Dagens te! Eller egentlig gårsdagens, siden jeg henger litt etter i kalenderåpninga her. Iallefall var det en English breakfast te og et sjokoladehjerte. Må bare innrømme det, dette her var så sykt gøy! Tenk en egen julekalender. Nå som jeg har kjent på følelsen så forstår jeg jo de som er godt voksne og fortsatt får pakkekalendre av foreldrene sine. Nå som jeg har kjent på gleden og forventningen ved å åpne denne ene luka hver dag. Jeg tror jeg hadde glemt hvordan det egentlig føltes …
I den andre kalenderen. Den fra drømmemannen, har jeg til nå fått en julerød leppestift, en bodylotion, en dusjgele og en anti-rynkekrem. Den siste der kom jo på rett dag vil jeg si. Jeg ser ut som jeg er 102 år, og er trøtt som en makk. Så med litt av denne på så er nok resten av desember reddet skal du se!
Vill og vakker natur på Jæren. Kan du tenke deg noe flottere? Jeg er sykt fascinert av dette landskapet, så det går jo ikke an å være her uten å gå tur. Men siden vi hadde traska så mye rundt i Stavanger på formiddagen, fikk turen langs kysten vente til dagen etter.
Vi gikk fra Obrestad havn da det ble et aldri så lite opphold i regneværet. Ja, du skjønner det, det er ikke bare her i sør det regner, tydeligvis. Men vi har bare fått litt i overkant mye denne novembermåneden, mens det i vest har vært den tørreste på 26 år. Oppholdsværet varte til vi nesten var kommet til frem til Hå Gamle Prestegard. Vi hadde nemlig parkert en bil i hver ende, slik at vi slapp å gå samme vei tilbake, eller traske langs den asfalterte veien. Ikke det, jeg er vant til å traske rundt på asfalten jeg, så for min del hadde ikke det heller gjort noe. Alt går, om en bare er godt nok skodd.
Jeg kunne altså gått mye lengre! I denne naturen tror jeg nesten ikke det fins grenser for hvor lenge jeg hadde holdt ut altså. For det er så mye flott å se på. Sist vi var på besøk her hadde barndomsvenninna mi og jeg en skikkelig forblåst tur fra Varhaug til Obrestad havn, bilder derfra kan du finne her om du har lyst å ta en kikk.
Litt skuffa da turen var over faktisk. Det var jo bare en liten filletur følte jeg. Enda den hadde vart i en times tid følte jeg just vi hadde starta. Jeg har aldri gått akkurat her tidligere. Vi starta der vi avslutta sist vi var her nemlig. Hadde egentlig håpet på en tur innom Obrestad fyr, men det ble litt nedstemt. Og da gir jeg meg vettu, stort sett uten diskusjon. Så får jeg heller har det til gode til neste gang. Dessuten har jeg jo vært der tidligere også, men noen får aldri nok vettu.
Jeg har litt fyr-fetish. Visste du det? Liker fyr. Liker å ta bilder av fyrstasjonene eller -lyktene. Og liker å ha god tid for å gå rundt og kikke og finne fine motiv ut mot havet, av en gammel bolt i fjellet, av sola som står akkurat perfekt i forhold til fyrlykta. Litt sånn for spesielt interesserte dette, og jeg har full forståelse for at de andre ikke deler samme entusiasmen som meg her.
Vi fikk sett en bitteliten flik av regnbuen til og med. Men jakten på skatten har jeg gitt opp. For i sommer endte regnbuen direkte på brygga vår, og ikke en gang da fant jeg noe av interesse der nede.
Vi kom nesten frem til bilen før regnet høljet ned. Slett ikke så verst timing dette! Og passe tid å dra hjemover på. Til hund og hus og kjipt sørlandsvær. Bortsett fra i går da, for mandagen var helt fantastisk her. Men det hjalp lite så lenge kjærringa var så klein.
Det er over en uke siden jeg badet sist. Ja, altså jeg har både dusjet og vasket meg siden da, men ikke tatt noe bad i sjøen. Følte jeg måtte forklare meg litt her, i tilfelle noen random besøkende ikke helt forsto dette, men trodde at jeg var slutta å bry meg om den personlige hygienen! Mulig det bare er helt tilfeldig, men disse dagene uten de kalde badene har jeg ikke følt meg så pigg og opplagt.
Kanskje har jeg ubevisst tatt meg sammen noe sykt i helga? For å fungere normalt og virke som alle andre, men da vi satt oss i bilen gikk lufta ut av ballongen. Eller, rettere sagt kjærringa. Jeg seig sammen som en oppblåsbar, halvfylt julenisse. Og siden har jeg vært akkurat der … halvfull eller halvtom, like kleint og irriterende begge deler!
Med bilde fra soloppgangen fra i går starter jeg denne dagen. Eller, jeg har jo starta for en stund siden, med å gå tur i regnvær. Så det var ikke noe å vise frem fra turen i dag. Det er en sånn dag jeg går på autopilot. For tro meg, jeg har ikke alltid så skrekkelig lyst til å ut og gå når jeg står opp. Noen ganger er den lysta faktisk helt fraværende til og med. Men Jonas må ut, og han kan ikke gå på automatlufting akkurat. Da må jo jeg til pers da.
Det er ikke akkurat julestemning her hos oss. Verken ute eller inne. Faktisk mer ute, siden det hang igjen et ensomt rødt lite blad på en kvist. Julestjernene som jeg skulle ta frem i går ligger fortsatt på loftet. Dagen i går, tja, det er en av de jeg helst vil glemme. Jeg har en del slike innimellom, og det er visst bare sånn det skal være.
I kveld skal jeg på julebord med syforeninga. Heldigvis på den eneste restauranten vi har her oppe på Tinnheia. Kjapt å komme seg hjem igjen, om formen ikke blir bedre utover dagen.
Før den tid må jeg kjøpe en gave. Pakkelek vettu, det er like morro hvert eneste år når en sitter i offentligheten. Og i år skal jeg gjennom to slike. En neste uke også, da er det med Cognac klubben. Håper for all del at vi har fått et bord litt bortgjemt i en krok.
Tirsdagen ligger her, tålig fin og ubrukt foran deg. Nyt den.
Ser du noe rart på disse bildene? Ja, nettopp, det er sol og oppholdsvær. Kan du tenke så heldige vi var med været denne helga. Jeg som var så sykt lei av regn og mørke. Og så åpenbarer lørdagsmorgenen seg på denne flotte måten.
Jeg måtte jo innom gamlebyen en tur. For jeg har faktisk traska rundt her ganske så mye på begynnelsen av 80-tallet. Jeg bodde i Stavanger et halvt år mens jeg gikk på lærlingskolen. Halve 1983, fra mai til jul omtrent, hadde jeg adresse på Tasta. Mannen jeg just hadde gifta meg med, som etterhvert ble pappa’n til mine barn, ble igjen hjemme. Nygift hybelboer. Kan det egentlig bli verre?
Egentlig har jeg ingen gode minner fra det halve året. Jeg ville bare hjem igjen, og synes ukene sneglet seg avgårde. De fleste andre i klassen bodde i nærheten og ikke på hybel, slik jeg gjorde. Dette her var jo på begynnelsen av 80-tallet og jeg var temmelig sjenert og gjorde ikke så mye ut av meg. Det var en ensom periode i livet mitt, og jeg levde bare for helgene. Jeg tilbragte mange timer hver dag traskende rundt i byen, gikk turer ved et vann på Tasta der jeg bodde, oppholdt meg en del på biblioteket og tusla rundt i Gamle Stavanger og tok bilder. Brukte lengst mulig tid før jeg dro tilbake på hybelen, for den var sykt trist å oppholde seg i.
Ikke en gang tv hadde jeg tilgang til. Mobiltelefon og internett hadde vi jo aldri hørt om. Så om jeg følte for å høre stemmen til noen hjemme måtte jeg sykle halvveis til sentrum, og der, i et veikryss var det en telefonkiosk. Jeg sto mye i den og grein for å si det sånn. Hadde jeg visst at jeg ikke kunne fullføre utdannelsen hjemme, så hadde jeg nok aldri begynt en gang. Men plutselig fant noen ut at de skulle sentralisere denne grafiske linjen, dermed hadde jeg valget mellom Stavanger og Oslo. Av to onder hørtes Stavanger minst skremmende ut.
Jeg følte denne gamlebyen hadde krympet litt siden sist. Vet jo at alt virker mye større når en er liten, men sååå liten var jeg jo tross alt ikke. Jeg var 20 og hadde flytta sammen med kjæresten to og et halvt år tidligere. Hjemmekjær, det var mellomnavnet mitt. Jeg var livredd for å ta avgårde på egenhånd, og hadde ikke noen planer om å se så mye annet av verden enn Kristiansand og Sørlandet. Jaffal ikke uten å ha en trygg og god hånd å holde i.
Utdannelse, mann og familie. Alt det der er skifta ut for lenge siden. Veldig rart som livet forandrer seg i en helt annen retning enn det en selv hadde planlagt. Innimellom blir forandringene til det bedre, andre ganger ikke. Og alt en kan gjøre selv er å innrette seg så godt en kan, krysse fingrene og håpe at en kommer ut like hel i andre enden.
Tilbake til nåtiden. Jeg er forhåpentligvis blitt litt mer voksen etterhvert. Har ikke så veldig utfartstrang nå heller, uten den der tidligere omtalte trygge hånda. Innerst inne er jeg nok ei skikkelig pingle! Men sammen med min aller beste halvdel er det ikke en eneste bitteliten plass på denne jord jeg ikke har lyst til å se!
Det var et lite tilbakeblikk fra både mitt liv og Stavangers tidligere tider. Vil du vite mer om gamlebyen i Stavanger kan du klikke deg inn HER, vil du vite mer om denne halvgamle kjærringa kan du jo for eksempel følge bloggens Facebookside.
Mer eller mindre på sparket fikk vi ei natt på hotell. Vi skulle vestover til barndomsvenninna mi, men siden ho skulle på julebord så fant vi ut at det var like greit å bare være der fra lørdag til søndag. Derfor dette hotellbesøket altså, siden vi likevel hadde fått hundepass hele helga. Det er jo ikke akkurat hverdagskost, verken hotellovernatting eller pass til Jonas.
Vi bodde på Thon Hotel Stavanger. Ikke så ofte vi har vært på hotell i Norge, for det mest har det vært ved en flyplass for å rekke morraflyet til en eller annen spennende destinasjon. Mer en irriterende dyr nødvendighet enn noe annet kanskje. Så denne overnattinga ble noe helt annet for oss. Den var liksom selve målet.
Hotellet var vi ekstremt fornøyde med. Flott beliggenhet midt i sentrum, parkeringshus et steinkast fra hotellet. Vi oppgraderte og fikk et litt større rom. Med morgenkåpe og tøfler rett og slett. Det har jeg jo hatt før, men aldri brukt det. Så nærmere et spa-opphold kommer nok aldri jeg i mitt liv!
For første gang har jeg også ligget i senga og sett tv! Haha. Så her var det mange nye opplevelser gitt! Hotellet var lekkert innredet i kule farger, og de serverte både kveldsmat og en utrolig flott frokostbuffet som ingen av oss har sett maken til.
Til og med kveldsmaten overraska. Vi tenkte kanskje at det var noen trøtte skiver og en halvsur kaffi fra termos, så vi gikk ut og spiste for en tusenlapp før vi dro tilbake til hotellet. Men kveldsmaten inkluderte flere varmretter, kaffe og latte fra skikkelig, betjent kaffimaskin, så skal vi hit en gang til så dropper vi hele middagen.
En liten byvandring måtte vi jo ha. Det er jo alltid like gøy, uansett hvor i verden en er. Jeg bodde i Stavanger halve 1983. Gikk på lærlingskolen her og pendlet frem og tilbake hver helg. Var nemlig helt nygift med han som etterhvert ble pappa’n til mine barn da, og ei helg uten å reise hjem var helt uaktuelt.
Nå synes jeg Stavanger er en flott by. Spennende med bakkene, gatene og smugene. Så annerledes enn Kristiansand der gatene er loddrette og du kan gå rundt kvartalet uansett hvilken gate du er i.
Foodloose, hvor kveldens middag ble inntatt. Sabla god mat og en restaurant etter min smak. Men altså veldig bortkasta penger for oss denne ganga.
Flott i Fargegaten. Spesielt på kvelden. Om dagen er den heller litt mer grell og malplassert. Litt sånn som Jomfru Anes gade i Aalborg. Det ble ikke noe shopping, var jo ikke derfor vi var der. Jeg kikka litt etter en genser som ikke var ull, fordi jeg kom på at han vi skulle besøke aldri kan få det varmt nok. Så egentlig burde jeg vel nesten bare hatt med bikinien! Men jeg fant ikke noe som frista. Ellers angra jeg for at jeg ikke tok turen inn på Fretex. Gjenbruksbutikker er jo sykt gøy, spør du meg. Vi gikk forbi to ganger, minst, men akkurat da tenke jeg ikke på å stikke innom en gang.
Lørdagen tok vi en tur rundt i gamlebyen. Slike turer er toppen av lykke for meg. Bare spasere rundt og kikke. Knipse noen bilder. Nyte øyeblikket i mitt tempo. Og der er drømmemannen et helt perfekt reisefølge. Vi koser oss veldig sammen, går hånd i hånd og føler oss nesten helt nyforelska igjen. Måtte rett og slett beherske meg for å ikke kline litt både her og der! Men det er jeg visst blitt for gammel til, for sensuren oppe i hodet satt en stopper for slike ukontrollerte utbrudd i offentligheten. Sikkert like greit …
Selv om alt var rolig og avslappende er jeg halvdød i dag. Og det er det kjipe med å være på tur. Elendigheta som kommer etterpå. Selv om det ikke har vært noen heisantur eller festing med i bildet. Jeg er så sliten at jeg nesten ikke orker å holde øynene åpne, har en tinnitus som overdøver det meste og en kropp som ikke vil noe. Kanskje jeg ubevisst tar meg veldig sammen, for at helga (eller hva det måtte være jeg er med på) skal bli så perfekt som mulig. Og når happeningen er over så går futten ut av kjærringa. For det var nettopp det som skjedde i går. På vei hjem i bilen. Pooooofff! Så sank jeg sammen som en oppblåsbar julenisse halvfylt av luft. Og det er akkurat slik jeg føler meg i dag også. Halvtom, halvfull, kall det hva du vil. Superirriterende er det uansett.
Se her ligger de. Alle bøkene. Tre store blå Ikea-poser med bøker. Rett i søpla. Og akkurat nå hører jeg søppelbilen er og tømmer … føles litt trist. Litt feil på en måte. Men tro meg, jeg har gjort alt som står i min makt for å bli kvitt dem uten å kaste.
Jeg har hatt annonser ute under gis vekk. Jeg har kontaktet gjenbruksbutikkene i nærheten. Ingen vil ha bøker. Ikke gratis, ikke en gang om de blir levert på døra. Så istedenfor å dra dem opp på loftet, der jeg sikkert har enda flere, har jeg nå kasta hele sulamitten. Det vil si, jeg har nok av bøker igjen. Kan ikke kaste alle på en gang. Noen av dem må jeg ruge litt på noen år til. Men jeg har jaffal begynt å slanke beholdningen.
Det eneste jeg ikke forsøkte var å legge dem i en kasse utenfor.Vær så snill – ta ei bok. Eller i et skap på garasjeveggen. Det har jeg sett andre plasser. Veldig kult. Men nå bor ikke vi i en vei der det er så alt for mye trafikk. Så det hadde vel ikke blitt den store pågangen der heller. Dessuten regner det jo alltid, så de hadde jo blitt megablaute om de ble stående/liggende utenfor over tid.
Bøker for mange tusen rett i dunken. Uff. Føles helt feil. Men om jeg noen gang skal få rydda her, så må jeg jo kaste ting. Selv om det sitter litt langt inne. Jeg har ikke tenkt å flytte med det første, så jeg trenger jo ikke rydde akkurat nå. Men det er litt greit å være forberedt, når den dagen kommer. For jeg ser jo hvor mye folk må kvitte seg med når de flytter fra hus til leilighet … og den dagen kommer vel hit også. Selv om det forhåpentligvis er veldig, veldig lenge til. Men da, når vi en gang kommer så langt, så skal det ikke være et loft her som er studd av ting som vi ikke har hatt fingrene i på årevis. Så det er den oversikten jeg holder på å få nå. Og da er det forbudt å dra ting opp på loftet selv om det ikke er plass her nede lengre.
Hadde jeg tenkt å lese de bøkene med det første? Nei … sannsynligvis aldri. Enten jeg vil innrømme det eller ikke, så har drømmemannen nesten rett i påstanden sin: Har jeg brukt for det? Nei. Kan jeg få penger for det? Nei. Da er det søpla neste. Han er ikke helt der at han gidder å gi vekk noe. For da må han jo gjøre en innsats for å bli kvitt det, uten å få noe igjen for det. Sånn gratisarbeid er ikke hans sterkeste side. Men til og med det forsøkte jeg før jeg kasta de.
Så jeg trenger kanskje ikke ha så dårlig samvittighet da? Hva hadde du gjort?
Hei der ute. Her har vi kommet forbi både slutten av november og starten av desember, uten at jeg har vært innom bloggen. Vi har nemlig hatt ei helg på Vestlandet, drømmemannen og meg. Ei natt på hotell i Stavanger, og ei natt hos venninne på Varhaug. Til og med været var vi nokså heldige med, så dette var digg altså. Føltes nesten som om vi hadde fått barnefri ei helg. Bare det at den vi har hatt fri fra er en fire år gammel leonberger på 84 kilo.
Som du sikkert vet drikker jeg ikke kaffi. Men jeg drikker te. Ikke i samme mengder og til alle tider, slik en kaffidrikker gjør, men på morra’n, etter turen med Jonas har jeg alltid en kopp. Og normalt blir det kanskje en eller to til i løpet av dagen. Men te er ikke noe jeg drikker til kaker og sånn, etter middagen lissom. Det passer ikke på samme måte som kaffi. Spør ikke hvorfor.
Morra-teen frem til julaften blir litt annerledes. Det blir ikke den kjipe vanlige, men faktisk en liten overraskelse hver eneste dag. For jeg har nemlig fått julekalender fra den ene dattera mi. Julekalender med te og godis fra Cemo. Så dette blir spennende!
Gårsdagens luke ble åpnet i dag. For da vi kom hjem tidlig i går kveld orka jeg ikke en gang se på kalenderen. Skogsbær-te og to kuler lakris karamell var det jeg skulle ha kost meg med i går morges. Så litt seinere i dag tar jeg luke nummer to.
Ja, vettu, jeg fant ut at jeg var veldig barnslig faktisk. For jeg synes det var så gøy å få en kalender. Det er noen år siden sist jeg hadde det, og da fikk jeg den også av mine barn. Men i år har jeg to! Drømmemannen hadde tenkt å kjøpe denne te-kalenderen til meg, men så ødela jo dattera hele opplegget hans. Sånn er det når en ikke rir den dagen en saler … for min del kom det noe positivt ut av den treigheten denne gangen. For jeg fikk en kalender fra Kicks også, med sminke og hudpleieprodukter. Tror jeg. Har ikke åpna bak, for der tror jeg det står hva den inneholder. Vil heller ha det som en overraskelse når jeg åpner.
Bortsett fra to kalendere er det ikke mye jul i dette huset. Men i løpet av dagen får jeg nok hengt opp stjernene i stuevinduet. Og så kommer nok det andre litt etter litt. Her nytter det ikke å vente til lille julaften lengre, for om alt det der skal frem og opp da, så blir nok denne kjærringa sofaliggende resten av jula. Og det gidder jeg ikke.
Julegaver, sier du? Eeeeehm … joda, de har sikkert litt igjen i butikkene enda en stund. Vi er såvidt starta på det der, og akkurat nå må vi visst vente til desemberlønna kommer inn. Lurer på hvilken tulling som bestemte at den halve skatten skulle komme 15. desember!!? Det hadde jo vært så mye, mye bedre om vi fikk den i november. Så nei, jeg er ikke i rute. Ikke en gang i min egen rute. Men det blir helt sikkert julegaver i år også. Bare det at de ankommer huset her litt i seineste laget. Så da vet du det, og om du føler du er litt seint ute selv, så kan jeg garantert si at du sannsynligvis kommer i havn lenge før meg.
Fin mandag til deg. Og du, ikke stress sånn da. For jul blir det jo – uansett!
I går leste jeg et innlegg som var delt av en jeg kjenner. Det var en bestefar som skreiv hvor forferdelig systemet i Norge var, siden faren til barnabarna hans var nektet innreise i landet for alltid. Ungene er små, og mannen som opplyste om at han var fra Somalia hadde fått avslag på opphold. Da det var en realitet lot han være å reise ut, men dro ut tiden litt (hva nå det betyr). Dessuten var han ikke en gang fra Somalia, men fra Jemen, men hadde fått beskjed om at det var lettere å få oppholdstillatelse om han sa Somalia. Så dermed starta han hele greia med en løgn.
Selvfølgelig er dette trist. For ungene. For kona. For besteforeldrene. Men en har kanskje litt skylapper når det gjelder ens egne? Ikke vet jeg.
Jeg klarte iallefall å kommentere med noe som ikke ble godt mottatt. At dette var en trist sak. Men hvorfor løy han til å begynne med? Vi lærte jo som barn at ærlighet varer lengst. Eller noe i den duren. Fikk beskjed tilbake av han som opprinnelig la ut innlegget, at dette var en snodig kommentar. Han som hadde delt det mente at dette ikke var verdt å kommentere fra min side. Dermed sletta jeg kommentaren, med beskjed til han som var på vennelista mi om at den nå var slettet, siden dette tydeligvis var et kommentarfelt bare for folk som var positive til alt.
Og hva skjer? Joda … han har ikke bare slettet meg, men til og med gjort slik at jeg ikke kan søke han opp og heller ikke se snurten av han på andre sider der han har vært tagget. Fordi jeg ikke var ubetinget positiv og hang meg på hylekoret som mente UDI måtte bruke hjertet og ikke hjernen i slike saker.
Men vil vi egentlig har disse folkene til landet vårt? De som starter med en løgn. Hvor mye annet er feil i det de har oppgitt? Og joda, det er synd på ungene, men dette burde de ha tenkt på før de stifta familie, mener jeg. Det er ikke lett å få familiegjenforening lengre, det vet til og med jeg som ikke har noen slike hendelser i nær relasjon. Det er ikke bare å gifte seg og få barn og tro at den ektefellen som ikke er norsk automatisk skal få innpass i landet vårt. Mye må tydeligvis være på plass. Blant annet økonomien for å forsørge vedkommende. For hvordan skulle det da ha blitt fremover, da var det jo bare å smelle ei norsk dame på tjukka, og så få fri vei direkte til alle godene i Norge. Uten noen spørsmål. Hvem vet hva vi ville fått inn av elendighet da. Er det slik vi vil ha det?
Nå sier jeg ikke at personen i dette tilfellet er kriminell. Eller at det er noe galt med han. La meg for all del få understreket det! Men når det en gang fins lover og regler i dette landet, så kan en jo ikke bare gå utenom dem. Vi kan ikke slippe inn noen, og la andre bli utvist, når sakene ellers er like. Til tross for at det sitter en bestefar i Vennesla og synes UDI er noen tullinger.
En sak har normalt minst to sider. På Facebook-innlegget til bestefaren kom den ene frem, og mer enn det vet ikke jeg … men for all del, ikke still noen kritiske spørsmål eller si noe annet enn at dette var grusomt. For da blir du halshugd!
Enten er du enig, eller så holder du kjeft! Så enkelt er det visst, men så utrolig vanskelig til tider.
Fiskebrygga i Kristiansand. En yndet plass om sommeren. Plassen der vi tar årets første utepils, og tenker at dette er jaggu så koselig at det skal vi gjøre mange ganger i løpet av sesongen. Men som regel blir det bare med den ene, eller et par ganger til.
Så sløve er vi altså! Vi går sjeldent ut. Etter at jeg slutta å jobbe er vi nesten ikke ute og spiser en gang. Det var vi mye før, men det er mange år siden vi var på en uteplass en lørdagskveld. Det eneste som frister er sommerstemninga på Fiskebrygga. Da vi hadde båt kom vi sjøveien fra hytta. Enkelt og greit. Slik er det ikke lengre …
For første gang i år er Fiskebrygga pynta til jul. Lysene ble tent 16. november, men jeg har ikke sett det før i går kveld. Da drømmemannen kjørte til Kiwanis satt jeg og Jonas på ned til byen. Så tusla vi rundt nede langs vannkanten, via Fiskebrygga og hjem igjen gjennom byens handlegate Markens, før vi kom til den tunge, lange, drittkjedelige veien opp til Tinnheia.
Byen vår er fin, og folketom. Ikke verdens mest levende by dette her altså. Spesielt ikke i 19-tiden på kvelden en helt vanlig tirsdag. Må innrømme at jeg hadde min vestlandsvenninnes ord i bakhodet: Dette er ikke en by, men mer et ferjeleie. Jepp. Det fikk ho sagt, som er oppvokst på et jorde på Jæren! Men på denne tiden av året er det nok temmelig sant. Om sommeren derimot myldrer det av turister fra cruisebåtene, og alle ungdommene som er på konserter og festivaler. Synd byen går i dvale om vinteren.
Vi klarte jo ikke å komme hjem uten å bli blaute. For som du sikkert har skjønt har syndefloden herjet som besatt i tjukkeste bibelbelte de siste ukene. Eller er det måneder? Ja, det føles jaffal sånn. Det går på helsa løs her. Må bare innrømme det. Jeg er så klar for en ferie til en varm, solfylt plass, men dessverre så er det ikke noe sånt på gang her.
Så vi får bare forberede oss på enda mer vann fra oven. Godt vi har både redningsvester og båten i umiddelbar nærhet. Mulig det er best å gå ut og fortøye sistnevnte godt i garasjen. For det kan jo være den forsvinner i løpet av ei av disse regnbøyene som aldri ser ut til å ta slutt.
Fin onsdag til deg. Nå skal jeg ute og lage en dessert, tro det eller ei. For i ettermiddag kommer våre to yngste barn, de bittesmå på 26 vettu, og spiser middag her. Sammen med hver sin samboer. De to eneste av fem som ikke har barn enda. Det varer ikke så lenge, for sønnen min skal nemlig bli pappa i juni. Og da blir jeg farmor for første gang. Farmor … vet ikke helt om jeg vil kalle meg det. Høres rart og ukjent ut. Uansett, enda et barnebarn er på vei altså, og jeg gleder meg akkurat like mye til denne som jeg har gjort til alle de andre. Selv om det blir nummer sju i rekka.
Men i dag har jeg jaffal fått på meg joggebuksa! Så i dag er alt litt bedre. Jeg har vært ute med Jonas på en nokså normal morratur rundt toppen her. Litt seinere enn vanlig, men tur ble det. I går derimot fikk han bare en langtur utpå kvelden. Da det var blitt mørkt. For denne kjærringa var ikke helt presentabel nemlig, så ut som et takras, orka ikke stelle meg, ville helst ikke treffe på noen. Så da dagen holdt på å gå over til kveld trakk jeg bare regntøyet over pysjen og gikk ut i mørket. Sånn kan det nemlig også gjøres.
Om du synes disse sokkene ser litt lodne ut? Jepp, ser det jeg også, enda jeg forsøkte å dempe det litt i Photoscape! Så jeg gir opp, og kan bare opplyse om at slik er det hos oss. Nesten alltid. Hundehår og hybelkaniner i en skjønn forening. Jeg er drittlei av dem! Innimellom gleder meg til vi ikke har Jonas lengre, for da skal jeg ha det så reint og flott kan du tro. Hele tiden.
Omtrent som en interiørblogger. Der hjemmet ser ut som et utstillingslokale uten antydning til en eneste bitteliten hybelkanin. Der en kan lure på om det i det hele tatt bor noen. Og spesielt om de opplyser at de har unger i tillegg, enda det ikke er spor etter en eneste legokloss eller ei pute som står feil vei i sofaen. Ikke ligger det en gjenglemt sokk mellom sofaputene heller. Jeg gleder meg til jeg kan sitte med beina høyt og nyte en god kopp te, mens jeg fornøyd beundrer resultatene av dagens svingom med langkosten.
Nå varer den gode følelsen helt til bikkja subber over golvet. Etter å ha vært ute i hagen rett etter vi har vært på tur. Bare fordi han må inspisere tomta og se at alt er på plass. Bare fordi han må ut og drikke av noe halvråttent vann som står i en stamp der ute, enda han har tilgang til to digre vannskåler med helt ferskt vann fra krana til enhver tid. En i hver etasje.
Hunden til venstre så dagens lys sist jeg børsta den til høyre. Den liker jeg ikke spesielt godt. Den til høyre er kjempegrei! Liker turene og å ha han rundt meg her. Men tenker rett som det er at alle de negative punktene nesten er flere enn de positive. Spesielt når regntiden og vinterens røyteperiode står på som verst. Det er sykt mye stell med den pelsen, og han drar inn så utrolig masse dritt selv om han blir tørket/blåst etter hver eneste tur.
Hadde vi enda bare latt hunden være i første etasje! Det klarte jeg nemlig med Jonas’ to forgjengere. De var aldri oppe i stua. Til og med om sommeren når dørene sto på vid vegg her, så gikk de aldri inn i andre etasje. Men Jonas vettu, han var jo så skjønn og liten og ekstremt kjærlig da vi fikk han. Så vi smelta totalt. Nesten rart at vi ikke likegodt lot han dele seng og soverom med oss også. Han, som er dobbelt så stor som de andre hundene jeg har hatt, fikk spiseplassen sin på kjøkkenet! Han får lov å gå fritt i hele huset. Og selvsagt er han stort sett rundt beina mine. Jeg tror jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket da jeg bestemte meg for dette.
Nå er det for seint! Nå får jeg bare forsone meg med dette lodne huset. Egentlig burde jeg hatt et stort skilt på ytterdøra som fortalte at her er det forbudt med hvite sokker og sorte klær … og om du er allergisk for hund og støv så må du rett og slett finne noen andre og dra på besøk til.
Jeg har jaffal bestemt meg for en ting disse siste regnfulle ukene; Jonas blir min siste hund.
