midtlivskrise

Det beste av alt er at det er usedvanlig effektivt og billig. Ja, faktisk så blir det litt mer penger på kontoen etterhvert som jeg jobber meg ned i elendigheta. Men det tar tid, og selv om tid er noe av det jeg burde ha mest av så synes jeg det er litt kjipt å bruke så mye tid og krefter på noe som bare vi som bor her kommer til å merke. 

Lurer du på hvilken tullekur jeg har hoppa på denne ganga? Altså, det er ikke meg selv jeg slanker, ei heller drømmemannen, selv om vi nok burde ha tatt oss skikkelig sammen der også. Neida, det er hjemmet vårt. Vi har så mange ting. Eller jeg har. Han har jo flytta og kasta opptil flere ganger på alle disse årene jeg har bodd meg inn i dette huset.

Jeg kaster svært lite. For kanskje en gang får jeg brukt for det igjen. Som de kassene på loftet jeg hadde stappfulle av klær som var blitt for små for meg. De der det sto MINUS 10 KILO på. Hadde altså. Det er gitt til Fretex for lenge siden. Uansett måtte det 10-tallet ha bytta plass med et 25-tall om de fortsatt hadde befunnet seg der oppe nå.

Nå derimot, har jeg tatt meg skikkelig sammen. Jeg rydder. Selger. Gir bort. Kaster. Det går seint fremover, men en gang i fremtiden skal jeg nok bli ferdig. Om ikke før, så iallefall den dagen vi skal flytte herfra. Men frem dit er det en laaaang vei å gå. For øverst i dette huset der har vi nemlig et loft. 

Hurra! Der er det 120 kvm studd med … tja, ikke vet jeg. Så dette kan jo bli spennende. Der kan du sikkert finne det meste en kan samle opp på tjue år i samme hus. Med tre unger, litt ekstrem interesse for klær og pyntegjenstander, og litt for god økonomi. Enn så lenge har jeg bare jobba meg gjennom soverommet vårt, og det rommet barnebarna sover på når de er her. Pluss noen plastkasser med klær og sko som har stått litt rundt forbi i kroker og oppå skapene her og der.

Loftet har jeg tenkt på å rydde mange ganger tidligere. Men jeg fant alltid en unnskyldning slik at det ble utsatt. Om sommeren var det alt for varmt der oppe, om vinteren alt for kaldt! Noe har jo selvsagt kommet ned derfra på disse årene, ja, både ned og opp igjen. Og mye nytt har kommet til. Puuuh. Litt tungvint å rydde der oppe. Det er gulv over det meste, men det er lavt under taket. Så en må sitte, eller stå krokbøyd som sjuende far i huset. Og det er jo ikke verdens mest spennende sted å oppholde seg over tid … men etterhvert skal jeg nok komme meg opp der også. Selv om jeg først skal konsentrere meg om rommene vi oppholder oss i. 

Belønninga blir at det blir lettere å flytte herfra. Dessuten blir det litt mer penger på kontoen også. Bare forrige uke har jeg altså fått inn 7300 kroner på ting som bare har stått og tatt plass og støva ned. Men i denne summen inngår salg av ei tørrdrakt for padlere, en iPhone, to nattbord og en del klesplagg. Så det kommer altså ikke til å fortsette på dette viset fremover, selv om jeg omtrent har en hel klesbutikk liggende ute på nettet. Derfra ramler det inn noen hundrelapper i nye og ne, og det er ikke meg i mot.

Ikke alt blir solgt. Fredag, rett før stormen satte inn her, leverte vi fire store blå Ikea-poser til Hjelp oss og hjelpe – Kristiansand. Helt greie, fine, klær, mesteparten så tilnærmet nytt ut.

Skapet til drømmemannen slapp heller ikke unna. Han som alltid klager på at han ikke har bukser hadde hele 16 dongeribukser liggende når jeg fikk rota ut alt av skapene og skuffene hans. Pluss den han gikk med. Men de fleste var det noe galt med. Merkelig nok. Så kom ikke her og si at kjærringer er verst når det gjelder klesproblemer. Forskjellen er nok heller at mannfolka ikke snakker så høyt om det. For her var det nemlig bukser som var for trange i beina, bukser som var for trange i midjen, bukser med feil fasong … you name it! Bare tre stykker beholdt han. Puss et par sånn “krisebukser” som kunne brukes om han ikke fant de andre, eller om han skulle jobbe med noe. Akkurat som om han ikke har arbeidstøy … det har jeg nå samlet i ei hylle i et annet skap, og der er det plagg for enhver jobb, enten det er vinter eller vår.

Jeg sto på som en helt forrige uke. Til å være fibro-Marit vel og merke, ho der som er så totalt ulik den Mariten jeg helst vil være.Ho som jeg var før. Så dermed blir det ikke gjort noe i dag. Jeg er dårlig. Skikkelig elendig rett og slett. Aller helst har jeg bare lyst til å legge meg under dyna og grine. Og ikke komme ut før livet blir som det en gang var. Noe som aldri kommer til å skje sikkert, så dermed er det best å ikke falle for den dynefristelen. For da er det jo stor fare for at jeg blir der for evig og alltid.

Det kjennes ut som jeg har influensa. Uten feber. Og sånn har jeg jo hatt det i lange perioder de siste 8-9 årene. Så det er nok bare fibrosmertene som straffer meg fordi jeg ikke har bremsa ned litt tidligere. Fordi jeg bare har oversett kroppens protester. For det der er jeg nemlig ekstremt flink til! Helt til jeg totalt blir satt ut av spill. Da skjønner jeg at en hviledag i ny og ne faktisk talt er en nødvendighet i denne “nye” hverdagen min. Slik at jeg igjen kan fungere som et tilnærmet normalt menneske. Iallefall de gangene jeg menger meg med andre folk. 

Jeg har hatt nesten to fine uker på rappen nå. Og det gjorde underverker får både humør og det meste. Det var som et lite snev av et normalt liv. Noe som igjen førte til at jeg fikk sykt dårlig samvittighet for at jeg er blitt en nav-snylter. For kanskje, kanskje kunne jeg ha klart å gå litt på jobb også … men i dag skjønner jeg jo at det der var en idiotisk tanke. Selv om den var ganske fristene og på en måte litt oppløftende da den sveipa innom.

Ny uke, nye muligheter. Med en litt kjipt og treig start for min del, men da kan det jo bare bli bedre! I dag er det en fin høstdag her i Kristiansand, med sol fra blekblå himmel. Den skinner så flott inn gjennom alle vinduene i stua, og avslører støv både her og der, pluss masse vinduer og dører som skriker etter å bli pussa og gnikka litt på. Men selv om formen hadde vært bedre, så er det nok ikke det jeg hadde prioritert, om jeg hadde et valg. For det hadde vært en perfekt dag for å stelle litt i hagen. Men det blir det heller ikke noe av. Sånn er nemlig hverdagen med denne idiotiske diagnosen! Det er umulig å planlegge noe som helst. Og bare det er jo nok til at en kan bli litt tullete innimellom.

Håper du får en fin start på uka di. Hva du enn måtte finne på. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Det har regnet på den ene siden av huset. Mens det er blå himmel og ikke en regndråpe på den andre. Vel har vi stort hus, men så gigantisk er det altså ikke! Veldig merkelig dette. Men litt morro også da. Det er da jeg forstår at jeg har et lite innholdsrikt liv. Når jeg kan more meg over regnværet lissom. 

Vel, denne uka har det ikke vært så treigt akkurat. Jeg har vært på kino to ganger! Slå den da! Først så jeg Book Club sammen med noen av syforeninga. Morsom greie, men ikke sånn helt hysterisk morsom, som jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var var jeg til gjengjeld sengeliggende helt til jeg skulle fikse neglene klokka sju på kvelden. Fatta ikke hvordan jeg skulle klare det der, men det gikk faktisk helt greit. Og så ble jeg så fornøyd etterpå kan du tro.

Grønt er skjønt. Både her og der. Har ikke fargelagt neglene etter regnjakka, det var heller et vilt innfall jeg fikk da negledama viste meg de nye fargene ho hadde tatt inn. Men jeg måtte avgårde og kjøpe en genser i den lysegrønne fargen dagen etter, bare for å ha noe som sto i stil. Det ble HM til 199, så det kommer ikke til å sprenge budsjettet akkurat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går var drømmemannen og jeg på date. Spiste burger på Big Horn og så Skjelvet på kino etterpå. Skikkelig koselig å være ute med mannen. Det er ikke så ofte lengre. Og filmen var sykt spennende. Nesten så jeg var lemster i dag morges, etter å ha sittet helt anspent i to timer. Og øresusen er på topp kan du tro!

Lyden på kino er forferdelig høy! Det er så jeg har lyst til å bare gå hjem igjen med en gang filmen starter. Så der sliter jeg litt. Eller; enormt. Jeg kan ikke fatte at de må ha det så skrekkelig høyt! Men legen på Tinnitusklinikken forklarte at det ikke var de på kinoen som bestemte det der, men filmselskapet. Om ikke de som skulle vise filmen rettet seg etter det lydnivået som produsentene hadde bestemt så fikk de ikke lov å vise den der. Så da fikk jeg en forklaring på det også i forrige uke. Er overbevist om at ingen som jobber med dette her noen gang har kjent på et snev av øresus. For da tror jeg de hadde dempet lyden betraktelig. Men jeg fikk også forklart at lydene som er høye på kino er de dype lydene, og de er ikke farlige for hørselen, i følge den samme legen. Han visste om flere mødre som var bekymret for barnas hørsel, at de skulle ta skade av et kinobesøk, men det gjør de altså ikke. Her hjemme er filmene vi ser på tv som stumfilm å regne i forhold. Litt kjipt for drømmemannen, men det er enten lav lyd og kjærringa i armkroken – eller høy lyd og kjærringa i den andre etasjen. Der vi ikke har tv. Enn så lenge velger han stumfilmvarianten. Noe jeg er veldig glad for.

Jeg håper du får ei fin helg. ♥ Her blir det nok ikke akkurat hæla i taket, men vi skal bytte stue i morra kveld i det minste. Vi er invitert til middag hos et vennepar og det gleder jeg meg til. Ho bor i en drøm av et hus, ja egentlig er både huset og tomta bare helt fantastisk. Det er dama som har sansen for kos og interiør, bare så det er sagt. Skulle hatt litt mer av de genene. Eller overskudd til å få drømmene og planene ut av hodet. For det er der mine oppholder seg for tia. Men kanskje en gang er jeg tilbake dit jeg var. Kanskje … akkurat nå inneholder dette huset kun en potteplante (siden alle de andre daua i sommer da vi var på hytta), pluss rosebuketten som jeg tvang drømmemannen til å kjøpe forrige helg. Utenom den har jeg ikke bytta rundt på verken puter eller pynt på aldri den tid. Veldig ulikt meg det der.

Nå er det fræddagstaco her. Snakkes.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Vi er i skikkelig dårlig form vi som bor i dette huset. Og jeg må jo bare prøve å gjøre noe med det. Det vil si drømmemannen får ta seg av sin egen form, noe han ikke er så interessert i. Men jeg har mer enn nok med meg og bikkja igrunnen. Det har vært mange “dasseturer” i det siste. Altså tur i sneglefart. Og som alle vet så blir en ikke sprekere av det. Men det har vært alt jeg har orka. Bortsett fra denne uka. Da har jeg fått satt inn turboen litt. Noe som passer Jonas midt i ræva. 

For han liker dasseturer han. Snuse litt her, snuse litt der. Tisse litt her, tisse litt der .. helt til tanken er tom. Men da fortsetter han å late som han tisser likevel. Snål fyr! Sånn tur på litt høyere turtall betyr jo strengt tatt at all den der snusinga og tissinga forsvinner. Og da tror jeg Jonas synes at tur bare er noe tull. Han peser og sinker, og når vi skal hjem henger han skikkelig på slep. Helt motsatt av alle andre andre som er ute på luftetur, der de fleste eierne henger på slep etter de firbeinte.

I går forsøkte jeg faktisk å jogge litt. Altså. Gå noen meter – jogge noen meter. Da måtte jo til og med sandalene jeg har gått på siden april vike plassen for joggeskoene. Fyttikatta! Jeg klarte det faktisk. Litt. Men da jeg kom hjem og fikk dusja gikk all futten ut av kjærringa. Så bivirkningene var kanskje ikke helt verdt det forsøket. Og hva er egentlig vitsen? Jeg er 55 år og har ikke jogga siden vi måtte løpet 60-meteren på skolen! Under tvang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ser jo flott ut. Når folk kommer joggende, nesten halvflyvende litt over bakken. Så lette som ei fjær. Men jeg er redd synet når Jonas og jeg kommer ikke helt kan sammenliknes med det. Derfor driver vi ikke med denslags når det er andre folk til stede. Bare dypt inni skogen, gjemt mellom alle trærne. På en sti vel og merke. Og det er egentlig der vi liker oss best. I fred og ro, med bare skogens lyder, og øresusen da, som overdøver det meste. For meg. Regner med at bikkja ikke hører den, selv om han er ganske merkelig når jeg har dårlige dager. Akkurat som han også blir syk.

Høsten kan være flott den. Og til og med jeg ble visst metta av sol og sommer i år. Noe som aldri har skjedd før i historien. Jeg gleder meg faktisk vilt til kjøligere netter. Og fra i dag blir det visst litt væromslag her, men en del færre varmegrader. Det føles igrunnen helt greit. ♥

Vi hadde tenkt oss en tur på hytta nå. Men siden helga blir temmelig klissvåt så dropper vi det. Så det blir en stille og rolig hjemmehelg for oss tre. Med besøk av drømmemannens barn og barnebarn til søndag. Er en stund siden vi har sett de nå, så det blir koselig. God helg fra meg til deg.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Tre måneder med fantastisk vær. Det var som å bo i Syden. Og det er jo bra for en fibrokropp som denne. Så sånn sett kunne det ikke vært bedre. Men utmattelsen … den tar ikke ferie selv om værgudene er aldri så mye på min side.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ganske frustrerende dette. Jeg er trøtt og sliten hele tiden. Det er vel kanskje derfor jeg er så fraværende. Det lille av overskudd brukes på andre ting. Jeg sliter med å konsentrere meg om både å lese og skrive. Ingenting går av seg selv lengre.

Jeg er innimellom veldig redd for at jeg skal bli sengeliggende på heltid. Jeg sliter skrekkelig med å legge inn hviletid, noe som visstnok er viktig, i følge fastlegen min. Om jeg har en dag eller to der energinivået er litt mer på pluss-siden, må jeg ikke bruke opp alt på en gang heller. Jeg klarer ikke å følge disse rådene. For da er det jo så mye som skal gjøres, alt det jeg ikke har klart de andre dagene! Dermed går jeg på en smell rett som det er.

Sist jeg var innom her fortalte jeg jo litt om Stamina. Vel, etter fire uker hadde veilederen min funnet ut at jeg ikke var i stand til å ut i jobb, så noen flere uker der var bortkasta. Det visste jeg jo innerst inne fra før av, men å få det sånn svart på hvitt var faktisk ganske tungt det også. Nå ligger stafettpinnen hos nav, og der ligger den nok godt. Det som skal skje, “etter sommeren”, er at jeg skal på møte med nav-kontakten min og fastlegen. Aap’en ble forlenget med et år, så sånn sett kan jeg senke skuldrene litt når det gjelder det der. Selv om jeg helst ville ha fått unna disse møtene fortest mulig. For å vite veien videre. Hva de nå har tenkt å prøve meg ut i. Om det i det hele tatt er noe å gjøre med meg.

Vi har vel innsett at dette blir vår hverdag fremover. Syk kjærring = dårllig økonomi. Så vi har solgt bilen min. Og båten. Det er skikkelig nedtur. Tidenes sommer, og noen andre tøffa rundt i vår båt! Vi rakk akkurat en tur til Lillesand før den dro fra brygga vår for aller siste gang, tidlig i juli. Men kanskje nettopp fordi det har vært så fint vær fikk vi det samme igjen for båten som vi gav for den.

Litt verre var det med Smarten. For den var plutselig blitt et reparasjonsobjekt, akkurat som eieren, og da var det mest økonomisk å kvitte seg med den. For drømmemannen hadde det nok vært lurest å kvitte seg med kjærringa også, men heldigvis tror jeg ikke han har kommet til den konklusjonen enda …

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Da Stamina-opplegget skar seg fikk jeg innvilga ferien med ungene. Ei uke på Skiathos. Jentetur med døtrene mine og to av barnebarna. Utrolig koselig, men også ganske slitsomt. Til tross for at jeg hadde eget rom. Hver ettermiddag hadde jeg en time eller to for meg selv, og kvelden kom ganske så kjapt mellom ni og ti en gang. Jeg ønsker mest av alt at jeg kan bli litt bedre slik at jeg kan være mer sammen med familie og venner. For den biten av livet savner jeg faktisk mer enn en jobb nå. Det er rart som prioriteringa kan forandre seg, når en ikke lengre er i stand til å bestemme over dagene sine selv, men alltid må ta hensyn til dagsformen.

Helt normale hverdager er best. Uten noe mål og mening. For jeg kjenner enda mer på hvor ille det står til her når det skal skje noe utenom det vanlige. Noe som inkluderer flere folk og masse lyder. Så aller helst burde jeg vel bare holde meg hjemme. Men jeg har ikke lyst til det heller. For da har jeg på en måte tapt kampen om livet mitt. Da har denne hersens idiotiske fibrodiagnosen fått skikkelig overtaket. Og det er jo ikke det jeg vil. 

De siste månedene har jeg faktisk sovet tålig greit. Selv om det ikke akkurat hjelper for noe, så sover jeg ofte 9 timer om nettene. Helt uhørt, ville jeg ha sagt om noen presenterte dette for meg for noe år siden. Jeg som ikke trengte mer enn 5 timers søvn for å fungere optimalt. Men selv etter 9 timer i drømmeland nå, er jeg helt utslitt når jeg står opp igjen. I tillegg kan jeg til og med sove en time eller to på dagen, om jeg tillater meg det. Altså, om jeg legger meg ned. Men den der legginga sitter laaaangt inne. Da sitter jeg heller å dingler i en stol. Bare sånn på trass lissom, fordi jeg ikke vil være dette murmeldyret som jeg tydeligvis er på vei til å bli. Sove kan jeg gjøre når jeg ble gammel, var vel egentlig mottoet mitt før i tia, og jeg er jo bare 55. Selv om det innimellom føles som om det skulle vært et 1-tall foran der.

Denne natta blir det tydeligvis ikke så mange timene under dyna. For her sitter jeg, dyna er i etasjen under, og klokka har allerede passert tre! 

Spør meg ikke hvorfor … noen ganger blir det bare helt totalt omvendt av det en har planlagt. Så den der planlegginga er bortkasta energi, og resulterer stadig vekk i den ene nedturen etter den andre. Egentlig er jeg slutta å planlegge høylytt, det er best å holde slike ting for seg selv, for da er det heller ingen som trenger å se skuffelsen og tårene som presser på hver gang noe skjærer seg.

En rar sommer er over. En sommer der virkeligheten slo ned som lyn fra klar himmel. Ingenting kommer til å bli som før. Så da er det vel bare å prøve å lære seg å bli glad i dette livet da. Slik som det er blitt. For noe annet liv har jeg jo ikke. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi. 

Så var det helg igjen. De kommer tett på hverandre disse langhelgene i mai. Og det er jo ikke å forakte. Det høres sikkert rart ut at jeg snakker om langhelger, fridager og ferie, for jeg har jo fri hele tiden. Men det er forskjell på å ha fri og ha fri ser du. Jeg føler ikke jeg har fri om ikke drømmemannen også har fri fra jobb. Det er vi som har ferie, ikke bare han. Det er akkurat som det var stor forskjell på å være sykmeldt og ha en fridag eller feriedag da jeg var i 100 prosent jobb. Det kan ikke sammenliknes en gang. Men om du ikke har vært borti det selv, så forstår jeg at du absolutt ikke skjønner hva jeg babler om nå …

Dagen i dag har vært helt forferdelig. Jeg har vært tre ganger på Stammina siden sist jeg var innom bloggen, og jeg føler meg som en dritt! En klamp om foten for nav, en med vondt i viljen. Det er lenge siden jeg har følt meg så langt nede egentlig. Så dette er ikke bra. 

Fredag var jeg på første møte med veilederen min. Han virker ok han. Han gjør jo bare jobben sin egentlig. Jobben med å få kjærringa ut i jobb igjen. Lykke til sier jeg bare, for det tror jeg innerst inne er helt umulig nå. Først av alt må jeg vel klare å fungere i hverdagen. Og dit er det laaaangt å gå. Om det i det hele tatt er mulig. Men jeg tenker at de som sitter på nav og styrer dette her driter i hele privaten min, det viktigste er vel å få folket til å tjene sine egne penger. For snyltere på 55 er no’ dritt rett og slett. Det hjelper ikke noe som helst at denne kjærringa har jobba fullt hele livet og virkelig putta masse penger inn til fellesskapet alle disse årene. Det er ikke payback-time. Så enkelt skal det ikke være. Da er det lettere å gi tilskudd til de som aldri har forsøkt seg i arbeidslivet virker det som. Eller de som har en litt mørkere hudfarge. Jeg ligger dårlig an skjønner jeg, og jeg takler dette her særdeles elendig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skulle gjerne ha feilt noe annet. Noe som kunne bevises ved en blodprøve, eller andre prøver. Men å ha to tullediagnoser som ingen tror på, men som likevel ødelegger livet mitt, det er ikke så veldig givende. Ikke det at det er givende å ha noe annet heller, men da har du iallefall legestanden og nav og hele pakka på din side! Da blir du ikke sett på som en hypokonder. 

Mandag var jeg på et to timers foredrag om sunn mat! Slå den da! Noe så bortkasta har jeg sjeldent vært på. Hallo, om en ikke har fått inn dette her i en alder av snart 55 så tenker jeg det er noe galt i topplokket egentlig. Mer enn bare vondt i viljen … Jeg kan dette. Det er bare tre år siden jeg gikk på Helsefagarbeider og da hadde vi ei hel bok om temaet. Jeg har gått på husmorskolen og lært akkurat det samme i forrige århundre en gang. Jeg har lest og googla med jevne mellomrom. Joda, teorien kan jeg, men jeg ikke syltynn av den grunn!  Nei kjære nav, her kaster dere pengene rett i dass!

I dag var jeg på smertehåndteringskurs eller hva det het. Innføring. Men egentlig satt jeg igjen med den følelsen etterpå at smerten er bare noe en innbiller seg. En må bare tenke annerledes, så blir alt så mye bedre. Jeg må ta meg sammen altså! Akkurat som om jeg ikke har forsøkt det i disse 8-10 siste årene. Jeg har jo nesten ikke gjort annet. Bitt tennene sammen og fortrengt kroppens signaler. Det hjalp jo ikke så mye tydeligvis. Snarere tvert i mot egentlig.

Etterpå var det samtale med terapeuten. Grei fyr. Men mulig han bare er en ulv i fåreklær? En luring. Jeg stoler ikke helt på han. Men enn så lenge har han skjønt at jeg ikke kan trene en plass der det er mye støy og masse folk. Det gjør alt vondt verre. Blir for mange inntrykk og for mye lyd for tinnitusen. Så istedenfor å bli sprekere kommer jeg til å bli enda mer utlada. Om det overhodet er mulig å bli verre på det feltet … vel, det gjenstår jo å se!

I dag starta det klokka 9! Det er en utfordring i seg selv. Jeg har hatt vondt i hodet siden søndag kveld. Våkna om natta og verka som besatt. Opp og ta tablett, og så lagt meg igjen i håp om å sove litt til. Det er lenge siden jeg har sovet så dårlig! Jeg tenker og tenker. Tar på meg skylda for at jeg har havna i denne situasjonen, fordi jeg ikke har forsøkt nok. Det er det jeg har fått ut av disse dagene på Stamina. Jeg er blitt trøkka rett ned i bunnen av kjellertrappa, og her har jeg ikke lyst til å være. Det er ikke et givende sted å oppholde seg.

Alt er galt med meg. Jeg er for doven. Jeg er for feit. Jeg innbiller meg at jeg har vondt. Og jeg er sikkert ikke trøtt og sliten heller. Om jeg er det, så er det fordi jeg nettopp er for doven og feit! Likevel er alle blodprøvene mine helt tipp topp. Jeg har ikke forhøyet noe som helst. Bare blodtrykket, men med de tablettene jeg har tatt siden i høst så er det også helt perfekt nå. Men likevel er alt tydeligvis galt med meg. Fordi jeg ikke jobber. Jeg er en slik nav ikke vil ha i systemet sitt. Jeg må bare ta meg sammen og finne meg noe å tjene penger på. En ny jobb.

Jah! Det blir jo sikkert lett. Jeg har ikke lyst til å gå mer på Stamina. Fordi jeg blir trøkka så ned i elendigheten. Men jeg må jo bare. Hvis ikke så får jeg ikke noe å leve av. Penger vettu. Det der som ikke betyr alt, men som ingen kan klare seg uten likevel. Så neste uke skal jeg på nok et smertehåndteringskurs på morrakvisten på onsdagen. Pluss innføring i mindfulness torsdag, etterfulgt av en time med yoga. Og dette starter 8.30. Jeg er igrunnen ikke istand til å kjøre bil på den tiden av døgnet en gang. Men får bare krysse alt jeg har for at det går bra.

I dag tok det litt over en time å komme hit. Hjemmefra. Normalt går det på 15 minutter. Jeg kom ti minutter for seint til og med, og var drittrøtt og superstressa da jeg kom inn i undervisningsrommet. Hadde bare lyst til å legge meg i en krok og sove. Eller dø. Iallefall slippe unna dette her.

Jeg grein hele veien hjem etterpå. Har ikke hatt det sånn på veldig lenge. Helt tom, veldig lei og med et selvbilde litt under nullpunktet. Helt aleine i verden. Slik føltes det der og da. 

Vi er på hytta nå. Det var heller ikke noe greit sånn til å begynne med. Men så dro vi avgårde til Plantasjen og kjøpte noen blomster. Mens drømmemannen lagde pizza planta jeg i kassene, og vips så ble verden et litt bedre sted å være. Selv for en nav-snylter som meg.

17. mai-feiringa i år er avlyst. Orker ikke så mye ståk og styr. Vi har ingen tradisjoner denne dagen, ofte har vi vært bortreist, og det har vært helt ok. Men vi har tenkt oss i land for å se på bonusbarnebarna som går i tog. De bor i området her, på fastlandet selvsagt, ikke på ei øy. Så når vi har vinket til de så drar vi ut igjen i skjærgården, og her er vi temmelig aleine. Var ikke en eneste bil på parkeringsplassen da vi kom. Men hører det er noen som har fest en eller annen plass. Glade, halvfulle mennesker omgitt av venner. Jepp, jeg er litt misunnelig gitt, her jeg sitter aleine i mørket, med telysene tent og kikker over på lysene på andre siden av sundet. Skrekkelig mye lys folk har på utenfor husene sine midt på natta igrunnen!

Enda en natt uten å få sove på ganske kort tid. To timer i senga lys våken, og så ga jeg opp. Jeg har vært her før, og det ender sjeldent bra, det er iallefall helt sikkert. Jeg som har vært stuptrøtt i hele dag klarer ikke å lukke øynene og kople ut. Forstå det den som kan … Akkurat nå synes jeg problemene og helligdagene kommer like tett, som perler på ei snor, og det er ikke alle perlekjeder som er like fine! Spesielt ikke når det er andre som plukker dem ut for deg. Smaken er som baken, og min er tydeligvis alt for feit! Det er nok grunnen til at jeg sitter her istedenfor å sove.

Håper du får en flott 17. mai. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hei i natten! Her sitter jeg og får ikke sove. Enda så trøtt jeg er. Så nå har jeg altså tatt en av vidunderpillene som skal sende meg inn i drømmeland om litt. For jeg er ikke helt klar for noen våkenetter nå akkurat! Jeg trenger virkelig, virkelig noen netter med god søvn etter denne helga, for ikke å snakke om noen skikkelig rolige dager. 

Det er alt for varmt til at jeg klarer å sove. Jeg blir klam og svett og ekkel. Så først forsvant klærne, så dyna, så dro jeg opp litt av gardinene. Men ingenting nytta. Sannsynligvis er det ikke så varmt heller, det er bare denne termostaten min som spiller meg et aldri så lite puss. Det er noe jeg innbiller meg. Som det meste andre som forsurer tilværelsen min. Fibromyalgi og tinnitus og slike ting. Mulig jeg ikke er trøtt heller. Kanskje jeg bare innbiller meg det også?

Drømmemannen snorka så fort hodet traff puta. Sånn har han det. Nesten alltid. Enten det er kaldt eller varmt. Det spiller ingen rolle. For om natta så skal man sove. Og så gjør han det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har vært på hytta siden onsdag. Kom hjem i kveld. Etter å ha avslutta ei skikkelig hektisk helg med å feire bonusbarnebarnet som ble fem i dag. Og det var bare toppen på kransekaka. For denne festlige helga starta allerede på Himmelspretten. Da var det samling hos svigers over en stabel med pizzaer, etterfulgt av is og kaffi. Vi var omtrent ni voksne, to ungdommer og tre unger. Mulig jeg har glemt noen i farta. Uansett var det mye folk og mye lyd. De er superskjønne disse svigerinnene mine, men det er skrekkelig mye lyd i dem. Og da blir det det i drømmemannen også, merkelig nok. Så etter tre timer der var jeg klar for senga! Helt utslått og vondt over alt. De varte helt til neste festlighet …

Konfirmasjonen på lørdag. Vi droppa både kirka og avslutninga med kaker og kaffi. Noen ganger må det dessverre bare bli sånn, for jeg hadde aldri holdt ut hele dagen. Prioritere heter det så fint, og noen ganger kjenner jeg at jeg begynner å få litt taket på dette her. Denne nye måten å leve på. Prioritere … ikke gøy. Men tydeligvis veldig nødvendig. Selv om det egentlig ikke hjelper så skrekkelig mye.

Dagen i dag har bestått av å bake 40 kanelsnurrer og være i selskap. Da vi kjørte hjem derfra kjente jeg at jeg er så sykt glad for at denne helga var over. Det kjennes ut som om jeg har festa både natt og dag helt siden onsdagen, men jeg har bare forsøkt å være sosial. Som normale mennesker.

Jeg kjenner jeg blir veldig oppgitt over meg selv. Fordi jeg ikke klarer å henge med. Jeg er lei av å alltid være så sliten. Alltid føle at det som egentlig skal være koselig og gøy kun føles som en belastning. Istedenfor å gi meg glede og overskudd tapper det meg for alt av krefter.

Likevel sitter jeg her! Fordi jeg ikke får sove. Forstå det den som kan … Ikke det at det hjelper å sove heller da. Jeg kan ikke huske sist gang jeg våkna på morrakvisten og følte at jeg var uthvilt. Det hadde vært fantastisk deilig igrunnen. Og det er iallefall bedre å sove enn å sitte her midt på natta. Selv om søvnen ikke funker som den skal på meg den heller. Jeg synes det er veldig rart alt dette her som har forandret seg så ekstremt i hverdagen min. Helt uforståelig. Som et skikkelig mareritt egentlig. Forskjellen er bare det at det ikke forsvinner når jeg våkner …

Ny uke, nye muligheter. Og nok ei langhelg rett rundt hjørnet. Kjære Gud, eller noen, gi meg litt overskudd slik at jeg kan få brukt dagene til noe fornuftig, forefallende arbeid for eksempel. Male en vegg eller to. Klippe en plen, eller stelle i hagen. For jeg synes ikke det er noe gøy når det bare er drømmemannen som jobber og står på. Og det har han absolutt gjort denne helga. Mens jeg bare har gjødslet den dårlige samvittigheten min. Fordi jeg ikke strekker til. Til mitt forsvar må jo nevnes at jeg fikk beskjed om å ta det med ro frem til tirsdag, til jeg har vært å kontrollert øyet og stærene. Eller forhåpentligvis mangelen på sånne. Men innerst inne vet jeg jo at det sannsynligvis ikke hadde betydd så mye. Jeg hadde sikkert ikke fått ut fingeren uansett.

God natt. Tenker jeg tar en liten omgang med *jakten på søvnen* igjen nå … og forresten, det øyet mitt er blitt ganske bra, tror jeg. Bortsett fra når jeg er supersliten. Men da funker jo ingenting!

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Forhåpentligvis! Jeg ble jaffal operert i dag morges. Så nå er det bare å krysse fingrene og håpe at det gikk greit. Jeg grudde meg noe sykt! Mest fordi jeg var redd for at jeg ikke klarte å ligge stille nok, slik at legen skulle snitte litt feil. Og så måtte jeg jo google litt for ei ukes tid siden, for å se om jeg kunne finne noe om en slik operasjon, og da dukket det jo opp en hel film! Det var ikke så lurt!

Det var ikke så vondt egentlig. Mest ubehagelig. Og litt skremmende. Jeg lå stiv som en stokk og forsøkte å se inn i lyset som jeg skulle. Merkelig nok klarte jeg det. Og alt har visst gått som de forventet. Men så ligger jo det der litt i bakhodet da, at hver eneste gang jeg har latt noen kutte i meg, enten det er her eller der, så oppstår det komplikasjoner etterpå. Men kanskje dette er den ganga det ikke skal skje noe galt? Håper det … og så håper jeg selvsagt at synet på det venstre øyet er bedre enn det var når det stabiliserer seg litt her.

Øyedråper må jeg holde på med i fire uker fremover. Og de var drittdyre! Ikke gikk det an å få de på blå resept heller. Det er faktisk ganske dyrt å feile noe og trenge medisiner i dette landet også, selv om vi har alle disse fantastisk gode ordningene. Og nå har jeg fått frikort allerede, men det hjelper jo ikke for alt. Til og med Vimovoen jeg går på daglig må betales fullt ut. Fordi jeg har fibro og ikke leddgikt eller slike ting. Snakk om å forskjellsbehandle folk!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nå skal jeg altså gå rundt med denne koppen på øyet til i morra. Pluss hver natt frem til etterkontrollen til tirsdag. Jepp! Ingen sminke på heller, og da mente de visst ikke bare mascara. Men alt av sminke. Og vi skal både i konfirmasjon og i bursdag til helga, så som du skjønner så har jeg mye å se frem til. Ikke det at jeg sminker meg så ekstremt mye til vanlig, men når vi skal noe spesielt så slenger jeg på litt her og der, og eyeliner og mascara går jeg aldri uten.

Og ikke nok med det … til fredag begynner jeg på Stamina! Etter å ha mast og mast i tre måneder så fant de plutselig en dato til meg. Og da hasta det noe innmari. Fikk telefon på fredag og skulle egentlig ha vært der i dag. Men det gikk jo ikke. Så da ble det utsatt tre dager. Vi som hadde planlagt to langhelger på hytta nå. Drømmemannen har til og med tatt ferie de to kommende fredagene. Men der gikk den planen i vasken. Det at jeg ikke skal trene eller løfte tungt med det første var visst ingen hindring det heller. Er man nav-snylter så må en jo bare hoppe når de sier hopp!

Håper du har hatt en fin start på uka. 🙂 Her er himmelen blå og fuglene synger, hagen ser ut som ei slagmark og jeg har 11 tulipaner spredd litt utover på et mål tomt. Ikke noe å rope hurra for akkurat, men sånn blir det vel når en ikke har stelt noe særlig der ute på tre års tid. Eller har en haug med penger som kan brukes på sommerblomster, som før i tia. Til bursdagen min ønsker jeg meg gavekort på Plantasjen, og gjerne en gartner!

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Hallo der ute. ♥ Håper du har hatt ei fin helg. Helga vår ble litt amputert i forhold til det vi hadde tenkt. Plutselig hadde vi pakka sammen og var på vei hjem igjen fra hytta. Enda drømmemannen hadde tatt avspasering fra jobb i dag og har fri i morra. Men det var bare meldt regn, og masse vind, og det begynte å dryppe da vi var på vei over i båten. Ikke noe å sitte der ute på øya etter i sånt vær! Sa drømmemannen. Og jeg gadd ikke si noe om at jeg kunne jo ha vaska ned og malt et av soverommene. Alt jeg trenger av maling og utstyr står jo der. Som det har gjort i et par år.

Hehe. Jepp! Her går det ikke akkurat fort i svingene. Men en gang så skal det nok bli ferdig det også. Det løper jo ikke av, ikke er det noen som tar det fra meg heller. Dessverre. De står der, alle soverommene, så flotte og gulnet fra tak til gulv og bare venter på at jeg skal få fingeren ut og slengt på litt hvitmaling. Vårt rom fikk jeg faktisk ferdig i høst. Så da er det bare tre igjen da. Eller iallefall to, for det siste der har vi lurt på å ta vekk og la det bli spisestue istedenfor. Vi trenger mer det enn alle disse sengene. Normalt spiser vi jo ute. Men siden vi bor her vi bor så er det jo ikke alltid værgudene er helt snille med oss. Selv ikke midt på sommeren. Så ja, vi kunne trengt litt større bord inne også. Med plass til mer enn fire. Men hvor ofte trenger vi sengeplass til 9? Veldig sjeldent egentlig. 

Hele hytta må males i år. Utenpå altså. Og det er vel litt mer prekært enn det som er inni. Jeg tror vi har fått vaska den, og gjort alt klart minst tre ganger, men så ble det aldri noen maling likevel. Nå kan det ikke utsettes lengre. Jeg blir jo sliten bare av tanken på alt dette som må gjøres, både her og der, uten at det hjelper noe. Så jeg må prøve å gi litt mer faen rett og slett. Ikke bry meg så mye. Klare å kose meg selv om både det ene og det andre kunne sett så mye bedre ut. Det er jaggu ikke lett!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg gleder meg til vi får litt mer varme. Sommer og sol. Bildene over er fra sist sommer, for selv om det var sol og fint vær både fredag og lørdag så var det altså ikke så varmt.

Lørdagskvelden var vi forresten på byen. Såvidt! Og det var jo litt rart. Kan ikke huske sist vi var det lissom. Og det kjentes slik ut også. Følte meg som en dinosaurus omtrent, et merkelig gjenglemt vesen fra fortiden. Vi var på show med Lillian Røssaak, veldig morsom dame som er gift med en tidligere kollega av meg fra avisen. Jeg grudde meg sykt til å møte mange derfra, men heldigvis slapp jeg det. Vi tok to øl hver, og prisen på dem er jo et kapittel for seg selv. Det er jaggu godt vi ikke er på byen ofte. For det er jo så dyrt at til og med øla fikk en aldri så liten bismak når en tenkte på hva den kosta!

Drømmemannen fikk vaska terrassen i går. Og det i seg selv er jo litt av en bragd. Hele 150 kvm rundt hele hytta. Akkurat nå, kan jeg ikke fatte og begripe hva jeg skulle med alt det der, men da det ble bygd for 16-17 år siden så var det bare helt naturlig. Jo større, jo bedre. Og nye materialer luker jo sykt godt da. Tror nesten jeg har en besettelse der. En fetisj. Lukten av nytt treverk. Åååå, deilig. Men når det skal vedlikeholdes er det ikke fullt så fantastisk … blir det ikke vedlikeholdt er det jo verre enn verst. Burde jo ha vært fliser alt dette her heller, da hadde det jo vært ferdig en gang for alle. For resten av min tid. Men da hadde jeg ikke fått gleden av den deilige lukten mens det var nytt da. Og alle de timene jeg lå her på alle fire, en hel sommer, og skrudde platting. Faktisk var det også gøy, men det er lenge, lenge siden det. I mitt forrige liv. Sånn føles det iallefall.

Det er rart med det. Jeg har nesten vokst opp her ute på øya. Sett på denne solnedgangen hele mitt liv. Men den er aldri lik, og den er så fascinerende at jeg faktisk ikke klarer å være der ute uten å fotografere. Hver eneste kveld. Og dette var altså gårsdagens solnedgang. Ikke noe å si på den heller. 

Denne helga har jeg bare pussa vinduene. Og gjort litt reint. Men det var veldig viktig at jeg ikke sleit meg helt ut, det lå litt der i bakhodet og murra hele tiden. For resten av uka har jeg en særdeles viktig oppgave. Jeg, eller vi da, skal være barnevakt.

Mellomste barnebarnet mitt skal bo her. Mora skal på villsvinjakt i Sverige! Akkurat her har eplet ramla skrekkelig langt fra stammen. Den ene stammen i det minste. Men siden ho ikke er kloningen min, men resultatet av en befruktning, så kan jeg berolige dere med at ho har fått jaktinteressen fra pappa’n. En av tre arvinger som synes dette er gøy altså, og det måtte jo bli ho, ho som var den største pappadalten av alle da ho var liten. 

Dette burde gå helt greit. Jeg gleder meg til å passe barn jeg. Selv om det ble litt vel lenge. Men bare jeg er litt flink til å hvile når snuppa er i barnehagen så går det nok bra. Jeg begynner å forstå det der nå. Selv om jeg ikke er flink til å gjennomføre det. Men jeg funker jo bedre om jeg legger inn litt hviletid, enda så nedtur det er å innrømme det. 

Nyt kvelden! I morra er vi allerede i mai, så nå må det vel snart komme litt mer stabil varme til oss her på Sørlandet også. Selv om prognosene for den kommende uka ser litt dårlige ut akkurat nå.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Bortgjemt oppe i fjellene på Tenerife finner du en bitteliten landsby. 650 meter over havet ligger Masca. Landsbyen er beskrevet som en av de mest maleriske stedene på hele øya, og har cirka 90 innbyggere. For å komme hit må du kjøre en vei som du aldri hadde tenkt fantes her en gang. Omtrent som den berømte Trollstigen i Norge, pluss et par hakk verre tenker jeg. Iallefall føltes det slik. Men mulig jeg bare er blitt litt mer voksen og dermed litt mer bekymret, siden jeg var passasjer i baksetet sammen med min lillesøster. På tur med mamma og pappa i Norges langstrakte land. Familieturene vi hadde med CampLet’en på slep er vel grunnen til at jeg i flere tiår hatet bilturer.

Pappa likte ikke å ligge bak noen ser du. Så her var det forbikjøringer i hytt og pine. Såpass, at om vi beklageligvis måtte tisse på turen, så var det nesten krise. For da vettu, kom alle de vi hadde passert foran oss nok en gang … og så var det på’n igjen! Det var ikke snakk om å kose seg på veien. For her gjaldt det å komme kjappest fra A til B. For vi hadde jo ruteplan må vite, og veldig lite slingringsmonn. Selv om vi ikke skulle rekke noe. Men det er en helt annen historie …

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Masca ligger i nordvest, ved foten av Tenofjellene. Den vakre, lille landbyen kan være litt vanskelig å finne, med det er vel verdt turen mellom høye fjell og dype daler, frodig landskap og den ene svingen verre enn den andre. Det var likevel ikke svingene som var verst, selv om vi så rett ned i dypet når vi tok en yttersving, og overlevelsesstatistikken om en ramla utfor her sikkert ikke var av de høyeste. Men når vi derimot møtte noen som skulle i motsatt retning ble det et par ganger litt vel spennende. Spesielt om den som kom mot deg var en diger buss, for da ble det sinnssykt trangt! 

Det tok sin tid å passere bussen. Sjåføren viftet og veivet med armene, og var sikkert ikke helt lydløs heller. Men ikke skjønte vi at han ville ha oss til å kjøre på utsiden (!) av bussen, før lenge etterpå. Ut mot kanten rett og slett. Helt yst, som mamma ville ha sagt det. Ytterst altså. Der det gikk rett ned i avgrunnen. Istedenfor fikk drømmemannen tynt leiebilen godt ned i grøfte inn mot fjellet … og etterhvert klarte bussen å passere. Uten at vi fikk riper i lakken noen av oss. Puuuuh!

Fantastisk vær, og fantastisk utsikt. Innimellom fant vi ei lomme der det gikk an å stoppe litt for å ta bilder av herligheten.

Dette var ikke veien for råkjøring! Her måtte en ha tunga i rett munn og konsentrasjonen på topp for å komme seg ned. Og etterhvert opp igjen. For dette er nemlig eneste veien som fører til Masca. Kanskje ikke så rart at det tok sin tid før turistflommen fant frem, det er jo ikke en plass du bare “ramler tilfeldig” over sånn i forbifarten.

Det er ikke så lenge siden Masca var helt ukjent for ferierende. Men nå er stedet blitt et sentrum for slike som bruker deler av ferien til å reise rundt på øya for å se seg om, istedenfor å kose seg på strendene. Inkludert turistene på sightseeing med buss selvsagt. Landsbyens beliggenhet er helt spesiell og husene klamrer seg til fjellskrentene. Det er et drømmemål for fotointeresserte. Om du er så heldig å komme på et litt annet tidspunkt enn bussturistene da. For da tøyt det ut av den ene bussen etter den andre, og det krelte av folk over alt!

Stakkars innbyggerne i landsbyen, sier jeg. De hadde prøvd å sette opp et skilt med at droneflygning var forbud, fordi dette var hjemmet deres. Men på den lille tiden vi var der fløy det en drone rundt husene og inn på baksiden der vi ikke kunne se. Ikke mye privatliv her lengre, selv om de bor langt inni ødemarka. Snakk om å få livene sine snudd opp ned. 

Men de nyter vel sikkert godt av turismen også da. Det var to kafeer der oppe, og et par kiosker/souvenirbutikker, en fruktselger og et lite marked under det store treet ved kirken. Før turistenes inntog tjente de vel heller ikke noe på slikt.

Er du en ihuga fotturist fins det flere godt merkede løyper i Teno-fjellene. Faktisk var Teno en helt egen øy tidligere, som siden vokste sammen med andre øyer, for å bli det vi i dag kaller Tenerife. Området er relativt isolert, og har et biologisk mangfold, en egen arkitektur og spesielle skikker som en neppe finner andre plasser på øya, der masseturismen har overtatt.

Den lille bukta ved kysten er beryktet for å ha vært et piratskjulested. Bukta ligger tre timers fottur fra Masca. Det er verdt å huske før en legger ut på den turen, at enten må du gå tilbake (noe som tar mye lenger tid og krever bedre kondisjon), eller ta en båt fra kysten til nærliggende Los Gigantes, byen hvor vi spise den romantiske middagen vår.

Vi droppa fotturen. Kan jo ikke få med seg alt på en ukes tur heller. Kan jo ha den i bakhodet om vi skulle finne på å reise tilbake en gang. Noe vi sannsynligvis ikke skal … fordi det er så mange andre flotte plasser vi ennå ikke har sett.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.

Restaurant Aqua kom vi over ved en tilfeldighet. Fordi de hadde kommentert et bilde jeg la ut på Instragram. Og da vi googlet litt fant vi ut at den faktisk lå på toppen i restaurantguiden til TripAdvisor akkurat da. Og den plasseringa fortjente de så absolutt.

Vi forhåndsbestilte, for å slippe å kjøre en times bomtur hver vei. Og for å sikre oss bord med utsikt. Men det siste der viste seg å være helt unødvendig. For alle bordene hadde nemlig utsikt her oppe i tredje etasje. I etasjen under var det litt annerledes, men der var det bare buffet og ingen bordbestilling. Det er jo forhåpentligvis ikke så mange ganger en har ti års bryllupsdag, så litt fint måtte vi jo gjøre det. Selv om både drømmemannen og jeg har feiret et slikt jubileum før, med hver vår x. Vi må faktisk ha ti år til sammen, før vi slår våre tidligere rekorder akkurat på dette punktet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Aqua er hjertebarnet til Tenerifes mest kjente kokk, Lucas Maes. Her er bare ti bord, og dermed en rolig, lun og romantisk atmosfære. Den fantastiske utsikten over havet og Los Gigantes setter prikken over i’en for en perfekt kveld. Denne plassen bør du rett og slett besøke om du er på Tenerife!

Ganske klare for en seksretters! Skal det være så skal det være. Drømmemannen rynka litt på nesa da den første tallerkenen kom, for det var jaggu ikke mye. Men etter seks slike serveringer så var det helt perfekt. En nytelse både for syn- og smaksansene!

Kjærring med cabriolet-sveis! Hadde nok følt meg litt mer vel på en fortausrestaurant både med hensyn til sveisen og klærne. Men med denne utsikten rett foran nesa, og drømmemannen på stolen ved siden av, så var det fort gjort å glemme alt det som ikke passa helt inn.

Servitørene holdt seg i bakgrunnen. Men de fikk med seg alt, og serverte og skjenket vin til perfekte tidspunkt. Her gikk ikke noe på slump. De forklarte hva vi fikk, noe jeg glemte like fort som det ble sagt, men uansett smakte alt helt fortreffelig. Desserten var intet unntak. Med den tapas-ventematen ble det jo egentlig sju retter. Alt dette, pluss vin og vann kosta rundt 1200 kroner, så prisen var det heller ikke noe å utsette på! Selv om det ikke akkurat er hverdagslig for oss å bruke så mye på en middag.

Drømmemannen min og desserten. ♥ Ja, altså det der i tallerkenen. 😉 Men mannen, han er min aller beste venn, kjæresten min, det perfekte reisefølget. På bildet under er det dessverre ikke vi som er avbildet. Jeg er ikke av dem som har så lyst til å bli tatt bilde av egentlig. Bortsett fra noen selfier i ny og ne, og da har jeg jo helt kontroll selv. Men nå angrer jeg jo litt for at vi ikke fikk noen til å forevige oss her, på vår ti års bryllupsdag. Det hadde vært et fint minne. ♥ Men litt for seint å tenke på nå da …

Ho gikk nesten rett ned i sjøen, sola. Om det ikke hadde vært for noen få skyer helt nede i overgangen mellom himmel og hav. For en perfekt avslutning på dagen vår! ♥ Så nå er du vel ikke i tvil om hvor du skal spise om du er på disse kanter? 😉 

Skulle jo egentlig bare ha booka et rom for natta her. Men siden dette var en tur på sparebluss så valgte vi å kjøre tilbake til hotellet vårt i Costa del Silencio. 

Dagen etter starta faktisk på stranda, men endte opp med nok en ferd oppe i fjellene. Følg med, om du vil oppleve Tenerifes svar på Trollstigen. Jeg tror denne var hakket verre egentlig … 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.