Vi rakk det, men …

Heisann. Denne natta ble ikke den beste i historien. Var i syforening i går, og det var kjempekoselig. Såpass at timene bare fløy avgårde. Plutselig var klokka over 22.30 og da skulle alle hjem De jobber vettu, og må opp tidlig. Kjenner jeg får et lite stikk av misunnelse når de sier de skal på jobb … tidlig på jobb. Jeg skulle gitt hva som helst for å måtte stå opp og gått på jobb jeg. Men likevel går ikke det. Det nytter tydeligvis ikke med aldri så mye lyst, når ikke resten av kroppen hører etter.

Jeg sov bare fire timer. Hvorfor vet jeg ikke. Eller, jeg hoster og hoster når jeg får lagt meg. Igjen. Så det var nok litt av grunnen. Resten var vel fordi jeg fikk så mye å tenke på. Ting som det ikke nytter å tenke på, som bare gjør meg deprimert og lei, og får meg til å se ganske mørkt på tilværelsen. Teite ting å ta frem midt på natta.

Tidlig opp, tidlig ut. Det er jo fordelen med å sove lite. Jeg har jo innarbeidet meg den vanen nå. At uansett form skal jeg karre meg ut en tur med Jonas når jeg har kommet meg ut av senga, pussa tennene og fått på meg noen klær. Før jeg tillater meg å kjenne etter, før jeg gjør noe som helst annet. Og vi skal gå minst rundt toppen her vi bor, ei lita runde på snaut 3 kilometer, helt uten bakker. Og det har jeg klart siden jeg bestemte meg i september en gang. Det er noe dager det bare blir den turen, og da prøver jeg å være fornøyd med det. Noe som er skikkelig vanskelig. Men en liten tur er bedre enn ingen tur … ikke sant?

Det var meldt overskyet, men ute så himmelen alt annet enn overskyet ut. Så jeg fant ut at vi skulle få med oss soloppgangen fra Dueknipen igjen. Og da måtte vi gi litt på, både nedover bakkene herfra og oppover bakkene til utsiktspunktet. Verken Jonas eller meg er noen racere, det er løgn om jeg påstår det. Men jeg kan i det minste få opp farta litt, om jeg setter all min kraft og viljestyrke til. Og merkelig nok har jeg vanvittig mye viljestyrke å ta av når det gjelder å gå tur. Det har ikke bikkja. Han vil snuse og tisse og snuse enda litt mer. Veldig bedagelig og rolig anlagt type dette her ser du. Dermed ble det en tung tur på meg, først kjærringa på 100 og så 80 kilo bikkje på slep.

Rett under toppen så himmelen slik ut. Jippi! Vi rakk det. En spurt opp trappene, og vi lå seks minutter før skjema. God tid altså. Tid til å få igjen pusten, for ikke å snakke om synet, for foran øynene danset det akkurat da masse bittesmå sorte prikker … egentlig var jeg både svimmel og kvalm. Men vi rakk det! Det var det viktigste av alt akkurat der og da.

Jonas i soloppgang. Eller rett før da. Men vettu hva som skjedde? Noen dro ned rullegardinen. Altså ikke foran mine øyne, men uti horisonten der. Akkurat da klokka ble 9.08, som var annonsert tid for soloppgangen i dag, så smokk – der forsvant den rosa stripa, og det var det! Er det mulig? Det begynte til og med å sludde litt et øyeblikk.

Snurt kjærring i mangel på soloppgang. Ja altså … jeg skulle gjerne ha kverka noen akkurat der og da. Men heldigvis var det bare oss der oppe på toppen. Tenk alle de kalorier jeg brukte for å komme dit på tia, og så går jeg glipp av hele hærligheten.

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg er litt i overkant interessert i fenomenet soloppgang og solnedgang. Til de grader hekta, vil nok drømmemannen si. Der han hoderystende ser på at jeg bare frem med kamra eller mobilen hver eneste kveld når vi befinner oss på hytta. Litt sykelig muligens. Men det er jo bare så flott! Og aldri helt likt. Og om du ikke er der akkurat da, så er du jo faktisk for sein. For jaggu forsvinner de fine fargene uhyggelig fort igjen.

Det var min start på dagen. Egentlig ikke så verst, tross alt. Hvordan har du det?

 marit

Kveldstur rundt Odderøya

God kveld i stua, eller bloggblokka, alt etter som hvem det er som leser. Drømmemannen og jeg kom just hjem fra en flott tur på Odderøya, akkurat i det sola gikk ned. Eller, vi var litt for seine egentlig, enda som jeg halsa utover med mann og bikkje på slep. Tror nesten det var like før de strøyk med begge to. Men så fikk de jo pusta ut litt etterhvert, når vi bare kom ned til selve fyret. For da var kjærringa mest opptatt av å knipse bilder.

Vi skriver januar, men skulle nesten tro vi var kommet langt ut på våren allerede. For et vær vi har! Det regner riktignok så det plasker innimellom, men utenom det har det bare vært helt fantastisk helt siden nyttår. Og kan du tenke deg noe bedre når du har hund, oppholdsvær, tørt og gradestokken viser rundt null? Det betyr rett og slett at det går an å gå tur og komme hjem igjen med en hund som verken er blautere eller mer skitten enn da du gikk hjemmenfra. Om han ikke helt tilfeldigvis havner i et gjørmehull da. Det kan fort skje. Jaffal om du har en leonberger. Men i dag gikk det greit.

Der var vi fremme til målet for turen. Kjærringa fikk roa seg ned, og de andre fikk pusten tilbake før vi tok trappene opp igjen til andre siden av øya. Litt skuffa for at jeg ikke kom tidligere, men lyset er slett ikke så verst sånn rett etter sola er gått ned heller. Bare se her:

Jeg elsker å ta bilder i et slikt lys som dette. Lyset forandrer seg så utrolig fort. Og følger du ikke helt med, så er det plutselig for seint. Da vi kom ned igjen i Nodeviga, hvor vi hadde parkert litt ulovlig, var fargene borte og alt helt blått.

Uttrykket “den blå timen” kommer av det franske uttrykket l’heure bleue. Det betegner perioden med tussmørke hver morgen og kveld, når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt. Da har himmelen en annen blåfarge enn om dagen. Fenomenet skyldes Rayleigh-spredningen av sollyset. Fenomenet foregår ved at blått lys blir reflektert i atmosfæren og reflekteres videre utover dagen. Når solen går ned vil lyset forsvinne, og himmelen blir svart. Navnet kommer fra den britiske fysikeren Lord Rayleigh (1842-1919) som oppdaget effekten. Den blå timen blir regnet som spesiell på grunn av lyskvaliteten på denne tiden av dagen, og både selve uttrykket og det naturfenomenet det refererer til, blir mye brukt i kunstnerisk sammenheng og i populærkulturen. Kilde: Wikipdia

Se det, da lærte du kanskje noe nytt også?

Kristiansand by night. Bygget med de blå stripene er det nyrenoverte Radisson Blu Caledonien hotel. Lyset skifter etter anledningen. Under Pride-paraden i byen hadde det regnbuens farger. Under Rosa Sløyfe-aksjonen var lysene rosa. Smaken er som baken, todelt. Og jeg må bare innrømme at jeg ikke synes denne fasaden passer helt her. Det er litt sånn Las Vegas-stil over det … ser ut som et casino.

En tur som dette, før en tar kvelden i sofaen, er å anbefale! Det er godt både for kropp og sjel. Nå skal ikke jeg ta kvelden i min egen sofa i dag, men i sofaen til ei syforeningsvenninne. Så det er visst best jeg hiver meg rundt, så jeg ikke kommer for seint. Ha en fin kveld der ute.

 marit

Rundreise i Gambia og Senegal – del 1

Heisann der ute.

Frustrasjonen er til tider stor her i bloggblokka etter at vi ble tvangsflyttet fra blogg.no til wordpress.com. Altså en annen bloggplattform. Etter åtte år på blogg hadde jeg fått et design jeg var kjempefornøyd med. Men så, poff! Der forsvant det gitt, og jeg sitter igjen med en dritkjedelig side, uten verken farger, spalter, eller noe som helst. Med kjempedigre bilder og litt færre muligheter enn vi hadde der vi var.

Jeg som er utdannet typograf og har jobba med design nesten hele livet får omtrent sammenbrudd når jeg kikker tilbake på mine gamle blogginnlegg. De er jo faktisk helt ødelagt! Bilder i hytt og pine. Bittesmå, og noen enda midre. Ikke system på noe som helst. Vettu, jeg kan ikke være bekjent av dette her, spesielt ikke ferieinnleggene. Det kan jo være at noen finner disse om de søker på forskjellige reisemål. Og så dukker denne elendigheta opp!

Vel, nå har jeg bestemt meg for å reposte noen av dem. Etter å ha rydda litt vel og merke. Og lagt inn bildene på nytt. Så til deg som har sett dette tidligere, vennligst bær over med meg. Til dere andre; Enjoy! For jaggu er det mange flotte reisemål der ute i verden.

Follow my blog with Bloglovin 

 

Første reiseblogg i ny drakt er fra Gambia. Her var drømmemannen og jeg i to uker i 2009. Første uke på rundreise, hvor vi kryssa frem og tilbake over grensen mellom Gambia og Senegal, både i minibuss og båt. Vi var veldig heldige med transporten. Egentlig var det plass til 20 passasjerer, pluss ca. 10 ekstra på klappseter i midtgangen. Men i Gambia er ikke et fremkomstmiddel full før det virkelig er studd med folk, både inni og på taket, så sannsynligvis hadde de nok fått inn et par familier til, selv om vi tenker på det som fullt. Vi var bare tre par og en singel mann. Pluss to reiseledere, sjåfør og en lokalguide. En ganske spesiell tur egentlig, og siden vi var så få ble vi veldig godt kjent med de andre i reisefølget.

Dette ble en skikkelig opplevelsestur! Drømmemannen fikk viljen sin, og han lever på denne turen fortsatt. Jeg hadde samtidig funnet den billige restplassen til Maldivene, vi kunne spart omtrent ti tusen kroner per person. Men nei, mannen ville heller oppleve noe istedenfor å bo i et luksushotell med turkis hav som nærmeste nabo. Så i forelskelsens rus, og av min godhet, lot jeg han bestemme denne ganga.

Jeg hadde lest masse om reisemålet på forhånd. Skjønte såpass at dette ikke var en reise for de som liker komfort og eleganse! Vi var på farten stort sett hele dagen, og ble innkvartert i forskjellige lodger på ettermiddagen. Mat var inkludert, og det var ikke noe alternativer om du ikke hadde lyst på det du fikk servert. Disse hyttene vi skulle bo i denne første uka hadde ikke noen stjerner eller rangering av standarden.  Her nytta det ikke å klage om ikke vaskinga var god nok, puta var for flat eller vannet var for kaldt. Og kaldt – det var det! Egentlig er det helt utrolig at et land hvor det er så varmt har så kaldt vann i dusjen.

Første overnatting: Janjang Bureh Camp. Her bodde vi nesten med tean i tanga. Eller; i Gambia-floden. Hytta vår var helt rund med stråtak, og helt uten alle de normale fasiliteter vi er vant med hjemme. Det var riktignok vann i noe som liknet på en dusj, et rør i hjørnet, hvor det piplet ut ei tynn stripe når du skrudde på. Å vaske håret var helt umulig fant jeg ut etter å ha hatt i shampo. Strøm hadde vi ikke. Og mørkt ble det. Med stearinlys som eneste lyskilde, og myggnettingen nede, ble det skikkelig romantisk når kvelden kom. Egentlig den campen som var enklest av de alle, men veldig sjarmerende!

Det var et rikt dyreliv rundt oss. På et skilt ved siden av kjøkkenet, som var bak en vegg og uten tak, ble vi oppfordret til å ikke mate apene … men de var så innpåslitne at de burde heller ha oppfordret oss til å passe godt på maten vår. Her stjal de fra tallerkenen om de fikk anledning. Kanskje ikke rart noen av oss ble syke denne natta?

Underholdning og dans ved bålet på kveldstid. Det var ingenting som minnet om at vi var på en pakkereise med Ving her. Vi var de enste hvite i mils omkrets, og vi fikk til tider litt mer oppmerksomhet enn jeg synes var greit.

Neste dag dro vi rett over floden til “storbyen” James Town. Byen som var alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Biler var det heller dårlig med, men høner og geiter valsa fritt rundt i gatene. Sammen med søppel. Masse søppel.

Ferjene var ikke helt som vi er vant med hjemmenfra. Det er ikke fullt før det renner over, eller kanter …

Wassu Stone Circle, Gambias svar på Stonehenge. Hva dette egentlig er, og hvorfor disse steinene befinner seg akkurat her, er noe uklart. Hvor lenge de har vært her er det heller ingen om vet. Men trolig er det et slags begravelses- eller offermonument. Det fins flere slike steder rundt om i denne regionen i Senegambia.

Neste stopp: Firemannsbolig i Fulladu Camp. “Sparsomme omgivelser” hadde jeg lest meg til i min søken etter faktaopplysninger før vi reiste. Det var ikke en overdrivelse. Ved siden av senga, bak et forheng, er doen. Veldig greit om du har pådratt deg en aldri så liten magesjau. Alle hyttene vi bodde i hadde eget “bad”. Men varmt vann fantes ikke.

Tips: Reis ikke på en slik tur om du ikke kan dele absolutt ALT med den du deler rom med …

À l a carte restaurant? Tja … hadde det ikke vært for rotta som pilte frem og tilbake på karmen over kjøkkendøra,
så kunne vi jo kanskje ha gått på den.

Hotellbaren, med alle rettigheter. Og her ble det liv utover kvelden. Vi var midt i bushen, og det var bare vårt reisefølge her, men det kom en lokal stamme og hadde danseshow for oss etter at vi hadde spist.

Jeg vet mange, veldig mange, som aldri hadde reist på denne type tur. Og de om det. Jeg ville ikke ha vært disse opplevelsene foruten. Ja visst kunne vi ha lagt oss inn på et femstjerners all inclusive hotell et par uker, for jeg tror de finnes også i dette landet. Men hva hadde vi opplevd av Gambia da? Særdeles lite! Da hadde det nesten vært det samme som å reise til Kanariøyene. Jeg foretrekker absolutt ferier der en ser det autentiske, ikke det som kun er bygd opp for rike turister.

Vi var nærmeste nabo til Gambia-floden på denne campen også. Så om standarden på hyttene var langt under null, så tok de det igjen på sjarmen og beliggenheten. Badebassenget hadde nok ikke vært fylt på en stund, men en gang i fortiden tror jeg denne campen hadde vært litt flottere enn slik den fremsto i 2009 da vi var der.

Cruisebåt på Gambia.floden. VI dreiv nedover fra den ene campen til den andre i denne farkosten. Hele ettermiddagen tilbragte vi på elva. Men jeg var en av dem som ble litt syk på den første campen, og fikk ikke med meg noe som helst. Lå bare helt stille på øvre dekk og krysset fingrene i håp om at det skulle gå bra …

Ikke akkurat E-18. Det var dårlig med asfalt, og veibanen hadde store hull og grøfter. Men det var ikke noe problem for sjåføren. Dette hadde han gjort mange ganger tidligere! Han valgte helt naturlig den siden av veien som var best, enten det var motsatt side eller en liten avstikker inn i bushen. Heldigvis var det ingen i følget som ble bilsyke.

VI er halvveis i første uke. I neste innlegg tar jeg dere med videre på rundreisa. Da besøker vi bl.a. en familie og en skole. Vi hadde to overnattinger på Simenti hotell midt i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal, hvor vi kjørte rundt på Gambia-floden, i en liten blikkboks av en båt, og kikka på krokodiller og flodhester. Det var en ubeskrivelig opplevelse. Vi var også på en jeepsafari, der vi var så heldige å se en leopard på jakt. Av en eller annen grunn ble alle bare sittende og måpe uten å være i stand til å få knipsa et eneste bilde. Og det etter å ha knipsa hundrevis av bilder av antiloper!

 marit og drømmemannen på ferie

Pangstart på uka

Follow my blog with Bloglovin 

Det ble en litt hektisk start på denne mandagen gitt. Jeg skulle jo vært hos legen 9.20. Og for å få alt til å funke på denne kroppen, slik at den er klar for å dra noen som helst plass, bør jeg stå opp minst tre timer før en avtale. Dessuten kan jeg jo ikke gå fra bikkja før han har fått sin morratur. Eller kan og kan, han hadde nok ikke daua av det, men med den overdådige porsjonen av dårlig samvittighet jeg har fått utdelt så har jeg det bedre om han får sin morratur som normalt.

Om en er oppe, og ute av døra, før sola står opp kan en for eksempel få med seg en himmel ala dette. Og det er jo absolutt ikke en dårlig begynnelse på en ny dag. Jonas var nok like forvirra som meg da morraturen foregikk før dagen begynte å lysne. Da vi til og med tok en ekstra avstikker for å beskue den flotte himmelen, når vi allerede var på vei hjem igjen, da ble det jo helt galt for bikkja. For verre vanedyr enn han skal du lete lenge etter!

Nesten hjemme igjen ringte de fra legekontoret. Legen min var syk, og timen ble utsatt ei uke. Helt greit egentlig. Jeg er jo oppegående, selv om jeg føler meg litt rar og merkelig. Og hadde jeg ikke tydd til litt ekstra smertestillende denne helga, så er sjansen stor for at den ikke hadde blitt så bra som den gjorde.Sekretæren spurte hvordan jeg hadde det, og skulle ha masse rare opplysninger. Ho ville høre med en av de andre legene. Hvis jeg ikke hørte noe så skulle jeg bare komme neste mandag. Det varte og det rakk. Og jeg hadde lissom landa litt i stolen her, belaget meg på å være hjemme litt ekstra til jeg skulle treffe ei venninne på kafe …

Da ringte de! Om jeg kunne komme om 45 minutter? Det er da det hadde vært greit å hatt en bil på utsiden … Det å hive seg rundt, det er jeg ikke så flink til lengre. Stress er ikke det beste for verken hodet eller resten av kjærringa. Men joda, visst kunne jeg det, svarte jeg. For her er ei som ikke skal lage for mye styr for andre. Puuuh!

Å gå ble plutselig helt uaktuelt. Kjøpte bussbillett på appen, samtidig som jeg føyk ut av døra. 30 kroner. Ikke så galt, men litt irriterende siden jeg hadde sett for meg en spasertur. Første buss kjørte rett foran nesa mi. Typisk! Men det kommer vel en hvert tiende minutt her omtrent, så til og med jeg som hater å vente, klarte det uten å stryke med.

Til tross for stress var blodtrykket ikke så høyt som det har vært den siste uka. Ble enige i at jeg skulle beholde timen jeg allerede hadde fått. Så dermed kan det jo ikke være livstruende. Veldig behagelig er det ikke å gå rundt med en puls på mellom 70 og 80 hele tiden. Det dundrer i ørene og tinnitusen er på topp. Men heldigvis er jeg bedre enn jeg var på torsdag.

Jeg fikk beskjed om å ta kontakt om jeg ble tett i halsen! Eeeeeeh … det har jeg vært i fire dager. Innbiller meg bare at det er en forkjølelse på gang igjen, for nå er det jo flere uker siden jeg ble ferdig med siste hostekule som varte i to måneder. På god tid med en ny da vettu!

Hvordan føler du deg? Tja, hva svarer man på det? Jeg synes det er skikkelig vanskelig å si hvordan jeg føler meg. For jeg går jo rundt med kronisk influensafølelse i kroppen hele tiden. Jeg er nesten alltid forkjølet. Jeg er alltid trøtt. Og når det da kommer noe mer, så er jeg ikke sikker på om det er det normale som bare har blitt litt ekstra ille noen dager, eller om det er noe annet … som en faktisk bør være litt obs på.

Nå regner det så det plasker her! Og det skal det fortsette med resten av dagen. Jeg føler meg faktisk ganske privilegert som fikk med meg den nydelige himmelen i dag morges, for ikke å snakke om turen i går. Apropos den, jeg synes det tar så lang tid før innleggene mine på denne bloggplattformen vises på bloglovin, er det slik for dere andre som blogger også eller er det meg som gjør noe galt? Er det i det hele tatt noe jeg kan gjøre for å få det til å vises der med en gang jeg publiserer?

Takk for at du kikker innom! Håper starten på uka svarte til forventningene.

 marit

Øyhopping i Ny-Hellesund

Follow my blog with Bloglovin 

Hei, hei. Vi hadde en fantastisk søndag. Flott tur i skjærgården, og værgudene kunne nesten ikke vært snillere med oss tatt i betraktning at vi er i januar. Vi har vært på øyhopping. Nå tenker du sikkert; Aaaah Hellas! Men neida, vi hoppa rundt i nærområdet omtrent. Rett uti Søgne, en snau halvtimes kjøretur hjemmefra. Hvem hadde vel tenkt at det gikk an? Og det uten å ha egen båt til og med.

Ny-Hellesund er forsåvidt ikke en ukjent plass for meg. Men det er en plass jeg i alle år bare har kjørt gjennom, på vei til et eller annet. Jeg har aldri vært i land på noen av øyene, så dette var en opplevelse. Og bor du i nærheten og kunne tenke deg turen, så stikk gjerne innom HER og sjekk om det kommer nye datoer. Og nei, innlegget er absolutt ikke sponset. Men jeg synes arrangørene fortjente en liten omtale her, selv om vi til og med betalte turen selv.

Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne kommune, Vest-Agder fylke. De tre hovedøyene heter Kapelløya, Helgøya og Monsøya. Herfra kommer du kun sjøveien. Vi var på arrangert tur med MB Høllen. Sånne fellesturer er jo ikke noe for meg egentlig. Fikk litt følelsen av at guiden kun manglet flagget, og så hadde det vært som en utflukt på Kanariøyene. Men gleden over det fine været og de flotte omgivelsene klarte å overgå de litt negative tankene. Tror vi var 50-60 stykker. Så det ble litt køgåing. Men siden dette var den eneste muligheten til å se sommerparadiset i vinterdrakt, så var det liksom helt greit likevel. Turen svarte absolutt til forventningene. Og jeg har veldig lyst til å ta den igjen en gang, på egenhånd.

Klokka er 12, og vi forlater Høllen brygge. Første stopp er Kapelløya. Her ligger Verftet, som i sommersesongen har hatt både gourmetrestaurant i regi av Bølgen og Moi, og de siste årene en sommerkafe. I sommer ga imidlertid eierne opp driften, så hvordan det blir i 2019 vet jeg ikke. På Verftet kan du også booke overnatting, om du har lyst på en litt annerledes sørlandsferie. På øya finner du dessuten en flott kyststi som går over til Olavssundet på motsatt side, hvor det er både strender, jorder og fine grillplasser.

Opplegget var fleksibelt, så her kunne en egentlig velge hva en ville ha ut av dagen selv. Bortsett fra mer tid, og mindre folk som tråkka rundt inni bildene mine da … men jeg ser jo at det er meg det er noe galt med her, og absolutt ikke opplegget. Det var med to lokalkjente guider. Vi gikk med han som ikke fortalte så mye om historien rundt plassen. Men var du av den litt mer nysgjerrige typen var det en egen guide for det også. Ville du ikke gå på tur kunne du rusle rundt litt på egenhånd eller bare være i båten og nyte medbragt kaffi. Fritt valg altså. Men siden vi aldri hadde vært der tidligere, og ikke helt visste hvor vi skulle gå, så dilta vi etter de andre.

På vi til Helgøya.  Det var ikke lange båtturen, bare rett over sundet. Dette ble nok min favoritt. På toppen av øya, med fantastisk utsikt, ligger det et fort som ble anlagt av tyskerne under okkupasjonen i 1940-45. Turen opp hit var på egenhånd, og vi fikk 50 minutter til rådighet. Omgivelsene var fantastiske! Og her var mye å utforske, fantastisk natur, skyttergraver, kanoner og utkikksposter, pluss selve fortet da, og alt for lite tid …

Som sagt, skulle gjerne hatt mer tid her. Alt for mye å se på en snau time. Og nå er det bare et siste stopp igjen, før vi vender baugen tilbake mot Høllen. Tre og en halv time går veldig fort når en har det fint.

Utsikt fra Monsøya til Kapelløya. Det røde og hvite huset på andre siden er et gammelt gjestgiveri. Monsøya er den største av de tre øyene, og har i dag 15 fastboende. Vi gikk i land på “Vilhelm Krags brygge” og ble geleidet opp til skolehuset hvor Sofies kafe hadde åpent, med gratis kaffi og kakao. Her kunne vi kjøpe kake og nybakte rundstykker, eller spise medbragt niste. Det ble folksomt i stua, og vi fikk en aldri så liten innføring i lokalhistorien for området.

Gammel boplass og nyere TV innspilling. På Monsøya ble det i 1982 funnet ca 60 flintstykker som viser at det bodde folk her også for ca 7000 år siden. TV-programmet Farmen ble spilt inn på gården til Kåre Karlsen i 2006.

På vei opp til den gamle loshytta. Bare det å gå i disse smale skarene mellom mosegrodde steiner og eldgamle trær var jo en opplevelse i seg selv.

Losvesenet i Norge ble organisert på 1720-tallet og det ble opprettet losstasjon i Ny-Hellesund. Behovet for lokalkunnskap i manøvreringen fremgår også av dagens farvannsbeskrivelse: «Svært urent farvann med mange holmer og skjær. Relativt åpent farvann mellom de større øyene. Utenom disse løpene er farvannet vanskelig manøvrerbart.»

Farvannet var spesielt krevende den gangen seil var eneste fremdriftsmiddel. I tiden fra 1833 til 1915 omkom 19 av 74 av losene som hørte til Ny-Hellesund distrikt. I 1890 ble losoldermannstillingen overført til Kristiansand. Losstasjonene ble nedlagt i 1965.

Så var det tid for å tusle nedover igjen. Sola sto lavt på himmelen og det begynte å bli litt kjøligere.

Sørlandsidyll på sitt beste. Er det ikke flott? Må innrømme at jeg er overrasket over at øyene hadde så mye annet å by på, enn små hvite hus langs vannkanten.

Det var søndagen sin det! Tusen takk til min venninne som hadde klikket på at ho skulle på denne turen, noe som fikk meg til å melde oss på. Ho var ikke med, og jeg vil påstå at ho gikk glipp av en fantastisk søndag i skjærgården. Så Jonna, dere må bare se å få meldt dere på neste tur med en gang den blir lagt ut. 😉

Beklager bilde-spam. Jeg klarte bare ikke helt å velge ut noen få, eller det er jo akkurat det jeg har gjort. Hehe. Det var bare så mye flott å velge mellom … og jeg vil jo så gjerne vise hvor nydelig det kan være på Sørlandet, selv en litt kjølig søndag i januar.

Høllen igjen – og der var den dagen over. Iallefall den delen av dagen som byr på dagslys. Må si meg ganske så fornøyd med denne helga. Tror vi må bli litt flinkere til å finne på slike, ikke helt hverdagslige ting. For det er jo mye en faktisk kan gjøre selv om en ikke reiser på ferie i hytt og pine lengre. Rett i nærheten av der en bor til og med.

 marit

Drømmemannens deilige fredagspizza

Follow my blog with Bloglovin 

Tenkte jeg skulle dele en oppskrift her i dag. Det er jaggu lenge siden! Og grunnen er at ei venninne spurte, etter at jeg la ut bildet av fredagspizzaen vår på instagram. Jeg kan faktisk glede meg ei hel uke bare fordi vi skal ha pizza på fræddan’. Og det selv om jeg ikke er en ihuga pizzaelsker. Men denne pizzaen er noe helt for seg selv! Prøv da vel!

Pizzabunn:
6 dl pizzamel
1 ts tørrgjær
1/2 ts sukker
1 ts salt
3 dl vann
2 ss god olivenolje

Eltes 8-10 minutter i kjøkkenmaskin
Heves minimum 45 minutter

Trykk deigen ut på ett flatt stekebrett, uten å bruke kjevle
Spray/smør brettet godt.

Fortsteik bunnen i 5 minutter nederst i ovnen på max undervarme
Bruk pizzafunksjonen hvis du har det på ovnen

Saus:
1 boks med hakkede tomater
1 chili
3 fedd hvitløk
1 potte frisk basilkum (hele)
Saften av 1 pressa lime
1 ss sukker

Kjøres i en foodprossesor eller blender
La det stå og småputre i ei gryte en halv times tid

Smør på et tynt lag med sausen.
Egentlig er oppskriften på sausen nok til to pizzaer …

Topping:
Skjær en løk i så tynne skiver som mulig og legg på.
Ha på 200 gram revet parmesan
Dryss over godt med salt
Legg på 1/2 spisspaprika skjært i tynne strimler
Legg på spekeskinke (bruker selv strynskinke fra Rema)

Stek pizzaen i 6 til 8 minutter, nederst i ovnen, til skorpa er gylden
Samme varmeinnstilling du hadde da du stekte bare bunnen

Tilbehør:
Rømme, ruccola og evt. noen drypp med ei fin pizzaolje/olivenolje på toppen

Dette har vi bare ved siden av, så kan hver og en ta på det de ønsker

Noen vil sikkert gjerne slenge på en halv kilo ketchup og et dryss meg piffi også
Men tipset mitt er da er å forsøke en bit først … for denne bør altså nytes som den er
Sverger du til piffi og ketchup foreslår jeg at du heller kjøper en Grandis på Rema

Bon apetité!  

Blodtrykk på ville veier

Follow my blog with Bloglovin 

Hei der ute. Takk for at dere bærer over med klageinnleggene mine. Formen er litt bedre i dag. Men blodtrykket mitt er ganske høyt. Jeg er jo medisinert, så det skulle vel ha vært på normalen nå. Sånn ideelt sett. Men det kan vel stige når hele kroppen verker og alt går på høygir for å få den tilbake til normalen igjen. Det er jaffal det jeg trøster meg selv med, her jeg dingler rundt og ikke helt vet hvilken ende jeg skal begynne i. Synes det er litt rart at hvilepulsen min var så veldig høy i går. Den ligger normalt på mellom 50 og 54. Men i går som jeg stort sett lå hele dagen var den jevnt over på mellom 70 og 80. Så det er noe som ikke stemmer helt her.

Morraluftinga ble gjort i mørke. Det er jo like greit når en føler seg som ei oppvridd vaskefille. Så nå gjenstår bare dusjing av kjærringa, støvsuging og vasking av golvene, og litt rydding på kjøkkenet. Tenker jeg starter med kjærringa jeg. Så blir jaffal det gjort før helga. Resten kan jo drømmemannen hjelpe til med, om jeg ikke rekker alt. Å vaske meg selv vil jeg helt gjøre på egenhånd.

Som du skjønner, ikke de helt store planene her for helga. Bortsett fra til søndag. Da har jeg jo tenkt meg på øyhopping. Håper været blir greit, slik at jeg kan få tatt noen fine bilder av Sørlandets skjærgård på vinterstid.

Sånn som dette kan det faktisk se ut! Det er rart med det, når det først er stille på havet om vinteren, så er det veldig stille. Det er sjeldent det er slik på sommeren. Krysser fingrene for at værgudene og fibrotrollet er litt på min side til søndag da.

God helg! Håper du får fylt den med noe koselig og greit.

 marit

Nei, nå holder det!

Follow my blog with Bloglovin 

Inngangen til 2019 har vært heller elendig. Det starta rett etter julaften. Eller om jeg skal være helt ærlig starta det lenge før. Men jeg hadde jo ikke tid til å bli så dårlig da. De var jo så mye som skulle skje … så jeg beit tennene sammen og holdt ut.

Nå kommer straffa. Jeg er så sliten! Er kvalm. Svimmel. Og skallebanken jeg kjente på hver eneste dag før jeg ble sykmeldt er kommet tilbake. I går kveld var jeg kjempevarm, svetten rant i strie strømmer. I natt holdt jeg på å fryse meg fordervet. Jeg verker i øynene. Jeg verker i tennene. Jeg verker inni armene, som om jeg er superlemster etter å ha løfta vekter. Jeg har vondt i ryggen, noe jeg aldri pleier å ha. Kjennes ut som noen har tatt en skikkelig jerngrep der midjen burde ha vært, og klemt til. Det strammer som en skruestikke, så det innimellom er vanskelig å puste. Ja, faktisk så verker det over alt, hele tiden! Og jeg er drittlei.

Jeg nærmer meg bunnen. Ja, kanskje ikke helt i den nederste trappa, men jeg er på god vei. Jeg håper det snart snur, slik at denne kurven heller kan gå oppover. Aller mest har jeg bare lyst til å bli liggende i senga til alt normaliserer seg igjen. Men det kan jeg jo ikke. Faktisk så tror jeg ikke dette går over. Det er kommet for å bli, for å ødelegge livet mitt. Men bare for at jeg ikke skal miste helt håpet, så får jeg noen få “gode” dager innimellom. Akkurat nok til at jeg blir i tvil om alt alt dette er noe jeg innbiller meg, fordi jeg har vondt i viljen. Akkurat nok til at jeg får dritdårlig samvittighet for at jeg er blitt en nav-snylter. Men så er det på’an igjen.

Så jeg står opp. Lar dagen inneholde det som har vært hverdagen for meg de siste årene. Bortsett fra at jeg trekker meg litt unna alle sammen. I går fikk jeg melding om at jeg var så stille og fraværene. Om det var noe galt. Og drømmemannen tror hele tiden at jeg er sur …

Visst pokker er det noe galt! Alt er galt. Det er absolutt ikke naturlig at en skal sitte her dag ut og dag inn uten å orke nesten noe. Jeg er jo “bare” 55, og skulle ha vært i full vigør mange år til. Med jobb og et sosialt liv. Men sånn ble det ikke … enda så hardt jeg forsøkte før det smalt.

Jeg har prøvd å fortrenge elendigheta i over en uke nå. Leve som normalt, om det kan kalles normalt da, dette livet mitt. Jeg står opp, går tur, kanskje ikke fullt så langt som på en god dag, men jeg kommer meg jaffal ut av døra og 4-5 kilometer rundt om kring. Det kjennes ut som jeg går rundt med en blykule rundt hver ankel, men jeg sliter meg fremover. Det føles litt som om jeg er i krig – mot min egen kropp.

Der jeg sparer inn er på meg selv. Jeg orker ikke dusje, orker ikke vaske håret, steller meg bare akkurat passe slik at jeg ikke ser helt forferdelig ut når drømmemannen kommer hjem. Men du kan jo sjøl tenke deg hvordan det føles. Det gjør ikke dagene noe bedre jaffal. Det kan sammenliknes litt med en bad hair day. Du føler deg skikkelig ugly, som den sjuska, men de færreste ser det jo. Det bare føles slik. Den jeg for det meste går sammen med er jo Jonas. Og om jeg ser litt tufs ut, så er bikkja akkurat like glad i meg. Kanskje enda mer enn normalt. Jeg merker at han merker at jeg er dårlig. Han oppfører seg på en helt annen måte. Han blir veldig innpåsliten og ser litt trist ut egentlig. Dulter borti meg med snuten, og hadde han kunne gi meg en klem så hadde han nok gjort det.

Det er bare fire dager siden jeg var i dusjen. Så det er ikke helt sånn at det gror mose på meg enda. Men sist var det et ork, som sikkert gjorde sitt til at nyttårsfeiringa ble som den ble for min del. Når du må ha 15 minutters time out i senga, mellom dusinga og hårtørken, da bør du kanskje ta hintet og heller holde deg hjemme … Men jeg lærer aldri. For jeg vil jo så gjerne ha et liv!

Værsågod! Det var årets første syteinnlegg. Det blir sikkert ikke det siste heller. Men forhåpentligvis kommer det mange andre koselige innimellom. Jeg har jo så mange planer. Plasser jeg vil se. Turer jeg vil gå. Så når jeg bare blir litt bedre enn dette igjen, så pakker jeg fibrofaenskapet i sekken og går, enten den dritten vil eller ei. For denne krigen er ikke helt avgjort enda.

Håper du har en mye bedre dag enn dette. 

 marit

Vekk med jula!

Follow my blog with Bloglovin 

Da var det over for denne gang. Jula 2018 er på øyeblikket bare et vagt minne her i huset. Jeg skal ta vekk all julepynten i dag. Puuuuh! Formen er som den har vært den siste uka, ikke bra. Men med tiden til hjelp så skal jeg nok få opp alle nissene og treet og hele sulamitten på loftet igjen. Mye stress for et par uker dette. Til neste år tror jeg at jula må få lov å begynne i starten av desember heller, for når julaften er over så klør jeg i fingrene etter å få den ut igjen. Mulig det hadde vært bedre om vi hadde hatt snø utenfor vinduene. Men her ser det nesten ut som våren er kommet. Sol og blå himmel. Da blir julepynten en smule grell og malplassert.

Er jeg riktig heldig så forsvinner jula fra headeren også. Fikk beskjed fra support om at dette bildet ikke kunne skiftes selv, men at de kunne gjøre det manuelt for meg. Så jeg har sendt et bilde, i håp om å få skifta det litt kjapt… Jeg er jo vant til å skifte bildene både titt og ofte, i takt med årstidene, høytidene og generelt hvordan jeg har det. Det er det tydeligvis slutt på nå.

Jeg begynner å venne meg til denne bloggplattformen. Det betyr ikke at jeg er så veldig fornøyd, men det går seg til på et vis. Det er jo utrolig hva en kan, og må, innrette seg etter i løpet av livet! Det eneste som er skikkelig dumt er at en ikke får beskjed om svarene på kommentarene lengre. Akkurat det føler jeg tar fra meg en del av gleden ved å blogge. Kontakten med dere andre forsvinner på en måte, og kommunikasjonen blir litt enveis.

Nei, nå må jeg vel hive meg rundt her. Om det skal bli noe av den ryddinga. Og det er dessverre ikke bare julepynten som ser litt ekkel ut i dette fine været! Vinduene skriker etter å bli vaska. Det har de gjort en stund, uten at jeg har hengt meg så mye opp i det. Heldigvis blir det fortsatt tidlig mørkt om ettermiddagene!

Har du rydda vekk julepynten?

 marit

En svipptur til Lindesnes fyr

Follow my blog with Bloglovin 

Hei på deg. Godt nytt år. Og alt det der … Håper du hadde en fin overgang fra det gamle til det nye året. Vi hadde det kjempekoselig, god mat, godt selskap. Men ei kjærring i elendig form. Som bare ble verre og verre utover kvelden. Typisk, hva?

Egentlig hadde vi en turplan for dagen i dag. Den aller første dagen i dette nye året som ligger der så nytt og urørt foran oss. 365 hele dager som forhåpentligvis skal fylles med noe greit og koselig. Litt sosialt, litt kulturelt og mange gode opplevelser som kan lagres som gode minner. Ting som er greit å ta frem når dagene ikke er så bra.

Det er jo lov å håpe. Men her skar det seg allerede i starten. Med en kropp som kjentes ut som den var minst 105 ble jeg liggende i senga til nærmere 12. Det har nesten aldri skjedd i historien før! Så turen vi hadde planlagt, den var på over 1,3 mil, måtte bare settes på vent. Men akkurat den tar vi igjen en annen dag.

Det ble en tur uten å bevege seg for mye. For å muntre opp kjærringa litt foreslo drømmemannen at vi skulle ta bilen fatt istedenfor beina. Dermed havna vi på Lindesnes Fyr, hvor det i dag skulle være ekstremt mye vind. Hele 19 m/sek. Det røska godt både i turtøyet vårt og pelsen til Jonas. Det var dessverre ikke mye bølger på sjøen, slik jeg hadde håpet. Men det ble likevel et koselig avbrekk i en, for meg, ellers slitsom dag. Det gjorde godt med litt sjøluft i lungene og vind i parykken.

Vi dro fra fyret en liten time før sola skulle gå ned. Jeg hadde lyst til å bli, men orka ikke. En annen gang skal vi kjøre bort her bare for å få med oss solnedgangen. Da skal vi ha med mat og drikke, og sitte inni en av disse buegangene og nye øyeblikket. Tenker jeg.  En fin, litt varmere dag enn det som var tilfelle i dag.

Jeg gleder meg til flere fine turer fremover. Har allerede funnet noen jeg har lyst til å gjennomføre. Den neste er allerede til søndag.  Den inkluderer også sjø og saltvann og kanskje ikke så alt for mye utslag på FitBit’en. Det er nemlig Øyhopping i Ny Hellesund. Det var et arrangement som dukka opp på Facebook, og i dag meldte vi oss på. Har også fått med søster og svoger, så da blir det litt pluss på den sosiale siden i tillegg. Det lover godt. Får bare håpe det blir fint vær, hvis ikke så blir det avlyst.

Sveisen dame. Hvis du lurer på hvordan sveisen blir etter en time ute i sterk kuling, så kan du bare se på bildet her. Krøller med lettere stivkrampe! Så flott atte!

Og hvis du lurer på hvorfor jeg ønsker god jul fortsatt, i toppen av bloggen … så kan jeg bare fortelle deg det, at jeg aner ikke hvordan jeg skal få bytta ut det bildet! Har lest og googla, uten å bli noe mer klokere av det. For meg ser det ut som jeg mangler noen knapper på venstre side i menyen. Bloggen ble overført hit etter at jeg hadde tatt på juletoppen, så den fulgte bare med. Men i dag hadde jeg jo tenkt å fjerne det igjen. Jeg har nå mailet og spurt om hjelp, så da er det vel bare å krysse fingrene og håpe at det kommer et svar ganske kjapt. Men om DU har et godt forslag til hvordan jeg får bytta ut headeren, eller fjernet den, så mottas det med stor takk.

God kveld til deg fra meg.

 marit