Vinterutfordring – Vintermorro

Hei, hei. Ny uke nye muligheter. Her blåser det så det slamrer i både vinduer og dører. Men sola skinner og det er slett ikke så galt ute om du kler deg etter forholdene. Jeg har vært hos legen. Blodtrykket begynner å roe seg, men tok masse prøver. Blant annet av stoffskiftet. Sannsynligvis finner de ikke noe galt. Slik har det vært de siste åtte årene. Så egentlig burde jeg jevnt over vært frisk som en fisk. Og det høres jo greit ut … kunne en bare følt seg slik også!

Her er dagens bidrag til Frodiths vinterutfordring. Oppgaven jeg har løst er VINTERMORRO.

Alle burde hatt sin egen trekkhund sånn på vinteren. Her ser dere Jonas i full fart, med bonusbarnebarnet på slep. Det var visst utrolig gøy, og om vi bare får litt snø igjen så må det vel prøves en gang til. Det gikk så det suste borti Grønndalen her! Både ungene og bikkja ble ganske så utslitte etterhvert. Ikke så veldig bra bilder, kvalitetsmessig, men å knipse med mobilen når motivet beveger seg er ikke helt ideelt.

Håper du har hatt en fin dag så langt. 

 marit

Vinterutfordring – Strevsom vinter

Heisann, der var du jo igjen. Det er søndag og en sløvedag, så langt. Sto opp seint, har god tid, ikke spist frokost enda en gang. Heller ikke vært på morratur, men vi skal på en litt lengre tur etterhvert. Bortmed Arendal. Må bare få alt til å virke her først. Altså; kjærringa …

Men nå tar vi først fotoutfordringen hos Frodith:

Bildet er fra lille julaften for noen år tilbake. Og da var det plutselig noen som fikk det litt strevsomt like opp mot julekvelden. Snøen lava ned. Noe som førte til ufremkommelige veier over alt. Brøytemannskapene jobba på spreng for å holde veiene åpne. For på julaften er det litt kjipt å snø inne sammen med det tomme kjøleskapet, når en egentlig skulle vært hos svigers på kalkun eller noe. Vi var ute og leverte pakker. Bedre seint enn aldri, vettu. Og joda, det var kaotiske tilstander med brøytebiler over alt og lang køer. Men det var jo litt gøy også.

Tenk ordentlig snøkaos da, her hos oss! Det var på en måte nesten litt eksotisk. De som kanskje ikke delte entusiasmen med meg var nok de som hadde jobben med å holde veiene åpne. De hadde det nok ganske så strevsomt i noen timer. Men så hadde de vel gjort som de vanligvis gjør når de trengs, de venter til kvelden før de rykker ut, for da er det mye bedre betalt!

Snøkaos! Det er et kjent begrep på Sørlandet. I følge aviser og andre nyhetskanaler er snøkaos noe vi har her hver gang det daler ned fire, fem snøfnugg. Å himmel for et kaos det blir. Hver eneste gang kommer snøværet som julekvelden på kjærringa. Folk kjører på sommerdekk. Folk kjører utfor. Det ligger biler strødd både her og der. Og det blir kolonnekjøring fra sentrum til Søgne på no time. For når asfalten er hvit da mister tydeligvis de aller flest bilister fra sørlandet kjøreferdighetene. Det er et merkelig fenomen egentlig. Og folk andre plasser i landet må jo tro vi er totalt idioter vi som bor her nede …

Eeeeehm … tilbake til det jeg egentlig skulle si. Dette er mitt tredje bidrag i Frodiths vinterutfordring, og bildet på toppen skal altså illustrere  STREVSOM VINTER. Har du lyst til å bli med du også? Det er sikkert ikke for seint enda.

 marit

Gårsdagens lille pelsstell

Dagen i går var veldig fin. Sov sykt godt på natta, noe som hører med til sjeldenhetene. Så endelig hadde jeg ork til å ta fatt på pelsstellet til Jonas. Noe jeg har tenkt på hele uka … og enda litt lengre.

Det er helt greit å gre en hund. Men når ikke hunden vil, og jeg må tvinge meg innpå, da er det ikke så greit lengre. Jeg føler jeg mishandler ham. Selv om han er mye roligere nå enn det han var tidligere. Men enda stikker han når jeg tar frem toalettmappa med alle børstene … om jeg ikke har huska å lukke dørene.

Han peser og stresser og har det ikke noe særlig greit. Det nytter ikke å gi godis og belønning heller, for han vil ikke ha noe i denne settinga. Men i går gav jeg meg ikke. Selv om han flytta seg sikkert hundre ganger på de 2,5 timene det tok. Vi fikk ut masse floker. Og små pinner. Og en haug med underhår. Likevel ble jeg ikke ferdig. På den ene siden bak er det fortsatt ei stor floke. Og mellom beina. Men der vil han absolutt ikke slippe meg til. Føler jeg satt halve dagen med nesa i bakenden til bikkja … men det er vel en passe straff når en er så slem med husets firbente.

Om det er lenge siden jeg børsta sist? Nope, børster litt innimellom. Med floker bak ørene og pelsen generelt. Men går ikke sånn inn i tustene som jeg gjorde i går. For å fjerne dem. Hadde bare bikkja lagt seg fint på ryggen, så hadde han blitt helt ferdig også. For ei gangs skyld. Og hadde bare denne føneren vi har kjøpt dukka opp. Slik at bikkja slapp å være blaut det ene døgnet etter det andre, når værgudene er litt kjipe her, så hadde sikkert det også hjulpet godt. For det er helt umulig å børste pelsen om den ikke er tørr.

Leonbergere er noen fantastiske hunder. Men det er sykt mye stell med denne pelsen. Noe jeg aldri hadde sett for meg før vi fikk han i hus. Tenkte det var omtrent som en langhåret schæfer jeg. Men da tok jeg veldig feil. For schæferen har  ikke denne ulne underpelsen. Og det er jo den som skaper jobb og problemer.

Da friseringen var ferdig tok vi en lang tur. Som plaster på såret, for at jeg hadde vært så slem med han. Han virka veldig sliten. Så det tar tydeligvis på å bli stelt med på denne måten.

 marit

The Monster is Back … eller hvor ble den egentlig av?

Nå lurer du kanskje på om jeg har sett på en skrekkfilm eller noe ... Men det har jeg ikke. Selv om dette, som skulle ha vært så enkelt, utvikla seg til et skikkelig irriterende skrekksenario.

Skjønner du ingenting? Ok, da skal jeg forklare deg litt her.

Vi har lenge hatt lyst til å kjøpe føner til bikkja. Ja, du vet, denne lille søte krabaten vår på 80 kilo, og pels nok til liggeunderlag i en hel iglo. Plutselig kom vi over en på ei av leonbergersidene på facebook. The Monster is Back annonserte selger med. Kjempetilbud og kort levering. De som har peiling (altså de som har hatt leonbergere hele livet, og kjørt fra utstilling til utstilling med de flotte, velstelte hundene) mente denne hundeblåseren var helt topp. Utrolig bra, til en veldig rimelig pris. Det er da vi skjønner at vi ikke er helt like entusiastiske når det gjelder hundeholdet. For vi synes 1800 kroner er veldig dyrt for en duppedings som skal blåse hundepelsen fin og tørr og fri for både pinner og kvister som måtte ha festet seg inni der etter skogsturene. Det er kjempedyrt! Men vi valgte å bruke julegavepengene fra svigers, pluss litt til, for å anskaffe oss denne. I håp om at børsting og pelsstell skal bli en smule lettere.

Vi bestilte og betalte og pakka dukka opp på postens app omtrent omgående. Alt greit så langt, bortsett fra en liten ekkel bismak i kjeften fordi det var så mye penger å bruke, på noe vi vet Jonas ikke kommer til å sette så skrekkelig stor pris på. Han liker jo ikke en gang å bli børsta. Og dette monsteret her er nok ikke noe han ønsker seg.

Dagen etter var pakka klar til henting. Det var bare et aldri så lite avvik … den lå i Stavanger! Så den første av mange mail gikk til selger. Joda, han hadde feiladressert den. Derfor havnet den i feil by. Så det var jo bare for meg å få den videresendt. Ned på posten. Få de til å ringe til Stavanger, og få bekreftelse på at de skulle videresende. Selger var ikke spesielt interessert i å ta tak i elendigheta. Akkurat som om dette bare var vårt problem.

Dette er ni dager siden. Enda står pakka som “sortert og videresendt” på postens app. Jeg har fått posten her i byen til å etterlyse den, og svaret var at den sikkert kom en av de første dagene. Det er tre dager siden.

Jeg blir litt sånn eitrende forbanna på slike ting. Slurv og sløvhet. Så i går fikk jeg drømmemannen til å ringe. Først posten sentralt. Det var ingenting de kunne gjøre uten at selger tok kontakt. Vi kunne ikke søke erstatning. Det måtte han gjøre. Dessuten måtte de ha beskrivelse av pakka, slik at de visste hva de skulle lete etter. Hallo! Det er jo som å lete etter nåla i den berømte høystakken! Hvor mange pakker fins det ikke som ligger rundt på de forskjellige postutleveringsstedene her i landet.

Pakka er altså forsvunnet. Ingen vet hvor den har tatt veien.

Ny telefon til selger. Egentlig seks oppringinger, hvor han ikke tok noen av dem. Ny mail. Og plutselig ringte han opp likevel. Vi videreformidlet hva de hadde sagt på posten, og forlangte egentlig at han sendte en ny Monsterblåser til oss, for vi har jo regelrett betalt for en vare vi ikke har fått. Men det var han ikke villig til. Den kunne jo dukke opp …

Jeg lurer litt, hvor lenge tenker han vi skal vente? Vi har ikke råd til å kjøpe en til, uten at han refunderer det vi allerede har betalt. Har han tenkt at vi skal vente til han eventuelt har fått erstatning av posten. Det kan jo ta vinter og vår sikkert.

For en elendig kundeservice! Hadde jeg vært han, så hadde jeg sporenstreks sendt en ny blåser, og så hadde jeg tatt opp kampen med posten selv. Uten at kunden skulle belemres med noe av det.

Så et lite tips om du har hund: Hold deg langt vekk fra hundihuset.no.

Sånn, der fikk jeg av meg litt frustrasjon. Nå er det tid for lørdagskos. Og forresten, bildene har jeg regelrett stjålet fra nettsiden til selger, og ikke har jeg dårlig samvittighet for det heller. Kanskje er de det eneste vi får igjen for de 1800 kronene?

🙂 OPPDATERING:
🙂 Vi fikk omsider hundeføneren vår.
🙂 Det kan du lese om HER.

 marit

Vinterutfordring – Vinterlandskap

God formiddag. Det er lørdag og dagen her i huset starta veldig seint. Frokosten er unnagjort, men ikke morraturen. Siden vi var så treige fant jeg ut at det var best vi spiste først. Nå er drømmemannen ute av hus, for å hjelpe med litt snekkerarbeid hos den eldste dattera si. Jonas og jeg skal på tur, men siden det regner tenkte jeg å børste han litt først. Etterpå er han jo blaut i flere timer, for ikke å si dager, så da er det umulig å få stelt han.

Jeg hopper litt nedover på lista til Frodith i dag. Dette fordi oppgave nummer to også blir et ansikt her fra meg. Tenkte det var greit med litt variasjon heller. Så dette bildet er mitt bidrag til VINTERLANDSKAP. Dette er faktisk det fineste vinterbildet jeg har, tror jeg. Bildet er fra en januardag på Hamresanden for noen år tilbake. Det er ikke Jonas som er med på tur, men forgjengeren Zenta. Ei vakker, langhåret schæfertispe. Verdens snilleste hund, rett og slett.

Ønsker deg en fin lørdag. 

 marit

Vinterutfordring – Vinterklær

Vi har litt dårlig med vinter her altså. Ikke et snøfnugg lissom. Likevel er jeg med på en liten fotoutfordring fra ei bloggvenninne. Og hvem andre enn Frodith er det som drar slikt i gang? En skikkelig vinterutfordring altså. Helt uhøytidelig sådan, så da tør jo til og med jeg delta.

Men så var det den litt kleine vinteren vi har her i sør … Redningen finnes forhåpentligvis i mitt fullstappa bildearkiv, som strekker seg over alle de årene jeg har brukt digitalkamera. Faktisk helt fra 2001. Så noe bør jeg klare å rote frem.

Starter på toppen, og der er oppgaven VINTERKLÆR. Dette var det første bildet jeg tenkte på, og da ble det sånn. Den som viser vinterhabitten her heter Savanna, og er mitt yngste barnebarn. Tenk om en kunne se så vakker ut når en hadde tredd ei lue ned over hodet!

Ønsker deg en flott fredagskveld. Og du, tusen takk for at du kikker innom. 🙂

 marit

Vi rakk det, men …

Heisann. Denne natta ble ikke den beste i historien. Var i syforening i går, og det var kjempekoselig. Såpass at timene bare fløy avgårde. Plutselig var klokka over 22.30 og da skulle alle hjem De jobber vettu, og må opp tidlig. Kjenner jeg får et lite stikk av misunnelse når de sier de skal på jobb … tidlig på jobb. Jeg skulle gitt hva som helst for å måtte stå opp og gått på jobb jeg. Men likevel går ikke det. Det nytter tydeligvis ikke med aldri så mye lyst, når ikke resten av kroppen hører etter.

Jeg sov bare fire timer. Hvorfor vet jeg ikke. Eller, jeg hoster og hoster når jeg får lagt meg. Igjen. Så det var nok litt av grunnen. Resten var vel fordi jeg fikk så mye å tenke på. Ting som det ikke nytter å tenke på, som bare gjør meg deprimert og lei, og får meg til å se ganske mørkt på tilværelsen. Teite ting å ta frem midt på natta.

Tidlig opp, tidlig ut. Det er jo fordelen med å sove lite. Jeg har jo innarbeidet meg den vanen nå. At uansett form skal jeg karre meg ut en tur med Jonas når jeg har kommet meg ut av senga, pussa tennene og fått på meg noen klær. Før jeg tillater meg å kjenne etter, før jeg gjør noe som helst annet. Og vi skal gå minst rundt toppen her vi bor, ei lita runde på snaut 3 kilometer, helt uten bakker. Og det har jeg klart siden jeg bestemte meg i september en gang. Det er noe dager det bare blir den turen, og da prøver jeg å være fornøyd med det. Noe som er skikkelig vanskelig. Men en liten tur er bedre enn ingen tur … ikke sant?

Det var meldt overskyet, men ute så himmelen alt annet enn overskyet ut. Så jeg fant ut at vi skulle få med oss soloppgangen fra Dueknipen igjen. Og da måtte vi gi litt på, både nedover bakkene herfra og oppover bakkene til utsiktspunktet. Verken Jonas eller meg er noen racere, det er løgn om jeg påstår det. Men jeg kan i det minste få opp farta litt, om jeg setter all min kraft og viljestyrke til. Og merkelig nok har jeg vanvittig mye viljestyrke å ta av når det gjelder å gå tur. Det har ikke bikkja. Han vil snuse og tisse og snuse enda litt mer. Veldig bedagelig og rolig anlagt type dette her ser du. Dermed ble det en tung tur på meg, først kjærringa på 100 og så 80 kilo bikkje på slep.

Rett under toppen så himmelen slik ut. Jippi! Vi rakk det. En spurt opp trappene, og vi lå seks minutter før skjema. God tid altså. Tid til å få igjen pusten, for ikke å snakke om synet, for foran øynene danset det akkurat da masse bittesmå sorte prikker … egentlig var jeg både svimmel og kvalm. Men vi rakk det! Det var det viktigste av alt akkurat der og da.

Jonas i soloppgang. Eller rett før da. Men vettu hva som skjedde? Noen dro ned rullegardinen. Altså ikke foran mine øyne, men uti horisonten der. Akkurat da klokka ble 9.08, som var annonsert tid for soloppgangen i dag, så smokk – der forsvant den rosa stripa, og det var det! Er det mulig? Det begynte til og med å sludde litt et øyeblikk.

Snurt kjærring i mangel på soloppgang. Ja altså … jeg skulle gjerne ha kverka noen akkurat der og da. Men heldigvis var det bare oss der oppe på toppen. Tenk alle de kalorier jeg brukte for å komme dit på tia, og så går jeg glipp av hele hærligheten.

Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg er litt i overkant interessert i fenomenet soloppgang og solnedgang. Til de grader hekta, vil nok drømmemannen si. Der han hoderystende ser på at jeg bare frem med kamra eller mobilen hver eneste kveld når vi befinner oss på hytta. Litt sykelig muligens. Men det er jo bare så flott! Og aldri helt likt. Og om du ikke er der akkurat da, så er du jo faktisk for sein. For jaggu forsvinner de fine fargene uhyggelig fort igjen.

Det var min start på dagen. Egentlig ikke så verst, tross alt. Hvordan har du det?

 marit

Kveldstur rundt Odderøya

God kveld i stua, eller bloggblokka, alt etter som hvem det er som leser. Drømmemannen og jeg kom just hjem fra en flott tur på Odderøya, akkurat i det sola gikk ned. Eller, vi var litt for seine egentlig, enda som jeg halsa utover med mann og bikkje på slep. Tror nesten det var like før de strøyk med begge to. Men så fikk de jo pusta ut litt etterhvert, når vi bare kom ned til selve fyret. For da var kjærringa mest opptatt av å knipse bilder.

Vi skriver januar, men skulle nesten tro vi var kommet langt ut på våren allerede. For et vær vi har! Det regner riktignok så det plasker innimellom, men utenom det har det bare vært helt fantastisk helt siden nyttår. Og kan du tenke deg noe bedre når du har hund, oppholdsvær, tørt og gradestokken viser rundt null? Det betyr rett og slett at det går an å gå tur og komme hjem igjen med en hund som verken er blautere eller mer skitten enn da du gikk hjemmenfra. Om han ikke helt tilfeldigvis havner i et gjørmehull da. Det kan fort skje. Jaffal om du har en leonberger. Men i dag gikk det greit.

Der var vi fremme til målet for turen. Kjærringa fikk roa seg ned, og de andre fikk pusten tilbake før vi tok trappene opp igjen til andre siden av øya. Litt skuffa for at jeg ikke kom tidligere, men lyset er slett ikke så verst sånn rett etter sola er gått ned heller. Bare se her:

Jeg elsker å ta bilder i et slikt lys som dette. Lyset forandrer seg så utrolig fort. Og følger du ikke helt med, så er det plutselig for seint. Da vi kom ned igjen i Nodeviga, hvor vi hadde parkert litt ulovlig, var fargene borte og alt helt blått.

Uttrykket “den blå timen” kommer av det franske uttrykket l’heure bleue. Det betegner perioden med tussmørke hver morgen og kveld, når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt. Da har himmelen en annen blåfarge enn om dagen. Fenomenet skyldes Rayleigh-spredningen av sollyset. Fenomenet foregår ved at blått lys blir reflektert i atmosfæren og reflekteres videre utover dagen. Når solen går ned vil lyset forsvinne, og himmelen blir svart. Navnet kommer fra den britiske fysikeren Lord Rayleigh (1842-1919) som oppdaget effekten. Den blå timen blir regnet som spesiell på grunn av lyskvaliteten på denne tiden av dagen, og både selve uttrykket og det naturfenomenet det refererer til, blir mye brukt i kunstnerisk sammenheng og i populærkulturen. Kilde: Wikipdia

Se det, da lærte du kanskje noe nytt også?

Kristiansand by night. Bygget med de blå stripene er det nyrenoverte Radisson Blu Caledonien hotel. Lyset skifter etter anledningen. Under Pride-paraden i byen hadde det regnbuens farger. Under Rosa Sløyfe-aksjonen var lysene rosa. Smaken er som baken, todelt. Og jeg må bare innrømme at jeg ikke synes denne fasaden passer helt her. Det er litt sånn Las Vegas-stil over det … ser ut som et casino.

En tur som dette, før en tar kvelden i sofaen, er å anbefale! Det er godt både for kropp og sjel. Nå skal ikke jeg ta kvelden i min egen sofa i dag, men i sofaen til ei syforeningsvenninne. Så det er visst best jeg hiver meg rundt, så jeg ikke kommer for seint. Ha en fin kveld der ute.

 marit

Rundreise i Gambia og Senegal – del 1

Heisann der ute.

Frustrasjonen er til tider stor her i bloggblokka etter at vi ble tvangsflyttet fra blogg.no til wordpress.com. Altså en annen bloggplattform. Etter åtte år på blogg hadde jeg fått et design jeg var kjempefornøyd med. Men så, poff! Der forsvant det gitt, og jeg sitter igjen med en dritkjedelig side, uten verken farger, spalter, eller noe som helst. Med kjempedigre bilder og litt færre muligheter enn vi hadde der vi var.

Jeg som er utdannet typograf og har jobba med design nesten hele livet får omtrent sammenbrudd når jeg kikker tilbake på mine gamle blogginnlegg. De er jo faktisk helt ødelagt! Bilder i hytt og pine. Bittesmå, og noen enda midre. Ikke system på noe som helst. Vettu, jeg kan ikke være bekjent av dette her, spesielt ikke ferieinnleggene. Det kan jo være at noen finner disse om de søker på forskjellige reisemål. Og så dukker denne elendigheta opp!

Vel, nå har jeg bestemt meg for å reposte noen av dem. Etter å ha rydda litt vel og merke. Og lagt inn bildene på nytt. Så til deg som har sett dette tidligere, vennligst bær over med meg. Til dere andre; Enjoy! For jaggu er det mange flotte reisemål der ute i verden.

Follow my blog with Bloglovin 

 

Første reiseblogg i ny drakt er fra Gambia. Her var drømmemannen og jeg i to uker i 2009. Første uke på rundreise, hvor vi kryssa frem og tilbake over grensen mellom Gambia og Senegal, både i minibuss og båt. Vi var veldig heldige med transporten. Egentlig var det plass til 20 passasjerer, pluss ca. 10 ekstra på klappseter i midtgangen. Men i Gambia er ikke et fremkomstmiddel full før det virkelig er studd med folk, både inni og på taket, så sannsynligvis hadde de nok fått inn et par familier til, selv om vi tenker på det som fullt. Vi var bare tre par og en singel mann. Pluss to reiseledere, sjåfør og en lokalguide. En ganske spesiell tur egentlig, og siden vi var så få ble vi veldig godt kjent med de andre i reisefølget.

Dette ble en skikkelig opplevelsestur! Drømmemannen fikk viljen sin, og han lever på denne turen fortsatt. Jeg hadde samtidig funnet den billige restplassen til Maldivene, vi kunne spart omtrent ti tusen kroner per person. Men nei, mannen ville heller oppleve noe istedenfor å bo i et luksushotell med turkis hav som nærmeste nabo. Så i forelskelsens rus, og av min godhet, lot jeg han bestemme denne ganga.

Jeg hadde lest masse om reisemålet på forhånd. Skjønte såpass at dette ikke var en reise for de som liker komfort og eleganse! Vi var på farten stort sett hele dagen, og ble innkvartert i forskjellige lodger på ettermiddagen. Mat var inkludert, og det var ikke noe alternativer om du ikke hadde lyst på det du fikk servert. Disse hyttene vi skulle bo i denne første uka hadde ikke noen stjerner eller rangering av standarden.  Her nytta det ikke å klage om ikke vaskinga var god nok, puta var for flat eller vannet var for kaldt. Og kaldt – det var det! Egentlig er det helt utrolig at et land hvor det er så varmt har så kaldt vann i dusjen.

Første overnatting: Janjang Bureh Camp. Her bodde vi nesten med tean i tanga. Eller; i Gambia-floden. Hytta vår var helt rund med stråtak, og helt uten alle de normale fasiliteter vi er vant med hjemme. Det var riktignok vann i noe som liknet på en dusj, et rør i hjørnet, hvor det piplet ut ei tynn stripe når du skrudde på. Å vaske håret var helt umulig fant jeg ut etter å ha hatt i shampo. Strøm hadde vi ikke. Og mørkt ble det. Med stearinlys som eneste lyskilde, og myggnettingen nede, ble det skikkelig romantisk når kvelden kom. Egentlig den campen som var enklest av de alle, men veldig sjarmerende!

Det var et rikt dyreliv rundt oss. På et skilt ved siden av kjøkkenet, som var bak en vegg og uten tak, ble vi oppfordret til å ikke mate apene … men de var så innpåslitne at de burde heller ha oppfordret oss til å passe godt på maten vår. Her stjal de fra tallerkenen om de fikk anledning. Kanskje ikke rart noen av oss ble syke denne natta?

Underholdning og dans ved bålet på kveldstid. Det var ingenting som minnet om at vi var på en pakkereise med Ving her. Vi var de enste hvite i mils omkrets, og vi fikk til tider litt mer oppmerksomhet enn jeg synes var greit.

Neste dag dro vi rett over floden til “storbyen” James Town. Byen som var alt annet enn det jeg hadde sett for meg. Biler var det heller dårlig med, men høner og geiter valsa fritt rundt i gatene. Sammen med søppel. Masse søppel.

Ferjene var ikke helt som vi er vant med hjemmenfra. Det er ikke fullt før det renner over, eller kanter …

Wassu Stone Circle, Gambias svar på Stonehenge. Hva dette egentlig er, og hvorfor disse steinene befinner seg akkurat her, er noe uklart. Hvor lenge de har vært her er det heller ingen om vet. Men trolig er det et slags begravelses- eller offermonument. Det fins flere slike steder rundt om i denne regionen i Senegambia.

Neste stopp: Firemannsbolig i Fulladu Camp. “Sparsomme omgivelser” hadde jeg lest meg til i min søken etter faktaopplysninger før vi reiste. Det var ikke en overdrivelse. Ved siden av senga, bak et forheng, er doen. Veldig greit om du har pådratt deg en aldri så liten magesjau. Alle hyttene vi bodde i hadde eget “bad”. Men varmt vann fantes ikke.

Tips: Reis ikke på en slik tur om du ikke kan dele absolutt ALT med den du deler rom med …

À l a carte restaurant? Tja … hadde det ikke vært for rotta som pilte frem og tilbake på karmen over kjøkkendøra,
så kunne vi jo kanskje ha gått på den.

Hotellbaren, med alle rettigheter. Og her ble det liv utover kvelden. Vi var midt i bushen, og det var bare vårt reisefølge her, men det kom en lokal stamme og hadde danseshow for oss etter at vi hadde spist.

Jeg vet mange, veldig mange, som aldri hadde reist på denne type tur. Og de om det. Jeg ville ikke ha vært disse opplevelsene foruten. Ja visst kunne vi ha lagt oss inn på et femstjerners all inclusive hotell et par uker, for jeg tror de finnes også i dette landet. Men hva hadde vi opplevd av Gambia da? Særdeles lite! Da hadde det nesten vært det samme som å reise til Kanariøyene. Jeg foretrekker absolutt ferier der en ser det autentiske, ikke det som kun er bygd opp for rike turister.

Vi var nærmeste nabo til Gambia-floden på denne campen også. Så om standarden på hyttene var langt under null, så tok de det igjen på sjarmen og beliggenheten. Badebassenget hadde nok ikke vært fylt på en stund, men en gang i fortiden tror jeg denne campen hadde vært litt flottere enn slik den fremsto i 2009 da vi var der.

Cruisebåt på Gambia.floden. VI dreiv nedover fra den ene campen til den andre i denne farkosten. Hele ettermiddagen tilbragte vi på elva. Men jeg var en av dem som ble litt syk på den første campen, og fikk ikke med meg noe som helst. Lå bare helt stille på øvre dekk og krysset fingrene i håp om at det skulle gå bra …

Ikke akkurat E-18. Det var dårlig med asfalt, og veibanen hadde store hull og grøfter. Men det var ikke noe problem for sjåføren. Dette hadde han gjort mange ganger tidligere! Han valgte helt naturlig den siden av veien som var best, enten det var motsatt side eller en liten avstikker inn i bushen. Heldigvis var det ingen i følget som ble bilsyke.

VI er halvveis i første uke. I neste innlegg tar jeg dere med videre på rundreisa. Da besøker vi bl.a. en familie og en skole. Vi hadde to overnattinger på Simenti hotell midt i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal, hvor vi kjørte rundt på Gambia-floden, i en liten blikkboks av en båt, og kikka på krokodiller og flodhester. Det var en ubeskrivelig opplevelse. Vi var også på en jeepsafari, der vi var så heldige å se en leopard på jakt. Av en eller annen grunn ble alle bare sittende og måpe uten å være i stand til å få knipsa et eneste bilde. Og det etter å ha knipsa hundrevis av bilder av antiloper!

 marit og drømmemannen på ferie

Pangstart på uka

Follow my blog with Bloglovin 

Det ble en litt hektisk start på denne mandagen gitt. Jeg skulle jo vært hos legen 9.20. Og for å få alt til å funke på denne kroppen, slik at den er klar for å dra noen som helst plass, bør jeg stå opp minst tre timer før en avtale. Dessuten kan jeg jo ikke gå fra bikkja før han har fått sin morratur. Eller kan og kan, han hadde nok ikke daua av det, men med den overdådige porsjonen av dårlig samvittighet jeg har fått utdelt så har jeg det bedre om han får sin morratur som normalt.

Om en er oppe, og ute av døra, før sola står opp kan en for eksempel få med seg en himmel ala dette. Og det er jo absolutt ikke en dårlig begynnelse på en ny dag. Jonas var nok like forvirra som meg da morraturen foregikk før dagen begynte å lysne. Da vi til og med tok en ekstra avstikker for å beskue den flotte himmelen, når vi allerede var på vei hjem igjen, da ble det jo helt galt for bikkja. For verre vanedyr enn han skal du lete lenge etter!

Nesten hjemme igjen ringte de fra legekontoret. Legen min var syk, og timen ble utsatt ei uke. Helt greit egentlig. Jeg er jo oppegående, selv om jeg føler meg litt rar og merkelig. Og hadde jeg ikke tydd til litt ekstra smertestillende denne helga, så er sjansen stor for at den ikke hadde blitt så bra som den gjorde.Sekretæren spurte hvordan jeg hadde det, og skulle ha masse rare opplysninger. Ho ville høre med en av de andre legene. Hvis jeg ikke hørte noe så skulle jeg bare komme neste mandag. Det varte og det rakk. Og jeg hadde lissom landa litt i stolen her, belaget meg på å være hjemme litt ekstra til jeg skulle treffe ei venninne på kafe …

Da ringte de! Om jeg kunne komme om 45 minutter? Det er da det hadde vært greit å hatt en bil på utsiden … Det å hive seg rundt, det er jeg ikke så flink til lengre. Stress er ikke det beste for verken hodet eller resten av kjærringa. Men joda, visst kunne jeg det, svarte jeg. For her er ei som ikke skal lage for mye styr for andre. Puuuh!

Å gå ble plutselig helt uaktuelt. Kjøpte bussbillett på appen, samtidig som jeg føyk ut av døra. 30 kroner. Ikke så galt, men litt irriterende siden jeg hadde sett for meg en spasertur. Første buss kjørte rett foran nesa mi. Typisk! Men det kommer vel en hvert tiende minutt her omtrent, så til og med jeg som hater å vente, klarte det uten å stryke med.

Til tross for stress var blodtrykket ikke så høyt som det har vært den siste uka. Ble enige i at jeg skulle beholde timen jeg allerede hadde fått. Så dermed kan det jo ikke være livstruende. Veldig behagelig er det ikke å gå rundt med en puls på mellom 70 og 80 hele tiden. Det dundrer i ørene og tinnitusen er på topp. Men heldigvis er jeg bedre enn jeg var på torsdag.

Jeg fikk beskjed om å ta kontakt om jeg ble tett i halsen! Eeeeeeh … det har jeg vært i fire dager. Innbiller meg bare at det er en forkjølelse på gang igjen, for nå er det jo flere uker siden jeg ble ferdig med siste hostekule som varte i to måneder. På god tid med en ny da vettu!

Hvordan føler du deg? Tja, hva svarer man på det? Jeg synes det er skikkelig vanskelig å si hvordan jeg føler meg. For jeg går jo rundt med kronisk influensafølelse i kroppen hele tiden. Jeg er nesten alltid forkjølet. Jeg er alltid trøtt. Og når det da kommer noe mer, så er jeg ikke sikker på om det er det normale som bare har blitt litt ekstra ille noen dager, eller om det er noe annet … som en faktisk bør være litt obs på.

Nå regner det så det plasker her! Og det skal det fortsette med resten av dagen. Jeg føler meg faktisk ganske privilegert som fikk med meg den nydelige himmelen i dag morges, for ikke å snakke om turen i går. Apropos den, jeg synes det tar så lang tid før innleggene mine på denne bloggplattformen vises på bloglovin, er det slik for dere andre som blogger også eller er det meg som gjør noe galt? Er det i det hele tatt noe jeg kan gjøre for å få det til å vises der med en gang jeg publiserer?

Takk for at du kikker innom! Håper starten på uka svarte til forventningene.

 marit