Så var nok ei flott helg over. Lørdagen forsvant kjapt her, egentlig til å gjøre reint og bytte dekk på bilen. Så dermed måtte vi konsentrere oss om tur på søndagen. Da ble det både langt og bratt. Hele fem timer tilbragte vi i Søgnes villmark.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Svensheia heter området. Vi fant egentlig hver vår tur, men jeg fikk trumfa gjennom den lengste. Hurra!! Du vet, vi er ikke helt enige i hvor lang en lang tur skal være, drømmemannen og jeg. Men denne ganga fikk jeg viljen rett og slett. Hele 13,4 kilometer var den oppgitt til. Men vi tok oss noen avstikkere på veien, så vår tur ble drøye 17.

Linnåsvarden markerer grensa mellom Søgne og Songdalen. Denne heia ligger nord for Tangvall og vest for Brennåsen og Greipstad. Heia er tilgjengelig fra nær sagt alle kanter. De mange turstiene i området går opp til dette markante utsiktspunktet.

På toppen var det selvsagt ganske folksomt. Men disse folkene kom jaffal ikke samme vei som oss. For det var ikke mange vi så på vår vei, verken opp til toppen eller videre tilbake til utgangspunktet. Og godt var det.

Linnåsen ligger ved Torjusheia naturreservat. Vegetasjonen her er rik og gammel og hensikten med reservatet er å ta vare på planter, trær og dyrelivet i dette området.

Utrolig flott her! Og stier både på kryss og tvers, så her slapp en å gå i kø. Ingenting er jo bedre enn det, spesielt ikke nå, i disse corona-tider. Tror ikke det var et underlag vi ikke har gått på i løpet av denne søndagsturen. Det eneste måtte være at vi ikke forsøkte å gå på vannet …

Det var mye opp og ned. Og det var tungt. Jonas (bikkja) er helt utslått i dag. Han hadde ikke mye lyst å gå på morraturen i dag morges. Jeg tror faktisk han må få lov å hvile resten av dagen, så får vi håpe han er bedre igjen i morra. En del av turen fant vi ut av vi sannsynligvis gikk bak noen som hadde ei tispe i løpetid med seg. For han ble jo helt totalt idiot! Pusta og peste og var helt døv for det vi sa. Vi hadde rett. Da vi var på vei opp til toppen traff vi hunden og eierne, men heldigvis gikk de ikke samme vei som oss videre. Så da ble Jonas igjen det koselige turfølget som vi er vant til.

En del av turen var vi innom Tinntjønnløypa. Her har vi vært tidligere. Etter et tips fra en instagram-venn jeg har. Det var også hos han jeg fant bildene fra denne toppturen. Jeg følger mange turfolk på instagram, og finner veldig mange ideer til turer både i nærområdet og litt lengre vekk på den måten.

På vår tur gikk vi tett innpå anleggsområdet til den nye E39. Både på vei opp og på vei tilbake. Det var jo ikke spesielt fint der, så den som har lagt ut turen på ut.no har vel muligens laget ruta før det ble en diger steinhaug der. Bilder av det hopper jeg glatt over, for en stein er en stein, og ser vel likedan ut uansett hvor den befinner seg.

Flott søndagtur for de litt spreke. Jepp, måtte bare si det selv. Det var riktignok en veldig koselig tur, men ikke bare en kosetur, om du skjønner hva jeg mener. Vi hadde med oss både mat, vann og kaffi/te, og tok to små pauser i løpet av disse timene. Kanskje mest på grunn av bikkja, for det er muligens ikke helt normalt å dra med seg en 84 kilos tung hund på en slik strabasiøs tur. Selv om han burde være vant til slike ting nå, etter å ha bodd sammen med oss i over fire år. Han går jo glatt ei mil rett som det er, men da er vel terrenget ikke fullt så ulendt som det var på denne turen.

Det er skikkelig digg at våren er her! Selv om den kom med en litt merkelig bismak som har fått navnet Corona-pandemien. Krysser fingrene for at det normaliserer seg etterhvert, selv om jeg er ganske sikker på at det kommer til å ta veldig lang tid dette.

ღ