midtlivskrise

Hei, hei. Her kommer litt bilder fra en helt vanlig liten torsdagstur i nærområdet. Klemt inn mellom alle reisebrevene fra Tenerife. Vi tok en tur langs Grimsbekken, Jonas og jeg, og siden vi gikk hjemmefra ble det vel fem kilometer.

Jeg er ikke helt i form for tia. Sliter litt med det meste. Men forsøker å fortrenge det, og gjøre noe likevel. Vet ikke helt om dette er lurt eller ei. Sannsynligvis ikke. Men jeg blir så deprimert av å ikke gjøre en dritt, se på hyblekaninene som vokser seg kjempedigre for eksempel … så da har jeg kommet frem til at det er bedre å gjøre noe og bli enda litt dårligere, enn å bare sitte her og deppe og være dritsliten og dårlig av ikkeno’. Drømmemannen er også lei, selv om han ikke sier så mye så merker jeg jo det. Tror han heller vil ha tilbake den kjærringa han var sammen med i Syden …

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det pleier å være drøssevis av ender her. Men i dag så vi bare tre stykker. Så hvor alle de andre har tatt veien aner ikke jeg. Litt merkelig igrunnen … mulig de har spesialtilbud på “duck” denne uka i innvandrerbutikkene? Det er jo godt det. Men kan ikke påstå at jeg har lyst til å spise noen av dem jeg har mata med gammelt brød her akkurat.

Det er koselig på denne korte, lille turstien. I dag tok vi en annen vei i det eneste krysset her inne, bare for å gå lengre på grusveien, istedenfor å ta opp mellom husene og ut på asfalten.

Lurte på en avstikker til Ravnedalen. Men fant ut vi jo skulle hjem igjen også, så dermed gikk vi heller gjennom Paradis (et boligområde som minner svært lite om det navnet forespeiler), før vi gikk under hovedveien og jernbanen og opp Ledningdalen mot Tinnheia igjen.

Om en liker å gå, men ikke liker bakker, så er Tinnheia en litt dum plass å bo. Uansett hvor vi skal må vi opp denne 100 meters stigningen igjen for å komme hjem. Selve Tinnheiabakken er jo dritkjedelig å gå, så da er det bedre med grusbakken i Ledningdalen altså. Selv om den er en god del brattere.

For å komme til Paradis må en forbi Enrum. Og det er vel heller her Paradis-navnet hadde kommet til sin rett. For her er det skikkelig flott. Boligområdet ble bygd i 1920-1922 og består av 15 vertikaldelte tomannsboliger og ni eneboliger. Området er bygd av Kristiansand kommune da bolignøden var som verst i mellomkrigstiden. Enrum er den best bevarte hagebyen i Kristiansand og ble bevaringsverdig i 1984. Her kunne jeg faktisk ha bodd. De slipper til og med bakken hjem igjen om de har vært en tur i sentrum, og Ravnedalen er nærmeste nabo. Akkurat nå fant jeg et hus til salgs HER, så om du har lyst til å flytte på deg er det jo bare å slå til! 😉 Men kjapp deg, for de pleier å forsvinne fort!

Fortsatt god torsdag folkens. ♥ I morra er det helg igjen, til og med langhelg for noen. Bare så synd værgudene ikke kan innrette seg etter helger og fridager. Her er det nemlig en smule kaldt og det fine helgeværet vi ble lovet tidligere i uka har blitt bytta ut med noe langt blautere enn det vi hadde gledet oss til. Får bare håpe de tar feil …

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vi tusler videre til neste by. Eller tusler og tusler, kjører heter det vel. Med vind i håret og litt mer sol enn vi egentlig trodde vi hadde. For solbrente ble vi. Litt svidd egentlig. Til tross for at vi hadde smørt oss med faktor 20 før vi dro fra hotellet.

Ikke lett å finne frem for ukjente. Gatene var like trange og enveiskjørte her som i de andre byene. Og sinnssykt full av parkerte biler. Over alt. Det er et under at vi ikke bulka leiebilen både her og der i løpet av ferien.

En gang hadde Garachico Tenerifes viktigste havn. Men på 1600-tallet ble byen hjemsøkt av epidemier, stormer og branner, og storhetentiden tok for alvor slutt da byen ble mer eller mindre begravd under lava etter Teides utbrudd i 1706. I dag har Carachico snaut 6000 innbyggere og bebyggelsen består for det meste av hus gjenreist etter vulkanutbruddet. 

Roque de Garachico

Kystlinjen er ganske dramatisk. Med taggete sorte lavastein og sjøen som spruter opp mellom dem. I denne byen bader du ikke i havet, men i bassengene som er plassert helt ut mot sjøkanten. På bildet over tror jeg egentlig det er et av saltvannsbassengene vi ser. Der det normalt går an å bade. Bare det at bølgene var så høye og skvalpete denne dagen, så bading var overhodet ikke aktuelt.

Det var altså skikkelig fres i havet da vi var der altså. Såpass at en del av strandpromenaden og hovedveien gjennom byen var stengt. Grinete politimenn på vakt langs avsperringene skulle sørge for at dumme turister ikke tok seg gjennom sperringene for å ta bilder … jepp, jeg var en av dem som godt kunne ha gjort det. Om jeg ikke var blitt vist bort da.

Kirken Santa Ana ble bygd opp igjen på 1800-tallet. Den tidligere kirken ble ødelagt i 1706 av lavamassene. I en utvidelse av kirken ligger et lite museum.

Byen er ikke noe utpreget chartersted. Her er det fortsatt stille og rolig. Og den eneste turoperatøren som tilbyr pakkereiser hit er Ving. Byen kan skilte med en liten festning ved innseilingen til det som var havnen på 1500-tallet, og et lite torg midt i sentrum noen hundre meter fra sjøen.

Det ligger en del kafeer, hoteller og restauranter langs hovedveien. Til tross for at det er ganske tett trafikk her på normale dager. Mange av dem har terrasser en eller to etasjer opp og kan lokke med en fantastisk utsikt rett til havs. Noe natteliv finner du ikke her. Men siden de fleste sightseeingbussene stopper i byen så er det likevel ikke helt dødt. Byen passer for voksne uten barn, som er ute etter en ukes stille ferie i vakre omgivelser.

Det var dagens omvisning. Vi hadde jo tenkt oss innom fjellandsbyen Masca også i samme slengen, men det rakk vi ikke denne dagen. For plutselig fikk vi sykt hastverk for å komme oss til Los Gigantes og det bestilte bordet med havutsikt, der vi skulle spise bryllupsdagsmiddagen vår. Vi hadde egentlig med oss tøyskift og det hele, for å gjøre oss litt fine for anledningen, men tiden fløy fra oss på oppdagelsesferden så vi var ikke akkurat så skrekkelig velstelte og pene da vi ankom. Rent bortsett fra at drømmemannen fikk skifta fra t-skjorte til skjorte på fortauet utenfor restauranten. 

Neste reisebrev blir rett og slett en restaurantanbefaling. Helt uten at jeg er sponsa på noe vis.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Ny dag – nye muligheter! Men fortsatt ikke den store sydenvarmen som jeg hadde sett for meg. Lurer igrunnen litt på når det er skikkelig varmt i Syden. Jeg trodde jeg var sikra denne ganga, egentlig. Siden alle de andre gangene jeg har vært her har vært i desember og januar. Men sånn var det tydeligvis ikke …

Enda en overskyet dag. Men denne dagen hadde vi lagt en liten plan, sånn i tilfelle værgudene ikke var på vår side. Vi skulle kjøre over fjellene til Icod, en by på andre siden av øya. Oppe i nord. Egentlig var det tre byer her vi hadde lyst til å ta en kikk på. Men denne dagen rakk vi bare to av dem. Icod og Garachico.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi hadde ingen planer om å opp på selve Teide. Bare se litt av omgivelsene. Og for deg som ikke vet hva Teide er så er det altså det høyeste punktet i Spania, hele 3718 moh. Teide er en sovende vulkan, og hadde det siste utbruddet i 1909. Det er jo ikke bare selve fjelltoppen som er verdt turen opp, landskapet rundt er også ganske spesielt. Ørkenlandskap. Sand og stein. Visste du forresten at deler av Star Wars-filmene er spilt inn her oppe på toppen av Tenerife? 

Langt over skyene! Og her er som kjent alltid himmelen blå. Føltes litt merkelig å kjøre opp og ut av skyene. Men feriefølelsen blir jo litt forsterka da, når sola skinner. Selv om vi befinner oss langt til himmels og ikke på ei solseng på stranda.

En liten fjelltopp måtte vi jo bestige da. For tenkt om det var skikkelig flott utsikt herfra! Ikke greit å gå glipp av den vettu. Når en først var så nærme. Vet ikke helt om drømmemannen delte den iveren akkurat, men han ble jaffal ikke sittende i bilen.

Følte meg bitteliten oppå her. Det var faktisk flere turløyper i området, men vi hadde jo ikke med skikkelige sko, og sandaler var ikke helt det rette for lengre gåturer i dette steinete landskapet. Så det ble med å bestige denne ene toppen. Ble litt tungvindt på veien nedover, måtte krølle tærne godt for å ikke gå av meg skotøyet … men nå skal det sies da, at disse skoene er megagode å gå på. Så de har traska med meg på flere lange turer med bikkja i skogen. Men da er underlaget litt fastere og ikke fullt så bratt. 

Det store fjellet … og den store mannen … 😀

På vei nedover igjen. Merkelig å kjøre inn i tåken på denne måten. Som å treffe en vegg, bare ikke så hardt. Direkte fra blå himmel og sol, og plutselig var sikten nesten lik null. Skikkelig kaldt og guffent ble det også inni der. Litt creepy, som i en skrekkfilm. Cabriolet var ikke det ideelle inni tåkeheimen. Da var det jaggu godt å kunne rulle opp taket på bilen igjen. Enkelt og greit, skulle hatt det sånn i båten, bare trykke på en knapp og så var kalesja på plass!

Icod er et frodig distrikt og en by på nordkysten av Tenerife. Byen ligger i skråningen opp mot Teide, og her var det sykt bratt. Icod har vel 22.000 innbyggere, ble grunnlagt i 1501 og har dermed mange gamle bygninger.

Vi var både sultne og litt lei av å sitte i bilen da vi kom hit. Og når en er sulten funker ikke hjernen så bra. Så vi parkerte og begynte å gå for å finne en plass å spise … og fant ut at det var milevis for å komme ned til sjøkanten. Så etter å ha gått nesten en time snudde vi og gikk tilbake til bilen for å kjøre ned. Og det er nok ikke det dummeste vi har gjort!

Det var trangt om plassen. Alt for liten plass så det ut som. Men de har vel kjørt her før disse som kjører bussen … verre med oss som ikke hadde den erfaringa. Spesielt morro er det ikke å møte en buss på en slik plass, eller i en hårnålsving oppe i fjellene. Det fikk vi erfare et par dager etterpå. Føreren av bussene har nemlig ikke helt forståelsen for at vi ikke var så kjent her, og heller ikke skjønte veivinga og viftinga hans sånn med en gang. Egentlig tror jeg at han mente han hadde sin fulle rett til å skvise oss ut i kanten, koste hva det koste ville. Heldigvis gikk det greit. Drømmemannen er en fantastisk sjåfør. Jeg hadde jo aldri turt å vase meg opp på slike plasser om det var meg som måtte kjøre. Da hadde vi nok bare blitt sittende på hotellet …

Bratt, trangt og enveiskjørt – over alt! 

Vi fant oss en restaurant ved Playa San Marcos. Faktisk hadde vi med badetøyet også, men her var det så mye vind og bølger at det ikke var mulig å bade. Det beste var å holde seg langt unna kanten, slik at en ikke ble tatt av sjøen. Fascinerende plass å spise da, med utsikt direkte til de voldsomme naturkreftene.

God pizza og hyggelig personale. Husker ikke helt hva plassen het, men når du kom ned til stranda var det den første restaurant på venstre side.

Det lå faktisk en del hoteller her. Men området så ut som det hadde sett bedre dager. En del av restaurantene/pubene var stengt. Og det meste så temmelig slitent ut.

Neste stopp er Garachico. Og her var det enda mer vær. Hele strandpromenaden og den nærmeste gata var stengt på  grunn av bølgene. Og en skikkelig sur politibetjent jaga meg vekk da jeg forsøkte å få tatt noen bilder der det sto på som verst. Litt irriterende egentlig. Jeg skulle jo bare … hehe. Følte meg litt som en sur, trassig unge etterpå.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Badet i sol lå ho der. Perfekt plassert på toppen. Velplassert etter både utsikt og solforhold. Men der stopper det positive! Kledningen hyler sårt etter et malingstrøk eller tre. Terrassen (hva pokker skulle en med 150 kvm terrasse da!) trenger en real vask og pleie, og masse annet vedlikehold står omtrent i kø. Hytta. Sommerhuset. Ferieparadiset. Jepp. Kall det hva du vil.

Jeg kaller det uoverkommelige menger arbeid og utgifter akkurat nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jovisst er vi priviligerte som har en slik plass. Og ja, det var et fantastisk vær å få kjørt ut jolla på. Solskinn og klart. Ikke ei sky på himmelen omtrent. Nesten sommer.

Men det eneste jeg ser er all jobben som venter. Jeg blir helt matt. Har bare lyst til å gi opp før sesongen har starta. Jobb og stress. Dobbeltarbeid. Fordi vi har like mye å gjøre her hjemme som der ute. Vi blir aldri ferdige med noe. Eller, vi får vel snaut begynt. Og om vi skulle klare å få unna alt en gang, ja, så er det bare å starte forfra igjen! Bare tanken gjøre meg kvalm rett og slett! 

Akkurat nå er jeg sånn passe lei av det meste. Selv om sola skinner og fuglene kvitrer … jeg er trøtt og sliten, og egentlig skikkelig forbanna fordi livet mitt er blitt på denne måten. Jeg er jo ikke brukende til noe som helst lengre. Siden onsdag kveld har jeg omtrent ikke gjort en dritt. Bortsett fra å støvsuge, og vaske i første etasje.

Bikkja snøss og det ser ikke ut noen plasser. Vi har hår over alt! Etter å ha vaska golvet, trappa og veggene så ser det nesten like ille ut etter et halvt døgn. Hva er vitsen da lissom? Akkurat nå vil jeg bare kvitte meg med hele hunden. Og gjerne både hus og hytte også. For ikke å snakke om den forbanna bilen min som det er noe galt med. Og mannebilen som trenger både sommer- og vinterdekk, pluss service.

Jeg har lyst til å rømme. Fordi jeg ikke klarer å holde det fint rundt meg til enhver tid. Vi har det aldri reint nok til å ta imot besøke en gang. Vi bor i et grisehus, et forfallent grisehus. Og jeg er drittlei! 

Hadde bare bankkontoen vært litt mer velfylt. Slik at en bare kunne tatt en telefon og fått noen andre til å fikse alt. Det hadde vært noe det! Misunner de som kan det. De må ha et ekstremt godt liv igrunnen … for nok av penger fikser det meste.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Vi våknet opp til enda en overskyet dag. Dermed bar det avgårde på oppdagelsesreise på øya. Spennende å se om Tenerife hadde noe å by på for nysgjerrige turister også, som ikke bare var her for sol og bad. Og som jeg har sagt tidligere, øya imponerte! Det er mye å se her, om du bare reiser rundt litt. Takk og lov for at vi hadde leid bil! Fra Costa del Silencio, hvor vi bodde, tok det omtrent en time å kjøre til La Laguna. Så istedenfor å trekke mot havet, for å ligge å småfryse på ei solseng, tok vi en tur innover i landet, til Tenerifes tidligere hovedstad.

Vi var bare i gamlebyen. Og da vi kom hit var det plutselig både varmt og sol. Denne delen av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så her var det absolutt mye å se på for ei fotogal, halvgammel kjærring med drømmemannen på slep. Merkelig nok måtte jeg ikke streve så for å få tatt bilder med minst mulig turister på denne ganga, for her var det ikke akkurat overbefolket, og det passet meg helt utmerket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et åpent klokketårn er ikke å forakte. Da må en jo opp selvsagt. Dette her var bare fem etasjer, så det var helt overkommelig. Tålig greie trapper også, i forhold til mange andre plasser vi har vært.

Kirken Iglesia de la Concepción var åpen for publikum. Mot et lite vederlag, selvsagt. Kirken ble grunnlagt i 1511, og i tårnet finner du de største kirkeklokkene på hele Tenerife. Pluss en fantastisk utsikt over byen.

Nå er jo ikke jeg akkurat kjent for å være en aktiv kirkegjenger. Men av en eller annen grunn så må jeg bare inn i disse bygningene når jeg er på ferie. Og akkurat der og da blir jeg nok litt betatt og halvfrelst. Litt salig på en måte, en merkelig følelse jeg aldri har på andre plasser enn akkurat inne i en kirke eller katedral. Det er noe med stillheten og lyset. At vi på en måte lister oss rundt der inne, snakker lavt … ikke vet jeg. NOE er det iallefall. Og det føles litt … merkelig.

Den aller flotteste katedralen jeg har vært i finner du i Barcelona. Nemlig Church of the Sacred Family. Den er virkelig verdt et besøk! Og om du først er der så anbefaler jeg å betale litt ekstra slik at du kan komme opp i kirkespirene. Det var en opplevelse av de sjeldne. Om du ikke har alt for fremtreden klaustrofobi eller høydeskrekk da …

Jeg finner veldig lite info om La Laguna. Iallefall på et språk jeg forstår. Men her er litt av historien: Byen ble grunnlagt i 1496 av Fernández de Lugo, som erobret Tenerife. Det er den tredje største byen på Kanariøyene, og den andre største på Tenerife. La Laguna var øyas hovedstad fram til 1723 og byen ligger litt inn i landet fra Santa Cruz, på den vakre landsbygda i Aguere-dalen. I 2016 hadde byen en befolkning på vel 153.000, og omtrent 30.000 av disse er studenter på Unviersidad de La Laguna. Byen har vært en universitetsby helt tilbake til 1927.

Det var en liten omvisning i denne fargerike bydelen. Du begynner vel å bli temmelig lei av hus og fasader nå, så neste innlegg fra ferien tar jeg deg med opp i høyden. Nesten så høyt det går an å komme på Tenerife. nemlig i området rundt vulkanen Teide. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hei, hei der ute. Hvor du nå måtte befinne deg. Håper du har litt finere vær enn oss her i sør, for her ligger tåka temmelig tett i dag igjen. Vi er lovet finere vært utpå dagen, og det høres jo greit ut.

I går hadde jeg en utrolig fin dag. Igjen, faktisk. Jeg storkoste meg sammen med mellomste barnebarnet som overnattet her, og istedenfor å levere ho i barnehagen så ble ho heller hjemme. Dagen starta sykt tidlig, til meg å være, men det gikk jo greit det også. Siden det ikke er hver dag en må opp før hanen galer. Det har jo aldri vært noe problem for den gamle Mariten, morrafuglen, men den tiden er definitivt over.

For å finne på noe gøy tok vi bussen til byen. Jepp, tro det eller ei, jeg kan igrunnen ikke huske sist jeg tok buss. Det må være nærmere sju, åtte år siden! Om en ser bort fra turen med Helsebussen fra Oslo til Kristiansand med ei nyoperert datter for noen år siden. Og den turen var jo absolutt ikke av det koselige slaget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bussprisene har tydeligvis steget til himmels siden sist. Jeg forstår godt at folk ikke tar buss, men heller kjører dit de skal. Siden jeg aldri tar buss, har jeg jo ikke busskort heller. Jeg lasta ned en app for noen år siden, men den forsvant da jeg skifta telefon, og ble aldri lastet inn på nytt. Men nå kan en jo betale med kort på bussen faktisk, så det var jo ikke noe problem. Tenkte denne middelaldrende, godtroende kjærringa.

Ungen var sykt gira. Ho fløy nesten bort til busstoppet! Så som du skjønner så er ikke dette her heller ei som tar buss sånn i tide og utide. Ho gliste hele veien ned til sentrum. Noe som tar sånn ca. 7-10 minutter. Jeg gliste ikke fullt så mye. For vet du hva turen kosta? 75 kroner!!! Hadde jeg hatt kort ville prisen vært 45 fikk jeg beskjed om, og etter å ha funnet appen igjen etter dette helt unødvendige innhogget på kontoen min så viste det seg jeg kunne ha spart 30 kroner om jeg bare hadde gjort dette før vi satt oss på bussen.

Dette barnebarnet mitt er ikke så glad i vann. Det er derimot mormora. Jeg elsker å bade og har alltid gjort det. Men jeg hater svømmehaller. Ikke bare er det sinnsykt mye lyd der inne, men de der fellesdusjene byr meg rett og slett i mot. Men hvor mange kameler svelger en ikke for å skape koselige minner med de en er glad i? Så denne mormora svinsa innom HM og kjøpte badedrakt til ungen, og så tok vi en tur på Aquarama!!

Det er fem år siden badelandet åpna her i byen. Jeg har aldri vært der. Bortsett et par ganger da jeg fulgte eldste barnebarnet på svømmetrening. Og da fullt påkledd, selvsagt. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var i en svømmehall heller. Det må være da mine egne barn var små. Med unntak av et badelandbesøk i Dyreparken for et par år siden. Etter det satt jeg igjen med en skikkelig flau smak i munnen, og fant ut at jeg ikke var typen til å kle av meg sammen med andre lengre. Skal jeg være helt ærlig så har jeg vel aldri vært det heller, men så ille som nå har det aldri vært!

Han minste her blir jo 25 om ikke så lenge. Så nå har jeg virkelig overgått meg selv! Og aldri har jeg vel hatt så mye valker og lange pupper å vise frem tidligere heller. Men jeg overlevde, med god margin. Selv om jeg ikke akkurat følte meg så høy i hatten, verken i dusjen eller iført badedrakta etterpå. 

Snuppa til mormor hadde det derimot helt topp. Kan ikke påstå at ho tok helt av, for det meste var skikkelig skummelt. Til og med den aller minste rutsjebanen, og det til tross for at jeg prøvekjørte den først. Akkurat ja! Det må ha vært litt av et syn. Mormor i barnesklia! I skikkelig kjærringbadedrakt med rynker på frontpartiet og det hele, sånn at en skal føle at valkene blir litt mindre fremtredende! Det er jo bare tull vettu! Eeeeeh. Uff. Vil helst ikke tenke på det sånn i ettertid. 

Å sitte i en badering i det bassenget der det er strøm, det var helt uaktuelt. Tilnærmet livsfarlig, i følge ungen. Men jeg klarte å lure ho oppå den ringen på grunna, der vannet rakk henne til ankelen. Og det var det. Men det er i det minste en begynnelse. Ho koste seg med å henge rundt halsen min, og var kjempestolt når ho turte å henge på meg eller i bassengkanten og beina ikke sto på fast grunn. Ho var passasjer på ryggen min og vi hoppa og tulla i vannet. Så som du skjønner ble det ikke mye svømming, men nå var det jo ikke det som var meninga heller da. 

Det var heldigvis lite folk der da de åpna klokka 12. For da hadde det nok vært litt annerledes for denne kjærringa med fellesdusjfobi og alt for mange stygge tanker om egen kropp.

Lite folk = midre bråk. Naturlig nok. Jeg tenker nok på alle svømmestevnene med sønnen når jeg grudde meg for lydene. For jeg har tilbragt mange dager i svømmehaller rundt omkring i tidligere år. Til alle døgnets tider. Han var aktiv svømmer fra han var 6 og ti år frem i tid. Så jeg har muligens fått disse svømmehallene litt i vrangstrupa. Selv om det da bare var som påkledd tilskuer på tribunene. 

Et par fine dager har det vært altså. Men i dag er jeg ikke verdt fem sure sild. Noe så trøtt og slitent skal du lete lenge etter. Men det går vel sikkert over det. Etterhvert. Og da kan jeg kanskje klemme inn en fin dag igjen. På og av livet på en måte. Slitsomt og irriterende. Men det er bare sånn det er blitt.

Ønsker deg en fin dag, og tusen takk for at du stakk innom. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

I går gikk jeg forbi igjen. Som så mange andre ganger tidligere. Og det ser ikke ut her! Rot, søppel, gamle madrasser og kassehus bygd av det de har kommet over. Dopapir og gamle, blaute klesplagg. Gryter og bøtter. Plaststoler og søppel.

De bor her. Tiggerne i Markens. Og det har de gjort i mange år nå. De er pågående og frekke, og jeg synes faktisk ikke de skulle fått lov å drive på sånn i byen vår. Det er til tider lite koselig å gå gjennom byens gågate, Markens. De sitter der og tyter og roper om hjelp, eller kommer helt opp i ansiktet ditt med en raslende kopp, følger etter deg om du skal i minibanken eller står rett utenfor butikkdørene …

Det skulle vært en lov som forbød tigging. Mange vil til og med ha det til at de ikke er tigginga de lever av, men dop og tyvegods. De selger både det ene og det andre, og har tigginga som skalkeskjul. Ikke vet jeg. 

Kommunen har de siste vintrene fiksa overnatting innendørs. For stakkars, de kan jo ikke bo her! Men hallo, det er jo ingen som tvinger dem akkurat. De kan jo bare reise hjem igjen!

Det er umenneskelig å la dem bo på dette viset. De bor sammen med rotter og søppel. Javel. Men hvem sin søppel er det? Det er klart det kommer rotter når en lager mat og driter på samme plass. Det er vel noe alle vet. Om om de ikke visste det i utgangspunktet, så har nok de som har stått for å rydde opp etter dem prøvd å forklare sammenhengen. Likevel gjør de ikke noe med det.

Men ryddet blir det. Gang på gang. Til og med do og dusjmuligheter har de fått utplassert av kommunen. Men det er litt bortforbi Byen under broa. Og det er sikkert for langt å gå. En menighet og noen frivillige har hatt skikkelig opprydding her for et par år siden. De kasta alt! Men det tok ikke mange ukene før det var tilbake.

Slik så det ut i går. Rett som det er når vi går forbi, enten på broa eller nedenfor, oser det mat. Jeg forstår jo at de må spise, men hadde det vært norske folk som hadde slått seg til her i årevis så kom ikke å fortell meg at de ikke hadde blitt jaget vekk.

Jeg ser sjeldent at det er noen som gir dem noe. Der de sitter med koppen sin. Så jeg tror faktisk ikke det er mye de får inn på den måten. Og jeg skjønner ikke egentlig at de har råd til å bo her da. For selv om de bor ute, eller får gratis tak over hodet på vinterstid, så koster jo maten det hvite ut av øyet i forhold til der de kommer fra. 

Vi har reist mye. Og om du går litt utforbi turisttråkket så fins det fattigdom over alt. Disse som har klart å komme seg til Norge er intet unntak. Spørsmålet er bare hvordan de har klart å komme seg hit. Hvor fikk de de pengene fra? Hvordan hadde de råd til det? For det er ikke mange skikkelig fattige som kunne klart å skrape sammen den summen … at de har solgt alt de hadde hjemme stemmer jo heller ikke. For de har både bosted og unger igjen der. 

I mine ører er det noe som skurrer her. Og det er kanskje ikke så fint å si det høyt, men jeg synes de er en skamplett for vår flotte by, der de har okkupert hvert eneste hjørne i Markens. Andre som skal synge eller selge noe, må jo ha polititillatelse, så hvorfor i alle dager får disse spesialbehandling og kan ture frem som de vil? 

En menighet har tatt dem under sine hellige vinger. De har lært opp kvinnene til å strikke, påstås det. Så noen av dem sitter der med forskjellig strikketøy som de forsøker å selge. Men det rare er at jeg aldri har sett de har strikket annet enn på en halvferdig firkant med rette masker. Og det som ligger der på lakenet ser veldig flott ut. Jeg tror menigheten har hatt en dugnad for å produsere det som er ferdig. Og de om det. Jeg hadde faktisk tenkt å kjøpe to par sokker en gang for en god stund siden. Av min godhet. Gud må vite hvor den dukka opp fra. Men da sokkene kosta 500 kroner paret så ombestemte jeg meg ganske kjapt. Og jo lengre vekk jeg kom fra selgeren jo mer sank prisen. Men da kunne det pokker med være det samme. 

Har dere mange tiggere der dere bor? 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Den nærmeste byen til Costa del Silencio, hvor vi bodde, var Las Galletas. I følge Ving kunne en gå mellom disse to plassene på den fantastiske havnepromenaden hele veien. Det stemte ikke. Den var stengt både her og der, og det så ut som om det var en stund siden det hadde vært åpent også. Det var en av de tingene jeg hadde gleda meg til. Gå der på kveldene, se på havet og solnedgangen … vel kjære Ving, mulig dere skulle ha oppdatert opplysningene en smule.

Men vi kom oss da til den litt større plassen likevel vi. Opptil flere ganger. Selv om gåturen langt fra ble så romantisk og flott som forventet. Det som var åpent for turistene av havnepromenaden fikk vi også med oss. Men det var nesten mer irriterende enn greit. Jada, jeg har det med å bli irritert og sur når noen forespeiler meg et eller annet, og så stemmer det overhodet ikke likevel. Ærlighet varer lengst har jeg blitt oppdratt til å tro, men innimellom må jeg innrømme at den overbevisningen der begynner å bli litt frynsete i kantene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her ser du den flotte stranden … som altså ikke var så flott. Helt til høyre et lite glimt av Beach Club Alborado. Vi trodde dette var et hotellområde, men i ettertid har vi vel funnet ut av vi faktisk kunne betalt oss inn her, om vi hadde hatt veldig lys til det. Las Galletas ligger to kilometers gange fra Costa del Silencio, om du kunne ha gått på den flotte havnepromenaden som altså ikke var tilgjengelig for turister lengre. Noe lengre når vi måtte gå rundt. 

Pent, rent og litt daut. Noen butikker, kjøpesenter, puber og en del spiseplasser. Men mange tomme lokaler. Mulig vi var her midt i siestaen. Ikke vet jeg. Liker du litt fart og spenning i ferien så er ikke dette plassen for deg.

Fiskemarkedet var stengt alle de gangene vi var her. Men en trenger jo ikke akkurat se en fisk for at ferien skal være vellykka heller da. 

Strandpromenaden inne i byen. Ikke helt overbefolket her heller. 

Koselig i havna. Dette var dagen etter vi kom ned. Måtte bare gå rundt litt i “nærområdet” for å gjøre oss kjent. En av de andre kveldene var vi inne og spise middag på El Chango, en meksikansk restaurant som ligger innerst i havna. God service og digre porsjoner. Rimelig og god mat. 

Langs den flotte promenaden. Det av den som fortsatt var åpen for ferdsel. 

Her hadde vi store planer om å tilbringe noen soltimer. Men akkurat denne dagen, som vi hadde fått kjøpt oss badehåndklær og hadde med badetøy så ville altså ikke disse to her gå igjen. Og det forstår jeg jo godt. Vi tusla rundt oppå der en stund og håpet i det lengste, før vi gav opp og gikk tilbake til badeklippene i Costa del Silencio. Resten av uka blåste det for mye til å ligge her.

Fascinerende landskap. Det var en del trapper ned til sjøen, men de fleste av dem hadde rast sammen, og så med andre ord ikke helt trygge ut. Bebyggelsen i bakgrunnen er Las Galletas.

Så tok vi turen motsatt vei. Mot badeklippene Playa Amarilla. En mye besøkt badeplass for både lokalbefolkningen og turistene. Var du skikkelig heldig fikk du ei fjellhylle helt for deg selv her. Noe vi klarte et par timer en ettermiddag. Vannet var fantastisk klart, men kaldt, så det var ikke så mange som badet. Men vi gjorde! Kan jo ikke være i syden uten å ta en dukkert!

Ingen strand. Men fin adkomst rett fra klippene.

Med full oversikt! Jepp, her kunne jeg ha vært litt mer. Men sånn ble det ikke. Fikk iallefall forsøkt å sole meg på en helt egen fjellhylle da. Ikke så verst det heller.

Det var en titt fra nærområdet der vi bodde. Costa del Silencio, stille som i grava altså, ingen shoppingmuligheter bortsett fra et par matbutikker, og ikkenoe’ natteliv. Men for meg er jo det helt greit. Jeg er blitt så gammel at jeg helst vil ha det stille på den tiden av døgnet.

Neste innlegg fra Tenerife blir fra den tidligere hovedstaden på øya La Laguna. Der var det mange flotte hus og bygninger for ei som liker å fotografere sånt. Men det skulle da bare mangle, for det historiske sentrum av byen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999. Så med drømmemannen på slep tok kjærringa en feriedag midt inne på øya. 

Henger du med videre? ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Så var denne helga også snart over. Jaggu går det fort dere! Nesten litt skummelt. Innimellom nå, så føler jeg at jeg har litt dårlig tid lissom. Tid til å leve. Til å oppleve. Til å gjøre alt jeg har lyst til. Tid til å skape gode minner sammen med barn og barnebarn, sånn før det er for seint. 

Jeg tenker ofte på mamma. Som ikke rakk så veldig mye. For ho bare jobba og jobba. Helt til livet var over. Og da var ho bare 57. Ikke vet jeg om ho hadde så lyst til å skape gode minner med de to barnebarna ho hadde til da heller, men noen ganger tenker jeg at ho også kan ha vært syk. Ikke bare kreftsyk. Nå som jeg er blitt litt introdusert for medisinverdenen de siste årene, så kjenner jeg igjen mange av navnene på tablettene folk får for fibromyalgi fra det vi rydda vekk etter mamma. Ho hadde en del tabletter liggende, noe som kom litt som et sjokk på oss da.

Men mamma klaga aldri. Ho bare beit tennene sammen og gikk på med krum rygg. Jobben var viktigst i livet. Det blir vel gjerne sånn når en er sin egen arbeidsgiver. Ho og pappa dreiv et trykkeri og hadde gjort det i mange år. Bare de to, og min søster og meg i perioder. Det var her jeg tok svennebrevet mitt. Foreldrene våre jobba både natt og dag, noe som funka greit så lenge vi bodde i samme huset som trykkeriet befant seg i. De innretta fridager og ferie til stille perioder. Sånn slapp de å si nei til for mange oppdrag. Det var kanskje ikke overskudd nok til noen barnebarn egentlig. Kanskje håpet ho på bedre tider, at vondtene gikk over, at de skulle trappe ned litt etterhvert, snart, og at livet da skulle bli helt annerledes …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er det som ligger litt som en klam hånd over meg noen dager. Jeg er redd for at jeg plutselig også har litt dårlig tid nå. Teit tanke, dumt å gruble over slikt, men jeg maner dem lissom ikke frem heller disse tankene. De finner helt greit frem sjøl, og blir værende en stund når de først er innom. Enten jeg vil eller ei. Til sommeren blir jeg 55.

Denne helga har vært veldig bra. Starta koselig på fredag sammen med yngste barnebarnet, og så fortsatte det bare å være greit. Kanskje begynner jeg å forstå hvordan jeg skal styre disse dagene mine, kanskje har det bare vært rein og skjær flaks. Uansett skulle jeg ønske slike dager kunne komme litt oftere.

Vi har vært ute i skogen både i går og i dag. Det er så ufattelig deilig at snøen er vekk! Og den forsvant jaggu kjapt når det endelig skjedde noe. Det er faktisk blitt vår, og nå begynner vi å nærme oss tiden på året jeg liker best. Håper den byr på mange varme solrike dager, slik at jeg funker litt bedre enn tilfellet har vært denne vinteren.

Men det er mulig jeg må tvinge meg til å hvile da. Noe jeg er særdeles dårlig på. Legge seg på dagen. For noe tull! Slikt gjør jo ikke jeg. Nei da sitter jeg heller i stolen og dingler! For sove, det kan en gjøre når en blir gammel. Haha. Jeg må nok jobbe litt med den innstillinga gitt. For disse to siste dagene har jeg sove middag. Eeeeh … jepp, du hørte riktig. I forgårs sov jeg en drøy time og i dag sov jeg to. På sofaen, tett inntil mannen i mitt liv, med gode trygge armer rundt meg. Det er sykt godt. Og jeg hadde jo aldri klart å sovne om jeg skulle ligge aleine der, eller i senga, for den saks skyld.

Bildene over er for øvrig fra lørdagens tur i heia rundt Ravnedalen. Flere bilder fra samme område kan du finne HER, HER eller HER. 😉 Og om du er på disse kanter så serverer de altså byens beste hamburgere på Cafe Generalen her inne i parken. Og de hadde sesongåpning i dag. Anbefales! 

I dag måtte vi gå til sentrum for å hente bilen. Vi var nemlig på fest i går kveld. Eller sammenkomst med styret i Cognacklubben Sør. Vi var 8 stykker, og det gikk over all forventning! Følte ikke at jeg satt i min egen lille boble helt aleine, slik det normalt pleier å være. Det var ingen bakgrunnsmusikk, og det er nok også en stor grunn til at dette gikk så bra. Når vi da i tillegg fikk vi servert en fantastisk god middag og dessert, i selskap med alle disse flotte folkene som jeg kan kalle for venner, ble det en perfekt kveld. Litt sliten og trøtt i dag da, men det var det absolutt verdt denne ganga.

Jonas, som var nybadet og stelt for to dager siden er ikke det lengre … Han så sitt snitt til å hoppe ut i vannet da vi tok turen til sentrum via Baneheia. Han som er sykt treig egentlig, ble plutselig veldig kjapp da han så vannet, og med langline så klarte ikke vi å reagere fort nok. Typisk! Men han koste seg han. Er bare vi som ikke deler denne gleden og iveren over vannpytter og gjørmehull på samme måte som vårt firbente familiemedlem. Kan du skjønne hvorfor?

Ny uke, nye muligheter. Neste helg har de meldt flott vær, så da tenker jeg vi må ringe båtopplaget i morra for å få ut vår digre 22 fots farkost. Aldri før har vi vel vært så treige til å starte sesongen. Det er kanskje også på tide å få åpna hytta igjen, med alt det fører med seg av arbeid. Men greit å få det klart før sommeren starter, så en slipper å bruke hele sommeren på stress og kjipe ting. Slikt har vi igrunnen nok av hjemme. Ting som må og bør gjøres. Lurer på om den lista noen gang kommer til å bli kortere … eller, det vet jeg jo innerst inne at den ikke blir! Så det er jo egentlig ikke noe å tenke på.

Håper du også har hatt ei strålende helg. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hei, hei der ute. I dag våknet jeg uten hodeverk! Hurra for en flott dag, og den er faktisk ikke så aller verst nå heller. Jeg har lånt minste barnebarnet i dag. Fra tidlig formiddag til ettermiddagen. Lånt rett og slett, for mora trengte ikke pass i den forstand. Det var bare meg som følte det var på tide. Vi har gått frem og tilbake til sentrum, eller ho satt i vogna da, og vi har vært på kafe. Bare kost oss altså. Og det er nok tredje gang på snart to år jeg har hatt denne her snuppa med meg, så det er ikke akkurat noe å skryte av. Men sånn er det jo når formen ikke er på topp. Det ødelegger dessverre ganske mye.

Men i dag har vi altså endelig hatt en flott dag sammen. Bare Savanna og mormor. Selv om det blåste noe sykt og vi måtte kle oss skikkelig godt for å ikke fryse. Typisk egentlig, den eneste dagen denne uka som jeg har vært sånn tålig oppegående. Mens resten av uka har vært skikkelig vårlig og flott. Men sånn er det jo bare. En kan ikke gjøre noe med været, må bare ta til takke med det en får og gjøre det beste ut av det. Som alt annet i livet egentlig …

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Savanna er et skikkelig sjarmtroll. En må jo bare bli glad av å tilbringe noen timer med denne blidfisen. Ho er en ihuga mormor-fan, merkelig nok, så det var godt å ha litt tid sammen med bare ho aleine. Håper fremtiden har flere sånne dager å tilby. Både sammen med ho her og de andre barnebarna. En skikkelig vellykka dag, hvor vi har skapt gode minner.

Hadde det bare ikke vært for nav. Men jeg nekter lissom å la dem ødelegge en så fin start på helga, selv om de irriterer meg noe veldig. Jeg har nemlig søkt om ei ukes ferie igjen – i august. Men den fikk jeg avslag på. Fordi jeg er søkt inn på Stamina. Det har jeg altså vært i to måneder nå. Eller, Stamina har ikke fått noen søknad, jeg ringte dem nemlig igjen i dag. Alt ligger fortsatt trygt og greit hos nav. Og ingen kan si når de har tenkt å sende det videre … så derfor ingen ferie altså! 

Jeg forstår jo at det ikke er greit å la meg dra midt i et opplegg. Men det er jaggu dritt irriterende å bli sittende her om jeg ikke har noe jeg skal gjennomføre akkurat den uka. For denne sjansen kommer ikke igjen tenker jeg. Ei ferieuke i Hellas helt gratis! Der er liksom ikke alle som får oppleve det. Og nå var jeg jo ute i så forbanna godt tid at dette burde de faktisk ha fått til på nav. Mener jeg.

Men det nytter jo ikke hva jeg sier. Selv om jeg har klaget og bedt dem i det minste finne ut når jeg skal begynne på dette her. Blir det før sommeren, så er jeg vel ferdig til 11. august. Blir det etter august, så hadde jo det også gått. Og siden jeg har så god helsegevinst av å oppholde meg i varmen så burde jo det også telle med. Men det gjelder tydeligvis å være så vanskelig og lite medgjørlig og samarbeidsvillig som mulig. For det hadde vel vært forferdelig om livet føltes bra når en tross alt bare går på aap. Snyltere er det jo ingen som liker.

God helg da folkens. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.