En kaffi på morrakvisten

Åh! Denne her var bare utrolig deilig! Nutrilett har virkelig forbedret seg siden første gang jeg forsøkte produktene deres. Da var det vel helst det at produktene var så lett å få tak i som gjorde at valget falt på nettopp disse i jungelen av slankeprodukter. En slapp å på apoteket, og ikke måtte en til en lokal forhandler heller. Dessuten er prisen ikke så avskrekkende, spesielt ikke om en kjøper på nettet direkte fra Nutrilett, for der har de stadig gode tilbud, med opptil 40% avslag.

Dette er første is-kaffen jeg har prøvd. Og den var digg! Jeg drikker jo ikke kaffi en gang. Men kan ha latte og iskaffi, om de ikke smaker for mye kaffi da … 😀 Denne var helt perfekt! Så i dag ble frokostshaken bytta ut med kaffi, og litt mer kalorier.

I går hadde jeg en kjempesprekk! Ganske kontrollert sådan, men dog … Jeg var i syforening, hos ho som bor aller lengst vekk herfra. 40 minutters kjøring, og jeg er jo ikke akkurat overbegeistra for å være sjåfør. Spesielt da jeg skulle tilbake var det ille. Jeg ble så trøtt! Er egentlig sjeleglad for at jeg kom hjem i god behold … For meg var det en sykt lang tur aleine i bilen. Ho skulle servere ost og kjeks, og på de 40 minuttene det tok meg å komme dit hadde jeg altså overtalt meg selv til å spise! Det er klart jeg trengte det, etter den lange kjøreturen.

Gud så godt det var! Aldri har en tørr kjeks smakt så ekstremt mye og så godt, selv uten ost på. Men jeg tok altså ikke helt av, bare for å nevne det. Spiste sannsynligvis bare en brøkdel av det jeg ville ha gjort til vanlig, for i godt selskap er det fort gjort å overspise. Og selvsagt fikk jeg dårlig samvittighet etterpå, selv om jeg hadde hatt akkurat den diskusjonen med meg selv på veien opp. Dette trengte jeg. Og ikke minst fortjente. Og jeg var så enig med meg selv. Helt til etterpå. 😀

I dag er en ny dag, og da gjelder det bare å ta seg inn igjen. Men jeg tror jeg må øke på med litt mer kalorier, for jeg har hatt skikkelig problemer på turene i det siste. Nesten så jeg føler jeg skal svime av. Og det er jo ikke bra!

Kos deg med torsdagen. 

Fitbiten i festversjon

Som de fleste sikkert har fått meg seg så går jeg med FitBit. Jeg har en aldri så liten konkurranse med meg selv og de vennene jeg har knytta til der, og aller helst vil jeg ligge på toppen – hele tiden! Og det er jaggu hardt arbeid å nå den toppen etter at noen av de unge i familien fikk seg denne duppedingsen. Fyttikatta som de går! Men ikke sånn at de må ut og gå for å gå, slik som denne kjærringa. Neida, de er bare på jobb, og kanskje noe trening etterpå. Skrittene kommer helt av seg selv lissom, uten at de trenger å tenke så mye på det.

Klokke har jeg ikke brukt siden mobiltelefonens inntog i livet mitt. Så det å gå med en slik dings på håndleddet hele tiden var en veldig overgang. Det var ekkelt og klamt, lukta vondt, og ikke minst var den stygg. For reimene er jo opprinnelig av plast. Først hadde jeg en lilla en, og den passa jo ikke til noe som helst. Men FitBit har en aldri så liten svakhet i reimene sine, så etter et halvt år gikk reima i stykker og jeg fikk ny. Sort denne ganga. Med drømmemannens velsignelse. Hvorfor jeg sier det kan du lese om HER. 🙂

Den nye, sorte tok kvelden akkurat på samme måte som forgjengeren. Sykt irriterende!! Og når halvparten av kostnaden på klokka er selve reima, så sier det seg jo selv at en ikke bare kan skifte den ut i hytt og pine. Og det å løpe tilbake til butikken hele tiden, det er ikke helt meg. Jeg liker ikke å klage, selv om jeg kan irritere meg noe sykt når ting ikke funker som det skal.

Jeg fant løsninga i sommer: Wish! Fantastiske greier. Vel selger de mye rart av uhyggelig dårlig kvalitet, men akkurat denne plastdingsen ser jo helt ut som originalen. Og jaggu har den holdt mye lengre også. Til den nette sum av rundt 20 kroner. Jeg kjøpte likegodt tre stykker, slik at jeg har om den plutselig sier takk og farvel denne også. Sort, blå og hvit – ei reim til enhver anledning altså. Så nå kan FitBit bare sitte der og gnure på sine overprisa drittreimer.

Festreima kom jeg over litt seinere. Visste du at det gikk an å kle om FitBiten for spesielle anledninger? Bare se her, på denne flotte reima jeg kjøpte. Den er jo som et smykke. Prisen var riktignok mye mer enn på plastutgaven, men tror ikke det var over 150 kroner. Endelig er klokka blitt så fint at jeg ikke trenger å la den bli liggende om jeg skal pynte meg eller vi skal på fest. Akkurat det siste der er jo ikke akkurat noe som skjer så ofte, men det går jo an å være litt fin selv om en bare er hjemme også. Eller skal i syforening. Eller kanskje på frædda’n.

Innrømmer det gjerne, jeg er hekta på FitBit. Jeg som aldri har brydd meg noe om slike duppedingser og utstyr av forskjellige slag. Det er nesten litt skremmende så avhengig jeg er blitt, tror faktisk ikke den klokka har vært av meg siden drømmemannen kjøpte den til meg. Bortsett fra når jeg dusjer. Om den var vanntett så hadde den nok vært med meg dit også. Nå som jeg prøver å kvitte meg med noen kilo er denne klokka perfekt. For her loggføres det meste. Bevegelse, puls, kalorier inn og kalorier ut, søvn, hvor mye jeg drikker (noe som forøvrig er alt for lite) og nå, vektnedgangen. Vet at det fins et lass av apper for slike ting, men hva er bedre enn å ha alt på en plass? Og hver uke får jeg sendt resultatene til mailen min. Eneste ulempen er når jeg ikke har klart målene, da blir jeg rett og slett litt deppa.

Takk for at du slenger innom. Jeg setter veldig pris på det, og enda hyggeligere er det om du legger igjen et lite spor etter deg.

God tirsdag! 

Knallvær og varierende turterreng

Hei, hei. 🙂 Da var mandagen snart på hell, og Jonas og jeg har vært ute fra 9.30 til 14.00. For et fantastisk vær vi har hatt! Måtte bare utnytte denne dagen for fullt. Så det ble vel 13 kilometer og 18.303 skritt!

Det må vel kalles en god start på uka? Ikke det at det kjennes så sykt godt ut akkurat nå, skal jeg være ærlig, så var det så vidt jeg klarte å komme meg hjem. Tror Jonas merka det, for han hang ikke på slep slik han pleier, ikke en gang opp Tinnheia-bakken. Var nesten som han prøvde å være en psykisk støtte, noe jeg absolutt trengte der og da.

For all del, ikke la vær å gå her fordi jeg sleit litt. Du kan jo faktisk parkere i nærheten og bare gå der det er fint å gå tur. Trenger lissom ikke gå tur retur Tinnheia i samme slengen. For det er veldig langt.

Men vi gikk altså helt hjemmefra og ut til Odderøya. I tillegg tusla vi rundt litt der, på de minste stiene, og opp og ned på den ene toppen etter den andre. Faktisk flere plasser jeg aldri hadde vært tidligere. Gjett om jeg angrer for at jeg ikke hadde med kameraet? Det knallværet … og bare mobilbilder. Før gikk jeg jo aldri på tur uten kameraet, men etter jeg ble syk så må det være enklest mulig. Orker ikke drasse på noe ekstra. Mulig jeg skulle hatt et litt mindre, nyere kamera heller, for speilrefleksen er jo en koloss å ha med seg. Men det tar til gjengjeld kjempefine bilder. Noe som hjelper lite når det ligger hjemme …

Midt utpå øya støtte jeg på denne her. Må nok være samme kunster (eller hva en skal kalle det), som sto for den snille piken vi fant i Ravnedalen da vi gikk tur der. Det er jo litt gøy da, å bare plutselig støte på noe sånt der en ikke hadde venta å finne noe som helst. Selv om jeg ikke akkurat falt så pladask at jeg ville hatt ho i hagen.

Odderøya er en fantastisk plass å gå tur. Men normalt er det sykt mye folk her. I dag var det nesten ingen, men da vi var på vei tilbake igjen begynte det å bli litt mer trafikk. De aller fleste går muligens bare på den brede veien som går ned til kafeen, mens vi regelrett var på oppdagelsesferd.

Odderøya var tidligere stengt for publikum på grunn av militær aktivitet. Men ble åpnet i 1992 da Odderøya fort ble nedlagt. Stengningen hadde da vart i 52 år, og i store deler av denne perioden var fortet base og rekruttskole for Kystartilleriet. Nå har kunstnerne inntatt øya, og her finnes flere små verksted, gallerier og kafeer. Om sommeren arrangeres store konserter, det var bl.a. her deler av QuartFestivalen holdt til før de gikk konkurs. Nå er den store happeningen Odderøya Live.

Odderøya kafe. Veldig populær plass hver søndag. Her er det lange køer for å få kjøpt vafler, is og drikke.

En liten pause måtte vi ha i den deilige sola. Dessuten var det tid for litt “mat” også. Viktig å ikke glemme den vettu, da ber en om en kjempesprekk. Men må innrømme at en varm vaffel hadde smakt fortreffelig her i dag. Var nesten så jeg kjente lukta …

Trappene ned mot fyret er jo ganske sjarmerende. En må bare ikke tenke på bakken en må gå opp igjen etterpå! Den var ikke god i dag! Et par ganger måtte jeg ha pause, fordi det dansa så mange sorte prikker foran øynene mine. Og jeg tror Jonas skjønte at det var noe galt, for han gikk som en drøm rett ved siden av meg. Kikka opp og slikka meg litt på hånda innimellom. Det var tungt. Blytungt. Faktisk vurderte jeg to, tre ganger å ringe drømmemannen for å høre om han kunne hente oss her ute, så hadde vi jaffal sluppet hele veien hjem til Tinnheia igjen.

Da er det ille! Men det ble med tanken, for her er kjærringa som ikke gir opp så lett.

Fyret er det jo ikke så lenge siden vi var ved. Hvordan det tar seg ut i solnedgang kan du se HER om du har lyst.

Puuuh! Og dette er bare sånn cirka 1/3 av elendigheta. Det er da det gjelder å ikke se så langt fremover, et par, tre meter holder igrunnen. Det er jaffal da det blir enklest å komme opp.

Jeg har hatt en helt fantastisk flott mandag! 😀  Vet ikke helt om bikkja er enig, for han har ligget rett ut og pest helt siden vi kom hjem. Totalt utslitt. Merkelig at han ikke blir sprekere egentlig. Men kanskje det bare ikke er meninga at en leonberger skal gå så sykt lange turer. Ikke vet jeg.

Siste bildet for i dag. 🙂 Takk for at du hang med så langt.

Ei uke på Nutrilett

Tenk det er allerede gått ei uke. Og den har faktisk gått veldig bra! Eller, det ble en liten forandring underveis da, for jeg hadde jo bestemt meg for å ikke spise noe som helst … det skar seg! Jeg har spist litt i helga. Da denne litt rare, deilige følelsen av å være rusa forsvant ble jeg jo bare så sykt trøtt. Og litt mat ville jo sikkert hjelpe på det. Tenkte jeg.

Det hadde det nok gjort også. Om jeg ikke hadde tatt ut all energien på å gå og forsøke meg på litt jogging. Puuuh! Ikke lett å finne den gyldne middelvei gitt! Det sitter tydeligvis enda litt langt inne å innrømme for meg selv at jeg faktisk ikke er som jeg var når det gjelder energi og formen generelt.

Nutrilett shake inneholder 120 kalorier pr. glass. Og fem slike er dagsrasjonen min. Det holdt jeg meg til helt frem til fredag, og det gikk helt greit. Bare en passer på å få i seg denne her hver tredje time, så blir en ikke sulten. Jeg blir jaffal ikke det. Men det går ikke lange tiden, om en glemmer å drikke, før sulten blir veldig påtrengende. Det husker jeg fra sist, så denne ganga har jeg vært veldig nøye på det.

Fredag henta jeg en ny forsyning på posten. Jeg spurte til og med om Nutrilett ville sponse meg, fikk svar, men det var ikke positivt. Så innlegget er altså fortsatt ikke sponsa. Jeg er nok i feil målgruppe, og syforeningsvenninna mi som sa at vi ikke skulle slanke oss i vår alder har muligens rett. Men, skal vi da bare bli feite? Det der med å spise mindre og bevege seg mer, det har jo ikke funka noe særlig siden i høst en gang. Selv om jeg fant ut at jeg faktisk veide 7 kilo mer da enn når jeg starta på dette. Det er bare det at det går alt for seint på den måten .. så seint at en ikke merker det en gang. Sånt har ikke jeg tålmodighet til.

Jeg har altså ikke tatt helt av selv om jeg har spist. Her veies maten og kalorier telles. Kanskje å ta litt vel i, men da slipper jeg jaffal å lure meg selv lengre. Jeg vet mye om slanking og kalorier, veldig mye. For jeg har jo aldri vært noen sylfide, men alltid slitt med litt for mye. Bortsett fra i perioder der livet har vært litt vel hardt mot meg. For jeg er ikke en slik som trøstespiser, er livet kjipt har jeg heller ikke lyst på mat. Eller godis. Men om det er greit, jepp, det er der problemet mitt ligger! Og drømmemannen og jeg har kost oss nesten halvt ihjel de siste årene … stort sett med mat, i gedigne porsjoner. Nå er det slutt på det. Og jaggu virker det som om det har smitta av på mannen også. Selv om han ikke akkurat faster så begynner han så smått å legge om litt på kostvanene han også. Får håpe det varer!

Her er hva jeg har spist utenom denne uka:

Fredag var det to skiver med reker. Men da droppa jeg to av shakene, så selve kaloriinntaktet ble ikke så galt. Rekene var selvsagt uten smør og majones, men med salsa, slik jeg pleier å spise reker normalt. Ble introdusert for dette hos ei chilensk venninne en gang, og siden har jeg vært hekta.

Lørdag hadde vi tacolefser med kylling. Da hadde jeg bare to shaker og en smoothie (som turmat) i tillegg til middagen. Smoothien smakte fantastisk, men inneholder 210 kalorier. De tacolefsene dropper jeg neste gang, for de hadde et uforholdsmessig høyt kaloriinnhold! Har du tenkte på det noen gang, at den flate, usmakelige, kjipe greia inneholder nesten 200 kalorier pr. stykk? Takke meg til en taco-salat heller!

Søndagsmiddagen var svin indrefilet. Med grønnsaker og poteter selvsagt. Pluss tre shaker og 200 gram jordbær. Jeg må ærlig talt si at jeg har klart meg veldig bra denne første uka. Det aller verste er faktisk å begrense seg når en skal spise middag! Jeg elsker middag nemlig. Det er så sykt godt. Og da har jeg veldig lett for å overspise. Kjenner jo at jeg er mett, men fortsetter likevel. Så også i går, jeg kunne klart meg med en mindre porsjon, men spise likevel opp alt jeg hadde lagt på tallerkenen.

Og vekta … den har krøpet litt nedover. Kjærringa er 4 kilo lettere i dag enn forrige mandag. Vet jo at det er mye vann, men det er også helt greit. For jeg har en kropp som samler opp vann. Jeg blir hoven i beina og hendene. Noen ganger kjennes det ut som det skvalper. Og denne hevelsen kommer alltid samtidig med en skikkelig dårlig dag. Spør meg ikke hvorfor. Ikke en gang legene har klart å svare på det.

Jeg har jaggu forbrent sykt mange flere kalorier enn jeg har tatt inn. Men problemet mitt er at jeg tydeligvis har uhyggelig lav forbrenning. Og veldig lav puls sånn normalt. Før jeg ble syk hadde jeg en hvilepuls på rundt 50. Men når kroppen verker og det til og meg gjør vondt i tennene så er den pulsen helt annerledes, så normalen nå er vel mer pluss minus 60. Kanskje det er derfor jeg forbrenner så lite kalorier selv om jeg beveger meg? Det skal mye til før jeg kommer over 3000 forbrente kalorier i løpet av en dag nemlig. I følge FitBiten da. På lørdag var jeg der, faktisk på 3634. Mens mannen som gikk sammen med meg hadde over 6000! Er ikke det urettferdig så vet ikke jeg. På en normal dag med et par turer på til sammen ei mil, så ligger jeg på rundt 2000-2500. Kanskje ikke rart kjærringa er feit?!

Det var et sammendrag fra første uka på slanker’n. Og da er det jo bare fortsettelsen igjen. 😉 God mandag!

Det blåser fra alle kanter

Heisann der ute. Her regner og blåser det så det knaker og knirker i hele huset. I natt hadde det kommet litt snø faktisk, såpass at plenen var helt hvit, men det er borte igjen nå.

Langturen i går gjorde jo sitt til at dagen i dag ikke er helt bra. Men gårsdagen var topp, så da skal jeg vel klare meg gjennom avstraffelsen også, selv om jeg synes det er veldig kjipt at det må være slik. Og ja, jeg har altså vært ute på morraturen for lenge siden. Til tross for laber form og drittvær.

Den koselige stien til høyre på bildet over fører rett opp til huset vårt. Eller mellom oss og nabo’n da. Men den er ikke fullt så koselig når du kommer litt oppi høgget der, for da er det slutt på grusen og det blir mer et gjørmehull en må vasse gjennom før en kommer opp til husene. På denne tia av året blir det veldig skitten bikkje om vi går der, og om sommeren er det veldig grodd igjen. Er sikkert bare meg som går der innimellom, og det er jo ikke nok til å holde stien åpen.

Litt synd egentlig. Kunne bare svippa ned der via hjørnet på tomta faktisk. Eller sendt ut Jonas på automatlufting innimellom. Selv om jeg tviler på at han hadde gått så mange meterne før han hadde ombestemt seg, om han i det hele tatt hadde tråkka utforbi tomtegrensa. 😀 Før vi fikk denne hunden hadde vi ikke gjerde rundt tomta, men av hensyn til naboene så tenkte vi at det var like greit, for alle er jo ikke akkurat overbegeistra for et så stort dyr. Men uten gjerde så hadde vi rett som det var rådyr på besøk i hagen, og de forsynte seg jaggu godt av tulipaner og andre godiser som grodde her. Nå er det slutt både på rådyrene og blomstene, for da fibroen inntok huset slutta gartneren å fungere. Rådyrene hører vi bare innimellom, og det meste i hagen er daua!

Det er ei lita strand ved dette vannet. Sjeldent jeg har sett folk der da, men i fjor rusta kommunene opp litt og fylte på ny sand. Så det ser ganske fint ut, men stort sett tror jeg det er hunder som bader der.

Ingen tur i skogen på Tinnheia uten bakker! Sånn er det bare. I dag var det tungt, veldig tungt. Selv om jeg ikke valgte den verste runda. Og bikkja hadde heller ikke spesielt lyst til å ut. Men han blir så mye roligere når han får denne morraturen. Han ligger ikke og venter på at noe skal skje og hopper forventningsfullt opp bare jeg beveger meg, så sånn sett er det verdt det. Uansett formen min.

Her er det fint. Det er faktisk en av de koseligste, små stiene i hele nabolaget. En hyggelig start på dagen med andre ord. 

Oppoverbakker begge veier!

Jadda! Det var turen sin det! Vi parkerte ved Kjærrane og tok innover på merka sti mot Bergstølhytta. Eller innover og innover, strengt tatt så var det vel mest oppover. Både den ene og den andre veien. Akkurat det føltes litt merkelig. For det er jo ikke en rundløype dette her, men tur-retur. Og da er det jo helt umulig at det bare gikk oppover … men altså, vi var hele enige i det begge to. Eller alle tre, for Jonas var så sliten, så sliten da vi kom tilbake til bilen at jeg nesten trodde han skulle stryke med!

Drømmemannen var ikke så veldig gira på denne turen. Alt for langt i ulendt terreng. Det kom til å ta minst 6 timer og vel så det … sa han. Og det er når alle disse usaklige protestene triller ut som perler på ei snor at jeg virkelig skjønner at han ikke er like lysten som meg på det det er snakk om. Men jeg gjorde bare som jeg ikke skjønte hva han mente, og forklarte at jeg hadde så lyst til å gå akkurat her! Jeg tippa selv at turen kom til å ta 3.5 timer. Og jaggu var det tett opptil. Flaks kalles det!

Det gikk oppover og oppover … og enda mer oppover. Puuuuuh! Før vi var halvveis angra jeg litt på hele greia. Men det sa jeg jo ikke høyt! Istedenfor forsøkte jeg å fortelle mannen hvor flott det var her, hvor heldige vi var som bodde sånn til at vi kunne gå i skogen så mye vi ville. Bare se så nydelig det er! Eeeeeh … SÅ fint var det ikke da. Det er jo stort sett bare skog og … oppoverbakker. Men en fantastisk tur om en er ute etter trimmen som følger med slike utskeielser.

Bergstølhytta var målet. Og vi hadde jo ikke fått med oss at den ble brent ned i november 2014. Så det var kanskje ikke så rart at vi ikke fant den da vi trodde vi var ved turens vendepunkt. Jeg sier det bare, Google er en fin ting! Hadde vi sjekka før vi dro hjemmefra ville vi jo funnet ut av det ganske raskt! Men vi skulle jo ikke noe på den hytta, så det spilte jo ikke noen rolle.

Vi hadde en liten rast der hytta hadde vært. Spiste niste og hvilte beina litt. Men det ble fort kaldt da vi ikke beveget oss, så det varte vel bare en snau halvtime før vi starta på returen. Men vi fikk da tatt en fantastisk nydelig selfie av dette ekstremt fotogene paret. Og hver gang vi får til et slikt bilde er jeg sjeleglad for at vi ikke fikk barn sammen!

Etter å ha tatt alle oppoverbakkene nok en gang … kom vi etterhvert tilbake til bilen. 😀 Det er lenge siden jeg har vært så sliten! Eller, sliten er jeg jo stort sett hele tiden, men det er utrolig mye deiligere å være sliten fordi en har gjort noe, istedenfor å bare være det uten grunn. Det er faktisk litt sånn at jeg nyter det nå.

Vi har virkelig vært spreke i dag – alle tre. Jeg er sykt fornøyd med innsatsen, om jeg må si det selv. Til og med bikkja fikk opp farta. Men det var nok fordi han gikk uten bånd. Dermed gikk vi bare på, og han var sikkert livredd for å bli etterlatt uti villmarka der, helt aleine. Stakkars lille voffsen vår.

Dagens tur ble på nesten 1.5 mil. Vi hadde litt regn innimellom, men ikke noe som gjorde noe. Nå derimot plasker det ned. Og hva er vel deiligere da enn å sitte inne, med fyr på peisen og bare kose seg. Til og med med sykt god samvittighet.

 

Men blomstene må jeg kjøpe selv!

God morgen dere. 🙂 Her er helgas blomsterkvast. Vi hadde en tur ut på OBS i går, for mannen skulle ha noe lever, og der var det medlemstilbud på roser. To buketter synes jeg at jeg fortjente, så da ble disse gule med hjem. De forrige jeg hadde har faktisk stått i tre uker, enda det var noen kjempebillige jeg kjøpte på Mester Grønn. Pleier ofte kjøpe de små rosene der, som koster en femtilapp for en bukett.

Det er så koselig med blomster på bordet. Men selv om jeg er gift med drømmemannen min, så er han altså sykt klein til å komme med slike oppmerksomheter. Dermed har jeg bare bestemt meg for at jeg skal fikse disse blomstene selv. Hver uke. Om det er det som må til.

Og hvorfor ikke? Kan jeg glede meg selv for 100 kroner ei hel uke pga. disse blomstene så er det virkelig verdt det, spør du meg. Så jeg ser på det som en av de faste utgiftene nå. En nødvendighet.

Har du en sånn mann som stadig kommer hjem med blomster? Hvis det er tilfellet, hvordan i alle dager har du fått til det … Nå har jo jeg vært gift to ganger til og med, og ingen av dem har kommet hjem med slike oppmerksomheter i hytt og pine. Såvidt de huska både bryllupsdag og bursdag egentlig. X’en til drømmemannen har bursdag dagen etter meg, og han lever visst fortsatt i den troa at kona hans har bursdag 4. juli. 😀 Men vi har jo bare vært gift i 11 år da …

Her sitter vi og planlegger tur. Ja, ikke en sånn ferie til eksotiske strøk altså, hadde det nå enda vært så vel. Neida, vi planlegger dagens utflukt. Og den må skje snart nå, for i ettermiddag/kveld er det meldt masse sludd!

En hviledag i går gjorde underverker. Jeg lå jo selvsagt ikke på sofaen hele dagen, men hadde to turer ut med Jonas. Rundt toppen her. Så det ble nesten 10.000 skritt den dagen også. Men altså, hviledag i forhold til de andre dagene i uka.

Blir koselig å gå tur med drømmemannen da. Selv om han var litt skeptisk til lengda på turen jeg ville ta. Men med en Nutrilett-smoothie i sekken så skal nok det gå bra.

God lørdag så lenge. ♥ Kommer tilbake med et referat fra turen etterhvert.

En smule utslitt

Ja, må bare innrømme det. Jeg er kjempesliten! Kanskje var det ikke så lurt å kjøre så hardt på med disse turene og jogging og hele pakka, når en skal klare seg på 600 kalorier om dagen. Så i dag blir det hviledag, ingen lang tur og ikke så mye annet som en trenger å bruke krefter på heller. Best å kule ned litt, før det smeller.

Jeg er blitt flik til å tenke i de baner. Men å overholde det, se det er noe helt annet! Jeg kjenner det kribler litt i turfoten, og har så lyst til å ut. Til tross for at det regner i strie strømmer. Men det ble bare en kort morratur i dag. Faktisk før regnet begynte. Eller muligens mellom to byger. Til og med Jonas ville helst bare være hjemme. Og når bikkja går inn og legger seg under trappa, etter å ha fått selen på, da kan jeg vel med sikkerhet si at han ikke var så gira på den turen. Men da jeg hadde slept han med meg forbi postkassestativet så skjønte han vel at det ikke var noen vei utenom, og begynte å få litt fart på beina. Ho oss er det nemlig helt motsatt av alle andre som går tur med hunden. Altså her går hunden to meter bak, istedenfor å hjelpe å dra lasset (les: den overvektige kjærringa) rundt løypa. Jeg hadde sikkert irritert meg grønn om det var meg som måtte henge på slep, men dette er ikke videre oppmuntrende det heller. Han kunne i det minste han hjulpet meg litt i oppoverbakkene …

Kroppen min er ikke noe å skryte av i dag. Til og med i tennene verker. Ååååh! Og jeg som har følt meg så fin hele uka. Det var jo en strek i regninga dette, for nå hadde jeg jo trodd at det skulle fortsette sånn. Ei ganske gira kjærring, à la Duracell-kaninen. Jeg hadde så smått begynt å legge planer for alt jeg skulle gjøre. Rydde og kaste, eller selge det som er salgbart. Kanskje male litt. Har både maling og dører/vinduer som trenger en liten ansiktsløftning. Eller egentlig et helt hus, om jeg skal være heilt ærlig. Men det løper jo ikke avgårde. Til tross for at jeg de siste årene har prøvd å fortrenge det, så er det altså her fortsatt.

Før jul solgte jeg masse klær. I tillegg til alt det jeg leverte til Hjelp oss å hjelpe Kristiansand. Men så stoppa det også opp. Til tross for at det er veldig mye fint igjen inne på salgssiden min på Facebook. Du kan faktisk gjøre et kupp der inne, så ta gjerne en titt om du vil. Og prisene er veldig diskuterbare, for jeg skulle gjerne blitt kvitt noe. Men jeg vil ikke gi det vekk heller, så snill er jeg ikke. Hadde jo vært greit å fått inn litt penger, så jeg kunne kjøpt meg noe nytt. Til den nye, flotte Nutrilett-kroppen min som sannsynligvis dukker opp i løpet av våren.

Denne helga har vi ingen planer. Og det er bare deilig. ♥ Takk for at du slenger innom, og god helg til deg, uansett hva den måtte inneholde.

Morratur på gamle trakter

Hei og god torsdag dere. I går kveld forsøkte jeg meg på denne hersens jogginga igjen. Ikke rundt toppen denne ganga, men frem og tilbake i en dal som ligger rett over gata for oss, Grønndalen. Vet ikke jeg, om det ble noe lettere akkurat, men det er jo jaffal gress der og ikke hard asfalt. Da jeg våkna i dag hadde jeg vondt over alt  … og tenkte øyeblikkelig at dette var den teiteste ideen jeg noen gang hadde hatt. Men likevel har jeg altså vært ute og gått i to timer, og faktisk er jeg mye bedre nå.

Mannen spaserte til jobb i dag. Dermed hadde jeg plutselig bilen til rådighet. Så istedenfor å labbe rundt her vi alltid pleier å gå, så tok jeg med bikkja og regntøyet ut til Hånes. Her kjøpte jeg og x’en vårt aller første hus i 1983. I Bygg for fremtiden. Nytt hus i nytt boligområde, der alle flytta inn på en gang. Vi bodde her til 1994, så jeg var ganske godt kjent i området på den tia.

Vi parkerte ved senteret, og tok ei runde rundt i området. Forbi skolen og barnehagen ungene gikk på. Innom alle de små strendene som ligger langs sjøkanten, og jaggu hadde mye forandret seg her siden sist. Her var fine, opparbeidet turstier der det tidligere var tjukkeste skogen. Over her ser du forresten “husmorstranda”. Der alle med små unger og melkespreng eller hengepupper, alt etter hvor langt de var kommet i det stadiet, lot det stå til og kasta det meste av klærne på 80-tallet. Men da var det ingen sandvolleyball-bane her, bare en slak gressplen som gikk helt ned til sandstranda.

Alle disse stiene kan jeg ikke huske var her tidligere. Mener det lå en del små, private hytter her. Dypt inni skogen. Men de var borte, alle som en. Kjipt for de som eide dem, men sikkert greit for turgåerne.

I neste vik ligger Grovikstranda. Her har vi feiret mang en St. Hans sammen med halve nabolaget. Og på denne gressplenen hadde vi karneval og grilling et par ganger på slutten av 80-tallet. Nesten alle som bodde i husene hadde unger på samme alder, og det var en trygg og god plass å vokse opp, der alle kjente alle.

Følte veldig at denne stranda hadde krympa siden sist. Det var mye mer sand her, og en fjellknatt som må være skutt bort. For på baksiden der den skulle ha vært lå det nå ei stor privat brygge! Så en eller annen har fått kapra denne kremtomta på et vis, og stranda så jo nesten ut som om den tilhørte den eiendommen. Snakk om å privatisere strandsonen …

Grovika var som sagt bygget for fremtiden. Her hadde arkitektene fått fritt spillerom, noe som resulterte i mange rare bygninger med forskjellige særegenheter og formål. Her er det både glasshus, hus som halvveis lå under bakkenivå, snurrehus og til og med et hus bygget som en pyramide. De husene som ikke var så spesielle på utsiden var gjerne utstyrt med for eksempel elektroniske duppedingser og varmegjenvinningsanlegg som på det tidspunktet var noe helt nytt og ukjent for de aller fleste av oss. Lenge etter at vi var flytta inn kom det busslass med folk som skulle ta boligområdet nærmere i ettersyn.

Vi bodde i Groviktunet. Her var 11 små hus i samme stil, som alle var malt i rødt. En spesialbestilt rødmaling kun for disse husene. Det var til og med presisert i kjøpekontrakten at husene skulle ha denne fargen. Da vi flytta hadde en nabo malt i låverødt istedenfor, siden den malinga var mye billigere og lettere å få tak i. Det ble ikke godt mottatt blant naboene.

I dag er tydeligvis det glemt, og alle gjør som de selv vil. Det eneste røde som var igjen var trappa opp til sykkelstien, pluss rekkehusene. Dessuten har alle bygd ut litt her og der, så det er blitt enda trangere enn det var, og langt fra så koselig som på 80- og 90-tallet. Da hadde vi felles bord og benker og god tumleplass for alle ungene mellom husene. Huset og garasjen til høyre var vårt.

Turen gikk videre til Hamresanden. Veldig stille og fint her, selv en regnfull formiddag i mars. Dessuten var det nesten folketomt. Men det er kanskje ikke så rart, for alle normale mennesker er jo på jobb på denne tiden av døgnet.

Det var min dag så langt. Nå skal jeg ned i barnehagen og hente et par barnebarn. Heldige meg.

Sju kilometer i Nutrilett-rus

God morgen der ute. Eller god formiddag kanskje. Dagen starta ganske så tidlig her i dag også. Det regner så det skvetter, og da er det jo i grunnen lurest å bare gå ut med en gang en våkner. Før en begynner å tenke på at en ikke har lyst til akkurat det i et sånt vær. Så da gjorde vi det.

Morraturen er unnagjort. Vet ikke helt om noen av oss synes det var så stas, men vi gikk jaffal. Langt og lenge. Etter to dager på kun Nutrilett-shake så føler jeg meg på en merkelig måte speeda, rusa, eller noe sånn. Jeg er sliten og trøtt, men samtidig ganske gira. Kan ikke helt forklare det. Det er ikke helt som å ta masse ekstra smertestillende, for da blir en jo bare sløv, men det funker litt på samme måte. At jeg klarer å gjennomføre noe, til tross for at formen skulle tilsi noe annet. Veldig rart, men litt skummelt også, for det kan jo være at jeg plutselig kræsjlander med et smell. Det har jeg jo ikke lyst til.

Foreløpig går altså denne planen min greit. Jeg er ikke sulten, men til tider litt kjesken. Spesielt når drømmemannen spiser noe. Magen som jeg har hatt veldig problemer med i lang tid kjennes mye bedre ut allerede. Så foreløpig har jeg tenkt å fortsette med dette iallefall ut denne uka. Kanskje to uker til. Men om det ikke føles greit mer, så må jeg selvsagt begynne å spise litt mat i tillegg.

Håper du får en fin onsdag. 

 

#nutrilett #slanking #sprekerekjærring – og nei, innlegget er dessverre ikke sponsa.