Hei og hopp! Her starta dagen alt for tidlig. 6.30 sto jeg opp og gikk ut med bikkja. Ikke fordi jeg var så skrekkelig våken og opplagt, men jeg skulle til kontroll hos øyenlegen to timer seinere. Hadde sett for meg at jeg skulle ha dusja og vaska håret også før den tid, men det rakk jeg ikke. Så her kommer altså hunden før kjærringa … heldige han.
Jeg ble jo operert for grå stær i mai 2018. Rett etter operasjonen var jeg glad som en hane fordi synet ble så utrolig bra. Tror faktisk aldri jeg har sett godt noen gang, alt var så lyst og fint og jeg måtte til og med begynne å bruke solbriller ute i sola. Det var som en ny verden åpnet seg for meg. Selv om det bare var det venstre øyet de gjorde noe med.
Siden har det blitt mørkere og mørkere. Synet blir liksom ikke optimalt, selv om jeg bruker både linser og briller.
Vel, forklaringa kom i dag …
Jeg har fått etterstær. Det var sånt som skjedde av og til, og da måtte jo så klart jeg få det! Kan noe gå galt, så går det galt når det gjelder denne kjærringa. Dette kan fikses med laser. Men jeg var visst ikke så ille at de ville gjøre noe med det enda. Om det ikke plutselig ble mye verre, så skal vi avvente ni måneder til neste kontroll. En av flekkene lå midt i øyet, så er nok den som irriterer mest. Det høyre øyet hadde også fått litt mer stær enn sist, men også det lå på grensen til at de ville ta det nå. Jeg hadde også ekstremt tørre øyne, og dette må behandles med dråper fire ganger daglig. Jadda!
Jeg får smøre meg med tålmodighet og vente til lyset blir slått helt av. Er det det de mener? Jeg ser jo ikke bra. Jeg sliter både med lesing og strikking, for ikke å snakke om teksten på tv’n. Derfor orker jeg ikke se filmer som ikke er på norsk eller engelsk. Da får jeg ikke med meg noe som helst. Dessuten ser jeg ikke så mye når jeg går heller, så jeg tusler rundt i min egen verden jeg og enser ikke så mye av det som er rundt meg. Kanskje mest fordi jeg ikke gidder å anstrenge øynene, for det fører ofte til hodeverk.
Slik som da jeg jobba det siste halvåret. Hadde jo skallebank hver dag. Og briller var det jo ingen som klarte å tilpasse, for synet var forskjellig hver gang de målte. Er veldig glad jeg ikke må på jobb, og sitte og glo i en pc-skjerm hele dagen nå. For det hadde jo ikke gått bra … selv om det ikke er det jeg har fått aap for. Det er faktisk ikke tatt med i betraktningen en gang.
Men blogge kan jeg. Og det er en grunn til at det fortsatt funker. Jeg har hatt pc som arbeidsverktøy hele livet omtrent, så jeg skriver touch i rektordfart, jeg vet hvor alle bokstavene befinner seg uten å måtte se på dem. Jeg kan til og med sitte og skrive samtidig som jeg snakker litt med mannen. Uten å ramle ut verken den ene eller andre plassen. Noe som imponerer drømmemannen like mye hver gang. Jeg kjenner at jeg blir litt stolt da. For at jeg enda kan få til noe … selv om dette egentlig ikke betyr en dritt for andre enn meg selv. Om det hadde vært noe jeg måtte anstrengt meg veldig for å få til så hadde jo hodet streika. Men enn så lenge har jeg fortsatt full kontroll på en ting i livet mitt. Skrivinga. Og det føles bra! Så dermed blir dere ikke kvitt meg med det første …
Fin dag til deg. Vi skal ut og spise meksikansk med en del av syforeninga i ettermiddag. Håper det er litt mer rolig der enn på Mother India hvor vi var på mandag. Og så håper jeg pupillene mine har inntatt sin normale størrelse før den tid. For da jeg kikka meg i speilet da jeg kom hjem så jeg ut som jeg var dopa! Og det hjalp jo ikke akkurat at øyensminka hadde rent av under kontrollen hos øyelegen, og jeg var helt ute av stand til å få den på igjen før jeg gikk derfra.
♥ marit