Det er ekstremt stille herfra for tia … men det ble bare sånn. Mista litt piffen. Og i det siste har det jo ikke skjedd så mye her akkurat. Eller det har skjedd mye, men ikke noe som er så interessant for helt utenforstående å ta del i.
Ingen fine turbilder. Faktisk ingen turer heller. Men håper å komme sterkere tilbake etter hvert. Jaffal på turfronten. I dag kjørte vi en kilometer ned til nærmeste vann, slik at Jonas fikk badet og vasket seg litt. Ja, det siste der måtte jo drømmemannen hjelpe til meg altså. I morra, når bikkja er helt tørr igjen, håper jeg å få til litt pelsstell. For det er jaggu lenge siden nå. Såpass at jeg nok må klippe av litt floker her og der. Eller barbere. Stakkers bikkje! Han blir sikkert ikke veldig fin etterpå … men det gror jo ut igjen!
Jeg leser lite blogger også. Sveiper innom innimellom, og synes jo at det er koselig at dere fortsatt er her. Men legger sjeldent igjen spor etter meg, da er det i tilfelle en likes på et innlegg delt på Facebook, eller en kommentar der.
Ble ei rar påske. Nyoperert som jeg var. Og siden har vel dagene vært sånn. Rare. Mange drittdager etter hverandre, og ei kjærring som ikke fungerer på noen plan. Men altså, det går den rette veien nå da. Tror jeg. Det bare tar litt tid. Og tålmodighet vettu, det er ikke min sterkeste side.
God helg fra meg til deg. Plutselig er jeg kanskje tilbake.
Helgas langtur gikk til Spangereid i Lindesnes. Ikke fyret denne gang, men Spangereid-kanalen. Egentlig var planen å dra hit på søndagen, men siden lørdagen så mye bedre ut værmessig så var vi plutselig bare på vei.
For noen år siden drømte vi om å kjøre gjennom her med båt. Besøke vennene våre i Rekefjord og kanskje ha Karmøy som mål. Men sånn ble det ikke. Nå har vi jo ikke noen båt lengre, så da ble det tur på land.
Kanalen åpnet i 2007. Den er 930 m lang og forbinder Lenefjorden i nord med Njervesfjorden i sør. Kanalen binder sammen Sørlandet og Vestlandet og gjør det mulig for sjøfarende å komme fra øst og vest uten å måtte runde den værharde Lindesneshalvøya. Kanalen er ført og fremst beregnet på småbåter.
Om vi bare skulle gått frem og tilbake her hadde det ikke blitt lange turen. Men vi fant ut at det gikk en tursti ut på et nes om vi bare fortsatte mot havet på tilbakeveien.
Nyresnes bød på en koselig sti som endte helt ut i havgapet. Og på en slik dag som dette var det en helt perfekt plass å gå. Blå himmel, blå sjø og helt vindstille.
Litt vårfølelse. Fordelen med å dra litt vestover på vinteren er jo at det er litt mindre snø her. Sånn normalt. På turen ut til neset var det til og med noen helt bare flekker på stien under trærne.
Fin sti, flott utsikt og en aldri så liten overraskelse. Ytterst på neset ligger nemlig en bunkers fra krigens dager, og her fikk vi en liten rundtur inne i fjellet. Og det er jo alltid like spennende. Blir aldri for gammel for slike ting, selv om det er hakket mer spennende med slike underjordiske ganger når vi har med oss noen barnebarn.
Som normalt hadde vi ikke med niste og slike ting. Vi hadde riktignok kjøpt med oss et par brus og noen lefser, men de lå igjen i bilen … Derfor dro vi videre til Under og tok lunsjen der.
På lavbudsjett altså! Lefse og cola servert direkte på heia, med utsikt til restauranten. Denne plassen her er ikke for hvermannsen altså, bare så det er sagt. Men det er sannsynligvis en opplevelse for livet. Så en før jeg dør har jeg veldig lyst til å oppleve denne spiseplassen 5 meter under havoverflaten. Selv om menyen inneholder en del tang og tare og andre rariteter.
Hei, hei der ute. De siste to ukene har strikkepinnene gått skikkelig varme her i huset altså. Og nå kan jeg varme både den ene og andre toppetasjen med de små strikkeriene jeg har fått av pinnene. Pluss et par føtter. Det er veldig, veldig lenge siden jeg har vært så produktiv, og det var en litt god følelse.
Strikkinga er visst blitt en måte å rømme hverdagen på. Jeg kan jo som sagt ikke klare å konsentrere meg om å lese, på grunn av sykt plagsom tinnitus. Så da ble litt enkel småstrikk redninga på dager som ikke er så veldig forlokkende. Har litt mye å tenke på for tia, så da er det greit å ha noe å kople avmed.
Først av pinnene kom denne orange hoodien min. Eller dobbelthakeskjuleren som jeg så fint har døpt den. Den la jeg jo ut på instagram, så noen av dere har jo sett den der. Den er strikket i Alpaca Bris fra Viking garn, oppskriften kjøpte jeg på nett sammen med garnet. Om jeg strikker en til, og det kan godt være, så kommer jeg ikke til å øke ut så mye på baksiden. Jeg synes den ble litt for stor egentlig. Dessuten likte jeg ikke helt dette garnet heller, det ble for slapsete. For lite hold i det. Og det vokser og vokser jo mer jeg bruker hoodien. Akkurat det er litt kjipt! Har et par gensere som også er slik. Så alpacca-garn og meg er ikke en god match tydeligvis. Men den er skikkelig digg og god og varm under hetta på disse veldig kalde dagene vi har hatt her de siste to ukene.
Veldig kaldt er altså opp mot 10 minusgrader. Men de føltes som minus 17 sto det på yr-appen. Så kaldt var det. Det hører jo til sjeldenhetene her i Kristiansand.
Tre refleksluer på fire dager! Det er ikke hverdagskost altså. Men de var greie å strikke. Strikka litt feil på den lyseblå, da jeg ikke hadde med mønsteret i bilen der produksjonen starta. Trodde jo jeg klarte å huske de få linjene der. Noen ganger lurer jeg på om jeg holder på å bli dement. Men gadd altså ikke rekke opp igjen. Derfor er den litt kortere i vrangborden og har en omgang rett som ikke er på de to andre luene.
De er strikket i Viking Refleks. Veldig behagelig garn å strikke med. I motsetning til andre refleksgarn jeg har brukt tidligere inneholder dette 51% ull. Oppskriften fant dattera mi gratis på nett, vil du prøve deg du også? Da kan du finne den HER.
Lue etter fri fantasi. Jaja, det blir vel litt rart da kanskje. Vet ikke hvordan den passer, eller helt hvem den passer til heller. Men jeg kjøpte meg et digert nøste med garn på Europris en stund før jul, i forskjellige farger. Så egentlig så kult ut der det lå. Men det passer nok ikke til å strikke små plagg med. Kanskje tepper? Eller sjal? Ble ikke helt som forventet og måtte bare finne på noe å bruke det til. Det starta som en hals, og så balla det bare på seg! Pynta med noen blomster hekla med restene av refleksgarnet. Og resten av nøstet ble et par tubesokker. Uten hæl vettu. Får se hvordan det funker. Kanskje blir det flere av dem, selv om det var en skikkelig gørrkjedelig sak å lage. Men det gikk jo kjapt da!
De ti kuldegradene vi har hatt forsvant plutselig. Nå ventes det regn i bøtter og spann de kommende dagene. Så da er vi nok snart tilbake til den mer velkjente sørlandsvinteren med slaps, slush og sølevann, blaut bikkje og grått vær dagen lang. Dermed håper jeg virkelig våren heller tar over snart. For sånn sørlandsk vintervær … ja, altså … det er for spesielt interesserte! Og i den gruppa er ikke jeg.
God kveld i stua. I dag ble det ikke noen langtur å skryte av. Vi har hatt overnattingsgjest, og selv om ho stort sett sover god om natta så betyr ikke det at mormora gjør det samme. Tror jeg omtrent er inne og sjekker om alt er greit annenhver time! Og de timene mellom der ligger jeg og lytter, sånn i tilfelle ho skulle begynne å grine, rope eller et eller annet er galt.
Det var skikkelig godt å ha besøk denne ganga. Ho var nemlig både mer opplagt og mye blidere enn jeg har sett ho siden ho ble syk i november. Vi har kost oss med maling, puslespill og perler denne ganga. Jeg er så glad for at ho liker å lage ting. Da er det mye lettere å være inne, når en ikke kan gå tur eller finne på ting sammen med andre.
Du lurer kanskje på hvorfor vi ikke sover på samme rom? Grunnen er at mormor snorka sånn! Det var visst omtrent like skremmende som et skikkelig mareritt. Det er av fulle folk og små barn en skal høre sannheten. Så jeg skjønner at han der jeg deler seng med sjeldent er full. For der inne i det aller helligste er det nemlig jeg som ligger våken fordi han snorker. Veldig rart dette altså. Men skal ikke påstå at det ikke kommer noen rare lyder herfra også innimellom. Bare ikke sånn jevnt over hele natta … tror jeg.
Vi tok en ettermiddagstur i Vågsbygd. Akkurat i det sola forsvant. Det er seks, åtte minutters kjøring hjemmefra. Og turen var bare på snaue timen. Vi parkerte ved Storenes, gikk rundt odden og videre rundt Auglandsbukta. For å gå samme vei tilbake.
I fjor tenkte jeg at Storenes måtte være en perfekt plass for å vinterbade. En ganske folketom plass på denne tiden av året, og der fins til og med ei badetrapp. Men vinteren i år og vinteren i fjor er to helt forskjellige ting. Vi slapp jaffal å hugge hull i isen i fjor. Akkurat nå er snart hele Byfjorden igjenfrosset. Dessuten har jeg ikke badet siden august, da jeg fikk de streptokokk-befengte hånda. Så den vinterbadegreia tok seg en pause tydeligvis, men nesten vinter derimot … da er jeg klar!
Vet ikke om det bare er noe jeg innbiller meg. Men formen og den hersens verkende kroppen var altså mye bedre i fjor vinter. Om det kommer av badinga eller rett og slett færre kuldegrader det aner ikke jeg, men denne høsten og vinteren har vært ekstremt ille. Selv om det bare er for bagateller å regne i forhold til andre ting akkurat nå.
Jonas, beistet vårt. Han er sykt stressa og masete for tia. Oppfører seg som en idiot rett og slett. Jeg håper virkelig at det kommer av at noen tisper i nærheten har løpetid, hvis ikke begynner jeg nesten å lure på om det har skjedd en kortslutning i toppetasjen. Og det siste der hadde jo vært litt trist. Han har ikke brydd seg så mye om verken tisper eller løpetid tidligere, tror ikke han helt har skjønt det. Så mulig det var på tide nå da, han er jo tross alt godt voksen når han har rundet fem år.
Båter i opplag venter på bedre tider. Jeg, som helst vil ha sommer og 30 plussgrader hele året, synes egentlig denne vinteren (akkurat som den er nå) er helt topp. Værmessig altså. Mye annet kunne som sagt vært både bedre og annerledes.
Det er snart helg igjen. Disse fredagene kommer tette som hagel for tia. Ikke at det gjør noe, fredager er jo egentlig ganske greie dager det, for det er jo skikkelig koselig å ha drømmemannen hjemme. Men når ukene fyker så fort av gårde, så betyr vel det at vi blir vanvittig fort gamle også? Og akkurat på det feltet kunne det godt ha bremsa opp litt nå, eller aller helst reversert et tiår eller to.
I dag var vi tidlig på’an, Jonas og jeg. Vi var ute av døra før 8 på morrakvisten. Traff ei snakkesalig nabo som kom fra nattskift på sykehuset. Koselig det, men jeg sto muligens litt og trippa for å komme videre, ikke minst for å rekke sola! Heldigvis var det litt overskyet i horisonten, og det passet veldig greit siden vi ble litt forsinket.
Vi gikk hjemmefra, fra toppen av Tinnheia altså. Men om du bare har lyst på en liten tur, og likevel få med deg den vakre utsikten over byen, kan du kjøre opp til den store parkeringsplassen i Kobberveien og ta turen rett opp derfra. Bak rekkehusene. Går en sti der, så burde ikke være vanskelig å finne.
Vi fulgte Tinnheiveien og tok undergangen ved Hellinga Barnehage. Nydelig vintervær, nysnø fra i går kveld og 7 kuldegrader. Akkurat slik det bør være i begynnelsen av februar i Norge. Vi som bor her i byen må bare nyte det så lenge det varer. Hos oss pleier det nemlig å være ganske så forbigående. Og da er det tilbake til slaps, søle og superblaut bikkje som må tørkes etter endt tur.
Winter wonderland. Og det rett i nabolaget. Dette er skikkelig digg!
Jeg har gått mye her i de over 20 årene jeg har bodd på Tinnheia. Derfor synes jeg det er ekstremt merkelig at folk som har bodd hele sitt liv på Grim aldri har tatt seg en liten topptur opp hit. Mulig jeg har en litt overutviklet interesse for hvordan det ser ut rundt meg, for jeg har trålet skogen og turområdene i nærmiljøet på kryss og tvers i årevis. Lenge før det ble blåmerket turløype inn mot Eigevannet. Merkelig nok ser det ikke ut som om det heller lokker flere folk hit, de fortsetter å gå i kø på fine dager. I Baneheia, på Hamresanden og på Odderøya. Snåle greier, men helt greit for meg. For da slipper jo jeg køgåinga!
Det er sykt godt å starte dagen på dette viset. Men normalt er jo ikke jeg så opplagt og mobil på denne tiden av døgnet lengre. Dermed er det om å gjøre å utnytte de fine dagene. Da vi satt her på toppen angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med frokosten. Eller ei termos med noe varmt i. Som den drevne turgåer jeg er så er jeg skikkelig klein på det der med niste, kos og bål. Det var liksom noe som hørte til da ungene var små. Nå går vi stort sett turen, uten for mange stopp, enten den er på en eller tre timer. Mat har vi hjemme.
Men la det være sagt, 2021 er året da vi skal forbedre oss der. Ikke gå flere turer altså, men kose oss mer når vi er på tur. Ta med sitteunderlag og kanskje til og med tenne et bål av og til. Men det er lettere sagt enn gjort.
Det er nesten, men bare nesten, slik at jeg hadde lyst til å gå på ski. Alle disse aktivitetene som ikke kan gjennomføres med sko på beina er ikke noe for denne kjærringa. Har aldri vært det faktisk, husker med gru tilbake til skidager i regi av skolen. For ikke å snakke om skiskolen jeg ble sendt til på Bølgane på Eg, bare fordi mine foreldre heller ikke gikk på ski. I ettertid tenker jeg at dette omtrent var som barnemishandling å regne. Himmel som jeg gruet meg til disse dagene. Men nå er det toget godt, jeg er for gammel. Kan jo risikere å brekke lårhalsen og det som verre er …
En plass i sola. Og det rett bak blokkene i Kobberveien. Er det ikke flott?
Snart hjemme. Både bikkja og kjærringa gledet seg til frokost. Det ble ikke så mye mer enn denne turen jeg fikk gjort i dag, men det er jo mye bedre enn ingenting. Håper du også har fått noe greit ut av denne tirsdagen.
Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier dette var den fineste dagen i januar. Hadde det vært sommer ville vi kalt det en skikkelig smeigedag. Sol, blå himmel og helt vindstille. Til og med på Lista! Kan jo snaut bli bedre enn det!
Faktisk tror jeg ikke jeg har opplevd Lista med så lite vind tidligere. Og vi har hatt noen turer hit i årenes løp. Jeg elsker Lista. Naturen. Havet. Strendene. Veldig likt Jæren, og det er også en plass jeg har skikkelig sansen for. Mens halve Kristiansand tilbragte dagen på isen på Hamresanden dro vi altså vestover. Halvannen times kjøring hver vei, sånn cirka. Jeg er veldig glad for at jeg har en mann som liker å kjøre bil. Hadde nok ikke fått sett så mye rundtomkring om jeg måtte ha kjørt selv.
Turen denne gang starta fra Stave. Vi har tidligere vært i området, og gått omtrent samme turen også, men aldri i et slikt vær. Har du lyst å ta turen, men trenger overnattingsplass kan kanskje Stave Gård være noe for deg? Jeg har aldri vært her, men har noen bekjente som stadig vekk tar turen dit. Kanskje ikke så dumt å ta litt mer enn en dagstur, for her i området er det mye flott å se. Om du ikke trenger annet enn hav, rullesteinstrender, noen fortidsminner og natur vel og merke.
Nordberg Fort ligger ikke langt herfra. Der var vi i april i fjor, og det var slett ingen dum tur det heller, inkludert Hervold Mølle. Forrige gang vi gikk strandstien var Jonas liten, og da starta vi fra Jølle.
Mange av disse trappene var heldigvis skifta ut med port. En stor fordel for oss som har med 84 kilo hund på tur. Han kommer over, men han liker det ikke!
Vi nærmer oss Lista fyr hvor vi skal spise niste og drikke kakao. Traff ikke så mange mennesker, men helt folketomt var det ikke.
Skulle jo nesten tro at det var sommer. Vi fant en ledig benk inntil husveggen og der varmet til og med sola. Turen fra Stave til Lista Fyr er ca. 3 kilometer. Med diverse små avstikkere for å ta bilder, for vår del.
Det tok snaue halvannen time hver vei. Jeg så jo for meg at denne ganga skulle jeg få med meg den solnedgangen, men så heldige ble vi ikke. Mens vi satt der hørte vi en tåkelur i det fjerne, og sakte, men sikkert kom havtåka sigende innover. Det var litt irriterende faktisk. Men trøsta meg med det at da vi kjørte hjemmefra så trodde vi det skulle bli litt regn på turen, det slapp vi jaffal.
Lista-landskap uten sol er ikke så galt det heller. Men det ble jo litt kaldere, vi er jo tross alt bare kommet til siste dagen i januar …
Det er garantert ikke siste Lista-tur for vår del. Så kanskje det blir noen solnedgangsbilder neste gang. Om vi er riktig heldige. Egentlig kunne jeg tenkt meg å leie en plass her for et par netter, om det fins noen steder det er lov å ha med hund. Da kunne vi fått sett litt mer mens vi først var der. Det er jo ikke så lett å få pass til dette store beistet, så det har vi egentlig gitt opp. Og på kennel liker han seg ikke så godt. Han vil helst være med flokken sin, altså; drømmemannen og meg.
Vi rakk akkurat tilbake til utgangspunktet da det begynte å snø og mørkne. Snakk om timing!
Har du vært på Lista? Hvis ikke bør du faktisk ta deg en tur. Denne biten av landet vårt bør oppleves og er absolutt verdt hver kilometer i bil, spesielt om du ikke bor lengre unna enn Kristiansand.
Sol, vindstille og et par kuldegrader. Slett ikke verst til en søndag å være. Ellers i uka har vi hatt et aldri så lite utvalg av det meste værgudene hadde å by på. Fra kuldegrader til varmegrader, regn, snø og sol. Til og med en liten storm. Det røska godt i huset her oppe på toppen av Tinnheia, men jeg tror vi fortsatt har alt i behold, som det var før uværet satte inn.
Lørdag gikk vi en tur i skogen her i nærområdet. Det var sykt glatt! Så dermed ble det bare en rusletur i byen i går. I mangel på de derre piggskoene jeg burde ha investert i snart. Men når jeg allerede har tre par utrolig gode, og dyre, tur-/fjellsko så er det kanskje litt unødvendig. Har jeg tenkt i et par år nå. Men jeg ikke helt glad når bakken blir omgjort til en skøytebane, eller skogen serverer den ene issvullen etter den andre – der du minst aner at de skal dukke opp, under en halv centimeter nysnø! Livsfarlig spør du meg, når en bikker en viss alder. Jeg er så lemster etter en slik tur på glatta at jeg virkelig har vondt over alt etterpå, spesielt i hodet. Selv uten at jeg har ramlet.
Vi parkerte øverst i byen og gikk litt på kryss og tvers i gatene. Pluss en liten avstikker ut på Odderøya. Bikkja har godt av å gå der det er andre folk også, han som stort sett befinner seg dypt inni skogen der vi sjelden ser andre levende vesener, verken to eller firebente. Han blir faktisk helt utslitt av en slik bytur han, selv om det bare ble 6-7 kilometer.
Det var reine folkevandringa langs strandpromenaden. Og også utover på Odderøya. Men ikke akkurat der vi gikk. De fleste følger stimen, kanskje uten å tenke på alle de fine plassene som fins der ute om en bare klarer å rive seg løs fra køen.
Kaldt og stille. Det er fantastisk på sjøen på denne årstiden. Det er jo sjeldent vi har slike smeigedager om sommeren. Nå har jo ikke vi noen turbåt lengre, les; daycruiser, så vi må bare holde oss på land egentlig. Uansett hvor fint været måtte bli.
Vi leter litt etter fine rasteplasser der en slipper å gå så langt. Vil gjerne fortsette å ta med barnebarnet mitt ut på tur, selv om ho ikke er så mobil som før ho ble syk. Så om du har et godt tips om en grei bålplass der en kan kjøre nokså nærme hadde det vært helt topp. Vi går jo mye tur, men stort sett er det jo uten både bål og pause. Så her er vi litt på tynn is altså.
Har du sett alle de flotte fuglekassene på Odderøya? Om du kikker etter er det mange av dem, og ingen er helt like.
Med utsikt mot cruise-kaia. Det ligger utrolig mange båter og venter på bedre tider her i havna. Kan faktisk ikke huske at det har vært så mange tidligere. Men så har de vel restriksjoner de også, i forbindelse med coronaen. Ser virkelig frem til at alt normaliserer seg igjen jeg. Men jeg tror det kommer til å ta tid.
Lange skygger og fine hus. Det er mye flott å se her ute.
Vi tok en sleng langs strandpromenaden også. Og det var vi ikke alene om.
Festninga, og nesten ikke et menneske sier du? Vel de gikk altså på veien bak meg. Jeg liker jo ikke å ha forstyrrende elementer som folk på bildene mine. Så egentlig er det helt topp at alle de andre går som maur etter hverandre på en og samme plass.
Vi tok en sveip innom Torvet også på vei tilbake til bilen. Der var det folksomt. Isbanen Kompis må være noe av det lureste kommunen har brukt penger på de siste årene. Der er det alltid smekkfullt. Kanskje ikke helt lurt å samles så mange på en plass akkurat nå, men det så ikke ut som om de som var der brydde seg om det …
I dag er det litt gråere enn i går gitt. Ny uke og nye muligheter, som ei tidligere sjef alltid sa. Drømmemannen er tilbake på jobb etter tre ukers hjemmekontor, og skal jeg være helt ærlig så ble det faktisk litt tomt og ensomt her nå. Til tross for at jeg synes det var litt slitsomt å ha han hjemme hele døgnet også. Jeg funker jo ikke så bra på morra’n og tidlig på dagen, så det er jo ikke gøy akkurat å vise hvor galt det er, sånn i ukevis. Selv om han jo sikkert vet det fra før av.
Skulle egentlig ønske at det var meg som var tilbake på jobb. Tilbake til et helt normalt liv, med kollegaer og innholdsrike dager. Eller at jeg var så gammel at jeg var blitt pensjonist, sånn helt på ordentlig og kunne nyte friheten uten dårlig samvittighet. Men egentlig skulle jeg jo ikke bli pensjonist jeg! Jeg skulle bare fortsette på jobb så lenge det gikk, bare fordi det var så gøy. Sånn ble det ikke …
Håper du får en god start på uka. Faktisk starter jeg denne uka med tre avtaler, og det hører til sjeldenhetene. Må vel bare innrømme at det er så sjeldent at jeg omtrent blir utslitt bare av tanken. Merkelig så rar en kan bli når en stort sett bare går rundt og surrer aleine år etter år.
Mandagen åpenbarte seg som ekstremt grå og våt. Etter ei uke med kuldegrader, og ei helg med hele 10 sådanne, hadde vi nesten glemt hvor slitsomt det er med sånn normalt sørlandsvintervær. Blaut bikkje, tåke og slaps.
Tur ble det likevel. I sort hvitt. Ser jaffal sånn ut. Men det er altså ikke jeg som har fjernet fargene på bildene, om du trodde det. Nope, det var bare sånn.
Turen i dag gikk lags den gamle postveien fra Kristiansand til Mandal. Vi snudde ved Kvislevann og tok samme vei tilbake. Det er veldig kjedelig å gå hjem igjen langs E39, selv om jeg har gjort det mange ganger tidligere. Da er det bedre å holde seg inni skogen der en jaffal slipper trafikkstøyen.
Noen har tydeligvis feid litt snø av isen. Sikkert for å gå på skøyter. Jeg har jo panikk for islagte vann, så ingen fikk meg utpå der. Det er ikke bare sånn at jeg ikke liker å gå på isen, det er en skikkelig fobi! Og om det skulle begynne å knirke litt mens jeg hadde stått utpå der så hadde jeg garantert fått sammenbrudd. Derfor er det best at jeg holder meg på land, tenker jeg, slik at drømmemannen skal slippe det synet.
Vet ikke helt hvorfor jeg er slik. Da jeg var barn gikk vi jo på skøyter i Baneheia. Mest på 2. Stampe. Og jeg husker fortsatt de gangene noen gikk gjennom isen der. Ingen druknet, de ble alltid dratt opp igjen og måtte hjem for å få litt kjeft og skifte klær. Men det var sykt skummelt likevel. Mulig det har noe med det å gjøre …
Turfølge mitt. Drømmemannen og Jonas. Mannen er nærmere 190 høy, så da kan du jo tenke deg hvor stor denne hunden vår egentlig er. Kanskje ikke så rart at han får så mye oppmerksomhet, når jeg tenker meg om. Men for oss er han jo bare en vanlig hund. Mulig de som hører at jeg sier *kom lille venn* til han (bikkja altså) synes jeg er litt rar?
Ble en sløv start på uka her. Kjeder meg litt, og har snart abstinenser fordi jeg ikke har sett ungene på skrekkelig lenge. Ungene er en fellesbetegnelse på barn og barnebarn. Mine aller nærmeste altså. Jeg savner dem noe sykt, og ser virkelig frem til mer normale tider der det er mulig å omgås uten å føle seg som en kriminell. Men i morra skal vi spise middag hos sønnen, og da får jeg i det minste sett mitt aller yngste barnebarn som allerede er blitt 7 måneder, og det helt uten at jeg har blitt kjent med ho. Det er trist det! Takk og lov at vi har Snapchat, Messenger og slike ting, for da får jeg i det minste fulgt med på den måten.
Skjønner at jeg er uhyre bortskjemt på dette feltet. At jeg har alle sammen så nærme. I samme by. Men akkurat det siste året har jo ikke det hjulpet så veldig. Og det ble ikke bedre ved at den ene ble alvorlig syk midt under pandemien heller. En blir jo livredd for å bli smitta eller gjøre noe galt.
Her ser du noen av mine små puslerier i januar. I tillegg til dette er det blitt 8 kluter … slike ting som ikke trenger så mange fungerende hjerneceller for å bli bra nok. Og for aller første gang har jeg hekla noen blomster. De ble jaggu ikke så verst de heller, tatt i betraktning at det er omtrent 45 år siden sist jeg tok i ei heklenål.
Ei av mormors jenter trengte plutselig litt hodepynt. Dette er altså ikke pannebånd som skal varme ørene eller noe annet. Det er rett og slett bare litt pynt til min skjønne 7-åring som går gjennom noe av det verste et barn kan havne i; ufattelig mange cellegiftkurer, hele fem i uka en stund fremover nå. Derfor har ho ikke hår, og da er det en ekstra grunn til å pynte seg litt. Det føles sikkert rart uten det lange håret, bart og litt nakent. Da kan det jo være greit å ta på et lett strikket hårbånd i bomull. Tenkte jeg.
Mottakeren ble fornøyd med mormors hastverksarbeid. Spesielt etter at to av båndene fikk påsydd en enhjørning i sølv foran. Vi var så heldige å ha besøk av snuppa fra lørdag til søndag, og vi har hatt ei veldig fin helg.
De som skal ha litt varme på halsen har enda ikke fått dette her. Men jeg skal nok få overlevert det i løpet av uka.
Jeg har veldig lyst til å strikke sokker. Men orker ikke så mye dilldall, spesielt ikke akkurat nå. Men om du har en veldig enkel oppskrift å anbefale så blir jeg takknemlig for det. Min bestemor strikket mange sokker til oss da vi var barn, men den tåfellinga ho brukte var helt forferdelig. Spiss og rar. Så jeg er på jakt etter en fin rund tå, og en superenkel hæl.
Dette er en tur som passer for alle. En bakke, og resten er flatt som i Danmark. Vi har gått her mange ganger. Mest på ettermiddagen. For du vet, denne kjærringa er helt hekta på solnedganger og alle fargene himmelen viser seg i akkurat når det skjer. Aller best er det når det er litt skyer, men ikke for mange altså, for da blir det heller litt kleint.
Vi parkerte i Høllen. Det var iskaldt denne kvelden, skikkelig forferdelig egentlig. Selv om det merkelig nok ikke var den dagen det var flest kuldegrader. Skal jeg være helt ærlig så frøys vi fra vi gikk ut av bilen og helt til vi var halvveis hjemme igjen.
Men bildene ble fine da …
Forresten, når vi først er i Søgne … har du tenkt på at det går an å dra på øyhopping her ute? Vet ikke hvordan det er nå i disse corona-tider, men for to år siden slang vi oss med på en slik tur. I januar. Og det er en av de mest fantastiske turene jeg har hatt her ute. Vil du ser mer fra den turen kan du kikke deg inn HER.
Drøye to kilometer langs sjøkanten. Kart finner du på ut.no. Akkurat denne kvelden var det mer enn nok. Men normalt synes jeg en tur helst bør være over 6-7 kilometer. Drømmemannen er ikke alltid enig.
Dette er en merkelig skikk importert fra utlandet. Det sies at fenomenet med disse hengelåsene oppsto i Kina, der forelskede par hang opp lås i rekkverket på den kinesiske mur. Dette for å symbolisere evig troskap.
Vi har sett mye slikt når vi har vært ute og reist. Men aldri hengt opp lås selv. I følge VG for noen år siden, så ble dette et skikkelig problem når haugevis av låser på samme gjerde truet sikkerheten på broene. Dermed ble det kort prosess, og millioner av bevis på evig kjærlighet og troskap ble brutalt klippet av og kastet.
Du føler kanskje heller ikke for en egen lås? Men om du trenger litt romantikk i hverdagen, og hvem gjør ikke det sånn midt i uka, kan du jo bare ta en solnedgangstur til Åros. Hånd i hånd med kjæresten. Veldig romantisk det også.
Båtene venter på bedre tider. Normalt ville jeg også ha gjort det. Higet etter sommeren, varmen og alt det fører med seg av gleder. Men fra og desember i fjor bestemte jeg meg for å tenker mer på dagen i dag. Leve litt mer i nuet. Ikke alltid bare glede seg til noe langt der fremme. For ingen vet hva morgendagen bringer. Kanskje kommer den ikke i det hele tatt, om du er riktig uheldig.
Her snudde vi … og tok samme vei tilbake. Dette har vært ei skikkelig god tur-uke for oss. Jeg håper året kan fortsette i samme spor, på nye veier. Det er så mye flott å se, til og med rett rundt oss. Vi trenger absolutt ikke dra til utlandet for å ha det fint. Varmen, sier du? Eeeeeh, joda, men det gidder jeg ikke tenke på akkurat nå. Er slutta med sånt.
