt som et vondt år med potensielle folk som vil bo her, men det er sykt vanskelig å velge. Men han som har sagt opp har betalt ut denne måneden også, og er ikke helt flytta ut, så vi har noen uker på oss. Men det er jo en idiotisk tid å få ledig hybel på, for alle studentene trenger jo boplass fra august. Typisk!

I håp om å restarte hjernen tok jeg en morratur. Hunden vår er som den verste fjortisen du kan tenke når det gjelder å stå opp tidlig. Ho er fortsatt litt sjokkskada etter matmors ville påfunn. Tenk å gå ut før ni da!! Ikke er det fint vær heller, men vi kom oss heldigvis hjem igjen før alle himmelens sluser åpna seg på likt. Selv om det ikke hadde betydd så mye til eller fra, for blaute var vi jo uansett. 

Et hundeliv er ikke så aller verst faktisk. En god, stor pinne og bading så er det ubeskrivelig hærlig rett og slett. Faktisk frista det meg også litt det der. Ja, badet altså, men droppa det i dag. Hadde kanskje følt meg litt teit om jeg lå der og vaka i bare nettoen om det kom et annet menneske som var tidlig på'an. Hmmm .. kanskje en annen gang .. De kunne jo for eksempel bare ha kikka en annen vei om de tilfeldigvis hadde kommet over meg der i det våte element. Forresten så traff vi ingen i dag. Alle lå sikkert under dyna helt til vi var hjemme igjen. Det er jo tross alt søndag!

Vi har et flott turterreng her. Omtrent rett utenfor stuedøra.

Sommer sa du? Vel, det er iallefall ganske høstlig her i dag .. og akkurat nå er jeg sjeleglad for at jeg ikke sitter på hytta og skal pakke oss hjem i dette drittværet. Men neste helg, da må vi bare, for da skal vi ha Cognac Klubben der ute .. men først er det jobben som kaller. Og jeg er ganske klar for det. En uke sykmeldt er ikke det samme som en uke ferie. Jeg foretrekker absolutt den siste der, og håper det er lenge til jeg skal feile noe igjen. Helst ikke i år jaffal!

Nyt siste rest av helga da. :o)

Første fredag i august

Det er kanskje snart på tide å gjenoppta mitt nye liv igjen? Selv om kiloene ikke har sneket seg på igjen i løpet av alle disse ukene med utskeielser så betyr ikke det at jeg har tenkt å kjøre på med alt det usunne igjen sånn til hverdags. Jeg har vært sykt heldig som ikke har fått noe vekttillegg etter uker med tilbakefall.. Spis hva du har lyst på, og ikke beveg deg mer enn du gidder. Det var planen for sommerferien. Uten dårlig samvittighet. Selv om jeg ikke helt klarte å gjennomføre det med glans. For jeg må vel innrømme at den samvittigheten til tider gjorde at alt det gode ikke var så fantastisk godt likevel. Det finn en litt sånn ekkel bismak på en måte. Men nå er det slutt. Iallefall om ikke så lenge. Før syndene henger seg fast rundt midjen, hodet og resten av kroppen igjen.

Noe som har forandret seg radikalt er frokostvanene. Jeg, et typisk lunsjmenneske, har alltid bare hoppa over dagens første måltid. Helt til jeg starta med NOKA-dietten i vår. Da var frokost et must, om enn i flytende form. Jeg trenger ikke ha så mye nå heller. Men noe. Et eller annet. Og det til og med om jeg står opp før 6 på morrakvisten. Det sklir litt ut når drømmemannen er hjemme sammen med meg, for han er sånn som kan spise to ganger om dagen, bare ganske mye mer enn normalt. Han samler det opp liksom. Og trenger ikke mer. Så der er vi litt i ubalanse.

Vi er begge enige i at vi skal trimme mer. Men på hvilken måte er heller litt vanskelig å finne ut av. Jeg liker å gå, lange, raske turer. Uten kaffipauser og kos. Han synes det er dritkjipt, tar for lang tid og har sjelden lyst. Egentlig. Han vil heller sykle. Det liker ikke jeg. For jeg er så redd for å kante, redd for å bli påkjørt og synes bakkene er et helsike å komme opp. Når han da bare sykler fra meg så gidder jeg ikke en gang forsøke. Så sånn er det med den saken! Men vi likte begge to å gå på spinning. Selv om ingen av oss er tilhengere av å gå inn for å trene når været ute er så flott. Dessuten koster det jo skjorta, så foreløpig har vi ikke helt bestemt oss for om vi er villige til å bruke så mange penger på å sykle stand-by inne i et svett, illeluktende lokale.

Tenk at vi allerede kommet til august. Denne måneden hvor sommeren plutselig går over til høst. Iallefall er det veldig merkbart ute på hytta. Lufta blir liksom klarere og blåere, båtene i sundet blir færre, holmer og skjær blir litt mindre okkuperte, nærbutikken stenger. Blir en boende igjen på hytta er det som å være på en øde øy. De aller fleste flytter hjem. Det blir veldig stille. Lynga begynner å blomstre - og da er det iallefall ingen vei tilbake. Høsten har tatt over og sommeren er definitivt slutt for denne gang.

Ja, ja, orker ikke dvele ved det. Gleder meg heller over at jeg har klart å komme meg ut en tur i dag. For første gang denne uka. Det var både godt og kleint. For formen, den er helt fraværende. Men nå kan det jo bare gå en vei, og det er oppover - igjen! 

God helg til deg som stikker innom. :o)

Lite brukt hytte ..

Noen ganger går det ikke helt som planlagt.  Vel, i år var det ukene på hytta som skar seg. Vi pleier jo å være her i nærmere to måneder. I år ble det snaue tre uker. Mest fordi jeg ble syk. Orka ikke stå opp midt på natta for å sitte på med drømmemannen når han skulle til jobb. Alltid ellers har det gått helt greit. I år gav jeg opp etter første morra. For å holde ut uka på jobb kunne jeg iallefall ikke stå opp klokka fem. Så vi flytta hjem og jeg klarte meg gjennom den første uka etter ferien. Såvidt. Hangla meg gjennom, uten at det var godt for noe som helst.

Denne uka skulle jeg ha jobba kveldsvakt. Jeg elsker kveldsvaktene. Stort sett. Får gjort så mye på dagtid da som jeg ellers ikke får tid til. Og har alltid mer energi før en kveldsvakt enn etter vanlige dagvakter. Så jeg hadde sykt mange planer. På hytta. Inkludert å jobbe litt med brunfargen.

Det ble verken brunfarge eller noe annet på meg. Til nå har jeg sittet inne hele uka. Kan ikke sole med disse tablettene innabords, må vente til to uker etter at kuren er ferdig. Og det er lenge til det! Da er vi vel kommet til høsten, og drømmesommeren er over for lengst. Dessuten har jeg vært så varm og tett at jeg ikke har orka å være ute i denne varmen. Jeg som simpelthen er den soltillbederen og aldri kan få det for varmt! Men jeg sitter også inne fordi jeg er sykmeldt. Det er flaut å gå ut da. Synes jeg. Sikkert noe jeg har blitt innprenta med siden barndommen. Var vi ikke friske nok til å gå på skolen kunne vi heller ikke gå ut. Ikke den dagen, og ikke dagen etter .. så derfor sitter jeg her da. Depper litt. Sover mye. Tenker enda mer.

Tenker på jobben og fremtiden. Om det i det hele tatt er noe der ute for meg. Og blir enda mer deppa. Uff. Hadde ikke godt av denne uka akkurat nå kjenner jeg. Synes temmelig synd på meg selv og er litt sur og gretten. Men jeg har tatt av meg to kilo til på en uke siden jeg får litt vondt i magen av antibiotikaen. Og det er helt greit. Egentlig det beste som har skjedd den siste uka. 

Lurer på om jeg rett og slett må finne på noe i dag. Komme meg ut av huset. Tenke på noe annet. Selv om det er stor fare for at noen ser meg. Noen som vet at jeg ikke er på jobb ..

Skal du gjøre noe gøy i dag?
Hva ville du ha betalt for å leie hytta vår en uke midt i beste sommertid?

Går du ut blant folk når du er sykmeldt? 

Før og etter - så mye betyr 14 kilo!

Må bare innrømme det: Jeg trodde ikke det var SÅ mye forskjell .. Det første bildet er tatt for tre år siden, det andre i dag morges. Er litt pjusk og litt bleik til å være midt på sommeren, den fineste sommeren i manns minne, men sånn er det vel når en ikke er helt pigg og ikke har vært så skrekkelig mye i sola. Egentlig burde jeg ha vært knallbrun nå. Men, men .. jeg ser iallefall annerledes ut. Selv om jeg ikke føler at det har betydd mye har det tydeligvis det likevel. :o)

Sol, sommer og sylta kjærring

Tidenes sommer dette her. Det er det vel ingen som er i tvil om lengre. På hytta var det over 24 grader i vannet i helga, og så varmt har det ikke vært så lenge jeg kan huske tilbake. Vi ligger litt dumt til sånn, så normalt har vi bare rundt 17 grader når det er på det varmeste.

Men hva hjelper vel det når kjærringa er helt slått ut av et eller annet? For en bortkasta sommer. For min del. All den sola, og så sitter jeg inne!! Herregud, er det mulig? Det har heller aldri skjedd i historien før .. og iallefall ikke tre uker på rad!! Den som har vunnet solslikkertoppen i 50 år er vel meg. Men ikke i år altså ..

Vet ikke om det er kombinasjonen det er noe i veien med. Selve blandinga. Penicillingkur, sol, steikende varmt, kjærring i overgangen med lungebetennelse og bihulbetennelse .. noe er iallefall galt! Og jeg som trodde det var på returen egentlig. Så feil kan man ta.

Jeg er så varm og lei. Gikk tur med bikkja i formiddag, sammen med datter og barnebarn. Både ungen og hunden fikk avkjølt seg i et badevann. Jeg vassa litt i håp om å få hjernemassen under kokepunktet igjen. Det hjalp ikke spesielt mye. Har ligget på sofaen siden. Og avlyste jobben.

Det er ille det. Kan egentlig ikke helt forstå hvor jeg fikk den viljestyrken fra. For noe inne i hodet mitt prøvde å si at jeg sikkert hadde holdt ut til midnatt om jeg bare kom meg avgårde. Men jeg ble enig med meg selv at jeg ikke orka en uke til på dette viset. Bare for å holde ut. Hvem takker meg for det liksom?  Av erfaring vet jeg jo at jeg sikkert kan klare å holde på denne sykelige tilstanden i flere måneder om jeg bare overser den lenge nok. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Faktisk mye lettere enn å kaste inn håndkleet. Spesielt når det er lite folk på jobb fra før av ..

Men nok er nok. Selv for meg. Det første jeg har gjort hver eneste morra de siste ukene er å kjøre innpå med paracet og ibux tidlig på morrakvisten, sette meg stille ned og håpe på at det tar den verste hodeverken. Så er det greit å opprettholde dette inntaket av smertestillende hele dagen lang. Et jevnt tilsig, på samme måte som en må spise når en skal slanke seg. Med jevne, kontrollerte inntak. Toppet med en god del nesespray og Cosylan hostesaft. Og da går det an å holde ut. Sånn nesten. Iallefall i to uker.

Jeg føler meg som et vandrende apotek. Om ikke annet så har jeg sikkert spedd på inntekten til noen som lever av slikt betraktelig de siste ukene. I morra skal jeg til legen igjen. For i dag ringte jeg for seint til å få noen time. Jeg venta jo på et under som skulle gjøre meg frisk og pigg igjen, og fikk jo ikke helt bestemt meg for om jeg skulle krele meg avgårde, eller gi opp .. det ble det siste.

Så nå ligger jeg her da. Med varmepumpa i revers. Innstilt på 17 grader. Ikke kalde nei, for det går jo ikke, og jeg kan bare opplyse deg om at 17 grader av den varme typen jaggu er ganske hot det også! Iallefall de siste dagene. At drømmemannen snart må finne frem superundertøyet og raggsokkene er jo ikke mitt problem .. og han kommer nok til å gjøre det helt frivillig også. For han vil jo bare at jeg skal ha det bra. Akkurat det er en god følelse.

Jeg regner med at du har kost deg i sola i dag? Om ikke annet så iallefall etter arbeidsdagen .. og det synes jeg du skal fortsette med. For før du aner det så er det høststormer, snø og elendighet på gang, og det er jo ikke noe å trakte etter. Nyt sommeren litt for meg også da, for i år var det visst ikke meninga at jeg skulle få lov til å få så mye av den.

Gourmetopplevelser med tean i tanga # Arendal



Mat må man ha.
Som du kanskje har fått med deg så lager vi ikke så mye mat akkurat når vi er på båttur. Båltenning er forbudt, engangsgrill er noe kjass og ikke har vi kjøleskap heller. Dermed holder vi oss til knekkebrød, polarbrød, smøreost, juice og sånne helt enkle greier. Pluss det vi spiser ute da. Ute på restauranter. Hehe, det er altså ikke noen billig måte å feriere på dette.

Bensinforbruket gjør også et godt innhogg i feriepengene. Skulle nesten ikke vært lovlig. For hvorfor må en betale minst to kroner mer per liter for bensinen bare fordi den skal i tanken på båten og ikke i bilen? Det er noe jeg ikke helt kan forstå. De som kjører båt med dieselmotor fyller avgiftsfritt drivstoff. Skikkelig urettferdig altså. Men det er jo en helt annen sak ..

Første stopp var Hjemme hos Wenche rett utefor Arendal. For en plass! For noen skjønne mennesker! Og for en mat! Det var bare helt perfekt, rett og slett. Kan ikke sies på noen annen måte, det må bare oppleves! Er du i nærheten så anbefales dette paradiset på det varmeste. Og du må ikke komme sjøveien heller. Det ligger på Hisøya og det er kjørevei helt frem. Egen badestrand har de også her, så har du barn med deg så husk badetøy!

Her kunne du sitte på brygga, i sjøhuset eller i det digre partyteltet. Akkurat det sistnevnte der synes jeg ødela litt av helhetsinntrykket, men det hender vel at det er store selskaper her, og stappfullt, så da er det sikkert greit å ha plass til alle.

Litt forblåst den dagen vi var der. 

.. og ikke så mye folk utendørs. Men båthuset og brygga var fullt da vi kom.

Maritimt dilldall. Her var det mye gøy jeg kunne ha tatt med meg hjem til hytta.

Til pynt og nytte. Alle de gule støvlene som er spredd rundt på hele eiendommen er ment til gjester. Noen ganger er vannet så høyt at det slår inn over brygga og det hender at de har store bryllupsarrangementer her, og da vil de jo ikke at gjestens skal bli våte på beina, sier Wenche selv. Selv tror jeg vel mest på at det er blitt et slags varemerke for plassen. Spesielt var det iallefall.

Vi bestilte brosme. Og så god mat har jeg bare smakt en gang tidligere i mitt liv. Det var på Olde Hansa i Tallinn.

Ostefat. Drømmemannen måtte selvsagt prøve en av dessærane.Han var nemlig litt misunnelig på skipperen i følgebåten vår som bestilte fiskesuppe - og fikk så mye påfyll han bare ville .. 

Vi måtte bare opp og kikke på hovedhuset også. Og her traff vi selveste Wenche, smilende og blid og utrolig gjestfri. Ikke rart de ansatte så ut til å trives så godt her.

Reisefølget vårt. De så nesten litt kongelige ut der de spradet rundt i hagen.

Kjærringa og drømmemannen. Måtte jo frem fra baksiden av kameraet for et bilde jeg også.

Flott opplevelse både for syn og gane. Vi kommer garantert tilbake ved en seinere anledning.



Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne! :o)

Slankekuren som tok ferie

Ja, ja. Må bare innrømme det. Jeg har dritt i slankinga og mitt nye liv i hele sommerferien, og flere uker skal det bli. ;o) Vekta ble igjen hjemme og lagrene av NOKA var temmmelig tomme. Og sånn gikk dagene. Med vanlig mat, chips, is, vin og øl. Deilige, lange, varme sommerdager.

Vi kom hjem på mandag. Og der sto den. Vekta. Litt halvveis gjemt under benken på badet. Men bare halvveis. Den stakk litt ut, akkurat nok til at den var umulig å overse. - Hallo .. der er du, og hvordan går det nå tror du? Det var akkurat som om den snakka til meg. Denne forhatte, glasskledde tingen under der. Eiendelen jeg hadde fortrengt at jeg hadde i en hel evighet. Selv om den har hatt sin plass under samme benk i snart 20 år. Stilig er den og, men altså en vekt, hvor gøy er det å eie? Og enda verre er det å bruke den. Normalt. Blir bare deppa av sånt jo. Men når ikke tøyet passer blir en deppa av det og. Og en trenger strengt tatt ikke noen vekt for å finne ut av midjemålet har est ut betraktelig, magen henger og alt er trangt.

Jeg tok tak i elendigheten i vår. Spiste mindre - beveget meg mer. Mye mer. Sykt mye. Og det gav resultater. Som forventet egentlig. For som den voksne dama jeg er så har jeg jo skjønt det for lenge, lenge siden. At det kun er dette som hjelper. Kutt ned inntaket og forbrenn mer enn du stapper i deg. Alle bør jo vite at det er fremgangsmåten. Innerst inne vet de vel det også, men det er så sykt fristende å ta noen snarveier. For en har jo aldri god tid når en skal slanke seg. Det haster som pokker. Selv om en har brukt årevis på å spise seg opp til det ugjenkjennelige.

Fjorten kilo forsvant. Og mange centimeter, både her og der. Etter ei langhelg i Polen ramla det på tre kilo, men de forsvant kjapt igjen når vi kom hjem. Etter sommerferien turde jeg nesten ikke trø opp på den flotte, flate glassvekta mi. Tenkt om alt var forgjeves. At alle kiloene var på igjen. Jeg har nok følt det sånn innimellom, som en strandet hval på en måte, selv om drømmemannen har nekta hardnakket på at jeg er like stor som jeg var. Langt derifra. Jeg er så fin atte .. sier han.

Jeg ble gledelig overrasket. Snaue 2.4 kilo i pluss, og nå, tre døgn etter er det bare en halvkilo igjen av sommerens utskeielser. Det hjelper å komme hjem til en skikkelig do. Utedasser tilbringer en jo ikke mer tid på enn høyst nødvendig. Og på båttur blir det jo lite utslipp av den typen, for der har vi jo ikke do i det hele tatt. Men nå er alt kommet i gjenge igjen, og jeg kan snart fortsette der jeg slapp.

Har ikke så veldige store planer. Egentlig. Men jeg skal bli minst 10 kilo mindre til neste sommer, så jeg har god tid. Og jeg gleder meg. Fordi tøy som ikke har passet på årevis sitter ganske bra nå. Jeg har gått ned to størrelser i trusene. Men joda, de er fortsatt like høye og bombesikre, men ser ikke lengre ut som en hel fallskjerm .. Kjoler som hang fast rundt ryggen ramler rett ned der de skal henge. Ja, det er jo ikke bare kjolene som henger da, puppene gjør det også. Kan ikke huske sist jeg hadde så små pupper jeg. De var ikke så slappe og myke rett etter at jeg hadde ammet en hel dag en gang. Og det er litt trist. For da synes jeg jo de så ut som vrengte baklommer før de fylte seg opp igjen. Men det var en overgang i det minste. Nå er det ingen påfyll i vente.

Dette er fremtiden altså. Og kanskje blir det enda verre neste sommer. Bikinioverdelen, som var av den litt polstra typen med spiler, rosa og flott, er liksom helt tom på toppen. I fjor sommer var den tilnærmet overfylt. Men på grunn av polstringa står den jo ut likevel. Helt til en trøkker den litt inn da, eller tar den i nærmere ettersyn, men det er det jo ingen som gjør. Legger jeg meg ned uten puppebeholder på blir det enda verre. Da renner de liksom ned på hver sin side av kroppen, under hver sin arm på en måte. Lekkert, med andre ord. Skikkelig sexy. Tror det er like før jeg må sove med sports-bh! Men hvem gidder egentlig å bry seg om puppene til ei halvgammel kjærring, bortsett fra kjærringa sjøl?

Når jeg bare blir litt piggere skal jeg gjenoppta mitt nye liv. Først skal jeg bare få i meg et lass penicillintabletter, i håp om å få bihulene og lungene til å funke som normalt igjen. Og det skal jaggu bli deilig! Tenk noe så teit å gå hen å bli syk akkurat nå da! På den fineste sommeren i manns minne. Det skulle vært forbudt rett og slett. Bare det å sitte inne og se ut på sola er en sann lidelse for et sommermenneske som meg. Jeg vil ut og slikke sol på den ytterstø nøgne ø, med hengepupper og skvalpefett og rynker og hele pakka. For der er det jo ingen andre som ser meg bortsett fra han som har sett alt opptil flere ganger. Og foreløpig har jo ikke det skremt han vekk. Til tross for at rynkene mine har formert seg som kaniner i takt med kiloene som har forsvunnet. Det er altså ikke bare fordeler med å gå ned i vekt når en har rundet 50. Men enn så lenge er lista over positive ting lengre enn den med de negative. ;o)

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne! :o)

Tre netter i båten

Turen startet under kalesja. I skikkelig guffent, grått, trist regnvær. Men avgårde skulle vi, og tur ble det. Jeg synes jo det var litt koselig da, men det var synd søstera mi fikk en slik start på den aller første litt lengre båtturen ho skulle være med på. Og dette var vår aller første tur med følge, så vi var vel litt spente alle sammen på hvordan dette skulle gå. På båttur med hyttenabo'n altså.

Vi fikk rusket oss litt allerede over Kvåsefjorden. Det første strekket uttaskjærs. Rett borti her altså. Kvåsefjorden, den litt skumle plassen for mange som ikke er så vant med sjøen. For meg er dette bare peanuts etter å ha vært på langtur i en daycruiser opptil flere ganger nå.

Enveiskjøring i Hesneskanalen rett etter Grimstad. Litt småskummelt og litt spennende. Men er glad jeg ikke var skipperen her for å si det sånn. Heldigvis kjørte det en båt inn før oss, så da fulgte vi bare på og regnet med å komme gjennom uten problemer med møtende båter. Aller første gang vi var her turde vi ikke kjøre inn, men tok en laaaang tur utenom. På tirsdag blåste det ganske mye, og siden vi hadde med oss noen som ikke er så vant til å dra på langtur så hadde drømmemannen planlagt ruta så mye som mulig innaskjærs.

Yess! De henger fortsatt med ..

Vi nærmer oss Arendal. Vi har kjørt i fire timer og begynner å bli sultne.

Litt forblåste ankommer vi Hjemme hos Wenche. Og det var ikke mangel på vind her heller. Det var ikke mangel på noe her, for å si det sånn. En fantastisk plass, men unormalt hyggelig personale og vanvittig god mat. Anbefales på det sterkeste. Flere bilder fra plassen kommer i et eget innlegg.

Sjarmerende til tusen. Hvem har ikke lyst til å ta en tur hit?

Gode og mette setter vi kursen videre østover. Denne ganga for å finne en plass å overnatte. Og det kunne ikke være på den ytterste nøgne ø, i følge drømmemannen, til det blåste det alt for mye .. Dumt. For det er der jeg trives aller best. Drar jo ikke på båttur for å bo midt inni skauen.

Men skogstur ble det .. og sola forsvant en smule for tidlig for min del.

.. ikke hadde vi sol på morrakvisten heller! Men morrabad ble det, kan jo ikke være på båttur uten å hoppe i havet når en våkner! Spesielt ikke når en ikke har dusj og do og sånn .. 

Heldigvis forsvant gråværet. Og nå begynner det jo å minne om skikkelig sørlandssommer i skjærgården..

Aaaaah! Nå snakker vi!!

Litt skvalp og bølger inn mot Risør. Men det skal nok gå greit når den vakre sommerbyen ligger der fremme og venter på oss.

Ikke store farkostene å bo i egentlig. Men det er det vi har, og det går jo greit. :o)

Skjønne, fantastiske Risør hvor jeg har feriert mye i mitt tidligere liv. Med x'en og ungene. Byen viste seg fra sitt absolutt beste side denne dagen, selv om det var litt mye vind utpå sjøen.

Vi fant plassen fra sist vi overnattet her. Det var til og med ledig. Men det blåste for mye til at det var behagelig å sitte på skjærene, så da vi skulle spise middag la vi til på Stangholmen Fyr og fant ut at vi likegodt kunne være der om natta. Det var helt ok, og kosta ikke noe for en natt. Do, dusj og mulighet for å få vaska tøy har de også her.

Jeg er syk. Og paracet eller noe sånt hadde ingen tatt med. Ble ikke så skrekkelig hyggelig utpå kvelden. Satt og frøys under et teppe og hadde kjempevondt i halsen. Så det ble forsåvidt en tidlig kveld på oss. Orka ikke engang å gå utover på holmen for å ta bilder da det flotte kveldslyset kom, rett i det sola gikk ned. Enda jeg hadde planlagt det i lange tider. Her var det bare rett ned i kabinen og under både tepper og dyne. Uten at det hjalp noe særlig.

Fin plass å overnatte. Tre seilbåter og våre to daycruisere som lå over til dagen etter.

Morra'n etter var første stopp Risør, igjen. For å få fatt i smertestillende og nesespray til kjærringa. Jeg var så elendig at jeg bare ble liggende inne i cabinen. Ikke noe morrabad, ikke noe tannpuss. Gud, det er mange år siden jeg har følt meg så syk!! Til og med da vi kjørte lå jeg bare der inne. Skikkelig ubehagelig var det, det var nummeret før jeg ble sjøsyk også, av all den hoppinga på bølgene, men jeg orka ikke bevege meg. Det knirka og slo og bråkte noe helt vanvittig. Var inne på tanken at om vi kjørte på skjær eller noe, så kom jeg til å dø inni der. Men ikke engang det fikk meg til å krype ut .. så tror jeg at jeg sovna ..

Da jeg endelig kom meg ut av cabinen var det meste litt bedre. Både formen og kjøreforholdene.

Vi spiser lunsj i Arendal. Og på kvelden koser vi oss på ei øy rett utenfor Lillesand med ost og vin. Kunne selvsagt kjørt helt hjem, men ville liksom ikke helt avslutte før det var nødvendig. Men da vet vi iallefall det til en annen gang; Det er helt overkommelig å kjøre Kristiansand - Risør på en dag. Sånn i tilfelle vi skal enda lengre en annen gang. Da er det jo litt greit å frese forbi de plassene hvor vi begynner å bli veldig godt kjent og heller bruke tiden på noe vi ikke har sett tidligere.

Våkner til denne utsikten etter siste natta. Det er helt vindstille og ligger an til å bli den smeigedagen. Den fineste av alle dagene i hele ferien. Og siden har det bare blitt bedre og bedre. Bare så synd at vi ikke hadde mer ferie .. men veldig greit for de som gikk ut i siste pulje.

Det obligatoriske morrabadet. Uten det hadde jeg aldri klart meg i denne båten mer enn ei natt. Det er jo klamt og trangt og ikke spesielt deilig. Egentlig. Men en innstiller seg jo på at slik er det bare, og gjør det beste ut av tingene. Som for eksempel å hoppe i sjøen med en gang vi står opp .. Det er ikke alltid like behagelig, noen ganger er det rett og slett iskaldt, men etterpå blir alt så mye bedre.

For en dag!! Blikkstille, ikke ei sky på himmelen .. kan det bli bedre? Egentlig ikke. Bortsett fra formen min da, for den er heller litt klein.

Så rolig var det på sjøen at vi tok turen hjem uttaskjærs. Det er heller sjelden kost.

Nå har vi allerede jobba en uke. Mens tidenes sommer har inntatt sørlandet. Varmerekord. Både på land og i sjøen. Tenk om vi alltid kunne hatt det slik på denne årstiden! 

Katten som ingen ville ha



Vil du hilse på Milo? Her er han. :o) Synes det ble så kult dette bildet som jeg tok i går at jeg bare måtte vise det til dere. Milo er en herremann med noen år på nakken. Noen vonde år, og iallefall de to siste har han bodd ute. Så da eldste dattera mi skulle ha en katt så gjør ho ikke bare som alle andre og plukker seg ut et nydelig lite nøste blant alle de som er tilgjengelige over alt. Neida, dette måtte kombineres med et eller annet ho kunne redde. I skikkelig Janne-ånd. :o) Og her kommer Milo inn. Men hvem hadde ikke falt for disse knallblå øynene da?

I utgangspunktet var han gratis. Men siden ho var så redd for at han skulle ha det vondt og feile et eller annet så tok ho han med til dyrlegen. Og det er jo som de aller fleste sikkert vet langt fra gratis. 5000 kjappe! Milo måtte trekke ei tann og få medisiner, han har brukket halen og kjeven og har tydeligvis fått mye juling i livet. På hvilken måte er uvisst.

Han ble vaska og stelt og står nå frem som en skikkelig fin rasekatt. Ragdoll. Kosete og veldig rolig til å være uteligger. Men når alle andre sover så tar han sine nattlige turer, om han klarer å komme ut av et åpent vindu. Og det er da han gjerne havner der han har oppholdt seg i det siste. Men de vil jo ikke han .. selv om han har fått låne en busk i hagen deres ganske så lenge.

En eller annen gang må han ha hatt et hjem. Han er iallefall sterilisert. Men ho som visstnok har eid han ville ikke ha han tilbake. Ho hadde allerede nok katter ..

Nå har han iallefall fått et godt hjem. Om han bare vet å sette pris på det. Og jeg håper, for min datters og barnebarns skyld, at han kommer til å slå seg til ro hos dem. Litt slitsomt å måtte lete etter katten sånn i tide og utide.

Navnet er ingen tilfeldighet. Det er fra det litauiske myliu som uttales milo. As myliu tave betyr jeg elsker deg. Så Milo betyr kjærlighet eller elske. 

Det er tirsdag og sola skinner. Hadde det ikke vært for at jeg just har kommet tilbake fra ferien, så hadde jeg nok ikke vært på jobb i dag .. Sommerforkjølelsen sitter som heia her. Øynene renner, nesa er både tett og renner på en gang, øresusen står på for full guffe. Hoster ikke så mye, men har vondt i hodet og nakken. En uke har det vart, og noe bedre har det visst ikke tenkt å bli med det første. Dette er slitsomt! Spesielt når det er så varmt over alt .. For all del, jeg klager ikke over varmen! Jeg klager over formen på kjærringa, for sol og varme får en jo aldri nok av.

Ønsker deg som kikker innom en fin dag! :o)

Morgenstund har gull i munn

Rett før fem i dag morges så det slik ut da vi kjørte over sundet i båten. Flott, ikke sant? Selv om sola ikke var stått opp og hanen ikke hadde galt, så var det altså morraen for oss. Eller iallefall for drømmemannen. Han begynner på jobb så dødstidlig, og jeg måtte jo sitte på med han. Vi har bare en parkeringsplass her ute, så dermed må vi kjøre sammen. Praktisk og greit, og sikkert koselig også, om jeg ikke hadde vært så i koma! Men han slapp iallefall ei skravltete kjærring ved sin side. For ho sa ikke stort ..

Hadde egentlig tenkt å legge meg da han satte meg av hjemme. Men da hadde jeg et øyeblikk som jeg våkna litt. Det varte ikke så lenge, så nå er jeg drittrøtt igjen. Dette kommer til å bli en laaaaang dag!

Det blir en flott, varm lang dag. 19 grader var det, alt før sola hadde begynt å varme opp. Det er hele 10 grader mer enn det var da vi begynte på jobb etter ferien for to år siden. Da lå nemlig temperaturen på mellom 9 og 11 grader på denne tia av døgnet. Det var kaldt det! Så dette er deilig for de som har ferie, litt kjipt for oss andre ..

Ønsker deg en fin dag. :o))

Så var det slutt ..

Ikke sommerværet altså. For det blir visst bare bedre og bedre fremover .. men ferien! Skrekk og gru. Tre uker er allerede over, og i morra er det jobb igjen. Kan ikke akkurat si at det frister så veldig. Hadde ikke blitt lei meg om jeg kunne tatt tre uker til fra nå. Men det er jo umulig. Dessverre. 

Det går så fort. Lurer på hvorfor ferieuker alltid forsvinner så mye kjappere enn normale uker. Svupp, så er det over. Bare sånn. Helt plutselig. Nesten før det har begynt.



Vi har hatt det fint.
Selv om den første uka var litt for mye jobbing og ikke så mye som likna ferie. Men sånn er det jo. Det er derfor jeg aldri i livet hadde kjøpt meg ei hytte. Men når en først sitter her ute i skjærgården og har arva, så må en vel bare gjøre det beste ut av det. Vi har noen tinglyste klausuler på denne plassen som nok ikke er så lukurative for oss som eier det. Det er kanskje grunnen til at vi aldri har fått taksert eiendommen. Det skal gå i arv til våre barn. Min søsters og mine. Og det skal ikke tilfalle noen andre, uansett hva de legger ned i arbeid og eventuelt penger her. Så de stakkars mannfolka som velger å bli sammen med oss får bare jobb med dette her, mot å være her så lenge de oppfører seg greit mot eierne. Vår far, som faktisk heller aldri eide dette, var veldig nøye på hvordan han formulerte papirene når vi skulle ta over. Her er det damene som har regjert i generasjon etter generasjon .. men etter oss så kommer det noen sønner inn i bildet, så da er det slutt på de "mektige" kvinnene på denne haugen. ;o) De må iallefall dele med sin bror og fettere. Det blir litt flere eiere også da, men heldigvis er ikke det mitt problem. Jeg håper bare de klarer å bli enige seg imellom og ikke lage noe spetakkel ut av arven når den tid kommer. Selv om det sikkert ikke er den letteste oppgaven i verden.

Vi kom oss avgårde på båttur. Med hyttenabo'n i kjølevannet. Og det var kjempekoselig. Målet var Risør, og det klarte vii. Eneste ulempen var at jeg ble syk. Vondt i halsen og hodet. Skrekkelig forkjøla og helt utslått. Såpass ille at jeg lå inne i kahytten da vi dro fra Risør. Klarte ikke sette meg opp en gang. Er ikke helt pigg enda og det har vært noen harde dager, ei halv ferieuke rett i dass omtrent, men heldigvis er jeg på bedringens vei nå da. Takk og lov for at de solgte Ibux og Paracet i Risør også, for sånt har jo aldri jeg med meg .. 

Vi hadde et par fantastiske gourmetopplevelser langs kysten. Før sommerforkjølelsen slo meg ut. Mer om det kommer nok etterhvert. Blogglysten har fortsatt ferie. Måtte bare innom en liten tur for å ikke bli helt glemt .. ;o)

I går var vi på konsert i Fjæreheia ved Grimstad. PULS fra Vennesla leverte, som vanlig, vanvittig bra. De er rett og slett nesten bedre enn originalen Pink Floyd! Fantastisk lysshow og en knallfin kveld. Som forøvrig starta kl. 14 på hytteterrassen sammen med gode venner, reker og champis. Utslitte, men fornøyde med lørdagen var vi tilbake til utgangspunktet vel 12 timer etter at vi starta. Verken forkjølelsen eller øresusen hadde vel så godt av den kvelden, men psykisk tror jeg ikke det gjorde så vondt .. har arkivert kvelden under  * GODE MINNER * som er greie å dra frem en iskald vinterdag når snøstormen uler rundt hushjørnene.

Håper dere har det bra alle sammen. Og til deg som fortsatt har en uke eller tre igjen av ferien: Nyt hver dag som om det skulle være den siste. For plutselig er den der, den aller siste feriedagen, uten at du helt fatter hvor alle de andre tok veien.

Klar for båttur .. snart ..

.. og jeg håper jo vi får et par, tre dager som dette. Bildet er tatt i forrige uke, da drømmemannen og jeg hadde en liten svipptur til Lillesand. Slike dager kan vi li'! Men akkurat nå ser det heller litt grått ut. Ikke fullt så ille som den dagen vi tenkte å kjøre innover Kvåsefjorden rett borti her, for da så vi ikke en dritt nemlig:

.. og det er jo litt kjipt å ha denne sikten. Eller mangel på sikt. La det være sagt, vi snudde denne dagen. Så bare noen meter fremfor baugen, og de få båtene som kom mot oss dukka opp som svarte katter i natta. Plutselig var de der! Veldig nærme. Synes jeg, og det liker jeg jo ikke, for da har jeg jo mista den berømte kontrollen vettu .. og selv om det er drømmemannen som stort sett styrer båten så vil jeg jo gjerne føle at jeg takler dette.

Vi har tenkt oss til Risør. Så får vi se hvor langt vi kommer. Drar sammen med hyttenabo'n som har nesten samme båt. Dermed har ingen av oss noe særlig komfort å skryte av. Og uten kjøkkenfasiliteter blir det lite matlaging. Noen grillpølser på bøttegrillen, reker kanskje .. og knekkebrød og smøreost som frokost. Derfor må vi ut og spise middag. Eller lunsj. Iallefall et måltid om dagen. Akkurat det er kanskje bare en fordel?

Første stopp er Arendal, i ettermiddag en gang. Tror vi. Det meste går litt på gefylen her, tar det som det kommer, men har noen ønsker. Hjemme hos Wenche ser ut som en grei plass å ta et litt bedre måltid enn disse medbragte knekkebrødene. Så da går vi for det. Om vi finner frem. :o) Stangholmen fyr utenfor Risør er også en grei plass å spise. Der var vi jo i fjor, og fant den flotte overnattingsplassen på øya ved siden av fyret. Idyllisk som fy. Men da var det også tidenes smeigedag her i sør. Ja takk, vi tar mer enn gjerne en reprise av den, på samme plass. ;o)

Vi har starta på siste ferieuka nå. Litt vedmodig. Men jeg prøver å fortelle meg selv at sommeren ikke er over selv om ferien går mot slutten. Vi har jo tenkt å være øyboere en stund til. Iallefall til begynnelsen av august. Selv om det meste blir litt mer tungvind når en skal på jobb til forskjellige tider .. men det ordner seg nok. Om en bare legger godviljen til.

Et spørsmål sånn i avslutninga: Når du ser disse røde ordene/linjene i innleggene mine, vet du da at det er en link til plassen jeg skriver om? Eller tror du bare at jeg har lagt på en farge sånn for morro skyld? Kjekt å vite, for om du ikke har forsøkt å klikke på dette her, så har du kanskje gått glipp av mange flotte plasser, dypere beskrivelser, gode fakta .. iallefall noe som er lurt å få med seg. Synes jeg.

Ønsker deg en flott dag! :o) Jeg må pakke ned et par truser, badetøy, en genser og et skift. For stort mer enn det har vi ikke plass til i denne lille 21 fots farkosten vår .. og ja, jeg er nydusja, så da trenger jeg sikkert ikke vaske meg på en dag eller to heller! ;o) Og lørdag må vi være tilbake her, for da skal vi på konsert i Fjæreheia, med påfølgende vorspiel på terrassen hos oss. 

Mest til Grete - Sirdalsrypa

Denne ganga skal jeg sørge for at du ser hvor hytta er når dere kjører forbi. :o) Kan dessverre ikke be dere inn på kaffi, og heller ikke vinke, for vi er nok på vei østover når dere er her. På båttur i vår lille 21 fots daycruiser, sammen med hyttenabo'n i nesten samme type båt. Vi har en plan om å komme til Risør, men får se hvor lenge søstera mi holder ut å bo i en båt uten do og kjøkken og det meste av slike fasiliteter vi tar som en selvfølge nå for tia. Jeg har jo lekt båtfant tidligere, så jeg klarer meg sikkert.

Men her altså, er mitt sommerparadis. Når du er på/ved Tømmerstø brygge, kikker rett over sundet og litt mot venstre, så ser du det. Lav, lang, hvit hytte med sort tak oppå toppen der. Deler av rekkverket på terrassen er laget av ei trosse og det henger to blå måker på leveggen oppå toppen der. Så der kunne du ha sett meg, om det ikke var for at jeg sitter i båten når dere drar forbi. Når du kommer fra Stokken/Randøya og nærmer deg Herøya så kan du se en badestamp høyt her oppe, litt malplassert ved siden av kortenden på hytta. Da er du på rett plass. .;o))

God tur hjemover! :o) Kanskje vi kan få hilst på hverandre neste gang dere er på disse trakter ..

Padling i solnedgang

Flott avslutning på en fantastisk sommerdag. Over 30 grader her hos oss, og det er ikke akkurat hverdagskost. Ikke en gang midt på sommeren. Tar gjerne resten av ferien på dette viset! Sønnen kom ut på ettermiddagen, og dermed ble det en laaaang padletur på slutten av dagen. Over to timer, og jeg kjente godt at det var et par uker siden sist. Tungt, men likevel utrolig deilig. :o)

Blir ikke så mye blogging på meg for tia. Men jeg er tydeligvis ikke den eneste som prioriterer andre ting på denne tia av året. Og godt er det, det viser jo bare at vi har et liv utenfor bloggverdenen også.

Ønsker deg en fortsatt god sommer. :o)

Glass til sommerdrikken

Se på disse flotte glassene!
Vi fikk bursdagsgave litt på forhånd, drømmemannen og jeg. Fra svigers.
Og jeg må bare skryte litt av denne svigermora mi altså, ho har en fantastisk god smak.
Helt perfekt, akkurat som min! ;o))
Dama er 71 år, er kul i tøyet, har flotte smykker og kjøper fantastiske gaver!
Ting jeg likegodt kunne ha plukka ut selv. 
Men best av alt er at ho bare er så skjønn, tenker på alle,
inkluderer alle, også alle mine som jeg har dratt inn i familien.
Ja, akkurat det gjelder jo ikke bare svigermor da,
men absolutt alle i denne fantastiske gjengen.

Har du hørt det før sier du?
Jepp, det er store muligheter for det.
Men en god ting kan jo ikke sies for ofte heter det jo. 

Men det var jo igrunnen ikke en hyllest til svigermor jeg skulle poste nå.
Bare et lite skrytebilde av de nye, fine glassene våre.
De er kjøpt på Bornholm, hvor svigerforeldrene mine var på ferie.
Den lille danske øya med alle sine glassblåserier,
kunstnere, røkerier og andre godsaker.
Jepp, jeg har vært der, for omtrent 25 år siden.
Men da betydde ikke håndlagde ting spesielt mye for meg.

 

Slik er de presentert hos BalticSeaGlass.
Og om du føler behov for å fornye noe i skapet har de nettbutikk,
det er bare å gå inn på linken over.

De beste av de beste ❤

Fins det noe bedre enn å være sammen med alle de en er glad i?
Her er jeg og alle mine da de var ute og feiret bursdagen min i begynnelsen av måneden. 

Jeg er så glad for at jeg har dere.

Andre ferieuke er i gang ..

... og sånn går no dagan! :((

Sopot - Polens mest berømte badeby?

Da vi var i Gdansk i mai måtte vi bare ta en dagstur til Sopot. Badebyen som på 1920-tallet var et av de mest glamorøse feriestedene for det europeiske borgerskapet. Byen er kjent for den lange stranda, de overdådige hotellene, en årlig sangfestival og Polens høyeste eiendomspriser (utenfor Warzsawa). Byens største attraksjon er Europas lengste (500 meter) og eldste trebrygge. Hit skulle selvsagt vi tidlig på morrakvisten. Men da vi kom var det så tåkete at vi ikke kunne ser mer enn noen få meter fremfor oss ..

Kanskje like greit å utsette besøket på moloen litt? Noe av vitsen var jo å se denne attraksjonen ..



Det enorme Grand Hotel ruver på stranda.
Med sine 127 rom, tårn, utspring og prinsessebalkonger føler du at du er satt hundre år tilbake i tid.

"Tilbake til fortiden"-følelsen får du også i sidegatene. Men da på en litt annen måte ..

Mens vi venter på at tåka skal lette ved havet tar vi oss en tur rundt i byen. I vrimmelen av andre turister. For her var det folksomt! Vi fikk litt sånn 17. mai-følelse, enda det var nettopp den vi rømte fra hjemme.

Nytt møter gammelt. Jeg har litt sansen for slike fotomotiv .. spennende kontraster.

Fantasifull arkitektur. "Crooked House" rommer en rekke butikker, barer og restauranter. Det irriterte meg jo litt at de planter to store trær foran et så spennende byggverk. Får jo ikke helt det rette inntrykket av huset da. Underholdningsnettstedet Village of Joy har rangert bygningen på førsteplass over de merkeligste bygningene i verden.

Et par timer og en lunsj seinere så alt mye klarere ut. Vi betalte en tier hver og fikk lov å gå ut på moloen .. sammen med en bønsj andre turister. Alltid like gøy å gå i kø!!

På stranda var det god plass. Selv om dagen ble utrolig varm etterhvert, så var det nok ikke helt badetemperaturer i sjøen. Må sikkert være en flott plass om sommeren dette. 

Jeg falt veldig for disse benkene. Tok bilder av dem fra alle bauger og kanter og prøvde å overbevise drømmemannen at de er superenkle å lage. En slik hadde nemlig passa perfekt på brygga vår!! Kanskje et miniprosjekt til neste sommer? Når alt det andre er ferdig ..

Fra moloen kunne du få en tur på havrafting ..

.. eller en times tid på sjørøvertokt.

.. bare nyte omgivelsene

... se på de flotte båtene



.. ta en matbit eller noe god drikke på restauranten som lå ytterst på piren

... eller rett og slett  bare nyte sola på den benken som hadde vært så fin å ta med seg hjem.

Sopot ligger i ei bukt med Gdansk på den ene siden og Gdynia på den andre. En halvtimes tid tok det fra Gdansk med taxi, turen kosta ca. 130 kroner. Men det kom tydeligvis litt an på sjåførens dagsform .. traff en jeg jobber sammen med og han hadde betalt nesten dobbelt så mye som oss. Uansett er det peanuts i forhold til hjemme..

Tilbaketuren tok vi med lokaltoget. Mest for gøy .. kan jo være det var noe å se på den strekningen som vi ikke hadde fått med oss på taxituren. Men det var dårlig tilrettelagt for turister, ikke forsto vi hva det sto på skiltene og ikke forsto vi det de sa over høyttaleren, ingen av de vi prøvde å snakke med kunne engelsk. 

Vi er gått av toget. Ikke en gang da fant vi noen kart eller turistinfo. Her forsøker drømmemannen å finne ut hvor vi er .. via mobilens gps. :o)) Bare det kan jo være ganske spennende. Og rett som det er har vi ramla over de flotte plassene når vi har tusla litt rundt på måfå i ukjente trakter. 

Skiltinga egna seg best som fotomotiv .. og hjalp ikke så mye for å finne tilbake til hotellet. Men det gikk greit denne ganga også. Etter en stund på avveier.

Midtlivskrise finner du også på facebook .. klikk "liker" HER så går du ikke glipp av et eneste innlegg. ;o))

Les mer i arkivet » September 2014 » August 2014 » Juli 2014

Marit

51, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang. Til sammen har vi fem voksne barn, to barnebarn hver og en schæferhund som mannen ble tvunget til å adoptere da han valgte å flytte inn til oss.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her. Men nå går det meste mye bedre.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits