En fin tirsdag uten regn


Her starta min tirsdag.
I Søgne. Kvernhusvannet rundt. Etter å ha stått opp fra min egen seng og spist et par knekkebrød vel og merke. Først en runde med kameraet og hund, og så en gang til med bare hunden. For trimmens skyld da. Det er for kjipt å gå inn på spinning når dagen er fin og tørr og kuldegradene fortsatt holder seg vekk.Vi hadde ei runde her på søndag også, drømmemannen og jeg. Ikke visste jeg at det var et digert vann her. Har jo vært på Åros en del ganger, både for å bade og for å ta bilder utenom sesongen, og dette er bare et lite steinkast unna. Nydelig turterreng, og gøy med litt forandring fra de vanlige løypene.

Slik så det ut ved sjøkanten på morrakvisten i nitia. Værmeldinga lovet den flotte dagen med blå himmel og greier, men det var å ta litt hardt i. Selv om en dag uten regn er helt fantastisk, så ble det ikke helt slik jeg hadde håpet på. Men, men. Tre timer ute i frisk luft uten å måtte gå med regntøy er ikke å forakte det heller.

Ferskvann og saltvann. Her står jeg på motsatt side av Kvernhusvannet og ser rett ut i sjøen. Kun stien skiller mellom sjø og vann. Kanskje ikke så lett å se på bildet, men det var et veldig fint motiv.

Måtte jo utnytte oppholdsværet max. Så etter rundturene tok vi likegodt en tur til Romsviga. Denne plassen har jeg vist bilder fra tidligere i år. Men her kommer noen flere:



Zenta er ikke så overlykkelig for turer i min mikroskopiske konebil. Den bråker for mye og er trang og fæl. Ikke hjalp det når ho fikk lov å sitte foran heller. Selv om ho slapp å ta sats og hoppe for å komme inn der. Men ut på tur, det er stas det! Jeg hadde egentlig tenkt å dra på spinning i kveld, men siden venninna mi ikke rakk det så gadd ikke jeg heller. Sløvt. Jepp. Jeg vet det. Men får ta det igjen i morra. Kjennes litt ut som om det er greit å ta det med ro i kveld. Har vært forkjølet i over en uke og i dag minner visse ting litt om influensa .. fysj! Får prøve å tenke på noe annet så går det sikkert over. :o)

Har du hatt en fin dag?

Frozen friday

Der kom den. Vinteren. Eller iallefall de aller første sporene av den. Som en frossen blomst på utsiden. Som det at en bare må skrape bilvinduet reint for is etter å ha stått parkert utenfor i to tidlige kveldstimer. Det blir glatt. Og kaldt. Sønnen har teipa rundt det ene vinduet på rommet, fordi det blåste rett inn. Jeg trenger en lottogevinst!!

Jepp. I hate it! Den kalde vinterluften trenger seg inn i sprekker og dårlig isolerte dører. Varmepumpa går på høygir og prøver febrilsk allerede nå å varme opp disse 60 kvaderatmeter med stue. Enda det bare var to minus i natt. Lurer innimellom på når den pumpa skal ta kvelden, den har jo allerede vart i 8 år uten at det har vært noe galt. Det er unormalt til å være noe av mitt!

Det er så sykt lenge til sommeren .. og jeg har vanvittig lyst til å dra til en varmere plass .. Men akkurat nå skal jeg på spinning sammen med min yngste datter. Blir jo varmt det også. Selv om det blir på en litt annen måte enn det jeg tenkte på her da. ;o)

Regn, lekser og NAV-møte


Det er grått og trist ute, og dagene blir liksom aldri helt lyse. Det regner og regner og regner. Kjipt drittvær. Hadde det enda vært sol og sommer så kunne det jo nesten ha vært litt ok å bare gått hjemme og slengt. Eller, slengt og slengt. Jeg har dagene fylt opp med barnebarn, og godt er det. Da slipper jeg jo å tenke på så mye annet. For det klarer jeg fint om nettene! Egentlig burde døgnet hatt 5-6 timer til, slik at jeg kunne fått litt tid til å sove også ..

Min andre datter er blitt alenemor. Og ho trenger litt hjelp for å få kabalen med skole, jobb og barn til å gå opp. Ikke godt å ha forpliktelser på kveldstid når en er aleine med ei på halvannet år, så da trår mormor til! Hjelp til selvhjelp vil jeg kalle det. Jeg har noe å tenke på, ho får barnepass stort sett når ho trenger det. Og jeg får et skikkelig godt forhold til mitt yngste barnebarn også.


Akkurat nå har førsteklassingen vært hos oss noen dager.
For den mamma'n skulle være med på en frivillig undersøkelse på Rikshospitalet angående hjerneopererte. Så her følger og henter jeg både på skole og i barnehage. Skifter drittbleier, gjør lekser og stryker på ryggen når det er leggetid. Det hender til og med at jeg forsøker meg på en godnattsang en tidlig kveldstime. Når ingen andre enn minsten og jeg er til stede vel og merke. Sangstemmen min egner seg jo som kjent ikke i dusjen engang. Men foreløpig er minstejenta så liten at ho ikke har skjønt det enda.

Det er veldig godt å kjenne at NOEN trenger meg. Mulig drømmemannen ikke er fullt så overbegeistret for alle disse ungene til alle døgnets tider, men det er en måte å få kjærringa gjennom noen dager på lettest mulig måte. Blir jeg bare sittende så blir det ikke greit for noen. Treninga hjelper jo for å ha noe å gå til, men jeg føler meg ikke akkurat så uerstattelig og viktig av å sitte på en spinningsykkel i timevis.

Panikken for å ikke få noen jobb er ganske stor. Så om en halvtime har jeg en avtale på NAV av alle plasser. Min aller første tur dit, sikkert ikke den siste. Tragisk spør du meg. NAV lissom. Jeg er på vei til å bli en NAVer av verste sort! Den arbeidsledige. Det er til å grine av!

Spinning blir min nye form for tidtrøyte

Bildet er lånt fra Fresh Fitness hjemmeside.

Dagene tusler og går, og jeg holder på å kjede vettet av meg!!
Så for å ha noe å gå til har jeg altså blitt medlem hos Fresh Fitness. Jadda! Et treningssenter. Det billigste i byen, for tiden er jo ikke akkurat inne til å påta seg flere faste utgifter. Dessuten er det ikke et års binding heller her, kun en måneds oppsigelse. Noe som gjør sjansen for å bli støttemedlem temmelig minimal.

Selvbetjening er tingen. Her er det ikke noen instruktør, om du ikke vil betale ekstra for det. Og det er fullt mulig. Om du gidder. Og har råd. Jeg har ingen av delene. Det var jo nettopp derfor jeg valgte dette senteret! Å komme inn i disse styrketreningsapparatene kommer vel til å ta litt tid. Men alle er jo utstyrt med en bruksanvisning, og jeg kan jo lese, så det går sikkert bra etterhvert. Selv om jeg følte meg litt lost i går da jeg var der for aller første gang.

Det er spinninga som frister mest. Jeg kunne gått med drømmemannen på hans spinningtimer på jobben. Helt gratis. Men etter litt grubling fant jeg ut at han skulle få ha det for seg selv. Han gjør jo ikke så mye på egenhånd, så han har sikkert ikke behov for å drasse med seg kjærringa der også. Fant jeg ut. Så i dag morges klokka 9 hadde jeg min aller første spinningtime på Fresh.

Instruktør på storskjerm. Tja. For noen funker det sikkert ikke, for meg var det helt ok. Jeg ble jo ikke så positivt overrasket av instruktørene på sentret rett over gata - og der koster det over dobbelt så mye å trene, pluss at du binder deg et helt år. Når instruktøren er så slapp av ho sier "og de som har lyst reiser seg og sykler" .. vel, da kan jeg fint klare meg uten det kostbare mennesket i fronten.

Vi var to stykker i dag. Hehe .. helt ok det også. Jeg er jo forsåvidt ikke der for å se på de andre. Men det er 12 sykler og jeg synes det er merkelig at ikke flere benytter seg av dette tilbudet. I følge ei som jobber der var det sjeldent mye folk i spinningsalen. Amdre plasser er det vel fullt og vel så det når de kjører igang spinningtimene. Såpass at du må forhåndsbestille plassen.

Selvfølgelig håper jeg jo at vekta skal rase nedover nå. Den har jo stått på stedet hvil siden sommeren. Mangler litt over en kilo før jeg kommer under 90. Åh! Irriterende. Men en annen ting er jo at jeg ikke har gjort noe som helst for å holde meg her heller, og jeg har likevel ikke lagt på meg igjen. Alle de vel 16 kiloene som er forsvunnet siden jeg var på det aller verste har holdt seg vekk. Mens jeg har spist ganske så normalt og til tider ganske så usunt. Det har aldri skjedd i historien før. Ikke min slankehistorie iallefall. 

Men jeg går og går og går. Lange, blaute, ensomme turer. Og det er nok grunnen til at vekta holder seg der den er nå. Tenker fortsatt at jeg skal ha av ti kilo til. Før neste sommer. Men først kommer jula .. og etter den skal jeg heller begynne å redusere matinntaket igjen.

Denne fredagen ble ganske så innholdsrik. Nå har jeg planlagt neste spinningtime, fått i meg en frisk hjemmelaget smoothie og dermed er det på tide å få på seg regntøyet og ta en tur ut med bikkja. Før jeg skal hente turbo (ymgste barnebarnet) i barnehagen. Og jaggu har jeg ikke en plan for kvelden også. Jøss, for en hektisk dag dette ble!

Håper du har det bra. :o) Jeg har det vel egentlig litt bedre. Om jeg klarer å ta en dag av ganga .. Men jeg vil så gjerne ha en jobb. Aller helst den jeg hadde, savner kollegaene, miljøet og det å ha noe å gå til. Pluss vissheten om at lønna kom inn til samme tidspunkt hver måned. Det var trygt og godt. Men den tiden er over, og helt umulig å få tilbake. Håper det ikke er like umulig å få en annen jobb, selv om det ser litt sånn ut nå.

Litt lost ..

Omtrent som denne skoen føler jeg meg.
Den hadde nok ligget der en god stund.
Mye lengre enn jeg har sittet her i all min ensomhet ..
Likevel føler jeg meg litt sånn i dag. 

Som det mest ensomste menneske i hele verden.
Uten noe å gå til om morra'n.
Helt aleine hele dagen, ingen å snakke med.
Ikke noe som skjer. 

Har masse jeg kunne gjort.
Strikka, gå på hybelkaninjakt, husarbeid,
ikke minst lufta hunden.
Men det er ensomme ting det og.

Jeg savner samholdet på jobb.
Folkene, arbeidsoppgavene.
Rutinene, til og med de kjedelige malsidene.
Stille perioder på jobb var hundre ganger bedre enn stille dager hjemme.

Fridager, uten plikter og arbeidsoppgaver.
Det var innimellom en drøm når en jobba fullt.
En veldig fjern drøm når en alltid har jobba 100 prosent.
Men bare slike dager har jeg aldri ønska meg.

Nå står de i kø på ubestemt tid fremover.
Alle disse tomme dagene, ukene, månedene.
Jeg får en smule panikk når jeg prøver å tenke fremover. 
En dag av ganga, jeg må ta en dag av ganga. 

Jeg hater å kjede meg!
Og jeg kjeder meg fort. 
Snakk om dårlig kombinasjon .. 

Tirsdagstema # Ofärdig

Jah! Det var jo et greit tema. For her er det haugevis av ting jeg kunne ha vist. Fra alle rom, ute og inne, både her og på hytta. Yess! For en lykke.

Eller kanskje ikke. For det er litt irriterende når en aldri blir ferdig med noe. Merkelig. Jeg var jo ikke sånn tidligere. Men nå .. skrekk og gru! 

Her er noe som i det minste er på gang. Jeg holder på. Litt hver dag nesten. Og det er veldig greit å ha et par ting å velge mellom. Rødt og grått. Pinne nummer 3 eller 7. Alt ettersom.

Hva det skal bli? Joda, det er en Skappel-genser til meg selv og en julekjole til det eldste barnebarnet.

Eeeeh. Er det noen som lurer på hvordan det står til med de andre prosjektene jeg har holdt på med den siste måneden? Strikkeprosjektene altså, for det andre er faktisk et ikketema. Vel, det går sikkert greit. Ser sånn ut der det ligger i en haug oppå den høye barnestolen mellom barskapet og skjenken. Det eneste som mangler nå er strikk i begge ullbuksene og litt damping. Gud vet når det kommer til å skje! Håper det blir før sommeren i det minste .. hvis ikke så må det vente til neste barnebarn. Og det kan jo bli en stund til.

Hei forresten, til dere som jeg ikke har sett i det siste. Er jo en hel liten evighet siden jeg var med på tisdagstemaet nå. ;o) Koselig å se at dere fortsatt er her!

I nattens mulm og mørke



.. sneik jeg meg inn på jobb.
Håpet selvsagt at det ikke var en levende sjel der, da jeg gikk inn og la sykmeldinga på sjefens tastatur. Men så vel var det ikke, selv om det holdt å si hei og hadet til fyren som satt på nettdesken. Han lurte sikkert på hva dette vesenet gjorde der ute på den tiden av døgnet, men han sa heldigvis ikke noe. Satser på at han ikke kjente meg igjen siden jeg har fått rødt hår siden sist. Dessuten var han sikkert minst like trøtt som meg om han hadde sittet der i hele natt.

En uke tok det denne ganga også. Med vondt i magen hver gang jeg tenkte på dette papiret som måtte leveres. Eller sendes. Men det er jo enda mer pinglete, så jeg hadde bestemt meg for å levere, og sånn ble det. Etterhvert.

Noen ganger går ingenting som planlagt. Faktisk er det veldig sjeldent det gjør det. Tenk å få et slikt forhold til min fantastiske arbeidsplass som jeg skulle klamre meg til to the bitter end. Den enden kom jækla kjapt. Og vet du hva jeg gruer meg til nå? Joda, allerede er jeg begynt å tenke på denne coachinga vi skal få, alle vi som tusla ut derfra med ei sluttpakke under armen. For den hjelpa skal jo sikkert foregå der ute den også. Og jeg har så lite lyst til å ut der. Magen vrenger seg bare ved tanken.

Jeg har fått et noe anstrengt forhold til mye der ute. Har sletta nesten alle kollegaene mine fra facebook. Spør ikke hvorfor. De har jo ikke gjort meg noe. Men jeg følte meg bare så sykt mislykka i forhold til alle de andre der ute. Så i et lite oppløftende øyeblikk forsvant hele gjengen. Dessuten er jobbmailen min slutta å funke. Og det var vel etter det, for et par uker siden, at jeg skvisa ut det meste som minner om min nesten tjue år lange yrkeskarriere der på huset. Et tastetrykk og så var halve livet vekk! Men det med mailen har ikke jeg gjort. Kanskje det bare er et passord som er gått ut på dato, og det resulterer i at jeg ikke får med meg en dritt. Håper ikke det er kommet inn noe viktig der i de siste ukene. Fikk beskjed om å snakke med it, men de svarte ikke på eposten jeg sendte og da gadd jeg ikke forsøke mer. Så sånn er det med den saken.

Jeg vil ha en ny jobb. Kjapt. Helst i forgårs. For å sitte hjemme på dette viset er et mareritt. Jeg sover ikke om nettene. Enda jeg har fått både det ene og det andre som skal hjelpe meg med det. Uten at det virker noe særlig. Og det å ligge der når natten går over i dag og vite at du ikke skal en jækla dritt den dagen, eller den neste, eller dagene i uka etter .. vel, det er ikke en god følelse akkurat. Ikke sover jeg om dagen heller, for så gammel er jeg ikke blitt at jeg kan legge meg på den tiden av døgnet. Så derfor hangler jeg videre mens overskuddskontoen blir tommere og tommere. Det er et dårlig tegn, tro meg, jeg har vært der tidligere. Men da var det de hersens hormonene og heteturene som styrte livet mitt. Det er heldigvis mye bedre!

Jeg har trålt alle plasser hvor jeg vet det finnes stillingsannonser. Og det er faktisk ikke noe som helst som jeg passer til der! Iallefall ikke akkurat nå. Det er skremmende det. Det er en del i barnehage og ellers i helsevesenet, dessuten litt om du har peiling på regnskap. Tviler sterkt på at det hjelper med en femmer i matte fra midt i forrige århundre en gang. Til nå har jeg forhørt meg tre plasser der jeg kjenner folk, om de kunne ha brukt for meg og mine kunnskaper, uten at det har hjulpet noe. - Nei, vi trenger dessverre ikke noen akkurat nå. Men skal tenke på deg om det dukker opp noe. Oppløftende. Jeg har kontakta et privat firma som driver med eldreomsorg, men de ville bare ha folk med erfaring og relevant utdanning. Og jeg har søkt på to jobber. Sånn ordentlig søkt på jobb altså, for første gang i hele mitt liv! Jadda, jeg sitter ikke bare her og sturer ser du. Selv om det egentlig føles sånn.

CV'n min er jo et kapittel for seg selv. Et veldig kort sådan. Jeg satt et helt døgn her og forsøkte å få den til å se sånn tålig presentabel ut. Visuelt er den nok tilnærmet perfekt, men så er det innholdet da .. Jeg har sendt den avgårde med en av disse søknadene. Og jeg føler jo jeg har dritt meg loddrett ut egentlig. Om et halvt års tid kommer det vel til å gå rykter om denne halvgamle kjærringa som ikke har mer enn et svennebrev fra 1985 og vise til .. men som likevel søker jobber som ho ikke har forutsetninger til å få. Bare så synd at jeg har så skrekkelig lyst på den ene jobben der. Selv om det ikke er i min gate i det hele tatt. Men bare det er jo et fremskritt, at jeg har lyst til noe. Tror iallefall denne coachen kommer til å se det på den måten.

Ja, ingen kan iallefall si at jeg ikke prøver .. Foreløpig har jeg ikke lagt ut cv'n noen plasser. Sånn hos bemanningsbyråer eller nav for eksempel. For jeg er ikke akkurat stolt av de få linjene som står der. Eller, jeg er stolt av det, men temmelig flau fordi det ikke står mer der. Det er så lite å vise til på alle disse årene. Det føles igrunnen litt som om jeg har vært nedfrosset i et halvt hundre år, og så blitt tint opp igjen. Til en verden som ikke er til å kjenne igjen. Akkurat som i en skrekkfilm.

Et lite glimt fra onsdagen

 

Hei der ute. :o) Akkurat nå sover du sannsynligvis, men siden jeg har litt lakenskrekk for tia så fant jeg ut at jeg kunne prøve å skrive et aldri så lite blogginnlegg igjen. For det begynner jo å bli en stund siden. Merkelig egentlig. Sist jeg hadde det litt på denne måten så skreiv og skreiv jeg. Fingrene bare løp over tastene og egentlig var de jo både morsomme og gode mange av de blogginnleggene som ble til da. Nå derimot har jeg ikke lyst til å skrive noe som helst. Det er kaos i tankene, men sykt vanskelig å få ned ordene. Og kanskje er det like greit, både for deg og meg.

Jeg prøver å komme meg ut litt hver dag. Men det er mer et slit enn det er oppløftende. Jeg får ingen overskudd av turene, blir bare sykt trøtt. Hadde det bare resultert i at jeg fikk sove godt og lenge, gjerne gjennom ei heil natt sånn innimellom, så hadde jo det vært fantastisk greit. Men det er visst ikke sånn det funker .. dermed har den mila jeg skulle gå tre ganger i uka blitt både kortere og sjeldnere. Men jeg kommer nok snart tilbake igjen skal du se. Må bare komme meg litt opp fra dette hullet jeg har satt meg fast i.

Det regner og er skikkelig høst her. Men ikke engang det bryr jeg meg så mye som som før. Værsyk. Det har jeg jo alltid vært. Men akkurat nå er været en liten filleting som overhodet ikke betyr en dritt. Og det selv om langtidsvarselet ser ut som selveste syndefloden her på Sørlandet. 

I dag hadde jeg en plan om å få gått den mila - og vel så det. Så jeg satt avgårde på formiddagen, i duskregn. Jeg hadde et mål, hadde pakka inn kameraet og var sykt klar for å ta denne turen. Eller, vet ikke helt om jeg tenkte så mye på noe som helst, jeg bare gikk. Men kameraet ble liggende innpakket i plastposen i sekken og bildene ble bare knipsa i full fart med mobilen .. før himmelen åpnet seg og jeg og bikkja fikk skyss helt hjem av dattera som helt tilfeldig kom kjørende forbi da ho var ferdig på skolen. 

Resultatet av en litt halvhjerta fotografering ser du over. Bildene er fra Gimle Gård som er en del av Vest-Agder Museet. Jeg har egentlig bare vært her to ganger tidligere i mitt liv. Og begge gangene har jeg lekt fotograf for noen lykkelige nygifte og var så full av prestasjonsangst at jeg ikke fikk med meg hvor flott plassen egentlig er.

Ønsker deg en fin torsdag! Hva enn du måtte fylle den med. 

Tortur både her og der

Vet du hva dette er? Det er et av våre to nye torturkammer som har til hensikt å ta knekken på rottene som vi har under huset .. La meg presisere: UNDER huset, ikke i kjelleren altså. To store rottehull, et inni vedboden og et på andre siden av huset viser tydelig at her har vi ubudne gjester. I sommer satte sønnen og stabla ved inni boden, og da han kikka opp så han rett på ei diger rotte! Brrrrrr ... er glad det ikke var meg!!

Vi har forsøkt med vanlige rottefeller. Sånne som alltid har vært i salg lissom, men de funker omtrent som en fuglemater, bare her mater vi rottene. Maten forsvinner. Ingen rotte henger igjen. Bortsett fra for et par dager siden, da lå et rottebein igjen der inne. Men resten av rotta så vi ikke noe til. Eller drømmemannen så den ikke, jeg holder meg langt unna denne krigen. Men i går, da hadde vi fått fangst vettu, i den gamle fella, rett etter at vi hadde kjøpt disse nye torturgreiene.

Et stykk udyr. Fant ikke ut om det var den med tre bein eller en annen. For den var visst litt halvspist av sine medborgere under grunnmuren her, så den gikk rett i søpla uten at den tøffe mannen min orka å ta den nøyere i ettersyn. Snakk om pingle da!! Det var like før jeg måtte ut og rote den frem fra søppeldunken igjen, bare for å se om det var den som vi hadde huka tak i sist ... 

Siden jeg er i torturmodus kan jeg jo like godt fortsette litt i samme stimen:

Mange har, og har hatt, det mye verre enn meg. I know. Det er bare så synd at den tanken ikke hjelper for noe som helst .. mannen på bildet under sover i det minste. Skulle gjerne gitt han noen middager og ei dundyne i bytte mot en god natts søvn!

Sånn, da gjenstår det bare å ønske deg en fin kveld. Bildene tok jeg i Gdansk i Polen da vi var innom et av museene der. Og dette var igrunnen bare for peanuts å regne i forhold til mye av det andre vi kunne studere der inne.

Veien fra Brokke til Suleskard

Endelig har jeg kikka på bildene fra turen vår i fjellheimen. Den jeg hadde så store forhåpninger til vettu. Frisk fjelluft, blå himmel og fantastiske naturbilder .. vel, det ble ikke helt sånn da. Bortsett fra at lufta veldig frisk! Vind, regn og tåke. Dårlig sikt og veldig blaut. Men vi lånte ei flott hytte på Brokke og hadde det egentlig helt topp. 

Jeg hadde jo en plan om å komme meg opp til Kjeagbolten. Ikke det, jeg har aldri i mitt liv hatt planer om å bestige den - det er å leke med livet. Skjønner ikke helt vitsen med det. Tenk så fort gjort det er å ramle ned, om du er riktig uheldig. Lurer forresten på hvor mange som har ramla ned her, eller fra Prekestolen, sånn uten at omverdenen får vite det. Noen må det da være ..

Vi klatra bare opp litt av løypa på Kjerag. Den verste biten i følge drømmemannen som har vært her tidligere. Han har til og med stått på denne steinen, og etter det har han fått skikkelig høydeskrekk. Selv om han ikke synes det var det helt store å stå der ute. Men det var skubbinga og puffinga til de andre som skulle ut - helst før han hadde kommet seg inn - som utløste det.

Det blåste og regnet og sikten var ikke så mye å skryte av. Stien var sleip og glatt, faktisk var det ganske nifst synes jeg. Ikke vanskelig, men jeg er blitt så redd for å ramle. Brekke noe. Hehe, lårhalsen for eksempel, er det ikke det gamle damer brekker da? Om de først ramler ...

Her er noen bilder fra denne lørdagen i fjellheimen. Selv om jeg absolutt liker meg best ved sjøen, så synes jeg dette er vakkert. Ville nok aldri kjøpt meg ei hytte her, men å leie ei uke utpå høsten hadde vært helt toppers. Jeg er jo litt som Ole Brumm - ja takk, begge deler. Eller snarere: Ja takk, ALT! Men nå må er det jo bli en brå slutt på det livsmottoet .. puuuh ..

Brokke - Suleskar, veien fra hytta vi lånte til Kjerag tok en god time. For ei byjente som meg var jo dette en opplevelse i seg selv, til tross for drittværet og dårlig sikt. Tar nok denne turen igjen jeg, bare for å se det i en litt annen innramming enn regn og tåke. Kanskje har vi bedre lykke neste gang.

"Ørneredet" restauranten ved parkeringsplassen før klatringa starter.
Må si jeg synes det er dritkipt at de hadde stengt utsiktsterrassen rundt bygget,
den var kun for betalende spisegjester.
Ikke noe problem for meg, vi hadde en kaffi og kake her inne,
men det er ganske kjipt for utenlandske turister
at ikke en gang utsikten er gratis! 
For utlendinger som kommer hit koster jo en lunsj eller middag en hel formue. 

Rart å se et helt område, midt i fjellheimen, med hundrevis av små varder.
Akkurat det samme så vi langs strendene på Kapp Verde.
Trodde de hadde en betydning, men fikk vite av en innfødt at det var turistene som
lagde dem, bare for gøy. Det er sikkert det samme her.

Vi nærmer oss Brokke igjen, og tåka blir bare tettere og tettere.
Avslutta turen på Sylvgaarden for å teste ut rømmegrøten,
det er jo bare et must når en er på disse kanter.

Fire år på blogg.no

I dag har midtlivskrise bursdag. Akkurat for fire år siden posta jeg mitt aller første innlegg her inne. Siden har livet gitt meg mange slag i trynet, for å si det mildt. Selvsagt noen oppturer også innimellom, men føler at de som går feil vei fortsatt er i overtall. Det er kjipt. Men det aller kjedeligste er å innse at livet bare er sånn. Kjempe seg opp av den ene kjellertrappa etter den andre. For hva? Bare for å samle krefter til neste fall lissom. Hva er vitsen med det?

Er det bare meg det er noe galt med? Som ikke tåler en dritt .. Eller er alle dere andre slik som foreldrene mine, som ikke skal vise at noe er galt. Alt skal se perfekt ut på overflaten, samme fanken åssen det er innforbi husets fire vegger. Er det mer riktig å leve på den måten? Skuffe alt under teppet og late som .. Og hvordan får en det til, mens en samtidig klarer å se lykkelig ut?

Yess! Livet er hærlig!!

Ei uke med barnebarna



Siden fredag har jeg vært barnevakt.
Den siste snuppa leverte jeg på sfo i går morges, så nå har stillheten senket seg i heimen igjen. Så litt frem til det mens det sto på som verst her, men vet ikke helt om det ble som forventet. Det ble veldig stille, og ikke så mye annet å tenke på enn jobbsituasjonen og annen elendighet. Så på den måten var denne barnevakt-uka en vinn-vinn situasjon. Jeg må bare innrømme at jeg storkoser meg når jeg får lov å låne dem på denne måten. Det er jo litt slitsomt, men helt utrolig koselig.

Begge to har sovet på vårt rom. Heldigvis er det temmelig stort, hele 18 kvm, så jeg føler ikke vi får pustevansker selv om det står ei voksen gjesteseng og ei reiseseng der inne. Mulig drømmemannen ikke er helt enig, men han sover jo uansett, så det kan ikke være det største problemet når jeg tenker meg om. Jeg derimot, våkner for hvert minste pip. Svupps, så står jeg over den ungen som grynta eller peip litt i søvne, eller snudde seg og sparka av dyna. Puuuh. Kavete og litt irriterende at jeg ikke bare kan sove meg gjennom disse lydene, men nettene er jo litt rare likevel, så noen ganger ekstra inn og ut av dyna gjør ikke den store forskjellen egentlig.

Trodde jeg skulle sove sykt godt i natt. Men sånn ble det ikke .. Uten søvn duger helten ikke, det er iallefall helt sikkert, og jeg har kjent litt på den følelsen en stund nå. Bomull i hodet. Ser ut som et vrak. Poser både her og der, men dessverre er det ikke handleposer med ny garderobe eller fine pynteting til huset. Jeg har fått sovepiller, men så lenge jeg skulle ha ansvaret for verdens skjønneste barnebarn så turte jeg jo ikke bruke de heller. Men i natt .. kanskje .. Det er iallefall ingen risiko for at denne dama skal bli avhengig av sånn dop. 

Natta stiller seg i køen med de mange og veeeeeldig lange, nokså søvnløse. I dag skal jeg bare på jobb noen ganske få timer, og så tar jeg helg. Langhelg. Helt til mandag kl. 16. Men ikke engang det er like forlokkende og lystbetont som før. For jeg vet jo at mine dager på Fædrelandsvennen går mot en slutt, og da blir det plutselig bare fridager. Det er ikke noen god følelse. Det kjennes mest ut som om jeg står midt i en vond skilsmisse. Der bare den ene er gått lei. Og det er ikke meg .. 

Her er jeg ...

 

I bunnen av trappa. Og det er langt opp, egentlig. Har ikke gått noen turer hele uka, ikke fått gjort noe, likevel går dagene ganske så fort. Mens jeg sitter her med et hode fullt av bomull og tusen spørsmål, men ingen svar.

Jeg jobber kveldsvakt denne uka. Det er en merkelig stemning på jobb. Likevel er det godt å komme hit, så lenge det varer. Men det er fryktelig å gå ut døra etter arbeidsdagens slutt. Da kommer tårene, hele veien hjem og vel så det. Mange har funnet ut at jobben deres ikke er på det nye organisasjonskartet, og det er absolutt ingen god følelse. Tro meg. For jeg er en av dem.

Jeg har søkt sluttpakke. Jeg som skulle klore meg fast her til the bitter end, og aldri i livet gå frivillig. Men jeg tror vi er ved den slutten nå. I den nye organisasjonen er det ikke inntegnet en eneste typograf/grafiker. Men de skrivende skulle skjermes. Og det er ikke meg. Så jeg har skjønt at min tid her er over, og det er bedre å gå enn å få sparken. For her kommer hver krone til å bety en god del fremover. Jeg hadde rett og slet ikke råd til å vente og se om jeg ble pekt på. Akkurat nå vet jeg ikke noe om noenting. Fremtiden er ganske så usikker. Kjipt. Det er ikke sånn en skal ha det etter 18 år i en og samme bedrift. Og iallefall ikke når en er passert 50 år og har en utdannelse som ingen trenger lengre. For hva fins der ute for sånne som meg?

- Men mamma, nå kan du gjøre det du alltid har hatt lyst til. Sa dattera mi. Men problemet er jo at det er det jeg har gjort. Hele mitt voksne liv. Det er på denne hylla jeg har hørt til, og jeg har aldri angra et sekund for at jeg tok den utdannelsen jeg gjorde den ganga i forrige århundre. Kanskje bortsett fra akkurat nå. 

Men hva pokker skulle jeg ellers ha valgt? Jeg har ikke peiling ..

Ei fuktig helg i fjellheimen

Her har vi tilbragt helga. :o) Brokke i Setesdal. Vi fikk låne hytta til en kollega, eller hytta, det var vel egentlig et hus. Flott og stort, og et veldig greit utgangspunkt for Kjerag-turen vi hadde planlagt siden værvarslet så så flott ut tidligere i uka. Det var det da vi ankom fredag ettermiddag, og det var nesten umulig å se for seg det fryktelige været de plutselig meldte fra torsdag morgen. Dermed håpet jeg i det lengste at det var total bom. Men vi var ikke lengre i tvil da vi våkna på lørdagen for å si det sånn.

Opp til Kjerag-bolten kom vi ikke. Det blåste og regnet og var sykt sleipt på veien. Vi klatra opp den første etappen, via kjettingene (for de som har vært der). Men lengre kom vi ikke. Folk som kom ned fra toppen sa at de ikke engang kunne se bolten for bare tåke. Og det blåste noe sinnsykt. Så det var den turen .. bedre lykke neste gang. Og kanskje blir det 10. oktober, om været er bedre da. 

Heller ikke fra Løefjell fikk vi nyte utsikten. Dette er fjelltoppen som lå rett bak hytta vi lånte. Neste 1000 m.o.h. og jeg kan bare innbille meg hvordan det ser ut der om det hadde vært klarvær! Vi brukte halvannen time opp og ned, så det var ikke lange turen. Det pøsregnet hele tiden og stien var for anledningen omgjort til en bekk. Såpass at vannet gikk over mine vanntette sko, og de er ikke tørre enda, selv om de har stått i skotørkeren siden vi kom hjem i går kveld. 

Lavt skydekke i Rysstad. Vi var nede en svipptur kun for å spise rømmegrøt. Det hører liksom med når en er i indre bygder. :o)

Det gav mersmak dette her. Selv om været nesten ikke kunne vært verre ei helg i begynnelsen av september. Jeg har ikke vært på hyttetur på 17 år eller noe sånn. Bortsett fra på min egen hytte og noen familieutflukter med slekta til drømmemannen, og det er noe helt annet. Sist jeg var på hyttetur var sammen med ei tidligere nabo, og det var også på Brokke. Kanskje vi skulle prøvd oss på vandretur i fjellet, fra den ene turistforenngshytta til den andre, en eller annen gang .. en kan jo ikke regne med at en bare blir tilbudt ei gratis hytte sånn i ny og ne i fremtiden. Det der var jo nesten for godt til å være sant. :o))

Tusen takk til søster med samboer som var koselig reisefølge,
sønnen min som var hjemme og passa bikkja,
og sist men ikke minst skjønne Janne som lånte oss hytta. 

Fredagstanker

Ei halvgammel kjærring fra sør
ville helst at alt skulle være som før
Men arbeidsdagenes vanlige glede
overskygges av avisdødens vrede 

Arbeidsledighet og nav
høres ut som et jævla kav
Hverdagen kan fort ramle samme i grus
og hva skjer da med hjem og hus

18 år på samme plass
er ikke verdt papiret i dass
Kursingen har vi fått internt
så ingenting kan brukes eksternt

"Learning by doing" er greit og billig
og jeg har stilt opp mer eller mindre villig
Det har kosta tårer og slit 
med plutselig sitter det - bit for bit

Men så kommer dårlige tider og kutt
og nå ser jeg en mørk snarlig slutt
En tredjedel av kollegaene må gå
hvem vet ingen akkurat nå

Arbeidsdagen er tung og stille
det kan ikke fortsette selv om jeg ville
Jeg er ikke ung, heller ikke så gammel
likevel føler jeg meg som søppel og skrammel

Fremtidsutsiktene er mørke og triste
jeg skulle heller ønske jeg visste
Mange års erfaring hjelper ikke en dritt
for det er nemlig oss de vil bli kvitt

Nettavisen satses det på
papir er avlegs og leses av få
Apper på dingser, mobiler og brett
er det som i dag skal være rett

Torsdagstur på morrakvisten

Jeg har rett og slett tatt helg. Avspaserer i dag og har fri i turnus i morra. Deilig. Egentlig enda mer deilig enn normalt, for det er ikke så skrekkelig gøy å være på jobb for tia. Elendigheta begynner å sige inn, både hos den ene og den andre. Stemninga er litt rar ..

Fridagen starta tidlig. Allerede klokka 8 sto jeg på døra hos eldste dattera. Jeg fulgte med da barnebarnet skulle på skolen, og så gikk jeg og mora en lang tur sammen. Ho skulle på jobb seinere, og jeg tror nok ho misunte meg en smule som bare kunne gå hjem og slappe av.

Vi gikk ei mil. Ikke så fort som jeg har gjort i det siste, men vi prata jo i ett kjør, og da går lissom beina litt treigere. Koselig var det iallefall.

Litt ulendt terreng.
Her fra ei gammel steintrapp vi klatra ned.
Nesten litt skummelt, for jeg har vært så svimmel og rar den siste uka.
Håper det går over snart ..

Veldig idyllisk og litt kjølig tidlig på morrakvisten.
Stille og rolig, og høsten har uten tvil tatt over for sommeren.
Her fra Bånetjønn rett ovenfor Ravnedalen.

Sopp er et høsttegn.
Spør ikke om den er spiselig eller ei, jeg har ikke peiling!
Har ikke tenkt å spise den heller, vi henter vår sopp hos Meny. ;o)
Enkelt, greit og helt trygt! 

Ravnedalen er flott til alle årstider, men kanskje aller finest på høsten.
Har du ikke vært her bør du ta en tur om du er i Kristiansand.
På Cafe Generalen er det rett som det er konserter om sommeren,
dessuten serverer de byens beste burgere.

Sola skinner og det lover foreløpig godt for helga.
Krysser alt jeg har for at været holder seg slik.
Vi har nemlig planen for helga klar.
Og HER skal jeg stå og skue utover lørdag ettermiddag.
Gleder meg!

Skal du noe gøy?
:o) 

Mens jeg venter på Skappel-boka

Tenk deg, jeg har kjøpt garn til en Skappel-genser! Til meg selv. Bestilte det via Hobbyklubben, sammen med månedens bok. Garnet kom for et par uker siden - boka uteblir. Grrrr ... så irriterende å vente på noe som ikke kommer! Jeg har maila og etterlyst den, og får ikke noe svar i det hele tatt. Enda mer irriterende. Så for ikke bare å sitte med hendene i fanget og gruble over livets elendighet hadde jeg plutselig strikka noen prinsessekroner.

Restegarn er kjekt å ha. Starta med et prinsessepannebånd i babyull. Trodde jo det var helt ok og synes egentlig det ble ganske søtt. Plutselig hadde jeg to til. Så kom eldste barnebarnet og ho synes jo disse var kjempefine selvsagt. - Men, mormor, det klør litt .. Jaha! Så var det på'n igjen da, tre til, i bomull denne ganga, som ble festa inni de første tre.


De tok seg ærlig talt bedre ut før de ble doble, men da var de tydeligvis ubrukelige. ;o) Prøvde meg litt frem. Først et tynt dobbelt bomullsgarn i den første rosa krona. Noe som ble litt for voldsomt. Dermed forsøke jeg meg med enkelt i den neste. Det ble ikke helt bra å se på for pinnene jeg brukte var for tykke. Men den minste rosa, som er til turbo .. der kjøpte jeg et nøste rosa bomullsgarn med litt mer tykkelse. Det ble den beste!! Og når jeg i tillegg vrei litt på taggene slik at de ble liggende annet hvert så ble den jo ganske så søt. Eller hva?


Kjekt å ha et eller annet å pusle med for tia. Slipper å bruke hodet, men likevel sitter jeg og teller inni meg mens jeg strikker den ene rillen etter den andre. Vet ikke hvorfor Men da bruker jeg jo ikke hjernen til å tenke på så mye annet, så på en måte er det litt terapi dette her.

Det fins sikkert mønster til prinsessepannebånd en plass. Men akkurat mine ble til etter innfallsmetoden. Det er jo bare å felle og øke til en har passe lengde. :o) Lurer på om jeg ikke må strikke et til som dette siste bildet her til eldstesnuppa. For det var igrunnen bare denne jeg ble fornøyd med! Har mest lyst til å bare kaste de andre, men det blir jo litt for dumt når jeg vet at det fins ei skjønne lita skolejente nede i bakken som helt sikkert synes de er flotte.

Høstoutfit og vektnedgang

Der kom støvlettene på gitt!
Støvlettene som jeg ikke fikk lukket i fjor.
Men nå går det helt greit.
Minus 16 kilo har en viss påvirkning på leggene også ..
Nå er det snaut halvannen kilo til så
ramler jeg ned på et annet titall på vekta!
Det føles ganske ok. 

:o)

Kristiansand - nesten by night

 

Blåtimen. En av de siste dagene i august. Vandring langt sjøkanten i Kristiansand grytidlig på morrakvisten .. Mye å tenke på og veldig lite søvn kan resultere i de fineste bilder. Men jeg trenger strengt tatt ikke å gjenta det så veldig ofte. Begynner å se på meg at det har vært mange våkenetter i det siste, og føler meg hakket verre enn jeg ser ut. Håper det snur snart. For søvn er ganske viktig for den daglige eksistensen har jeg erfart tidligere.

Vi har lagt ut båten for salg. Med tungt hjerte og en vond klump i magen. Fått et bud også nå, men det er litt for lavt. Kan ikke helt se for meg en sommer uten båtturer, men det er mye jeg ikke kan se for meg for tia .. og vi har funnet ut at vi må ta noen grep her for at vi ikke skal gå helt på ræva om det aller verste skjer. Være litt i forkant på en måte.

Båten var der vi kunne hente mest kapital .. og den kapitalen går til å bli kvitt noe gjeld og redusere månedsutgiftene med mange tusenlapper. Kjipt. Men det går jo alltid an å få fatt i en ny båt. En eller annen gang i fremtiden. Om vi skulle få råd til det. Vi er vel litt seint ute for å selge nå, men den koster jo flesk å lagre frem til våren igjen også. Alt for mye egentlig. Så dermed er den prisa veldig lavt, synes jeg. Tør ikke tenke på hva den har kosta disse fem årene vi har hatt den .. velger å fokusere på alle de fine turene heller, og da har det nesten vært verdt det. Nesten. Mange gode minner har jeg iallefall. Og jeg ser ikke frem til å bli landkrabbe akkurat.

Det er september. Og den måneden kom snikende ganske grå og plutselig. I slutten av uka blir det åpnet for å søke sluttpakker, og de som måtte føle for det har tre uker på seg for å bestemme seg. Tre uker for å bestemme seg for om en tør ta skrittet ut i det ukjente. Uten fast jobb og inntekt. Alternativet er kanskje å få sparken. Og da ser det iallefall bekmørkt ut økonomisk.

Hadde bare ikke hodet vært så jækla fullt av bomull. 
Da kunne jeg kanskje klart å tenke litt her ..

Ubrukelig, utdatert halvgammel kjærring

Sånn har jeg følt meg i en uke nå. Eller forsåvidt enda lengre, men det er på et helt annet plan enn det vi snakker om her. Så når en liksom føler seg sånn på flere felt av ganga - da blir det bare jævelig rett og slett. En mørk, laaaang tunnel der du ikke kan se noen utgang. Og om du finner den derre utgangen så vet du fanken ikke om du tør trø ut i lyset heller. For hva venter der?

Det store, ukjente, skumle ..

En tror liksom alltid at livet skal bli lettere med årene. Men sånn er det altså ikke. Egentlig blir det bare verre og verre ... 

Dårlige fremtidsutsikter for yrket mitt er jo forsåvidt ikke noe nytt. Men jeg har alltid håpet at det iallefall ville holde ut min tid. Altså noen år til. Det er jo tross alt fortsatt unge mennesker som tar utdannelse som typografer, eller sorry, grafikere som det nå har hett i en del år. Og hvorfor gjør de egentlig det hvis det er så avleggs?

Hadde jeg vært ung i dag .. tja, hva pokker ville jeg da ha tatt for en vei? For å være ærlig, jeg har ikke peiling!! Og det har jeg ikke nå heller, her jeg sitter og føler meg veldig uønsket og overflødig, og alt for gammel til å bli arbeidsledig. Jeg aner ikke hva jeg skal finne på om jeg går inn i det nye året uten jobben min. Jeg har ikke lyst til noe annet. Jeg elsker det jeg holder på med. Jeg er flink til det. Har aldri angra et sekund på den veien jeg valgte. Her har jeg følt meg plassert på riktig hylle helt fra første dag. Jeg har bare hatt tre forskjellige arbeidsgivere i hele mitt liv, et trykkeri og to aviser. Og jeg kan ikke noe annet ..

Denne jobben har jeg hatt i 18 år. Og jeg har gledet meg til nesten hver eneste dag. De dagene som ikke har vært så bra har det som regel vært andre ting som har spilt inn, ikke selve jobben eller kollegaene mine. For de er også helt unike! Så denne nedbemanninga fremkaller akkurat samme følelser hos meg som da x-mannen gikk for en del år tilbake. Vi hadde noen flere år sammen enn det jobben og jeg har nå. Det er ubeskrivelig vondt. Og det hjelper ikke meg noe at vi er flere i samme båt. Jeg får det ikke noe bedre inni meg, eller økonomisk, ved at en god del av mine kollegaer også lider samme skjebne.

En av tre på huset må gå. Det er mye det! Og jeg jobber i den mest utsatte avdelingen. Vi er 13 i dag og skal være tre igjen når nedbemanningsprosessen er ferdig. Jeg er jo ikke så dum at jeg ikke forstå at det må gjøres noe pga. sviktende inntekter, ny tid og alt det der. At det må en omlegging til. Hallo, jeg forstår jo at verden går fremover og at de få eldre menneskene som fortsatt elsker papiravisen ikke er nok til å holde liv i den slik den har funka til nå. Jeg forstå at bedriften må kvitte seg med unødig ballast for å ikke synke til bunns. Jeg har full forståelse for det, jeg har har jo drevet et trykkeri en gang i forrige århundre, og jeg skjønner jo såpass at det skal lønne seg. Så jeg er ikke forbanna eller noe sånn, bare veldig lei meg ..



Veldig, veldig lei meg. Jeg har bomull i hodet og bare negative tanker - om det meste. Aller mest meg selv og min eksistens. Jeg har til og med hylt og skreket til mannen min og bedt han pakka sakene sine og forsvinne. Fordi jeg bestemte der og da at han helt sikkert fikk et mye bedre liv uten meg og alle de problemene jeg nå går i møte. Han kunne jo til og med bare finne seg ei mye yngre dame, som hadde langt igjen til overgangsalder og elendighet. Istedenfor å trøste meg ble han jo, forståelig nok, forbanna, så vi hadde vår aller første trette siden vi traff hverandre for snart åtte år siden. Det var en ny opplevelse gitt .. og den varte hele forrige helg! 

Jepp, jeg har hilst på den berømmelige kjelleren. Og ikke bare trappa. Hele uka. Og her er det ikke noe koselig kan jeg bare fortelle deg. Jeg sover ikke noe særlig, orker ikke en dritt, er litt sånn zombie-aktig og kan sitte i evigheter og bare glo rett fremfor meg. På ikke noe. Mens tårene triller. Vel og merke når jeg ikke er på jobb da. For der gjør jeg så godt jeg kan, bare litt mer alvorlig og stille .. og jeg griner helst på do.

De irriterende, teite tårene. Herregud, de vil jo ingen ende ta. Kunne ikke den fuktigheten heller funnet veien til andre plasser på kroppen, så hadde jeg iallefall hatt et problem mindre! Men nei da .. så enkelt er det ikke!

Men jeg er ikke bare lei heller. Jeg er livredd. For fremtiden. For med et flott svennebrev som stammer fra dinosaurusens tid så fins det ikke en eneste jobb for meg utenfor dette huset. Selvsagt er jeg ikke på samme stadiet som da jeg sto der som nybakt mor til en tre måneder gammel baby og fikk dette etterlengta svennebrevet, sånn cirka på midten av 80-tallet. Jeg har jo hengt med helt til nå. Tross alt. Men jeg har ingen papirer på det. All kursing og opplæring har vært internt, gjerne av en annen kollega som kunne litt mer, så jeg har ikke et eneste bevis på at jeg kan noe som helst! Jeg er gått ut på dato. Dermed stiller jeg på lik linje med dem som ikke har noen utdannelse, og de har det jaggu ikke lett i dagens arbeidsmarket. Til og med ikke når de har alderen på sin side. Og hva da?

Økonomien går rett i dass, etterhvert. Men det er ikke bare det som bekymrer meg, jeg vet ikke en gang om det er det jeg er mest redd for.. Tanken på at jeg ikke skal ha noe å fylle dagene mine med er mye verre. Jeg trengs liksom ikke noen plasser. Jeg betyr ikke en dritt. Jeg skal kanskje våkne om morraen og ikke ha en eneste plan for hele dagen. Uka. De neste årene.

Den tanken er nesten helt uutholdelig!

Våkenetter og annen dritt



Her går alt sin veldig skjeve gang.

Egentlig føles det som om alt rakner. Ingen god følelse.
Det har vært ei jævelig uke, for å si det mildt.
Og det tar vel en god stund før det blir noe bedre denne ganga.

Bildet over er fra i dag morges.
Eller, jeg vet ikke om folk flest kaller det for morra'n før halv seks.
For meg er det natta egentlig.
Men jeg har ikke sove noe særlig i det siste.
Da denne natta ble en vaskeekte våkenatt gav jeg bare opp etterhvert,
og fant ut at jeg likegodt kunne få unna dagens trimtur.
Ikke så mye annet å finne på på den tia av døgnet.

Bikkja er sjokkskada enda.
Kanskje ikke så rart,
for da vi hadde gått ei mil og var kommet hjem igjen ringte vekkerklokka!
Den var 7 ..

#nedbemanning #oppsigelser #sluttpakker

En gladnyhet kan jeg også servere:
MR'en til dattera var helt fin denne ganga også.
Dermed kan vi puste ut i seks måneder til.
Og det er jo fantastisk!!

:o))

Litt ubegripelig ..

Hei, hei på en frædda'. Her sitter jeg, med raggsokker og vasstrukne tær. Jeg har hatt en god tur på morrakvisten, men denne ganga var jeg ikke så heldig at jeg rakk hjem før himmelens sluser åpnet seg. Så når en forsåvidt ikke har investert i noen skikkelig, vanntette joggesko så går det som det går .. Og det blei klissblaut kan jeg bare fortelle deg. All over.

Det er ganske rart. Om noen hadde fortalt meg for et halvt år siden, at det aller første jeg kom til å tenke på når jeg åpna øynene på morrakvisten, etter ei kveldsvakt, var hvor jeg skulle legge dagens tur, ja da hadde jeg jo trodd at de var gått fra konseptene. For det høres jo bare teit ut! Iallefall til meg å være. Men nå er jeg her. Og det er jo ganske utrolig! Det er mulig jeg ikke var helt våken da jeg låste meg ut hjemmenfra, etter å ha pussa tennene og hoppa inn i noe som til forveksling kan likne treningstøy .. og at det er hele grunnen. Men drit i det. Jeg kommer meg jo i det minste ut!!

Det regnet litt da jeg gikk .. eeeeh, småjogga, ut av gata. Derfor tjuvlånte jeg en caps av drømmemannen. Ikke helt et drømmehodeplagg, men det var det jeg fant i farten. Å gå fort, eller småløpe, med hette på er jo helt forferdelig. Men caps er helt ok og veldig praktisk med bremmen som tar av for vanndråpene. Bare en klarer å fortrenge hvordan en ser ut da. Men det er ikke så farlig på denne strekninga.  Det sjelden jeg treffer andre folk her. Og det er helt greit. Spesielt når en lissom skal prøvejogge litt innimellom. Les: i nedoverbakkene ..



Zenta begynner å skjønne tegniga nå. Selv om dette er alt for tidlig for den bikkja å starte dagen. Men når jeg itrer meg disse flotte treningstightsene og joggeskoene som ble kjøpt på salg for 5-6 år siden for snaue 400 kroner, da våker ho!! Ho som normalt må skyves ut av verandadøra i håp om at ho gidder å tisse litt før jeg skal på jobb. Merkelig, og jeg trenger ikke engang si at vi skal på tur. Jeg prøver å faktisk å gjøre som om ho ikke er der, for å slippe at ho blir så vill og galen på dette ugudelige tidspunktet. Men det er uten hell .. ho har skjønt det nå. Og jeg går jo aldri tur uten at ho er med. Sånn er det bare.



Endestasjonen var Kvislevann i Songdalen. Eller snuplassen heter det vel. For når vi er kommet hit, er det like langt hjem igjen som de kilometerne vi allerede har tilbakelagt. Omtrent samme tur vi hadde for to dager siden. Men vi tar litt forskjellige små omveier i skogen her og der sånn at det ikke skal bli så ensformig.

Frem og tilbake er nesten like langt. ;o) Appen min slutta av en eller annen grunn å funke da vi var halvveis. Men siden jeg selvsagt sto der og knota litt på mobilen så merka jeg jo det og kunne bare starte den igjen. Og det må jeg bare si, hadde det ikke vært for denne sportsappen, og at jeg legger ut disse greiene på facebook, så tror jeg ikke jeg hadde kommet så langt som jeg har gjort til nå. En kan jo liksom ikke bare kutte ut igjen, når en har publisert dette her for all verden. Det forplikter litt på en måte. Selv om facebookvennene mine sikkert er drittlei hele greia, så fortsetter jeg nok på dette viset. Jeg blir sprekere, de blir lei av meg, men det skal jeg nok overleve.

Dagens outfit. Særdeles sporty som du ser. :o))

Ønsker deg som kikker innom ei god helg. Jeg skal på jobb om en drøy time, så denne helga er av den litt avstumpa typen for min del.

Rammes kvinner av femtiårskrisa?

Long time - no see.  Her går dagene i sin vante tralt. Og som bildene viser kan en helt alminnelig onsdag i august være riktig så flott. Iallefall om en jobber kveld og bruker timene tidlig på dagen i skogen. Fint vær, fin tur, fornøyd hund og trøtt kjærring. Akkurat sånn ble denne dagen.

Turen ble på over ei mil. Første langtur denne uka, men i forrige uke var det tre av dem. På over mila. Og tro det eller ei, på de siste turene har jeg faktisk småjogga litt. Jeg, som aldri har jogga i hele mitt liv! Vet ikke helt om dette er positivt eller negativt jeg ..

Ble du imponert? Føler meg veldig sporty og flink innimellom. Men lurer skrekkelig på når dette oppskrytte overskuddet inntreffer. Det der som kommer med frisk luft, riktig mat og bevegelse vettu. For nå bør jeg ligge temmelig godt an der gitt. Men hjelper det noe? Nope .. ikke så langt jaffal. Men nå satser jeg sterkt på at formen blir fenomenal om et par uker. Antibiotikatablettene jeg har gått på i over tre uker er nemlig tatt, alle som en, og fredag inntok jeg den siste. I fjorten dager etterpå måtte jeg være forsiktig med sola, så da regner jeg med at de henger igjen i kroppen så lenge. Og etter det .. Åh! Kan nesten ikke vente til underet slår til og jeg får betaling for all denne gåinga. For da regner jeg med at det dukker opp ei sinnsykt sprek kjærring her i min kropp. :o)) 

Det er litt skummelt. Er overbevist om at jeg er hardt rammet av femtiårskrisa. I tillegg til overgangsplager og annen dritt .. For hvorfor skulle jeg ellers prøve å hive meg på denne joggebølgen?

Men får forresten kvinner noen sånne kriser? Jeg har alltid trodd at det var mannens "overgangsalder" på en måte. Bare det at den inntreffer i slutten av trettiårene. Når de forlater unger, kjærring, hus og hjem for ei eller annen snerten liten snelle som smiler hele tiden. Helt til gubben har bytta ut det gamle livet til fordel for det nye .. og hverdagen slår til for fullt. For det gjør den vel i de aller fleste tilfeller. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden, for en stund selvsagt, men absolutt ikke for resten av livet. Rart ikke flere forstår det egentlig. Etter å ha sett på andres tabber.

Ja, ja, jeg har visst begge deler jeg. Femtiårskrise og overgangsalder. Som den eneste utvalgte i hele verden! Sikkert fordi jeg har vært i klimateriet såpass lenge at det ikke fins så alt for mange kvinnelige hormoner igjen her. Og det er sikkert like greit, for da har jeg jo absolutt ikke behov for å bytte ut mannen i noe yngre og fyrrigere. Har igrunnen mer enn nok med den jeg har til tider .. og noen ganger skulle jeg nesten ønske han var henimot 80, og ikke bare 49!

Hehe. Ellers har jeg det bra! ;o) Litt bloggtørke her for tia. Har egentlig en del jeg kunne ha skrevet om. Mange bilder jeg kunne ha vist. Jeg lever i beste velgående, men har liksom mista gnisten til å blogge. Har sikkert noe med hormonene å gjøre det også, de er jo roten til all elendighet etter fylte 40!!

Det er veldig koselig at jeg får meldinger om at jeg er savnet her inne. At noen har merka at jeg er blitt litt stille og lurer på om alt står greit til med meg og mine. Det setter jeg stor pris på.

Tusen takk. <3

Leieboere til besvær

Hvis du kikker godt på bildet ser du en snik som er på vei inn i huset. Uten tillatelse! Dette fine fuglehuset fikk jeg i bursdagsgave av svigers for noen år tilbake. Det har alltid hengt her, bortsett fra om vinteren, da tar jeg det ned sammen med all annen pynt som pryder uteplassen på hytta. I år fikk vi plutselig vepseinvasjon her ute. Og her er huset de flytta inn i! Kjempeubehagelig! For det var ikke bare snakk om noen få kryp som fløy rundt over alt. Huset de okkuperte ble fjernet og tetta igjen. Uten at det hjalp noe særlig. Snarere tvert i mot.

Det er vepseår i år. Så det forklarer jo litt. Vi har nemlig aldri hatt det store problemet med veps her ute tidligere. En og annen som har flydd fordi, jada, det er jo helt normalt. Men ikke dette! En må jo være forsiktig før en åpner munnen til og med, om en skal spise eller drikke ute. Frekke, små kryp som kan ødelegge så mye. Iallefall om en har litt panikk .. Jeg er ikke helt der men kan ikke si jeg liker dem heller.

Andre leieboere kan også irritere litt til tider. Hybelboeren for eksempel. Han flytta inn igjen (har bodd her i et par omganger) for tre måneder siden. Var så interessert i leiligheten, ville iallefall ha den for et år for da skulle han kjøpe seg egen leilighet. Vi var jo sjeleglade for det, for det er jo sykt stress å finne ny leieboer. Og nå flytter han .. igjen ..

Jeg har annonsert og fått haugevis av interesserte. Det tyter inn forespørsler hver eneste dag. Nå går han som bor der inn i oppsigelsesmåneden, og da har vi krav på å vise den frem. Men neida, han nekter å slippe oss inn! Så jeg sitter her med en liste på 16 potensielle leietakere som vil se hvordan det ser ut, uten at jeg kan slippe dem inn. Istedenfor har han funnet en ny leieboer til oss. Men jeg har ikke lyst til at han skal bestemme hvem vi skal ha inn i huset vårt. Når jeg har så mange å velge mellom. Dermed kan det se ut som om vi mister en måneds utleie fordi fyren plutselig er blitt så vrang og vanskelig. Og det irriterer noe sykt!! Lurer på om det er god nok grunn til å ikke gi han tilbake depositumet som er på en månedsleie ..? Har googla, men finner ikke ut av det der heller.

Det er mye rart som vil leie. Så mange blir luka ut med det samme. Vi vil helst ikke ha husdyr der inne. Og helst ikke noen som ikke har jobb og fast inntekt heller. De som har mamma eller pappa til å ringe for seg når de er over 25 år er heller ikke aktuelle. Dessuten bør de kunne snakke norsk også. Men du vet jo aldri hvordan personen er, før han eller hun sitter der på andre siden av veggen og viser sitt sanne jeg. Da er det nesten litt for seint, for å få ut noen igjen bare fordi vi ikke liker trynet på vedkommende går jo ikke. Selv med en månedes oppsigelsesfrist begge veier.

Men det ordner seg sikkert .. etterhvert ..

6,5 km på quisten

God søndag der ute. Her starta dagen skrekkelig tidlig. Jeg har sovet dårlig i natt, alt for varm, klam og svett, og hadde sykt vondt i beina. Det toppa seg da jeg attpåtil begynte å hoste, så da gav jeg opp og tilbragte mesteparten av natta i halvveis sittende stilling i sofaen.

Ei natt med hjernen på høygir altså. Grubla både på det ene og det andre, alt utenom store verdensporblemer da. Det overlater jeg til andre som får betaling for sånt.. Her er det mer på dette nivået: Når skal denne jækla varmen forlate kroppen min? Hvorfor er beina så vonde? Hvorfor ble denne helga så dritkjedelig? Hvorfor må jeg bli så skrekkelig sur og lite omgjengelig bare fordi jeg har vært syk en stund? Og hvorfor pokker har vi aldri noen penger til overs? Små personlige problemer altså, som kan virke som filleting for de fleste andre, men som er mer enn nok for meg. Og den der morroklumpen som har sagt at en ikke skal frykte overgangsalderen fordi det ikke er høna, men eggene som går ut på dato .. han skulle jeg gjerne ha kverka!! For når sant skal sies, så ødelegger denne overgangsalderen sinnsykt mye. Og om det ikke blir bedre enn dette fremover så føler jeg nesten at jeg ikke har noe liv .. egg og heteturer er jo bare peanuts i forhold til all den andre elendigheta. Om du ikke skjønner hva jeg snakker om så gjør du kanskje lurt i å nyte livet før overgangen inntreffer. Etterpå er det nemlig for seint..

Toppen av lykke? Jo, det var selvsagt da jeg fikk kjøpt en fin, brukt komfyr til hybelen til en overkommelig pris. Men så kanta faenskapet på hengeren (stroppa løsna, aldri skjedd i historien før, for min mann knebler det vi har med på hengeren så en skulle tro det aldri skulle av igjen). Vel, det ble tur til søpla istedenfor .. Hipp, hurra!! Lykkefølelsen denne helga varte omtrent i en halvtime!

Da er vi like langt der. Uten komfyr på hybelen, og forsåvidt uten leieboer også. Har ei liste så langt som et vondt år med potensielle folk som vil bo her, men det er sykt vanskelig å velge. Men han som har sagt opp har betalt ut denne måneden også, og er ikke helt flytta ut, så vi har noen uker på oss. Men det er jo en idiotisk tid å få ledig hybel på, for alle studentene trenger jo boplass fra august. Typisk!

I håp om å restarte hjernen tok jeg en morratur. Hunden vår er som den verste fjortisen du kan tenke når det gjelder å stå opp tidlig. Ho er fortsatt litt sjokkskada etter matmors ville påfunn. Tenk å gå ut før ni da!! Ikke er det fint vær heller, men vi kom oss heldigvis hjem igjen før alle himmelens sluser åpna seg på likt. Selv om det ikke hadde betydd så mye til eller fra, for blaute var vi jo uansett. 

Et hundeliv er ikke så aller verst faktisk. En god, stor pinne og bading så er det ubeskrivelig hærlig rett og slett. Faktisk frista det meg også litt det der. Ja, badet altså, men droppa det i dag. Hadde kanskje følt meg litt teit om jeg lå der og vaka i bare nettoen om det kom et annet menneske som var tidlig på'an. Hmmm .. kanskje en annen gang .. De kunne jo for eksempel bare ha kikka en annen vei om de tilfeldigvis hadde kommet over meg der i det våte element. Forresten så traff vi ingen i dag. Alle lå sikkert under dyna helt til vi var hjemme igjen. Det er jo tross alt søndag!

Vi har et flott turterreng her. Omtrent rett utenfor stuedøra.

Sommer sa du? Vel, det er iallefall ganske høstlig her i dag .. og akkurat nå er jeg sjeleglad for at jeg ikke sitter på hytta og skal pakke oss hjem i dette drittværet. Men neste helg, da må vi bare, for da skal vi ha Cognac Klubben der ute .. men først er det jobben som kaller. Og jeg er ganske klar for det. En uke sykmeldt er ikke det samme som en uke ferie. Jeg foretrekker absolutt den siste der, og håper det er lenge til jeg skal feile noe igjen. Helst ikke i år jaffal!

Nyt siste rest av helga da. :o)

Første fredag i august

Det er kanskje snart på tide å gjenoppta mitt nye liv igjen? Selv om kiloene ikke har sneket seg på igjen i løpet av alle disse ukene med utskeielser så betyr ikke det at jeg har tenkt å kjøre på med alt det usunne igjen sånn til hverdags. Jeg har vært sykt heldig som ikke har fått noe vekttillegg etter uker med tilbakefall.. Spis hva du har lyst på, og ikke beveg deg mer enn du gidder. Det var planen for sommerferien. Uten dårlig samvittighet. Selv om jeg ikke helt klarte å gjennomføre det med glans. For jeg må vel innrømme at den samvittigheten til tider gjorde at alt det gode ikke var så fantastisk godt likevel. Det finn en litt sånn ekkel bismak på en måte. Men nå er det slutt. Iallefall om ikke så lenge. Før syndene henger seg fast rundt midjen, hodet og resten av kroppen igjen.

Noe som har forandret seg radikalt er frokostvanene. Jeg, et typisk lunsjmenneske, har alltid bare hoppa over dagens første måltid. Helt til jeg starta med NOKA-dietten i vår. Da var frokost et must, om enn i flytende form. Jeg trenger ikke ha så mye nå heller. Men noe. Et eller annet. Og det til og med om jeg står opp før 6 på morrakvisten. Det sklir litt ut når drømmemannen er hjemme sammen med meg, for han er sånn som kan spise to ganger om dagen, bare ganske mye mer enn normalt. Han samler det opp liksom. Og trenger ikke mer. Så der er vi litt i ubalanse.

Vi er begge enige i at vi skal trimme mer. Men på hvilken måte er heller litt vanskelig å finne ut av. Jeg liker å gå, lange, raske turer. Uten kaffipauser og kos. Han synes det er dritkjipt, tar for lang tid og har sjelden lyst. Egentlig. Han vil heller sykle. Det liker ikke jeg. For jeg er så redd for å kante, redd for å bli påkjørt og synes bakkene er et helsike å komme opp. Når han da bare sykler fra meg så gidder jeg ikke en gang forsøke. Så sånn er det med den saken! Men vi likte begge to å gå på spinning. Selv om ingen av oss er tilhengere av å gå inn for å trene når været ute er så flott. Dessuten koster det jo skjorta, så foreløpig har vi ikke helt bestemt oss for om vi er villige til å bruke så mange penger på å sykle stand-by inne i et svett, illeluktende lokale.

Tenk at vi allerede kommet til august. Denne måneden hvor sommeren plutselig går over til høst. Iallefall er det veldig merkbart ute på hytta. Lufta blir liksom klarere og blåere, båtene i sundet blir færre, holmer og skjær blir litt mindre okkuperte, nærbutikken stenger. Blir en boende igjen på hytta er det som å være på en øde øy. De aller fleste flytter hjem. Det blir veldig stille. Lynga begynner å blomstre - og da er det iallefall ingen vei tilbake. Høsten har tatt over og sommeren er definitivt slutt for denne gang.

Ja, ja, orker ikke dvele ved det. Gleder meg heller over at jeg har klart å komme meg ut en tur i dag. For første gang denne uka. Det var både godt og kleint. For formen, den er helt fraværende. Men nå kan det jo bare gå en vei, og det er oppover - igjen! 

God helg til deg som stikker innom. :o)

Lite brukt hytte ..

Noen ganger går det ikke helt som planlagt.  Vel, i år var det ukene på hytta som skar seg. Vi pleier jo å være her i nærmere to måneder. I år ble det snaue tre uker. Mest fordi jeg ble syk. Orka ikke stå opp midt på natta for å sitte på med drømmemannen når han skulle til jobb. Alltid ellers har det gått helt greit. I år gav jeg opp etter første morra. For å holde ut uka på jobb kunne jeg iallefall ikke stå opp klokka fem. Så vi flytta hjem og jeg klarte meg gjennom den første uka etter ferien. Såvidt. Hangla meg gjennom, uten at det var godt for noe som helst.

Denne uka skulle jeg ha jobba kveldsvakt. Jeg elsker kveldsvaktene. Stort sett. Får gjort så mye på dagtid da som jeg ellers ikke får tid til. Og har alltid mer energi før en kveldsvakt enn etter vanlige dagvakter. Så jeg hadde sykt mange planer. På hytta. Inkludert å jobbe litt med brunfargen.

Det ble verken brunfarge eller noe annet på meg. Til nå har jeg sittet inne hele uka. Kan ikke sole med disse tablettene innabords, må vente til to uker etter at kuren er ferdig. Og det er lenge til det! Da er vi vel kommet til høsten, og drømmesommeren er over for lengst. Dessuten har jeg vært så varm og tett at jeg ikke har orka å være ute i denne varmen. Jeg som simpelthen er den soltillbederen og aldri kan få det for varmt! Men jeg sitter også inne fordi jeg er sykmeldt. Det er flaut å gå ut da. Synes jeg. Sikkert noe jeg har blitt innprenta med siden barndommen. Var vi ikke friske nok til å gå på skolen kunne vi heller ikke gå ut. Ikke den dagen, og ikke dagen etter .. så derfor sitter jeg her da. Depper litt. Sover mye. Tenker enda mer.

Tenker på jobben og fremtiden. Om det i det hele tatt er noe der ute for meg. Og blir enda mer deppa. Uff. Hadde ikke godt av denne uka akkurat nå kjenner jeg. Synes temmelig synd på meg selv og er litt sur og gretten. Men jeg har tatt av meg to kilo til på en uke siden jeg får litt vondt i magen av antibiotikaen. Og det er helt greit. Egentlig det beste som har skjedd den siste uka. 

Lurer på om jeg rett og slett må finne på noe i dag. Komme meg ut av huset. Tenke på noe annet. Selv om det er stor fare for at noen ser meg. Noen som vet at jeg ikke er på jobb ..

Skal du gjøre noe gøy i dag?
Hva ville du ha betalt for å leie hytta vår en uke midt i beste sommertid?

Går du ut blant folk når du er sykmeldt? 

Før og etter - så mye betyr 14 kilo!

Må bare innrømme det: Jeg trodde ikke det var SÅ mye forskjell .. Det første bildet er tatt for tre år siden, det andre i dag morges. Er litt pjusk og litt bleik til å være midt på sommeren, den fineste sommeren i manns minne, men sånn er det vel når en ikke er helt pigg og ikke har vært så skrekkelig mye i sola. Egentlig burde jeg ha vært knallbrun nå. Men, men .. jeg ser iallefall annerledes ut. Selv om jeg ikke føler at det har betydd mye har det tydeligvis det likevel. :o)

Sol, sommer og sylta kjærring

Tidenes sommer dette her. Det er det vel ingen som er i tvil om lengre. På hytta var det over 24 grader i vannet i helga, og så varmt har det ikke vært så lenge jeg kan huske tilbake. Vi ligger litt dumt til sånn, så normalt har vi bare rundt 17 grader når det er på det varmeste.

Men hva hjelper vel det når kjærringa er helt slått ut av et eller annet? For en bortkasta sommer. For min del. All den sola, og så sitter jeg inne!! Herregud, er det mulig? Det har heller aldri skjedd i historien før .. og iallefall ikke tre uker på rad!! Den som har vunnet solslikkertoppen i 50 år er vel meg. Men ikke i år altså ..

Vet ikke om det er kombinasjonen det er noe i veien med. Selve blandinga. Penicillingkur, sol, steikende varmt, kjærring i overgangen med lungebetennelse og bihulbetennelse .. noe er iallefall galt! Og jeg som trodde det var på returen egentlig. Så feil kan man ta.

Jeg er så varm og lei. Gikk tur med bikkja i formiddag, sammen med datter og barnebarn. Både ungen og hunden fikk avkjølt seg i et badevann. Jeg vassa litt i håp om å få hjernemassen under kokepunktet igjen. Det hjalp ikke spesielt mye. Har ligget på sofaen siden. Og avlyste jobben.

Det er ille det. Kan egentlig ikke helt forstå hvor jeg fikk den viljestyrken fra. For noe inne i hodet mitt prøvde å si at jeg sikkert hadde holdt ut til midnatt om jeg bare kom meg avgårde. Men jeg ble enig med meg selv at jeg ikke orka en uke til på dette viset. Bare for å holde ut. Hvem takker meg for det liksom?  Av erfaring vet jeg jo at jeg sikkert kan klare å holde på denne sykelige tilstanden i flere måneder om jeg bare overser den lenge nok. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Faktisk mye lettere enn å kaste inn håndkleet. Spesielt når det er lite folk på jobb fra før av ..

Men nok er nok. Selv for meg. Det første jeg har gjort hver eneste morra de siste ukene er å kjøre innpå med paracet og ibux tidlig på morrakvisten, sette meg stille ned og håpe på at det tar den verste hodeverken. Så er det greit å opprettholde dette inntaket av smertestillende hele dagen lang. Et jevnt tilsig, på samme måte som en må spise når en skal slanke seg. Med jevne, kontrollerte inntak. Toppet med en god del nesespray og Cosylan hostesaft. Og da går det an å holde ut. Sånn nesten. Iallefall i to uker.

Jeg føler meg som et vandrende apotek. Om ikke annet så har jeg sikkert spedd på inntekten til noen som lever av slikt betraktelig de siste ukene. I morra skal jeg til legen igjen. For i dag ringte jeg for seint til å få noen time. Jeg venta jo på et under som skulle gjøre meg frisk og pigg igjen, og fikk jo ikke helt bestemt meg for om jeg skulle krele meg avgårde, eller gi opp .. det ble det siste.

Så nå ligger jeg her da. Med varmepumpa i revers. Innstilt på 17 grader. Ikke kalde nei, for det går jo ikke, og jeg kan bare opplyse deg om at 17 grader av den varme typen jaggu er ganske hot det også! Iallefall de siste dagene. At drømmemannen snart må finne frem superundertøyet og raggsokkene er jo ikke mitt problem .. og han kommer nok til å gjøre det helt frivillig også. For han vil jo bare at jeg skal ha det bra. Akkurat det er en god følelse.

Jeg regner med at du har kost deg i sola i dag? Om ikke annet så iallefall etter arbeidsdagen .. og det synes jeg du skal fortsette med. For før du aner det så er det høststormer, snø og elendighet på gang, og det er jo ikke noe å trakte etter. Nyt sommeren litt for meg også da, for i år var det visst ikke meninga at jeg skulle få lov til å få så mye av den.

Gourmetopplevelser med tean i tanga # Arendal



Mat må man ha.
Som du kanskje har fått med deg så lager vi ikke så mye mat akkurat når vi er på båttur. Båltenning er forbudt, engangsgrill er noe kjass og ikke har vi kjøleskap heller. Dermed holder vi oss til knekkebrød, polarbrød, smøreost, juice og sånne helt enkle greier. Pluss det vi spiser ute da. Ute på restauranter. Hehe, det er altså ikke noen billig måte å feriere på dette.

Bensinforbruket gjør også et godt innhogg i feriepengene. Skulle nesten ikke vært lovlig. For hvorfor må en betale minst to kroner mer per liter for bensinen bare fordi den skal i tanken på båten og ikke i bilen? Det er noe jeg ikke helt kan forstå. De som kjører båt med dieselmotor fyller avgiftsfritt drivstoff. Skikkelig urettferdig altså. Men det er jo en helt annen sak ..

Første stopp var Hjemme hos Wenche rett utefor Arendal. For en plass! For noen skjønne mennesker! Og for en mat! Det var bare helt perfekt, rett og slett. Kan ikke sies på noen annen måte, det må bare oppleves! Er du i nærheten så anbefales dette paradiset på det varmeste. Og du må ikke komme sjøveien heller. Det ligger på Hisøya og det er kjørevei helt frem. Egen badestrand har de også her, så har du barn med deg så husk badetøy!

Her kunne du sitte på brygga, i sjøhuset eller i det digre partyteltet. Akkurat det sistnevnte der synes jeg ødela litt av helhetsinntrykket, men det hender vel at det er store selskaper her, og stappfullt, så da er det sikkert greit å ha plass til alle.

Litt forblåst den dagen vi var der. 

.. og ikke så mye folk utendørs. Men båthuset og brygga var fullt da vi kom.

Maritimt dilldall. Her var det mye gøy jeg kunne ha tatt med meg hjem til hytta.

Til pynt og nytte. Alle de gule støvlene som er spredd rundt på hele eiendommen er ment til gjester. Noen ganger er vannet så høyt at det slår inn over brygga og det hender at de har store bryllupsarrangementer her, og da vil de jo ikke at gjestens skal bli våte på beina, sier Wenche selv. Selv tror jeg vel mest på at det er blitt et slags varemerke for plassen. Spesielt var det iallefall.

Vi bestilte brosme. Og så god mat har jeg bare smakt en gang tidligere i mitt liv. Det var på Olde Hansa i Tallinn.

Ostefat. Drømmemannen måtte selvsagt prøve en av dessærane.Han var nemlig litt misunnelig på skipperen i følgebåten vår som bestilte fiskesuppe - og fikk så mye påfyll han bare ville .. 

Vi måtte bare opp og kikke på hovedhuset også. Og her traff vi selveste Wenche, smilende og blid og utrolig gjestfri. Ikke rart de ansatte så ut til å trives så godt her.

Reisefølget vårt. De så nesten litt kongelige ut der de spradet rundt i hagen.

Kjærringa og drømmemannen. Måtte jo frem fra baksiden av kameraet for et bilde jeg også.

Flott opplevelse både for syn og gane. Vi kommer garantert tilbake ved en seinere anledning.



Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne! :o)

Les mer i arkivet » November 2014 » Oktober 2014 » September 2014

Marit

51, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang. Til sammen har vi fem voksne barn, to barnebarn hver og en schæferhund som mannen ble tvunget til å adoptere da han valgte å flytte inn til oss.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her. Men nå går det meste mye bedre.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits