I går ettermiddag hadde vi en flott liten topptur. Vi starta med trappene som går opp i heia til venstre, rett før vi kommer til Cafe Generalen i Ravnedalen. De du ser her er bare en liten del av dem altså, men det gikk greit som bare det. Faktisk tror jeg jeg sleit mye mer siste jeg var der. Må være den bittelille joggeturen jeg forsøkte meg på i går som gjorde susen! Haha. Ja, for dere som følger meg personlig på Facebook så har dere jo sikkert sett at jeg, helt frivillig, var ute og jogga i går. For første gang siden jeg gikk ut av grunnskolen. Løping er ikke mi greie, jeg løper ikke etter bussen en gang.
Men det ser så sykt gøy ut å jogge! Og jeg trenger jo absolutt å få opp forbrenninga litt her, for selv om jeg går mye så hjelper ikke det noe. Jeg har jo stort sett alltid gått mye. Hadde noen som var litt mer bedagelig anlagt gått alt det jeg går, så ville sikkert kiloene rent av i rekordfart. Så jeg må rett og slett gire opp litt altså. Men, det er et stor MEN, jeg har absolutt ikke en kropp som er skapt for løping. Det er litt som en flodhest på land, og så langt fra grasiøst som det kan bli. Det var sikkert litt av et syn så lenge det varte. Akkurat der og da var jeg litt lei meg for at det er blitt så lyst på morrakvisten …
137 moh er så høyt du kommer her. Fra Ravneheia er det en fantastisk utsikt over Grimsmyra, helt ut til Odderøya og videre til Byfjorden. I går var vi, som du ser, veldig heldige med været. Vi tok oss ei runde i Bymarka på fire, fem kilometer før vi returnerte til bilen. Veldig greit å gå her, på disse stiene som ikke er opparbeidet med grus og greier. Ikke mange folk heller, så Jonas fikk gå løs. Han ser ganske fornøyd ut da, men tar ikke akkurat av. Han går stort sett mellom oss, for da føler han sikkert han har full kontroll slik at vi ikke kan stikke av.
Bånetjønn ligger ovenfor Ravnedalen. Veldig idyllisk her, og det var mange joggere som tok runda rundt vannet. De så litt annerledes ut der de kom flygende enn det jeg gjorde tidligere på dagen. Men trøster meg med at de var mye yngre også, og har sikkert drevet med denne løpinga hele livet.
Som du ser er vi tilbake på de brede grusveiene. Fremkommelig for alle, fint er det, men jeg liker meg bedre i litt mer ulendt terreng. Sånn skikkelig dypt inni skogen.
Det var den turen. Her er det bare siste nedstigning igjen. Ser kommunen har hogd ned en del skog siden sist jeg var her, og det er bra. Litt kjipt å kave seg opp til det ene utsiktspunktet etter det andre, og så er alt grodd igjen slik at en ikke ser en dritt. Slik er det uhyggelig mange plasser nå, og jeg blir like skuffa hver gang.
Håper du har hatt en fin dag. ♥ Nå er det sofakos i kjellerstua, og 4 stjernes middag på TV. Perfekt program å glo på når jeg ikke skal spise noe på en god stund enda …
På ettermiddagsturen i går kom vi over denne installasjonene. Kunstverket, eller hva du vil kalle det. Kunstneren er ukjent, det eneste som sto på lappen var teksten jeg har satt ved siden av bildet. Det er jo litt gøy å bli overrasket av slike ting, der en minst aner det. Morsomt innslag midt inni skogen.
Er du snill pike? Jeg lider nok litt under det der. Er sykt opptatt av at andre skal ha det bra, er redd for å skuffe noen, og setter vel alle andre før meg selv. For meg er det ikke så nøye med. Merkelig det der …
Fin dag til deg.♥ Her våkna vi til et hvitt lite melisdryss på bakken, men det er meldt skikkelig mye regn fremover. Litt oppi hogget her kommer det vel som snø. Jeg var oppe veldig tidlig i dag, etter fem timers søvn, så dermed tok vi den lange turen før frokost. Nesten 7 km ble det, og det til og med før himmelen åpna seg. Av og til er det greit med litt flaks!
Jeg har følt meg litt sånn de siste årene. Eller rettere sagt mer sånn her: 105, feit og ferdig … At det er slutt. Det meste. Hele livet. Hadde enda kiloene forsvunnet like fort som alt det andre. Jobben, helsa, det sosiale. Men neida, de sitter som klistra til kroppen. Men nå tror jeg at jeg er jeg klar for å gjøre en alvorlig innsats for å finne frem igjen til kjærringa under flesket!
Har du hørt det før sier du? Hmmm … joda, må innrømme det. Det er ikke første gang, og helt sikkert ikke siste heller. Men det gjelder jo å ikke gi opp da, ikke sant? For da skjer det jaffal ikkeno’!
Jeg hadde en plan i høst. Først skulle jeg innarbeide en skikkelig god vane med å komme meg ut hver eneste dag. Ikke droppe det selv om kroppen og hodet aller helst bare ville være hjemme og velte seg i selvmedlidenheten. For det er nemlig fort gjort, om en først kommer inn i den tralten.
Først bestemte jeg meg for å korte ned på turene. For det viste seg jo gang på gang at jeg ikke klarte å opprettholde de milelange utfluktene jeg tidligere tok på strak arm. Så jeg gikk for en morratur på snaue tre kilometer. Rett fra senga og ut omtrent, bare innom badet for å pusse tenner og slenge på meg noen klær. Uten å først kjenne etter hvordan formen var, eller deppe over været.
Dette skulle jeg gjennomføre. Alle som har to fungerende bein kan klare det, tenker jeg. På skikkelige dårlige dager blir det kanskje bare med denne lille turen, men en liten tur er fortsatt hakket bedre enn ingen tur. Det er vel alle enige i? Dessuten føltes det mye bedre etter at jeg senka kravene til lengden på turen, til noe som var oppnåelig selv om formen var bedriten. Færre nedturer med andre ord.
Faktisk har det tatt seg opp etterhvert dette. Stort sett går jeg over 10.000 skritt hver dag nå. Noen ganger til og med over 15.000. Så trinn 1 av snuoperasjonen er vel gjennomført og godt innarbeidet i løpet av de siste 5-6 månedene.
Dermeder jeg klar for trinn 2!
Eller klar og klar. Er jeg egentlig det? Nei, ikke helt. Kjenner at jeg faktisk ikke har lyst til å kjipe ned på maten, eller brusa og godisen i helgene. Men må man, så må man. For jeg kommer ikke noen vei om jeg fortsetter i samme sporet lengre. De der hersens kiloene sitter som støpt! Selv om jeg går og går, så skjer det ikke noe positivt på den fronten. Og jeg tusler ikke bare rundt på flat mark uten å få opp pulsen heller. Selv om Jonas sinker meg noe sinnsykt innimellom. Han er ikke en hund bygd for fart og spenning, på lik linje som kjærringa. Men, det burde jo gå an å forandre litt på det, om en bare prøver nok. Eller?
Jeg er litt skuffa. Jeg har redusert inntaket av både mat og godis betraktelig, med en sprekk i ny og ne. Det er sykt fort gjort! For det er jo så ufattelig mye godt en kan putte i trynet. Jeg spiser faktisk ganske sunt, men litt i overkant mye til tider. Så denne fremgangsmåten har jo ikke funka. Når resultatet uteblir, så må nok mer drastiske metoder iverksettes om jeg skal klare å komme inn i sommergarderoben. Jeg har riktig nok gått av meg seks kilo siden i høst en gang, men der stoppa det opp.
Sommerhabitten ligger klar skjønner du. En hel kommode fylt med flotte, lette plagg – som er alt for små. Snart har jeg ikke lengre bukser som passer heller. De tre jeg har brukt de siste årene er så tynnslitte at den ene gikk i søpla i går. Tror faktisk det er andre gang i mitt liv jeg har kasta ei bukse fordi den var oppbrukt. Sånn er det når en har klær for en hel armé i skapene! To andre buksepar kommer snart etter. Og vettu, jeg har faktisk ikke lyst til å kjøpe noe nytt til denne kroppen. Jeg har jo masse fine klær, men de ser merkelig nok ut som om de tilhører noen andre, selv om de befinner seg i skapet mitt …
Om vi gjør som i fjor sommer, så trenger jeg ikke klær. Da bodde vi på hytta i tre måneder. Og der kan en jo ikle seg hva som helst, eller rett og slett la vær. Men jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig glad for hvordan kroppen buler ut her og der. På totalt feil plass. Der det burde ha strutta litt har tyngdekraften satt sine saftige spor, og det er det vel ikke så mye å gjøre med. Men det betyr ikke at alt dette andre, som jeg tror kan fikses på med en ekstrem viljestyrke, behøver å forbli som det har blitt.
Har jeg fortsatt den viljestyrken i meg? Den jeg til tider har funnet frem fra glemselen, når jeg har trengt den som mest. Sånn rett før alt håp er ute. Jeg satser på det!
Det er mandag – og tid for Nutrilett-shake – igjen! Dette skal jeg bare klare. Og du kan si hva du vil om fremgangsmåten. Dette har funka tidligere. Sist klarte jeg å holde meg på den vekta jeg kom ned i også, i over et år, før det sklei ut igjen. Og da var det helst fordi livet generelt ble så forandret av sykdom og elendighet at jeg rett og slett ga litt blaffen og bare skuffa innpå. For noen gleder måtte jeg jo ha! Og det er ekstremt mye glede i god mat faktisk. Om enn på den litt kortsiktige måten …
Jeg er fortsatt syk, elendig og drittlei. Men jeg begynner å bli litt mer vant til det, jeg takler det stort sett bedre enn jeg gjorde for 2-3 år siden. Den ustabile formen og det å bli sliten av ikkeno’ er en del av hverdagen min, og vil sikkert alltid være det. Men jeg har funnet ut at jeg ikke nødvendigvis trenger å gjøre det enda verre fordi jeg må drasse rundt på en kropp jeg hater og er flau over. En trenger ikke ha det dritt på alle felt, selv om noe er så langt fra slik jeg vil ha det som det går an å komme.
Så nå gjelder det altså. Jeg skal grave frem all den viljestyrken jeg klarer å finne, og så håper jeg det er nok til å krympe kjærringa litt før bikinisesongen slår til for fullt. Selv om jeg allerede nå kjenner at jeg merkelig nok fikk ekstremt lyst på en diger Stratos eller et Gullbrød, en pose chips med salt og pepper … eller hva som helst egentlig!
… og her sitter jeg. Ja, altså ikke her under dette flotte treet i Ravnedalen, men i stua. Ga opp den der sovinga for et par timer siden. Da hadde jeg sikkert snudd meg minst 25 ganger hver vei, prøvd å ligge på alle mulige måter, uten at det hjalp en dritt. Så nå sitter jeg altså her da, etter å ha smurt nistepakka til drømmemannen og drukket en halv liter te. Veldig irriterende dette, og jeg som har vært så sykt trøtt og klein i hele dag. Men når senga plutselig blir en realitet, så er det nesten som om det bare forsvinner igjen. Å sove er tydeligvis ikke en av mine sterke sider. Om jeg i det hele tatt har noen …
Lørdagen var hard for ei kjærring med øresus og fibro. Det blir masse lyder når 12 mennesker snakker i munnen på hverandre, og det at de røyker inne gjorde det heller ikke bedre. Det lukter jo bare så sinnsykt vondt, klør både her og der, og er til å bli skikkelig kvalm av. Fatter ikke at de orker! Tenk å våkne til den stanken da, gammel fyll og røyklukt. Det var ille nok å bære klærne inn fra badet til vaskerommet. Lurer på hvordan det kjentes ut for vertskapet da de sto opp.
Jeg har aldri røykt i hele mitt liv. Ikke så mye som et ordentlig trekk en gang. Så det er vel derfor jeg synes det er så uutholdelig. Kjenner jeg blir skikkelig skuffa når de sier at det bare er å røyke inne. Men de må jo selvsagt bestemme det selv, så jeg sier jo ikke noe. Og min festrøykende mann er jo den første til å vippe opp røykpakka når sjansen byr seg. Det er jaggu godt vi ikke er på fest oftere! For der og da forvandler han seg fra å være drømmemannen min til en fyr som stinker dritt à la et gammelt, overfylt askebeger! Absolutt ikke en jeg har lyst til å dele seng med når vi kommer hjem. Og det skal altså mye til før jeg flytter inn på et annet rom, så jeg holdt faktisk ut med denne illeluktende, snorkende, fremmede fyren under dobbeltdyna hele natta. Uten å få sove så veldig mye. Normalt sovner jeg jo trygt og godt på armen til drømmemannen, men jeg ligger jo ikke inntil hvem som helst heller, bare for å få skjønnhetssøvnen.
Vi tok taxi hjem en time over midnatt. Da hadde jeg fått mer enn nok. Det var koselig frem til maten var fortært. Fantastisk indisk mat og den beste ostekaka jeg noen gang har smakt. Men så kom cognac-flaska på bordet, røyken la seg som et tungt teppe over hele rommet og så tok det litt av på en måte. Det mest irriterende er vel at jeg, som var tilnærmet edru, sannsynligvis har hatt den verste dagen derpå av oss alle. Fatter ikke hvordan det går an å føle seg så fyllesyk uten å ha vært full. Men det er akkurat slik det er. Ganske uforståelig og veldig merkelig igrunnen.
Søndagen ble veldig rolig. Men vi var ute på en lang tur midt på dagen, omtrent ei mil. Egentlig for å hente bilen der vi var i går, men så tok vi en aldri så liten omvei ned til sentrum for å se litt på Kristiansands nye bydel Kanalbyen. Ser veldig flott ut der, men snakk om å bo på utstilling da! Tror ikke det hadde vært noe for oss. Iallefall ikke for meg.
Håper du sover bedre enn denne kjærringa, og at starten på uka di blir helt toppers. ❤
Vi var blitt frarådet å ta ut på egenhånd. Det er store tomme strekninger her, uten mobildekning. Og der det er dekning er den veldig av og på. Å leie bil eller firehjuling er rådyrt! Da vi leide bil på Sardinia i sommer kosta det bare lommerusk i forhold til hva det gjør her. For ikke å snakke om firehjuligen vi leide på Den Dominikanske Republik. Men det har kanskje noe med veinettet å gjøre … for veiene, ja, de er ubeskrivelige egentlig. Som midt inne i tjukkeste bushen i Gambia.
Dermed leide vi en bil med sjåfør. Sammen et et ungt par som vi traff på den guida turen med Start Tour er vi klare for en dag på lasteplanet på en rød pick-up. Vi følte nesten vi kunne vært foreldrene deres, men reisefølget vårt viste seg å være en del eldre enn vi først trodde. Og ikke var de et par heller, i ordets rette forstand. De var bare to gode venner som dro på ferie sammen. Noe de da hadde gjort i 10 års tid.
Sjåføren plukka oss opp utenfor hotellet rett etter frokost. Vi hadde leid han for hele dagen, og ruta la han vel opp selv egentlig. Viste oss det som var verdt å se. For det meste sand og ødemark.
Det fantes litt asfaltert vei innimellom. Gjerne i forbindelse med et av all inclusive-hotellene. For her, midt uti intet, lå det jaggu en gedigen hotellby. Da vi nærmer oss dukker det til og med opp noen gatelys. Helt annerledes enn resten av øya altså. Kun bygd opp for turistene av det litt mer velstående slaget.
Er det virkelig slik at de alle fleste turistene bare vil se et konstruert glansbilde? Og helst bare fortrenge hvordan det egentlig står til i det landet de besøker? For da tenker jo jeg at de likegodt kan dra til den nærmeste destinasjonen, for paraplydrinkene, buffeten og solsengene er jo ganske like over alt. Hva er vitsen med å dra rundt halve kloden for å se og oppleve et nytt land, når det egentlig bare er hotellet du får oppleve? Mulig jeg tenker litt for mye …
Fantastiske klipper og bølger for ei fotogal kjærring. Jeg har en smule bølge-fetisj, så jeg kunne sikkert tilbragt hele dagen ytterst på kanten, i jakten på den største, flotteste bølga. Den som alltid ser utrolig mye mindre ut når den blir fanga i et bilde. Merkelig det der! Det var vannvittige krefter i sving her, og bare lyden av dem var overveldende.
Dette var ikke bare ei strand, men også veien vi fulgte videre. Så den asfalten du så et snev av for litt siden varte ikke veldig mange kilometer, for å si det sånn. Her har et annet reisefølge kjørt seg skikkelig fast i sanden!
Kult å leke Tarzan for en stund. Vi måtte ha en tissepause bak det eneste treet i mils omkrets ..
Et vrak her og et vrak der… Denne havarerte båten er ikke den mest kjente på Boa Vista. For den finner du nemlig på Santa Monica-stranden, og der var vi et par dager tidligere. Da sammen med et helt lass av turister på en organisert utflukt med Star Tour. Sånn mølje-tur som jeg igrunnen ikke kan fordra, men innimellom blir med på likevel.
Her bor det et menneske, helt aleine. Han passer visst på et eller annet, uten at vi klarte å få tak på hva det var. Han hadde et levende esel, pluss ei dau geit som lå i en sammenrast steinhaug. Litt ekkelt å gå rundt der og glo, egentlig.
Oj, oj, veien deler seg!! Så her gjelder å det å holde tunga rett i munnen og velge riktig retning. Og vi skulle i retning fyret du skimter på bildet under. Flere bilder derfra kommer i neste, og nest siste, innlegg fra Kapp Verde.
Veldig lokal lunsj som sjåføren vår fiksa underveis. Om du føler for å ta en tur til denne restauranten finner du kontaktinfo HER. Restauranten ligger i landsbyen Fundo das Figueira, og kalles den nordlige provinsens sentrum. Flere bilder derfra finner du om du klikker på navnet, for her begynte vi nå å bli lommekjente etter å ha hatt en omvisning på forrige dagstur.
Dagens tur er over og nå er det bare returen til hotellet som gjenstår. Vi har tilbragt en hel dag (6 timer) oppå lasteplanet på en pick-up. VI kunne selvsagt ha sittet inne under tak, men da hadde vi jo ikke fått med oss så mye.
Bil med sjåfør kosta 100 euro, pluss lunsj til sjåføren. Vi følte liksom ikke for å spise mens han satte utenfor og venta. Det hadde vært for kjipt! For oss kosta det nesten ikke noe, for han var det sannsynligvis en formue.
Slike turer på “egenhånd” med lokale sjåfører/guider anbefales! Du får vite mye mer om landets historie og omgivelsene fra en som er født og oppvokst her, mye mer interessant i forhold til det guidene kunne fortelle. Og kanskje er det litt mer hold og fakta i det en får høre på dette viset? Dessuten slipper du å gå i kø, og du kan bli på plassen til du føler du har sett nok. Akkurat det passer meg perfekt – for alle disse turistene som valser rundt og er i veien når en prøver å fotografere er jo noe herk!
Bildene denne dagen ble litt rare i fargene. Jeg hadde nemlig tatt på et filter som er fantastisk når en tar bilder av sol og sjø, men denne dagen var det verken for mye sol eller sjø i sikte… men jeg hadde bare glemt at det var akkurat dette som sto på da vi dro fra hotellet.
Som du sikkert skjønner, så var det ikke allverdens å se på denne øya. Milevis med strender, mye “prærie”, og noen småbyer innimellom som egentlig var ganske like. Men nå vet vi iallefall det.
Dette er femte innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de fire forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER, bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER,
og tur langs stranda fra hotellet vårt inn til byen Sal Rei finner du HER.
Det regner og regner … og regner. Etter den flotte dagen i går var det litt kjipt at regnet kom tilbake. Men jeg er blitt skikkelig flink det siste halvåret, går ut med friskt mot uansett vær. Ikke sniker jeg meg til kortere turer heller, selv om regnet siler ned. For det er jo ikke så ille! Hjemme har jeg tak over hodet, tørt tøy og kan til og med ta en varm dusj om jeg måtte føle for det.
Jeg har vært ute på morraturen i dag. Men bildene her er fra onsdag og torsdag. Og som du ser, naturen er faktisk flott selv om det er blaut. Det blir enda mer fargerikt når det er vått, og farger er det selv om vi bare er i mars.
Tidligere ble jeg skikkelig deppa om det regnet mer enn en dag i strekk. Men det har skjedd et eller annet på veien … jeg bestemte meg bare for at jeg ikke gadd ha det slik lengre. Selvsagt er det litt mer tungvint med denne store bikkja og regnvær, det blir mye blaut hund for å si det sånn. Men nå har vi jo denne blåseren da, og det var en fantastisk innretning. Så etter hver tur er vi innom garasjen og føner Jonas før vi går inn. Tar litt tid, men sparer oss for mye dritt og hår inne. Ikke det at jeg skal skryte på meg blanke parkettgulv uten sand og hybelkaniner, for det har vi sjeldent. Men det er blitt bedre.
Denne uka har jeg gått masse. Snittet nå er 13.380 skritt pr. dag. Det er nesten helt utrolig, når jeg tenker på hvor elendig jeg har følt meg, og hvor sliten jeg har vært hele uka. Jeg har stort sett sovna foran tv’n hver kveld i nitia, og det er langt fra normalt. Jeg som har så lakenskrekk og pleier å være lys våken til langt over midnatt.
Men å gå hjelper på det meste. Jeg tror jeg klarer å holde de aller verste smertene litt på avstand når jeg klarer å bevege meg såpass. Det hjelper også på alle de bedritne tankene som dukker opp når kroppen ikke er samarbeidsvillig, og når redselen for at nav plutselig skal stoppe aap’en sånn helt uten videre blir litt for intens. Det er mye en kan gå av seg på veien. Bortsett fra kiloene da, de sitter som støpt. Akkurat der må jeg visst gjøre noe … snart …
Det fins ikke dårlig vær … men jaggu kan en bli søkkvåt selv i full regnhabitt! Men det er helt greit egentlig. Dør ikke av det. Tidligere hata jeg regntøy. Noe så ufyselig og ubehagelig å gå rundt med. Men til og med det er blitt en vane. Klapper meg selv på skuldra og synes jeg er blitt veldig flink på mine gamle dager.
Åsså er det jo litt det der med å mestre noe. Det gjør noe med psyken. At jeg fortsatt klarer noe lissom. Det er ikke alltid jeg har så jækla lyst til å ut, men jeg gjør det likevel. Fordi jeg tror hverdagen min hadde vært hakket verre om jeg bare ble sittende her. Men uten Jonas er faren stor for at det var akkurat det som hadde skjedd. Ikke det at han maser om å ut, det gjør han sjeldent, i det siste tror jeg nesten han synes jeg har mast litt vel mye.
Han er skikkelig bedagelig anlagt nemlig. Omtrent som drømmemannen. Det trenger ikke skje noe heile tia … så nå ligger de her og snorker i stua, en på sofaen og en på golvet tett inntil stolen min.
Det var en aldri så liten oppdatering fra sør. Vi skal som sagt ut i kveld, og jeg kjenner allerede nå at jeg helt fint kunne blitt hjemme i sofakroken. Jeg passer best der for tia. Men det blir sikkert greit. Bare det å se at min bedre halvdel koser seg i selskap med andre er jo betaling nok for å slite seg ut en gang i blant. Og jeg har sikkert ikke vondt av å være litt sosial jeg heller. Det bare kjennes sånn ut …
Hei der ute. Jada, jeg er her fortsatt, men har vært litt tom i det siste. Eller, full av tanker, men jeg tenker det var like greit at de ikke kom ut her. De var nemlig ikke så hyggelige. Skreiv et innlegg i går, men fant ut i dag morges at jeg glemte å poste det. Fine regnværs bilder, men kjip tekst, så nå er det sletta igjen … det er vel første gang jeg har sletta et innlegg på alle disse årene.
Vel, dagen i dag er litt bedre. Både når det gjelder dumme tanker og formen generelt.
Etter to dager med plaskregn kom sola. Så Jonas og jeg har vært ute et par timer i ettermiddag, skikkelig lang tur på over mila. I morra er det meldt regn igjen, så det føles helt greit å ha fått utnytta det fine været mens vi hadde det.
Her ser dere byen min. Slik den tar seg ut fra toppen av Baneheia. Jeg er vokst opp i sentrum, og bodde faktisk her til jeg var 20. Barndomshjemmet forlot jeg noen måneder før jeg fylte 18. Men da jeg flytta var det snakk om noen hundre meter sånn i første omgang, et par kvartal oppover lissom, til en liten blokkleilighet sammen med han som er pappa’n til mine tre barn.
Det store gule bygget på bildet under er Tordenskjolds gate skole. Her tilbragte jeg mine første seks skoleår. Det har skjedd litt siden den gang, blant annet ble skolen snudd 90 grader og flyttet litt på for en god del år siden. For å få plass til veien som fører inn til tunnelen og E18.
Det var veldig lite folk i skogen. Kanskje fordi vi var der i beste middagstid, mellom 16 og 18. Hos oss har vi alltid middag på kvelden i helgene. Så mens min bedre halvdel tok seg en blund etter jobb, tok jeg en tur ut. Ville jo aller helst hatt han med, men når det er så fint vær så gidder jo ikke jeg utsette turen til han våker og sola er gått ned …
Fra Baneheia tok vi stien over til Ravnedalen. Heller ikke her var det spesielt folksomt, og det er helt greit for meg. Normalt er dette slike plasser vi unngår, da det er så tungvint å gå i kø når en har hund med seg.
Ravnedalen er et fantastisk flott parkområde forresten. Om du ikke har vært her anbefales en tur hvis du likevel er i nærheten av Kristiansand. Og nå er det til og med snart vår. Bare se på bildet under! Det lover godt!
Så var vi klare for returen til Tinnheia. Jeg er så drittlei den bakken opp dit at jeg holder på å spy! Det er snakk om 100 meter stigning på en kilometer cirka. Men den er så seig at en føler en aldri kommer til topps! Og det selv om jeg går der flere ganger i uka! Burde det ikke egentlig blitt bedre sånn etterhvert?
Ønsker deg en fin fredagskveld. Her er det joggebuksemodus, hjemmelagde hamburgere og brus. Haha. Det hørtes jo voksent ut! Brus rett og slett. Cola fra Rema, type light. Og det har vi stort sett hver helg. Men i morra er det Cognacklubb, så da blir det vel alt annet enn lightbrus i glasset …
Hei, hei. Som jeg nevnte i dag morges så skulle jeg avgårde for å bli sminka i formiddag. Sørlandets hudpleieskole etterlyste voksne modeller over 50 for make-up på Facebooksiden sin i går. Og plutselig hadde denne kjærringa meldt seg på, og til og med klart å lure med seg ei venninne. Det er jo greit å finne på noe innimellom, og dette var gratis til og med!
Her er resultatet. Første bildet er morratrynet i dag morges, knipsa på badet omtrent før jeg var våkna. Andre bildet er rett etter jeg var ferdig sminka, mens jeg venta på venninna mi som kom ut litt etter meg. Jeg er jo ekstrem fotogen av meg da, det må sies! Føler jo virkelig at jeg er i mitt rette element når jeg skal tas bilde av … eeeeehm.
Konklusjon. Jeg hater å være på denne siden av kameralinsa … Noe annet jeg også hater er disse øynene mine som får mer og mer forskjellig størrelse. Er det også en av ulempene med å bli gammal??
Aldri i mitt liv har jeg vært så sparkla og innsmurt i trynet! Det føltes helt forferdelig, selv uten en eneste liten hetetur. For å kompensere for at det ene øyet henger mer enn det andre, så ble det lagt mer skygge på det venstre øyet. Ikke at jeg følte det hjalp så innmari akkurat. Det føltes nesten enda tyngre med en halv kilo farge på.
Vel, på siste bildet har jeg tørka av litt både her og der. Og selv om jeg ikke ser så seig ut lengre, så føler jeg meg sånn. Leppestiften spiste jeg av i løpet av lunsjen jeg hadde med venninna, etter vi hadde vært på Sørlandets Hudpleieskole og blitt malt. Så på siste bildet har jeg tatt på en leppepomade. Mer meg det der, enn en feit leppestift, når jeg innimellom husker at det er kjekt å legge på litt farge der da. Det er heller ikke så ofte lengre. For drømmemannen likte ikke all denne sminka på leppene, det var mye bedre å kysse når de var naturlige, sa han. Derfor altså.
Jeg ser jo at huden ser mye freshere ut. Øyenfargen kommer mer til sin rett. Men altså, jeg orker ikke gå rundt slik til vanlig jeg. Muligens på fest (haha, det er jo mange år mellom hver gang det skjer) eller til “fint”, men da er jo problemet at fargen som er klint utover ansiktet smitter av på klærne … og det er jo heller ikke så greit. Dessuten må du for all del ikke klø deg på kinnet, eller enda verre, i øyenkroken om det klør! Det kan fort få katastrofale følger!
Sist jeg ble sminka av andre var da jeg gifta meg for 11 år siden. Men da var det altså dattera mi, som var elev ved denne skolen vi besøkte i dag, som sto for det. Og det var litt mer avslappende, til tross for at jeg satt på dolokket hjemme på badet, med sminkøsen på fanget.
I dag har jeg altså tråkka langt utenfor komfortsona mi. Mulig det ikke var så dumt, for dagen ble en av de bedre. Selv om jeg følte meg litt dum der jeg satt og ble diskutert og beskuet av både elev og lærer. Og til tross for at jeg ikke ble 15 år yngre i løpet av seansen.
Hudpleieskolen tar innimellom imot kunder. Jeg har vel vært der 1-2 ganger i året de siste ti årene. Hudpleie, farging av vipper og bryn, pluss nakkemassasje er det jeg har gjort. Men de har også mange andre behandlinger. Prislista finner du HER. De er veldig flinke, tar seg god tid, og dessuten betaler en jo bare en brøkdel av det en ville gjort på en salong. Eneste ulempen er at du ligger i et stort rom, sammen med flere andre, og ikke i et eget lite avlukke.
Sminker du deg mye sånn til vanlig? Har du blitt sminka av andre?
Går du ofte til hudpleier?
Innlegget er altså IKKE sponsa. Jeg hadde bare lyst til å opplyse om et veldig greit tilbud for oss som synes det er litt i overkant dyrt å gå til en hudpleiesalong. Om du ikke bor i nærheten av Kristiansand har du kanskje et tilsvarende tilbud der du bor.
I går, i et litt overivrig øyeblikk tydeligvis, meldte jeg meg på som sminkedokke. Skrekk og gru! Og ikke nok med det, jeg har også dratt med meg min venninne som bor litt bortforbi her. Uten at jeg vet hva vi går til. Det vil si jeg vet at vi skal sminkes …
Vi skal være prøvekaniner. Selv om jeg sminker meg stort sett som jeg alltid har gjort, så bør en sikkert gjøre noe på en annen måte nå som en er godt inni middelalderen. For det er jo akkurat der vi er, og de trengte voksne modeller over 50 år.
Jepp! That’s me. 50+ jaffal, og ganske overmoden, for ikke å si tilærmet råtten – men langt fra en modell. Og dette er omtrent så langt over komfortgrensa mi som det går an å komme.
Det er litt spennende og litt skummelt og veldig flaut. Jeg sminker meg jo minimalt egentlig, bare kajal og mascara til vanlig. Kremer og sparkel kan de ha for meg. Det passer lissom ikke sammen med heteturer og overgangsalder, for gørra renner jo bare av igjen! Så det der har jeg slutta med for lengst. Likevel skal jeg om et øyeblikk hente venninna og så bærer det utover til Sørlandets hudpleieskole for litt make-up. Og en ting jeg er helt sikker på, begrepet “litt” er nok ikke helt det samme der som det jeg tenker her.
Vel, det er jaffal noe å fylle dagen med. Åsså er det til og med gratis!
Her kommer en reprise fra Kapp Verde-turen i 2014. Jeg er altså ikke så heldig at jeg koser med der nede i varmen på nåværende tidspunkt. Men mange av innleggene fra den gamle bloggplattformen ble så stusselige med alle bildene hulter til bulter da vi ble overflyttet hit, så de trenger sårt en liten opprydding. Og da spesielt reiseinnleggene. For det kan jo være at de dukker opp hos andre når folk søker etter feriemål, og da vil ikke jeg være bekjent av å ha lagt ut noe som ikke ser ut lengre.
Praia de Chaves er ei av de fineste strendene på Boa Vista. Fra hotellet vårt, som lå et steinkast fra sjøkanten, og inn til landsbyen Sal Rei tok det i underkant av to timer å gå. Og vi gikk denne turen hele tre ganger. Som du skjønner så er ikke ferie for oss bare å ligge i sola. Her må det skje noe også, og vi tar gjerne beina fatt. Dette var en flott tur, og veldig små sjanser for køgåing. Faktisk tror jeg aldri jeg har sett så mange kilometer med øde strender før i hele mitt liv. Men de fleste tok vel heller en taxi, eller hotellbussen som var gratis, istedenfor å traske rundt i sanddynene. De vet ikke hva de gikk glipp av! Selv om det var både tungt og varmt var det utrolig godt å få brukt kroppen litt.
Den store pipa vet jeg ikke hva var. Sannsynligvis et eller annet som har gått konkurs, eller er nedlagt av andre grunner. Vi var oppom en ettermiddag for å ta den nøyere i ettersyn, men ble ikke så mye klokere av den grunn. Men noen fine bilder ble det akkurat i det sola gikk ned.
Gedigne sandfjell. Morro, og tungt, å klatre opp her. Spennende å rutsje ned. Sikkert enda gøyere om du kjørte firehjuling, og ikke var av den skvetne typen..
Blue Village Riu Karamboa. Sandslotthotellet som lå omtrent midt mellom hotellet vi bodde på og Sal Rei.
Hit, men ikke lengre .. Jepp, skjønner jo at de ikke vil ha inn folk som ikke har betalt for herligheten, men jeg tror nok jeg ville ha følt meg litt innestengt om jeg bodde der inne.
Stranda rett utenfor luksushotellet. Vet ikke om dette er for å hindre innsyn til de som har våget seg utforbi gjerdet, eller om det er for å hindre at sanden setter seg fast i solkremen.
Badevakt hadde de også. Og rødt flagg. Det blåser visst alltid her. Derfor det er et paradis for surferne og kiterne. Så det røde flagget vaiet i vinden hele tiden. Hos oss var det like mange og store bølger, men vi hadde ikke noe flagg .. så dermed bada vi opptil flere ganger hver dag. 😉
Uuuups! Pass på så du ikke får en kiter i hodet ..
En “salgsbod” midt på stranda. Og når vi fikk sett oss litt rundt satt smykkedesigneren og laget smykkene litt lengre inne.
Her, til venstre, sitter det en fattig innfødt og lager smykker. Han håper nok at flest mulig av de inne på hotellet skulle ta seg en tur, men da tror jeg han satt på feil plass gitt. De gikk ikke for langt utenfor muren om de ikke ble kjørt i hotellets buss …
Plutselig ble det blaut! Veldig blaut, og drømmemannen sa en del stygge ord da bølga traff. Hihi, jada, jeg fikk litt latterkrampe. Det var jo tross alt bare vann da. Tørka jo på no time. Og det var jo ikke bare han som ble truffet heller.
Her ligger Morabeza. En strandbar og restaurant litt utenom det vanlige. De hadde visst sykt gode hamburgere, men vi rakk aldri å teste dem ut. Vel verdt et besøk, om ikke annet for å se plassen. For her spiser du med sand mellom tærne, og saltvann i håret.
Vi nærmer oss bebyggelsen. Og ser frem til lunsj og noe kaldt å drikke.
Fremme til bestemmelsesstedet. Fiskerlandsbyen/tettstedet/byen Sal Rei. Sal Rei er Boa Vistas hovedstad. Byen er et litt støvete og laid-back sted med brosteinsbelagte gater og litt forfalne bygninger i kolonistil. Men Sal Rei er i rask endring og forbereder seg på den forventede turistboomen. Her bygges leiligheter, hoteller og villaer i en skjønn forening. Så om du vil oppleve øya før turistene helt tar overhånd tror jeg ikke du må drøye turen alt for lenge. Nå er jo dette innlegget egentlig fra 2014 da, så det er mulig du er for seint ute allerede …
Ei litt annerledes krybbe. Vi kom dit 28. desember 2013, og midt på torget fant vi denne. Jesusbarnet, Maria og Josef – i et partytelt!
Det er jo en viss sjarm med dette. Selv om vi har sett en del plasser som likner, så får jeg liksom aldri nok … Jeg elsker å traske rundt og se på gamle hus, gamle murvegger, dører og vinduer. Jo mer rustikt og falleferdig det er jo mer fascinerende blir det. Men det jeg fester på filmen, holdt jeg nesten på å si, det er noen andres hverdagsliv. Medaljens bakside på en måte. De som bor her er fattige og eier nesten ikke noen ting. Det er sikkert så lang fra sjarmerende og eksotisk som det går an å komme for dem, det er bare den brutale virkeligheten. Og ja, gjett om jeg har tenkt på det mange, mange ganger …
Du finner denne fattigdommen stort sett over alt. Om du bare går litt utenfor turistløypene og tar vekk skylappene. Retter blikket ut av all-inclusive-veldet og ser deg rundt. Om du tør. Det er nemlig da du ser hvordan landet virkelig er. Og det er ikke alltid like koselig som å gå rundt buffeten, eller ligge på stranda og bli servert importert mat av en importert kelner fra nabolandet, fordi han var mye rimeligere i drift enn han som bodde en kilometer fra hotellkomplekset. Han som fortsatt ikke har noen jobb og ikke aner hvordan han skal klare å forsørge familien sin.
Det var flere parkerte båter enn biler i byen. Om en ser bort fra taxiene da. Og båtene var like fargerike som husene, og stort sett like skrøpelige også. Her var det ingen neonskilt som viste hva som skjulte seg bak husfasadene, så det var jaggu ikke lett å finne frem til restaurantene, men de var det faktisk en del av. Bak en helt vanlig dør. Vi ble anbefalt å ta en taxi fra hotellet direkte til restaurantdøra, men det gjorde jo selvsagt ikke vi … For her er turistene som skal oppleve reisemålene så autentisk som overhodet mulig! Det er egentlig et under at vi ikke har blitt utsatt for noe kriminelt flere plasser enn den ganga vi var på Den Dominikanske Republikk. Så jevnt over tror jeg faktisk de aller fleste mennesker er ganske så snille og ufarlige.
Hvem skulle trodd at det lå en flott restaurant her? Ja, ikke akkurat det vi ville omtalt som en restaurant her hjemme kanskje, men de serverte iallefall en fantastisk hummer for dem som liker det.
De hadde en fantastisk god lokal vi som het Che. Både rød og hvit. På butikken kosta ei flaske 60 kroner, gikk du derimot til souvenir-sjappa måtte du doble prisen og vel så det. Ikke avskrekkende det heller, men litt irriterende bare .. Over ser du litt av maten vi ble servert her og der i løpet av disse to ukene.
Det var ikke langt mellom godt vedlikehold og det rene forfall. Det er litt gjengs over alt hvor vi har vært. Mange passer på sitt eget, helt frem til utsiden av gjerdet/muren, men utenfor er det bare å kaste fra seg søpla – og gjøre som ingenting.
Nye blokker/leilighetsbygg skvatt opp som paddehatter. De var ikke ikke beregnet på lokalbefolkningen, men på turister som ville kjøpe seg et feriehus i utlandet.
Ikke akkurat verdens navle. Om kvelden ble det mørkt som i en sekk! Egentlig følte jeg at begrepet “mørkt” fikk en helt ny betydning etter at vi hadde vært her. Det fantes ikke gatelys, og belysningen ellers var forbeholdt de plassene der det satt folk. For første gang i historien følte jeg at det var litt skummelt å gå rundt etter mørkets frembrudd.
Det var det jeg hadde fra Sal Rei. Neste innlegg blir fra en rundtur vi hadde rundt øya, vi besøkte blant annet et gammelt, nedlagt fyrtårn. Og det er jo enda en ting jeg elsker å ta bilder av.
Håper du likte turen. Om du hang med helt til slutt så synes jeg du har vært både tålmodig og flink.
Dette er fjerde innlegg fra Kapp Verde.
Fikk du ikke med deg de tre forrige finner du litt generelt om Boa Vista her HER,
bilder fra en landsby vi besøkte HER og bilder av et strandet skipsvrak kan du se HER.
