Oppoverbakker begge veier!

Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!

Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!

Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.

Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.

Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!

Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.

Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.

Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.

 

Men blomstene må jeg kjøpe selv!

God morgen dere. 🙂 Her er helgas blomsterkvast. Vi hadde en tur ut på OBS i går, for mannen skulle ha noe lever, og der var det medlemstilbud på roser. To buketter synes jeg at jeg fortjente, så da ble disse gule med hjem. De forrige jeg hadde har faktisk stått i tre uker, enda det var noen kjempebillige jeg kjøpte på Mester Grønn. Pleier ofte kjøpe de små rosene der, som koster en femtilapp for en bukett.

Det er så koselig med blomster på bordet. Men selv om jeg er gift med drømmemannen min, så er han altså sykt klein til å komme med slike oppmerksomheter. Dermed har jeg bare bestemt meg for at jeg skal fikse disse blomstene selv. Hver uke. Om det er det som må til.

Og hvorfor ikke? Kan jeg glede meg selv for 100 kroner ei hel uke pga. disse blomstene så er det virkelig verdt det, spør du meg. Så jeg ser på det som en av de faste utgiftene nå. En nødvendighet.

Har du en sånn mann som stadig kommer hjem med blomster? Hvis det er tilfellet, hvordan i alle dager har du fått til det … Nå har jo jeg vært gift to ganger til og med, og ingen av dem har kommet hjem med slike oppmerksomheter i hytt og pine. Såvidt de huska både bryllupsdag og bursdag egentlig. X’en til drømmemannen har bursdag dagen etter meg, og han lever visst fortsatt i den troa at kona hans har bursdag 4. juli. 😀 Men vi har jo bare vært gift i 11 år da …

Her sitter vi og planlegger tur. Ja, ikke en sånn ferie til eksotiske strøk altså, hadde det nå enda vært så vel. Neida, vi planlegger dagens utflukt. Og den må skje snart nå, for i ettermiddag/kveld er det meldt masse sludd!

En hviledag i går gjorde underverker. Jeg lå jo selvsagt ikke på sofaen hele dagen, men hadde to turer ut med Jonas. Rundt toppen her. Så det ble nesten 10.000 skritt den dagen også. Men altså, hviledag i forhold til de andre dagene i uka.

Blir koselig å gå tur med drømmemannen da. Selv om han var litt skeptisk til lengda på turen jeg ville ta. Men med en Nutrilett-smoothie i sekken så skal nok det gå bra.

God lørdag så lenge. ♥ Kommer tilbake med et referat fra turen etterhvert.

En smule utslitt

Ja, må bare innrømme det. Jeg er kjempesliten! Kanskje var det ikke så lurt å kjøre så hardt på med disse turene og jogging og hele pakka, når en skal klare seg på 600 kalorier om dagen. Så i dag blir det hviledag, ingen lang tur og ikke så mye annet som en trenger å bruke krefter på heller. Best å kule ned litt, før det smeller.

Jeg er blitt flik til å tenke i de baner. Men å overholde det, se det er noe helt annet! Jeg kjenner det kribler litt i turfoten, og har så lyst til å ut. Til tross for at det regner i strie strømmer. Men det ble bare en kort morratur i dag. Faktisk før regnet begynte. Eller muligens mellom to byger. Til og med Jonas ville helst bare være hjemme. Og når bikkja går inn og legger seg under trappa, etter å ha fått selen på, da kan jeg vel med sikkerhet si at han ikke var så gira på den turen. Men da jeg hadde slept han med meg forbi postkassestativet så skjønte han vel at det ikke var noen vei utenom, og begynte å få litt fart på beina. Ho oss er det nemlig helt motsatt av alle andre som går tur med hunden. Altså her går hunden to meter bak, istedenfor å hjelpe å dra lasset (les: den overvektige kjærringa) rundt løypa. Jeg hadde sikkert irritert meg grønn om det var meg som måtte henge på slep, men dette er ikke videre oppmuntrende det heller. Han kunne i det minste han hjulpet meg litt i oppoverbakkene …

Kroppen min er ikke noe å skryte av i dag. Til og med i tennene verker. Ååååh! Og jeg som har følt meg så fin hele uka. Det var jo en strek i regninga dette, for nå hadde jeg jo trodd at det skulle fortsette sånn. Ei ganske gira kjærring, à la Duracell-kaninen. Jeg hadde så smått begynt å legge planer for alt jeg skulle gjøre. Rydde og kaste, eller selge det som er salgbart. Kanskje male litt. Har både maling og dører/vinduer som trenger en liten ansiktsløftning. Eller egentlig et helt hus, om jeg skal være heilt ærlig. Men det løper jo ikke avgårde. Til tross for at jeg de siste årene har prøvd å fortrenge det, så er det altså her fortsatt.

Før jul solgte jeg masse klær. I tillegg til alt det jeg leverte til Hjelp oss å hjelpe Kristiansand. Men så stoppa det også opp. Til tross for at det er veldig mye fint igjen inne på salgssiden min på Facebook. Du kan faktisk gjøre et kupp der inne, så ta gjerne en titt om du vil. Og prisene er veldig diskuterbare, for jeg skulle gjerne blitt kvitt noe. Men jeg vil ikke gi det vekk heller, så snill er jeg ikke. Hadde jo vært greit å fått inn litt penger, så jeg kunne kjøpt meg noe nytt. Til den nye, flotte Nutrilett-kroppen min som sannsynligvis dukker opp i løpet av våren.

Denne helga har vi ingen planer. Og det er bare deilig. ♥ Takk for at du slenger innom, og god helg til deg, uansett hva den måtte inneholde.

Morratur på gamle trakter

Hei og god torsdag dere. I går kveld forsøkte jeg meg på denne hersens jogginga igjen. Ikke rundt toppen denne ganga, men frem og tilbake i en dal som ligger rett over gata for oss, Grønndalen. Vet ikke jeg, om det ble noe lettere akkurat, men det er jo jaffal gress der og ikke hard asfalt. Da jeg våkna i dag hadde jeg vondt over alt  … og tenkte øyeblikkelig at dette var den teiteste ideen jeg noen gang hadde hatt. Men likevel har jeg altså vært ute og gått i to timer, og faktisk er jeg mye bedre nå.

Mannen spaserte til jobb i dag. Dermed hadde jeg plutselig bilen til rådighet. Så istedenfor å labbe rundt her vi alltid pleier å gå, så tok jeg med bikkja og regntøyet ut til Hånes. Her kjøpte jeg og x’en vårt aller første hus i 1983. I Bygg for fremtiden. Nytt hus i nytt boligområde, der alle flytta inn på en gang. Vi bodde her til 1994, så jeg var ganske godt kjent i området på den tia.

Vi parkerte ved senteret, og tok ei runde rundt i området. Forbi skolen og barnehagen ungene gikk på. Innom alle de små strendene som ligger langs sjøkanten, og jaggu hadde mye forandret seg her siden sist. Her var fine, opparbeidet turstier der det tidligere var tjukkeste skogen. Over her ser du forresten “husmorstranda”. Der alle med små unger og melkespreng eller hengepupper, alt etter hvor langt de var kommet i det stadiet, lot det stå til og kasta det meste av klærne på 80-tallet. Men da var det ingen sandvolleyball-bane her, bare en slak gressplen som gikk helt ned til sandstranda.

Alle disse stiene kan jeg ikke huske var her tidligere. Mener det lå en del små, private hytter her. Dypt inni skogen. Men de var borte, alle som en. Kjipt for de som eide dem, men sikkert greit for turgåerne.

I neste vik ligger Grovikstranda. Her har vi feiret mang en St. Hans sammen med halve nabolaget. Og på denne gressplenen hadde vi karneval og grilling et par ganger på slutten av 80-tallet. Nesten alle som bodde i husene hadde unger på samme alder, og det var en trygg og god plass å vokse opp, der alle kjente alle.

Følte veldig at denne stranda hadde krympa siden sist. Det var mye mer sand her, og en fjellknatt som må være skutt bort. For på baksiden der den skulle ha vært lå det nå ei stor privat brygge! Så en eller annen har fått kapra denne kremtomta på et vis, og stranda så jo nesten ut som om den tilhørte den eiendommen. Snakk om å privatisere strandsonen …

Grovika var som sagt bygget for fremtiden. Her hadde arkitektene fått fritt spillerom, noe som resulterte i mange rare bygninger med forskjellige særegenheter og formål. Her er det både glasshus, hus som halvveis lå under bakkenivå, snurrehus og til og med et hus bygget som en pyramide. De husene som ikke var så spesielle på utsiden var gjerne utstyrt med for eksempel elektroniske duppedingser og varmegjenvinningsanlegg som på det tidspunktet var noe helt nytt og ukjent for de aller fleste av oss. Lenge etter at vi var flytta inn kom det busslass med folk som skulle ta boligområdet nærmere i ettersyn.

Vi bodde i Groviktunet. Her var 11 små hus i samme stil, som alle var malt i rødt. En spesialbestilt rødmaling kun for disse husene. Det var til og med presisert i kjøpekontrakten at husene skulle ha denne fargen. Da vi flytta hadde en nabo malt i låverødt istedenfor, siden den malinga var mye billigere og lettere å få tak i. Det ble ikke godt mottatt blant naboene.

I dag er tydeligvis det glemt, og alle gjør som de selv vil. Det eneste røde som var igjen var trappa opp til sykkelstien, pluss rekkehusene. Dessuten har alle bygd ut litt her og der, så det er blitt enda trangere enn det var, og langt fra så koselig som på 80- og 90-tallet. Da hadde vi felles bord og benker og god tumleplass for alle ungene mellom husene. Huset og garasjen til høyre var vårt.

Turen gikk videre til Hamresanden. Veldig stille og fint her, selv en regnfull formiddag i mars. Dessuten var det nesten folketomt. Men det er kanskje ikke så rart, for alle normale mennesker er jo på jobb på denne tiden av døgnet.

Det var min dag så langt. Nå skal jeg ned i barnehagen og hente et par barnebarn. Heldige meg.

Sju kilometer i Nutrilett-rus

God morgen der ute. Eller god formiddag kanskje. Dagen starta ganske så tidlig her i dag også. Det regner så det skvetter, og da er det jo i grunnen lurest å bare gå ut med en gang en våkner. Før en begynner å tenke på at en ikke har lyst til akkurat det i et sånt vær. Så da gjorde vi det.

Morraturen er unnagjort. Vet ikke helt om noen av oss synes det var så stas, men vi gikk jaffal. Langt og lenge. Etter to dager på kun Nutrilett-shake så føler jeg meg på en merkelig måte speeda, rusa, eller noe sånn. Jeg er sliten og trøtt, men samtidig ganske gira. Kan ikke helt forklare det. Det er ikke helt som å ta masse ekstra smertestillende, for da blir en jo bare sløv, men det funker litt på samme måte. At jeg klarer å gjennomføre noe, til tross for at formen skulle tilsi noe annet. Veldig rart, men litt skummelt også, for det kan jo være at jeg plutselig kræsjlander med et smell. Det har jeg jo ikke lyst til.

Foreløpig går altså denne planen min greit. Jeg er ikke sulten, men til tider litt kjesken. Spesielt når drømmemannen spiser noe. Magen som jeg har hatt veldig problemer med i lang tid kjennes mye bedre ut allerede. Så foreløpig har jeg tenkt å fortsette med dette iallefall ut denne uka. Kanskje to uker til. Men om det ikke føles greit mer, så må jeg selvsagt begynne å spise litt mat i tillegg.

Håper du får en fin onsdag. 

 

#nutrilett #slanking #sprekerekjærring – og nei, innlegget er dessverre ikke sponsa.

Mandagens lille topptur

I går ettermiddag hadde vi en flott liten topptur. Vi starta med trappene som går opp i heia til venstre, rett før vi kommer til Cafe Generalen i Ravnedalen. De du ser her er bare en liten del av dem altså, men det gikk greit som bare det. Faktisk tror jeg jeg sleit mye mer siste jeg var der. Må være den bittelille joggeturen jeg forsøkte meg på i går som gjorde susen! Haha. Ja, for dere som følger meg personlig på Facebook så har dere jo sikkert sett at jeg, helt frivillig, var ute og jogga i går. For første gang siden jeg gikk ut av grunnskolen. Løping er ikke mi greie, jeg løper ikke etter bussen en gang.

Men det ser så sykt gøy ut å jogge! Og jeg trenger jo absolutt å få opp forbrenninga litt her, for selv om jeg går mye så hjelper ikke det noe. Jeg har jo stort sett alltid gått mye. Hadde noen som var litt mer bedagelig anlagt gått alt det jeg går, så ville sikkert kiloene rent av i rekordfart. Så jeg må rett og slett gire opp litt altså. Men, det er et stor MEN, jeg har absolutt ikke en kropp som er skapt for løping. Det er litt som en flodhest på land, og så langt fra grasiøst som det kan bli. Det var sikkert litt av et syn så lenge det varte. Akkurat der og da var jeg litt lei meg for at det er blitt så lyst på morrakvisten …

137 moh er så høyt du kommer her. Fra Ravneheia er det en fantastisk utsikt over Grimsmyra, helt ut til Odderøya og videre til Byfjorden. I går var vi, som du ser, veldig heldige med været. Vi tok oss ei runde i Bymarka på fire, fem kilometer før vi returnerte til bilen. Veldig greit å gå her, på disse stiene som ikke er opparbeidet med grus og greier. Ikke mange folk heller, så Jonas fikk gå løs. Han ser ganske fornøyd ut da, men tar ikke akkurat av. Han går stort sett mellom oss, for da føler han sikkert han har full kontroll slik at vi ikke kan stikke av.

Bånetjønn ligger ovenfor Ravnedalen. Veldig idyllisk her, og det var mange joggere som tok runda rundt vannet. De så litt annerledes ut der de kom flygende enn det jeg gjorde tidligere på dagen. Men trøster meg med at de var mye yngre også, og har sikkert drevet med denne løpinga hele livet.

Som du ser er vi tilbake på de brede grusveiene. Fremkommelig for alle, fint er det, men jeg liker meg bedre i litt mer ulendt terreng. Sånn skikkelig dypt inni skogen.

Det var den turen. Her er det bare siste nedstigning igjen. Ser kommunen har hogd ned en del skog siden sist jeg var her, og det er bra. Litt kjipt å kave seg opp til det ene utsiktspunktet etter det andre, og så er alt grodd igjen slik at en ikke ser en dritt. Slik er det uhyggelig mange plasser nå, og jeg blir like skuffa hver gang.

Håper du har hatt en fin dag. Nå er det sofakos i kjellerstua, og 4 stjernes middag på TV. Perfekt program å glo på når jeg ikke skal spise noe på en god stund enda …

Snill pike …

På ettermiddagsturen i går kom vi over denne installasjonene. Kunstverket, eller hva du vil kalle det. Kunstneren er ukjent, det eneste som sto på lappen var teksten jeg har satt ved siden av bildet. Det er jo litt gøy å bli overrasket av slike ting, der en minst aner det. Morsomt innslag midt inni skogen.

Er du snill pike? Jeg lider nok litt under det der. Er sykt opptatt av at andre skal ha det bra, er redd for å skuffe noen, og setter vel alle andre før meg selv. For meg er det ikke så nøye med. Merkelig det der …

Fin dag til deg. Her våkna vi til et hvitt lite melisdryss på bakken, men det er meldt skikkelig mye regn fremover. Litt oppi hogget her kommer det vel som snø. Jeg var oppe veldig tidlig i dag, etter fem timers søvn, så dermed tok vi den lange turen før frokost. Nesten 7 km ble det, og det til og med før himmelen åpna seg. Av og til er det greit med litt flaks!

55, feit og ferdig?

Jeg har følt meg litt sånn de siste årene. Eller rettere sagt mer sånn her: 105, feit og ferdig … At det er slutt. Det meste. Hele livet. Hadde enda kiloene forsvunnet like fort som alt det andre. Jobben, helsa, det sosiale. Men neida, de sitter som klistra til kroppen. Men nå tror jeg at jeg er jeg klar for å gjøre en alvorlig innsats for å finne frem igjen til kjærringa under flesket!

Har du hørt det før sier du? Hmmm … joda, må innrømme det. Det er ikke første gang, og helt sikkert ikke siste heller. Men det gjelder jo å ikke gi opp da, ikke sant? For da skjer det jaffal ikkeno’!

Jeg hadde en plan i høst. Først skulle jeg innarbeide en skikkelig god vane med å komme meg ut hver eneste dag. Ikke droppe det selv om kroppen og hodet aller helst bare ville være hjemme og velte seg i selvmedlidenheten. For det er nemlig fort gjort, om en først kommer inn i den tralten.

Først bestemte jeg meg for å korte ned på turene. For det viste seg jo gang på gang at jeg ikke klarte å opprettholde de milelange utfluktene jeg tidligere tok på strak arm. Så jeg gikk for en morratur på snaue tre kilometer. Rett fra senga og ut omtrent, bare innom badet for å pusse tenner og slenge på meg noen klær. Uten å først kjenne etter hvordan formen var, eller deppe over været.

Dette skulle jeg gjennomføre. Alle som har to fungerende bein kan klare det, tenker jeg. På skikkelige dårlige dager blir det kanskje bare med denne lille turen, men en liten tur er fortsatt hakket bedre enn ingen tur. Det er vel alle enige i? Dessuten føltes det mye bedre etter at jeg senka kravene til lengden på turen, til noe som var oppnåelig selv om formen var bedriten. Færre nedturer med andre ord.

Faktisk har det tatt seg opp etterhvert dette. Stort sett går jeg over 10.000 skritt hver dag nå. Noen ganger til og med over 15.000. Så trinn 1 av snuoperasjonen er vel gjennomført og godt innarbeidet i løpet av de siste 5-6 månedene.

Dermed er jeg klar for trinn 2!

Eller klar og klar. Er jeg egentlig det? Nei, ikke helt. Kjenner at jeg faktisk ikke har lyst til å kjipe ned på maten, eller brusa og godisen i helgene. Men må man, så må man. For jeg kommer ikke noen vei om jeg fortsetter i samme sporet lengre. De der hersens kiloene sitter som støpt! Selv om jeg går og går, så skjer det ikke noe positivt på den fronten. Og jeg tusler ikke bare rundt på flat mark uten å få opp pulsen heller. Selv om Jonas sinker meg noe sinnsykt innimellom. Han er ikke en hund bygd for fart og spenning, på lik linje som kjærringa. Men, det burde jo gå an å forandre litt på det, om en bare prøver nok. Eller?

Jeg er litt skuffa. Jeg har redusert inntaket av både mat og godis betraktelig, med en sprekk i ny og ne. Det er sykt fort gjort! For det er jo så ufattelig mye godt en kan putte i trynet. Jeg spiser faktisk ganske sunt, men litt i overkant mye til tider. Så denne fremgangsmåten har jo ikke funka. Når resultatet uteblir, så må nok mer drastiske metoder iverksettes om jeg skal klare å komme inn i sommergarderoben. Jeg har riktig nok gått av meg seks kilo siden i høst en gang, men der stoppa det opp.

Sommerhabitten ligger klar skjønner du. En hel kommode fylt med flotte, lette plagg – som er alt for små. Snart har jeg ikke lengre bukser som passer heller. De tre jeg har brukt de siste årene er så tynnslitte at den ene gikk i søpla i går. Tror faktisk det er andre gang i mitt liv jeg har kasta ei bukse fordi den var oppbrukt. Sånn er det når en har klær for en hel armé i skapene! To andre buksepar kommer snart etter. Og vettu, jeg har faktisk ikke lyst til å kjøpe noe nytt til denne kroppen. Jeg har jo masse fine klær, men de ser merkelig nok ut som om de tilhører noen andre, selv om de befinner seg i skapet mitt …

Om vi gjør som i fjor sommer, så trenger jeg ikke klær. Da bodde vi på hytta i tre måneder. Og der kan en jo ikle seg hva som helst, eller rett og slett la vær. Men jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig glad for hvordan kroppen buler ut her og der. På totalt feil plass. Der det burde ha strutta litt har tyngdekraften satt sine saftige spor, og det er det vel ikke så mye å gjøre med. Men det betyr ikke at alt dette andre, som jeg tror kan fikses på med en ekstrem viljestyrke, behøver å forbli som det har blitt.

Har jeg fortsatt den viljestyrken i meg? Den jeg til tider har funnet frem fra glemselen, når jeg har trengt den som mest. Sånn rett før alt håp er ute. Jeg satser på det!

Det er mandag – og tid for Nutrilett-shake – igjen! Dette skal jeg bare klare. Og du kan si hva du vil om fremgangsmåten. Dette har funka tidligere. Sist klarte jeg å holde meg på den vekta jeg kom ned i også, i over et år, før det sklei ut igjen. Og da var det helst fordi livet generelt ble så forandret av sykdom og elendighet at jeg rett og slett ga litt blaffen og bare skuffa innpå. For noen gleder måtte jeg jo ha! Og det er ekstremt mye glede i god mat faktisk. Om enn på den litt kortsiktige måten …

Jeg er fortsatt syk, elendig og drittlei. Men jeg begynner å bli litt mer vant til det, jeg takler det stort sett bedre enn jeg gjorde for 2-3 år siden. Den ustabile formen og det å bli sliten av ikkeno’ er en del av hverdagen min, og vil sikkert alltid være det. Men jeg har funnet ut at jeg ikke nødvendigvis trenger å gjøre det enda verre fordi jeg må drasse rundt på en kropp jeg hater og er flau over. En trenger ikke ha det dritt på alle felt, selv om noe er så langt fra slik jeg vil ha det som det går an å komme.

Så nå gjelder det altså. Jeg skal grave frem all den viljestyrken jeg klarer å finne, og så håper jeg det er nok til å krympe kjærringa litt før bikinisesongen slår til for fullt. Selv om jeg allerede nå kjenner at jeg merkelig nok fikk ekstremt lyst på en diger Stratos eller et Gullbrød, en pose chips med salt og pepper … eller hva som helst egentlig!

Typisk vettu! 😜

Midt på natta …

… og her sitter jeg. Ja, altså ikke her under dette flotte treet i Ravnedalen, men i stua. Ga opp den der sovinga for et par timer siden. Da hadde jeg sikkert snudd meg minst 25 ganger hver vei, prøvd å ligge på alle mulige måter, uten at det hjalp en dritt. Så nå sitter jeg altså her da, etter å ha smurt nistepakka til drømmemannen og drukket en halv liter te. Veldig irriterende dette, og jeg som har vært så sykt trøtt og klein i hele dag. Men når senga plutselig blir en realitet, så er det nesten som om det bare forsvinner igjen. Å sove er tydeligvis ikke en av mine sterke sider. Om jeg i det hele tatt har noen …

Lørdagen var hard for ei kjærring med øresus og fibro. Det blir masse lyder når 12 mennesker snakker i munnen på hverandre, og det at de røyker inne gjorde det heller ikke bedre. Det lukter jo bare så sinnsykt vondt, klør både her og der, og er til å bli skikkelig kvalm av. Fatter ikke at de orker! Tenk å våkne til den stanken da, gammel fyll og røyklukt. Det var ille nok å bære klærne inn fra badet til vaskerommet. Lurer på hvordan det kjentes ut for vertskapet da de sto opp.

Jeg har aldri røykt i hele mitt liv. Ikke så mye som et ordentlig trekk en gang. Så det er vel derfor jeg synes det er så uutholdelig. Kjenner jeg blir skikkelig skuffa når de sier at det bare er å røyke inne. Men de må jo selvsagt bestemme det selv, så jeg sier jo ikke noe. Og min festrøykende mann er jo den første til å vippe opp røykpakka når sjansen byr seg. Det er jaggu godt vi ikke er på fest oftere! For der og da forvandler han seg fra å være drømmemannen min til en fyr som stinker dritt à la et gammelt, overfylt askebeger! Absolutt ikke en jeg har lyst til å dele seng med når vi kommer hjem. Og det skal altså mye til før jeg flytter inn på et annet rom, så jeg holdt faktisk ut med denne illeluktende, snorkende, fremmede fyren under dobbeltdyna hele natta. Uten å få sove så veldig mye. Normalt sovner jeg jo trygt og godt på armen til drømmemannen, men jeg ligger jo ikke inntil hvem som helst heller, bare for å få skjønnhetssøvnen.

Vi tok taxi hjem en time over midnatt. Da hadde jeg fått mer enn nok. Det var koselig frem til maten var fortært. Fantastisk indisk mat og den beste ostekaka jeg noen gang har smakt. Men så kom cognac-flaska på bordet, røyken la seg som et tungt teppe over hele rommet og så tok det litt av på en måte. Det mest irriterende er vel at jeg, som var tilnærmet edru, sannsynligvis har hatt den verste dagen derpå av oss alle. Fatter ikke hvordan det går an å føle seg så fyllesyk uten å ha vært full. Men det er akkurat slik det er. Ganske uforståelig og veldig merkelig igrunnen.

Søndagen ble veldig rolig. Men vi var ute på en lang tur midt på dagen, omtrent ei mil. Egentlig for å hente bilen der vi var i går, men så tok vi en aldri så liten omvei ned til sentrum for å se litt på Kristiansands nye bydel Kanalbyen. Ser veldig flott ut der, men snakk om å bo på utstilling da! Tror ikke det hadde vært noe for oss. Iallefall ikke for meg.

Håper du sover bedre enn denne kjærringa, og at starten på uka di blir helt toppers. ❤

Kapp Verde – Rundtur på Boa Vista

Vi var blitt frarådet å ta ut på egenhånd. Det er store tomme strekninger her, uten mobildekning. Og der det er dekning er den veldig av og på. Å leie bil eller firehjuling er rådyrt! Da vi leide bil på Sardinia i sommer kosta det bare lommerusk i forhold til hva det gjør her. For ikke å snakke om firehjuligen vi leide på Den Dominikanske Republik. Men det har kanskje noe med veinettet å gjøre … for veiene, ja, de er ubeskrivelige egentlig. Som midt inne i tjukkeste bushen i Gambia.

Dermed leide vi en bil med sjåfør. Sammen et et ungt par som vi traff på den guida turen med Start Tour er vi klare for en dag på lasteplanet på en rød pick-up. Vi følte nesten vi kunne vært foreldrene deres, men reisefølget vårt viste seg å være en del eldre enn vi først trodde. Og ikke var de et par heller, i ordets rette forstand. De var bare to gode venner som dro på ferie sammen. Noe de da hadde gjort i 10 års tid.

Sjåføren plukka oss opp utenfor hotellet rett etter frokost. Vi hadde leid han for hele dagen, og ruta la han vel opp selv egentlig. Viste oss det som var verdt å se. For det meste sand og ødemark.

Det fantes litt asfaltert vei innimellom. Gjerne i forbindelse med et av all inclusive-hotellene. For her, midt uti intet, lå det jaggu en gedigen hotellby. Da vi nærmer oss dukker det til og med opp noen gatelys. Helt annerledes enn resten av øya altså. Kun bygd opp for turistene av det litt mer velstående slaget.

Er det virkelig slik at de alle fleste turistene bare vil se et konstruert glansbilde? Og helst bare fortrenge hvordan det egentlig står til i det landet de besøker? For da tenker jo jeg at de likegodt kan dra til den nærmeste destinasjonen, for paraplydrinkene, buffeten og solsengene er jo ganske like over alt. Hva er vitsen med å dra rundt halve kloden for å se og oppleve et nytt land, når det egentlig bare er hotellet du får oppleve? Mulig jeg tenker litt for mye …

Fantastiske klipper og bølger for ei fotogal kjærring. Jeg har en smule bølge-fetisj, så jeg kunne sikkert tilbragt hele dagen ytterst på kanten, i jakten på den største, flotteste bølga. Den som alltid ser utrolig mye mindre ut når den blir fanga i et bilde. Merkelig det der! Det var vannvittige krefter i sving her, og bare lyden av dem var overveldende.

Dette var ikke bare ei strand, men også veien vi fulgte videre. Så den asfalten du så et snev av for litt siden varte ikke veldig mange kilometer, for å si det sånn. Her har et annet reisefølge kjørt seg skikkelig fast i sanden!

Kult å leke Tarzan for en stund. Vi måtte ha en tissepause bak det eneste treet i mils omkrets ..

Et vrak her og et vrak der… Denne havarerte båten er ikke den mest kjente på Boa Vista. For den finner du nemlig på Santa Monica-stranden, og der var vi et par dager tidligere. Da sammen med et helt lass av turister på en organisert utflukt med Star Tour. Sånn mølje-tur som jeg igrunnen ikke kan fordra, men innimellom blir med på likevel.

Her bor det et menneske, helt aleine. Han passer visst på et eller annet, uten at vi klarte å få tak på hva det var. Han hadde et levende esel, pluss ei dau geit som lå i en sammenrast steinhaug. Litt ekkelt å gå rundt der og glo, egentlig.

Oj, oj, veien deler seg!! Så her gjelder å det å holde tunga rett i munnen og velge riktig retning. Og vi skulle i retning fyret du skimter på bildet under. Flere bilder derfra kommer i neste, og nest siste, innlegg fra Kapp Verde.

Veldig lokal lunsj som sjåføren vår fiksa underveis. Om du føler for å ta en tur til denne restauranten finner du kontaktinfo HER. Restauranten ligger i landsbyen Fundo das Figueira, og kalles den nordlige provinsens sentrum. Flere bilder derfra finner du om du klikker på navnet, for her begynte vi nå å bli lommekjente etter å ha hatt en omvisning på forrige dagstur.

Dagens tur er over og nå er det bare returen til hotellet som gjenstår. Vi har tilbragt en hel dag (6 timer) oppå lasteplanet på en pick-up. VI kunne selvsagt ha sittet inne under tak, men da hadde vi jo ikke fått med oss så mye.

Bil med sjåfør kosta 100 euro, pluss lunsj til sjåføren. Vi følte liksom ikke for å spise mens han satte utenfor og venta. Det hadde vært for kjipt! For oss kosta det nesten ikke noe, for han var det sannsynligvis en formue.

Slike turer på “egenhånd” med lokale sjåfører/guider anbefales! Du får vite mye mer om landets historie og omgivelsene fra en som er født og oppvokst her, mye mer interessant i forhold til det guidene kunne fortelle. Og kanskje er det litt mer hold og fakta i det en får høre på dette viset? Dessuten slipper du å gå i kø, og du kan bli på plassen til du føler du har sett nok. Akkurat det passer meg perfekt – for alle disse turistene som valser rundt og er i veien når en prøver å fotografere er jo noe herk!

Bildene denne dagen ble litt rare i fargene. Jeg hadde nemlig tatt på et filter som er fantastisk når en tar bilder av sol og sjø, men denne dagen var det verken for mye sol eller sjø i sikte… men jeg hadde bare glemt at det var akkurat dette som sto på da vi dro fra hotellet.

Som du sikkert skjønner, så var det ikke allverdens å se på denne øya. Milevis med strender, mye “prærie”, og noen småbyer innimellom som egentlig var ganske like. Men nå vet vi iallefall det.

 

Dette er femte innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de fire forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER,
bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER,
og tur langs stranda fra hotellet vårt inn til byen Sal Rei finner du HER.

Follow my blog with Bloglovin