hits

Ho lå der på toppen ...

Badet i sol lå ho der. Perfekt plassert på toppen. Velplassert etter både utsikt og solforhold. Men der stopper det positive! Kledningen hyler sårt etter et malingstrøk eller tre. Terrassen (hva pokker skulle en med 150 kvm terrasse da!) trenger en real vask og pleie, og masse annet vedlikehold står omtrent i kø. Hytta. Sommerhuset. Ferieparadiset. Jepp. Kall det hva du vil.

Jeg kaller det uoverkommelige menger arbeid og utgifter akkurat nå.

Jovisst er vi priviligerte som har en slik plass. Og ja, det var et fantastisk vær å få kjørt ut jolla på. Solskinn og klart. Ikke ei sky på himmelen omtrent. Nesten sommer.

Men det eneste jeg ser er all jobben som venter. Jeg blir helt matt. Har bare lyst til å gi opp før sesongen har starta. Jobb og stress. Dobbeltarbeid. Fordi vi har like mye å gjøre her hjemme som der ute. Vi blir aldri ferdige med noe. Eller, vi får vel snaut begynt. Og om vi skulle klare å få unna alt en gang, ja, så er det bare å starte forfra igjen! Bare tanken gjøre meg kvalm rett og slett! 

Akkurat nå er jeg sånn passe lei av det meste. Selv om sola skinner og fuglene kvitrer ... jeg er trøtt og sliten, og egentlig skikkelig forbanna fordi livet mitt er blitt på denne måten. Jeg er jo ikke brukende til noe som helst lengre. Siden onsdag kveld har jeg omtrent ikke gjort en dritt. Bortsett fra å støvsuge, og vaske i første etasje.

Bikkja snøss og det ser ikke ut noen plasser. Vi har hår over alt! Etter å ha vaska golvet, trappa og veggene så ser det nesten like ille ut etter et halvt døgn. Hva er vitsen da lissom? Akkurat nå vil jeg bare kvitte meg med hele hunden. Og gjerne både hus og hytte også. For ikke å snakke om den forbanna bilen min som det er noe galt med. Og mannebilen som trenger både sommer- og vinterdekk, pluss service.

Jeg har lyst til å rømme. Fordi jeg ikke klarer å holde det fint rundt meg til enhver tid. Vi har det aldri reint nok til å ta imot besøke en gang. Vi bor i et grisehus, et forfallent grisehus. Og jeg er drittlei! 

Hadde bare bankkontoen vært litt mer velfylt. Slik at en bare kunne tatt en telefon og fått noen andre til å fikse alt. Det hadde vært noe det! Misunner de som kan det. De må ha et ekstremt godt liv igrunnen ... for nok av penger fikser det meste.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 - Fargerike La Laguna

Vi våknet opp til enda en overskyet dag. Dermed bar det avgårde på oppdagelsesreise på øya. Spennende å se om Tenerife hadde noe å by på for nysgjerrige turister også, som ikke bare var her for sol og bad. Og som jeg har sagt tidligere, øya imponerte! Det er mye å se her, om du bare reiser rundt litt. Takk og lov for at vi hadde leid bil! Fra Costa del Silencio, hvor vi bodde, tok det omtrent en time å kjøre til La Laguna. Så istedenfor å trekke mot havet, for å ligge å småfryse på ei solseng, tok vi en tur innover i landet, til Tenerifes tidligere hovedstad.

Vi var bare i gamlebyen. Og da vi kom hit var det plutselig både varmt og sol. Denne delen av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så her var det absolutt mye å se på for ei fotogal, halvgammel kjærring med drømmemannen på slep. Merkelig nok måtte jeg ikke streve så for å få tatt bilder med minst mulig turister på denne ganga, for her var det ikke akkurat overbefolket, og det passet meg helt utmerket.

Et åpent klokketårn er ikke å forakte. Da må en jo opp selvsagt. Dette her var bare fem etasjer, så det var helt overkommelig. Tålig greie trapper også, i forhold til mange andre plasser vi har vært.

Kirken Iglesia de la Concepción var åpen for publikum. Mot et lite vederlag, selvsagt. Kirken ble grunnlagt i 1511, og i tårnet finner du de største kirkeklokkene på hele Tenerife. Pluss en fantastisk utsikt over byen.

Nå er jo ikke jeg akkurat kjent for å være en aktiv kirkegjenger. Men av en eller annen grunn så må jeg bare inn i disse bygningene når jeg er på ferie. Og akkurat der og da blir jeg nok litt betatt og halvfrelst. Litt salig på en måte, en merkelig følelse jeg aldri har på andre plasser enn akkurat inne i en kirke eller katedral. Det er noe med stillheten og lyset. At vi på en måte lister oss rundt der inne, snakker lavt ... ikke vet jeg. NOE er det iallefall. Og det føles litt ... merkelig.

Den aller flotteste katedralen jeg har vært i finner du i Barcelona. Nemlig Church of the Sacred Family. Den er virkelig verdt et besøk! Og om du først er der så anbefaler jeg å betale litt ekstra slik at du kan komme opp i kirkespirene. Det var en opplevelse av de sjeldne. Om du ikke har alt for fremtreden klaustrofobi eller høydeskrekk da ...

Jeg finner veldig lite info om La Laguna. Iallefall på et språk jeg forstår. Men her er litt av historien: Byen ble grunnlagt i 1496 av Fernández de Lugo, som erobret Tenerife. Det er den tredje største byen på Kanariøyene, og den andre største på Tenerife. La Laguna var øyas hovedstad fram til 1723 og byen ligger litt inn i landet fra Santa Cruz, på den vakre landsbygda i Aguere-dalen. I 2016 hadde byen en befolkning på vel 153.000, og omtrent 30.000 av disse er studenter på Unviersidad de La Laguna. Byen har vært en universitetsby helt tilbake til 1927.

Det var en liten omvisning i denne fargerike bydelen. Du begynner vel å bli temmelig lei av hus og fasader nå, så neste innlegg fra ferien tar jeg deg med opp i høyden. Nesten så høyt det går an å komme på Tenerife. nemlig i området rundt vulkanen Teide. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Fine dager blir gode minner

Hei, hei der ute. Hvor du nå måtte befinne deg. Håper du har litt finere vær enn oss her i sør, for her ligger tåka temmelig tett i dag igjen. Vi er lovet finere vært utpå dagen, og det høres jo greit ut.

I går hadde jeg en utrolig fin dag. Igjen, faktisk. Jeg storkoste meg sammen med mellomste barnebarnet som overnattet her, og istedenfor å levere ho i barnehagen så ble ho heller hjemme. Dagen starta sykt tidlig, til meg å være, men det gikk jo greit det også. Siden det ikke er hver dag en må opp før hanen galer. Det har jo aldri vært noe problem for den gamle Mariten, morrafuglen, men den tiden er definitivt over.

For å finne på noe gøy tok vi bussen til byen. Jepp, tro det eller ei, jeg kan igrunnen ikke huske sist jeg tok buss. Det må være nærmere sju, åtte år siden! Om en ser bort fra turen med Helsebussen fra Oslo til Kristiansand med ei nyoperert datter for noen år siden. Og den turen var jo absolutt ikke av det koselige slaget.

Bussprisene har tydeligvis steget til himmels siden sist. Jeg forstår godt at folk ikke tar buss, men heller kjører dit de skal. Siden jeg aldri tar buss, har jeg jo ikke busskort heller. Jeg lasta ned en app for noen år siden, men den forsvant da jeg skifta telefon, og ble aldri lastet inn på nytt. Men nå kan en jo betale med kort på bussen faktisk, så det var jo ikke noe problem. Tenkte denne middelaldrende, godtroende kjærringa.

Ungen var sykt gira. Ho fløy nesten bort til busstoppet! Så som du skjønner så er ikke dette her heller ei som tar buss sånn i tide og utide. Ho gliste hele veien ned til sentrum. Noe som tar sånn ca. 7-10 minutter. Jeg gliste ikke fullt så mye. For vet du hva turen kosta? 75 kroner!!! Hadde jeg hatt kort ville prisen vært 45 fikk jeg beskjed om, og etter å ha funnet appen igjen etter dette helt unødvendige innhogget på kontoen min så viste det seg jeg kunne ha spart 30 kroner om jeg bare hadde gjort dette før vi satt oss på bussen.

Dette barnebarnet mitt er ikke så glad i vann. Det er derimot mormora. Jeg elsker å bade og har alltid gjort det. Men jeg hater svømmehaller. Ikke bare er det sinnsykt mye lyd der inne, men de der fellesdusjene byr meg rett og slett i mot. Men hvor mange kameler svelger en ikke for å skape koselige minner med de en er glad i? Så denne mormora svinsa innom HM og kjøpte badedrakt til ungen, og så tok vi en tur på Aquarama!!

Det er fem år siden badelandet åpna her i byen. Jeg har aldri vært der. Bortsett et par ganger da jeg fulgte eldste barnebarnet på svømmetrening. Og da fullt påkledd, selvsagt. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var i en svømmehall heller. Det må være da mine egne barn var små. Med unntak av et badelandbesøk i Dyreparken for et par år siden. Etter det satt jeg igjen med en skikkelig flau smak i munnen, og fant ut at jeg ikke var typen til å kle av meg sammen med andre lengre. Skal jeg være helt ærlig så har jeg vel aldri vært det heller, men så ille som nå har det aldri vært!

Han minste her blir jo 25 om ikke så lenge. Så nå har jeg virkelig overgått meg selv! Og aldri har jeg vel hatt så mye valker og lange pupper å vise frem tidligere heller. Men jeg overlevde, med god margin. Selv om jeg ikke akkurat følte meg så høy i hatten, verken i dusjen eller iført badedrakta etterpå. 

Snuppa til mormor hadde det derimot helt topp. Kan ikke påstå at ho tok helt av, for det meste var skikkelig skummelt. Til og med den aller minste rutsjebanen, og det til tross for at jeg prøvekjørte den først. Akkurat ja! Det må ha vært litt av et syn. Mormor i barnesklia! I skikkelig kjærringbadedrakt med rynker på frontpartiet og det hele, sånn at en skal føle at valkene blir litt mindre fremtredende! Det er jo bare tull vettu! Eeeeeh. Uff. Vil helst ikke tenke på det sånn i ettertid. 

Å sitte i en badering i det bassenget der det er strøm, det var helt uaktuelt. Tilnærmet livsfarlig, i følge ungen. Men jeg klarte å lure ho oppå den ringen på grunna, der vannet rakk henne til ankelen. Og det var det. Men det er i det minste en begynnelse. Ho koste seg med å henge rundt halsen min, og var kjempestolt når ho turte å henge på meg eller i bassengkanten og beina ikke sto på fast grunn. Ho var passasjer på ryggen min og vi hoppa og tulla i vannet. Så som du skjønner ble det ikke mye svømming, men nå var det jo ikke det som var meninga heller da. 

Det var heldigvis lite folk der da de åpna klokka 12. For da hadde det nok vært litt annerledes for denne kjærringa med fellesdusjfobi og alt for mange stygge tanker om egen kropp.

Lite folk = midre bråk. Naturlig nok. Jeg tenker nok på alle svømmestevnene med sønnen når jeg grudde meg for lydene. For jeg har tilbragt mange dager i svømmehaller rundt omkring i tidligere år. Til alle døgnets tider. Han var aktiv svømmer fra han var 6 og ti år frem i tid. Så jeg har muligens fått disse svømmehallene litt i vrangstrupa. Selv om det da bare var som påkledd tilskuer på tribunene. 

Et par fine dager har det vært altså. Men i dag er jeg ikke verdt fem sure sild. Noe så trøtt og slitent skal du lete lenge etter. Men det går vel sikkert over det. Etterhvert. Og da kan jeg kanskje klemme inn en fin dag igjen. På og av livet på en måte. Slitsomt og irriterende. Men det er bare sånn det er blitt.

Ønsker deg en fin dag, og tusen takk for at du stakk innom. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tiggerne under broa

I går gikk jeg forbi igjen. Som så mange andre ganger tidligere. Og det ser ikke ut her! Rot, søppel, gamle madrasser og kassehus bygd av det de har kommet over. Dopapir og gamle, blaute klesplagg. Gryter og bøtter. Plaststoler og søppel.

De bor her. Tiggerne i Markens. Og det har de gjort i mange år nå. De er pågående og frekke, og jeg synes faktisk ikke de skulle fått lov å drive på sånn i byen vår. Det er til tider lite koselig å gå gjennom byens gågate, Markens. De sitter der og tyter og roper om hjelp, eller kommer helt opp i ansiktet ditt med en raslende kopp, følger etter deg om du skal i minibanken eller står rett utenfor butikkdørene ...

Det skulle vært en lov som forbød tigging. Mange vil til og med ha det til at de ikke er tigginga de lever av, men dop og tyvegods. De selger både det ene og det andre, og har tigginga som skalkeskjul. Ikke vet jeg. 

Kommunen har de siste vintrene fiksa overnatting innendørs. For stakkars, de kan jo ikke bo her! Men hallo, det er jo ingen som tvinger dem akkurat. De kan jo bare reise hjem igjen!

Det er umenneskelig å la dem bo på dette viset. De bor sammen med rotter og søppel. Javel. Men hvem sin søppel er det? Det er klart det kommer rotter når en lager mat og driter på samme plass. Det er vel noe alle vet. Om om de ikke visste det i utgangspunktet, så har nok de som har stått for å rydde opp etter dem prøvd å forklare sammenhengen. Likevel gjør de ikke noe med det.

Men ryddet blir det. Gang på gang. Til og med do og dusjmuligheter har de fått utplassert av kommunen. Men det er litt bortforbi Byen under broa. Og det er sikkert for langt å gå. En menighet og noen frivillige har hatt skikkelig opprydding her for et par år siden. De kasta alt! Men det tok ikke mange ukene før det var tilbake.

Slik så det ut i går. Rett som det er når vi går forbi, enten på broa eller nedenfor, oser det mat. Jeg forstår jo at de må spise, men hadde det vært norske folk som hadde slått seg til her i årevis så kom ikke å fortell meg at de ikke hadde blitt jaget vekk.

Jeg ser sjeldent at det er noen som gir dem noe. Der de sitter med koppen sin. Så jeg tror faktisk ikke det er mye de får inn på den måten. Og jeg skjønner ikke egentlig at de har råd til å bo her da. For selv om de bor ute, eller får gratis tak over hodet på vinterstid, så koster jo maten det hvite ut av øyet i forhold til der de kommer fra. 

Vi har reist mye. Og om du går litt utforbi turisttråkket så fins det fattigdom over alt. Disse som har klart å komme seg til Norge er intet unntak. Spørsmålet er bare hvordan de har klart å komme seg hit. Hvor fikk de de pengene fra? Hvordan hadde de råd til det? For det er ikke mange skikkelig fattige som kunne klart å skrape sammen den summen ... at de har solgt alt de hadde hjemme stemmer jo heller ikke. For de har både bosted og unger igjen der. 

I mine ører er det noe som skurrer her. Og det er kanskje ikke så fint å si det høyt, men jeg synes de er en skamplett for vår flotte by, der de har okkupert hvert eneste hjørne i Markens. Andre som skal synge eller selge noe, må jo ha polititillatelse, så hvorfor i alle dager får disse spesialbehandling og kan ture frem som de vil? 

En menighet har tatt dem under sine hellige vinger. De har lært opp kvinnene til å strikke, påstås det. Så noen av dem sitter der med forskjellig strikketøy som de forsøker å selge. Men det rare er at jeg aldri har sett de har strikket annet enn på en halvferdig firkant med rette masker. Og det som ligger der på lakenet ser veldig flott ut. Jeg tror menigheten har hatt en dugnad for å produsere det som er ferdig. Og de om det. Jeg hadde faktisk tenkt å kjøpe to par sokker en gang for en god stund siden. Av min godhet. Gud må vite hvor den dukka opp fra. Men da sokkene kosta 500 kroner paret så ombestemte jeg meg ganske kjapt. Og jo lengre vekk jeg kom fra selgeren jo mer sank prisen. Men da kunne det pokker med være det samme. 

Har dere mange tiggere der dere bor? 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tenerife 2018 - Las Galletas

Den nærmeste byen til Costa del Silencio, hvor vi bodde, var Las Galletas. I følge Ving kunne en gå mellom disse to plassene på den fantastiske havnepromenaden hele veien. Det stemte ikke. Den var stengt både her og der, og det så ut som om det var en stund siden det hadde vært åpent også. Det var en av de tingene jeg hadde gleda meg til. Gå der på kveldene, se på havet og solnedgangen ... vel kjære Ving, mulig dere skulle ha oppdatert opplysningene en smule.

Men vi kom oss da til den litt større plassen likevel vi. Opptil flere ganger. Selv om gåturen langt fra ble så romantisk og flott som forventet. Det som var åpent for turistene av havnepromenaden fikk vi også med oss. Men det var nesten mer irriterende enn greit. Jada, jeg har det med å bli irritert og sur når noen forespeiler meg et eller annet, og så stemmer det overhodet ikke likevel. Ærlighet varer lengst har jeg blitt oppdratt til å tro, men innimellom må jeg innrømme at den overbevisningen der begynner å bli litt frynsete i kantene.

Her ser du den flotte stranden ... som altså ikke var så flott. Helt til høyre et lite glimt av Beach Club Alborado. Vi trodde dette var et hotellområde, men i ettertid har vi vel funnet ut av vi faktisk kunne betalt oss inn her, om vi hadde hatt veldig lys til det. Las Galletas ligger to kilometers gange fra Costa del Silencio, om du kunne ha gått på den flotte havnepromenaden som altså ikke var tilgjengelig for turister lengre. Noe lengre når vi måtte gå rundt. 

Pent, rent og litt daut. Noen butikker, kjøpesenter, puber og en del spiseplasser. Men mange tomme lokaler. Mulig vi var her midt i siestaen. Ikke vet jeg. Liker du litt fart og spenning i ferien så er ikke dette plassen for deg.

Fiskemarkedet var stengt alle de gangene vi var her. Men en trenger jo ikke akkurat se en fisk for at ferien skal være vellykka heller da. 

Strandpromenaden inne i byen. Ikke helt overbefolket her heller. 

Koselig i havna. Dette var dagen etter vi kom ned. Måtte bare gå rundt litt i "nærområdet" for å gjøre oss kjent. En av de andre kveldene var vi inne og spise middag på El Chango, en meksikansk restaurant som ligger innerst i havna. God service og digre porsjoner. Rimelig og god mat. 

Langs den flotte promenaden. Det av den som fortsatt var åpen for ferdsel. 

Her hadde vi store planer om å tilbringe noen soltimer. Men akkurat denne dagen, som vi hadde fått kjøpt oss badehåndklær og hadde med badetøy så ville altså ikke disse to her gå igjen. Og det forstår jeg jo godt. Vi tusla rundt oppå der en stund og håpet i det lengste, før vi gav opp og gikk tilbake til badeklippene i Costa del Silencio. Resten av uka blåste det for mye til å ligge her.

Fascinerende landskap. Det var en del trapper ned til sjøen, men de fleste av dem hadde rast sammen, og så med andre ord ikke helt trygge ut. Bebyggelsen i bakgrunnen er Las Galletas.

Så tok vi turen motsatt vei. Mot badeklippene Playa Amarilla. En mye besøkt badeplass for både lokalbefolkningen og turistene. Var du skikkelig heldig fikk du ei fjellhylle helt for deg selv her. Noe vi klarte et par timer en ettermiddag. Vannet var fantastisk klart, men kaldt, så det var ikke så mange som badet. Men vi gjorde! Kan jo ikke være i syden uten å ta en dukkert!

Ingen strand. Men fin adkomst rett fra klippene.

Med full oversikt! Jepp, her kunne jeg ha vært litt mer. Men sånn ble det ikke. Fikk iallefall forsøkt å sole meg på en helt egen fjellhylle da. Ikke så verst det heller.

Det var en titt fra nærområdet der vi bodde. Costa del Silencio, stille som i grava altså, ingen shoppingmuligheter bortsett fra et par matbutikker, og ikkenoe' natteliv. Men for meg er jo det helt greit. Jeg er blitt så gammel at jeg helst vil ha det stille på den tiden av døgnet.

Neste innlegg fra Tenerife blir fra den tidligere hovedstaden på øya La Laguna. Der var det mange flotte hus og bygninger for ei som liker å fotografere sånt. Men det skulle da bare mangle, for det historiske sentrum av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så med drømmemannen på slep tok kjærringa en feriedag midt inne på øya. 

Henger du med videre? ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Fin helg med turer, fest og morro

Så var denne helga også snart over. Jaggu går det fort dere! Nesten litt skummelt. Innimellom nå, så føler jeg at jeg har litt dårlig tid lissom. Tid til å leve. Til å oppleve. Til å gjøre alt jeg har lyst til. Tid til å skape gode minner sammen med barn og barnebarn, sånn før det er for seint. 

Jeg tenker ofte på mamma. Som ikke rakk så veldig mye. For ho bare jobba og jobba. Helt til livet var over. Og da var ho bare 57. Ikke vet jeg om ho hadde så lyst til å skape gode minner med de to barnebarna ho hadde til da heller, men noen ganger tenker jeg at ho også kan ha vært syk. Ikke bare kreftsyk. Nå som jeg er blitt litt introdusert for medisinverdenen de siste årene, så kjenner jeg igjen mange av navnene på tablettene folk får for fibromyalgi fra det vi rydda vekk etter mamma. Ho hadde en del tabletter liggende, noe som kom litt som et sjokk på oss da.

Men mamma klaga aldri. Ho bare beit tennene sammen og gikk på med krum rygg. Jobben var viktigst i livet. Det blir vel gjerne sånn når en er sin egen arbeidsgiver. Ho og pappa dreiv et trykkeri og hadde gjort det i mange år. Bare de to, og min søster og meg i perioder. Det var her jeg tok svennebrevet mitt. Foreldrene våre jobba både natt og dag, noe som funka greit så lenge vi bodde i samme huset som trykkeriet befant seg i. De innretta fridager og ferie til stille perioder. Sånn slapp de å si nei til for mange oppdrag. Det var kanskje ikke overskudd nok til noen barnebarn egentlig. Kanskje håpet ho på bedre tider, at vondtene gikk over, at de skulle trappe ned litt etterhvert, snart, og at livet da skulle bli helt annerledes ...

Det er det som ligger litt som en klam hånd over meg noen dager. Jeg er redd for at jeg plutselig også har litt dårlig tid nå. Teit tanke, dumt å gruble over slikt, men jeg maner dem lissom ikke frem heller disse tankene. De finner helt greit frem sjøl, og blir værende en stund når de først er innom. Enten jeg vil eller ei. Til sommeren blir jeg 55.

Denne helga har vært veldig bra. Starta koselig på fredag sammen med yngste barnebarnet, og så fortsatte det bare å være greit. Kanskje begynner jeg å forstå hvordan jeg skal styre disse dagene mine, kanskje har det bare vært rein og skjær flaks. Uansett skulle jeg ønske slike dager kunne komme litt oftere.

Vi har vært ute i skogen både i går og i dag. Det er så ufattelig deilig at snøen er vekk! Og den forsvant jaggu kjapt når det endelig skjedde noe. Det er faktisk blitt vår, og nå begynner vi å nærme oss tiden på året jeg liker best. Håper den byr på mange varme solrike dager, slik at jeg funker litt bedre enn tilfellet har vært denne vinteren.

Men det er mulig jeg må tvinge meg til å hvile da. Noe jeg er særdeles dårlig på. Legge seg på dagen. For noe tull! Slikt gjør jo ikke jeg. Nei da sitter jeg heller i stolen og dingler! For sove, det kan en gjøre når en blir gammel. Haha. Jeg må nok jobbe litt med den innstillinga gitt. For disse to siste dagene har jeg sove middag. Eeeeh ... jepp, du hørte riktig. I forgårs sov jeg en drøy time og i dag sov jeg to. På sofaen, tett inntil mannen i mitt liv, med gode trygge armer rundt meg. Det er sykt godt. Og jeg hadde jo aldri klart å sovne om jeg skulle ligge aleine der, eller i senga, for den saks skyld.

Bildene over er for øvrig fra lørdagens tur i heia rundt Ravnedalen. Flere bilder fra samme område kan du finne HER, HER eller HER. ;) Og om du er på disse kanter så serverer de altså byens beste hamburgere på Cafe Generalen her inne i parken. Og de hadde sesongåpning i dag. Anbefales! 

I dag måtte vi gå til sentrum for å hente bilen. Vi var nemlig på fest i går kveld. Eller sammenkomst med styret i Cognacklubben Sør. Vi var 8 stykker, og det gikk over all forventning! Følte ikke at jeg satt i min egen lille boble helt aleine, slik det normalt pleier å være. Det var ingen bakgrunnsmusikk, og det er nok også en stor grunn til at dette gikk så bra. Når vi da i tillegg fikk vi servert en fantastisk god middag og dessert, i selskap med alle disse flotte folkene som jeg kan kalle for venner, ble det en perfekt kveld. Litt sliten og trøtt i dag da, men det var det absolutt verdt denne ganga.

Jonas, som var nybadet og stelt for to dager siden er ikke det lengre ... Han så sitt snitt til å hoppe ut i vannet da vi tok turen til sentrum via Baneheia. Han som er sykt treig egentlig, ble plutselig veldig kjapp da han så vannet, og med langline så klarte ikke vi å reagere fort nok. Typisk! Men han koste seg han. Er bare vi som ikke deler denne gleden og iveren over vannpytter og gjørmehull på samme måte som vårt firbente familiemedlem. Kan du skjønne hvorfor?

Ny uke, nye muligheter. Neste helg har de meldt flott vær, så da tenker jeg vi må ringe båtopplaget i morra for å få ut vår digre 22 fots farkost. Aldri før har vi vel vært så treige til å starte sesongen. Det er kanskje også på tide å få åpna hytta igjen, med alt det fører med seg av arbeid. Men greit å få det klart før sommeren starter, så en slipper å bruke hele sommeren på stress og kjipe ting. Slikt har vi igrunnen nok av hjemme. Ting som må og bør gjøres. Lurer på om den lista noen gang kommer til å bli kortere ... eller, det vet jeg jo innerst inne at den ikke blir! Så det er jo egentlig ikke noe å tenke på.

Håper du også har hatt ei strålende helg. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Koselig start på helga

Hei, hei der ute. I dag våknet jeg uten hodeverk! Hurra for en flott dag, og den er faktisk ikke så aller verst nå heller. Jeg har lånt minste barnebarnet i dag. Fra tidlig formiddag til ettermiddagen. Lånt rett og slett, for mora trengte ikke pass i den forstand. Det var bare meg som følte det var på tide. Vi har gått frem og tilbake til sentrum, eller ho satt i vogna da, og vi har vært på kafe. Bare kost oss altså. Og det er nok tredje gang på snart to år jeg har hatt denne her snuppa med meg, så det er ikke akkurat noe å skryte av. Men sånn er det jo når formen ikke er på topp. Det ødelegger dessverre ganske mye.

Men i dag har vi altså endelig hatt en flott dag sammen. Bare Savanna og mormor. Selv om det blåste noe sykt og vi måtte kle oss skikkelig godt for å ikke fryse. Typisk egentlig, den eneste dagen denne uka som jeg har vært sånn tålig oppegående. Mens resten av uka har vært skikkelig vårlig og flott. Men sånn er det jo bare. En kan ikke gjøre noe med været, må bare ta til takke med det en får og gjøre det beste ut av det. Som alt annet i livet egentlig ...

Savanna er et skikkelig sjarmtroll. En må jo bare bli glad av å tilbringe noen timer med denne blidfisen. Ho er en ihuga mormor-fan, merkelig nok, så det var godt å ha litt tid sammen med bare ho aleine. Håper fremtiden har flere sånne dager å tilby. Både sammen med ho her og de andre barnebarna. En skikkelig vellykka dag, hvor vi har skapt gode minner.

Hadde det bare ikke vært for nav. Men jeg nekter lissom å la dem ødelegge en så fin start på helga, selv om de irriterer meg noe veldig. Jeg har nemlig søkt om ei ukes ferie igjen - i august. Men den fikk jeg avslag på. Fordi jeg er søkt inn på Stamina. Det har jeg altså vært i to måneder nå. Eller, Stamina har ikke fått noen søknad, jeg ringte dem nemlig igjen i dag. Alt ligger fortsatt trygt og greit hos nav. Og ingen kan si når de har tenkt å sende det videre ... så derfor ingen ferie altså! 

Jeg forstår jo at det ikke er greit å la meg dra midt i et opplegg. Men det er jaggu dritt irriterende å bli sittende her om jeg ikke har noe jeg skal gjennomføre akkurat den uka. For denne sjansen kommer ikke igjen tenker jeg. Ei ferieuke i Hellas helt gratis! Der er liksom ikke alle som får oppleve det. Og nå var jeg jo ute i så forbanna godt tid at dette burde de faktisk ha fått til på nav. Mener jeg.

Men det nytter jo ikke hva jeg sier. Selv om jeg har klaget og bedt dem i det minste finne ut når jeg skal begynne på dette her. Blir det før sommeren, så er jeg vel ferdig til 11. august. Blir det etter august, så hadde jo det også gått. Og siden jeg har så god helsegevinst av å oppholde meg i varmen så burde jo det også telle med. Men det gjelder tydeligvis å være så vanskelig og lite medgjørlig og samarbeidsvillig som mulig. For det hadde vel vært forferdelig om livet føltes bra når en tross alt bare går på aap. Snyltere er det jo ingen som liker.

God helg da folkens. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Tilbake til hverdagen ...

... og alt den måtte føre med seg. Ferien er over, vi kom hjem på mandag. Og siden har jeg hatt hodeverk ... så det ble på en måte en skikkelig nedtur å komme hjem. Men det var vel kanskje forventet, sånn innerst inne. Hadde bare ikke tenkt at det skulle komme så kjapt!

Flyturen var et mareritt. Vi er ikke vant til å være på fly med så mange barnefamilier og så mye bråk! Før i tia, da jeg reiste med mine barn ble alltid alle ungene plassert foran i flyet. Nå derimot, sprer de dem godt utover det hele. Noe som resulterer i hyling og skriking fra alle kanter. Det var nesten ikke til å holde ut!

Med vår helt personlige måling kom vi frem til dette: Nesten 94 desibel. Hele tiden, i 7 timer! For folk med tinnitus er dette helt uoverkommelig. Kan egentlig ikke huske at det har vært så ille tidligere, men nå har jo denne lyden i hodet mitt tatt helt av de siste årene, så det er muligens derfor. Neste gang jeg skal ut å fly må jeg visst prøve ørepropper som stenger ute lydene. 

Vi var på en skikkelig chaterferie. Såpass at alle klappa da vi landa. Herregud så pinlig!! Med Charterfeber friskt i minne må jeg bare innrømme at mange på dette flyet kunne vært tatt direkte ut av det tv-programmet. Da vi ble stående å vente på koffertene våre i over en time både på ned- og hjemturen tenkte jeg i mitt stille sinn at aldri mer skal jeg til Syden! Flertallet på flyet var nok pensjonister, skrekkelig mange med lyseblå skjorter og terylenebukser i grått eller beige. Greit at jeg føler meg gammel innimellom, men her følte jeg meg litt malplassert, faktisk litt i yngste laget for en slik tur! Heldigvis slapp vi bussen til hotellet, siden vi hadde leid bil. Og det var helt greit.

Til tross for litt klein start på turen har vi hatt ei flott uke. Men det var ikke så varmt at det gjorde noe, verken på land eller i sjøen. Så sånn sett savnet jeg noe mer eksotisk der været bare er perfekt hele tiden. Men vi hadde jo bil, så vi har fartet mye, og vi har funnet ut at Tenerife hadde mye mer å by på enn bare solstoler i mølje, bading og billig sprit.

Dessuten kan jeg ikke huske sist jeg følte meg så pigg og opplagt. Egentlig begynner jeg å lure på om jeg bare burde flytte til en plass med et litt annet klima enn her vi bor. For da kan jeg jo ha et tilnærmet normalt liv, og fungere som andre oppegående mennesker. Vel, det er jo lov å drømme ... å gjøre noe med det derimot, det er verre.

Vi har gått maaaaange skritt. I snitt nesten 13.000 hver dag, etter min FitBit. Drømmemannens viser jo mye mer, selv om vi går ved siden av hverandre. Skikkelig irriterende det der. Men uansett synes jeg vi har hatt ei veldig aktiv uke. Akkurat som alle feriene våre har vært, og akkurat det hadde jeg ikke regnet med denne ganga.

Vi var innom flere byer, både i lavlandet og oppe i fjellene. Jeg har tatt mange bilder, men foreløpig har jeg ikke orka å se på dem, kun de som jeg har på mobilen. Men det kommer etterhvert. Og da skal du få se mye at det Tenerife som jeg aldri visste fantes, selv om jeg har vært der tre ganger tidligere. Jepp, jeg ble positivt overrasket, men det betyr jo ikke at jeg har lyst til å tilbake dit ennå en gang. Been there, done that .. det er litt sånn vi tenker når folk lurer på om vi vil tilbake til en plass.

Jeg er veldig glad for at vi bodde i et rolig område. Folk i kø, over alt, takler jeg ikke lengre. Blir sykt sliten og vil bare hjem. Men en mellomting mellom Costa de Silencio og Playa de las Amerikas hadde vært ok. For det trenger jo ikke være stille som i grava heller.

El Medano for eksempel. Der kunne jeg ha bodd. Selv om jeg verken surfer eller kiter. Vi var der nest siste dag, bare for å kikke, og da var det marked her. Det mest laidbacke markedet jeg har vært på. Som skapt for kjærringer med utmattelse og sterkt fremtreden allergi mot liv og røre. Jeg kjøpte til og med tre plagg på det markedet, og kunne faktisk tenkt meg mye mer av de de solgte. Men verken jeg eller kontoen var helt i shoppemodus egentlig, dessuten har jeg vokst fra det der med å kjøpe med hjem masse dritt som ikke er brukende her hjemme uansett. Minnene mine fra feriene er bildene jeg har tatt, trenger absolutt ikke flere suvenirer enn det. 

Costa del Silencio, et mer treffende navn skal du lete lenge etter. Der var det stille der! Det skjedde ikke en dritt i mils omkrets. Parque Carolina var intet unntak. Aldri i mitt liv har jeg bodd på et så stille hotell. Men akkurat det var helt greit.

Hotellet hadde ingen resepsjon i drift. Så vi fikk litt problemer med å få fatt i noen som kunne vise oss til rette da vi kom. Hadde fått oppgitt et telefonnummer, men det hjelper jo lite når ingen tar telefonen!

Vi hadde ikke eget basseng på terrassen ... men det var jaggu ikke så langt ifra! Noen få skritt, så var vi der, men som vanlig benyttet vi oss ikke av det. Og det var det heller ikke så mange andre som gjorde. Egentlig tror jeg belegget på hotellet må ha vært litt dårlig akkurat denne uka. Iallefall så vi ikke så mange folk mens vi var der.

Rommet vårt var omtrent sånn vi pleier å ha det. Bortsett fra at det var to enkeltsenger! Det er jo nesten krise, spør du meg. Men vi fikk da satt madrassene inntil hverandre så det ikke ble så lang avstand mellom oss.

Selve rommet var ganske stort. Seng og sofa, kjøkkenkrok og uteplass med to plaststoler og bord. Det var litt kleint med kjøkkenredskaper, og avtrekksvifta var bare til pynt. Ledningene lå løse inni skapet så det var dårlig med avsug der gitt. Hullet ut hadde de bomma totalt på, så det er mulig derfor de bare hadde gitt opp. På badet var det en flott lampe på hver side av speilen, men her hang ledningene også løse på baksiden uten å være kopla til. Så den elektrikeren de har hatt her var tydeligvis totalt ubrukelig. Heldigvis var det lys i taket.

På badet var det dusjforheng. Jeg hater dusjforheng! Og halve badet ble oversvømt når vi dusja. Sluk fantes bare inni dusjen, og vannet holdt seg langt fra bare der! Men til og med badet var romslig og greit, rent og pent som resten av rommet, bare litt unødvendig blaut innimellom. Og akkurat det er litt kjipt, at det er sånne små, unødvendige ting som drar ned helhetsinntrykket. 

Uten leiebilen hadde dette vært en kjip tur! Den bilen var så skjønn at jeg gjerne ville ha den med hjem også. Vind i håret og cabriolet-sveis hele uka. Nesten som å være i båten. Begge deler bærer jo navnet Beetle! Med Volkswagen og Askeladden foran. Omtrent det samme altså! ;) Iallefall om en skal bedømme det ut fra vinduene/vindskjermen. Og kjærringas hårsveis! Drømmemannen er forresten ekstremt glad i sånne selfier, som du tydelig kan se av bildet over! :))

Vi kom hjem til våren. Snøen er snart helt vekk, og sola har vært fremme hele uka. Men det er kaldt, skikkelig ufyselig vind og ikke så mye som innbyr til uteliv enda. Men det kommer sikkert snart ... 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

#parquecarolina #costadelsilencio #tenerife #syden #ferie #charterferie #ving

10 år med drømmemannen

I dag er det bryllupsdagen vår. 4. april 2008 gifta vi oss hos Byfogden i Kristiansand. Tenkte igrunnen ikke at det skulle bli så fantastisk, siden vi hadde forsøkt det før begge to. Men det føltes helt riktig å gifte seg der og da, selv om jeg hadde sagt at jeg aldri i livet skulle prøve det en gang til.

Men for en dag! Det ble helt spesielt. Det var som å sveve rundt på ei rosa sky! Og på den skya ble jeg faktisk ganske så lenge. Husker enda den rare følelsen av smilet som ikke ville gi seg. Det var så bredt at hadde det ikke vært for ørene så ville hele topplokket ramla av!

Egentlig hadde vi tenkt å gifte oss i Thailand. Men det ble så mye styr i og med at vi skulle være på Phi Phi Island. Så det ble en liten markering før vi dro heller. Svigers, ungene våre, søstera mi og samboer, pluss forloverne. Min eldste datter holdt en fantastisk tale, som endte med at alle satt og tørket tårer. Dessverre tok hun den på sparket, så helt hva hun sa husker vel ingen av oss. Bare at ho takka Terje for at de hadde fått mamma'n sin tilbake ... det tok nemlig en del år før jeg kom over at faren deres flytta ut, og attpå til tok med seg ungene annenhver uke. Men jeg trodde jo ikke de hadde merka så mye til det, for jeg var jo den vanlige mamma'n deres annen hver uke, og de andre ukene ville jeg helst bare glemme ... Jeg forsøkte å kyssen et par frosker i de sju årene der, men ingen av dem forvandlet seg til en prins av den grunn. Så jeg hadde vel egentlig gitt opp. 

Med litt hjelp fra en datingside fant jeg prinsen min. På siste forsøk. Han hadde ikke noe bilde på profilen sin, og han var sjelden innpå der, iallefall ikke på samme tid som meg. Men han hadde skrevet noe som virkelig traff meg midt i hjerterota. Så denne ansiktsløse fyren gjorde sterkt inntrykk på meg før jeg ante hvem han var. Han var usannsynlig treig til å chatte, så det var helt dødfødt. Dessuten er ingen av oss er spesielt glad i å snakke i telefonen heller, så det var aldri et alternativ. Det er igrunnen rart at vi i det hele tatt klarte å få til dette her. ;) Plutselig hadde vi bare avtalt å møtes, uten å ha prata sammen først. Og det på mitt initiativ! 

Han skulle være med ut og lufte hunden. Fikk adressen min og så sto han der utenfor døra femten minutter etter. Høy og breiskuldra, passe mørk, men litt lost på en måte. Og med hvite, lave Adidas sko som overhodet ikke passa å gå tur i på en sørpete, sørlandsk ettermiddag i februar. Pluss skinnjakke. Han var litt sånn "jeg har egentlig gikk opp dette her jeg også, men kan jo kanskje gi det en sjanse til" ... Tenk å avtale å møte en fyr uten å vite noe som helst om han først. Uten å vite hvordan han så ut. Dette var jo før alle var på Facebook, så det var ingen plass å søke han opp heller. Ikke vet jeg hvor jeg tok det motet fra, eller galskapen om du vil.

Så gikk alt veldig fort. Han solgte rekkehuset sitt og flytta inn hos meg et halvt år etterpå. Med diger flatskjerm og greier, til min sønns store lykke. Så greit ble det at sønnen flytta tilbake hit på heltid ganske kjapt etter drømmemannens innflytting. 14 måneder etter første møte gifta vi oss. Jeg tok til og med hans etternavn, men det ble litt feil. Klarte aldri å identifisere meg med nytt navn igjen, så et år etterpå kvitta jeg meg med det. Men mannen er her fortsatt. Heldigvis.

Jeg elsker deg, Terje. ♥ Min aller beste venn og kjæreste. ♥ Min drømmemann. ♥ Jeg føler meg utrolig heldig som har akkurat deg i livet mitt.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hvor er egentlig Syden?

Vi skal til Syden. Vi to lissom, som ikke liker solsenger på rekke og rad så langt øyet kan se, som hater grisefester og fulle nordmenn, discomusikken som tyter ut av høyttalerne og prøver å overdøve musikken til jallabutikken i lokalet ved siden av, mammas kjøttkaker servert på en rødrutete plastduk i et svett lokale fylt med halvfulle, solsvidde nordboere.

Mange nordmenn elsker Syden. De drar tilbake til samme sted år etter år. Gjerne også til samme hotell, og samme karaokebar. Mange er livredde for alt som er nytt og fremmed, og vil aller helst ha det mest mulig likt det som er hjemme når de er på ferie. Men så higer de så sykt etter varmen at de våger seg ut av komfortsonen, såvidt, bare for å få stekt den blåhvite kroppen under sydensola ei uke eller to. Gjerne sammen med nabo'n. For da er det trygt og godt og nesten som hjemme. Bortsett fra alkoholen da, for den er jo mye billigere, og da er de fleste mer enn fornøyde.

Wikipedia forklarer Syden på denne måten: "En fellesbetegnelse på reisemål med gode badetemperaturer, pakketurer med charterfly og hotell, og gjerne rimelig prisnivå, kanskje særlig på alkohol. En sydentur er således nesten alltid en komfortreise, ikke en opplevelsesreise."

Wiktionari slik: "Samlebetegnelse på varmere steder enn Norge, sør for Norge. Henviser som regel til hav-nære steder i Hellas, Spania, Kypros, Bulgaria eller Tyrkia".

I 2015 påtok P4 seg å kartlegge Syden. Da kom de frem til at begrepet nok måtte utvides til å gjelde Thailand, Dubai, deler av Italia og Bulgaria også. Tidligere besto Syden stort sett av Mallorca og Costa del Sol. Kriterier for å bli en del av Syden-morra er som følger: 

  1. Sol og strand
  2. Billig mat og drikke (husk bilder på menyen)
  3. Bar med norsk navn
  4. Mulighet for brunost
  5. VG og Bamseklubb for barna

Mer om denne undersøkelsen kan du lese HER

Parque Carolina - hotellet vi skal bo på, kan skryte av hele to og en halv stjerne ...

For meg er Syden først og fremst Kanariøyene. Et reisemål som jeg trodde jeg ble ferdig med for over 15 år siden. Dit skulle jeg aldri igjen, for det er så sykt mange andre plasser som frister. Vi har jo en hel verden å ta av! Nye opplevelser ligger jo bare der og venter på solhungrige, opplevelseslystne meg! Om jeg da hadde hatt en annen bankkonto vel og merke. Syden er oppbrukt, spør du meg. Likevel drar vi dit nå, og på en måte føles det litt som en nedtur. Men det var den eneste muligheten vi hadde for en tur til varmen, så da ble det bare sånn.

Hvorfor ikke vente og spare da? Jo, du skjønner det, vi har ti års bryllupsdag og hadde så lyst til å tilbringe den en annen plass enn her hjemme. Men vi hadde nok sett for oss noe mer eksotisk enn dette ... men den dagen kan jo bare feires en gang ... Dessuten er vi særdeles dårlige på den sparinga.

Å reise til syden er forholdsvis rimelig. Turen i det minste, om du leter lenge nok. Men absolutt ikke så rimelig som det har vært, har jeg funnet ut etter å ha vært på restplassjakt en god stund. Eller på jakt etter ekstreme tilbud, slike tilbud jeg alltid fant tidligere. Men de er ikke der lengre. Mulig det har noe med at nesten ingen reiser til Egypt eller Tyrkia for tia? Dermed kan de bare skru opp prisene til de andre destinasjonene uten at de blir utkonkurrert. Kjipt for oss som er reiselystne og har litt slunken lommebok, kjempegreit for reiseselskapene.

Det er heldigvis ikke så lange flyturen dette. Det går på noen timer. Noe som jo absolutt er et pluss. Men der stopper det. Tror jeg. Jeg har vært på Gran Canaria tre ganger, Tenerife tre ganger, Lanzarote en gang og Mallorca en gang. For lenge, lenge siden. Og jeg fikk mer enn nok. Drømmemannen har også fått nok, uten å ha vært der! Det der er litt morsomt da.

Vi skal bo langt ute i ødemarka i dette sydenlandet. For der var det nemlig enda billigere! Heldigvis har vi leid bil hele uka, for selv om jeg leser både her og der at en ikke reiser til Kanariøyene for å oppleve noe, så må det da gå an å finne et eller annet om en tør å bevege seg utenfor turisttråkket? Det er jaffal det jeg håper på.

7785 kroner kom turen på for begge to. Inkludert fly, mat på flyet, hotell og cabriolet. I tillegg kommer kjøreturen til Oslo, parkering en uke 450 kroner, hotellovernatting på Gardermoen 550 kroner. Pluss det vi kommer til å bruke der nede da. 

Koffertene er pakka nå, tror jeg, og vi er så klare som det går an. Det vil si drømmemannen sover. Han la seg klokka åtte. Men jeg kan ikke sove på kommando, så jeg kommer vel bare til å sove litt innimellom i bilen. Det er en dårlig start på en ferie når kjærringa døgner. Jeg er jo ikke så hyggelig å være sammen med når jeg er i reisemodus heller akkurat. Jeg kan ikke fordra inn- og utsjekkinger, køer, masse folk og mas. Men jeg håper det går sånn tålig bra likevel.

Forhåpentligvis blir vi positivt overrasket over reisemålet. Leter vi bare godt nok så er jeg sikker på at til og med Tenerife har noen hemmeligheter og spennende ting å by på. To av gangene jeg har vært her var med barn, så da ble det mye tid på stranda, på badeland og i en dyrepark. Ei gang var sammen med x'en og omtrent 60 andre. Skikkelig kaotisk tur med mye drikking og festing. Så denne ganga blir det noe helt annet! Og nye ting er spennende, spesielt når de oppleves sammen med dette reisefølget. Selveste drømmemannen you know.

Den ene ganga jeg var på Lanzarote regnet det i 14 dager! Det var da jeg fikk nok av dette reisemålet. Trodde rett og slett jeg skulle fryse ihjel. Det blåste og trakk inn i hotellrommet, alle ekstrateppene hadde de lånt ut før vi kom, og ikke hadde vi varmt vann en gang! For det blir jo varmet opp av sola! Snakk om to bortkastede uker. Ble sykt glad da vi kom over en sportsbutikk som hadde salg på vinterkolleksjonen, og jeg fikk kjøpt meg ei vindjakke med fleecejakke inni. Pluss noen varme joggesko. Forhåpentligvis er det nok med sandaler denne ganga. Jeg har aldri reist til syden på denne tiden av året. Det har alltid vært i desember eller januar. Så værmessig bør vi vel  ligge godt an i det minste.

Tenerife, here we come! ♥♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Uka for egenpleie og pakking

Halloen, på påskeaften. Kom akkurat hjem fra en tur til byen. Mer egenpleie, denne ganga undersåttene. Så nå er det skrapet og slipt, massert og lakkert til den store gullmedalje. Endelig fikk jeg brukt gavekortet jeg fikk til bursdagen for over et halvt år siden! Godt jeg ikke bare glemte det, slik at det gikk ut på dato. Det hadde igrunnen vært typisk meg å legge det på en superlur plass, og aldri funnet det igjen! Det har skjedd før nemlig, så jeg vet hva jeg snakker om her.

Jeg liker meg igrunnen ikke på sånne hudpleiesalonger jeg. Har litt vegring mot å gå inn døra rett og slett. Men når jeg først er havnet i stolen, med tilbud om pledd og puter både her og der, så er det jaggu ikke så verst egentlig. Da kunne jeg faktisk ha tilbragt dagen der, og fått stell fra topp til tå. Værsågod lissom, bare gi meg full overhaling ...

Vel, det tok ikke helt av altså. Fiksing av øyenbrynene og full fotpleie med gelelakk fikk holde for i dag. Så nå er jeg klar jeg. For ferie. Så klar som det går an å bli med en kropp som ikke akkurat tar seg så veldig digg ut i bikini. Selv om bikinien også er ny for anledningen. Men det hjalp jo ikke stort det ...

Oj! Jeg glemte en liten ting, jeg har jo ikke pakka! Det er visst best å begynne snart, før drømmemannen får åndenød. Kofferten hans var klar allerede for tre dager siden, det samme gjelder toalettveska. Han har full kontroll på pass og billetter, bookinger og leiebil. Så jeg trenger bare passe på meg selv egentlig, og det jeg må ha med meg. Det burde jo være ganske overkommelig det ... men jeg hater å pakke, og utsetter det til siste sekund. Så da er det jo fortsatt god tid, i mitt hodet jaffal. For vi skal ikke kjøre før i totia i natt. ;)

Vi skal på ferie på en plass vi aldri i vår villeste fantasi hadde tenkt å reise til. Jeg har vært der tre ganger i mitt tidligere liv og var ferdig med dette reisemålet for godt, drømmemannen hadde aldri tenkt å reise hit. For det var superharry. Så da får vi se da, hva denne uka vil bringe oss av opplevelser og gode minner. Håper vi blir positivt overrasket!

Fortsatt god påske til deg, fra pakkeguri med rødorange tånegler.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vakre Vestlandet - Sogndalstrand

En liten fredet plett ikke langt fra hytta til vennene våre. Et kyst-tettsted av nasjonal verdi, står det på Wikipedia. Sogndalstrand er et av sju fredede kulturmijøer i Norge, og den eneste "byen" som er fredet. Dette omfatter trehusbebbyggelsen fra 1700 og 1800-tallet og omkringliggende kulturlandskap.

Sogndalstrand er et av de best besøkte reisemål i Rogaland. Vil du ha mer enn en liten svipptur kan du leie et rom i Sogndalstrand kulturhotell som består av 11 ulike hus. Et utradisjonelt hotell perfekt for restaurantgjester, overnatting, kurs og konferanser.

Sist vi var her spise vi middag her. Denne ganga var jo Jonas med, så da begrenser det seg litt hvor vi kan gå inn. Men venninna min og jeg tok i det minste en liten kikk inn på et av galleriene. Og der var det sykt mye fint, både av bilder, figurer og smykker. Kanskje det blir litt shopping en annen gang ...

Sånn, det var dagens gratisreklame! ;)

Kanskje ikke helt denne blomsterpotta jeg ville ha valgt. Men her bor tydeligvis noen med humor ...

Det var mange bokskap langs gaten. Sto ikke noe om hva en kunne gjøre med bøkene. Om de var til låns eller til salgs, eller om det bare var å forsyne seg ... Mulig de bare er til pynt? 

De har tydeligvis sans for detaljer her. Mange små og litt større rariteter som pynta opp gaten, de flotte gamle steintrappene og området rundt husene.

Sjarmerende sørlandsidyll - på Vestlandet. Men det var litt for kaldt til at det frista med en is ...

... men trenger du nye tresko er dette plassen for slike innkjøp.

To halvgamle kjærringer. Er overbevist om at drømmemannen har tatt bilde med et eller annet filter som gjør oss mye eldre enn vi egentlig er. Men når jeg tenker etter så har vi jo tross alt vært venninner siden barneskolen, og det er muligens helt naturlig at årene setter sine spor, både her og der. Men gøy er det jo ikke ... det som derimot er ganske gøy er å ha ei venninne som har vært der nesten hele livet! Slikt vennskap er verdt å ta vare på. 

Her bor en fisker ... Sammen med sitt livs beste fangst. Dette skiltet er jo bare fantastisk da!

Steinbroa over elva ble bygd i 1881. Kostnaden var 1050 kroner.

Elva som renner gjennom Sogndalstrand heter Sokno. Den har de siste ti årene hatt en kraftig oppsving som lakseelv etter at det ble igangsatt kalking i vassdraget. Årlig fiskes mellom 2 og 3 tonn laks og sjøørret her. Og kilden min er fortsatt Wikipedia

Vi du unngå brunsnegler i hagen? Her er et tips for forebygging ... Jeg kan ikke garantere at det funker, men det er vel verdt et forsøk tenker jeg.

Det var den runda! Etterpå gikk turen tilbake til Sørlandet for oss, hvor vi fortsatt har snødekt plen og terrasser. Men snart kommer nok våren til oss også, og jeg er temmelig klar for den nå!

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Et forlatt hus Rekefjord

Vi ankom hytta i Rekefjord litt utpå ettermiddagen. Til middag. Og hvilken middag! Ikke hver dag drømmemannen får servert slikt uten å lage det selv, men i går var det bare å sette seg til bords gitt. Andebryst med appelsinsaus, potetstappe, syltet rødløk og grønnsaker. Crème brûlée til dessert. Pluss litt hjemmelagde makroner. Det var hytteturen sin det! Har dessverre ikke noen bilder fra herremåltidet, men her kommer noen fra turen vi hadde etter frokosten i dag morges.

Vi har jo vært der noen ganger nå. Og det er mye flott å se på i nærheten. I dag valgte vi først en tre kilometers rundtur i skogen bak hytta. Bare for at bikkja skulle få rast av seg litt før han skulle gå pent og pyntelig i bånd i Sogndalstrand. Og det var nok ingen dum ide. Verken for bikkja eller meg.

Ho kjenner meg godt denne venninna. For hvorfor skulle ho ellers dratt oss med opp hit bare for å se på et gammelt, fraflyttet hus med hull i taket? Her kunne jeg jo ha tilbragt en times tid sikkert, om jeg var aleine. Bare for å få studert bygningene skikkelig gjennom linsa. Men jeg var ikke aleine, så jeg måtte jo begrense meg litt da ...

Flotte omgivelser. Og veldig vårlig i forhold til her hjemme.

Familiebilde anno 2018. :) Drømmemannen, kjærringa og Jonas.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vakre Vestlandet - Ogna

Da var vi hjemme igjen. Etter en snarvisitt hos venninne og mann på Vestlandet. Siden vi egentlig ikke kunne komme før etter klokka 15 i går, bestemte vi oss for å ta en tur på ei av disse fantastiske vestlandske strendene før vi kjørte tilbake mot hytta i Rekefjord. Det resulterte i snaue ti mil ekstra i bilen. Godt jeg har en mann som er glad i å kjøre! For jeg plasser absolutt best i passasjersetet.

Det var kaldt og masse vind. Men siden jeg er en ekstrem Vestlands-fan så var absolutt ikke det noe hinder. Men vi støtte på andre type hindere som gjorde det litt vanskeligere for oss ...

Hit, men ikke lengre. Der de flotte turveiene gikk var det stengt for oss. Jonas kom nemlig ikke over stigene, så da måtte vi bare finne på noe annet. Dessverre. 

Men vi lot oss ikke stoppe av av den grunn. Det var jo bare å finne en annen vei ... så selv om vi ikke akkurat fikk gått der vi hadde tenkt, så gikk vi en plass vi har vært tidligere. Faktisk har jeg et stort bilde fra stranda hengende på veggen i stua. Knipset på en tidligere tur. Bilder fra den turen kan du se HER. Litt annerledes vær og temperatur den gang, men Vestlandet er sjarmerende til alle årstider, det gjelder bare å kle seg etter forholdene. 

Vi klatra og gikk rundt uti her i halvannen time. Jonas var kjempegira, og storkoste seg i nye omgivelser. Siden de aller fleste tydeligvis går på turstiene innforbi gjerdene, så var vi helt aleine her ute denne ganga, så bikkja fikk gå løs. Han er jo livredd vi skal forsvinne, så han foretrekker egentlig å gå mellom oss når vi er på tur. Da har han full kontroll.

Ogna heter plassen, og er et lite tettsted i Hå kommune i Rogaland. Pr. 1.1.2017 var det 362 innbyggere her. Geografisk sett ligger Ogna i det kuperte Dalane, like sør for flate Jæren.

Det var gårsdagens lille, forblåste tur. I formiddag rakk vi en liten skogstur, og en snarvisitt innom Sogndalstrand. Så jaggu fikk vi mye ut av disse to dagene. Flere bilder kommer etterhvert. 

Håper du har hatt en fin start på påska.  Det har iallefall jeg. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Nok en bryggesleng langs Otra

Det er fortsatt ganske ufremkommelig i skogen her. Så Jonas begynner å bli en skikkelig urban hund nå. Labber bryggelangs og gatelangs og innimellom på ei strand her og der. Tror vi gleder oss like mye alle tre til vi kan begynne å gå skikkelige turer igjen. For dette begynner å bli litt kjedelig!

I går gikk vi nok en gang langs elva. Men denne ganga på Lundsiden og ut til Galgebergtangen. Her har jeg ikke vært på årevis. Men da jeg var liten var vi ofte her og fisket fra fjellene sammen med pappa. Det er noen gamle bunkerser her og det var skikkelig spennende kan jeg huske. Dessuten var det en dam som vi fanget salamandere i. Den fant jeg ikke igjen, og hele området var blitt veldig forandret. Flere hus og skikkelig anleggsvei helt ut til elva.

Vi parkerte ved den Gamle Lundsbroa. Eller Thygesons Minne som den egentlig heter. Denne binder sammen Kvadraturen med Lund, og ligger på fylkesvei 471. Broa er bygd i 1938, 145 meter lang og 35 meter bred. Parkeringen her er vel igrunnen for kundene av en båtutstyrsbutikk, men siden det var utenom åpningstidene så tok vi sjansen.

På Lundsiden med utsikt over til Tangen. Bygget til høyre er Tangen videregående skole. Lengre ute finner du boligområdet Tangen/Bystranda med sine 500 boenheter. Etterhvert skal det bli plass til enda flere her, når de begynner på siste byggetrinn som er kalt Bystranda Blådette skal inneholde 250 leiligheter. Mer om dette byggeprosjektet finner du HER, sånn i tilfelle du er interessert i å flytte på deg.

Høivold Brygge, Fuglefjellet, kall det hva du vil. Den hvite kolossen fikk massiv kritikk da den sto ferdig i 1990. Det ser ikke så pent ut fra sjøen, det var nytenking og alt som er nytt er jo skummelt. Det skjemmet byen vår. Kritikken hagla en god stund. Men det er sikkert helt topp for de som bor i de 109 eksklusive leilighetene på elvebredden. I årenes løp har det jo kommet opptil flere leilighetsbygg her, på begge sider av elva. Men etter min mening har heldigvis de blitt seende litt bedre ut, fra utsiden.

Et lite ubebygd område finnes fortsatt på Galgebergtangen. Heldigvis! Friluftsområdet som føltes, og var, en del større da jeg var barn. Det ser veldig fint ut på bildene, men det var en skikkelig sur vind her ute i går. I følge drømmemannen, som gikk med avisen her i sin spede ungdom, blåser det alltid like ille i dette området. Dessuten er det bare eneboliger her ute, med egen postkasse på døra, så det var visst en lang, seig avisrute. Det er skikkelig mange flotte hus her, men de tok jeg ikke bilder av.

Med utsikt over til Odderøya. Det frista ikke å sette seg ned i går, men kanskje en annen dag ...

Utsikt fra en bunkers. Jonas og drømmemannen nyter utsikten over til Tangen og oppover Otra. 

I går kveld koste vi oss med både ostepop og marsipan. Så natta har ikke vært av de beste. Jeg som skulle slanke meg ... det skar seg totalt - igjen!

Her går jeg helt surr i dagene. Det er rart å ha drømmemannen hjemme hele døgnet. Så nå føles det akkurat som om jeg er starta på lørdag nummer tre sånn direkte etter hverandre. Fortløpende altså, uten alle disse andre dagene mellom. 

Vi skal en liten tur vestover i dag. Besøke venninne og mannen på hytta i Rekefjord igjen. Bare for ei natt. Men det er greit å komme vekk litt da. Siden det er påske og greier. Føles rart å ikke ha fått sjøsatt båten, og åpna hytta for sesongen. Men det har jo ikke akkurat vært vær til slike sysler enda. Jolla er innesnødd ved siden av garasjen, dessuten har vi ikke fått vann på hytta heller, for de tør ikke kople det til enda på grunn av frostfaren. Vi har jo bare vann til hytteveggen. Sånn egentlig.

Ønsker deg en fin onsdag. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Gave til en nyfødt

Det er en stund siden denne ble ferdig. Men babyen kom ikke før natt til i går, så dermed ble den liggende litt her. Jeg hadde ingen planer om å strikke en babypose. Tvert i mot. For jeg skulle jo gjøre ferdig jakka til mitt eget barnebarn. Men sånn gikk det ikke. Da reklamen for denne teppeposen dukka opp på Facebooken min var det ingen vei utenom.

Er den ikke fin? Lettstrikket var den også. Jeg strikka mens jeg så på tv om kveldene, og det tok ei snau uke. Men etterpå mista jeg litt ånden, så jakka til barnebarnet mangler fortsatt en arm. Skulle ønske jeg ble bitt av strikkebasillen slik som andre rundtforbi. Men her går det i rykk og napp. Veldig på noen uker, veldig av flere måneder. Har litt å gjøre med formen også da, for noen ganger orker jeg ikke en gang ta i strikkepinnene fordi det verker over alt. Men innimellom går det heldigvis greit.

Strikkepakken kjøpte jeg hos bluum.no. Og babyen som fikk den ferdige posen er dattera til ei venninne av dattera mi. Ikke fordi jeg pleier å gi gaver til alle de som får barn, men ho var rett og slett bare heldig med timingen her. Håper ho blir fornøyd, og at den blir brukt. Siden jeg hadde litt garn igjen så ble det ei lue etter fri fantasi i tillegg.

Kanskje blir det flere slike poser. En gang jeg får strikkeånden over meg igjen - etter at den nesten ferdige jakka er helt ferdig, og etter at jeg har strikka en genser til barnebarnet på ni. For jakka ho skulle hatt ble bare halvferdig, men er allerede for liten. Sannsynligvis fordi ho vokser i rekordfart. For det kan vel umulig ha noe med mormoras somling å gjøre??

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Har kjøpt meg litt selvtillitt

Her går det litt i sirup fortsatt. For meg vel og merke. Var i byen i dag for å fikse på neglene, hadde time 10 og det var alt for tidlig for denne kroppen. Ikke for tidlig å stå opp, men for tidlig å ut av huset. Jeg trenger tid til å få igang maskineriet, om en kan kalle det å få det i gang da. For uansett funker jeg visst bare på første gir. Så det ble jo stress da vettu, og da blir alt bare galt. Veldig merkelig. Jeg som var den morrafuglen, skvatt opp av senga uansett når det måtte være og var klar på no time. Jeg takla stress ekstremt bra. Faktisk stressa jeg aldri slik at det var synlig utenpå. Men nå tåler jeg ikke en dritt lengre. Hvordan kan en forandre seg sånn totalt egentlig, uten at en på noen måte vil det selv?

Over til neglene. Har litt for mye å tenke på for tia. Så jeg har mishandla de litt. Eller, veldig. Før kunne jeg plukke dem i filler innimellom, om det var et lite hakk i dem eller når jeg kjedet meg. Nå har jeg tygget dem og halve fingrene i stykker. Så ekkelt! Og så stygt! Var ikke så store innsatsen som skulle til heller, for neglene er ikke tykke og sterke som før i tia. De tåler ingenting. Som resten av kjærringa ... eeeh, tykkelsen er nok på plass enda, men styrken har noen stukket av med.

Men nå har jeg fått nye, flotte negler altså. Tenk om alt var så lett å fikse igjen! Men jeg blir jo aldri helt fornøyd, sånn egentlig, for det er jo alltid noe som ikke er perfekt. Og det er jo det jeg vil ha! Eller aller helst være. Men det ble jaffal mye bedre enn de stusselige greiene jeg gikk rundt med. Så føler egentlig at selvbildet steig med minst 12 hakk da jeg var ferdig. Og da er jeg i det minste kommet litt over på pluss-siden. ;) Og der er det jaggu ganske greit å oppholde seg. Så akkurat nå var det en fornuftig investering. Dessverre er det ikke noe jeg har råd til å gjøre hver måned. Så jeg får nyte det så lenge de varer, selv om det ikke er mer enn tre ukers tid. Og når vi kommer så langt får jeg vurdere om det er penger til litt påfyll av selvfølelsen igjen.

Jeg kom hjem til nypussa vinduer. Over hele huset, utenpå og inni. Er det rart jeg kaller han jeg deler hus med for drømmemannen? Hadde han bare vært like heldig med kjærringa ...

I kveld skal han og den litt mindre fantastiske kjærriga på kino. Vi skal se Utøya. Det blir ... tja ... ikke vet jeg, men skal iallefall sørge for å ha papirlommetørklær med. Jeg er jo av den typen som kan grine og grine av å se på en film, eller lese ei bok. Tårene renner til og med innimellom når jeg ser på barna og barnabarna mine. Fordi jeg er så ufattelig glad i dem og så stolt for at de er mine. Som du skjønner er det stor tårefare på Fønix i kveld.

Den dagen Utøya-tragedien skjedde så var jeg på kveldsvakt. Og du kan jo tenke deg hvordan det kokte på nyhetsdesken i avisen. Det var armer og bein, spekulasjoner og telling av døde. Det var veldig uvirkelig, og den verste dagen jeg har opplevd i jobbsammenheng noen gang. Om jeg ser bort i fra dagen jeg signerte sluttpakka da, men det fikk jo ikke følger for så mange andre enn meg og mine, og blir på en helt annen måte.

Ønsker deg ei fin uke. Enten du går for bypåske eller påskefjellet. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vårens vakreste eventyr

Så er vi her igjen da. Sola skinner, snøen smelter - og alle vinterens synder kommer til syne! Hundedritt i store mengder, i klatter og poser. På sykkelstien, på fortauet, i lekeparker, langs veien. Stort sett over alt egentlig. Det er så kvalmt!! 

Mange har nok en intensjon om å ta det med. Eller, de plukker det iallefall opp med posen. Muligens fordi det gikk noen forbi akkurat da hunden satte seg ned for å drite. Og da ser det jo flott ut å riste ut drittposen, bøye seg ned og få bæsjen oppi. Men, så var det det da, den posen lukter jo ikke akkurat kake .. det lukter jo rett og slett DRITT .. og det er muligens ikke så veldig morro å gå på tur med den heller. Men altså, har du hund så får du også ta følgene av det. Og de er ikke alltid bare positive. 

Så fort ingen ser det blir posen slengt vekk. Bak en stein, ned i grøfta, eller de aller mest kreative henger den flott i et tre eller legger den på en strømboks! Muligens fordi den da blir litt vanskeligere å tråkke på for andre. Og det er jo en fin tanke. Men det ser da vitterlig ikke så veldig flott ut! Har du kanskje lyst til å ha et slikt drittposetre i hagen din? Sannsynligvis ikke ...

Vector poop illustrationDe er ikke av de største. Disse etterlatenskapene som ligger der. Etter å ha kikke litt nærmere på disse klampene i mitt nærområde har jeg nok en gang kommet frem til at de aller fleste kommer fra små hunder. Mye mindre enn de hundene jeg har hatt i årenes løp. De er små og søte. Lette å få opp i en drittpose. Sogar såpass små at de fint kunne ha blitt putta i lomma på turjakka om det ikke er ei søppelbøtte i nærheten. Tar du to poser utenpå hverandre så lukter det faktisk ikke så ille heller. 

Om jeg er litt irritert? Jepp. Ikke bare litt. Jeg fatter ikke at folk som har hund ikke kan klare den lille jobben med å ta meg seg sin egen dritt! Faktisk så burde folk ikke ha hund i det hele tatt når de ikke klarer å holde rent etter den. For vi andre, enten vi har hund eller ei, liker faktisk ikke disse etterlatenskapene som ligger spredd over alt på denne tiden av året. Joda, de forsvinner etterhvert. Iallefall de som ikke er blitt pakka inn. Men tenk om vi kunne hatt det rent og pent langs veiene nå som snøen smelter. Tenk så flott det hadde vært å gått tur uten alle denne utklinte, brune gørra over alt. 

Det henger litt sammen egentlig. Skrekkelig mange små hunder får tydeligvis lov å gjøre hva de vil. Uten at eierne snakker til dem. De gneldrer, de biter, noen pisser og driter til og med inne lenge etter at de burde ha vært renslige. De eier rett og slett ikke oppdragelse ... de er jo så små og søte stakkars, og da er det tydeligvis ikke så nøye ... Men om du tråkker i en liten eller stor dritt, så blir du uansett nødt til å hjem og spyle skoene, eller hjulene på vogna. Ungen som satt seg i hundebæsjen i lekeparken blir akkurat like tilgriset på dressen, selv om drittklampen kommer fra en firekilos hund. Det er ekkelt og kvalmt! Det er dritt! Og det skulle ha vært lagt i ei søppelkasse, istedenfor å forsøple og forpeste uteområdene våre.

Det var dagens hjertesukk. Fra en hundeeier med stor hund, som alltid er beredt og har sorte drittposer i alle jakkelommer. Som kommer hjem fra tur med skikkelig velfylte drittposer. Det er rett og slett ikke så koselig å gå på tur med en slik i den ene hånda og bikkjebåndet i den andre, men det er veldig få søppeldunker langs veiene hvor en kan kvitte seg med hundedritten. I lomma er det ikke plass. Men må man, så må man.

God søndag der ute. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Ikke den beste uka ...

God formiddag der ute. Her hos meg har det vært særdeles stille siden sist jeg var på bloggen. Gikk en lang tur på mandag, og etter det ble alt galt. Så dermed har det blitt lite både av det ene og det andre denne uka, men nå kommer jeg meg igjen! Eller i går da, så da hadde drømmemannen og jeg en liten fire-kilometerstur rundt Kvernhusvannet i Søgne litt utpå kvelden. Akkurat i det sola gikk ned.

Jeg hadde også besøk av ei venninne tidligere på dagen. Vi har hatt veldig god kontakt oppigjennom, men da ho fant seg en ny type ble det nesten slutt på det vennskapet. Han er nok ikke så interessert i å ha kontakt med oss, eller så mye annet som har tilknytning til fortiden hennes. Dessverre. Så det var skikkelig koselig da den meldinga tikka inn på mobilen på morrakvisten. 

Disse øverste bildene er fra sjøsiden ved Kvernhusvannet. Det ligger ei speiderhytte her (tror iallefall det er det). Og det er friområde som er tilgjengelig for alle. En kan til og med legge til med båten på brygga nedenfor.

Ellers er veien rundt vannet egentlig veldig lett å gå. Men akkurat i går kveld var det litt tungt, til tross for at snøen var godt nedtråkket. Men det er jo et populært område, så vi traff en del folk og hunder på rundturen. Og det er litt slitsomt med denne hunden vår som absolutt vil bort og hilse på alt av firbente vi skal passere. Ingen vil jo hilse på han lengre. De aller fleste andre hunder blir jo redde bare de ser han, og begynner å bjeffe lenge før vi passerer. Og om han da bjeffer igjen så er det jo vi som har en gal hund! Jaja ... er vant til det der jeg, siden jeg har hatt schæfer i alle år. Men må innrømme at jeg synes det er skikkelig urettferdig at små gneldrebikkjer kan få gjøre som de vil! Så her er det absolutt størrelsen som teller!

Egentlig er det ganske deilig å gå på denne tiden av døgnet. Sånn rett før en tar kvelden i sofaen. Blir sikkert mer av det nå som det blir lysere, og forhåpentligvis mindre snø etterhvert.

Mannen tar påskeferie fra i dag. For første gang på de årene vi har vært sammen. Har aldri hatt som vane å ha fri disse dagene jeg heller. Så jeg håper på fint vær, slik at vi kan ta noen dagsturer den kommende uka. Om helsa holder ... og å håpe på det er jo omtrent som å håpe på den berømte lottogevinsten! Men, det er jo viktig å ikke miste motet helt også da. ;)

I dag skal jeg til byen og sjekke stærene. Altså til øyenlegen. Så får vi se hva han sier, om jeg ser dårlig nok til å bli operert. Jeg sleit jo allerede veldig de siste årene jeg jobba, så fra mitt synspunkt er det på tide å gjøre noe. Om det er mulig da. Selv om jeg ikke akkurat ser frem til at noen skal rote rundt inni øynene mine. For akkurat det er ganske skummelt ... tenk om det skjer noe galt så jeg blir blind?

Jepp. Jeg er litt pingle. På noen felt. Og det er enda verre ting som kommer. For siden jeg har hatt så vondt i magen over lang tid, så er det sendt en ny henvisning til spesialistsenteret. Dermed skal jeg snart få stappa slanger inn både her og der for å kikke litt på innmaten. Det kjennes ut som om jeg har betennelse midt i magen, mellom navlen og brystet. Det har vært oppblåst og varmt og forferdelig vondt. Men det kommer og går. Det tok seg skikkelig opp da jeg spiste litt spekemat her en kveld, og det var mye verre om nettene enn på dagen. Merkelig greier.

Jeg avbestilte den timen jeg hadde rett før jul. Fordi jeg ikke turde. Men med min bestemors kreft i magen, som endte i utlagt tarm da ho var 40, er det kanskje ikke så lurt å bare overse dette her. Selv om jeg kommer til å føle at hele undersøkelsen er et overgrep. Så jeg har sagt ifra at jeg må ha beroligende, hvis ikke så går jeg bare hjem igjen. Aller helst har jeg lyst til å ha med meg noen inn. Helst mannen min. Sånn at han kan passe på meg. Men det går vel ikke, og han har sikkert ikke spesielt lyst til det heller ...

Egentlig tenkte jeg først det var tablettene som ble for mye for magen. Så jeg droppa de i tre dager. Alle sammen. Men det var jo ikke spesielt lurt, for da ble jeg jo liggende her med en verkebyll av en kropp, pluss migrene på toppen av det hele. Så det fine været vi har hatt noen dager fikk jeg bare nytt fra sofaen. Og det er skikkelig kjipt. Da er det iallefall mye bedre å være frisk og oppegående, selv om en da må være på jobb og se på finværet gjennom vinduet der. Om en i det hele tatt har noe vindu da. Jeg hadde kontor noen år en plass der vi bare kikka rett ned i et kjøpesenter. Ante ikke hva salgs vær det var før vi var ferdige for dagen. Fordelen da var jo at du ikke ante hva du gikk glipp av ...

Ønsker deg en fin dag. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Dåp og hageidyll i Litauen

Hei der. Som jeg har lovet, så kommer litt flere bilder fra denne fantastiske hagen i Litauen. Grunnen til at vi var her var at mitt yngste barnebarn ble døpt i slutten av juli 2017. Hun er halvt litauisk, halvt norsk, og selskapet var hjemme hos de litauiske besteforeldrene hennes. Her hadde de stelt istand et fantastisk selskap i et partytelt i hagen. Flott pynta og masse god mat.

Men det var hagen som fascinerte meg. Jeg tror rett og slett jeg ble litt forelska i denne eiendommen, og jeg har etter dette besøket ingen problemer med å forstå at min eldste datter er så glad i landet og folkene der. Det som er litt kjipt er at vi ikke kan prate sammen. De snakker ikke engelsk, så vi er avhengig av at noen oversetter for oss.

De er gjestfriheten selv. De har ikke mye, men deler det de har. De dyrker masse, selv på ei lita tomt. Eller lita og lita, det kommer jo helt an på hva du sammenlikner med. Nå forstår jeg frustrasjonen deres da de var her og så at vi ikke hadde en eneste nyttevekst verken hjemme i hagen eller på hytta. Her er det ingenting som går til spille, og hadde de visst hvordan vi lever her, så tror jeg nesten de hadde fått sjokk. Faktisk synes jeg det var en smule flaut å være fra Norge da vi var på besøk hos dem. 

For sju år siden var de her. Da bodde vi på hytta og de fikk låne huset vårt. Hagen vår har aldri sett så velstelt ut som etter å ha vært disponibel for denne familien i ei uke. De hadde både luket og vannet, klippet og styrt noe voldsomt. Vi kom jo hjem til reine parkanlegget!

De hadde et helt fotoalbum med bilder fra huset og hytta vår! De er ikke akkurat så veldig bereist, så jeg tror aldri de hadde bodd så fint før. Og fiskesuppa de fikk servert ute på hytta kunne de visst aldri glemme ... Vel, en kan jo få prestasjonsangst av mindre! De kommer tilbake til sommeren, tror ikke de skal bo her, men regner med at de i det minste kommer på besøk. Så vi har litt å strekke oss etter tydeligvis, om vi skal opprettholde førsteinntrykket. 

Mitt eldste barnebarn Adriana på ni år. Søstera til dåpsbarnet.

Kakling i skuret. Etter å ha tusla rundt og snokt på tomta fant jeg plutselig ut at de hadde høner også!

Mitt mellomste barnebarn, Emily på snart fem. Kusina til dåpsbarnet.

Her er det rigging av hoppeslott på gang. Leid for anledningen.

Det var en lang seremoni i kirka. Ingen normal andakt (tror jeg), her var det rett og slett bare dåpsbarnet og familien som sto i fokus. Det ble sagt en hel haug, uten at vi som kom fra Norge skjønte et eneste ord. Dåpsbarnet var ikke helt fornøyd med tingenes tilstand. Om du synes ho er litt stor for å bli døpt, så er altså dette helt normalt i Litauen. Det er ikke som her, at det helst skjer før de er tre måneder.

Utflukt med sjampanje. Etter dåpen dro vi til en innsjø der jeg fikk tatt masse flotte bilder av de som var med. Men jeg har ikke spurt om å vise dem, så dermed får du ikke sett noe fra den turen.

Jeg hadde sett for meg at dette var en kjip plass midt inni landet. Men de har vanvittig mange innsjøer, digre innsjøer, som er så store at du ikke kan se fra den ene enden til den andre. Det er en fantastisk natur her, og veldig velstelt og fint! Et eldorado for fotointeresserte.

Bildet under er meg og mine. Er de ikke flotte?

Så var det klart for selve festen. Og det er her det tar helt av i forhold til en vanlig barnedåp her hjemme. Jeg som ikke synes barn og alkohol hører sammen, sverger nok mer til den normale norske skikken når det gjelder dåp. Men her er det nok mer naturlig å ha ungene med - hele tiden. Det er jo lagt opp til dem også, med hoppeslott, trampoline, plaskebasseng og leker. Noe for både liten og stor altså. 

Hovedpersonen, Savanna, her er ho 14 måneder. Og sikkert veldig glad for at dåpen er vel overstått.

Det ble en artig fest! For de som klarte å drikke og slappe av med ungene løpende rundt. Jeg er nok litt nazi på det feltet. Barn og alkohol er to ting som ikke hører sammen, spør du meg. Litt slitsom med mye lyd og mange folk, så jeg gikk hjemover som en av de første. Rundt midnatt. Og hjem var et rom vi hadde leid et stykke bortenfor. Ikke så lett å finne veien i mørket når en ikke er kjent, så første kvelden vi var der gikk vi feil, hele gjengen. Det er ikke akkurat så mye gatelys, eller fortau, her ute på landsbygda, men de har desto flere bikkjer som står og gneldrer når noen går forbi ... det var faktisk litt skummelt ...

Gikk du glipp av de andre bildene herfra?
Da kan du ta en titt her: Korshøyden og Landsbygda i Litauen. Og HER er et tidligere innlegg.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Dager kommer og dager går ...

Og jeg henger med så godt jeg kan. Det er ikke helt godt nok. Egentlig. Jeg er sliten og lei. Har vondt over alt. Det meste går feil vei her. Kroppen funker ikke, jeg vil så mye men klarer nesten ikke noe, økonomien er på bånn, bilen min er det noe galt med, tennene mine er det noe galt med, klærne mine passer ikke, huset trenger sårt renovering, hytta likeså ... men joda, jeg har noe å være glad for også. Barn og barnebarn, pluss en fantastisk mann! Det er bare det at jeg føler meg som en klamp om foten på alle sammen. Føler at jeg ikke fortjener at noen er glad i meg, føler at jeg ikke er verdt noe som helst. Jeg gir jo minimalt tilbake, og jeg er jo vant til å være den som gir og gir. Nei, dette passer absolutt ikke denne kjærringa, og jeg kan ikke fordra å ha det på denne måten. 

Åsså er jeg ikke så veldig glad i vinteren heller lengre. Det er ikke akkurat snøen som er så ille, for det gjør det jo fint og lyst og skjuler en særdeles ustelt hage. Men det er de centimeterne med is som har lagt seg på toppen. Isen som gjør det nesten helt ufremkommelig over alt. Isen som gjør at vi må stabbe oss avgårde på skare og råtten snø når vi skal ut med Jonas. Isen som gjør at det aller beste er å gå tur på sykkelstiene. Noe som er ekstremt kjedelig! Noe som ikke gir den avkoplinga en tur i skogen gjør. Mulig det bare er derfor jeg står her og stanger mot veggen og tenker dumme ting. Jeg føler meg fanget! I en kropp jeg ikke vil ha, i en hverdag som jeg hater. For tia føler jeg at livet ikke har noen mening. Heldigvis går det sikkert over, denne ganga også. Og jeg håper det går pokker så fort, for dette er ikke en givende plass å oppholde seg over tid. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg gikk fra denne drømmemannen min, gitt han friheten tilbake. Da kunne han jaffal fått et liv, og jeg slapp å gå rundt med så dårlig samvittighet hele tiden. Men på samme tid kan jeg jo ikke tenke meg et liv uten han heller. Det ville jo sikkert blitt enda verre. For meg. Han derimot, kunne jo fått det bra med ei annen, velfungerende dame. Ei med jobb og en skikkelig inntekt. Dermed hadde både livet og økonomien hans bedret seg betraktelig. Jeg kunne jo bare flytta ut på hytta ... og det er nettopp det jeg har tenkt om dette går til helvete. Da vil jeg ta med meg Jonas og bare være der ute. Helt aleine. Med utedassen og hele pakka. For jeg kommer jo aldri til å ha råd til å kjøpe meg en egen plass å bo.

Penger er ikke alt. Det er lett å si for de som har mer enn nok! Penger gjør det meste mye bedre. Enklere. Gøyere. Så å si at penger ikke betyr noe er det største vrøvlet jeg har hørt. Penger gjør deg lykkelig, for da kan du gjøre det du har lyst til, noe som gjør dagene og livet mer innholdsrikt.

Gud som jeg angrer på at jeg tok den sluttpakka! For tenkt om jeg ikke hadde blitt sparka, tenk om de hadde beholdt meg, at det var nok av andre som gikk slik at de rakk målet likevel. Tenk om jeg hadde hatt litt is i magen og ikke vært så redd for å havne som arbeidsledig på nav. Da hadde livet vært helt annerledes nå. Kanskje. Jeg traff forresten sjefen på den arbeidsplassen tidligere i uka. Jeg hadde bare lyst til å kvele fyren! Akkurat der og da følte jeg at det var han som hadde ødelagt livet mitt! Men egentlig er det vel bare meg selv som er skyld i hele elendigheta. Jeg burde ha klamret meg fast i den jobben jeg hadde, jobben som var halve livet mitt, og jeg burde ha klart å fortrenge at kroppen forsøkte å si meg at jeg måtte gire ned nå. Jeg hadde jo tross alt klart det i årevis. Så hvor kom denne pinglete kjærringa fra egentlig?

Jaja ... det er godt en ikke vet hva fremtiden bringer. Akkurat i dag tror jeg ikke min fremtid bringer med seg noe som helst. På en måte er det over nå. Livet mitt. Det som var verdt å leve og sloss for. Men nå må jeg komme meg ut av dette sytemoduset og inn på kjøkkenet. Jeg skal bake en kake som jeg skal levere til dattera mi, og vi skal avgårde og høre på eldste barnebarnet som skal synge sammen med tanta si i en litauisk klubb. Tanta som er kjendis i Litauen.

Og seinere skal vi på slektstreff med Jonas' mor og bror. Broren skal på utstilling her i byen, så vi har bedt oppdretteren på middag i kveld. Koselig ting alt sammen, men jeg ser bare på det som et ork. Stress. Kjenner øresusen hyle med dobbel styrke allerede, og skallebanken er på vei. Så nå gjelder det bare å ta seg kraftig sammen, finne frem smilet, og håpe det holder resten av helga ...

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Ei helt vanlig natt

God morgen der ute. :) Våkna tidlig i dag. Og sto til og med opp. Det pleier jeg ikke å gjøre, som regel sovner jeg igjen etter å ha tilført kroppen litt smertestillende. Men ikke i dag. Vurderer sterkt å starte på Vimovo igjen, for nå som den er helt ute av kroppen så kjenner jeg jo godt at den hadde sin funksjon. Så da har jeg jo iallefall funnet ut det ...

Søvnen er sånn jevnt over grei. Mange våkne perioder i løpet av natta, men det er visst bare slik jeg er. Jeg sover i det minste, og slipper å telle både sauer og snorkelyder fra sidemannen halve natta. Så etter å ha hatt utallige skikkelige våkenetter oppigjennom så får jeg vel si meg fornøyd med dette. 

Den FitBiten og jeg er ganske enige om hvordan nettene har vært. Tenker som så, at hadde jeg bare hatt litt mer dyp søvn, så hadde sikkert alt vært bra ... for den perioden ligger normalt på under tjue minutter, fordelt på flere bolker. I natt var det faktisk over en time. Mulig det er derfor jeg klarte å komme opp av dyna før 7. Men det er langt mellom det å stå opp til å være opplagt og klar for en ny dag. 

Og uthvilt, hva er det? Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg sto opp og følte meg uthvilt og pigg. Det er tydeligvis et tilbakelagt kapittel. Jevnt over er jeg så sliten at jeg føler jeg går rundt som en zombie. Og det uten at noen av de tablettene jeg kjører i meg kan ha skylda for det. Innimellom ønsker jeg bare at jeg kunne bli lagt inn på sykehuset og dopa ned, slik at jeg kunne fått slappa av litt. Ei ukes tid eller så ... for da måtte jeg vel ha våkna opp uthvilt og opplagt og klar for resten av livet?

Jeg er oppegående på pur trass. For jeg kan jo ikke bare legge meg til heller. Og det er mulig det er det som gjør at jeg forblir her i zombieland. Jeg burde kanskje bare legge meg til en dag eller to, men jeg får det ikke til. Jeg blir så innmari rastløs, blir liggende og tenke på alt jeg skulle ha gjort (som jeg uansett ikke får gjort om jeg ikke hadde ligget heller), og så får jeg så dårlig samvittighet. For en ligger jo ikke sånn og sløver om en ikke er dødssyk. Noe jeg ikke er. Jeg er bare sliten ... av alt ... Og da er det jo selvsagt MYE BEDRE å bare sitte helt tafatt og tiltaksløs i en stol!

Det var dagens hjertesukk. Over til noe annet, mer hyggelig: Jeg har nemlig fått lov å vise dere bildene fra hagen/tomta til de litauiske besteforeldrene til to av mine barnebarn. Så det er bare å glede seg. :) Over ser du en liten smakebit! For alle med respekt for seg selv har nemlig en aldri så liten dam på tomta der. Og det gjør det jo ikke akkurat mindre sjarmerende og flott. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Fra den ene broa til den andre

God morgen der ute. Her kommer noen bilder fra en skumringstur vi hadde på mandag. Vi kjørte til sentrum, og gikk langs Otras bredder. Først på den ene siden, så på den andre. Snaue fire kilometer ble det, og det er muligens slike turer jeg bør holde meg til, for ikke å trigge denne utmattelsen min. Selv om jeg synes de turene er i korteste laget. Når en først er på tur, kan en jo like godt ta litt i, for å få en skikkelig en! Mener hodet. Men kroppen er tydeligvis ikke enig.

Jeg liker veldig godt å gå en plass der det er noe fint å se på. Flott utsikt er jo heller ikke å forakte, men da må en jo som sagt opp på en topp. Og her i sentrum er det lite topper. Men noen forsømte båter som er frosset fast i isen kan jo også bli et interessant bilde. Så lenge det ikke er vår båt.

En smule kornete. Men det er slik det gjerne blir med mobilen når det begynner å bli litt lite lys. Sjarmerende likevel. Så våger å vise det frem her, selv om kvaliteten ikke er helt på topp.

Mange tomme båtplasser. Som på rett tidspunkt er stappfulle av forskjellige farkoster. Må være skikkelig greit å bo på denne måten, men båten rett utenfor stuevinduet. Da snakker vi! Slik kunne jeg nok ha vurdert å bo, om vi bare hadde hatt råd. Noe vi ikke har. Dermed er jo ikke det mer å tenke på!

De vi var på fest hos på lørdag har flytta i leilighet. De hadde et hus som var minst like stort som vårt, og flytta for et års tid siden. Og for en leilighet! Det var så flott. Og passe stort. Og alle møblene var helt nye. De hadde stor terrasse med utsikt over Venneslafjorden, og så hadde de til og med utestue på terrassen. Der kunne jeg nesten bodd. Men så var det i Vennesla da, for meg er det langt oppi landet! Fordelen er jo at prisene er litt annerledes enn her nede i sivilisasjonen.

Så vi ble litt nysgjerrige. Såpass at vi søkte litt på finn.no og fant en fin leilighet der oppe med en prisantydning på tre millioner. Med masse uteplass og fin planløsning. Ikke det at jeg føler meg klar til å skilles fra huset enda, men det er jo gøy å se hva en kunne fått for pengene. Og kanskje er det ikke så dumt å flytte litt lengre vekk fra sentrum. For hvor ofte er vi der egentlig?

Nei, tilbake til virkeligheten. Ei brygge og en benk for to. Helt oppe til høyre ser du litt av Baneheia. 

Åsså fikk vi med oss litt rosa himmel. Det varte bare noen sekunder, så var det over.

Midt foran det midterste huset til høyre har vi båtplass. Heldigvis befinner ikke båten seg der akkurat nå. Men den kommer. Etterhvert. Bare ikke akkurat før påske, slik den pleier. Vi reiser nemlig vekk ei uke fra første påskedag. I anledning vår ti års bryllupsdag. Til litt varmere strøk, forhåpentligvis. Og siden det ikke er antydning til våren noen plasser her, så er det vel like greit at båten fortsetter vinteropplaget noen uker ekstra i år. Så slipper vi å bekymre oss for den når vi er borte.

Hundepass fikk vi også. For sønnen kommer hjem fra over tre måneder i Karibien, som andrestyrmann på Fullriggeren Sørlandet, så han blir boende her hos Jonas mens vi er borte. Jeg skal hente han på flyplassen til fredag. Det blir sykt deilig, for det er jammen ikke mange livstegn vi har fått derfra på denne tiden. Men jeg har skjønt at han har hatt det greit. Og det er jo det viktigste. 

Det var en skikkelig koselig kveld med syforeningsdamene i går. Men jeg var så sliten da jeg kom hjem at jeg ikke sa et ord. Likevel sover jeg verken lengre, eller bedre enn normalt. Litt rart dette ... at kroppen ikke bare kan ta det igjen med søvn, nå som den faktisk har anledning til det. At det skal være så vanskelig lissom. Teite kroppen som ikke skjønner sitt eget beste! 

Om noen timer skal jeg til frisøren. Kan ikke si jeg gleder meg akkurat, for jeg fyker jo til den frisøren sånn cirka hver sjette uke for å klippe meg. Men håret blir jo så tørt og tynt og ekkelt om det går lengre tid mellom hver gang. Så jeg har stort sett aldri hatt lengre intervaller på de besøkene der, ikke etter at jeg kom over den første ungdommen. Hadde håret vært som det var tidligere, så kunne jeg jo bare funnet en frisyre som tålte at saksa uteble. Det hadde ikke gjort noe å bare stelt toppetasjen et par ganger i året. For det er jo ikke akkurat gratis det heller ...

Ønsker deg en skikkelig fin onsdag. ♥

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Lang, kjedelig tur

Det er plutselig blitt en slik vinter jeg ikke liker. Den der typen med slaps og søle, is og gørr. Tilnærmet ufremkommelig i skogen, råtten snø med isskorpe på toppen som vi tråkker igjennom. En slik værtype som folk med hund ikke akkurat elsker, om du ikke har en hund som bare sitter til pynt i håndveska da. Og da driver du med dyreplageri, etter min mening, og burde ikke hatt levende dyr i det hele tatt. Men heller en kosebamse. Vi derimot, har store mengder skitten, blaut, og lykkelig hund her for tiden. Våt parkett og sølete fliser.

Jeg fikk manna meg opp til å ta en langtur. På sykkelstien langs veien. Det er kjedelig det! Bråkete og ikke veldig givende. Men for at det skulle bli litt greit måtte jeg ha en plan for hvor turen skulle ende, før vi måtte snu igjen. Så som du forstår var det ikke en gang en rundtur, selv om jeg la inn noen omveier her og der for å ikke tråkke tilbake i samme sporet. 

Egentlig burde jeg bodd på Vestlandet heller. For når jeg ser bilder derfra har våren alt gjort sitt inntog. Om ikke alle vestlendingene jeg følger på Instagram manipulerer bildene sine da. Der er det bare stier og ser helt annerledes ut enn her. Dessuten har de jo alle de flotte strendene de kan gå tur langs. Jeg tror faktisk snart vi må ha oss en tur vestover igjen, for å se litt skikkelig natur.

I dag gikk vi til Vågsbygd. Bildet her er fra Auglandsbukta. Godt og vel to timer tok det, tur retur. 13.611 skritt og snaue 9 kilometer. På slutten trodde jeg nesten ikke jeg skulle klare å komme meg hjem igjen, så det var nummeret før jeg måtte ringe drømmemannen og spørre om han kunne stikke av fra jobb for å kjøre kjærringa og bikkja tilbake der de kom fra. Det hadde jo vært litt flaut ...  

Ikke var det godt etter turen heller. Noe det nesten alltid er. Vissheten om at en har vært ute og beveget kroppen, etterfulgt av den gode følelsen når en endelig får satt seg ned hjemme, med god samvittighet. Den følelsen uteble helt. Jeg er bare sliten. Sykt sliten. Så sannsynligvis burde jeg nok begrenset meg litt. Men ... gjort er gjort! Igjen!

Akkurat i dag venter jeg veldig på sommeren. Eller våren ... for da blir sikkert alt mye bedre. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Ny uke - nye muligheter

Akkurat de mulighetene ser ganske dårlige ut for min del. Jeg er enda sykt sliten etter å ha vært sosial på lørdag, så jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal komme meg videre i denne uka. Men det kan jo skje et under. Sikkert. Og det håper jeg skjer snart, for i morra skal jeg i syforening. 

Noen ganger har jeg bare lyst til å gi opp. Fordi jeg vil så mye mer enn jeg orker. Og så blir jeg så skuffa og lei når det ikke går. Burde jo ha lært nå, etter de siste årene, men den lærdommen sitter tydeligvis veldig langt inne. Mulig jeg ikke vil lære. Av redsel for å bare bli sittende her aleine resten av livet. Uten venner. Uten noe sosialt. Jeg har jo hatt en aldri så liten smakebit på det livet, for i hele fjor meldte jeg jo nesten avbud på alt. Fordi jeg var så sliten. Men i år har jeg jo virkelig tatt meg sammen. Uten at jeg helt kan bli enig med meg selv om det er verdt det. Fordi det kommer så mange dårlige dager i etterkant, og de føles totalt bortkastet. Selv om det er godt å se andre folk innimellom.

Jaja. Gruer meg stort til nav setter i gang dette Stamina-greiene. For jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det. Og nettopp derfor har jeg ikke lyst. Fordi det kommer til å bli nok en nedtur. Nok en ting som gjør at jeg kommer til å føle meg som en dust. Ho der som ikke kan. Og den følelsen har jeg hilst på skrekkelig mange ganger de siste årene. Følelsen av udugelighet. En ekkel følelse som biter seg skikkelig fast og er vanskelig å bli kvitt igjen. Den vil liksom ikke slippe taket uansett hva jeg gjør og tenker. Den forsøker så godt den kan å ta piffen fra meg, fortelle meg at det ikke er noen vits i å forsøke mer. Fordi jeg sikker ikke klarer noe likevel.

Det siste halvåret har vært litt bedre. Fordi jeg på en måte har forsonet meg med at det er slik jeg skal ha det fremover. Jeg kan bli overlykkelig etter en dag der jeg har både dusja og gjort noe fornuftig. Som å støvsuge eller skifte sengetøy. Og har jeg i tillegg også vært ute på tur med Jonas, så er det helt topp. Bare jeg klarer å fortrenge at jeg ikke jobber. At pengene som kommer inn på kontoen kommer direkte fra nav, og ikke fra en arbeidsgiver der jeg har gjort meg fortjent til dem. Samtidig får jeg litt panikk for at det plutselig skal stoppe opp. At det blir enda mindre å leve for. Aap føles ikke som en sikker inntekt, det er ganske svevende. Og hva om nav plutselig finner ut at jeg ikke oppfyller alle de kravene de mener jeg må for å ha rett på dette. Det er skummelt dette her, at hele fremtiden min ligger i hendene på en nav-ansatt eller to ...

Jeg skulle jo ha vært i arbeidslivet mange år til. Aldri i livet har jeg hatt en plan om å slutte å jobbe! Når drømmemannen og jeg har sittet her og drømt om en aldri så liten lottogevinst, så var det første han tenkte på at om vi vant mye nok så skulle ikke han mer på jobb. Jeg var helt motsatt. Da skulle jeg fortsette som før jeg, men da ble det å jobbe noe jeg gjorde kun fordi det var gøy, ikke fordi vi trengte pengene. Og da hadde det sikkert blitt enda gøyere. Jeg har aldri i mitt liv hatt lyst til å slutte i jobb. Her var dama som skulle jobbe så lenge som mulig. For hva var vel livet uten jobben?

Livet uten jobben er ... veldig annerledes. Og sånn som det er nå, på de verste dagene, så er det nesten en kamp for å komme gjennom dagen. Selv uten at den dagen har noe innhold. Det er kjedelig. Det er ensomt. Det er faktisk som et mareritt innimellom. Et mareritt som ikke forsvinner selv etter at en er våknet. Men det er dette livet jeg har, så derfor må jeg jo bare gjøre det beste ut av det. Det kommer ikke en ny sjanse etterpå ... dessverre ...

Det var dagens utblåsning! Nå skal jeg ned og skifte på senga vår. Noe jeg har hatt en plan om i tre dager allerede ... det er rart med det. Jeg har all verdens tid, men får ikke gjort mer enn en brøkdel av det jeg klarte da jeg i tillegg var i 100% jobb. Det er faktisk det verste med hele greia, det å være så forbanna utslitt hele tiden. Verkinga og tinnitusen og resten av elendigheta går det jo på mange måter an å leve med. Men å være så sliten alltid, det er til tider uutholdelig.

Håper du får en flott start på uka. ♥ Og tusen takk for at du nok en gang kikker innom her hos meg. Det setter jeg veldig pris på.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Kors på kors - så langt øyet kan se

Det var en spesiell følelse å gå her. Selv for meg som ikke har noen tilknytning til verken Gud, kristendommen eller kors generelt. Bortsett fra et veldig fint kors-smykke jeg fikk av min mormor og morfar da jeg ble døpt. Et smykke jeg ikke har brukt siden jeg var barn, nettopp fordi jeg føler at det blir helt feil når jeg går med slikt. Fordi jeg ikke tror på Gud. Men å gi kors i dåpsgave var en tradisjon i min familie. En tradisjon jeg fikk brutt da mine jenter ble døpt. Da spurte jeg om de heller kunne få et hjerte. Nettopp for å unngå at de hadde et smykke de aldri kom til å bruke, om de ikke ble kristne selv.

Kristen eller ei, denne Korshøyden har jeg hatt lyst til å se lenge. Og sommeren 2017 fikk jeg sjansen, da vi var i barnedåp til mitt tredje barnebarn. Akkurat det var en merkelig opplevelse i forhold til en dåp her hjemme, men vi har vel alle våre tradisjoner, og det er som er rett for noen er nødvendigvis ikke riktig for alle andre. 

Vi bodde i Sudeikiai, på landsbygda utenfor Utena. Herfra tok det snaue tre timer å kjøre til Siauliai, hvor du finner The hill of Crosses, eller Korshøyden. Dette er rett og slett en samling av kors i alle størrelser og fasonger som er satt opp på en høyde midt ute i ingenting. Eksakt hvor mange kors som fins her er det vel ingen som vet i dag, men i 2006 ble det anslått at antallet var over 100.000, og siden har det kommet til mange flere. 

En hyllest til fred. Stedet har gjennom tidene blitt et symbol på den litauiske katolisismens fredelige utholdenhet. Til tross for trusler de har stått overfor gjennom historien. Etter den tredje deling av polsk-litauiske samveldet i 1795 ble Litauen en del av russiske imperiet. Korshøydens opprinnelse er knyttet til to mislykkede opprør av polakker og litauere mot russiske myndigheter, novemberoppstanden i 1831 og januaroppstanden i 1863. Etter dette begynte familier som ikke kunne finne likene av døde opprørere å sette opp symbolske kors på stedet til en tidligere bygdeborg.

Et sted for bønn. Da den gamle politiske strukturen i Øst-Europa falt fra hverandre i 1918, erklærte Litauen igjen sin uavhengighet. I denne perioden ble Korshøyden brukt som et sted der innbyggerne bad om fred for sitt land, og for de kjære de hadde mistet i løpet av den litauiske uavhengighetskrig.

Stedet fikk igjen en spesiell betydning i årene 1944-1990. I denne tiden var Litauen okkupert av Sovjetunionen, og innbyggerne fortsatte å reise til Korshøyden for å vise troskap til sin opprinnelige identitet, religion og kulturarv. Stedet ble forsøkt jevnet med jorden opptil flere ganger, men ble raskt bygd opp igjen. Korshøyden ligger ikke under noens jurisdiksjon, og folk står derfor fritt til å bygge kors som det måtte passe dem.  Kilde: Wikipedia

Det var utrolig stille her. Noe som sto i sterk kontrast til området utenfor. Om du tror det var folketomt da vi var her, så må du tro om igjen. Men jeg har jobba livet av meg for å få tatt bildene uten alt for mange turister. Og det var ikke en lett jobb for å si det sånn. For her gikk vi i kø.

På utsiden var det enda verre. Et sant kaos av biler, busser, turister og selgere. Det ble blant annet solgt veldig mange kors i forskjellige størrelser og fasonger. Kjøpte du et stort et fikk du tydeligvis låne en spade, og muligens også en graver, som kunne plante korset ditt der du fant en ledig plass. Da vi ankom, litt utpå ettermiddagen, var det flere store turistbusser som forlot stedet. Så sånn sett var vi veldig heldige med timingen. Tenker jeg lar bildene tale for seg nå, for jeg har ikke funnet noe mer fornuftig å fortelle om denne plassen ...

Jeg fikk en litt sånn "utenfor meg selv"-følelse i løpet av besøket her. Ble litt salig på en måte. Så selv for en ikke-troende så setter det sine spor å se andre mennesker som virkelig har troa i behold på en slik plass. Folk knelte foran Kristus-statuen på midten av plassen. De ba en stille bønn. Noen tørket tårer, andre gjorde korsets tegn foran seg. Da vi var på vei ut traff i på et kor som gikk på de smale stiene mellom korsene og sang, absolutt ikke høylytt, mer hviskende. Salmer selvsagt, men det var bare helt utrolig vakkert der og da. 

Dette var en liten bit av Litauen. Og landet har utrolig mye mer å by på. Jeg har foreløpig ikke sett veldig mye av det, så jeg håper jeg kommer tilbake flere ganger. Om ikke annet for å være sammen med to av mine barnebarn litt om sommeren også. Og da må jeg jo hit, for det er her de oppholder seg på den tiden av året.

Sjarmerende bilder fra landsbygda i Litauen finner du HER. De er knipset litt rundtforbi på veien til alle korsene. Dermed tok jo selvsagt vår tur hit mye lengre tid enn de snaue tre timene som gps'en anslo. Men det var jo også litt av vitsen med hele kjøreturen. 

Håper du har hatt ei flott helg! ♥ Her har søndagen vært en smule amputert etter at vi var veldig sosiale i går. Det var en flott kveld sammen med Cognacklubben, men for meg ble det for mye folk og for mye lyd (selv uten bakgrunnsmusikk), så jeg sliter noe sykt med tinnitusen i dag. Dessuten er jeg helt utslitt, enda vi avslutta rundt midnatt. 14 mennesker i ei stue er litt i overkant. Så jeg har foreløpig ikke funnet ut om det var verdt det eller ei. Kommer vel litt an på hvor lenge ettervirkningene sitter i kroppen. For flere dager som denne har jeg faktisk ikke lyst til å ha etter hverandre. Da koster det mer enn det smaker å opprettholde den sosiale biten av livet. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Stille før stormen?

Det er utrolig fint ute i dag. Sol fra blå himmel og helt vindstille. Jonas og jeg har akkurat vært ute og gått en tur. Ikke så langt, bare tre kilometer, for denne fredagen hadde en heller dårlig start. Våkna i natt, med skikkelig vondt i hodet. Og siden har det bare fortsatt sånn. Tror det begynner å lette litt nå da, etter at jeg tvang meg selv ut i det fine været. Så frisk luft er jo slett ikke en dum ting, om en bare klarer å komme seg over den forbanna dørstokken. Og den var skikkelig høy i dag. Omtrent på størrelse med brøytefonna på utsiden av huset.

Nå valgte vi ikke akkurat den letteste løypa heller. For jeg orka bare ikke å treffe noen. Verken mennesker eller små gneldrebikkjer. Dermed stolpa vi oss gjennom snøen på en plass der muligheten for å treffe på andre levende vesener var minimal. Og Jonas var jo kjempefornøyd med det, for da kunne han jo til og med løpe litt uten bånd.  

Det er ikke så mye som minner om vår enda. Men det går rette veien i det minste. Bare så synd at vi må gjennom all denne snøsmeltinga først, for det kommer til å bli mange uker med blaut, skitten hund! Og akkurat det kan jeg godt styre meg for. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært en lykke å ikke hatt noe dyr i det hele tatt. Men på samme tid hadde det jo vært temmelig ensomt også, om jeg skulle gå hjemme her og tuste aleine uten denne firbente, innpåslitne, selskapssyke hunden. Men vi hadde i det minste hatt et veldig reint hus da! Parkett uten potemerker, vinduer uten suggel og snutemerker, møbler uten pels på kantene, og sannsynligvis hadde hyblekaninbestanden også minsket sånn helt av seg selv ... Men det er jo slett ikke sikkert vi hadde blitt så mye lykkeligere av den grunn. 

Ønsker deg ei flott helg. ♥ I morra skal vi faktisk på fest, så jeg krysser det meste for at både hodet og resten av elendigheten spiller litt på lag, slik at det kan bli en grei kveld. Så jeg velger å glede meg til det, om ikke annet bare for å se hvor glad drømmemannen er for å komme ut litt blant andre mennesker. For uten meg vil han jo ikke gå, og det hadde nok ikke jeg heller gjort om det var omvendt. Vi er nok litt rare akkurat der. Vil helst gjøre alt sammen. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Sjarmerende gammeldags på landsbygda

I juli 2017 ble mitt yngste barnebarn døpt i Litauen. Pappa'n kommer herfra, så dermed er det visst helt naturlig at det skjedde her og ikke i Norge. Da søstera ble døpt åtte år tidligere var ikke jeg der. Vi hadde brukt opp alle feriedagene, og og kontoen var tilnærmet tom, så dermed måtte vi stå over. Noe jeg har angret på siden. Denne ganga var det ikke snakk om å droppe den store begivenheten. Og gjett om jeg er glad for det?

Vi var her bare ei helg. Og det er jo litt begrenset hva en kan få med seg da. Tidligere har vi vært i hovedstaden Vilnius et par ganger, men det begynner å bli en god stund siden. Dattera mi bodde og jobbet nemlig her, før ho fikk barn. I forkant av det var ho i Litauen i forbindelse med et skoleprosjekt da ho var 17, i dag er ho 32. De ble innlosjert privat, og ho havnet hos kusina til han som etterhvert ble pappa'n til to av mine barnebarn. Ho forelsket seg både i gutten og landet, og slik har det vært siden.

Så glad er ho i dette landet at jeg innimellom har vært redd ho skal flytte. Ta med seg ungene og dra lissom. Fra alt ho har her hjemme. Fra meg. Fra søskenene og faren. Huset. Eller enda verre, da ho var syk var jeg jo livredd for at utfallet ikke skulle bli så bra. For da tror jeg ganske sikkert at barnebarnet mitt hadde havnet i Litauen hos familien der. På landsbygda. I fattigdommen. For der er de virkelig fattige, i forhold til oss, når det gjelder penger og materielle ting. Men tenker vi hjertevarmen og det å bry seg om hverandre, så har de noe vi har mistet på veien i jakten på lykke og suksess. Heldigvis gikk det greit med dattera mi, og jeg har dem fortsatt veldig nærme. Sånn cirka 15 minutters gange nedover bakken mot sentrum. 

Bildene under kommer fra litt forskjellige steder. Vi tok oss en kjøretur den siste dagen vi var der. Mens de andre var ved en innsjø og badet. Jeg hadde så lyst til å se The Hill of Crosses, og det var ikke rundt første sving akkurat. Så dermed fikk vi sett oss litt rundt. Jeg var så sikker på at jeg hadde laget et blogginnlegg fra denne korshøyden i sommer, men jeg finner det ikke igjen. Så da får jeg vise dere mer derfra seinere. Men her kommer iallefall noen glimt fra landsbygda:

Sjarmerende og flott. En drømmeplass for middelaldrende kjærringer med kamera dette her altså. Men sikkert ikke like sjarmerende for de som bor der. Kanskje ikke så rart at de fikk litt sjokk da de kom hit til oss. For det første var huset vårt gedigent, men det de var mest sjokkert over var at vi ikke dyrka noe på tomta. Verken her eller på hytta. Det var helt uhørt. Og etter å ha vært hos svigerfamilien til dattera så forstår jeg jo det. Jeg har masse flotte bilder fra eiendommen der, men må nesten høre om det er ok at jeg viser det på bloggen så jeg ikke tråkker noen på tærne.

Ha en fin dag. 

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Tabletter ... og sykt sliten kjærring

Legebesøket over. Masse blodprøver tatt. Blodtrykket var perfekt. Men måtte til og med veie meg, og det var jo ikke så gøy at det gjorde noe. Selv om jeg vet hvordan det ligger an, så er det absolutt ikke morro å gå på vekta hos legen. Du føler deg lissom ikke så skrekkelig høy i hatten der du står og kikker på de hersens tallene som aldri slutter å stige. Æsj! Det er da det hadde vært greit å ta en liten yogaøvelse midt oppi elendigheten. Bare lukke øynene, konsentrere seg om å flyte, bli vektløs og håpe en begynner å sveve. Sånn bittelitt i det minste, uten at legesekretæren merker det. Bare for å få tallene på vekta til å bli litt færre ... vel, det sto ikke på innsatsen, men det funka ikke ... Mulig jeg droppa ut litt for tidlig på det yogakurset.

Vi hadde en lang samtale om tabletter. Legen og jeg. At alt det jeg har fått ikke er farlig, så jeg måtte bare kjøre på om jeg synes jeg fikk en liten forbedring i elendigheta. Og det gjør jeg jo. På et vis. Men siden jeg har så tablettvegring så sier en liten stemme inni hodet mitt, på baksiden av all tinnitusen, at det bør bli veldig mye bedre om det å knaske tabletter skal bli en hverdagssyssel som er kommet for å bli. Og det er det jo ikke blitt. Sånn skikkelig mye bedre altså. Bare litt. Og jeg holdt jo ut dagene når det var verre enn dette også. Jeg har jo overlevd på et vis. Åhhh! Det er jaggu ikke lett dette her altså. 

Spurte om å få tatt ryggmargsprøve. Men det var tydeligvis ikke nødvendig. For siden merket på armen ikke gikk vekk etter hestekuren med penicillin så var det nok ikke borelia dette her, men sopp! Så nå har jeg fått ei salve mot det! Jaja. En gang må vel være den første, tenker jeg. Sopp er noe jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Verken her eller der. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor legene ikke trekker noen paralleller her angående borrelia, for når jeg leser på symptomene så har jeg de aller fleste. Og etter å ha vært så dårlig i så lang tid, så er det rart at de ikke gidder å sjekke dette. Men jeg kan jo ikke gjøre noe mer jaffal ... når jeg bare fortsetter å snakke for døve ører. Kanskje han her også bare tror at jeg er en hypokonder, bare at han pakker det litt mer inn enn forgjengeren? Og øser på med tabletter for å få meg til å holde kjeft? Er litt lei meg nå egentlig, men det går jo over. Og det er jo ikke det at jeg vil feile noe heller, jeg vil jo bare bli frisk igjen! Klare meg gjennom en dag uten å føle at jeg har vært utplassert i en eller annen krigssone i årevis. Føle meg uthvilt når jeg våkner. Og aller helst ha en jobb å gå til. Selv om akkurat det med jobben ikke er det viktigste i livet lengre.

Jeg kunne vært hos ei venninne etter legebesøket. Men så fikk jeg så vondt i hodet og ble så sykt trøtt at jeg bare måtte hjem. Men tror du jeg la meg av den grunn? Neida, det får jeg jo ikke til. Legge seg gjør en om kvelden når en skal sove. Ikke midt på dagen. Så da sitter jeg her da, i halvsvima. Jeg er så sykt, sykt lei av å være trøtt! Det er faktisk mye verre enn å verke. Så jeg sa til legen at om han hadde et eller annet som kunne kvikke meg opp litt, gi meg mer energi, så skulle jeg ta det med glede. Men dessverre så hadde han ikke det. 

Så da står jeg her på samme flekken da. Den jeg har stått på de siste årene. Jeg blir ikke bedre, og det er tydeligvis ikke noe å gjøre med det heller. Det er dette som er livet mitt. Akkurat nå kjenner jeg at jeg aller mest har lyst til å grine. Fordi så veldig mye av livet mitt er vekk. Ting en tidligere bare tok som en selvfølge. Som for eksempel dusje og vaske håret når en står opp. Hoppe i klærne og være klar til en ny dag på rekordtid. Vel, her er det ikke noe som går kjapt lengre. Jeg trenger tid. Masse tid. Det aller meste er et slit. Til og med det å komme gjennom dagen, uten at det skal skje noe som helst, er litt i overkant mye innimellom. Og det rareste oppi det hele er at jeg ikke kjeder meg. Det er faktisk ganske skremmende. Jeg som holdt på å gå på veggene om jeg ble liggende en dag hjemme før i tia. Og det var bare da jeg ble hjemme fra jobb også, når jeg var så syk at jeg var sengeliggende. Så det er lissom ikke ei pingle vi snakker om her! Jeg måtte alltid ha fullbooka program hele tiden. Noe å gjøre. Et eller annet prosjekt å henge fingrene i. Helst flere på en gang, slik at de overlappet hverandre, for å unngå for mye dødtid og bortkastede dager. For det var jo så mye jeg skulle rekke, så mye jeg hadde lyst til å gjøre.

Nå skjer det ikke en dritt lengre. Det er akkurat som om alt er satt på vent. Dagene går på repeat. Om igjen og om igjen. Uten at jeg finner rette knappen for å komme videre, og det skremmer vettet av meg innimellom. Som i dag.

Hva pokker venter jeg på? Livet er jo her og nå ... men det kan tydeligvis bety så mye. Å overleve dagen på best mulig måte, en måte jeg ikke kunne se for meg i mine verste mareritt tidligere, det er også et liv. Tydeligvis.

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

#fibromyalgi #fibro #fatigue #tinnitus #livet

Kulda slipper taket

Det er grått ute. Tåke og bare to minus. Som visstnok kjennes ut som 8. Sier yr. Så da kan det kanskje se ut som om vinteren er på hell for denne gang. Snøen forsvinner kjapt når tåka ligger rett over hustakene, men enn så lenge er det ikke regn i vente.

I veien hos oss har det ikke blitt skuffa siden helga. Den er blitt særdeles smal og full av oppkjørt snø som ikke gjør det så veldig lett fremkommelig. Det er skikkelig sleipt. Men ute på hovedveien er det selvsagt fint. Og sykkelstiene ble brøyta i går morges, eller muligens på natta, for da har de jo dobbelt betalt for samme jobben de som brøyter. Kvelden før vassa jeg i snø til over ankelen da Jonas og jeg var ute. Det var tungt det!

Kanskje er brøytebudsjettet brukt opp alt? Det er rart med det, hvert eneste år hyler de ut om hvor mye det koster med all denne snøen. Den har kommet som julekvelden på kjærringa - år etter år. I hele mi levetid. Er ikke det litt merkelig da? Vi bor jo tross alt i Norge, og har alltid hatt vinter. Men så hyles det både her og der, om snøkaos og elendighet. At vi burde holde oss inne. Bla, bla, bla. Skulle jo tro vi aldri hadde sett snø før.

I dag sto jeg opp før 7. Ikke fordi jeg var så sabla opplagt akkurat, men fordi jeg skal til legen. Og i dette føret så regnet jeg med at jeg ikke kunne ta bilen min, for den er ikke akkurat en vinterbil. Så jeg måtte beregne god tid til å komme i gang, ta pause, dusje, ta pause, kle meg, hvile litt til de verste heteturene er gått over, ta på litt sminke, og så spasere til byen. For å ta buss, det er helt uaktuelt. Jeg kan ikke fordra bussen. Men så tikka det inn ei melding fra drømmemannen, om at han hadde tatt konebilen, så da står mannebilen klar til bruk for meg. Er det rart jeg er glad i den fyren? ;)

Ikke det at jeg liker den bilen så godt. For den er alt for stor i forhold til min. Men den er sykt god å kjøre, det skal den ha. Men når en skal en plass, så må den jo også parkeres. Og det er da størrelsen plutselig blir en ulempe. Må bare finne et parkeringshus der det er god plass mellom bilene og god plass til å kjøre inn og ut. For her det er så mye bil rundt meg som jeg absolutt ikke er vant med lengre. Om jeg skal sammenlikne med Smarten, blir det blir fra den ene ytterligheten til den andre dette. I Smarten snur jeg meg bakover, og får nesten bakruta i nesa. Her er det mange mil både for- og bakover. For ikke å snakke om bredden! Jeg føler jeg mister hele kontrollen, og det liker jeg jo ikke.

Som du kanskje skjønner så er jeg ikke videre glad i å kjøre bil heller. Spesielt ikke andre biler enn mi egen lille loppe. Men bil er bil, og det er mange hakk bedre enn bussen! Hadde det enda vært mye rimeligere enn å kjøre selv kunne jeg heller ha vurdert det innimellom ... men slik jeg ser det i dag finner jeg absolutt ingen positive sider ved å velge kollektivtransporten.

Jeg er trøtt som en strømpe egentlig. Var på kusinetreff i går kveld, og det var som vanlig veldig koselig. Men kjenner det både her og der i dag. Skulle nesten tro jeg hadde vært på fest.

Lurer på om jeg holder på å bli syk. Jeg hoster og nyser, er tett i topplokket og har sykt vondt i halsen, så det er mulig det er et eller annet på gang her. Akkurat den influensafølelsen har jeg jo gått rundt meg i kroppen i årevis, så om det faktisk er influensa så kommer jeg sikkert ikke til å merke så mye forskjell på det. Tar det bare som noen av de skikkelig forferdelige dagene - igjen!

Det er lillelørdag! Så jeg regner med det nesten blir hæla i taket og tenna i tapeten hos deg da. Hehe. Kan du huske hvor gøy den kvelden kunne være før i tia?

 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Marit

Marit

54, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en liten utfordring. Men stort sett går det greit. Heldigvis. Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015. Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha blitt fortalt av den ene legen etter en andre at jeg hadde verdens verste overgangsalder, så viste det seg etter ti år at det ikke bare var den som satte en stopper for mitt normale liv. Men fibromyalgi. Og med den diagnosen på papiret mista plutselig alle legene interessen ... så da sitter jeg her da.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer