Frodiths lille fotoutfordring - Vann



Neste oppgave fra Frodith er

VANN

Dette bildet er fra Oksøy fyr i Byfjorden utenfor Kristiansand.
Regner med at det går under kategorien vann
selv om det er salt vann vi ser her. ;o)
Vil du se flere av mine bilder herfra finner du det HER.
Og om du er litt mer enn middels interessert i fyr
kan du gå inn HER for faktaopplysninger

********

Selveste fotoutfordringen finner du HER hos Frodith. :o)

Frodiths lille fotoutfordring - Blomster

Her er mitt første bidrag til sommerkonkurransen hos Frodith.
Oppgaven var enkel som bare det:
BLOMSTER



Heldigvis trenger vi ikke utdype det noe mer ...
for da hadde jeg slitt litt.
Det eneste jeg visste om denne
var at vi kalte den smørblomst da vi var barn.

Litt mer info fant jeg på Google:
Engsoleie, også kalt smørblomst, er en av de mer vanlige soleiene i Europa,
den vokser helt opp til 2400 meters høyde.
Den noe hårete planten med opp til meterhøye stengler,
bærer blomster som blir om lag 25 mm i diameter.

********

Selveste utfordringen finner du HER.
Heng deg på da vel!
:o)

Et hus fullt av bruktkupp

Det regner ... og formen er deretter. Merkelig det der, at verken og elendigheta følger været. Irriterende rett og slett, og nok et påskudd for at jeg burde ha bodd i et land der det var sommer alltid! Å drømme koster heldigvis ikke noe enda, og det er jaggu bra!

Jeg er skikkelig glad for at jeg fikk klippa plenen i går. Og med den gressklipperen! Vi kjøpte ny via Facebook, eller den var fra et dødsbo, så helt ny var den ikke. Men den så slik ut. Bortsett fra at batteriet til selvstarteren var dødt. Det var litt kjipt, men den går jo like greit, bare en må dra den i gang. Og så er det selvtrekk! Og bensinmotor! Så en slipper den lange ledningen på slep.

Juuuhuuu hvor det gikk! Ja, jeg har altså funnet ut at denne klipperen nok heller burde vært på hytta. For plenen her er jo ikke en brøkdel av plenen der ute på øya. Og der har vi ikke selvtrekk en gang. Her føltes det som om jeg var til endes før jeg hadde starta omtrent. Må sikkert være glad for at ikke både jeg og gessklipperen klaska rett i garasjeveggen!

Som dere har skjønt før sikkert, så elsker jeg gjenbruk. Og på bildet over her ser dere hva som kom i hus før gressklipperen. Nemlig verdenskartet. Jeg er så sykt fornøyd! Akkurat slik jeg hadde sett for meg. Vi var jo på jakt etter et kart, drømmemannen og jeg. Eller han ble tvunget til å være med og se på et på Skeidar som var på salg for en stund siden. 699 kosta det. Og det var langt fra så fint som det så ut i salgskatalogen. Det var satt ned med 300 kroner, så dyrt hadde det også vært. Men nå slapp jeg unna med 180 kroner gitt! På noe som sannsynligvis ikke alle har på veggen hjemme. Og det liker jeg. Min bedre halvdel synes nok ramma burde skiftes, men den står jo i stil med alle de andre kjipe Mexico-møblene vi har her, som forøvrig ble kjøpt brukt da jeg ble skilt. Mange år før drømmemannen kom inn i livet mitt. Så ramma er helt ok den, til resten av interiøret. Både brettbordet, lampa og Howard-stolene er gjenbruk det også.

Det meste i huset vårt er det. Til og med drømmemannen og jeg var pent brukt da vi traff hverandre. Det fins ikke grenser på hva en kan finne på internett ser du. Bare en leiter godt og ikke tar til takke med det første som dukker opp! ;o) For gjør du det, står du nemlig i fare for å drasse hjem noen skikkelige bomkjøp!

Ønsker deg en fin dag. Frædda vettu! Og starten på nok ei helg.

Midtlivskrise har sin egen Facebookside, og den finner du HER.
Følg meg gjerne. :o)

Blomster, familiebilde og Handelens dag

Der var det fullt! Enda snuppa ikke trodde vi skulle fått plass. Ho kunne godt ha noe på fanget sånn i tilfelle .. men det gikk altså denne ganga også. Jeg er utrolig flink til å stu, stappe vekk ting, på en lur måte slik at det er plass til mye. Også i oppvaskmaskinen. Der får jeg faktisk plass til dobbelt så mye som drømmemannen, og reint blir det også. Og ellers, når vi ikke snakker bil eller andre konkrete "kasser" så er jeg så flink at vi nesten aldri finner igjen tingene! Det er en ikke fullt så sjarmerende egenskap, men alle har jo ikke bare positive sider ...

Se på dette onsdagsværet! Det kunne jo ikke ha vært bedre. Varmt og godt og omtrent vindstille på toppen hos oss. Jeg var ute med blomstene på hytta og fikk planta dem, og plutselig hadde alle mine funnet ut at de også skulle ut. Sånn at vi kunne vi ta en nytt familiebilde. For det forrige dukket selvsagt opp som et minne på facebook samme morra.

Her er vi for tre år siden. :o)



... og dette var i går! Synes jammen vi blir finere og finere med årene jeg. Og så er det attpåtil kommet en mer siden sist. Skal se vi må ta i bruk en til av solsengene når det er gått noen år til. For ikke å snakke om hvis vi skulle fått med drømmemannen og hans lille flokk også. Det hadde vært gøy. Men vi er jo sjeldent der ute alle sammen på en gang.

I dag er det Handelens dag i Kvadraturen. Altså i sentrum av byen. Jeg skal ikke dit. Halvgale kjærringer som stiller seg opp i kø før butikkene åpner, og det vil si før 7 på morrakvisten. Så sloss de om å få det beste tilbudet. Mulig det ikke er så stort nå lengre som det var tidligere. For da var det nesten krig rundt de forskjellige stativene og kassene med tilbudsvarer. Den dagen var det løpesko og spisse albuer som var tingen! Og helst en sterk mann på slep, som kunne bære alle kuppene og jevnlig svippe oppom bilen og lesse av. Da kunne to stykker stå og holde i et og samme plagg, og ingen ville slippe! Galskap. spør du meg. Det er nok minst 15 år siden jeg har vært med på den morroa!

Nå for tiden er det jo nesten salg hele året. Sommersalget starter før folk har begynt på ferien til og med. Dessuten har jeg en følelse av at det er mye gammal dritt som blir priset ned på en dag som dette. Ting de ikke ble kvitt på forrige salg eller for et par år siden. Er bare tilbudet godt nok kjøper folk. Enten de trenger det eller ei. Greit å ha, selv innerst i skapet.

Jeg har mye innerst i skapet. Men dessverre er det nok ikke anskaffet på et salg. Mye tøy, haugevis av tøy. Jepp, jeg tenker stadig på å få sortert og kvitta meg med en del av det. Slik at jeg kan få litt bedre oversikt. Hadde en stor, flott plan før sommeren, en skikkelig utrenskning altså, slik at jeg kunne selge det jeg ikke skulle ha på facebook og kaste litt rimeligere klær i de klescontainerne som står litt rundt forbi. Det har jeg nemlig gjort opptil flere ganger. Eller gitt det vekk i Ikeaposer. Det er nesten det som er gøyest, for da ser jeg jo hvor glade mottakerne blir. Men nå ble visst ikke det heller noe i år. Så kanskje til neste vår?

Det har vært mye folk rundt meg denne uka. Så i dag er jeg en smule kaputt. Planen er i første omgang å få klippa plenen. Så får vi se om det blir noe etterpå ... eller om det bare blir å hvile kroppen. Det er noe av det kjedeligste jeg vet altså! Å være så sliten og måtte hvile. Fyttikatta! Tenke seg til at jeg skulle bli sånn ... det er til å grine av.

Og akkurat det var jo heilt feil fokus, jepp, vet det. Har jo tross alt vært på kurs og lært slikt.Så altså, når jeg har klippet plenen, og hvis det ikke blir noe mer fornuftig ut av denne dagen, så skal jeg bare være glad for at jeg tross alt fikk klippa plenen! Sånn var det. Så når plenen er nystrigla skal jeg gi meg selv et klapp på skuldra og si at jeg har vært kjempeflink ... selv om jeg innerst inne ikke mener det. For de fleste kan vel få klippa plenen, om de har en hel dag på seg. Æsj!! Jeg er visst ikke spesielt flink til dette her!

Håper du koser deg og har litt sommer der du også er. Ønsker deg en fin dag.

Midtlivskrise har en egen side på Facebook, den finner du HER. :o)

En flott dag sammen med Adriana

I går var en kjempekoselig dag! Jeg hentet denne snuppa i to-tia, og har ho enda. Ho påsto hardnakket i går at ho alltid sover 12 timer, så da bør ho våkne nå snart. For i går la ho seg rett før 21.30. Da var mormora ganske sliten i hodet, for denne snart niåringen skravler i ett. Virkelig i ett altså! Bortsett fra den lille tiden vi var på kino da.

Ah! Nå gikk det litt opp for meg hvorfor jeg var så gåen, det var sikkert kinoen. Lyden er jo ikke helt bra for dette hodet (og tinnitusen) min, så derfor går jeg sjelden på kino for tia. Enda det faktisk er noe jeg liker veldig godt. For der klarer jeg å følge med på en film. Hjemme blir det litt så som så. Strikker litt, er på mobilen, finner plutselig ut at det er noe jeg bare må gjøre, eller fortelle drømmemannen noe ... ikke alltid like populært det der da. ;o)

Vi var på Grusomme meg 3. Det var noe snuppa valgte selv, så jeg har jo ikke sett noen av forgjengerne, men det gjorde ikke så mye. Bortsett fra at jeg ikke kjente figurene da. Fikk litt forklaring underveis.

Før filmen fikk vi shoppa litt. Skikkelig gøy å gå på salg med ei så skjønn jente, og enda gøyere blir det når plaggene koster 50 og 75 kroner pr. stykk.

Jeg fikk faktisk kjøpt meg ei ny veske også. Den kosta litt mer enn femti kroner, men var på salg den også. Den hang der aleine (i sitt slag) på et stativ for halv pris. Og den var bare så MEG. Har vært på veskejakt i noen måneder nå, men det er alltid noe galt med dem jeg finner. Som regel er de for damete, eller så er det for mye gull på dem. Aller helst ville jeg nok bare gått rundt med mobil og nøkler i lommene, men så har jeg jo ikke alltid lommer heller da. Og det ser litt dumt ut, har jeg kommet frem til. Er liksom litt for gammel til den stilen ...



Vi hadde en times tid i Nupenparken før filmen starta. Med is, brus og boller. Pluss deilig sommervær! Barnebarnet liker ikke rosiner, og vi var tre plasser for å få fatt i boller uten disse ekle greiene. Uten hell. Så vi delte broderlig. Ho spiste selve bollen, jeg fikk rosinene! :o))

Ho har allerede fått noen ungdomsnykker denne frøkna. Selv om ho ikke er fylt ni enda. Når disse slår skikkelig rot så er det ikke sikkert det er så kult med mormor lengre. Så jeg tenker det er viktig å opparbeide mange gode minner, slik at det ikke blir så vanskelig å finne tilbake til hverandre igjen når fornuften igjen seirer over hormoner i opprør.

En veldig koselig dag altså. Som ble avsluttet hjemme med sushi på menyen, sammen med drømmemannen. Det er nemlig frøkenas favorittmat. Og da måtte det bare bli sånn.

Sommeren har skikkelig landet her hos oss. Så det nærmer seg vel dagen da vi skal flytte oss ut på hytta. Vi er ekstremt treige i år, men om været er sånn tålig så kan vi jo forlenge sommeren med å bli der ute litt utover høsten. I dag skal iallefall jeg og dette barnebarnet ut der med noen blomster. Blir ikke så mange, for det er skikkelig begrensa hvor mye jeg får plass til i bilen min når jeg attpåtil har en passasjer. Men altså, Plantasjen neste! :o)) 

Håper du får en fin dag. :o) 

Dagen derpå ...



Ja, ikke sånn altså, men dagen etter bursdagen min bare. Og det er jaggu ikke bare, bare det heller sånn som alt er blitt her med meg. I går gruet jeg meg skikkelig, var så sykt sliten at det skulle nesten ikke gått an. Og det enda drømmemannen sto for hele middagslaginga - etter at han hadde vært på jobb. Jeg laget bare to kaker ... og den ene der vitnet iallefall om at det er noe som ikke er som det var med meg. Men, men .. det ble iallefall noen kalorier å putte inn!



Vi var ti rundt bordet. Akkurat det vi har spisestuestoler til. Burde vel ha sittet ute heller, men gartneren har streika i år, så der er det absolutt ikke noe koselig denne sommeren. Kanskje det blir bedre til neste år, kanskje ikke. Men det er jo mange som har naturtomt da, så det er muligens det vi er gått over til her. Litt ufrivillig da!

Alle mine var her. Tre barn, en samboer, tre barnebarn, søster, drømmemannen. Og så kom svogeren innom når han var ferdig på jobb. Det er lenge siden vi har vært samlet slik alle sammen. Nettopp på grunn av at jeg alltid er så trøtt og sliten og har en verkebyll av en kropp. Fordi jeg ikke orker lengre. Selv om jeg har veldig god hjelp av denne fantastiske mannen min. Men en bør jo gjøre litt mer av dette, egentlig, for det gjør jo så godt! <3 Etterpå.

Det kom mange hilsener på facebook. Men det går jo nesten ikke an å glemme at noen har bursdag om en befinner seg der inne. Men det kom også mange på bloggen og på instagram. Jeg fikk et helt eget innlegg på bloggen til Frodith som jeg har kjent noen år her inne. Selv om jeg ikke liker så mye oppmerksomhet når jeg fyller 29 så er det koselig også da! Tenk at noen gidder å ta seg tid til å skrive et helt personlig innlegg om meg lissom - midtlivskrisa. 

Etterhvert skal jeg hente mitt eldste barnebarn. Vi skal ha litt Adriana-og-mormortid helt til i morra. For ho drar til Litauen om noen dager, sammen med foreldrene og lillesøstera, og blir der til midt i august. Noe de alltid gjør. Og det er egentlig ganske trist å aldri se dem om sommeren. Selv om vi også skal dit i år, ei helg, når minstejenta skal døpes.

Ønsker deg en fin dag. :o)

Endelig en tur på hytta igjen

Jaggu klarte vi å komme oss ut på hytta litt! :) For tredje gang i år ... så vi kan ikke akkurat skryte av å bruke denne ferieplassen vår så alt for mye. Det er ikke så mye tiltak i meg lengre. Jeg orker ikke noe særlig, og jeg tror drømmemannen er litt lei av denne kjærringa nå. At det ikke skjer noe. Ja, det meste egentlig. Og jeg har ikke noe problemer med å forstå det. fort lissom. Håper er her iallefall enda, selv om det til tider er ganske vagt.Jeg er jo drittlei meg selv jeg også! Men jeg håper jo i det lengste at dette fortsatt er forbigående, bare det at det ikke gikk så

Vi har hatt ei fin helg. Iallefall fra lørdag til søndag. Fredagen var jeg så sykt sliten av dette kurset jeg var på, så da var det ikke noe gøy å være sammen med meg. Sliten og dårlig, rett og slett. Blir så sur når bivirkningene av at jeg gjør noe slår ut på denne måten. Men så forsøker jeg å si til meg selv at det jo er grunnen til at jeg ikke er i jobb ... men vet ikke om det hjelper så mye akkurat. Det er på en måte veldig vanskelig å godta dette. Spesielt når jeg føler de vennene vi hadde begynner å bli ganske så fjerne, og alt er bare min feil. Fordi jeg ikke orker, eller må gå hjem så forbanna tidlig alltid! Har ikke problemer med å forstå at vi blir skvisa ut, men det er veldig kjipt.

Lørdagen var fantastisk! Da var virkelig sommeren på besøk her i sør. Varmt og vindstille, omtrent ikke ei sky på himmelen. Vi benytta sjansen til å ta en tur i båten. Altså ikke denne store du ser foran her, men den du ser litt av dekket på i forgrunnen. Vi "tøffa" stille og rolig uten noe særlig mål og mening med turen. Vestover til en forandring. 

Vi var innom Ny-Hellesund. Og derfra en liten svipptur til Høllen brygge i Søgne. Vi hadde vel egentlig tenkt å fylle diesel, men det var så kaos rundt pumpene at vi ombestemte oss. Kjøpte hver vår brus og et par lefser, og snudde baugen mot Randesund og hytta igjen.

Jonas var ikke med i båten. Han er ikke akkurat den fødte skipshund, så han har dessverre bedre av å bli igjen der han har fast grunn under potene. Jeg synes jo det er kjempedumt, mens kapteinen stiller seg temmelig nøytral her. 

En fin sommerdag i går altså. I dag blåser det noe sykt. Både på hytta og her hjemme. Det er vel ulempen en har ved å bo på en topp. Håper du har hatt ei fin helg, uansett hvor du har vært. :o)

Midtlivskrise på facebook finner du her - følg meg gjerne.

Et gammelt hus i Reddal


Bare fordi vi gikk litt feil på søndagsturen fikk jeg sett dette huset. Så det er jo aldri så galt at det ikke er godt for noe. Eller hva? Elsker gamle hus, skulle gjerne snokt rundt her litt mer. Men han jeg hadde med meg var mest interessert i å finne igjen bilen ... og det litt kjapt! Men når google maps forteller at det vil ta minst halvannen time, ja, så gjør det altså det. De stemmer nesten alltid på minuttet de tidene en får oppgitt der.

Lurer på hva vi gjorde før i tia. Når vi ikke hadde verken gooogle eller telefoner med internett. Når en tenker tilbake så er det jo nesten helt utrolig at vi klarte oss .. :o))

Det er litt skummelt også. At vi alltid skal være så tilgjengelige. Helst hele døgnet. Men jeg er av den typen som slår av lyden på min telefon både om natta, og når jeg er ute og går tur. Jeg gidder ikke bli avbrutt av en samtale, eller høre på at det kommer inn ei melding, for da ender det jo med at jeg må se. Enten jeg vil eller ei. 

Nå skal vi snart få lufta oss, Jonas og jeg. Her er det masse vind og skyene henger faretruende over takene. Skulle ikke forundre meg om det snart begynner å dryppe litt også. Hunden er nok glad for at sola mangler, mens jeg gjerne skulle hatt den her. Helst hele tiden!

Håper du får en fin dag. :o)

Svikt i rutine både her og der

God formiddag. :o) Jeg skulle altså ha vært i Arendal nå. Til nok en time på Tinnitusklinikken. Men i går morges fant jeg ut at jeg måtte utsette det litt. Hver eneste natt våkner jeg nemlig med vondt i hodet og nakken. Jeg står opp og tar noen tabletter i håp om at det skal hjelpe, noe det sjeldent gjør. Men heldigvis så kommer jeg meg litt utpå dagen. Som regel. Men morgenen og formiddagen er ikke helt som jeg skulle ønske. På en måte mister jeg jo halve dagen ...

Derfor ville jeg avbestille. Jeg orker ikke kjøre så langt. Jepp, jeg synes en time i bil er laaaaangt, og spesielt om hodet ikke er helt med. Ringte sykehuset og fikk bare beskjed om at den timen var avbestilt for en stund siden. På grunn av mangel på leger. Altså, sykehuset hadde kansellert timen min, uten å gi meg beskjed! Vet ikke hvem jeg skal takke for at jeg akkurat ringte dagen før, men det sparte meg iallefall for to timer i bilen til ingen nytte. Selv om jeg skulle ha møtt ei venninne på Harebakken etterpå, og tatt en lunsj. Akkurat den biten hadde jo vært koselig å fått med seg.

Ingen beskjed i det hele tatt. Hadde jo egentlig forventet at det kom et brev i posten i går, men det gjorde det ikke! Og nei, i Digipost ligger det heller ikke noe. Det er litt merkelig, for hvis jeg nå hadde "glemt" å gi beskjed til sykehuset at jeg ikke kom, så ville jeg bli straffa med et gebyr på 690 kroner. Men når det er omvendt ... da skjer det ikke noe!! Veldig urettferdig, spør du meg.

Så har vi nav da. De maser stadig på at jeg må fylle ut meldekort. Noe jeg har fått beskjed om to ganger, muntlig, på at jeg ikke trenger å gjøre så lenge jeg er sykmeldt. Først forsøkte jeg jo å få svar på dette skriftlig, men da viste de bare til nettsidene og at jeg kunne finne svaret der. Men det kunne jeg ikke. Det sto ikke noe om det der nemlig. Men likevel henger det liksom over meg dette her, at jeg har et meldekort der som jeg ikke har sendt inn... Den ene jeg snakket med mente jeg kunne spørre saksbehandleren min, men saksbehandler får en jo ikke tildelt før en har fått svar på aap-søknaden. Og den har jeg ikke hørt noe om. Enda.

Jeg blir helt matt av alt dette her som går galt. Tabbene, eller forglemmelsene, til andre. For det burde jo ikke skje. Ikke så forbanna ofte iallefall. Folk må da kunne skjerpe seg, for hvis ikke så burde de kanskje ikke ha vært på jobb, i og med at de ikke klarer å utføre jobben på en tilfredsstillende måte. Følge rutinene. Det kan da ikke være så vanskelig. Eller er det bare meg som forlanger for mye?

Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke skal noen plass. Formen er ... blæææh! Enda sola skinner og det ser sommerlig ut utenfor. Jeg sto just opp, etter flere forsøk tidligere på morrakvisten. Egentlig kjennes det ut som om bihulebetennelsen er på vei tilbake, og ellers er det ikke så mange plasser jeg kan si at jeg ikke har vondt akkurat nå. Men det er vel forbigående. Iallefall kommer det noen dager innimellom som ikke er så ille.

Får virkelig håpe at en av dem er i overimorra. For da skal jeg jo på kurs hele dagen, fra 9 til 15. Noe jeg frivillig har meldt meg på, og betalt med mine egne penger. Eller nav sine da. For det er akkurat slik jeg føler det. Det er langt fra det samme å få sykepenger som å få lønn. Og da tenker jeg ikke på beløpet som kommer inn på kontoen hver måned. 

Det føles litt nedverdigende. Egentlig. Jeg er en nav-snylter. Det er jo ikke bra i det hele tatt! Såpass at da jeg møtte et par jeg har jobba sammen med i avisen, så turte jeg ikke si at jeg var sykmeldt. Eller ikke hadde jobb mer. Det er bare så flaut!!

Onsdag i dag. Tror ikke jeg skal gjøre så mye akkurat. Iallefall ikke enda. Men har bestemt meg for at jeg skal ut med Jonas. Etterhvert. Det kan jo være at jeg blir bedre av det, for som legen sier. - Bevegelse skader ikke. Selv har jeg har en litt annen erfaring. Noen dager blir faktisk alt verre. Men det er jo forbigående det også, på en måte. Det er iallefall ikke dødelig! Og forresten, så beveger jeg meg mye mer enn de fleste jeg kjenner, så jeg burde vært supersprek og absolutt ikke syk i det hele tatt. Om det er den hersens bevegelsen som er alfa omega da. 

Mange sultne fjærkre

I dag har jeg vært litt barnevakt. Så med en hel pose oppkuttet, ikke fullt så gammelt, brød tok vi en tur til endene i Grimsbekken. Det var mange sultne der, og ikke bare ender. Måkene holdt nok helt sikkert på å sulte ihjel, for makan til innpåslitne fjærkre skal du lete lenge etter. 

Av en eller annen grunn er det få som liker måker. Så også mitt eldste barnebarn. Ho ville aller helst bare mate endene og forsøkte å jage vekk de andre. Noe som ikke var helt vellykka. Dermed ble vi enige om å fordele de to brødene så godt vi kunne. En neve brød ble kastet ut i bekken til måkene, og en neve ble bare slengt på stien, til endene. Men en fikk litt spesialbehandling, og det var denne frøkena her:

Adriana måtte bare lete etter denne. For mamma'n hadde sagt at det var en der med ødelagt bein. Så den fikk selvsagt litt ekstra omtanke og brødterningene servert rett foran nebbet, slik at ikke noen av de andre skulle stikke av med all maten.

Det ble noen koselige timer med barnebarna. Men er veldig glad for at jeg ikke passer unger på fulltid. Det kan bli litt slitsomt i lengda, spesielt med en åtteåring med munndiare :o)) ... men så er det jo en grunn til at jeg ikke er på jobb også da., og når jeg gjør noe annet enn å tusle rundt på hjemmebane så merker jeg godt det. At alt ikke er som det burde ha vært. Og så blir jeg selvsagt både lei meg og forbanna for at det ikke funker slik jeg vil, uten at det hjelper for noe!

Temperaturen har sunket en del grader igjen. Så det er ikke helt den gode sommervarmen her lengre. Og det kjennes godt på kroppen. Vi har sol, og heldigvis har vinden løyet, men ellers er det ikke så mye som likner på sommer i sør. Iallefall ikke slik sommer jeg vil ha.

Go' tirsdag! :o))

Søndagstur med en gedigen omvei

Vi skulle bare ha en sånn passelig femkilometers ... men så blingsa vi litt i et kryss langt inni skogen den grønne. Dermed ble ruta plutselig dobbelt så lang! Og mesteparten foregikk på veien og ikke i skogen en gang. Sånn kan det gå. Og sånn går det ofte for oss. Selv om vi har både gps og mobil med oss. Jeg stoler på at drømmemannen finner veien, og han ... ja, ikke spør meg hva han stoler på. Galt går det, uansett!

Det gikk oppover og oppover og oppover. Hele veien tilbake til bilen. Jeg trodde aldri vi skulle finne den igjen! Og jeg var så sykt sliten og lei disse bakkene at jeg holdt på å spy. Drømmemannen var enda verre, både han og bikkja hang etter som noen slips. Så det må jeg si, jeg ble faktisk veldig positivt overraska over formen min denne dagen. I går altså. I dag .. nei det gidder vi ikke å snakke om akkurat nå ... 

10,5 kilometer, eller 14.553 skritt. Ikke verst når en bare skal ta en liten tur. Området vi gikk i var Reddal i Grimstad kommune. Aldri vært der tidligere, og alltid gøy å se noe nytt. 

Flott utsikt fra toppen. :o) Her ser vi ned til Reddalsvannet (tror jeg), og der har vi vært med båten for noen år tilbake. Via Reddalskanalen. Noen bilder fra den turen kan du se på HER.

Ønsker deg ei fin uke. Vi holder på å blåse bort, men ellers står det ganske bra til. Selv om jeg er ganske sliten etter gårsdagens tur. Men det går jo forhåpentligvis over etterhvert. Iallefall en dag eller to, før jeg blir sliten av neste utskeielse. Og den trenger ikke være stor akkurat ... sykt irriterende dette! Men til fredag skal jeg på kurs og lære å tenke annerledes, så fra og med den dagen kommer jeg sikkert til å sette pris på det jeg har gjort, og ikke det jeg ikke klarer. Høres iallefall forlokkende ut å ha det på den måten ...

Flott sommerhelg i sør

God formiddag. Ny uke, nye muligheter. Kanskje ... Jeg har iallefall hatt ei utrolig grei helg. Ikke det at vi har vært på noe gøy eller noe sånn, for vi har bare vært hjemme. Men formen min har vært fantastisk i forhold til hvordan det har vært det siste halve året. 

Vi har hatt sommer. Sol og kjempevarmt, til å være i Norge vel og merke. Så det er sikkert derfor at kroppen er litt på mitt lag. Det er jo ikke for ingen ting jeg alltid har foretrukket det. Sol og varme. Er et skikkelig sommermenneske, så egentlig burde jeg nok ha emigrert for lenge siden. Men så var det resten av familien da ... jeg er jo ikke klar for å forlate dem akkurat.

Alt er bedre når det er varmt. Både vondtene og humøret. Lenge før jeg visste at jeg hadde en diagnose har jeg kjent stor forskjell. Har ikke skjønt hvorfor, for jeg var jo på langt nær så klein for 10-15 år siden. Men jeg merka godt forskjell på formen når vi var på ferier i varmere strøk. Så jeg krysser fingrene for at dette været kan vare en stund nå.

Forventningene stiger i takt med sola. Når smertene bare murrer litt, så tror jo jeg at jeg kan ALT. Gjerne på en og samme dag. Å porsjonere det ut er helt uaktuelt, for her må en kjappe seg før elendigheta er tilbake. Normalt. Men etter de fire døgnene nesten uten søvn, med hodeverk, så sier det seg selv at overskuddet ikke var helt på topp. Og det var sikkert like greit. 

Jeg har løfta og båret litt materialer. Noe må jeg jo klare å hjelpe med jeg også. Jeg har også gjort litt husarbeid og gått tur med hunden - og jeg har strikka! Det er jo også noe jeg ikke har klart de siste månedene. Så jeg er fornøyd med det jeg. Dessuten har jeg hatt noen helt greie netter også. Kan nesten ikke bli bedre.

Drømmemannen har snekra hele helga. Så han er nesten død stakkars. Verker over alt, i alle de musklene han ikke trodde han hadde lengre. Og det er jo litt kjipt. Men jeg er storfornøyd med terrassen som begynner å ta form, og ikke minst mugglukta som allerede er vekk fra kjellerstua. Det var som å få løfta vekk trehundre kilo fra skuldrene mine.

Jeg har en litt overfølsom luktesans. Den driver meg fra vettet innimellom. Jeg lukter ting andre ikke kjenner en gang. For noen år siden så synes jeg det lukta så svidd her. Drømmemannen kjente ikke noe, bare lo og ristet på hodet. Men jeg ga meg ikke, og snuste meg frem til sikringsskapet. Det forhindret kanskje en brann her! For der var det to ledninger som lå og gnisset mot hverandre, og de var begynt å bli temmelig svidd også. Det var ikke så lenge etter vi hadde hatt elektriker her, så de hadde altså gjort en litt dårlig jobb. Fikk den regninga, men de ga seg da vi protesterte. Det ble på garantien heldigvis.

Mugglukta har vært grusom! Men vi turte jo ikke begynne å rive, for tenkt om alt var råttent under der! Det var det heldigvis ikke. Veldig vasstrukkent, både isolasjonen og platene som lå oppå verandaen, men det var jo bare å skifte ut. Og så fort det var vekk forsvant lukta også. Bærebjelkene var helt fine. Hipp, hurra for at vi endelig hadde litt flaks.

Vi trenger ei ny verandadør. Eller egentlig to. Så jeg jakter på finn og har lagret et par søk så jeg får beskjed så fort det kommer inn noe. Nye er jo sykt dyre! Så det kan jo være vi finner ei veldig pent brukt ei. Det skal ikke så mye til før det er bedre enn de vi har i dag. De er sikkert 40 år gamle!

Nå blir jeg snart hentet av dattera. Jeg skal være med på helsestasjonen når minstejenta skal få vaksine. Mora liker ikke det der så godt. Ho har litt sprøyteskrekk, så da er det greit at mormora kan holde ungen, så overtar mora for å trøste etterpå. Jeg er altså grei nok å bruke som den store, stygge ulven. ;o) Men det går helt fint for meg. Tviler på jeg blir en dårligere mormor av den grunn. 

God mandag til deg. :o)

Enkel sjokoladekake med kulturmelk

Denne kaka har vært en slager i heimen siden ungene var små.
Den er bakt til alle barnebursdager,
både til mine barn, mine nevøer og nå barnabarna.
Den var topp og ta med på skoleavslutninger og andre tilstelninger.
Lett å slenge sammen er den også!

 

Sjokoladekake med kulturmelk

Du trenger:
800 gram hvetemel
800 gram sukker
4 ts natron
1 liter kulturmelk
250 gram smeltet smør
1 ss kakaopulver
1 ss kanel

Rør sammen kulturmelk, natron og sukker.
Bland sammen resten av de tørre ingrediensene, og hell oppi dette litt etter litt,
samtidig som du blander inn det smeltede, litt avkjølte smøret.
La det gå en stund i kjøkkenmaskinen,
eller rør vel og lenge med ei sleiv.

Jeg fikk min første kjøkkenmaskin for 5-6 år siden,
så alt jeg har bakt før det ble til for håndkraft, og jeg bakte mye i forrige århundre.
Det er altså fullt mulig uten verdens beste utstyrte kjøkken! 
Det eneste du trenger er vel strengt tatt en steikeovn.

Hell blandingen opp i ei smurt langpanne,
jeg bruker den som hører til stekeovnen da dette er ei stor kake.

Stekes på 180 grader i ca. 30 minutter.
Dette avhenger litt av ovnen,
så jeg anbefaler å følge godt med første ganga.

Topping:
100 gram smeltet smør
1/2 kilo melis
8 ss kaffi
1 ss kakao
4 ts vaniljesukker

Bland alt sammen til en glatt, klumpefri glasur
og fordel over kaka når den er litt avkjølt.
Pynt med et eller annet.
Seigmenn, geletopper, kakepynt, godis.

:o)

I mine oppskrifter heter denne kaka Siw's surmelkskake.
Enkelt og greit fordi jeg fikk oppskriften av mamma'n til noen barn
jeg var dagmamma for da minstemann her i huset var liten.
Har mange kaker og matretter med personlige navn.

Vil du forsøke deg på en mer sommerlig kakevariant?
Da anbefaler jeg Inger Hildes jordbærkake.
Den finner du oppskrift på 
HER.

7315 skritt på morrakvisten

Dagen startet med å gå tur. Istedenfor å fylle på med mer paracet, som ikke hjelper noe særlig uansett, tok jeg med Jonas og gikk ut. De siste fire døgnene har jeg hatt skrekkelig hodeverk. Ikke helt migrene, men nære på. I går var det såpass at jeg bare måtte legge meg med kald klut på panna og spybøtta ved siden av senga. Ok, så var det vel kanskje migrene i går da...

Gikk rett fra senga og ut. Omtrent. Å svippe innom dusjen var helt uaktuelt, for da blir jeg jo jaffal helt kaputt etterpå. Så jeg slang bare på meg noe tøy, pussa tenner og tok på solbrillene. Tenkte kanskje at det skulle jage vekk denne elendigheta, og faktisk så hjalp det ganske godt også.

Hurra! Akkurat nå har jeg den beste dagen på veldig lenge, og jeg håper det kan vare til over helga i det minste. Hadde vært digg med ei helg uten for mye graps i kroppen. :o)

Det ble drøye 5 kilometer. Varmt og tungt, og hver gang jeg satte foten i bakken dunka det som besatt i topplokket. Men istedenfor å bare ta seg opp, så ble det faktisk litt bedre etterhvert. Kjenner det murrer fortsatt, men håper det holder seg slik. Eller enda bedre: finner et annet hode å plage.

Jonas var veldig fornøyd. Både med tur og avkjøling med hageslangen etterpå. Jeg har fortsatt ikke tatt den dusjen! Men før i tia vaska de seg vel bare til jul og påske, så det går sikkert greit det.

Bildene er fra området rundt Myren Gård. Ligger jo nærme min gamle, gode arbeidsplass dette så jeg har vært her en del. Både på vei til/fra jobb, med lunsjen medbragt eller bare på tur. Flere bilder derfra finner du HER og HER. Flott plass, og merkelig nok er det sjelden jeg treffer på andre folk. Bortsett fra gartnerne og håndverkerne som alltid har nok å henge fingrene i.

God helg. :o)

På bedringens vei

Hei der ute. :o) I dag har det skjedd masse her. Først av alt var jeg hos legen på morrakvisten, som den første pasienten i dag. Det er igrunnen helt greit, for da slipper en å sitte så lenge å vente. Venting og kø og sånn er jo ikke helt mi greie. Jeg er på bedringens vei, sier legen. Og det er jo greit å vite, spesielt når det absolutt ikke kjennes sånn ut. At jeg har så vondt når jeg puster kom sikkert av all hostinga. Så da så. Da er det vel bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten. Skulle igrunnen ønske den greia der kom på tube, som en smøreost eller solkrem. Jeg hadde absolutt hatt behov for det! 

Ellers måtte jeg sjekke ut noe. To forskjellige rehabiliteringstilbud. Eller tilbudene er vel omtrent de samme, men på to ulike plasser. Er jo egentlig min feil som spurte om det fantes noen form for smerteklinikk eller noe, som kunne lære meg å leve godt med dette her. Flytte fokus, eller hva som må til. Men nå får jeg litt hætta! Merkelig nok så jobba ho superkjapt med dette, er jo bare ei uke siden jeg nevnte det. Men så var det jo så positivt at jeg begynte å ta tak selv. Forsøkte å forklare at det hadde noe med den depresjonspilla ho hadde påtvunget meg rett rundt juletider. At jeg ble så likeglad og flat med det der i kroppen, men nå holder jeg altså på å komme ut av zombietilværelsen, og jeg har faktisk ikke glemt hvordan det var å le en gang! Selv om jeg innimellom trodde det også hørte til fortiden.

Vel hjemme fikk jeg tidenes brev fra nav. At det er mulig, sier jeg bare. Lurer på om jeg kan få jobb der, som sekretær eller noe sånn. For makan til møkkabrev har jeg aldri sett. De gjentok, gjentok og gjentok selg selv! Jammen ikke rart brevet var på fire skikkelig tettskrevne sider, pluss to infoark. Hadde de klart å formulere seg kort og presist ville det nok fylt knappe to sider. Jaja, de konkluderte iallefall med at jeg på nåværende tidspunkt ikke kunne jobbe ... men med behandling, både på det fysiske og psykiske planet burde jeg være i stand til å skaffe meg jobb selv, med hjelp/oppfølging fra nav. Om vi da snakker 100% eller en annen stillingsbrøk aner ikke jeg. Vet ikke helt om det er positivt eller negativt dette. Sto mye rart i det brevet som jeg ikke synes har noe med saken å gjøre, men en må vel nødvendigvis ikke alltid være enige.

Sola skinner, men jeg holder meg langt unna hagen. Har godt og vel et mål tomt som ser ut som en jungel, og slik forblir det nok i år! Derfor orker jeg ikke være der ute heller. Men jeg har hatt et lite besøk av ei venninne som jeg ikke har sett på en evighet, og det var veldig koselig. Selv om det ser ganske bomba ut inne også. Men vi ble bare sittende på kjøkkenet, og jeg serverte te og knekkebrød! Jaja. For en stund siden hadde en slik stusselig servering aldri forekommet i dette huset. Da hadde jeg stressa og gjort reint både her og der, mens jeg samtidig bakte rundstykker eller annen gjærbakst for å servere gjesten min.

Men jeg har bakt også. Selv om det ikke var til besøket. Skikkelig god sjokoladekake i langpanne, en favoritt siden mine barn var små. Denne ganga var den til Emily, barnebarnet som er fire år i dag. De har henta kaka, og jeg har lovet å komme opp en tur etterhvert. :o)

Go' tirsdag! :o)

Ny uke - nye muligheter?

Sikkert. Dette var mottoet til en tidligere sjef jeg hadde. Alltid positiv, sprudlende og skjønn. Det fantes ikke problemer, bare et hav av muligheter der ute ... og jeg er jo helt enig med både henne og alle andre som sier at en må ha fokus på slikt. Ikke grave seg ned i dritten, se positivt på livet, tenk muligheter og ikke begrensninger. Jada, jada. Jeg vet, men det er ikke så lett.

Tror jeg har havnet ved feil sjø. For akkurat nå har jeg problemer med å få øye på alle de mulighetene som tydeligvis bør ligge der. Rett foran nesa mi. Jeg ser bare uendelige, uløselige problemer. Alt vokser over hodet på meg, og jeg kan ikke fordra å ha det sånn. Kontrollfreaken har mista kontrollen, for lenge siden ...

Jeg er ensom. Føler meg noen ganger som det mest ensomste mennesket i hele verden. Jeg har noen få venninner som vet sånn tålig hvordan jeg har det, kanskje bare ei som virkelig forstår. Jeg har full forståelse for at ikke folk skjønner dette, eller tror at jeg bare kan ta meg sammen. For det hadde jeg tenkt selv også, om det var meg som satt på utsiden. Faktisk tenkte jeg vel det når jeg bare hadde et bein innforbi her også. Skulle gitt mye for å være på utsiden, og ikke her, midt oppi all elendigheten.

Nå er det bare meg aleine. Da jeg hadde jobb og kollegaer så var det i det minste noen som brydde seg. Om ikke annet, så tikket det inn en sms fra sjefen som spurte hvordan det gikk, eller i det minste lurte på når jeg var tilbake på plass igjen. Det har til og med ramla inn en blomst både fra kollegaene og fra fagforeninga noen ganger. Når det tok litt tid. Men nå, når alt håp er ute, så blir det stille som i grava ...

Kan jeg bare skjerpe meg? Gjett om jeg har tenkt denne tanken tusenvis av ganger det siste året. Og før det. Ta deg samme. Slutt og syt! Og da blir alt helt ok igjen. Da forsvinner alt det som gjør vondt, energien kommer tilbake og dagene blir sannsynligvis helt toppers. Ja, særlig ... Vettu, det er faktisk ikke sånn det fungerer dette her!

Dette ble ei kort, vond natt. Har vært så kvalm og hatt så sykt vondt i hodet hver eneste morra i det siste, så jeg tenkte at det var sovetablettene. Med det resultat at jeg forsøkte uten i natt. Jeg gir meg ikke så lett skjønner du. Men det gikk jo ikke. Har stått opp mange ganger, og gav opp for mange timer siden. Har kanskje sovet tre, fire timer. Til sammen. Har vridd meg, snudd meg, av og på med dyna, svetta og vært iskald, ei skikkelig innholdsrik og variert natt med andre ord!

Er det rart det blir tankespinn ut av slikt? Det er jo ikke så mye annet å finne på på den tiden av døgnet. For det er ikke sånn at jeg kan lese ei bok, eller se en film, strikke eller sitte og se på bilder fra tidligere ferier. Neida. For jeg er jo stuptrøtt og kan nesten ikke få åpna øynene en gang. Så jeg sitter bare her, prøver alle mulige måter å sitte eller ligge i sofaen på. For å finne en stilling som ikke gjør så vondt. Tidligere da jeg sto opp, så var det på langt nær så ille som nå. Da kunne jeg strikke en halvmeter på dåpskjolen eller rekke opp igjen det hersens babyteppet som jeg bare strikka feil på hele tiden. De siste ukene har jeg blitt kvalm bare jeg tenker på strikkepinnene. Eller andre ting jeg burde ha gjort. Dårlig timing, for jeg har ikke mindre enn tre strikkeprosjekter på gang. Håper ikke alle blir liggende som ufo'er innerst i et skap! 

Men hjernen, den går på høygir. Hele tiden. Tanker og tinnitus i en skjønn forening. Og det er sjeldent de er så koselige de tankene som suser rundt oppi der, og til nå har jeg ikke klart å finne av-knappen heller. Men om de blir det, koselige altså, gode minner og slike ting ... skal det ikke mye til før tårene renner i strie strømmer. For det er jo slik jeg vil ha det. Og tanken på at det er lost for alltid, den er altså sykt deprimerende! 

I ettermiddag skal vi ned og fornye passene våre. Drømmemannens var gått ut allerede, og mitt går ut i september. Det er ikke noe spennende på gang. Dessverre. Men det er greit å ha gyldige pass, sånn i tilfelle det ramler inne en lottogevinst eller noe. Da hadde det nemlig ikke vært mye som hadde holdt meg unna varmere strøk! For en ting er sikkert, jeg har aldri så vondt i kroppen når vi er en plass det er skikkelig varmt. Ikke tenker jeg så mye på alt det jeg burde, skulle og må gjøre heller. Rart at jeg kan kople helt ut da egentlig, og ikke ellers.

Kommer nok til å bli tidenes passbilde dette! Ei bittelita hjernecelle som enda ikke er helt forpestet av negativiteten her håper at vi om noen år kan sitte og le av dette. Det verste passbildet ever lissom. En vakker dag, når alt er mye bedre. For det kan vel enda snu?

... og det vil ingen ende ta!

God morgen der ute. :o) Her går alt sin skjeve gang. Det hadde igrunnen vært ganske ok om det snart begynte å gå litt rett frem - og helst i riktig retning også nå. Torsdag kveld/natt ble jeg skikkelig dårlig, og kom meg til legen, igjen. Heldigvis kommer jeg nesten alltid rett inn om det er noe, og det har jeg skjønt er en positiv ting på et legekontor. Det nytter liksom ikke vente på en time i ei uke eller to når det er du trenger den.

Bronkitten har krøpet opp til bihulene. Det er nå jeg har lyst til å si: - Hva var det jeg sa? Jeg har jo hatt dette så mange ganger tidligere i årenes løp at jeg kan oppskriften. Jeg kjenner min egen kropp veldig godt etterhvert. Men nå har jeg fått en hestekur av en antibiotikakur, en slik de alltid gav etter minst et forsøk med en vanlig kur tidligere. Siste utvei lissom.

Krysser alt jeg har for at dette forsvinner nå. Og det trenger absolutt ikke komme tilbake på denne siden av jul! Med diverse astmamedisiner, Prednisolon, Kodein og masse annet rart, bør jeg bli frisk som en fisk ganske snart. Det er så ille at jeg føler meg nesten som et vandrende apotek. Jeg som er så imot tabletter! Legen foreslo at jeg skulle kjøpe meg en dosett. Herregud da! Men jeg skjønner jo hvorfor, når jeg står der nede på badet og teller opp og plukker ut fra den ene pakka etter den andre. Har jeg huska alt? Tok jeg den tidligere eller? Har jo litt bomull i hodet også, eller fibo-tåke som det visstnok kalles. Så i det siste skriver jeg inn på mobilen hva jeg har tatt til hvilket tidspunkt. Det er sykt fort å gå surr her.

Jeg høres ut som en storrøyker når jeg hoster. Og puster. Som kols i siste stadie. Og tro meg, jeg vet hvordan det høres ut. Pappa hadde nemlig kols og røykte til siste åndedrag. Men jeg har jo som sagt aldri tatt et trekk i hele mitt liv! Fastlegen mener at jeg har hatt astma leeeenge, kanskje helt siden jeg var barn. At jeg har forsøkt å fortelle både den ene og andre legen at det er noe galt med pusten min i sikkert 20 år har jo ikke hjulpet. Før nå. Så nå har lungelegen gitt meg en haug medisiner som skal prøves ut i et år. Og da kunne det være at jeg ble kvitt disse stadig tilbakevennende infeksjonene. Selv om jeg personlig mener at de kommer fordi jeg er så sliten og overhodet ikke har noe immunforsvar for tia, og den tia har vart sykt lenge nå. I årevis. Men det kan jo være det også kan ordne seg, om jeg kan klare å holde meg frisk litt lengre enn et par måneder av ganga. Ikke vet jeg. Men det er jo lov å håpe.

Det var ikke bare en badhair-day i går. Du skjønner lissom at du ikke helt ser ut som en nyutsprungen rose når legen reiser seg opp og gir deg en god klem sånn plutselig, og de på apoteket ønsker deg riktig god bedring ... Om noen hadde fortalt meg for noen år siden at det gikk an å ha det så jævelig vondt og føle seg så elendig, uten å være innlagt en plass, så hadde jeg trodd at de fleipet! 

Det var det. Sola skinner og etter tre dager med uhyggelige mengder regn holder drømmemannen på å ta ned presenningen over verandaen. Tre dager av ferien hans gikk til ingenting. Sykt irriterende når en har tatt fri for å fikse huset. Men jeg tror nesten jeg irriterer meg mer enn han. Jeg har jo aldri tatt ut en eneste feriedag uten at jeg skulle vekk herfra, hjelpe en syk unge/passe barnebarn eller noe i den duren.

Det så slett ikke så galt ut under her. Ikke som frykta. Problemet vårt har vel vært mer alt regnet fra oven. Ikke så bra når en har åpnet opp helt ned til takplatene. For joda, vi har fått vann både ned i sofaen i kjellerstua og i ganga på grunn av det. Selv om presenninga så helt tett ut. Veldig, veldig irriterende! Nå håper jeg bare vi (eller han da) får tettet igjen før godværet forsvinner igjen. Så får terrassebordene og finishen vente til senere, for nå har han ikke mer ferie å ta til dette formålet, selv om værgudene visstnok skal vise seg fra en helt annen side i neste uke. Men det meldte de jo da vi bestemte oss for å begynne også. Ikke helt til å stole på de derre gudene.

Håper du får en fin lørdag. :o) Min blir nok tilbragt ganske stille og rolig i sofaen, men snart er jeg sikkert litt mer oppegående igjen. Gleder meg til det.

Fraværende kjærring på nav-møte


Bildet er lånt fra Atle Antonsens serie om nav som gikk på TVNorge i 2012.

Se det, nå begynner det. Og som vanlig får jeg piggene ut bare jeg ser nav-skiltet på bygningen. Jeg vil liksom ikke inn der. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg vil ikke ... ja, jeg vil jo absolutt ikke dette her! Men dessverre så kan det jo se ut som om jeg ikke har noe valg lengre.

Det føles forferdelig! Og mer er det igrunnen ikke å si om den saken. Jeg skal forsøke å ikke forhåndsdømme systemet. Eller, det har jeg vel allerede gjort, selv om jeg personlig ikke har så skrekkelig mye erfaring med dette. Men de gangene jeg har hatt behov for litt info, eller de gangene de har måtte betale sykepengene mine, så har det jo alltid gått galt! Det er liksom normalen det, tenker jeg. Så får jeg bare håpe at jeg kan bli en av de som bare sklir gjennom nav-helvete på ei rosa lita sky. Eller noe sånn. Der alt kommer til å gå som det skal fra første stund. Selv om jeg er nokså overbevist om at jeg har litt feil farge til at det skal funke på den måten.

Møtet i dag var helt bortkasta! Jeg kan ikke forstå hvorfor de innkaller til slike møter en gang, når all info ligger på nettsiden deres. Og de aller fleste kan vel lese? Ho som ledet møtet var fra Polen, så egentlig var det nesten mer forståelig å lese selv. Og de få som spurte om noe underveis fikk egentlig ikke noe annet svar enn at ho henviste til nav.no. Jeg kan ikke tenke meg noe så gørrkjedelig som når et menneske bare står og leser direkte opp fra presentasjonen!  

Hvorfor i alle dager kaster de vekk tiden på slikt? Så overarbeidet som de påstår de er, og så lange behandlingstider de har på den minste lille filleting i nav-systemet, så burde de kanskje evaluere slike unødvendige møteinnkallinger/møter som dette. Effektivisere litt vettu! Det er jo det alle andre bedrifter gjør når de ser at ting ikke funker helt som de trodde det skulle. 

Jo flere kokker jo mere søl. Til og med drømmemannen har skjønt det, og kaster kjærringa ut fra kjøkkenet når han lager mat ... Men om noen innen nav hadde lufta den tanken, så hadde han sikkert blitt degradert til å sitte i ei av lukene, der den viktigste oppgaven er å være sur og tverr, og henvise til nettsiden om du skulle være så dum å spørre om noe. 

Men ingen tør vel prøve å få orden på nav. En evaluering kunne jo resultert i at hundrevis av nav-ansatte mista jobbene og det vil de vel helst ikke. Så her holder alle kjeft, og håper at ingen noen gang kommer til å si høyt det alle sikkert allerede har tenkt. For hvem med helsa og vettet i behold har lyst til å bli en del av nav-systemet og rotet der? Da er det jo mye bedre å ta en presentasjon innimellom, selv om den sannsynligvis var helt bortkasta for de fleste. Den sikrer iallefall at det mennesket, som ikke en gang presenterte seg, får lønna inn på kontoen denne måneden også. At jobben ikke er meningsfull, eller så veldig spennende, må en bare fortrenge så fort som mulig. For i disse tider er vel det viktigste at en har en jobb å gå til, får inn lønna til avtalt tidspunkt slik at banken kan få sitt, og at det forhåpentligvis er litt igjen når alt er trukket.

Men altså, nå var det jo ikke et jobbsøkerkurs jeg var på i dag. Snarere tvert i mot. Det var informasjon om arbeidsavklaringspenger. Jeg hadde mest lyst til å ringe og si jeg var sykt. Og det var jo ikke løgn en gang! Men så er det noe med det at det er like godt å bli ferdig med det. Om jeg ikke hadde dukket opp i dag, så er det sikkert ikke lenge til neste infomøte. Jeg er jo forsåvidt nesten oppegående, og da drømmemannen ville kjøre meg ned så måtte jeg jo bare. 

Jeg overlevde med god margin. Uten å si et ord. For jeg har nemlig mista stemmen etter at jeg slutta å hoste, det var så vidt jeg fikk viska frem navnet mitt. Full av paracet og diverse andre godsaker satt jeg der og irriterte meg over at det ikke var noen ny info vi fikk. Hosta heldigvis ikke, men da hosten forsvant fikk jeg øyebetennelse istedenfor, og nesa renner ustanselig, dessuten er jeg kvalm, svimmel og lei! Trenger snart litt forandring i disse kjipe hverdagene mine. En liten ferie hadde kanskje vært på sin plass, men nå forsvinner pengene våre til tetting av hus! Det er jo skikkelig givende. Kan nesten ikke tenke meg noe mer gøy!

God torsdag. :o) 

Bronkitt er no' dritt!

Jeg gidder ikke mer! Etter fire døgn med hosting, både natt og dag, så har jeg altså fått nok nå! Jeg har bare lyst til å melde meg ut av dette livet. Jeg vil ha en nytt liv, med koselige dager og masse gjøremål. Istedenfor så sitter jeg bare her og glor!

I dag skulle jeg hatt overnattingsbesøk. Min barndomsvenninne fra Jæren skal jobbe her i traktene i morra, og spurte om ho kunne komme nedover i dag og være hos oss. Og det kunne ho jo selvsagt. Men nå går ikke det heller. For det første så kan jeg jo nesten ikke snakke, så det hadde jo ikke blitt så morro akkurat. Dessuten er mamma'n hennes alvorlig syk med uhelbredelig svulst på hjernen, og det hadde jo ikke vært greit om ho fikk med seg noe smitte herfra, på toppen av det hele. Det er jo ille nok fra før av ... 

Jeg skulle også vært på danseoppvisning. Det er sesongavslutning for eldste barnebarnet mitt, og jeg har lovet dyrt og hellig at jada, selvsagt kommer mormor. Åååååh! Så nå satser jeg på et under de neste to timene, slik at jeg kan stille opp likevel. Selv om jeg aldri har trodd på sånt.

Men en skal aldri si aldri. Jeg har vært hos legen, i dag igjen, og fått Kodein-tabletter. Det eneste i hele verden som hjelper når jeg blir som dette. Og det er jo opptil flere ganger i året. Tidligere har legen vært veldig striks med disse, og jeg har fått den leksjonen hver gang jeg har fått resepten. Men i dag var ho sykt raus! Men ho burde jo kjenne meg etter alle de timene vi har kost oss sammen de siste to årene. Jeg hater jo å ta tabletter. Tar ikke noe som helst uten at jeg er helt sikker på at det ikke fins andre utveier, og at det ikke går over av seg selv. Endelig har ho vel skjønt at jeg ikke er av den typen som tyr til slikt i tide og utide. Verken smertestillende, sovetabletter eller andre ting. Om du ikke visste det fra før av, så er det på denne måten du kan holde på en influensa i et par, tre måneder ... eller en lungebetennelse, for den saks skyld. For ingenting pleier jo å gå over sånn helt av seg selv. Ikke hos meg iallefall.

Jeg har fått meg en ny bronkitt. Akkurat som sist, for noen få måneder siden. Crp'en er som vanlig ikke veldig høy, i dag var den bare 17. Men jeg kan tydeligvis være veldig syk før det slår nevneverdig ut der. Det forundrer meg ikke om dette er nok en lungebetennele i komminga, for det begynner alltid på denne måten. Men jeg blir ikke sur eller griner om jeg tar feil altså!

Satser heller på rask bedring denne ganga jeg. For i morra skal jeg hente en solstråle av en fireåring i barnehagen, og ho skal overnatte og hentes av mormor dagen derpå også. Hadde tenkt å bare ha ho hjemme, men så skal jeg på nav-møte til torsdag, så da gikk jo ikke det. Selv om jeg hadde vært frisk som en fisk.

Sveklingen fra sør ønsker deg en fortsatt flott dag. :o)

Litt bråkete her i pinsa

Vi river, eller drømmemannen gjør. Så lenge jeg har bodd her, i over 20 år, har vi hatt en lekkasje. Ved visse mengder regn og riktig vindretning har det til tider dryppet ned gjennom taket i kjellerstua. Men vi har ikke turt å gjøre noe med det før nå. For vi er sykt redde for at det kan føre med seg både det ene og det andre. Tenk om det ender opp med en sånn 100.000-kroners reparasjon! Da vet vi faktisk ikke hva vi skal gjøre ...

Men nå har det lukta så mugg nede i lange tider. Og i følge denne lungelegen jeg var hos igjen på fredag, så er dette noe av det jeg kan reagere på. Det kan være grunnen til at jeg har litt dårlig lungekapasitet. Det kan være grunnen til at jeg har så mye luftveisinfeksjoner og lungebetennelser. Så derfor altså. Tidligere har ikke drømmemannen tatt dette så alvorlig, men det er kanskje siste krampetrekningene nå da, siden han sikkert er drittlei denne kjærringa.

Så her legger vi altså ned skattepenger og feriepenger i år. Veldig kjipt! 

Naboene er sikkert ikke så fornøyde de heller. For det bråker. Banking og saging og materialer som blir slengt oppå hverandre nede på plenen. Hele pinsa gjennom. Og resten av denne uka. For drømmemannen har tatt seg ei ukes ferie for å fikse dette. Sikkert den aller verste ferien han har hatt i hele sitt liv. Hybelboeren er nok litt mellomfornøyd ho også. For ho har en helt annen døgnrytme enn oss andre, og holder nok på å klikke av å bli våkna så tidlig. Så som du skjønner er nok hele nabolaget akkurat like lei som meg for tia, om enn av en litt annen grunn.

Holder du hviledagene hellig? Jeg er av dem som ikke har gått av veien for å klippe plen og sånne ting på søndagen. Men akkurat dette her synes jeg ble litt vel bråkete. Heldigvis er vi ikke aleine i nabolaget som synder her, det foregår både gressklipping og saging i nærheten ... selv om det ikke akkurat er en unnskyldning god nok om noen ringer politiet.

Hva jeg gjør? Ikke noe. Holder på å komme til hektene igjen etter en dusj ... har egentlig bare lyst til å sette meg ned en plass og grine. Hyle ut frustrasjonen over alle disse siste dagene og nettene, som nesten er uoverkommelige. Jeg er så sinnsykt lei, og forstår ikke hvordan noen kan leve på dette viste år etter år! Dette er jo ikke noe liv!!

Her går det litt på halv åtte innimellom

Langhelg, igjen, noe vi har visst lenge. Og før slike helligdager så pleier jo gjerne folk å kjøpe inn mat og middag og slike ting for hele perioden. Så en har noe å putte i trynet. Er ikke så vanskelig det da, normalt. Men her hos oss må det ha skjedd en glipp rett og slett. For i går ettermiddag da vi satt og planla hva vi skulle handle, ringte dattera plutselig og var litt lei seg fordi ho ikke fikk tak i reker. Noe de hadde tenkt å kose seg med til kvelden. Og nå stengte jo alle butikkene ...

Hjelp!! Det var noe vi overhodet ikke hadde tenkt på. Helligdager = kortere åpningstid for de aller fleste butikker. Det er jo noe alle vet. Men altså, her hadde det gått oss hus forbi denne ganga. Dermed gikk vi helga i møte med temmelig tomt kjøleskap. Og fryseren er heller ikke akkurat så innbydende og velfylt for en sulten sjel. Veldig kjipt.

Men vi har jo butikken rett nedi bakken. Joker har sikkert spart både den ene og den andre for å sulte ihjel de dagene konkurrentene stenger og medarbeiderne går tidligere hjem. Det fins alltid en Joker i nærheten. Det er en fin liten butikk med helt greit vareutvalg. Sånn i tilfelle du har glemt noe, eller får akutt lyst på en pose chips eller is og peanøtter sånn litt før leggetid. Men det er ikke helt der vi pleier å ta ukehandelen, de ukene vi klarer å være så flinke. For så godt utvalg har de ikke. Dessuten er det vel heller ikke helt greit for kontoen om en skulle handla alt der til vanlig. Det blir vel nesten som å shoppe på bensinstasjonen. Skrekkelig dyrt i lengda!

Jeg har ikke helt matlysta for tia. Noe som ikke bekymrer meg en plass. Men det er litt verre for drømmemannen når jeg aldri kan svare på hva vi skal ha til middag. Samme for meg, blir lissom ikke helt godt mottatt andre uka på rad. Men hva skal jeg si da? Når ingen ting frister? Selvfølgelig spiser jeg, når jeg får det servert, men det er egentlig det samme hva jeg får. 

I går spiste vi Chow-Chow. Det høres egentlig ganske makabert ut. Som om vi spiste ei bikkje. Men så ille var det ikke. Det er en slager fra 70-tallet eller deromkring, en gryterett med svinekjøtt, sopp, ananas og nøtter. Kommer opprinnelig fra Kina, og dermed har jeg jo tenkt mitt. Det skal vel ikke så mye fantasi til å forstå at den opprinnelige retten helt sikkert ikke består av svinekjøtt. Hunderasen chow-chow kommer nemlig også fra Kina ... og ja, hvorfor heter det ellers noe så teit som chow-chow? Dessuten spiser de jo både hunder og katter i Kina den dag i dag. Og hvem vet, vi har sikkert spiste det vi også. For jeg er ganske overbevist om at alt vi har puttet i oss både i Thailand, Vietnam og de andre eksotiske plassene vi har vært på ferie absolutt ikke alltid var kylling, selv om de som solgte maten påsto det.



Fra det ene dyret til det andre. Det var ikke bare vårt matlager som var tomt nemlig. Tønna til Jonas inneholdt bare noen få knotter langt der nede i bunnen ... snaut nok til gårsdagen. Og det ble mye mer krise enn vår matmangel. For han spiser jo bare en type mat, og det har han gjort helt siden han slapp puppen til mamma'n. Sånne små søte halvvoksne hunder på 75 kilo kan jo ikke bare skifte fôr sånn helt plutselig, for da går det visst ikke så bra med magen og avføringa og alt det der. Sannsynligvis er det enda verre om en kjøper hundematen på en vanlig butikk. For her har vi lovet oppdretteren dyrt og hellig (til og med skiftlig) at vi bare skal gi han kvalitetsfôr. Og det får en ikke tak i på Joker jaffal!

Heldigvis virka et par av hjernecellene mine akkurat da. Fôrsenteret vi bruker har Facebookside, og jeg sendte et nødrop til dem, via Messenger. Under over alle under så fikk jeg svar, og i dag kom de kjørende bare for å åpne butikken for meg, slik at Jonas fikk påfyll av mat. Snakk om service da! Det var nesten for godt til å være sant. Nå skal det sies, vi er ekstremt gode kunder der nede, siden vi har en hund som spiser en sekk mat på kun tre uker. Det har blitt mange sekker siden han flytta inn til oss, og alle har vi kjøpt på samme plass. Men akkurat det visste vel ikke de da jeg tok kontakt. Tusen, tusen takk for god kundeservice.

Håper du nyter fridagene. :o) Eller har du kanskje ikke fri i det hele tatt? Det er varmt og godt her hos oss, selv om ikke sola har vært fremme hele dagen. Formen er ikke helt på topp, så noen store trimturer har det ikke blitt. Nå er jeg likegodt blitt drittforkjøla også, og det er jo bare helt som normalt når jeg har gått så lenge uten skikkelig søvn, og er supersliten. I natt sto jeg rett og slett opp igjen, og tilbragte noen timer sittende i en stol i stua. Kanskje det er oppladning til årets andre lungebetennelse, det begynner jo å bli noen måneder siden sist ... 

Nå skal vi... eeeehm... kose oss med en Grandis! :o)) Ha en fin kveld.

Vannhunden Jonas

Han elsker å bade! Men dessverre for oss, som må spyle han etterpå, så er det like deilig oppi et gjørmehull som i rent vann. Er et av fellestrekkene for leonbergerne dette. De er så utrolig like i bevegelsene og lekenheten når de er i nærheten av en pytt, eller hvilken som helst plass der de kan få plaska i noe. De er noen merkelige, klomsete skapninger egentlig.

Slutt på vannspeilet i hagen. Jeg har et gammelt trau i tre som det har vært vann i om sommeren. Men i år må jeg bare droppe det. For bikkja står med halve kroppen oppi der og koser seg mest ihjel når han er utenfor. Etterpå kommer han som en rakett inn på parketten så vannsprøyten står rundt han. Eller rakett og rakett, så kjapt som en leonberger gidder da. Det er ikke så mye å skryte av, for de er ganske godmodige og har god tid. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morra ... ikke alltid like sjarmerende, men likevel litt vittig å se på dette stabeistet.

Men det har han vel funnet ut. At det er ikke bare han i dette huset som kan være sta. Jeg er jo sjefen, og jeg gir meg heller ikke så lett! Sikkert derfor han hører mer på meg enn drømmemannen. For han er litt sånn ... tja, mer lik bikkja? Han er jo så skjønn og han vil jo bare kose, stakkars ... bikkja altså, og når du bare sitter der og ler og ikke nekter, ja da kan du risikere å plutselig ha 75 kilo hund over deg i sofaen og ikke bare en labb! Selv om det ikke er bare, bare det heller. Det tåler ikke jeg! Ikke synes jeg det er så skjønt heller. Hunder hører til på golvet! Eller i daybeden i hagen, for den har han altså adoptert.

Jeg er så stolt av dette beistet vårt. Når han viser seg fra sin aller beste side, går helt ved siden av foten min, men hodet og halen hevet og tror han eier verden, da er han flott altså! Og hvis det i tillegg kommer fordi noen andre små hunder som holder på å gneldre seg ihjel, og han ikke gidder å se på dem en gang, da er det ganske morro å være meg.

Han er veldig stor. Til og med til en leonberger å være er en skulderhøyde på 82 centimeter i meste laget. Veldig praktisk da, for jeg som er 170 høy trenger ikke bøye meg for å klappe han nå lengre. Og enda er han ikke ferdig utvokst med sine 75 kilo eller deromkring. Mulig han veier enda litt mer nå, for han har hatt veldig appetitt de siste ukene og er nok inne i en vokseperiode - igjen. Heldigvis er det en stund siden han har fått medisiner for voksesmertene nå, så det er jo å håpe at vi slipper det flere ganger.

Det er fredag og overskyet. Kjpt for de som har gleda seg til noen fridager i helga. Litt kjipt for oss også, for her er det nemlig litt riving av kledning og diverse utenfor som skal begynnes på. Håper i det minste regnværet holder seg vekk ...

Kos deg med dagen, så er jeg plutselig tilbake! ;o)

Bursdagsfeiring og x'er og sånn

Juni - vi er altså snart halvveis i 2017. Skremmende egentlig. For meg som stort sett bare ser livet gå forbi uten at jeg på en måte henger med lengre. Jeg elsker sommeren, er et skikkelig sommermenneske, og da er en selvsagt født midt på sommeren også! Om en drøy måned har jeg bursdag. Den skal som vanlig forbigås i stillhet. Selv om den sikkert burde ha blitt feira både opp og i mente, nettopp fordi jeg faktisk har kommet levende fra dette siste året. Men nå liker jo ikke jeg sånn oppmerksomhet, så da så ... veldig greit å få gratulasjoner på Facebook og på sms, men alt ut over det står jeg glatt over! Best å ikke si det til legen min, for da får ho enda mer næring til den derre sosialangst-depresjons-greia ho vil at jeg skal ha.

I går var jeg faktisk sosial. Riktignok bare med min aller nærmeste familie, og anledningen var denne lille tulla. Savanna, mitt yngste barnebarn hadde sin aller første bursdag. Som seg hør og bør ble det feiret hjemme hos dem, rett nedi bakken her. Så der satt vi da, som vi pleier, sammen med x'en og hele sulamitten. Det er jo greit det, å kunne omgås sånn når det er et barnebarn som fyller år, skal døpes eller konfirmeres.

Men det har ikke alltid vært slik. Det var langt fra greit de første årene, selv om vi gjorde det vi måtte sammen med ungene. Vi gikk alltid sammen på alle foreldremøtene for eksempel ... åsså gikk jeg hjem og grein etterpå. Men jeg er heldigvis kommet over det for lenge siden, og det er utrolig godt! Nå kan jeg se på denne x'en min, og innrømme at han er en knakende kjekk fyr. Det er litt småirriterende fordi han bare blir kjekkere og kjekkere med årene. Det er jo sykt urettferdig egentlig!! Jeg er veldig glad for de flotte barna vi har sammen, og for at vi har klart å oppføre oss greit uten å dra de inn i våre problemer da vi var på det stadiet. De som tror de er kvitt x'en når de blir skilt må tro om igjen. Har en barn sammen så blir en jo aldri kvitt h*n. Og når barnebarna kommer så blir det bare enda "verre".

Vi omgås disse eksene våre med jevne mellomrom her i huset. Eller, heldigvis er det ikke i vårt hus. Eller deres hus. Men i ungenes hjem. Så det er jo litt lettere på nøytral grunn. I min del av familien er det bare min x og samboeren hans som kommer når det er noe å feire. Savanna og Adriana har jo resten av familien i Litauen, så det er ikke så ofte de er i Norge. Emily har ikke noe kontakt med familien på farens side. 

Drømmemannens barnebarn har det helt annerledes. De har altså hele 8 besteforeldre! Og alle er som regel til stede når det skjer noe. Til barnebarnas store glede. Masse folk og masse gaver, det kan jo ikke bli annet enn vellykka. For dem, hovedpersonene. 

Det er ... rart ... egentlig. Det er ikke de selskapelighetene jeg gleder meg mest til kan du si, men det går helt greit. Det er jo ikke ungenes feil at ikke besteforeldrene holdt ut resten av livet sammen. Så de skal jo iallefall ikke straffes for våre feilsteg. Så da er det bare å bite tennene sammen og skyve vekk egne tanker om en kveld med x'er og folk som er kommet til i ettertid. Forsøker å ikke tenke på at jeg er mye eldre enn både x'en til drømmemannen og samboeren til x'en. Prøver å fortrenge at jeg vel igrunnen er den gamle kjærringa, enten du ser det på den ene eller andre måten, selv om det er akkurat slik jeg føler meg.

Føler meg aldri verre enn akkurat da. I slike sammenheng. Men nå har jeg jo et litt problematisk forhold til mitt eget selvbilde. Kan vel nesten telle på ei hånd de gangene jeg har vært fornøyd med det jeg ser i speilet. Og da snakker vi gjennom hele livet...

Når jeg klarer å legge til side slike tanker, så er det ok. Alle disse x'ene og de nye partnerne er jo igrunnen kjempekoselige. Timene i bursdagene løper som regel av gårde. Jeg trives sammen med dem, enten det er den ene eller andres x. Hadde settingen vært litt annerledes så tror jeg faktisk at vi kunne ha vært omgangsvenner. Eller jeg kunne iallefall, vet jo ikke hvilke tanker de andre sitter igjen med etter en slik sammenkomst. Det kan jo være at de ikke tåler trynet på meg, og synes hele greia er en lidelse å komme igjennom.

Ønsker deg en fin dag. :o)  Nå har jeg en god uke på å lade opp til neste bursdagsfeiring. Det vil si, sønnen min kommer først, men han er på sjøen så der blir det ikke noe familiær feiring i denne omgang.

Høna, egget og nav i en skjønn forening

Hvem kom først, høna eller egget? Det lurer visst min fastlege skrekkelig på. Egentlig vil ho helst henge alt på den depressive knaggen nå. Absolutt alt! Hele elendigheten min altså, både verken i kroppen, søvnproblemene, energimangelen, tinnitusen og sikkert overvekten også. Og når ho nå har bestemt seg for det, så er det ikke noe gehør for det jeg forsøker å si.

Litt rart egentlig. For for et lite år siden så var jeg ikke deprimert NOK til å ha noe sånt som fibromyalgi! Ting kan jaggu forandre seg fort her.

Og legen har jo alltid rett. Men er det virkelig slik? Husker min farmor, ho trodde legen hadde rett svar på alt. Ho satt legen sykt høyt. Laaaangt der oppe på toppen over alle andre. For legen var absolutt ikke som oss andre dødelige. Neida, han (for legen var alltid en mann før i tia) satt der på sin høye pidestall, sammen med Jesus, Gud og presten, og skuet ut over oss andre, litt mer normale mennesker.

Jeg vet jo pokker med hvorfor jeg har øresus. Jeg kan sikkert finne tilbake til datoen til og med, om jeg gidder å anstrenge meg litt. Starten på livet uten stillhet. For det kommer, i mitt tilfelle, av en eksem i øregangen som kapsla seg inne istedenfor å renne ut. Noe slike ting vanligvis gjorde. Dermed, har jeg fått forklart av ekspertene, er disse lydene i mitt hode ikke helt på samme frekvens som de som har fått det av høye lyder og støy i ungdommen. Så dette kommer så visst ikke av en depresjon! Eller angst eller hva pokker de vil ha det til. Jeg kan garantere at denne øresusen kom lenge før den depresjonen legen vil ha på meg. Selv om ho påstår at en kan få det også av å være deprimert. Men jeg er altså ikke deprimert, og har langt fra sosialangst! Sånn er det med den saken.

Dessverre er det ingen som gidder å høre på det øret. Må ærlig talt innrømme at jeg ikke forstår hvorfor det er bedre for legestanden at de får hengt på meg en depresjon istedenfor å innrømme at fibromyalgi faktisk er en sykdom. Innrømmer glatt at dette er noe en absolutt kan bli deprimert av, har ikke noe problem med å se den, men jeg er ikke der. Iallefall ikke enda.

Til nå har jo hele elendigheta blitt hengt på overgangsalderen. Men den teorien har vel slått litt sprekker det siste året. Dermed måtte de finne på noe annet. Og en depresjon er jo en grei syndebukk. Akkurat som røyking er i visse andre tilfeller. Og når de ikke får det helt til å stemme så kjører de bare på sitt uansett. Og det er akkurat slik jeg føler meg: Overkjørt. 

Innrømmer glatt at jeg er lei dette. Men hvem hadde ikke vært det da? Jeg sitter ikke i en krok og griner, jeg tenker ikke akkurat å gjøre slutt på livet, verken i dag eller i neste måned. Tanken kan nok ha streifet fra tid til annen, men jeg går altså ikke rundt og planlegger å ta livet av meg. Jeg er jo alt for glad i mann, barn og barnebarn til det. Alt for glad i livet, som det var. Så nå må jeg visst bare lære meg å være glad i dette livet også, selv om det kommer til å bli særdeles vanskelig.

For et halvt år siden var jeg ikke nok deprimert til å ha fibromyalgi. Sa samme kjærringa. Legen altså. Men nå høres det ut som jeg går rundt som en angsbefengt geleklump med en langvarig, tilbakevendende depresjon, pluss sosialangst da. Det kunne ha vært meg, det er mye i min fortid som kunne ha resultert i dette. Det har vært en del nedturer og svik jeg kunne ha hengt dette på. Men er det ingen statistikker som viser at det faktisk ikke er alle som har hatt litt problemer som dukker under. Noen klarer seg vel? Og hvorfor kan de ikke se jeg er en av dem? Det er nesten så jeg tror det er ho som har mest problemer her, og ikke meg! Får legen en ekstrabonus om ho selger medisiner mot depresjoner? For resepter på slikt sitter sykt løst! Skremmende spør du meg. Men om du ber om noe å sove på, da skulle en nesten tro at en var narkoman. 

Jeg har slått meg til ro med at det er fibro som herjer kroppen min. Og at jeg har hatt det veldig lenge. Jeg leser hvordan andre opplever dette, og kjenner meg så sykt godt igjen. Så jeg er helt sikker på at det ikke har vært overgangsalderen som har fucka til livet mitt. Joda, den var der nok den også, men jeg hadde nok ikke verdens verste overgangsalder likevel, som min daværende lege fikk sagt. Ho hadde aldri sett maken ... hvorfor begynte det ikke en aldri så liten bjelle å ringe da? For å finne ut om det faktisk var det som var galt?

Jeg har jo gått rundt og vært litt engstelig. Mens legene på sin side har klødd seg i hodet og synes alle plagene er merkelige, de likner ikke på noe de har vært borti tidligere. Vel, da synes jeg legestanden skulle ha googla fibromyalgi for lenge siden. Spesielt de ute på mitt legekontor. For der fant jeg svaret. Ikke akkurat det jeg ville ha, men jeg kan i det minste roe ned og vite at dette ikke kommer til å ta livet av meg. Selv om det kjennes helt motsatt ut innimellom.

At det har tatt ti år før jeg googla dette sier jo litt. Dette er noe for de med vondt i viljen. Både det og me. Tullesykdommer. Ting som er greit å påberope seg fordi det ikke kan bevises. Javel. Det var det en av de andre legene som sa til meg for en del år siden. Og da hadde iallefall ikke jeg det! For viljen var vel omtrent den eneste plassen det ikke gjorde vondt! Men jeg tok visst feil, og jeg kan innrømme det. Men derfra, til å godta det, det er en lang og kronglete vei å gå. For det er vel neste skritt nå. Godta at det ble sånn, og finne ut hvordan det best går an å fortsette livet med denne tunge sekken som alltid må følge med på lasset.

Det er ikke så gøy å ligge våken om nettene. År ut og år inn. Det er ikke gøy å stå opp og være enda mer sliten enn du var da du la deg. Selv etter en natt med tre-fire timers sammenhengende søvn. Det er ikke gøy å være så stiv i kroppen at ingenting fungerer de første timene av dagen. Det er ikke gøy å vite at om du har hatt en bra dag og kost deg litt, så blir dagen derpå et lite helvete. Det er ikke gøy å ikke orke alt det en har lyst til, når en har så mange planer og drømmer. Det er ikke gøy å ikke engang orke å dusje, for ikke å snakke om å vaske håret, selv om det er over en uke siden sist. Det er ikke så gøy å vite at denne verkende kroppen hadde blitt så mye bedre av et varmt bad, men så orker du ikke det heller, for det er så sykt slitsomt bare å tenke på det.

Det er heller ikke veldig morro å ikke kunne planlegge noe. Kutte ut det ene etter det andre som gir livet mening. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men disse hverdagene er jeg ganske sikker på at det ikke er så mange som velger. Sånn for gøy lissom. Det er er heller ikke så ok å ikke ha en jobb, arbedskollegaer, noe å gå til, selv om jeg mange ganger dette siste året nesten har takka Gud for at jeg i det minste slipper å dra med meg denne verkebyllen av en kropp på jobb også! Men det er jo en annen side av den medaljen også, for nå går snart mine sykepenger ut. Og da blir alt hakket verre!

En blir ikke rik av å snylte på nav nemlig! Spesielt ikke når en har forsøkt og forsøkt å skaffe seg en ny jobb, virkelig stått på, og til og med klart det. Helt på egenhånd. Uten ei krone fra nav, fordi en var heldig å ha et års sluttlønn. Men med dette utgåtte fagbrevet mitt, som har gjort sitt til at kontoen min har blitt ganske godt fylt på hver måned hele livet, så er livet med en mer normal lønn ikke det lureste jeg har strebet etter. Økonomisk sett burde jo heller ha meldt meg arbeidsledig rett etter sluttpakka, og nytt friheten med et års full lønn fra arbeidsgiveren, og to år på arbeidsledighetstrygd. For da hadde pengene fra nav vært like mye som lønna jeg fikk som sekretær. Dessuten hadde grunnlaget for både aap og eventuelt uføre vært veldig bra fortsatt. Til å leve godt av. Nå derimot ... noen ganger blir en straffa for at en vil jobbe. Og innimellom angrer jeg som en hund på at jeg ikke bare sa ja takk aller første gang legen ville sende inn papirer om uføre for meg. For noen år siden. Før alt ble så veldig galt her. Da hadde jeg kanskje hatt et mer normalt liv i dag. Men det er lett å være etterpåklok!

Dette blir jeg ganske stressa av. Å ikke vite noe helt sikkert, ikke ha kontroll på det som kommer inn, det som skal betale regningene våre. Ikke vite om det kommer inn på en fast dato en gang, for det har jeg skjønt ikke er noe som blir prioritert hos nav. De tenker ikke at regningene ligger klare til trekk til faste tider. Pengene kommer jo. En gang. Etterhvert. Akkurat nå er de bare litt forsinket ... Tanken på dette kverner mye rundt oppi toppen her. Sammen med diverse andre greier. Så det er kanskje ikke rart at jeg er så stuptrøtt og sliten hele tiden. 

Jeg har prøvd å ringe nav noen ganger i det siste. Har til og med fått tak i de etter 20 minutters ventetid i telefonen, alle gangene. Men hva hjelper det når ingen kan svare på det jeg spør om. Om de har et svar så spriker det fra den ene ytterligheten til den andre, om du da er så dum at du bare skal dobbeltsjekke at det du fikk beskjed om faktisk var riktig. Så dette er til å bli gal av! Noe så enkelt som å finne ut hvordan en skulle gå frem for å søke aap, og hva som skulle følge med fra legen, fikk jeg tre forskjellige svar på! Da blir jeg helt matt altså!!

Og ganske småforbanna! Jeg har jo bare lyst til å skjelle ut det udugelige mennesket i andre enden av telefonen! Men det kan jeg jo ikke nå, for det kan se ut som jeg har inngått et langvarig samarbeid med denne etaten .. og da er det kanskje best å ikke ta av sånn helt i starten. Selv om jeg ikke kan forstå at de i det hele tatt har en jobb de folkene der, som faktisk ikke kan svare på noe som helst. I hvilken som helst annen bedrift blir en jo holdt ansvarlig for sine handlinger, duger en ikke så er en vel havnet på feil hylle i arbeidslivet, og må ta konsekvensene av det. 

Lurer på om det er en ledig hylle hos nav for meg også ... En jobb altså. Jeg er i det minste ekstremt pliktoppfyllende og har gjort mitt aller beste i alle de yrkene jeg har vært innom de siste årene. Selv om det ikke var drømmejobbene mine alt dette her. Om en gjør en feil i nav-systemet så er det tydeligvis ikke så farlig, de som er avhengig av penger derfra fortjener sikkert ikke bedre. Alle har jo bare vondt i viljen, og gidder jaffal ikke å jobbe.

Moden for søpla

Jeg har noen litt kjipe dager her. Selv om sola skinner fra skyfri himmel og fuglene kvitrer for full hals utenfor. Vi har hatt den flotte sommerhelga på hytta, og likevel er jeg helt kaputt. 

Utslitt av å ikke gjøre en dritt! Det er så forbanna frustrerende at jeg holder på å klikke! Ikke får jeg sove og kroppen er så klar for søppeldynga at det er like før jeg kjører den opp og etterlater den der. I restavfallet. Sammen med annen gammel dritt som ingen vil ha.

Jeg har ikke noe liv. For hver gang jeg prøver å planlegge noe, hver gang jeg begynner å tenke på noe som jeg har lyst til, så skulle en nesten tro at jeg allerede hadde gjennomført det. Uten å ha fått med meg det gøye. For plutselig er jeg så trøtt og sliten at jeg bare blir sittende her. Faktisk tror jeg ikke jeg tenker en gang. Jeg bare sitter.

Det er ikke mangel på prosjekter rundt meg. Jeg blir helt matt av å se ut på den gjengrodde hagen, på huset som sårt trenger vedlikehold, på hytta som trenger maling, på litt smått her og der som jeg burde ha gjort for flere år siden .. likevel får jeg altså ikke fingeren ut! Fordi jeg er så sliten. Hele tiden. Det er nesten et under at jeg kommer ut av senga.

I dag har jeg avlyst både det ene og det andre. Først syforeningen som jeg skulle hatt i morra, og så kusinetreffet som jeg skulle hatt til torsdag. Det føltes som en befrielse. Et lite øyeblikk. Men nå er jeg bare lei meg. Lei meg fordi jeg ikke orker det jeg vil.Lei meg for at det ene etter det andre, som gir livet mening, bare må skvises vekk. Lei meg for at mannen min er gift med et vrak som dette. Lei meg fordi jeg vil så mye mer enn jeg får til. Lei meg for ... ALT!

Mange tanker ... men ingen ord denne uka

Iallefall ikke her på bloggen. Publiserte ord vel og merke, for i arkivet ligger det innlegg på innlegg som aldri kom lengre enn en kladd. Om det kan kalles kladd da, det som er skrevet på pc'n og aldri har sett dagens lys på verken den ene eller andre måten.Skrivesperre? Tja, det er vel helst forfattere og sånne som har det da! Eller en stakkars student som er midt i eksamenstiden. Dette her er dessuten ikke helt det heller, for som sagt, ordene ligger her.

Det stoppa litt opp på mandag. Det meste. Fastlegen min sendte meg sporenstreks til psykolog da jeg meldte meg ut av den møljetreninga ser du. For om en ikke liker å vasse i fremmede mennesker så må en minst ha angst, og aller helst en aldri så liten depresjon også. Det er nemlig ikke noe som heter at en er sjenert lengre. Tydeligvis. For er en sjenert så har en altså angst for å omgås andre. 

Sosialangst med andre ord. Herregud da! Her snakker en så om at folk er forskjellige men like mye verdt. For i vårt samfunn er det plass til alle. Men om du ikke LIKER å løpe rundt i skogen og lage dyrelyder sammen med en gjeng som du ikke kjenner, om du ikke liker selskapsleker eller å trene i full offentlighet, om du ikke vil snakke i store forsamlinger, eller liker fester med flere hundre gjester - ja da feiler du noe!! 

Alt bør tydeligvis bearbeides. Om du har noe gørr fra barndommen som du ikke har analysert og pratet om, da kan du nesten takke deg selv for at du sitter her i dag. Eller ingenting var selvsagt min feil! Det måtte jeg da forstå? Og jada, det vet jeg jo! Likevel har jeg vondt over alt, er trøtt som en strømpe og er uten jobb. Men jeg har klart meg i over 50 år, og jeg er sikker på at jeg klarer 15-20 år til. Uten å trenge psykolog. Jeg er muligens ikke i stand til å jobbe så mye. Tatt i betraktning at jeg har vært i full jobb siden jeg var 17 år, så tror jeg igrunnen jeg burde ligge godt an til en uføregrad nå. For tro meg, jeg har forsøkt og forsøkt i årevis å holde ut. Med det resultat at jeg har kutta ut det meste i privaten, nettopp for å klare jobben. Men det er kanskje ikke slik en skal gjøre, for da satser en jo både mann og hus og sitter til slutt igjen med ingenting. Verken her eller der.

Jeg er forbanna, og lei meg. Eller, burde egentlig vært det. Men de tablettene som har hjulpet meg med søvnen og toppene av vondtene siden januar gjør meg også veldig likegyldig. Jeg griner ikke når jeg vet at jeg normalt ville ha reagert med ei tåre eller fem. Men jeg er heller aldri ordentlig glad. Eller forbanna. Smile kan jeg fortsatt, men det føles bare som om det er noe som er klistra på utsiden.

Så nå prøver jeg å slutte på dette dopet. Uten å ha snakka med legen. Men det er min kropp, og ingen skal noen gang bestemme over den igjen, uten meg selv. Jeg kjenner at det som verka og nesten gjorde meg sengeliggende et par måneder rundt juletider er på vei tilbake. Men det må da være en måte å bli kvitt dette på uten å bedøve hele følelseslivet? Og uten å prate og nøste opp i noe en helst bare vil glemme, eller gjemme er vel mer riktig. Det er låst ned i et bittelite rom i hjernen og kan bare få lov til å være der. Uten at en fremmed mann skal tvinge meg til å dra det frem og analysere og diskutere. Jeg vil ikke det! Kjenner allerede nå at det var en tabbe å dra dit for å åpne opp denne døra ...

Helga er godt i gang, og her blir den stille og rolig. Som normalt altså. Det er grått ute og det kjennes ut som om det skal begynne å regne hvert øyeblikk. Men slik har det vært i hele dag. Kan nesten sammenliknes med psyken min. Det kjennes ut som om jeg skal begynne å grine, men det kommer ikke noen tårer. Jeg likte den andre Marit'en bedre. Ho som lo og grein litt om hverandre, ho der litt sjenerte som tydeligvis ikke er helt normal.

Fortsatt god helg til deg. :o)

14017 skritt i dag

Dagens tur ble rett over mila! Hurra for meg. Og Jonas. Han har vel forsåvidt ikke noe valg, og om jeg tenker meg om så har vel ikke jeg heller det. Det er greit å ha så mange forskjellige plasser en kan gå, uten å måtte være avhengig av bilen først. For jeg tror nesten ikke jeg får plass til Jonas lengre i Smarten. Er en stund siden jeg har forsøkt da ... kanskje teste det ut snart. Men denne helga har jeg lånt vekk den lille loppa til sønnen, så jeg har ikke noe bil. 

Det er rart med det. Den konebilen står veldig mye parkert nå som jeg ikke er på jobb. Det kan gå mange dager mellom hver gang jeg bruker den. Men nå, som den ikke står utenfor, ja da kunne jeg jo tenkt meg å gjøre både det ene og det andre - med bil! Tror avhengigheten av det kjøretøyet for det meste sitter i hodet, den er grei å ha, sånn i tilfelle ...

Turen i dag gikk først til byen. Selv om været var både grått og trist. Måtte bare få med meg de flotte blomstende trærne i Rådhusgaten. Vel, det sto så mange parkerte bilder der, og det er jo ikke noe jeg har lyst å ha med på bildene mine. Så det eneste jeg ble fornøyd med var dette, av Metodistkirken. 

Etter å ha vimsa litt rundt forbi i byen gikk turen opp i Baneheia. Herfra fortsatte vi over til Ravnedalen og videre hjemover igjen. Jeg hadde jo kledd med med regnjakke, for det var litt yr i lufta og det så veldig mørkt ut da vi gikk ut døra. Den eneste plassen den jakka ble blaut var på innsiden! Jeg hater regntøy!! Tett og ekkelt.

Turen i dag ble på 10,4 km. Tilsammen 14017 skritt. Må si meg fornøyd med det. :o)

Jonas ble også fornøyd. Her fikk han litt påfyll av væske da vi var i Baneheia. Variert tur i dag, både bytrening og skogstur. Men jeg har hatt to dager som jeg ikke har gått tur denne uka. Fordi jeg tok litt hardt i på tirsdag. Først gikk vi 7 km, og noen timer etterpå så prøvde jeg meg på trappetrening i Holskogen. Det er ei trapp der som har 250 trinn. Bratt som fy. Første gang jeg har vært der, men sikkert ikke den siste. Det var egentlig grusomt, og jeg holdt på å spy etter en omgang, men så tok jeg likegodt en omgang til ... jaja, noen har litt tungt for å skjønne sine begrensninger. Jepp, jeg ble litt dårlig etterpå, men har av en eller annen merkelig grunn ikke vært lemster.

Vi skal ha en overnattingsgjest her. :o) Ho måtte plutselig hentes i barnehagen fordi ho hadde feber. Siden har ho bare ligget på sofaen og sovet. Så dette kan jo bli ei interessant natt ...

God helg til deg fra meg. :o)

Føler meg 10 kilo lettere

Jepp, jeg vet at jeg sa jeg skulle klare det. Samme hva. Jeg skulle ta på meg de nye rosa joggeskoene og møte opp til hver time av denne trimmen, selv om jeg ikke hadde lyst.

Vel, jeg tok feil. I dag har jeg sagt opp. Eller hva en kan kalle det. Har sagt at jeg ikke kommer mer. At dette ikke passa for meg, fordi jeg hater å leke, hater å trene i flokk og kan ikke fordra forsamlinger med mye fremmede folk. 

Vet ikke om det var så lurt. Men for psyken min var det fantastisk! Jeg følte meg nesten 10 kilo lettere etter at jeg hadde sendt meldinga. De siste ukene har jeg strevd med å sove - igjen. Fordi jeg bare lå der og grudde meg til neste trening, så jeg satser på at søvnen også kommer tilbake nå som jeg ikke skal på denne torturen.

Misforstå meg rett. Det var egentlig ikke selve treninga som var torturen, men det å gjøre det sammen med masse andre folk. Det å leke og løpe rundt som noen barnehageunger i skogen, eller enda verre, ved Bystranda. Helt offentlig lissom. Skrekk og gru! Og den undervisningstimen etter treninga på tirsdagene den var også fæl. Kan tenke meg det nesten føltes som et møte på AA. Der vi sitter i en ring og skal fortelle hva vi klarte av fortsettene våre, hvor vi feilet, og hvilke nye mål vi hadde for kommende uke ... for ikke å snakke om det å snu seg til den ene sidemannen og fortelle hvordan uka hadde vært. - Hallo, jeg heter Marit og jeg vil egentlig ikke være her!

Dette var for spesielt interesserte, tenker jeg. Og jeg var ikke en av dem.

Jeg føler det ikke som en seier akkurat. For det får meg jo til å føle at jeg er ganske mislykka på dette punktet også. Jeg klarte det ikke, selv om jeg hadde satt meg som mål å holde ut uansett! 

Istedenfor å gå på tvangstreninga gikk jeg ut på tur. Jonas ble kjempelykkelig og det smitter jo over på meg også. Så nå må vi legge en plan. Eller jeg må. For å få opp kondisen og bli kvitt noen kilo. Sånne kilo som jeg fysisk drasser rundt på altså, de er absolutt ikke så lett å bli kvitt som de som forsvant etter at jeg hadde sagt jeg ikke ville trene der mer. Tenk om det hadde vært så lett ...


Illustrasjonen har jeg lånt fra http://jorgenfoss.blogg.no/

Akkurat nå befinner jeg meg på startstreken her. Som så mange ganger før. Det er det som er så vanskelig, for jeg synes livet blir så sykt kjipt når en må passe på hva en spiser til en hver tid, så det der med å telle kalorier og veie maten det orker jeg ikke. Jeg synes det er dødelig urettferdig at noen må kjempe med vekta hele livet, mens andre kan stappe inn alt de vil ha uten at det gjør noe utslag på kiloene. Selv om de ikke trener.

Det er vel ikke annet å gjøre enn å brette opp armene. Gjøre seg klar for kamp, nok en gang. Siden jeg ikke har fått utdelt verdens beste tålmodighet så må det begynne med en kickstart. Som før. Det vil altså si ei uke eller to på Nutrilett eller noe sånn. For å se resultater kjapt. Hvis ikke så gidder jeg ikke, såpass godt kjenner jeg meg selv. Jeg klarte det for tre år siden, og skal sikkert klare det igjen. Bare så synd det er så forferdelig vanskelig å holde seg der, sånn på sikt. Jeg trodde jo jeg hadde funnet løsninga sist. Men plutselig var jeg tilbake i feil spor - nok en gang.

Nå skal jeg i tenkeboksen ei uke eller to. Legge en god plan for hvordan livet skal bli bedre. Får ta det som en heldagsjobb fremover. For i følge legen min så skal alt bli helt topp bare jeg blir tynn og sprek. Litt rart at ho kan si det, for ho ser faktisk mye rundere ut enn meg, iallefall fra hoftene og ned. Og innerst inne så tror jeg ikke ho har rett en gang.

God tirsdag til deg. :o) I kveld skal jeg i syforening, og det er alltid like koselig.

Ei helg på Hovden - uten ski på beina

Snø og vinter er for spesielt interesserte, tenker jeg. Og det var nok de mest ihuga skigåerne som var på fjellet denne helga. De som går på vanlige bortoverski og nyyyyter siste rest av vinter. Gjerne iført shorts og t-skjorte.

Snø passer best på bilder. Eller på fjelltoppene laaaangt der borte. Fint å se på, men der stopper all interesse for denne hvite, kalde årstiden vi har her i Norge.



Vi holdt oss stor sett til veien. Der var det ikke snø. Å bevege oss opp i skisporene turte vi ikke, uten ski og med bikkje tror jeg ikke det hadde blitt så populært!

Det var sol og 20 grader. Så været var jo helt topp. Til sola gikk ned iallefall, for da sank gradestokken til henimot null.

Lørdag tok vi en kjøretur på ettermiddagen. Det er utrolig så fort tiden går når en har det gøy, så før vi var tilbake på hytta var det altså gått tre og en halv time! Vi tok en tur rundt i indre bygder. Stoppet her og der da vi så noen falleferdige, forlatte hus. Det er utrolig gøy å tusle rundt på fraflyttede eiendommer og knipse bilder. Skulle gjerne gått inn også jeg, men der stoppa motet, for det er jo nokså frekt og ikke helt på rett side av loven.



















Mens kjærringa fotograferte, lekte drømmemannen med Jonas. Så han var riktig så fornøyd med å være med på biltur han også. Bikkja altså. Han er en veldig rolig passasjer. Problemet er jo bare det at han opptar hele bagasjeplassen, og dermed må vi har tingene våre i baksetene. Så vi har ikke plass til noen passasjerer. Det var en av tingene vi ikke tenkte på da vi anskaffet oss en så stor hund. En kan jo ikke klare å tenke på alt ...

På neste stopp var det hele fem bygninger på samme tomt. Kunne jo nesten ikke blitt bedre! Lurer på hvor folkene som bodde her har tatt veien, og når de forlot huset. Det så ut som om jordene fortsatt var opparbeidet nedenfor denne plassen, så noen tar seg jo av det i det minste. 





















På tredje stopp kom vi til Myllarheimen. Her bodde Myllarguten de siste årene av sitt liv. Myllarguten, eller Torgeir Augundson (1801-1872) som han het, var en av Norges mest kjente hardingfelespillere.

Bygningene var veldig dårlig ivaretatt. Husene var restaurert med vanlige nymoderne vannbord og takskeier. Til og med hele den ene veggen var skifta ut med vanlig kledning. Når jeg leser mer om denne plassen så blir jeg ikke helt enig med meg selv om det virkelig er disse husene som var husmannsplassen Kosi, eller om det bare er noen av stokkene i husene som kommer fra det opprinnelige hjemmet til Myllarguten. Men plassen er iallefall en del av Vest-Telemark Museum.







Veien har fått navnet Myllargutvegen. Mye på grunn av at Myllargutens liv er knytta til disse små bygdene veien går igjennom. Nedenfor husmannsplassen er det reist en statue av felespilleren. Etter å ha googla litt her, så har jeg funnet ut at navnet hans er stavet både på den ene og andre måten, og ikke vet noen med sikkerhet når han ble født heller. Men alle som har skrevet noe om dette er enige i at han giftet seg med Ingebjørg Eddanshaugen da han var rundt 30 år, og de fikk ti barn. Likevel døde han fattig og ensom, og ingen kom med blomster til grava hans.

Sånn, det var dagens kulturleksjon. :o)











Tilbake til Hovden igjen. Både bikkja og drømmemannen holdt visst på å sulte ihjel. Men jeg hadde jo vært så opptatt av å ta bilder og nyte utsikten at jeg ikke hadde tenkt på mat i det hele tatt. Koselig tur, og mye fin natur. Det er vakkert med disse snødekte fjellene i bakgrunnen. Og endelig fikk jeg sett litt av det selv, og ikke bare via bloggen fruensvilje. :o)

Vi er heldige som har tilgang til hytte her. Siden det er gjennom drømmemannens jobb betaler vi bare 600 kroner for ei helg. Tar gjerne turen igjen, når denne snøen er borte, og før vinteren kommer tilbake. For da går det jo an å gå på tur uten sånne pinner som kalles ski. Og det passer denne kjærringa mye bedre!

Håper du har hatt en fin start på uka. :o)

Leonberger i farta!

Jonas er den mest kosete hunden jeg har vært borti. Han er snill og ganske lydig, men også sinnsykt sta. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen. Han har alltid god tid. Snur liksom ikke på femøren når han blir ropt inn, men fortsetter å lukte på den flekken han just hadde oppdaget da han hørte kommandoen. Han er tålmodigheten selv. En stor og snill kosebamse. Stort sett er jeg veldig fornøyd med familiens hårete kjempe.

En kan si mye om leonbergere. Men å påstå at de er elegante, det er å dra det litt langt! Han ser så utrolig dum ut når han kommer i full galopp, og jeg kan jo ikke annet enn å le når jeg studerer bildene etterpå.

Bare se her:







Hehe. Jepp, jeg vet det, jeg simpelthen mobber litt. Men han skjønner jo ikke det, dessuten er det jo bare en hund, så da er det sikkert ikke så farlig. Jeg som er vant til schæferhunder, og den elegante måten de beveget seg på, synes jo dette synet er utrolig vittig. 





Se på det trynet da!! Og når du tenker at dyret veier 72 kilo (han hadde faktisk gått ned litt siden sist) og har skulderhøyde opp til spisebordet, så blir det jo enda verre!

Vi fikk forresten svar på røntgenbildene på fredag. Han er helt fri for hofteleddsdysplasi, HD 1, altså helt perfekt. Ingenting er jo bedre enn det. Var nesten verdt alle timene hos veterinæren til og med. Men hadde jeg visst hvordan det besøket kom til å bli, så hadde jeg garantert funnet en annen klinikk for denne røntgenundersøkelsen.

Glad hund i luftige svev. Jeg tror han koste seg minst like mye som oss på tur. Fint vær hadde vi, sol, knallblå himmel og 20 grader. Ble til og med litt brun i ansiktet. Eller rød heter det kanskje, men etterhvert blir det forhåpentligvis brunt.

Det var lite folk på Hovden denne helga. Til og med skitrekket så stengt ut. Men det var noen få vinterentusiaster på turski her og der, og de gikk i shorts og t-skjorte.

Turalternativene for oss uten ski på beina var heller litt magre. Det ble med litt gåing langs veiene. Pluss en kjøretur enda litt lengre innover i landet. Koselig, avlappende helg altså. Spesielt for meg som hadde både sjåfør og kokk med meg. ;o)

Nå er vi klare for sommer på Sørlandet. Så hvis du, eller noen du kjenner, kan være så snill og jage vekk disse skyene som henger over byen litt sånn kjapt, så blir jeg veldig takknemlig for det.

Fortsatt god søndag. :o)

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017

Marit

54, Kristiansand

Fotogal, halvgammel kjærring fra Sørlandet. Foretrekker sommer og sol. Trives absolutt best ved sjøen. Elsker å reise. Gift for andre gang, så dermed har vi "mine og dine" barn og barnebarn, noe som innimellom kan være en utfordring både for den ene og den andre.

Sammen har vi leonbergeren Jonas som vi hentet rett før jul 2015.

Bloggen ble til da livet på en måte stoppa opp. Den ble min klagemur for at jeg ikke skulle gå rundt hjemme og sutre og pipe for alt og ingenting. Etter å ha bretta ut livet mitt i et par år, spesielt elendigheta, er jeg fortsatt her innimellom.

Kategorier

Arkiv

Online Users
hits