God morgen til nok en fin vinterdag

Ikke det at jeg var så sykt tidlig på’an … men det lå et lite skylag helt der ute i horisonten, så sola var ikke kommet frem da vi ankom utkikksplassen vår på toppen av Tinnheia. Det er flott her, bare en bitteliten spasertur unna huset vårt. Heldige er de som bor på andre siden av veien, og har denne utsikten hver eneste dag. Det misunner jeg dem faktisk, skulle gjerne bodd sånn altså!

11 minusgrader, sol og klar himmel. Det er en sjeldenhet her i Kristiansand. Det var kaldt, sykt kaldt. Føltes som minus 15 sto det på yr i dag morges. Hva nå det måtte si. Det knaser når vi går, selv om vi vel egentlig ikke kan kalle det snø, det hvite, litt glisne teppet som ligger på bakken. En hærlig følelse! Så da er det om å gjøre å benytte seg av dette været da, men det er her.

Til uka er det meldt regn flere dager i strekk. Da er det altså tilbake til normalen. Lange, blaute turer med bikkje som må tørkes før vi kan gå inn. Det frister ikke. Tenk om vi kunne hatt vinter på denne måten heller, i et par måneder i det minste.

I dag skal barnebarnet på 7 overnatte. Om alt går greit på sykehuset. Jeg gleder meg veldig til besøk. Det er tøffe tak dette, selv for en mormor. Og har du ikke hatt barn med leukemi i nærmeste familie så tror jeg faktisk ikke du aner hvor forferdelig dette egentlig er. Det må nok være noe av det verste som kan skje med et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Plutselig, over natta, ble hele livet satt på vent for de neste to årene og vel så det. Og coronaen gjør det absolutt ikke enklere.

Lag den en fin lørdag da. 

I skogen bak Sørlandsparken

Tidligere i uka hadde vi nok en tur på en plass vi aldri har vært. Nemlig skogen bak Sørlandsparken. Vi parkerte ved Sørlandsparken barnehage, og gikk inn i skogen langs gjerdet på baksiden av bygget.

En veldig fornøyd hund. Når vi går tur på sykkelstien i bånd somler han noe voldsomt, det er ingen tvil om at han kjeder seg. I ulendt terreng der han kan gå løs spretter han rundt og logrer hele turen gjennom, enten det er snakk om en eller tre timer. Merkelig å ha en hannhund som aldri har forsøkt å stikke av! Selv om han er uten lenke så vil han aller helst gå mellom oss, og det er uhyre sjeldent han er mer enn noen meter unna. Noen sprinter blir han aldri, han tusler avgårde i sitt eget tempo og har aldri hastverk.

Det må jo være en del som går tur her. I og med at det fins et løypenett. Men på to timer så vi bare et par som var ute og luftet hunden. Et perfekt turmål i disse corona-tider med andre ord.

Sola går ned. Plutselig var det som om noen slukka lyset. Veldig flott i skogen akkurat i det den forsvant, den lille stunda vi fortsatt kunne se noe.

Vi var litt i tvil om når det egentlig ble for mørkt. Så heldigvis hadde vi med oss hodelyktene. De fikk vi veldig brukt for den siste halvtimen og vel så det …

Etter vel to timer var vi tilbake til utgangspunktet igjen. Veldig enige i at dette var en flott plass å gå tur, neste gang kan vi kanskje få sett hvordan det ser ut på den siste etappen også. Eller rett og slett velge en av de andre stiene der inne i skogen bak Norges største kjøpesenter.

Løypa vi gikk ser du på kartet over, den grå stripa. Liker du skikkelig skogsterreng og lite folk bør du ta en tur hit.

God tur da!

Fievannet rundt – flott tur i ulendt terreng

Dette er en utrolig flott tur! Vel og merke om du liker at det går litt opp og ned, og ikke higer etter å traske rundt i kø på de aller mest populære plassene som Baneheia og Hamresanden. På to timer så vi andre folk fire ganger! Og det i den aller beste turtiden på en solfylt søndag i januar.

For å komme hit kjører du av ved første rundkjøring mot Sørlandsparken. Der vi kjørte inn da parken var ny og det ikke fantes så mange veier til herligheten. Det ser litt rart ut, for du skal faktisk ta den første avkjørselen i rundkjøringa, og den fører deg rett inn på sykkelstien. Parkeringsplassen er på venstre side, rett før undergangen.

Vi tok den breie grusbakken opp et lite stykke. Før vi tok inn til høyre i skogen. Løypa var mer eller mindre merket med blå/turkise prikker. Det er et nettverk av stier her inne, og jeg pleide jo tidligere å bare å gå på jeg. Kommer jo uansett ut en plass, sånn etter hvert. Kanskje ikke alltid der en hadde tenkt, men har alltid vært i rett fylke i det minste! Drømmemannen liker å tro at han har full kontroll, så nå går vi etter kartapp på mobilen og gpx-spor.

Det var litt glatt innimellom, men stort sett greit å gå. Og der det ble for ille i nedforbakkene satte jeg meg bare på baken og kom da ned på et vis. Ikke fullt så elegant kanskje, men det er jeg altså blitt for gammel til å bry meg om nå!

Med utsikt over Drangsvann. Sol og blå himmel, kan jo nesten ikke bli bedre. Vi som dagen før hadde bestemt oss for å bli så flinke til å ha med niste og kaffi/kakao … vel, den planen failet allerede her. Ikke spør hvorfor.

Turen skulle være drøye tre kilometer. Men det er vel sannsynligvis i luftlinje. FitBiten min viste snaue seks, men sånn pleier det jo stort sett å være når vi går i skogsterreng.

Fantastisk flott skog her. Sikkert enda bedre på våren. Akkurat dette er et naturreservat og vernet.

Oh yeah! Her var det både glatt og bratt! Veldig bratt. Såpass at begge de tobente tok fua til hjelp. Jeg var livredd Jonas skulle rause ned skråninga, men den hunden der altså, han imponerer stadig når vi er på tur. Ikke akkurat en racer, det sier seg vel selv når en har 84 kilo å dra på, men utrolig flink til å komme seg frem. Både over og under hindringer, ned og opp skråninger. Det turte jeg ikke å drømme om en gang, da han sleit korsbåndet i vår. Faktisk trodde jeg en stund at vi måtte ha avlivet ham.

Over bekken. Etter å ha fylt tanken, vel og merke.

Timeout! Det var en stund det plutselig kom masse sorte prikker foran øynene mine. Måtte bare ha en pause og støtte meg til et tre noen minutter. Sannsynligvis vann- eller matmangel. For det kan vel umulig være kondisen det er noe i veien med?

Plutselig kom vi over den flotte rasteplassen. Noen hadde til og med gått fra et bål her, så vi satte oss ned litt, mest for å ta bilder av herligheten. Og for å irritere oss litt over at vi ikke hadde med niste … eller jaffal noe å drikke …

Har jeg forresten sagt at jeg fikk hengekøye til jul? To stykker til og med, så Jonas som gaven var fra håper nok at jeg tar med meg drømmemannen på hengekøyetur i skogen etter hvert. Plassen her var perfekt for slikt. Men det er det vel ikke bare meg i denne byen som har funnet ut, og sånn tett i tett henging er nok ikke helt min stil … Snart tilbake til bilen igjen. Både de på to bein og han på fire bein var veldig fornøyde med dagen.

Korshamn – tursti tett inntil husveggene

Lørdag 9. januar. Det er meldt sol og vindstille, seks minus. En perfekt vinterdag for en tur i ukjent terreng. Turmålet dukket opp enten på Instagram eller Facebook, bare et par bilder, og dermed var jeg helt sikker på at hit skulle jaggu jeg også på tur! Halvannen times kjøring hjemmenfra er ikke noe som stopper denne dama. Ikke så lenge ho har sjåfør vel og merke. Og der er drømmemannen gull verdt altså!

Vi pakka en sekk, tro det eller ei. Niste, kakao, appelsin og sitteunderlag. Nytt år, og ny giv når det gjelder turer. I 2021 skal vi bli mye flinkere til å ta med mat og drikke, og ikke bare gå og gå. For det er nemlig det vi pleier. Pause er omtrent som et fremmedord å regne. De begrenser seg til to, tre minutter hengende over et tre for å få igjen pusten innimellom. Men i år altså … da skal det bli helt annerledes.

Korshavn ligger litt sør for Lyngdal sentrum. Vi har tidligere vært på flere turer i områdene rundt Lyngdal, men aldri her. Dette er Norges sørligste fiskemottak, og har i dag mellom 90 og 100 fastboende. Midt i januar er det en heller stille plass, men jeg kan tenkte meg at det ser helt annerledes ut om sommeren. Tettstedet har faktisk både butikk/pub, kunstgalleri og bibliotek.

Her kan du leie rorbu om sommeren om det høres fristende ut. Rorbu! Må innrømme at jeg følte den beskrivelsen var helt malplassert. RORBU. Det er noe som hører til i Nord Norge. Her i sør heter det altså sjøbu, sjibbu, båthus, naust. Så vet du det.

Å gå tur så klin inntil husveggen til noen føltes litt ekkelt. Det er noe som heter privatlivets fred, lærte jeg da jeg var liten, og da sneik vi oss ikke rundt på denne måten. Men det gjorde vi altså i går. Det var nesten så jeg hørte den formanende stemmen til pappa i hodet mitt … Marit nå gjør du noe galt altså … Glad jeg ikke har hytte eller hus som ligger slik til som dette, der turistene kommer klin inntil vinduene og mellom huset og hagen. Omtrent oppå brødskiva lissom.

Målet med turen var ikke bare å se uthavna. Neida, vi skulle videre vi. Inn i skogen og opp i høyda! Så det ble en utrolig flott tur dette her, i veldig variert terreng. Til og med en rundtur var det, og det er jo ikke så mye som er bedre enn det.

Vi gikk og vi gikk. Veldig glade for at det var frost, hvis ikke hadde denne turen blitt ganske så sølete og blaut. Sikkert noe Jonas hadde satt pris på, men vi er veldig glade når vi kan komme hjem fra flere timer på tur uten en hund som har bada i gjørma.

På toppen. Plassen ved vaktbua var opptatt, så vi måtte finne en annen plass å spise nista på. I disse corona-tider holder vi oss langt vekk fra andre folk.

Det begynte faktisk å snø bittelitt da vi hadde spist. Havtåken seig innover og det ble nokså surt og kaldt. Så vi fant ut at det var lurest å returnere til bilen igjen.

Nærbutikken, som stengte 15 minutter før vi var nede. Tenker det er skikkelig idyllisk og flott her en varm sommerdag.

Håper du har hatt ei fin helg. Det har vi.

Nytt år, nye retningslinjer

Heisann. Jeg har jo ment helt til nå at denne pandemien ikke har hatt noen inngripen i hverdagslivet mitt, men nå synes jeg det begynner å ta litt av rett og slett. Som den lovlydige borger jeg er så gjør jeg jo som anbefalt, men det irriterer meg noe sykt at de har hatt åpne grenser og null testing på alle disse som pendler frem og tilbake fra andre land for å jobbe i Norge. Eller andre reisende for den saks skyld. Vel, skal ikke utdype det noe mer, det er nok av andre som tar seg av formidlingen til hvermannsen. Med mer eller mindre hell. For det meste skremmer de vett av folk, synes jeg … men for avisene må jo denne pandemien ha vært som å få en gavepakke. Og det brukes for alt det er verdt, og enda litt til.

Jonas og jeg har vært ute i mørket. Jeg fungerer jo fortsatt best på ettermiddagen og kvelden. Og da er det jo mørkt. Vi har ingen lysløype i gangavstand, men hodelykt funker det også. Møtte ikke et eneste menneske på halvannen time. Egentlig liker jeg ikke å gå med lykt, for da ser jo alle meg lenge før jeg ser de. Om det hadde vært noen der da. Noe det ikke var. Hehe. Men det er så sykt glatt over alt, og jeg liker å se hvor og hva jeg skal sette føttene på. Derfor lykta altså.

Om det hjelper? Snarere tvert i mot faktisk. For når jeg ser det er glatt, så blir jeg jo stiv av skrekk og går deretter. Merkelig så redd jeg er blitt for å ramle i det siste! Må ha noe med alderen å gjøre … eller rett og slett bare det at jeg ikke orker tanken på å brekke et eller annet. Lårhalsen for eksempel. For her er det mer enn nok av plager og skavanker uten at en trenger å tilføye enda mer.

I dag har jeg vært på sykehuset. Så nå venter jeg på operasjon i det aller helligste. Eller slufsa, som jeg kaller ho til vanlig. Jaja. Noe må det jo alltid være. Men like greit å få gjort det, så jeg ikke havner gammel og dement en plass og ikke kan fortelle hva som er vondt. Så her er det best å få fiksa opp mens en enda kan tale sin egen sak. Ja, så lur var jeg altså ikke helt på egenhånd, om jeg skal være ærlig. Men jeg har ei venninne som er en kløpper på akkurat det. Fikse det som fikses bør, før det er for seint.

Det har vært en langdryg affære. For det er allerede to år siden jeg klaget litt til gynekologen min. Men ho var ikke spesielt interessert i å ta tak i noe som helst. Så jeg prøvde jo å fortelle meg selv at det sikkert bare var slik det skulle være. Men så fikk jeg altså et spark bak av denne venninna da, og til nå har jeg altså vist meg frem for tre forskjellige leger på halvannen måned. Slå den da!

Det er jaggu ikke rart det er kø i helsevesenet. Først fastlegen, så en gynekolog og så enda en gynekolog igjen, denne ganga på sykehuset. Neste skritt er en innkalling til en samtale før operasjon, og så selve inngrepet. Sånn cirka i mars en gang fikk jeg beskjed om. Da er det kanskje håp om å bli ferdig med det i dette året i det minste. Jeg var visst i den prioriterte køen til og med.

Dette er jo bare en bagatell. Ikke farlig, og ikke dødelig. Bare veldig ubehagelig for den det gjelder. Meg altså. Hadde det ikke vært for venninna mi, så hadde jeg sikkert ikke tatt tak i det enda, bare bitt tennene sammen og tenkt at det var det. Det er sikkert sånn det er å være middelaldrende … for det er utrolig hvor mye en kan venne seg til, når det bare siger på sånn litt av gangen.

Uka starta uten regn. Det er jo noe å juble over! At alle omgivelsene er dekket av ei aldri så lita hinne av is er jo bare en liten bagatell. Det er bare å gå forsiktig og håpe på det beste. Det pleier jo ikke å hjelpe stort, men, men …

På årets siste dag …

Kan ikke annet enn si at jeg er glad dette året er over snart. Selv om min hverdag ikke akkurat har blitt så forandret pga. pandemien så har det ikke vært så alt for mange lyspunkt i 2020 heller, tenker jeg nå. Mange flotte turer har vi hatt, som normalt, men det toppa seg litt med negative ting fra august og utover, og for en måned siden ble jo alt verre enn verst.

Akkurat det blir det ingen forandring på med det første. Og som jeg har lest en plass, og fått høre, så er det viktig å tillate seg å være glad selv om hele verden raser sammen rundt en. For det var nemlig slik det føltes da barnebarnet ble sykt. Så det ble kjelleren neste lissom. Og det er vel der jula har blitt tilbragt. Faktisk har jeg bare lyst til å avlyse denne forbanna jula for resten av livet nå …

Å finne noe å være glad for er ikke alltid like lett. Selv om jeg har mange andre barnebarn og mye jeg egentlig burde glede meg over, så er det noen ganger bare helt umulig å få det til. Jeg har grene så mye denne siste måneden at det er et under at jeg ikke har tørket ut! Og det nytter ikke å tenke på at andre har det mye verre heller … hvorfor i alle dager skulle det gjøre min dag bedre?

Frisk luft og bevegelse gjør faktisk ikke underverker. Men det er godt å lufte seg litt og forsøke å klarne hodet innimellom. Har mange turer jeg ikke har vist bilder av den siste måneden. Jeg har ikke hatt lyst eller ork til å forevige noe som helst.

I dag kjørte vi en times tid x 2 for å gå en liten tur på Ertzeid på Vigeland. Her var det en fantastisk flott skog å boltre seg i. Temmelig blaut, men til en forandring kom ikke vannet ovenfra.

Både to- og firbente elsker dette terrenget. Jonas blir dritlei når vi går på veien eller grusstier i skogen, da peser og somler han som om en skulle tro det var like før han kreperte. Men her blir han som en valp igjen, løper og hopper og vasser i den ene vannpytten etter den andre myra. Helt topp avslutning på året for han altså. Og det er jo fint, for han merker at matmor ikke har det så bra for tia, og sliter sikkert litt han også.

Over eller under? Stort sett hopper han over slike kanta trær, men altså … ikke alltid!

Veldig glad jeg har disse to altså. ♥

Mye fint å se på langs denne bekken. Og fantastisk terreng, som jeg sa innledningsvis. I dag hadde vi til og med tatt med oss hodelyktene, sånn i tilfelle vi ikke kom oss tilbake før det ble mørkt. Men de fikk vi ikke brukt for!

Her har allerede nyttårsrakettene smelt rundt taksteinene en god stund. Heldigvis har vi en hund som ikke bryr seg om slikt. Han ligger nede under trappa og snorker som om det skulle være helt normalt og stille utendørs. Drømmemannen tilbereder andebryst-middag og vi vaser rundt i joggebuksene begge to. Veldig corona-vennlig feiring her altså. Ikke har vi raketter eller bobler i glasset heller. Vet ikke hvor mange ganger jeg har avsluttet et år med å si at neste år, det må definitivt være mitt år! Så den tanken dropper jeg i år. Skal aldri i mitt liv satse på det mer, for det ender jo bare i skuffelse uansett. Her er jeg klar til å ta i mot det som måtte komme … for egentlig har en jo ikke noe annet valg enn å henge med så godt en kan. That’s life!

Godt nyttår da. Uansett hvordan du måtte feire det.

Den mørkeste desember ever …

Livet … det kan jaggu være heilt for jævlig innimellom. Og noen får bare mer enn andre tydeligvis. Men at det kan snu sånn på femøren er helt ufattelig. Fra å være så takknemlig for at alle våre barn og barnebarn hadde det så bra, på alle måter, havnet vi plutselig midt i et mareritt. Fra å være en frisk, sprek, oppvakt og lykkelig sjuåring som gikk og la seg torsdag 26. november, ble barnebarnet mitt hasteinnkalt til sykehuset midt på natta.

Nå er ho plutselig blitt en del av statistikken “barn med kreft”. Leukemi.

Så hvis noen lurer på hvor jeg er blitt av, så er dette forklaringa. Jeg er helt tom. Har ikke en dritt å skrive om, bortsett fra mange tanker som har med dette å gjøre. Men siden det ikke er mitt barn det gjelder, så kan jeg jo ikke legge slikt ut her. Selv om det for meg personlig hadde letta litt på alt som svirrer rundt i hodet mitt. Jeg er jo vant til å skrive av meg ting. Men det går altså ikke denne ganga, siden det involverer så mange andre.

Og vi som trodde at 2020 ikke kunne bli verre. Så feil kan en ta …

Fem en fredag # 47: Tittut

Endelig en dag med sol – hurra! Jeg er så sykt lei av mørket, vinden og regnet at jeg holder på å klikke. Men i dag var det mye bedre. Selv om det ser flott ut på bildene så kan jeg altså fortelle at det var en forsmak på vinteren dette her. For det var skikkelig surt og kaldt til tross for at sola har vært her i hele dag.

Vi hadde en flott ettermiddagstur på Hamresanden. Drømmemannen, Jonas og jeg. Den førstnevnte der skulle nemlig ut og kjøpe seg nye bukser, og siden senteret er på samme side av byen som Hamresanden så slo vi to fluer i en smekk og tok med bikkja.

Mannfolk og shopping altså … Jeg hadde gleda meg litt jeg, til å ut litt fra mine vante omgivelser. Vi gikk med en gang han slutta på jobb klokka 14 og da regnet jeg med at det ikke var så folksomt. Så for meg en latte og noe godt å bite i. En skikkelig kosetur altså. Men så fort bilen var parkert i kjelleren på kjøpesenteret inntok gubben shoppingmoduset. Mer irritert og sur mann skal du leite lenge etter! Du skjønner det, shoppingmodus for menn og kvinner er to helt forskjellige ting. Det ble ei bukse, og ingen latte, men strake veien hjem igjen. Kan ikke vise meg offentlig med en sånn sur og småhissig gubbe. Der og da var han så langt fra en drømmemann som det går an å komme. Tenker vi får ta den latten en annen gang, når vi ikke så mye som har tenkt på å kjøpe noe som helst annet.

Ellers går dagene sykt seint, men uka bare fyker av sted. Nok et problem med denne middelaldrende kroppen min har dukket opp, og jeg er litt lei meg. Synes ikke det er så greit å bo i en kropp som bare kollapser rundt meg lissom. Har vært hos legen, men er veldig lang ventetid til neste steg, hele fire måneder. Og da var jeg i den prioriterte køen! Ser litt mørkt på å gå på denne måten så lenge, men har vel ikke noe valg. Det kunne sikkert vært verre, kommer jo ikke til å dø av det jaffal.

Fredag betyr ny spørsmålsrunde hos Elisa. Og her slik lyder det denne uka:

  1. Vilken var din senaste oväntade utgift?
    Tja … må vel ha vært for noen måneder siden da drømmemannen rygga i en stein og ødela ryggesensoren og det ene glasset til blinklyset bak. Han ble jo selvsagt varslet før det smalt, men “den greia piper jo i eninga og det er jo alltid mye å gå på” var unnskyldningen hans. Mannfolk altså! Det er bare det at vi ikke har fiksa det enda … for det koster litt for mye nå rett før jul.
  2. Vad är en trevlig överraskning?
    Skal egentlig ikke så mye til for å glede meg. Når drømmemannen kommer hjem med blomster for eksempel. Skjer ikke så skrekkelig ofte, selv om han har blitt litt flinkere i det siste. Eller når et barnebarn plutselig står utenfor og bare skal si god natt. Da blir jeg veldig glad og veldig rørt. Nummeret før jeg griner, av glede altså.
  3. Vad är något du inte kan hitta?
    Tror jeg har kontroll på det meste akkurat nå.
  4. Vad gömmer du dig från?
    Tidligere arbeidskollegaer … er ikke morro å treffe dem når de spør hva jeg gjør nå. Hvor jeg jobber. Om alt er greit. For det er ikke greit å være ufør. Det er flaut!
  5. Vad gör du vid oväntat besök?
    Det er ekstremt sjeldent det kommer noen hit uten at det er planlagt. Faktisk så lenge siden at jeg tror jeg hadde fått panikk for at det ikke hadde vært reint nok, ryddig nok og at jeg ikke hadde hatt noe å servere. Det går gjerne mange uker mellom hver gang noen ringer på her.

Rart egentlig, som tidene forandrer seg. Før, da ungene var små, var det støtt og stadig noen som stakk innom. Og det var kjempekoselig. Fryseren var full av deilig hvetebakst, og det at det var litt rot og ikke helt perfekt det gjorde lissom ikke noe. Det var bare sånn det skulle være. Men nå som alle har voksne barn så er det ingen som har tid til noe som helst lengre. Forstå det den som kan.

God helg da. Her er det snart pizza, som alltid på en fredag.

Hva er galt med fredag den 13.?

Fredag den 13. ansees som en ulykkesdag. Det vil alltid være minst ett og maksimalt tre tilfeller hvert år hvor den 13. dagen i måneden havner på en fredag. Det skjer de gangene måneden starter på en søndag.

Dette er en særdeles dårlig kombinasjon. Men hver for seg har både dagen fredag og tallet 13 vært regnet som et tegn på ulykke i ulike religioner og kulturer siden tidenes morgen. Kombinasjonen derimot, kom kanskje så sent som på 1800-tallet, og er en overtro bare vi i den vestlige verden lider av. Spesielt ille er det i engelskspråklige områder. Men det betyr ikke at andre slipper lettere unna. Hos kineserne og japanerne er det tallet 4 som blir sett på som ulykkestallet.

Gammel overtro kaller jeg det. Selv om det heter seg at hvis det er 13 til bords, så vil alle 13 dø i løpet av et år. Fredag alene ble sett på som ukens uheldigste dag, mens noen påstår at tallet 13 har vært forbundet med uhell siden vi mennesker startet å telle. Hvis du har 13 bokstaver i navnet ditt, så vil du ha Djevelens lykke. Mennesker som har hatt Djevelens lykke er blant andre massemordere som Jack the Ripper, Charles Manson og Theodore Bundy.

Eeeeeh … jeg har også 13 bokstaver i navnet mitt! Har faktisk aldri tenkt på det før nå. Men må jo bare innrømme at jeg til tider synes jeg har fått litt mer elendighet enn jeg har fortjent.

Her er kanskje forklaringa: Helt fra jeg fjernet x-mannens etternavn for omtrent 20 år siden har jo livet på et eller annet vis vært et slit. Det kom en veldig opptur igjen da jeg traff drømmemannen for snart 14 år siden, året etter slang jeg jo på hans etternavn da vi gifta oss, så da ble alt bare fryd og gammen. En stund seilte jeg avgårde på ei rosa sky og alt var helt perfekt. Men så klarte jeg jo ikke å forholde meg til dette navneskiftet, det var lissom ikke meg det der, så jeg droppa det. Jeg var rett og slett for gammel til å skifte navn igjen. Derfor havnet jeg ut med 13 bokstaver – nok en gang! Mulig dette er den mest alvorlige tabben jeg noen gang har gjort?

Fra spøk til alvor. Jeg tror altså ikke på sånt. Egentlig …

Visste du forresten dette om tallet 13? Mange høyhus «mangler» 13 etasje, og seterekke 12 i fly etterfølges direkte av 14. Mange hotell har ikke rom nummer 13. På flere flyplasser fins ikke gate nummer 13. I Frankrike og Italia blir det ikke solgt lodd i rikslotteriet med nummer 13. Det amerikanske romskipet Apollo 13, som skulle ha landet på månen, ble skutt opp 11. april 1970 kl. 13.13 fra utskytningsrampe 13. Kun 56 timer senere, det vil si 13. april, eksploderte en oksygen tank, og tvang astronautene til å gi opp ferden. Sånn bare for å ha sagt det, samtlige astronauter overlevde.

Fredag den 13. har vært grå og våt her. På bildene ser det ikke så grått ut akkurat, de er fra morraturen vår. Langtur i dag, for jeg var nede og leverte en kjole som ei hadde kjøpt av meg. Greit å ha et mål med turen, istedenfor å bare gå rundt på måfå.

Bildene er fra turløypa ved Grimsbekken. Veldig koselig plass, og vi går her ganske ofte faktisk. Fin plass å mate endene, om en driver med sånt. Det gjør ikke jeg, jaffal ikke uten å ha med et barnebarn eller to! Selve stien langs bekken er jo ikke akkurat så lang at den kan kalles en tur, men vi gikk jo hjemmefra og måtte gå hjem igjen også, så for oss ble det et par timer i labbemodus.

Jonas er ikke helt god i dag. Han ville helst ikke ut en gang, men matmor tvang han. Angrer litt på det nå, selv om han ikke halta på turen så var han ufattelig treig og måtte omtrent hales med. Så det var en sånn type tog-tur om du vil, kjærringa først og bikkja etter! Helt omvendt av mange andre som går på tur med hund, men sannsynligvis like irriterende som om hunden hadde gått i forveien. Men da hadde jeg jo i det minste hatt drahjelp opp bakken.

Nå er det snart fredagspizza her. Vi har vært ute og ukehandlet, ikke helt riktig dag å gjøre det på tydeligvis, for det krydde av folk i butikken(e). Veldig sjeldent jeg er i butikken for tia, så det var jo typisk at jeg akkurat måtte ta turen på en sånn travel dag. Vi har vært sinnssykt sløve med den handlinga alt for lenge. Drømmemannen løper på butikken i hytt og pine, og vi bruker sykt mye penger på mat. Blir spennende å se om vi kan spare noe på dette. Foreløpig har vi stor tro på at det kommer til å lønne seg.

Kos deg med kvelden.

Opplysningene om 13 og fredag den 13. har jeg funnet diverse plasser på nettet; Google, Wikipedia m.m.

Fem en fredag # 46: Hjälp

Oj! Det er allerede fredag – igjen! Synes just det var fredag jeg. Selv om dagene på en måte snegler seg av gårde, så går hele uka unna i ett jafs! Veldig merkelig. Jeg er jo fullt klar over at det der med at tiden går så fort har noe med alderen å gjøre. Og det siste året her har det gått sykt fort, så jeg er nok blitt tilnærmet steingammel i løpet av de siste par årene!

Det er skummelt det! Kan huske mine foreldre synes tiden gikk så fort, og jeg kunne på ingen måte skjønne hva det snakket om. For mine dager, og år, tok en evighet å komme gjennom. Kanskje fordi en hele tiden higet etter noe annet, lengtet etter å bli voksen, få en utdannelse, bestemme sjøl, flytte og få egen familie …

Det der med å leve i nuet, det burde faktisk ha vært et eget fag på skolen.

Det var alltid noe der, langt fremme i tid, som var mer fristende enn nåtiden. Nå er det ikke slik lengre. Det er absolutt ikke noe fremover i tid som lokker og frister. For min del kjenner jeg veldig godt på at det beste i livet mitt nå er et tilbakelagt kapittel. Nå er det bare alderdommen å se frem til, og den vet jeg ikke helt om jeg gleder meg til akkurat. Spesielt ikke om helsekurven min går like stupbratt nedover som den har gjort de siste 5 årene. Men det var vel ikke det jeg hadde tenkt å skrive om nå. Så her kommer innleggets egentlige innhold …

Elisas spørsmål denne fredagen handler om hjelp. Og her kan du se mine svar:

  1. När behövde du senast hjälp med något?
    I går. Da måtte jeg ha hjelp av drømmemannen for å få i hus et treningsapparat som jeg har kjøpt. Ikke det, jeg hadde sikkert klart det selv, om jeg ble helt nødt. Men nå er jeg jo i den heldige situasjonen at jeg har en mann da …
  2. Inom vilket område är du den som hjälper andra?
    Jeg tror jeg er en hjelpsom person egentlig. skal mye til før jeg sier nei. Men de jeg hjelper mest er nok mine egne barn, og da med barnepass. Der er jeg flink!
  3. Vad skulle gå bättre om du inte gjorde det själv?
    Tja. Alt går jo, om en bare må. Men jeg er helt sikker på at hagen min hadde sett hakket bedre ut om jeg hadde hatt en gartner!
  4. Brukar du ta hjälp av dina grannar?
    Nei, jeg har aldri vært en slik som løper dørene ned hos naboene for å få hjelp. Ikke liker jeg å låne noe av noen andre heller.
  5. Vad hjälpte du oftast till med hemma som liten?
    Vettu, det kunne jeg nok ha skrevet en hel bok om! Jeg er jo 57 år, og i den tiden jeg vokste opp tror jeg ungene hadde flere oppgaver i hverdagen enn nå. Vi hjalp mye til, ikke minst i trykkeriet som foreldrene våre drev i samme hus som vi bodde i. Så hos oss praktiserte de barnearbeid i stor stil! Men det jeg aller mest husker er at jeg pusset vinduene. Og det var nesten helt frivillig, for i blokka over gata var det en superkjekk, høy, mørk gutt som ofte var på besøk hos besteforeldrene sine. Det var en stund der at vinduene hos oss var blanke og skinnende til enhver tid. Og etter hvert pussa han også vinduene i andre etasje der de bodde. Det ble aldri noe mer enn en skikkelig alvorlig avstandsforelskelse, men jeg husker enda navnet hans.

Bildene i dag har ikke noe med dette å gjøre. Jeg følte bare for å se litt på noen feriebilder i disse tider, som vi aller er ganske stucked på hver vår plass. Dette er fra Symi i Hellas, ei fantastisk, sjarmerende, lita øy utenfor Rhodos. Jeg håper vi en gang i fremtiden kan reise igjen, og da vil jeg gjerne se mer av Hellas. Øyhopping kanskje. Eller hva som helst egentlig.

God helg fra meg til deg.