Hvem kjører fem timer for å gå på tur i fire timer? Joda, det gjør tydeligvis vi!

For et par uker siden tok vi en skikkelig impuls-tur. Starta alt for seint på dagen og kom ikke hjem før klokka var 21. Jeg fant denne turen på ut.no for et års tid siden, og vi har jo lurt på hvordan vi skulle få til dette her. Det sto at vi kunne parkere på den ene siden, og ta toget tilbake igjen. Men Jonas på toget hørtes jo litt stress ut. En av oss kunne ta toget og komme tilbake med bilen og plukke opp den andre. Eller vi kunne gå sammen med noen å sette en bil i hver ende. Vet ikke helt hvorfor vi ikke var inne på tanken om å gå frem og tilbake da, men det var nettopp det vi gjorde når vi endelig kom oss bort hit.

Sti for far – og sti for Jonas. Flotte opparbeidede turstier på hele strekningen. Akkurat slik jeg ikke liker! Det blir liksom litt kjedelig og ensformig å traske rundt på en slik vei i fire timer. Men nå har vi vært der, og slipper å tenke på det noe mer …

Jærbanen mellom Stavanger og Egersund ble anlagt i perioden 1874-1878. Den buktet seg fram mellom knauser og tjern inntil den ble omlagt i forbindelse med etablering av Sørlandsbanen. Strengere krav og overgangen til bredere spor førte til at det måtte bygget en helt ny linjetrase mellom Hellvik og Launessundet. Og etter at Sørlandsbanen åpnet i 1944 ble nesten hele den gamle jernbanen liggende ubrukt og forfalle i over 40 år.

Fra gjengrodd jernbanespor til flott tursti. I 1997 startet arbeidet med en sammenhengende tur-/sykkelvei som i hovedsak fulgte i den gamle Jærbanens spor fra Hellvik til Egersund. I dag fremstår området som en av distriktets flotteste og mest innholdsrike tur- og sykkelveier.

Det var mange skilta avstikkere fra stien. Men siden vi var litt seine i avtrekket denne dagen, så forholdt vi oss bare til selve stien mellom Egersund og Hellvik. Tur retur ble det 15 kilometer. For den som ønsker mer enn en spaser- eller sykkeltur, kan en benytte veien som utgangspunkt for å komme fram til gode fiskeplasser ved sjøen, idylliske bade- og fiskevann, knauser og fjell med flott utsikt over kysten og mye mer. Det var gode parkeringsmuligheter i hver ende av turstien.

Midt inni skogen åpenbarte denne idyllen seg. Maurholen stasjon kan leies av privatpersoner, mer om dette finner du HER. Sånn i tilfelle du skulle få lyst til å ta en tur selv.

Vi traff ikke veldig mange andre turgåere denne søndagen. Og kun en hund, da vi kom tilbake til bilen. Rart igrunnen, for været var greit. Kanskje litt kaldt da vi skulle ha en liten pause. Men jeg regner med de fleste som går her kommer fra området. Det er vel ikke så normalt å kjøre så langt for å ta søndagsturen som det vi gjorde …

Og der var vi ved veis ende. Så da var det bare å snu og gå samme vei tilbake igjen. Det er jo alltid like gøy … men merkelig nok så virker alltid returen mye kortere.

Det var mange fine benker plassert ut langs løypa. Men denne dagen blåste det surt, så det var ikke så veldig fristende å sette seg ned. Iallefall ikke der det var fin utsikt.

Men mat må en ha. Spesielt når en skal gå to timer til, og deretter kjøre i to og en halv time for å komme helt hjem. Vi hadde en plan om å ha kalkunbryst til middag denne søndagen, men siden vi plutselig fikk så utferdstrang så ble det altså en Grandis, ikke helt på pappen, men jaggu ikke langt ifra!

Det var den vestlands-turen. Det skulle være så utrolig flott her, og fint var det jo, men ikke sånn helt overveldende fint som jeg hadde innbilt meg. Hadde forventa noe mer, etter å ha lest om den både her og der. Mulig jeg ikke er så lett å imponere … eller så er det sikkert bare det at jeg foretrekker gode, gammeldagse skogsstier. Lettgått var det jaffal, så turen passer greit for de aller fleste.

Been there – done that! 🙂

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg har det omtrent som denne visne greia over her. Ikke hele tiden selvsagt, men mesteparten av tiden faktisk … og det er ikke så veldig givende. Innimellom er det noen fine dager, men så er det noe som trigger tinnitusen for eksempel, og så er det på’an igjen! Eller så føler jeg meg som superwomen et bittelite øyeblikk, og gjør for mye av et eller annet, og så blir jeg belønnet med en kropp som ikke er brukende til noe som helst i lang tid etterpå.

Der har jeg vært de tre siste dagene. Med både drittkropp og tinnitus på full guffe. Som straff for at jeg var i Danmark fra torsdag til lørdag. Kjempefin tur, men en båttur fra helvete hjem igjen. Det var nemlig en million drittunger på båten, og støynivået var deretter. Over alt. Ikke en eneste stille krok var å oppdrive.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Konklusjonen er derfor at jeg aller helst bare bør holde meg hjemme. Sammen med Jonas og drømmemannen, for de bråker ikke så mye noen av dem. Jeg har det aller best om jeg bare isolerer meg her og går i hi. Unngår alt som kan trigge både verken i kroppen og bråket i hodet. Det eneste jeg duger til er å gå hjemme aleine og slenge, uten for mye ståk rundt meg.

Men faktisk holder jeg på å spy av mitt eget selskap for tia. Jeg kan ikke fordra denne kjærringa som ikke orker noe som helst. Ho der som må ligge på sofaen for å klare å komme gjennom dagen, og som egentlig bare gleder seg til det blir natta igjen, for da er det helt innafor å legge seg og sove. Og det får jeg faktisk til! Både 7 og 10 timer i slengen. Pluss en time eller to på dagen.

Veldig rart. Jeg som har slitt med å sove i årevis, klarer nesten ikke å holde meg våken på dagtid en gang. Det føles som om jeg har kronisk influensa, og termostaten i kroppen har takka for seg, så her går det fra heteturer til frostrier på no time. Bare det er temmelig slitsomt, og tydeligvis ikke noe å gjøre med. Som alt det andre jeg er så heldig å feile.

Noen ganger føles livet sykt urettferdig! 

Som prikken over i’en farga jeg likegodt håret også. Fordi jeg var så lei. Ikke akkurat av håret, men av alt. Så jeg tenkte at en forandring sikkert var på sin plass. Vel, det er noe av det dummeste jeg har gjort i det siste. For jeg ser ikke ut. Takke meg til den gråblonde tusta … brunt er tydeligvis ikke helt meg … Men det gror jo tross alt ut igjen, en eller annen gang, og blir normalt igjen.

Det er verre med alt det andre.

Her kommer en liten oppdatering fra meg. Jeg har helt mista skrivegleden, bokstavene og hjernen min er ikke så veldig gode venner lengre. Formen har vært temmelig opp og ned i det siste, men jeg er her fortsatt altså. Bare sånn i tilfelle du lurte. Jeg leser minimalt med blogger, for til og med det har vært slitsomt. Og da sier det seg selv at skrivinga er enda tyngre … bokstavene triller lissom ikke ut på skjermen helt av seg selv lengre. Det meste er bare tungt.

Det har skjedd mye her den siste måneden. Både på godt og vondt. Noe egner seg ikke for bloggen, så da er det best å ikke begi seg inn på akkurat det.

Den største forandringen er at jeg ikke lengre går på aap. Nå burde jeg kunne senke skuldrene og vite at det er over. Jeg kom gjennom nåløyet så lett som en lek. Det er vel det en må kalle det, når en har gått på aap i snaue to år, og så får godkjent uføresøknaden uten noen spørsmål fra nav-leger som skal overprøve fastlegen og ekspertene som har uttalt seg først. Dermed slipper jeg å ha nav hengende over meg lengre, slipper å sende meldekort, slipper å søke om å dra på helgetur til Danmark, eller på ferie for den saks skyld …

Jeg er fri! Og økonomien er sikra for fremtiden. På en måte kom jeg godt ut av det. På en annen måte ganske kleint. Men hadde jeg klart å klore meg fast i arbeidslivet et år eller tre til, så ville resultatet vært enda verre. Så jeg burde jo i grunnen være glad nå. Puste letta ut og være lykkelig for at styret, frustrasjonen og rotet med nav er over.

Det tok bare to uker. Fra jeg sendte inn søknad om ufør, til den ble godtatt. Jeg hadde fått oppgitt at behandlingstiden var opptil 8 måneder. Og fikk dermed forlenget aap’en frem til desember i påvente av dette. Som den grubleren jeg er blitt så tenkte jeg jo det verste med en gang. At jeg kom til å få avslag rett før jul, og plutselig ikke hadde noen inntekt lengre.

Noen ganger går det bedre enn en frykter. Dette var en av dem.

Men jeg er ikke så lykkelig akkurat. Det er faktisk kjempetrist. Jeg føler meg som en looser, en dust, som ikke klarte å henge med. Som ikke takla livet, slik det er forventet at en skal. Jeg leste og grein og leste og grein, hele tre ganger leste jeg det forbanna vedtaket før det seig inn. Du har fått innvilget 100% ufør fra 1. mai 2019.

Ufør – et skrekkelig fælt skjellsord, spør du meg. Spesielt i disse tider, når nyhetene bugner over av skriblerier om disse forferdelige uføre som formerer seg som kaniner og dermed stiger i antall i rekordfart. Disse udugelige, arbeidssky menneskene som bare snylter på samfunnet …

Jeg er blitt en av dem!

I over 40 år har jeg jobba 100%. Så arbeidssky er jeg jaffal ikke. Likevel har jeg sykt dårlig samvittighet for dette. Jeg hadde jo ingen plan om å slutte og jobbe jeg! Ikke en gang om vi vant 20 millioner skulle jeg slutte på jobb. Men da skulle jeg bare gå på jobb for gøy, ikke fordi jeg trengte pengene …

Honnørkortet kom i posten. Honnørkort du! Så nå kan jeg ta bussen for en slikk og ingenting. Jeg som hater bussen! Jeg kan ta bussen til sentrum og se på alt jeg har lyst på. For med 60% av den lønna jeg en gang hadde så blir det jo ikke så fett dette. Men kanskje får jeg det likevel litt bedre når jeg slipper å gruble og stresse sånn. Være redd for at alt skal rase sammen. Nå vet jeg i det minste hva jeg har. Resten av livet faktisk. Og det er vel en god ting, selv om jeg ikke akkurat er så rik?

Midt i elendigheten satte jeg meg ned og skreiv to lister. Den ene med alle de negative tingene som dukket opp i kjølevannet av dette. Så grein jeg en skvett til, før jeg satte opp det positive jeg kunne komme på i farta. Eller, akkurat den siden gikk litt treigt. For med en gang fant jeg ikke en eneste positiv ting faktisk. Alt var bare elendighet og tårer. Men etter hvert klarte jeg å klore ned noe på papiret. Og vet du hva? Den positive siden ble den lengste til slutt.

Men det er jo liksom ikke HER jeg vil være! Jeg vil jo så gjerne ha en jobb og et liv. Som før. For lenge siden, da alt var tålig greit. Jeg har forsøkt, kanskje mer enn mange andre. Faktisk har jeg det. Men selv om jeg innerst inne vet det, så tviler jeg likevel innimellom. Kunne jeg ha stått på litt til? Gav jeg opp for tidlig? Har jeg bare vondt i viljen?

Forrige uke var en fin uke. Kroppen fungerte, jeg jobba litt i hagen for første gang på 4-5 år, vaska litt av terrassene og hadde noen veldig greie dager. Jeg sto på som bare det faktisk.Til meg å være. Med litt pauser innimellom. Jeg følte meg nesten frisk, for første gang på mange år. Frisk og glad! Lørdagskvelden hadde vi tre vennepar her, til tre-retters middag og god drikke. Men før de hadde takka for seg lå jeg rundt doen på vaskerommet og spøy som en gris! Merkelige greier, ikke følte jeg meg syk og ikke hadde jeg drukket for mye heller. Men etter den kvelden har jeg bare følt meg helt elendig, selv om jeg ikke har spydd mer. Kanskje var det bare kroppen som satte inn alt for å fortelle meg at nå var det jaggu med nok! Nå måtte jeg begynne å ta signalene og gire ned igjen?

Vel, den fine formen gikk over på et blunk. Hele denne uka har jeg stort sett bare ligge lettere henslengt i den ene stolen og sofaen etter den andre. Har drittvondt over alt, skikkelig betennelsefølelse i hele kroppen, en hjerne som er helt på tur og en tinnitus som snart tar livet av meg. Denne uka har vært et sant lite helvete … og det er mange slike dager innimellom … det er grunnen til at jeg ikke er på jobb. Bare sånn i tilfelle noen lurte.

På mange måter er det litt ok å få ei slik uke etter ei bra ei. For vet du hva? Da får jeg en bekreftelse på at det ikke er viljen det er noe galt med, men noe ganske annet. Og da blir samvittigheten min ganske mye bedre. Dårlig samvittighet er nemlig ganske tungt og drasse på.

Høres det ut som jeg liker å plage meg selv? Egentlig gjør jeg ikke det altså, selv om jeg er ganske flink på akkurat det punktet. Men jeg liker å vite at jeg har gitt alt før jeg kasta inn håndkleet og gav opp. Og på dårlige dager vet jeg at det er sant. På de litt bedre kommer tvilen krypende igjen. Og igjen. Og igjen. Men jeg må jo ærlig talt innrømme at smertene godt kunne ha vært halvert, og jeg hadde likevel forstått signalene. For dette har nesten ikke vært til å holde ut.

God helg til deg. 🙂  Jeg kommer vel sterkere tilbake snart, håper jeg.

Bare mobilbilder, og ikke så mye å skryte av. Men det våres iallefall, og godt er det! Bildene er dagsferske, knipsa på morraturen med Jonas. Blir ingen langtur på oss i dag, for drømmemannen skal stoffe jolla og fikse noe på påhengsmotoren.

Jeg skal prøve å få vaska kjøkkengulvet. Altså, ikke bare en sånn normal vask med filla, men skikkelig grundig med dampvaskeren. Slik at til og med fugene mellom flisene blir reine og fine. Hadde en slik omgang på badegulvet tidligere i uka, og plutselig så det nesten ut som om vi hadde fått nytt golv! Kanskje litt flaut å si, for det beskriver vel bare at det har vært helt forferdelig før denne vasken … og det var det vel egentlig også. Ikke kan jeg skylde på Jonas heller, for han er aldri på badet. Godt ikke mattilsynet kommer og sjekker sånn i privaten, tenker jeg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skulle ønske jeg fikk et aldri så lite energioverskudd. Det trenger ikke vare mer enn et par, tre uker, om jeg kunne ha stått på slik som før i tia vel og merke. Bare sånn at jeg kan få rydda og vaska litt ekstra her hjemme, tatt våronna i hagen, malt noen dører og vinduer, og fiksa et gjerde som ramla ned for halvannet år siden … Hvis jeg droppa å gå ut med bikkja, så hadde det sikkert hjulpet, men da hadde jeg vel klikka på grunn av en masete, irriterende, vimsete hund. Nå sover han for det meste mellom turene, og ser ut som han er ganske så fornøyd med livet.

Det er sykt irriterende å måtte prioritere på denne måten. Og likevel klarer jeg bare en liten brøkdel av det jeg vil. Ligger noen ganger på nettene og tenker på så godt det hadde vært om jeg plutselig våkna opp og var helt ok igjen. Klar for resten av livet, frisk og opplagt. Såpass at jeg kunne fått meg en jobb igjen, og i tillegg følt at jeg hadde et liv.

Det er min store, uoppnåelige drøm …

God helg. ♥

Hei på deg. 🙂 I går hadde drømmemannen og jeg 11 års bryllupsdag. Og vettu, vi skal til Polen! Mannen har bestilt og betalt og ordna alt helt aleine. Uten at jeg visste noe. Og det til og med for årets bonus han fikk på jobb. ♥ For han synes vi trengte en liten tur nå. For at pengene skulle strekke til, så kunne det jo ikke bli så skrekkelig langt, og heller ikke til en dyr plass.

Dermed ble det Polen. Enda han har sagt han var ferdig med dette reisemålet. Vi har tidligere vært i Wroclaw hvor vi bodde veldig flott, men dessverre så hadde jeg øyebetennelse hele turen og så ut som den mishandla kjærringa på forsoningstur med en voldelig ektemann. Gdansk har vi også besøkt, dit kan vi faktisk komme til fra Kjevik, flyplassen her i byen. Men siden vi altså skal til Lublin denne ganga må vi kjøre til Torp. Nytt reisemål for oss begge, og vi drar allerede til onsdag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Egentlig hadde vi ikke tenkt å markere dagen. Men så fant vi plutselig ut at det ble litt kjipt uten å gjøre noe som helst. Så plutselig hadde vi bestilt bord på Bønder i Byen og tok middagen der. Til og med på mannens “fastedag”. Han går nemlig på 5:2 dietten, og den er sykt effektiv på han. Men i går gikk vi på en diger smell gitt! Himmel, så innmari digg det var!

Bønder i Byen serverer kortreist, vellaget mat. Bondekost om du vil. Og det er sykt godt alt sammen. Vi hadde hver vår maulemad i går til hovedrett og jaggu toppa vi ikke kalorinntaket med en dessert også. Her ser du min. Det var brunostkrem med solbærsorbet og kryddermarinerte solbær. Aldri verken hørt om, eller smakt, dette før. Men det var en opplevelse. Mannen hadde tjukkmelkspudding. Og lurer du på hva det er så kan du jo ta en titt på menyen som du finner HER. Om du er i Kristiansand en gang så anbefaler jeg et besøk på denne restauranten. Tror ikke du kommer til å angre.

I tillegg til tur fikk jeg også røde roser. ♥ Må rett og slett si at han imponerte stort denne mannen min. Jeg hadde jo sett for meg at vi bare skulle sitte hjemme og kjipe oss med denne slankematen jeg. Men sånn ble det altså ikke. Fin overraskelse og fin dag, men sykt mange kalorier. En slik dag er jo ikke det verste egentlig, men neste uke blir vel på samme måte, helt fra onsdag til søndag. Og nå som jeg akkurat var blitt så glad for at jeg fint passa vinterjakka fra i forfjor, den som jeg ikke en gang fikk kneppa igjen da jeg tok den frem i høst. Sånn kan det gå …

… og der stoppa det opp gitt! Både det ene og det andre egentlig. Vektnedgangen, formen og til dels også viljen, vil jeg si.

Denne uka ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg har hatt lyst til å gi opp. Jeg har vært sur. Jeg har hatt vondt over alt, og spesielt i ryggen. Eller nyreregionen da. Men der var det ikke noe galt i følge legen, så det er jo sikkert bare noe jeg innbiller meg det også. Men vondt er det. Såpass at jeg har lyst til å hyle høyt. Det kjennes ut som om noen prøver å skivse livlorten ut av meg. Hardt og brutalt. Det er sårt og varmt og ekkelt. Og jeg blir faktisk litt kvalm når det står på som verst. Kvalm og sinna.

For dette gidder jeg altså ikke! Nå som jeg var så godt i gang. Følte meg sånn tålig flink og sprek, og var så jækla motivert. Men så lett skulle det ikke være.

Jeg har spist litt mer. Frukt og knekkebrød. Middag i helgen, som de to foregående ukene, pluss et par dager til. Veldig planlagt, mikroskopiske porsjoner med kalori-telling og det hele. Men jeg har ikke beveget meg så mye, og det er nok der det ligger. For jeg må bevege meg sykt mye for å få opp denne forbrenninga. I følge FitBiten da. Og sammenliknet med drømmemannen så forbrenner jeg mindre enn halvparten av det han gjør – på en og samme tur! Er ikke det urettferdig?

Det er faktisk så ille at det nesten tar hele piffen fra meg! Barnslig? Jepp, I know. Men det hjelper ikke så mye det. Og når kroppen i tillegg ikke spiller på lag, og bestemte seg for at den nå bare hadde lyst til å slutte å fungere og heller spille syk, så hjelper ikke det heller akkurat! Forbanna møkkakropp!!

Så det gikk som det måtte denne uka. Selv om kroppen ble litt snillere i helga, så vi fikk en skikkelig langtur med bakker og slit på lørdagen, viser den forhatte vekta null nedgang! Det til tross for at jeg har forbrent mange flere kalorier enn det jeg har fått i meg. Og tro meg, jeg har skrevet ned hver eneste ting jeg har putta i kjeften! Likevel, null nedgang. Eller 100 gram da, men det er jo det samme.

Og nå ble jeg faktisk enda surere …

Jepp … jeg har lyst til å gi opp rett og slett. Innfinne meg med at jeg bare skal være feit. I går da jeg var på kino og kjente på alle luktene fra godisen alle de andre spiste holdt jeg på å bli gal. Til og med popcornen lukta himmelsk. Og jeg liker verken lukten eller smaken av de der ekle hvite, merkelige, knirkete greiene som folk trøkker i seg i løpet at et kinobesøk. Men i går altså … jeg kunne sikkert tømt heile hylla! Og dama på rada foran oss hadde kjøpt ei heil vaskebøtte full! Men der satt jeg da, med ei flaske vann. Til hvilken nytte lissom?

Akkurat nå synes jeg livet er både kjipt og urettferdig. Selv om den bittelille frokostporsjonen med havregrøt kokt på vann, uten både sukker og smør på toppen, egentlig smakte ganske så bra.

Det var ikke mer enn jeg hadde tenkt tanken … så føyk jeg avgårde til frisøren på torsdag. Skulle egentlig bare klippe tuppene, men så ble det jaggu litt ny farge også. Eller striper da. Mørkere striper. Så nå føler jeg meg faktisk mye bedre! Ikke fullt så grå og trist. Håret ble fem centimeter kortere bak, men lengda foran er beholdt. Så nå ser det nesten ut som jeg har en ordentlig sveis. På bildet hadde jeg faktisk sletta håret dagen før, men siden vi var på tur med både vind og regn, så holdt ikke det lenge. Liker det best uten krøller, og det er jo typisk når jeg har fått utdelt dette bustehuet!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ser du ikke forskjell sier du? Vel, her er et bilde fra onsdagen … og se på de flotte tur-neglene jeg har! Jeg som ikke liker for mye bling en gang. 😀 Det er jo skikkelig Harry dette! Men hvorfor ikke? Det er jo litt gøy også da. Barnebarnet på snart seks synes de var fantastisk flotte og ville gjerne ha samme!

Forresten så kjøpte jeg nye solbriller i helga. Veldig billige sådan hele 79 kroner, men siden jeg skulle forsøke en fasong som jeg aldri har hatt før fant jeg ut at jeg først måtte prøve meg på noen rimelige noen. For sist jeg kjøpte RayBan så ble det et skikkelig bomkjøp. Og der ligger de, til en verdi av 1300 kroner, og da tror jeg til og med det var noen prosenter på dem. Det er litt kjipt. Tenker jeg må legge de ut for salg på facebook, til 800 kroner eller deromkring. Det er jo et godt kjøp, for de som er ute etter nye RayBan og kanskje akkurat vil ha den typen.

Her venter vi på regnet. Så nå skal jeg bare nyte en Nutrilett shake, og så går vi oss en tur. Kanskje vi rekker det uten å bli blaute.

Fin tirsdag til deg. ♥

Her kommer noen bilder fra turen vi hadde i torsdag kveld. Akkurat i det sola gikk ned. Det var skikkelig flott, helt vindstille og veldig romantisk, selv om ingen av oss innehar så alt for mye av den egenskapen.

Denne turen bør du absolutt ta om du bor i nærheten. Det er verken en lang eller hard tur. Bare kos rett og slett. Og den passer for alle. Det er en perfekt rusletur på en times tid før en parkerer i sofaen for kvelden. Eneste kjipe er at en må gå samme vei tilbake, for slike som er mest gira på en rundtur.

Kart og mer info finner ut på ut.no. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi parkerte ved Åros og gikk mot Høllen. Det er ikke noe i veien for at en kan gå motsatt, og det er nok av parkeringsplasser i begge ender. Egentlig var vi akkurat bittelitt for seine til at vi fikk med det aller fineste lyset, men sånn går det når en ikke planlegger helt, og bare plutselig hiver seg rundt.

Foreløpig er det ikke så veldig folksomt her. Spesielt ikke i kveldinga midt i uka i slutten av mars.

Vi trodde Jonas hadde lært at saltvann ikke skal drikkes. Etter en tur til Lista da han var litt yngre … og vi nesten trodde han skulle stryke med da han hadde glefsa i seg den ene bølga etter den andre langs strendene. Men i går var han visst særdeles tørst! Merkelig det der, når han finner vann ute skulle en nesten tro at han ikke hadde hatt tilgang til dette hele dagen. Enda han har ei diger skål i begge etasjer hjemme, hvor vannet blir skifta ut flere ganger daglig. Men når han tror han stjeler noe, da smaker alt mye bedre. Så også saltvann! Denne ganga gikk det heldigvis greit da.

Dette er vel omtrent Sørlandet på sitt beste? Og vi er altså ikke kommet til april en gang. Det var utrolig stille i går, masse fuglekvitter og kun stemmene til to som var ute og padlet. Er du ute etter å få mannen i det litt romantisk siget, så var altså ikke dette den dummeste plassen …

Vi tok turen helt ytterst ved båthavna før vi snudde. Samme vei tilbake er jo normalt litt kjipt. Men på denne tiden av døgnet blir det jo ikke helt likt likevel, siden himmelen og fargene forandrer seg ekstremt kjapt før mørket senker seg.

Mine to. ♥ Verdens beste selvfølgelig.

Åh! Denne her var bare utrolig deilig! Nutrilett har virkelig forbedret seg siden første gang jeg forsøkte produktene deres. Da var det vel helst det at produktene var så lett å få tak i som gjorde at valget falt på nettopp disse i jungelen av slankeprodukter. En slapp å på apoteket, og ikke måtte en til en lokal forhandler heller. Dessuten er prisen ikke så avskrekkende, spesielt ikke om en kjøper på nettet direkte fra Nutrilett, for der har de stadig gode tilbud, med opptil 40% avslag.

Dette er første is-kaffen jeg har prøvd. Og den var digg! Jeg drikker jo ikke kaffi en gang. Men kan ha latte og iskaffi, om de ikke smaker for mye kaffi da … 😀 Denne var helt perfekt! Så i dag ble frokostshaken bytta ut med kaffi, og litt mer kalorier.

I går hadde jeg en kjempesprekk! Ganske kontrollert sådan, men dog … Jeg var i syforening, hos ho som bor aller lengst vekk herfra. 40 minutters kjøring, og jeg er jo ikke akkurat overbegeistra for å være sjåfør. Spesielt da jeg skulle tilbake var det ille. Jeg ble så trøtt! Er egentlig sjeleglad for at jeg kom hjem i god behold … For meg var det en sykt lang tur aleine i bilen. Ho skulle servere ost og kjeks, og på de 40 minuttene det tok meg å komme dit hadde jeg altså overtalt meg selv til å spise! Det er klart jeg trengte det, etter den lange kjøreturen.

Gud så godt det var! Aldri har en tørr kjeks smakt så ekstremt mye og så godt, selv uten ost på. Men jeg tok altså ikke helt av, bare for å nevne det. Spiste sannsynligvis bare en brøkdel av det jeg ville ha gjort til vanlig, for i godt selskap er det fort gjort å overspise. Og selvsagt fikk jeg dårlig samvittighet etterpå, selv om jeg hadde hatt akkurat den diskusjonen med meg selv på veien opp. Dette trengte jeg. Og ikke minst fortjente. Og jeg var så enig med meg selv. Helt til etterpå. 😀

I dag er en ny dag, og da gjelder det bare å ta seg inn igjen. Men jeg tror jeg må øke på med litt mer kalorier, for jeg har hatt skikkelig problemer på turene i det siste. Nesten så jeg føler jeg skal svime av. Og det er jo ikke bra!

Kos deg med torsdagen. ♥