Ukas ord hos Susanne. Det aller første som slo meg var dette bildet fra Lanzarote. Det må være den mest spektakulære fjellformasjonen (klippen) jeg noen gang har sett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra litt mer hjemlige trakter. Prekestolen i Norge. Er en del år siden vi var der, men forhåpentligvis skal vi tilbake igjen en gang. Det var ganske spesielt å stå oppå der og se ut over fjorden som befant seg så uhyggelig langt nedenfor. Men for en opplevelse!

Fra nær til fjern. Under er et bilde av et velkjent fjell i Egypt. Rett og slett Mosesfjellet, antagelig det Sinai som er omtalt i Det gamle testamente. Jabal Katherina er med sine 2629 moh. det høyeste fjellet i Egypt. Ved foten av fjellet ligger det gresk-ortodokse Katarinaklosteret, etter sigende kristenhetens eldste kloster. Det står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.

Bildet mitt er fra 2002. Jeg har vært i Egypt tre ganger, siste gang for ti år siden. Jeg kjenner jeg har veldig lyst til å reise dit igjen. Så vi får se da, når verden igjen går tilbake til normalen, hvordan det står til med økonomien.

Vi går mot påske. Helga her har vært helt topp, med flott vær og fine turer. I går spise vi middag hos sønnen min og samboeren hans. De har kjøpt nytt hus, og venter barn i juni. Det var så koselig å se hvor fint de hadde fått det, og alt til den lille tulla som snart kommer var fiks ferdig. Til og med barnerommet. Jeg er imponert rett og slett. De virker plutselig skikkelig veletablerte, og jeg gleder meg til å bli farmor. For aller første gang.

Farmor. Høres litt merkelig ut. Nå som jeg har vært mormor for fire jenter så lenge. Håper det blir like stas for lille Oline å ha en farmor som det er for de andre med mormora. Og jeg håper alt snart blir normalt igjen, så jeg kan være sammen med dem slik som vi var tidligere, før coronaen.

Ønsker deg ei flott påskeuke.  

ღ

Vi har vært på tur i Søgne – igjen. Ikke samme plass som sist søndag, men vi har vært her for noen år siden. Den ganga fant vi heller ikke den løypa vi skulle gå etter … men akkurat det bryr ikke jeg meg noe særlig om. Jeg gidder ikke gå på tur og glo ned i mobilen for å gå etter et kart, da er det bedre å bare gå der stien fører deg. Ut igjen kommer vi jo alltid, om ikke helt på den plassen en hadde sett for seg. Og noen ganger kan turen bli litt lengre enn planlagt. Men hva gjør vel det?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi parkerte ved Ålo brygge. Og et stykke innover gikk det helt greit, etter prikken på kartet å dømme. Men vi kom til et punkt der det var helt klin umulig å skjønne hvor vedkommende som hadde lagt ut ruta hadde tatt veien, og så ballet det bare på seg. Men alt i alt ble det likevel en fin tur. Mye å ta bilder av her, og sikkert enda mer morro om vi hadde hatt med oss noen barnebarn. Da uten å ta alle disse unødvendige omveiene.

Opp og ned igjen .. og vi er like langt. Jaja, Jonas logra i det minste hele turen rundt han. Selv om han måtte både dras og dyttes opp de verste plassene. Jeg krøyp etter så godt jeg kunne, og irriterte meg litt over at jeg hadde tatt på dunjakka. Det ble nemlig sykt varmt inni der! Ikke i min villeste fantasi tror jeg at vi gikk der vi skulle ha gått! Samma det! Innimellom var det veldig flott. Får jo bare tenke på at klatring og slikt forbrenner flere kalorier enn en vanlig rusletur langs stien. Og hvem trenger ikke kvitte seg med litt ekstra kalorier sånn rett før den aller verste fråtsinga i påskemarsipanen starter?

Vi er veldig ulike, drømmemannen og jeg, når det gjelder turgåing. Han vil vite hvor vi skal og hvor vi kommer ut igjen. Jeg tar det mer som det faller seg. Som du skjønner så starter vi gjerne etter hans premisser, og ender innimellom opp som jeg liker det best. Han forbanner mennesket som har lagt ut løypa med kart og hele sulamitten, når det er klin umulig å gå der streken viser. Jeg bryr meg igrunnen ikke så mye. Tur er tur. Men jeg er glad vi ikke traff den ansvarlige for dette kartet inni buskene her!

Slenger på litt historie om turområdet. Navnet Tyskerheia kommer av aktiviteten tyskerne drev her under krigen. I 1941 ble det satt i gang arbeid med å bygge et kystfort. Et 30-talls bygninger ble satt opp, flere betongbunkere ble bygd, fjellhaller og tunneler sprengt ut. Store 105 mm kanoner pekte utover mot skipsleia. Etter krigen ble alle brakkene revet og materialene ble bruk til å bygge nye bolighus rundt om i Søgne. Det fins fortsatt en rekke murer, tunneler og ruiner på Tyskerheia. Ikke minst er det fin utsikt over fjorden fra de gamle kanonstillingene. Kilde: Geocatch

Var mye gøy å se her! Jeg skal definitivt tilbake sammen med et knippe av barnebarna! Da med medbragt niste, Kvikk Lunsj og lommelykt. Vi skal selvsagt korte ned turen en del, for ikke alle de håpefulle er like hekta på å gå så langt. Åh! Jeg gleder meg allerede. Vi hadde jo en liknende tur i høst en gang, og den var skikkelig vellykka.

Vi har hatt en nydelig søndag her i sør. Sol og skikkelig vårlig. Fuglesang og hvitveis. Helt perfekt altså. Såpass at jeg faktisk glemte hele corona-hverdagen og medfølgende restriksjoner for en liten stund. Og det var jaggu deilig.

Håper du også har hatt en fin dag.

ღ

Den siste uka har jeg hatt prosjekt vaske sofaputene. Av med alle trekkene. I vaskemaskinen i fem omganger. Ikke stappe for mye inn på en gang, for da kan det bli skjolder. Lufttørke. Og så på med dem igjen. Puuuh! Det var litt av en jobb. Aller første gang jeg har vaska disse trekkene i maskinen. Ellers har jeg bare gått over med en fuktig klut. Men nå skulle det altså en skikkelig vårrengjøring til her. Og den har ikke vært så rein siden den var ny. Det er jeg helt overbevist om.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sofaen er fin den. Bortsett fra ryggputene. Vi har angret oss mest ihjel for at vi kjøpte en med løse puter. Den er jo mye koseligere sånn å se på, men for noe dritt! Innmaten klumper seg, og det er umulig å få det til å se ut som en pute etter noe år. Da jeg tok ut originalfyllet nå så det ut som en ball. Helt uformelig.

Jeg har forsøkt å bytte det ut med dunputer. De koster jo en formue, så måtte ta litt av gangen. Men ikke en gang det funker. De blir jo alt for flate når du lener deg mot dem! Og jeg har forsøkt å kjøpe tre forskjellige plasser. Like mislykka alt sammen.

Nå var det tid for å prøve noe annet. Tok fyllet fra ei av originalputene og blandet med fyllet i ei halv dunpute. Stappa alt oppi det billigste putetrekket jeg fant på Ikea, med glidelås vel og merke, og putta dette inni originaltrekket til sofaen. Du vet, jeg kan jo ikke sy, og ikke har jeg symaskin heller, så dermed måtte det bli noe ferdigkjøpt.

Jeg er spent på hvordan dette kommer til å oppføre seg etter bruk. Men det tar vel en stund før vi finner ut det, for vi sitter omtrent aldri i den sofaen. Foreløpig er det bare fire puter som er blitt “nye”. Verken dunputene eller de originale innleggsputene gikk det jo ikke an å åpne, derfor måtte jeg ha noe nytt som innerpute. Forhåpentligvis vil denne her holde fasongen bedre enn forgjengeren. Og blir den litt slapp og nedsunken så kan jeg jo bare ta den ut igjen og fylle på mer.

Var inne på tanke på å kjøpe nye ryggputer. Store, faste. Men det hadde kosta 6000! Så droppa det.

Vet du forresten hvor mye dun/fjær det er i ei dunpute på 60×60 cm?? Jeg kan fortelle deg at det er SINNSSYKT mye! Og jeg hadde det ut over halve stua en liten stund der. Klippa opp trekket og så letta det bare. Var jo bare min feil egentlig, for hadde impregnert de putene vi sitter på, så her var det gjennomtrekk. Det er da det er greit med støvsuger …

Ønsker deg en fin søndag. I dag skal vi faktisk menge oss med to andre mennesker. Om det er lurt eller ikke, vel det får tiden vise … men uansett blir det godt for psyken! Vi ble invitert til middag hos sønnen min og samboeren, og skal for aller første gang se hvordan de har fått det i det nye huset. Gleder meg til det, og gleder meg til å se de, for det er sykt lenge siden nå. Men før det må vi vel ut å bevege oss litt. Ha det fint så lenge!

ღ

… da smilet gikk nesten helt rundt! Jeg er helt overbevist den dag i dag at jeg var verdens lykkeligste person akkurat da. Og egentlig føler jeg meg slik sammen med drømmemannen min fortsatt. Verdens lykkeligste. For på dette punktet i livet har jeg vært heldig, og jeg setter utrolig pris på at han ville ha akkurat meg. Jeg gleder meg hver dag til han kommer hjem fra jobb, og jeg koser meg når vi sitter helt inntil hverandre om kveldene og ser på tv. For det gjør vi fortsatt. Enda sofaen er kjempediger så vi kunne hatt hver vår ende med god plass til beina på sjeselongene.

Jeg trodde jo det toget var kjørt. Etter skilsmissen fra pappa’n til mine barn hadde jeg ingen forhåpninger om å finne kjærligheten igjen. Etter et forsøk gadd jeg ikke det noe mer. Selv om jeg alltid har tenkt at det ikke kun er en Mr. Right der ute til hver av oss, så var jeg helt sikker på at dette ikke gjaldt meg. Jeg var jo allerede blitt dumpa to ganger, jeg var ikke godt nok, så hvorfor skulle noen ha lyst til å være sammen med meg? Dessuten er det jo måte på hvor mange frosker en orker å kysse i håp om at de skal forvandle seg til en prins. Og jeg er jo som kjent ikke av den tålmodigste typen …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men plutselig var han der. På nettet. Det fantes ikke så mange apper i 2007, som kunne plinge og fortelle deg at nå var du i nærheten av en som matchet. Men dating-sidene florerte. Praktisk og greit for de som hadde et lite håp om å finne en ny livsledsager, og av en eller annen grunn ikke gadd gå på byen for å lete. Eller ikke kunne av mer praktiske årsaker. Som for eksempel alle de mannfolka som allerede hadde både kone og barn hjemme, og absolutt ikke gikk av veien for et lite eventyr uten forpliktelser. Dermed ble synet mitt på menn enda mer svekket enn det allerede var. Hvem trengte vel slike egoistiske drittsekker i livet sitt?

Han dukket opp som en veldig upersonlig profil. Uten bilde. Noe som var helt typisk for en gift mann. Så derfor scrollet jeg bare forbi. Likevel ramla jeg inn på siden hans igjen, gang på gang. Leste ordene, tror faktisk jeg kunne de utenat. Han hadde skrevet noe som rørte meg langt inni sjelen. Forferdelig synd at jeg ikke tok screenshot av det der. Det var uhyre sjeldent vi var på nett samtidig, og da det endelig skjedde fant jeg fort ut at han var verdens treigeste på tastaturet. Det var jo faktisk helt umulig å holde i gang en chatt. Det var nesten så jeg lurte på om han ikke var helt god. Å prate i telefonen var vi ikke så interessert i noen av oss.

Plutselig gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Sa jeg skulle ut med bikkja, og inviterte han med på tur. En mann jeg aldri hadde sett eller snakket med … sykt sprøtt til å være meg. Jeg er ganske overbevist om at jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket!

Femten minutter senere sto han utenfor døra mi. Høy, passe mørk, sykt breiskuldra. Stor og trygg. Og på hvite lave Adidas-sko! Klar for å gå en tur i skikkelig sørlandsk slush-føre. Jaja. Alt kunne jo ikke være perfekt. Men det føltes som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Veldig rart. Vi gikk tur hver dag den uka, jeg jobba kveldskift og han slutta klokka to, så vi rakk å møtes mellom der. En uke senere var vi på kino, og så gikk alt veldig fort … noen måneder etter hadde han solgt rekkehuset sitt og flytta inn til meg.

Vi giftet oss hos byfogden et år etter. Det er 12 år siden i dag. Jeg, som aldri skulle gifte meg igjen, sto plutselig der foran en dommer og gliste fra øre til øre. Jeg som har ledd av uttrykket å sveve på ei rosa sky … gjorde nettopp det. Jeg svevde regelrett inn på dommerkontoret og kom ut igjen som Fru H. Vi hadde middag sammen med våre aller nærmeste på en restaurant på Fiskebrygga, og kaker og kaffi hos svigers. Faktisk før middagen, på grunn av litt dårlig planlegging ble det bare sånn. Dagen etter svevde vi videre til Thailand, ikke på skya vel og merke, men i et fly. Og vi hadde den mest perfekte bryllupsreisa du kan tenke deg.

Jeg landa jo litt etterhvert. Og fant da ut at det å skifte etternavn var veldig lite gjennomtenkt. Det der var jeg faktisk alt for gammel til. Så et snaut år etter var jeg igjen den jeg hadde vært før jeg gifta meg. Bare i en mye lykkeligere versjon. Det hadde nok kanskje ligget litt i bakhodet, for jeg hadde ikke fått forandra verken bankkort, pass eller førerkort. Og et navnebytte da var jo superenkelt. Bare sende en melding til folkeregisteret, og fire dager etter var det ok. Det skjedde så fort at jeg ikke en gang rakk å informere drømmemannen før det var gått gjennom. Jeg tror han ble litt skuffa …

Årene har virkelig flydd avsted. Vi har opplevd så mye fint sammen. Men livet har også gitt meg noen slag i trynet. Ikke alt gikk som planlagt, det gjør jo sjeldent det. Hadde jeg ikke hatt denne flotte, trygge drømmemannen ved min side så vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått. Han har nok vært redningen min, de gangene jeg faktisk har hatt lyst til å gi opp.

Jeg elsker deg Terje, og er så utrolig takknemlig for det vi har sammen.

ღ

God morgen der ute. Ja, det er kanskje litt langt på dag for de fleste av dere, men for meg er det fortsatt morgen. Jeg fungerer jo ikke så skrekkelig godt tidlig på dagen. Må omtrent brekkes ut av senga og alt er bare vondt. Men så går det seg til utover dagen. Heldigvis!

Sola skinner her, og snart er det påske. Med de restriksjoner vi har fått for hvordan vi skal oppføre oss i disse tider. De aller fleste har ikke lov å være på sin egen hytte en gang. Men vi er så heldige å ha hytta i samme kommune som vi bor i, så det gjelder ikke oss. Om vi drar ut på hytta vet vi ikke enda. Kommer an på om vi får tilbake båten (motoren) fra reparasjon, om værgudene er på vår side og om vi i det hele tatt gidder.

Drømmemannen min har alt tatt påskeferie. Så han skal være hjemme til over påske. Det er godt. Jeg er veldig glad for at vi er to i disse tider. Hvis ikke hadde det vært ekstremt ensomt.

Så over til dagens spørsmål fra Elisa:

1. Ser du till att hålla upp dörren för folk?
   Ja, jeg er veldig snill sånn.
2. Säger du tack för maten även om du ”bara” är hemma?
   Selvsagt. Stort sett er det drømmemannen som lager mat her. Så jeg har virkelig noe å takke for. Men han er ikke like høflig om det er andre veien …
3. När du träffar någon du inte träffat på länge och ni säger att ni måste ses snart, blir det någonsin av?
   Om det er opp til meg, at jeg tar initiativet, så blir det noe. Men de gangene jeg føler at nå skal jeg overlate det til den andre parten, da blir det sjeldent noe.
4. Rättar du folk när de säger något fel?
   Tidligere var jeg sikkert en plage på det feltet. Kom selvsagt an på hvem det var, og hva det var snakk om. Men jeg har lagt av meg en del sånne irriterende egenskaper etterhvert som jeg ble eldre.
5. Vad tycker du om butikspersonal som kommer upp och frågar om du vill ha hjälp?
   Det er helt ok at de spør. En gang. Men om de fotfølger deg gjennom butikken … og er overivrige. Da går jeg ut igjen!

Ønsker deg en flott fredag! Og takk for at du tok turen innom her hos meg.

ღ

Første turen i april gikk til Hamresanden. Tenkte kanskje at det ikke var så mye folk der litt seint på ettermiddagen en helt vanlig onsdag, men da tok vi feil! For her var det faktisk reine folkevandringa. Ser ikke akkurat slik ut på disse bildene, men om du tenker deg litt om så har jo jeg sjeldent bilder med folk på. Ikke en gang fra de forskjellige feriene vi har vært på. Folk ser jeg stort sett på som forstyrrende elementer på bildene, så akkurat på det punktet er jeg godt utstyrt med tålmodighet og venter til alle er gått forbi …

Hamresanden ja. Ikke ofte vi går her. Det er liksom litt for kort for meg. Men Jonas vettu, han sliter enda etter den sykt lange søndagsturen vi hadde. Han har ikke spist på tre dager og er så stiv og støl at han nesten ikke kan gå. Vi har bare vært på ekstremt korte turer denne uka, og han har til og med fått massasje så han ikke skal stivne helt. Det er utrolig hva man gjør for de en er glad i!

I dag ser det heldigvis ut til å være bedre. Han løp faktisk litt i Grønndalen og da vi kom hjem kunne han ikke få i seg maten fort nok. Det er rart med det, jeg blir jo vanvittig bekymret når bikkja ikke har det bra. Skulle nesten tro han var ungen min.

Ser flott ut på disse bildene. Men sannheten er at det var grisekaldt! Slik er det i dag også. Det blåser så jeg nesten er redd taket skal lette. Bare liten kuling, men det er ikke en eneste lun krok å finne her hos oss.

Vi gikk forbi en venninnegjeng på en benk. De så ikke ut som de var bekymret for corona-smitte i det hele tatt, der de hadde klumpet seg sammen seks stykker som om alt var helt normalt. Det var langt fra en meter mellom dem! Det er da jeg lurer på om det bare er meg det er noe galt med. Som ikke omgås noen. Ikke en gang de aller nærmeste. Det er jo også litt rart, for jeg pleier aldri å være bekymret for å bli smitta av noe, men er nok mer redd for at jeg kan smitte andre.

Kjenner det sliter litt nå. Å ikke se noen andre enn drømmemannen. Jeg kjeder meg noe sykt og har mista lysta på alt. Sitter litt apatisk her igrunnen. Tenker på alt jeg kunne, burde og skulle ha gjort. Men likevel skjer det ikke en dritt. Jeg scroller opp og ned på mobilen og leter etter corona-nyheter, nye tall, nye pressekonferanser. Sluker både det som skjer her i landet og også resten av verden. Det er skremmende og uvirkelig. Faktisk noe av det skumleste jeg har vært med på.

Det blir lange dager. Men det aller merkeligste er jo at når fredagen kommer, så kan jeg ikke helt fatte hvor resten av uka tok veien.

I går hadde jeg egentlig tenkt å gå til byen. Men så kom følelsen av at jeg gjorde noe kriminelt, så dermed droppa jeg det, som den lovlydige borgeren jeg tross alt er. Hadde jo ikke noe veldig prekært å ordne der, det hadde bare vært så godt å se noe annet. Se at det fortsatt beveget seg noen mennesker der ute …

Fin torsdag til deg. Hvordan takler du igrunnen denne nye hverdagen vår?

ღ

I dag er det mammas bursdag. Eller kunne vært. Det er jo en hel mannsalder siden vi kunne feire den .. i desember er det 30 år siden ho døde, bare 58 år gammel. Rart å tenke på, at det er så sykt lenge siden jeg så mamma’n min. Men enda mer merkelig at jeg husker den siste uka som om det skulle ha vært i går. På bildet over ser du mamma til høyre, og mormora mi til venstre. Snuppa i midten er eldste dattera mi. Bildet er fra 1986.

Mamma var ei skjønn dame. Snill og mild. Ho hevet aldri stemmen og gikk stille i dørene. Ho klaget aldri, og var aldri syk. Ikke før kreften tok ho fra oss i rekordfart i løpet at noen få vintermåneder. Mamma kunne en snakke med om alt, og ho hadde alltid tid til oss. Selv om ho jobbet i trykkeriet på fulltid, og vel så det. Heldig for oss at det trykkeriet var i huset vi bodde i. For når vi kom hjem fra skolen tok ho alltid pause og satt seg ned sammen med oss. Så tok ho igjen arbeidet på kvelden når vi hadde lagt oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Typisk syn på sommeren. Pappa nesten uten tøy, og mamma som alltid synes det var litt kaldt … 1975.

Mamma og meg. På min konfirmasjonsdag i 1977. Ser ut som jeg er storfornøyd …

Vi ble nok sett på som de rike i gata. Vi mangla ingenting. Hadde kule klær og det siste innen det meste. Bodde i eget hus, hadde både bil, båter og hytte. Siden min søster og jeg også jobba på trykkeriet så fort vi kunne brukes til noe, så tjente vi jo penger fra vi var ganske små. Sikkert ikke mye, men mer enn nok til lommepenger. Barnearbeid kalles det vel. Og jeg levde godt med det. Tror vi lærte tidlig at penger og andre ting ikke ordet seg av seg selv, uten en god del egeninnsats.

Alle feriene tilbragte vi på hytta. Hytta ble bygd i 1963, det året jeg ble født. Tomta fikk mamma av sine foreldre. På øya der ho vokste opp. Dette bildet er fra 1978.

Noen ganger da vi var små var vi i Danmark. Rett over dammen, til Hirtshals, der min farfar bodde. Kommer fra en litt rotete familie ser du, med en farfar som fikk barn omtrent samtidig i to forskjellige land. Og en bestemor som tok imot han og den andre kona med åpne armer når de kom på besøk. Ho flyttet til og med ut av senga si og lot de ligge der! For oss som var så små var dette helt naturlig. Men etterhvert har jeg jo skjønt at det nok ikke var helt slik andre hadde det …

Vi måtte utvide horisonten litt da jeg var i tenårene. Da fant foreldrene våre ut at vi hadde godt av å se litt mer av landet vi bodde i. De kjøpte de seg en CampLet, og vi dro på campingtur to, tre år på rad. Det var ikke spesielt morro for en fjortis. Og ikke vet jeg om vi fikk sett så skrekkelig mye heller. For pappa var ikke den som kunne ligge bak en sinke i trafikken, så han durte forbi hele køen med biler. Og da vettu, var det ikke rom for verken tissepauser eller fotostopp. For da hadde jo hele forbikjøringa vært forgjeves.

Camping anno 1977/78. Jeg hadde fått mitt aller første speilreflekskamera til konfirmasjonen, så heretter ble det litt mer kvalitet på bildene. Mens andre ønsket seg gullbelagte klokker og gullringer så ønsket jeg meg kamera. Så den der fotointeressen har jeg nok hatt i meg siden jeg var barn. Husker enda mitt aller første kompaktkamera, jeg har det faktisk enda.

Det var nok mimring for i dag tenker jeg. Gratulerer med dagen mamma. Jeg savner deg hver eneste dag. De sa det kom til å gå over etterhvert, men det stemmer ikke. Det blir bare litt annerledes …

ღ

Händer … er ukas ord hos Susanne. Og det fins vel neppe noe søtere enn slike hender som hører til et lite barn eller barnebarn. Så det ble mitt bidrag til ukas ord.

Jeg håper dere har det bra alle sammen. Heldigvis begynner jeg å føle meg bedre for første gang på mange, mange uker. Og det er jo en lettelse, selv om jeg ikke akkurat kommer til å forandre på hverdagen av den grunn. Jeg synes dette viruset er skummelt, og menger meg ikke med flere enn nødvendig. Det vil si mannen, og de vi eventuelt måtte passere når vi er ute og går tur.

Ønsker deg ei fin uke.

ღ

Så var nok ei flott helg over. Lørdagen forsvant kjapt her, egentlig til å gjøre reint og bytte dekk på bilen. Så dermed måtte vi konsentrere oss om tur på søndagen. Da ble det både langt og bratt. Hele fem timer tilbragte vi i Søgnes villmark.

Svensheia heter området. Vi fant egentlig hver vår tur, men jeg fikk trumfa gjennom den lengste. Hurra!! Du vet, vi er ikke helt enige i hvor lang en lang tur skal være, drømmemannen og jeg. Men denne ganga fikk jeg viljen rett og slett. Hele 13,4 kilometer var den oppgitt til. Men vi tok oss noen avstikkere på veien, så vår tur ble drøye 17.

Linnåsvarden markerer grensa mellom Søgne og Songdalen. Denne heia ligger nord for Tangvall og vest for Brennåsen og Greipstad. Heia er tilgjengelig fra nær sagt alle kanter. De mange turstiene i området går opp til dette markante utsiktspunktet.

På toppen var det selvsagt ganske folksomt. Men disse folkene kom jaffal ikke samme vei som oss. For det var ikke mange vi så på vår vei, verken opp til toppen eller videre tilbake til utgangspunktet. Og godt var det.

Linnåsen ligger ved Torjusheia naturreservat. Vegetasjonen her er rik og gammel og hensikten med reservatet er å ta vare på planter, trær og dyrelivet i dette området.

Utrolig flott her! Og stier både på kryss og tvers, så her slapp en å gå i kø. Ingenting er jo bedre enn det, spesielt ikke nå, i disse corona-tider. Tror ikke det var et underlag vi ikke har gått på i løpet av denne søndagsturen. Det eneste måtte være at vi ikke forsøkte å gå på vannet …

Det var mye opp og ned. Og det var tungt. Jonas (bikkja) er helt utslått i dag. Han hadde ikke mye lyst å gå på morraturen i dag morges. Jeg tror faktisk han må få lov å hvile resten av dagen, så får vi håpe han er bedre igjen i morra. En del av turen fant vi ut av vi sannsynligvis gikk bak noen som hadde ei tispe i løpetid med seg. For han ble jo helt totalt idiot! Pusta og peste og var helt døv for det vi sa. Vi hadde rett. Da vi var på vei opp til toppen traff vi hunden og eierne, men heldigvis gikk de ikke samme vei som oss videre. Så da ble Jonas igjen det koselige turfølget som vi er vant til.

En del av turen var vi innom Tinntjønnløypa. Her har vi vært tidligere. Etter et tips fra en instagram-venn jeg har. Det var også hos han jeg fant bildene fra denne toppturen. Jeg følger mange turfolk på instagram, og finner veldig mange ideer til turer både i nærområdet og litt lengre vekk på den måten.

På vår tur gikk vi tett innpå anleggsområdet til den nye E39. Både på vei opp og på vei tilbake. Det var jo ikke spesielt fint der, så den som har lagt ut turen på ut.no har vel muligens laget ruta før det ble en diger steinhaug der. Bilder av det hopper jeg glatt over, for en stein er en stein, og ser vel likedan ut uansett hvor den befinner seg.

Flott søndagtur for de litt spreke. Jepp, måtte bare si det selv. Det var riktignok en veldig koselig tur, men ikke bare en kosetur, om du skjønner hva jeg mener. Vi hadde med oss både mat, vann og kaffi/te, og tok to små pauser i løpet av disse timene. Kanskje mest på grunn av bikkja, for det er muligens ikke helt normalt å dra med seg en 84 kilos tung hund på en slik strabasiøs tur. Selv om han burde være vant til slike ting nå, etter å ha bodd sammen med oss i over fire år. Han går jo glatt ei mil rett som det er, men da er vel terrenget ikke fullt så ulendt som det var på denne turen.

Det er skikkelig digg at våren er her! Selv om den kom med en litt merkelig bismak som har fått navnet Corona-pandemien. Krysser fingrene for at det normaliserer seg etterhvert, selv om jeg er ganske sikker på at det kommer til å ta veldig lang tid dette.

ღ

Her kommer ukas spørsmål fra Elisa. Jeg er egentlig litt glad for disse her jeg, siden jeg er gått litt i dvale i disse corona-tider. Hjernen går på høygir både natt og dag, uten at det kommer noe greit ut av det. Føler hodet er fullt av bomull og får lissom ikke til noe som helst. Så det er veldig greit å ha en konkret oppgave innimellom …

1. När var första gången du gick på bio?
   Det kan jeg ikke huske, men jeg så iallefall The Sound of Music, og den hadde Norges-premiere i 1966. Det kan umulig vært i den anledning jeg så den, for da var jeg bare 3 år. Men utrolig nok husker jeg opplevelsen enda. Det var noe av det største jeg hadde vært med på til da.
2. När var första gången du gick på zoo?
   Aner ikke, men det var nok ganske tidlig. Vi bor jo i Kristiansand, og her har jeg bodd hele livet. Nærmeste zoo er Dyreparken, bare 15 minutters kjøring fra sentrum. Så her har jeg vært en del. De åpnet i 1966 og har jo blitt en vanvittig suksess. Bare synd det er så dyrt å gå dit. Både for barnefamilier og besteforeldre.
3. När var första gången du köpte en cd-skiva?
   “Brother in Arms” med Dire Straits ble en internasjonal suksess i 1985, og den kjøpte jeg. Har den faktisk fortsatt, på loftet i ei kasse. Sammen med et lass av andre cd-plater. Spiller ikke noe særlig musikk lengre, for mitt tinnitus-hode blir det for mye bråk, men om jeg gjør så er det via Google Home. Den fikk vi til jul, og der og da synes jeg det var noe stort tull. En typisk gave kun til mannen lissom. Men jaggu er jeg blitt glad i den lille kula jeg også!
4. När var första gången du åkte skidor?
   Uff. Jeg kan ikke gå på ski, har aldri kunne det heller. Dermed kan jeg ikke fordra slike vinteraktiviteter. Men da jeg var barn bodde jeg midt i byen, og selvsagt var det sykt mye snø hvert eneste år på den tia. Så vi stabba rundt på treskiene i gatene på 60-tallet. Etter hvert ble jeg sendt på skiskole, og det er noe av det verste jeg har vært med på hele mitt liv. For der var det jo både trær og bakker! Jeg var livredd! For ikke å snakke om den forferdelige årlige skidagen med skolen … Akkurat nå er det sånn ca. 20 år siden jeg hadde ski på beina. Sannsynligvis skal jeg aldri forsøke meg på det igjen.
5. När var första gången du använde internet?
   Vi var forholdsvis tidlig ute på det punktet. Hadde hjemme-pc lenge før alle andre. Og etterhvert ble det ikke en hvilken som helst billig hjemme-pc heller, i og med at jeg jobbet i en mediebedrift. Kan ikke helt huske aller første gangen, men tror det må ha vært mellom 1995 og 1996, uten at jeg er helt sikker.

Sola skinner og fuglene kvitrer. De vet jo ikke hvordan verden har forandret seg rundt dem de siste ukene … Regjeringas strenge regler er videreført til etter påske, i håp om å få kontroll på corona-spredningen. Eller kanskje aller mest for å forhindre at helsevesenet kollapser om alle blir syke på en gang. Her i byen er tre leger/sykepleiere på Legevakta smitta det siste døgnet, uten at de vet at de har vært i kontakt med folk som var syke av corona.

Mange butikker har begrensninger på antall kunder på en gang. Og nå monteres det plexiglass ved de betjente kassene i butikkene slik at ansatte skal være litt mer beskyttet. De aller fleste holder seg for seg selv, om de ikke må på jobb da. Vi omgås ikke en gang familien. Det føles veldig uvirkelig å ha fått denne pandemien her i trygge Skandinavia. Men heldigvis er det fortsatt ikke så galt som i Wuhan der smitten først oppsto. Jeg håper virkelig vi slipper slike tilstander som denne dokumentaren viser …

Helt smittefri cyberklem herfra. Håper helga blir fin, til tross for masse forbud og retningslinjer en må forholde seg til.

ღ