Høna, egget og nav i en skjønn forening

Hvem kom først, høna eller egget? Det lurer visst min fastlege skrekkelig på. Egentlig vil ho helst henge alt på den depressive knaggen nå. Absolutt alt! Hele elendigheten min altså, både verken i kroppen, søvnproblemene, energimangelen, tinnitusen og sikkert overvekten også. Og når ho nå har bestemt seg for det, så er det ikke noe gehør for det jeg forsøker å si.

Litt rart egentlig. For for et lite år siden så var jeg ikke deprimert NOK til å ha noe sånt som fibromyalgi! Ting kan jaggu forandre seg fort her.

Og legen har jo alltid rett. Men er det virkelig slik? Husker min farmor, ho trodde legen hadde rett svar på alt. Ho satt legen sykt høyt. Laaaangt der oppe på toppen over alle andre. For legen var absolutt ikke som oss andre dødelige. Neida, han (for legen var alltid en mann før i tia) satt der på sin høye pidestall, sammen med Jesus, Gud og presten, og skuet ut over oss andre dødelige.

Jeg vet jo pokker med hvorfor jeg har øresus. Jeg kan sikkert finne tilbake til datoen til og med, om jeg gidder å anstrenge meg litt. Starten på livet uten stillhet. For det kommer, i mitt tilfelle, av en eksem i øregangen som kapsla seg inne istendefor å renne ut. Noe slike ting vanligvis gjorde. Dermed, har jeg fått forklart av ekspertene, er disse lydene i mitt hode ikke helt på samme frekvens som de som har fått det av høye lyder og støy i ungdommen. Så dette kommer så visst ikke av en depresjon! Eller angst eller hva pokker de vil ha det til. Jeg kan garantere at denne øresusen kom lenge før den depresjonen legen vil ha på meg. Selv om ho påstår at en kan få det også av å være deprimert. Men jeg er altså ikke deprimert, og har langt fra sosialangst! Sånn er det med den saken.

Dessverre er det ingen som gidder å høre på det øret. Må ærlig talt innrømme at jeg ikke forstår hvorfor det er bedre for legestanden at de får hengt på meg en depresjon istedenfor å innrømme at fibromyalgi faktisk er en sykdom. Innrømmer glatt at dette er noe en absolutt kan bli deprimert av, har ikke noe problem med å se den, men jeg er ikke der. Iallefall ikke enda.

Til nå har jo hele elendigheta blitt hengt på overgangsalderen. Men den teorien har vel slått litt sprekker det siste året. Dermed måtte de finne på noe annet. Og en depresjon er jo en grei syndebukk. Akkurat som røyking er til visse andre ting. Og når de ikke får det helt til å stemme så kjører de bare på sitt uansett. Og det er akkurat slik jeg føler meg: Overkjørt. 

Innrømmer glatt at jeg er lei dette. Men hvem hadde ikke vært det da? Jeg sitter ikke i en krok og griner, jeg tenker ikke akkurat å gjøre slutt på livet, verken i dag eller i neste måned. Tanken kan nok ha streifet fra tid til annen, men jeg går altså ikke rundt og planlegger å ta livet av meg. Jeg er jo alt for glad i mann, barn og barnebarn til det. Alt for glad i livet, som det var. Så nå må jeg visst bare lære meg å være glad i dette livet også, selv om det kommer til å bli særdeles vanskelig.

For et halvt år siden var jeg ikke nok deprimert til å ha fibromyalgi. Sa samme kjærringa. Legen altså. Men nå høres det ut som jeg går rundt som en angsbefengt geleklump med en langvarig, tilbakevendende depresjon, pluss sosialangst da. Det kunne ha vært meg, det er mye i min fortid som kunne ha resultert i dette. Det har vært en del nedturer og svik jeg kunne ha hengt dette på. Men er det ingen statistikker som viser at det faktisk ikke er alle som har hatt litt problemer som dukker under. Noen klarer seg vel? Og hvorfor kan de ikke se jeg er en av dem? Det er nesten så jeg tror det er ho som har mest problemer her, og ikke meg! Får legen en ekstrabonus om ho selger medisiner mot depresjoner? For resepter på slikt sitter sykt løst! Skremmende spør du meg. Men om du ber om noe å sove på, da skulle en nesten tro en var narkoman. 

Jeg har slått meg til ro med at det er fibro som herjer kroppen min. Og at jeg har hatt det veldig lenge. Jeg leser hvordan andre opplever dette, og kjenner meg så sykt godt igjen. Så jeg er helt sikker på at det ikke har vært overgangsalderen som har fucka til livet mitt. Joda, den var der nok den også, men jeg hadde nok ikke verdens verste overgangsalder likevel, som min daværende lege fikk sagt. Ho hadde aldri sett maken ... hvorfor begynte det ikke en aldri så liten bjelle å ringe da? For å finne ut om det faktisk var det som var galt?

Jeg har jo gått rundt og vært litt engstelig. Mens legene på sin side har klødd seg i hodet og synes alle plagene er merkelige, de likner ikke på noe de har vært borti tidligere. Vel, da synes jeg legestanden skulle ha googla fibromyalgi for lenge siden. Spesielt de ute på mitt legekontor. For der fant jeg svaret. Ikke akkurat det jeg ville ha, men jeg kan i det minste roe ned og vite at dette ikke kommer til å ta livet av meg. Selv om det kjennes helt motsatt ut innimellom.

At det har tatt ti år for meg før jeg googla dette sier jo litt. Dette er noe for de med vondt i viljen. Både det og me. Tullesykdommer. Ting som er greit å påberope seg fordi det ikke kan bevises. Javel. Det var det en av de andre legene som sa til meg for en del år siden. Og da hadde iallefall ikke jeg det! For viljen var vel omtrent den eneste plassen det ikke gjorde vondt! Men jeg tok visst feil, og jeg kan innrømme det. Men derfra, til å godta det, det er en lang og kronglete vei å gå. For det er vel neste skritt nå. Godta at det ble sånn, og finne ut hvordan det best går an å fortsette livet med denne tunge sekken som alltid må følge med på lasset.

Det er ikke så gøy å ligge våken om nettene. År ut og år inn. Det er ikke gøy å stå opp og være enda mer sliten enn du var da du la deg. Selv etter en natt med tre-fire timers sammenhengende søvn. Det er ikke gøy å være så stiv i kroppen at ingenting fungerer de første timene av dagen. Det er ikke gøy å vite at om du har hatt en bra dag og kost deg litt, så blir dagen derpå et lite helvete. Det er ikke gøy å ikke orke alt det en har lyst til, når en har så mane planer og drømmer. Det er ikke gøy å ikke engang orke å dusje, for ikke å snakke om å vaske håret, selv om det er over en uke siden sist. Det er ikke så gøy å vite at denne verkende kroppen hadde blitt så mye bedre av et varmt bad, men så orker du ikke det heller, for det er så sykt slitsomt bare å tenke på det.

Det er heller ikke veldig morro å ikke kunne planlegge noe. Kutte ut det ene etter det andre som gir livet mening. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men disse hverdagene er jeg ganske sikker på at det ikke er så mange som velger. Sånn for gøy lissom. Det er er heller ikke så ok å ikke ha en jobb, arbedskollegaer, noe å gå til, selv om jeg mange ganger dette siste året nesten har takka Gud for at jeg i det minste slipper å dra med meg denne verkebyllen av en kropp på jobb også! Men det er jo en annen side av den medaljen også, for nå går snart mine sykepenger ut. Og da blir alt hakket verre!

En blir ikke rik av å snylte på nav nemlig! Spesielt ikke når en har forsøkt og forsøkt å skaffe seg en ny jobb, virkelig stått på, og til og med klart det. Helt på egenhånd. Uten ei krone fra nav, fordi en var heldig å ha et års sluttlønn. Men med dette utgåtte fagbrevet mitt, som har gjort sitt til at kontoen min har blitt ganske godt fylt på hver måned hele livet, så er livet med en mer normal lønn ikke det lureste jeg har strebet etter. Økonomisk sett burde jo heller ha meldt meg arbeidsledig rett etter sluttpakka, og nytt friheten med et års full lønn fra arbeidsgiveren, og to år på arbeidsledighetstrygd. For da hadde pengene fra nav vært like mye som lønna jeg fikk som sekretær. Dessuten hadde grunnlaget for både aap og eventuelt uføre vært veldig bra fortsatt. Til å leve godt av. Nå derimot ... noen ganger blir en straffa for at en vil jobbe. Og innimellom angrer jeg som en hund på at jeg ikke bare sa ja takk aller første gang legen ville sende inn papirer om uføre for meg. For noen år siden. Før alt ble så veldig galt her. Da hadde jeg kanskje hatt et mer normalt liv i dag. Men det er lett å være etterpåklok!

Dette blir jeg ganske stressa av. Å ikke vite noe helt sikkert, ikke ha kontroll på det som kommer inn, det som skal betale regningene våre. Ikke vite om det kommer inn på en fast dato en gang, for det har jeg skjønt ikke er noe som blir prioritert hos nav. De tenker ikke at regningene ligger klare til trekk på faste tider. Pengene kommer jo. En gang. Etterhvert. Akkurat nå er de bare litt forsinket ... Tanken på dette kverner mye rundt oppi toppen her. Sammen med diverse andre greier. Så det er kanskje ikke rart at jeg er så stuptrøtt og sliten hele tiden. 

Jeg har prøvd å ringe nav noen ganger i det siste. Har til og med fått tak i de etter 20 minutters ventetid i telefonen, alle gangene. Men hva hjelper det når ingen kan svare på det jeg spør om. Om de har et svar så spriker det fra den ene ytterligheten til den andre, om du da er så dum at du bare skal dobbeltsjekke at det du fikk beskjed om faktisk var riktig. Så dette er til å bli gal av! Noe så enkelt som å finne ut hvordan en skulle gå frem for å søke aap, og hva som skulle følge med fra legen, fikk jeg tre forskjellige svar på! Da blir jeg helt matt altså!!

Og ganske småforbanna! Jeg har jo bare lyst til å skjelle ut det udugelige mennesket i andre enden av telefonen! Men det kan jeg jo ikke nå, for det kan se ut som jeg har inngått et langvarig samarbeid med denne etaten .. og da er det kanskje best å ikke ta av sånn helt i starten. Selv om jeg ikke kan forstå at de i det hele tatt har en jobb de folkene der, som faktisk ikke kan svare på noe som helst. I hvilken som helst annen bedrift blir en jo holdt ansvarlig for sine handlinger, duger en ikke så er en vel havnet på feil hylle i arbeidslivet, og må ta konsekvensene av det. 

Lurer på om det er en ledig hylle hos nav for meg også ... En jobb altså. Jeg er i det minste ekstremt pliktoppfyllende og har gjort mitt aller beste i alle de yrkene jeg har vært innom de siste årene. Selv om det ikke var drømmejobbene mine alt dette her. Om en gjør en feil i nav-systemet så er det tydeligvis ikke så farlig, de som er avhengig av penger derfra fortjener sikkert ikke bedre. Alle har jo bare vondt i viljen, og gidder ikke å jobbe.

Moden for søpla

Jeg har noen litt kjipe dager her. Selv om sola skinner fra skyfri himmel og fuglene kvitrer for full hals utenfor. Vi har hatt den flotte sommerhelga på hytta, og likevel er jeg helt kaputt. 

Utslitt av å ikke gjøre en dritt! Det er så forbanna frustrerende at jeg holder på å klikke! Ikke får jeg sove og kroppen er så klar for søppeldynga at det er like før jeg kjører den opp og etterlater den der. I restavfallet. Sammen med annen gammel dritt som ingen vil ha.

Jeg har ikke noe liv. For hver gang jeg prøver å planlegge noe, hver gang jeg begynner å tenke på noe som jeg har lyst til, så skulle en nesten tro at jeg allerede hadde gjennomført det. Uten å ha fått med meg det gøye. For plutselig er jeg så trøtt og sliten at jeg bare blir sittende her. Faktisk tror jeg ikke jeg tenker en gang. Jeg bare sitter.

Det er ikke mangel på prosjekter rundt meg. Jeg blir helt matt av å se ut på den gjengrodde hagen, på huset som sårt trenger vedlikehold, på hytta som trenger maling, på litt smått her og der som jeg burde ha gjort for flere år siden .. likevel får jeg altså ikke fingeren ut! Fordi jeg er så sliten. Hele tiden. Det er nesten et under at jeg kommer ut av senga.

I dag har jeg avlyst både det ene og det andre. Først syforeningen som jeg skulle hatt i morra, og så kusinetreffet som jeg skulle hatt til torsdag. Det føltes som en befrielse. Et lite øyeblikk. Men nå er jeg bare lei meg. Lei meg fordi jeg ikke orker det jeg vil.Lei meg for at det ene etter det andre, som gir livet mening, bare må skvises vekk. Lei meg for at mannen min er gift med et vrak som dette. Lei meg fordi jeg vil så mye mer enn jeg får til. Lei meg for ... ALT!

Mange tanker ... men ingen ord denne uka

Iallefall ikke her på bloggen. Publiserte ord vel og merke, for i arkivet ligger det innlegg på innlegg som aldri kom lengre enn en kladd. Om det kan kalles kladd da, det som er skrevet på pc'n og aldri har sett dagens lys på verken den ene eller andre måten.Skrivesperre? Tja, det er vel helst forfattere og sånne som har det da! Eller en stakkars student som er midt i eksamenstiden. Dette her er dessuten ikke helt det heller, for som sagt, ordene ligger her.

Det stoppa litt opp på mandag. Det meste. Fastlegen min sendte meg sporenstreks til psykolog da jeg meldte meg ut av den møljetreninga ser du. For om en ikke liker å vasse i fremmede mennesker så må en minst ha angst, og aller helst en aldri så liten depresjon også. Det er nemlig ikke noe som heter at en er sjenert lengre. Tydeligvis. For er en sjenert så har en altså angst for å omgås andre. 

Sosialangst med andre ord. Herregud da! Her snakker en så om at folk er forskjellige men like mye verdt. For i vårt samfunn er det plass til alle. Men om du ikke LIKER å løpe rundt i skogen og lage dyrelyder sammen med en gjeng som du ikke kjenner, om du ikke liker selskapsleker eller å trene i full offentlighet, om du ikke vil snakke i store forsamlinger, eller liker fester med flere hundre gjester - ja da feiler du noe!! 

Alt bør tydeligvis bearbeides. Om du har noe gørr fra barndommen som du ikke har analysert og pratet om, da kan du nesten takke deg selv for at du sitter her i dag. Eller ingenting var selvsagt min feil! Det måtte jeg da forstå? Og jada, det vet jeg jo! Likevel har jeg vondt over alt, er trøtt som en strømpe og er uten jobb. Men jeg har klart meg i over 50 år, og jeg er sikker på at jeg klarer 15-20 år til. Uten å trenge psykolog. Jeg er muligens ikke i stand til å jobbe så mye. Tatt i betraktning at jeg har vært i full jobb siden jeg var 17 år, så tror jeg igrunnen jeg burde ligge godt an til en uføregrad nå. For tro meg, jeg har forsøkt og forsøkt i årevis å holde ut. Med det resultat at jeg har kutta ut det meste i privaten, nettopp for å klare jobben. Men det er kanskje ikke slik en skal gjøre, for da satser en jo både mann og hus og sitter til slutt igjen med ingenting. Verken her eller der.

Jeg er forbanna, og lei meg. Eller, burde egentlig vært det. Men de tablettene som har hjulpet meg med søvnen og toppene av vondtene siden januar gjør meg også veldig likegyldig. Jeg griner ikke når jeg vet at jeg normalt ville ha reagert med ei tåre eller fem. Men jeg er heller aldri ordentlig glad. Eller forbanna. Smile kan jeg fortsatt, men det føles bare som om det er noe som er klistra på utsiden.

Så nå prøver jeg å slutte på dette dopet. Uten å ha snakka med legen. Men det er min kropp, og ingen skal noen gang bestemme over den igjen, uten meg selv. Jeg kjenner at det som verka og nesten gjorde meg sengeliggende et par måneder rundt juletider er på vei tilbake. Men det må da være en måte å bli kvitt dette på uten å bedøve hele følelseslivet? Og uten å prate og nøste opp i noe en helst bare vil glemme, eller gjemme er vel mer riktig. Det er låst ned i et bittelite rom i hjernen og kan bare få lov til å være der. Uten at en fremmed mann skal tvinge meg til å dra det frem og analysere og diskutere. Jeg vil ikke det! Kjenner allerede nå at det var en tabbe å dra dit for å åpne opp denne døra ...

Helga er godt i gang, og her blir den stille og rolig. Som normalt altså. Det er grått ute og det kjennes ut som om det skal begynne å regne hvert øyeblikk. Men slik har det vært i hele dag. Kan nesten sammenliknes med psyken min. Det kjennes ut som om jeg skal begynne å grine, men det kommer ikke noen tårer. Jeg likte den andre Marit'en bedre. Ho som lo og grein litt om hverandre, ho der litt sjenerte som tydeligvis ikke er helt normal.

Fortsatt god helg til deg. :o)

14017 skritt i dag

Dagens tur ble rett over mila! Hurra for meg. Og Jonas. Han har vel forsåvidt ikke noe valg, og om jeg tenker meg om så har vel ikke jeg heller det. Det er greit å ha så mange forskjellige plasser en kan gå, uten å måtte være avhengig av bilen først. For jeg tror nesten ikke jeg får plass til Jonas lengre i Smarten. Er en stund siden jeg har forsøkt da ... kanskje teste det ut snart. Men denne helga har jeg lånt vekk den lille loppa til sønnen, så jeg har ikke noe bil. 

Det er rart med det. Den konebilen står veldig mye parkert nå som jeg ikke er på jobb. Det kan gå mange dager mellom hver gang jeg bruker den. Men nå, som den ikke står utenfor, ja da kunne jeg jo tenkt meg å gjøre både det ene og det andre - med bil! Tror avhengigheten av det kjøretøyet for det meste sitter i hodet, den er grei å ha, sånn i tilfelle ...

Turen i dag gikk først til byen. Selv om været var både grått og trist. Måtte bare få med meg de flotte blomstende trærne i Rådhusgaten. Vel, det sto så mange parkerte bilder der, og det er jo ikke noe jeg har lyst å ha med på bildene mine. Så det eneste jeg ble fornøyd med var dette, av Metodistkirken. 

Etter å ha vimsa litt rundt forbi i byen gikk turen opp i Baneheia. Herfra fortsatte vi over til Ravnedalen og videre hjemover igjen. Jeg hadde jo kledd med med regnjakke, for det var litt yr i lufta og det så veldig mørkt ut da vi gikk ut døra. Den eneste plassen den jakka ble blaut var på innsiden! Jeg hater regntøy!! Tett og ekkelt.

Turen i dag ble på 10,4 km. Tilsammen 14017 skritt. Må si meg fornøyd med det. :o)

Jonas ble også fornøyd. Her fikk han litt påfyll av væske da vi var i Baneheia. Variert tur i dag, både bytrening og skogstur. Men jeg har hatt to dager som jeg ikke har gått tur denne uka. Fordi jeg tok litt hardt i på tirsdag. Først gikk vi 7 km, og noen timer etterpå så prøvde jeg meg på trappetrening i Holskogen. Det er ei trapp der som har 250 trinn. Bratt som fy. Første gang jeg har vært der, men sikkert ikke den siste. Det var egentlig grusomt, og jeg holdt på å spy etter en omgang, men så tok jeg likegodt en omgang til ... jaja, noen har litt tungt for å skjønne sine begrensninger. Jepp, jeg ble litt dårlig etterpå, men har av en eller annen merkelig grunn ikke vært lemster.

Vi skal ha en overnattingsgjest her. :o) Ho måtte plutselig hentes i barnehagen fordi ho hadde feber. Siden har ho bare ligget på sofaen og sovet. Så dette kan jo bli ei interessant natt ...

God helg til deg fra meg. :o)

Føler meg 10 kilo lettere

Jepp, jeg vet at jeg sa jeg skulle klare det. Samme hva. Jeg skulle ta på meg de nye rosa joggeskoene og møte opp til hver time av denne trimmen, selv om jeg ikke hadde lyst.

Vel, jeg tok feil. I dag har jeg sagt opp. Eller hva en kan kalle det. Har sagt at jeg ikke kommer mer. At dette ikke passa for meg, fordi jeg hater å leke, hater å trene i flokk og kan ikke fordra forsamlinger med mye fremmede folk. 

Vet ikke om det var så lurt. Men for psyken min var det fantastisk! Jeg følte meg nesten 10 kilo lettere etter at jeg hadde sendt meldinga. De siste ukene har jeg strevd med å sove - igjen. Fordi jeg bare lå der og grudde meg til neste trening, så jeg satser på at søvnen også kommer tilbake nå som jeg ikke skal på denne torturen.

Misforstå meg rett. Det var egentlig ikke selve treninga som var torturen, men det å gjøre det sammen med masse andre folk. Det å leke og løpe rundt som noen barnehageunger i skogen, eller enda verre, ved Bystranda. Helt offentlig lissom. Skrekk og gru! Og den undervisningstimen etter treninga på tirsdagene den var også fæl. Kan tenke meg det nesten føltes som et møte på AA. Der vi sitter i en ring og skal fortelle hva vi klarte av fortsettene våre, hvor vi feilet, og hvilke nye mål vi hadde for kommende uke ... for ikke å snakke om det å snu seg til den ene sidemannen og fortelle hvordan uka hadde vært. - Hallo, jeg heter Marit og jeg vil egentlig ikke være her!

Dette var for spesielt interesserte, tenker jeg. Og jeg var ikke en av dem.

Jeg føler det ikke som en seier akkurat. For det får meg jo til å føle at jeg er ganske mislykka på dette punktet også. Jeg klarte det ikke, selv om jeg hadde satt meg som mål å holde ut uansett! 

Istedenfor å gå på tvangstreninga gikk jeg ut på tur. Jonas ble kjempelykkelig og det smitter jo over på meg også. Så nå må vi legge en plan. Eller jeg må. For å få opp kondisen og bli kvitt noen kilo. Sånne kilo som jeg fysisk drasser rundt på altså, de er absolutt ikke så lett å bli kvitt som de som forsvant etter at jeg hadde sagt jeg ikke ville trene der mer. Tenk om det hadde vært så lett ...


Illustrasjonen har jeg lånt fra http://jorgenfoss.blogg.no/

Akkurat nå befinner jeg meg på startstreken her. Som så mange ganger før. Det er det som er så vanskelig, for jeg synes livet blir så sykt kjipt når en må passe på hva en spiser til en hver tid, så det der med å telle kalorier og veie maten det orker jeg ikke. Jeg synes det er dødelig urettferdig at noen må kjempe med vekta hele livet, mens andre kan stappe inn alt de vil ha uten at det gjør noe utslag på kiloene. Selv om de ikke trener.

Det er vel ikke annet å gjøre enn å brette opp armene. Gjøre seg klar for kamp, nok en gang. Siden jeg ikke har fått utdelt verdens beste tålmodighet så må det begynne med en kickstart. Som før. Det vil altså si ei uke eller to på Nutrilett eller noe sånn. For å se resultater kjapt. Hvis ikke så gidder jeg ikke, såpass godt kjenner jeg meg selv. Jeg klarte det for tre år siden, og skal sikkert klare det igjen. Bare så synd det er så forferdelig vanskelig å holde seg der, sånn på sikt. Jeg trodde jo jeg hadde funnet løsninga sist. Men plutselig var jeg tilbake i feil spor - nok en gang.

Nå skal jeg i tenkeboksen ei uke eller to. Legge en god plan for hvordan livet skal bli bedre. Får ta det som en heldagsjobb fremover. For i følge legen min så skal alt bli helt topp bare jeg blir tynn og sprek. Litt rart at ho kan si det, for ho ser faktisk mye rundere ut enn meg, iallefall fra hoftene og ned. Og innerst inne så tror jeg ikke ho har rett en gang.

God tirsdag til deg. :o) I kveld skal jeg i syforening, og det er alltid like koselig.

Ei helg på Hovden - uten ski på beina

Snø og vinter er for spesielt interesserte, tenker jeg. Og det var nok de mest ihuga skigåerne som var på fjellet denne helga. De som går på vanlige bortoverski og nyyyyter siste rest av vinter. Gjerne iført shorts og t-skjorte.

Snø passer best på bilder. Eller på fjelltoppene laaaangt der borte. Fint å se på, men der stopper all interesse for denne hvite, kalde årstiden vi har her i Norge.



Vi holdt oss stor sett til veien. Der var det ikke snø. Å bevege oss opp i skisporene turte vi ikke, uten ski og med bikkje tror jeg ikke det hadde blitt så populært!

Det var sol og 20 grader. Så været var jo helt topp. Til sola gikk ned iallefall, for da sank gradestokken til henimot null.

Lørdag tok vi en kjøretur på ettermiddagen. Det er utrolig så fort tiden går når en har det gøy, så før vi var tilbake på hytta var det altså gått tre og en halv time! Vi tok en tur rundt i indre bygder. Stoppet her og der da vi så noen falleferdige, forlatte hus. Det er utrolig gøy å tusle rundt på fraflyttede eiendommer og knipse bilder. Skulle gjerne gått inn også jeg, men der stoppa motet, for det er jo nokså frekt og ikke helt på rett side av loven.



















Mens kjærringa fotograferte, lekte drømmemannen med Jonas. Så han var riktig så fornøyd med å være med på biltur han også. Bikkja altså. Han er en veldig rolig passasjer. Problemet er jo bare det at han opptar hele bagasjeplassen, og dermed må vi har tingene våre i baksetene. Så vi har ikke plass til noen passasjerer. Det var en av tingene vi ikke tenkte på da vi anskaffet oss en så stor hund. En kan jo ikke klare å tenke på alt ...

På neste stopp var det hele fem bygninger på samme tomt. Kunne jo nesten ikke blitt bedre! Lurer på hvor folkene som bodde her har tatt veien, og når de forlot huset. Det så ut som om jordene fortsatt var opparbeidet nedenfor denne plassen, så noen tar seg jo av det i det minste. 





















På tredje stopp kom vi til Myllarheimen. Her bodde Myllarguten de siste årene av sitt liv. Myllarguten, eller Torgeir Augundson (1801-1872) som han het, var en av Norges mest kjente hardingfelespillere.

Bygningene var veldig dårlig ivaretatt. Husene var restaurert med vanlige nymoderne vannbord og takskeier. Til og med hele den ene veggen var skifta ut med vanlig kledning. Når jeg leser mer om denne plassen så blir jeg ikke helt enig med meg selv om det virkelig er disse husene som var husmannsplassen Kosi, eller om det bare er noen av stokkene i husene som kommer fra det opprinnelige hjemmet til Myllarguten. Men plassen er iallefall en del av Vest-Telemark Museum.







Veien har fått navnet Myllargutvegen. Mye på grunn av at Myllargutens liv er knytta til disse små bygdene veien går igjennom. Nedenfor husmannsplassen er det reist en statue av felespilleren. Etter å ha googla litt her, så har jeg funnet ut at navnet hans er stavet både på den ene og andre måten, og ikke vet noen med sikkerhet når han ble født heller. Men alle som har skrevet noe om dette er enige i at han giftet seg med Ingebjørg Eddanshaugen da han var rundt 30 år, og de fikk ti barn. Likevel døde han fattig og ensom, og ingen kom med blomster til grava hans.

Sånn, det var dagens kulturleksjon. :o)











Tilbake til Hovden igjen. Både bikkja og drømmemannen holdt visst på å sulte ihjel. Men jeg hadde jo vært så opptatt av å ta bilder og nyte utsikten at jeg ikke hadde tenkt på mat i det hele tatt. Koselig tur, og mye fin natur. Det er vakkert med disse snødekte fjellene i bakgrunnen. Og endelig fikk jeg sett litt av det selv, og ikke bare via bloggen fruensvilje. :o)

Vi er heldige som har tilgang til hytte her. Siden det er gjennom drømmemannens jobb betaler vi bare 600 kroner for ei helg. Tar gjerne turen igjen, når denne snøen er borte, og før vinteren kommer tilbake. For da går det jo an å gå på tur uten sånne pinner som kalles ski. Og det passer denne kjærringa mye bedre!

Håper du har hatt en fin start på uka. :o)

Leonberger i farta!

Jonas er den mest kosete hunden jeg har vært borti. Han er snill og ganske lydig, men også sinnsykt sta. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen. Han har alltid god tid. Snur liksom ikke på femøren når han blir ropt inn, men fortsetter å lukte på den flekken han just hadde oppdaget da han hørte kommandoen. Han er tålmodigheten selv. En stor og snill kosebamse. Stort sett er jeg veldig fornøyd med familiens hårete kjempe.

En kan si mye om leonbergere. Men å påstå at de er elegante, det er å dra det litt langt! Han ser så utrolig dum ut når han kommer i full galopp, og jeg kan jo ikke annet enn å le når jeg studerer bildene etterpå.

Bare se her:







Hehe. Jepp, jeg vet det, jeg simpelthen mobber litt. Men han skjønner jo ikke det, dessuten er det jo bare en hund, så da er det sikkert ikke så farlig. Jeg som er vant til schæferhunder, og den elegante måten de beveget seg på, synes jo dette synet er utrolig vittig. 





Se på det trynet da!! Og når du tenker at dyret veier 72 kilo (han hadde faktisk gått ned litt siden sist) og har skulderhøyde opp til spisebordet, så blir det jo enda verre!

Vi fikk forresten svar på røntgenbildene på fredag. Han er helt fri for hofteleddsdysplasi, HD 1, altså helt perfekt. Ingenting er jo bedre enn det. Var nesten verdt alle timene hos veterinæren til og med. Men hadde jeg visst hvordan det besøket kom til å bli, så hadde jeg garantert funnet en annen klinikk for denne røntgenundersøkelsen.

Glad hund i luftige svev. Jeg tror han koste seg minst like mye som oss på tur. Fint vær hadde vi, sol, knallblå himmel og 20 grader. Ble til og med litt brun i ansiktet. Eller rød heter det kanskje, men etterhvert blir det forhåpentligvis brunt.

Det var lite folk på Hovden denne helga. Til og med skitrekket så stengt ut. Men det var noen få vinterentusiaster på turski her og der, og de gikk i shorts og t-skjorte.

Turalternativene for oss uten ski på beina var heller litt magre. Det ble med litt gåing langs veiene. Pluss en kjøretur enda litt lengre innover i landet. Koselig, avlappende helg altså. Spesielt for meg som hadde både sjåfør og kokk med meg. ;o)

Nå er vi klare for sommer på Sørlandet. Så hvis du, eller noen du kjenner, kan være så snill og jage vekk disse skyene som henger over byen litt sånn kjapt, så blir jeg veldig takknemlig for det.

Fortsatt god søndag. :o)

Det går opp og ned ... og enda litt lengre ned



Hei der ute :o) Ja, jeg er her fortsatt ... om enn litt redusert denne uka. Derfor så stille herfra. Mulig det ble litt for mye som skjedde rundt forrige helg, To turer, en lang en på strendene i Farsund, og en hard en i trappene/heia over Ravnedalen (bildet er derfra). Pluss barnevakt og noen mer normale turer mellom fem kilometer og ei mil her hjemme. 

Så sa det på en måte stopp! Og denne uka har det ikke skjedd en dritt. Ikke en gang treningene har jeg vært på. Det er vondt over alt og det er forferdelig å stå opp. Ville aller helst bare blitt under dyna til alt gikk over. Men det er ikke sånn det funker. Selv om jeg ikke har barn hjemme lengre.



Barnevakt var jeg forresten i går også. Da jeg svarte ja til å ha snuppa som snart blir fire, hadde jeg helt glemt at jeg for lenge siden hadde sagt ja til å passse ettåringen. Teflonhjerne - skumle greier. Jeg sa til og med til dattera at jeg hadde skrevet det ned, og da pleier jeg jo det! Men ikke vet jeg hvor det havnet på kalenderen. Skal se det dukker opp på en helt annen dag etterhvert ...

Det er nesten sommer her. Vi skal på hyttetur, bare drømmemannen og meg. Pluss Jonas selvfølgelig. For søstera mi ville ikke oppsøke vinteren og fint solskinn over snødekte fjell, når ho heller kunne få litt sommerfølelse med sol og sjø. Er jo til en viss grad enig. Men jeg slipper jo å sitte og se på alt som burde ha vært gjort, når det ikke er vår hytte vi er på. Litt mer avkobling for meg dette, og akkurat nå tror jeg det er det jeg trenger. En liten forandring, noen andre vegger å se på. Innimellom føler jeg nesten at jeg er i fengsel her. Innestengt og fratatt alt sosialt liv.

Jeg er drittlei! Av å ha det sånn, av å alltid ha vondt, av å være så forbanna trøtt for ingenting, av å ikke ha noen jobb, av å ikke klare å jobbe ... ikke klare noe som helst egentlig. Og ikke minst det at det ikke går an å planlegge noe, fordi det er umulig å vite hvordan formen på denne kjærringa er! Bortsett fra at ho er ganske feit av all stillesittinga, og veier henimot et tonn!

Satser på at neste uke blir mye bedre. ;o) God helg til deg.

Som perler på ei snor ...

Har du vært på Lista? Hvis ikke bør du virkelig unne deg en tur om du er i nærheten. Vi har som regel kjørt til Lista fyr tidligere, og er bare kjent derfra og litt vestover. Vi hadde en god tur der i fjor, fra Jøllestø til fyret, og bildene derfra finner du HER om du har lyst til å kikke nærmere på dem. 

Vandretur langs Lista-strendene er noe jeg har lyst til en stund. Ei av de jeg følger på instagram hadde lagt ut noen bilder fra en vandretur her, og da var jo jeg helt gira øyeblikkelig! Det tok en dag, med litt pauser og fotografering, og det er jo nettopp slik jeg også vil ha en tur. Kan ikke helt huske hvor lang tid de brukte, men la oss si mellom 6 og 8 timer. Og da snakker vi bare en vei. Det lureste er jo å ha med turfølge i egen bil, slik at vi kan ha en bil i hver ende.

Jepp! Det skal vi nok få til en gang i løpet av året! :o)

I går gikk vi litt av Kyststien. Tenker vi gikk litt over tre kilometer før vi snudde og gikk samme vei tilbake. Selveste Kyststien fra Jøllestø via Lista fyr og videre til Loshavn er på ca. 3 mil. Det er tur med matpakke og masse medbragt drikke. Både til mennesker og hund. Jonas er nemlig ikke helt god i dag, fordi han drakk en del saltvann i går... men uansett om han er tørst eller ikke, så drikker han alltid mye om det er i sjøen, i en bekk eller fra springen. Bare vannet renner er det visst helt ubeskrivelig deilig. Etterdønningene fra i går er nok ikke fullt så bra ...

Fra Loshavn går stien over Kirkeskaret til Lomsesanden. Den er godt merket, hvis ikke så tror jeg ikke vi hadde tenke at vi kunne snike oss gjennom her. Det er en god stigning over heia til den første store stranda. Lomsesanden er også en campingplass for de som er interessert i det, og stranda er langgrunn og passer godt for de minste.



Lykkelig hund på tur. Jada, jeg vet det er båndtvang, men vi slapp han litt innimellom. Der vi var sikre på at det ikke var andre folk. Han stikker jo ikke av, men jeg synes det er fullt forståelig om noen synes han er skummel. For han er jo diger! Derfor pleier jeg alltid å ha han i bånd, men drømmemannen er ikke så nøye på det ...

Mer fra Lomsesanden. Hvis en ser bort ifra fjellene der i bakgrunnen, så er det ganske likt på Danmark dette her. 





Det var en del sauegjerder på veien. Men vi så ikke så mange sauer. Det vi var mest imponert over var alle de strendene vi passerte rundt Einarsneset. På rekke og rad ligger de der, akkurat som perler på ei snor.

Området her passer godt for turgåing. Det var stier på kryss og tvers, så en trenger slett ikke gå samme vei hver eneste gang.





Bukter og strender i alle størrelser. Her er det bare å velge og vrake. Lurer på hvordan det er om sommeren, om det går an å finne seg ei lite bukt for seg selv, eller om det er fullt over alt ...















Om jeg ikke tar helt feil er dette Husebysanden. Herfra kan en fortsette turen langs alle de andre strendene, og helt til Lista. Vi snudde her denne gangen, men kommer gjerne tilbake ved en senere anledning. 





Loshavn sett fra toppen av Kirkeskaret. Turen fra Loshavn til Lomsesanden er cirka en kilometer. Vil du lese mer om Kyststien finner du det HER

Egentlig skulle jeg vært på trening i dag. Men jeg skulka!  Mulig det har vært litt mye gåing i det siste, jeg er iallefall ikke helt god i kroppen. Så i dag morges var det bare helt umulig å få alt til å virke før klokka 8. Jeg blir både lei og irritert. Mest det siste egentlig. Kanskje til og med litt småforbanna. For jeg vil jo så gjerne ... jeg sto til og med opp og stelte meg, tok på treningstøyet og gikk opp for å spise frokost. Istedenfor gikk turen tilbake til senga igjen. Men akkurat nå tror jeg det hadde gått greit. Alt må lissom bare gå seg til litt, det nytter ikke å bare sprette ut av dyna og tro en skal være klar til det meste med en gang. For sånn funker det ikke for meg lengre ... Det er noe skikkelig dritt dette her!!

Sola skinner og en halv dager er allerede brukt på ikkeno'. En av mange det siste året, og det blir sikkert flere fremover også. Men det kunne sikkert vært verre ...
 

Sørlandsidyll på sitt beste

Plutselig er vi kommet til mai. Og måneden starta med blå himmel og sol, noe som slett ikke er så verst spør du denne kjærringa. Langhelg har det også vært, selv om den skar seg litt her i og med at jeg hadde lovet å være barnevakt fra lørdag til søndag. Jeg tenkte jo ikke på at første mai var rett rundt svingen da! :o)

Søndag tok vi bare en tur i nærmiljøet. I går derimot, var vi på Lista. Dere som har fulgt meg en stund vet jo at jeg elsker landskapet her, og videre oppover Vestlandet. Jeg kan nesten ikke få nok av det! I går gikk vi noen timer langs Kystveien, fra Loshavn og langs alle strendene som ligger der på rekke og rad. Det blåste godt, men vi var jo ikke akkurat ute for å sole oss, så det gikk helt bra. Det er nesten litt synd at alle disse strendene ligger her som det nesten alltid blåser. 

Vi skulle egentlig bare på tur aleine. Men så fikk vi en sms om det var noen tur på gang da vi var kommet til Mandal. Og jaggu heiv de seg ikke rundt og kom etter. Mens vi ventet på min søster og svoger tok vi en liten svipptur rundt hushjørnene i denne lille, sjarmerende uthavna. Både brygger og smug var privat sto det på et skilt, men vi hadde lov å gå der. Bare vi ikke tok lunsjen på noen av hagemøblene eller kasta steiner fra bryggene og ned i sjøen.

Jeg skulle gjerne tusla rundt der i et par timer jeg. Hadde det ikke vært for at jeg fikk litt dårlig samvittighet fordi vi klinte oss sånn inntil andres husvegger. Jeg er opplært til å ha respekt for andres eiendeler og eiendommer, og det sitter ganske godt i enda. Det var heldigvis ikke veldig folksomt her i dag, så det er vel grunnen til at vi fikk sett såpass mye.

Loshavn på Lista er ei uthavn fra seilskutetia. En tettbygd idyll med noe av den best bevarte trehusbebyggelsen på Sørlandet. Loshavn hadde sin storhetstid på 1600 og 1700-tallet, men i dag fremstår det som et ferieparadis nesten uten fastboende. Vil du vite mer om Loshavn finner du det HER.. eller du kan bare nyte bildene. :o)

















Tilbake til parkeringsplassen. En liten halvtime seinere kom turfølget vårt, og jeg er enda sykt imponert over at søstera mi heiv seg rundt og ble med. Uten noe som helst planlegging! Normalt er ho ikke av de mest impulsive jeg kjenner, så dette fortjener ho nesten en medalje for. 

Mer fra turen på Lista kommer i neste innlegg. :o) Håper du har hatt ei flott helg, men mange gode opplevelser. Ønsker deg en fin tirsdag, og vettu, snart er det jaggu helg igjen!

Midtlivskrise har sin egen facebookside, følg meg gjerne. :o)

Mange, lange timer hos veterinæren

I går hadde vi time hos veterinæren for å ta røntgen av Jonas. Vi har skrevet under på at vi skulle sjekke albue- og hofteleddene hans når han ble halvannet år. Er ikke bare, bare å bli foreldre til en leonberger ser du. Tenker det omtrent er som å bli godtatt som forsterforeldre, forskjellen er bare at vi ikke får betaling for å ta oss av han her.

Vi møtte opp klokka 17 som avtalt. Jeg hadde ikke fått med meg registreringsbeviset, men vi har jo vært her mange ganger tidligere for å sjekke voksesmertene og for vaksine, så de bør jo kjenne både oss og hunden. Men nei da! I disse digitale tider forlangte de originalpapiret! Enda bikkja er chippet, noe de sjekket selv, og da får de opp både nummer og navn på eieren. Men det var ikke godt nok! Så vi måtte hjem igjen. Heldigvis fant jeg plastmappa med alle papirene ganske kjapt.. 

Tilbake til veterinæren. Jonas fikk narkose, eller hva det heter når det gjelder hunder, men det varte og rakk før han sovnet.Han kjempet i mot så godt han kunne. Stakkars. Og han blir jo lissom ikke lettere når han er helt slapp og sover, så vi var tre stykker som måtte løfte han opp på bordet.

Vet ikke hvor mange bilder de tok! Men det var henimot 20, og vi var der i tre hele timer! Uten at bildene ble skikkelige. For istedenfor at eieren av veterinærhuset tok bildene, fikk vi ei som ikke er ferdig utlært enda. Det eneste ho gjorde var å trykke på utløseren utforbi rommet vi var i. Mens det var drømmemannen og meg som sto igjen med blyforkle og -hals og holdt beina i den vinkelen vi fikk beskjed om. Uff for et styr!

Halvveis i prosessen så våkna bikkja. Dermed var det ny sprøyte med bedøvelse. Det varte og rakk før det virket denne ganga også. Men når det endelig skjedde vettu, da var det fanken med for seint å gjøre noe. For de stengte!! Han fikk nok en sprøyte for å våkne opp igjen, og vi kom hjem med en utrolig sløv hund. Nesten litt skummelt. 

Så var det på an igjen til morra'n i dag. Jeg hadde mest lyst til å ringe og si at vi ikke ville komme tilbake, men heldigvis fikk vi byttet veterinær. En polakk vi har vært hos tidligere. Han virker som han har god erfaring med nettopp leonbergere. Han er nøyaktig og veldig rolig, stikk motsatt av ho andre der nede.

Det tok likevel to timer før de ble ferdige. Men denne ganga var det ikke vi som holdt verken for- eller bakbeina i riktig vinkel. for det gjorde veterinæren. Mens hunden vår lå rett ut på røntgenbordet, kom det inn et par gneldrebikkjer i rommet ved siden av. Dermed våknet Jonas - igjen! Så i tillegg til mer bedøvelse gav de han noe avslappende rett i åra.

Vi kom hjem for noen timer siden. Og her ligger han nå, rett ut på golvet og rører seg ikke av flekken. Han er våken. Såvidt. Innimellom. Jeg synes ikke dette er så veldig gøy akkurat. Tenker at det umulig kan være godt for noen å bli lagt sånn i koma to dager etter hverandre. Så jeg håper han snart våkner og blir den normale Jonassen igjen.

Må si jeg er veldig skeptisk til å fortsette her. Jeg er sjeleglad for at bikkja ikke skulle operere, eller noe annet alvorlig. For makan til system har jeg aldri sett før. I går hørtes det nesten ut som om det var vår feil at dette tok så lang tid. Men i dag var eieren av klinikken overstrømmende hyggelig og visste ikke hva godt ho skulle gjøre for oss. Heldigvis hadde jeg fått et skriftlig tilbud på hele pakka, så jeg regner med at de tapte en del penger på oss denne ganga. Vi var der jo tross alt i fem timer, og til sammen måtte de bedøve fire ganger istedenfor en.

Mulig vi må gå til en hesteveterinær neste gang? Kanskje de har annet utstyr og et større bord som hele bikkja får plass på når han ligger på ryggen og er strekt ut så lang han er. Her var det meste litt for lite nemlig. Og den plastforma som skulle ha ligget under hele ryggen for å stabilisere dyret, den fikk han bare nakken opp i.

Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på resultatet. Håper det ikke tar så alt for lang tid ... og så håper jeg selvsagt at det er positivt. At han ikke feiler noe som helst.

Det er frædda og helg. Ute regner og sludder det om hverandre. Vi har ikke de store planene for kvelden. Men i morra skal vi ha overnattingsbesøk av mine tre barnebarn. Ho minste som er 11 måneder har aldri sovet borte fra mamma'n, så dette kan jo bli interessant.

Ønsker deg ei god helg. :o)

Bloggen har sin egen facebookside, følg meg gjerne.

- Å kom igjen nå, dette klarer du!

Hei der ute. :o) Og takk for at akkurat DU kikker innom til meg. Det er torsdag og sola skinner. Fuglene kvitrer og synger om vår. Deilig! Og enda deiligere at været som var meldt til i dag ble helt feil. Jeg hadde jo bestemt meg for å gå til treninga, uansett, og ble litt småirritert fordi det var meldt skikkelig mye regn fra 6-12 i dag. Men heldigvis slapp jeg å stille i fullt regntøy for å løpe pustende og pesende gjennom skogen. Eller rundt et lite vann da. To ganger!

Her løpes det skjønner du. Noe kjærringa aldri har gjort i sitt liv! Løpe lissom! Kommer vel ikke til å fortsette med det etter denne møljetreninga heller, for jeg synes ikke det er så godt at det gjør noe. Det er regelrett vondt, både her og der.

Men i dag var pusten nesten den verste. Jeg glemte både nesespray og inhalatorene før jeg gikk. Og vettu, jeg merka veldig forskjell med og uten disse legemidlene. Og det er jo en positiv ting, for da hjelper det jo for noe dette her. Medisinene altså, ikke løpinga!

De pusher og prøver å oppmuntre oss så godt de kan. Disse unge, tynne, langhårede, spreke som skal få oss latsabber i form på kommunens regning. For noen hjelper det muligens når noen løper ved siden av og sier "kom igjen da, litt mer nå, dette klarer du". Men for meg slår dette helt feil ut. Det er nesten som å vifte med et rødt håndkle foran tyren. Jeg gjør jo fanken med så godt jeg kan. Alltid. Selv om dette er noe jeg ikke vil. Så jeg har aller mest lyst til å kline til jentungen. Eller puffe ho ut i det vannet vi løp rundt. Så kunne ho bare ligge der og vake sammen med endene.

Til nå har jeg klart å ikke si noe. Jeg biter det i meg, selv om jeg er megairritert for at de tydeligvis har et helt feil bilde av meg. Det virker som om de tror at denne kjærringa aldri har beveget seg i hele slitt liv. Og det irriterer meg også. Gjett om jeg skal være glad når disse ukene er over? 

Dagens trening var i Baneheia, som jeg sa i går. Og jeg gikk til og fra. Til sammen ble det 10,5 km, 13.680 skritt og hvis det hadde vært trapper i stigningene så har jeg altså tilbakelagt 56 etasjer. Tidsmessig ble det 2,5 timer.

Faktisk gikk det litt kjappere å gå når ikke Jonas var med. For jeg stopper ikke opp og lukter her og der slik som bikkja. Ikke må jeg tisse hele tiden heller. Men det er litt stusselig å gå uten han, for da har jeg jo ikke noen å snakke med! ;o))

Dritskumle kosekaniner og nydelig vårvær

Her skal trimgruppa møtes i morra tidlig klokka 9. Vi har alltid utetrening på torsdagen, og det passer meg veldig fint å være ute, istedenfor i et treningssenter med høy musikk. Men akkurat når vi leker og herjer så er det jo litt flaut om det kommer andre folk som ser oss.

Jeg har alltid kjørt hit. For foreløpig er det jo bare på tirsdagene jeg har gått til treninga. Men i morra vettu, da skal det bli andre boller! For her er kjærringa som går på med liv og lyst. Eller noe sånn ... Lurer litt på når jeg skal merke at jeg blir mer opplagt av dette her. Synes det burde skje noe snart nå. For i tillegg til tvangstreninga så er jeg faktisk blitt mer flink til å bevege meg på egenhånd igjen. Men jeg er halvdød etterpå, noe som er veldig irriterende.

I dag har Jonas og jeg prøvegått turen hit. Trodde egentlig at det var mye lengre enn til Aquarama, men utrolig nok var det omtrent akkurat like langt. Dermed trenger jeg ikke starte hjemmefra mer enn en liten time før jeg skal være der.

Halvparten av veien hit går gjennom Baneheia. Eller bymarka som det så fint heter andre plasser når skogen ligger så bynært som dette. Jeg har aldri hørt en eneste kristiansander som har brukt det ordet ... bymarka ... høres veldig finslig ut egentlig. Baneheia er vel mest kjent utenfor Kristiansand for den plassen to småjenter ble voldtatt og drept i 1990. En forferdelig sak som for min del gjorde at jeg ikke gikk i Baneheia på flere år. Den dagen dette skjedde var jeg og en venninne og gikk tur her oppe. Vi gikk forbi det stedet der de ble funnet, bare noen meter lengre oppe i heia. Men vi verken så eller merka noe som var unormalt den kvelden.

Her er vi på heia over Ravnedalen. Vi tok turen rundt Bånetjønn før vi gikk ned til Ravnedalen og hjem igjen. Veldig fint vær her i dag, og jeg var alt for godt kledd. Ikke hadde jeg verken sekk eller drikke med meg, så da var det enklest å beholde tøyet på ... med det resultat at jeg var kliss blaut på de innerste to toppene da jeg kom hjem.

Ravnedalen er en fantastisk flott park! Er du i Kristiansand en gang så anbefales en tur hit. Ikke bare for å se parken, men de serverer byens beste hamburgere på kafeen her. Og ellers har de mange arrangementer og konserter i sommerhalvåret. Vinterstid er det stengt.

Denne lille kaninen skremte vettet av Jonas på sykkelstien. Ja, han er inne i en fryktperiode nå, denne hunden vår. Det er visst nokså normalt når de er i ungdommen. Alt som ikke er kjent er skrekkelig skummelt! Og denne lille kosekaninen var intet unntak! Han nekta å komme bort og snuse, selv når jeg tok den opp. Nå henger iallefall kosedyret til en eller annen unge i buskene på toppen av Tinnheiabakken. Håper den blir gjenforent med eieren etterhvert.

Håper du har hatt en god dag så langt. :o) 

Hvert skritt betyr ikke en dritt!

Så var kjærringa på vei til Aquarama nok en gang. Tidlig å stå opp dette her! Eller ikke akkurat å stå opp, men trenger litt tid før stivheten i leddene løser seg opp, så egentlig er det tortur å måtte ut av døra før 8. For ikke å snakke om å ut av dyna før 6! Før, for ikke veldig lenge siden, kunne jeg jo bare skvette ut av senga og var klar på noen få strakser, nå derimot ... det er triste greier!

Egentlig burde vi vært utstyrt med en quickstart-knapp. En sånn som gjør at du reagerer før du skjønner hvorfor. Slik alle småbarnsmødre har. Jeg hadde jaffal en slik i den tia, og innimellom kan jeg faktisk merke at den funker enda. Om jeg har små overnattingsgjester, og de begynner å pipe litt på nattestid. Svitsj! Da står mormor plutselig ved siden av senga og leiter etter sutten, føler seg frem til der sutten skal inn, eller bretter dyna godt rundt, stryker på panna og sier små rolige ord for å få vidunderet til å sove igjen.

Det eneste det hjelper for er jo å våkne ungen! For normalt piper de bare litt i søvne, drømmer litt eller noe sånn. Men der står jeg da, før jeg er klar over at jeg er stått opp av senga!

Sånne knapper finnes også på de fleste treningsyklene. Og tredemøllene. Min quickstart-knapp virker bare av og til. Så her går det egentlig mer i sirup for tia.

Det hjelper jo litt at jeg går til treningen da. For på en måte er jeg jo ferdig med oppvarminga når jeg ankommer treningssenteret, og alle ledd og lemmer funker tilnærmet normalt. Det er drøye 4 kilometer  og tar ca. 50 minutter, hver vei.

Om jeg hadde en gøy treningsøkt? Nope. Jeg gjør så godt jeg kan, og er langt fra den dårligste, men gjett om jeg skal være glad når disse ukene er over. Tror nesten det må feires gitt, og da med noe helt annet enn ei gulrot!

Det var stille og fint i dag morges. Men ganske kaldt Da jeg gikk hjemover snødde det litt igjen. Merkelig vær vi har for tida, men får vel bare takke min skaper for at jeg ikke bor på Østlandet nå, for der er det visst hakket verre.

Hvordan trener du? Jeg har jo faktisk innbilt meg at så lenge jeg alltid har gått såpass mye, så er jeg ganske sprek. Men det stemmer jo overhodet ikke! Egentlig er den der gåinga bare tull, tenker jeg nå. For ingen regner det som trim. Likevel mener jeg fortsatt at jeg normalt beveger meg mer enn de fleste jeg kjenner. Det er ikke så mange av de som faktisk går jevnlig på tur eller trening. Noen selvsagt, men langt fra alle.

Noen minutter daglig skulle gi helsegevinst. Dette har vi blitt feilinformert om, og trodd på, i årevis. Folk kjøpte skrittellere, pulsklokker og staver over en lav sko, og trodde de skulle bli riktig så spreke ved å bare gå. Men nå, noen år etter, så har de fleste funnet ut at dette ikke hjelper en dritt, for nå er det intensiteten som betyr mest. 

Du må ikke tro at du blir sprek av å gå. Nemlig! Så feil kan en ta! Sprek blir en kun ved å øke tempoet. Å gå var ikke et alternativ en gang. Løpe derimot ... puuuuh. Her er det bare å hive seg rundt tydeligvis! Det var iallefall det vi lærte på forelesinga etter trimmen i dag.

Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld. :o)

Bagasjeromsmarket - mye skrap, og et godt kjøp

I går var vi på loppis. Eller bagasjeromsmarked som dette kalles Det er en samling av mange rariteter, noe nytt skvip kjøpt på eBay, noen gamle greier, noe som skal se gammelt ut, ting folk har fått til overs når de har ryddet i skapene hjemme og ellers alt annet som kan selges ... til og med Donald Duck hadde tatt seg en tur, eller iallefall bilen hans.

Bildet av fiskeren. Et must i alle hytter ved sjøen på Sørlandet. Og om han ikke fins inne i hytta så henger han garantert på utedassen sammen med kongen og dronninga. Jeg har min egen fisker jeg også, men den er det pappa som har reprodusert. Et ordentlig maleri altså, og vel så fin som de andre kopiene.

Filmer, cd'er og bøker fantes i hopetall. Dette er varer som en nesten ikke blir kvitt, og det gjelder ikke bare på loppis, men også på diverse salgsider på facebook og finn.no. Egentlig litt dumt, for jeg har en del kilo med bøker jeg gjerne kunne kvitta meg med. Her står de jo bare og samler støv. Litt rart, egentlig, at folk ikke kjøper den slags. For det fins jo nok av bøker hos alle bokhandlerne, for ikke å snakke om alle bokklubbene, så noen må jo tydeligvis lese på den gode, gammeldagse måten enda. Men brukte bøker vil de ikke ha ...

Endelig noe hjemmelaget. Savnet de bodene denne gang. Denne damen solgte stiger, trær og lamper laget av drivved. Eller som ho påsto, pinner som var bevertygd i begge ender! Slå den da! Tror ho og beveren har inngått et aldri så lite samarbeid. Hvis ikke så hadde det nok vært en smule vanskelig å finne pinner med helt perfekt lengde til alt dette. Det var fint, men ho kunne jo droppa det der med beversamarbeidet, det hørtes bare dumt ut.

Det var en del pent brukte barneleker å finne. Men også masse ny, billig dritt. Slik en kvia seg for å kjøpe i bursdagsgaver når ungene skulle i selskap. For en visste jo så godt at bare selskapet var ferdig, så var gaven egentlig også det.

Se den tøffe tønna bak dokkevogna! I fjor kjøpte jeg en liknende, og den varte helt til vi parkerte hjemme og løfta den ut av bilen. Ikke det beste kjøpet jeg har gjort med andre ord. Den ligger fortsatt utenfor i alle sine deler, og egentlig har den vært klar for søpla siden vi kjøpte den. Men jeg har så lyst å få den sammen igjen, noe sønnen har forsøkt allerede. Og det går ikke, sier han! Under ser du elendigheten ...

Arrangementet blir større for hvert år. Men det gjelder ikke bare antall utstillere, prisene har krøpet oppover i samme tempo, og i noen tilfeller tror jeg faktisk de har priset seg ut av markedet. Tidligere kunne vi prute og forhandle oss frem til en grei pris, eller få kvantumsrabatt om vi kjøpte flere ting. Nå var det ikke ei krone å gå på. Da blir det jo ikke helt det samme lengre.

Jeg husker loppemarkedene fra jeg var liten. Det var spesielt et stort et som var i nærheten av der vi bodde. Et årlig arrangement, tror jeg. Når de åpnet dørene så kunne en nesten lukte lang vei at her var det mye gammel dritt til salgs. Tøyet lå slengt oppå noen benker og sannsynligvis var ikke noe av det vasket før det skulle selges. En plass måtte jo den lukta komme fra ... Kjøpte aldri noe der. Men måtte alltid inn og kikke. Det var litt sånn med skrekkblandet fryd vi gikk over dørterskelen i Ekserserhuset, det klødde over alt etterpå, og vi var sikre på at vi hadde fått lus hele gjengen!

I går brukte jeg 50 kroner. Og det var et kupp! Ny redningsvest til det sist ankomne barnebarnet Savanna på snart et år. De koster jo normalt ganske mye, så jeg er kjempefornøyd. Den ser til og med helt ny ut.

Håper du har hatt ei flott helg og en god start på uka. :o)

Ut på tur - Svingervannet rundt

Vågsbygd ligger bare 7 minutters kjøretur fra her vi bor. Vågsbygdskogen dekker et stort område og her er det flere godt merkede turløyper. Jeg er absolutt ikke kjent her, selv om det er så nærme så har jeg bare vært her et par, tre ganger tidligere. Men aldri i denne løypa.

Vi bruker flittig ut.no når vi finner turene våre. Men vi har også fått masse inspirasjon via andre blogger, nettsider og instagram. Jeg liker å gå på nye plasser, og aller best liker jeg rundturer. Jeg synes det er skikkelig kjedelig å tråkke tilbake i samme spor når en skal hjem igjen. 

Nydelig vær i dag, men ganske mye vind. Jeg hadde egentlig lyst til å ta en vandretur langs Listastrendene, men med vind over 14 m/sek. var nok ikke det den beste plassen i dag. Så det får vi ha til gode.

Mange veier å velge mellom. Vi tok en tur på vel 1 mil, og skikkelig kupert terreng. For å være ærlig så var jeg så trøtt på slutten at jeg bare hadde lyst å sette meg ned og grine ... men voksne folk oppfører seg jo ikke på den måten, så jeg droppa det. Heldigvis var jeg ikke den eneste som synes denne turen var litt i meste laget.

Jonas i sitt rette element. Nesten. Aller helst foretrekker han gjørmehull, og han fant også en del av dem i løpet av dagen. Nå ligger han nyspylt og våt under trappa og sover. Drømmemannen sover også, men han fikk lov å ligge i sofaen. 

Veldig variert underlag i denne løypa. Og veldig mye opp og ned. Det var merkelig nok lite folk ute og gikk i dette fine været. Og det var egentlig helt greit, for da kunne Jonas gå litt løs også. Det var jo reine klatringa innimellom, og da er det veldig tungvint med bånd på.

Vi tok en velfortjent rast ved Busteinen. Da hadde vi gått i to timer og var omtrent halvveis. Her har vi faktisk vært en gang tidligere. Men da kom vi via en annen løype. Flott plass å spise medbragt appelsin og Kvikk Lunsj. Og kaffi selvsagt, for de som kan ha det. Og der er ikke jeg. Sånn i hverdagen er det helt greit, jeg har aldri drukket en kopp vanlig kaffi i hele mitt liv. Men akkurat når vi er på tur så skulle jeg ønske jeg også kunne tatt en kopp. Det er liksom ikke helt det samme med vannflaska.

Tror han her også satte pris på en pause. :o) Snille, lille Jonasen min, som begynner å bli veldig grei og lydig. 

Tilbake til utgangspunktet. Denne veien går inn til Kjos hovedgård og er privat, så her gikk vi ikke. Rett bortenfor ligger et rosa hus! Trodde nesten jeg så syner da vi gikk fordi! Men sånn i tilfelle du skal male huset i år og trenger litt inspirasjon tar jeg med et par bilder av det også. Rosa altså, og med lilla dør. Du tror det ikke før du får se det ...



Sammendrag fra turen: 11,7 kilometer, tid 4,5 timer, 18.468 skritt, stigning tilsvarende 96 etasjer. Turfølge: Lillesøstera mi og samboeren, pluss drømmemannen og Jonas da. Må si meg fornøyd med denne lørdagen. Så i dag har jeg ikke tenkt å gjøre så mye mer egentlig, og det med god samvittighet. I morra derimot... tja, må vel finne på et eller annet da også. Men akkurat nå tror jeg ikke noen av oss er i stand til å tenke så langt.

Håper du også har hatt en fin dag. :o)

 

#utpåtur #ut #friluftsliv #svingervannet #vågsbygdskogen

Det sidder mellom ørane!

Eller, om jeg skal ta det på bokmål: Det sitter mellom ørene. Noen ganger når jeg blogger, så føles det nesten som jeg snakker.. Kanskje like greit at jeg ikke er så skrekkelig snakkesalig in real, men jeg tar det jo igjen her da. Innimellom. Problemet er bare det at når jeg skriver i full fart, jeg er nemlig en racer på touch-metoden, så kommer det stadig ut på sørlandsk.

Jeg retter en del av det. Mens andre ting får skli rett gjennom sensuren. Selv om jeg vet at det er galt i forhold til norsk rettskrivning. Norsklæreren min hadde sikkert snudd seg i grava om han hadde sett innleggene mine. Likevel må bare noe stå, for hvis ikke så blir det lissom ikke meg som har skrevet det. Det blir noen andre sitt, på en måte.

Det er frædda! Og for dere som er så heldige å ha en jobb er det kanskje frihelg også. Husker så godt hvordan jeg gleda meg til de helgene det ikke var jobb, men nå sklir jo dagene mer eller mindre i ett for meg. Håper ikke det skal være sånn resten av livet! For faktisk er det ganske kjedelig dette her. Spesielt om jeg har en litt god dag. 

Jeg har vært på langtur helt til Arendal i dag. Ikke i min lille Smart, for sist jeg tok den med på noe annet enn en liten bytur, eller til Sørlandssenteret, var jeg redd jeg skulle blåse av veien! Kjentes egentlig ut som om jeg letta litt i dag også, men det føles tryggere i en større bil. Til tross for at jeg måtte holde godt på rattet innimellom! Det er litt mer polstring rundt meg når bilen er så stor, dermed virker det også sikrere. Ulempen er at jeg ikke helt merker hvor fort jeg kjører, for den er mye mer stillegående enn konebilen, og så er den mye verre å parkere.

Jeg hadde nok en time på Tinnitusklinikken. Har helt kommet ut av tellinga nå, men har altså vært her en del ganger fra jeg endelig slapp inn gjennom nåløyet. I vinter fikk jeg tilpasset et motlydsapparat, gikk med det hver dag i over en måned, men så orka jeg ikke mer. Tinnitusen min tåler ikke konkurranse, og overdøver alt av lyder som kommer utenfra. Så jeg blir så sliten og lei at jeg bare droppa hele høreapparatet! Jada, nå høres jeg nesten ut som min farmor som nekta å bruke slikt, for ho hadde hørt nok i sitt liv. Men ho var 100 da ...

Tinnitus er jo ikke en lyd egentlig. Ikke for andre enn de som er så uheldige å få noe slikt, for ingen utenforstående kan jo høre det vi hører. Tinnitus er et symptom på at samarbeidet med øret og sentrale funksjoner i hjernen ikke funker. Jeg hører litt dårlig. Likevel skal så utrolig lite til for at lydene blir for høye for meg, slik at det regelrett gjør vondt. Og de aller fleste vil jo ikke utsette seg for noe som gjør vondt om vi ikke er helt nødt, så da trekker jeg meg unna ting jeg vet trigger tinnitusen. Slik som fester, musikk, masse folk på en plass, butikker, restauranter ...

Men i dag fikk jeg passet påskrevet gitt! Med STORE bokstaver til og med. Jeg må slutte å oppsøke stillheten, og heller utsette meg for slik hverdagslig bråk. Litt etter litt. Oppsøke plasser jeg egentlig ikke orker å være på. Slik at hjernen min blir vant til lydene igjen, og etterhvert så kan dette bli bra. Eller bedre. Jeg skal gå med disse høreapparatene så mye jeg orker, pluss litt til. Og så skal jeg tilbake å måle hørselen igjen om en måneds tid. Hvis ikke dette funker, må de finne på noe annet. Her skal det iallefall ikke stå på oppfølginga!

Legen påsto at det ikke kunne gjøre mer skade med litt bråk. Selv om det absolutt virker sånn i mitt hode. Han trodde tll og med at mange av de andre plagene mine kom nettopp av tinnitusen. For den førte med seg mange bivirkninger som liknet blant annet på ME. Hjernen til tinnituspasienter går på høygir hele tiden, for å kompensere for hørselstapet, og for å få med seg alt som blir sagt. Det en en normal reaksjon, som jeg ikke kan påvirke på noen måte. Men siden jeg har gått så lenge slik er hele meg som en knyttet muskelbunt. Jeg har helt glemt hvordan det er å slappe av.

Kjente meg godt igjen i det han sa. Men det er vanskelig å svelge at alle ulempene jeg har ved å være på plasser der det er høy lyd kun sitter mellom ørene mine. Ergo, det er noe jeg innbiller meg.

Så nå skal jeg altså tenke meg frisk da. Eller noe sånn. Dette kan jo bli spennende. 

Kommunal tvangstrening for latsabber og feite folk

- Og kom igjen nå! - Stå på! - Dette klarer du! Utetrening i dag, og jeg kan ikke si at selvfølelsen er på topp når jeg er ute med denne gjengen. Føler meg litt som en unge i barnehagen, der vi blir kommandert hit og dit, hopper og hinker, løper og peser, lager dyrelyder og indianerbrøl. Hadde jeg vært en unge så ville sikkert dette vært midt i blinken. Kjempemorsomt. Men tatt i betraktning at jeg var barn i forrige århundre så er nok dette tilbudet kommer litt vel seint.

Jeg er ikke noe flokkdyr. Jeg trives best aleine. Eller med noen jeg kjenner veldig godt. Og jeg er redd for å drite meg ut, redd for å bli den dårligste, redd for å skille meg ut på en eller annen måte. Rett og slett redd for å bli lagt merke til. Jeg gruer meg mest ihjel til hver eneste treninngsøkt, og er kjempeglad når det er over. Dette er så langt over komfortsonen min som det går an å komme, og ikke noe greit i det hele tatt.

En time går jo sykt fort da! Så jeg overlever nok. Med littt smertestillende innabords, så jeg ikke skal kjenne hvor vondt det gjør mens det står på. For vondt er det. Men det er kanskje enda verre for selvfølelsen, og de færreste oppsøker vel slike situasjoner frivillig om de har det på denne måten. Spesielt ikke når en føler seg som en liten dritt etterpå. Men jeg føler jo ikke at det er frivillig heller, selv om ingen har sagt noe om det. Jeg tenker at jeg bare må stå på, gjøre så godt jeg kan, så kan iallefall ikke de på nav komme i ettertid og si at jeg ikke gadd ...

300 kroner i egenandel er det ikke noe å si på. For bare tre hundrelapper får en trening to ganger i uka, med instruktører. Pluss litt info om hvordan en skal bli sprekere, slankere og mer motiverte. Hurra! Utenom dette kan vi trene på Aquarama helt gratis i disse 12 ukene kurset varer. 

Egentlig burde jeg vel følt meg priviligert heller. Istedenfor å klage. For det er et veldig godt tilbud fra kommunen dette. For folk som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Men der er jeg jo allerede, for jeg har jo ikke noen jobb å gå tilbake til, og de gror jo ikke akkurat på trærne disse jobbene for tia. Spesielt ikke om du er over 50 og har vært sykmeldt i en hel evighet.

Hjelp!! Jeg blir nesten litt bekymra når jeg leser hva jeg har skrevet.. Hadde noen andre fortalt meg at de hadde det slik, så hadde jeg nok tenkt at dette stakkars mennesket hadde en fremtreden grad av sosialangst. Og at hjelpen burde ha vært på et helt annet plan enn å få beveget seg mer ... Men jeg føler ikke akkurat at jeg er der heller. For jeg har jo alltid vært på denne måten. Det er sikkert medfødt, og jeg skal nok klare meg resten av livet også. Jeg er jo godt over halvveis allerede.

Happy torsdag! :o) Følg gjerne midtlivskrise på facebook.

#frisklivssentralen #treningpåblåresept #møljetrening 

13.613 skritt

Det var turen sin det! :o) Våren er tilbake og alt er bare greit. Eller, det er det jo ikke, men det er iallefall mye bedre enn det hadde vært om Kong Vinter hadde bestemt seg for å bli her en stund.

Problemet mitt er at hodet vil så mye mer enn kroppen. Og jeg klarer bare ikke å venne meg til dette her. Har jeg en god dag, sånn tilnærmet slik dagene var før i tia, ja så må jo den virkelig benyttes til å gjøre noe! Helst av det fornuftige slaget. Ikke sant? For da har jeg så dårlig samvittighet for alle de andre dagene jeg ikke har gjort en dritt ... Jeg lurer egentlig litt på hvordan jeg skal lære meg å slappe av, med god samvittighet. For når jeg ikke gjør noe, så stresser jeg noe veldig, i hodet. Siden jeg burde ha gjort noe. Vet ikke helt om du skjønner hva jeg mener, det er såvidt jeg forstår det selv.

Halve påska følte jeg meg som en krøpling! Jeg starta palmesøndagen overivrig av glede, fordi jeg hadde sovet godt og morgenen var så fin som bare det. Dermed bakte jeg 70 boller på morrakvisten! De ble med da vi skulle på påskeeggjakt i skogen, sammen med 32 av mannens nærmeste familie, inkludert mine to eldste barnebarn. Jepp, en slik familie burde alle ha hatt, og jeg føler meg veldig priviligert som er en del av den. For akkurat den svigerfamilien kunne jeg ikke vært mer heldig med! Det er jaffal en positiv ting. 

Vel, jakta varte i fire timer eller deromkring. Alle ungene fant hvert sitt egg med godis, og var veldig fornøyde med det. Været som virka så lovende da vi kjørte hjemmenfra forsvant brått. Dermed ble det ganske kaldt også, om du ikke er under 10 år og løper rundt og leker. Kulde er ikke så skrekkelig greit, for da blir vondtene verre enn verst, selv om jeg ikke fryser. Jeg blir stiv og støl og føler meg som om jeg er 100 år. Men bare for å tyne kroppen mest mulig når jeg først var i gang, så gikk vi en aldri så liten femkilometers-tur med Jonas da vi kom hjem. Det fikk jeg svi for i tre dager etterpå ...

I går var jeg i syforening. Så dagen i dag starta ikke så bra. Jeg kan tydeligvis ikke gjøre noe som helst uten at det får følger på en eller annen måte. Jeg er både forbanna og skuffa, og har egentlig bare lyst til å grine, men det hjelper jo ikke det heller.

Jeg hadde bestemt meg for å gå tur uansett i dag. Og med litt smertestillende innabords satte vi avgårde, bikkja og jeg. Han der med de skamklippa ørene vettu! Stakkars ...

Kvislevann, det er lenge siden jeg har vært her. Det var en av de turene jeg gikk innimellom da jeg jakta på mitt slankere jeg for et par, tre år siden. Jaggu fant jeg ho også, etterhvert, men på en eller annen merkelig måte er ho forsvunnet igjen. Erstatta av ei middelaldrende, pesende kjærring ... fatter ikke helt hvor ho kom fra! Jeg har iallefall ikke invitert ho inn i livet mitt!

Ei av de siste gangene jeg var her småjogga jeg faktisk litt. Helst i nedoverbakkene da, men dog ... Det gjorde jeg absolutt ikke i dag! Men Jonas skal jo ikke slite seg ut han heller, siden han får så voksesmerter, så jeg skylder på han for at det gikk litt seint jeg ... må jo ta hensyn vettu!

Vi kom oss jaffal ut! Og det er vel ikke så verst det heller. Rett over mila ble det, på drøye 2,5 timer. Kosetur altså. Jeg liker ikke så godt å gå tur når det blir bare frem og tilbake samme vei. Det er igrunnen ganske så kjedelig! Men for å skåne bikkja for asfalttråkking langs E39 på hjemveien, så ble det bare sånn i dag. Tror nesten han ble mer sliten enn meg, han ligger jaffal rett ut, midt på stuegolvet og likner mest på en bjørnefell. Nå mangler jeg bare butleren som kommer snublende og snøvlende med et bedre måltid og litt vin. :o) 

Marit + saks = total katastrofe

Med saks og enorm tro på meg selv gikk jeg til verks. Slik jeg gjorde da ungene var små. For det å klippe en lugg og litt til var jo ikke noe en trengte betale flere hundrelapper for! Vel, jeg fant vel ut etterhvert at det ikke var så lett egentlig. Tror for det meste det var den eldste jenta mi som ble skamklippa. Gang på gang. Og enda panneluggen havnet langt bak ørene både en og to ganger, så gav jeg lissom ikke opp. Ikke med det første. For det var jo bare å ta litt til for å få det likt på begge sider. Og litt til. Og ... neeeeei, pokker!

Ja, du skjønner tegninga går jeg ut i fra?

Frisør har jeg aldri drømt om å bli. Og det er sikkert helt greit. Både for meg og de eventuelle kundene jeg hadde fått. Jeg kan garantere at det ikke hadde blitt noen gjengangere i den kundekretsen! Så jeg tenker jeg bør si meg fornøyd med det yrkesvalget jeg gjorde tidlig i ungdommen. Det holdt meg i det minste i full jobb i over 30 år. Hadde jeg valgt frisør ville jeg nok blitt overflødig allerede etter 30 dager, eller timer, og ikke er det så godt betalt heller ...

Denne ganga var det Jonas det gikk ut over. Og han skjønner jo heldigvis ikke det. Jeg skulle bare stusse pelsen på ørene litt. La håret følge linja rundt øreflippen. Joda, jeg  vet jo hvordan det skal se ut. Og med øreflippen som mal så burde jo det være enkelt. Men ... ikke fatter jeg hvordan de får det til, de som klipper sin egen hund. Det var jo så lite. Omtrent som en barnepannelugg. Og ... shit! Akkurat det er vel hintet jeg burde ha tatt!

Barnepannelugg. Halllllooo! Den der fella har du jo gått i før Marit! Men noen lærer jo aldri. For det er viktig å ha tro på seg selv og ikke gi opp for lett. Ble jeg fortalt i oppveksten. Men det er mulig at de ikke tenkte på akkurat dette da, foreldrene mine. Men de burde nok egentlig ha advart meg mens jeg enda var liten, for når jeg tenker etter så hadde jeg opptil flere skamklipte dukker allerede på den tiden. For ikke å si alle. Digre babydukker og flotte Barbie-dukker. Alle med samme sveis! Omtrent som om gressklipperen hadde kjørt over dem ...

Jaja, sånn kan det gå. Jeg hadde iallefall vett til å stoppe i tide denne ganga. Jeg fortsatte lissom ikke rundt hele bikkja! Så kanskje har jeg lært noe i årenes løp likevel. Bittelitt? Eller kanskje ikke ...

Jeg kunne jo vist et ferske bilde av den sveisne leonbergeren vår nå. Men siden jeg likegodt tok både pelsstell og kloklipp sammen med skamklippen, så er vi ikke akkurat så gode venner for øyeblikket, Jonas og jeg. For han hater nemlig å børstes, stelles og ta manikyr. Spesielt det siste der. Så da vimser han rundt som ei forvirra veggelus, med kjærringa etter. I et lukket rom, sånn at han ikke kan stikke av. Dette er ikke et av våre koseligste øyeblikk for å si det sånn. Men jeg blir vel snart tilgitt. Nok en gang. Jaffal når han begynner å bli sulten sånn litt over fire.

Bildet er fra den første dagene vi hadde han. Da var han 10 uker og veide bare 16 kilo. Og nei, jeg har ikke hatt noe med piggsveisen å gjøre, den var slik fra naturens side. ;o)

Påska i skjærgården - en kald fornøyelse

Her kommer et livstegn fra skjærgårdens datter. Etter å ha vært en uke på hytta uten verken wifi eller noe særlig utvalg på tv'n så er vi nå hjemme igjen. Utenfor laver snøen ned, og det er absolutt ikke noen ting som minner om våren lengre.

Jonas er tydeligvis veldig glad for å være tilbake i heimen. Han er ikke akkurat den fødte skipshund, for å si det mildt, så det å få han opp i og ut igjen av båten er et sant lite helvete. Både for han og oss. Nå ligger han snorkende rett ut på golvet her og er sikkert overlykkelig for at han kom fra denne påskeferien med livet i behold.

Det har vært en kald fornøyelse. Da vi ble utsatt for litt sol krøyp gradestokken opp mot titallet. Ellers har den stått nokså stand by på tre. Varme altså. Selv om de absolutt ikke kjentes sånn ut. Da det var sol blåste det noe sykt fra alle kanter, så jeg må vel nesten innrømme at jeg heller ville ha det overskyet og stille, fremfor sol og kuling. Men snø?? Nei det hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett på som en mulighet

Vi har hatt besøk i tre dager. Min yngste datter og barnebarnet mitt, pluss sønnen og samboeren. Det var veldig koselig, og jeg fikk en søt påskegave da de kom.

Trangt om plassen. Det ble litt kronglete da vi skulle benke oss rundt minikjøkkenbordet med fire kjøkkenstoler og to utestoler. Ikke var det plass til å dekke på skikkelig heller, å pynte og gjøre det litt koselig kunne jeg bare glemme. Her var det viktigste å klare å få i seg maten fra tallerkenen uten at den mellomlandet i fanget. Fikk litt følelsen av å sitte i et fly og spise, og det er jo noe av det verste jeg vet! 

Det er og blir ei sommerhytte. Vi har igrunnen ikke plass til å ha så mye besøk om ikke været er fint. Alt er lagt opp til at spising og slike ting skal foregå ute, men på denne tiden av året er det helt umulig. Til og med på sommeren kan det være en utfordring om ikke værgudene er ekstremt snille med oss. Og det er de jo ikke så veldig ofte egentlig.

Jeg tror vi må bygge om litt. Vi halvgamle er enige om å ofre det ene soverommet til fordel for et større kjøkken med plass til et stort spisebord. Det er ikke så ofte de fire soverommene er fylt opp, men det har hendt ganske mange ganger at vi skulle ønske vi hadde plass til flere inne. Sommeren i Norge er jo ikke noe en kan ta for gitt. En vet jo aldri om det blir varmt nok til å sitte ute på kveldene, eller om det plutselig kommer en regnskur.

Planen er klar! Så da trenger jeg bare pengene, det vil si en aldri så liten lottogevinst. Når den er i boks satser jeg på å rive taket i halve hytta, for å få frem bjelkene og ha skråtak over stua. Og så kan vi ha en hems over kjøkkenet og to av soverommene. Da får vi tilbake de to/tre sengeplassene som forsvinner til spiseplassen. Det er jaggu godt at det ikke koster noe å drømme ...

Vi har såvidt vært ute i båten. Og den turen endte med at det haglet! Tok en liten sving innom Skippergada, bare sånn at jeg kunne ha noen koselige bilder fra det blide Sørland å vise dere her.

Tilbake til brygga vår igjen. Båten vår har i løpet av vinteren fått en lillesøster! Ho er noen år yngre enn vår, som ligger til høyre her, og det er mye familielikhet å se. Det er min søster og svoger som har handlet, og vi satser på at det blir en flott langtur med disse to til sommeren. :o) 

Jeg kan jo stoppe her og si at vi har hatt den drømmepåska. Men ...

Da vi våknet i dag morges snødde det! Så slik så det ut fra toppen av Herøya på morrakvisten. Og det bare fortsatte og fortsatte. Snøstorm midt i april lissom ... det er litt uvirkelig, og absolutt ikke det vi hadde sett for oss! Får nesten litt julestemning av å kikke ut i hagen her jeg sitter.

Kjære hytta, takk for denne gang! Vi sees igjen når våren vender tilbake.

Irriterende mannfolk og gneldrebikkjer!

Det er et spørsmål som stadig går igjen når jeg er ute med Jonas. Spesielt fra menn. Nemlig: - Klarer du å holde han? Det irriterer meg grenseløst! Hadde de spurt om det hvis det var en mann som kom gående med denne hunden?

Vel, jeg er jo ikke akkurat sped og pinglete. Men likevel må de liksom lire av seg dette. Ååååh! Jeg blir mega irritert for å si det mildt, og svaret jeg gir er rett og slett: - Jeg vet ikke.

Jeg håper jeg aldri finner det ut heller. Men akkurat det sier jeg jo ikke høyt da. Men hvis han virkelig vil dra, så tror jeg verken drømmemannen eller jeg kan forhindre det. Det er tross alt over 75 kilo hund det er snakk om her! Hvem kan med hånda på hjertet si at de kan holde det igjen? Det som er litt fascinerende å tenke på er at han fortsatt ikke er ferdig utvokst. Han kan bli både tyngre og høyere, pluss en god del sterkere. Nå er han såvidt begynt å bygge muskler, mesteparten av de kommer når han er mellom to og tre år. Så det er enda halvannet år igjen ...

Jeg satser på at han vet hvem som er sjefen da også. Før jeg finner ut at jeg ikke klarer å holde han igjen, og uten at jeg trenger å henge som et slips bak han i tilfelle han tar ut. Frem til nå har det gått greit, og jeg synes han er ganske så lydig, selv om han er litt treig innimellom. Men han er jo tross alt i den verste alderen nå. I ungdommen. Og hvem var ikke litt uspiselig og irriterende da?

- Klarer du å holde han? Åh! Irriterende mannfolk, som gjerne har ei like irriterende gneldrebikkje ved siden av seg. Klarer du forresten å få den fillebikkja di til å hode kjeft eller? Ja, jeg spør jo selvsagt ikke om det, høflig som jeg er, men jeg har sykt lyst! Jonas svarer jo ikke en gang! Han står bare litt utålmodig ved side av meg og hadde håpet at han kunne få lekt litt med den andre hunden. Men det blir jo selvsagt ikke noe av. For eieren tror sikkert at han skal spise den opp.

Store hunder er nemlig livsfarlige. Store hunder og schæfere. Uansett hvordan de oppfører seg. Små gneldrete, siklende, snerrende drittbikkjer kan stort sett gjøre som de vil. Ikke gidder eierne ta opp bæsjen etter de heller! Og det går helt greit. De er jo så søte ... Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å løpe etter hund og eier og tilbudt de en drittpose eller to, for det er nemlig like irriterende å tråkke oppi en lite bæsj som en stor en. Dritt er dritt.

Livet er jammen urettferdig. Og absolutt alt kommer an på størrelsen!

Hyttesesongen starter i påska

Hytta ligger på Herøya i Randesund. I skjærgården utenfor Kristiansand. Det er arven etter mamma og pappa. Det året jeg ble født ble hytta ferdig, og det året jeg ble skilt var x'en min og jeg ferdige med å bygge den ut. Dårlig timing, men sånn ble det bare. I ettertid er det tilkommet terrasser både her og der, pluss ei grillbu.

Her har jeg feriert alle somrene siden jeg var liten. Hele livet egentlig. Og i et gammelt hus litt nedenfor vokste mamma opp. Jeg har hele min familie her ute. Søster og svoger i den nærmeste hytta, på samme tomt som oss. Og tomta ved siden av bebos av tanta mi, to kusiner, en fetter og familiene deres, i sommermånedene vel og merke. Vi bor i samme by til vanlig også, men merkelig nok ser vi ikke noe særlig til hverandre ellers i året.

Jeg trives veldig godt her ute. Men blir litt stressa av alt som må og bør gjøres, og selv om jeg ikke får gjort verken det ene eller det andre så irriterer det meg. Da er det bedre å reise helt vekk på ferie, for da slapper jeg av. Eller tilbringe litt tid i båten, for der går det ikke an å få gjort noe.

Vi bor stort sett her ute hele sommeren. Et par måneder iallefall. Og vi åpner for sesongen i påska, og lukker igjen utpå høsten en gang. Hvert eneste år har vi en plan om at vi skal være her litt utover høsten og vinteren også. Og hvert år tar vi feil. Vi reiser inn i slutten av august, og etter det står hytta bare tom.

Utsikten er det ikke noe å utsette på. Kanskje dette er grunnen til at kjærringa er så ekstremt opptatt av solnedganger og -oppganger, himmel og hav. Har ikke tall på hvor mange slike bilder jeg tar her ute. Jeg sitter liksom der og studerer skyene og himmelen hver kveld, for å se om det er noe som bør foreviges, og det er det, nesten hver dag.

Disse bildene er riktignok fra i fjor sommer. Men jeg håper vi får noen slike fine kvelder dette året også. :o) Påskeferien 2017 er forsåvidt startet allerede. For drømmemannen kom hjem kl. 12 i dag. Men jeg tror ikke vi blir øyboere før om noen dager. Han har en plan om å legge om til sommerdekk og vaske begge bilene før vi kommer så langt, og jeg har ikke tenkt å protestere på det. Mi lille loppe trenger absolutt en vask.

De færreste tenker vel at folk er på påskeferie ved sjøen. Men det har jeg alltid vært. Jeg har ikke noe forhold til fjellet og snø, og er absolutt ikke født meg ski på beina. Jeg har vel strengt tatt nesten ikke hatt ski på beina i hele mitt liv. Siste gang var for nesten 20 år siden. Og det har ikke vært noe savn for å si det sånn!

:o)  Marit

Pusteprøver og storshopping på apoteket

Se det ja, da var torsdagen allerede godt i gang. Jeg droppa treninga i dag, og hadde egentlig mer enn nok med legebesøket. Jeg har pusta og pusta, i den ene maskinen etter den andre, utpust og innpust og holde pusten! Puuuh! Det var reine treninga i seg sjøl dette her!

Jeg er ikke spesielt allergisk. Det vil si at ingen av allergipunktene slo ut. Så da kommer vi til det kjipe, enda en idiotisk diagnose som ikke kan la seg påvise: atopiker. Aldri hørt om det før, men det var jo typisk at jeg måtte få en til sånn "innbiller meg at jeg er syk"-betegnelse. Igjen.

Jeg har forsåvidt en normal lungekapasitet. Sier de. Men da de utsatte meg for et eller annet stoff som jeg reagerte allergisk på, og så tok pustetesten igjen, da hadde jeg mista 25% av kapasiteten i lungene. Fikk en en "motgift" etterpå, slik at det ble normalt igjen. Og der er vel forklaringa på hvorfor jeg blir så tett og ikke får nok luft når jeg er ute og går.

Det er ikke bare innbilning. Det var jo litt godt å vite, for det har jo vært litt kjipt de gangene jeg virkelig har gått inn for å bli sprek sammen med noen, og den som blir sprekere er den jeg går sammen med. Jeg blir bare mer og mer utslitt og andpusten. Føler kanskje ikke at jeg er kommet noe nærmere en løsning. Men jeg har kanskje fått et svar på hvorfor jeg føler at jeg ikke får nok luft. Og om det blir fiksa, blir det kanskje litt lettere å komme i form. Ikke vet jeg. Synes snart jeg har alt i hele legeleksikonet som ikke kan bevises, og det er litt flaut!

Planen videre er å starte på allergitabletter, pluss dette lasset jeg henta på apoteket. Bortsett fra de to til venstre der, som er til bikkja. Og så skal jeg tilbake i begynnelsen av juni og ta nye pusteprøver. I dag var jeg virkelig glad for dette frikortet. Bare synd det ikke funka på det Jonas også måtte ha.

Vi skal jo snart på hytta, og der kryr det av flått! Det har alltid gjort det, men i fjor var det ekstremt ille. Og de er jo ikke så lette å få øye på disse små udyrene, i en slik pels som Jonas har. Flått-kuren kosta hele 1200 kroner. Det er fire tabletter! Og han skal ha to nå og to om 12 uker. De gjør slik at flåtten ikke fester seg på ham, og om noen likevel er så dumme og biter seg fast så dør de. De kan altså fortsatt krype rundt i pelsen hans, og dermed er vel det grunnen til at de søker over på meg etterhvert. For her er det jo ikke noe som gjør at de ikke biter seg fast. Men de kiler heldigvis på en spesiell, ekkel måte når de kryper rundt på huden. Dermed er det lett å få dem vekk igjen, før de sitter der og koser seg med blodet ditt. Bare en gang har jeg opplevd å få betennelse i et bitt, og da var det antibiotika med en gang.

Flått har jeg jo vært vant til hele livet. Men vi tok det ikke så alvorlig verken da jeg var liten, eller da mine barn var små. I de senere årene har jo vitenskapen funnet ut at de er farlige enn vi har trodd. Dermed er det kanskje ikke så dumt å være føre var. Hunder kan jo også bli syke av dette lille krapylet så det er jo like greit å gjøre han uegnet for bitt derfra.

Håper du har hatt en fin torsdag så langt. :o)

- Det har du sagt i mange år, mamma!

I dag er ikke helt dagen. Og for å være helt ærlig så var de ikke helt dagen de to andre dagene etter treninga i forrige uke heller. Og jeg er ikke lemster, men har bare vondt. Drittvondt, over alt. Sånn som jeg hadde det da det var på det verste dette her, da jeg ble sykmeldt fordi jeg nesten ikke kunne røre meg og var så sliten, så sliten.

Medisinering over en lav sko. For å klare disse treningene må jeg kjøre innpå med litt smertestilene. Før jeg går. Etter jeg kommer hjem. Og dagen derpå. Jeg er blitt mye mer slepphendt med disse tablettene i det siste. Før tok jeg jo sjelden noe. Bare når det var helt krise. Og da hjalp de jo ikke heller. Nå tar jeg dosen når jeg kjenner at dette kommer til å gå gale veien. Jeg kjenner smerten ulme i nakken og vet det blir den hodeverken. Eller enda verre, et migreneanfall. Jeg kunne sikkert ha klart meg uten, men jeg orker ikke.

Jeg har ligget nok det siste året. Så derfor altså. Jeg tror ikke jeg hadde klart den treninga uten å ta smertestillende, og ja, jeg vet at dette ikke er så lurt. For da er det jo bare å kjøre på uten at jeg tar hensyn til at det gjør vondt. Da kommer elendigheta etterpå. Når jeg er hjemme hos meg selv, uten andre rundt meg.

Bortsett fra bikkja da. Og han merker at det er noe galt med meg. Han blir sykt innpåsliten. Det er rett og slett en plage. Men stakkars, han vil jo bare være snill og passe på meg. Eller noe sånn.

Innerst inne så tror jeg ikke denne treninga er så bra. For meg. For en kropp som ikke er noe god fra før av. Da vi skulle trene i helsestudioet i går hadde jeg helt glemt at dette er en av de plassene det tyter ut musikk fra høyttalerne. Sikkert for at et er mye lettere å trene da. For de aller fleste. Men ikke for meg. Så i dag er hodet overfylt av lyder og maur. Slik kjennes det iallefall ut. Maurene har tatt seg en tur utenfor tua. Det klør og irriterer noe veldig. Bare på grunn av litt musikk en halv times tid.

Det blir sikkert bedre etterhvert. Kanskje i morra. Jaja, i følge dattera så er det det jeg alltid har sagt. I årevis. Bare vent, snart blir alt helt bra igjen. Det kommer til å gå over. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det selv lengre. Men kan jo ikke slutte å klamre meg til det ene halmstrået som er igjen. Det bare bli bedre! Og i følge legen min så hjelper det å trene, bli sprekere og tynnere.

Da blir alt så bra vettu! For fibromyalgi er ikke en sykdom, det er noe som bare sitter i hodet ... så om jeg bare tenker de rette tankene ofte nok så går det nok over. Snart.

Tvangstrening - igjen

Da var vi allerede kommet godt i gang med tirsdagen. Og til nå har jeg fylt denne dagen med ting som sikkert skal gjøre meg glad, sprek, tynn og hele pakka! Morsomt bør det egentlig også være, for å trene sånn i flokk er veldig gøy. Påstår de unge, fjonge, tynne, langhårede jentene som skal hjelpe oss i riktig retning. Vel, jeg har ikke merket noe av dette til nå, for å være helt ærlig. Men det kan jo enda komme ... kanskje.

Vi setter opp mål fra uke til uke. Jeg har ikke så mange av de for å si det sånn. Det eneste jeg har sagt er at jeg skal møte på treningene, og hver tirsdag skal jeg i tillegg gå til og fra. Det er 7 km tur/retur. Jeg gjør ikke dette for min egen del, men bare for å vise legen min at jeg kan! For mange av de andre var visst den største utfordringen å komme seg opp om morra'n. Men der er absolutt ikke denne rosakledde dama. Jada, jeg følte meg litt for gammel til dette fargerike treningstøyet, men nå var det det jeg hadde! Spradet ikke gjennom Gågata på hjemveien, for å si det sånn...

Jeg sto opp klokka seks! Som jeg har gjort de to andre gangene også. Og det går helt greit. Er jo bare å sette på vekkerklokka - og komme seg ut av dyna når den ringer. Ikke verre enn det. En trenger kanskje litt viljestyrke, men det er jeg også ganske godt utstyrt med. Når jeg gidder.

Oppskriften på å bli tynn kan jeg også. Mer bevegelse og mindre mat! Enkelt som bare det, men uhyggelig kjedelig! Det har ikke vært min førsteprioritering det siste året. Først har jeg kjempet for å få til jobben, og når ikke det gikk lengre så må jeg jo bare innrømme at jeg har hatt en del kamper med meg selv om det å fortsette ... Jeg synes jeg har slitt utrolig mye for å skaffe meg en inntekt, og når egentlig alt løste seg så greit så blir jeg forrådt av min egen kropp. Jækla uflaks!. 

Til torsdag er det trening i Baneheia igjen. Ute altså. Men jeg har en liten utfordring der, for jeg har fått time hos en astma- og allergiekspert som blant annet skal sjekke lungene mine. Og der skal jeg være en halv time etter at treninga er slutt. Det går jo ikke! Prøvde å si ifra i dag, men de ville gjerne at jeg kom likevel. Herregud! Jeg rekker jo ikke hjem for å dusje og skifte, og jeg kan absolutt ikke komme rett fra heia, i treningstøyet. Timen har jeg ventet på i noen måneder, så hva gjør jeg nå? Kanskje jeg bare må ta den treninga på egenhånd og gå når de andre kommer. Kan jo ha på appen på mobilen og virkelig bevise at jeg har beveget meg noen meter ...

Nei, nå får jeg vel ta en dusj og stelle meg litt. Drømmemannen kommer snart hjem fra jobb, og i dag har vi rett og slett bryllupsdag. Ni år. De siste to og et halvt skulle jeg gjerne hatt litt annerledes, men det kan jo være det snur snart. At jeg blir frisk og sprek, samtidig som en jobb ramler ned i fanget på meg. Eller kanskje det snart er vår tur til å vinne i lotto?

God tirsdag fra meg til deg. :o)

Bragdøya - ei fantastisk perle rett utenfor Kristiansand

Bragdøya ligger i Kristiansandsfjorden. Øya ble kjøpt av Kristiansand kommune og skulle være et rekreasjonsområde for byens befolkning med bade- og fiskemuligheter. Til Bragdøya kommer du med egen båt, med rutebåt som går fra Augland hele året, eller med badebåt fra sentrum i sommermånedene.

Det er båndtvang på Bragdøya hele året pga. villsau. Vi hadde ikke med oss Jonas, for han er ikke spesielt glad i å være i båten. Eller rettere sagt komme seg nedi og opp igjen. Dessuten skulle vi jo ikke gå tur i utgangspunktet, men på grunn av havtåke måtte vi forandre planene litt underveis.

Jeg har som sagt aldri vært her ute tidligere. Men vi fant en blå-merket tursti og fulgte den, det ble til sammen ca. 5 kilometer og jeg tror vi var omtrent rundt øya. Ufattelig mange flotte plasser her. Både for bading og soling, og også godt tilrettelagt for å komme i egen båt. Regner med at det er trangt om plassen her når vi nærmer oss sommeren. 

Løypa var godt merket og terrenget var variert. Akkurat sånn jeg liker å ha det når jeg skal gå tur. Men jeg må bare innrømme at den gode hjemmestrikka genseren, pluss den tykke dunjakka mi var totalt bom når en snakker turtøy her. Det ble godt og varmt for å si det sånn.

En av mange strender og badebukter. Litt grapsete på stranda, men regner med at kommunen rydder opp litt før sesongen begynner. Det var plassert ut flere griller, bord og benker rundt om på øya. Pluss en og annen utedo. Helt perfekt for en familietur altså. Eller overnatting i båt som ikke har do. :o) Om du har lyst på ei natt eller to her, og klarer deg med tak over hodet og overnatting på eget liggeunderlag fins det et leirsted med fem hytter på øya. Disse kan leies for 200 kroner natta pr. hytte pr. natt. Mer om det finner du HER.

Det var faktisk så varmt og godt som det ser ut på bildene. Det lå noen å solte seg på svabergene, ikke akkurat i bikinien da, men med så lite tøy på at jeg følte meg litt dum der jeg kom kledd som om jeg skulle være på høyfjellet i full snøstorm.

Utsikt mot land. Tenk så nærme og likevel har jeg ikke oppdaget denne fantastiske plassen før jeg er langt over 50 år! Jeg som har vært så mye rundt forbi og gått tur. Veldig merkelig. Hadde det ikke vært for havtåka som lå tett og grå lengre ute så ville Bragdøya fortsatt vært ukjent terreng for oss. Så det var kanskje en mening med dette.

Flott sandstrand. Lagunen rett bak Saltbua må være et eldorado for familier med småbarn.

Mer info om Bragdøya finner du HERJeg har hatt en veldig fin søndag i dag.
Og det håper jeg du også har hatt.:o)

Båttur midt inni tåkeheimen

Hei hei, denne første søndagen i april. Været var ikke helt som ventet da vi sto opp, men etterhvert lysnet det og sola kikka frem. Dermed bestemte vi oss for å ta årets første båttur. Iført hjemmestrikket ullgenser fra svigermor, dunjakke og kamera var kjærringa veldig klar for en liten fototur på sjøen. Nærmere bestemt Oksøy fyr. Drømmemannen lurte på om jeg skulle til Alaska eller noe, for makan til påkledning for en liten tur i båten hadde han visst aldri opplevd tidligere. Men det er viktig å ikke fryse. Det er alltid kaldere enn du forventer på sjøen, har jeg blitt lært opp til å tro, og da kler vi oss for å ikke bli syke. Sa mamma. Men jeg tror ikke ho tenkte på at jeg med denne overoppheta kroppen i overgansmodus sikkert kan varme opp et helt lite boligkompleks...

Nesten sommer? Det var iallefall til forveksling lik en skikkelig sommerdag da vi kjørte ut av elvemunningen og entret byfjorden. Jeg gledet meg som en liten unge til å gå på oppdagelsesferd på Oksøy. Og påkledninga var helt topp den!

Da vi nærmet oss øya kom havtåka sigende inn. Men tøffe som vi trodde vi var fortsatte vi bare. La til ved brygga og begynte å gå oppover mot fyret, som plutselig ble en smule uklart før vi rakk å komme helt frem.

Eeeeeh. Var det noen som sa tøffe? Det var muligens en liten overdrivelse. For vi fant ut at det var bedre å snu i tide, enn å bli sittende her ute resten av dagen. Vi hadde verken med mat eller drikke ... dessuten lå GPSen igjen hjemme. Og det er faktisk litt skummelt å kjøre rundt inni tåkeheimen. For det første mister du helt stedssansen, for det andre ser du ikke en dritt, og så blir det iskaldt! Veldig merkelig. Det er nesten som en scene fra en skrekkfilm!

Fyret ble bygd i 1832 og rager 36 meter over bakken. På bildet over burde du egentlig ha sett det litt til venstre for midten. På noen få minutter velta tåka innover øya, og jeg ble litt småirritert fordi den ødela hele turen min. Men vi har jo vært her tidligere, og vil du se noen bilder derfra finner du de HER. De er tatt en skikkelig smeigedag på Sørlandet.

Tåka forsvant like fort som den kom. Eller vi kjørte vel ut av den, for Oksøy fyr var fortsatt ikke å se. Så for å ikke bare dra hjem igjen fant vi ut at vi kunne ta en tur på Bragdøya. Denne øya som ligger i byfjorden har jeg bare gått i land på for å feste et par ganger i mitt tidligere liv. Så jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har sett noe annet enn innsiden av Saltbua og nærmeste do der ute. I dag fant jeg ut at jeg har gått glipp av et lite paradis rett utenfor sentrum av Kristiansand..

Bildene fra Bragdøya finner du HER. Er du i nærheten så er den plassen vel verdt et besøk.

Litt grått og kjipt vær denne fredagen

Sånn skikkelig støvelvær altså. ;o) Men i morra er vi visst blant de heldige som får et lite gløtt av sola utpå ettermiddagen. Kanskje vi må benytte lørdagen til å ta en båttur eller noe, siden vi nå en gang fikk sjøsatt "skuta" vår så tidlig. Hytteturen vi skulle vært på ble avlyst. Så det blir en rolig hjemmehelg dette også. Mer som normalt altså. Og det er helt greit.

Er litt bedre i kroppen etter tvangstreninga i går. Har våkna med skallebank siden mandag. Men det kan jo ha noe med at jeg ble litt stressa av å måtte avgårde såpass tidlig, på noe jeg absolutt ikke hadde lyst til. I flere år har jeg slitt med hodet, enda jeg gledet meg til å gå på jobb. Jeg innbiller eg at det har noe med tinnitusen å gjøre. At jeg alltid befinner meg i et himla bråk, og alltid er så trøtt. Skulle gitt mye for et par stille dager innimellom!

Jeg er jo igrunnen en skikkelig morrafugl. Var iallefall. Men nå er det vanskelig å få kroppen til å spille på lag. Som regel våkner jeg mellom fire og fem og må opp og ta noen tabletter, i håp om at skallebanken kan gi seg før dagen begynner. Om jeg derimot skal noe på morrakvisten klokka ni (som før i tia ble sett på som langt på dag), så må jeg helst stå opp tre timer før for å la kroppen gå seg til litt før jeg skal avgårde. Det er ikke alt som funker så greit sånn med en gang nemlig, blant annet kan det å dusje og vaske håret virke helt uoverkommelig til tider, og det er sykt irriterende. 

Vi fikk en ny overnattingsgjest i går. Når den ene blir henta kommer den neste. :o) Barndomsvenninna mi fra Jæren jobber i barnevernet og når ho har noen saker her nede så pleier ho å overnatte hos oss om det passer slik. Det er veldig koselig. Nå er ho avgårde på jobb, men vi får noen timer sammen før ho skal videre i kveld. Vi har kjent hverandre fra vi gikk i tredje klasse, om jeg ikke husker helt feil, og ho er vel grunnen til at jeg er så fascinert av naturen på Jæren.

Ønsker alle en god helg. Og før du aner det er jeg tilbake med et nytt innlegg her... :o)

Se! Ho løper!

Torsdag! Og det betyr jo trening på morrakvisten nå. Hmmm... I dag var jeg ikke så flink at jeg gikk til og fra, vi hadde nemlig en overnattingsgjest her, og ho måtte leveres i barnehagen først. Så da hadde det blitt alt for mye stress med å komme ut av huset, og det gidder jeg ikke når det står ei søt lita snuppe med håret til alle kanter og ønsker mormor god morgen. Ho sover til ho våkner av seg selv, og så koser vi oss skikkelig. Med frokost og lys på bordet. 

Dermed kom jeg nesten for seint! Jeg som hater å ha dårlig tid, og enda verre ikke være på tiden. Klokka 6 sto jeg opp, bare for å slippe å stresse. To minutter på ni parkerte jeg bilen og ilte mot møteplassen. Det regnet som pokker, og jeg er absolutt ikke en så ihuga treningsnarkoman at jeg trener i bare treningstøy da skjønner du! Neida, her var det fullt regntøy og lag på lag med treningstopper og gensere under. Hele tre stykker, for å være sikker på at jeg ikke skulle fryse! Det eneste som mangla var støvler og paraply. Men hadde jeg dukka opp med det ville nok de andre trodd at jeg var helt idiot! 

I dag skulle de teste kondisen vår eller noe sånn. Vi løp iallefall på tid. Eller løp og løp. Jeg løper ikke. Har aldri gjort det. Løper ikke etter bussen en gang, for den tar jeg ikke. Men i dag skulle du bare sett på kjærringa altså! Ja, vil ikke påstå at jeg fløy avgårde akkurat, men jeg småjogga litt innimellom. Av en eneste grunn: Jeg hater å komme sist!

Min kropp er ikke skapt for løping. Det fant jeg vel ut allerede på barneskolen da vi jevnlig måtte løpe 60-meteren! Kan egentlig ikke tenke meg noe så teit. Men i dag gjennomførte jeg med stil, omtrent som en flodhest på land vil jeg tro. Så får jeg bare håpe at alt dette hovne ikke blir så helt ille utover dagen og morgendagen.

Aner ikke hva tiden min ble jeg. Men det får vi kanskje vite når disse 12 ukene er over. For da er det nemlig på'n igjen, og så skal de se hvor mye sprekere de har fått oss i løpet av denne tiden. Jeg tviler sterkt på at det blir så store forskjellen for min del, og om det skjer så er det sannsynligvis fordi det da er oppholdsvær og regntøyet ble igjen hjemme. Og kanskje har jeg bare en t-skjorte på meg isteden for tre, og det kan jo hjelpe litt på.

Jeg er fortsatt ikke noe flokkdyr. Vi var riktignok ikke fullt så mange i dag, for noen har tydeligvis ramlet av lasset allerede. Og det var ikke så forferdelig som tirsdag heller, da vi var rett på utsiden av kakseleilighetene på Tangen. I skogen er det jo normalt å gå tur eller løpe, i sentrum føles det skrekkelig idiotisk. Det er liksom for sånne som bare vil vise seg, tenker jeg. Og jeg er heller i motsatt ende av den skalaen. Jeg vil helst være usynlig.

En kommer ikke så langt her i livet med den innstillinga. Det har jeg jo funnet ut for lenge siden. Jeg kan ikke fordra å bli lagt merke til. Og akkurat det er sikkert noe medfødt. Jeg har ikke en gang lyst til å svare når navnet mitt blir ropt opp, for da er jeg redd det er så mange som snur seg for å se hvem det er ...å prate i store forsamlinger er helt uaktuelt. Med store forsamlinger mener jeg mer enn tre personer. Hehe. Jeg må være sykt trygg på folkene rundt meg om jeg skal ta ordet. Dermed snakker jeg ikke med de andre som er tvunget med på denne treninga heller. Mens andre går to og to ved siden av hverandre og prater, så går jeg aleine. Som det alltid har vært ...

Nå er jeg trygt og godt hjemme i mitt eget hus. Og siden jeg var så flink til å gjennomføre, til og med småjogge litt, så har jeg spist to skiver med Nugatti som belønning. Jepp, Veldig glupt. I know. Egentlig liker jeg ikke Nugatti heller...

 

Vil du se hvordan dette går kan du følge midtlivskrise på facebook HER

#treningpåblåresept #frisklivssentralen #møljetrening #veientiletbedreliv #trening

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017

Marit

53, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits