Minner på facebook synes jeg er en gøyal greie. Her popper det opp både gode og dårlige dager fra årene vi har vært gjennom. Pluss mange bilder da, for det er nesten like mye av dem på facebooksiden min som på bloggen.

God formiddag forresten. Formen er oppadgående. Heldigvis. Jeg sto opp før 8, noe som ikke er helt normalt lengre, og morraturen med Jonas er unnagjort for lengst. Siden jeg har vært ute av funksjon i noen dager, så må jeg vel nesten tilbringe denne fredagen i vaskebøtta … puuuh! Det er like dritkjedelig hver gang, men finner stort sett alltid ut når jeg er ferdig at det faktisk ikke tok så lang tid.

Sola skinner, men det er litt kaldt her. Faktisk er det meldt sol en hel uke frem i tid. Så nå begynner vasstrukne sørlendinger å bli ganske bortskjemte. Etter høsten og vinteren som bare regnet vekk er dette helt fantastisk! Det er nesten så vi må bestille time på sykehuset for å få kutta vekk finnene og svømmehuden mellom tærne, men det er kanskje å dra det litt langt. Om en blir for optimistisk så er jo fallet ned igjen sykt langt. Og enn så lenge kan vi jo bare skjule utvekstene under klærne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi skulle ha malt en vegg ute. Men vet ikke helt om det er for tidlig på året. Den er vaska og klar, og malinga kom i hus i forgårs. Bare fordi det tilfeldigvis var tilbud. Det er litt sånn kriseløsning dette. Veggen ser ikke ut, noen bord burde ha vært skifta, men nå gjør vi kort prosess og sauser godt inn på hele dritten. Så holder det noen år til tenker jeg. Kanskje kan vi da starte med å skifte kledning på HELE huset. Eller i det minste en vegg av gangen. Til et eller annet som trenger minimalt med vedlikehold, slik at vi kan gå alderdommen i møte i drømmehuset mitt. For det var det det var, en gang. For lenge. lenge siden, selv om det akkurat nå mest minner om et mareritt.

Påska 2017 så det slik ut på hytta. Akkurat tre år siden i dag. Som jeg hadde kommentert til bildet så hadde vi store forhåpninger til at det skulle bli fint vær. Siden vi var langt uti april. Men himmel så skuffa vi ble! Dette er ikke en vinterhytte, vi har jo bare utedo og sommervann, så snø er ikke helt ideelt når vi skal være der. Men det kan jo være litt koselig også da, når en sitter inne. Ikke fullt så digg når en må opp på natta og tisse.

For seks år siden var det litt mer som vi liker. Jeg har ikke skrevet noe om temperaturen, men det var garantert ikke varmerekord. Perfekt utsikt til de flotteste solnedganger. Kjenner jeg gleder meg litt til hyttesesongen starter for vår del. Men først må vi få tilbake båten fra verkstedet. De venter på en del til motoren, og det har de gjort nå i tre ukers tid. Irriterende. Åsså i år som vi leverte den inn så forbaska tidlig bare for å være sikre på at den ble ferdig før påske. Jaja, den som venter på noe godt, venter jo stort sett forgjeves!

Neida, bare tuller. Men jeg har funnet ut de siste årene at det er ganske lurt å skru ned forhåpningene til det meste. Så slipper en å bli så sykt skuffa gang på gang. Nå blir jeg stort sett skuffa over meg selv, og min utilstrekkelighet. Og det er faktisk nok å irritere seg over det.

Facebook fortsetter oppdateringen: For ti år siden flytta vi badestampen ut på hytta. Det er jo skrekkelig lenge siden! Uka etter hadde vi dugnad og fikk droget av ei tretønne opp fra brygga til hytta ved hjelp av mange gode, sterke venner. Selvsagt med fest og påfølgende bading på kvelden. Akkurat det føles som om det var i et annet liv. Fest og venner. Hvor ble de greiene av egentlig?

Det ble ingen spørsmålsrunde fra Elisa i dag. Fem en fredag har tatt pause denne uka, for Elisa har fått baby og har sikkert nok av andre ting å ta seg til. Men du kan jo stikke inn og gratulere henne om du har lyst.

Nå roper simpelthen langkosten her. Jeg må stikke! I mellomtia får du lade godt opp til helga.

ღ

Omtrent sånn ja. Som tulipanene jeg kasta i går. To store vaser fulle med gule påsketulipaner. De holdt hele påska, og så var det slutt! Som kjærringa. For her sitter rett og slett jeg også og henger litt med hodet. Etter halvannen uke sammen med drømmemannen min, både natt og dag, så gikk futten ut av denne kjærringa. Får bare prise meg lykkelig så lenge mannen ikke finner ut at han skal kaste kjærringa også, og heller få fatt i et nytt, friskere og yngre eksemplar av arten. Men han vet jo nesten ikke hvordan han fikser nye blomster en gang, så det kan jo ta litt tid før han kommer på den tanken kanskje.

Han er jo et funn. Det har du jo sikkert skjønt for lenge siden. Men til og med et funn av en drømmemann kan få en fibrokropp til å flate ut etter en stund. Etter flere dager på farten. Turer både her og der. Så sa det stopp.

Men jeg holdt meg bra så lenge han hadde ferie da. Så det der var jo timing til fingerspissene, om jeg må si det selv. Jeg fikk tynt de siste kreftene ut av kroppen på mandagens tur. Bare det å sitte i bilen 2 x 1,5 timer er jo mer enn nok på en veldig bra dag. I forgårs var egentlig ikke dagen bra en gang. Jeg kjente det allerede rett etter jeg hadde stått opp. Halve turen vestover halvsov jeg i bilen. Men tur skulle jeg på, og akkurat den biten gikk greit.

Etterpå var det litt sånn; psssssssssst … og der var ballongen tom!

Det er rart. At en kan bli så sliten og føle seg så syk, av å gjøre noe av det aller greieste en kan tenke seg. Tilbringe døgnet sammen med verdens beste mann, gå på turer, knipse bilder, bli oppvarta. Han behandler meg faktisk som ei dronning. Likevel kommer utmattelsen. Verken. Den helsikens tinnitusen. Hjernetåka. Alt på en gang.

Vet ikke helt hvorfor jeg. Men det har jo noe med det å gjøre at jeg føler jeg må være mer “på” enn normalt. Jeg bør helst se best mulig ut når jeg kommer ut fra badet om morra’n. Eller formiddagen da. For jeg er jo ikke så tidlig på’an som drømmemannen. Og bare det er jo en grunn til å ikke se ut som et troll når en kommer opp. Føler ikke at jeg stresser så med det, men sannsynligvis gjør jeg vel det likevel. Tar meg sammen på en måte. For å ikke vise helt hvordan det egentlig står til. For innimellom er det jaggu ikke mye å skryte av dette her, det er jaffal helt sikkert.

Tilbragte gårsdagen sittende i stolen jeg. Etter å ha vært på en mikroskopisk morratur med Jonas. Og det er jo også noe som er ganske teit. Jeg tillater ikke meg selv å gå og legge meg. Ikke på sofaen. Ikke i senga. Enda det sikkert hadde vært superdeilig. Men neida, her sitter kjærringa i halvørska og innbiller seg at det sikkert snart går over. Går over gjør det jo aldri, men det blir bedre innimellom. Og det er vel de dagene som gjør at en faktisk holder ut denne dritten her. De “gode” dagene, som før i tia hadde blitt betegnet som en skikkelig elendig en …

Det er rart som vi kan innrette oss egentlig. Forandre på begrepene, slik at de passer inn i livet der man er nå. For hadde referansene bare blitt værende i fortiden, da tror jeg ikke det var så mange som hadde holdt ut dette her!

Ønsker deg en fin dag. Min blir sikkert bedre i morra …

ღ

I år var det nok ingen som fikk århundrets påskeferie akkurat. Men for vår del ble det mange småturer rundt omkring. Helt i nærområdet, og litt lengre vestover. I går gikk turen til Bronehei og det høyeste punktet i Lindesnes kommune. Det høres jo ganske strabasiøst ut, men vi kjørte ganske langt opp i heia, så selve gåinga var ikke veldig strevsom. Turen fant vi på ut.no, som vanlig.

Veien ble smalere og smalere. Og faktisk bodde det noen langt inni intet her! Litt ufattelig for meg som har vokst opp i selveste sentrum av Kristiansand, og fortsatt bor bare en god halvtimes gange derfra. Det var ikke mye trafikk her, og det var jaggu godt. For veien var egentlig ikke beregnet på at vi skulle møte noen, tror jeg. Sannsynligvis var bilen vår påskas største happening for noen av de fastboende. Eller kanskje det var mer som drømmemannen påpekte, at de tenkte “Åh nei! Der kommer coronaen!”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi parkerte mellom Stølevann og Langevann. I fantastisk flott natur, og med værgudene på vår side var det en perfekt turdag.

Jonas fyller tanken. Veldig viktig å gjøre det regelmessig, i tilfelle han finner noen flekker som noen andre har tisset på før han. Men vi traff verken hunder eller folk på turen vår. Bortsett fra et par som var ferdig med sin tur da vi starta. Det føltes som om vi var langt innpå vidda, helt aleine i hele verden. Og akkurat det var jo ikke en dum plass å være i disse corona-tider.

Det var en god del kaldere enn det ser ut som. Bare seks grader og mye vind. Men vi var godt kledd, så det gikk helt greit. Ull og dun i flere lag. En lærer jo litt etter alle disse turene vi har hatt de siste årene. Men den der turmaten er vi fortsatt like dårlige på! Og pausene … vi går og går. Og det er lissom hele vitsen med turen. Så sånn sett har vi visst masse å lære enda. Selv om jeg nesten ikke tror det er håp lengre akkurat på det punktet!

Bronehei, 371 moh. Dette er Lindesnes høyeste punkt. Varden er laget av elever ved Vigmostad skole høsten 2000.Mye skog på alle kanter, så den vide utsikten ble jeg nok litt skuffa over. Men slik er det jo stort sett over alt, Norge holder på å gro igjen!

Nydelig terreng å gå i. Tror Jonas var storfornøyd. Mye myrer. Godt og mykt underlag. Heldigvis sto vi parkert ved et vann så han fikk skylt av seg litt før han skulle inn igjen i bilen. Det ble mye gjørmete hund etterhvert.

Tre på tur. Og vi er snart tilbake til utgangspunktet igjen. Fin avslutning på denne litt merkelige, annerledes påska.

ღ

Søndagsturen gikk i nærområdet vårt. Eller hva er egentlig et nærområde? Jeg tenker på det som et område vi kan spasere til. Uten å være avhengig av bil. Mulig min definisjon av nærområdet er litt videre enn det de fleste andre har. I går kjørte vi, fordi vi er så drittlei denne bakken vi må opp igjen for å komme hjem.

Vi parkerte innerst i Paradis. Det høres jo flott ut, men det er bare et boligområde klin inntil jernbanelinja. Mellom det innerste rekkehuset og en trafostasjon starter stien. Eller bakken da, for det er en ganske god stigning til å begynne med. Her gikk vi opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fritt og deilig. Og veldig lite folk på denne tiden av dagen. På toppen der får en rett og slett en aldri så liten høyfjellsfølelse. Været var som du ser helt perfekt for halvannen time i skogen sånn utpå ettermiddagen.

Det er veldig godt merka. Og ekstremt mange løypenett og stier i området. Vi kom ned igjen i Ravnedalen på vår tur, og måtte gå litt langs veien for å komme tilbake til bilen igjen.

Trappa ned til Bånetjønn er en opplevelse i seg selv. Veldig bratt! Såpass at en av oss må gå først ned et stykke, og så rope på Jonas. Vi tar den i tre omganger. Tar ikke sjansen på å gå med han i bånd ned hit, eller la han gå bak som jeg pleier når vi er på tur og skal ned en bakke. Om han får litt for mye fart, eller snubler, så hadde vi jo ramla ned sammen. Hadde vi sluppen han ned på egenhånd, så kunne vi jo risikere at noen hadde fått hjerteinfarkt om han plutselig kom rausende ned på stien under.

Vi går rundt vannet og kommer ut hit. Rett ovenfor Ravnedalen. Her er det flott utsikt over bydelen Grim og ned til sentrum. Helt ut til Byfjorden. En tidligere tur omtrent i samme området kan du se HER.

Cafe Generalen i kveldslys. Det var her vi hadde årets første utevaffel for et par dager siden. Nydelig plass, hele året. Litt mer folketomt i går da, siden vi kom etter stengetid. Jeg håper de hadde masse folk innom, for det hadde vært veldig synd om denne plassen dukket under for coronaen.

Jeg hadde besøk av mine to døtre og fire barnebarn før vi var på tur. Veldig spontant. Det ble enda flere utevafler, denne ganga på egen terrasse. Siden ho ene der ikke er så glad i sosiale medier blir det dårlig med bilder av det. Synd egentlig, for dette var påskens høydepunkt for min del.

Det var helt ubeskrivelig deilig å se dem igjen. Og alle jentene hadde vokst ufattelig mye den siste måneden. Klemming er jo helt umulig å unngå når det gjelder ungene. Jeg forsøkte ikke en gang! Når de to eldste barnebarna sto foran meg og spurte om det var lov å gi meg en klem, da fortrengte jeg alle retningslinjene og klemte i vei. Ikke har jeg tenkt å holde meg så lenge vekk fra dem igjen heller. For så deppa som jeg har vært den siste uka er jaggu ikke bra det heller. Ingen av oss er syke, men det er jo egentlig ikke noen forsikring. For veldig mange har jo viruset selv om de føler seg friske … det er vel kanskje det som er mest skummelt med hele greia.

Og om en uke åpner barnehagene og småskolen igjen. Lurer virkelig på hvordan det skal gå. Ikke minst hvordan de som jobber der skal håndtere dette. For små unger hoster og snørrer jo nesten hele tiden. Skal de da bare begynne å sende dem hjem igjen, en etter en? Og plutselig er vi like langt som da alt stengte … misunner virkelig ikke de som skal avgjøre dette.

Min søndag var en av de beste dagene på lenge. Håper du også har hatt det bra, og at du og dine holder dere friske. Faktisk kjenner vi ingen som har blitt smitta, til nå. Ikke alle er så heldige …

ღ

Munk ja. Etter alle de ferieturene vi har hatt burde jeg jo ha i det minste et bilde av en munk, men neida. Nå ga jeg opp leitinga etter det. Men et synonym til munk er lama .. og drar du den litt langt så er altså synonymet til lama .. nettopp: kameldyr .. så dermed ble dette min løsning denne uka. Hvordan andre løser det kan du se på siden til Susanne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bildene er tatt på en av ferieturene i Egypt. Begynner å bli noen år siden nå, så etter å ha bladd meg gjennom den ene ferien etter den andre her på jakt etter munken, så kjenner jeg at det rykker litt i reisefoten. Men det blir nok lenge til vi kan forlate Norge, for nå har regjeringa gått ut med neste steg mot bekjempelsen av coronaen. Det kan se ut som om vi ikke kan dra noen plasser med det føste. Iallefall ikke til sommeren. Da skulle vi vært i Litauen, i barnedåp til mitt yngste barnebarn. De bor her, bare en drøy kilometer fra oss, men pappa’n er fra Litauen og hele hans familie er igjen der. Vi kan jo ikke gjøre annet enn å vente og se. Flybillettene er jo i boks for lenge siden. Men akkurat nå føler jeg vel helst at det er tryggest å holde seg hjemme der en hører til.

Ønsker deg ei flott, ny uke. 

ღ

Det ble tur på oss i dag også. Vi jo ute hver dag, men det er ikke alltid det er så spennende der vi går at det trenger et helt blogginnlegg for seg selv. Eller så har jeg hatt så mange innlegg derfra tidligere og bare dropper det.

Ravnedalen er jo heller intet unntak. Men normalt går jeg jo bare forbi kafeen. I dag var turens mål nettopp denne. Kjærringa holder nemlig på å klikke av ensomhet nå. Jeg måtte bare se noen andre mennesker, føle at det faktisk var noen andre levende individer der ute. For nå går denne isolasjonen og avstanden vi skal ha til andre på livet løst rett og slett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Cafe Generalen åpna så smått i går. Men foreløpig er det bare vafler og is på menyen. Pluss diverse drikke da. Og i disse tider er det jo veldig fint å støtte de vi har i nærheten. Så vi gikk hjemmefra, med Jonas selvsagt, og da ble det en tur på 7 km. i sykt fint vær. Vi var ikke de enste der, men det var god plass mellom bordene. Men inn til selve dalen var det nesten køgåing, og på gresset der inne hadde masse folk samlet seg. De så ikke ut som om de tenkte verken corona eller smitte i det hele tatt.

Et øyeblikk følte jeg at alt var normalt igjen. Men det er det jo langt i fra. Fraværet av barn og barnebarn er til å ta og føle på. Jeg ser ikke helt vitsen med noe som helst når jeg ikke kan være sammen med dem. Den kjellertrappa kommer nærmere og nærmere, og i dag hadde jeg ikke en gang lys til å stå opp. Det er ikke bra!

Lykkepillene mangler. Altså ungene mine og barnebarna. Bortsett fra det så er jo dagene ikke veldig annerledes enn det jeg normalt har. Og ja, jeg er nok ganske så bortskjemt som har dem i nærheten hele tiden. Som kan være så mye sammen med dem. Og sånn håper jeg vi får det igjen. Imens kan vi bare følge med på bilder og FaceTime. Det sistnevnte der kan jeg ikke fordra, men det er godt å se ungene. Så da biter jeg det i meg, forsøker å fokusere på alt annet på telefonen enn det gamle trynet mitt, og tanken på at jeg er bretta ut over hele skjermen til den som sitter i andre enden. Ikke bare som et frimerke i hjørnet. Skrekk og gru, den som fant opp det der burde ha vært skutt!

Ungene forandrer seg så fort. Snuppa som snart blir sju har plutselig fått to store fortenner. Den aller minste begynner å få hår! Fireåringen er skjønn som en drøm, men er blitt ei skikkelig rampejente. Og ho som gjorde meg til mormor aller først for over 11 år siden ser plutselig ut som en ungdom. Og her sitter vi i hvert vårt hus, bare femten minutters spasertur mellom oss, og likevel kan vi ikke møtes og klemme litt på hverandre en gang. Det er jo nesten ikke til å holde ut …

Er veldig glad jeg har drømmemannen. Han gjør jo så godt han kan, stakkars. Men når kjærringa depper på denne måten så er det ikke så mye som hjelper. Og så får jeg jo dårlig samvittighet på toppen av det hele. For at jeg bare får og får, og gir så lite tilbake. Han er rett og slett et funn. Men ikke en ganga han kan fylle tomrommet som er til å ta og føle på akkurat nå.

ღ

Fredagen er her. Og ikke hvilken som helst fredag heller, det er den laaaange fredagen rett før påske. Langfredag. Påske. Jepp! Enten du vil eller ei er vi nå kommet til den tida. De fleste har hytteforbud her i landet, men vi som har hytte i samme kommune som vi bor i kunne ha vært på hytta. Om vi ville. Om vi hadde hatt båt. Om det forbanna verkstedet hadde fått fingeren ut og fått ferdig motoren. Men det skar seg. Så her sitter vi. Hjemme. Hjemmepåske. Og værgudene har bestemt seg for at dette skulle bli tidenes påske selvsagt. Sol fra klar himmel, dag etter dag.

Jeg er sur og lei. Faktisk på grensen til å bli deppa. Jeg kunne vært på hytta og padla og bada. Fra egen brygge, der det ikke er hundrevis av turgåere. For det er nemlig det som stoppa vinterbadinga mi. At det er så forbaska mange folk ute og går der jeg bada. Og så komfortabel er jeg ikke i badedrakt at jeg orker å bade der da. Til det har jeg for mange valker og for mange komplekser over egen kropp. Det skulle jo ikke vært mulig i en alder av nærmere 60 enn 50. Men sånn er det altså.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Over til ukens spørsmål heller. Før jeg graver meg ned i elendigheta her også. Elisa stiller opp vettu, uke etter uke. Og vi svarer så godt vi kan.

1. Vad hade du för mycket av den här veckan?
   Uten tvil for mye aleinetid, uten barn og barnebarn og andre folk! Jeg tror jeg holder på å bli sprø snart …
2. Vad ville du ha mer av den här veckan?
   Mitt normale liv, for coronaen slo til. Og chips med salt og pepper. For det hjelper jo alltid å trøstespise litt.
3. Vad är bättre idag än det var för en vecka sen?
   Absolutt ingen ting.
4. Vad kommer bli bättre om en vecka?
   Sannsynligvis ikke noe.
5. Vad ser du fram emot till helgen?
   Ikke noe. Dagene kommer og går og vi må bare gjør det beste ut av det etter de retningslinjer vi har fått trøkka ned over oss.

Som du skjønner, jeg har hatt bedre dager. Jeg er faktisk så lei meg at jeg bare har lyst til å sette meg ned og grine. Men det går jo ikke. Eller, det går helt greit det, men det hjelper jo ikke for noe.

Lurer du på hva bamsen i toppen av innlegget gjør her? Jo, det skal jeg fortelle deg:

Det er bamsejakt i Kristiansand. Og på Facebooksiden deres kan du lese følgende: Bamsejakt handler om å se og lete etter kosedyr som står innenfor vinduene hos andre når man går på tur. Det er en hyggelig liten gest til store og små turgåere og minner samtidig om å holde avstand og å følge FHI sine gjeldene regler. Så da anbefales det at barn følges av en voksen når de er på bamse jakt. Det eneste du trenger å gjøre er å sette en bamse i vinduet, lett synlig fra vei/fortau. Ønsker deg velkommen til bli med slik at vi kan gå rundt å telle bamser, lete etter nye og noe som gir oss glede i hverdagen.♥️

Og denne bamsen står altså i vårt vindu. Den bare venter på ei lita jente eller gutt som er ute på bamsejakt. I denne ellers så merkelige tiden vi er inne i.

God påske der ute. 

Skulle tro vi hadde fått kanoner og krigshistorie på hjernen. Men det er altså bare helt tilfeldig at vi har vært litt forskjellige plasser som omhandler samme tema på de siste turene våre. I dag gikk turen til Lista. Helt på sparket. Bare fordi ei av tantene til drømmemannen hadde linka til Nordberg Fort på Facebooksiden sin. Fort gjort altså!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selve kafeen og museumsbutikken var stengt. Men det visste vi før vi kjørte hjemmefra. Vi skulle jo bare se på området, sjøen og utsikten. Trenger verken butikker eller kafeer for å få en fin dag. Men vi parkerte og gikk videre derfra.

Nordberg fort ble anlagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1942. Fortet ligger fantastisk til med utsikt over Lista-landskapet. Og det i seg selv er jo verdt en tur. Lista vettu, jeg tror aldri jeg kan få nok turer hit. Havet, strendene, steingjerdene, det er bare helt unikt. På fortet kan du oppleve de originale tyske bygningene, gå på oppdagelsesferd i løpegravene, se rester etter de store kanonene og radaren. Den mest unike bygningen er kantinen med veggmaleriene. Den fikk jo ikke vi sett, da det ikke var åpent. Men vi fant ut nok en gang at denne turen skulle vi hatt sammen med noen barnebarn. Hadde vi bare hatt en buss, så kunne vi tatt med hele gjengen. Det er så vanskelig når en bare kan ha med tre på en gang. Og i disse corona-tider kan vi jo ikke en gang ha med noen.

Vi fortsatte videre til Hervoll Mølle. Det var bare en kilometer fra fortet, så bilen ble stående. Hervoll Mølle består av to gamle kvernhus som ligger i et flott kulturlandskap. Stedet er også utgangspunkt for ulike turstier i området. Møllene på Hervoll var blant de siste bygdemøllene i drift her til lands. Her ble det malt korn frem til midten av 1960-tallet. En fantastisk nydelig plass rett og slett, hvor vi hadde en kaffi/solbærtoddy-pause akkompagnert av fuglesang og rennene vann fra bekken.

Fra veien kunne vi skimte Jølle. Jeg hadde jo selvsagt lyst til å gå dit, for å få en litt lengre tur. Når jeg først er i gang lissom, så kan jeg godt gå både langt og lenge. Men sjåføren min ville heller gå tilbake til bilen og kjøre ned. Vi visste jo ikke hvor langt det var å gå, var sikker mye lengre enn det så ut til … så da ble det bilen da.

Jølle kan du se og lese litt mer om HER. For vi har nemlig vært her tidligere en gang. Med en litt mindre utgave av Jonas, som hadde store problemer med å henge med i dette steinete Lista-landskapet. I dag droppa vi vandringa langs strendene, kikke oss bare litt rundt i havna og så var det på tide å komme seg hjem igjen.

Vi har hatt en nydelig dag, og det håper jeg du også har hatt. 

ღ

Litt større og tykkere enn et normalt babyteppe. Jeg er av den typen som innbiller meg at babyer liker å bli tulla inn i et teppe, skjønner du. Det er trygt og godt. Også når de begynner å bli litt større. Så derfor altså …

Begge to er strikket i Drops Cotton Merino på pinne nr. 4. Ble veldig fornøyd selv med dem, om det er lov å si. Gøy med et mønster som ikke tar helt knekken på hjernecellene. Noe jeg kan klare å huske, uten å måtte se på oppskriften. Det liker jeg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Disse er verken vaska eller strukket i fasong. Så det gjenstår. Pluss å feste trådene da, som må gjøres aller først. Akkurat den siste finishen liker jeg ikke spesielt godt. Da er jeg så lei at jeg helst bare vil fortsette på noe annet. Så nå har jeg disse, pluss et vognteppe, en rosa kosepose, et par bukser og ei lue som ligger der og venter på siste innspurt. Altså trådfesting og vask.

Når jeg kommer så langt, skal du få se bilder av alt sammen. Men det er ikke verken i dag eller i morra, og sikkert ikke i overmorra heller … Nå har jeg just henta noe nytt garn og en katalog på posten, så neste prosjekt er i komminga. Garn har jeg jo nok av fra før av, men falt pladask for et sett jeg kom over. Og da måtte jeg jo bare …

ღ

Eeeeeh .. hva er det egentlig? Er det kanskje omtrent som når julefreden senker seg, bare fargene rundt en er gult og ikke rødt. Og i denne gula tia så har vi ikke stressa livet av oss for å hanke inn alle julegavene som må leveres her og der. Masse teite ting som mottagerne verken ønsker seg eller har brukt for. Fordi alle har alt de trenger fra før av.

Jeg vet ikke. Kjenner ikke på noen spesiell følelse angående påska jeg. Ikke kan jeg glede meg over noen ekstra fridager heller, siden jeg ikke jobber. Og ikke kan jeg glede meg til vi skal på hytta, siden den forbanna motoren til båten aldri blir ferdig på verkstedet. De venter på noen deler. Og det har de venta på i en hel liten evighet nå.

Irriterende greier den motoren altså. Den er bare noen år gammel, og nå måtte vi ha reparasjoner for 6-7000 kroner. Mest sannsynlig på grunn av fuktskader … Nesten så det ikke er verdt det. Men nå er det den eneste muligheten vi har for å komme over på hytta, så da måtte vi jo bare. Ulempen med å ha hytte på ei øy altså. Kan ikke bare gå inn til den.

Været har vært helt fantastisk her i flere uker. Bare et par kvelder det kom litt regn. Ellers oppholds og skikkelig vårstemning. Jeg har vært ute av drift i to dager, men er på vei tilbake igjen nå. Ikke corona, bare sånn som jeg pleier å bli innimellom. Om det har skjedd for mye. For mye denne ganga må jo være at drømmemannen er hjemme. Det blir litt mer ting som foregår enn de helt normale hverdagene mine. Jeg må lissom sminke meg og se sånn tålig ut med en gang jeg står opp. Føler jeg. Det er litt stress, egentlig. Ikke hjelper det så mye heller når morratrynet har bestemt seg for å være med meg i dagevis i slengen, uansett hva jeg gjør. Men han har jo sett det før, og tåler vel noen omganger til. Verre med meg. Jeg blir forbanna og sur, og skikkelig lei meg for at jeg ikke kan være som jeg var. Jeg vil jo ikke være denne sykelige kjærringa!

I går ettermiddag var vi hos veterinæren med Jonas. Alt skjedde på utsiden av huset! Vi måtte ringe når vi var der, ho kom ut, iført munnbind og det hele. Jonas fikk vaksinen utenfor. Her ser du hva han korta ned ventetiden med. Kikke på hønene. Og det gikk helt greit så lenge de satt stille, men da den ene flaksa seg ned fra pinnen, og tre andre tøyt ut av hullet i veggen ble jo han helt vill. Så da det var vår tur var han jo superstressa! Er ganske overbevist om at veterinæren ikke helt fikk undersøkt så mye som ho kryssa av på.

Tabletter mot flått måtte vi også ha. Ikke et år til uten. Det forsøkte vi jo for et par år siden, og det var ikke lurt. Bikkja ble ikke syk, men etter at vi hadde flytta hjem fra hytta slapp han av seg 40-50 flått i løpet av ei helg. Æsj! Så sykt ekkelt. Og der lå de og sprella, gode og feite og fulle av blod – over hele huset!

I år ble det en overraskende billig affære. Vi fikk med oss to pakker hjem, helt gratis. De var gått ut på dato, men ho mente jo at de funka like godt for det. Det var bare det at ho ikke kunne selge de. Så der sparte veterinæren oss for over 800 kroner.

Vi har ikke en eneste liten plan for dagene som kommer. Ut må vi jo, men det må vi jo hver dag, enten det er påske eller ei. Jeg begynner å bli ekstremt selskapssyk altså. Kjenner det sliter noe sykt å ikke se de som vi normalt omgås. Likevel er jeg ikke helt der at jeg tror det er lurt å begynne som før coronaens inntog i landet. Jeg venter fortsatt på toppen av elendigheten, og den kommer nok en stund etter påske. For de tallene regjeringa opererer med er jo helt på trynet. De har ikke peiling, så lenge de ikke tester flere enn det de gjør.

Her i byen har fire eldre dødd av corona på samme omsorgssenter. De hadde ikke hatt kontakt med utenforstående. Men da de testet de ansatte var flere av dem smittet, uten at noen hadde symptomer. Så hvem vet, kanskje går det sykt mange rundt i gatene og på butikkene akkurat nå og sprer smitte så det holder. Og de blir nok ikke registrert noen plasser, for er du ikke døden nær kommer du jo ikke i kontakt med legen en gang. Om du da ikke allerede bor på et pleiehjem. Hvordan styresmaktene i det hele tatt kan si at de har kontroll er for meg helt uforståelig.

Nytter ikke å gruble over sånt. Så her går dagene videre, mens vi følger retningslinjene så godt vi kan. Og der er vi sinnsykt gode. Såpass at det går på psyken løs, jaffal for kjærringa.

Kos deg med onsdagen da. Det eneste som minner om påske her er to store buketter med gule tulipaner. Det er ikke akkurat den fargen jeg velger normalt. Men hva gjør en ikke i håp om å finne påskestemninga?

ღ