Det ble tur på oss i dag også. Vi jo ute hver dag, men det er ikke alltid det er så spennende der vi går at det trenger et helt blogginnlegg for seg selv. Eller så har jeg hatt så mange innlegg derfra tidligere og bare dropper det.
Ravnedalen er jo heller intet unntak. Men normalt går jeg jo bare forbi kafeen. I dag var turens mål nettopp denne. Kjærringa holder nemlig på å klikke av ensomhet nå. Jeg måtte bare se noen andre mennesker, føle at det faktisk var noen andre levende individer der ute. For nå går denne isolasjonen og avstanden vi skal ha til andre på livet løst rett og slett.
Cafe Generalen åpna så smått i går. Men foreløpig er det bare vafler og is på menyen. Pluss diverse drikke da. Og i disse tider er det jo veldig fint å støtte de vi har i nærheten. Så vi gikk hjemmefra, med Jonas selvsagt, og da ble det en tur på 7 km. i sykt fint vær. Vi var ikke de enste der, men det var god plass mellom bordene. Men inn til selve dalen var det nesten køgåing, og på gresset der inne hadde masse folk samlet seg. De så ikke ut som om de tenkte verken corona eller smitte i det hele tatt.
Et øyeblikk følte jeg at alt var normalt igjen. Men det er det jo langt i fra. Fraværet av barn og barnebarn er til å ta og føle på. Jeg ser ikke helt vitsen med noe som helst når jeg ikke kan være sammen med dem. Den kjellertrappa kommer nærmere og nærmere, og i dag hadde jeg ikke en gang lys til å stå opp. Det er ikke bra!
Lykkepillene mangler. Altså ungene mine og barnebarna. Bortsett fra det så er jo dagene ikke veldig annerledes enn det jeg normalt har. Og ja, jeg er nok ganske så bortskjemt som har dem i nærheten hele tiden. Som kan være så mye sammen med dem. Og sånn håper jeg vi får det igjen. Imens kan vi bare følge med på bilder og FaceTime. Det sistnevnte der kan jeg ikke fordra, men det er godt å se ungene. Så da biter jeg det i meg, forsøker å fokusere på alt annet på telefonen enn det gamle trynet mitt, og tanken på at jeg er bretta ut over hele skjermen til den som sitter i andre enden. Ikke bare som et frimerke i hjørnet. Skrekk og gru, den som fant opp det der burde ha vært skutt!
Ungene forandrer seg så fort. Snuppa som snart blir sju har plutselig fått to store fortenner. Den aller minste begynner å få hår! Fireåringen er skjønn som en drøm, men er blitt ei skikkelig rampejente. Og ho som gjorde meg til mormor aller først for over 11 år siden ser plutselig ut som en ungdom. Og her sitter vi i hvert vårt hus, bare femten minutters spasertur mellom oss, og likevel kan vi ikke møtes og klemme litt på hverandre en gang. Det er jo nesten ikke til å holde ut …
Er veldig glad jeg har drømmemannen. Han gjør jo så godt han kan, stakkars. Men når kjærringa depper på denne måten så er det ikke så mye som hjelper. Og så får jeg jo dårlig samvittighet på toppen av det hele. For at jeg bare får og får, og gir så lite tilbake. Han er rett og slett et funn. Men ikke en ganga han kan fylle tomrommet som er til å ta og føle på akkurat nå.
En må ha litt sosialomgang, jeg har kontakt med alle ungene mine og er på middag og går turer. Jeg er også på middag hos foreldrene mine. Man må ha det litt psykisk bra også, men kan ikke dilte etter et regime. Vi er jo flere som er på jobb også, så litt kontakt er det jo lov å ha. Om jeg skulle isolert meg til de grader så hadde jeg helt seriøst blitt mentalt syk, så her er det tilnærmet normal hverdag. Når man bor avsides og lever aleine, da trenger man seriøst litt inputt fra andre folk.
Enig med deg, dette her går veldig dårlig for meg nå. I går var jeg med og handlet til og med, men følte meg som en kriminell. Det var masse folk i butikken og jeg hadde bare lyst til å løpe ut igjen. Mannen mener jeg grubler for mye … men jeg føler jeg gjør noe galt hele tiden. Bortsett fra når jeg går tur midt inni skogen der det ikke er noen andre. Orker snart ikke dette mer jeg.
Det där fiket låg otroligt vackert, men herregud så mycket folk det var där. Är dom inte rädda för att bli smittade!?
Det är vansinnigt trist med den här självpåtagna isoleringen, men vi är ganska vana eftersom vi inte längre har några äldre släktingar i livet, dom få jämnåriga bor inte här på ön och vi har inga barn och därför inga barnbarn. Men hitintills har vi klarat oss med att vi har många vänner…men dom måste vi hålla oss ifrån nu och det är inte roligt…..
KRAM/Susie
Det er tydeligvis noen som ikke bryr seg så mye .. Heldigvis for oss så var det ikke mange som satt ute ved kafeen, og vi gikk ikke inn i dalen. Mulig vi har tatt dette litt for alvorlig i forhold til mange andre. Ikke vet jeg.
hvorfor kan dere ikke treffe noen av barna ? det er lov å gå tur sammen ute da ,er vi i samme familie har vi lov å være 5 sammen på en gang ,vi besøkte sønn i dag og fikk en dag sammen med snuppa på 1 år ,i går var det datter og dei to små,måtte jo se siste tilskudd i familien,vi vasker hender ,vi voksne sitter med litt avstand og vi klemmer ikke ,barna fikk vi ha på fang,men det skulle være mulig å finne på noe sammen ute uten å gå helt tett på ,tenk litt på det,om du ikke får ha alle barnebarna på en gang kan dere være sammen en familie i gangen :=) det er lov
Her har vi isolert oss hver for oss alle sammen. De som bor sammen er sammen, ikke noen omgang ellers. Mulig vi har gjort helt feil, ikke vet jeg. Men sånn har det vært. Og jeg hadde jo vært syk en stund da disse restriksjonene kom, uten å vite om det var corona eller ei. Så jeg var redd for å smitte noen. Og så ble det bare slik … Å gå tur med to meters avstand er ikke noe for meg. For da klarer jeg ikke å holde i gang en samtale.
Hmmm – jeg skjønner deg godt – jeg blir snart sprø….. jeg er en klemmer, en klemme-mamma, en lekende bonus-bestemor….. elsker å være bare meg, men liker å kunne stoppe og klemme noen på veien og prate og le……. ikke holde avstand, være “orntlig” og bare voksen! Vi får heie på hverandre, du og jeg! Klem <3
Jeg er også en sånn klemmer … og dette er mildt sagt merkelig og helt unaturlig for meg. Men ja, forhåpentligvis kommer det bedre dager. Etterhvert.
Der ser det fint ut å gå tur, og ikke minst med koselig kaféstopp ♥
Jeg skjønner så inderlig godt savnet du har akkurat nå. Det må være nesten uutholdelig, så skjønner at du er på vei ned i kjelleren. Men en gang må jo dette ta slutt, så vi får holde motet oppe og se frem til den dagen.
Jeg har jo mine barn her nå, og jeg sliter med å ikke kunne gi dem en klem eller flere. Og når kjæresten min er innom, sitter vi for tiden utendørs, med god avstand. Uten å klemme på hverandre. Det er så utrolig vanskelig. Hadde aldri trodd noe sånt skulle skje i min levetid.
Det at folk klumper seg sammen selv om det er utendørs er en uting. Har de ikke skjønt noen ting? Jeg er også spent på smittetallene etter påske.
En god kveld ønskes fine deg ♥ Klem
Det var veldig koselig. Og så godt at det ikke var studd med folk der. Ravnedalen er jo et yndet turområde, men jeg synes jo litt av sjarmen forsvinner når folk går i kø. Og slik har det blitt i de områdene som ligger nærme sentrum. Derfor vi drar litt ut av byen for å finne plasser uten folk.
Det er veldig uvirkelig dette her ja. Som en katastrofefilm omtrent. Er veldig glad for at jeg ikke bor aleine, at vi tross alt er to her i huset. For hvis ikke så tror jeg dette hadde vært enda verre for meg.
Det med folkene som flokker seg gjør at det IKKE ble nesten som vanlig for meg i går. For jeg VET at det ikke skal være sånn nå, og da blir jeg mer deppa av å se at folk sitter oppå hverandre. Hva er poenget med at jeg ikke kan gi søsteren min en klem en gang, når andre sitter oppå hverandre, fordi det er fint vær.. Jeg ble litt sint etter å ha sett samme her i går.. TJUKT med folk. I dag har jeg vært mest hjemme og en snartur ute bare, fordi jeg var SUR 😮 Skjønner du savner barnebarna, lykkepillene 🙂
Ja, har sett bilder fra Oslo, og der ser det jo litt annerledes ut enn her. For her er det faktisk ganske tomt både i gatene og når vi går på tur. Men nå går jo vi der vi ikke møter på så mange da. 🙂 Det er skummelt at så mange bare gir blaffen. Kjenner jeg irriterer meg litt over det, her jeg holder på å klikke av mangel på samvær med den nærmeste familien. Blir “spennende” å se hvordan smittetallene blir et par uker etter påske …