Stær til besvær

Hei og hopp! Her starta dagen alt for tidlig. 6.30 sto jeg opp og gikk ut med bikkja. Ikke fordi jeg var så skrekkelig våken og opplagt, men jeg skulle til kontroll hos øyenlegen to timer seinere. Hadde sett for meg at jeg skulle ha dusja og vaska håret også før den tid, men det rakk jeg ikke. Så her kommer altså hunden før kjærringa … heldige han.

Siden slike stær jeg egentlig snakker om ser litt kjipere ut enn normale stær, så lånte jeg et bilde herfra som illustrasjon. Stær er stær, eller hva? Selv om ikke alle er like hyggelige.

 

Jeg ble jo operert for grå stær i mai 2018. Rett etter operasjonen var jeg glad som en hane fordi synet ble så utrolig bra. Tror faktisk aldri jeg har sett godt noen gang, alt var så lyst og fint og jeg måtte til og med begynne å bruke solbriller ute i sola. Det var som en ny verden åpnet seg for meg. Selv om det bare var det venstre øyet de gjorde noe med.

Siden har det blitt mørkere og mørkere. Synet blir liksom ikke optimalt, selv om jeg bruker både linser og briller.

Vel, forklaringa kom i dag …

Jeg har fått etterstær. Det var sånt som skjedde av og til, og da måtte jo så klart jeg få det! Kan noe gå galt, så går det galt når det gjelder denne kjærringa. Dette kan fikses med laser. Men jeg var visst ikke så ille at de ville gjøre noe med det enda. Om det ikke plutselig ble mye verre, så skal vi avvente ni måneder til neste kontroll. En av flekkene lå midt i øyet, så er nok den som irriterer mest.  Det høyre øyet hadde også fått litt mer stær enn sist, men også det lå på grensen til at de ville ta det nå. Jeg hadde også ekstremt tørre øyne, og dette må behandles med dråper fire ganger daglig. Jadda!

Jeg får smøre meg med tålmodighet og vente til lyset blir slått helt av. Er det det de mener? Jeg ser jo ikke bra. Jeg sliter både med lesing og strikking, for ikke å snakke om teksten på tv’n. Derfor orker jeg ikke se filmer som ikke er på norsk eller engelsk. Da får jeg ikke med meg noe som helst. Dessuten ser jeg ikke så mye når jeg går heller, så jeg tusler rundt i min egen verden jeg og enser ikke så mye av det som er rundt meg. Kanskje mest fordi jeg ikke gidder å anstrenge øynene, for det fører ofte til hodeverk.

Slik som da jeg jobba det siste halvåret. Hadde jo skallebank hver dag. Og briller var det jo ingen som klarte å tilpasse, for synet var forskjellig hver gang de målte. Er veldig glad jeg ikke må på jobb, og sitte og glo i en pc-skjerm hele dagen nå. For det hadde jo ikke gått bra … selv om det ikke er det jeg har fått aap for. Det er faktisk ikke tatt med i betraktningen en gang.

Men blogge kan jeg. Og det er en grunn til at det fortsatt funker. Jeg har hatt pc som arbeidsverktøy hele livet omtrent, så jeg skriver touch i rektordfart, jeg vet hvor alle bokstavene befinner seg uten å måtte se på dem. Jeg kan til og med sitte og skrive samtidig som jeg snakker litt med mannen. Uten å ramle ut verken den ene eller andre plassen. Noe som imponerer drømmemannen like mye hver gang. Jeg kjenner at jeg blir litt stolt da. For at jeg enda kan få til noe … selv om dette egentlig ikke betyr en dritt for andre enn meg selv. Om det hadde vært noe jeg måtte anstrengt meg veldig for å få til så hadde jo hodet streika. Men enn så lenge har jeg fortsatt full kontroll på en ting i livet mitt. Skrivinga. Og det føles bra! Så dermed blir dere ikke kvitt meg med det første …

Fin dag til deg. Vi skal ut og spise meksikansk med en del av syforeninga i ettermiddag. Håper det er litt mer rolig der enn på Mother India hvor vi var på mandag. Og så håper jeg pupillene mine har inntatt sin normale størrelse før den tid. For da jeg kikka meg i speilet da jeg kom hjem så jeg ut som jeg var dopa! Og det hjalp jo ikke akkurat at øyensminka hadde rent av under kontrollen hos øyelegen, og jeg var helt ute av stand til å få den på igjen før jeg gikk derfra.

 marit

Medaljens bakside

God morgen der ute. Ja, du skjønner jeg har egentlig prøvd å stå opp tre ganger allerede. Og alle gode ting er jo som kjent tre, så denne ganga tror jeg jaggu det skal gå bra også. Rent teoretisk er det vel ikke helt morra lengre, og ikke er det så veldig godt heller. Så vi har ikke hatt noen morratur, Jonas og jeg. Men når jeg bare har spist litt og fått hodet litt mer på plass så går vi en litt lengre tur tenker jeg. På glatta! For om dagen i går bare var regn og sørpe, så har det fryst på igjen i natt, og nå skinner sola så fint som bare det. Men snøen er minket betraktelig bare på et døgn. Typisk sørlandsvinter!

Vi var ute og spiste på Mother India med et vennepar i går. En særdeles dum plass å gå, når en har øresus og trøbbel med å konsentrere seg med mange lyder rundt i lokalet. Det er vel en av de verste restaurantene i hele byen sånn sett. Sammen med Slagter Sørensen og Herlig Land. Lokalene er helt åpne og det gir sykt gjenlyd. Ikke noe for meg, egentlig. Men maten er god, og betjeningen er strålende. Og de gangene jeg har vært her tidligere har det alltid vært stappfullt. Så også i går. Men det er jo Spis ute uka her, så da er nok de fleste plassene ganske fylt opp. Vi var der så tidlig som kvart på fem, men allerede da måtte vi stå en stund for å vente på bord. Drømmemannen har hatt lyst til å spise her lenge, så det var vel derfor det ble nettopp denne plassen. Måtte benytte sjansen mens de hadde tilbud vettu.

I dag kom straffen. Skallebank og sykt høy øresus. Men jeg visste jo det. Ikke er det dødelig, det går jo faktisk over etterhvert også. Men det føles virkelig som om jeg blir straffa for å leve litt som andre folk. Ganske deprimerende egentlig, selv om jeg vel blir mer forbanna enn lei. På slike dager har jeg bare lyst å skru av hele hodet og stappe det inn i et skap; – Stå der til du oppfører deg fint igjen … litt sånn som skammekroken vi ble straffa med i forrige århundre, da jeg var barn.

Den er vel forøvrig avskaffet for lenge siden regner jeg med. Får nå skal jo ingen ta ansvar for sine handlinger, nå syr vi bare puter under armene på arvingene og tuller dem inn i bomull. Slik at de kan få sjokk når de blir voksne og finner ut hvordan den virkelige verden fungerer. Med urettferdighet, forventninger og press fra den ene kanten etter den andre. Vet ikke jeg, hva som var best … men holder en knapp på slik det var tidligere. Jeg tror vi var litt mer rustet for å klare oss utenfor barndomshjemmet da. Vi var mer robuste og forventet ikke at alt og alle skulle innrette seg etter oss. Vi skjønte at vi måtte yte for å nyte. At ingenting ordet seg av seg selv … For all del, sier ikke at alle er noen pingler nå, men veldig mange har problemer med å innrette seg og tåler ikke noe som helst. Så et eller annet må ha gått galt på veien, når de i en alder av nærmere 30 ikke klarer å kutte navlestrengen! Tør nesten ikke tenke på hvordan generasjonen etter der igjen kommer til å bli …

Sånn, det var en aldri så liten avsporing …

Nå skal jeg heller fokusere på det fine været. Sola skinner og beina mine funker jo, så om en stund tar jeg med Jonas og skallebanken og går en litt lengre tur. Om jeg ikke ramler og brekker et bein før jeg kommer ut av gata vår da. Har verken pigger eller piggsko, så jeg får satse på at det er noen bare flekker innimellom og ikke kun is! For strøinga på fortau og sykkelstier her oppe har vært under all kritikk til nå. De bruker vel opp hele budsjettet til salt i grøten. Eeeeh … sorry, salt på veiene. For saltmengden og hyppigheten av saltinga er overveldende. Men slik må det vel være når de oppfordrer alle til å kjøre piggfritt! En må bare salte dobbelt så mye, kjøre halvparten så fort og veldig forsiktig … og kun da er piggfritt nesten like godt som pigger!

Ønsker den en flott tirsdag! 

 marit

Grønt er skjønt …

  … men så var den rosa! Jeg snakker om Biolaen jeg kjøpte i helga. Biola med frukt + grønt. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet. Men jaffal ikke dette. Kanskje mer en gusjegrønn farge. Sånn sunt og grønt vettu. Jo sunnere det skal være, jo verre kan det jo se ut innimellom. Og ja, jeg vet jo at ikke alle grønnsaker er grønne også. Men jeg hadde forventet at denne drikken som kom rennene ut av kartongen skulle være grønn! Hadde jeg derimot lest litt av det som sto der, så hadde jeg muligens klart å finne ut at når det er rødbeter i så er sannsynligheten for at fargen er grønn ganske mikroskopisk.

Ikke liker jeg rosa drikker, ei heller rosa is. Så faktisk så tror jeg ikke jeg hadde kjøpt denne en gang, om jeg visste at dette var fargen. Så teit går det an å bli ser du. Jeg er litt sånn motstander av rosa egentlig. Spesielt når det er snakk om matvarer og andre spiselige ting. Uten at jeg har en god forklaring på hvorfor.

Men smaken var det altså ikke noe i veien med! 😉

 marit

Skjønn, solrik søndag

Vi har hatt en fantastisk søndag her i sør! Sol fra skyfri himmel. Ikke et vindpust og gradestokken krøyp såvidt under nullen. Kan ikke klage på denne dagen jaffal! Etterhvert ble det en spasertur til byen. Herfra er det ca. 3 kilometer til det ene hjørnet av sentrum. Så det ble en passe lang tur i dag. Nesten ei mil til sammen, og i underkant av 13.000 skritt. Normalt vil min bedre halvdel helst kjøre til sentrum, for bakken opp igjen er så dritkjedelig å gå. For ikke å snakke om tung … Men i dag kom det ikke en eneste liten protest da jeg la frem turforslaget mitt. Veldig positivt, spør du meg.

Dagen min starta ikke så bra. Av og til er det bare sånn. Det tar sin tid å få i gang maskineriet lissom. En våkner og alt er bare vondt! Når sant skal sies så var det jevnt vondt gjennom hele natta også. Aller helst hadde jeg bare lyst til å bli liggende der under dyna … til jeg kom på at jeg ikke er sånn. Dessuten hjelper jo ikke det heller. Blir ikke bedre av det! Så her står vi opp! Uansett form. Og det å komme seg ut er vel så viktig som å komme seg opp av senga. Det meste blir bedre med litt bevegelse og frisk luft i lungene. Kan en i tillegg gå hånd i hånd med drømmemannen, da er dagen min redda!

Vi var ikke de eneste som la søndagsturen til sentrum i dag. Langs strandpromenaden tøyt det av folk og hunder som skulle lufte vettet. Det var reine folkevandringa, og faktisk køgåing så langt øyet kunne se! Skulle nesten tro det var 17. mai.

Men gågata her i byen er nokså død når butikkene er stengt. Det er da jeg alltid kommer på uttalelsen til ei venninne for noen år siden. Kristiansand er jo ikke en by, det er jo bare en ferjeterminal. Noen ganger føles det slik. Spesielt på denne tiden av året. Om sommeren derimot … da er det helt annerledes.

I dag har vi spist desserten før middagen! For middagen har vi enda ikke kommet til … VI hadde en liten pause før vi tok returen. På Egon i Markens. Måtte jo ha en plass der vi kunne sitte ute, siden Jonas var med. Koselig var det.

Tilbake på toppen igjen. Og en nydelig utsikt over byfjorden. Himmelen begynte å bli veldig fin og rosa uti horisonter der, men det klarte jeg ikke å få frem med mobilen.

Det var min søndag. Håper du også har hatt en fin dag.

 marit

Endelig kom hårføneren til bikkja!

Da er vi blitt lykkelige eiere av et monster. Nesten en måneds ventetid ble det, og det etter at vi hadde betalt 1900 kroner til og med. Sykt irriterende Vel var det posten som rota vekk pakka, da de skulle videresende den fra Stavanger til Kristiansand, men det var leverandøren som i utgangspunktet hadde merka den med feil adresse. Siste spor er fra 4. januar. Da var de på postutleveringsstedet her i kontakt med posten på Tasta i Stavanger. Jeg sto ved siden av og hørte de bekrefta omadressering. Dermed burde jeg hatt den noen dager etter.

Men neida, slik gikk det ikke! Post-appen oppdaterte seg ikke. Og siste spor av monster-pakka er fortsatt på Tasta. 7. januar står det at den er sortert og videresendt. Gudene må vite hvor den har sendt den …

Det ble en liten kamp for å få leverandøren til å sende ny pakke. Han synes vi måtte vente for å se om den han hadde sendt dukka opp. Etter ørten telefoner og mailer, både til han og posten, skjedde det endelig noe da jeg ba om å bli medlem på Facebook-siden til Hund i Huset. Samtidig som jeg ble sluppet inn i varmen, kom det en melding på messenger: Hei. Jeg leverer i dag. Det var jo nesten for godt til å være sant, selv om vi allerede skreiv 18. januar! Men jaggu kom den i posten fem dager etter. Hurra!

Jonas har ikke akkurat ropt hurra. Dette var ikke så stas for han! Selve blåsinga går greit, det ser nesten ut som han nyter den biten. Men han liker ikke motoren. Den ser jo ut som en liten støvsuger, og støvsugeren er ikke akkurat bestisen. Det er vel min feil, for da han var liten så angrep han støvsugeren hver gang jeg tok den frem. Det var toppen av lykke, og sykt gøy å sloss med den. Men litt vanskelig for meg å få støvsugd. Så jeg snudde den en gang mot han, og da var det ikke like gøy lengre …

Denne Monsterblåseren vår er utrolig effektiv. Det er så pels, sand og skitt letter fra bikkja, og bare etter fire gangers tørking ser hunden mye finere og blankere ut i pelsen. Så dette var en fantastisk investering! Selv om vi må være to for å få det til. En må blåse, en må holde bikkja! Drømmemannen forsøkte første ganga aleine, da stakk Jonas. Han rykka til, så leiebåndet han var bundet i sleit rett av. Så der kan vi jo legge til 400 kroner på kostnaden til blåseren. Pokker, det var den lenka jeg likte aller best selvsagt. Du kan jo tenke for en kraft det er i denne hunden. Om han virkelig ikke vil, så er det veldig vanskelig for oss å få det til. Men det gjelder egentlig bare pelsstell. Ellers er han grei og medgjørlig. Bare litt treig, noe som går igjen hos denne rasen.

Men hvor skal vi stå når vi steller pelsdotten? Inne i huset er lite aktuelt, og hundegården er snødd ned. Dermed forsøkte vi utenfor inngangsdøra. Men da fikk vi pelsbelagt dør, og vegg til vegg teppe i innkjørselen. Det ble jo ikke så lekkert. Så nå ble det garasjen. Det gjør jo ikke så mye om veden blir litt hårete, tenner sikkert lettere også da. Og bilen må uansett ut når vi skal inn.

Det er søndag og sol her. Nydelig vintervær her på toppen. Vi skal gå en tur til byen etterhvert. Der er det nok mye mer slaps og sørpe, så da er det greit å ha noe å tørke hunden med når vi kommer hjem. Så i dag blir dagens trim for både oss og Jonas en liten byvandring. Blir iallefall flere skritt på FitBiten da, enn det gjør når vi bare står rett opp og ned i hundeparken og ser bikkjene løpe …

God søndag til deg. 

 marit

Bilde nr. 4000 på instagram!

Hei på deg. I dag har jeg hatt drømmemannen med meg på morrarunda med Jonas. Det er koselig å gå sammen for en gangs skyld, og han ble faktisk med selv om jeg sa jeg kunne gå aleine. Etterpå måtte det litt snørydding til! For mannen og snøfreseren vel og merke. I dag laget han til og med noen gangstier i hagen slik at Jonas får beveget seg litt mer der ute. Han liker nemlig ikke så dyp snø som vi har nå. Han er så tung at han forsvinner helt, og da er det tydeligvis ikke så gøy lengre.

Vi har ingen planer for helga. Og det blir definitivt ikke noen lange turer heller. For her er det ufremkommelig alle andre plasser enn på sykkelstiene, og det er jo litt begrenset hvor gøy det er å tråkke rundt der i timevis. Tenker redninga blir hundeparken i dag, så får vi se hva vi finner på i morra. Uansett må jo Jonas få beveget seg litt. Han er så godt vant vettu, så om det blir litt stille nå så blir han litt vel masete. Men får han turene sine så merker vi nesten ikke at han er her. Bortsett fra på snorkinga da.

Er du på instagram forresten? Det er jeg, og det er vel der jeg har vært mest aktiv når det gjelder sosiale medier. Jeg ble hekta fra første dag igrunnen. Og det har jeg vært siden. Så dette ble mitt bilde nummer 4000! Slå den da! Jeg har ikke mange følgere, og jeg følger ikke så skrekkelig mange heller. Det er vel rundt 400 i hver gruppe der, og det meste jeg har fått er vel rundt 80 likes på et og samme bilde. Det var jo selvsagt gøy, men det er ikke derfor jeg legger ut bilder der. Jeg gjør det bare fordi det er så gøy å ta bilder! Og instagrammen er jo med meg overalt. Det er vel forsåvidt både bloggen og facebook også, men de mediene liker jeg best fra pc’n.

Instagram har fått oss avgårde på den ene turen etter den andre. Det er masse flotte turbilder som blir lagt ut her nemlig, både fra fjern og nær. Den jeg er mest fornøyd over at jeg fant her er nok denne som vi tok for en del år siden. Da var ikke disse jettegrytene så kjent som de er nå. Iallefall ikke for oss som ikke akkurat bor i nærheten der.

Bildet nr. 4000 ble også det aller første i mappa for februar. Og jeg håper det blir mange flere der etterhvert. Er det noe jeg har full kontroll på så er det bildene mine. De er lagra etter årstall. Og under hvert år så er det en mappe for hver måned. Inni der igjen er det også undermapper, og en som går igjen er jo selvsagt Ut på tur. En for hver måned. Og inni her er turene lagt i hver sin mappe med navnet på hvor vi var. Selvsagt er det noen bilder som bare blir liggende rett i månedsmappa. Men det er ikke så mange at jeg mister oversikten. Bildene er lagret på pc’n, men også på en ekstern harddisk. Og de gangene jeg må skrifte ut datamaskinen så overfører jeg alle bildene til den nye. Tar litt tid. Men da har jeg de iallefall her om jeg skulle ha brukt for dem.

Jeg har ikke noen sky. Det vil si, jeg bruker den iallefall ikke. Men selvsagt har jeg iCloud. Problemet der er at jeg synes det er så utrolig tungvint å få bildene over på pc’n når jeg trenger det. Dessuten blir det så fort fullt her, selv om jeg har oppgradert en gang allerede. Men nå tar jo jeg litt i overkant mange bilder da. Så jeg pleier å legge over bildene til pc’n manuelt, i de mappene de hører hjemme i, med jevne mellomrom. Eller uten mellomrom, for det er stor sett hver dag. Slik er det med kameraet også. Jeg tømmer for hver gang jeg har brukt det, selv om jeg har plass til mange hundre bilder på brikka.

Hva slags system har du for bildene dine?

 marit

Så var det plutselig februar …

Den korteste måneden av de alle. Jeg synes jo januar forsvant skikkelig fort, så kan jo bare tenke hvordan dette kommer til å gå … Sviiiitsj! Så er det over. Men innen den tid tror jeg vi får et par lass med snø til. Det snør og snør, enda det i går kveld regnet som bare det. Kanskje det er derfor denne idiotiske kroppen min ikke er helt samarbeidsvillig for tia? Vi har jo pinadø væromslag hele tiden!

Februar er altså kort, men desto mer innholdsrik. Her trenger en ikke leite lenge for å finne noe å feire. Om en føler for det da. Hodet mitt føler virkelig for det. Et lite avbrekk i hverdagen. Men det spørs jo om resten av kjærringa er like gira som toppetasjen. Akkurat nå kjennes det ikke sånn ut.

Her i byen er det Spis Ute Uka hele neste uke. Det betyr at en rekke restauranter serverer en rett for mellom 100 og 150 kroner. Tidligere kalte de det Spis for 100, men det var vel for godt til å være sant, så prisene har stort sett gått opp noen tiere. Likevel er det en god deal. De fleste restaurantene har fullt hus hele uka, det i en ellers litt treig måned.

Det er meninga vi skal ut med damene i syforeninga på onsdagen. Sammen med mennene da. Om de kan få bestemt seg for hva de skal spise. Vi her i huset er altetende, så vi kan gå hvor som helst. Det som er litt vanskelig er at de aller færreste tar bordbestilling denne uka, og når en da er 10-12 stykker som vil ut blir jo det en aldri så liten utfordring. For vi vil jo sitte sammen.

Uka avsluttes med morsdag søndag 10 februar. Den pleier vi å hoppe lett over her i huset. Etter at jentene selv ble mammaer, og siden jeg ikke har noen mor lengre, så er ikke dette dagen for meg. Når jeg i tillegg ikke er sammen med mannen jeg har barn med, så er dette en skikkelig teit dag. Jeg er jo særdeles klein til å feire meg selv. Både på slike dager og normale bursdager. Det er kanskje en ting jeg burde ha blitt litt flinkere til dette året …

Torsdag 14. februar er det Valentines Day. Det er heller ikke en dag som har fått innpass her hos oss. Det har vel hent en gang eller to disse 12 årene jeg har vært sammen med drømmemannen at han faktisk har kommet med en gave, og det er veldig koselig. Men det er absolutt ikke noen selvfølge. Han er dessuten ganske imot slike dager som vi har adoptert fra USA, av en eller annen grunn som jeg ikke helt har forstått. Men jeg er ganske fornøyd med at han viser at han er glad i meg litt hver eneste dag, istedenfor å måtte ha en spesifikk dag en gang i året for å klare det.

I uke 8 har skolene her vinterferie. Da skal mitt eldste barnebarn være her noen dager. Ho er jo 10 år og skolejente. Så da håper jeg vi to kan kose oss litt sammen. Det er sjeldent ho er her aleine nemlig. Og når alle de andre “små” er med på lasset så kommer kanskje Adriana litt i bakgrunnen. Ho er jo så flink og klarer alt selv, og blir vel heller mer en medhjelper enn et barn som forlanger oppmerksomhet. Har foreløpig ingen planer, men skal nok finne på noe gøy.

Dagene blir lengre og lysere. Og det er jo noe de fleste av oss liker. I Oslo (fant ikke noen oversikt for Kristiansand) blir dagene hele 2 timer og 29 minutter lengre i løpet av denne korte måneden. Det er jo i det minste noe å glede seg over. Selv om jeg faktisk foretrakk å gå morraturen med morratrynet i mørket, fremfor i dagslys. Og siden den turen ikke blir gjennomført før i 9-tia så er det faktisk helt lyst nå. Det er litt kjipt, spesielt om jeg treffer på noen. Men det hører jo til sjeldenhetene egentlig.

Bildene i innlegget er fra en tur Jonas og jeg hadde på onsdag. Vi var i Ravnedalen. En skikkelig flott naturpark en god halvtimes gange hjemmefra. På Cafe Generalen serverer de byens beste burgere, og i sommerhalvåret er det massevis av konserter både her ved kafeen og på scenen lengre inne i selve parken. Det var ikke akkurat så lett fremkommelig her på onsdag, så egentlig burde nok jeg hatt truger. Men jeg sendte Jonas foran som “brøytebil”, og det hjalp faktisk ganske godt!

Ønsker deg ei flott helg. 

 marit

Når du innser at du har ramla av lasset …

Jeg ble visst litt fraværende her. Men det tar på å være sosial ser du. Merkelige greier, at noe som egentlig er så koselig skal ta så piffen fra meg. Både før, etter og mens det står på. Og som om ikke venninnetreffet på tirsdag var nok, så var vi og spiste komper hos svigers i går. Sykt gode komper førte til særdeles forspist kjærring. Og da jeg likegodt hadde stappa inn så mye, så fortsatte jeg med krumkaker og multekrem til kaffien. Eller til brusa da, for jeg drikker jo ikke kaffi … Jeg har sikkert spist nok for resten av uka egentlig!

Follow my blog with Bloglovin 

Jeg hadde bestemt meg for å si at jeg ville slutte i syforeninga. Etter ca. 30 år! Jeg har tenkt på det lenge, og spesielt hver gang jeg skal ha det selv. Men så fikk drømmemannen banka inn litt fornuft i de slitne hjernecellene mine, før damene kom.

Dette er snart det eneste sosiale vi har! Sa han. Akkurat som om han er en del av Syforeninga uten en tråd. Riktignok er vi bittelitt sosiale med mennene også innimellom, men det er jaggu ikke ofte. Jeg skjønner jo at mannen lider litt under dette. At vi nesten aldri er sammen med noen andre. Men det er da ikke min feil at han ikke har noen venner fra før i livet.

Joda, jeg vet alt det der om at de fleste forsvinner når en blir skilt. Jeg har vært gjennom den bøygen jeg også. Jovisst skulle vi fortsatt ha kontakt. Selvsagt skulle vi fortsette som før. Men det ble aldri som før. Det ble mer og mer sjeldent, og så plutselig var alt over. Ingen brydde seg. Ingen tok kontakt. Det var som om de hadde glemt at jeg eksisterte.

Det er vanskelig å få nye venner når en er voksen. De aller fleste har sine de holder seg sammen med. De har sine tradisjoner, sammen med sin gjeng. Og det er jaggu ikke lett å komme seg inn i varmen der. At jeg ikke er helt pigg lengre, gjør det ikke lettere. Jeg har jo aldri egentlig lyst til å gå noen som helst plass lengre. Jeg har det best hjemme i sofaen sammen med drømmemannen. Om en skal tenke på formen og etterdønningene som kommer når vi har gjort noe. Skal en tenke på psyken så er ikke dette bra. Dessuten blir det jo faktisk litt kjedelig i lengda å bare sitte her også. Og det er nok enda verre for drømmemannen.

Vi har på en måte ramla av lasset! Og det er sykt vanskelig å komme seg opp igjen.

Livet mitt er stort sett bare barnepass. Barnebarn. Barnevakt. Unger. Og lange, ensomme timer sammen med bikkja. Ikke det at jeg ikke vil ha det sånn, men jeg skulle gjerne hatt litt mer innhold i disse dagene. I form av andre voksne mennesker. Det kan innimellom gå en uke mellom hver gang jeg ser andre enn han jeg deler hus med. Akkurat det var litt lettere da jeg hadde bilen min. Ble det for ille så tok jeg en tur på et eller annet kjøpesenter. Bare for å føle meg normal. Selv om det var på feil tidspunkt i forhold til de fleste andre. For normale folk er jo stor sett på jobb på dagtid …

Jeg tenker litt for mye for tia. På teite ting. Ting som ingen andre kan forandre enn meg selv. Ting som kanskje ikke kan forandres, nettopp fordi jeg er blitt som jeg er blitt. Noen ganger tenker jeg at fibromyalgi må være den verste diagnosen i hele verden. Til tross for at den ikke er dødelig. Men jeg vet ikke hva som er verst jeg; det å dø, eller det å føle at en er død når en fortsatt er levende …

Ingen ser jo at jeg feiler noe. For når det er riktig ille så går jeg jo jaffal ikke utforbi døra. I redsel for at noen skal se at jeg ser ut som et vrak.

Og alle er jo slitne og trøtte innimellom … Jepp, jeg har også vært det tidligere. Da var det bare å ta det litt med ro en stund, og håpe på en god natt. Men dette er noe helt annet! Uansett hvor mye jeg hviler og sover så er jeg like forbanna sliten. Og alle blodprøvene er så fine og normale som bare det. Så jeg burde ha vært frisk som en fisk!! Det der er sykt frustrerende kan du tro!

Jeg går bare her og slenger! Eller sitter da. Når jeg ikke er ute og går med Jonas, og de turene foregår stor sett på autopilot. Jeg kunne gjort så mye hjemme, pussa opp litt, lest litt, strikka, ikke mist rydda eller laget middag til drømmemannen kom hjem … men jeg orker ikke noe som helst. Orker faktisk ikke å tenke på hva vi skal ha til middag en gang!

Dette er ikke som å ha en fridag. Der en skal få unna alt det en ikke har rukket de dagene en var på jobb. Hadde de enda vært det … Men hadde jeg følt meg sånn, så hadde jeg jo selvsagt vært i jobb og ikke her. Det er ikke som å ha en evig ferie betalt av nav. For jeg kan ikke bli kvitt kroppen min, og den skulle jeg gjerne ha tatt en lang ferie fra akkurat nå. Hadde jeg ikke hatt syforening og ikke gått til svigers, så ville nok dagen i dag ha vært hakket bedre også. Men litt innhold i livet er på sikt bra, tror jeg. Selv om jeg nå føler det var skrekkelig dumt.

Jeg er litt lei. Og jeg tror ikke det har noe med årstiden å gjøre heller. Selv om kroppen min oppfører seg mye finere når det er sommer og sol og godt og varmt. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg plutselig vinteren også.

Spesielt når det er som nå. Det snør tett ute, trærne har igjen fått på seg de fine, hvite vinterklærne. Det er et koselig vær å være inne i. Hagen vår ser ut som et bilde fra et postkort. Men postkort har også en bakside. Den er ikke fullt så blank og fin. Den er litt grå og trist. Før den fylles opp med noen fine ord som mottakeren blir glad for. Og det er det innholdet jeg leter etter nå. Ikke for å sende til noen andre, men for å sende til meg selv. For å finne litt mer glede i hverdagene, som de er. Eller klare å fylle de opp med noe som gjør at det blir litt mer fint og levelig. Selv for meg, som bare er en nav-snylter.

Shit altså! Dette livet har jeg aldri ønsket meg. Så totalt annerledes det ble enn slik jeg hadde planlagt. Jeg får lære litt av rosene som har stått her i over to uker: Holde ut så godt jeg kan, og håpe at jeg ikke blir skiftet ut, selv om jeg er over den beste perioden av livet. Og hadde jeg hatt noe chips eller godis her nå, så skulle jeg jaggu trøstespist til det tøyt ut av ørene! Men her fins bare knekkebrød og ost omtrent, og det blir lissom ikke helt det samme …

Det verste er at jeg tror nav også har glemt meg. Saksbehandleren min er slutta, og jeg har sikkert fått en ny. Men ingen info. Saken min var ren plankekjøring fikk jeg beskjed om i september, for maken til dokumentasjon hadde ho sjeldent sett, så dette burde være ferdigbehandlet før nyttår. Men det skjer ikke noe. Og når jeg spør får jeg bare til svar at ting tar tid … og tid burde jeg vel ha nok av? Det er bare det at jeg er livredd for at jeg plutselig skal stå her helt uten inntekt, og det er ikke akkurat en forlokkende tanke. Men nå prøver jeg å forberede meg på at jeg må gjennom hele pakka en gang til, møter, legeerklæringer og arbeidsavklaring på Stamina. Selv om alt var så veldig stjerneklart for saksbehandleren jeg hadde, så er det garantert ikke så lett for nestemann. Sånn er det vel når ingen der tør ta en avgjørelse …

 marit – lettere frustrert og drittlei

Fine vinteren

Follow my blog with Bloglovin 

Det er så flott ute! Dette bildet er riktignok fra i går, men det er minst like fint i dag. Bare mye kaldere. Minus 11 er ikke hverdagskost for oss her på palmekysten. Men slenger du på en blekblå himmel og litt sol mellom skyene, så er det jo helt fantastisk. Synes jeg da. Jeg som har en mann som rydder gårdsplassen … hehe. Hadde nok ikke vært fullt så lykkelig om jeg måtte stå for det der selv!

Her fra morraturen. Det var så kaldt at til og med jeg måtte ha på lue! Det hører med til sjeldenhetene. Jeg er jo vant til så mye hår på hodet, så når jeg trøkker ned ei lue oppå der så synes jeg at jeg ser megateit ut! Og alle luer er jo kjempetrange! Det blir liksom bare ei eneste gedigen nese du legger merke til når lua er på plass. Dermed er det bedre å fryse på ørene! Så forfengelig går det altså an å være, selv om en er 55! Det skulle jo ikke vært mulig! Men i dag lånte jeg ei lue som jeg faktisk har stikka til drømmemannen for et par år siden, og den ble ikke sånn typisk klistra inntil skallen. Mulig jeg må strikke ei til meg selv også … Hvis jeg starter nå er den sikkert ferdig til neste vinter. 😀 For her går det ikke akkurat kjapt i svingene med noe som helst for tia.

Medaljens bakside. Eller solside? Siden jeg har belemret dere med denne utsikten på toppen så mange ganger, viser jeg heller toppen av blokka som ligger der. De med utsikt rett ut i hærligheta. De som ligger bak Skammens hus, som jeg fortalte om i et annet innlegg. Tror faktisk jeg kunne bodd i denne toppetasjen her jeg, akkurat på hjørnet. Men inntekta vår passer lissom litt dårlig inn da. Det er sykt dyrt med leiligheter i forhold til eneboliger. Spesielt om eneboligen ligger på Tinnheia. Det er nemlig ikke den mest attraktive plassen i byen. Merkelig nok.

I kveld er det tid for syforening igjen. Hjemme hos meg. Jeg gruer meg allerede. Synes det er kjempestress hele greia. Jeg passer rett og slett ikke til å være vertinne lengre. Og det er jaggu ikke lett heller når stoa i går var sånn: ei kommer ikke, to kommer kanskje, ei kommer seinere om ikke møtet ho skulle på varer alt for lenge … Da er det jo bare meg og ei til som var helt sikre. Går for den sunne linje i kveld da, og serverer salat med hjemmebakte rundstykker. Tror jeg …

God tirsdag folkens! 

 marit

Litt hundespam

Follow my blog with Bloglovin 

Da har vi vært i hundeparken. Et inngjerdet område der hundene kan løpe fritt og leke med hverandre. Store som små, i en skjønn forening. Jonas er den største av de alle! Men han går jo greit sammen med de fleste, så det er ikke noe problem. På grunn av størrelsen kan han nok virke litt skremmende på de som ikke har møtt han før, spesielt eierne, men det går stort sett fort over.

Han er jo ikke akkurat en sprinter, denne hunden vår. Løpe gjør han jo, men han kommer alltid på sisteplass. Ikke er han spesielt elegant i fullt firsprang heller. Litt mer komisk egentlig.

Men det er han ikke aleine om … Nida kan derimot løpe sykt fort, selv om elegansen ikke er helt til stede her heller.

Rocky har derimot både fart og stil godt innarbeidet. Jeg har tidligere alltid kalt disse for hvite scæfere, men det er tydeligvis helt feil. Det er visst mange forskjellige raser som ser tilnærmet like ut. I mine øyne jaffal.

Bildene er fra lørdag. Da var vi nemlig også der. Og det er en topp plass å få slitt ut hunden, når føret blir litt kleint rundt om i nærmiljøet, og skientusiastene har inntatt lysløypene. Litt verre for oss i den parken, for det er ganske kaldt å stå tilnærmet stille i en times tid med føttene godt plantet i det hvite kalde. Men når Jonas er fornøyd er jo selvsagt eierne også det.

God kveld til deg som kikker innom. Nå er det snart tid for å plante kroppen godt ned i sofaen, ved siden av drømmemannen. Og der har jeg tenkt å bli resten av kvelden. For jeg har faktisk vært ute og gått i dag også, 11.640 skritt ble det. Først morraturen med bikkja, og så en tur til byen for å klippe håret litt. Bare litt, slik at ingen andre enn jeg merker noe som helst. For enn så lenge har jeg ikke helt bestemt meg for om jeg skal fortsette å spare til langt hår, eller om det skal bli kort – igjen.

 marit