Det har skjedd mye her den siste måneden. Både på godt og vondt. Noe egner seg ikke for bloggen, så da er det best å ikke begi seg inn på akkurat det.
Den største forandringen er at jeg ikke lengre går på aap. Nå burde jeg kunne senke skuldrene og vite at det er over. Jeg kom gjennom nåløyet så lett som en lek. Det er vel det en må kalle det, når en har gått på aap i snaue to år, og så får godkjent uføresøknaden uten noen spørsmål fra nav-leger som skal overprøve fastlegen og ekspertene som har uttalt seg først. Dermed slipper jeg å ha nav hengende over meg lengre, slipper å sende meldekort, slipper å søke om å dra på helgetur til Danmark, eller på ferie for den saks skyld …
Jeg er fri! Og økonomien er sikra for fremtiden. På en måte kom jeg godt ut av det. På en annen måte ganske kleint. Men hadde jeg klart å klore meg fast i arbeidslivet et år eller tre til, så ville resultatet vært enda verre. Så jeg burde jo i grunnen være glad nå. Puste letta ut og være lykkelig for at styret, frustrasjonen og rotet med nav er over.
Det tok bare to uker. Fra jeg sendte inn søknad om ufør, til den ble godtatt. Jeg hadde fått oppgitt at behandlingstiden var opptil 8 måneder. Og fikk dermed forlenget aap’en frem til desember i påvente av dette. Som den grubleren jeg er blitt så tenkte jeg jo det verste med en gang. At jeg kom til å få avslag rett før jul, og plutselig ikke hadde noen inntekt lengre.
Noen ganger går det bedre enn en frykter. Dette var en av dem.
Men jeg er ikke så lykkelig akkurat. Det er faktisk kjempetrist. Jeg føler meg som en looser, en dust, som ikke klarte å henge med. Som ikke takla livet, slik det er forventet at en skal. Jeg leste og grein og leste og grein, hele tre ganger leste jeg det forbanna vedtaket før det seig inn. Du har fått innvilget 100% ufør fra 1. mai 2019.
Ufør – et skrekkelig fælt skjellsord, spør du meg. Spesielt i disse tider, når nyhetene bugner over av skriblerier om disse forferdelige uføre som formerer seg som kaniner og dermed stiger i antall i rekordfart. Disse udugelige, arbeidssky menneskene som bare snylter på samfunnet …
Jeg er blitt en av dem!
I over 40 år har jeg jobba 100%. Så arbeidssky er jeg jaffal ikke. Likevel har jeg sykt dårlig samvittighet for dette. Jeg hadde jo ingen plan om å slutte og jobbe jeg! Ikke en gang om vi vant 20 millioner skulle jeg slutte på jobb. Men da skulle jeg bare gå på jobb for gøy, ikke fordi jeg trengte pengene …
Honnørkortet kom i posten. Honnørkort du! Så nå kan jeg ta bussen for en slikk og ingenting. Jeg som hater bussen! Jeg kan ta bussen til sentrum og se på alt jeg har lyst på. For med 60% av den lønna jeg en gang hadde så blir det jo ikke så fett dette. Men kanskje får jeg det likevel litt bedre når jeg slipper å gruble og stresse sånn. Være redd for at alt skal rase sammen. Nå vet jeg i det minste hva jeg har. Resten av livet faktisk. Og det er vel en god ting, selv om jeg ikke akkurat er så rik?
Midt i elendigheten satte jeg meg ned og skreiv to lister. Den ene med alle de negative tingene som dukket opp i kjølevannet av dette. Så grein jeg en skvett til, før jeg satte opp det positive jeg kunne komme på i farta. Eller, akkurat den siden gikk litt treigt. For med en gang fant jeg ikke en eneste positiv ting faktisk. Alt var bare elendighet og tårer. Men etter hvert klarte jeg å klore ned noe på papiret. Og vet du hva? Den positive siden ble den lengste til slutt.
Men det er jo liksom ikke HER jeg vil være! Jeg vil jo så gjerne ha en jobb og et liv. Som før. For lenge siden, da alt var tålig greit. Jeg har forsøkt, kanskje mer enn mange andre. Faktisk har jeg det. Men selv om jeg innerst inne vet det, så tviler jeg likevel innimellom. Kunne jeg ha stått på litt til? Gav jeg opp for tidlig? Har jeg bare vondt i viljen?
Forrige uke var en fin uke. Kroppen fungerte, jeg jobba litt i hagen for første gang på 4-5 år, vaska litt av terrassene og hadde noen veldig greie dager. Jeg sto på som bare det faktisk.Til meg å være. Med litt pauser innimellom. Jeg følte meg nesten frisk, for første gang på mange år. Frisk og glad! Lørdagskvelden hadde vi tre vennepar her, til tre-retters middag og god drikke. Men før de hadde takka for seg lå jeg rundt doen på vaskerommet og spøy som en gris! Merkelige greier, ikke følte jeg meg syk og ikke hadde jeg drukket for mye heller. Men etter den kvelden har jeg bare følt meg helt elendig, selv om jeg ikke har spydd mer. Kanskje var det bare kroppen som satte inn alt for å fortelle meg at nå var det jaggu med nok! Nå måtte jeg begynne å ta signalene og gire ned igjen?
Vel, den fine formen gikk over på et blunk. Hele denne uka har jeg stort sett bare ligge lettere henslengt i den ene stolen og sofaen etter den andre. Har drittvondt over alt, skikkelig betennelsefølelse i hele kroppen, en hjerne som er helt på tur og en tinnitus som snart tar livet av meg. Denne uka har vært et sant lite helvete … og det er mange slike dager innimellom … det er grunnen til at jeg ikke er på jobb. Bare sånn i tilfelle noen lurte.
På mange måter er det litt ok å få ei slik uke etter ei bra ei. For vet du hva? Da får jeg en bekreftelse på at det ikke er viljen det er noe galt med, men noe ganske annet. Og da blir samvittigheten min ganske mye bedre. Dårlig samvittighet er nemlig ganske tungt og drasse på.
Høres det ut som jeg liker å plage meg selv? Egentlig gjør jeg ikke det altså, selv om jeg er ganske flink på akkurat det punktet. Men jeg liker å vite at jeg har gitt alt før jeg kasta inn håndkleet og gav opp. Og på dårlige dager vet jeg at det er sant. På de litt bedre kommer tvilen krypende igjen. Og igjen. Og igjen. Men jeg må jo ærlig talt innrømme at smertene godt kunne ha vært halvert, og jeg hadde likevel forstått signalene. For dette har nesten ikke vært til å holde ut.
God helg til deg. 🙂 Jeg kommer vel sterkere tilbake snart, håper jeg.
Hvordan går det med deg?
Savner deg her… 🙂
Hei. Koselig å være savnet da. Det går greit. Opp og ned, som det har gjort de siste årene. Rart å være ferdig med nav-styret. Vet ikke helt om det har gått helt opp for meg enda.
Jeg har savnet deg. Så nå måtte jeg søke deg opp og se.
Du har ikke noe å skamme deg over. Uføretrygd er til for sånne som deg. Sånne som har arbeidet og stått på i alle år til det ikke var noen krefter igjen. Bjørnar Moxnes sa det så bra i sin tale til landsmøte i Rødt for to uker siden;
“Mamma jobba førti år fulltid i barnehage og eldreomsorgen. Hun er blant dem som har båret velferdsstaten vår på sine, etter hvert ganske slitne, skuldre,
Ryggen er dårlig, kneet har hun skifta ut to ganger, hun lever med kroniske sykdommer. Jobben gjorde henne nedslitt og utslitt. Det er folk som mamma som rammes av regjeringas politikk. Når de strammer inn på trygdene. Kutter i pensjoner, sosialhjelp, arbeidsavklaringspenger
Derfor har jeg en utfordring til finansminister Siv Jensen: Bli med hjem til mora mi og fortell henne hvorfor det er rettferdig at de uføre skal betale prisen for skattekutt til de rike. Da vil du få noe å bryne deg på.”
Jeg tror du minner om mammaen til Bjørnar. Så gå på med løftet hode, Du har ingenting å skamme deg over!
Jeg synes reaksjonene dine er ganske så normale.
Du kommer ut av AAP og kontrollhelvete til NAV: Du kan ha en god dag – eller uke med god samvittighet, for det å ha en god dag kan ikke lengre bli brukt mot deg. “Orker du drive på i hagen, kunne du vel ha orket å gå på jobb” er du redd omverdenen og deg selv skal tenke Men når d uså har fått innvilget uførepensjon, blitt trodd, fått aksept for at du er for syk til å arbeide, ja da slapper du endelig av og klarer å bruke de kreftene du har på noe av det du har lyst til å gjøre. Hagestell, gjester og sosialt liv. .
Og fordi du selvsagt gir alt når du kjenner energien er der, så blir det for mye, for du er jo ikke frisk – og kroppen har sikkert gitt deg flere signaler du i din iver og arbeidsglede har overhørt før du ligger rett ut ved doen på vaskerommet.
Hvil deg en uke eller tre eller hvor lang tid det må ta – så vil du nok få perioder med litt mer energi igjen snart
Takk for fine ord. Prøver å si det til meg selv ganske så ofte, at det ikke var noen vei utenom lengre … men er en del i meg som protesterer vilt og ikke vil innse at det gikk som det gjorde. Blir forhåpentligvis bedre etterhvert.
Skjønner så godt alle tankene dine. Tipper det var godt å få dem ned på papiret! Håper du kan glede deg over tryggheten i det hele, og at ikke alt trengs å forklares på NAV hele tid! Gode klemmer til deg <3
Takk, takk. Ja, jeg håper det blir bedre etterhvert … og at det der “etterhvert” ikke er så skrekkelig lenge til!
Fint å lese tankene dine om dette. Fotstår det må være veldig ambivalente følelser. Håper du snart er tilbake:-)
Takk for det. <3
Jeg synes du skal være glad for at du har tryggheten nå, og prøve å tenke at dette er bra. Hvis noen skulle MENE noe om dette, så er de helt på TRYNE om ikke de kan se at dette er riktig. Du har prøvd, du har jobbet lenge, du fortjener dette i bøtter og spann fordi det er helt nødvendig. Nyt det, litt rart ord i situasjonen kanskje, men GJØR det!!! 🙂 Jeg tenker også at du må prøve å ta de små stegene, så når du klarer LITT en dag, bør du ikke fortsette å “kjøre på” med besøk og flere ting flere dager.. Du ser jo at du går på en smell da. 😮 Men jeg trenger jo så klart ikke si det til deg, for du vet det nok. 🙂 Skjønner det er vanskelig å begrense når man blir så glad, og føler det er så topp. 🙂 Håpe du får noen bedre dager snart i alle fall . Sender over en god klem og håper du finner blogglyst og glede i massevis igjen <3
Tusen takk fine du. Det blir nok bedre snart, men i mellomtia fortsetter jeg å gå på den ene smellen etter den andre tydeligvis. Tredje dagen jeg er helt satt ut igjen her, etter en helgetur til Danmark. Og den turen var bare koselig, likevel ble alt galt etterpå. Men ja, er jo glad jeg ikke må prøve å komme meg på jobb også oppi dette her … det føles veldig rart.
Jeg må si at jeg misunner deg litt. Jeg misunner deg at du endelig er i mål og kan slippe å ha NAV hengende over skuldrene dine hele tiden. Slippe å glemme å sende meldekort, slippe å tape de pengene. Jeg ser frem til jeg selv har kommet i mål med det. Men her i gården er ting ganske så stressende for øyeblikket når det gjelder de tingene der.
Heldigvis har jeg blitt kurset opp og ned og i mente de siste månedene, så jeg kommer ikke til å gå på smellen om at jeg er lite eller null verdt selv om jeg blir ufør. Jeg har fått styrket min selvfølelse og vet nå endelig etter mange år at jeg er god nok, og like god som alle andre.
Jeg skjønner at du sliter med dette, jeg har vært der selv. Men håper og tror at ting går seg til og at du snart kan smile og feire 🙂
Og så håper jeg at du finner skrivegleden igjen ♥ God klem ♥
Jeg burde kanskje ha blitt kursa litt jeg også … men jeg har jo aldri fått noe tilbud fra nav i det hele tatt. Jeg har ikke vært i aktivitet denne tiden på aap, bortsett fra i fire uker, der resultatet ble at jeg ikke var i stand til noe som helst. Får ikke så mye selvfølelse av det akkurat. Men joda, jeg slipper å ha noen hengende over meg, og kan gjøre som jeg vil (eller som jeg orker), og jeg mister ikke plutselig bare inntekten heller. Det er jo positivt i det minste. Selv om alt er veldig rart …
Joda, vært der… det er noe med å tvinge hjernen til å godta at man er et vrak som ikke kan forsørge seg selv via jobb. Innse at man har bidratt med det man kunne så lenge man kunne.
Så får man heller plundre med småting når man kan og være takknemlig for at det faktisk finnes uføretrygd her. Hadde du vært ung, ville NAV tynt deg lenger. De skal nemlig prøve så mye mer overfor de unge. Drit i at flere blir sjukere av herjingen. Det er fordeler med å ha blitt eldre.
Hehe … ok. Men en del av meg vil fortsatt jobbe og stå på. Det er bare det at den andre delen, som ikke orker noe som helst, er så forbanna mye sterkere enn den som vil noe. Joda, er sikkert noen goder med dette, finner dem nok etterhvert.
Ja hva skal en si,jeg kom jo dit du er nå i en alder av 48 ,det var merkelig til å begynne med,men det går seg til,en får et bedre liv helt klart når en ikke må bekymre seg over om en får noe inn på konto eller ikke :=) så uansett hvordan du har det nå,så hvet jeg att du vil få det bedre med deg selv etterhvert :=) jeg har ikke rare utbetalingen i mnd,mest sannsynlig har du mer,men det går også når en venner seg til med det :=) men jeg håper jeg ser deg litt mer her inne for jammen savner eg innlegga dine,dei fine bildene og dei gode turene :=)
Takk. Det var fint sagt. 🙂 Er jo koselig å bli savnet da. Håper det blir bedre etterhvert, foreløpig kjenner jeg ikke noe til det. Føler meg som en dritt egentlig.