Stua oppe er ferdig pynta. Pynten til kjellerstua står fortsatt i kassene på loftet. Jeg kan ikke helt bli enig med meg selv om jeg skal gidde å ta det ned eller ei … Å gjøre reint gjør vi jo hele tiden pga. bikkja, og aller siste gulvvask må tas en time før gjestene kommer. Hvis ikke så er det jo ingen som kan se at noen har vaska her i huset. Vinduene er ikke pussa. Det regner og skvetter hele tiden, så jeg ser ikke noen vits i det akkurat. Jeg har ikke vaska ned, ikke vaska i kjøkkenskapene, eller oppå dem. Har heller ikke vaska gardiner, eller hengt opp julegardinene.

Pepperkaker er bakt. Men de fikk jo barnebarna med seg hjem. Og jeg tror ikke det blir mer baking heller. For jeg kommer jo til å ete meg fordervet på alle de gode, tørre, smulete julekakene som bare jeg liker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror jeg er julekakoman! I går kjøpte jeg en boks med sirupsnipper, og den tømte jeg nesten. Bare fordi jeg fikk servert verdens beste sirupsnipper ho svigers. Bakt av ei svigerinne. De var så tynne og fine og sprø, med mandel på toppen, og de smakte himmelsk. De fra butikken likna ikke en gang. Ikke hadde de mandel på heller! For en nedtur. Men tror du ikke jeg klarte å trøkke de ned likevel?

Etter nyttår må det skje en omveltning der gitt. For nå har altså valkene formert seg betraktelig de siste månedene, og de dukker til og med opp bak på ryggen, i tillegg til de mer normale plassene. Da er det lite lurt å ha den ene kakeboksen etter den andre fylt til randen med knasende, sprø, fristende julebakst. Ikke det, det hadde nok ikke vart så lenge før det ble tomt, men likevel …

Mat har de fortsatt i butikken. Håper jeg. Vi er ikke av de som kjøper inn så en skulle tro butikkene var stengt i flere måneder på nyåret. Men vi må vel muligens ta en tur i dag og handle før alt det beste pinnekjøttet forsvinner. Orker ikke bli sittende med bare bein og slingser. Men vi har vært veldig heldige de foregående årene. Men jeg er jo faktisk så heldig at jeg ikke trenger tenke på maten en gang. Verken innkjøp eller tilberedning. Jeg har jo egen kokk! Det gjelder ikke bare i jula, men hele året.

En gave mangler, og en er halvferdig. Det er jaggu ikke så galt, tatt i betraktning at vi har over 30 stykker å kjøpe til, og at vi har fått det i hus på et par ettermiddager. Der slapp drømmemannen nesten unna. Men den halvferdige gaven sitter altså fortsatt på strikkepinnene, så jeg har litt maratonstrikking foran meg i et par kvelder nå.

Ikke akkurat ute i god tid. Men de var sykt effektive de timene på shopping, og jeg kunne jo ikke vite at jeg skulle få strikkedilla og plutselig gi vekk en hel haug av hjemmelagde ekstragaver … Sånn til mitt forsvar altså. Men nå tenker jeg faktisk, bare for å utnytte denne dilla maksimalt, at jeg bare skal fortsette å strikke sånne små, greie overkommelige ting etter jul også. For da har jeg jo til neste år! Det er vel god planlegging, eller hva? Får jo bare håpe at jeg ikke roter vekk de ferdige produktene før de skal brukes da. Er jo lenge å la de ligge på en lur plass dette.

Men jeg har en plan altså. Før neste års julegaver har jeg et par prosjekt som jeg allerede har kjøpt garnet til. Du vet, vi venter to nye barnebarn i juni. Sønnen min og samboeren skal ha barn, og det skal jaggu drømmemannens yngste datter og samboer også. Det er to uker mellom terminene. Egentlig hadde jeg jo håpet at jeg skulle strikke masse til disse to nye verdensborgerne, men de planene har jeg jo hatt hver gang det kommer en ny liten en i familien. Uten at resultatene ble noe særlig å skryte av. Så forventningene til meg selv er ikke helt på topp her, for plutselig sitter jeg kanskje der og ikke orker en dritt. Sånn er det jo bare. Jeg er dessverre ikke en av dem som kan strikke eller lese på dårlige dager. Da kan jeg ikke noe som helst.

På søndag hadde jeg noen timer med siste finish på denne haugen. Akkurat det synes jeg er drittkjedelig. Feste tråder. Hekle kanter. Sy i knapper eller strikk. Det siste der har jeg visst ikke helt gjort enda, men de tingene er ikke julegaver heller. Kanskje ender det med at det blir liggende til det er for smått for den tiltenkte mottakeren. Slikt skjer rett som det er her. Men nå har vi jo snart barnebarn i alle aldersgrupper, og av seks stykker så er det bare en gutt, så det er sikkert en av de mindre som kan passe det om det skjærer seg helt. Tenk til sommeren har vi åtte barnebarn, og alle bor her i byen. Heldige oss. Blir spennende å se om det er gutter eller jenter denne ganga.

Nå skal jeg børste bikkja. Han skulle bare visst for en tortur han skal gjennom på øyeblikket. Det er nemlig det han føler, når jeg kommer med børstene. Han hater det. Og her ligger han stakkars, og aner fred og ingen fare, helt inntil stolen min. Så nå må jeg reise meg helt vanlig, lukke dørene før han skjønner at det er noe på gang, og så finne frem toalettveska med børstene … og da skulle du bare sett hvor stressa han blir. Merkelig greier. Dette her venner han seg visst aldri til. Og i skrivende stund tusla han plutselig ned trappa og la seg på plassen sin! Akkurat som om han skjønte at det var noe på gang. Så da kan jeg vel bare glemme det pelsstellet i dag også. Puuuh!

Fin dag til deg. 

ღ

God formiddag i julemaset. Her har vi vært på morraturen, Jonas og jeg, og det var jaggu ikke bare, bare i dag. Vårherre har glasert bakken, og de som jobber for å sikre innbyggernes ve og vel på et sånt føre har tydeligvis ikke helt huska hvordan det skal strøs slik at det blir fremkommelig! Det aller verste partiet var rett i krysset utenfor huset vårt. For her er det likegodt litt nedoverbakke også, så det tok sin tid å komme ut fra selve tomta kan du si. Men jeg klarte runda uten å tryne. Det gjorde ikke Jonas. To ganger lå han så flat han kan bli, som ei sjøstjerne omtrent.

Jeg liker ikke å gå på et slikt føre. Har gode sko, og til og med brodder … en eller annen plass. Jeg tror jeg er kommet i den kategorien der jeg er redd for å brekke lårhalsen eller hva det nå er de gamle damene knekker på speilblank is.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joda, det var strødd som du ser. Det føltes omtrent som en promillekontroll å gå rundt toppen på denne stripa! Og det var ikke plass til både hunden og meg ved siden av hverandre. For han går jo rett ved mine bein, flinke voffsen. Sikker derfor han flata ut et par ganger. Jeg tok jo selvsagt den tryggeste veien selv.

I går fikk vi opp litt mer lys utenfor huset. I plask regnvær og med en drømmemann i skikkelig jobbemodus. Det er så langt fra godt humør som det går an å komme altså, så absolutt ikke noe å trakte etter! Men det ble i det minste litt lysere utenfor nummer 19.

Ikke så mye som i fjor. Da grensa det nemlig til å bli skikkelig harry, og sånn kan jeg ikke ha det igjen. Det eneste som er litt trist er at den gedigne pynten til et tre utenfor bare virka i en halv times tid i fjor. Og den var helt ny. Det var rett og slett 1000-kroner rett i dass! Eller jeg kjøpte den for halv pris da, men det var ille nok det! Den sleit før den var kommet helt på plass. Så heretter forblir det treet uten lys.

Noen av de andre lysslyngene henger nå rundt grillbua. Til Jonas’ store fortvilelse. Han gnelda noe verre i går kveld da han skulle ut. Og han bjeffer aldri på annet enn andre store hannbikkjer. Så viste det seg at det var den opplyste bua han fikk helt panikk av. Merkelig hund. Forandringer fryder absolutt ikke.

Det regner, og det skal det fortsette med hele uka! Jeg vurderer snart å kjøpe et par kasser med is/snø-spray på boks. Slik som vi hadde på kjøkkenvinduene da ungene var små. For hvis jeg sprayer alle vinduene i hele huset slik at det ser ut som den snøstormen utenfor, da må vel den berømte julestemninga komme?

Her er både nisser, stjerner og juletre på plass. Foreløpig bare utenfor og i stua da, men uten at jeg kjenner et lite snev av det rette moduset. Det er faktisk ganske trist. Jeg gleder meg så klart til julaften, men det er fordi alle mine barn, svigerbarn og barnebarn kommer i samlet flokk og skal være hos oss. Så sånn sett føler jeg meg veldig heldig i år. Men den gode, gamle julestemninga, den har jeg ikke sett snurten av enda.

Fin mandag til deg da. Håper du har litt bedre vær enn det vi har, for dette møkkaværet kan til og med ta knekken på ei ekta sørlandsjente med svømmehud mellom tærne!

ღ

En koselig gammel kirkegård på Jæren.

I dag blir min halvbror begravd. Men jeg skal ikke dit. Tror ikke familien hans hadde satt så stor pris på det egentlig. De som i sin tid nektet han å ha mer med oss å gjøre. Fordi han allerede hadde en familie som alltid hadde vært der. De skulle bare visst at jeg hele livet hadde ønsket meg en storebror … og så, når han endelig dukket opp, så fikk jeg ikke lov å være en del av livet hans likevel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var godt voksen før jeg visste han var broren min. Halvbror nummer to, han andre hadde vi visst om så lenge jeg kan huske, men vi hadde ikke noen kontakt med han heller. Min far var skikkelig flink til å spre genene sine i sin tid, og en kjempeflørt så lenge det var liv i han. Altså til og med da han lå på det siste på sykehuset. Slikt kan det bli mange barn av, om en ikke er nøye med prevensjonen! Hvor mange det ble i dette tilfellet er ikke så godt å si. Vi vet om to, og pappa sa da vi spurte en gang at det sannsynligvis var en til. Men han var mye eldre og et resultat av en flørt under krigen. Men han var visst ikke helt sikker på om han var faren der, han hadde visst bare møtt en tro kopi av seg selv en gang, og mora hans var ei pappa hadde vært sammen med.

Den sistnevnte der dukket ikke opp etter at pappa døde. Så det kan jo være han døde før sin far da. Eller at han ikke vet hvem som er faren. Normalt kommer jo de fleste krypende og vil ha kontakt om de øyner en aldri så liten arv i det fjerne. Da er det ikke måte på hvor koselig det er med et par ukjente halvsøstre. En stund. Til de finner ut at det ikke var så mye å hale her likevel, siden mamma og pappa virkelig hadde tatt sine forholdsregler, og det meste av verdi sto på mamma, i en særdeles detaljert ektepakt/særeiekontrakt.

Han som blir begravd i dag var tre år eldre enn meg. Han skulle blitt 60 i januar. Og han var, bare for å ha sagt det, ikke av den typen som var ute etter noen arv. Dessuten var han adoptert og hadde vokst opp med en annen pappa.

Jeg har visst hvem han var siden jeg var 17 eller deromkring. Vi vanket litt i samme gjeng en stund. Og jeg synes han var en knakende kjekk og koselig kar. Følte på en merkelig måte at vi hadde mye til felles. Vil ikke akkurat si at jeg var forelska i han, men hadde jeg ikke hatt en kjæreste da så ville han absolutt ha vært en god kandidat.

En god del år senere kom det frem at vi hadde samme far!

Vi fikk kontakt, og vi møttes her hjemme noen ganger. Det var skikkelig koselig. Og veldig rart. Jeg følte at vi hadde så mye felles. Mye mer felles enn jeg har med lillesøstera mi som jeg har hatt hele livet. Vi to er ikke like verken utenpå eller inni. Men han her … det var på en måte så godt å finne en som var lik meg. Men dessverre fikk jeg ikke gleden av å bli skikkelig kjent med han.

I dag er det begravelse. Han fikk kreft, det ble oppdaget alt for seint og det tok ikke mange månedene før det var over. Kreft i magen, akkurat som vår felles farmor hadde. Men ho levde med det i 60 år og rakk å bli 100 før ho takket for seg. Jeg hadde så lyst til å besøke han da jeg fikk vite at han var kommet hjem etter operasjonen.Gi han en klem, bare vise at jeg hadde tenkt på han rett som det var i alle disse årene. Selv om jeg ikke ble sluppet inn i varmen. Men han hadde vel nok med seg selv og sine egne da …

Det går vel ikke akkurat an å savne en du aldri har hatt i livet ditt. Men jeg skulle ønske vi hadde fått anledning til å bli kjent med hverandre. Skikkelig godt kjent. Slik at til og med våre barn visste hvordan dette lå an. De er jo vokst opp på nesten samme plass. Tror til og med de gikk på ungdomsskolen sammen. Vi får bare takke vår skaper for at de ikke ble forelsket i hverandre, for da hadde vi jo fått et aldri så lite forklarings-problem. Akkurat som faren vår, da jeg kom stormende opp en kveld og lurte på hva dette var for noe. Om det stemte at vi hadde enda en bror.

At det går an å ha to sønner uten å ha kontakt da! Det er for meg helt absurd. Jeg vet mye om forhistorien her, men det er kanskje like lurt å ikke legge ut det. For det er ikke sikkert alle andre involverte har fått den innsikten. Og det at pappa var så likeglad og ikke brydde seg stemte ikke helt det heller. Da vi ryddet ut av huset fant vi flere avisutklipp som omhandlet denne sønnen. Han var politi og hadde dermed vært litt i media. Alt var samlet pent i en plastperm, av en pappa som en gang hadde lovet min mamma å aldri snakke om dette barnet … en pappa som ikke ville treffe sønnen da han ble spurt om det, men som likevel hadde fulgt med i kulissene og sannsynligvis var veldig stolt av den mannen han var blitt.

Det regner så det plasker ute. En skikkelig kjipt ramme på en vond og trist dag for alle de involverte som snart skal stå rundt grava og ta et siste farvel med en de elsket. Ektemannen, pappaen, bestefaren, sønnen. Og min bror. Jeg kan ikke la vær å tenke på alle sammen, og får til og med tårer i øynene her jeg sitter og skriver. Vi har jo ingen å miste noen av oss, likevel må noen ta avskjed med sine kjære hver eneste dag.

Min sorg er vel egentlig mer det at jeg aldri fikk bli kjent med han. Storebroren jeg hadde drømt om at jeg hadde helt fra jeg var lita jente. Nå er det for seint.

ღ

Svineinfluensaen ja, slapp du unna? Jeg gjorde ikke! I dag dukka det opp som et minne på facebook. Jeg var så sykt, så syk. Faktisk tror jeg aldri i mitt liv jeg har vært så syk over så lang tid tidligere. Innimellom trodde jeg min siste time var kommet, og sånn ble vi jo også behandlet hos legen. Som en spedalsk. Fikk ikke en gang komme inn på venterommet eller inn i et undersøkelsesrom. Da jeg hadde hatt dette her i noen uker, uten bedring, snarere tvert i mot, måtte jeg sitte på en rundt liten krakk og vente i ei bakgang til han var ferdig med de andre pasientene. Jeg, som nesten ikke kunne holde meg oppreist på egenhånd en gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Syk, sur og lei – og ti år yngre! På mange måter hadde det vært ok å skrudd tiden tilbake. Selv om det var da all elendigheta starta her. For du skjønner det, jeg ble aldri helt frisk igjen av denne influensaen.

Det toppa seg med en lungebetennelse. Det var nummeret før jeg ble lagt inn på sykehuset. Men jeg tigga og ba om å få være hjemme litt til. Jeg hadde jo innmari sykehusskrekk i den tia. Heldigvis roa det seg etter dette, og et anseelig inntak av antibiotika.

Men frisk? Hva er det egentlig … siden denne grisesyka fortsatte bare influensafølelsen i kroppen. Hele tiden. Og slik er det enda.

10 år med influensasmerter! Noen ganger lurer jeg faktisk på om det var denne svineinfluensaen som gjorde meg syk. Om det er derfor jeg fikk fibro, eller hva det nå er jeg har. De kaller det jo fibromyalgi, problemet er jo bare det at når du har fått den diagnosen så er det ingen leger i hele verden som gidder å se mer på deg. Joda, jeg ble jo sjekka opp og i mente før diagnosen ble skriftlig. Men etterpå, da er en plutselig like interessant som om en allerede skulle være dau.

Tilbake til nåtiden. Dagen i går jobba jeg i hagen. Jepp, bedre seint enn aldri vettu. Tror det er blitt livsmottoet mitt nå. Jeg fikk samlet en del paller som sto her og der, kasta en del skitt. Samla masse treverk bak bua og der får det ligge til våren. Så beskar jeg likegodt plommetreet også. Sikkert helt feil tidspunkt, men det får så være, jeg måtte jo gå frem og tilbake der og greinene var bare i veien! Fikk også vekk en del vissent som lå igjen etter noen høstblomster. Akkurat det siste der bør jeg nok gjøre på utsiden også. Før det kommer snø, om vi får noe da. Jeg ønsker meg hvit jul!

Hagejobben var utslaget av den fine sola vi var blitt lovet. Ei diger sol uten skyer verken bak eller foran. Men yr bare lurte oss! Akkurat litt før sola gikk ned så kom et et par tynne solstråler inn gjennom stuevinduene, bare for å understreke at her var det jaggu flust med hybelkaniner … og de var det!

Kaninene spretter rundt på samme plassen enda! Jeg har vondt over alt og aller verst er det i hodet. Om jeg er lemster etter gårsdagens strabaser, eller bare har en litt mer elendig dag, det er jo umulig å vite! Så noen morratur ble det ikke i dag. Bikkja er sur og gidder ikke en gang komme opp. Han som oppholder seg klin inntil meg hele dagen lang. Jeg må vel ta meg sammen snart, å få kreket meg ut på en tur.

God tirsdag folkens! Min kan bare bli bedre …

ღ

Vi har hatt ei helg med mye drittvær. Men det var heldigvis litt oppholds innimellom. Nesten oppholds jaffal. Så vi kom oss ut på det beste tidspunktet på søndag tydeligvis. Formiddagstur i området der jeg bader, inkludert et bad før vi ilte videre for å rekke bursdagen til drømmemannens eldste barnebarn, eneste gutten i gjengen. Han blir 9 år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ble folksomt ved badetrappa i går. Akkurat i det jeg hadde kommet meg uti vannet kom en helg gjeng med andre badelystne. De pleide å møtes her hver søndag klokka 12. Vet ikke helt om det er noe for meg. Liker meg helst aleine, eller sammen med venninna. Hadde vi kommet ned etter de andre så hadde jeg nok ikke fått noe søndagsbad. Litt flaut faktisk. Derfor ingen bilder som bevis. For han der psykiske støtten jeg har med meg er ikke helt der at han naturlig tar opp mobilen for å forevige kjærringa. Neida, slikt må jeg spørre om. Og det gjør en jo ikke når det er 15 andre til stede …

Ser flott ut på bildet. Men det var ganske surt og masse vind. 6 grader i lufta og 6 grader i vannet. Det var iallefall det vi målte det til med denne digitale dingsen. Men får bare se hvordan det går fremover. Dagen før viste den 5,5. Jeg vet ikke helt, men føler at den er feil. At den viser for mye. Hvis den fortsatt står på 5-6 grader når isen ligger på overflaten så er det jaffal noe galt.

Etter bursdagen var det rett på turnshow. Juleoppvisning der eldste barnebarnet mitt er med. Jeg hadde egentlig sett for meg et par timer med kjedsomhet, med steinsmak i baken og litt sånn småhutrende. Men utrolig nok var det skikkelig gøy. Imponerende hva de kunne, mange av dem. Og at de i det hele tatt tør.

Vi møtte mannsterke opp. Alle mine barn med følge og unger, x’en min, drømmemannen og meg. Klumpa oss sammen på samme plass. Føler meg veldig stolt av denne familien min som er så sammensveiset og stiller opp for hverandre.

Fin, men hektisk dag altså.

Har du sju sorter i boks eller? Jeg begynte så smått å tenke på om jeg skulle kjøpe en pose fra et bakeri faktisk. Eller om jeg bare skal droppe de tørre kakene helt. De der som ingen andre enn jeg spiser omtrent. Men så spiser jeg jo til gangs da! Jeg elsker julekaker! Tror ikke det fins grenser for mye jeg kan trøkke ned av det altså. Dermed er det sikkert lurt å bare ha litt å sette frem på julaften og litt til dagen etter. Hvis ikke så kommer jeg til å ete til smulene tyter ut av ørene langt inn i 2020.

Hohoho … kos deg med mandagen!

ღ

Da barnebarnet ble hentet i går var dagslyset slått av. Veldig kjipt når det blir mørkt så tidlig. Blir jo helt døgnvill her! Så siden jeg ikke hadde bada denne uka var det faktisk på tide å ta seg et oppkvikkende bad i sjøen.

I mørke. Med hodelykt. Det er noe jeg aldri har forsøkt før.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Drømmemannen har foreslått det flere ganger. For det er jo rett som det er mørket kommer før vi har rukket å gjøre det vi hadde planlagt. Men jeg har ikke hatt lyst. Litt skummelt å ikke se noe. Litt ekkelt at han ikke kan se meg. For du vet, han bader jo ikke! Han er bare med som psykisk støtte.

Men vet du noe? Det var faktisk ganske morro. Så da fant jeg ut at dette også var et alternativ. Mørkt som i en sekk rett og slett, så det var ikke mye sikt utenom der lykta lyste. Og ikke ble det klare bilder heller, men her er jaffal beviset.

ღ

Tenk jeg har funnet igjen gleden med å strikke! Det er så godt! Koselig og gøy når jeg plutselig får det til igjen. Ikke de aller største prosjektene, og ikke så vanskelige mønstre heller, men dog …

Har strikket litt smågaver til jul faktisk. Til neste år blir det kanskje enda flere om denne iveren varer en stund. Kanskje like greit å fortsette å ri på denne gode bølgen og bare fortsette med en gang jeg har fått pakka inn dette. For nå skal jeg snart ferdiggjøre alt, feste tråder og dampe litt. Det er vel det aller kjedeligste, så her ligger en god liten haug som venter på den aller siste finishen.

Og det får vente til neste uke. For helga gidder jeg ikke bruke til slikt. I dag skal vi passe den aller minste i familien noen timer. I morra er det fullt program. Bursdagsfeiring for den eneste gutten av våre seks barnebarn. Han blir ni. Der blir det stort familieselskap med et helt kobbel av besteforeldre og oldeforeldre, drømmemannens x selvsagt og det meste som høre til i en nymoderne familie der alle fire besteforeldrene er skilt og plutselig er blitt til åtte. Så skal vi videre til turnoppvisning til ho eldste på 11. Blir en litt kaotisk, men forhåpentligvis koselig, dag.

God helg til deg! Du skal vel sikkert på julegavejakt eller noe sånn? I år tenker jeg vi kommer til å være de som løper rundt lille julaften for å få fatt i det meste … ikke bare etterslepet. For disse strikkegreiene er bare litt sånn ekstragaver, mest for gøy.

ღ

Her har vi jaggu fått litt julestemning i stua! Men ikke stjernene fra i de foregående årene, for de har jeg enda ikke klart å finne! Merkelig. Jeg var så sikker på at jeg la de på en veldig lur og grei plass, sammen med annen julepynt som skulle frem litt tidlig. Men neida, der var det ikke noen stjerner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dermed ble de nye i år. Jeg klarte til og med ta feil da jeg var innom Ikea i rekordfart på tirsdag, så to er like og den i midten er helt annerledes. Men, men. Har enda et håp om å finne de gamle, for de er mye større og finere enn disse reservestjernene. Egentlig var jeg mest irritert fordi jeg befant meg på Ikea mens den himmelen åpenbarte seg i noen sekunder. Det var bare så utrolig flott altså! Og der var jeg på en parkeringsplass utenfor et varehus lissom. Hadde jeg visst det skulle se sånn ut så ville jeg jo heller tatt en tur til Hamresanden!

Ute smeller regnet på terrassen. Så den julestemninga har ikke helt tatt overhånd altså. Jeg kom akkurat inn fra tur med Jonas og nisser, juletre og lyslenker lyser opp både her og der. Ja, ikke her da, for utenfor har jeg ikke gjort noe foreløpig. Men det kommer sikkert. Tror jeg. Vi skal jo ha huset fullt på julaften, så noe må jeg jo få til, selv om det ikke helt er det samme å pynte ute når det regner så det skvetter og vinden flytter rundt på alle tingene som ikke er fortøyd i bakken.

I dag har jeg trilla litt rundt på yngste barnebarnet. Mens mamma’n og den aller største storesøstera var hos tannlegen. Det er veldig koselig. Jeg trives bak ei vogn med utsikt til et av verdens aller største vidunder. Men nå er det jo absolutt ikke noen tvil lengre om at jeg er mormora og ikke mora. For 11 år siden var det faktisk mange som trodde det var min datter jeg trilla rundt på, og jeg avkrefta det jo ikke akkurat. Men altså, den tid er forbi for lenge siden.

Ellers har jeg gjort minimalt. Bortsett fra å vaske dritt fra flisene i kjellerstua da jeg kom hjem fra byturen. Jonas fikk et bittelite kjøttbein i går, og det tåler han tydeligvis ikke. Så han hadde hatt skikkelig magesjau rett foran døra.

Sykt koselig å komme hjem til den lukta!! Lurer litt på hvorfor det lukter så jækelig når det er inne, for ute lukter det ikke noe i nærheten av dette! Og tro meg, jeg har jo nærkontakt med hver eneste drittklamp i og med at jeg er en av dem som plukker de opp når bikkja har gjort sitt fornødne. Men det er hakket verre å få opp rennedritt fra gulvet inne altså. Heldigvis kan vi nok telle på to hender de gangene han har hatt uhell, og da regner jeg helt fra vi fikk han for fire år siden.

God helg til deg som kikker innom. I morra er det faktisk meldt oppholds her, så da tenkte jeg å få opp litt lys i hagen, for der er det mørkt som i en sekk. Men først skal vi ha besøk av vidunderet i vogna noen timer, mens de andre i familien er på juleshow.

ღ

God formiddag godtfolk. Her er overraskelsene bak luke 5. Så akkurat nå sitter jeg her og snuser inn den himmelske lukten av en meksikansk mango-te. Og den lukta er altså bare helt nydelig.

Det regner og blåser. Det høres ut som om taket skal lette innimellom. Ute er det ikke noe som minner om jul. Grått, vått og skittent. Vettu, jeg ønsker meg snø nå. Hvit, fin, lett snø som kan legge seg som et tykt, reint teppe over all elendigheta. Da, og først da, tror jeg at jeg kommer til å finne litt julestemning. Slik det er nå har jeg ikke lyst til å pynte en gang. Trodde jo også at dette var året der jeg skulle gjenoppta julebakinga, men det var visst tydeligvis ikke i år heller. Merkelig …

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Formen min er rar. Litt zombieaktig og forferdelig tung i hodet og kropp. Kjennes som om alt er litt i ulage. Mulig jeg holder på å bli syk. Altså litt mer normalt syk, sånn som alle kan bli innimellom? Sånn forbigående syk, som en faktisk blir kvitt igjen etterhvert. Kanskje det ikke bare er fibro-utmattelse-tinnitus-smørja som gjør utslaget her. Skallebanken som jeg gikk med i årevis før jeg slutta å jobbe er tilbake for fullt. Det er lenge siden jeg har hatt det sånn over flere dager. For ikke å si uker.

Men det er mulig jeg bare holder på å gå i hi? Vinterdvalen vettu. Og det er kanskje ikke så lurt, selv om det innimellom hadde vært veldig deilig å bare sovna nå, for så å våkne opp igjen uti april en gang. Til varmere og mer stabilt vær, og dermed også en mer stabil kropp/helse. Nei, her må jeg visst ta meg selv i nakken og finne på noe fremover. For eksempel dra til byen og se at jeg faktisk ikke er det eneste mennesket igjen på jorda. Ta en runde på gjenbruksbutikkene her og der for å se om det dukker opp en praktfull skatt. Låne et barnebarn eller to og se på julegatene.

Men ikke akkurat i dag …

Håper du koser deg med det du holder på med. Enten det er jobb, juleforberedelser eller noe helt annet. Jeg ønsker deg jaffal en fin dag. Og nå tenker jeg rett og slett å få på juleheaderen her på bloggen altså, for da kan jeg jo si at jeg også har starta med å pynte til jul. Det greie med denne starten er jo at det ikke trengs noen nedvask først. Det er bare å smokken den på! Sånn, da var det gjort.

Nå ble du vel en smule imponert, eller hva?

ღ

Vi har vært på tur, Jonas og jeg. Men vi droppa morraturen, for denne kjærringa var heilt ødelagt da ho sto opp … faktisk så tror jeg bikkja merka det, for han maste ikke en gang. Da klokka ble 11 så jeg fortsatt ikke så mye lys i tunnelen, men siden været var så fint så tok jeg bare på turtøyet og satt igang autopiloten. Uten mål og mening med turen så gikk det så det suste nedover bakkene her.

Eller, det gjorde det jo ikke! Men det så så kult ut da jeg skreiv det, at jeg bare lar det stå likevel …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fire timers tur, det er lenge siden det! Men i dag var altså dagen. Siden den derre autopiloten er ganske klein til å planlegge hadde jeg verken med vått eller tørt. For jeg trodde absolutt ikke vi skulle så langt.

Det starta med noe som så ut som en tur i nærområdet. Men så tok det helt av! Vi labba plutselig til sentrum, og derfra opp i Baneheia. Etter en stund på kryss og tvers der oppe gikk turen videre ned til Ravnedalen etter at vi hadde gått rundt Bånetjønn. Og vettu, vi hadde sol nesten hele tiden! Merkelig nok var det ikke mange folk ute og gikk til tross for det fine været. De aller fleste er vel opptatt med å handle julegaver og pynte huset både utenpå og inni … det er fare for at jeg prioriterte litt feil i dag, men alt i alt så er jeg veldig fornøyd med dagen slik den ble.

Ravnedalen er fin uansett årstid. Da vi var kommet så langt begynte jeg å grue meg for bakken opp igjen til Tinnheia. Jeg er så utrolig lei av å gå den bakken! Det var faktisk så ille at jeg vurderte å prøve å få med bikkja på bussen. Enda så flaut det hadde vært. Men de på bussen kunne jo ikke vite at vi hadde gått nesten ei mil før futten forsvant.

Vel, det ble ikke noe buss for å si det sånn. Jeg måtte slepe Jonas opp hele bakken. Var ikke bare meg som var sliten tydeligvis. Da vi kom hjem viste FitBiten 15.761 skritt og 11,82 km. Sola var forsvunnet og det begynte å bli skikkelig surt ute.

Julebordet i går var helt greit. God mat, ingen andre gjester enn oss seks. Så den pakkeleken ble gjennomført uten at det ble flaut. Vi var der bare i to timer, for de stengte 22. Lurer du på hva pakka mi inneholdt? Joda, jeg fikk en lysestake til fire lys, pluss en stor dusjgele. Og vettu, den lysestaken hadde jeg faktisk stått og holdt på noen timer tidligere, hadde litt lyst på den nemlig. Men kom frem til at det ikke akkurat var noe jeg hadde akutt behov for akkurat nå.

Istedenfor kjøpte jeg to små nisser! Det er jo tross alt jul snart … mener jeg å ha hørt en plass …

Fin kveld til deg.

ღ