Godis og morra-te helt frem til julaften

Hei der ute. Her har vi kommet forbi både slutten av november og starten av desember, uten at jeg har vært innom bloggen. Vi har nemlig hatt ei helg på Vestlandet, drømmemannen og meg. Ei natt på hotell i Stavanger, og ei natt hos venninne på Varhaug. Til og med været var vi nokså heldige med, så dette var digg altså. Føltes nesten som om vi hadde fått barnefri ei helg. Bare det at den vi har hatt fri fra er en fire år gammel leonberger på 84 kilo.

Som du sikkert vet drikker jeg ikke kaffi. Men jeg drikker te. Ikke i samme mengder og til alle tider, slik en kaffidrikker gjør, men på morra’n, etter turen med Jonas har jeg alltid en kopp. Og normalt blir det kanskje en eller to til i løpet av dagen. Men te er ikke noe jeg drikker til kaker og sånn, etter middagen lissom. Det passer ikke på samme måte som kaffi. Spør ikke hvorfor.

Morra-teen frem til julaften blir litt annerledes. Det blir ikke den kjipe vanlige, men faktisk en liten overraskelse hver eneste dag. For jeg har nemlig fått julekalender fra den ene dattera mi. Julekalender med te og godis fra Cemo. Så dette blir spennende!

Gårsdagens luke ble åpnet i dag. For da vi kom hjem tidlig i går kveld orka jeg ikke en gang se på kalenderen. Skogsbær-te og to kuler lakris karamell var det jeg skulle ha kost meg med i går morges. Så litt seinere i dag tar jeg luke nummer to.

Ja, vettu, jeg fant ut at jeg var veldig barnslig faktisk. For jeg synes det var så gøy å få en kalender. Det er noen år siden sist jeg hadde det, og da fikk jeg den også av mine barn. Men i år har jeg to! Drømmemannen hadde tenkt å kjøpe denne te-kalenderen til meg, men så ødela jo dattera hele opplegget hans. Sånn er det når en ikke rir den dagen en saler … for min del kom det noe positivt ut av den treigheten denne gangen. For jeg fikk en kalender fra Kicks også, med sminke og hudpleieprodukter. Tror jeg. Har ikke åpna bak, for der tror jeg det står hva den inneholder. Vil heller ha det som en overraskelse når jeg åpner.

Bortsett fra to kalendere er det ikke mye jul i dette huset. Men i løpet av dagen får jeg nok hengt opp stjernene i stuevinduet. Og så kommer nok det andre litt etter litt. Her nytter det ikke å vente til lille julaften lengre, for om alt det der skal frem og opp da, så blir nok denne kjærringa sofaliggende resten av jula. Og det gidder jeg ikke.

Julegaver, sier du? Eeeeehm … joda, de har sikkert litt igjen i butikkene enda en stund. Vi er såvidt starta på det der, og akkurat nå må vi visst vente til desemberlønna kommer inn. Lurer på hvilken tulling som bestemte at den halve skatten skulle komme 15. desember!!? Det hadde jo vært så mye, mye bedre om vi fikk den i november. Så nei, jeg er ikke i rute. Ikke en gang i min egen rute. Men det blir helt sikkert julegaver i år også. Bare det at de ankommer huset her litt i seineste laget. Så da vet du det, og om du føler du er litt seint ute selv, så kan jeg garantert si at du sannsynligvis kommer i havn lenge før meg.

Fin mandag til deg. Og du, ikke stress sånn da. For jul blir det jo – uansett!

En venn mindre …

I går leste jeg et innlegg som var delt av en jeg kjenner. Det var en bestefar som skreiv hvor forferdelig systemet i Norge var, siden faren til barnabarna hans var nektet innreise i landet for alltid. Ungene er små, og mannen som opplyste om at han var fra Somalia hadde fått avslag på opphold. Da det var en realitet lot han være å reise ut, men dro ut tiden litt (hva nå det betyr). Dessuten var han ikke en gang fra Somalia, men fra Jemen, men hadde fått beskjed om at det var lettere å få oppholdstillatelse om han sa Somalia. Så dermed starta han hele greia med en løgn.

Selvfølgelig er dette trist. For ungene. For kona. For besteforeldrene. Men en har kanskje litt skylapper når det gjelder ens egne? Ikke vet jeg.

Jeg klarte iallefall å kommentere med noe som ikke ble godt mottatt. At dette var en trist sak. Men hvorfor løy han til å begynne med? Vi lærte jo som barn at ærlighet varer lengst. Eller noe i den duren. Fikk beskjed tilbake av han som opprinnelig la ut innlegget, at dette var en snodig kommentar. Han som hadde delt det mente at dette ikke var verdt å kommentere fra min side. Dermed sletta jeg kommentaren, med beskjed til han som var på vennelista mi om at den nå var slettet, siden dette tydeligvis var et kommentarfelt bare for folk som var positive til alt.

Og hva skjer? Joda … han har ikke bare slettet meg, men til og med gjort slik at jeg ikke kan søke han opp og heller ikke se snurten av han på andre sider der han har vært tagget. Fordi jeg ikke var ubetinget positiv og hang meg på hylekoret som mente UDI måtte bruke hjertet og ikke hjernen i slike saker.

Men vil vi egentlig har disse folkene til landet vårt? De som starter med en løgn. Hvor mye annet er feil i det de har oppgitt? Og joda, det er synd på ungene, men dette burde de ha tenkt på før de stifta familie, mener jeg. Det er ikke lett å få familiegjenforening lengre, det vet til og med jeg som ikke har noen slike hendelser i nær relasjon. Det er ikke bare å gifte seg og få barn og tro at den ektefellen som ikke er norsk automatisk skal få innpass i landet vårt. Mye må tydeligvis være på plass. Blant annet økonomien for å forsørge vedkommende. For hvordan skulle det da ha blitt fremover, da var det jo bare å smelle ei norsk dame på tjukka, og så få fri vei direkte til alle godene i Norge. Uten noen spørsmål. Hvem vet hva vi ville fått inn av elendighet da. Er det slik vi vil ha det?

Nå sier jeg ikke at personen i dette tilfellet er kriminell. Eller at det er noe galt med han. La meg for all del få understreket det! Men når det en gang fins lover og regler i dette landet, så kan en jo ikke bare gå utenom dem. Vi kan ikke slippe inn noen, og la andre bli utvist, når sakene ellers er like. Til tross for at det sitter en bestefar i Vennesla og synes UDI er noen tullinger.

En sak har normalt minst to sider. På Facebook-innlegget til bestefaren kom den ene frem, og mer enn det vet ikke jeg … men for all del, ikke still noen kritiske spørsmål eller si noe annet enn at dette var grusomt. For da blir du halshugd!

Enten er du enig, eller så holder du kjeft! Så enkelt er det visst, men så utrolig vanskelig til tider.

Kveldstur til Fiskebrygga

Fiskebrygga i Kristiansand. En yndet plass om sommeren. Plassen der vi tar årets første utepils, og tenker at dette er jaggu så koselig at det skal vi gjøre mange ganger i løpet av sesongen. Men som regel blir det bare med den ene, eller et par ganger til.

Så sløve er vi altså! Vi går sjeldent ut. Etter at jeg slutta å jobbe er vi nesten ikke ute og spiser en gang. Det var vi mye før, men det er mange år siden vi var på en uteplass en lørdagskveld. Det eneste som frister er sommerstemninga på Fiskebrygga. Da vi hadde båt kom vi sjøveien fra hytta. Enkelt og greit. Slik er det ikke lengre …

For første gang i år er Fiskebrygga pynta til jul. Lysene ble tent 16. november, men jeg har ikke sett det før i går kveld. Da drømmemannen kjørte til Kiwanis satt jeg og Jonas på ned til byen. Så tusla vi rundt nede langs vannkanten, via Fiskebrygga og hjem igjen gjennom byens handlegate Markens, før vi kom til den tunge, lange, drittkjedelige veien opp til Tinnheia.

Byen vår er fin, og folketom. Ikke verdens mest levende by dette her altså. Spesielt ikke i 19-tiden på kvelden en helt vanlig tirsdag. Må innrømme at jeg hadde min vestlandsvenninnes ord i bakhodet: Dette er ikke en by, men mer et ferjeleie. Jepp. Det fikk ho sagt, som er oppvokst på et jorde på Jæren! Men på denne tiden av året er det nok temmelig sant. Om sommeren derimot myldrer det av turister fra cruisebåtene, og alle ungdommene som er på konserter og festivaler. Synd byen går i dvale om vinteren.

Vi klarte jo ikke å komme hjem uten å bli blaute. For som du sikkert har skjønt har syndefloden herjet som besatt i tjukkeste bibelbelte de siste ukene. Eller er det måneder? Ja, det føles jaffal sånn. Det går på helsa løs her. Må bare innrømme det. Jeg er så klar for en ferie til en varm, solfylt plass, men dessverre så er det ikke noe sånt på gang her.

Så vi får bare forberede oss på enda mer vann fra oven. Godt vi har både redningsvester og båten i umiddelbar nærhet. Mulig det er best å gå ut og fortøye sistnevnte godt i garasjen. For det kan jo være den forsvinner i løpet av ei av disse regnbøyene som aldri ser ut til å ta slutt.

Fin onsdag til deg. Nå skal jeg ute og lage en dessert, tro det eller ei. For i ettermiddag kommer våre to yngste barn, de bittesmå på 26 vettu, og spiser middag her. Sammen med hver sin samboer. De to eneste av fem som ikke har barn enda. Det varer ikke så lenge, for sønnen min skal nemlig bli pappa i juni. Og da blir jeg farmor for første gang. Farmor … vet ikke helt om jeg vil kalle meg det. Høres rart og ukjent ut. Uansett, enda et barnebarn er på vei altså, og jeg gleder meg akkurat like mye til denne som jeg har gjort til alle de andre. Selv om det blir nummer sju i rekka.

Et døgn i pysen, regn og hybelkaniner

Dagen i går … vil jeg helst bare glemme …

Men i dag har jeg jaffal fått på meg joggebuksa! Så i dag er alt litt bedre. Jeg har vært ute med Jonas på en nokså normal morratur rundt toppen her. Litt seinere enn vanlig, men tur ble det. I går derimot fikk han bare en langtur utpå kvelden. Da det var blitt mørkt. For denne kjærringa var ikke helt presentabel nemlig, så ut som et takras, orka ikke stelle meg, ville helst ikke treffe på noen. Så da dagen holdt på å gå over til kveld trakk jeg bare regntøyet over pysjen og gikk ut i mørket. Sånn kan det nemlig også gjøres.

Om du synes disse sokkene ser litt lodne ut? Jepp, ser det jeg også, enda jeg forsøkte å dempe det litt i Photoscape! Så jeg gir opp, og kan bare opplyse om at slik er det hos oss. Nesten alltid. Hundehår og hybelkaniner i en skjønn forening. Jeg er drittlei av dem! Innimellom gleder meg til vi ikke har Jonas lengre, for da skal jeg ha det så reint og flott kan du tro. Hele tiden.

Omtrent som en interiørblogger. Der hjemmet ser ut som et utstillingslokale uten antydning til en eneste bitteliten hybelkanin. Der en kan lure på om det i det hele tatt bor noen. Og spesielt om de opplyser at de har unger i tillegg, enda det ikke er spor etter en eneste legokloss eller ei pute som står feil vei i sofaen. Ikke ligger det en gjenglemt sokk mellom sofaputene heller. Jeg gleder meg til jeg kan sitte med beina høyt og nyte en god kopp te, mens jeg fornøyd beundrer resultatene av dagens svingom med langkosten.

Nå varer den gode følelsen helt til bikkja subber over golvet. Etter å ha vært ute i hagen rett etter vi har vært på tur. Bare fordi han må inspisere tomta og se at alt er på plass. Bare fordi han må ut og drikke av noe halvråttent vann som står i en stamp der ute, enda han har tilgang til to digre vannskåler med helt ferskt vann fra krana til enhver tid. En i hver etasje.

Hunden til venstre så dagens lys sist jeg børsta den til høyre. Den liker jeg ikke spesielt godt. Den til høyre er kjempegrei! Liker turene og å ha han rundt meg her. Men tenker rett som det er at alle de negative punktene nesten er flere enn de positive. Spesielt når regntiden og vinterens røyteperiode står på som verst. Det er sykt mye stell med den pelsen, og han drar inn så utrolig masse dritt selv om han blir tørket/blåst etter hver eneste tur.

Hadde vi enda bare latt hunden være i første etasje! Det klarte jeg nemlig med Jonas’ to forgjengere. De var aldri oppe i stua. Til og med om sommeren når dørene sto på vid vegg her, så gikk de aldri inn i andre etasje. Men Jonas vettu, han var jo så skjønn og liten og ekstremt kjærlig da vi fikk han. Så vi smelta totalt. Nesten rart at vi ikke likegodt lot han dele seng og soverom med oss også. Han, som er dobbelt så stor som de andre hundene jeg har hatt, fikk spiseplassen sin på kjøkkenet! Han får lov å gå fritt i hele huset. Og selvsagt er han stort sett rundt beina mine. Jeg tror jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket da jeg bestemte meg for dette.

Nå er det for seint! Nå får jeg bare forsone meg med dette lodne huset. Egentlig burde jeg hatt et stort skilt på ytterdøra som fortalte at her er det forbudt med hvite sokker og sorte klær … og om du er allergisk for hund og støv så må du rett og slett finne noen andre og dra på besøk til.

Jeg har jaffal bestemt meg for en ting disse siste regnfulle ukene; Jonas blir min siste hund.

I disse hysteriske plastfobi-tider …

Plastsugerør er bannlyst. Helt umulig å oppdrive i butikkene. Mc Donalds har gått over til noen kvapsne pappsugerør som løser seg opp før du er halvveis i drikken. Enten det er brusa eller frappen. Det rare er jo at den frappen, som var en nyhet til og med, ble servert i … ja, nettopp et digert flott gjennomsiktig plastglass! Nå er jo ikke akkurat det noe problem for oss her i huset, for vi er vel ikke innom slike plasser mer enn noen få ganger i året. Kan telles på en hånd omtrent. Men må bare innrømme at den ene gangen med papirsugerør var nok for min del. Fyttikatta så ekkelt og ubrukelig!

Q-tips med plast er også forsvunnet fra butikkhyllene. Pokker heller altså. De der med surret papir mellom bomullsdottene er jo helt ubrukelige. Spesielt om du klør i ørene. Sånn som når en har øresus og bare må gnure rundt med noe inni der for å forsikre seg om at det absolutt ikke er en maurtue der inne. Det bare føles sånn. Papp pinnene tåler ikke sånt vettu. De er faktisk helt ubrukelige å klø seg med! Men her en dag fant jeg heldigvis noen med trepinne, så får vi se om de er mer brukervennlige.

Jeg føler dette miljøhysteriet har tatt helt av. Vi har et barnebarn på snart 9 som er besatt av dette. Han klaget til og med på tannkremen sist han var her, for den var det microplast i. Så den burde vi jaffal ikke kjøpe, det var på nippet at han droppa hele tannpussen! Det er helt greit med miljøbevisste unger altså, men dette har gått litt vel langt. Han ville helst ikke gå på Burger King heller, for de var ikke så miljøvennlige som konkurrenten Mc Donalds. De hadde med andre ord fortsatt sugerør i plast. Fysj! Men siden de lite miljøvennlige Burger King nylig hadde åpnet i sentrum, og lekerommet var ok, så gikk det visst til nød likevel.

Det virker på meg som om Norge skal redde hele verden aleine! Men det der er like dødfødt som å tro på julenissen altså. Greit vi kan gjøre noe her også, men jeg tror ikke det hjelper så mye for forurensningen andre plasser i verden at vi bannlyser plastposer, sugerør og bomullspinner med plast mellom. Samtidig som de for eksempel i Vietnam og Thailand nettopp har elvene som sine oppsamlingsplasser for søppel, på lik linje med at vi leverer vårt avfall til gjenvinningstasjonene. Det var sikkert en god ide til å begynne med, når tidevannet førte med seg dritten, men når det blir så mye at det lissom ikke forsvinner med det første, og bare vokser og vokser der i elva, så burde jo noen gjøre noe med problemet der nede. De har jo til en viss grad søppelinnsamling, men når de samme bilene som plukker opp søpla bevisst dumper den i elva/sjøen så er det lite hjelp i det. Sånn egentlig.

Hva med å ta tak i de store miljøsynderne heller? Leverandører og produsenter for eksempel. Tenker det hadde vært så mye lurere å ta elendigheta ved rota. Det hjelper lissom ikke å knipe av blomsten til hestehoven og la resten stå igjen og dermed tro du er kvitt den. Det vet jo alle.

Og et stakkars sugerør da! Hvor blir det av når du er ferdig med det? Stort sett i søpla der du kjøpte det. Jeg har i alle fall aldri gått ned til sjøen og kasta det der i mitt snart 60-årige liv. Det er mye som er verre enn sugerøret!

Snusbokser for eksempel … De blir kastet der brukerne måtte befinne seg akkurat i det boksen blir tom. Det ser iallefall sånn ut, har ikke tall på hvor mange grønne designbokser som enhver tid ligger på sykkelstien Jonas og jeg går langs på morrakvisten. De opptrer like hyppig som hundedritten folk ikke gidder å ta meg seg!

Vel, nå kommer jeg snart til saken altså. Jeg var hos øyenlegen for ikke så lenge siden. Sjekka stærene. Og de formerer seg kjappere enn kaniner, som jeg skreiv om her. Det er jo litt kjipt altså. Men det som er enda verre er at jeg må dryppe øynene, helst hele tiden. Det husker jo ikke jeg, selv om jeg har lagt fra meg disse små beholderne med øyedråper rundt forbi i hele huset nå. I håp om å bli bedre etterhvert.

Og det er disse jeg skulle skrive om, egentlig. Eller, innpakninga til øyedråpene. Siden jeg får de på blå resept og akkurat nå har frikort, så sa jeg bare jeg skulle ha ut så mange dama på apoteket ville gi meg. Det resulterte i en hel bærepose! Nesten litt pinlig å gå rundt med en bærepose fra et apotek … men da jeg kom hjem viste det seg at det meste av det jeg hadde drassa rundt på halve dagen faktisk var … emballasje!

10 beholdere med 4 dråper i hver … Se all den plasten for de fire dråpene da! Dette er igjen pakket inn i et papirfutteral, og tre av disse ligger sammen i en eske! Altså en eske med all denne emballasjen inneholder til sammen 120 dråper. Dette var den ene typen dråper, de andre var enda verre innpakket.

Hva gir du for den? Her er det plutselig forbudt å kjøpe plastsugerør for å få i seg diverse drikker uten å få kjeften full av oppbløtt papir, mens leverandørene av både medisiner og andre forbruksvarer kan tylle tingene sine inn i uendelige mengder med plast. I alle varianter. Mulig det i dette tilfellet må pakkes og produseres på denne måten. Men tenk på alt det andre vi kjøper som ligger i plast, det være seg i poser eller forskjellige former for esker. Gjerne sveiset sammen, så en nesten må være geni for å få ut det en egentlig har kjøpt. Her bærer vi hjem ost og pålegg godt innpakket i den forhatte plasten, mens vi kvier oss for å kjøpe en plastpose eller fem for å bære varene hjem i. For nå skal det være nett nemlig. Miljøvennlige sådan.

Eller, er de egentlig så miljøvennlige. Det er forventet av oss at vi hører på alt hysteriet og innretter oss etter det. Uten å spørre. Uten å tråkke videre ned i materien. For gjør en det, ja da er faktisk mange av disse miljøtiltakene temmelig verdiløse på sikt. Som for eksempel denne forferdelige bæreposen fra butikken.

Men hva gjør du med posen etter at varene er satt på plass i skapene? Vi har brukt den til søppel i alle år. Søppel som vi har båret ut i den grå dunken. Mulig det bare er fordi vi bor litt for langt fra elva eller sjøen, ikke vet jeg … Men jeg kan ikke se for meg at noen her i Norge kaster en pose til sjøs med viten og vilje!

Vi har gått til anskaffelse av handlenett. I hopetall. For de ligger jo som regel igjen hjemme når vi er på butikken. Så som de anti-plastpose-menneskene vi bør være så kjøper vi nye nett gang på gang. Det resulterer jo i at vi ikke har poser til søpla heller. Dermed kjøper vi med jevne mellomrom nye, fine, ubrukte søppelposer på rull fra Ikea eller Europris.

Snakk om tull da! 

Barnebarn og pepperkakebakehelg

Høres flott ut, ikke sant? Jøss, nå har julebaksten begynt i det huset også lissom … Sannheten er vel mer den at nå er julebaksten over for i år. For dette er det jeg har bakt de siste årene nemlig. Pepperkaker, med ferdig deig fra IKEA, sammen med barnebarna.

Ikke sju sorter, men en. Til gjengjeld ble det en diger haug riktignok. Det blir gjerne det av fire, fem bokser deig. Til tross for at en del av den forsvant inn munnen til både den ene og den andre i løpet av seansen, før den hadde vært i nærheten av å likne en pepperkake. Baksten fikk ungene med seg hjem, så her i huset er det ikke en eneste pepperkake å oppdrive. Til og med lukten av jul er forsvunnet igjen. Dårlig med bilder ble det også av bakedagen vår. Men her kommer noen fra lufteturen vi hadde på søndag.

Vi har hatt de fem eldste barnebarna på overnatting. Fra lørdag til søndag. Det  har vært kjempekoselig, men i dag sliter jeg litt. Heldigvis er det nok forbigående som det pleier å være. Så om noen dager, når etterdønningene har lagt seg, kan jeg se tilbake på ei flott, litt kaotisk helg. Jeg håper ungene også sitter igjen med noen gode minner.

Det er ikke så ofte vi har alle på en gang. Men det er ikke så mye verre å gjøre det på denne måten. Sliten og litt uttafor blir jeg jo uansett etterpå. Jeg synes det er koselig at mine og drømmemannens barnebarn blir litt kjent med hverandre. Og jeg elsker jo å ha unger i huset, så et par, tre ganger i løpet av året er det helt greit å samle dem.

Noen langtur ble det ikke. Så mange har ikke vi plass til i bilen. Dermed ble det en av lekeparkene i nærområdet. For luft må en ha! Jaffal i følge denne kjærringa. Verken drømmemannen eller ungene ser ut til å lide av luftmangel etter et par dager inne. Men jeg er er av den oppfatning at alle må ut litt hver dag for å få frisk luft og klarne toppetasjen.

Søndag kom alle foreldrene til middag. Da den var over, og alle barna hadde fått hver sin julekalender, var morroa slutt for denne gang. Freden senket seg igjen i huset, Jonas fant endelig roen og det ble veldig stille. Nesten litt rart. Men skikkelig godt også.

Det var min helg. Håper du også har hatt det fint.

Rain, rain go to Spain … *#¤&%&¤#*

Ja, altså, nå har jeg vært så positiv som jeg kan i lange tider. Selv om det regner og skvetter mesteparten av tiden her på det forbanna blaude sørlandet. Men nå er det snart nok altså!

Merka det på morraturen. Helt ærlig talt så er jeg drittlei av å vasse rundt i sølepyttene, godt innpakket i regntøy som ikke er helt tett, mens vannet plasker mot hetta og renner ned over ansiktet. Bikkja blir skvettblaut bare han skal ut i hagen og tisse, og gulvene her ser ut deretter. For ikke å snakke om all den jobben det er med å tørke dyret etter en tur. Fyttikatta for et drittvær!!

Det verste er jo at det ikke skal bli bedre heller! Enda en uke fremover er det bare meldt regn. Men om vi er heldige så får vi se sola neste lørdag og søndag. Tror jeg. Helt til vi nærmer oss og de dagene også blir fylt opp med vann fra oven.

Jeg er ekspert i å utnytte de få timene det ikke regner da. Det skal jeg ha! Problemet er jo bare det at det pokker med er mørkt som i en sekk før fem på ettermiddagen. Skrek og gru. Jeg er overbevist om at dette landet er for spesielt interesserte! Og så interessert er ikke jeg altså!

Jeg kjenner at humøret snart ikke tåler mer av dette været. Det er ille faktisk, uten å ha en aldri så liten sydentur i vente en gang. Det var nok alltid de som redda meg før. Som en gulrot lå de der, den ene ferien etter den andre. Og da kan en jaggu tåle mye drittvær altså, når det bare er en slik lysning i tunnelen. Nå er ikke dette den verste tunnelen jeg har vært i da. Så foreløpig trøster jeg meg med det. Jeg er jo på en måte blitt tunnel-ekspert i disse siste årene. Selv om en ikke ser at det er lyst langt der fremme, så har det jo faktisk vært det. Alltid. Men altså, vannbegeret er snart fylt og vel så det, og ja, det går litt på helsa løs også nå.

I går var det noe oppholds. Og da fikk jeg både en lang to-timers tur med Jonas, etterfulgt av en badetur med venninna. Da var det faktisk nesten sol et bittelite øyeblikk. Og den benytta vi til å ta noe varm drikke og en venninnekjas før vi dro hjem hver til vårt. Disse turene sammen med ho er gull verdt altså.

Det er som en lykkepille å regne. Så til dere som mener jeg er tøff som bader nå, jeg er nok ikke tøff. Det er mer det at det har en positiv innvirkning både på kropp og sjel. Og en gjør jo omtrent hva som helst for å få det bedre når en bare har det ille nok. Det blir omtrent som å ta en medisin. Du vet det smaker helt forferdelig, men du vet også at det faktisk hjelper … derfor altså! Og dette er det som har hjulpet meg mest disse siste årene, ikke har det noen negative bivirkninger heller, og dermed tenker jeg å fortsette.

God frædda’! Jeg håper for din skyld at du bor en plass der værgudene er litt snillere.

Midt i uka

God kveld der ute. Etter noen litt kleine dager, fordi jeg muligens tok litt av i gjøremål på mandag, så begynner formen å gå seg til igjen. Og godt er det. I dag har det nesten ikke regnet noe, og det er jo også en god ting. Så vi tok en litt lengre morratur, Jonas og jeg. Ikke fordi jeg forventet å se soloppgangen, for når en ikke kommer ut av dyna før klokka nærmer seg 8.30 da er den gone. Men tidlige formiddager, eller sene morraer, kan være fine de også. Selv uten sol.

Vet du forresten når morgenen går over til å være formiddag? Før i tia, i mitt tidligere liv, da synes jeg jo vi var laaaangt på dag når klokka bikka 9! Ja, altså, jeg skal ikke påstå at drømmemannen og jeg har regjert i Egypt akkurat, det er ikke et sånt tidligere liv jeg mener. Jeg sikter til da jeg var i jobb og aktivt gjorde noe for lønna mi. Til tider følte jeg meg nesten som ei dronning da. Ei dronning med god apanasje til og med. Men det er lenge, lenge siden det.

På den vanlige runda mi om morra’n treffer jeg alltid de samme folkene. Ei som har levert ungene i barnehagen, en eldre mann som tar dagens første spasertur, og ei dame i 40-årene som jogger rundt. Ho er forresten blitt sabla sprek, siden første gang jeg traff ho! Så det går tydeligvis an … Siden vi treffer hverandre nesten hver dag er vi til og med gått over fra det normale lille nikket og forsiktige smilet til å si hei eller god morgen. Snart er det vel like før jeg inviterer de med hjem på kaffi, for så ensom kan jeg til tider føle meg her at alt besøk hadde vært bedre enn ikkeno’!

Det var dagen for tenkeboksen i dag. Bortsett fra å gruble en del over tingens tilstand, så har jeg ikke gjort så mye. Og slike dager kommer det ikke så mye godt ut av egentlig. Men jeg har strikka litt. Har fått dilla på noe småtteri, ikke babytøy altså, som skal bli julegaver. Og siden den dilla starta litt seint opp mot jul så burde jeg vel snart få opp farten!

Ellers har jeg hatt meg et forfriskende bad. Det var drømmemannens ide. Ja, han bada altså ikke, men var med som anstand eller livvakt eller noe sånn. Mulig han merker at jeg blir litt lettere til sinns når jeg har hatt disse badene litt mer jevnlig, og ikke bare et i uka? Skal ikke se bort fra det nemlig. For jeg føler meg helt annerledes når jeg har dukka kroppen i det kalde vannet. Eller svømt da, for jeg svømmer jo virkelig rundt litt mellom bryggene der. Bare et kjapt dypp er jo for pingler!

To ganger frem og tilbake ble det. For i dag var det jo nesten … eeeh … varmt? Jeg har fått meg nytt digitalt termometer, for de som har målt badetemperaturen tidligere tror jeg har pingla ut for sesongen. Der står nemlig fortsatt 5,7 grader på tavla, og det har det stått siden slutten av oktober. Termometeret mitt viste 7,1! Bare velstand altså.

Ikke vet jeg. Men det er vel stor sannsynlighet for at en av disse målingene er feil. Det blir vel ikke varmere nå? Selv om det kanskje kunne tyde på det, siden vannet var mye mørkere og ikke så klart og flott som de siste gangene venninna og jeg var avgårde. Om det fortsetter i denne retningen så kan vi kanskje ta julebadet i 12 grader! Det er jo noe å glede seg til.

I dag er det syforening igjen. Allerede tre uker siden sist. Veldig skummelt at tiden går så fort. For det tyder jo på at jeg er blitt gammel. Bare gamle folk som kjenner på det fenomenet nemlig. Og da jeg var yngre kunne jeg ikke fatte hva de snakket om en gang. For ukene sneglet seg jo avgårde.

Ønsker deg en fin kveld. Det har nemlig jeg tenkt å ha.

Jonas i ny vinteroutfit

God morgen der ute. I dag starta dagen skrekkelig tidlig for min del. Da klokka var 7 var vi allerede ute og gikk, Jonas og jeg. Det regner så det skvetter og da tenkte jeg det var på sin plass å forsøke dette dekkenet på bikkja. De siste årene har vi vært på jakt etter noe som kunne holde han litt mer tørr gjennom disse sørlandske vinterne.

Men alt er for lite. Både det i butikkene vi har vært innom, og de som finnes på nett. De har til og med annonsert med at de har størrelser opp til 5xl, men om en sjekker målene er det langt fra noen Jonas-størrelse!

For snart et år siden kom vi i snakk med ei i hundeparken. Og ho hadde et liggende, etter en leonberger foreldrene hadde hatt en gang. Vi kunne bare få det. Problemet ble jo det at vi ikke har vært i hundeparken siden Jonas fikk hele øret spjælet av ei lita fillebikkje som hoppa opp og hang seg fast der. Den gav seg ikke og holdt på slik så lenge vi var der. Da vi kom hjem var øret revnet. Uten at vår hund hadde gjort noe for å forhindre det. Han kunne jo i det minste satt seg på den innpåslitne staffen!

Med en ny vinter meldte behovet seg igjen. Og med vinter mener jeg regn, regn og mer regn. Det er så sykt irriterende med denne blaute bikkja hele tiden. Selv om vi har hundeblåser, og blåser han tørr, så er det mye arbeid hver gang han har vært ute. Så jeg skreiv ei melding til dama og spurte om ho fortsatt hadde det, og ja, det var bare å komme og hente. Jeg var ikke sein å be! Ho ville absolutt ikke ha noe for det, var bare glad for å få det ut av hus. Så slik har det seg altså at kjærringa for aller første gang i livet har gått tur med en påkledd hund! Noe jeg aldri i livet skulle gjøre!

Det så en smule teit ut. Innrømmer det. Men det var veldig greit når vi kom hjem igjen og bare beina og hodet var blaut. Ja, det er jo ikke bare, bare det heller da, for “bare” hodet er jo like stort som en normalt liten hund …

Dekkenet er et hestedekken, eller til et føll da. Og det var så vidt det passa dette også. Kunne godt ha vært noen centimeter lengre faktisk. For det ble litt stramt fra nakken og bak til halen når strikken rundt halerota var satt på.

Han likte det ikke spesielt godt. Så det var kanskje like greit, både for bikkja og kjærringa, at det fortsatt var mørkt som i en sekk da vi tusla rundt den vanlige morrarunda vår.

Håper du får en fin start på uka. Her er det “følge til turn dagen”, og i dag skal barnebarnet hentes allerede klokka fire, slik at ho kan spise middag sammen med oss. Det blir koselig.

♥ Bittelille mormorskatten ♥

Se på dette lille vidunderet da. Er ho ikke bare skjønn? Å tenk så heldig jeg er som fikk låne ho i hele går kveld. Uten mamma’n til stede. Ikke noe problem det. Stort sett bare sover og spiser ho. Eller drikker da, morsmelk fra flaske. Og det var absolutt ingen protester når det kom i den formen istedenfor mamma’s pupp. For en lettvint unge. Akkurat som søstrene på 3 og 11.

Ho er jo halvt litauisk denne her også. Så til sommeren regner jeg med at vi skal til Litauen i barnedåp. For andre gang. Da den første jenta ble døpt var ikke vi med. Vi hadde verken mer ferie eller penger til å dra. Og det har irritert meg ubeskrivelig mye i ettertid. Aldri mer skal denne mormora gå glipp av noe sånt! Om jeg så må selge et eller annet for å få råd, eller ut på lånemarkedet …

Litauen er veldig annerledes enn Norge. For oss som ikke bor der er det jo stort sett sjarmerende. Men på landsbygda, der svigerforeldrene til dattera mi kommer fra, har de nok sine utfordringer. Selv om det kan se idyllisk ut når det er stelt til fest, og en bare er på besøk for ei helg. Vil du se litt derfra kan du ta en titt inn HER og se litt fra dåpen til den mellomste av jentene.

I dag har vi hatt en skikkelig sløv dag her i huset. Bortsett fra et ettermiddagsbad i sjøen, som forøvrig var det kaldeste jeg har hatt noensinne, så har vi ikke gjort en eneste fornuftig ting. Joda, Jonas har fått turene sine, men de regner jeg ikke med. Og sløvinga fortsette resten av kvelden også. Det skal ikke en gang lages mat her, for drømmemannen skal snart avgårde og hente sushi. Jippi!

Fin kveld til deg.