… da smilet gikk nesten helt rundt! Jeg er helt overbevist den dag i dag at jeg var verdens lykkeligste person akkurat da. Og egentlig føler jeg meg slik sammen med drømmemannen min fortsatt. Verdens lykkeligste. For på dette punktet i livet har jeg vært heldig, og jeg setter utrolig pris på at han ville ha akkurat meg. Jeg gleder meg hver dag til han kommer hjem fra jobb, og jeg koser meg når vi sitter helt inntil hverandre om kveldene og ser på tv. For det gjør vi fortsatt. Enda sofaen er kjempediger så vi kunne hatt hver vår ende med god plass til beina på sjeselongene.

Jeg trodde jo det toget var kjørt. Etter skilsmissen fra pappa’n til mine barn hadde jeg ingen forhåpninger om å finne kjærligheten igjen. Etter et forsøk gadd jeg ikke det noe mer. Selv om jeg alltid har tenkt at det ikke kun er en Mr. Right der ute til hver av oss, så var jeg helt sikker på at dette ikke gjaldt meg. Jeg var jo allerede blitt dumpa to ganger, jeg var ikke godt nok, så hvorfor skulle noen ha lyst til å være sammen med meg? Dessuten er det jo måte på hvor mange frosker en orker å kysse i håp om at de skal forvandle seg til en prins. Og jeg er jo som kjent ikke av den tålmodigste typen …

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men plutselig var han der. På nettet. Det fantes ikke så mange apper i 2007, som kunne plinge og fortelle deg at nå var du i nærheten av en som matchet. Men dating-sidene florerte. Praktisk og greit for de som hadde et lite håp om å finne en ny livsledsager, og av en eller annen grunn ikke gadd gå på byen for å lete. Eller ikke kunne av mer praktiske årsaker. Som for eksempel alle de mannfolka som allerede hadde både kone og barn hjemme, og absolutt ikke gikk av veien for et lite eventyr uten forpliktelser. Dermed ble synet mitt på menn enda mer svekket enn det allerede var. Hvem trengte vel slike egoistiske drittsekker i livet sitt?

Han dukket opp som en veldig upersonlig profil. Uten bilde. Noe som var helt typisk for en gift mann. Så derfor scrollet jeg bare forbi. Likevel ramla jeg inn på siden hans igjen, gang på gang. Leste ordene, tror faktisk jeg kunne de utenat. Han hadde skrevet noe som rørte meg langt inni sjelen. Forferdelig synd at jeg ikke tok screenshot av det der. Det var uhyre sjeldent vi var på nett samtidig, og da det endelig skjedde fant jeg fort ut at han var verdens treigeste på tastaturet. Det var jo faktisk helt umulig å holde i gang en chatt. Det var nesten så jeg lurte på om han ikke var helt god. Å prate i telefonen var vi ikke så interessert i noen av oss.

Plutselig gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Sa jeg skulle ut med bikkja, og inviterte han med på tur. En mann jeg aldri hadde sett eller snakket med … sykt sprøtt til å være meg. Jeg er ganske overbevist om at jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket!

Femten minutter senere sto han utenfor døra mi. Høy, passe mørk, sykt breiskuldra. Stor og trygg. Og på hvite lave Adidas-sko! Klar for å gå en tur i skikkelig sørlandsk slush-føre. Jaja. Alt kunne jo ikke være perfekt. Men det føltes som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Veldig rart. Vi gikk tur hver dag den uka, jeg jobba kveldskift og han slutta klokka to, så vi rakk å møtes mellom der. En uke senere var vi på kino, og så gikk alt veldig fort … noen måneder etter hadde han solgt rekkehuset sitt og flytta inn til meg.

Vi giftet oss hos byfogden et år etter. Det er 12 år siden i dag. Jeg, som aldri skulle gifte meg igjen, sto plutselig der foran en dommer og gliste fra øre til øre. Jeg som har ledd av uttrykket å sveve på ei rosa sky … gjorde nettopp det. Jeg svevde regelrett inn på dommerkontoret og kom ut igjen som Fru H. Vi hadde middag sammen med våre aller nærmeste på en restaurant på Fiskebrygga, og kaker og kaffi hos svigers. Faktisk før middagen, på grunn av litt dårlig planlegging ble det bare sånn. Dagen etter svevde vi videre til Thailand, ikke på skya vel og merke, men i et fly. Og vi hadde den mest perfekte bryllupsreisa du kan tenke deg.

Jeg landa jo litt etterhvert. Og fant da ut at det å skifte etternavn var veldig lite gjennomtenkt. Det der var jeg faktisk alt for gammel til. Så et snaut år etter var jeg igjen den jeg hadde vært før jeg gifta meg. Bare i en mye lykkeligere versjon. Det hadde nok kanskje ligget litt i bakhodet, for jeg hadde ikke fått forandra verken bankkort, pass eller førerkort. Og et navnebytte da var jo superenkelt. Bare sende en melding til folkeregisteret, og fire dager etter var det ok. Det skjedde så fort at jeg ikke en gang rakk å informere drømmemannen før det var gått gjennom. Jeg tror han ble litt skuffa …

Årene har virkelig flydd avsted. Vi har opplevd så mye fint sammen. Men livet har også gitt meg noen slag i trynet. Ikke alt gikk som planlagt, det gjør jo sjeldent det. Hadde jeg ikke hatt denne flotte, trygge drømmemannen ved min side så vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått. Han har nok vært redningen min, de gangene jeg faktisk har hatt lyst til å gi opp.

Jeg elsker deg Terje, og er så utrolig takknemlig for det vi har sammen.

ღ