En trist start på helga

I formiddag var jeg på jobb. Leverte siste sykmelding som varer til uti mars, siste måneden jeg er en normal ansatt arbeidstaker. En sykmeldt sådan, men jeg har iallefall hatt en arbeidsgiver i den andre enden. Ikke nav som nå skal overta elendigheten. Og jeg har så absolutt ikke lyst til å ha noe med nav å gjøre heller, men denne ganga har jeg ikke noe valg. Ser ikke veldig lyst på fremtiden i dag. Håper det letter litt etterhvert...

Det er et et år siden jeg fikk dette vikariatet. Der jeg virkelig skulle gjøre meg helt uunnværlig slik at de aldri ville bli kvitt meg igjen. Hadde jeg ikke blitt syk så hadde jeg nok klart det! Ja, det er jeg faktisk helt overbevist om. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bytta lege også, så det kunne blitt litt fortgang i elendigheta. For jeg synes dette tar tid. Tid som jeg egentlig ikke hadde.

Nøkkel og kort ble levert inn i dag. Jeg trenger jo ikke det mer .. dessverre.

Fyttikatta! Dette var ille. Snakka bare med sjefen min, ville ikke si ha det til de andre. Jeg ble til og med invitert på en liten koselig, sosial samling på fritiden. Men det vil jeg heller ikke. Det blir for vondt, dessuten synes jeg det er så flaut. Det er kanskje det aller verste.

Fryktelig pinlig altså. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare bite tennene sammen og bli frisk igjen? Denne ganga også. Det har jo alltid gått tidligere. I mange år egentlig. Det som har holdt meg oppe såpass lenge er at det har vært ferie- og fridager innimellom, som jeg stort sett brukte til sykdom. Men da gikk det iallefall ikke ut over arbeidsgiveren, for jeg har aldri bedt om å få tilbake ferien av den grunn. Arbeidsmoralen er nok den samme som tidligere, men resten ... uff.

Det føles som en skikkelig nedtur dette. Jeg klarte det ikke. Herregud. Åsså i en jobb som føltes som en gave fra oven, som jeg virkelig kunne ha fortsatt i til jeg, med god samvittighet, kunne gå av med pensjon. Men det nytter jo ikke å være flink og pliktoppfyllende som vikar, når vikaren stort sett er sykmeldt. I månedsvis. Faen altså!!

Jeg har egentlig bare lyst til å legge meg ned og grine. Hyle høyt. Kaste et eller annet i veggen. Knuse tv'n. Hvorfor måtte dette skje akkurat nå? Med meg. Hva har jeg gjort for å fortjene all denne elendigheta?

Nå er det for seint. Iallefall for denne jobben. Hadde jeg bare ikke blitt syk .. Ho jeg var vikar for kommer tilbake i 60% til høsten. Så da hadde det vært en 40% ledig der. Helt perfekt for denne avdanka typografkjærringa som tydeligvis ikke makter en normal 100% jobb lengre. Tenk om... tenk om jeg bare hadde holdt ut til da, sånn i 50% i det minste. Så kunne jeg kanskje ha fortsatt i redusert stilling, på en plass de visste hva jeg var god for. At jeg var til å stole på. At jeg leverte og faktisk var så effektiv og lettlært som jeg klarte å skryte på meg på jobbintervjuet.

Nå føles det som tidenes løgn! At jeg lurte de til å ansette meg. Grøsser ved tanken. Grubler på hvordan jeg skal klare å skaffe meg en ny jobb når den tiden kommer. Akkurat nå har jeg ikke så mye som to positive ord å si om meg selv. Denne drittkjærringa som plutselig ikke var den perfekte arbeidstakeren likevel, snarere et mareritt.

Og jeg forstår jo det. For jeg har ikke lyst til å være sammen med meg selv heller akkurat nå. :o(

Symi, ei gresk lita øy i Egeerhavet

Hotellet vårt ligger til høyre for cruisebåten og klokketårnet i havna. Det med rødt tak og blått rundt vinduene. Mer sentralt kunne det vel neppe bli. Vi bodde i andre etasje, med flott utsikt både morra og kveld. Skulle vel trodd at det var litt bråk her med kjørbar vei (hadde nok blitt kalt vei her hjemme) rett utenfor. Men Symi var et særdeles rolig og avslappende reisemål. Fint for oss, eeeeeeh, middelaldrende som stort sett er ferdig med festing og hæla i taket til langt på natt.

På bryggekanten ble det servert både frokost, lunsj og middag. Om du heller ville innta måltidene på terrassen eller inne var det også mulig. Jeg føler vi var heldige med valg av hotell, men sånn i ettertid kunne jeg godt ha tenkt meg å bare leid et rom oppe i gamlebyen. For der var det utrolig sjarmerende og vakkert.

Rundt pynten langt der ute lå stranda vi gikk til. Bildet under viser vel egentlig det de kalte bystranda, men her hadde innbyggerne virkelig vist hvem som bestemte. Det som sikkert har vært ei fin lita sandstrand ble benyttet som båtopplagsplass, til store og små vrak. Eller kanskje det var prosjekter som skulle forvandles til noe brukbart en gang i fremtiden. Jeg håper de som eide dem hadde nok av tid og minst like mye pågangsmot ...

Strenda "vår" var av typen rullestein. Så vi kjøpte oss faktisk badesko, tro det eller ei. Mindre sexy fottøy skal du lete lenge etter, men de gjorde jobben. Uten dem var steinene både vonde og varme å tråkke på.

De dagene vi var tidlig ute fikk vi hedersplassen ytterst på brygga. Og det var jammen ikke den dummeste plassen å tilbringe noen timer dette. Vi elsker jo å finne nye plasser å spise, og pleier ikke gå på samme sted flere ganger. Men her på tavernaen på stranda spiste vi lunsj hele tre ganger. Koselig betjening, god og rimelig mat. Men det hadde også litt med at det var veldig godt og varmt på dagtid, så de store oppdagelsesferdene var det greit å vente med til utpå ettermiddagen.

Havneområdet i Yialos blir regnet som en av de aller fineste havnene i hele Hellas. Her kommer dagsturturister fra Rhodos og andre omkringliggende plasser, pluss gedigne cruiseskip. Det er en ganske kaotisk plass når alle turistene tyter ut av båten samtidig, men heldigvis ble de ikke så lenge av gangen. Det går også mange badebåter herfra til mer bortgjemte viker og strender. Vi tok oss en dagstur med en av dem. Litt sightseeing, badestopp og grilling sto på menyen da.









Sjarmerende, rare og fargerikt hus. Kan det bli bedre for ei som elsker å ta bilder? For ikke å snakke om trappegaten som førte oss opp til gamlebyen Chorio.

Vet ikke om jeg tør innrømme det. Men her kunne jeg nok vært på ferie en gang til, selv om Hellas nok har flere små, koselige øyer som er verdt et besøk. Ei uke på Symi var nok. Det var jo ikke verdens navle akkurat, og det er jo måte på hvor mange ganger en kan ta bilde av de samme husene. og gå de samme trappene, uten at det blir kjedelig. 





Litt uvirkelig når de største båtene la til her. Skulle nesten ikke tro det var plass der de kom glidende inn til havna. Plutselig ble omgivelsene veldig små og bygningene rundt så ut som lekehus.

I neste innlegg herfra tar jeg dere med litt opp i høyden. Det kan vel sammenliknes med trappetrening sånn omtrent, og det er særdeles dumt å forsøke seg på det når det er sol og 40 grader ute. Tro meg, jeg prøvde ...

Tungpusta kjærring med flekk på lunga

Da var vi alt kommet til torsdag - igjen! Dagen ligger fin og ubrukt foran meg. Så får vi se da, om jeg klarer å fylle den med et eller annet. Det er nesten sol, og det forferdelige været vi hadde i går er over. Da regnet det vannrett og blåste så jeg trodde de store vinduene i stua skulle komme inn ..

Egentlig sto jeg opp klokka 6. Fikk ikke sove etter at drømmemannen var gått på jobb, så tenkte jeg bare skulle starte dagen. Tok et kjapt morrastell og hoppa opp i joggebuksa og noe annet som lå på badet. Men så synes jeg det var så kaldt og mørkt og trist her at jeg bare gikk og la meg igjen.

Jeg hoster og snufser fortsatt.. Men om jeg legger godviljen til så er det muligens blitt litt bedre. Håper det ikke bare er noe jeg innbiller meg. For jeg synes det holder for denne ganga. 

Hos legen skjedde det ikke så mye på tirsdag. Ho hadde aldri hørt noen som hadde hostet så fælt og så lenge, det virka som om ho synes alvorlig synd på meg. Men det hjelper dessverre ikke! Jeg har lest litt om kols og lungeemfysem de siste dagene. Og jeg som alltid har trodd at dette ikke kunne være arvelig har nå fått inn ny kunnskap. 

Har alltid klaget på at jeg ikke får nok luft når jeg er ute og går. Puster som en hval i oppoverbakkene og blir aldri sprekere. Helt uavhengig av vekta. For jeg er jo litt som en jojo der. Men ingen har tatt det så høytidelig. Til og med i høst da de fant en flekk på den ene lunga da jeg var til ct, sa de bare at det ikke var noe å henge seg opp i. Men da jeg nå sa at min far hadde både kols og lungeemfysem så ble denne flekken litt mer interessant. Skal visst til ny ct når jeg bare er kvitt lungebetennelsen og forkjølelsen.

Kols kommer ikke bare av røyking. Og jeg har jo heller aldri røykt en sigarett i hele mitt liv. Men jeg er vokst opp i et trykkeri. Lenge før alle ble så miljøbevisst og tenkte på hva de pusta inn og oppholdt seg i. Eller kanskje var det akkurat da det det starta. For jeg husker pappa kjøpte noen nye vaskemidler til disse maskinene. Men de funka ikke lik godt som lynolen han alltid hadde brukt, så det ble til at vi fortsatte med den ... og siden de dreiv med barnearbeid i denne bedriften til mine foreldre så var vi ikke store jentene, min søster og meg, før vi stor der og dro inn den sterke lukta fra lynolen. Egentlig lukta det litt over hele nabolaget mens det sto på. Og spesielt i vårt hus, siden vi bodde i etasjene over trykkeriet. Dessuten var mine foreldre storrøykere begge to. Det første de gjorde da de sto opp, og det siste de gjorde før de la seg, var nettopp å røyke. De dampa i vei på alle våre bilturer, mens vi to ungene satt i baksetet og ikke fikk lov å spise chips - fordi det lukta så vondt!

Jeg føler akkurat nå at den siste måneden har vært ille. Men drømmemannen sier at jeg alltid er sånn når jeg er forkjøla. Så dette er ikke noe nytt. Men det kan jo være at det var så mye annet galt nå, som gjorde at det ble helt uutholdelig. Da jeg var langtidssykmeldt for 7 år siden hadde jeg gått et år og hosta og harka, med den ene luftveisinfeksjonen og lungebetennelsen etter den andre, og siden har det kommet tilbake med jevne mellomrom.

Egentlig er jeg ikke redd akkurat. Men det er vel kanskje nettopp fordi legene ikke har hengt seg opp i verken hostinga eller flekken de fant. Får jo barre krysse fingrene og håpe at det ikke er enda mer galt her. 

Det jeg leste om kols sto det at det kunne sees på en blodprøve. Men det mente legen min var tull. Så her skal det altså bare pustes for å finne kapasiteten i lungene. Og akkurat da, når jeg bare sitter still og ikke har anstrengt meg noe, så føler jeg jo at jeg får inn nok luft. Noen ganger tror jeg ikke disse legene er helt oppdaterte, men jeg er jo så veloppdragen at jeg ikke tør si det høyt når jeg er der. Jeg pleier jo aldri søke opp i medisinske leksikon eller andre steder på nettet, for da føles det jo som om en feiler det meste. Men nå, som jeg har vært ute av drift såpass lenge uten at det skjer noe, så måtte jeg bare. Det var sannsynligvis ikke det lureste jeg har gjort ...

Ha en fin dag. :o)

2016 Hellas - Symi i juni

"Det er rart hvordan noe herjes med ‒ som brutalt blir kvestet av turismens uhensynstagende hånd, mens annet blir forvaltet og tatt vare på med kirurgisk kritisk fintfølenhet. Rhodos vs. Symi. Symi vs. Rhodos. Bare en times båttur fra Rhodos opplever du den greske øya du drømmer om, og som du ikke kan gi slipp på: Symi. Så intakt, så forskånet, så helsikes herlig".
Anders Wyller

"Er dette Hellas' vakreste øy?
Å ankomme Symi med morgenbåten er en opplevelse alle bør gjøre en gang i livet".

Kirsten M. Buzzi

Vi ankom ikke med morgenbåten. Men med ferja som ikke var fremme før 22. Det var jaggu ikke så ille det heller! Selv om vi hadde reist hjemmefra tidlig natta før og nesten døgna. Det er jeg for gammel til, bare for å ha sagt det. Men uansett blir jeg jo veldig i reisemodus når vi skal fra en plass til en annen. Ikke min mest sjarmerende side!

Når vi er på ferie er det aldri noen lange forberedelser for å finne reisemålet. Vi er åpne for det aller meste og tar det etter innfallsmetoden. For eksempel som her, da vi ramla over en reportasje i Dagbladet og googla oss frem til litt flere fakta og bilder. Men en regel har vi: Vi reiser aldri tilbake til samme plass, for kloden er jo full av fantastiske steder som vi ennå ikke har sett! 

Hold på hatten! :o) Det var litt vind på overfarten gitt! Men jeg liker meg jo ekstremt godt til sjøs, selv i ei stor ferje kan jeg kjenne litt av den gode følelsen. Iallefall når det ligger noe helt nytt og uoppdaget foran oss. Fri en hel uke, i et land der det er sommer og sol, det kan vel ikke bli stort bedre? Danskebåten kan jeg styre meg for altså, det er liksom ikke helt det samme ... 

Forelskelse ved første blikk!. Det var en litt merkelig følelse å stå på ferjedekket og skue inn over denne lille byen som strakte seg oppetter fjellveggen akkurat i det kveldssola var i ferd med å gå ned. Forventningene for uka som lå foran oss, nye inntrykk og ny ferie med kjæresten ... alt i alt en god blanding. En ser hverandre i litt nye omgivelser, har god tid til å være kjærester og blir liksom litt nyforelska igjen.

Hotellet vårt Nireus lå midt på havnepromenaden i hovedstaden Yialos. Bare noen få skritt fra kaia der ferja la til. Dermed slapp vi heldigvis den kjedelige bussturen til bestemmelsesstedet. Absolutt en fordel når kjærringa er i reisemodus. Men la det være sagt, denne ganga synes ikke drømmemannen at jeg var så ille. Det gikk faktisk over all forventning. 

Utsikten fra terrassen vår var det ikke noe å si på. Badebasseng var der ikke. Men hvem trenger vel det når det blågrønne, ufattelig klare havet ligger rett utenfor døra? 

Her var det bare å hoppe uti etter frokosten. For de som ikke gadd gå så langt. Vi fant ei strand litt lengre fra hotellet, som vi var på nesten hver formiddag. Da fikk vi både trim og avslapning i en skjønn forening. Dessuten liker jeg ikke å valse rundt i bikinien sammen med alle de andre fra hotellet. Som du sikkert har skjønt før, jeg har et litt anstrengt forhold til kroppen min i badetøy. Jeg elsker å bade, men skulle gjerne sett at en kunne gjort det med klærne på. Eller vært 40 kilo lettere ...

Symi er et eldorado for cruisebåter. Og den ene båten større enn den andre ankom med jevne mellomrom hele tiden vi var der. Da ble den rolige, avslappende atmosfæren forvandlet til et stressende, overbefolket område for noen timer. Men stort sett holdt disse turistene seg bare der de ble satt i land. Heldigvis.

Butikkene langs strandpromenaden var absolutt tilpasset rike turister. Aldri i mitt liv har jeg sett så dyr sushi noen plasser. Og det var ikke jallasjapper med håndklær, solkrem og t-skjorter som lå her, men dyre merkebutikker. 

Havna var full av gedigne yacter. Den ene flottere enn den andre. Med mannskap og kjæledyr. Trippende rikmannsdøtre på stiletthæler over brosteinene, minibikkja under armen og og bodyguarden på slep. Kunne godt hatt litt av både formuen og båten, men akkurat livvakta ville jeg helst vært foruten. 

På 1600-tallet var Symi ei rik øy. Skipsbygging og svampedykking sørget for det. Natursvampene er for øvrig en stor handelsvare ennå. I gamle dager bodde det 30.000 mennesker her, og 500 skip ble sjøsatt årlig. I dag er folketallet ca. 2500. På Symi finnes tre små byer. De fleste innbyggerne bor i havneområdet Yialos og i bydelen Chorio. Fem kilometer herfra finner du Pedi.

Chorio er den eldste delen av byen. For å komme hit kan du enten gå 500 trappetrinn fra Yialos, noe som anbefales litt utpå kvelden når sola er gått ned. Eller du kan fuske og ta bussen opp til toppen. Vi leide bil en dag, og ankom området fra en litt annen vinkel. Men jeg anbefaler virkelig å ta beina fatt. For her var det mye gresk hverdagsliv og utallige motiv å fotografere.

Vi gikk og vi gikk. Tre ganger var vi her oppe for å oppleve den greske landsbyfølelsen, fine tavernaer, kafeer og små butikker der man kunne få kjøpt det meste. Til litt andre priser enn i havneområdet. Her satte lokalbefolkningen og lesket seg med god drikke, mens småunger, katter og hunder løp rundt i en skjønn forening. 

Mer fra Symi kommer etterhvert. :o) Midtlivskrise har sin egen facebookside, lik den og gå ikke glipp av neste reiseskildring.

De var litt rare de blomstene ...

Jepp! De hadde nok sett sine beste dager, tulipanene jeg fikk på morsdagen. Men blomstene hang nå iallefall fast i stilkene! Helt til mormors 3-åring dulta borti vasen, og den ene ramla av. - Unnskyld mormor, det var ikke meninga. Det var nok da jeg sa det som inviterte til videre utforskning av buketten. - Det gjør ikke noe snuppa, de er nokså visne, så vi skal bare kaste de i søpla ..

Vel, så visne var de ikke! De hadde nok stått her en dag eller to til. Om ikke snuppa trodde det var et byggesett eller noe sånt. For plutselig var hele buketten plukket fra hverandre. - Rare blomster, konkluderte ho med.

Jeg elsker tulipaner. Så tror jeg må koste på meg en ny bukett når jeg har vært hos legen.

Det er tirsdag og sol her i sør. Hvilken dag det er fant jeg forresten just ut etter å ha kommentert feil på en annen blogg. Det er jammen ikke så lett når en bare tusler rundt her hjemme og hver dag stort sett er like. Måned etter måned. Det er faktisk ganske ensomt å være sykmeldt og ikke være i form til noe...

:o/

Vafler og sølvstøvletter

I dag har jeg passa et halvsykt barnebarn. Ho var igrunnen ganske pigg i dag morges, og da vi var en svipptur på kafe i byen, men så kom feberen for fullt igjen i ettermiddag. Akkurat nå er ho på legevakta med mamma'n. Feberen har kommet og gått i en ukes tid. Så det er nok greit å få sjekka om det er noe annet galt.

Utrolig grei jente å passe dette her. Ho er så blid og skjønn stort sett hele tiden, og veldig flink til å leke for seg selv. Trenger absolutt ikke sysselsettes. Og det var jeg veldig glad for i dag morges, for da var jeg omtrent i koma, og halvsov på sofaen mens snuppa så tv og lekte litt på egenhånd.

Vi var en tur på Kjerstis kjøkken. Byens koseligste kafe, og de har verdens beste vafler med pålegg. Jeg drømmer nesten om de vaflene hvis det går for lang tid mellom hver gang jeg er der..

Litt shopping ble det også. Egentlig noe jeg kjøpte for en stund siden, men så var det feil størrelse. Siden de kun kosta femti kroner nå så kjøpte vi likegodt et par til. Pyntestøvletter i sølv og sort, såpass må det være til en treåring.

Kusina på åtte fikk også maken. Var litt heldigere med størrelsen der, og da vi først var i gang igjen i dag så kjøpte jeg til bonusbarnebarnet mitt også. Så nå må vi bare finne på et eller annet til broren hennes. Kan jo ikke bare gi til den ene og ikke den andre.

Vi har fem barnebarn til sammen nå. Ei på 8, to på 3, en på 6 og den sist ankomne som snart er 9 måneder. Det kan jo bli litt av en gjeng etterhvert, for de to yngste på 23 har fortsatt ikke satt i gang produksjonen. Det er jo aldri godt å vite, kanskje er det noen av de andre også som smeller til med en liten arving eller to til.

Jeg nyter å være mormor. Eller bestemor, som bonusbarnebarna kaller meg. Akkurat det er litt rart og fremmed, omtrent som da jeg tok etternavnet til drømmemannen da vi gifta oss. Det ble jeg jo aldri vant til, så etter et år eller to så søkte jeg om å fjerne det igjen. Mulig mannen ble litt skuffa, men jeg var rett og slett for gammel til å skifte navn en gang til. Selv om jeg der og da i forelskelsens rus synes det var den naturligste ting i verden.

I morra skal jeg til legen - igjen. Har ikke fått somla meg til å skifte heller. Synes det er veldig vanskelig dette her. Ho jeg går til har jo iallefall en liten forutsetning for å kjenne meg etter noen år, selv om ho kanskje ikke har hatt det som mål. Å starte helt på nytt, akkurat nå som det er så mye galt, frister ikke en plass ...

Nå skal jeg snart plante meg i sofaen nede, og se på 4-stjerners middag. :o)

En svipptur på Ikea

Idag har drømmemannen og jeg vært på Ikea. Såvidt. Vi skulle bare ut og se om vi kunne finne noen lampeskjermer til å ha i stuevinduet. For her henger nemlig alle tre julestjernene oppe enda, siden jeg synes det ble så tomt og mørkt da de skulle vekk. Men de siste ukene har jeg altså ikke turt å ha lys i dem. Det får jo være måte på lissom .. For å gjøre det enkelt og greit tenkte jeg at vi bare kunne finne noe og henge på de ledningene som allerede er montert her, sånn istedenfor stjernene, men det var klin umulig. Så vi får vel leve med tre digre stjerner i vinduet enda en stund. Skal ikke se bort i fra at de likegodt blir hengende til desember ...

Vi drømte oss litt vekk i kjøkkenutstillingen der ute. Åaah! Det er så mye flott. Fikse løsninger og stilig finish. Det var nesten litt kjipt å komme hjem til det snart 20 år gamle furukjøkkenet vårt. Tror vi er like lei av det begge to, til tross for at kokken min kun har delt 10 år av livet sitt med furua. De første årene var det forresten ikke han som kokkelerte heller, men meg. Tro det eller ei. Nå gjør jeg nesten ikke en ting i det rommet heller, bortskjemt som jeg er. Men det hadde jo ikke vært meg imot å modernisert litt. Selv om det bare blir med drømmen foreløpig, til vi vinner i lotto eller noe sånn.

Akkurat den Lotto-gevinsten kom forresten litt nærmere i dag. For se på dette da! De som vinner oftest heter Marit og Terje, og da regner jeg med at vi ligger sykt godt an nå. Synes nesten jeg øyner både nytt kjøkken og andre oppgraderinger på huset sånn rett borti svingen. ;o)

Noe som ikke koster skjorta er jo å ommøblere. Før i tia, mens jeg enda var gift med x'en var det noe som ble gjort flittig. Jeg kjedet meg skrekkelig når han var på jakt og sånn, det vil si hele høsten og vel så det. Da våkna alltid lysten på forandring. Ommøblering og maling altså, ikke ny mann. Tunge møbler ble skjøvet fra den ene veggen til den andre, oppå badehåndklær. Vegger skiftet farge og det meste bytta plass hvert eneste år. Og alt ble gjort på kveldstid når ungene var lagt, etter en hel dag på jobb. Himmel så effektiv jeg var før i tia! Det er lenge siden jeg har kjent på slike lyster, de siste årene har alt vært helt ok, bare jeg slapp å gjøre noe. Jeg har gått i dvale, eller hatt mer enn nok med å komme meg gjennom dagene.

Men forandring fryder. Og jeg kjenner jeg er klar for litt forandring nå. Jeg har jo tilbragt sykt mye tid i denne sofakroken i det siste og er rett og slett drittlei. Problemet er bare at jeg aldri er aleine lengre, sånn over tid. Iallefall ikke mer enn en arbeidsdag. Denne mannen jakter verken på ryper eller andre ting som løper fritt i skogen. Dermed må jeg ha min bedre halvdel med på laget. Egentlig er det mye enklere å bare gjøre det mens en er aleine, for da er det jo ingen vei tilbake. Gjort er gjort! Spesielt om vi snakker om en aldri så liten fargeforandring.

Bildet over viser litt av utstillinga på Ikea. Jeg falt så for alle de forskjellige lampene over spisebordet. Her lever vi litt i forrige århundre når det gjelder den belysninga. Tidlig i forrige århundre. For vi har to lysekroner med stearinlys over bordet, åtte lys i hver. En midlertidig løsning som nå har vart i 12 år. Det er jo koselig det, men jeg er skrekkelig lei hver gang lysene må byttes, og det er ganske ofte faktisk. For mer velbrukt spisebord skal du lete lenge etter!

Her er lørdagen grå og tåkete. Men jeg føler dagen har vært ganske grei likevel, jeg har jo tross alt vært ute av døra i dag igjen. Og det er jo positivt! Så gidder vi ikke snakke om at jeg hosta meg gjennom hele Ikea og halve veien hjem igjen ... det er viktigere å fokusere på det positive. Som den Lottogevinsten for eksempel ...

Fortsatt god helg. :o)

Fin fredag i hundeparken

Fredag, sola skinner og snøen smelter. Jeg har faktisk vært utforbi husets fire vegger. Først var vi og handlet for helga, så var vi i hundeparken med Jonas. Og i dag var det veldig mange der, både to- og firbente, i alle størrelser og fasonger.

Her vi bor er det to hundeparker i overkommelig avstand. Den som er nærmest blir benyttet flittig av mange. Den andre er på Tveit, da vi må kjøre 20-25 minutter. Det er nok den som er finest, men vi har hatt så mange bomturer dit at vi nesten har gitt opp. Da er det bedre på Karuss. Her blir facebooksiden til parken benyttet aktivt, og plutselig er det 12-15 firbente som møtes til avtalt tid. Med menneskene sine på slep, så det er jo sosialt både for oss og hundene.

Merkelig nok har det sjeldent vært noe knuffig og tull blant hundene. Selv om de er forskjellige både i rase, størrelse og lynne. Jonas er jo alltid den største, og han er foreløpig så godmodig som det går an å bli. Venner med alle og aldri noe tull. Får håpe dette fortsetter, for det er jo mange hannhunder som ikke går overens med andre hanner. Det må være skikkelig tungvint.

Veldig greit å ha trimma bikkja uten å røre seg også. Iallefall for meg, som hoster bare jeg tenker på å bevege på kroppen. Hvis jeg legger godviljen til i dag så kan jeg kanskje si at jeg er litt bedre enn jeg har vært de siste fire ukene. Så det er nok på returen nå. Og det var jaggu på tide!

Ønsker deg som kikker innom ei god helg! :o)

Ut på tur - Listalandskap

Dette er egentlig gammelt nytt. Siden jeg ikke kommer meg ut så mye for tiden så må jeg dukke ned i bildearkivet og kose meg med turer jeg har gått. Disse bildene er tatt i mars 2016, da hunden fortsatt var liten og søt og kjærringa nokså oppegående. Da vi hadde store planer om å bli kjempespreke og gå turer både her og der, kjøpe telt og utstyr så vi kunne våkne opp på ei eller annen vidde, ved et vann eller med den utsikten rett utenfor teltduken. Sånn i ett med naturen vettu. Altså, det var før jeg virkelig skjønte at jeg har en kropp som sannsynligvis ikke egner seg for ei natt eller to i telt, på en oppblåsbar madrass på 2 cm ... men drømmen var god så lenge den varte. 

Har du vært på Lista? Det er et område i Farsund kommune, bestående av strender, sletteland, myr og fjell. En fantastisk natur spør du meg. Men sikkert litt kjipt for de som bor der, siden det nesten alltid blåser. Vinden gjør at strendene er et eldorado for kitere, vind- og bølgesurfere. Om du måtte ha slike lyster. ;o)

Bildene her er fra to forskjellige turer. Den første var vel helst en kjøretur for å finne på noe, en søndag været ikke var helt bra. Men for å ta to fluer i en smekk så hadde vi bikkja i bagasjerommet og tok en tur med ham før vi kjørte hjem igjen. Og det var vel da vi bestemte oss for at vi måtte ta en skikkelig tur her, en dag værgudene var mer medgjørlige og nista lå klar i sekken.









Tur nummer to. Vi pakka sekken og kjørte til Jølle, ei grend mellom Farsund og Flekkefjord, Du kommer hit om du tar en avstikker fra fylkesvei 463. Jølle har tidligere vært havn for et større bosetningsfelt, og arkeologer har gravd frem ni hustufter fra jernalderen her. Bebyggelsen nå så mest ut som sommerhus, bortsett fra noen gårdsbruk her og der.

Vi var heldigere med været denne dagen. Hvor kjølig det egentlig var fant vi ikke ut før vi skulle ha en pause og spise nista. Det ble heller en kald opplevelse.

Stein, stein og mer stein. Tenk om jeg bare kunne ha fått med meg noen meter av disse steingjerdene hjem! Sist sommer gav jeg opp hagen. Bikkja spise opp hver eneste knopp som viste seg, la alt flatt og gravde hull både her og der. Og jeg orka ikke løpe rundt og kjefte hele tiden... Så i år får jeg får legge lista deretter. Blomster må henge høyt. Resten hadde tatt seg best ut om en fylte det med stein. Enkelt og lettstelt. Bare synd det dobler prisen på steinene når en må ha de tilkjørt. For jeg trenger liksom ikke ti tonn heller.

















Uuuuups! Ikke så lett å være bare 6 måneder og ikke helt ha kontroll på alle beina. Han var litt klønete denne store valpen vår. Heldigvis er det blitt bedre etterhvert, selv om han ikke akkurat kan kalles elegant i fremtoningen nå heller.



Hjeeeelp! Ikke lett alltid. Men greit nok å hjelpe da han var rundt 40 kilo. I dag veier beistet 75 og det kan by på visse utfordringer både her og der.

Vegetasjonen avspeiler vindforholdene. Og naturen her innbyr til fotografering.. 



















Lista fyr. Her skulle vi spise våre medbragte vafler og kose oss med kaffi og te. Det ble ikke så koselig, for da vi fikk satt oss litt svette og varme, fant vi fort ut at temperaturen ikke var så mye å rope hurra for. Dessuten blåste det fra alle kanter, så det ble en kort pause.

Det ser veldig idyllisk ut, ikke sant? Men her blåste det så ufattelig mye at det var umulig å sette seg. Kopper og vafler hadde nok forsvunnet før vi hadde fått sukk for oss.

Hjertet mitt. Dette så jeg sist jeg var der, men så hadde jeg ikke mer batteri på kameraet. Typisk meg! Men denne ganga fikk jeg foreviget det. Mulig det bare er meg som er i overkant romantisk? Og forresten, mens vi er inne i det romantiske hjørnet, jeg fikk faktisk en flott bukett med røde roser på Valentines day. Ikke hverdagskost det der altså, så jeg måtte bare få sagt det .. ;o)

På Ytre Listalandet finner du Lista fyr. Det eneste gjenstående av tre er stadig et landemerke til hjelp for skipstrafikken. Det første av fyrene ble bygd allerede i 1833.

Bikkja og kjærringa. Litt slitne begge to.

Det er litt kjedelig å gå tur når det ikke er en rundtur. Jeg liker aldri å gå samme veien tilbake. Her valgte vi å gå langs veien istedenfor å gå på stranda for å komme til bilen. Ikke fullt så idyllisk, men mye kjappere.

Det er forhåpentligvis ikke siste gang jeg er her. Jeg så på instagram at ei av de jeg følger hadde hatt en vandretur fra Jølle til Bausje, som er den ytterste av de største strendene på Lista. Det hadde tatt over seks timer, inkludert et par stopp og masse fotografering. Den turen har jeg lyst til å ta en gang! Men da trenger vi turfølge, slik at vi kan parkere en bil i hver ende. For etter seks timer kan jeg tenke meg at det blir litt kjipt å måtte ta returen for å komme tilbake til utgangspunktet. 

Vil du ser mer fra Lista? Bilder fra en tidligere tur, med en annen hund, finner du HER.

Hvis jeg bare kunne blitt kvitt denne lungebetennelsen snart ... Det er ikke helt meg å bare sitte på baken akkurat! Jeg trives ikke med det, selv om jeg burde ha blitt vant til det nå. Håper virkelig på bedre tider fremover.

Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld. :o) Snart er det jaggu helg - igjen!

Midtlivskrise på facebook finner du HER.
 

Øyeblikkelig hjelp sa du?

Halloen der ute. Jeg hoster og hoster og hoster, det kjennes ut som et åpent sår fra halsen og ned til navlen - på innsiden vel og merke, og da er det sikkert ikke så farlig, selv om jeg spytter blod. Antibiotikaen som jeg starta med på fredag hjelper ikke! Det er visst ikke bare meg som synes dette tok litt lang tid. Så legen bestilte røntgen av lungene som øyeblikkelig hjelp. De regnet med at jeg da fikk time i går, og etter jeg hadde vært der måtte jeg komme ut og ta en ny crp.

Jepp! I går ringte jeg Unilabs tre ganger, for å si det samme hver gang: Det var fakset en henvisning fra legekontoret, og jeg skulle bestille en time. Så fort som mulig. Men i hele går hadde ikke Unilabs mottatt noen faks. Sa de.

Skulle jo tro vi levde på slutten av 1800-tallet! Der det kom en liten lyslugget guttunge i knebukser og caps og egenhendig leverte skrivet fra legen til røntgen. Omtrent som vi så på Farmen kjendis. Og det er jo et stykke å gå fra Sørlandsparken til sentrum i Kristiansand... Nei forresten, det er jo helt uaktuelt, for barnearbeid er jo ikke helt innafor lengre.

Men Postmann Pat med sin sorte og hvite katt er jo fortsatt mulig. Bilen hans er jo til forveksling lik disse scootersykkelbilene postbetjentene kjører rundt i nå for tia. Så Postmann Pat var langt forut for sin tid han.

Så der har vi det altså! Alle de på den kronglete ruta til Pat hadde sikkert så mye å fortelle postmannen etter helga. Rester fra kaka etter morsdagen og nytraktet kaffi sto klar da han kom, så det er jo ikke rart dette tok tid. Det var nok så vidt kan rakk å levere siste konvolutt før de stengte på Unilabs. Det er viktig å kose seg på jobb, en er jo tross alt der sykt mye av livet. Sånn normalt iallefall. (Om en ikke ligger hjemme og hoster sånn i tide og utide, og ellers er slapp og ute av form, verker over alt og synes det å dusje er en bragd). Men det den godeste postmannen ikke tenkte på var jo at alle gikk hjem da posten var tatt imot. Ingen hadde jo lyst til å jobbe enda lengre denne mandagen som de faktisk hadde åpent til 19.00, og det er jo fullt forståelig.

TIng tar tid. Fortsatt blir det levert post i postkassa til folk, men om du har sagt nei takk til reklame og betaler dine digitale regninger i tide, så er det jaggu ikke mye som ramler oppi der i løpet av ei uke. Når helsevesenet en gang i fremtiden finner ut at det digitale ikke er så dritskummelt så kan vel de aller fleste av oss skru ned den grønne beholderen fra veggen. Innen den tid er jeg sikker på at alle papiraviser også er historie. Det de gir ut nå er sannsynligvis de siste krampetrekningene, innholdet tatt i betraktning. Vi er jo tross alt i 2017, og langt inne i det papirløse samfunnet vi ble forespeilet tidligere i dette århundre.

Til og med faks er utdatert hos de fleste. Ja, bortsett fra i helsevesenet da, som stoler mer på telefaksen som var en effektiv måte å kommunisere på for 40 år siden, enn disse nymotens greiene som kalles mail og datamaskiner. Det som blir sendt eller skrevet i rapportene på den digitale måten kan for komme bort skjønner du, noen som ikke skulle lest det kan få fatt i det... ja, det er så mye skummelt som kan skje med sånne beskjeder som ikke blir skrevet på et ordentlig, godt, gammeldags papir og putta i en vinduskonvolutt eller i en perm. 

En mail for eksempel, den kan sikkert stjeles av hvem som helst. Hvor mange ganger har du ikke mista ting som ble sendt på den måten? Eeeeeeh... aldri? Nope, ikke jeg heller om jeg skal være ærlig. Jeg tror antall personer som kan stikke av med posten fra postkassa mi er adskillig høyere enn de som klarer å hacke seg inn på mailen min. Og slike hackere er helt sikkert ikke så veldig interessert i det vi vanlige dødelige har i mailboksen heller. Tenker jeg.

Men henvisninga ble verken mailet eller sendt denne ganga. Den ble fakset. Noe som nesten kommer frem like kjapt som en mail. Men for de som må ha noe helt konkret å holde i hånda er sikkert faksen uunnværlig, selv i 2017. Nesten like godt som et koselig gammeldags brev. Og da er det vel sikkert som heia? For det blir spytta ut av faksen, som sannsynligvis står godt plassert i en krok på et kontor som blir brukt til å henge fra seg jakka i og ellers til maskinen som makulerer papirer med sensitive opplysninger.

Der har vi feilen. Ingen sjekker faksen! Ho som pleier å gjøre det hadde sikkert fri i går, eller kanskje ho var syk. Så de andre tenkte ikke på det. Ikke en gang etter å ha blitt ringt opp av en masete kjærring med Rod Stewart-stemme som nesten ikke kunne prate mellom hosteanfallene. De hadde ikke fått levert dette papiret på pulten sin. Aha! Og det er nok ensbetydende med at det ikke var mottatt. Der har vi det ..

I dag derimot, var sikkert faksansvarlig på jobb igjen. For om du jobber i en IA-bedrift så trenger du faktisk ikke ta tre dager i slengen på egenmeldinga, i redsel for å "miste" noen dager. (Tro meg, mange jeg har jobbet sammen med hadde fullt regnskap over dager de hadde til gode å være syk). Og da jeg ringte hadde de, under over alle under, mottatt faksen fra legekontoret. Men noen time kunne de ikke gi meg før fredag ettermiddag. Takk skal du faen med ha!! 

Fredag liksom. Mer øyeblikkelig kan det vel neppe bli! Men det er jo ikke så farlig med meg, det er sikkert ikke noe jeg kommer til å krepere av dette her. En lungebetennelse, selv om den er dobbeltsidig og har vart siden 16. januar, er ikke dødelig i våre dager. Så det er nok ikke noen katastrofe. Men likevel... spurte pent om de ikke hadde noe tidligere men det var umulig! Ok da. Hosten tok overhånd og jeg la bare på.

Fjorten minutter etter ble jeg ringt opp igjen. Det var jo en øyeblikkelig hjelp-henvisning jeg hadde (jøss, dette mennesket kunne lese også), og da var fredag litt i lengste laget å vente. Kvitret ho i den andre enden. Jeg kunne komme i morra kl. 9. Hurra!!

Bare for gøy googla jeg øyeblikkelig hjelp. Og der var definisjonen: Tjenester som gis til pasienter innen 24 timer. Øyeblikkelig hjelp innebærer at pasienten ikke settes på venteliste, i de fleste tilfeller gis hjelpen umiddelbart eller så snart det er praktisk gjennomførbart.

Fortsatt god tirsdag! :o)

Mandagen etter morsdagen

Så var det mandag igjen. Morsdagen er over og hverdagen kaller. Det hørtes jo flott ut. Kaller ... er skrekkelig lenge siden noe som helst har ropt på meg her jeg ligger og ikke er til nytte for noe.

I går var drømmemannen ute og spiste med svigers ++ Etterpå var det kaffi og kaker hjemme hos dem. I den slekta hopper de jo ikke over en eneste liten ting i stillhet. Kan det feires, så feirer vi! Siden drømmemannen så gjerne ville at jeg skulle være med måtte jeg ut av pysjbuksa og slenge på litt sminke i full fart. Jeg som trodde han var overlykkelig for å slippe ut litt fra dette sykehuset. Så feil kan en ta. Etter snaue to timer måtte jeg hjem igjen. Helt utslitt. Enda jeg bare hadde sittet i sofaen og stappa i meg kaloribomber. Dagen i går var tydeligvis den store kakedagen, to ganger kake, men ingen middag på meg. Skjønner ikke at jeg gidder stappe inn alle disse unødvendige kaloriene, det har skjedd et eller annet rart med smakssansen min, så alt smaker så rart. Likevel skal det liksom ned ...

Mens drømmemannen var på restaurant fikk jeg et minibesøk av eldstedattera mi. Både ho og søstera, pluss mormors tre jenter, hadde tenkt å komme på besøk, men jeg orka ikke ... som det pleier å være nå for tia. Ho hadde med seg både tulipaner og nybakt eplekake, og det var egentlig kjemepekoselig. Men jeg er litt sånn at jeg får panikk om jeg ikke har fått støvsugd og ryddet litt før det kommer noen. Jeg liker ikke å ikke ha kontrollen her. Men for å være ærlig så er det jo lenge siden jeg har hatt det! Egentlig burde jeg nok hatt vaskehjelp...

Morten sistemann (sønnen) ringte meg faktisk. Bare for å ønske meg en fin morsdag. Han er like lite glad i å prate i telefonen som mora si, så det var jo imponerende! Akkurat nå er han og en til på vei til Lofoten med MS Astrid som skal på lofotfiske. Synes det er litt skummelt at de bare er to på båten, men det var visst bare meg som tenkte sånn. Er vel en av ulempene ved å være mamma det der. En skal liksom bekymre seg for alt, selv om ungene er voksne og har klart seg selv i en hel liten evighet. Men når en som mamma kanskje klarer å roe litt ned på det punktet, noe jeg ikke tror kommer til å skje her, så er det jo barnabarna en tenker på! Må le litt av de som sitter der med baby på fanget og bare gleder seg til de blir større og alt blir mye bedre og lettere .. de skulle bare ha visst. De første årene er jo bare peanuts i forhold til det som måtte komme ...

Angående lungebetennelsen lever den i beste velgående! Synes ikke disse tablettene har hjulpet noe særlig, men mulig jeg må gi de litt tid siden det tok en stund før jeg fikk de. Brekningene er heldigvis gått over. Det var bare den dagen jeg måtte ta to på en gang. 

Håper alle hadde en fin morsdag/søndag i går. Og at starten på uka har gått knirkefritt. :o)

Antibiotika med brekkmiddel

God kveld i stuen .. eller hvor nå du måtte befinne deg denne lørdagen. Her går livet sin skjeve gang. Jeg ligger og ligger og ligger, i den ene sofaen og senga etter den andre. Og det er det min dag har bestått av siden forrige søndag. Morro? Nope ... ikke spesielt.

Denne uka har jeg vært to ganger hos legen! Hurra! For et liv!! Det kan jo ikke bli stort bedre enn dette. Fordelen er jo at frikortet sannsynligvis kommer i god til før jul i år.

Var hos fastlegen på torsdag, og fredagen før det igjen. Ho sa jeg så skikkelig dårlig ut, og lurte på hvorfor jeg ikke var kommet tidligere. Sa til og med at de hostedempende tablettene jeg alltid har fått når jeg hoster på dette viset ikke virka når jeg var så syk. Jeg har hosta siden 16. januar! Likevel gir ho meg ikke noe antibiotika fordi crp'en tydeligvis ikke var høy nok. Jeg må få gjort noe med den fastlegen snart. En gang. Men ikke akkurat nå ... for nå har jeg faktisk mer enn nok med å komme gjennom dagene. 

I går kom jeg inn til en av de andre legene. Fordi jeg bare er blitt dårligere og dårligere. Og da hadde jeg altså dobbeltsidig lungebetennelse! Det surkler og piper når jeg puster, og jeg hoster nesten hele døgnet, hver gang jeg beveger meg og hver gang jeg åpner kjeften for å si noe. Legen jeg var hos i går sa det var helt klart at jeg burde ha hatt noe, en forkjølelse skal normalt ikke vare mer enn 1-2 uker. Det var ikke alltid crp'en eller blodprøvene slo ut. Så vet jeg det. Men det hjelper jo ikke stort når ikke legen min har skjønt det, jeg kan jo ikke medisinere meg selv!

Over til mirakelkuren. To hele uker skal den vare. Men bare en pille hver kveld, bortsett fra i går da det var to. Og de var forferdelige. Ble advart. Måtte ta de en time før leggetid, for jeg kom til å bli kvalm og få brekningstendenser. Og det var ikke en overdrivelse. Skikkelig gøy oppi all hostinga dette! Brekningstendenser? Det vil altså si at jeg lå krølla rundt ei vaskebøtte halve natta. Hadde alle symptomene en har når en spyr, den eneste forskjellen var at det ikke kom opp noe annet enn slim og gørr som det har gjort hele uka. Jeg har aldri hatt de tablettene før, og spurte om å få noen mer normale greier siden jeg er skikkelig pingle om jeg må spy, men måtte visst ha de fordi jeg var sååå dårlig. Så du kan jo si at jeg gleder meg veldig til lørdagens brekninger nå. I går varte det fra 23 og halve natta. Men siden jeg bare skal ta en tablett i dag så får jeg kanskje fred fra i to tia?

Det eneste positive er jo at jeg er sykmeldt fra før av. For da trenger jeg ikke tenke at jeg må forte meg å bli frisk før mandag ... 

Håper din helg er adskillig bedre enn dette.

Løstsittende depresjonsdiagnoser

Jeg har vært en tur i mitt andre hjem i dag. På legekontoret altså. Der jeg har flydd ned dørene siden august. De siste tre ukene har jeg hostet meg mest fordervet. Er helt overbevist om at alle innvollene har bytta plass i løpet av denne tiden. Hoster en mer enn ei uke på dette viset når en over 50 så tisser en likegodt på seg også. Så jada, livet er fantastisk!! 

For jeg er faktisk helt frisk! Selv om jeg hoster opp grønne lilleluktende klyser, ispedd blod, som både smaker og lukter betennelse. For en uke siden var jeg også en tur i mitt andre hjem, uten at legen fant noe galt. Ho så jo at jeg var veldig syk, og mente at jeg nok hadde stille lungebetennelse eller bronkitt eller noe. Men siden ingen prøver slo ut, så ble jeg bare sendt hjem igjen. Siden Stavanger-turen med ungene har jeg stort sett bare ligget på sofaen. Godt oppstøtta av puter, inntullet i pledd.

I dag var crp'en 68. Jeg holdt nesten på å si hipp hurra! Men neida, jeg fikk fortsatt ikke penicillin, men i morra, om den holder seg så høy, så skal jeg visst få en kur. Sånn aller nådigst. (Bildet har jeg tjuvlånt via google).

Jeg føler meg gørrsjuk, og jeg hater det! Å hoste på denne måten, til jeg brekker meg, når kroppen er så sliten og vond fra før av, det kan umulig være godt for noe. Det hjelper iallefall ikke for å bygge meg opp igjen, komme opp på normalen, der en muligens kan fungere hjemme, sosialt og i en eller annen jobb. Om det skulle dukke opp noe...

Lurer skrekkelig på hvorfor legen er så kjip på å gi meg medisiner. Det er sikkert minst to år siden jeg hadde en antibiotikakur, og den antibiotikaen kjøpte vi uten resept i Vietnam. Ho er sinnsykt kjipt på smertestillende også, enda ho vet at jeg helst ikke vil ta noe som helst. Men noen ganger må man jo for å klare seg gjennom dagen. Sovetabletter henger heller ikke så løst, neida, det er bedre å ikke sove skikkelig i årevis .. sånn at alt annet også blir galt! For det blir det nemlig uten skikkelig søvn år etter år.

Antidepressiva derimot, de kan jeg tydeligvis få så mye jeg vil av. Om jeg bare vil innrømme at jeg er deprimert! Herregud da!! Jeg begynner å forstå hvorfor så mange er deppa rundt omkring. Hvis alle legene er på dette viset så er det jaggu ikke rart! Legen vil så veldig gjerne ha meg inn i denne kategorien. Hvorfor? Tja, kanskje fordi ho ikke tror at fibromyalgi er en sykdom/diagnose. Det passer henne bedre at jeg er depressiv og har psykiske problemer, etter en hard og problematisk oppvekst... Vet nesten ikke om jeg skal le eller grine. Begynner å lure på om kjærringa har prosenter av salget på disse medikamentene ...

Men jeg er altså ikke deprimert. Jeg vet vel det mye bedre enn ho. Jeg har vært deprimert, den ganga mamma døde og da x'en min flytta fra oss. Da var jeg deprimert da! Jeg har forsøkt antidepressiva, eller lykkepillen som de kalte det da. Senest for 7 år siden forsøkte jeg også, og alt ble til den samme grå gørra. Zombietilværelsen. En blir jaggu ikke mye lykkelig av det dopet der. Alt ble bare grått og flatt. Det var umulig å kjenne noe som helst. Det var grusomt!

Hvor går egentlig skillet på deppa eller bare litt lei seg? For det må vel være lov å være lei seg innimellom? Det er vel ikke så mange som kommer gjennom livet uten å kjenne litt på den følelsen. Jeg er lei meg fordi helsa er som den er, fordi jeg har mista jobben, fordi jeg ikke lengre klarer meg selv økonomisk, fordi økonomien bare blir verre og verre. Mens alle andre på vår alder får det bedre og bedre. Hos oss går liksom alt feil vei nå. Ja, jeg liker det ikke. Jeg hater det! Men jeg sitter ikke inne og hulker av den grunn. Jeg sitter inne fordi jeg er trøtt hele tiden, fordi det gjør vondt, fordi jeg blir så sliten av alt, fordi jeg har så øresus at jeg holder på å klikke. Men jeg depper fortsatt ikke!

Merkelig innstilling egentlig. På den ene siden vil kjærringa (legen) gjerne skrive i journalen at jeg er deprimert, men på den andre siden så mener ho at jeg ikke kan ha fibromyalgi fordi jeg ikke er deprimert nok! Jeg pleier ikke sykdommen som de andre som har fått dette stempelet. Og der er jeg jo enig, etter å ha entret ei facebookgruppe for oss med fibromyalgi.

En finner støttegrupper for det meste på facebook. Etter at jeg leste her hvordan hverdagen var for disse med fibro har mye av plagene mine de siste ti årene fått en helt annen mening. Alle vondtene som har flytta seg rundtforbi i hele kroppen, hodeverken, manglende konsentrasjon, dårlig hukommelse, finner ikke rett ord når jeg skal snakke, vondt i tennene, tørr både her og der ... alt er velkjent for folk med fibro.

Men så kommer det som ikke passer meg helt: De klager noe så innmari! De kan ønske hverandre god morgen, etterfulgt at alle diagnosene de noensinne har fått, det er om å gjøre å være dårligst mulig. De presenterer seg liksom med diagnosen, de er diagnosen. Der er ikke jeg. Jeg er Marit, og jeg vil ikke være syk. Dette irriterte meg så veldig at jeg bare måtte skjule innleggene sånn at de ikke kom opp på facebook-veggen min. Men jeg er inne og leser av og til, bare for å føle at jeg ikke er aleine i verden om å ha det slik. Jeg skriver ikke noe særlig der inne, men har det som en trøst når det trengs.

Å dyrke elendigheta det er ikke helt meg. Jeg vil jo helst bare bli kvitt den. Fortest mulig. Noe som jeg nå har lært er helt umulig. Dette er noe som er kommet for å bli. Noe jeg må leve med resten av livet. Elendige dager som fastlegen vil medisinere vekk, slik at jeg heller kan hylle meg inn i ei grå tåke og ikke ha en enste følelse. Verken gode eller dårlige. Og det vil jeg ikke. Jeg tror ikke noen har vondt av å være litt lei seg innimellom, er en ikke det så tror jeg heller ikke en kan kjenne lykken om den plutselig skulle dukke opp.

Hva er egentlig greia med å slenge rundt seg med antidepressiva, når alt det andre som kunne gjort hverdagen mye bedre er så vanskelig å få? I flere år har jeg spurt om det ikke er andre ting enn paracet og ibux jeg kunne prøvd, for normale smertestillende hjelper nemlig ikke. Svaret har vært negativt. Men så, plutselig etter å ha vært hos revmatolgen, som igjen har sendt epikrisen videre til fastlegen (der det står at jeg har fibromyalgi) så fikk jeg noe annet. De virker både på søvnen og migrenen, pluss de verste toppene av smerten. 

Det er nesten litt irriterende! Hvorfor kunne ikke noen ha hjulpet meg tidligere, før alt ble så ille som dette. Veien til topps blir så skrekkelig lang å gå nå. Det kunne vært unngått. Og kanskje er det min feil også. Jeg kunne ha gått med på den depresjonsdiagnosen, eller rett og slett bytta lege for lenge siden. Men hvordan skal en kunne tro at en ny fastlege gidder sette seg inn i sykehistorien min de siste ti årene, når disse tre jeg har hatt denne perioden ikke har orka å sette seg inn i det. De jobba jo til og med på samme legekontor.

Torsdag, sol og snart helg. Kos deg så godt du kan. :o)

Jentetur - Disney on Ice

Fra lørdag til søndag var jeg og mine fem jenter (barn/barnebarn) i Stavanger.
Vi tok toget og hadde en overnatting på Thorn hotell Maritim.
Og se på denne velkomsten da!

Det er ikke alltid billigst på booking.com.
Der måtte vi hatt tre dobbeltrom, det var ikke noen alternativer, så prisen ble deretter.
Traff ei superhyggelig dame på telefonen, forklarte hvor mange vi var og alderen.
Etter litt omrokkeringer fikk vi et familierom som nok var 40-45 kvm.
Oppredning på sofaen, babyseng og ei ekstraseng til den overkommelige prisen av 1590.- totalt!
Velkomstkort og godis til ungene lå klart da vi kom,
frokost var inkludert.

Fra den ene senga til den andre.
Det ble litt flytting og bytting av plasser i løpet av natta,
ungene drømte litt, og grein, så soving ble det så som så med.
Jeg er jo ikke helt vant til å ligge sammen med så mange!
Dessuten er jeg sykt forkjølet, og holdt nok de andre våkne med denne bjeffende hostinga mi.



Stavanger er en skikkelig koselig by.
Her har jeg faktisk bodd på hybel for 33 år siden sånn omtrent,
da jeg var helt nygift for første gang.
Har aldri følt meg så ensom i hele mitt liv, og hele hybeltilværelsen var et mareritt!

Dette ble jo noe helt annet.
Det føltes nesten som en liten ferie, enda det kun var snakk om ei natt hjemmenfra.

Disney on Ice .. en opplevelse for både store og små.
Vi var i Oslo i fjor, men da var det ikke spesifikt Anna og Elsa,
som er mellomste barnebarnets store helter.
8-åringen oppfører seg allerede som en fjortis,
og skulle selvsagt ikke vise at dette var gøy, for noe så barnslig ...
Jeg sneik meg til å se på henne under forestillingen, og det så ikke ut som ho kjedet seg!
Det var selvsagt når ho var helt sikker på at ingen rundt henne så det.
Minstejenta på 8 måneder skjønte vel ikke så mye,
selv om ho fulgte veldig godt med på lysene og det som skjedde på isen.























Jentetur for tre generasjoner.
Og disse er så sammensveiset at en skulle tro de tre minste var søsken.
Jeg føler meg veldig heldig som har alle disse flotte jentene,
og det slår litt ut på den måten at når vi f.eks. er på noe sammen så blir jeg 
utrolig rørt og må kjempe skikkelig for å ikke grine ..
Klarte det nok ikke helt, men jeg tror ikke noen la merke til det denne ganga.
Det var mye verre i fjor!

Tusen takk for en fin opplevelse!
Jeg er så utrolig glad i dere,
og kjempestolt over å være mamma og mormor til en så flott gjeng.
<3

Ut på tur - Brusand, Rogaland

Brusand er ei bygd og et tettsted i Hå kommune i Rogaland. Her finner du også ei 7 km lang sandstrand, og dette tror jeg er den stranda jeg har fotografert mest av alle strender jeg har vært på, enda jeg ikke bor i nærheten. I begynnelsen av november var vi i bryllupsfest til min barndomsvenninne på Jæren. Det ble ei natt på Jæren Hotell, og så hjem igjen dagen etter. Men det går jo nesten ikke an å være på de kanter uten å gå tur, så heldigvis rakk vi å nyte litt av landskapet rundt oss også.

Himmel og hav - her er jeg i mitt rette element. Bare litt synd at kameraet lå hjemme, så bildene er altså knipset med mobilen. Folk må mene hva de vil om disse mobilkameraene, men jeg holder fortsatt en knapp på Nikonen min.

Fins det noe vakrere enn noen gamle røde sjøbuer mot blå himmel? Skal ikke se bort ifra at akkurat dette motivet med tiden kommer til å pryde stueveggen hjemme hos oss.



Bølger er merkelig nok utrolig vanskelig å få tatt bilde av! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hengt halvveis ut av båten for å få foreviget disse fascinerende greiene - uten hell. Men jeg har det jo gøy mens jeg prøver da, :o)









Hva er vel bedre enn en spasertur dagen derpå? Værgudene var på vår side til og med. Det var sol og oppholds, og ikke alt for mye vind heller. Iallefall ikke da vi starta å gå .. Men akkurat det forandra seg fort gitt! Himmelen ble bare mørkere og mørkere, og til slutt kom regnet. Men heldigvis var vi nesten tilbake til bilen igjen da.

I helga skal jeg kose meg sammen med døtre og barnebarn. Seks jenter fra 8 måneder til 53 år skal på jentetur til Stavanger. Vi skal ta toget, se på Disney og Ice og overnatte på hotell. Alle på et rom - så dette kan bli gøy! 

God helg til deg fra meg.. :o)

Trening på blå resept

Ja, du leste riktig. Jeg er tvunget (føler det iallefall sånn) til å trene og gå på tur! Hallo da, jeg går jo på den ene turen etter den andre, selv om det har blitt mindre av det også i det siste. Men jeg kan jo gå, både langt og lenge, problemet mitt er jo bare at jeg ikke blir sprekere. Noe som er skikkelig irriterende! Jeg blir bare helt utslitt.


Bildet er har jeg lånt HER.

Jeg fikk en henvisning til Frisklivssentralen av legen min. Det er et kommunalt tilbud for folk som er i jobb, eller holder på å falle ut av arbeidslivet. Det er to ganger i uka, tirsdager er det trening og torsdager tur ute i Baneheia. Jeg skal lære å gå tur! Unnskyld at jeg ler litt, men dette kan jeg. Det er bare legen min som er helt sikker på at jeg sitter på baken, eter chips og drikker Coca Cola hele dagen - tydeligvis! Jeg, som går mer tur enn de aller fleste jeg kjenner.

Det henger nok sammen med at ho ikke tror fibromyalgi er en sykdom. Tenker jeg. Så for at ho skal få det litt bedre med seg selv, så tenker jeg at jeg får gjennomføre disse 12 ukene, bare for å vise ho at det ikke er mangel på bevegelse som er galt her. Eller depresjon. For det har ho også vært innom. 

Litt teori følger også med. Da skal vi lære om endring, motivasjon, fysisk aktivitet, kosthold, søvn og smerte. Må bare innrømme at jeg tror jeg kan det meste om dette også. Vi skal gjennom noen praktiske øvelser, litt undervisning og erfaringsutveksling. Neste kurs begynner ikke før 28. mars, i mellomtiden fikk jeg tilbud om noe de kalte Frisklivstrening, to ganger i uka. Men det hopper jeg glatt over. Hele gildet koster meg 300 kroner, og det er jo overkommelig for de fleste.

Jeg burde sikkert vært glad for dette. Men det er jeg ikke. Verken glad eller takknemlig. Jeg er egentlig mest fornærmet. Dessuten gruer jeg meg til gruppetrening, lek med ball og turgåing i flokk. Det er så langt ut av min komforsone som det går an å komme.

Men ingen skal kunne si at jeg ikke forsøkte iallefall ...

Søndagstur - Skrelia i Lyngdal

Dette turområdet ramlet jeg tilfeldig over via et bilde på Instagram.
Vi bruker mye ut.no for å finne nye plasser å gå på tur, men instagram er også
en flott kilde til å bli inspirert til å gå i ukjent terreng.
Det er ufattelig mange spreke mennesker i dette landet, 
som legger ut turbildene sine på instagram, 
til stor inspirasjon for sånne som meg, som drømmer om bli sprek.
Bildene er tatt midt i september, 
så selv om vi ikke har hatt så mye vinter her i sør så er det altså ikke så fint som dette nå.



Det er kanskje litt merkelig å kjøre så langt for å gå noen timer.
Men vi gjør det innimellom, og Skrelia var absolutt verdt det.
Vi fikk litt følelsen av å være på vandretur på høyfjellet, og ble litt bitt av basillen.
Det var ikke måte på hvor langt og mye vi skulle gå i 2017!
Men nå er det jo ikke alltid det går som planlagt ...













Her var det så fint at vi drømte om å komme tilbake - med telt.
Tenk å våkne opp her da, ta morrabadet rett utenfor teltduken,
se sola stå opp, eller ned. Det var en sinnsykt deilig drøm egentlig.
Men vi får se da, om vi kommer så langt noen gang.
Foreløpig har vi bare investert i gps, en skikkelig dagstursekk og nye sko ..

















Å stå øverst ved Skrelifossen, se utover fjorden og helt ut til havgapet var fantastisk.
Må innrømme at jeg kjente noen sommerfugler i magen og litt sånn kriblende 
lykkefølelse i kroppen da vi var der.





Det er mange merkede løyper i området.
Selv om du får litt høyfjellsfølelse her, befinner du deg bare 350 meter over havet.
Bor du i nærheten bør du absolutt ta turen hit. 
Mer om Skrelia finner du det HER.
:o)

Tenk om ...

God tirsdag. :o) Eller er den kanskje ikke så fin? Jeg kjenner godt til de der dagene som en helst vil være foruten. Når jeg bare skulle ønske at jeg kunne snu meg i senga og sove videre. Til alle bekymringene og vondtene forsvant. Eller fordi jeg er så trøtt som en strømpe og ikke skjønner hvordan jeg skal klare meg gjennom dagen, siden Jon Blund først ankom klokka 4.30.

Slike dager har jeg hatt mange av. Er helt amøbe når jeg legger meg, men enda verre når jeg står opp. Er det ikke ufattelig merkelig at det ikke bare går an å sovne når en er så trøtt da? Men neida, det er så forbanna typisk, jeg pusser tennene nesten i søvne og kryper inn i senga. Men med en gang hodet lander på puta, poooofff, så forlater Jon Blund åstedet.

Hallllloooo!! Snakk om dårlig timing da! Så blir jeg liggende der og telle sauer, gjeld og annen elendighet, mens jeg kikker på klokka med jevne mellomrom. Den går aldri så seint som når jeg egentlig skulle ha sovet. Bortsett fra når den tikker seg forbi 3 tallet. Fra da og til en egentlig må stå opp går tiden uhyggelig fort!

Sånn har jeg hatt det en stund. Egentlig i flere år. Iallefall helt siden denne bloggen ble til. Det var vel da det startet på en måte. All elendigheta. Men nå tror jeg søvnproblemet er løst.

Jeg begynte på Sarotex for noen uker siden. En superpille som funker på alt omtrent. Iallefall om en skal tro på dama på apoteket. Tidligere ble den brukt mot depresjoner, sannsynligvis hørte den til i kategorien lykkepiller, men da i en adskillig høyere dose. Under over alle under, jeg sover igjen om nettene! Men det rare er at jeg ikke er uthvilt på morrakvisten likevel. Å være mer sliten når en står opp enn når en legger seg, etter å ha sovet ei heil natt, hvordan er det overhodet mulig?

Det er fryktelig irriterende. Nesten like ille som formen. For selv om jeg alltid har vært mye ute og gått ble jeg aldri sprekere. Pusten og kondisen har stått på stedet hvil i alle år. Jeg kan tydeligvis ikke bli sprek jeg. Alt jeg gjør tapper meg for energi, og jeg har enda ikke funnet ut hvor man fyller på denne beholderen igjen. I følge legen min så mangler jeg ikke noe heller, alt er helt ok, jeg feiler ikke en dritt. Jeg er blitt sjekka opp og i mente, så om det hadde vært noe veldig galt her burde de ha sett det. Likevel føler jeg meg som ei vridd vaskefille.

Sist jeg ble langtidssykemeldt kom jeg meg jo på beina igjen. Sånn etterhvert. Jeg klarte å bite tennene sammen og fortrenge alt. Veldig lenge. Faktisk helt til august i fjor. Men da var det slutt! Når jobbsituasjonen hadde landet litt, og ting begynte å falle på plass, ja da ramla kjærringa helt ned i kjelleren - igjen! Mulig jeg senket skuldrene litt for tidlig. Pusta ut og begynte å slappe av litt. Hadde tid til å kjenne etter, men gadd ikke høre på signalene kroppen sendte. Det er altså en fryktelig dårlig egenskap det der. Å kunne fortrenge og stenge ute alt det som er vondt. For til slutt sier det stopp, enten du vil eller ei, og det er absolutt ikke å anbefale!

Så nå kan jeg jo angre på det da. At jeg ikke gira ned litt, for nå føles det som om kroppen har tatt hevn. Jeg har fått en diagnose fra en revmatiker på sykehuset, en diagnose som legen min ikke tror på. Fibromyalgi. Og for å være ærlig, så vet jeg ikke helt om jeg tror det jeg heller. For det er en diagnose jeg før har fnyst litt av, det er noe jeg har tilegnet de som hadde ekstremt vondt i viljen. Og nå sitter jeg her da ... er supersliten og har vondt over alt, bortsett fra i viljen!

Den influensafølelsen jeg har hatt i kroppen i snart 10 år har forsterket seg. Til noe helt ufattelig vondt. Jeg har vondt på plasser jeg aldri har tenkt over at jeg hadde en gang. For første gang i mitt liv har jeg hatt vondt i ryggen, skuldrene, armene, midt inni lårene .. ja, til og med tennene verker! Og det rare er at ikke noe smertestillende hjelper. Jeg har våknet hver eneste morra med vondt i hodet, helt siden i sommer. Men akkurat den biten har Sarotexen tatt seg av nå da. Og det er jo bra. Hodeverken kommer og går enda, men jeg slipper å hilse så sykt på den akkurat i det jeg står opp.

- Det er bare overgangsalderen! Jepp, det er sikkert en skrekkelig grei knagg å henge det på. Akkurat som røyking, men jeg har jo aldri røykt et eneste trekk i hele mitt liv, så den grunnen var ubrukelig her. Verdens verste overgangsalder kalte de det. Men så har det altså vært noe helt annet. Når en bare fortrenger og fortrenger og står på, så kommer en til et punkt der kroppen faktisk gir opp. Den vil ikke mer. Enda så mye hjernen vil ...

Vel, jeg har vært der en stund nå  Der det stoppa opp. Jeg forsøkte å bite tennene sammen og komme meg tilbake i jobb. I fem uker jobba jeg 50%, selv om jeg visste at jeg burde ha kasta håndkleet inn etter den første. Jeg fikk iallefall bevist at dette ikke sitter i viljen, selv om jeg rett som det er sier til meg selv: Tenk om jeg bare hadde pressa meg litt til ...Tenk om jeg bare ga opp for fort ... Tenk om jeg kunne gjort noe mer for å fortsette i den jobben ... Det er alltid så mange "tenk om". Hvordan vet en egentlig at en har gjort alt en kunne for å slippe å havne i denne elendigheta?

Timinga kunne vel ikke vært verre. Men det hadde sannsynligvis ikke passa uansett. For hvem gidder tilbringe livet på sofaen dag ut og dag inn. For når jeg sier at jeg ikke orker en dritt, så er det faktisk sånn. Jeg vasker verken tøy eller hus. Lager ikke mat, rydder ikke kjøkken. Jeg har avlyst det meste sosiale helt siden september. Det ble ingen julebord eller andre festligheter på meg. Jeg orker nesten ikke ha besøk av ungene mine. Orker ikke gå verken på senteret eller i byen, det var såvidt jeg klarte å få julegavene i hus. Til og med noe så hverdagslig som å dusje og vaske håret virker uoverkommelig.

Jeg har ikke noen jobb lengre heller. For nå blir ikke kontrakten forlenget igjen. De har vært så sykt snille, til tross for at jeg ikke har vært der så mye det siste halve året, så har jeg fått forlenget vikariatet to ganger. Men i mars er det slutt. Og bare det er jo i seg selv nesten verdens undergang. Jeg trenger en jobb for å føle at jeg er verdt noe. Bare Marit aleine er ikke noe særlig å skryte av ... 

Søndagstur - Odderøya



I dag våknet vil til Kong Vinter. Snø for første gang i år. Hurra! Men tradisjonen tro så ligger den jo ikke akkurat lenge her på sørlandet. Søndagen har vært veldig tåkete, og nå regner det. Så i morra dukker nok den gamle hundedritten, som folk ikke gidder å ta med seg når hunden gjør sitt fornødne, opp igjen. Det er alltid like delikat. 

Vi gikk på tur i sentrum i dag. Pluss en avstikker til Odderøya. Veldig fint der, men i dag gikk vi nesten i kø. Selv om været var litt så som så var det mange som hadde tatt turen til Vaffelbua ytterst på øya. Vi hadde, som vanlig, ikke kontanter med, så det ble ingen vafler på oss.

Med en så stor hund som Jonas tiltrekker vi oss masse oppmerksomhet. Både fra liten og stor. Merkelig det der, det er veldig få som er redde for denne bamsen vår. Det var noe helt annet når vi kom med schæferen vi hadde tidligere, enda ho var bare halvparten så stor. Da gikk mange til og med over på andre siden av gaten. Trist egentlig, men dette her blir nesten for mye av det gode. Iallefall for meg. Jonas derimot nyter det! Det er så gøy å bli klappet og snakket til, både av små barn og besteforeldre.

Om du føler deg litt ensom og lite sosial er det bare å anskaffe en leonberger - så er det løst!

15 måneder og 73 kilo

Her er det nyeste bildet av valpen vår Jonas. Eller unghunden da, det er vel det de kalles når de er rundet 15 måneder. I dag har vi vært i hundeparken med ham. Vi gjør det innimellom, bare for at han skal få komme sammen med andre firbente. Han er snill som et lam og veldig forsiktig når det er andre hunder som er mindre enn ham. Og det er jo de aller fleste. Han bjeffer sjeldent, det er stort sett bare når han ser "spøkelser" i hagen om kveldene, og han har en skikkelig voksen røst for å si det sånn. Kan skremme hvem som helst vil jeg tro, men jeg er temmelig sikker på at han ikke egner seg som vaktbikkje. Når vi får besøk så står han bare der, logrer og håper de som kommer gidder å gi han litt kos på vei inn i huset.

Vi har bare møtt en annen leonberger her dette året. Det er bare noen uker siden. Merkelig at ikke det er flere som har denne rasen, for det må jo være verdens mest kosete, snilleste, roligste hund. Stor, joda, men han freser jo ikke rundt når vi er hjemme. Det er den roligste hunden jeg noen gang har hatt, rent bortsett fra når barnebarna løper rundt spisebordet med bikkja etter seg ... da merker vi jo at det er litt størrelse på husdyret vårt. 

Han har dessverre hatt en del voksesmerter. Fire ganger siden i sommer har han gått på betennelsesdempende og smertestillende. Det er litt kjipt, men veterinæren sier at noen store raser bare er sånn. Det forsvinner når han blir to år og er tålig utvokst. Gleder meg til det, for det er ikke godt å se når han har det vondt. Første ganga visste vi jo ikke helt hva det var, han slutta å spise, hadde feber og gjemte seg bare under terrassen på hytta. Jeg var sikker på at han var bitt av en huggorm. Men heldigvis hadde veterinæren vi kom til skikkelig god greie på denne rasen. Siden da ser vi jo med en gang at noe er galt, før det blir så ille, da er det ro og medisiner i et par uker før han er tilbake til normalen igjen.

Det er fort gjort å glemme at det er en valp dette her. For han er jo som valper flest, hopper og er stormende glad når vi har vært ute og kommer hjem til ham igjen. Da merkes det at han er stor! For 73 kilo hoppende hund er umulig å overse, så da må jeg bare minne meg selv på at dette er en "liten valp", og normale valper viser glede på denne måten.

Han er litt treig. Han vet godt hva han skal gjøre når vi sier det, men han har bare ikke lyst til å gjøre det akkurat der og da ... det liker jeg ikke så godt. Jeg er vant til å ha lydige hunder, som gjør det de skal. Men til og med forgjengeren hans, som egentlig var ekstemt lydig, var ei skikkelig drittbikkje da ho var i ungdommen. Såpass at jeg tok en haug med bilder av henne, for å legge ho ut til omplassering på finn.no. Det er nok håp for han her også, når den verste trassen har lagt seg. Krysser fingrene og satser på det, selv om jeg har lest at leonbergere er litt sånn: "kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morra".

God lørdagskveld til deg fra meg. :o)

Ut på tur - Skjernøy, Mandal

Hei, hei. :o) I høst var vi utrolig flinke til å gå på tur. I et par måneder gikk vi lange turer hver dag, annenhver dag på rundt mila. Vi fant nye turløyper via ut.no, ja vi brukte til og med et par tusenlapper på en skikkelig gps. Mest fordi drømmemannen elsker duppedingser av alle slag, men også fordi jeg tenkte det var lettere å få han med ut om han trodde han fant lettere frem med denne flotte, nye, helt bortkastede ervervelsen. Jeg mener jo fortsatt vi like gjerne kan bruke mobilen ..

Vi var sykt spreke en stund. Eller jeg ble jo bare stående på stedet hvil, pusten ble ikke lettere og kroppen tviholdt på kiloene sine. Men vi gikk helt til jeg begynte å jobbe igjen - og da var det bom slutt. Jobben tok all min energi, selv om jeg fortsatt var sykmeldt 50%, så noe liv utenom de fire inntektsgivende timene på jobb hadde jeg ikke. Og etterhvert ble det bare verre og verre, helt til det meste stoppa opp. Og det er der jeg er i dag, flere måneder seinere ... men jeg kan iallefall kose meg med bildene fra de fine turene vi har hatt, og det kan jo lyse opp enhver kjip vinterdag.

Skjernøy er Norges sydligst bebodde øy. Den ligger i Mandal kommune og er forbundet med fastlandet ved en smal bru, Skjernøysundbrua, som ble bygd i 1964. Øya har omlag 390 innbyggere og er den største øya i kommunen (5,65 kvadratkilometer). Befolkningen fordeler seg på flere grender: Dyrstad, Skjernøysund, Valvik, Farestad og Rosnes. For å komme fra Farestad til Rosnes må man over en hengebru som er 110 meter lang og 80 cm bred. Kilde: Wikipedia













Turen til Skjernøy tok vi en ettermiddag midt i oktober. Vi traff et par andre mennesker, ellers var vi helt aleine. Slik er det nok ikke på andre tider av året. Jeg falt pladask for dette turområdet, mannen mente det var litt forblåst og kan ikke helt forstå hva som var så flott her. 

Jonas var enig med meg! Fra sørlandsidyll til noe som nesten liknet litt på høyfjellet i en og samme utflukt. Bikkja elsker å frese rundt på ei myr eller i krattet med lyng, så han synes turen var helt topp! Her prøver han å etterlikne Løvenes konge ..





Det var ei flott uthavn her også, Torjushola. Fin badeplass og laaaang brygge, sannsynligvis er det stu fullt av båter her i sesongen. Overbygd utepeis/grillplass gjorde det ekstra fint. Må virkelig si at Mandal båtforening har lagt ned mye arbeid her. Skal ikke se bort i fra at vi prøver å finne frem sjøveien når båtlivet begynner igjen om ikke så lenge, selv om vi stort sett ankrer opp på litt mer øde plasser enn dette. Når en har så liten båt som oss trenger vi litt mer privatliv enn vi kan finne på ei brygge sammen med 30-40 andre flytende hytter.





Jonas' første møte med sau. Tror ikke helt han skjønte hvorfor ikke disse firbente ville leke med ham. Han oppførte seg som om det skulle være en hvilken som helst annen hund. Litt nysgjerrige var de, men leke? Nei, der gikk grensa!











Det var alt for i dag. Takk for at du hang med hele turen. :o) 

Herr Tinnitus og jeg

Tinnitus. Dere som har fulgt meg her fra tidenes morgen husker kanskje at jeg har problemer med øresus. Det er ingen overdrivelse å si at den derre lyden inni hodet mitt innimellom prøver å ta livet av meg. Det er grusomt, og det blir bare verre og verre for hvert år som går.

Tenk det, 20 år uten stillhet! Ikke stille et eneste sekund. Verken i løpet av dagen - eller natta. Det er slitsomt det. Men siden jeg har klart å fortrenge det i såpass lang tid må jeg jo være skrekkelig flink, tenker jeg, eller i det minste ufattelig sta.

Eksperten. Den aller første ganga jeg var hos en ekspert angående dette fikk jeg litt skrekken. Den eldre hørselspesialisten (som sikkert var minst 45 år!) gikk rett på sak: Om du ikke klarer å overse lydene så kommer du til å få et helvete. Her var det ingen kjære mor. Folk var blitt uføre pga. tinnitus, noen hadde sogar tatt livet av seg fordi de ikke orka alt dette bråket i hodet. Så det var best at jeg ble venn med de lydene først som sist, for de var kommet for å bli.

Venn og venn. Jeg kan vel ikke påstå at vi er blitt bestiser i løpet av disse årene, herr Tinnitus og jeg. Jeg har vel opptil flere ganger sendt ut skuddpremie på fyren. Innimellom skulle jeg gjerne drept ham selv, om jeg bare klarte å få fatt i drittsekken. Men det er jo helt umulig.

Han ødelegger dagene og nettene mine. Jeg vil sogar påstå at han har ødelagt hele det sosiale livet mitt. Det verste er at han til og med har lært seg opptil flere nye lyder og tonefall. Til min store irritasjon. Det er ikke mer enn jeg har vent meg til en ny lyd, så kommer jaggu enda en. Det piper og suser, hyler og spraker. Alltid. Om jeg er syk på andre måter, sliten eller har vondt i hodet, da tar herr Tinnitus igjen med dobbel styrke. Bare sånn for at jeg ikke skal glemme at han er der!

Jeg takler høye lyder veldig dårlig. Det gjør rett og slett vondt. Jeg blir kjempesliten av å være i rom sammen med andre, hører aldri på musikk lengre, må ha lav lyd på tv'n. Alt på grunn av herr Tinnitus som har lagt sin elsk på meg. Kan du fatte det? Jeg har jo en mann. Så hvorfor i all verden skal jeg bli hengende med enda en? 

Det er netter jeg skulle ønske jeg kunne kutte av meg ørene. Det er dager jeg skulle ønske at jeg var døv. Jeg skulle gitt hva som helst for et par timers stillhet. 

For femte gang. I dag har jeg vært på Tinnitursklinikken på sykehuset i Arendal. I desember hadde jeg en hel dag der borte. For å lære mer om tinnitus, for å lære mer om mestring av disse ulydene i skallen. Fikk også tilpasset et slags høreapparat, med motlyd i. Problemet mitt er bare det at min kjære herr Tinnitus ikke godtar innblanding fra hvem som helst. Når lyden i apparatet er der gjør han alt for å overdøve den. Det er reine krigen mellom ørene mine! Så sånn sett har dette hjelpemiddelet ikke vært noen stor suksess.

Ute blant folk funker det bedre. Da gjør motlyden at jeg tåler litt mer lyd utenfra, jeg klarer litt bedre å henge med i en samtale, skille stemmene fra hverandre. Men jeg klarer fortsatt ikke å høre teksten når det blir spilt en sang på radioen, eller om vi har dristet oss til å gå på konsert. Noe som skjer omtrent hvert skuddår. Musikk er bare bråk i mine ører, og jeg har hodeverk og ettervirkninger av slike sosiale utskeielser flere dager etterpå. Da er det bedre å kutte ut disse triggerne. Både konserter og kinobesøk, for ikke å snakke om en fest/sammenkomst med mer enn fire deltakere. 

I dag ble lyden justert litt. I håp om å finne en motlyd som skremmer vekk herr Tinnitus. Noe som er helt umulig, spør du meg. Jeg hadde gladelig operert vekk ørene om det betydde det samme som at jeg hadde fått tilbake stillheten jeg såvidt husker fra yngre år. Tilbake på den tiden de på rundt femti ble sett på som temmelig avleggs ..

Nok en mandag nærmer seg slutten ...

Kjapt innom for å ønske dere en god kveld. Bildet er tatt for en uke siden, på Dueknipen. En flott liten spasertur fra huset vårt. Her har jeg sittet mang en gang og grublet over livets elendigheter. Trøstespist Stratos og boller. Latt tårene renne. Sittet på benken og holdt rundt den ene hunden etter den andre og følt meg som verdens mest ensomme menneske. Eller som denne ganga: nytt utsikten sammen med drømmemannen og bikkja, før alt ble helt mørkt. 

Jeg griner ikke så mye lengre. Har vel bare innfunnet meg med at livet er hardt og urettferdig. Når en tror at alt har ordnet seg, ja, så må det selvfølgelig dukke opp et eller annet som får slått deg til bakken igjen fort som faen. Eller så kan det være at jeg ikke griner fordi jeg har tørt øyesyndrom, og da kan en vel ikke sløse fuktigheten bort med å grine!

Dagene går litt i ett her. Og helgene forsvinner like fort som de dukker opp. Jeg er sykmeldt. Er drittlei. Og synes ikke det er noe greit at livet mitt bare forsvinner sånn, uten at jeg får utrettet noe som helst. Jeg VIL jo ikke ha det på denne måten. Jeg vil jo aller helst gå på jobb som de fleste andre jeg kjenner. Men jeg kan ikke.

I morra er det nok en ny dag. Forhåpentligvis blir den bedre enn denne. 

Søndagstur - Kaldvell i Lillesand









Kaldvell er en flott plass når du trenger å lufte vettet. Her finner du skiftende terreng og idylliske rasteplasser. Om du bor i nærheten bør du virkelig ta noen timer her en gang det passer.

Sol og 5-6 plussgrader er jaggu ikke verst i januar! Vi får nyte finværet mens det er her, for en eller annen plass ligger det vel litt vinter og venter på oss sørlendinger også. Og da kommer den nok som et sjokk på hele landsdelen, som den pleier. Merkelig det der ...

Godt nyttår forresten. ;o)

Hvor blir det av julestemninga?

Hei der. Vi har allerede kommet en uke inn i desember. Mange er allerede ferdige med julegavene, bakinga er godt i gang, nedvasken tatt og juletreet er på plass. I kjøpesentrene og butikkene tyter julemusikken ut av høyttalerne. Juletilbud. Julevarer. Julegavetips. Juleantrekk. Julemat. Julebrus.

Alt er jul. Bortsett fra hos oss da. Riktignok klarte jeg å finne julestjerna til første søndag i advent. Adventstaken(e) aner jeg ikke hvor har tatt veien. Så i år ble det med fire lilla lys på et fat - uten pynt. Greit nok! Vi har til og med klart å tenne de to første til riktig tidspunkt. Det er jammen ikke så verst til å være oss altså! Jeg har faktisk ingen forhold til denne adventstiden jeg. Veldig rart, for vi holdt da på med dette da jeg var liten hjemme hos mamma og pappa også.

Har du julestemning? Det har ikke jeg. Dessverre. Har vel nok av andre ting å tenke på, så alt det der styret som er i desember har jeg ikke ofret så mange tankene egentlig. Jeg som elska jula. Helt til mamma døde. I selveste romjula for lenge, lenge siden. Og når jeg noen år etter ble skilt og vi delte alt rett før jul, så forsvant siste rest av julegleden. Siden har jeg ikke sett snurten av den. 

Det hadde sikkert hjulpet litt med snø ute. For da blir det liksom litt mer jul, sånn som det skal være. Den koselige jula, der engler daler ned i skjul og snøen legger seg som et hvitt teppe over alt det triste grå. Slik at kveldene blir lysere, og det er lettere å finne veien når vi er ute med bikkja.

Julepynten er på plass i sentrum. Sammen med juletreet. Julegatene er fine i år, men for min del synes jeg det er så malplassert når det ikke er noe snø! Husker de første årene jeg var skilt og skulle ut og kjøpe gaver ... tusla rundt aleine og misunte alle de som gikk der som en familie. Eller de som gikk hånd i hånd med mannen. Det var grusomt, selv om snøen dalte og alt lå til rette for den julestemninga, men jeg hadde aldri følt meg så ensom i hele mitt liv. Nå har jeg jo drømmemannen jeg kan leie gjennom Markens, vi kan shoppe sammen .. men hvor ble den hersens julestemninga egentlig av?

Nå dreier jula seg bare om gaver, gaver og gaver. Det er nesten litt kvalmt. En kan sikkert få gaver i alle prisklasser, men hvem gir en gave for en 100-lapp nå til dags lissom. Ikke veldig mange av de jeg kjenner. Det er om å gjøre å gi den dyreste gaven virker det som. Selv om mottakeren ikke engang trenger den.

Vi er av de kjipe. Det er nesten litt flaut å fortelle at vi gir ungene og barnebarna våre julegaver for 500 kroner sånn cirka. Til hver altså. Og det er igrunnen mer enn nok. Det merkes godt på kontoen egentlig. For nå er det jo ti av dem da, pluss en svigersønn og litt andre som også skal ha sitt.

Noen ønsker seg ikke noe. Sannsynligvis fordi vi ikke har råd til å gi dem noe av det de har lyst på. Så da blir det penger. Før i tia synes jeg det var kjempekoselig å shoppe gaver. Det var kjøpt med kjærlighet og glede, og jeg brukte laaaang tid på å finne på noe som passet akkurat den personen. Nå er det bare et ork. Ingen trenger noe, for alle har jo alt. En kjøper bare for å kjøpe, et eller annet må jo ligge under det juletreet... eller under! Om du fortsatt tror at julegavene får plass under treet har du ikke vært i slekta til mannen min og sett, Nope, der blir hele treet borte vekk i haugen av gaver. Sinnsykt mye gaver. Jeg har aldri i mitt liv sett et slikt gavekaos før jeg kom inn i denne familien. Det er en heldagsjobb å komme seg gjennom åpningen av alle pakkene. Kan ta knekken på hvem som helst om du ikke er født inn i det ..

Unger i dag har alt. Da snakker jeg ikke mine/våre, men sånn generelt. De ønsker seg ikke en mobiltelefon eller et nettbrett fordi de trenger det, neida, de ønsker seg en NY mobiltelefon eller et NYTT nettbrett, fordi det er kommet en ny modell siden sist. Og sist, det er kanskje bare 7-8 måneder siden. Helt vilt spør du meg! De skriver ønskelister lange som et vondt år, men det er ikke ei bok, en ny genser eller en tursekk de ønsker seg. Det er hytte på fjellet, iPad, iPhone, el-sykkel, merkeklær og slike ting. Jeg er sinnsykt glad for at mine arvinger allerede er vokst opp, og at de rakk det før denne generasjonen For makan til bortskjemte drittunger skal en lete lenge etter. Ingenting er liksom godt nok lengre. Det gjelder sikkert ikke alle, men skrekkelig mange har jeg inntrykk av. Noen ganger lurer jeg veldig på hvordan foreldrene har råd til dette gavekjøret ... eller for å si det sånn: Hvordan får de betalt alle regningene som kommer sånn litt utpå nyåret, når kontoen såvidt har kommet seg over sjokket av julefeiringa.

Puuuh! Her i huset er det verken julebakst, nedvask eller så mye annet som minner om jul. Ikke kommer det til å bli det heller. Jeg gidder ikke å bake, for her er den eneste som eter slikt meg, og jeg har ikke godt av det! Ikke orker jeg heller, å bake altså, spise derimot ... Har planlagt å hoppe over vaskinga også, selv om det virkelig kunne trengs. Egentlig er jeg ganske fornøyd når jeg orker å vaske meg selv og mitt eget håret for tia, så tenker jeg lar det være med det i år.

Kassene med julepynt ble hentet fra loftet i dag. Noe pynt er kommet opp der det skal stå. Og akkurat den flekken/hylla/skapet har jeg faktisk vasket også! Men stort sett er hele stua og halve kjøkkenet et eneste kaos av plastesker, nisser, avispapir og annet rart som dukka opp da eskene kom ned. Dette var en heldagsjobb og vel så det for meg. Jeg har ikke en gang vært med ut med bikkja, så han får jeg prioritere i morra. Før jeg prøver å gjøre noe som helst annet. Det er jo ikke bare hunden som har godt av litt frisk luft, for der ligger jeg nok også litt på etterskudd i forhold til tidligere. For bare noen uker siden. Kanskje like greit at bikkja lider av voksesmerter, og rett og slett ikke kan ha så mye trim for tia.

Jeg lurer veldig på hvor den gamle Marit er blitt av. Ho som fiksa alt, og som sto på hele tiden. Akkurat nå savner jeg ho kjempe mye ... mye mer enn selveste julestemninga!

Jonas the leonberger



Her er han - vår lille valp som er blitt 13 måneder alt.
13 måneder og godt og vel 65 kilo!
Det er mye hund det! 
Spesielt når han oppfører seg som en valp,
hopper og spretter rundt som en galning.
Da er det skrekkelig mye hund!
Heldigvis er det ikke så ofte, han er den roligste valpen jeg noensinne har hatt.
Og han er veldig kosete. 

Vet du forresten hva de kaller leonbergere i England?
Lean on berger - en veldig god beskrivelse.
For det er akkurat det han gjør, lener seg inntil.
Klemmer. Klenger. Koser.
Eller slenger opp en 12 kilos pote i fanget på deg.

Han er stor, også til å være en leonberger.
Spiser masse og vokser sykt fort,
nesten så vi kunne se det fra dag til dag til å begynne med.
Dermed har han også slitt litt med vokseverk, gått på smertestillende,
og har måtte ta det heeeelt med ro i perioder.
Du kan jo tenke deg hvor lett det har vært!
For egentlig er han vant til lange gode turer i skogen allerede.
Iallefall før jeg ble så dårlig.
Så det resulterer i en litt rastløs kjempe til tider.
Men om et år er han ferdig utvokst, 
og forhåpentligvis er vi friske og raske alle sammen,
klare for mange fine, lange turer både her og der uten å bli liggende etterpå.

Bildene er fra en fantastisk flott tur vi hadde til Hovden i september.
Skal ikke se bort i fra at jeg legger ut flere bilder derfra etterhvert.

God helg fra meg til deg. <3
Her blir det etterhvert fredagspizza - laget av drømmemannen selvfølgelig!

 

#hund #leonberger #jonastheleonberger #friluftsliv #hovden

Den verste vikaren i manns minne ..

Ei uke til advent, og her ligger jeg rett ut som et slakt! Har forsåvidt gjort det i flere måneder. Mer eller mindre. Jaja, noe skal en jo ha, men nå synes jeg det begynner å røyne på for min del.

Hei forresten, og takk for sist. Begynner å bli en gooood stund siden sist. Jeg har snokt litt på dere innimellom, sånn i det skjulte, men ikke helt orka verken å kommentere eller poste noen innlegg selv. Veldig koselig å se at dere fremdeles holder koken her inne i bloggverdenen! 

Legene finner ikke ut av hva som feiler meg. Har snart sjekka ALT på hele kroppen, både innvendig og utvendig. Alle prøvene er fine, men jeg er langt fra fin .. Verker over alt. Er dødstrøtt, enda trøttere når jeg står opp enn når jeg legger meg. Ser dårlig. Husker dårlig. Sliter ganske mye med konsentrasjonen. Har noen rare heteturer, som ikke likner på det jeg har hatt tidligere. Mye vondt i hodet. Smaker metall i munnen, men tannlegen fant heller ikke noe galt. Orker ikke være der det er mange folk, er overømfintlig for lyder, og har en øresus ut av ville helvete. That's it! Sånn omtrent. Kunne sikkert fortsatt i det uendelige, men det får da være måte sånn i første omgang, etter flere måneders fravær ..

Oppi hele elendigheten er jeg faktisk i jobb! Mer eller mindre. Mest det siste etter sommeren .. Fortsatt på sykehuset, og fortsatt 100%, på papiret. Skriftlig ut året, muntlig ut mars (det var til over sommeren før jeg ble syk). Men det spørs jo nå da, for hvem i alle dager gidder å holde på en vikar som ikke er til stede? Jeg stortrives i jobben, har noen flotte kollegaer og sjefer, veldig forståelsesfulle. Til nå iallefall. Og jeg vil så gjerne beholde denne jobben så lenge som mulig. Men når det å dusje føles helt uoverkommelig så kan du jo tenke deg hvordan det føles å skal være på jobb i noen timer. Jeg har bitt tennene sammen, og gått på med krum rygg. Det eneste jeg har orket er å være på jobb, så det sosiale livet mitt er snart lik null. Grunnen til at jeg ble sykmeldt var skyhøyt blodtrykk, og ikke alt dette andre, men når en først begynner å pirke i materien så er det fort gjort at noe sprekker ...

Ikke gøy dette her, og på de verste dagene tror jeg nesten ikke det har vært verdt det heller. Selv om jeg ikke helt har gitt opp enda. 

Vår i hagen ..?

Hmfh! Sånn ser det ut hos oss. En STOR firbent krabat legger det meste flatt i år. Så jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gjøre noe som helst i blomsterbedene her. Jeg orker ikke gå rundt og kjefte hele tiden på dette dyret, så dermed har jeg en skikkelig god unnskyldning for å droppe hagearbeidet. Skal vi ha noe her i år så må det være noe som henger høyt. Og jeg vet ikke om jeg gidder å omorganisere hele tomta pga. dette. Vi overlever sikkert uten blomster også, tenker jeg.

Jonas er just blitt et halvt år. En stor krabat på ca. 45 kilo. Veldig stor. Noen ganger lurer jeg på om jeg var helt vel bevart da vi valgte hunderase ... for hvor diger blir han til slutt egentlig? Har jo sett de i levede live på ei utstilling for en måneds tid siden, men kan likevel ikke helt se for meg hvordan det blir med en slik kjempe i huset. Jaja, for seint å angre nå.

Han er snill som dagen er lang. Nesten. Men han kjeder seg når vi er på jobb. Denne uka har han ødelagt senga si, som kosta den nette sum av 1700 kroner. Så nå får han bare ligge på flisegulvet. Jeg kjøper ikke ny seng før han er voksen og over gnageperioden. Han har også tygd litt på trappa og panelen under denne. Der vi har innlosjert han bak et peisgitter som er beregnet til barn. Han kan sikkert legge dette flatt så lett som bare det, han har bare ikke funnet ut av det enda. Og la oss håpe det tar en stund til det lyset går opp for ham.

Stille og rolig helg her. Jeg er fortsatt helt gåen etter uka på jobb, så helga blir brukt til å komme seg litt igjen. Vi har ikke engang vært ute og åpnet hytta for sesongen. Det er litt kleint! 

Merkelig at det ikke går seg til dette her. Jeg føler på et vis at jeg ikke har noe liv utenom jobb, for det eneste jeg gjør er å gå tur meg Jonas og passe noen barnebarn innimellom. Ikke er det noe galt med meg heller, for jeg har sjekka alt som sjekkes kan. Eller, legen har ... som så mange ganger tidligere. Må si jeg er ganske lei av å ha det på denne måten. Kanskje har ho rett denne legen min, at jeg ikke er i stand til å jobbe 100% lengre, det er bare meg som ikke vil innse det .. 

Jeg ønsker deg ei flott, ny uke. :o) Aner ikke hva du holder på med for tia, for jeg leser andre blogger like mye som jeg skriver og oppdaterer her. Og da kan du jo tenke hvor lite jeg får med meg. Ikke kan jeg love at jeg kommer sterkere tilbake igjen heller, for det ser jo ut som om dette er hverdagen min .. Men jeg stortrives på jobb og bruker all min energi der, i håp om at jeg skal bli uunnværlig i fremtiden og klare å skaffe meg en fast jobb etterhvert.

Nyt resten av søndagskvelden. :o)

 

#hund #leonberger #utpåtur #jonastheleonberger

Jeg har fått jobb!

Hallo i luken! :o) Påska står for døra, noen har tatt ferie allerede, noen skal ikke ha ferie i det hele tatt og jeg skal snart ha ferie. Eller fri iallefall. Ferie med lønn er noe som hørte fortiden til. 

Jeg håper du har det bra. Skrekkelig lenge siden jeg har vært her inne, både for å lese og skrive. Du skjønner, jeg har det sinnsykt travelt for tia! På en god måte. Det er nesten for godt til å være sant rett og slett!

Det føles litt som å ha vunnet i lotto! Ikke at jeg har noen forutsetninger for å beskrive den følelsen, men jeg tror det føles omtrent sånn som jeg har det nå. Og det var jaggu på tide det snudde litt nå, tenker jeg. At jeg fikk litt betaling for alt strevet det siste året. For alle de dagene jeg bare hadde lyst il å bli liggende og aldri mer stå opp i hele mitt liv. Men som jeg faktisk tok meg selv i nakken og kom meg på beina likevel.

Det har vært jævelig. Rett og slett. Jeg har vært mer deppa enn jeg ville innrømme for noen. Faktisk så var det like før jeg gav opp, både en og tre ganger. Sånn skikkelig gav opp. Men heldigvis så kom jeg over den kneika også!!

Jeg har fått jobb! :o)) Altså, det er bare et vikariat, men i disse tider så må en jo være glad bare det skjer noe. Husker du det jobbintervjuet jeg var på på sykehuset? Til en sekretærstilling, 50% vikariat ut mai? Det ja! Akkurat! Jeg fikk den jobben! Og ikke nok med det, i løpet av min første uke der så ble 50% til 100% og etter mai så fortsetter jeg i et svangerskapsvikariat i ca. 1 år!

Hipp, hurra!! Jeg har ikke vært så letta og glad på det jeg kan huske. Jeg nyter å stå opp hver dag 5.30 for å rekke å gå ut med Jonas før jobb, jeg elsker de 13 minuttene det tar meg å kjøre til jobb, selv om jeg for første gang i mitt liv må gjennom bomringen for å komme dit - og det midt i rushtiden. I en bil som hyler som et uvær fordi det er noe galt med viftereima som ble skifta i høst. En bitteliten minibil som alle og enhver snur seg etter og glor på når jeg kommer. Ikke fordi den er så flott, men fordi den bråker så innmari! Og inni der sitter ei kjærring med et smil som nok hadde delt hele hodet om det ikke hadde vært for ørene! Fordi ho skal nemlig på jobb!! Timene flyr avgårde og jeg har det bare så utrolig bra! Såpass at jeg glemmer å gå hjem når klokka er 15.30! Dette er bare helt ubeskrivelig deilig!!

Men det har jo sine ulemper også da. Min halvgamle, snart 53-årige hjerne sliter litt med alt dette nye. Eller, det går greit, men det er ikke så mye futt igjen når jeg kommer meg hjem på ettermiddagen. Jeg har hodeverk, innimellom migrene, øresus og er totalt utslitt. Men det er verdt det! Selv om jeg sovner på sofaen før 21 hver kveld. Regner med det blir bedre etterhvert, jeg håper iallefall det. For dette er en jobb jeg kunne hatt for resten av livet, og jeg har tenkt å satse alt på det. Jeg skal bli en kløpper på DIPS og GAT og hele sulamitten av programmer som blir brukt, og trenger de meg ikke i denne avdelingen så har jo sykehuset en skokk av sekretærer, så dette kan faktisk gå bra til slutt!

Jeg er blitt sykt godt tatt imot. Kollegaene og sjefene er bare så utrolig imøtekommende og jeg føler at jeg virkelig er ønsket her. Tilbakemeldingene jeg får er vanvittig positive og jeg vet at jeg gjør en god jobb, tar ting lett, er positiv og imøtekommende og jeg er et arbeidsjern uten sidestykke.

Fire uker har jeg vært der. Og det er som om jeg har vunnet førstepremien! Nå er det snart påske og hele livet mitt er snudd på hodet. Nok en gang. .Men denne ganga gikk det heldigvis i riktig retning.

Jeg har sagt opp jobben i boligen. Til å begynne med skulle de være så greie å legge alt til rette for meg slik at jeg kunne bytte vakter om det krasja. Men slik ble det ikke. Siden jeg hadde to ukers oppsigelse så ble dette letteste utvei for meg. Litt dårlig samvittihget for det, men det var kanskje på tide jeg tenkte litt på meg selv nå .. Sommerjobben jeg fikk har jeg også sagt fra meg igjen, for nå trenger jeg jo ikke den. Og jeg får til og med fri tre uker fra slutten av juni! Kan det bli bedre?

I halvannet år har jeg vært uten fast jobb. Å være tilkallingsvikar er et sant lite helvete. En kan ikke planlegge en dritt og alt dreier seg om å få nok å gjøre slik at det kommer inn noe på den fordømte lønnskontoen. I like lang tid har jeg klart meg uten nav, og jeg håper det fortsetter slik. Kontakten jeg har hatt med dem har ikke ført noe positivt med seg, og de har fortsatt ikke klart å betale ut noen sykepenger fra desember. Så jeg har gitt opp det der. Er en ikke syk på forhånd så blir en det iallefall om en må ha med den etaten å gjøre! Årsinntekten min har gått ned med 200.000, men vi klarer oss jo egentlig. Det blir ikke noen langtur til eksotiske strøk i år, men det aller viktigste er vel igrunnen at jeg har overlevd. Tenker jeg nå. For det var just såvidt en liten stund ..

Jeg velger å ikke tenke så langt fremover. Forsøker iallefall, selv om det ikke er helt meg å ta en dag av ganga. Men akkurat nå er det greit. Jobbmessig. Så kommer sikkert overskuddet litt etter hvert. Utrolig nok er drømmemannen her fortsatt. I dag har vi hatt en helt fantastisk tur til Lista, gått tur i tre og en halv time i vakre omgivelser, og avsluttet med en romantisk middag med vin og stearinlyst hjemme. Egentlig er jeg klar for senga nå, men får vel forsøke å holde ut litt til. For lakenskrekken er her fortsatt, og nattesøvnen er like klein som den har vært de siste årene. Går vel litt på sparebluss, men håper at jeg ikke brenner fyrstikka i begge ender nå som det meste har ordnet seg. 

Dette vil jeg bare klare! Sånn er det med den saken! :o)) Avslutter med å sende en stor takk til mine referanser som sannsynligvis må ha lagt inn et og annet godt ord for meg i løpet av denne prosessen. Kan ikke få takket drømmemannen nok for at han fortsatt er her hos meg, for det har ikke vært noe særlig positivt her i det siste året. Men nå, når jeg bare kommer litt ovenpå så skal jeg gjøre alt for å ta igjen det forsømte, selv om jeg nok kommer til å stå i takknemlighetsgjeld til han for resten av livet ..

Helt til slutt ønsker jeg akkurat deg som kikket innom til meg nå en riktig god påske. <3

Jeg har så mye jeg skulle ha sagt ..

Og alle ordene er der. Der oppe i topplokket en plass. Sammen med øresusen. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke får satt det sammen til alt det jeg skulle ha formidlet her. Sånn har det vært skrekkelig lenge. Jeg tenker morsomme og klingene setninger, setter sammen avsnitt etter avsnitt oppe i topplokket vel og merke, men å få det "ned på papiret" er plutselig blitt klin umulig.

Sannsynligvis er det fullt der oppe. Ordene, tankene og øresusen blander seg sammen til en grøt av elendighet som holder meg våken om nettene og gjør med deprimert om dagene. Jeg holder på å bli gal av lydene i hodet som bare blir verre og verre. Men nei, det er altså ikke stemmer jeg hører! Er riktignok kommet et skritt videre, jeg er i gang med en utredning på sykehuset i Arendal. Etter 20 år har jeg altså kommet så langt. Går resten lite kjapt så rekker jeg det kanskje før jeg dør. Vet ikke om det er øresusen som gjør at jeg har vondt i hodet mesteparten av tiden, og forferdelige migreneanfall ganske så ofte, eller om det er mangelen på søvn. Jeg skal iallefall på MR i slutten av måneden, uten at jeg tror de finner noe galt der. Men det er jo greit å ha utelukka det iallefall. Så slipper jeg å gå rundt å være redd for at det er noe der som ikke skulle ha vært der.

Jeg var sykt redd for å ikke bli trodd på sykehuset. Øresus, hvem som helst kan jo si at de har det. Akkurat som vondt i ryggen eller vondt i hodet. Heldigvis ble jeg tatt på alvor, og resultatet etter det første besøket der er at de har konkludert med at jeg har en alvorlig grad av tinnitus. Såpass at legen min mener jeg bør søke om å bli delvis ufør. 

Det har jeg ikke lyst til. Men jeg har vært 60% sykmeldt siden midten av desember. For jeg vil bare ikke si fra meg det 40% vikariatet jeg har i denne boligen, men jeg tar for tiden ikke noe ekstra. Det er ikke en drømmejobb, men det er noe å gjøre. Dessuten har jeg påtatt meg dette vikariatet og jeg har tenkt å holde ord og bli der til det er slutt. Jobben gjør meg deprimert og trist, men det blir jeg jo av å bare gå hjemme også. Eller rettere sagt deprimert og fattig.

Det er her nav kommer inn i bildet. Jeg trodde jeg skulle ha fått noen sykepenger forrige fredag. Men neida. Ikke har sykmeldingene blitt returnert, og ikke har jeg fått beskjed om at det mangler noe eller at noe er galt på annen måte. Til og med legen min skreiv at de måtte ta kontakt omgående om det var noe de lurte på.

Det gadd de ikke. Her var det ingen som ga beskjed før jeg etterlyste pengene selv. Da fikk jeg det hyggelige svaret at jeg ikke hadde krav på noe derfra.

Skremmende. Det er helt ufattelig at nav kan ha så mange ansatte på en plass som ikke kan en dritt om det de egentlig er der for. Jeg har jobbet i snart to og en halv måned med å få fatt i en saksbehandler og få spurt om råd. Hvordan jeg skal gjøre fremover. Uten hell.

Jeg hadde navnet på saksbehandleren min. Ho ringte nemlig i begynnelsen av desember, helt uoppfordret, og ho var faktisk ganske så hyggelig. Men å få tak i det mennesket etterpå, det gikk ikke. Dessuten sto det oppført en annen person som min saksbehandler nå, fikk jeg beskjed om, når jeg endelig fikk kontakt. Ho kunne jeg heller ikke bli satt over til. I går ringte endelig noen tilbake til meg, etter at jeg har purra og purra i to og en halv uke. Både skriftlig og muntlig. Ho var min saksbehandler, eller veileder, som ho kalte det. Men det var ikke en av de foregående som jeg visste navnene på ... forstå det den som kan.

Veileder du lissom! Ho visste jo ikke en dritt om det jeg lurte på, enda jeg til og med hadde skrevet det inn på "Min side", men ho kunne sette meg over til nav forvaltning. Der har jeg allerede snakket meg tre forskjellige mennesker som heller ikke kan gi meg svar på noe som helst. Det vil si, et svar fikk jeg jo: Nemlig at jeg ikke har krav på sykepenger. Det var noe med at jeg burde ha sykmeldt meg innen et halvt år etter jeg starta på sluttpakka .. nå er det for seint! Så alt jeg har jobbet og betalt skatt av i 35 år betyr ikke noe som helst lengre. Sier de. Selv om jeg ikke kan finne en lov eller regel noen plass som forteller meg at det virkelig er slik. Er en ikke nedfor før en prøver å ha noe med nav å gjøre blir en det iallefall etterpå!

En ting har de felles disse ansatte på nav. De kan ikke behandle folk. En skulle nesten tro det var deres egne penger de skulle betale ut til gud og hvermann. Det er akkurat som om de har piggene ute akkurat i det de løfter av telefonrøret. Men jeg skulle jo igrunnen ikke søke om penger engang, jeg skulle bare ha litt info ang. min situasjon og hva jeg eventuelt kunne foreta meg for at dette skulle bli greiest mulig. Men slik hjelp er umulig å få. For de som jobber der kan bare en bitteliten mikroskopisk del av helheten, så grensa før de setter deg over til en annen er uhyggelig lav. Og slik går det, fra den ene til den andre og tilbake igjen. Uten at en blir noe klokere eller skjønner noe mer. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne gjort en bra jobb i nav jeg. Mye bedre enn de jeg har snakket med til nå iallefall, og på en mye hyggeligere måte, men det er kanskje nettopp det som er kriteriet for å bli ansatt der: Du må være en drittsekk og du må vite hvordan du setter samtalen videre til nestemann.

Egentlig burde de innføre fagbrev for de nav-ansatte. Det er jo fanken med fagbrev i både det ene og det andre nå for tia. Helsefagarbeidere, hvor mye mer kan en ung nyutdannet helsefagarbeider i forhold til ei som ikke har fagbrev, men har jobbet med det de siste 20 årene? Ikke en dritt! Og hvor mye bedre blir en til å vaske et golv eller ekspedere i en butikk om en innehar dette fagbrevet? Jeg synes fagbrev-mentaliteten har tatt litt overhånd jeg. Men jeg tror faktisk at det hadde hjulpet godt om de som jobbet i nav hadde fått en viss innføring i både kundebehandling og dataferdigheter, for ikke å snakke om god gammeldags folkeskikk! Kanskje ville det også hevet kompetansen deres om de forlangte en litt mer helhetlig forståelse for situasjonen til de menneskene de skal veilede og hjelpe videre. Sannsynligvis sitter det noen på toppen med kompetansen i orden. Men de er sjefer for alle de andre og har ikke noe med naverne å gjøre. De er sikkert sykt frustrerte og vet ikke hva de skal gripe fatt i for å få litt mer orden på galskapen. De har sikkert gitt opp for lenge, lenge siden. 

Jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå jeg. Om vi går personlig konkurs eller hva som skjer. Men jeg må prøve å gjøre som eldste dattera mi sa: Slutt å tenk på det som har vært. For det er over. Dette er livet etter ... livet etter at jeg hadde fast jobb og god inntekt, livet etter overgangsalderen, dette er reparasjonsalderen. Men for all del, ikke bli syk!! Dette er det livet som tydeligvis er en kamp fra ende til annen. Jeg skulle tydeligvis ha takka nei til den sluttpakka, og gått rett over til nav da det ikke var mer jobb. For ingen tenker på at jeg har klart meg uten offentlige stønader og hjelp nå i snart halvannet år. Men når jeg faktisk trenger noe så er det ikke hjelp å få.

Det føles urettferdig! Velferdssamfunnet som jeg har vært med å betale for i form av skatter og avgifter kommer ikke meg til gode. Rike, flotte Norge som pøser ut penger til alle i hele verden som ikke har det så bra. Det er sikkert flott det. Men jeg er så egoistisk at jeg mener de som er etnisk norske, født og oppvokst her burde kommet først i den køen. Sannsynligvis er det som å kaste inn en brannfakkel hos noen når jeg sier det, men om du hadde vært i mine sko akkurat nå så ville du kanskje tenkt slik du også.

Jeg orker ikke sloss mot nav heller. Har mer enn nok å tenke på uten at jeg må ha det i tillegg. Nå må jeg bare konsentrere meg om å stable elendigheta på beina igjen, fortsette å søke jobber, og håpe jeg holder ut til jeg har opparbeidet meg retten til sykepenger eller eventuelt andre stønader igjen. For det går visst an. Bare så synd at inntektsgrunnlaget mitt fremover kommer til å være halvert og vel så det i forhold til hva det egentlig var for et år siden. Egentlig har jeg ikke råd til å bli syk før jeg blir 67. Sannsynligvis har jeg ikke råd til å bli pensjonist heller, jeg som lå så godt an der. Det er en litt skummel tanke som kan ta piffen fra hvemsomhelst. Faktisk så tror jeg at jeg kommer best ut av dette om jeg dør. Må bare huske å melde meg som organdonor først, og informere de nærmeste, slik at noen andre som ser litt lysere på livet kan få gleden av å være her litt lengre.

Hipp, hurra så godt det er å være norsk i Norge ...

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016

Marit

53, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits