Hva skulle en gjort uten minner? Og da spesielt de en har fanget med mobilen/kameraet … Mens det regner så det skvetter på utsiden av vinduene sitter jeg her og kose meg med bildene fra den flotte gårsdagen. For den var som en vitamininnsprøytning for min del. Vi var bare hjemme en liten svipptur mellom skogsturen og badeturen. Slik at vi skulle være der akkurat i det sola gikk ned. Og det klarte vi.
Det var tre grader kaldere på land enn i vannet. Skikkelig ufyselig å kle av og på seg. Drømmemannen sto på brygga i den aller tjukkeste dunjakka han har – og frøys!
Har du sett noe så fint? Solnedganger og -oppganger er magisk. Er nok litt i overkant hekta på sånt. Har alltid vært det. Så jeg skulle nok ha bodd en plass der jeg kunne sett dette fra mitt eget stuevindu. Eller i det minste fra tomta. På den andre siden, så hadde jeg jo ikke kommet meg ut på alle disse turene om jeg bare kunne sitte i godstolen å fotografere. Og som en trøst så har jeg jo virkelig den aller beste plassen når vi befinner oss på hytta.
Det går mot lysere tider. Heldigvis. Det er faktisk ikke mange dagene siden det var mørkt som i en sekk på dette tidspunktet. Altså litt før fire. I går merka vi det veldig godt, sikkert fordi det ikke var en eneste sky på himmelen hele dagen.
Og akkurat nå hørtes jeg ut som min far! Han var ekstremt opptatt av når sola snudde, og jada, jeg har visst arva det genet også. For jeg tror nok han var litt sånn smådeppa på vinteren og bare lengta etter sol og sommer, turer i båten og på hytta. For det var selve livet. Alle de ukene som en ikke kunne gjøre sånt var bare en uendelig langtekkelig ventetid som vi godt kunne ha vært foruten. Det var ikke så mye pappa og jeg var enige i. Egentlig. Men akkurat her var vi tydeligvis helt på samme bølgelengde.
Hei der ute. I dag har vi hatt sol og fint vær hele dagen! Himmel så utrolig deilig det var. Og vi fikk virkelig utnytta det, drømmemannen, Jonas og jeg. Det ble tur til Ravneheia, 144 moh. En bitteliten topptur altså.
Det er veldig fint der. Nesten så en glemmer alle trappene en må gå opp. Men så blir du belønnet med den utsikten da, når du kommer til topps. Vi laget oss en liten rundtur oppi heia der, det ble i underkant av 5 kilometer, og vi var absolutt ikke aleine om å lufte vettet og julekiloene denne lørdagen.
Midt inni granskauen traff vi to damer som lurte om jeg var på Instagram! Juuuhuuu. Jeg er blitt kjendis! Det var litt flaut egentlig, men litt gøy også. Jeg fikk skryt for alle de fine bildene jeg la ut, og de hadde til og med fått med seg at jeg bada.
Ja, altså, det er bare å si ifra om du vil ha autografen … 😉
Kan godt ha en reprise eller to av denne dagen. Som en avveksling til regnværet var det som en vitamininnsprøytning. Jeg burde virkelig tenke alvorlig på å flytte fra dette landet altså. Det er for spesielt interesserte dette her. Er helt sikker på at jeg hadde hatt en mye bedre hverdag om jeg hadde bodd en plass der det var sol og varme.
Jada, jeg vet det. Det er lørdag og ikke fredag i dag. Men jeg fant nok en bloggutfordring jeg tenkte å delta på fremover. Muligens mer morro for meg enn for deg da, men siden det er min blogg så er det jo jeg som bestemmer. Ikke sant?
Denne utfordringen fant jeg hos Elisa. Reglene finner du om du klikker deg inn på bloggen hennes.
Vad är dina första planer för 2020? Mine aller første planer for året var å få vekk julepynten. Jeg liker den pynten godt før jul, men når vi bikker over i et nytt år kan jeg nesten ikke bli kvitt den fort nok. Ellers har vekta mi gått ekstremt mye opp siden juni, og det bør jeg virkelig ta tak i.
Vad kommer du fokusera främst på under året? Hmmm … litt vanskelig spørsmål. Tror jeg må fortsette å øve meg på å lage meg gode dager, selv om jeg ikke jobber lengre. Det er litt problematisk når livet plutselig tar sine egne veier og de er helt annerledes enn det du hadde sett for deg. Det gjelder å glede seg over de små tingene i livet, og det skal jeg bli flinkere til i 2020.
Vad ser du fram emot under 2020? Jeg ser virkelig frem til sommeren. Denne høsten, og vinteren så langt, har det regnet og regnet. Føles som det har regnet i tre måneder i strekk. Jeg er drittlei. Men noe jeg virkelig gleder meg til er de to nye barnebarn vi venter i juni, det blir så spennende å få hilse på dem.
Vad är något du tänkt göra 2020 du inte gjorde 2019? Jeg har tenkt å bli litt mer sosial, det tenkte jeg i fjor også, uten at det helt ble sånn. Men det gjelder jo å ikke gi opp …
Hur skulle du önska att 2020 blir? Jeg skulle ønske vi fikk en reprise av sommeren 2018. Sol fra skyfri himmel i tre måneder. Det var jo nesten som å bo i syden. Skulle også ønske at jeg plutselig våkna opp en morra og var frisk som en fisk igjen, hadde jobb og arbeidskolleger og alt det fører med seg. Både sosialt og økonomisk. Dessuten skulle jeg ønske at vi ikke får tredd ned over hodet alle disse tingene vi bør skamme oss over for tia. Livet kan være vanskelig nok uten at skal gå rundt og bære på både flyskam, kjøttskam og miljøskam, bare for å nevne noen. Ikke det at jeg skammer meg så mye, men mulig jeg egentlig burde ha gjort det?
Se der ja. Da fant jeg en ukentlig fotoutfordring, takket være bloggen til Lillian. Jeg var jo veldig aktiv på slikt i begynnelsen av bloggtiden min, men så forsvant så mange av de jeg hadde vært med på og til slutt stoppa det helt. Jeg liker jo best når ting er på norsk. Er ikke så ekstremt flink i fremmedspråk, selv om jeg har hatt både engelsk og tysk på skolen. Men det er jo lenge siden.
Svensk kan være veldig vanskelig å forstå innimellom. Jeg fant bare en betydning av ordet STUKA da jeg googla. Og det var altså forstue. Med en gang jeg så det ordet kom dette bildet av sønnen min opp på netthinnen. Det er rart med det, det er ikke bare på pc’n bildene er lagra her! Han har riktignok ikke forstuet noe som helst på bildet, men det er jo kjipt når en forstuer en tå eller hele benet og må halte rundt som en krøpling til det går over igjen.
Jepp, det ble min første tolkning påSusannes fotoutfordring. Sånn helt på tampen, for i morra stenger den, før ho åpner opp for en ny uke. Bedre seint enn aldri, jeg rakk det jo! Oversikten for hele resten av året er allerede laget. Veldig greit, så kan en jo gjøre litt på forhånd. Dessuten kan du se på de andre som er med denne uka, og hvordan de har løst oppgaven.
Hei, hei der ute. Det er frædda’ – igjen! Og etter den forferdelige lange natta jeg hadde i går sov jeg som et barn i natt. Ikke vet jeg, kanskje det bare var av utmattelse, eller så var det denne merkelige julegaven jeg fikk som gjorde susen her. For jeg har ikke bare delt seng med drømmemannen, men med ei diger kroppspute! Høres teit ut, ser teit ut, men om dette var resultatet så skal jaggu denne teite innretningen få innpass i senga hver eneste natt fremover.
Fitbitens søvnregistrering. Dette er ganske samsvarende med hvordan jeg føler meg. Den første her var i natt. Den andre er slik det er innimellom, restless, altså Fitbiten klarer ikke å registrere at du har sovet om du ikke har gjort det mer enn tre timer sammenhengende. Den siste er vel helst normalen, eller en litt god natt kanskje. Ikke så mange oppvåkninger her, til meg å være.
Det var helt fantastisk å våkne klokka 6 og føle seg uthvilt. Kan ikke huske sist det skjedde. Er sykt lenge siden altså. Noen år muligens. Det normale med meg er jo at jeg kan sove og sove, og enda så blir jeg bare mer og mer sliten. Akkurat som om det er slitsomt å sove … merkelige greier.
Iallefall, etter en slik natt er starten på dagen helt topp. Jeg hadde satt på en vaskemaskin, dusja, vært en litt ekstra lang morratur med bikkja, spist frokost – alt dette før klokka var 9! En fantastisk start på helga altså. Noe som ikke var fullt så fantastisk var tallet som lyste mot meg da jeg gikk rett ut av senga og på vekta. Ikke noen overraskelse egentlig, men det var litt verre å se det som et tall, enn bare å føle det på klærne. Pluss 9,7 kilo siden juli. Nesten alt som jeg tok av meg for et års tid siden er tilbake på midten av kjærringa. Så da er det vel bare å brette opp ermene og starte på ny giv – til mandag kanskje …
Inntil da skal jeg heller glede meg over at det eroppholdsvær! Det skal ikke vare lengre enn til i kveld da, men det er jo bedre enn ikke noe. Yr har meldt sol. Både på dagen i dag og i morra. De har sikkert blingsa litt og gjort en feil, men enn så lenge kan en jo nyte gleden over at en tror det skal bli fint vær noen timer midt på dagen i to dager. Til og med i helga.
Fin fredag til deg. Her tenker jeg det meste av jula skal pakkes vekk. Men juletreet og stjernene i vinduet skal få stå til jeg har hatt syforeningsdamene til onsdag. Det blir nemlig ganske tomt og stusselig når alt forsvinner på en gang.
Dette fine bildet fikk jeg av søstera mi til jul. En viktig påminnelse egentlig. Men ikke så lett å bare slenge ut det som ligger oppi der, selv om en vet at en ikke har brukt for det. Pakking er ikke helt min sterke side, verken når det gjelder fysisk å pakke for en tur, eller psykisk å skille ut alle de unødvendige tankene som svirrer rundt oppi topplokket til tider.
Synes du bildet var fint? Du finner flere kunstverk av Kjersti Munkejord Lamb om du kikker inn på nettsiden hennes.
Hei forresten. Årets første våkenatt kom jaggu kjapt i år! Etter å ha ligget søvnløs i flere timer sto jeg opp 3.30. Vet ikke helt hva som gjorde at jeg ikke sovna da vi la oss. Det var jaffal ikke fordi jeg ikke var trøtt. Tenkte ikke på noe spesielt heller da hodet landet på puta. Men når en blir liggende time etter time å bare vri seg, så er det jo ufattelig hva som kan dukke opp fra de mørkeste kroker i underbevisstheten.
Etter hvert går hjernecellene på høygir. Det ene beinet har plaget meg en del i det siste. I løpet av natta ble det bare verre og verre. Verker fra tærne og helt opp i lysken. Dermed dukka jo tanker om blodpropp og det som verre er opp i tur og orden. Jeg kom til og med så langt i grublingen at jeg ble helt enig med meg selv om at jeg ikke skal til legen med dette. For jeg har lagt på meg sånn i det siste at jeg absolutt ikke skal kle av meg foran han bare fordi beinet verker. Det går sikkert snart over igjen, når jeg bare begynner å bevege meg litt mer igjen. Men hadde jeg blitt liggende lengre i senga så hadde jeg nok vært døden nær på øyeblikket.
Sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel! Det sa jeg alltid tidligere. Men jeg er såpass gammel nå at jeg gjerne vil sove om nettene. Lukke øynene og snorke om kapp med han ved siden av. Han der som bare kan skru av bryteren og sovne i samme øyeblikk som han har bestemt seg for at nå er det på tide å legge seg. Men det var visst ikke min tur til det denne natta.
Merkelig at noe av det en lærte først i livet skal være så forbanna vanskelig!
God dag der ute. Her forsvant årets første morgenstund og formiddag og hele greia i senga. Elendig form. Fyllesyk. Enda jeg ikke drakk noe i går, men var sjåfør! Sånn kan det gå … urettferdig er vel rette beskrivelsen, men begynner å bli vant til det nå. Vi hadde en kjempekoselig kveld, og var faktisk ikke i seng før klokka 3. Jonas var hjemme aleine, og det hadde selvsagt gått helt greit. Han bryr seg ikke om rakettene. Merkelig nok. For jaggu er denne store bikkja vår ei skikkelig pingle når det gjelder mange andre ting.
Facebook ønsket meg velkommen inn i det nye året med diverse minner. Hva skulle vi vel gjort uten slike påminnelser? Nå er jo jeg en av dem som liker både Facebook og veldig mye annet av den digitale hverdagen, så jeg synes jo det er litt gøy med slike tilbakeblikk. Hele 10 år tilbake gikk det denne ganga.
Det første minne er fra jobb. Kanskje ikke så rart, for der tilbragte jeg jo veldig mye tid av livet mitt. Den beste jobben i verden rett og slett, her jeg følte jeg hadde havnet på helt riktig hylle, jobben jeg trodde jeg skulle beholde hele resten av livet. Den var faktisk den aller viktigste tingen i livet mitt, rett etter ungene og drømmemannen. Jeg var fortsatt frisk og rask, og bildet her er det aller første profilbildet jeg hadde på Facebook.
På denne dag i 2011 hadde vi tydeligvis både sol og snø her. Vi var på en lang tur langs sjøen i sentrum på årets første dag.
Å ikke være fyllesyk er tydeligvis en glede på en dag som dette! Iallefall om en skal tro oppdateringene på Facebook. Profilbildet er fra januar 2013 da vi hadde ei ukes tid i Barcelona. Husker jeg var ekstremt fornøyd med det, siden øynene så så veldig blå ut. Bildemontasjen er fra årets første dag. Sol og fint vær i starten av dette året også!
Første dag i 2014 er snart over, og den har igrunnen vært ganske så bra, forteller Facebook. Akkurat det skjønner jeg godt, for det året feiret vi nyttårsaften på Kapp Verde. Vil du vite mer om det reisemålet kan du gå inn HER – og i bunnen av det ligger det flere linker til andre innlegg fra den ferien.
Går vi fem år tilbake var vi nok i startgropa på et nytt liv tenker jeg. Vi gikk jaffal over ei mil og om jeg ikke husker helt feil var vi faktisk ganske så spreke dette året. Slike ting går veldig i rykk og napp her hos oss. Dessverre. Vi klarer lissom ikke helt å legge om livsstilen sånn for godt. Tar et skikkelig skippertak innimellom. Blir slankere og flottere, sprekere og veldig fornøyde. Helt til vi ramler ned i en kjempesprekk … og oppi der blir vi ufattelig lenge. Faktisk i årevis på det aller verste.
Oppdateringen på Facebook var som følger:Glemte å slå appen av da vi kjørte hjem, så har nok skrytt på oss tre, fire kilometer og en god del fart.. Men synes det var en god start på det nye året uansett! 2015 var tydeligvis også året for å skrifte profilbilde i hytt og pine. Sikkert fordi jeg ble så fornøyd med utseende når kiloene rant av litt etter litt, eller fordi jeg måtte vise frem den nye hårfargen.
Årets første dag i 2016. Ny hund og tur til Hamresanden. Skjønne, lille Jonas som vokste seg gedigen. Vel visste vi at det var en stor rase, men at han kunne bli så stor, det var vi nok ikke helt forberedt på. På Facebook har jeg skrevet: Fantastisk flott start på det nye året! For et vær! Har lufta restene av migrenen, forkjølelsen, bikkja og drømmemannen på Hamresanden. Der var det reine folkevandringa første dagen i januar. Tempoet til Jonas passet midt i blinken akkurat nå. Ser frem til maaange lange turer etterhvert.
2017:Er iallefall ikke fyllesyk.. 😜men det er jo noe som hadde gått over i løpet av dagen, så kunne gjerne bytta! 😶 For første gang i mitt liv som Tinnheia-beboer har jeg sett rakettene fra toppen av bakken. Ellers har vel ikke nyttårsfeiringa vært så stille og rolig siden jeg var to år.. 😇 Velkommen 2017, håper du har mer godt å by på enn forgjengeren din! ⭐️
Første dagen i januar 2018 var det ingen oppdatering på Facebook. Det var nok ikke akkurat mitt beste år dette. Jeg gikk på aap og det føltes som hele fremtiden min, eller mangel på sådan, hadde havarert hos nav. Det meste i livet var snudd på hodet og fremtiden så ekstremt dyster ut.
2019. Heller ingen oppdatering på Face. Men i løpet av året ble det mange forskjellige profilbilder og hårsveiser! 1. mai gikk jeg over til den mest forhatte gruppa i samfunnet (i følge de som ennå er arbeidsaktive og jobber for lønna si) nemlig uføretrygdet, og siden har jeg forsøkt så godt jeg kan å venne meg til det der. Det er ikke lett.
I natt kom denne oppdateringa: Godt nytt år alle sammen! 😃 Mannen er lagt, og snart følger jeg etter. Takk til Ellen og Audun for en fin kveld. ❤️ God mat og flotte folk, perfekt utsikt til fyrverkeriet. Inngangen til 2020 kunne ikke vært bedre. 🥰😘Og akkurat nå er jeg glad for at jeg var sjåfør i kveld. 😇
Nå ligger altså hele 2020 foran oss. Et helt nytt og ubrukt år, som bare venter på å bli fylt med gode opplevelser, fine dager og andre ting som kan legges i minneboka. Starten var litt kjipt for min del, men det kommer seg sikkert etterhvert. Det er da det er det viktig å gripe de små øyeblikkene, tenker jeg. For eksempel minnet om det flotte nyttårsbordet vi kom til i går, og den fantastiske maten. Vertinnen for kvelden er ei syforeningsvenninne, og ho har virkelig sansen for innredning og detaljer. Både ute og inne. Følg ho gjerne på Instagram for gode tips, eller i det minste noe fint å hvile øynene på.
Enten du vil eller ei. For nytt år blir det, uansett. Bare det er jo noe å være glad for, for alternativet hadde jo vært ganske så kjipt.
Jeg lurer litt på hva dette året vil bringe. Jeg håper jo at det bringer med seg litt mer sol enn siste halvdel av 2019 har tildelt oss. Jeg håper også at jeg klarer å leve litt bedre med alle disse vondtene og elendigheta som ble tredd ned over hodet mitt i året som er gått. Eller, det kom vel lenge før det, men det var vel da jeg ble fullstendig klar over at dette ikke var forbigående. At det var slik livet mitt kom til å bli fremover. Ikke en hyggelig oppdagelse, og absolutt ikke slik jeg hadde planlagt innspurten til alderdommen.
Jeg håper vi slipper å bli påtvunget flere ting vi skal skamme oss over. Flyskam, kjøttskam, miljøskam. Ikke det at jeg skammer meg over noe av det der, men veldig mange andre gjør tydeligvis det. Det er ikke godt å gå rundt og skamme seg hele tiden. Da kan en fort få psykiske problemer, noe som dessverre er ekstremt utbredt blant ungdommen nå.
En plass må det jo komme fra. Vi var jo absolutt ikke så skjøre før i tia. Joda, en kunne være lei seg og lei både hverdager og livet generelt, men det gikk jo over igjen. Etterhvert. Å være lei og ha noen kjipe dager innimellom, det er jo en del av selve livet det. I motgang blir en sterkere, sies det. Om en ikke bare gir opp da. Det er kanskje den letteste utveien noen ganger, men det er da en må finne en bitteliten lysning i tunnellen og tviholde på den. For vi har jo bare fått tildelt et liv hver, og da gjelder det å gjøre det beste ut av det. Noen ny sjanse dukker dessverre ikke opp i ettertid.
Kanskje er det nettopp bloggernes feil at det er blitt sånn? For makan til perfekte liv skal man lete lenge etter. Om en kikker innom de som ligger på bloggtoppen da! Der er alt perfekt nemlig! Hud, hår sminke. Mener de selv at de har en aldri så liten skavak, så er det fort gjort å fikse det ved hjelp av inngrep og innsprøytninger både her og der. I en helt normal, flott, ung kropp! Fin som bare det i utgangspunktet. Det er ikke rart noen og enhver kan få mindreverdighetskomplekser av å følge disse.
Noen år etter viser de frem de perfekte gravidekroppene sine. Ungen er just trøkka ut, og der ligger mora og smiler med nystyla hår og perfekt sminke. Ingen melkespreng, ingen kvapsete mageskinn og ingen strekkmerker. Aldri en bad-hair-day. Aldri et sjuskete bilde i ei gammel joggebukse eller pysjbukse. Fem uker etter ungen er ute er magemusklene på plass igjen. Så vokser ungene til. Rene, pene, oppstilt og stæsja! Aldri en flekk på tøyet, aldri en hårlokk på feil plass. Hjemmet ser ut som det er tatt rett ut av en interiørkatalog. Ingen leker som ligger og slenger. Ingen smuler på bordet. Fine tyllkjoler på rekke og rad på en knagg på barnerommet. Sterilt. Og litt skummelt. Er det virkelig oppskriften på et perfekt liv? Er det slik vi vil ha det? Må det være så reint og fint og perfekt, med de rette merkeklærne, designermøblene og hvite sofatrekk som aldri ser ut som de er tatt i bruk en gang. Er det det som skal til for at vi skal føle oss vellykka? Som alle de andre?
Nå er jo jeg over den alderen der dette påvirker meg. Faktisk irriterer det meg mer enn noe annet. Jeg tviler på at de fleste har det på denne måten. Men det skal se sånn ut for oss andre. En fake fasade. Som glir rett inn hos de yngre som ikke har det slik. De som blir sittende igjen å føle seg veldig lite vellykka.
Jeg har min egen stil, eller mangel på sådan. Jeg går for gjenbruk og har gjort det lenge før det ble så in. Ikke fordi jeg skal være så innmari miljøbevisst, men fordi jeg ikke hadde råd til noe annet etter at jeg ble skilt. Eller fordi jeg heller ville bruke pengene til morsommere ting enn ei ny lampe når tingene ordna seg litt etterhvert. Slik har det vært de siste 20 årene.
Perfekt er jeg ikke. Ikke på noen felt. Jeg skriver om hverdagen slik den er. Uten filter. Livet er et slit innimellom. Til og med når en nærmer seg 57 og økonomien plutselig ble helt annerledes enn en hadde trodd. Fordi en plutselig gikk over på uføretrygd istedenfor lønna en hadde tatt som en selvfølge hele livet. Jeg hadde jo aldri tenkt å slutte å jobbe! Det er dritkjipt. Mens andre på vår alder får bedre og bedre økonomi, går vår helt feil vei. Men det er også mange lyspunkt innimellom. Det er de en må ta vare på, slik at de kan tas frem på de aller mørkeste dagene.
Penger er ikke alt. Men jeg vet jo av erfaring at det meste blir lettere når en har litt mer enn det aller nødvendigste. De som sier at penger ikke betyr noe, har nok aldri vært der at de må snu og vende på krona for å få hverdagen til å gå opp. Også det kommer til å bli bedre for oss, om ikke i 2020 så jaffal året etter.
Jeg er av den heldige sorten som har fått mange barnebarn. De er som verdens beste lykkepiller, helt uten farlige bivirkninger. Selv om jeg godt merker at formen lang fra er der den var da første barnebarnet meldte sin ankomst for 11 år siden. Vi har ikke akkurat fri flyt her. Men det er ikke så mye som er forbudt eller uaktuelt heller. Det er leker over alt. Kjøkkenbordet flyter over at tegnesaker, det er smuler både her og der. Jeg kan ikke kjøpe så mye ting til dem som jeg gjerne ville. Men jeg gir dem mye tid. Vi går på turer, brenner bål og griller pølser. Enkle, morsomme og rimelige gjøremål. Vi lukter bål i håret og på klærne. Blir skitne og slitne. Og vi er lykkelige. Vi koser oss sammen og skaper verdifulle minner. Både for liten og stor. Alt trenger ikke koste så mye.
Det kjipe er at jeg blir supersliten av disse ungene. Men til gjengjeld gir det meg utrolig mye å tilbringe tid med dem. Det er noe jeg absolutt skal fortsette med i året som kommer.
Vi har mye å se frem til drømmemannen og jeg. I juni venter vi to nye barnebarn, nummer sju og åtte i rekka. Og alle sammen har vi lett tilgjengelige i samme by! Heldige oss. I juli skal vi i barnedåp i Litauen. Og i august skal eldste dattera til drømmemannen gifte seg. Som den aller første av våre fem. Innimellom er det noen treff med Cognac Klubben, og en helgetur en eller annen plass. Til våren starter hyttelivet igjen, og jeg satser på en reprise av sommeren 2018 selvsagt.
Jeg har en plan om å bli litt mer sosial. Ikke bare med barnebarna og mine egne barn. For vi trenger litt input fra folk på vår egen alder også. Innimellom. Det er sjelden vi har folk her lengre, noe jeg har lyst å forandre på. Jeg håper også at badevenninna og jeg skal få mange gode bad og dype samtaler i året som kommer. Selv om vi ikke er helt på topp helsemessig noen av oss. Men vi forstår hverandre, om det kommer en avlysning i siste lita, så er det helt greit. Det er bare sånn det er. De færreste forstår slikt, så det er veldig godt å ha ei som vet hvordan det egentlig er.
Det er viktig å finne gleden i de små hverdagslige tingene. Ikke alltid lett, faktisk tror jeg en må øve litt på det der. Men dagene blir lettere på den måten. Gleden over å gå en tur, til og med når det regner. Gleden over å klare å strikke noe igjen. Gleden jeg kan se i drømmemannens øyne når jeg sier jeg elsker ham. Gleden jeg føler når han kommer hjem fra jobb. Gleden når et barnebarn ringer og spør om ho kan komme til mormors hus. Gleden når en henter et barnebarn på sfo og ser lykken lyse ut av øynene på ungen. Bare fordi jeg kommer. Mormora.
Jeg betyr noe i noen andres liv. Det er godt å vite, og veldig verdifullt.
Og med dette, litt rotete innlegget, sier jeg takk for i år. Tusen takk til dere som regelmessig kikker innom, legger igjen en kommentar eller melding både her og der. Jeg er glad for at dere er der. Uten dere hadde jeg vært ganske så ensom faktisk. Selv om jeg nå har noen å si god morgen til når jeg står opp. Hver eneste dag. Nemlig Google Home, som vi fikk til jul av drømmemannens døtre med følge. Og ho svarer til og med! Hehe, det er jo bedre enn ikkeno’, selv om det ikke kan erstatte alle kollegene jeg hadde i mitt tidligere liv.
Godt nytt år folkens! Måtte det bringe noe bra med seg til alle og enhver.
Dette var den jula som nesten tok knekken på kjærringa! Kan faktisk ikke huske sist jeg har vært så elendig jeg. Må ha vært svineinfluensaen for ti år siden.
Jeg har stort sett sovet, eller ligget på sofaen mellom slagene. Iført mine nye tova tøfler jeg fikk til jul og en gammal pysjamas. Men en time før vi skulle avgårde, eller få besøk, så var det ned i sminkeskrinet, male opp kjærringa og ta på noen presentable klær – og vips, så var jeg klar for offentligheten igjen.
Lag på lag ble det påført. Kunne sikkert vært gjort bedre, men dette her er ikke min sterkeste side altså. Så mye sminke som disse juledagene har jeg ikke brukt til sammen hele resten av året! Men det gjorde forsåvidt underverker, selv om jeg følte meg temmelig sparkla og seig. Så her måtte en passe på så en ikke falt for fristelsen til å klø seg på kinnet, gni seg i øyet eller dra servietten over munnen etter å ha spist. For da ligger jo plutselig halve ansiktet igjen en helt annen plass en der en helst vil ha det!
Er ikke helt noe for meg dette her altså. Men som sagt, om en bare skal sitte still og bli beglodd så var det jo en grei løsning. Og som kamuflasje for en drittdårlig dag innimellom så er det jo heller ikke så verst. Selv om det aller beste er å ikke menge seg med andre på slike dager, men bare holde seg hjemme og tusle rundt som den grå, gamle kjærringa en egentlig er blitt.
Men altså, jeg går ikke rundt sånn helt usminka. Trenger jo ikke mer enn kikke på det første bildet for å skjønne at dette ikke er et tryne en vil vise offentlig. Så jeg går for en gylden middelvei til vanlig. Mascara og kajal stort sett. Men jeg må visst begynne å kline på litt dagkrem også med jevne mellomrom. Siden jeg er blitt så skrukkete og tørr i huden i det siste. De fleste gjør visst det, har jeg hørt.
Høytid og masse på programmet for de aller fleste. Regn og drittvær nesten hele tiden. Forkjølet badevenninne og ingen til å hjelpe og dra kjærringa til sjøs … da sier det seg selv at det er litt vanskeligere å komme seg avgårde da. Alltid lettere å være to. Selv om både Jonas og drømmemannen er med for å passe på, så er det jo bare meg som bader.
På tavla sto det 4 grader og noe. Det var fra i går. Vi målte til 6,2. Ikke vet jeg hva som er riktig, eller om det kan variere så mye fra dag til dag. Eller om temperaturmåleren vår ligger for høyt oppe i vannskorpa og vannet lengre nede er mye kaldere. Men det virka sykt kaldt! Mulig det var fordi det var hele 9 grader i lufta i dag, så forskjellen der ble større enn sist. Det kjentes ut som det la seg et islag på kroppen mens jeg svømte. Men som den tøffingen jeg er blitt så tok jeg to små svømmeturer slik jeg alltid pleier.
