hits

Hagen i februar

Her går det fra den ene ytterligheten til den andre. For det er ikke så mange dagene siden vi hadde grønn plen, uten så mye som et lite snødryss på toppen. Men så kom den tilbake, vinteren. For hvor lenge er uvisst, for vi bor jo på Palmekysten må vite. Og her skifter været om vinteren kjapt.

I går fikk jeg redda hekken. Gravd den opp av snømassene, rista vekk snøen, og støtta den opp med tre av jekkestroppene jeg fant i garasjen. Så får vi se hvor mye som er ødelagt og knekt når våren gjør sitt inntog. Litt kjipt, nå som hekken endelig var blitt både høy og tålig tett. Etter at vi fikk fjernet det store grantreet som både skygga og laga livet surt for det som grodde under. Som du ser på det øverste bildet var det ikke mye som stakk opp over snøen i går morges. Kunne jo ikke ha det slik, for Jonas fikk jo nesten abstinenser av å tro at noen kunne se han på innsiden her. Det gjelder å verne om privatlivet skjønner du, og da går det ikke an å ha en knelende hekk langs tomtegrensa.

Ingen tur i dag. Bare en bytur uten hund. Så vi har vært i hundeparken etterpå, slik at iallefall dyret kunne få trimma seg litt. Det er noe han liker veldig godt. Men i dag ble han så opptatt av en ball at han ble skikkelig usosial en stund. Lå bare der og passa på ballen og gadd ikke bevege seg så alt for mye. Helt til ballen og eieren gikk hjem. Haha. Da skjønte han ingenting til å begynne med, løp stressa rundt og lette etter ballen en stund, før han slo seg sammen med de andre hundene som var der. Rart med det, alt som kan stjeles er mye, mye gøyere enn det han har selv.

En veldig fin dag. :) Og drømmemannen ble skikkelig kjekk med ny sveis. Hodet mitt holder seg på plass og ellers er resten slett ikke så aller verst. Bare jeg ikke glemmer pillene .. og at de skal gjøre sånn forskjell er jo mest av alt irriterende! Holder meg til paraceten, det tar iallefall noe av smertetoppene. Litt får en da tåle, om en ikke vil gå rundt å være rusa hele dagen!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Med hodet på rett plass

Tenk, jeg våkna i dag morges UTEN skallebank! Det er faktisk første gang på veldig, veldig lenge. Og da snakker jeg ikke om noen dager altså, men .. tja .. noen måneder. Minst. Det var bare en sykt fantastisk følelse! Nesten sånn at jeg måtte bli liggende litt og kjenne etter om jeg FAKTISK var våken, eller om det bare var en fin drøm.

Dermed hoppa kjærringa direkte inn i dusjen. Måtte jo bare kjappe meg før dette gikk over. Det ble hårvask, med både shampo og balsam, lang og god dusj, god tid til å stelle meg med en gang jeg var tørr. Sminke. Jada, her gikk det unna på morrakvisten. Så da jeg fikk satt meg i stolen etterhvert, var pulsen 128, over ganske lang tid. Dermed har jeg unnagjort treningsøkta også! Hehe. Vel, jeg har jo ikke det, men det kjentes sånn ut et øyeblikk, mens svetten rant fra hodebunnen (under det nyvaska håret) og ned i panna. Og stort sett alle andre plasser også! Så det var det. Var ikke så lenge den freshe følelsen varte, men den var der, og det er det viktigste! For siden har jeg svetta og svetta, enda jeg sitter her i bare singleten med grevinnehenget og valkene i fri flyt! Det er sikkert like greit at det ikke er så fantastisk over for lang tid, for da kunne det jo fort ha blitt en vane.

Ellers har jeg grubla litt i natt. På hvorfor jeg føler meg så studd og hoven over alt. Beina er forferdelige, fingrene og hendene hovner opp hver kveld, magen kjennes ut som en ballong. Så jeg har altså kommet frem til at alle disse pillene jeg plutselig kjører i meg har skylda for mye av dette. Og jeg har bare lyst til å slutte. Med alt. 

Jeg var så fin en stund. Etter at jeg fikk de nye tablettene for blodtrykket. Men da jeg skulle hente for andre gang, så viste det seg jo at de hadde levert ut feil medisiner til meg sist jeg var der. Det var dobbelt så mye vanndrivende i dem som det legen hadde foreskrevet. Så der kom forklaringa på hvorfor jeg ikke hovnet opp av dette medikamentet de første tre månedene. Det er jo noe jeg har hatt problemer med med alle de blodtrykksdempende tablettene jeg har forsøkt i årenes løp. Men nå får jeg bare bruke opp det jeg har, kan ikke bare få nye hele tiden. Det er jo ikke akkurat gratis! Så sper heller på med litt mer vanndrivende som jeg hadde liggende i skapet. Kanskje det funker!

Åsså var det de kiloene da. For selvsagt er det jo ikke bare vann det som skvalper rundt inne her. Da kunne jeg jo bare ha tissa det ut! Neida, jeg blir stadig feitere! Og jeg tror ikke jeg spiser så veldig feil egentlig. Men siden jeg er alt for stillesittende i forhold til det jeg har vært i mitt tidligere liv, må jeg jo spise minimalt har jeg etterhvert skjønt. Og det gjør jeg jo ikke. Når en da er så heldig at en har lett for å bli feit, at det på en måte ligger i genene siden jeg er som snytt ut av nesa på min far, da er lissom løpet kjørt! Her må det noe drastisk til, og det ganske snart. Jeg kan ikke gå rundt på dette viset, dessuten er skapene fulle av tøy som er et par størrelser for lite akkurat nå. Masse fine, nesten nye klær. En hel garderobe faktisk! Så her må absolutt noe skje, og det ganske kjapt. Til mandag ... kanskje ... :D

I dag blir det bare en kosedag. Uten for mye innhold. Drømmemannen har akkurat kopla til den nye vaskemaskinen vår, så da er han i gang med å jobbe oss ned i haugen av skitne klær, håndklær og sengetøy som har hopet seg opp i løpet av uka uten vaskemaskin. Vi har tenkt oss en liten tur til byen så den samme mannen kan få klippa håret. Jeg har ingen planer. Bare henger med på slep, for å se litt andre mennesker og få meg en aldri så liten bytur. Men i morra skal vi en tur til Farsunds flotte strender og gå tur. Det gleder jeg meg til! Så satser på at både kropp og hode fortsatt henger med en stund til, slik at det lar seg gjennomføre.

God helg til deg fra meg. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Leonberger i farta!

Eeeeh ... haha! Det er ikke akkurat et vakkert og grasiøst dyr dette her, når han er i farta. Da er han mest av alt morsom og faktisk litt klønete fortsatt. Sånn sett i forhold til andre hunder, og det kommer han nok alltid til å være. I parken løper han ikke like mye som de andre, iallefall ikke like lenge. Han klarer ikke helt svingene og heller ikke å stoppe opp sånn fort og greit om det kommer noen hinder i veien. Som for eksempel en annen hund eller et menneske. Leonbergere løper tydeligvis ikke så mye når de leker med hverandre, de lekesloss heller, på bjørners vis. Legger hverandre ned, slår med labbene, brummer og lager ufattelig mange rare, og litt skumle lyder, sånn om en ikke er helt vant til det. Det høres jo innimellom ut som om de har tenkt å ta livet av hverandre. 

Bildene her er tatt i hagen. Han synes jo det er kjekt med snø da. Og spesielt nå, etter at jeg har vært ute og gravd opp hekken fra snømassene. For da ble det mye tryggere og normalt, slik det skal være hjemme. :) Så dermed freste han rundt litt her, og vi har fått litt trim begge to. ❤

Kjipe, sløve dager og single sokker

Hei, hei. Jeg raste plutselig ned i ei dyp grop igjen her gitt. Etter noen veldig hektiske dager og helger så kom straffa, for å ha levd litt slik som normale mennesker lever. For å ha oversett kroppens signaler og bare kjørt på. Med sosiale sammenkomster, kos og morro. Og det var jo gøy så lenge det varte! Men ...

Jeg er så trøtt! Og denne uka har jeg igjen våkna med hodeverk hver eneste morra i sekstia, pluss den vanlige vonde kroppen jeg er dømt til å drasse på. Veldig kjipt. Karrer meg ut til badet og inntar de pillene jeg ikke har lyst til å ta, og blir ikke kjørbar resten av formiddagen. Men akkurat det spiller ingen rolle, for den lille konebilen min er snødd ned uansett, og dukker nok ikke opp før til våren ...

Det har vært lite turer også. Eller, ingen på meg, om jeg skal være helt ærlig. Så jeg sitter bare her, i fare for å slå rot i stolen. Men jeg har faktisk gjort litt reint, skifta på sengene og sånn, som jeg ellers ikke klarer å gjøre når jeg har vært ute med bikkja. Det er jaggu ikke lett å prioritere, når en ikke kan få til alt en vil på en gang. Alt jeg gjør hører jo til under helt vanlige hverdagssysler, så det er jo ikke snakk om noen helt ville sprell akkurat. Likevel går det ikke. Av og til drømmer jeg meg noen år tilbake, da jeg gjorde dette, pluss hadde full jobb og tre barn, og det var bare slik det skulle være. Da hadde jeg ikke en gang en mann som hjalp til slik som han jeg har i dag. Samtidig er jeg jo takknemlig for at denne elendigheta ikke dukka opp mens ungene enda var små, for det hadde vel vært hakket verre.

Det snør og det snør. Tung, blaut snø som får alle greiner og busker til å flate ut. Jeg får ikke åpna verandadøra mer enn 20 cm, så det er såvidt Jonas klarer å presse seg ut åpningen her oppe i stua. Men vi har jo en dør nede også da ... så ut skal han nok komme når det er nødvendig.

Han liker visst ikke alt dette hvite. Bikkja. For hekken er blitt så lav, og han kan se så mye utenfor tomta, og det er skummelt vettu. Alt nytt er skummelt for en "liten" hund på 75 kilo! Han er skikkelig pingle, og hater forandringer. I går tok vi ned døra til vaskerommet, fordi vi trodde den nye vaskemaskinen skulle komme (noe den ikke gjorde). Og det likte han ikke heller. Så han luska rundt og småpeip og var veldig lite fornøyd med tingenes tilstand. Når det samtidig raste noe veldig fra taket, så hjalp jo ikke det noe særlig.

Men jeg endelig fått ferdig vintergenseren min. Den er tjukk og god, deilig og myk - og jeg blir svett bare jeg ser på den! Så når den skal brukes aner ikke jeg. Men den ble ganske fin faktisk, om jeg må si det selv. Jeg strikker fint og jevnt egentlig, og ble ganske så fornøyd. På bildet er er den ikke dampa en gang. Det er bare så synd det går så innmari treigt! Eller, det går i rykk og napp er vel mer riktig å si. For når jeg først strikker så er jeg kjapp. Men så kan det gå mange uker uten at jeg ser på strikketøyet. Og da er det jo ikke rart at det tar tid. Den har faktisk ligget her, rett ved siden av stolen min, i nesten fire uker. Helt fiks ferdig, bare trådfestinga som gjensto. Men tror du kjærringa fikk ut fingeren av den grunn? Nope, og det er jo nesten litt flaut egentlig ... Kanskje best å holde kjeft om det heller. For makan til sløv kjærring skal du leite lenge etter.

Nå har jeg forresten rekka opp noe på den ene ufo'en. Den rosa jakka til minstejenta. Er jeg heldig så blir den ferdig i løpet av helga, og så er det jo bare å ta for seg fra resten av haugen ... Egentlig burde jeg jo holdt meg til sokker og votter, for det er jo smått og overkommelig. Tror jeg.

Problemet er jo bare at jeg ikke kan strikke slikt. Eller, jeg har nesten aldri forsøkt. Bare noen få babysokker har det kommet herfra. Pluss et par i voksenstørrelse. Eller, to single sokker rettere sagt. Jeg ble nemlig så lei etter at jeg hadde slitt og strevd med hælen så det ble lagt vekk etter første sokk hver gang, og da jeg tok det frem igjen gadd jeg ikke fortsette så det ble til at jeg kasta hele dritten. Dermed rakk de aldri å bli et par lissom ...

Dårlige minner fra barneskolen får ta skylda for dette. Da vi lærte å strikke var sokker den første oppgaven vi fikk. Ikke helt sånne vanlige raggsokker, lodder, lester, eller hva du kaller det der du bor. Men noe litt mer tøffelaktig. Det var før jeg kunne strikke jevnt og fint, for å si det sånn. Men vi måtte telle omgangene til der vi skulle felle, og det gikk jo helt galt! For den ene var strikka mye fastere enn den andre, og når en da telte så ble det ferdige resultatet en i størrelse 38 og en i størrelse 45! Sånn omtrent. Og da forsvant gleden med sokkestrikkinga ganske kjapt. Jeg husker de enda, de var rød og helt mislykka. Snakk om å starte på helt feil prosjekt da. En klut hadde vært mer passende.

Hadde en plan om å lære meg sokkestrikking på nytt. For alle trenger jo sokker, og det er jo en fin liten gave å gi vekk. Men foreløpig har jeg ikke kommet så langt. Vet ikke om jeg har hjerne til å huske den hælfellinga, og når en må sitte og lese mens en strikker så blir det fort litt for mye for denne kjærringa. Har jo litt konsentrasjonsvansker på grunn av alt bråket i hodet mitt vettu. Og når jeg ikke får det til så blir jeg både forbanna og lei meg, så da er det på en måte like greit å la vær ... har jeg tenkt. Og trøstet meg med. Men så har jeg jo så lyst da vettu ... til å komme over denne kneika. Men altså, først alle ufo'ene. Tror jeg ...

God fredag til deg som kikker innom. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Mine aller fineste votter

... fikk jeg av svigermor på mandag. Var ikke mer enn at jeg hadde tenkt tanken på at jeg muligens skulle få fatt i noe som var litt varmere enn de aller billigste fingervantene fra HM, så kom denne overraskelsen. Skulle nesten tro jeg hadde tenkt høyt. Noe jeg er helt sikker på at jeg ikke gjorde.

Dette var bare den ene overraskelsen den dagen. For jeg VANT jo nemlig noe hos bloggeren Heidi Rosander som har bloggen En størrelse for stor. Ikke så ofte jeg gidder å være med på sånt, for den vinnerlykken min er jo temmelig fraværende. Men altså, denne ganga var det visst min tur! Verdien på treningssettet (bildet har jeg lånt fra bloggen til Heidi) er ca. 800 kroner. Jeg tror aldri jeg har hatt så dyrt treningstøy i hele mitt liv! Det beste av alt er jo at jeg ikke har betalt noe som helst for det.

Nå løper jo ikke jeg akkurat ned treningssentrene lengre. Ikke klarte jeg å komme meg avgårde på yogaen heller på tirsdag, og det var litt kjipt. Men på en måte bare en bekreftelse på at det er en grunn til at jeg ikke er på jobb. Faktisk har jeg ikke vært på noen lange turer heller den siste uka. Men jeg kommer garantert sterkere tilbake etterhvert, selv om det ikke varer så lenge av ganga.

Gevinsten kan forresten helt greit brukes til turtøy også. Når våren etterhvert kommer tilbake. Jeg liker godt topper uten ermer, selv om jeg ikke føler meg så komfortabel med det lengre, etter at "grevinneheng" plutselig ble noe mer enn bare et fremmedord. Sleng i overarmene er jo ikke så vakkert at det gjør noe. Selvsagt kan en bare ta over ei jakke, men så har jeg jo det problemet da, at jeg alltid er så varm. Så da gjelder det bare å velge det beste av to onder. Egentlig skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg bryr meg om det i det hele tatt, for det er ikke bare i overarmene det er sleng hos meg. Her slenger det både her og der, og jeg har ikke overskudd til å gjøre noe som helst med det. Så det beste er vel bare å godta kroppens forfall og alderens dype innhogg i elendigheta.

NAV har søkt meg inn på STAMINA. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre der, og ikke vet jeg når jeg begynner. Men jeg regner med de skal forsøke å trene kjærringa opp slik at ho kan komme seg tilbake til jobb igjen. Eller, for min del, komme meg inn i køen av arbeidsledige. Så det kan jo bli interessant. Men nå har jeg i det minste treningstøyet klart, om ikke annet ...

Håper du får en flott torsdag. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra middelaldrende kjærringer, ispedd en del turopplevelser i inn- og utland, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Med hode under armen ...

... og så videre ... Jeg har i nærmere ti år bestilt linser på Lensway. Kjapp og grei levering. Aldri noe tull. I forrige uke bestilte jeg ny forsyning av disse små greiene, som gjør at jeg foreløpig slipper å gå med briller for å få nok gangsyn. Noe jeg er ekstremt glad for, siden jeg rett og slett HATER briller nesten like mye som jeg hater sørlandsvinteren med slapseføre. Så ille er det, at jeg stort sett aldri går med solbriller heller. For briller er briller, og i mitt hode er det noen forferdelige greier.

Men noe gikk galt. Ikke forstår jeg hvordan jeg kan ha fått til dette her. Kanskje jeg hadde sittet for lenge og lest beskrivelsen på de forskjellige linsene, kanskje var jeg bare trøtt, kanskje streika de resterende hjernecellene samtidig, eller kanskje jeg rett og slett er litt mindre begavet. For da jeg endelig fant noen linser som virka veldig ok for tørre øyne, så klarte jeg å ta feil.

Woman inserting a contact lens in her eye.

Jeg vet jo godt at jeg skal ha pluss og ikke minus! Det har jeg alltid hatt. Helt siden jeg var tre år og fikk mine første briller med styrke på +3,25 og +3.75. Brillene som gjorde meg til hakkekyllingen, brilleslangen, alle årene på barneskolen. Den dag i dag synes jeg fryktelig synd på unger som må bruke briller, og jeg priste meg lykkelig da mine tre slapp det der. Da eldste bonusbarnebarnet fikk briller da han begynte på skolen, holdt jeg på å grine. Stakkars gutt ... så om noen trodde mobbing er en nymotens greie, så er det altså helt feil. Jeg var en av hakkekyllingene helt til femte klasse. Da droppa jeg brillene i håp om å få fred. Men da fant mobberne for øvrig ut at jeg hadde bart, så da fortsatte det i samme sporet, med en annen vinkling. Nok om det ...

Linsene kom og egentlig skulle de ligge i et par uker. På grunn av en øyebetennelse, for da skal man visst ikke bruke slikt på fjorten dager etter elendigheta er overstått. Men lørdagen kom og vi skulle ut en tur av huset. Uten linser eller briller ser jeg ikke så mye. Og briller er bare helt uaktuelt å gå med sånn i offentligheten. Så jeg trøkka inn disse nye linsene - og synet forsvant!

Hææææ!? Først tenkte jeg at det var på grunn av betennelsen på det øyet. Men da høyre øye reagerte på samme måte fikk jeg litt panikk. Så fant jeg ut at jeg skulle sjekke hva som sto på pakka, og om den bjella hadde ringt litt før så hadde alt dette vært unngått. Men innholdsfortegnelser og bruksanvisninger og slike ting er jo for pingler, så det er noe jeg ikke har brydd meg så mye om opp gjennom årene. Men bedre seint enn aldri kanskje ...

Linsene var minuslinser!! Og alt var min feil, fant jeg ut på ordrebekreftelsen, for den pleier jeg heller aldri å sjekke. Jeg vet jo normalt hva jeg holder på med. Visste jaffal. Må tydeligvis begynne å dobbeltsjekke meg selv heretter. For makan til tulling altså!

Åååååh, så sur jeg ble! Likevel mailet jeg Lensways, sa pakkene var åpnet, men at linsene var feil og totalt ubrukelige for meg. Men at det var jeg som hadde gjort tabben, og at jeg var ganske lei meg nå. Om jeg likevel kunne få bytta de? Og nå må jeg nesten presisere at dette her var lissom ikke en liten pakke heller. Neida, det var to megapakker med 90 linser i hver, for så lenge jeg har forskjellig styrke på øynene så måtte jeg jo åpne begge to. Så verre kunne det nesten ikke blitt.

Hadde ikke forventet svaret som kom. Normalt bytter de jo selvsagt ikke når pakkene er åpnet. Men siden han så jeg hadde vært kunde så lenge, så skulle han gjøre et unntak. Så jeg kunne bare returnere. For dere regning til og med!

Snakk om kundeservice! Og nå har de altså en enda mer fornøyd kunde her, som kommer til å fortsette å handle linser der helt til jeg ikke er i stand til å sette dem inn lengre. Skal ikke se bort i fra at den tiden kan komme fortere enn forventa, for jeg synes stadig det går nedover her. Med det meste. Men den tid, den sorg. Enn så lenge er jeg uten briller utenfor husets fire vegger! Heldigvis!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil. 

Ei hektisk helg er over

Hei, hei der ute. :) Litt mer positiv i dag enn forrige gang jeg skreiv noe her. Formen er ... tja, den er jaffal litt bedre enn sist. Sykt trøtt og sliten, men ikke så vondt akkurat nå. Håper det kan forbli slik et par dager i det minste. Jeg trenger en pause nå.

Fredag var vi faktisk ute og spise for 100. Igjen. Denne ganga med søster og svoger, og bortsett fra musikken som var alt for høy, så ble det to koselige timer. Veldig god mat, mens selvsagt ble det både det ene og det andre i tillegg, så det fløy litt mer enn et par hudrelapper ut av kontoen gitt. Rart med det ... Hadde vi ikke bestilt bord litt på forhånd, så hadde nok ikke denne kjærringa beveget seg ut av huset den dagen. Så noen ganger er det ganske greit å ha noen avtaler. For en gjør jo selvsagt så godt en kan for å ikke bryte dem. Selv om formen er på bånn og enda litt lengre nede.

Lørdag var vi bedt på chilenske empanadas borti nabolaget her. Det kom noen venner til ... sa ho. Og noen venner var skrekkelig mange som jeg aldri har sett før. 12 stykker til sammen! Egentlig litt for mange for meg det der, men etter maten så delte selskapet seg litt. Mannfolka satt ute i vinterhagen, røykte sigarer og løste verdensproblemer, damene ble igjen i stua og vi hadde det ... kjempegøy! Har ikke ledd så mye på aldri den tid. Kjempeartige folk. Heldigvis glemte de hele musikken til langt utpå kvelden, og det er vel grunnen til at jeg klarte å holde ut så lenge. Jeg følte meg et øyeblikk som et helt normalt, oppegående menneske, og det var en fantastisk følelse.

Søndag fikk vi snø igjen. I bøtter og lass! Tung, blaut snø, som har gjort at hekken kneler og de tørre sykkelstiene igjen er fulle av slaps og sørpe. Litt kjipt når en har en hund som er like stor som en halv hest. Blir så mye søl og dritt inne, og oveskuddet mitt glimter jo med sitt fravær, så her blir det ikke gjort så mye. Følte meg litt teit da jeg lå på sofaen og så på når drømmemannen vaska golvene før vi skulle ha middagsgjester til lapskaus, som den samme drømmemannen hadde laget.

Lapskaus er jo en enkel greie både å lage og servere. Om jeg skulle ha laget det. Men når mannen kokkelerer så er det jo ingen kjappe løsninger. Nope, her lages alt fra bunnen av. Så til og med kraften kokte kan av et bein, som først måtte innom steikeovnen litt for å få den rekke smaken. Som middag dagen derpå hadde det holdt i massevis for meg å bare slenge oppi en buljongterning eller to. Men jeg klager ikke på verken kokken eller maten altså, tenker bare at innimellom kunne han jo valgt den enkleste løsningen han også ... og da snakker jeg verken om lapskaus på boks eller ferdig lapskausblanding fra frysedisken. 

Jeg er utrolig heldig med den mannen min altså! Bare så synd han ikke er like heldig med kjærringa ... Så det sliter jeg selvsagt også med. At jeg aldri får gjort noe til gjengjeld lengre. Jeg er jo bare her. Som en klamp om foten nesten. Jeg vil jo så gjerne gjøre noe så han også føler han har fått tak i drømmedama, men ho forsvant visst for noen år siden. Ikke aner jeg hvor ho har gjort av seg heller ...

Så kom besøket. Åtte til bords med stort og smått. De kom med fastelavnsboller og marsipankake, et flott kort og et lass med tulipaner. Jeg tror aldri jeg har sagt at de må ha med seg noe tidligere. For normalt ville jo JEG ha bakt de bollene. Men som sagt, mitt gamle jeg har tatt ferie på ubestemt tid, så om de ville ha noe annet enn middag måtte det medbringes, gav jeg beskjed om. Og som de lydige, snille døtrene de er så gjorde de jo det da! ;)

Bare sønnen mangla her. Av mine da. Han koser seg på Fullriggeren Sørlandet en eller annen plass i Karibien, og kommer ikke tilbake før i slutten av mars. Synes det er litt lenge siden jeg har sett han nå, for han reiste 5. desember. Men har snakket med han et par ganger, han stortrives i jobben, og det er jo det aller viktigste. Han får utvidet horisonten enda noen hakk, denne ganga på det flotte seilskipet, og ikke på en cruisebåt, selv om det sikkert ikke var så dumt det heller. Jepp, jeg er litt misunnelig jeg. Men når ikke mora klarte å leve ut barndomsdrømmen sin, så er det jo godt at sønnen gjør det for meg.

Jeg håper du har hatt ei fin helg. ♥  Jeg VANT faktisk noe i går og det kom jo som ei bombe! Skal hente det i ettermiddag, så da skal dere få se hva det var. Jeg har jo sjeldent hellet med med meg, og vinnerlykke har jeg aldri hatt. Det var altså ikke lotto'n eller noe sånn. Den kunne vi kanskje trengt litt av også, for her drypper vannet ned fra taket i kjellerstua, og vaskemaskinen (som vi kjøpte brukt i sommer fordi vi ikke hadde råd til ny) har sagt takk og farvel i løpet av helga ... så hvordan vi skal løse dette akkurat nå aner ikke jeg. Men vi finner vel på noe ...

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil. 

Surt oppgulp fra sør

Det er fredag og det snør. Store, hvite filler seiler ned og legger seg over alt det mørke triste. Iallefall på utsiden. Det er verre inne. Eller, jeg er jo sjeleglad for at snøen ikke legger seg på parketten, det er ikke det. Men det andre triste, som sikkert bare befinner seg i mitt hodet, er ikke så lett å glemme selv om det snør ute. Jeg er inne i en elendig periode, som jeg har forsøkt å fortrenge med lange turer og masse sosialt. Uten hell, tydeligvis. 

Helt ærlig talt så har de siste ukene vært ... jævelige! Det er ikke annet å si om det egentlig. Jeg er så dårlig, jeg holder på å verke meg ihjel, jeg fatter ikke at det går an å ha det så vondt uten å være døden nær. Alle pillene jeg kjører i meg hjelper ikke. Tror jeg. Har ikke turt å slutte heller da, for jeg er redd for at det er enda verre uten. Men Paralginen og slike ting orker jeg ikke. Det er som å være på en evig fest, rusa og fæl. Er ikke noe for meg dette ...

Jeg skjønner ikke at dette bare er fibromyalgi. Kan ikke forstå at en slik sykdom, som en ikke en gang kan bevise på noen som helst prøver, kan fucke til livet mitt på denne måten. Jeg er så lei. De siste tre kveldene har jeg grene meg i søvn, mens Paralgin Forten, som jeg har valgt å bare ta før leggetid, har ført meg direkte inn i drømmeland. Og jada, jeg sover mye roligere med de hersens pillene, det ser jeg jo av FitBiten også, men jeg er like sliten hele tiden. Enten jeg sover eller ei. I tillegg får jeg den hangoveren dagen derpå. 

Litt redd er jeg også. For at det er noe mer galt. Jeg hovner stadig opp litt rundtofrbi, og føler kroppen min plutselig er blitt helt ugjenkjennelig. Jeg blir feitere og feitere, selv om jeg går masse og spiser lite. Jeg har en ankel og legg som er dobbelt så tjukk som hos nabobeinet til tider. Og rundt midjen, eller der den burde ha vært, har jeg en merkelig følelse innimellom. Den jeg kjente for første gang da jeg fikk penicillinen for borelia. Det kjennes ut som en med store never klemmer inn på hver side, og alle fingertuppene hans trøkker seg inn i ryggen min. Det svir på en måte, er varmt og kjennes ut som et skikkelig tjukt belte av betennelse. Dette kommer stort sett bare på kvelden og varer natta gjennom. Iallefall kjenner jeg det alle de gangene jeg er våken.

Men jeg forsøker bare å fortrenge det. For det er mest sannsynlig bare noe jeg tror jeg kjenner. Og jeg kan jo ikke løpe ned dørene på legekontoret bare fordi det til stadighet dukker opp nye ting. Hadde det bare vært normale ting, som en forkjølelse eller en lungebetennelse, sogar litt kreft her og der hadde noen ganger vært bedre enn dette. Da hadde jeg iallefall blitt tatt på alvor. 

I dag starta dagen min på nav. Men før jeg kom så langt så fikk jeg ikke mindre enn to telefoner derfra, med tre minutters mellomrom. Den første fortalte at saksbehandleren min var syk, men teamlederen kunne ta over, om jeg ville det. Jeg sa ja, møtet skulle vi hatt i løpet av november ... så jeg synes jeg har venta lenge nok nå. Dessuten skulle jo legen min også være med. Andremann som ringte noen minutter etter, fortalte at saksbehandleren min var syk, og at møtet var avlyst! Jepp! Jeg fortalte at jeg alt hadde fått en telefon, og hadde en avtale. 

Begge som ringte trodde møtet var på legekontoret. Så dermed måtte jeg fortelle de som hadde innkalt til møtet at de hadde satt nav som møtested. Der møtte jeg opp litt før ti. Til stengt dør. For den åpner de ikke før kirkeklokka litt bortenfor er helt ferdig med de ti slagene, og vel så det. Så imens sto vi der i den ytterste ganga, alle vi navsnyltere studd sammen på alt for liten plass. Ute regnet det, så alle ville jo selvsagt inn i varmen. Det var for det meste utlendinger og ungdommer. Pluss denne middelaldrende kjærringa da, så den starten på fredagen hjalp jo ikke akkurat så veldig på selvbildet, bare så det er sagt! Jeg synes det er så flaut å "gå på nav". Føler meg som en dritt og skulle ønske jeg var usynlig. Selv om det sikkert ikke er noen som legger merke til meg så føler jeg alle glor og lurer på hvorfor jeg ikke gidder å jobbe. Neste gang tenker jeg det er lurere å ta på seg en annen jakke i det minste, og ikke akkurat den som er knallrød ...

- Hva tenker du om fremtiden? Spurte ho som ikke er saksbehandleren min. Da vi endelig kom så langt. Jeg sa som sant var, at jeg ikke kan se for meg at jeg noen gang kan klare å komme tilbake i jobb igjen. Jeg har jo forsøkt å holde på jobben i ti år, med å kutte ut det ene etter det andre. Og nå har jeg faktisk ikke mer å kutte i. Så da begynte tårene og renne, og det fortsatte de med resten av timen også likegodt. Skikkelig morro dette altså!

Her skal det meste prøves ut. Det er ikke snakk om noen uføre, for slik som dette kan jeg gå iallefall 3,5 år til. Så vi har god tid, og ingenting å stresse etter! Selv om jeg mente de hadde mer igjen for å bruke de pengene og ressursene på noen andre, litt mer yngre og oppegående personer, som kanskje ikke en gang hadde forsøkt seg ute i arbeidslivet enda. Den eneste som har gitt opp oppi alt dette er tydeligvis meg. Så jeg får vel bare ta et godt tak i nakkeskinnet og skjerpe meg da. Det er sikkert der det ligger, at jeg ikke vil nok. At jeg innerst inne liker å ha det på denne måten. Fordi det er så jævla enkelt å bare sitte hjemme og kose seg, mens pengene fra nav triller inn på kontoen.

Jeg føler meg som verdens verste møkkakjærring akkurat nå!

Legen var helt ok oppi dette. Han presiserte ovenfor nav at alt som skulle skje fremover måtte være for at jeg skulle få en bedre livskvalitet. Så måtte en eventuell jobb komme i andre rekke. Jeg kom aldri til å bli frisk igjen, men det var fortsatt flere medisiner jeg kunne forsøke for å se om de hadde bedre virkning enn det vi har vært gjennom til nå. Og da var det ikke snakk om antidepressiva. 

Piller, piller, piller ... jeg hater piller! Jeg er sikker på at jeg har mer bivirkninger av dette jeg kjører i meg enn det det er godt for. Bare tull. Dessuten koster det jo en syk formue å prøve seg frem på dette viset. For jeg får jo ikke noe av det på "blå resept" før det er bevist at jeg har virkning av det, og at det er noe jeg trenger for å fungere. Så det er en dyr fornøyelse å være syk, men det skulle jo bare mangle at en ikke måtte betale for å ha et så gøy! Jeg sitter jo tross alt bare på ræva, og får godt betalt om en skal ta utgangspunkt i det jeg bidrar med. 

Beklager utbruddet. Kommer sikkert mer positiv tilbake på neste bakketopp ... men for øyeblikket føler jeg den toppen er skrekkelig langt unna ... Faktisk kan jeg ikke en gang se den, selv om jeg har både linser og briller på meg. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil. 

Topptur til Holmensheia i Søgne

Holmensheia byr på en fantastisk utsikt over Trysfjorden! Det er to måter å komme hit på, enten fra Kleivsetvannet eller fra Try. Vi valgte egentlig den førstnevnte der, parkerte i enden av vannet og begynte å gå, men da vi kom frem til bekken vi skulle krysse var broa forsvunnet og alle steinene dekket av is. Vi turde rett og slett ikke forsøke å komme over der.

Dermed gikk turen til Try. Her parkerte vi ved en låve like ved E39. Turen begynner der, opp bakken bak låven, hvor det står privat vei. Veien går etterhvert over i en traktorvei som en følger nesten til topps. Akkurat slik jeg ble tipset om av han som hadde tatt det flotte utsiktsbildet fra toppen her for noen dager siden, og lagt det ut på Instagram.

Men vi gikk selvsagt feil. Tok av på den første greia som likna på en traktorvei, men den tok veldig fort slutt. Siden vi ikke gadd å snu, tråkka vi oss bare videre midt inni skauen og mer eller mindre rett opp heia. Noe bikkja var veldig glad for. Dermed laget vi oss vår egen lille rundtur, og det er jo slett ikke å forakte for kjærringa som ikke liker å gå frem og tilbake på samme sti.

Det ble mye opp og ned. Innimellom følte jeg vel at jeg var på klatretur, og ikke bare en liten, lett ettermiddagstur sånn i farta før sola forsvant. Men da vi fant rett topp ble vi belønnet med DEN utsikten! Det var nesten litt uvirkelig at dette faktisk lå i Søgne, og ikke i en eller annen Vestlandsbygd.

Flott turterreng. Uten ferdigtråkket sti vel og merke.

Ikke helt riktig topp, men vi nærmer oss ... Dessuten var jo utsikten grei herfra også.

Det var veldig bratt til tider. Her har vi bundet Jonas i et tre, mens vi tok bilder ut over kanten ...

Enda nærmere riktig topp. Kan iallefall ikke klage på utsikten underveis.

Jippi! Der var staken vi hadde leita etter, så da var vi fremme.

Vet egentlig ikke hvor lang tid det tok. Men han som tipsa meg om plassen mente det var ca. fem kilometer tur-retur. Om vi hadde fulgt beskrivelsen hans og ikke bare traska i vei uten å tenke ... Bildene under er fra turen ned igjen, så det er her du må gå opp også, om du gjør det på den mest fornuftige måten.

Vi nærmer oss bilen igjen. Traktorveien var ganske glatt og litt ufremkommelig til tider. Hadde det ikke vært så kaldt så ville jo mye av turen ha vært å unngå at bikkja hoppa opp i de største gjørmehullene, og det er nesten umulig når en har en leonberger ... så da tenker jeg at jeg foretrekker glatta. Vi kom iallefall hjem med en tålig rein hund, til en forandring.

Og du, dette er slike opplevelser du kan få om du bare klarer den første bøygen. Dørstokkmila vettu! Nå som ettermiddagene begynner å bli lysere og kveldene lengre, så er det vel bare å hoppe i turtøyet og sette i gang? Middagen kan vente til du kommer hjem igjen, så får du enda bedre tid før mørket siger på. En banan på veien funker greit. ;)

Takk for at du stakk innom.  Håper du får en fin dag.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne for flere turopplevelser, fine bilder og noen klageinnlegg innimellom. Men de kan du jo bare hoppe glatt over om du vil. 

Den laaaaaange dørstokkmila

Hei, hei. :) Som du vet går jeg (vi) mye turer, på flere forskjellige plasser. Jeg orker ikke traske dag ut og dag inn i samme løype, så noe nytt må til innimellom. Inspirasjon til turene våre finner vi litt rundtforbi. Både på ut.no, instagram, facebook og diverse andre steder. Det er ikke alltid det ligger som et ferdig turopplegg, noen ganger er det rett og slett bare et fint bilde som fanger interessen min. Men får du bare vite stedsnavnet så er det jo bare å google i vei! Det er jo ufattelig hva en kan finne via Google. Jeg skjønner nesten ikke hvordan vi klarte oss før i tia ...

Så spreke dere er, er det mange som sier. Men vettu, vi er nok ikke så skrekkelig spreke. For det aller verste med å gå er nemlig dørstokkmila! Den kan være uoverkommelig til tider. Men om du bare kommer over den kneika, og den er jo som regel verken høy eller lang, så er det faktisk bare å sette det ene beinet foran det andre og så går det nesten av seg selv. 

Noen ganger er jeg så sliten at jeg vil nesten spy om jeg tenker på å ut. Men så vet jeg jo at jeg som regel ikke blir verre av litt frisk luft. Kanskje blir jeg enda litt mer sliten, men ingen har vel dødd av det. Og det er jo bedre å kjenne på den følelsen etter at en har gjort noe, enn uten å ha gjort noe!

I dag var en slik dag. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å ut. For å går glemte jeg alle mine begrensninger og gikk både vel og lenge. I tillegg til yogaen på halvannen time. Men så fikk jeg så lyst på knekkebrød i dag morges. Og ikke hvilken som helst type heller. Neida, bakeriet laaaangt nede i bakken her, halvveis til sentrum, har et veldig godt et.

Så vi tok beina fatt, Jonas og jeg. Selvsagt kunne jeg tatt bilen, for i dag har jeg droppa de pillene som jeg ikke kan ta om jeg skal kjøre bil, men da hadde jo ikke bikkja fått noen tur ... og mens vi likegodt var ute så gikk vi en aldri så liten omvei. Da vi kom hjem igjen var seks kilometer unnagjort!

Jeg går litt på autopilot innimellom. Tenker ikke på så mye, iallefall ikke at det er et ork eller at det er bortkasta tid. For da blir det jaffal ikke lettere! Om du absolutt må tenke så tenk i det minste på noe koselig. Men da jeg skulle hjem den hersens Tinnheiabakken, som en ikke kan komme utenom når en bor på toppen her, var jeg så sliten at jeg bare hadde lyst til å bli sittende i veikrysset til drømmemannen ble ferdig på jobb. Tanken på at det nå var 100 meters stigning før jeg kom til toppen var ikke akkurat forlokkende. Faktisk hadde jeg nesten lyst til å grine litt der og da. Men så klarte jeg heldigvis å kople på autopiloten - og plutselig var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Men nå må jo det sies, at jeg er utrolig flink til å fortrenge vondter og ting som ikke er så bra. Så denne autopiloten har jeg øvd meg på i mange år. Om det er en god egenskap eller ikke, tja, det er jeg ikke helt sikker på enda. Men det får meg iallefall ut av huset!

I kveld skal vi ut og spise. Med syforeninga og mennene våre. Det er Spis Ute Uka, og det må en jo benytte seg litt av. Tidligere het dette arrangementet Spis for 100, men i år har restaurantene fått litt slappere tøyler og kan servere mat til litt over hundrelappen. Vi skal forresten ut til fredag også, i samme ærend, men da sammen med min søster og svoger. Og det er jo sikkert veldig koselig. Spesielt for drømmemannen. Men for meg, som har så mye bråk i hodet hele tiden, er ting som dette mye mer slitsomt enn å gå ei mil. Men noen ganger må en jo bare gjøre ting som ikke frister så veldig i utgangspunktet, kanskje blir det mye bedre enn en frykter, kanskje ikke. Men før en finner ut av det så er det jo uansett over. 

Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld. Nå skal jeg rett og slett legge meg litt på sofaen, under pelspleddet ... får håpe det hjelper litt på energien, som akkurat nå er totalt fraværende.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Tre fluer i en smekk

God morgen der ute. :) Egentlig ble jeg litt lei av denne fotoutfordringen, så her kommer de tre siste bidragene fra min kant. Tre på en gang altså. Tre fluer i en smekk. Eller som et kinderegg, om du vil. Det er jo jaggu en ganske bra start på dagen.

SNØLYKT. Det var der jeg trodde jeg skulle slite litt. Men så kom jeg over dette bildet, og uansett hvordan du vrir og vrenger på det så er det jo snø og lykter = snølykt. :) Kanskje ikke akkurat det verken du eller jeg så for oss da vi leste oppgaven, men det ble uansett mitt bidrag.

PAKKE I POSTEN. Denne var soleklar, siden pakka dukka opp samtidig med fotoutfordringen omtrent. Jepp, jeg har blitt lurt, igjen! Meldt meg inn i en bokklubb og fått et gratis servise til seks. Ikke det at vi trengte noe mer slikt, for her er kjøkkenskapene fulle, så nå må jeg altså kvitte meg med noe annet. Koselig servise dette, men kvaliteten var litt så som så. Mange luftbobler i glasuren og koppene var veldig forskjellige i fargen. Men gratis altså! Om en husker å avbestille alle bøkene i det året en må være medlem. Frister det, sier du? Da kan du bare gå inn HER og gå i samme fella du også.

Egentlig venter jeg nok ei pakke i posten. Og den har jeg venta og venta på siden november! Men har fått beskjed om at den ble forsinket da. Jeg bestilte nemlig noen smykker som jeg skulle brukt som julegaver, men det skar seg jo helt! Så om den pakka endelig kommer snart, så kan en vel si at jeg allerede har kjøpt fem julegaver ... og det var jaffal tidlig til å være meg! Siden jeg kjøpte noen ekstra, i tilfelle de jeg skulle ha ikke var så fine, så har jeg altså fått meg en del nye smykker selv også. Eller så kan de jo bare bli liggende her til jeg trenger en gave. De skal være sendt for over en uke siden, og de er betalt allerede i fjor, så jeg håper virkelig de snart dukker opp i postkassa vår.

VÅRTEGN. Åh! Jeg gleder meg til vi ser noen av disse rundtforbi. Selv om vi ikke har snø er det ikke så mye som minner om vår i de gjennomfrosne bare blomsterbedene. Det er grått og trist, og jeg tror faktisk dere som har snø ikke hadde klaget så mye på den om dere hadde hatt vinter etter vinter på denne måten. For det er litt kjedelig egentlig. Dessuten er det jo mye lysere når snøen dekke bakken og skjuler alt det skitne.

Om du føler for en fotoutfordring kan du finne den HER. ♥  Ha en fin dag.

Varm skygge på vinterens kaldeste dag

Gradestokken viser minus ni. Brrrrr ... på yr sier de bare åtte, men det skal føles som tolv. Kalde altså! Sykt kaldt spør du meg. Jeg liker meg best om sommeren. Og når vi ikke en gang er så heldige å ha snø, som lissom knirker under støvlettene, så kan det jo være akkurat det samme med alle disse kuldegradene også. Men vi har sol da. Og det er jo en liten trøst. Sol og blå, klar himmel.

Jeg føler meg litt tufs. Dagen i går, og natta, var ikke av det gode slaget. Men nå har jeg i det minste klart å dusje og vaske håret, og det er ikke noe som skjer hver dag her lengre. Enten orker jeg ikke tanken fordi jeg er så sliten, eller så gidder jeg ikke bruke det bittelille overskuddet jeg kjenner jeg har den dagen på noe så kjedelig som å dusje ... det er rart som hverdagen er blitt egentlig. En må velge sine gjøremål med omhu, hvis ikke så smeller det.

I dag er det yoga. Og nei, det er ikke av den slitsomme typen, der jeg står på et bein og har alle de andre legemsdelene i all verdens retninger ut fra kroppen. Det er medi-yoga, der en skal lære pusteteknikker og å slappe av. Så slitsomt er det egentlig ikke. Jeg var der jo ikke sist, så jeg må vel karre meg ned i dag da. Har jo tross alt betalt for dette. Om jeg hadde fått tilbake pengene så hadde jeg droppa hele greia, eller i det minste utsatt det litt til neste kurs. For da er sikkert formen mye bedre. Det gjelder jo å ikke gi opp vettu ...

Bildet over er fra Den Dominikanske Republikk. Enda en av ferieturene våre. Som du skjønner så sitter jeg litt her og mimrer over gamle bilder og turer for tia. Jeg har valgt dette til Solviwars fotoutfordring SKYGGE. For på en måte er det jo et skyggebilde, om enn ikke et slikt der noen kaster skygge. Fiskeren sto utpå der i en evighet på jakt etter middag muligens. Vi hadde vært på stranda noen timer, og akkurat her satt vi og nøyt solnedgangen. Og der var sola diger altså, sånn rett før ho forsvant ned bak palmene! Kjenner det rykker litt i reisefoten rett som det er nå. Det er jo på denne tiden vi har pleid å ta et avbrekk fra hverdagen. Men i år blir det nok ikke noe av det. 

Vi var to uker på Den Dominikanske Republik i 2010. Ei uke på et skikkelig luksushotell, noe vi ikke helt har sansen for noen av oss. Og ei uke i en fargeklatt av en bungalow. Det er litt mer sånn vi liker å ha det. Litt spesielt, med sjarme fremfor luksus, og dette har ført til at vi har bodd på skrekkelig mange rare plasser i årenes løp.

Ønsker deg en flott dag. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Fossefall på tampen av en slitsom mandag

Hei igjen. :) Starten på denne uka ble tilbragt på sofaen. Vet ikke helt hva som skar seg, men siden jeg ikke kan kjøre bil når jeg tar de tablettene jeg har gått på siden torsdag så droppa jeg de i dag morges da jeg skulle til legen. Hadde tenkt å gå til byen, men det var så kaldt at jeg droppa det også. Dermed gikk det veldig lang tid mellom de smertestillende dosene, og så gikk alt galt ....

Fyttikatta så dårlig jeg har vært i dag. Har vondt over alt, er kjempetrøtt og sliter veldig med magen nå, etter 10 dager på penicillin. Føler meg som en ballong som kan sprekke når som helst. Ikke bra. Og enda er det fem hele dager igjen med den elendigheta. 

Ellers har jeg fått enda noen nye tabletter. Altså ikke flere, men skal teste ut noe annet. For jeg ble jo litt bedre med alle disse smertestillende. Problemet var vel helst om morra'n, for da var det jo så lenge siden jeg hadde tatt noe at jeg ble kjempedårlig halve dagen, før første dose begynte å virke. Nå skal jeg ta en Vimomo morra og kveld, det er betennelsesdempende. Paracet skal jeg foreløpig ta fire ganger om dagen, og om heller ikke det gir ønsket effekt kan jeg spe på med Paralgin Forte inntil tre ganger daglig. Men da må jeg halvere paracetinntaket. Jepp. Har skrevet det opp, for dette her kan jeg fort gå surr i, og jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil. For meg føles jo dette som noen enorme mengder, det er nesten så jeg er redd jeg skal stryke med av en overdose. 

Vi er altså på det morsomme stadiet "prøving og feiling". Noe jeg liker svært dårlig. Men jeg har jo innsett at jeg ikke kan ha det på denne måten lengre. Det er jo tross alt bare dette livet jeg har. I det siste har jeg tenkt mye på at om jeg ikke skjerper meg nå så forsvinner nok drømmemannen også, på samme måte som jobben gjorde. Derfor får pillefobien legges på hylla for en stund, mens jeg krysser fingrene for at det kommer bedre dager der jeg føler jeg lever og ikke bare eksisterer. Der jeg kan være til glede for noen og ikke bare en klamp om foten ...

Jeg er så utrolig glad for at jeg endelig fikk skifta lege. Selv om dette er en mann. Men han snakker om fibromyalgi som om det er en hvilken som helst annen sykdom. Ikke et ord om at det kun er noe jeg innbiller meg. At det ligger i hodet. At jeg har feil fokus, eller grubler og tenker på ting som jeg burde ha bearbeidet for mange år siden. Han vet selvsagt dette han også, alt jeg har fortalt den forrige legen. Men han hang seg ikke opp i det. Han har visst mange fibro-pasienter, og jeg begynner å skjønne hvorfor. Han ser meg og behandler meg som et helt normalt menneske. 

 

 

Over til noe helt annet. FOSS er andre utfordring hos Solviwar, og her er mitt bidrag. Jeg trodde jeg hadde så mange bilder av fosser, men fant fort ut at det var for lenge, lenge siden. Før bildene ble digitale. Og de ligger sikkert i noen esker på loftet og litt sånn rundtforbi. Derfor måtte det bli denne fossen, og den befinner seg på Skrelia i Farsund. Vi hadde en flott tur dit en gang for halvannet år siden, og flere bilder fra det området finner du HER. Tenker vi må tilbake dit en gang, kanskje til våren. For dette var et helt topp turområde! Litt langt å kjøre for en tur på noen timer kanskje, men av og til er det verdt det. Bare for å se noe annet innimellom. Samme tur dag ut og dag inn er ikke helt mi greie.

I dag fikk jeg forresten ei pakke i posten. Men den skal du få se litt seinere i uka. Go' kveld!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Ny uke - nye fotoutfordringer

Her kommer ukas fotoutfordring fra Solviwar. Og jeg henger meg på denne ganga også. Jeg har sikkert godt av å ha noen sånne "ting jeg må gjøre" i løpet av uka, istedenfor å bare ta alt som det kommer, eller bare sitte og tenke på alt jeg burde ha gjort. Den der lista er nemlig enormt lang nå, så lista til Solviwar er jo mest for peanuts å regne om en skal sammenlikne .. hehe. Dessuten er det jo som med alt annet, uansett lengde, en kan jo ikke gjøre annet enn å starte i den ene enden og jobbe seg oppover. Eller nedover, om det er den veien du ønsker å gripe fatt i ting. Akkurat når det gjelder fotoutfordringen har jeg for vane å begynne på toppen og jobbe meg nedover. Sånn omtrent. Noen ganger hopper jeg litt, men sørger for at jeg får med meg alt til slutt uansett.

Når det gjelder livet generelt er det ikke så lurt å jobbe seg nedover. Tro meg. Den trappa opp igjen kan bli ekstremt uoverkommelig om en kommer langt nok ned, eller blir der litt for lenge. Så sånn sett er det nok lurest å holde seg mest mulig opp mot toppen, iallefall ikke ta for mange nedturer før en forsøker å klatre litt igjen. Om ikke annet bare for å sjekke om en faktisk klarer det, denne ganga også.

Jeg trør til med første oppgave: FOLKEMENGDE. Og her ser dere rett og slett drømmemannen i full utfoldelse midt i Gambias jungel, dansende med halvparten av stammemedlemmene i en eller annen stamme som var kommet for å underholde oss. Det var trommer og skriking, tramping med føttene og ville hyl. Vet ikke hvem som underholdt hvem jeg, etter at mannen min entret forsamlingen. Men jeg har iallefall ikke ledd så godt noen gang før ... for det første så hadde han ikke snøring på hva han bega seg ut på, for det andre så var han omtrent dobbelt så stor som alle de andre. Innsatsen var det heller ikke noe å klage over. Om en bare vil nok, så går det meste tydeligvis.

I 2009 hadde vi altså en fantastisk ferie i Gambia. Drømmemannen og jeg. Første uka var vi på rundreise, og da kryssa vi grensa mellom Gambia og Senegal opptil flere ganger. Vi overnatta i de merkeligste hytter langt ute i bushen, helt uten den vanlige komforten vi er vant til. Men for en opplevelse. Andre uka var mer som en vanlig sydenferie. Hotell rett på stranda. Trykk på linkene (de grønne ordene) om du vil se mer fra denne ferien vår.  

En av oppgavene byr på litt problemer her. Eller en ekstra liten utfordring, om det høres litt bedre ut. Snølykt. Jeg tror ikke jeg har lagd snølykt siden ungene var små, og det begynner å bli en liten stund siden. Ikke har jeg bilder av det heller og ikke kan jeg få laget meg en ny lykt nå, for snø har vi ikke. Så den der får jeg gruble litt på, før jeg eventuelt bare dropper den. ;)

Og det er jo lov. Hopp over, kutt ut noen, ta de litt i din rekkefølge, ta flere samtidig. Her står du helt fritt. Bare husk å gi beskjed til Solviwar at du er med, og husk å linke til innlegget hennes der oppgavene står.

Om du ikke allerede er med, så kan du jo begynne i dag? 

Håper du får en fin start på uka. ♥ Jeg skal snart til legen. Jepp - mitt andre hjem! Har altså ikke frivillig flytta inn der, men noen ganger går det som sagt ikke helt som en hadde planlagt ... 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Sort og hvitt

Jeg rakk det! Puuuh! Siste innlegg i Solviwars fotoutfordring for denne uka er herved levert. Sort og hvitt. Og valget falt på dette armbåndet som jeg fikk av drømmemannen for en del år siden. Han vet hva jeg liker denne mannen, og jeg har fått mange flotte smykker i årenes løp. Jeg har uhorvelig mange smykker egentlig, men det er vel slik det er om en har skikkelig smykkedilla.

SVART OG HVITT er det siste temaet for denne uka. Og da passa jo dette bra! Jeg tror det var en bryllupsdagsgave. Sannsynligvis var det det, for det vanker verken smykker eller blomster sånn i hytt og pine her. Det triste med dette armbåndet er at det nå er utslitt. Trådene har løsnet og perlene ramler av, så jeg har bare lagt det vekk. Har jo ikke helt hjerte til å kaste det heller. Det er ganske irriterende at litt dyrere smykker skal ha så kort holdbarhet. En forventer liksom litt mer når de er kjøpt hos en gullsmed istedenfor på HM for eksempel. Men det er tydeligvis ikke alltid prisen gjenspeiler kvaliteten, selv om jeg for det meste er av den oppfatning at en får det en betaler for.

Snart ny uke, og nye muligheter! ♥ Er du klar? 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Fokus - eller mangel på sådan

Heisann, og god søndag. :) Her kommer nest siste innlegg til ukas fotoutfordring fra Solviwar. Faktisk så stresser det meg litt, dette som bare er for morro og helt uten press. Jeg elsker jo å ta bilder, kikke på bilder, drømme meg tilbake til de forskjellige tidspunktene der bildene ble tatt. Det er mange gode minner i bildene. Minner om litt bedre dager. Jeg har jo vært heldig som har hatt anledning til å oppleve alt dette i alle disse årene. Privilegert rett og slett. 

Jeg hadde jo sett for meg at det skulle fortsette i samme spor. Men for vår del er det muligens over, iallefall slik det har vært. Både fordi formen er som den er, og fordi beløpet som kommer inn på kontoen min hver måned er blitt ganske redusert. Det er litt kjipt. Når alle andre får bedre råd, så blir vi fattigere. Men en lærer seg vel å leve på denne måten også, spesielt om en ikke har noe valg. Og da gjelder det jo å ha rett fokus. En blir jo ikke lykkeligere av penger, sies det, men jaggu blir livet mye enklere når en har litt overskudd på det planet også.

Her er altså bildet jeg har valgt til oppgaven FOKUS. Det er forsåvidt et mislykka bilde. Ungen var så utrolig skjønn der ho satt og smilte til meg, men så gadd ho ikke mer - og i det jeg fikk fingeren til å reagere på utløseren så gikk ho. Men for meg ble det et av de bildene jeg har tatt som jeg liker aller best. Merkelig eller? Jeg synes det er såpass fint, selv om fokuset er på benken og ikke barnet, at jeg har forstørret det til 40 x 50 og skal ha det på veggen en eller annen plass.

Og det kommer flere. Må bare få fatt i en forstørrelse av de andre fire barnebarna også, slik at vi kan ha hele bøtteballetten samlet her. Men jeg gidder ikke ha helt alminnelige portrettbilder (barnehage/skolebilder) hengene på rekke og rad, der ungene ser rett inn i kameraet og er pynta i finstasen. Det er kjedelig. Så jeg vil ha bilder der jeg av en eller annen grunn liker komposisjonen litt ekstra godt, og der ungene ikke er oppstilt. Har en plan, men ting tar litt tid ... Dette er forøvrig den eldste, Adriana, og ho er allerede blitt ni år.

Det blir altså ingen turbilder herfra i dag. Selv om sola skinner og himmelen er tilnærmet skyfri. Det er tre minus, men det kjennes ut som ti! Iskaldt rett og slett. Vi har vært en times tid i hundeparken, slik at iallefall Jonas fikk løpt fra seg litt. Så nå skal vi bare slappe av hjemme resten av søndagen, uten dårlig samvittighet til og med.

Håper dagen din har vært bra så langt. ♥ Vi hadde forresten en skikkelig koselig kveld i går, med en tre-retters, ubeskrivelig deilig meny, god vin og ikke minst godt selskap. Sykt sliten i dag, men det var det absolutt verdt. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Lørdagens lille topptur

Formen er blitt bedre. Heldigvis. Så vi benytta det fine været til å få oss litt luft og en aldri så liten topptur. Vi har vært på Slettehei tidligere, men da kom vi fra Justvik. I dag kjørte vi til Kvarstein og gikk inn herfra. Ikke hadde vi tenkt at det var vinter der, for i vårt nabolag er snøen forsvunnet igjen. Men vi var godt skodd og kledd for kulde, for i dag er det fem, seks minusgrader her, og verre skal det bli.

Det føltes litt som om vi gikk ei hinderløype. For her hadde det ene treet etter det andre ramla ned over stien. Så det ble både klatring og kryping i løpet at disse timene ute. Jeg hadde jo sett for meg at vi skulle få med oss hengebroa og grillhytta som ligger i nærheten av tårnet også, men da fant drømmemannen ut at vi ikke hadde tid til mer. Vi måtte hjem.

Litt snurt ble jeg jo. Et lite øyeblikk ble jeg nesten sur ... Men fant likevel ut at det var best å ikke protestere alt for mye. Jeg husker jo ikke hvor denne hengebroa var i forhold til tårnet, og siden vi faktisk skal på besøk i kveld så hadde vi jo ikke tid til å gå oss vill, sånn som vi pleier. ;)

Kupert og variert terreng. Ganske greit å gå, selv om det var en del snø. Men siden det var såpass kaldt i dag kunne vi stort sett gå oppå snøen uten å ramle for mye nedi.

Slettehei er det høyeste punktet på Skråstadheia. Det ligger mellom Kristiansand og Vennesla kommune, og man kan komme hit via turstier omtrent fra alle kanter. Toppen ligger 277 moh. og det har i flere perioder vært utsiktstårn her. Dagens tårn ble satt opp som et dugnadsprosjekt i 1995.

Det var det. :) Fortsatt god lørdag. Nå må jeg se om jeg kan finne et eller annet å ha på meg til kveldens besøk, og kanskje ta en aldri så liten sving innom dusjen. Og du er sikkert kjempeletta for at du slipper å se rompa til drømmemannen og bikkja på flere bilder akkurat nå.  ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HERFølg meg gjerne.

Drikke og dugg

Hei, hei. :) For å komme i havn med fotoutfordringa fra Solviwar denne uka måtte det bli to løsninger på en gang her. Og jeg starter med DRIKKE .. jeg er jo så sær at jeg nesten ikke liker noe. Men Cola er topp! Det er innimellom fantastisk godt, og veldig avhengighetsskapende, så jeg har vært på avvenning opptil flere ganger i mitt liv. Stort sett har det vært helt alminnelig, gammeldags, sukkerholdig Coca Cola som har stått øverst på lista. Alle lettbrus synes jeg har en forferdelig ekkel ettersmak, og om det er noe jeg ikke liker så drikker jeg det helst ikke.

Det siste året har jeg fått øynene opp for billigcolaen til Rema. Ikke det at den er så billig lengre, for det er tydeligvis flere enn meg som har skjønt at denne er en av de bedre lettbrusene. Så prisen har økt fra omtrent 7.90 og til det dobbelte. Men den smaker jo fantastisk godt til å være uten sukker, og i forhold til originalen så er den fortsatt ikke så dyr. 

Cola med isbiter og sitron. Det er skikkelig digg etter en lang gåtur, eller til kosen i helga. Faktisk foretrekker jeg dette fremfor vin og andre slike drikker voksne pleier å like. Jeg drikker mye vann, men i perioder blir jeg så utrolig lei det der, selv med kullsyremaskin i huset. Derfor skeier jeg ut med litt brus midt på dagen innimellom. Fordi jeg fortjener det.

Neste oppgave er DUGG. Denne her synes jeg var litt vanskelig gitt. Jeg kunne tatt et bilde i bilen min en fuktig morra, for der er det dugg så det holder. Smarten er nemlig ikke noen vinterbil, den passer aller best en sommerdag med sol og varme. Men så kom jeg på dette bildet, starten på en båttur for noen år siden. Det regnet som pokker og sikten var heller dårlig med regndråper på utsiden og dugg på innsiden av vinduene. Vi har jo egentlig bare en liten daycruiser, som sannsynligvis bare er beregnet på nettopp det, dagsturer i fint vær. Likevel reiste vi fra hytta i håp om bedre vær etterhvert. Og det fikk vi. Hele uka. Merkelig nok så har vi nesten alltid hatt fint vær når vi har vært på båttur. 

Vi har sol i dag også! Så etterhvert, når bare kroppen har skjønt at dagen har starta, så skal vi ta oss en tur i skogen, drømmemannen, Jonas og jeg. I kveld skal vi på middag hos ei syforeningsvenninne, og det gleder jeg meg til. Ho har verdens koseligste hus og tomt, har utrolig sans for innredning og det å lage det koselig rundt seg. Og så har ho et kjøkken hver og en kan misunne henne, og akkurat nå er det helt nyoppusset. Nysprøyta innredning og hele pakka! Gleder meg til denne kvelden jeg.

Kos deg med lørdagen. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.

Neddopa på smertestillende

I dag var kjærringa oppe lenge før hanen hadde tenkt på å gale. Noen ganger er det bare sånn, andre ganger er det nesten umulig å komme ut av dyna. Selv om jeg har sovet tålig greit. Trøtt i trynet er jeg jo alltid, og resten av elendigheta som følger med denne her fibroen er til å grine av. 

Jeg var hos legen igjen i går. For fjerde gang i år! Fortsetter dette så slår jeg vel alle tidligere rekorder når det gjelder frikortet. Jeg verker altså som besatt, og holder på å klikke. Flekken de tror er borelia ser fortsatt lik ut som da jeg oppdaget den for halvannen måned siden. Og jeg er allerede halvveis i penicillinkuren. Så ikke vet jeg ... kanskje er det noe helt annet?

Uansett, jeg må visst bite i det sure eplet. Og endre innstillinga mi til tabletter. For jeg orker ikke mer vondt. Så i går fikk jeg en aldri så liten innføring i smertestillende, og bruken av dette. For det der kan jo ikke jeg. Jeg venter jo til jeg nesten dauer, og så tar jeg en Paracet. Akkurat som om den skal gjøre underverker! Den gjør jo ikke det vettu. Så da dropper jeg heller de pillene, og verker og verker. 

Men altså, nå skal det bare kjøres på. Jeg hadde aldri turt å ta alt dette her om ikke legen hadde sagt jeg skulle. Jevnlig skal kroppen min tilføres noe som ikke hører til her, og det føles helt feil. Jeg som ikke en gang har tatt vitaminer i pilleform, skal ta så mye tabletter at jeg er sikker på at det kommer til å skrangle når jeg beveger meg.

Opplegget er som følger: 1 g Paracet fire ganger daglig, 50 mg Nobligan tre ganger daglig, 50 mg. Cataflam tre ganger daglig. Pluss den hestekuren av 1 g Apocillin fire ganger daglig, og blodtrykksdempende morra og kveld. Frem til mandag skal jeg kjøre i meg denne ekstra haugen av tabletter hver dag, og så skal jeg til legen igjen. For å se hvordan det går, om det er blitt bedre, eller om vi skal forsøke noe annet.

Det er tydeligvis mye å ta av. Om en er så heldig at en har en lege som tenker på fibro som en sykdom, og ikke bare ei feilkopling som sitter i hodet ditt. For da er det jo ikke annet å gjøre enn å gi antidepressiva. Merkelig nok er ikke det blitt nevnt med et eneste ord her.

Jada, en kan bli avhengig av sterke smertestillende. Men når alternativet er å ha det så vondt, så burde jeg visst veie livskvaliteten opp mot redselen for å bli hekta. Dette er tanker jeg aldri har tenkt tidligere. Ikke vet jeg hvorfor jeg er så redd for å ta tabletter heller. Jeg har jo til nå i livet aldri vært avhengig av noe som helst, ikke en gang kaffi og røyk. Eller, jeg har vel muligens vært litt hekta på Cola innimellom. Men det er vel ganske uskyldig i forhold til dette jeg skal til med nå. Likevel går jeg med på dette opplegget, i håp om at livet kan bli en smule bedre fremover. 

Jeg føler meg dopa, og ser litt sånn ut også. Pupillene er små og rare. Ikke kan jeg kjøre bil heller. Men kroppen er allerede litt mer medgjørlig enn den har vært de siste årene. Jeg følte jeg gikk på en helt annen måte i dag morges da Jonas og jeg la ut på en skikkelig langtur før sola sto opp. Det var lettere å rette seg opp, ryggen var ikke så vond, derfor følte jeg nesten at jeg hadde fått tilbake den gode holdningen min ... og mila gikk unna som en lek. Det hjalp jo godt på at det ikke var glatt lengre, og at jeg gikk på asfalt hele veien. 

Så får vi se i morra, hvordan det kjennes ut da. For dagen etter en slik utskeielse pleier jeg jo ikke å være helt med. Da blir det som regel en hviledag, med tilnærmet null bevegelse. Om jeg slipper det, så skal du ikke se bort i fra at jeg klarer å få av meg noen kilo også etterhvert. Hvis jeg ikke blir stoppa av en verkende, lite samarbeidsvillig kropp lengre. Det kunne til og med være at jeg ikke kom til å føle meg så utmatta alltid, hvis jeg fikk litt fred fra verkinga, mente min nye fastlege.

Det er kanskje ikke helt meninga at jeg skal dopes for å klare mer egentlig. Det er mulig jeg tenker litt feil nå. Igjen. Men jeg har det jo mye bedre om jeg kan klare å ha et litt mer aktivt liv. Dessuten er det jo reklame på tv om bestemora som plutselig kunne så mye mer enn ho hadde gjort tidligere, pga. Voltarol Gel. Og ho står jo på, nettopp fordi ho har bedøvet det vonde kneet. Men om det er lurt, er vel en helt annen sak.

Jeg vet jo at det er alt for tidlig å juble. Kanskje blir det ikke noe å juble for heller. Ei dopa kjærring lissom ... hvor gøy er det? Men å gå rundt som en eneste stor verkebyll er ikke spesielt morro det heller egentlig. 

Fibromyalgi finnes i flere ulike stadier. Ja, jeg fikk beskjed om å lese litt mer om sykdommen også. Men ikke på slike fora du finner på Facebook, der en samling mennesker konkurrerer om å være den sykeste, den som har mest peiling på hvilke medisiner som er best, som rett og slett utnevner seg selv til eksperter på området. Det nytter ikke å sammenlikne seg med andre, for ingen er jo like, ingen reagerer likt på medisiner. For min del kan det dessverre virke som om jeg har hoppa enda et hakk nedover i elendigheta. Og innimellom er jeg livredd for at jeg skal bli sengeliggende. Livredd for at livet, som jeg helst vil ha det, er over. 

Dermed burde det jo være et lett valg dette her. Ta noen piller og få det bedre, eller bare bli sittende her med vondt over alt. Men det er ikke så lett ... jeg HATER å ta tabletter. Jeg føler meg som en taper. Hvorfor kunne jeg ikke bare bite tennene sammen enda litt mer, fortrenge det, slik jeg har gjort i årevis. Vel har det blitt verre og verre, men kunne jeg ikke bare ha vent meg til dette også. Uten tabletter. 

Jeg har forsøkt, og det gikk ikke. Betyr det at jeg er en skikkelig svak person? Ei pingle? Eller er jeg bare rett og slett en hypokonder med vondt i viljen? Noen ganger begynner jeg å lure selv faktisk ...

Bildene i innlegget er fra turen i dag morges. ♥ Sola skinner fortsatt her, og slik skal vi visst få det gjennom hele helga. Det høres slett ikke så dumt ut, spør du meg.  Men det skal bli kaldt, helt ned i 9 minusgrader, og det er ikke akkurat noe vi er vant til her nede i sør. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER.

Ekstremt lite fotogen kjærring

Og drømmemannen er likedan. Etter 11 år sammen har vi begge to kommet frem til at det er godt vi ikke produserte noen FELLES barn. For på bildene ser vi jo stort sett stusselige ut! Det kan jo godt være vi har litt liten selvinnsikt på dette punktet, at vi rett og slett er så stygge, men jeg tror ikke helt det er det heller. For jeg synes mannen min kan være en skikkelig kjekkas, spesielt når han gidder å ta litt voks i håret, og kle på seg noe annet enn joggebuska og t-skjorta. Og jeg kan ikke helt se for meg at han, drømmemannen, hadde orka å være sammen med meg om jeg så ut som den heksa jeg blir på bilder. Dessuten har vi jo fem flotte barn til sammen, og alle likner jo ikke bare på x'ene våre heller. Noe bra må vi nødvendigvis ha tilført vi også, men det kommer altså sjelden frem på bilder.

Jeg liker meg best bak kameraet jeg. Da er jeg tålig avslappet og koser meg skikkelig. Bortsett fra når jeg må ta brudebilder og konfirmasjonsbilder og sånn. For da har jeg prestasjonsangst så det holder. Omtrent sånn blir det når jeg kommer på feil side av linsa også. Jeg blir stiv og merkelig i trynet, svett og elendig. Jeg tror ikke det fins et eneste fint bilde av meg før noen oppfant selfien. Men selv da må det knipses uhorvelig mange ganger før det kommer et brukbart resultat ut av det.

Dagens fotoutfordring hos Solviwar er altså selvportrett. Og her kommer et av meg. Fra sommeren for et par år siden. For akkurat nå ser jeg bare bleik og sliten ut. Men litt fregner og solbleket hår hjelper jo på det meste. Selv for oss som er over den aller første ungdommen. ;)

Det er frædda og vi skal til svigers på .. noe helt enkelt. Middag? Tja, vet ikke helt. Men jeg er helt sikker på at vi ikke kommer til å sulte ihjel. De har 55 års bryllupsdag i dag, og det skulle bare mangle at de ikke ville feire det litt. Det er jo en bragd rett og slett. Tenk å holde ut så lenge, og enda ser det ut som om de er glad i hverandre. De går på tur hånd i hånd og er kjempeskjønne sammen. Fem barn har de fått, og en uhorvelig mengde barnebarn og oldebarn. Absolutt et godt forbilde for kommende generasjoner. Jeg håper drømmemannen og jeg også går rundt sånn når vi er pensjonister. At vi setter pris på de små ting, og ikke minst hverandre. ♥ Gratulerer til verdens flotteste svigerforeldre.

God helg. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER.

It's raining men ...

Halleluja! Hehe .. hadde det enda vært så vel. Eller, jeg har jo funnet drømmemannen min jeg, så for meg spiller det ingen rolle lengre. Men for mange andre hadde det sikkert vært helt topp om potensielle livsledsagere kom rutsjende ned fra himmelen på en foss av regndråper. Da slapp de jo å farte rundt på byen hver bidige helg på mannejakt. Eller på de forskjellige datingsidene, der en står i fare for å møte på den ene tufsen etter den andre. Menn som er så langt fra det de har gitt inntrykk av som det går an å komme. Når en endelig kommer så langt at en skal treffes, etter å ha blitt litt sånn småforelsket etter fire måneder på chatten, så er det en helt annen person som dukker opp istedenfor han du hadde sett for deg. Enten må det ha vært noe riv ruskende galt med bildet på profilen, eller så er selvsagt fyren gift og har helt glemt å nevne akkurat den lille bagatellen.

De beste mennene går først. Naturlig nok. Det som var igjen på byen da jeg forsøkte meg der, var stort sett bare de ingen ville ha. Eller de som ikke ville ha det de hadde hjemme. Så jeg droppa byturene til fordel for internett. Og det var der drømmemannen dukka opp. Da jeg egentlig hadde gitt opp hele greia, og bare skulle gi det en eneste sjanse til ... Vi hoppa bare i det, og ble enige om å møtes for å gå en tur med bikkja omtrent før vi hadde veksla tre ord. Ikke hadde fyren bilde på profilen heller, men han hadde skrevet noe som virkelig traff meg midt i hjertet. Speeddate kan vel dette nesten kalles. Egentlig veldig sprøtt til å være denne kjærringa. Men den som intet våger, intet vinner vettu ... ;) Og jeg vil jo påstå at jeg vant! For første gang i mitt liv omtrent ...

Litt hjelp på veien hadde vært greit. Da jeg jobba i avisen var det en som hadde et kjempegodt forslag for å hjelpe oss single litt. I samme ånd som spaltene Vi gifter oss, Velkommen til verden og slike personaliagreier burde vi absolutt hatt ei spalte som het Fra den ene til den andre. Der kunne de som hadde hørt at det var knute på tråden en plass legge ut litt om personen som var på vei ut, pluss adressen. Så kunne de interesserte ligge klar i buskaset i nabolaget og luske. Omtrent som når en er på elgjakt. Slik kunne en grabbe til seg både kofferten og mannen når han kom ut på trappa. Uten så alt for mye konkurranse om en var av det kjappe slaget, uten dunk-dunk-musikken tytende ut av høyttalerne på et nivå som gjorde det helt umulig å føre en samtale, og helt uten skallebanken dagen derpå. Menn som just har forlatt kona, og ikke allerede har funnet en erstatning før han blir kasta ut, er stort sett et lett bytte.

Nå gjaldt ikke dette min drømmemann da. Han hadde flytta ut fra en diger enebolig, og inn i et lite ungkars-rekkehus med enorm flatskjerm og to svære, sorte skinnsofaer, pluss en stressless og glassbord. Kjøkkenbordet derimot var så lite som et frimerke og han hadde kun en kjøkkenstol. Han hadde overhodet ikke hastverk. Sånn egentlig. Med oss var det vel heller slik at vi var i den samme har-gitt-opp-alt-som-heter-kjærlighet-kategorien. Men når det endelig skjedde noe så gikk alt veldig fort.

Mannejakt er jo litt gøy til å begynne med. Vil de aller fleste nysingle påstå. Jeg var ikke helt der, men kan skjønne at andre liker det for en periode. Men år ut og år inn, det må jo egentlig være både kjedelig og litt trist. Det er liksom måte på hvor mange frosker en gidder å kysse i jakten på prinsen. Men om de derimot hadde kommet med regnet, sånn helt uavhengig av hvor du befant deg, så hadde jo alt vært mye enklere! For her regner det jo nesten halve året. Bare se for deg alle de valgmulighetene! Fritt valg fra første sølepytt lissom! Og så effektivt! Trim og sjekking på samme tid. Er sikker på Stormberg, Bergans og alle de andre leverandørene til fritidsklær kunne glist godt hele veien til banken. Friluftsinteressen hadde nok økt betraktelig blant de single damene i det ganske land. For det er viktig med skikkelig tøy vettu, som både er tilpasset været og anledningen.

Neste tema i fotoutfordring hos Solviwar er altså regndråper. Og ikke menn, om du av en eller annen merkelig grunn var innom den tanken. Regndråper har jeg foreviget mange ganger. En sommer for en del år siden regnet nesten vekk, iallefall de ukene vi bodde på hytta. I min kjedsomhet satt jeg en hel dag sånn havveis under halvtaket og forsøkte å ta bilder av regndråpene der de plasket ned på lokket til grillen. For så å sprette opp igjen. Om det var fordi jeg synes det var så gøy, eller fordi jeg holdt på å klikke er enda litt uklart. Noe måtte jeg jo finne på mens feriedagene drukna i det som mest av alt minna om syndefloden.

Dette er vel den dråpen min jeg er mest fornøyd med. Den er knipset en helt annen dag enn den jeg fortalte om ovenfor. Ikke helt skarpt bilde, men dråpen er jo ikke store klatten, så bildet er forstørret en del. Ikke har jeg macrolinse heller, så det er bare tatt med et helt alminnelig speilreflekskamera uten ekstrautstyr. Det var i den tia jeg orka å ligge og krype litt her og der i håp om å finne noe gøy å forevige. En dråpe, et bittelite insekt eller en blomst for eksempel. 

Ny måned - nye muligheter! ♥ Og enda et hakk nærmere våren. Det er jaggu deilig å tenke på!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne!

Favoritt-matretten til ei som er altetende

God morgen der ute. Etter noe som ble en veldig koselig kveld, kom ei natt uten søvn. Såpass lite at FitBiten min ikke klarte å registrere noe, bare snaue tre timer restless. Og det er litt i underkant kan du si, selv for meg. Formen i dag er, enn så lenge, ikke så aller verst. Men det var det jo i går også på denne tia. Så her er det ikke annet å gjøre enn å ta det som det kommer. Ute plaskregner det, men når det bare blir litt lysere har jeg tenkt å ta med Jonas og gå en tur. Før jeg blir så sliten at jeg ikke orker!

Liker du fotoutfordringer? Da jeg begynte å blogge kasta jeg meg over den ene fotoutfordringen etter den andre, etterhvert som jeg fant frem til dem via andre bloggere. Noen holdt på i årevis, noen forsvant like fort som de dukka opp ... og etterhvert døde de ut alle som en.

Bortsett fra Frodith da. Men av en eller annen grunn har jeg ikke vært med så alt for mye der. Ho har jo forresten all verdens morsomme konkurranser og utfordringer, er i motsetning til meg alltid positiv, og har mange gode innlegg på bloggen. Om du ikke allerede kjenner Frodith bør du ta en sveip innom der når du har tid og anledning. Det er ei dame som kan få de fleste til å trekke på smilebåndet, til tider har et besøk på den bloggen samme virkning som en lykkepille. Uten alle bivirkningene vel og merke.

I går ramla jeg altså inn på en ny blogg. Eller ny blir vel å ta litt hardt i, for jeg ser allerede nå at jenta, som er yngre enn alle mine barn, har holdt på i halvannet år eller deromkring. Men ho er altså ny for meg. Det er alltid koselig å finne blogger som en har lyst til å stikke innom igjen. Selv om jeg ikke alltid er like flink til å kommentere hos dere andre, så får jeg med meg nesten alt dere skriver. Men innimellom er det å kommentere litt uoverkommelig lissom. Det tar for lang tid. Jeg må konsentrere meg for mye. Hodet vil ikke. Veldig uhøflig å bare sveipe innom på denne måten uten å legge igjen noen spor, men slik gjør vel mange av oss. Iallefall om en sammenlikner kommentarene og besøkstallet på bloggen. For der er det et enormt sprik.

Solviwar er den sist ankomne bloggeren på lista mi. Kjenner henne ikke i det hele tatt, men det som først og fremst fenget var altså fotoutfordringen. Tydeligvis en ny hver uke, og en kan poste og gå frem i sitt eget tempo. Så jeg slenger meg på jeg, iallefall denne uka, selv om jeg allerede før jeg får begynt er litt på etterskudd. Og det liker jeg jo ikke. Å være den treige altså. Aller helst vil jeg være først ute med det meste. Men det er ikke slik virkeligheten funker lengre. 

Jeg starter på toppen av lista. Favoritt matrett. Jeg elsker mat, og er stort sett altetende. Bortsett fra sauehoder og skjelvende, halvråtten fisk. Jaja, sikkert noe mer også som ikke frister, men det skal mye til her før det ikke går ned. Gome forresten, det har jeg aldri turt å smake på. Så det er vel også i min kategori for uspiselige ting. Det frister ikke med noe som ser ut som om det er spist og har gått gjennom fordøyelsessystemet en gang tidligere. Ei heller mat som kikker på meg når jeg er klar til å hogge i. Til det er det alt for mye annet godt å kose seg med.

Sushi er en av de tingene. Det eneste som er dumt med sushi er at porsjonen tar slutt så alt for fort. De første gangene jeg smakte sushi synes jeg det var helt forferdelig. Eller, ikke det heller akkurat, men det smakte jo ikke noe som helst. Akkurat som reker og krabber. Men det var før jeg hadde skjønt at hemmeligheten lå i wasabien og soyasausen. En rett blanding her gjør underverker! Uten det tilbehøret er sushi temmelig smakløst og kjedelig. Nå tror jeg nesten jeg kunne spist sushi hver eneste dag. Heldigvis deler drømmemannen denne kjærligheten til rå fisk og sterke smakstilsettinger. Stort sett kjøper vi det som take-away, noen ganger har han laget det selv (se bildet). Fordelen da er jo at det nesten aldri tar slutt, men til gjengjeld blir vi temmelig studd og litt ugne begge to etter å ha fråtsa noe verre. De gangene vi har spist sushi ute på restaurant begrenser seg nesten til ferieturene våre, men om vi ramler over noen sushi-restauranter da så tar vi vel igjen det forsømte på veldig kort tid.

Ønsker deg en flott onsdag. ♥ Her får vi middagsbesøk av mitt ene barnebarn og mora. Og om jeg klarer å holde Jonas vekk fra stua etter at vi har gått på tur, så slipper vi i det minste å vaske golvet i dag igjen. For han er grunnen til all denne vaskinga nemlig, det er ikke jeg som har støv på hjernen! 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne!

Er det ikke bare å ta seg sammen?

Der var det tydeligvis slutt på de dagene der jeg bare kan overse dritten. Og da snakker jeg ikke om dritten på parketten, lodottene i trappa og sanden på flisene i kjellerstua. Neida, for det er pokker ikke så lett å overse, spesielt ikke når jeg skal ha syforening her hjemme i kveld ... og det er bare seks timer til alt bør se nokså strøkent ut, med ferdig dekket bord og lukten av hjemmebakst i stua.

Dritten jeg egentlig snakker om er fibromyalgien. Elendigheta jeg egentlig har fortrengt litt i det siste. Ved å gjøre ting jeg har hatt lyst til, ved å være mer sosial, ved å ... tja, leve litt mer sånn som helt normale mennesker gjør jevnt over. Men i dag sa det visst bare stopp! Det kom jo ikke som ei bombe, for jeg har kjent på det en stund. At dette kjøret ikke var helt bra for meg. Men jeg vil jo så gjerne, og om en bare tar seg nok sammen så burde det jo gå? Så jeg bare fortrengte signalene jeg fikk ...

Jeg skulle vært på yoga, skulle handle, skulle kjøpe et gavekort. Pluss gjøre reint og lage mat til i kveld. Helt frivillig har jeg påtatt meg den oppgaven til og med, for normalt er det drømmemannen som lager mat. Til og med til mine venninner, når han er forvist til kjellerstua. Men i dag vettu, da skulle jeg trø til selv. Fordi jeg har klart litt mer i det siste enn jeg har gjort på lenge. Sannsynligvis trodde jeg et lite øyeblikk at jeg var tilnærmet frisk nå. Jaffal ikke langt unna.

Gavekortet og maten er i hus. Til og med et flott kort har jeg fått med meg, og der skulle jeg jo skrive noen vettuge ord. Men så tok hjernen plutselig ferie! Jeg satt på parkeringsplassen i byen, iført treningstøyet og skulle bare kladde disse ordene til kortet, før jeg skulle spasere nedover i kosefart til det var tid for yogaen en times tid etter. Men så ble plutselig alt helt uoverkommelig for kjærringa.

Pooooof! Der sprakk ballongen gitt. Etter å ha sittet i bilen i noe som føltes som en hel liten evighet, og som sikkert bare var fem minutter, så kjørte jeg bare hjem igjen. Tok en smertestillende og la meg under teppet på sofaen. Hva som gikk galt vet jeg ikke, kanskje klarte jeg ikke å fortrenge at det fanken med er vondt over alt hele tiden, kanskje ble jeg litt veik et lite øyeblikk der, og dermed fikk elendigheta overtaket? Jeg verker over alt. bråket i hodet er nesten uoverkommelig, til og med tennene og håret gjør vondt. Høres teit ut, så det er sikkert bare noe jeg innbiller meg. Dermed må jeg bare ta meg enda mer sammen, så går det vel snart over.

Varene står enda på kjøkkenbenken. Nå snart tre timer etterpå. Pillene funker ikke, og jeg har bare lyst til å grave meg ned i hagen. Under hundedritten og det som forhåpentligvis gjenoppstår som en grønn plen når vi nærmer oss litt mer vårlige dager. Jeg vil sove. Altså virkelig sooooove. Slik en har gjort når en våkner på morra'n og føler seg frisk og uthvilt. Kan ikke huske hvilket år jeg følte det slik sist, men det er skrekkelig lenge siden. Kanskje så langt tilbake som 2010.

Dette er ikke noe gøy! Jeg føler at jeg har tapt rett og slett. Og tro meg, jeg har pokker med tatt meg så sammen de siste ukene at det virkelig burde ha gått mye bedre enn dette. Får håpe det er penicillinkuren som har satt meg litt ut her, og ikke bare fibroen, for pillene er jeg vel kvitt om ti dager eller deromkring. Resten må jeg dessverre leve med. Enten jeg vil eller ei. 

Beklager for nok et syteinnlegg. Egentlig hadde jeg en plan om å vri denne bloggen om til noe litt mer positivt i 2018. Men det er visst klin umulig. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne om du liker middelaldrende sytekjærringer!

Skral kropp på milelange turer

Sola skinner og fuglene kvitrer ... men det siste der hører jo ikke jeg så godt bak all øresusen. Likevel vet jeg at de er der, fuglene, på en dag som dette. Holdt på å si at vi har det godt og varmt, men det er bare fem grader ute så den varmen har nok kommet av at jeg har vært ute og beveget meg.

Sammen med Jonas selvsagt. Pluss min eldste datter med to unger i ei tvillingvogn. Ho er begynt å passe en baby. De hadde ikke barnehageplass, og dattera mi skal ikke begynne å jobbe før i august. Siden kontantstøtta snart tar slutt så måtte ho finne andre måter å få inn litt penger på i mellomtiden. Så det er altså ikke bare utlendinger med 10 barn som spekulerer i denne stønaden, noen vanlige norske er faktisk hjemme med ungen sin et år ekstra og kunne ikke ha klart det uten disse omdiskuterte pengene.

Vi gikk nesten ei mil. Ungene sov hele tiden. Det var det jeg også hadde lyst til i dag morges. Bare sove meg forbi denne mandagen. Ikke fordi det er mandag, for jeg har ikke noe i mot den dagen i uka. Den kan jo lokke med en ny start i det minste, og hvem vet, kanskje blir det akkurat denne uka som blir litt bedre enn den foregående. For den var ikke bra!

Jeg er syk. Altså mer enn normalt. Jeg har vondt over alt, men nå kjennes det mer ut som betennelse enn bare vondt. Det er varmt og ekkelt, og alt er et ork. Men herregud da, du er jo så sprek ... sier mange. Du går og går, så det kan jo ikke være så ille? Neivel ... men vettu, akkurat når det gjelder det så er det faktisk dørstokkmila som er det aller verste. Så kommer tanken på å ut. Tanken på å kle seg. Tanken på å dusje etterpå. Hehe. Men selve gåinga er helt grei.

Så lenge en ikke har noen fysiske skavanker så kan alle gå. Mener jeg. Du begynner i det små og øker på. Her har det tatt omtrent hele livet. Å gå for meg er på en måte å slappe av. Studere omgivelsene. Ta noen bilder. Tømme hjernen. Nyte naturen. Kjenne gleden over at det lukter vår. Etterhvert. For det gjør faktisk det, du kan lukte våren. Og da mener jeg ikke sånn som på vestlandet, der det bare lukter møkk når de har spredd det utover jordene. Det lukter vår og det er en fantastisk lukt som forteller at sommeren er like om hjørnet. Men selvsagt må en vente litt på den lukta enda da. For ennå er det vinter, selv om det ikke alltid ser slik ut her nede hos oss.

Før var vårtegnet fuglene som sang. Men som sagt, jeg har ikke helt den samme gleden av de lengre som før øresusen overtok hodet mitt.

Jeg har gått alltid. Mer eller mindre. I perioder veldig mye mer. Og veldig mye fortere. Jeg har funnet ut at jeg har like forbaska vondt enten jeg går eller ei, men når jeg har vært ute og gått så er det vonde nesten litt bedre på en måte. For da er det en grunn til det. En grunn til å være så sliten. Og da slipper jeg også å ha dårlig samvittighet for at bikkja ikke får turen sin. Turene til Jonas og drømmemannen kan nemlig ikke helt sammenliknes med det Jonas og jeg går ... sånn er det bare. Han hater igrunnen å gå tur, det er kjedelig og tar for lang tid. Så han går aldri tur med bare Jonas. Da begrenser det seg til en tur på butikken, eller gjennom Grønndalen her. En kilometer eller to. Men han blir heldigvis med på lengre turer når vi går alle tre. 

Merket under armen min var borreliainfeksjon, mente legen. Så jeg har fått en haug av penicillin. Altså en kur som sikkert kan slå ut en hest eller noe sånn. Dobbelt så sterk som alt annet jeg har fått tidligere, og i hele 15 dager! Så det er kanskje naturlig at jeg føler meg litt tufs da. Får håpe det tar seg opp etterhvert, at det kommer noe godt ut av alle disse tablettene. Og så får jeg håpe at det ikke er dette som egentlig gjør at jeg har vært så klein i årevis. For jeg har jo vært inne på den tanken selv, mange ganger. At det ikke er fibromyalgi, men noe helt annet. Uten å få gehør for det noen plasser. Har du først fått denne diagnosen så tror jeg ikke det er så mange som er interesserte i å undersøke noe mer. For all del ikke lytt til pasienten! Innimellom tror jeg det er mottoet til legene ... selv om jeg har blitt møtt helt annerledes der jeg er nå enn der jeg var tidligere.

Jeg har til og med fått noe smertestillende. Men de liker jeg altså ikke å ta. Jeg blir så ... rusa! Bare kjør på, sa ei venninne, den følelsen av å være rusa går over. Tja. Jeg er altså ikke helt der. Jeg er blitt så vant til å ha smerter, så det går jo på en måte. Men må innrømme at det kjentes helt fantastisk ut de tre gangene jeg har tatt disse tablettene. Bortsett fra rusen da. Så jeg tenker jeg skal begrense dette inntaket så lenge jeg klarer. Det er jo greit å ha noe å se frem til også, en grei kveld for eksempel, uten å ha det så vondt. Er jo ikke sikkert jeg hadde vært så sliten heller, om det ikke verka så hele tiden.

Ikke lett dette. Fastlegen sa jeg måtte bestille en time, så skulle vi snakke litt om fibro og smertelindring. Hurra! Det er det jeg har forsøkt det siste året. Uten at jeg ble tilbudt annet enn antidepressiva. Så det går vel på en måte fremover da. Om enn litt treigt.

Håper sola skinner litt på deg også, denne siste mandagen i januar. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne.

Roen har senket seg

Her er den hektiske delen av helga er over. Det har vært veldig koselig, men ganske slitsomt. Gjestene gikk i dag etter frokost. Da måtte jeg rett og slett legge meg litt på sofaen, noe jeg gjør uhyre sjeldent. Mulig jeg burde bli litt flinkere til sånt, men det sitter veldig langt inne å legge seg i horisontalen til andre tider enn på natta. Vet ikke helt hvorfor, men slik har jeg alltid vært. I perioder har det jo nesten vært umulig på natta også, lakenskrekken har vært ekstrem. Men det er gått litt over. Heldigvis. Sliter med å slappe av, men tenker nesten konstant på yogaøvelsene og puster som jeg har lært vi skal. Det er vanskelig, og jeg har overhodet ikke fått dreisen på det. Men jeg gir ikke opp så lett, så bare vent ... når jeg endelig finner ut av det skal du ikke se bort i fra at jeg kommer til å sove i 100 år, akkurat som Tornerose ... Så da vet du grunnen altså, om det plutselig blir stille herfra.

Vi har vært ute og gått ei runde på henimot seks kilometer. Trodde vi skulle rekke det før regnet kom, men neida, det gikk jo ikke. Så det ble en ganske blaut og veldig glatt fornøyelse. Men følelsen når en endelig kommer hjem igjen og har fått tørka seg, den er ganske deilig. Da kan helgefreden senke seg, og både bikkja og menneskene er ganske fornøyde med innsatsen.

Det ble en sein kveld i går. Så i dag er det ikke bare meg som er sliten. Drømmemannen snorker på sofaen. Bikkja ved siden av. Innimellom høres det ut som om de har en konkurranse eller noe, og akkurat nå ligger det an til å bli uavgjort. Egentlig godt at det bare er den ene av dem jeg deler soverom med! For denne konserten har jeg ikke behov for å ha på repeat hver eneste natt. Men de er jo skjønne da, begge to, og jeg er veldig glad for at det er akkurat meg som bor sammen med dem.

Håper du får en flott lørdagskveld. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne.

Starter helga med middagsgjester

De går fort, disse dagene. Og nå er det jaggu snart helg igjen. Vennene vi besøkte forrige helg skal være hos oss til i morra, så skal de videre til ei gammel mor som bor i Arendal. I kveld skal vi ha middagsgjester altså. Søstera og svogeren min kommer også. Heldigvis står drømmemannen for maten, som normalt, så det går sikkert helt greit. Jeg skal bare prøve å være til stede, og akkurat det er mer enn nok for tia ... I går var jeg til lunsj litt borti nabolaget her, og jeg setter stor pris på at jeg blir bedt. Derfor prioriterer jeg å møte opp, selv om jeg egentlig ikke har overskudd til det.

Formen er langt fra på topp for tia. Denne uka har vært ille rett og slett. Jeg skal til legen klokka to. Ringte og sa at det kjennes ut som om jeg har betennelse i hele kroppen, dessuten har jeg fått et merkelig merke på innsiden av den ene overarmen. Ja, egentlig har jeg jo hatt det merket der i en del uker allerede, men tenkte bare at det ikke var noe å mase om.

Ser mest ut som et flåttbitt. Men jeg har ikke blitt bitt av noen flått i det siste ... Ble jo endelig sjekket for borelia i november, hos den privatlegen jeg gikk til. Den prøven var negativ. Føler meg litt halvhysterisk som løper til legen på grunn av dette, selv om jeg egentlig bare spurte om noe smertestillende. Ikke mitt forslag at jeg skulle ned og vise meg. Men altså, vi er ikke ferdige med januar enda, og jeg skal til legen for tredje gang siden nyttår. Det er kleint!

Jeg holder løftet for 2018, som du ser. Nemlig å være mer sosial. Til tross for at jeg aller mest bare har lyst til å begrave meg under dobbeltdyna og komme frem igjen når alt bra. Men det hadde sikkert vært litt vel lenge å ligge der ... om dette ikke går over. Noe jeg nå tviler på kommer til å skje. 

Vi er to på tastene her i dag. Venninna mi, som kom i går, sitter ved siden av og jobber med barnevernssaker. Jeg sitter her og bare skriver tull. Likevel føles det litt godt å starte dagen på pc'n. Det er jo det jeg har gjort størsteparten av livet, da jeg jobba. Så selv om det ikke er så fornuftig det jeg gjør nå, er det en viktig del av hverdagen min. For at jeg skal føle at jeg ikke helt har meldt meg ut av samfunnet. Jeg liker følelsen av fingertuppene som fyker over tastaturet, men er ikke fullt så begeistret når jeg merker at det går så mye treigere enn tidligere. Derfor er det viktig å opprettholde dette, tenker jeg. Det er som trim både for fingrene og hjernen.

Om noen leser eller ikke er nemlig ikke det viktigste. Selv om jeg selvsagt blir glad for kommentarene jeg får, og ikke minst de nye bekjentskapene jeg har fått via bloggen. Innimellom tenker jeg at det hadde vært greit å vært på en eller annen bloggtopp også, med sponsorer og inntekter. Men til det har jo bloggen helt feil innhold. Dessuten er kjærringa alt for gammel, med alt for lite fyll både her og der. Og akkurat den biten er det litt vanskelig å få gjort noe med.

Det er forresten rart å se hvilke innlegg som har flest visninger. Det viser litt hvor overfladiske vi mennesker er. Men det kommer jeg tilbake til en annen gang. For nå har jeg igrunnen ikke noe mer på hjertet, hodet kjennes ut som om det er fylt med bomull, og da tenker jeg det er greit å bare logge av. 

Go'frædda! ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne.

Endelig lysner det litt

God morgen eller noe sånn. Her sto jeg altså opp lenge før dagen starta. Normalt sovner jeg bare igjen når drømmemannen gir meg en kos og ønsker meg en fin dag, mellom fem og halv seks en gang. Da står han opp nemlig, og det er lenge, lenge før jeg har tenkt tanken. Innimellom husker jeg ikke at han har gått en gang, selv om jeg noen ganger har snakka med ham til og med. Men av og til blir jeg lys våken i det han går ut døra. Og da klarer jo ikke jeg å bare ligge der helt aleine under dobbeltdyna. Det blir ensomt og kaldt, og ikke koselig i det hele tatt. Så i dag var jeg dusja og småklar for en ny dag allerede klokka seks. Og like trøtt som da jeg la meg ...

Det der er så kjipt altså. Jeg er så lei av å være sliten! Jeg skulle ønske jeg kunne sprette opp av senga og glede meg over starten på dagen. Men her er det lite sprett og jubel for å si de sånn. Det er mer sånn velting ut av senga, mens alle ledd og lemmer knirker faretruende. Jeg er evig takknemlig for at vi kjøpte så høy seng da vi skifta ut den gamle, for jeg trenger i det minste ikke kjempe meg opp lissom. Det er nok å velte seg ut over kanten, og satse på at beina funker, så en ikke plutselig ligger der mellom senga og veggen som en sekk! Hver morra kjennes det ut som om noen har kjørt over meg med en bulldoser, men om det hadde vært tilfellet så ville jeg nok hatt en litt flatere silhuett enn den jeg skuer når jeg kommer meg inn til speilen på badet. Nope, her har ingen kjørt over noe som helst. Det buler og bulker all over, og der det muligens hadde vært litt ok med en bulk eller to - der henger det!

Ikke noe oppløftende syn altså. Men nå lukter jeg jaffal godt Jeg begynner å forstå de gamle, der jeg jobba, som absolutt ikke ville dusje den dagen de var satt opp til dusjing. Selv om det var en hel uke til neste sjanse. Da dusja jo jeg hver eneste dag, og kunne ikke tenke meg noe annet. Den tiden er over ... og jeg er veldig lykkelig for at jeg ikke bare har en dag i uka, til et satt tidspunkt, som er min tilgjengelige dusjtid. Da er det ikke sikkert det hadde blitt så mye rengjøring av bodyen her i huset. Men faktisk så har det gått litt bedre i det siste det der. Jeg blir som regel ikke svimmel og kvalm når jeg er ferdig. Det er fortsatt et slit, men altså hakket bedre, og det er jo et lyspunkt i det minste.

Jeg kom meg avgårde til yogaen i går. Selv om det så spooky ut en stund. For det første var morra'n helt grusom, så Voltarol Gel ble brukt som bodylotion stort sett over det hele. Det hjelper litt, men ikke nok. Litt smertestillende innabords og så etterhvert ble jeg sånn tålig klar for avgang. Og da vettu, da fant jeg jaggu ikke bilnøklene! Stressa som et uvær lette jeg gjennom alle jakkene og veskene, men neida, ingen nøkler. Ikke en gang reservenøkkelen var å oppdrive. Fikk sendt beskjed om at jeg ikke kom. Men tok en runde til, og der dukka det ene nøkkelknippet opp i ei av veskene som jeg allerede hadde leita gjennom. Heldigvis. Sendte kontrabeskjed. Ut i bilen, svett og fæl .. og så kom ikke faenskapet noen vei. For her var det bare is! Så istedenfor å rygge opp den bittelille bakken (ser ikke ut som en bakke en gang) mot postkassene, måtte jeg kjøre ned bakken og ut veien i andre enden. Gjett om jeg er glad for at det ikke begynner før 12 dette her?

Det er absolutt ikke noen vinterbil denne konebilen min. Den er tydeligvis ikke isolert, et eller annet som fins i andre biler mangler helt klart, så den blir full av fukt og dugg, eller skikkelig stålis, på innsiden av frontruta. Etter å ha stått parkert noen timer ute må du belage deg på 10-15 minutter med skraping og lufta på frontruta på full gnu, er du heldig så får du da nok sikt til å slippe en bot. Sånn i tilfelle du blir stoppa. Og det er jo en fordel. For i går betalte jeg parkeringsbota på 600. Fikk avslag på klagen, som forventet. Dermed var det ingen annen utvei enn å betale, og fortrenge det, så fort som mulig. Det minste de kunne gjort var jo å trekke fra det jeg faktisk hadde betalt for å stå der, synes jeg. For jeg forsøkte jo ikke å lure meg unna, men betalte jo bare for feil bil. Nå har jeg bare konebilen registrert på appen, og slik tenker jeg det må være så lenge hjernen tydeligvis innvilger seg en timeout i ny og ne, sånn helt uten forvarsel.

Ny, blaut, grå dag her i sør. Ingen planer før jeg skal innom min ene datter litt sånn i kveldinga. Og det føles helt greit akkurat nå. Er litt sånn zombie i dag, får bare håpe jeg våkner til litt etterhvert. 

Sees plutselig igjen. ♥ Imens får du nyte dagen så godt du kan.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne.

Se hva jeg har fått!

Når noen du ikke kjenner ... plutselig står utenfor med dette dørskiltet ... Ja, det er ikke akkurat en daglig hendelse, for å si det sånn. Ho har vært fast leser av bloggen siden i høst en gang, og jeg husker ho jo fra ungdommen eller deromkring. Via felles venner så ha vi nok vært på en og annen fest sammen. Men der stopper også bekjentskapet. Jeg tror nesten ikke vi har snakka sammen en gang. Før i går ... og egentlig er det jo synd at vi ikke har prøvd det tidligere.

For selvsagt måtte jeg jo invitere dama inn. Ikke at det er noe jeg har for vane altså, å be fremmede på kaffi. Men det gjorde jeg altså i går. Med skittent golv og hybelkaninene i fri utfoldelse både i trappa og litt rundtforbi. Og tenkt, det ble bare så utrolig koselig. Vi snakket så lett sammen, skulle tro vi var gamle venninner. Eneste ulempen er at ho ikke ville ha betaling for dette flotte skiltet, ho hadde jo fått kaffi! Så nå håper jeg faktisk ho stikker innom på kaffi både titt og ofte, og kanskje kan jeg til og med smelle sammen et eller annet å bite i en gang.

Må løpe! Det er yogatime ... Egentlig fikk jeg visst sinnsykt dårlig tid plutselig. Sånn er det når en sitter og koser seg i nettbanken og ser pengene bare såvidt er innom kontoen før de forsvinner ut igjen. Åh! En aldri så liten lottogevinst hadde ikke vært så dumt akkurat nå.

God tirsdag. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne.

Dagen derpå

Mandag, og ny uke. Tåke og regn på utsiden tærer på den flotte, hvite snøen som har lagt seg litt, til og med her på Sørlandet. Det er kjipt. For det er så mye greiere å gå tur med hunden i snø, enn i slaps og sølevann. Eller, det er vel helst når vi kommer hjem at vi merker den største ulempen med dette været. Et digert beist på 75 kilo, med våt, skitten, lang pels er ikke så veldig sjarmerende. Men jeg har jo alltid hatt hund, bare det at denne her blir i overkant mye når han attpå til er full av dritt ... Godt vi bare har klinker på gulvet i kjellerstua, og ikke noen tepper. Og jeg ville jo ikke vært foruten beistet heller, for det er mye mer glede enn elendighet at han er i livet mitt. Kan nesten ikke tenke meg hvor ensomt og rart det hadde vært denne tiden jeg har vært uten jobb, om det ikke hadde vært for Jonas.

I dag er det ikke mye liv her. Det kjennes nesten ut som om jeg har festa vilt og uhemma hele helga. Og det er så langt fra virkeligheten som det går av å komme. Visste vel egentlig at det kom til å bli sånn, for jeg kjente det allerede søndag morra. At nå hadde denne kjærringa fått nok sosialisering for en stund. Men det var jo gøy så lenge det varte da!

Det blir en stille og rolig dag altså. Uten for mange gjøremål. Dessverre. For slike dager er jo dritkjedelige, egentlig. Absolutt ikke slik jeg vil ha det, likevel er det mange slike dager om jeg teller etter. Noe jeg prøver å la vær. Det er lurere å telle de gode dagene, og det har jo faktisk vært en del av dem også i det siste. Kanskje ikke det jeg ville kalt en god dag for et par år siden, men ganske levelige likevel. På en måte, om en samler all den godviljen en kan, og fortrenger det som ikke er fullt så bra. Det er rart hvordan en flytter grensene etterhvert som livet forandrer seg. Samtidig, om en ikke hadde klart det, så kunne en jo bare ha avslutta hele greia.

Jeg var utrolig letta i dag morges. Fordi jeg iallefall slapp å tenke på at jeg måtte på jobb i denne forfatningen. Så der har jo tankegangen virkelig tatt en skikkelig usving. For det å ikke ha en jobb å gå til var jo faktisk det aller verste som har skjedd i livet mitt. Om en ikke tar med slike ting der andre personer er involvert, som skilsmisse og syke barn for eksempel. Innimellom tenker jeg nå at jeg må prise meg lykkelig for at vi har slike goder som hjelper litt med det økonomiske når helsa svikter. Selv om jeg fortsatt kjenner veldig på at jeg bare er en navsnylter, noe som ikke er særlig bra for selvfølelsen. Men innerst inne vet jeg jo at jeg nesten har ofra alt annet i livet, de siste årene, bare for å fortsette å være arbeidsfør. Jeg gav ikke opp før jeg lå der på sofaen og ikke orka noen ting på flere måneder. Burde ikke det være godt nok?

Dessverre blir jeg ikke bedre. Snarere tvert i mot. Men jeg har klart å snu innstillinga til denne uholdbare situasjonen til noe litt mer positivt. Jeg jobber med det hver eneste dag. Prøver å sette pris på det jeg faktisk har, ikke alt det jeg har mista. Og det har hjulpet litt allerede. Selv om jeg innimellom bare har lyst til å legge meg under dyna og grine mine bitre tårer, rase ut frustrasjonen over livet som tok en helt annen vei enn der jeg hadde tenkt meg. Og jeg er sykt lei av å ha det vondt, og lei av å være så trøtt, og litt frustrert for at det ikke er noe lys akkurat i denne tunnelen. Men hva er egentlig alternativet?

Jeg håper du får en fin dag. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne.

Ei helg i Rekefjord

God kveld der ute. I et forferdelig snøvær dro vi vestover på fredag ettermiddag, drømmemannen, bikkja og jeg. Vi har vært på hyttetur rett og slett! Veldig stas egentlig, å bli bedt med på noen andres hytte. Som regel er det vi som har besøk når vi er på hytta, det er sjeldent vi er gjestene.

Jeg var litt skeptisk til helga. Hadde vel aller mest lyst til å besøke disse vennene hjemme på Varhaug, og ikke på hytta. For jeg elsker jo rett og slett naturen på Jæren, gå tur langs strendene, med havet rett ut så langt øyet kan se. Dessuten skulle jo Jonas være med, og han tar jo litt plass kan du si. Når det i tillegg er vinter og umulig å sitte ute, så ble det mange i samme rom over tid ... men det gikk veldig greit. Værgudene har til og med vært på vår side hele helga. Sola har vi sett, ganske vindstille har det vært og gradestokken har innimellom krøpet litt over på minussiden, men ikke mer enn en må forvente på denne tiden av året.

Så her har vi tilbragt helga altså. På den røde hytta midt på bildet. Og vi har hatt rom med utsikt til og med. De har en utvendig bod med en litt høy seng i, og der var det akkurat passe for oss to og bikkja. Jonas lå under senga altså, og aldri har han ligget så stille om nettene. Han har sikkert vært overlykkelig for å få lov til å overnatte sammen med menneskene sine.

To netter har jeg tilbragt med utsikt over Rekefjord. Direkte fra hodeputa! Det kan jo nesten ikke bli bedre. Vertskapet vårt var litt bekymret for at vi skulle fryse, derfor hadde vi med vår egen digre, alt for varme, dobbeltdyne med flanellstrekk og greier. Nytt ekstra varmt laken var innkjøpt i anledningen, så her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Jeg hadde til og med tatt med meg pysjbukser og ullsokker til bruk på natta. Men ingen av delene kom opp av sekken. Så lenge jeg kan dele dyne med drømmemannen så er det absolutt ikke fare for å fryse ihjel. Snarere tvert i mot. Men så fort han forlater senga skjer det et eller annet merkelig, akkurat som om han tar med seg varmen ... 

Rekefjord ligger i Sokndal kommune i Rogaland. Ca. 110 km sør for Stavanger. Innløpet til fjorden ligger ved Lille Presteskjær fyr, og den strekker seg nesten tre kilometer nordover.

Jeg har en drøm om å ta båten hit en gang. Rett og slett dra vestover istedenfor østover. Gjennom Spangereidkanalen, uten at jeg helt vet hvorfor det virker så forlokkende. Men det kan jo hende det bare blir med drømmen. Det er litt tryggere i kjent farvann, men om en aldri tør å prøve noe nytt, så går en jo glipp av mange flotte opplevelser også da ...

Vi fikk med oss mennene våre på en liten tur lørdag. Men så måtte verten hjem og se sport, og da så drømmemannen sitt snitt til å slippe mer bevegelse den dagen. Damene og Jonas fortsatte turen helt ut til Lille Presteskjær fyr. Litt vondt å gå på dette føret, og ikke så helt lett å ta seg over de områdene der store stein og fyllmasse hadde ødelagt stien. 

Ved innløpet til fjorden ligger det nemlig et steinbrudd på hver side. Ikke akkurat et vakkert syn, men noe må de jo leve av de fastboende her. Litt rart at de bare kan ødelegge naturen på denne måten. For vi gikk jo egentlig på ei merket turløype. Siden fremkommeligheten var så som så valgte vi å overse skiltene med adgang forbudt på hjemveien, og tok oss likegodt gjennom anleggsområdet. Det var både kortere og lettere. Men resulterte i at vi ble litt tilsnakka av en ung gutt som jobbet der, han måtte til og med stoppe et transportbånd slik at vi ikke skulle få stein i hodet ... en smule flaut igrunnen.

Lille Presteskjær fyr. I 60 år (tre generasjoner) gikk jobben som fyrvokter i arv fra far til sønn. Fyret ble satt i drift i 1895 og automatisert og avfolket i 1973. Da ble også lyktehuset kastet på sjøen, mens selve fyrlykten ble plassert på Sjøfartsmuseet. I over 28 år sto fyret tomt, men i dag er det pusset opp og leies ut til private arrangementer og overnatting.

Søndagsturen gikk innover i landet. Den mannlige delen av vertskapet vårt er en ihuga laksefisker. Så i dag gikk vi en liten tur i Sandbekk, langs elva der han tilbringer ekstremt mye tid i fiskesesongen. Turstien her går på en gammel, nedlagt malmbane. Vi snudde og gikk tilbake da vi kom inn til fabrikkbygningene.

Det har vært ei fin helg. Men det var godt å komme hjem igjen også. Synes jeg klarte meg bra med folk rundt meg hele tiden i et par døgn, og jeg er veldig takknemlig for at de tok hensyn til problemet mitt med mange lyder og bakgrunnsmusikk. Hadde det vært slik å være på besøk normalt, så kunne nok jeg også ha vært mer sosial. Likevel gikk luften gikk litt ut av ballongen da vi hadde pakka og satt oss i bilen, så jeg er veldig glad for at jeg ikke skal noe i morra!

Vi tok korteste veien hjem. Over fjellet, glatt, bratt og utrolig vakkert. Her fra Jøssingfjord. Det var også denne veien vi kom på fredag. Heldigvis gikk det greit, for jeg hadde ikke turt å ringe vertskapet vårt om vi hadde havnet i grøfta. Vi ble jo tross alt advart opptil flere ganger, både før og under turen bortover. Vel, jeg kjørte ikke, og sjåføren har (som mannfolk flest) sine egne meninger om det meste, uavhengig av hva alle andre sier ... så da ble det bare sånn.

Jeg håper du også har hatt ei flott helg. ♥ 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER - følg meg gjerne.

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Marit

Marit

54, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en liten utfordring. Men stort sett går det greit. Heldigvis. Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015. Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha blitt fortalt av den ene legen etter en andre at jeg hadde verdens verste overgangsalder, så viste det seg etter ti år at det ikke bare var den som satte en stopper for mitt normale liv. Men fibromyalgi. Og med den diagnosen på papiret mista plutselig alle legene interessen ... så da sitter jeg her da.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer