Etter den søte kløe ...

... kommer den sure svie! Eller: Etter ei fantastisk ferieuke, kom et helsike av ei uke hjemme i høstværet. Grått, trist, blaut ... og en ekstremt lite samarbeidsvillig kropp. Jeg kan neste ikke huske at jeg har vært så dårlig, og da er det ille! I går var det aller verst, da var det nummeret før jeg ringte legen for å spørre om de kunne legge meg inn en plass, dope meg ned og våkne meg når alt var blitt normalt igjen.

Det kan være elendigheta blir forsterket av ldn-starten. For de tablettene virker jo inn på endorfinopptaket i kroppen. Det gjør at hjernen tror at en mangler endorfiner og starter produksjon av mer endorfin, slik at nivået økes. Noe som skal gi en reduksjon av smertefølelsen og øke følelsen av velbehag. Et høyere endorfinnivå vil også styrke immunforsvaret, på sikt. Noe som burde være veldig bra for meg, i følge denne privatlegen jeg gikk til. Jeg kan jo nesten ikke bli mer enig, men ...  jeg må innrømme at det høres for godt ut til å være sant, og erfaringsmessig vet jeg jo at da er det gjerne det. Men ... når en ikke finner noen annen utvei, så blir en plutselig villig til å prøve alt. Selv om en innerst inne vet at det kanskje ikke hjelper en dritt.

Akkurat denne uka tror jeg ikke noe som helst har økt. Bortsett fra smertene. Kan ikke helt forklare hvor jævelig det var. Men hodet kjentes ut som det skulle sprekke, tennene verka, jeg trodde jeg skulle spy hele tiden (men gjorde heldigvis ikke det), øresusen var ekstrem, kjevebeinet var vondt og i resten av kroppen herjet en skikkelig manneinfluensa. Hjertet jobba på spreng og blodtrykket var ekstremt høyt. Jeg ble faktisk så redd at jeg måtte ringe denne legen. Et blodtrykk på 193 over 114 er til og med mye til å være meg.

Ldn kunne ikke påvirke trykket. Fikk jeg vite. Men smertene gjorde jo det, og det visste jeg jo egentlig fra før av. Nå er jeg starta på blodtrykksmedisin igjen, fryktelig irriterende siden jeg absolutt ikke har lyst til å ta noen faste medisiner. Dessuten har jeg halvert inntaket av ldn for å se om det hjelper. Så skal jeg heller øke om en uke igjen. 

I følge folk som har gått på dette er reaksjonen min positiv. Fordi det viser at kroppen responderer på denne medisinen. Så etterhvert så skal jeg nok se en positiv utvikling. Jah! Jeg håper for Guds skyld at det ikke er så skrekkelig lenge til.

Det verste er nesten å ikke vite noe. Ikke vite hvordan morgendagen blir. Ikke vite om jeg klarer å gjøre noe. Og da snakker vi noe så enkelt som å få dusja, støvsugd eller gå en liten tur med bikkja. Jeg snakker ikke om de 30 literne med maling som står her, klar til å fornye en vegg, noen dører og vinduer. For de står sikkert godt der de er.

Vi snakker om å komme gjennom en helt vanlig hverdag. Til og med uten å gå på jobb. Det å ikke kunne planlegge  er nesten like ille som vondtene. For jeg har jo alltid hatt kontroll på alt! Jeg må ha kontroll, så dette går skikkelig ut over selvbildet og selvtilliten. Det å ikke kunne bestemme over sitt eget liv, det er forferdelig!

Men i dag er alt så mye bedre. Iallefall om en legger til all den godviljen en kan klare å samle sammen. Jeg har vært ute med Jonas i nesten to timer, har tilbakelagt 6.5 kilometer på formiddagen. Og det føles sykt godt. Er sliten som bare det, men i dag er det jo en grunn til det. Og da er det på en måte mer lovlig å være sånn. Om jeg ikke får gjort mer i dag, så er det helt ok. Eller helt levelig. Nesten iallefall. For jeg har tross alt beveget meg litt, og Jonas har fått en god tur. Men hvordan det blir i morra aner jeg ikke. 

Da skal vi i konfirmasjon. Jeg ble spurt om jeg kunne bake ei kringle, pluss være fotograf. Så jeg har sagt jeg skal gjøre så godt jeg kan, men vet jo ikke om det går før jeg står midt oppi det. Egentlig vet jeg jo at jeg ikke burde bake noen kake, men heller prøve å samle noen krefter slik at jeg kommer meg gjennom dette selskapet og kanskje får tatt noen bilder. Men om det blir en sånn tålig dag i morra også, så kan jeg jo bare kjøre på, og ta straffen på søndag. For da skal vi ingenting.

Jeg er ekstremt dårlig på å porsjonere ut kreftene. Det er litt mer sånn at jeg må se å få brukt opp det lille overskuddet jeg kjenner, før det forsvinner igjen. Være supereffektiv mens det går. Tror ikke det er så mange som forstår hvordan det er å ha det på denne måten. Det høres jo helt teit ut å ikke bare kunne ta seg sammen.

Jepp! Jeg vet det. Og tro meg, jeg forsøker hver forbanna dag å skjerpe meg. Smile og tenke positive tanker, for det er jo en drøss av folk som har det mye verre enn meg. Men vettu, innimellom skulle jeg gladelig bytta denne idiotiske sykdommen/diagnosen bort i noe som folk trodde på, til og med noen dødelig. Et eller annet som kunne sees på en blodprøve eller en annen prøve, for da måtte jo i det minste legene tro på det. Da hadde det kanskje blitt forska på, og etterhvert blitt utviklet en medisin som kunne hjelpe. Men istedenfor må en ty til piller som ikke en gang er godkjent som legemiddel i Norge, og som en må betale helt selv.

Egentlig er det litt skummelt. Men etter å ha slitt i mer eller mindre ti år med alt dette som bare ble hengt på overgangsalderen, så er jeg bare nødt til å forsøke. Forhåpentligvis har jeg noen gode år igjen av livet mitt, når jeg bare kan få litt mer kontroll på denne elendigheta av en middelaldrende kropp i forfall.

God fredag til deg. I kveld skal vi kose oss med sashimisalat. Det gleder jeg meg til. 

#fibromyalgi #ldn

 

Midtlivskrise finner du også på facebook - følg meg gjerne!

Nok en bymur i Kroatia

En liten kinesisk mur. Før vi kjører helt tilbake til Baska Voda tar vi et stopp cirka 50 km nordøst for Dubrovnik. Her ligger Ston og Mali Ston. Muren vi skal gå på i dag strekker seg mellom disse to små landsbyene, den ble bygd i 1333 og er en av de lengste festningsmurene i Europa med sine 5,5 kilometer. I sin storhetstid besto bygningsmassen av 40 tårn og fem fort.

I dag er det ganske rasert. Men veggene står fremdeles. Den bar tydelig preg av at den var under restaurering, selv om det så ut som om det var en stund siden det var jobbet noe her. Kanskje det er det vi er med å bidrar til med de 50 kunas per person vi betalte for å gå her? Og med så få besøkende det var mens vi var der, så er det ikke rart det tar tid.

Denne var tung! Bymuren rundt gamlebyen i Dubrovnik var bare peanuts i forhold! Den første halvtimen var det en syk stigning, men faktisk fant jeg ut at jeg er i ganske god fysisk form, selv om det ikke akkurat kjennes slik ut i det daglige. Gå-appen viste etterpå at vi hadde hatt en stigning på 93 etasjer! Ikke hver dag en utsetter kroppen for slikt.

Flott utsikt over Mali. Til høyre på bildet ser du saltproduksjonen som i tidligere år var en viktig del av Dubrovniks økonomi. Dette var også grunnen til at muren ble bygget.

På toppen! Og da ville jo kjærringa gjerne ha en selfie, men det var HELT uaktuelt! Ikke orka han å ta et bilde av meg heller. Så da ble det et mobilbilde fra toppen ...

Selfier blir alltid like fine. Spesielt når en helst skal ha med litt av omgivelsene også ... og selfiestanga, som vi faktisk har, lå selvsagt hjemme som den pleier. 

Fra den ene Stonen til den andre. God utsikt fra toppen, og heldigvis blåste det litt også, for temperaturen var godt over 25 grader så litt vind i håret skada absolutt ikke.

Mali Ston er en liten landsby med en havn. Den ble bygd sammen med muren som en del av forsvarssystemet. Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle gå tilbake samme vei som vi kom, men da vi kom ned valgte vi det letteste alternativet. Å gå langs veien. Det var mye enklere og mye kortere. Godt valg egentlig, for da vi var halvveis begynte det å regne.

Litt bilder fra Mali Ston. Den lille landsbyen i andre enden av muren. 

Aldri har vel ei kald Cola smakt så godt som her! Men det var helst andre ting som frista drømmemannen ... østers! Ekle i fargen, skjelvende og slimete. Fysj!! Men mannen kjørte likegodt i seg fem stykker!  

Begge småbyene er store gastronomiske destinasjoner. Kjent for muslingene og store flate østers, som har blitt dyrket her siden romertiden. Mulig dyrket ble et helt feil ord, men kommer ikke på noe bedre akkurat nå.

Tilbake til utgangspunktet og de koselige gatene i Mali. Fant ut av vi likegodt kunne spise lunsj her siden været hadde blitt så kjipt. Vi rakk så vidt å få i oss maten da regnværet plutselig oppførte seg som reine orkanen i de trange smugene. Det var så parasoller, palmer, menyskilt og glass føyk veggimellom. 

Og plutselig stengte alt! Kelnerne løp rundt med regningene til folk som var halvveis i maten, beklaget så mye, men håpte vi skjønte det. Vi var jo av de heldige som hadde fått i oss det vi skulle. Litt kaotisk egentlig.

Turen hjem til Baska Voda foregikk på høsten. Det var iallefall ikke så mye som liknet på sommer lengre, der det plasket mot bilruta og vannet kom i bøtter og spann fra oven. Heldigvis forandrer det seg kjapt den andre veien også. Så utpå kvelden gikk vi tur på stranda og fikk med oss den flotte solnedgangen.

I neste innlegg tenker jeg å servere sommerbilder fra stranda heller. Som et lite avbrekk i alle disse grå steinene. Håper du får en fin dag! Allerede onsdag jo, og helga er rett rundt hjørnet! For meg spiller jo ikke akkurat det noen stor rolle for tia, bortsett fra at når det er helg så er drømmemannen også hjemme. Og det er mye koseligere enn å være aleine hele tiden.

#ferie #kroatia #ston #maliston #bymur #aktivferie #reise #reiselyst

 

Midtlivskrise er også på facebook - følg meg gjerne! 

Stein på stein på stein ..

.. og holder du på lenge nok så har du plutselig en hel by! Gamlebyen i Dubrovnik står på UNESCOs verdensarvliste. Den ble bygd på 700-tallet, mens muren er fra 1300-tallet. Under Balkan-konflikten ble byen bombet, men nå som den er bygd opp på nytt er den igjen blitt et populært reisemål for turister fra hele verden. Og turistene vrimlet - over alt ...

Aller best oversikt over byen får du ved å ta en tur på bymuren. Den er to kilometer lang og består av uhorvelig mange bakker og trapper, både opp- og nedover. Vi brukte en time rundt, akkurat den tiden vi hadde til rådighet. For inngangen til muren ble stengt klokka 19. For å få lov å komme opp måtte vi betale 150 kuna per person, noe som tilsvarer ca. 200 norske kroner. Som den steingale kjærringa jeg er så synes jeg det var vel verdt pengene!

Detalj fra Onofriofontenen. Fontenen er en del av byens opprinnelige vannforsyningssystem, og vannet blir ledet hit fra en brønn som ligger 12 kilometer unna. Må innrømme at jeg ble litt beroliget da jeg leste dette, for det var flere som fylte vannflaskene sine her. Og normale fontener lar jo vannet resirkulere ... så jeg kunne ikke helt fatte at de turde drikke det! Men det hadde altså sin helt naturlige forklaring.

Så ble det mørkt. Og byen så plutselig helt annerledes ut. Men vi var egentlig så varme, trøtte og fulle av nye inntrykk at vi ikke orka å gå rundt mer her, derfor gikk vi istedenfor tilbake til hotellet. Dagen etter hadde vi nemlig enda en mur å studere, og den går mellom landsbyene Ston og Mali Ston. Henger du fortsatt på?

#ferie #kroatia #dubrovnik #gamlebyen #bymur

 

Midtlivskrise finner du også på facebook ... følg meg gjerne! 

Ei natt i Dubrovnik

Været var ikke helt topp de første dagene av ferien. Siden vi hadde bil tilgjengelig fant vi ut av vi ville kikke litt mer på dette landet vi aldri hadde besøkt tidligere. Jeg vil jo helst se alt. Men det går ikke. Så vi valgte to plasser, og begge deler var i samme retning. Men det innebar mye gåing, så dermed fant vi ut av vi ikke klarte alt på en dag, pluss tur retur Baska Voda. Bare kjøringa tok jo cirka tre timer hver vei, men det var mye flott natur å se på veien, så akkurat det var veldig koselig.

Skikkelig hekta! Som dere sikkert vet har jeg en forkjærlighet for gamle byer, trange smug, kirketårn, trapper, murer, bymurer, steinurer ... haha! Vet ikke helt hva det er, men det er litt som en besettelse. Og disse to dagene vi var her fikk jeg virkelig en skikkelig dose av dette. Men ikke en gang det var nok for denne uka, så litt mer påfyll fikk vi seinere i ferien.

Vi styrte noe sinnsykt for å finne hotellet! Det lå mellom to gater, i en skråning og gps'en gikk helt amokk! Det gjorde egentlig drømmemannen også etterhvert ...

Hjelp! Etter flere runder rundt selve området, med en damestemme fra gps'en som stadig beordret oss til å snu når det var mulig, og en sjåfør som ble mer og mer svett og rød i toppen, ordna det seg med litt hjelp fra en innfødt og telefonkontakt med overnattingsplassen.

Rommet var helt greit. Booka kvelden før via booking.com, og kosta ca. 700 kroner natta. Det lå femten minutters gange fra gamlebyen, i følge han som jobba på hotellet. Vel, jeg tror faktisk aldri han noen gang hadde gått til gamlebyen! Vi brukte en halvtime, og da gikk vi raskt! Og er det noe vi kan, så er det å gå ...

Vi angrer innimellom på det vi har gjort. Når det går litt fort i svingene hender det jo at vi i ettertid ser at ting kunne blitt gjort litt annerledes. Denne ganga var det valg av hotell.

Jeg ville mye heller bodd i gamlebyen! Og om vi hadde tenkt oss om et par ganger til så hadde vi nok booka der. Det hang lapper på flere av husene der inne, angående ledige rom. Vi sjekka på booking etterpå, og ikke var det spesielt dyrt heller. Men der og da, når vi bestilte rommet, så ante vi jo ikke at det var mulig å bo inne bak murene.

En lærer så lenge en lever. Eller burde iallefall ha gjort det. Det er jo alltid mye lettere å være fornuftig i ettertid. Problemet er bare det at når vi kommer til neste tur, så har vi stort sett glemt hva det var vi angret på. Og da er vi jo like langt!

Gamlebyen i Dubrovnik var fantastisk! Det er sykt lenge siden jeg har kost meg så mye på en dag! Og igjen er jeg veldig takknemlig for at jeg har en så tålmodig mann som gidder å være med meg på alle disse rare utfluktene, på den ene muren etter den andre, uten å klage. Eller, uten å klage så skrekkelig mye da. Ikke mer enn at det preller av på kjærringa!

Egentlig er det ganske merkelig at han holder ut. For så ekstremt tålmodig er han ikke når det gjelder andre ting, som å kjøre rundt og lete etter et hotell mens gps-dama kakler i ett kjør for eksempel ... akkurat der og da kunne du fått han billig!

Blir du med på en tur rundt muren i gamlebyen? Da er det bare å henge på her ...

 

Midtlivskrise finner du også på facebook ... følg meg gjerne! 

Endelig kom Jonas hjem igjen!

I går ettermiddag fikk vi henta denne skjønnasen. Siden hundepasset skar seg her på hjemmebane, måtte han på kennel. Det er to slike ikke så langt i fra oss. På den ene virka det som om de mest hadde småhunder, hundegårdene var ikke helt ferdig utbygd og det så litt ut som om noen hadde levd ut drømmen om å bo på landet og ha hus og jobb på en plass. Ikke noe galt i det, all ære til de som lever ut drømmene sine, men for vår hund ville vi noe annet ..

Dermed falt valget på Berge Hundeassistanse. Det er en drøy halvtimes kjøring herfra, og det ligger utrolig flott til langt inni skogen. Dette er en kennel som har eksistert i årevis, og vi har hørt mange lovord om plassen, som fikk ny eier for tre år siden. Vi dro opp (sammen med Jonas) og hilste på en ukes tid før vi skulle reise, og vi var veldig fornøyd med det vi så. Omvisninga i bygget og møtet med eieren overbeviste oss om at her kunne nok Jonas ha det bra! Til tross for at han er en skikkelig pingle på 75 kilo som ikke liker forandringer. 

I løpet av uka fikk vi noen glimt av pingla vår. Pensjonatet legger ut bilder både på facebook, instagram og snapchat. Jeg synes jo selvsagt de burde ha lagt ut mer av akkurat min hund, hehe, men det mener sikkert alle som har parkert sine firbente der oppe. Snapchaten viste i alle fall en lykkelig, glad hund på full fart i skogen, med halen rett til værs. Og det var beroligende for mammahjertet som befant seg i Kroatia. Det var nemlig ikke bare, bare å reise fra ulldotten.

Uka hadde gått greit. Men han var veldig forsiktig og reagerte når det skjedde noe nytt. Som forventet altså. Han spiste og var overlykkelig når det regnet som verst, da freste han rundt i hundegården sin og lekte mens de andre helst ikke ville ut! Han var litt forsiktig da han kom løpende rundt hjørnet for å møte oss også, stoppet opp et lite sekund da han så oss, men så var alt veldig greit. Han kunne nesten ikke komme fort nok inn i bilen!

Vi betalte 300 kroner døgnet. Ikke så galt, egentlig, men var jo en strek i regninga akkurat denne ganga. Vi skulle jo på en skikkelig sparebluss-tur, og det budsjettet sprakk jo før vi kom avgårde. Men det var veldig greit at det funka så bra, og vi kommer nok til å benytte oss av dette flere ganger. Det er godt å ha et alternativ om familien ikke kan, og med en så stor hund så tror jeg ikke vi kan regne med å få så mye hjelp til hundepass som det vi har hatt tidligere. Det har liksom aldri vært noe problem ...

Før vi kjørte hjem tok vi oss en liten søndagstur til Ravnåstippen. Formen min var ikke så verst egentlig, og da må en jo benytte seg av det! Turen var ikke så lang, bare veldig, veldig bratt! Men vi ble belønnet med den flotte utsikten på toppen da. Og det var vel grunnen til at vi gikk nettopp der. Ei venninne la ut et bilde på instagram herfra, før sommeren, en veldig flott måte å finne nye turområder på det der. 

I dag er formen ikke så bra. Jeg har tatt ldn to kvelder på rad, så sannsynligvis er det bare ubehaget i innkjøringa som gjør at jeg føler meg så elendig. Satser i alle fall på det. ;o)

Håper du har fått en god start på den nye uka!

#hundenmin #leonberger #kennel #hundeassistanse #topptur #ravnåstippen #ldn

 

Midtlivskrise har også en facebookside - følg meg gjerne! ;o)

Ei ukes ferie for to til under femtusen

House Marija var der vi bodde i Baska Voda. Et lite hotell med åtte ettroms leiligheter. Absolutt ingen luksus, men stille og rolig, rent og pent. Og en egen liten terrasse med sjøgløtt (som eiendomsmeglerne ville ha sagt) der vi spise selvlaget frokost. Med fly fra Sola i Stavanger til Split i Kroatia betalte vi 4460, til sammen for begge to. Det var uten buss til og fra flyplassen. For denne ganga hadde vi leid bil hele uka. Det kom på ca. 1200 kroner.

Ja, da snakker vi uten lommepenger altså. Og jaggu er det ikke galt det heller, spør du meg. Jeg er jo ekspert i å finne rimelige turer, det er nok derfor vi har reist såpass mye de siste ti årene. Men akkurat denne turen var det drømmemannen som rota frem. Jeg hadde vel ikke helt tenkt at vi skulle på noen tur nå, for mye har forandret seg hos oss de siste årene. Ikke minst økonomien.

Det ble Kroatia denne ganga. Et land vi aldri har vært i tidligere. Når vi reiser så velger vi ikke ut reisemålet først, vi reiser etter hvor vi finner det beste tilbudet der og da. Kanskje en litt rar måte, men det har i det minste spart oss for mangfoldige tusenlapper i årenes løp. Eller, hadde vi blitt hjemme så ville vi jo spart enda mer, men reiselystne som vi er så har vi hoppa på de ene turen etter den andre, gjerne to, tre sykker i løpet av et år.

Vi bor sjeldent på flotte hotell. For der sover vi jo stort sett bare. Ferie for oss er ikke hotellet. Det er opplevelsene ved å se nye plasser, vimse rundt litt i bakgater og gjerne der det ikke er så fullt av turister fra før av. Se det ekte landet altså, ikke de plassene som er bygd opp for turistene, der vi må gå i kø. Men denne turen gjorde vi det, gikk i kø altså, veldig mange plasser.

Stranda var fantastisk. Vannet helt ubeskrivelig. De høye fjellene så nesten ut som kulisser i en gammel, amerikansk westernfilm der skyene størsteparten av tiden hang tunge og mørke ned over kanten. Bildet under viser bakken fra stranda/hovedgaten og opp til hotellet. Vi svei av noen kalorier her i løpet av uka.

Heldigvis blir vi litt rastløse begge to. Så etter noen timer på stranda melder utferdstrangen seg. Vi bruker mye google og tripadvisor for å finne plasser som er verdt å se. Eller så har vi allerede fanget opp noe på instagram eller facebook som vi har hatt lyst til å ta en nærmere titt på. Egentlig er de aller fleste turene våre litt etter innfallsmetoden. Vi tar mye på sparket, og vi koser oss glugg ihjel i hverandres selskap. Det er derfor sjeldent vi reiser sammen med noen andre.

Baska Voda var en liten plass. Litt for liten for et ukesopphold kanskje. Hadde vi ikke hatt bil tror jeg nesten jeg hadde klikka. Det er jo måte på hvor mange ganger det er gøy å traske frem og tilbake i den samme gata ... Akkurat det er grunnen til at vi pleier å dele opp to-ukers ferier. Vi forflytter oss altså etter en uke. Så er alt nytt og spennende hele tiden.

Noen utpreget strandløve har jeg aldri vært. Men jeg elsker sol og varme, og hater badebasseng. På stranda er jeg vel så mye i vannet som på land, men å være kun på badeferie tror jeg ikke er noe for meg. Nye opplevelser derimot ... det er toppers! 

Midtlivskrise finner du også på facebook ... følg meg gjerne.

Når legen ikke gidder mer

Halloen ... ja, jeg har altså ikke fått dødsdommen eller noe sånt. Det er mye mindre alvorlig enn det. Egentlig. Men det føles alvorlig nok, når en sitter midt i det og ikke kommer noen vei!

Fastlegen min gidder ikke høre på meg lengre. Jeg taler for døve ører, og har vel innsett det for lenge siden. To ganger har jeg vært der etter sommerferien, to ganger har jeg gått ut og grene mine bitre tårer i bilen etterpå. Akkurat nå lurer jeg på om denne legen min er en av disse som sitter på ei rosa sky, rett ved siden av Jesus der oppe i himmelen. Slik min bestemor følte det ovenfor legene, og presten, og alle disse her som var bedre enn alle oss andre, vanlige dødelige.

Ho ser at jeg har vondt, men driter i det! Og det er så sykt frustrerende at jeg holder på å bli gal. Siste ganga jeg var der klarte jeg ikke å holde kjeft heller. Jeg spurte rett ut om ho var lei av meg. Ho så veldig overrasket ut, egentlig. Så jeg fortsatte bare, og fortalte hvordan jeg egentlig hadde det. At jeg kom dit i håp om å få litt hjelp, i håp om å få noe smertestillende som iallefall kunne få meg til å være sånn tålig oppegående som andre, normale mennesker. Jeg hadde til og med bestilt en dobbeltime kun for dette, å snakke om medisinering. Fordi jeg til nå bare har blitt tilbudt paracet og antidepressiva.

Men neida. Så lenge jeg ikke ville innse at dette var psykisk så kunne ho dessverre ikke hjelpe meg. Har du hørt på makan!! Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller grine jeg. Det er ikke noe galt med hodet mitt, og jeg vil ikke ha tabletter som fucker til hjernen. Jeg har forsøkt, og ja, det hjalp på både smertene og søvnen. Men jeg kan ikke leve resten av livet som en zombie. Et spøkelse uten følelser og tanker, som ikke bryr seg om noe som helst. Det er ikke meg.

Om det er valget jeg har, så velger jeg smertene. For da kjenner jeg i det minste at jeg lever. Vet ikke helt om det er det verste det heller for det er mye verre å være så utslitt hele tiden. Men så lenge kroppen går rundt i helspenn hele tiden fordi alt er så vondt, så blir vel det resultatet.

Jeg fortalte det akkurat slik jeg føler det. At ho var så utrolig flink til å se meg, sende meg videre, undersøke både det ene og det andre - helt til jeg kom tilbake fra en revmatolog på sykehuset med en fibromyalgi-diagnose, fatigue og muligens et snev av me (i følge fysioterapeuten). Da var det stopp! Fastlegen nevnte ikke dette med et ord. Det tok noen måneder før jeg turde å si det jeg også. Ordet. Det der med så dårlig klang og rykte. F I B R O M Y A L G I .

Ikke en gang da ville ho bruke den diagnosen. Her har ho i årevis klødd seg i huet og lurt på hva jeg feiler, fordi smertene flytter seg rundt over alt, fordi jeg er så utslitt, fordi jeg trente og trente og bare ble dårligere og dårligere. Jeg har klaget på munntørrhet, tørre øyne, elendig søvn, hovne ledd, væskeansamlinger både her og der, hodeverk, migrene, vondt i nakken, dårlig hukommelse og influensasmerter i årevis. Likevel ringte ikke en eneste liten bjelle! Hadde ho vissst noe om fm, så burde det ha ringt både her og der. Jeg skjønte jo enda mindre, men nå har jeg lest meg opp litt, og kan sikkert mer om dette enn mange leger rundtforbi. ALT dette er ting som kjennetegner fm. Absolutt alt!

Til å begynne ble jeg avfeid. Nettopp fordi jeg ikke hadde nok psykiske problemer, og jeg hadde absolutt ikke vondt i viljen. For det var også noe som kjennetegnet fibropasienter. De hadde nemlig aller mest vondt der - i viljen! Men nå vil ho bare proppe meg med medikamenter mot angst og depresjon! Jeg ser ikke helt hva som har forandret seg siden ho sa at jeg ikke akkurat var der. En annen ting er jo det at om en går lenge nok på denne måten, uten å bli tatt alvorlig, uten å bli trodd, så blir en sikkert deprimert. 

Jeg forsøker å finne løsninger selv da. Siden det ikke er noe hjelp å få innen helsevesenet, dette fantastiske helsevesenet som blir skrytt opp og i mente. Vel, det er ikke alle som får den hjelpa de trenger her i landet heller. Jeg er nok ikke den eneste. Etter å ha tenkt og grublet resten av den uka ringte jeg en privatklinikk. La frem elendigheta til sekretæren og spurte om de hadde noen som kunne gjøre noe for meg. Det hadde de. For femhundre kroner timen.

Bare fire dager etter fikk jeg time. En dobbeltime bestilte jeg like godt. For det følte jeg vi trengte, denne legen og jeg, siden vi aldri hadde sett hverandre før. Jeg regnet jo med å måtte fortelle det meste som hadde skjedd til denne her også. For jeg har aldri tidligere vært hos en eneste en i legestanden som har giddet å se litt i journalen de har fått.

Rett før ferien var jeg på denne privatklinikken. Og det var nesten som å komme til himmelen! For her ble jeg sett, jeg ble tatt alvorlig, legen hadde til og med lest i journalen min og visste tydeligvis mer om mine siste ti år enn de på legesenteret der jeg har fastlegen. Det føltes så .. merkelig! Han trodde meg rett og slett! Og han hadde til og med funnet frem til noe jeg skulle prøve. Om jeg ville. Selvsagt sa jeg ikke nei til det. Når en bare blir fortvila nok, så prøver en jo det meste, i håp om at livet kan bli littegrann bedre.

Men ble litt betenkt når jeg kom hjem og fikk lest litt mer om preparatet. For det fins vel nesten ikke noen personer som er mer skeptisk enn meg til å proppe kroppen full av medikamenter ... men likevel var jeg innom apoteket og kjøpte disse superpillene. Om halvannen tablett av dette, en gang om dagen, kan gjøre at jeg slipper alle disse paracetene og migrenetablettene, som dessuten ikke hjelper så mye uansett, så er det kanskje verdt det. Men siden mange skriver at de ble ekstremt dårlige de første ukene, så utsatte jeg starten til vi var vel hjemme igjen fra ferien. Kunne jo ikke risikere å ødelegge den uka med viten og vilje heller da! Det hadde blitt for dumt.

Har hatt ei litt urolig natt etter første inntak av ldn. Men det er jo noe jeg har rett som det er egentlig. Ellers kjenner jeg ikke noe spesielt. Tror jeg. Er vel som normalt, stiv og verkende, og med en ekstrem øresus som sannsynligvis kommer av flyturen. Men det er vel ikke verre enn jeg har vært i det siste. Så får vi se da, om det skjer noen endring ... det er jo lov å håpe, inntil det motsatte er bevist! Funker ikke dette, er vel neste steg å dyrke cannabis på loftet eller noe sånn.

#fibromyalgi #ldn

Midtlivskrise finner du også på facebook ... følg meg gjerne. 

Da var vi hjemme igjen!

Ei uke i Kroatia går veldig fort! Men på samme tid så synes jeg det er ganske lenge siden vi var hjemme sist .. rare greier.

Vi har hatt det veldig fint. Yr meldte jo nesten bare regn før vi reiste, så det så litt begredelig ut, men heldigvis tok de feil. Ikke alltid en jubler når det er total skivebom derfra, men denne ganga var det helt greit. ;o)

Litt av hvert har vi opplevd. Det ble noen dager på stranda, og noen dager til å oppdage omgivelsene. Ikke akkurat bare i nærmeste nabolag heller, for vi hadde jo leiebil hele uka og fikk virkelig farta rundt.

Det er kanskje grunnen til at jeg er helt utslitt! For noen stille og rolig tur ble det ikke. Vi har gått på den ene muren etter den andre, klatra opp til en borg (jepp, det var virkelig klatring altså), opp i et klokketårn og tråkka gatelangs både her og der. Mange opplevelser altså, noe som resulterte i ganske dårlige netter for min del, og enda verre morgener. Men det kom seg litt utover dagen, og siden jeg er sta som et esel og nekta og legge meg til der nede, så ble det en grei tur likevel. Dessuten hadde jeg jo med meg verdens beste reisefølge, og da er jo det meste i boks til og med før avreise! <3 Han er altså bare helt fantastisk denne drømmemannen min.

Det blir litt som programmet på nrk dette. For dere som følger meg på instagram (eller er venn med meg på facebook) har vel fått mye av turen med dere allerede, så jeg kan vel bare advare med en gang: det kommer sikkert i reprise her etterhvert, men i motsetning til nrk så slipper du å betale for det. Og det er jo en god ting.

Jeg håpet jo å lade batteriene litt denne uka. For det trengte jeg virkelig, men det skar seg. Da vi kom til passkontrollen på Sola kommenterte han i luka at normalt kom jo folk hjem litt mer opplagt når de hadde vært på ferie... jeg forsøkte å skjule en skikkelig gjesp, uten det store hellet tydeligvis. Men jeg er iallefall ganske happy akkurat nå, selv om jeg er sykt sliten. Og jeg har mange fine bilder og flere gode minner å dra frem utover høsten og vinteren.

Det blir en stille og rolig kveld her. Til og med Jonas er bortreist. Hundepasset skar seg for oss denne ganga, så han er på kennel. For aller første gang i mitt liv har jeg plassert en hund på kennel. Det er litt skummelt, og skrekkelig dyrt! Faktisk betalte vi mer for han denne uka, enn en av oss betalte for hele turen med fly og hotell. Og aller helst ville jeg jo henta han med en gang vi kom hjem. Men neida, det gikk ikke! For i dag hadde de bare åpent fra 10 til 11, og i morra er det kun fra 16 til 17. Dette for å skape mest mulig fred og ro for hundene, uten at den ene eieren etter den andre skulle renne ned dørene til alle tider. Sikkert fornuftig det, men jeg savner jo den store pelsdotten vår så en dag til ble en dag for mye lissom.

Nyt resten av helga! :o) 

Velkommen til oss

Velkommen til oss. Jaja. Jeg er ganske sikker på at min søster og samboer ikke er helt enig i dette skiltet. For å være ærlig så er ingen så veldig velkommen her nå. De forsøker og forsøker, og jeg avslår. Resten av de vi kjenner har gitt opp. Så huset som før var fylt med livlige besøkende er ufattelig stille. Om ikke ungene og barnebarna stikker innom da. For dem er det fortsatt en liten åpning for. Heldigvis.

Kaotisk og rotete. Her kan jeg ikke skryte av verken pågående prosjekter, flott hage eller nyinnkjøpte dingser til hus eller kjærring. Nope, her skjer det ikkeno'. Den eneste lille spotten rundt dette huset, som ser sånn tålig ut, er inngangspartiet. Sånn ble det i år, forhåpentligvis blir det litt bedre til neste år. For innimellom ser du, så har jeg fortsatt et bittelite håp om at dette er forbigående ... men den tanken dukker opp med lengre og lengre mellomrom.

Jeg leser lite blogger også. Selv om jeg savner det. Jeg har ikke lyst til å miste kontakten med dere her inne som jeg tross alt har hatt en slags kontakt med i ... er det 7 år nå tro? Dere forsvinner jo ikke, selv om inngangsdøra mi er ganske godt lukka. Og det er jo en liten trøst.

Her plasker det ned. Og det skal det visst gjøre i Kroatia også, iallefall noen av dagene i den kommende uka. Det var jo en strek i regninga! For det var jo nettopp sola og varmen jeg hadde satt min lit til nå. Håpet var at det skulle lokke frem mitt gamle jeg, slik at drømmemannen igjen kunne få ei fin uke med ei kjærring som fungerte litt bedre enn tilfellet er her hjemme. Sånn at han hadde noen, ikke alt for gamle minner, å leve videre på inn i vinterhalvåret.

Bare vas. Jepp, dette ble bare svada. For alternativet er å pakke kofferten, og det er noe av det aller verste jeg vet! Jeg hater det rett og slett. Og både bilturen til Stavanger og flyturen videre er også noe som står ganske høyt på denne hat-lista mi. Jeg kan ikke fordra reisen til og fra et sted. Men når vi bare er fremme, så blir det bedre. Etterhvert.

Før ble jeg så sykt trøtt. For jeg er jo ikke den som kan sove hvor som helst og når som helst. Og om jeg i tillegg var litt sulten så var veien til ei skikkelig bich ganske kort! Ikke akkurat et drømmereisefølge altså. Men jeg tror jeg er blitt bedre med årene! Eller så er det kanskje det at jeg er slik hele tiden nå. Sur og trøtt. Så jeg merker ikke så forskjell sjøl ... 

Hei, hei, kofferten min - nå kommer jeg. :o) Og jaggu er det lenge siden den ble brukt sist. Ja, akkurat nå snakker vi kofferten altså, den der firkanta greia som en har med på reise, der hvor alle tingene legges oppi. Så det må ikke forveksles med å tenke i koffert! For det er noe helt annet ...

Har du koffert-humor? Eller burde vi muligens ha vokst av oss den der, når vi er langt over femti? 

God fredag til deg, og god helg når den tid kommer. :o)

Tankespinn, og ei hyggelig dame på nav

Jøss! Går det an? Jepp, tydeligvis. Møtet i dag, som jeg hadde grudd meg så sykt til at jeg sto opp klokka tre på natta, gikk greit. Egentlig. Men starten var jo heller klein da, der jeg sto ute i gangen ti, femten minutter før de åpna dørene. Sto der og hang, og følte meg som en skikkelig dust, sammen med en haug av våre nye landsmenn. De så ikke ut som om de gjorde noe av å stå der, snarere tvert i mot. Men nå er det jo mulig nav er en av grunnene til at de er kommet hit til dette kalde landet langt oppi nord. Ikke vet jeg. 

Men jeg vet at jeg absolutt ikke hadde planer om dette. Å havne på nav. Bli en navsnylter. Likevel er det akkurat det jeg har vært det siste året, og kommer til å forbli en god stund fremover. Om ikke for alltid. Det er ingen god følelse. Men jeg må jo bare innse fakta, at med denne kroppen og dette hodet så har jeg ikke noe på en jobb å gjøre akkurat nå.

Kanskje er det en overgang. Men for å være ærlig så har jeg mine tvil nå. Dette er jo ikke noe som er kommet plutselig på over natten akkurat. Det er noe jeg har slitt med i minst ti år. Jeg er jo så flink til å overse kroppens signaler, det går nok over igjen, snart. Men denne ganga så ble det jo bare verre og verre ... selv om jeg prøvde så godt jeg kunne, og enda litt til.

Dialogmøte. Tja. Noe veldige fremtidsplaner ble det ikke lagt her akkurat. Ikke denne ganga. Det var mest for å bli kjent med meg. For hvem er denne halvgamle kjærringa lissom? Jeg kjenner ho egentlig ikke. For ho derre Marit som jeg har kjent hele livet, ho er borte vekk! Det som er igjen her ... det er jaggu ikke mye å samle på.

Nav-dama var en del yngre enn meg. Ho var verken overfladisk, dømmende eller frekk. Ho konkluderte med at jeg var en ekstrem sterk person som ville ordne opp i det meste selv, som hadde veldig problemer med å be om hjelp og akkurat nå var jeg ikke spesielt glad i meg selv heller. Lurer litt på hvordan ho fant frem til dette. For det er jo mitt gamle jeg ho snakka om der. Ho som jeg mista en plass på veien. Den eneste likheten er at denne her utgaven er enda mindre glad i seg selv enn den forrige, og da er det ganske ille egentlig.

Jeg hadde jo jobba og slitt hele livet. Så den hjelpa jeg skulle få nå, det hadde jeg allerede betalt for i årevis. Eeeeeh... ? Absolutt ikke den uttalelsen jeg hadde forventa. Men likevel føler jeg det så sykt nedverdigende å få penger fra nav, det er skikkelig forferdelig. Og å stå der i køen med alle de andre, som sikkert følte de holdt på å få drømmen oppfylt med påfyll på kontoen hver andre uke, uten å gjøre noe for det, det var ikke en god følelse. Ho skjønte faktisk det, saksbehandleren min, så neste gang jeg skal dit skulle jeg komme på ettermiddagen når de hadde stengt dørene for alle disse som ikke hadde noen konkret time.

Hva som skjer videre vet jeg ikke helt. Jeg ble iallefall ikke stemplet som psykisk syk, og det er jo en fin ting. Men at jeg hadde mange ting i løpet av livet som jeg bare hadde stengt inne en plass, og lukka døra til, det var det ikke noen tvil om. Når det ble for mye slikt, så var det ikke rart at alt på et eller annet tidspunkt stoppa opp. At jeg hadde holdt meg på beina såpass lenge var visst nesten et under ...

Ho tegnet og fortalte. Og det er ikke noen genistrek ovenfor meg akkurat! Da kjenner jeg piggene skvetter ut på ryggrada! Jeg er jo ikke helt teit. Jeg forstår jo norsk helt perfekt og klarer å fatte hva som blir sagt uten at det må en hel liten tegneserie til. Men ho hadde sikkert just vært på kurs og lært at slik blir alt så greit og lettfattelig, at selv den mest ressurssvake naver bør få det med seg.

Ja, jeg har stengt inne både det ene og det andre. Det har vært min måte å komme videre på. Hodet mitt er fullt av små beholdere som inneholder triste ting, men jeg trodde jeg hadde skrudd lokkene så sykt godt fast at det kom til å ligge der inne for evig og alltid. Og det tror jeg fortsatt. Tankespinnet mitt tar likevel aldri pause. Det svirrer rundt og rundt hele døgnet oppi der, men det er ikke disse tingene i boksene jeg grubler på. Det er mer nåtidens problemer, de som jeg ikke har klart å lokke inn i en egen boks enda. Alt dette som jeg jakter febrilsk på hele natta, uten hell. Mulig det hjelper om nav stiller med et helt jaktlag? Selv om jeg på nåværende tidspunkt ikke kan se for meg at dette hjelper mot alle smertene og utmattelsen, migrenen, tinnitusen og hele elendigheta, så er jeg villig til å prøve det meste nå. For hva har jeg egentlig å tape?

Jeg håper jeg får beholde denne dama. Ja, misforstå ikke, jeg har ikke bytta leir altså. Tenkte helst at det var ok å ha en fast person å forholde seg til. Men ho visste ikke, og jeg vet iallefall ikke noe mer. Det er jo typisk nav å bytte saksbehandlere sånn i hytt og pine, slik at en må begynne på'n igjen rett som det er. Bare for å villede fienden.

Etter dagens møte har nav altså fått to plusspoeng herfra. For noen uker siden søkte jeg nemlig om å beholde arbeidsavklaringspengene om jeg tok en ukes ferie. Hadde jo ikke regnet med å få noe svar før det var for seint. Men vettu, et døgn etter kom det. Svaret. Og det var positivt! Det skulle jo nesten ikke gått an! 

Til lørdag reiser vi en uke til Kroatia, drømmemannen og jeg. Jeg håper at det blir sol og varmt slik at kroppen spiller litt mer på mitt lag. For å være i krig med sin egen kropp sånn på heltid er ganske slitsomt, da er det ikke så mye futt igjen til andre ting.

Fortsatt god kveld til deg. Jeg må snart begynne å tenke på hva jeg skal putte i kofferten. Jeg hater å pakke! Men har lovet reisefølget mitt å være ferdig med det der i morra, før han kommer hjem fra jobb. Dermed har jeg jo enda god tid. Egentlig. ;o)

Fugler er sikkert greie de, men ...

Jeg har grå stær! Var på kontroll for et par uker siden, men det hadde ikke forandret seg så veldig mye det siste halvåret, mente øyenlegen. Jeg derimot kjenner på noe helt annet. Men eksperten mente at det ikke var nødvendig å operere enda. Jeg måtte komme tilbake når det ble plagsomt.

Javel. Så da sitter jeg her da, og lurer på hvor plagsomt det skal være før en går til det skrittet og opererer ... ikke vet jeg, for jeg har jo aldri vært gjennom dette tidligere.

Bildet har jeg lånt HER, men om du heller vil lese om grå stær finner du det HER.

Plagsomt har det vært i halvannet år. Ikke bare litt irriterende altså, men sykt plagsomt. Briller klarer ikke optikerne å tilpasse. For synet forandrer seg jo hele tiden. Linser funker ekstremt dårlig, for øynene er så tørre at linsene blir helt harde etter en liten stund. Dermed blir tåkesynet enda verre. Så joda hr. Øyenlege, dette er en forbanna plage og har vært det lenge. Men er det ille nok?

Det er et slit å lese, å være på pc'n, se på tv, fotografere. På mobilen ser jeg nesten ikke en dritt, enda jeg har forstørret skrifta så mye som det går an. Det meste som en tok som en selvfølge tidligere er ikke noe gøy lengre. Til og med strikkeprosjektene min ligger litt sånn rundt forbi, fordi jeg ikke helt kan se hva jeg gjør. Sommergenseren 2017 ble aldri ferdig. Men det er vel ikke god nok grunn til å få en operasjon vel?

En kan bli frustrert av mindre altså. Føler at jeg ikke helt trengte dette også. Akkurat nå. Men en får jo ikke mer enn en kan bære, heter det visst, så dermed må en eller annen anse meg som en ekstremt sterk person. Og det er jo et kompliment!

Men så kan en også si det på denne måten: En får ikke mer enn en fortjener ... og da kjenner jeg at jeg blir litt småforbanna rett og slett. For hvorfor i alle dager har jeg fortjent alt dette sånn litt over midt i livet. Nå som alt kunne ha vært så bra. Jeg som både er snill og omtenksom, som er lovlydig som få og livredd for å gjøre noe galt som kan gå ut over andre.

Jeg har for vane og stille meg i feil kø. I butikken, på flyplassen, ja stort sett alle steder der det fins en kø. Men denne ganga sto jeg visst skrekkelig feil, og jeg må ha stått der lenge. For all denne dritten ble vel ikke utdelt i løpet av et par minutter heller! Men jeg har lært nå, om det er flere enn to foran meg i en hvilken som helst kø, slenger jeg fra meg det jeg skulle ha hatt og løper som pokker!

Når viljen er større enn forstanden

Hei der ute. :) Lenge siden sist, men her har det ikke vært så mye overskudd til noe som helst. Likevel har jeg altså midt oppi hele elendigheten passet barn i nesten en uke. Hele døgnet. Kanskje ikke så lurt, men de gir meg så mye disse barnebarna, så sånn sett var det veldig godt. Jeg kjenner at jeg blir glad bare jeg tenker på dem, så derfor prioriterer jeg å være sammen med dem fremfor andre ting. Og hvile kan jeg jo gjøre en annen dag. Dessuten hadde jeg lovet dette allerede i november i fjor, så turen ble bestilt da. Dermed var det liksom ingen vei tilbake. Det jeg ikke tenkte på da var jo at den minste snuppa på 15 måneder ikke skulle i barnehage ...

Jeg klarer liksom ikke å si nei! Så i dag skal jeg hente fireåringen i barnehagen. Det er ei som var ansatt der som skal begraves, så de oppfordret alle til å hente ungene tidlig! Så frekt!! De kan jo ikke forvente at alle har en eller annen bestemor eller bekjent som bare går hjemme og slenger på dagtid. De vet vel at det ikke er helt etter boka også, derfor står det heller ikke på nettsiden til barnehagen, men ble bare levert ut på en lapp til foreldrene. Så har de ryggen fri lissom, og kan ikke bli "tatt" på det i ettertid. De som ikke klarer å få noen til å passe føler seg jo som noen tullinger om det bare er deres unge og et par stykker til som ikke blir hentet.

Kjenner jeg en liten antydning til overskudd bruker jeg det med en gang. Da skal jeg gjøre ALT som ikke har blitt gjort de forrige dagene. Eller ukene. Året, er kanskje mer riktig å si? Jeg har så mange planer! Så mye jeg skulle ha gjort. Men så lenge jeg turer frem på dette viset bare dagen er litt bedre enn normalen, så blir det jo ikke gjort så mye uansett. Et skikkelig skippertak her og der, og så går futten ut av kjærringa igjen. For noen dager, eller uker.

Jeg hater dette kaoset som jeg lever i. Det stresser meg og gjør sitt til at jeg ikke klarer å kople ut tankene når jeg har lagt meg. Det og masse annet. Hagen ser fortsatt ut som en jungel, og det kommer den nok til å gjøre til huset får nye eiere. Iallefall kjennes det slik ut nå. Ikke det, vi har ingen flytteplaner, så naboene får bare leve med dette her. Om de irriterer seg, og det er det sikkert noen som gjør. Men jeg er kanskje den som er aller mest irritert. Sikkert fordi det bare er meg som kan gjøre noe med det. Men det er ikke så lett når hjernen vil, mens kroppen absolutt ikke spiller på lag. Jeg skjønner jo at det er vanskelig å sette seg inn i dette her. For noen som aldri har vært der selv. Helt ærlig talt så sliter jeg også med det. Jeg skulle nesten ønske at jeg hadde hvilken som helst annen sykdom istedenfor denne idiotiske greia. Hadde det bare gått an å ta en blodprøve eller noe sånt, som viste at det faktisk var noe riv ruskende galt i dette systemet! Du aner ikke hvor frustrerende det er at livet på mange måter føles som om det er over. At hverdagslige ting, som tidligere ble gjort uten at en måtte tenke, omtrent føles uoverkommelige ...

Men jeg lever altså! Selv om jeg innimellom ikke helt kan bli enig med meg selv om det er positivt eller negativt ... det er ganske kjipt når definisjonen på å leve er at det gjør vondt over alt egentlig ...

<3

Ei uke i en daycruiser - fjerde etappe: Portør

Vi holder oss i skjærgården utenfor Kragerø ennå en stund. Etter ei natt i gjestehavna på Jomfruland har vinden løyet og alt ser helt toppers ut - igjen. Til nå kunne vi ikke ha vært heldigere med været. Formen min er faktisk også ganske bra, men det har vel med varmen å gjøre. At det virkelig kjennes ut som om det er sommer. Iallefall en tålig god norsk sådan. Jeg kan jo igrunnen ikke få det varmt nok, så jeg hadde ikke hatt noe i mot 10 grader til, men hallo, vi befinner oss jo tross alt i Norge da!

I dag er det meldt skikkelig varme. Så da passa det fint å tilbringe denne på den ytterste nøgne ø - Portør altså! :o)) Her var vi for tre år siden og jeg har gledet meg til å komme tilbake siden. Men hetebølgen hoppa over oss, og vinden var heller ikke helt på vårt lag. Så dermed kunne vi ikke legge til hvor som helst heller ... litt nedtur ...

Så her ligger vi da. Med tean i tanga, og venter på at gradestokken skal krype godt over 25 grader. Som værmeldinga antydet. Og vi venter vel igrunnen enda ... ikke her ute i skjærene, men dog.

Mennene prøver fiskelykken. Men bare den ene fikk en liten fisk, og det var ikke drømmemannen for å si det sånn. Han får sjeldent napp. Merkelig det der! Mens hyttenaboen drar opp den ene etter den andre. Vi koste oss med brødskriver til lunsj, mens vi nøyt lukta av nystekt fisk fra nabobåten.

Lyset her på kvelden, det er det jeg husker fra sist. Lyset, skjærene, stillheten og sjø - bare sjø så langt øyet kunne se! Det ble ikke helt det samme, men kan vel ikke klage heller ... for det ble en flott sommerkveld.

Enkel mat i dag også. Kokkene fyrer grillen og vi inntok nok en gang maten sittende på fjellet med tallerkenen i fanget. Noen ganger føler jeg meg litt for gammel til å spise på det viset. Jeg vil helst ha et bord, i passe høyde, å sette tallerkenen på. Men det er jo en viss sjarm i dette også da. Minner vi kan ta frem når høststormene uler rundt hushjørnene og regnet pisker på vindusruta. Da har jeg nok glemt at inntaket av mat i friluft ikke bare er sjarmerende og enkelt.

Koselig kveld. :o)) Og i morra skal vi tilbake til Risør igjen. Søstera mi begynner å bli litt lei båtlivet, så ho vil hjem. Jeg kunne bare tenkt meg å fortsette østover en stund til. Mye på grunn av formen, som er bedre enn på lenge. Tror jeg har lagt alle bekymringene fra meg hjemme, og ikke er det masse ting jeg kan sitte og se på, som jeg burde ha gjort. Tinnitusen blir overdøvet av motorlyden og mens vi kjører så slapper jeg av som aldri før. Det er bare deilig! Men får jo lydene tilbake i full styrke og vel så det når vi ankrer opp for kvelden ... men da har jeg jo iallefall hatt litt "fri".

Hvis du vil se hvordan vi hadde det sist vi var på Portør finner du de bildene HER. :o)

#sommerisør #båttur #askeladdenbeetle #medteanitanga #kragerø #portør 

Ei uke i en daycruiser - tredje etappe

Morgenbadet og frokosten er over. Så da er det bare å sette baugen mot Kragerø. Værgudene er fortsatt på vårt lag, og selv om det blåste opp en god del i går kveld, så er det helt greit igjen nå. Nabo'n holder koken i kjølevannet vårt!

Kragerø. Jeg lurer litt på hvordan det er her om vinteren. Risør har jeg jo vært i på den tiden, og der var det kliss daut! Sikkert ikke noe bedre her. Men som sommerby er det yrende liv i gatene, og veldig koselig.

Her er det fullt! For et normalt øye ... men i Kragerø er det som sagt alltid plass til en båt til. Jeg har aldri i mitt liv sett folk som kan få sneket seg inn mellom de andre båtene slik de gjør her! Og det der det ikke ser ut som om det er plass til en kajakk en gang! Det er faktisk ganske gøy å sitte og se på der de skur og drar i båtene som allerede ligger fortøyd, for å få plass til sin egen. Som de litt sjenerte sørlendingene fra Kristiansand så tør jo ikke vi gjøre det på samme vis. Men vi fant nå en plass vi også. Etterhvert. :o))

Litt shopping ble det også. Jeg fikk faktisk brukt en tusenlapp før vi kasta fortøyningen igjen her. I et bittelite kott av en butikk rett der vi la til med båten. Halv pris på et par linkjoler og ei bukse er slett ikke å forakte, selv om det var et skikkelig impulskjøp. Ikke trengte jeg det heller, om jeg skal være helt ærlig. Men, men ... det var jo billig da!!

 

Jomfruland ble vårt tredje overnattingssted. Vet ikke hvorfor, men jeg har alltid innbilt meg at det er så utrolig vakkert her. Sånn helt unormalt vakkert. Vel, nå har jeg sett det, og ble veldig skuffa. Mulig vi var på feil side av øya eller noe, men dette var ikke så mye å skryte av! Har sett mange andre, finere plasser langs kysten enn dette her. Dessuten følte vi oss ikke så velkommen heller akkurat. Det var gjerder over alt! Gjerne med strøm eller piggtråd. På grunn av dyr de ikke ville ha inn, eller ville jomfruer kanskje, men vi så ikke noen av delene. Sannsynligvis var de vel bare litt lei av alle turistene som snoket rundt.

Jomfruland fyrstasjon har to fyrtårn. Det eldste, som mangler lyktehuset, ble satt i drift i 1839 og er 22 meter høyt. Dette er gjort om til et lite museum og har en liten uteservering i hagen. Begge deler var selvsagt stengt da vi var der. Dagens fyr er fra 1938 og 31 meter høyt. Dette er et av Norges viktigste kjennemerker når du kommer seilende fra Danmark. Merkelig nok så ligger fyrene midt inne på øya, 48 meter over havet. Det er mange teorier om opphavet til navnet på Jomfruland, men mest sannsynlig kommer det av at øya i lange tider tilhørte Gimsøy Nonnekloster.

Noe mer shopping ble det ikke. Vi kom selvsagt rett etter de hadde stengt. Sikkert like greit, for jeg kjente at jeg hadde fått litt nok av butikker og masse folk, både i Risør og Kragerø. 

Man bruker det man har ... og i dette tilfellet så ble steinene de ryddet fra tomta likegodt brukt til å bygge huset også. Det ser iallefall slik ut. Kjekt å slippe å drasse ut materialer og sånn. Kunne forresten tenkt meg et tonn eller to av disse steinene i hagen hjemme ...

Ikke helt slik vi foretrekker båtlivet. Men det blåse så sykt opp igjen da vi kom hit, dessuten var det blitt litt seint på kvelden, så vi fant ut at vi bare måtte bli her. Noe morgenbad ble det heller ikke. Selv om det var den flotte stranda rett ved siden av gjestebrygga. Akkurat den var fin da. Men i 15 grader så går altså ikke jeg ut i vannet. Da må det skje fort og brutalt.

Tårnbrygga gjestehavn ligger på vestsiden av øya. Her fins et vertshus og et sevicebygg. Siden vi allerede hadde spist i Kragerø så ble det ikke noe mer restaurantbesøk på oss denne dagen. Men vi fikk i det minste tatt en dusj! Og det var egentlig ganske deilig etter tre dager i båten. 

Kvelden har senket seg. Og vinden har heldigvis løyet, igjen. Det lå mange med store båter her, og de sikra båtene både foran og bak med ekstra tau for å ligge greit natta gjennom. 

Been there done that. Jeg trenger ikke tilbake til denne øya igjen. Eller, mulig det ikke var øya det var noe galt med, men forventningene mine. Så heretter skal jeg ikke forvente noe som helst, bare ta det som det kommer. Det er nok det lureste en kan gjøre, når det gjelder det meste her i livet. Det blir jo aldri som en håper på likevel.

#sommerisør #båttur #askeladdenbeetle #kragerø #medteanitanga #jomfruland

Ei uke i en daycruiser - andre etappe

Første natta .. tja, hva skal man si? Drømmemannen hadde tydeligvis fått det for seg at han hadde booka enerom, så der lå han i midten av vårt lille krypinn av en lugar og sov sin aller beste søvn. Mens jeg ... ja, jeg hadde jo tenkt å gjøre det samme. Viska bare stille at han måtte dra seg litt lengre over på sin side lissom. Men det nytta jo ikke! Han var selvsagt langt inni drømmeland så fort hodet landa på puta! Men da han attpåtil begynte å snorke, dro jeg med meg et teppe ut og ble sittende under kalesja og glo noen timer. Lys har vi jo ikke, dessuten var jeg alt for trøtt til å lese eller strikke uansett ...

Litt småsur ble jeg vel, muligens. Veldig irritert, uten tvil. På morrakvisten fikk han beskjed om at dette faktisk var plassen vi skulle dele. Så deretter gikk det over all forventning. Tror han hadde et lite snev av dårlig samvittighet også, dermed fikk jeg noen ekstra centimeter til og med. De tok jeg gladelig imot uten å protestere.

Her ser dere hvor mye plass vi har i denne farkosten vår. Ikke noe å skryte av altså. Så en bør være veldig glad i hverandre, eller ha ekstremt lyst til å dra på båttur, om dette skal funke. Jeg tror vi befinner oss i begge disse to kategoriene. 

Det var vel alt. Vi har ei plate og kokemuligheter under lokket over kjøleskapet, som du ser nede i hjørnet til venstre her. Det er forøvrig så lite at det er veldig begrenset hva vi kan ta med av mat. Må innom en butikk iallefall annenhver dag.

Dessuten har vi en portapotti under et lokk midt i senga omtrent. Altså; ei litt avansert dobøtte. Den har vi aldri brukt. Det har derimot barnebarna til drømmemannen da vi hadde de med til Lillesand en tur. Jeg er sikker på at de gikk på do minst fem ganger hver på den turen. Merkelig at de ikke var helt dehydererte da de kom hjem!

Do er gøy skjønner du. Husker jo det fra sønnen var liten. Var et øyeblikk litt bekymret for at han skulle utvikle en eller annen slags do-fetisj. For hvor vi enn var så måtte han altså på do, selv om det bare var ti minutter siden sist. Gud for et slit det var! Jeg håper for hans del at han er kommet over det nå! 

Været var det absolutt ikke noe å utsette på. Eller, skulle vi ha klaget litt, så måtte det være at sjøen godt kunne ha vært litt flatere. ;o)) Eller som ei venninne av oss fra Chile sier, "Jeg liker ikke når vannet er så krøllete". Nord Europas største jettegryter i fjell befinner seg nemlig ikke langt fra Risør, og de kunne jeg gjerne ha kikka litt nøyere på. Men det var helt umulig å komme inn med båten der, så de får vi kanskje ta den turen fra land ved en senere anledning.

Risør i sikte. Her ligger den andre restaurantene vi skulle innom. Eller rettere sagt på Stangholmen fyr, rett utenfor sentrum, ligger den. Siden vi hadde en gourmetopplevelse dagen før, fant vi ut at den neste måtte vente til hjemturen. Men en aldri så liten lunsj og ei stripe i byen tok vi før vi dro ut i skjærene igjen.

Risør er en fantastisk sommerby. Jeg har feriert her i årevis da jeg var gift med mine barns far. Familien har nemlig ei hytte på Vardøya. Og rett i nærheten her var det vi tilbragte andre natta. Siden vinden sto rett på i den bukta vi hadde tenkt å ankre opp, så måtte vi ta til takke med nabobukta. Men det var helt ok. Utpå kvelden forsvant alle de andre som bare var ute på dagstur, og vi fikk området helt for oss selv.

Flott grillplass var her også. Savnet bare noen bord og benker som vi kunne ha benyttet oss av. For stoler og slikt er noe vi ikke prioriterer plass til i båten. Dermed ble grillmaten inntatt sittende på fjellet, med tallerkenen i fanget, og i litt for mye vind. Desserten spiste vi i båten.

Slett ikke verst dette heller! Og vi er jo tross alt på tur. Ble en forholdsvis tidlig kveld på oss. Men det er helt ok. Morgenen kommer også ganske kjapt. For det er ikke helt behagelig å våkne opp i dette lille kottet av en kabin. En får liksom litt klaustrofobi. Iallefall gjør jeg det. Og da vi jeg ut kjappest mulig!

Rett fra dyna og ut i havet. Bokstavelig talt. For morgenbad er et must. Og å hoppe uti er absolutt å anbefale. For temperaturen i sjøen er ikke noe å skryte av i dette landet. Fordelen er jo at en våkner, fort og brutalt, men det er ekstremt oppkvikkende. Denne sommeren har temperaturen i sjøen der vi har vært ligget rett rundt 15 grader, sånn i tilfelle du lurte.

Herfra går turen til Kragerø. :o) Der er det alltid trangt om plassen, men alltid plass til en båt til likevel. Vet ikke helt hvor vi skal tilbringe natta, men det finner vi sikkert ut av etterhvert.

#båttur #daycruiser #askeladdenbeetle #risør #sommerisør #medteanitanga

Ei uke i en daycruiser - første etappe

Hei, hei. :o) Jada, jeg lever. Det har bare blitt litt lite blogging herfra i sommer. Såpass fraværende har bloggen vært at jeg ikke en gang har vært inne og sett hva dere andre har drevet med heller. Så jeg håper altså at alle har det bra. Jeg har vært uten pc denne sommeren, til nå. Helt frivillig. Og iPad og telefon er ikke noe å blogge fra for meg. Alt for lite og knotete. Her må jeg ha ordentlig tastatur og stooor skjerm, slik at det går an å se hva jeg holder på med.

Vi starta båtferien dagen etter drømmemannen begynte på ferien. Her skal ikke en eneste dag gå til spille ser du. Tre ukers ferie er ikke akkurat noe som varer evig, så det er best å bare få fingeren ut! Må bare innrømme at jeg har grudd meg for denne turen. Uten å si det til verken kapteinen min eller reisefølget. Jeg har vært redd for at jeg skulle bli liggende. Ikke få sove. Få så vondt at det å kjøre inn i ei bølge var reine torturen. Og så videre. Bare fantasien setter en stopper for hva jeg har tenkt om årets tur, og jeg har ganske god fantasi som dere sikkert vet ... jaja. Skal ikke utdype det noe mer, annet enn å si at uka gikk over all forventning. Takk og lov for det!

Så store planer hadde vi ikke. Annet enn at vi skulle østover. Og dit kom vi. To plasser på veien hadde vi bestemt oss for at vi bare måtte spise. Og det klarte vi også. Dessuten hadde vel jeg et veldig ønske om en natt på Portør utenfor Kragerø, og så ville jeg gjerne se Jomfruland. Jaggu gikk ikke dette også i oppfyllelse, selv om det ikke ble helt som jeg hadde sett for meg.

Første stopp ble Hjemme hos Wenche. Her MÅ vi bare innom i løpet av sommeren. For en plass! Og for noen fantastiske mennesker som driver det! Maten er kortreist og i en klasse for seg. Det må bare oppleves rett og slett. Og du trenger faktisk ikke ha båt for å komme hit en gang. For Wenche holder til på Hisøy utenfor Arendal, og hit kan du komme med egen bil. 

Maten er så god at det er komplett umulig å bare ta en lusj! Iallefall for oss. Så her ble det full pakke. Vi gikk for dagens treretters alle fire, og som vanlig ... mmmmm ... Herregud så godt! Som sagt, må oppleves, så er du i nærheten bør du virkelig svippe innom her før de stenger båthuset/brygga for sesongen. Wenche kan du forresten bli litt kjent med i årets Farmen, for det er nemlig ho som skal være mentors kone denne sesongen. Bare det gjør jo at vi må se på serien. For den dama er så skjønn at en nesten får lyst til å spise ho også opp.

Dagens hvite fisk. Tror det var hysing. Har aldri smakt det tidligere, men gjør det absolutt igjen om jeg får sjansen. Perfekt tilbehør og helt naturlige smaker. Kan faktisk ikke bli bedre.

Prikken over i'en. En søt liten fristelse, som gjerne kunne vært dobbelt så stor.

Gode og mette satte vi baugen mot Merdø. For her ville vi gjerne ha den første overnattinga. Men så lett skulle det ikke være. Der var det helt opptatt over alt. Dessuten lå det ikke akkurat i le heller. Så da var det bare å leite videre etter en passe plass for å ankre opp for natta.

Og her ble vi liggende. Klokkøya, utenfor Eydehavn i Arendal kommune. Så dermed var hyttenaboene klare for første overnatting i båten i 2017, i hver sin 21 fots Askeladden daycruisere. Kanskje ikke skapt for langturer, men det er de båtene vi har. :o) Har ikke tall på hvor mange ganger min søster presiserte nettopp det; det er en DAYcruiser. Hallo. De er ikke beregnet til å bo i! :o)) Vi andre bare gjorde som om vi ikke skjønte hva ho mente.

Dagen etter gikk turen til Risør. Blir du med? :o)

#båttur #askeladdenbeetle #daycruiser #hjemmehoswenche #medteanitanga #gourmetmat 

Frodiths lille fotoutfordring - Vann



Neste oppgave fra Frodith er

VANN

Dette bildet er fra Oksøy fyr i Byfjorden utenfor Kristiansand.
Regner med at det går under kategorien vann
selv om det er salt vann vi ser her. ;o)
Vil du se flere av mine bilder herfra finner du det HER.
Og om du er litt mer enn middels interessert i fyr
kan du gå inn HER for faktaopplysninger

********

Selveste fotoutfordringen finner du HER hos Frodith. :o)

Frodiths lille fotoutfordring - Blomster

Her er mitt første bidrag til sommerkonkurransen hos Frodith.
Oppgaven var enkel som bare det:
BLOMSTER



Heldigvis trenger vi ikke utdype det noe mer ...
for da hadde jeg slitt litt.
Det eneste jeg visste om denne
var at vi kalte den smørblomst da vi var barn.

Litt mer info fant jeg på Google:
Engsoleie, også kalt smørblomst, er en av de mer vanlige soleiene i Europa,
den vokser helt opp til 2400 meters høyde.
Den noe hårete planten med opp til meterhøye stengler,
bærer blomster som blir om lag 25 mm i diameter.

********

Selveste utfordringen finner du HER.
Heng deg på da vel!
:o)

Et hus fullt av bruktkupp

Det regner ... og formen er deretter. Merkelig det der, at verken og elendigheta følger været. Irriterende rett og slett, og nok et påskudd for at jeg burde ha bodd i et land der det var sommer alltid! Å drømme koster heldigvis ikke noe enda, og det er jaggu bra!

Jeg er skikkelig glad for at jeg fikk klippa plenen i går. Og med den gressklipperen! Vi kjøpte ny via Facebook, eller den var fra et dødsbo, så helt ny var den ikke. Men den så slik ut. Bortsett fra at batteriet til selvstarteren var dødt. Det var litt kjipt, men den går jo like greit, bare en må dra den i gang. Og så er det selvtrekk! Og bensinmotor! Så en slipper den lange ledningen på slep.

Juuuhuuu hvor det gikk! Ja, jeg har altså funnet ut at denne klipperen nok heller burde vært på hytta. For plenen her er jo ikke en brøkdel av plenen der ute på øya. Og der har vi ikke selvtrekk en gang. Her føltes det som om jeg var til endes før jeg hadde starta omtrent. Må sikkert være glad for at ikke både jeg og gessklipperen klaska rett i garasjeveggen!

Som dere har skjønt før sikkert, så elsker jeg gjenbruk. Og på bildet over her ser dere hva som kom i hus før gressklipperen. Nemlig verdenskartet. Jeg er så sykt fornøyd! Akkurat slik jeg hadde sett for meg. Vi var jo på jakt etter et kart, drømmemannen og jeg. Eller han ble tvunget til å være med og se på et på Skeidar som var på salg for en stund siden. 699 kosta det. Og det var langt fra så fint som det så ut i salgskatalogen. Det var satt ned med 300 kroner, så dyrt hadde det også vært. Men nå slapp jeg unna med 180 kroner gitt! På noe som sannsynligvis ikke alle har på veggen hjemme. Og det liker jeg. Min bedre halvdel synes nok ramma burde skiftes, men den står jo i stil med alle de andre kjipe Mexico-møblene vi har her, som forøvrig ble kjøpt brukt da jeg ble skilt. Mange år før drømmemannen kom inn i livet mitt. Så ramma er helt ok den, til resten av interiøret. Både brettbordet, lampa og Howard-stolene er gjenbruk det også.

Det meste i huset vårt er det. Til og med drømmemannen og jeg var pent brukt da vi traff hverandre. Det fins ikke grenser på hva en kan finne på internett ser du. Bare en leiter godt og ikke tar til takke med det første som dukker opp! ;o) For gjør du det, står du nemlig i fare for å drasse hjem noen skikkelige bomkjøp!

Ønsker deg en fin dag. Frædda vettu! Og starten på nok ei helg.

Midtlivskrise har sin egen Facebookside, og den finner du HER.
Følg meg gjerne. :o)

Blomster, familiebilde og Handelens dag

Der var det fullt! Enda snuppa ikke trodde vi skulle fått plass. Ho kunne godt ha noe på fanget sånn i tilfelle .. men det gikk altså denne ganga også. Jeg er utrolig flink til å stu, stappe vekk ting, på en lur måte slik at det er plass til mye. Også i oppvaskmaskinen. Der får jeg faktisk plass til dobbelt så mye som drømmemannen, og reint blir det også. Og ellers, når vi ikke snakker bil eller andre konkrete "kasser" så er jeg så flink at vi nesten aldri finner igjen tingene! Det er en ikke fullt så sjarmerende egenskap, men alle har jo ikke bare positive sider ...

Se på dette onsdagsværet! Det kunne jo ikke ha vært bedre. Varmt og godt og omtrent vindstille på toppen hos oss. Jeg var ute med blomstene på hytta og fikk planta dem, og plutselig hadde alle mine funnet ut at de også skulle ut. Sånn at vi kunne vi ta en nytt familiebilde. For det forrige dukket selvsagt opp som et minne på facebook samme morra.

Her er vi for tre år siden. :o)



... og dette var i går! Synes jammen vi blir finere og finere med årene jeg. Og så er det attpåtil kommet en mer siden sist. Skal se vi må ta i bruk en til av solsengene når det er gått noen år til. For ikke å snakke om hvis vi skulle fått med drømmemannen og hans lille flokk også. Det hadde vært gøy. Men vi er jo sjeldent der ute alle sammen på en gang.

I dag er det Handelens dag i Kvadraturen. Altså i sentrum av byen. Jeg skal ikke dit. Halvgale kjærringer som stiller seg opp i kø før butikkene åpner, og det vil si før 7 på morrakvisten. Så sloss de om å få det beste tilbudet. Mulig det ikke er så stort nå lengre som det var tidligere. For da var det nesten krig rundt de forskjellige stativene og kassene med tilbudsvarer. Den dagen var det løpesko og spisse albuer som var tingen! Og helst en sterk mann på slep, som kunne bære alle kuppene og jevnlig svippe oppom bilen og lesse av. Da kunne to stykker stå og holde i et og samme plagg, og ingen ville slippe! Galskap. spør du meg. Det er nok minst 15 år siden jeg har vært med på den morroa!

Nå for tiden er det jo nesten salg hele året. Sommersalget starter før folk har begynt på ferien til og med. Dessuten har jeg en følelse av at det er mye gammal dritt som blir priset ned på en dag som dette. Ting de ikke ble kvitt på forrige salg eller for et par år siden. Er bare tilbudet godt nok kjøper folk. Enten de trenger det eller ei. Greit å ha, selv innerst i skapet.

Jeg har mye innerst i skapet. Men dessverre er det nok ikke anskaffet på et salg. Mye tøy, haugevis av tøy. Jepp, jeg tenker stadig på å få sortert og kvitta meg med en del av det. Slik at jeg kan få litt bedre oversikt. Hadde en stor, flott plan før sommeren, en skikkelig utrenskning altså, slik at jeg kunne selge det jeg ikke skulle ha på facebook og kaste litt rimeligere klær i de klescontainerne som står litt rundt forbi. Det har jeg nemlig gjort opptil flere ganger. Eller gitt det vekk i Ikeaposer. Det er nesten det som er gøyest, for da ser jeg jo hvor glade mottakerne blir. Men nå ble visst ikke det heller noe i år. Så kanskje til neste vår?

Det har vært mye folk rundt meg denne uka. Så i dag er jeg en smule kaputt. Planen er i første omgang å få klippa plenen. Så får vi se om det blir noe etterpå ... eller om det bare blir å hvile kroppen. Det er noe av det kjedeligste jeg vet altså! Å være så sliten og måtte hvile. Fyttikatta! Tenke seg til at jeg skulle bli sånn ... det er til å grine av.

Og akkurat det var jo heilt feil fokus, jepp, vet det. Har jo tross alt vært på kurs og lært slikt.Så altså, når jeg har klippet plenen, og hvis det ikke blir noe mer fornuftig ut av denne dagen, så skal jeg bare være glad for at jeg tross alt fikk klippa plenen! Sånn var det. Så når plenen er nystrigla skal jeg gi meg selv et klapp på skuldra og si at jeg har vært kjempeflink ... selv om jeg innerst inne ikke mener det. For de fleste kan vel få klippa plenen, om de har en hel dag på seg. Æsj!! Jeg er visst ikke spesielt flink til dette her!

Håper du koser deg og har litt sommer der du også er. Ønsker deg en fin dag.

Midtlivskrise har en egen side på Facebook, den finner du HER. :o)

En flott dag sammen med Adriana

I går var en kjempekoselig dag! Jeg hentet denne snuppa i to-tia, og har ho enda. Ho påsto hardnakket i går at ho alltid sover 12 timer, så da bør ho våkne nå snart. For i går la ho seg rett før 21.30. Da var mormora ganske sliten i hodet, for denne snart niåringen skravler i ett. Virkelig i ett altså! Bortsett fra den lille tiden vi var på kino da.

Ah! Nå gikk det litt opp for meg hvorfor jeg var så gåen, det var sikkert kinoen. Lyden er jo ikke helt bra for dette hodet (og tinnitusen) min, så derfor går jeg sjelden på kino for tia. Enda det faktisk er noe jeg liker veldig godt. For der klarer jeg å følge med på en film. Hjemme blir det litt så som så. Strikker litt, er på mobilen, finner plutselig ut at det er noe jeg bare må gjøre, eller fortelle drømmemannen noe ... ikke alltid like populært det der da. ;o)

Vi var på Grusomme meg 3. Det var noe snuppa valgte selv, så jeg har jo ikke sett noen av forgjengerne, men det gjorde ikke så mye. Bortsett fra at jeg ikke kjente figurene da. Fikk litt forklaring underveis.

Før filmen fikk vi shoppa litt. Skikkelig gøy å gå på salg med ei så skjønn jente, og enda gøyere blir det når plaggene koster 50 og 75 kroner pr. stykk.

Jeg fikk faktisk kjøpt meg ei ny veske også. Den kosta litt mer enn femti kroner, men var på salg den også. Den hang der aleine (i sitt slag) på et stativ for halv pris. Og den var bare så MEG. Har vært på veskejakt i noen måneder nå, men det er alltid noe galt med dem jeg finner. Som regel er de for damete, eller så er det for mye gull på dem. Aller helst ville jeg nok bare gått rundt med mobil og nøkler i lommene, men så har jeg jo ikke alltid lommer heller da. Og det ser litt dumt ut, har jeg kommet frem til. Er liksom litt for gammel til den stilen ...



Vi hadde en times tid i Nupenparken før filmen starta. Med is, brus og boller. Pluss deilig sommervær! Barnebarnet liker ikke rosiner, og vi var tre plasser for å få fatt i boller uten disse ekle greiene. Uten hell. Så vi delte broderlig. Ho spiste selve bollen, jeg fikk rosinene! :o))

Ho har allerede fått noen ungdomsnykker denne frøkna. Selv om ho ikke er fylt ni enda. Når disse slår skikkelig rot så er det ikke sikkert det er så kult med mormor lengre. Så jeg tenker det er viktig å opparbeide mange gode minner, slik at det ikke blir så vanskelig å finne tilbake til hverandre igjen når fornuften igjen seirer over hormoner i opprør.

En veldig koselig dag altså. Som ble avsluttet hjemme med sushi på menyen, sammen med drømmemannen. Det er nemlig frøkenas favorittmat. Og da måtte det bare bli sånn.

Sommeren har skikkelig landet her hos oss. Så det nærmer seg vel dagen da vi skal flytte oss ut på hytta. Vi er ekstremt treige i år, men om været er sånn tålig så kan vi jo forlenge sommeren med å bli der ute litt utover høsten. I dag skal iallefall jeg og dette barnebarnet ut der med noen blomster. Blir ikke så mange, for det er skikkelig begrensa hvor mye jeg får plass til i bilen min når jeg attpåtil har en passasjer. Men altså, Plantasjen neste! :o)) 

Håper du får en fin dag. :o) 

Dagen derpå ...



Ja, ikke sånn altså, men dagen etter bursdagen min bare. Og det er jaggu ikke bare, bare det heller sånn som alt er blitt her med meg. I går gruet jeg meg skikkelig, var så sykt sliten at det skulle nesten ikke gått an. Og det enda drømmemannen sto for hele middagslaginga - etter at han hadde vært på jobb. Jeg laget bare to kaker ... og den ene der vitnet iallefall om at det er noe som ikke er som det var med meg. Men, men .. det ble iallefall noen kalorier å putte inn!



Vi var ti rundt bordet. Akkurat det vi har spisestuestoler til. Burde vel ha sittet ute heller, men gartneren har streika i år, så der er det absolutt ikke noe koselig denne sommeren. Kanskje det blir bedre til neste år, kanskje ikke. Men det er jo mange som har naturtomt da, så det er muligens det vi er gått over til her. Litt ufrivillig da!

Alle mine var her. Tre barn, en samboer, tre barnebarn, søster, drømmemannen. Og så kom svogeren innom når han var ferdig på jobb. Det er lenge siden vi har vært samlet slik alle sammen. Nettopp på grunn av at jeg alltid er så trøtt og sliten og har en verkebyll av en kropp. Fordi jeg ikke orker lengre. Selv om jeg har veldig god hjelp av denne fantastiske mannen min. Men en bør jo gjøre litt mer av dette, egentlig, for det gjør jo så godt! <3 Etterpå.

Det kom mange hilsener på facebook. Men det går jo nesten ikke an å glemme at noen har bursdag om en befinner seg der inne. Men det kom også mange på bloggen og på instagram. Jeg fikk et helt eget innlegg på bloggen til Frodith som jeg har kjent noen år her inne. Selv om jeg ikke liker så mye oppmerksomhet når jeg fyller 29 så er det koselig også da! Tenk at noen gidder å ta seg tid til å skrive et helt personlig innlegg om meg lissom - midtlivskrisa. 

Etterhvert skal jeg hente mitt eldste barnebarn. Vi skal ha litt Adriana-og-mormortid helt til i morra. For ho drar til Litauen om noen dager, sammen med foreldrene og lillesøstera, og blir der til midt i august. Noe de alltid gjør. Og det er egentlig ganske trist å aldri se dem om sommeren. Selv om vi også skal dit i år, ei helg, når minstejenta skal døpes.

Ønsker deg en fin dag. :o)

Endelig en tur på hytta igjen

Jaggu klarte vi å komme oss ut på hytta litt! :) For tredje gang i år ... så vi kan ikke akkurat skryte av å bruke denne ferieplassen vår så alt for mye. Det er ikke så mye tiltak i meg lengre. Jeg orker ikke noe særlig, og jeg tror drømmemannen er litt lei av denne kjærringa nå. At det ikke skjer noe. Ja, det meste egentlig. Og jeg har ikke noe problemer med å forstå det. fort lissom. Håper er her iallefall enda, selv om det til tider er ganske vagt.Jeg er jo drittlei meg selv jeg også! Men jeg håper jo i det lengste at dette fortsatt er forbigående, bare det at det ikke gikk så

Vi har hatt ei fin helg. Iallefall fra lørdag til søndag. Fredagen var jeg så sykt sliten av dette kurset jeg var på, så da var det ikke noe gøy å være sammen med meg. Sliten og dårlig, rett og slett. Blir så sur når bivirkningene av at jeg gjør noe slår ut på denne måten. Men så forsøker jeg å si til meg selv at det jo er grunnen til at jeg ikke er i jobb ... men vet ikke om det hjelper så mye akkurat. Det er på en måte veldig vanskelig å godta dette. Spesielt når jeg føler de vennene vi hadde begynner å bli ganske så fjerne, og alt er bare min feil. Fordi jeg ikke orker, eller må gå hjem så forbanna tidlig alltid! Har ikke problemer med å forstå at vi blir skvisa ut, men det er veldig kjipt.

Lørdagen var fantastisk! Da var virkelig sommeren på besøk her i sør. Varmt og vindstille, omtrent ikke ei sky på himmelen. Vi benytta sjansen til å ta en tur i båten. Altså ikke denne store du ser foran her, men den du ser litt av dekket på i forgrunnen. Vi "tøffa" stille og rolig uten noe særlig mål og mening med turen. Vestover til en forandring. 

Vi var innom Ny-Hellesund. Og derfra en liten svipptur til Høllen brygge i Søgne. Vi hadde vel egentlig tenkt å fylle diesel, men det var så kaos rundt pumpene at vi ombestemte oss. Kjøpte hver vår brus og et par lefser, og snudde baugen mot Randesund og hytta igjen.

Jonas var ikke med i båten. Han er ikke akkurat den fødte skipshund, så han har dessverre bedre av å bli igjen der han har fast grunn under potene. Jeg synes jo det er kjempedumt, mens kapteinen stiller seg temmelig nøytral her. 

En fin sommerdag i går altså. I dag blåser det noe sykt. Både på hytta og her hjemme. Det er vel ulempen en har ved å bo på en topp. Håper du har hatt ei fin helg, uansett hvor du har vært. :o)

Midtlivskrise på facebook finner du her - følg meg gjerne.

Et gammelt hus i Reddal


Bare fordi vi gikk litt feil på søndagsturen fikk jeg sett dette huset. Så det er jo aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller hva? Elsker gamle hus, skulle gjerne snokt rundt her litt mer. Men han jeg hadde med meg var mest interessert i å finne igjen bilen ... og det litt kjapt! Men når google maps forteller at det vil ta minst halvannen time, ja, så gjør det altså det. De stemmer nesten alltid på minuttet de tidene en får oppgitt der.

Lurer på hva vi gjorde før i tia. Når vi ikke hadde verken gooogle eller telefoner med internett. Når en tenker tilbake så er det jo nesten helt utrolig at vi klarte oss .. :o))

Det er litt skummelt også. At vi alltid skal være så tilgjengelige. Helst hele døgnet. Men jeg er av den typen som slår av lyden på min telefon både om natta, og når jeg er ute og går tur. Jeg gidder ikke bli avbrutt av en samtale, eller høre på at det kommer inn ei melding, for da ender det jo med at jeg må se. Enten jeg vil eller ei. 

Nå skal vi snart få lufta oss, Jonas og jeg. Her er det masse vind og skyene henger faretruende over takene. Skulle ikke forundre meg om det snart begynner å dryppe litt også. Hunden er nok glad for at sola mangler, mens jeg gjerne skulle hatt den her. Helst hele tiden!

Håper du får en fin dag. :o)

Svikt i rutine både her og der

God formiddag. :o) Jeg skulle altså ha vært i Arendal nå. Til nok en time på Tinnitusklinikken. Men i går morges fant jeg ut at jeg måtte utsette det litt. Hver eneste natt våkner jeg nemlig med vondt i hodet og nakken. Jeg står opp og tar noen tabletter i håp om at det skal hjelpe, noe det sjeldent gjør. Men heldigvis så kommer jeg meg litt utpå dagen. Som regel. Men morgenen og formiddagen er ikke helt som jeg skulle ønske. På en måte mister jeg jo halve dagen ...

Derfor ville jeg avbestille. Jeg orker ikke kjøre så langt. Jepp, jeg synes en time i bil er laaaaangt, og spesielt om hodet ikke er helt med. Ringte sykehuset og fikk bare beskjed om at den timen var avbestilt for en stund siden. På grunn av mangel på leger. Altså, sykehuset hadde kansellert timen min, uten å gi meg beskjed! Vet ikke hvem jeg skal takke for at jeg akkurat ringte dagen før, men det sparte meg iallefall for to timer i bilen til ingen nytte. Selv om jeg skulle ha møtt ei venninne på Harebakken etterpå, og tatt en lunsj. Akkurat den biten hadde jo vært koselig å fått med seg.

Ingen beskjed i det hele tatt. Hadde jo egentlig forventet at det kom et brev i posten i går, men det gjorde det ikke! Og nei, i Digipost ligger det heller ikke noe. Det er litt merkelig, for hvis jeg nå hadde "glemt" å gi beskjed til sykehuset at jeg ikke kom, så ville jeg bli straffa med et gebyr på 690 kroner. Men når det er omvendt ... da skjer det ikke noe!! Veldig urettferdig, spør du meg.

Så har vi nav da. De maser stadig på at jeg må fylle ut meldekort. Noe jeg har fått beskjed om to ganger, muntlig, på at jeg ikke trenger å gjøre så lenge jeg er sykmeldt. Først forsøkte jeg jo å få svar på dette skriftlig, men da viste de bare til nettsidene og at jeg kunne finne svaret der. Men det kunne jeg ikke. Det sto ikke noe om det der nemlig. Men likevel henger det liksom over meg dette her, at jeg har et meldekort der som jeg ikke har sendt inn... Den ene jeg snakket med mente jeg kunne spørre saksbehandleren min, men saksbehandler får en jo ikke tildelt før en har fått svar på aap-søknaden. Og den har jeg ikke hørt noe om. Enda.

Jeg blir helt matt av alt dette her som går galt. Tabbene, eller forglemmelsene, til andre. For det burde jo ikke skje. Ikke så forbanna ofte iallefall. Folk må da kunne skjerpe seg, for hvis ikke så burde de kanskje ikke ha vært på jobb, i og med at de ikke klarer å utføre jobben på en tilfredsstillende måte. Følge rutinene. Det kan da ikke være så vanskelig. Eller er det bare meg som forlanger for mye?

Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke skal noen plass. Formen er ... blæææh! Enda sola skinner og det ser sommerlig ut utenfor. Jeg sto just opp, etter flere forsøk tidligere på morrakvisten. Egentlig kjennes det ut som om bihulebetennelsen er på vei tilbake, og ellers er det ikke så mange plasser jeg kan si at jeg ikke har vondt akkurat nå. Men det er vel forbigående. Iallefall kommer det noen dager innimellom som ikke er så ille.

Får virkelig håpe at en av dem er i overimorra. For da skal jeg jo på kurs hele dagen, fra 9 til 15. Noe jeg frivillig har meldt meg på, og betalt med mine egne penger. Eller nav sine da. For det er akkurat slik jeg føler det. Det er langt fra det samme å få sykepenger som å få lønn. Og da tenker jeg ikke på beløpet som kommer inn på kontoen hver måned. 

Det føles litt nedverdigende. Egentlig. Jeg er en nav-snylter. Det er jo ikke bra i det hele tatt! Såpass at da jeg møtte et par jeg har jobba sammen med i avisen, så turte jeg ikke si at jeg var sykmeldt. Eller ikke hadde jobb mer. Det er bare så flaut!!

Onsdag i dag. Tror ikke jeg skal gjøre så mye akkurat. Iallefall ikke enda. Men har bestemt meg for at jeg skal ut med Jonas. Etterhvert. Det kan jo være at jeg blir bedre av det, for som legen sier. - Bevegelse skader ikke. Selv har jeg har en litt annen erfaring. Noen dager blir faktisk alt verre. Men det er jo forbigående det også, på en måte. Det er iallefall ikke dødelig! Og forresten, så beveger jeg meg mye mer enn de fleste jeg kjenner, så jeg burde vært supersprek og absolutt ikke syk i det hele tatt. Om det er den hersens bevegelsen som er alfa omega da. 

Mange sultne fjærkre

I dag har jeg vært litt barnevakt. Så med en hel pose oppkuttet, ikke fullt så gammelt, brød tok vi en tur til endene i Grimsbekken. Det var mange sultne der, og ikke bare ender. Måkene holdt nok helt sikkert på å sulte ihjel, for makan til innpåslitne fjærkre skal du lete lenge etter. 

Av en eller annen grunn er det få som liker måker. Så også mitt eldste barnebarn. Ho ville aller helst bare mate endene og forsøkte å jage vekk de andre. Noe som ikke var helt vellykka. Dermed ble vi enige om å fordele de to brødene så godt vi kunne. En neve brød ble kastet ut i bekken til måkene, og en neve ble bare slengt på stien, til endene. Men en fikk litt spesialbehandling, og det var denne frøkena her:

Adriana måtte bare lete etter denne. For mamma'n hadde sagt at det var en der med ødelagt bein. Så den fikk selvsagt litt ekstra omtanke og brødterningene servert rett foran nebbet, slik at ikke noen av de andre skulle stikke av med all maten.

Det ble noen koselige timer med barnebarna. Men er veldig glad for at jeg ikke passer unger på fulltid. Det kan bli litt slitsomt i lengda, spesielt med en åtteåring med munndiare :o)) ... men så er det jo en grunn til at jeg ikke er på jobb også da., og når jeg gjør noe annet enn å tusle rundt på hjemmebane så merker jeg godt det. At alt ikke er som det burde ha vært. Og så blir jeg selvsagt både lei meg og forbanna for at det ikke funker slik jeg vil, uten at det hjelper for noe!

Temperaturen har sunket en del grader igjen. Så det er ikke helt den gode sommervarmen her lengre. Og det kjennes godt på kroppen. Vi har sol, og heldigvis har vinden løyet, men ellers er det ikke så mye som likner på sommer i sør. Iallefall ikke slik sommer jeg vil ha.

Go' tirsdag! :o))

Søndagstur med en gedigen omvei

Vi skulle bare ha en sånn passelig femkilometers ... men så blingsa vi litt i et kryss langt inni skogen den grønne. Dermed ble ruta plutselig dobbelt så lang! Og mesteparten foregikk på veien og ikke i skogen en gang. Sånn kan det gå. Og sånn går det ofte for oss. Selv om vi har både gps og mobil med oss. Jeg stoler på at drømmemannen finner veien, og han ... ja, ikke spør meg hva han stoler på. Galt går det, uansett!

Det gikk oppover og oppover og oppover. Hele veien tilbake til bilen. Jeg trodde aldri vi skulle finne den igjen! Og jeg var så sykt sliten og lei disse bakkene at jeg holdt på å spy. Drømmemannen var enda verre, både han og bikkja hang etter som noen slips. Så det må jeg si, jeg ble faktisk veldig positivt overraska over formen min denne dagen. I går altså. I dag .. nei det gidder vi ikke å snakke om akkurat nå ... 

10,5 kilometer, eller 14.553 skritt. Ikke verst når en bare skal ta en liten tur. Området vi gikk i var Reddal i Grimstad kommune. Aldri vært der tidligere, og alltid gøy å se noe nytt. 

Flott utsikt fra toppen. :o) Her ser vi ned til Reddalsvannet (tror jeg), og der har vi vært med båten for noen år tilbake. Via Reddalskanalen. Noen bilder fra den turen kan du se på HER.

Ønsker deg ei fin uke. Vi holder på å blåse bort, men ellers står det ganske bra til. Selv om jeg er ganske sliten etter gårsdagens tur. Men det går jo forhåpentligvis over etterhvert. Iallefall en dag eller to, før jeg blir sliten av neste utskeielse. Og den trenger ikke være stor akkurat ... sykt irriterende dette! Men til fredag skal jeg på kurs og lære å tenke annerledes, så fra og med den dagen kommer jeg sikkert til å sette pris på det jeg har gjort, og ikke det jeg ikke klarer. Høres iallefall forlokkende ut å ha det på den måten ...

Flott sommerhelg i sør

God formiddag. Ny uke, nye muligheter. Kanskje ... Jeg har iallefall hatt ei utrolig grei helg. Ikke det at vi har vært på noe gøy eller noe sånn, for vi har bare vært hjemme. Men formen min har vært fantastisk i forhold til hvordan det har vært det siste halve året. 

Vi har hatt sommer. Sol og kjempevarmt, til å være i Norge vel og merke. Så det er sikkert derfor at kroppen er litt på mitt lag. Det er jo ikke for ingen ting jeg alltid har foretrukket det. Sol og varme. Er et skikkelig sommermenneske, så egentlig burde jeg nok ha emigrert for lenge siden. Men så var det resten av familien da ... jeg er jo ikke klar for å forlate dem akkurat.

Alt er bedre når det er varmt. Både vondtene og humøret. Lenge før jeg visste at jeg hadde en diagnose har jeg kjent stor forskjell. Har ikke skjønt hvorfor, for jeg var jo på langt nær så klein for 10-15 år siden. Men jeg merka godt forskjell på formen når vi var på ferier i varmere strøk. Så jeg krysser fingrene for at dette været kan vare en stund nå.

Forventningene stiger i takt med sola. Når smertene bare murrer litt, så tror jo jeg at jeg kan ALT. Gjerne på en og samme dag. Å porsjonere det ut er helt uaktuelt, for her må en kjappe seg før elendigheta er tilbake. Normalt. Men etter de fire døgnene nesten uten søvn, med hodeverk, så sier det seg selv at overskuddet ikke var helt på topp. Og det var sikkert like greit. 

Jeg har løfta og båret litt materialer. Noe må jeg jo klare å hjelpe med jeg også. Jeg har også gjort litt husarbeid og gått tur med hunden - og jeg har strikka! Det er jo også noe jeg ikke har klart de siste månedene. Så jeg er fornøyd med det jeg. Dessuten har jeg hatt noen helt greie netter også. Kan nesten ikke bli bedre.

Drømmemannen har snekra hele helga. Så han er nesten død stakkars. Verker over alt, i alle de musklene han ikke trodde han hadde lengre. Og det er jo litt kjipt. Men jeg er storfornøyd med terrassen som begynner å ta form, og ikke minst mugglukta som allerede er vekk fra kjellerstua. Det var som å få løfta vekk trehundre kilo fra skuldrene mine.

Jeg har en litt overfølsom luktesans. Den driver meg fra vettet innimellom. Jeg lukter ting andre ikke kjenner en gang. For noen år siden så synes jeg det lukta så svidd her. Drømmemannen kjente ikke noe, bare lo og ristet på hodet. Men jeg ga meg ikke, og snuste meg frem til sikringsskapet. Det forhindret kanskje en brann her! For der var det to ledninger som lå og gnisset mot hverandre, og de var begynt å bli temmelig svidd også. Det var ikke så lenge etter vi hadde hatt elektriker her, så de hadde altså gjort en litt dårlig jobb. Fikk den regninga, men de ga seg da vi protesterte. Det ble på garantien heldigvis.

Mugglukta har vært grusom! Men vi turte jo ikke begynne å rive, for tenkt om alt var råttent under der! Det var det heldigvis ikke. Veldig vasstrukkent, både isolasjonen og platene som lå oppå verandaen, men det var jo bare å skifte ut. Og så fort det var vekk forsvant lukta også. Bærebjelkene var helt fine. Hipp, hurra for at vi endelig hadde litt flaks.

Vi trenger ei ny verandadør. Eller egentlig to. Så jeg jakter på finn og har lagret et par søk så jeg får beskjed så fort det kommer inn noe. Nye er jo sykt dyre! Så det kan jo være vi finner ei veldig pent brukt ei. Det skal ikke så mye til før det er bedre enn de vi har i dag. De er sikkert 40 år gamle!

Nå blir jeg snart hentet av dattera. Jeg skal være med på helsestasjonen når minstejenta skal få vaksine. Mora liker ikke det der så godt. Ho har litt sprøyteskrekk, så da er det greit at mormora kan holde ungen, så overtar mora for å trøste etterpå. Jeg er altså grei nok å bruke som den store, stygge ulven. ;o) Men det går helt fint for meg. Tviler på jeg blir en dårligere mormor av den grunn. 

God mandag til deg. :o)

Enkel sjokoladekake med kulturmelk

Denne kaka har vært en slager i heimen siden ungene var små.
Den er bakt til alle barnebursdager,
både til mine barn, mine nevøer og nå barnabarna.
Den var topp og ta med på skoleavslutninger og andre tilstelninger.
Lett å slenge sammen er den også!

 

Sjokoladekake med kulturmelk

Du trenger:
800 gram hvetemel
800 gram sukker
4 ts natron
1 liter kulturmelk
250 gram smeltet smør
1 ss kakaopulver
1 ss kanel

Rør sammen kulturmelk, natron og sukker.
Bland sammen resten av de tørre ingrediensene, og hell oppi dette litt etter litt,
samtidig som du blander inn det smeltede, litt avkjølte smøret.
La det gå en stund i kjøkkenmaskinen,
eller rør vel og lenge med ei sleiv.

Jeg fikk min første kjøkkenmaskin for 5-6 år siden,
så alt jeg har bakt før det ble til for håndkraft, og jeg bakte mye i forrige århundre.
Det er altså fullt mulig uten verdens beste utstyrte kjøkken! 
Det eneste du trenger er vel strengt tatt en steikeovn.

Hell blandingen opp i ei smurt langpanne,
jeg bruker den som hører til stekeovnen da dette er ei stor kake.

Stekes på 180 grader i ca. 30 minutter.
Dette avhenger litt av ovnen,
så jeg anbefaler å følge godt med første ganga.

Topping:
100 gram smeltet smør
1/2 kilo melis
8 ss kaffi
1 ss kakao
4 ts vaniljesukker

Bland alt sammen til en glatt, klumpefri glasur
og fordel over kaka når den er litt avkjølt.
Pynt med et eller annet.
Seigmenn, geletopper, kakepynt, godis.

:o)

I mine oppskrifter heter denne kaka Siw's surmelkskake.
Enkelt og greit fordi jeg fikk oppskriften av mamma'n til noen barn
jeg var dagmamma for da minstemann her i huset var liten.
Har mange kaker og matretter med personlige navn.

Vil du forsøke deg på en mer sommerlig kakevariant?
Da anbefaler jeg Inger Hildes jordbærkake.
Den finner du oppskrift på 
HER.

7315 skritt på morrakvisten

Dagen startet med å gå tur. Istedenfor å fylle på med mer paracet, som ikke hjelper noe særlig uansett, tok jeg med Jonas og gikk ut. De siste fire døgnene har jeg hatt skrekkelig hodeverk. Ikke helt migrene, men nære på. I går var det såpass at jeg bare måtte legge meg med kald klut på panna og spybøtta ved siden av senga. Ok, så var det vel kanskje migrene i går da...

Gikk rett fra senga og ut. Omtrent. Å svippe innom dusjen var helt uaktuelt, for da blir jeg jo jaffal helt kaputt etterpå. Så jeg slang bare på meg noe tøy, pussa tenner og tok på solbrillene. Tenkte kanskje at det skulle jage vekk denne elendigheta, og faktisk så hjalp det ganske godt også.

Hurra! Akkurat nå har jeg den beste dagen på veldig lenge, og jeg håper det kan vare til over helga i det minste. Hadde vært digg med ei helg uten for mye graps i kroppen. :o)

Det ble drøye 5 kilometer. Varmt og tungt, og hver gang jeg satte foten i bakken dunka det som besatt i topplokket. Men istedenfor å bare ta seg opp, så ble det faktisk litt bedre etterhvert. Kjenner det murrer fortsatt, men håper det holder seg slik. Eller enda bedre: finner et annet hode å plage.

Jonas var veldig fornøyd. Både med tur og avkjøling med hageslangen etterpå. Jeg har fortsatt ikke tatt den dusjen! Men før i tia vaska de seg vel bare til jul og påske, så det går sikkert greit det.

Bildene er fra området rundt Myren Gård. Ligger jo nærme min gamle, gode arbeidsplass dette så jeg har vært her en del. Både på vei til/fra jobb, med lunsjen medbragt eller bare på tur. Flere bilder derfra finner du HER og HER. Flott plass, og merkelig nok er det sjelden jeg treffer på andre folk. Bortsett fra gartnerne og håndverkerne som alltid har nok å henge fingrene i.

God helg. :o)

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017

Marit

54, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits