Mandagen åpenbarte seg som ekstremt grå og våt. Etter ei uke med kuldegrader, og ei helg med hele 10 sådanne, hadde vi nesten glemt hvor slitsomt det er med sånn normalt sørlandsvintervær. Blaut bikkje, tåke og slaps.
Tur ble det likevel. I sort hvitt. Ser jaffal sånn ut. Men det er altså ikke jeg som har fjernet fargene på bildene, om du trodde det. Nope, det var bare sånn.
Turen i dag gikk lags den gamle postveien fra Kristiansand til Mandal. Vi snudde ved Kvislevann og tok samme vei tilbake. Det er veldig kjedelig å gå hjem igjen langs E39, selv om jeg har gjort det mange ganger tidligere. Da er det bedre å holde seg inni skogen der en jaffal slipper trafikkstøyen.
Noen har tydeligvis feid litt snø av isen. Sikkert for å gå på skøyter. Jeg har jo panikk for islagte vann, så ingen fikk meg utpå der. Det er ikke bare sånn at jeg ikke liker å gå på isen, det er en skikkelig fobi! Og om det skulle begynne å knirke litt mens jeg hadde stått utpå der så hadde jeg garantert fått sammenbrudd. Derfor er det best at jeg holder meg på land, tenker jeg, slik at drømmemannen skal slippe det synet.
Vet ikke helt hvorfor jeg er slik. Da jeg var barn gikk vi jo på skøyter i Baneheia. Mest på 2. Stampe. Og jeg husker fortsatt de gangene noen gikk gjennom isen der. Ingen druknet, de ble alltid dratt opp igjen og måtte hjem for å få litt kjeft og skifte klær. Men det var sykt skummelt likevel. Mulig det har noe med det å gjøre …
Turfølge mitt. Drømmemannen og Jonas. Mannen er nærmere 190 høy, så da kan du jo tenke deg hvor stor denne hunden vår egentlig er. Kanskje ikke så rart at han får så mye oppmerksomhet, når jeg tenker meg om. Men for oss er han jo bare en vanlig hund. Mulig de som hører at jeg sier *kom lille venn* til han (bikkja altså) synes jeg er litt rar?
Ble en sløv start på uka her. Kjeder meg litt, og har snart abstinenser fordi jeg ikke har sett ungene på skrekkelig lenge. Ungene er en fellesbetegnelse på barn og barnebarn. Mine aller nærmeste altså. Jeg savner dem noe sykt, og ser virkelig frem til mer normale tider der det er mulig å omgås uten å føle seg som en kriminell. Men i morra skal vi spise middag hos sønnen, og da får jeg i det minste sett mitt aller yngste barnebarn som allerede er blitt 7 måneder, og det helt uten at jeg har blitt kjent med ho. Det er trist det! Takk og lov at vi har Snapchat, Messenger og slike ting, for da får jeg i det minste fulgt med på den måten.
Skjønner at jeg er uhyre bortskjemt på dette feltet. At jeg har alle sammen så nærme. I samme by. Men akkurat det siste året har jo ikke det hjulpet så veldig. Og det ble ikke bedre ved at den ene ble alvorlig syk midt under pandemien heller. En blir jo livredd for å bli smitta eller gjøre noe galt.
Håper du har hatt en fin dag.
ღ
Vakre bilder fra turen deres 🙂
Tusen takk. 🙂
Litt klissete vær, men fine bilder! Jeg går heller ikke ut på is – har aldri gått på skøyter heller faktisk….. koronaen er utrolig slitsom… klemmer <3
Grå start den dagen, fantastisk avslutning på forrige uke. Godt vi får litt av hvert, og ikke bare elendigheten.
en nydelig tur selv om været kunne vært en tanke bedre :=) og is ,nei jeg går heller ikke ut på is,,skøyter har jeg aldrig eigd og det blir iallefall ikke nå :=) og i dag ble det lempet på restruksjonane ,nå har vi lov å ha besøk av 5 stk :=)
Her har coronaen kommet litt nærmere enn godt er. Smitte på to av tre skoler i området. Flere trinn er i karantene. Enn så lenge ingen vi kjenner. Får nok holde oss for oss selv en stund til, eller jaffal bare sammen med de aller nærmeste. Tror dette kommer til å ta sin tid.