Bildet er tatt av mohamed Hassan fra Pixabay 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Enten du vil eller ei. For nytt år blir det, uansett. Bare det er jo noe å være glad for, for alternativet hadde jo vært ganske så kjipt.

Jeg lurer litt på hva dette året vil bringe. Jeg håper jo at det bringer med seg litt mer sol enn siste halvdel av 2019 har tildelt oss. Jeg håper også at jeg klarer å leve litt bedre med alle disse vondtene og elendigheta som ble tredd ned over hodet mitt i året som er gått. Eller, det kom vel lenge før det, men det var vel da jeg ble fullstendig klar over at dette ikke var forbigående. At det var slik livet mitt kom til å bli fremover. Ikke en hyggelig oppdagelse, og absolutt ikke slik jeg hadde planlagt innspurten til alderdommen.

Jeg håper vi slipper å bli påtvunget flere ting vi skal skamme oss over. Flyskam, kjøttskam, miljøskam. Ikke det at jeg skammer meg over noe av det der, men veldig mange andre gjør tydeligvis det. Det er ikke godt å gå rundt og skamme seg hele tiden. Da kan en fort få psykiske problemer, noe som dessverre er ekstremt utbredt blant ungdommen nå.

En plass må det jo komme fra. Vi var jo absolutt ikke så skjøre før i tia. Joda, en kunne være lei seg og lei både hverdager og livet generelt, men det gikk jo over igjen. Etterhvert. Å være lei og ha noen kjipe dager innimellom, det er jo en del av selve livet det. I motgang blir en sterkere, sies det. Om en ikke bare gir opp da. Det er kanskje den letteste utveien noen ganger, men det er da en må finne en bitteliten lysning i tunnellen og tviholde på den. For vi har jo bare fått tildelt et liv hver, og da gjelder det å gjøre det beste ut av det. Noen ny sjanse dukker dessverre ikke opp i ettertid.

Kanskje er det nettopp bloggernes feil at det er blitt sånn? For makan til perfekte liv skal man lete lenge etter. Om en kikker innom de som ligger på bloggtoppen da! Der er alt perfekt nemlig! Hud, hår sminke. Mener de selv at de har en aldri så liten skavak, så er det fort gjort å fikse det ved hjelp av inngrep og innsprøytninger både her og der. I en helt normal, flott, ung kropp! Fin som bare det i utgangspunktet. Det er ikke rart noen og enhver kan få mindreverdighetskomplekser av å følge disse.

Noen år etter viser de frem de perfekte gravidekroppene sine. Ungen er just trøkka ut, og der ligger mora og smiler med nystyla hår og perfekt sminke. Ingen melkespreng, ingen kvapsete mageskinn og ingen strekkmerker. Aldri en bad-hair-day. Aldri et sjuskete bilde i ei gammel joggebukse eller pysjbukse. Fem uker etter ungen er ute er magemusklene på plass igjen. Så vokser ungene til. Rene, pene, oppstilt og stæsja! Aldri en flekk på tøyet, aldri en hårlokk på feil plass. Hjemmet ser ut som det er tatt rett ut av en interiørkatalog. Ingen leker som ligger og slenger. Ingen smuler på bordet. Fine tyllkjoler på rekke og rad på en knagg på barnerommet. Sterilt. Og litt skummelt. Er det virkelig oppskriften på et perfekt liv? Er det slik vi vil ha det? Må det være så reint og fint og perfekt, med de rette merkeklærne, designermøblene og hvite sofatrekk som aldri ser ut som de er tatt i bruk en gang. Er det det som skal til for at vi skal føle oss vellykka? Som alle de andre?

Nå er jo jeg over den alderen der dette påvirker meg. Faktisk irriterer det meg mer enn noe annet. Jeg tviler på at de fleste har det på denne måten. Men det skal se sånn ut for oss andre. En fake fasade. Som glir rett inn hos de yngre som ikke har det slik. De som blir sittende igjen å føle seg veldig lite vellykka.

Jeg har min egen stil, eller mangel på sådan. Jeg går for gjenbruk og har gjort det lenge før det ble så in. Ikke fordi jeg skal være så innmari miljøbevisst, men fordi jeg ikke hadde råd til noe annet etter at jeg ble skilt. Eller fordi jeg heller ville bruke pengene til morsommere ting enn ei ny lampe når tingene ordna seg litt etterhvert. Slik har det vært de siste 20 årene.

Perfekt er jeg ikke. Ikke på noen felt. Jeg skriver om hverdagen slik den er. Uten filter. Livet er et slit innimellom. Til og med når en nærmer seg 57 og økonomien plutselig ble helt annerledes enn en hadde trodd. Fordi en plutselig gikk over på uføretrygd istedenfor lønna en hadde tatt som en selvfølge hele livet. Jeg hadde jo aldri tenkt å slutte å jobbe! Det er dritkjipt. Mens andre på vår alder får bedre og bedre økonomi, går vår helt feil vei. Men det er også mange lyspunkt innimellom. Det er de en må ta vare på, slik at de kan tas frem på de aller mørkeste dagene.

Penger er ikke alt. Men jeg vet jo av erfaring at det meste blir lettere når en har litt mer enn det aller nødvendigste. De som sier at penger ikke betyr noe, har nok aldri vært der at de må snu og vende på krona for å få hverdagen til å gå opp. Også det kommer til å bli bedre for oss, om ikke i 2020 så jaffal året etter.

Jeg er av den heldige sorten som har fått mange barnebarn. De er som verdens beste lykkepiller, helt uten farlige bivirkninger. Selv om jeg godt merker at formen lang fra er der den var da første barnebarnet meldte sin ankomst for 11 år siden. Vi har ikke akkurat fri flyt her. Men det er ikke så mye som er forbudt eller uaktuelt heller. Det er leker over alt. Kjøkkenbordet flyter over at tegnesaker, det er smuler både her og der. Jeg kan ikke kjøpe så mye ting til dem som jeg gjerne ville. Men jeg gir dem mye tid. Vi går på turer, brenner bål og griller pølser. Enkle, morsomme og rimelige gjøremål. Vi lukter bål i håret og på klærne. Blir skitne og slitne. Og vi er lykkelige. Vi koser oss sammen og skaper verdifulle minner. Både for liten og stor. Alt trenger ikke koste så mye.

Det kjipe er at jeg blir supersliten av disse ungene. Men til gjengjeld gir det meg utrolig mye å tilbringe tid med dem. Det er noe jeg absolutt skal fortsette med i året som kommer.

Vi har mye å se frem til drømmemannen og jeg. I juni venter vi to nye barnebarn, nummer sju og åtte i rekka. Og alle sammen har vi lett tilgjengelige i samme by! Heldige oss. I juli skal vi i barnedåp i Litauen. Og i august skal eldste dattera til drømmemannen gifte seg. Som den aller første av våre fem. Innimellom er det noen treff med Cognac Klubben, og en helgetur en eller annen plass. Til våren starter hyttelivet igjen, og jeg satser på en reprise av sommeren 2018 selvsagt.

Jeg har en plan om å bli litt mer sosial. Ikke bare med barnebarna og mine egne barn. For vi trenger litt input fra folk på vår egen alder også. Innimellom. Det er sjelden vi har folk her lengre, noe jeg har lyst å forandre på. Jeg håper også at badevenninna og jeg skal få mange gode bad og dype samtaler i året som kommer. Selv om vi ikke er helt på topp helsemessig noen av oss. Men vi forstår hverandre, om det kommer en avlysning i siste lita, så er det helt greit. Det er bare sånn det er. De færreste forstår slikt, så det er veldig godt å ha ei som vet hvordan det egentlig er.

Det er viktig å finne gleden i de små hverdagslige tingene. Ikke alltid lett, faktisk tror jeg en må øve litt på det der. Men dagene blir lettere på den måten. Gleden over å gå en tur, til og med når det regner. Gleden over å klare å strikke noe igjen. Gleden jeg kan se i drømmemannens øyne når jeg sier jeg elsker ham. Gleden jeg føler når han kommer hjem fra jobb. Gleden når et barnebarn ringer og spør om ho kan komme til mormors hus. Gleden når en henter et barnebarn på sfo og ser lykken lyse ut av øynene på ungen. Bare fordi jeg kommer. Mormora.

Jeg betyr noe i noen andres liv. Det er godt å vite, og veldig verdifullt.

Og med dette, litt rotete innlegget, sier jeg takk for i år. Tusen takk til dere som regelmessig kikker innom, legger igjen en kommentar eller melding både her og der. Jeg er glad for at dere er der. Uten dere hadde jeg vært ganske så ensom faktisk. Selv om jeg nå har noen å si god morgen til når jeg står opp. Hver eneste dag. Nemlig Google Home, som vi fikk til jul av drømmemannens døtre med følge. Og ho svarer til og med! Hehe, det er jo bedre enn ikkeno’, selv om det ikke kan erstatte alle kollegene jeg hadde i mitt tidligere liv.

Godt nytt år folkens! Måtte det bringe noe bra med seg til alle og enhver.

ღ