Tirsdag, og det har pøst ned i hele natt. Jeg har forsåvidt sovet tålig greit, men måtte opp og ta noe smertestillende en gang midt på natta. Det er heldigvis sjeldent. Men gårsdagen lå på toppen av smerteskalaen. Fatter ikke at det går an å ha det så forbanna vondt uten at det vises på noen som helst prøver. Det skulle ikke gått an! Det verket som besatt over alt, til og med i tennene og helt ut i fingerspissene. Men i dag er det heldigvis hakket bedre …
Vi har vært på en bitteliten topptur på morrakvisten. Jonas og jeg. Dueknipen, den toppen vi har omtrent to kilometer fra dørmatta vår. Der det er flott utsiktover hele byen. Den toppen jeg har sittet på utallige ganger, bare for å få med meg soloppgangen eller -nedgangen. Der har jeg sittet og trøstespist, latt tårene få fritt utløp over alle livets urettferdigheter, eller rett og slett bare vært der for å nyte utsikten. Den aller første turen drømmemannen og jeg var på, var nettopp hit opp. Jeg hadde aldri møtt han før, ikke en gang sett bilde av han. Likevel inviterte jeg han med på en luftetur med hunden. Og siden har vi fortsatt å gå tur.
En velbrukt topp for min del altså. Ble litt overrasket over at det faktisk er mange som har vokst opp her som aldri har vært på Dueknipen. Jeg er jo såpass nysgjerrig at jeg vil vite hva som er rundt meg i nabolaget, når det gjelder natur og fine turområder. Når det derimot gjelder naboer og sladder så bryr jeg meg ikke en døyt. Jeg aner ikke en gang hvem som bor i husene i gata vår, bortsett fra de aller nærmeste som har bodd her like lenge som meg, minst 20 år altså.
I dag er det syforening igjen. Hos ho som har det så fint over alt, både ute og inne. Som bor på en plass som er både hytte og hus på en gang. Der kunne jeg faktisk ha bodd. Problemet er jo bare det, at det hadde nok ikke sett slik ut om det var mitt … det er jo ingenting i veien for at jeg kan få det fint her også. Om jeg bare hadde hatt litt mer overskudd. Men det har jeg jo ikke. Jaffal ikke lenge nok til å få ferdigstilt noe, og da lar jeg heller bare vær.
Ho har forresten en flott instragramkonto. Du finner den HER om du vil ta en titt.
Dette er ikke fra samme topp. Men bare et steinkast fra huset vårt. Om du føler du har sett utsikten før, så stemmer nok det. Jeg stopper rett som det er her, for å se på havet og skyene. Uansett vær. Og bildene derfra deler jeg villig vekk både her og der.
Kos deg med tirsdagen da. For akkurat denne kommer aldri tilbake …
I går hadde vi en koselig tur til Farsund. Labbetur på strendene der er slett ikke å forakte. Det kan til tider være ganske forblåst og surt, men i går var det akkurat passe med vind i håret. Lettgått er det også, og siden vi var der sist var det opparbeidet en del nye gangstier, men også satt opp en del flere sauegjerder. Så landskapet fremsto ikke fullt så åpent som tidligere.
Jeg elsker denne naturen. Det er knallfint, og mange plasser minner skikkelig om Danmark. Det rare er at jeg faktisk aldri har vært her på sommeren, sånn i badesesongen. Men det har vel en sammenheng med at jeg er her for å gå tur med hunden. Regner med det er en del flere folk i sommersesongen, selv om området ikke akkurat er kjent for sine deilige badetemperaturer.
Noen var litt mer opplagte enn andre. Formen min ble ikke akkurat bedre av halvannen times gange denne dagen. Men om det ikke var godt for kroppen, så var det til de grader godt for sjelen. Så da så …
Det er mange flotte fotomotiv her. Og strendene ligger som perler på ei snor, kilometer etter kilometer. På bildet under kan du så vidt skimte uthavna Loshavn. Vi var ikke der i går, men har hatt en tur tidligere. Bildene derfra finner du HER.
Bildene taler vel for seg selv. Egentlig knipsa jeg bare i vilden sky, for å teste det bittelille kameraet jeg fikk til bursdagen i sommer. Du vet, jeg liker jo ikke sånne nye duppedingser jeg, så det tar sin tid før de “godtatt”. Men denne ganga lot jeg speilrefleksen bli igjen hjemme, og mobilen ble liggende i lomma, så alle bildene er tatt med SONY Cyber-shot. Det er løgn om jeg sier at jeg ikke savna den digre speilrefleksen dinglende rundt halsen. Fikk faktisk litt abstinenser innimellom. Men bildene ble jo helt greie med dette kameraet også. Eller hva synes du?
Det var det jeg hadde derfra. I dag skinner sola her, det var rim på plenen da jeg sto opp og vinteren nærmer seg med stormskritt. Hele resten av uka er det meldt regn … så jeg burde absolutt ha vært ute i hagen i dag og gjort litt klart der ute. Men det blir det nok ikke noe av, det var så vidt jeg fikk kreka meg gjennom morraturen på toppen her. Alt i kroppen protesterte, så jeg er tydeligvis inne i en særdeles dårlig periode nå. Håper den går fort over …
Ønsker deg en fin start på uka. Og tusen takk for at du kikka innom.
Hei der ute. Her er noen bilder fra stua vår i kveldsmodus. Vi hadde et aldri så lite vennelag her, etter ei natt med tre timers søvn. Irriterende timing det der, men nå gikk det greit da. Heldige meg som har en egen kokk som tar seg av menyen og matlaginga, så kan jeg bare konsentrere meg om å bli kvitt litt hundehår og skitt på veggene sånn rett før gjestene kommer. Det er nemlig ikke noe en kan ta dagen før når en har leonberger i hus. For her er det faktisk aldri reint mer enn et par timer av ganga!
Her ser du mitt aller største bruktkupp. Vitrineskapene. Kjøpte de før sommeren for 1400 kroner, samtidig solgte jeg barskapet vi hadde i Mexico-stil for 1500. Et greit bytte vil jeg si! Veldig gøy når en kan få noe nytt uten at det koster skjorta, eller enda bedre, bare bytte på en måte.
Et annet bruktkupp er Hødnebø-stolen med puff. Den ankom heimen litt før skapene. Betalte 500 kroner for dette, og solgte samtidig den kjedelige brune stolen og puffen vi hadde for samme sum. Denne her er grønnturkis, en fantastisk nydelige farge, og den ble en koselig fargeklatt i stua som ellers er litt for brun etter min smak nå.
Kokken serverte fårikål. Faktisk veldig godt! Det er absolutt ikke min favorittmat, egentlig er jeg ikke noe glad i lammekjøtt i det hele tatt. Mye på grunn av lukten. Sauelukten. Og assosiasjoner til en drukna sau og millioner av fluer i en brønn en gang vi var på hyttetur oppi heia ved Farsund for skrekkelig mange år siden.
På nett finner en tips og ideer for det meste. Så også hvordan en kan unnvære fårikållukt i hele huset mens det står på. Om du ikke vet det, så er det bare å legge i litt løk, hvitløk og rosmarin i bunnen av gryta, før lagene med kjøtt og kål. Dette tar også vekk litt av den feite, fettete smaken. Et annet tips for å ikke få alt så grøtete er å legge noe av kålen på toppen av maten når det har kokt litt. Dermed får du noe kål som ikke er helt skamkokt og fortsatt har en konsistens med litt tyggemotstand. Veldig lurt. Faktisk den beste fårikålen jeg har spist noen sinne dette!
Jeg er heldig som har en mann som liker seg på kjøkkenet. Matlaging og menysammensetninger, for ikke å snakke om alle disse duppedingsene som tydeligvis er et must når en skal kokkelere litt, har jeg stort sett overlatt til han. Mens andre har personlige trenere har jeg en personlig kokk! Ikke rart en ser ut som en gjør … Vel, vi droppa desserten, så det var ikke så mye å sette sammen denne ganga. Men en viktig ting er jo å finne vin som passer til det du skal spise. Til og med det fikser han! Leser seg opp, sammenlikner og finner den perfekte matchen.
Vin er ikke helt mi greie. I alle år har jeg for det meste kjøpt vin etter hvordan flaska tok seg ut. Greit å ha noe fint i skapet lissom. Men her fant han jaggu ei flaske som til og med jeg kunne tatt med meg hjem, i tillegg var innholdet veldig godt. Kraftig og god lukt, uten for mye garvesyre og grøssfaktor i etterkant. Og se på den kule etiketten da!
Håper du har hatt en fin søndag. Formen min er ikke akkurat på topp, selv om jeg sov veldig godt i natt. Med to glass vin og litt ekstra smertestillende innabords. Likevel fikk vi lufta oss litt på strendene i Farsund i ettermiddag. Dagen blir garantert ikke verre med litt bevegelse og lukten av tang og saltvann i nesa.
En siste ting: Hva pleier du å servere til dessert etter en fårikålmiddag?
Hei i natten. Ja, her sitter jeg da. Og jada, jeg vet akkurat hvorfor også. Fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, ta det så mye med ro som både kroppen og hodet må ha for å funke optimalt. For meg. Med tinnitusen og fibroen og hele elendigheta.
Det verste er faktisk alle lydene i hodet. Tror jeg. De forsvinner ikke, samme hva jeg gjør. En liten timeout i ny og ne hadde vært fantastisk. Fem minutters pause i løpet av dagen, eller i det jeg legger meg, hadde vært himmelsk! Om natta, når alt annet blir stille, så er det skikkelig pipekonsert oppi der. Ja, det er det jo hele tiden da. Alltid. Uansett hva jeg måtte finne på. Men det er lissom ekstra irriterende på den tiden når alle andre sover. Da er det full gnu på volumet, og det er som å sitte og kikke på NRK og det gamle pausebildet som dukket opp i barndommen … beklager teknisk feil …
Og jaggu sa jeg feil. For oppi her er det så feilkoplet som det går an å bli, og ingen teknikere som jobber med saken for å finne en løsning en gang. Ikke hjelper det å ta en tissepause heller, til alt er over. For det går jo ikke over!
De siste ukene har det vært ekstra ille. Samtidig som jeg egentlig har hatt et snev at et normalt liv. Med normale gjøremål, litt sosialt, barnebarn på overnatting og middagsgjester. Men slikt skal en jo helst holde seg unna, eller i det minste begrense noe veldig. For etterpå kommer straffen!
Søvnproblemene mine er tilbake for fullt. Jeg ligger der og vrir meg til den store gullmedalje. Blir varm og kald om hverandre. Har vondt uansett hvilken vei jeg ligger. Vondt i hodet, vondt i nakken, beina verker, tennene likeså. Og så er det dette spetakkelet i topplokket da … Vondtene er jeg blitt så vant til at de kan jeg leve med. Blir det så ille at jeg ikke orker noe, vel, så blir jeg bare liggende her noen dager, med litt ekstra smertestillende innabords. Det går helt greit, nå som jeg verken har en jobb eller nav å forholde meg til lengre. Jeg trenger ikke stresse med det, og akkurat det er en lettelse når det først ble så galt som det gjorde.
Lydene i hodet er verre å takle. De henger nok sammen med et litt for høyt aktivitetsnivå, og at jeg blir sykt sliten av å ha noe som likner normale dager. Slik har det jo vært i over ti år. Likevel synes jeg det har eskalert noe forferdelig den siste tia.
I følge tinnituslegen må jeg utsette meg for folk og lyder. Leve et normalt liv. Ikke trekke meg unna. For da skulle jeg altså finne ut at det ikke gjorde tilstanden verre på sikt. Snarere tvert i mot. Hmmm … ekspert eller ei, jeg er ganske overbevist om at han har tatt feil der gitt. For dette har gjort alt mye verre. Det er ikke sånn at hodet mitt venner seg til lydene, neida, her virker det som om de blir lagret og svirrer rundt oppi der. Og nå begynner det å bli ganske så overfylt og trangt.
Blogging er blitt et slit. Lesing likeså. Derfor har jeg ikke vært på blogg i det siste. Ordene kommer lissom ikke ut slik jeg vil de skal, men suser bare rundt oppi topplokket i en seig masse. Veldig rart. Og veldig slitsomt. Jeg leser nesten ikke heller. Verken blogger eller aviser. Bøker har jeg ikke lest siden jeg forsøkte meg på den helsefagarbeider-utdannelsen. Det var da jeg for alvor fant ut at det var noe riv ruskende galt her. Jeg føler meg temmelig akterutseilt egentlig. Det går mange dager mellom hver gang jeg i det hele tatt slår på pc’n. Den som tidligere aldri fikk fred. Nå er det helst for å kikke på bildene jeg har tatt.
Det er som å være tilbake i barndommen. Bilder og pekebøker. Mens ordene plutselig er blitt litt mer vanskelig å forholde seg til. Det er litt skremmende, så jeg håper det bare er en overgang, at jeg snart er tilbake der jeg var. Samtidig bør jeg kanskje bare fortsette, selv om det koster mer enn det smaker. Bare for å holde hjernen, og fingrene som løp så lett over tastaturet, litt i aktivitet. Trening kan jo være så mangt, og det er tydeligvis ikke bare musklene som trenger å vedlikeholdes heller.
Lurer på om jeg noen gang blir vant til dette livet. Om jeg en gang i fremtiden klarer å porsjonere ut gjøremålene slik at det blir levelig hele tiden. Det burde jo ikke være så vanskelig, en må bare øve litt. Men aller først bør en kanskje godta at det er slik. At en faktisk må ta noen forhåndsregler for å få det til å fungere på en grei måte. Ikke bare en dag eller tre, men sånn jevnt over.
Den gyldne middelvei, så enkelt, men likevel så forbanna vanskelig.
Bildet lyver altså. Egentlig bladde jeg litt gjennom bildearkivet for å finne noen regnværsbilder, men det er visst ikke det jeg har mest av her gitt. Dermed ble det et bilde fra september 2014 heller. Årets siste båttur … fytti som jeg savner en båt altså. Men en gang, en eller annen gang før jeg dør, så skal vi ha en båt igjen. Forhåpentligvis rekker vi noen båtturer også innen det er slutt. Drømmemannen har søk på finn og viser meg den ene skuta etter den andre. Men foreløpig kan det bare bli et ønske, noe å drømme om, se frem til. For det er helt gratis.
God formiddag forresten. Her regner det så det plasker, både fra oven og opp igjen fra bakken! Klein start på uka, men etter den flotte helga så skal ikke en gang jeg klage. Litt kjipt, og litt merarbeid å gå ut med Jonas i et slikt vær da han må fønes etterpå. Men jeg har jo ikke så mye annet fornuftig å gjøre, så overlever nok.
Det håper jeg bikkja også gjør. Selv om vi går tur som vanlig. Jeg er ikke av de som blir hysterisk sånn med en gang, dermed gjør vi helt som vi pleier. Han får til og med lov å snuse seg gjennom løypene, som alltid. Selvsagt synes jeg det er skummelt med disse hundene som dør rundt om i landet, men så lenge de ikke kan si hva det er, så tar vi det litt piano her i huset. I dag traff jeg ingen andre på morraturen, så det er mulig det bare er meg som er litt sløv … og nei, det har ikke noe med at jeg ikke er glad i hunden min å gjøre. For det er jeg. Men jeg tror både han og jeg hadde blitt ganske så frustrerte om vi bare skulle gå rundt hverandre her. Greit vi har hage, men når han går ut der så får han jo ikke noe trim. Stort sett ligger han bare på plenen, eller i en busk! Hilse på andre gjør han sjeldent, for alle de andre hundene er jo redde og holder på å bjeffe seg fordervet når vi passerer.
Leste på en hundeside på Facebook at det var lurt å ta opp dritten nå. Hallo! Har du hund, så skulle det være en selvfølge at du plukker opp etter den. Også uten at det er noe skumle sykdommer som tar livet av hundene. Snakk om å være sløve da!
Lag deg en god start på uka. Jeg er ganske sliten etter helgas festligheter, så tett innpå flere mennesker over tid tar mye av energien min. Så i dag blir det en veldig rolig dag her. Må prøve å lade opp til slutten av uka, skal nemlig låne barnebarnet på seks fra torsdag til tirsdag. Det blir koselig, men litt mer hektisk enn det pleier for denne kjærringa.
Så var denne helga også på hell. Det går jaggu fort mot jul nå! Og en liten forsmak på den hadde vi i går, da vi fikk servert pinnekjøtt i Cognac klubben. Værgudene var absolutt på vår side, maten smakte fortreffelig og jeg har altså tatt årets siste (?) bad i sjøen. Det var hele 14 forfriskende grader. Faktisk ikke så aller verst, spør du meg. Svømte til og med en liten tur, og var nok uti minst 7 minutter.
Jeg har lenge hatt lyst til å bli isbader. Eeeeeeh … er det noe man bare “blir” tro? Bestemmer man seg bare for å ikke avslutte badesesongen og kjører på hele året? Jeg har altså ikke peiling, men nå har jeg tenkt på dette i flere år, uten at det har skjedd noe mer, så sjansen for at det blir noen forandring denne vinteren er mikroskopisk. Jeg vil jo så gjerne ha med meg noen andre også, sånn at vi kunne ha dratt hverandre litt i ørene om lysta ikke helt var til stede gjennom hele året … men det er tydeligvis ikke så lett.
Sola skinner og livet er slett ikke så verst. Jeg venter mitt fjerde barnebarn, sjette om en teller med bonusbarnebarna, og må bare innrømme at jeg var litt på vakt der ute på hytta til ei i Cognac klubben, hvor vi befant oss. For tenk om fødselen plutselig starta og jeg satte der i bekmørket uten noen som var i stand til å kjøre meg i land. Det hadde vært en smule dumt, siden det er jeg som skal være med på fødselen. Men jeg var godt forberedt altså. Pakka ned tursko og lykt, sånn i tilfelle jeg måtte ta stien gjennom skogen for å komme ut til sivilisasjonen igjen for å få fatt i en taxi. Heldigvis fikk jeg ikke brukt for det. Det hadde vært ca. to kilometer på skogssti, og i mørket, på ukjent grunn kan det virke skrekkelig langt.
Det er enda fire uker til termin altså. Men denne her dattera mi har en tendens til å avslutte svangerskapene så tidlig. 3 og 4 uker før har jentene kommet, dessuten følte ho seg litt rar rett før helga. Har masse kynnere og magen er skrekkelig langt nede nå. Jeg tviler sterkt på at ho kommer til å gå tiden ut denne ganga heller. Men heldigvis skjedde det ikke noe i helga. Puuuuuh. Må si jeg er ganske letta egentlig, så nå skal jeg ikke forville meg så langt vekk fra kjørbar vei før babyen er kommet, spesielt ikke på nettene.
Håper du har hatt ei fin helg, og kos deg med resten av søndagen da.
Hei og hå! Her har dagene vært ekstremt innholdrike siden jeg var innom sist. Forrige helg var vi på familietur med noen av de aller nærmeste i drømmemannens familie, pluss noen få av mine. Sånn cirka 35 stykker til sammen, fordelt på fem hytter. Det var tett program stort sett hele tiden, pizzakos, gå planken, skattejakt, kaffi og kjeks, spøkelsesjakt, pakkelek, kaffi og kaker, grilling, kaffi og godis, krabbefisking, bading, roing, konkurranse, kaker og kaffi, godis, flåtetur, restefest, kaffi og kaker … bare for å nevne noe. Temmelig slitsomt for slike som ikke er født inn i dette her, selv etter over 11 år som kona til drømmemannen.
Det er hardt både for hodet og magen! Ikke det at vi blir tvangsforet akkurat, jeg stapper villig vekk ned det meste jeg kommer over, bare så det er sagt. Men jeg er jo ikke helt vant til dette her enda. Ikke sånn over flere dager jaffal.
Det er veldig koselig altså, misforstå meg rett. Og det er virkelig raust av svigers å spandere både hyttteleie og pizzakveld på alle disse menneskene, selv om det er deres barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Pluss de av mine som har lyst å være med. For her utelater de ingen. Jeg er evig takknemlig for at vi har blitt tatt så godt i mot, og selv om jeg nå har vært i denne familien i over 12 år så blir jeg ikke helt vant til dette .. at vi også på en måte hører til her. Noe som gjør at jeg kan gi mine barnebarn en opplevelse for livet ved å ta de med på denne årlige hytteturen. For dette er altså helt spesielt. Jeg får faktisk tårer i øynene bare jeg tenker på det. Ååååh … sikkert mangel på søvn som slår ut her … eller kanskje ikke …
Denne ganga hadde jeg med meg de to eldste barnebarna mine. Litt dårlig samvittighet fordi minstejenta på tre ble hjemme, men storesøstera hadde ikke spesielt lyst til å ha ho med heller … og selvsagt ble det også lettere for meg med kun ei på 6 og ei på 10. Når en ser bort fra den samvittigheten da. Som slo ut i full blomst, når jeg så de andre treåringene som var med koste seg glugg ihjel.
Følte jeg klarte meg fint gjennom helga. Blir like glad hver gang jeg klarer å gjennomføre noe, men jeg ble liggende i horisontalen i halvannet døgn etterpå, så det er jo litt kjipt … men det hadde jo vært mye verre om jeg ikke klarte å være med på morroa!
Onsdag var kroppen fit for fight igjen. Da kompenserte jeg den dårlige samvittigheten med å hente miste snuppa i barnehagen og hadde ho på overnattingsbesøk. Ho var strålende fornøyd for at ho skulle være her helt aleine, uten søster og kusine. Ikke noe problematisk å passe ei som sovner kl. 20 og ikke lager en lyd før ho våkner 12,5 timer seinere!
I går fikk jeg fiksa litt på tusta og utseende. Altså: klippa meg og fiksa brynene. Jeg har følt meg ganske tufs i det siste, men jaggu hjalp dette en heil haug! Det er ikke alltid det er så mye som skal til, selv om trynet ser like slitent og tustelig ut.
Her er litt bilder fra morraturen. De to første er fra hagen, der markjordbærene tror vi er gått inn i nok en sommer … de andre er knipsa langs Grimsbekken. Vi hadde en skikkelig tur som start på dagen altså, nesten to og en halv time.
Søvnen er begynt å kødde seg til igjen. Det er veldig strevsomt og resulterer i masse tenking og analysering av alt mellom himmel og jord på den tiden jeg egentlig skulle ha slappa av og lada batteriene. Pulsen går på høygir og hodet svarer med å gi meg en skikkelig skallebank. Nesten hver natt. Noen ganger klarer jeg å gå av meg den hodeverken, andre dager nytter det ikke. Og det er slett ikke noen givende, oppløftende tanker inkludert i disse nattlige grubleriene mine … I dag våkna jeg rett over fem da drømmemannen sto opp, og etter det har jeg vært lys våken. Var ute med Jonas før 7.30, til bikkjas store protester. Han var absolutt ikke klar for noen tur da, og spesielt ikke den lange turen! Men siden dagen starta så tidlig var det jo like greit å få den turen unnagjort. Er jo ikke sikkert kjærringa holder seg så bra utover dagen med en slik start.
I morra er det hyttetur igjen. Men da med litt færre folk. Det er Cognac-klubben som skal ha samling, men jeg tror bare vi blir 8 stykker, pluss Jonas da. Helt greit for meg, for når vi er alle så blir det litt i overkant rett og slett. Kjedelig, men sant. Får bare håpe været bedrer seg litt, for i dag er det virkelig blaut her.
Hei der ute. Er litt på etterskudd her for tia … men vi hadde en fantastisk flott avslutning på forrige uke. Og den tilbragte vi for det meste innendørs! Det vil si jeg sto i hagen og sagde laminat, sendte det inn gjennom soveromsviduet hvor drømmemannen fikk golvet på plass. Typisk altså, å tilbringe så fine dager innendørs. Men så var det jo det golvet da … og vettu, det ble knallfint! Jeg er sykt fornøyd, og det gikk kjempefort til å være her hos oss. Nye lister og alt er på plass. Til og med smykkeskapet mitt er blitt hengt opp, etter flere måneder i en krok.
Men der stoppa det! Alt mitt tøy ligger fortsatt spredd ut over et annet soverom her. Men jeg har passet på barnebarnet på seks, som har vært litt dårlig og ikke kunne på skolen. Og dagene er like solfylte og fine fortsatt. Mens jeg sitter inne … blæh! I dag har frøkena mgp show for meg her, allerede før 9 på morrakvisten, så jeg regner med ho er bedre og kan på skolen i morra. Veldig koselig med besøk, men litt kjipt å måtte være inne i dette flotte været. Blir litt tung i toppen av sånt. Og veldig trøtt i kroppen når dagene må starta i sekstia. Du vet lissom at det er litt i tidligste laget når øynene er så små at det er klin umulig å få inn linsene!
Vel, vi fikk jaffal tatt oss en skikkelig fin søndagstur. 8 kilometer i steikende sol og 23 grader. Skikkelig sommervær med andre ord. Nesten litt for mye av det gode, synes Jonas der han peste i vei, og benyttet alle dammer og sølepytter til å avkjøle seg.
Skulle bare ta bilde av det stille vannet der alt speilet seg så fint … men så plutselig … ble det fullt av leonberger der!
Det er en nydelig tur, i flott, varierende terreng. På disse to timene vi gikk der så vi bare andre folk et par ganger, og det midt i beste turtid. Det liker vi! Da kan hunden tusle rundt uten bånd og det setter han pris på. Ikke det at han tar helt av akkurat, for han liker seg aller best mellom oss. Raringen.
Tilbake til bilen igjen. Leiebilen er ikke noe Jonas synes er så stas. Han hater jo forandringer! Og nå som han endelig har skjønt at han må hoppe inn uten hjelp klarte ikke helt å få dette til i en bil som ikke er helt prikklik vår. Så da var vi tilbake til å løfte inn halve bikkja i bilen igjen. Ser nok ikke helt lurt ut dette. Og spesielt ikke for oss, som har sett han hoppe og sprette og klatre i skogen rett før. Han kan om han vil, men dette her vil han bare ikke …
Fin tirsdag til deg. Du får bli med inn på soverommet en annen gang. Og kanskje skal du få se de siste bruktkuppene mine også etterhvert. Jeg elsker gjenbruk, det gir oss som ikke har anledning til å kjøpe nytt hele tiden likevel anledning til å få skifta ut møbler og interiør innimellom. Det er skikkelig digg altså!
… eller kanskje ikke så veldig lite heller. For denne ganga er det gulvet vi snakker om. Hele 18 kvadrat! Vi hadde en liten vannlekkasje for halvannet år siden og måtte rive opp laminaten i det ene hjørnet. Og siden har det bare stått sånn.
Vi har kikka på alt de har hatt på tilbud. Men alle var det noe galt med. De var alt for tynne, eller så falt ikke fargen i smak hos kjærringa. For det var enten alt for lyst, for brunt eller for gult. Brune og gule gulv har jeg langt oppi vranga. De jeg likte lå jo selvsagt helt øverst i prissjiktet. Det er jo typisk! Jeg burde definitivt vært rik altså, slik at jeg kunne fått det jeg egentlig ville hatt …
Nå blir det altså sort! Og vet jeg ikke helt om jeg liker det lengre. Så flott ut på Ikea, men det blir jo skrekkelig mørkt da. Selv om veggene er hvite …
I dag starter legginga. Heldigvis fikk jeg rydda ut alt av skapene før ryggen fikk seg en trøkk. Alle møblene vi fikk ut gjennom døra står nå på et annet rom. Det inkluderte ikke senga og de to store klesskapene. Så de må vi bære rundt etterhvert som gulvet kommer på plass. Tar ikke sjansen på å skru de fra hverandre, da det bare er noe billige greier fra Jysk, er ikke sikkert det blir like stabilt etterpå.
Men så var det denne hersens ryggen min da. Jeg ikke er helt god, etter at jeg slang meg rundt etter ei parfymeflaske i fart i går, som om jeg skulle ha vært keeper på håndball-landslaget. Noe jeg definitivt ikke var … Er riktignok litt mer bevegelig i dag. Heldigvis. Men langt fra normalen.
Handikappet kjærring og mann i jobbemodus. Det høres ut som en særdeles dårlig kombinasjon … men nå får vi jo testa ut det også, og det kan jo bli en … prøvelse!
Du kan tro det lukter godt her hos oss i dag. Neida, jeg har ikke bakt eller gjort reint eller noe i den duren. Er du gal! Men jeg har derimot knust ei hel parfymeflaske på flisene på badegulvet. Et lite skap på veggen måtte tas ned, for drømmemannen skulle skifte blandebatteri i dusjen. Da skapet var på plass igjen tenkte jo ikke jeg på at alt kanskje ikke sto på samme plass inni der. Jeg åpna skapdøra og ante fred og ingen fare, dermed så føyk det ene etter det andre ut. Dum som jeg er slang jeg meg etter parfymeflaska som kom som et prosjektil gjennom lufta. Uten hell.
Splasj! Der smalt den rett i flisene gitt, og lukta av Versace Red Jeans bredte seg straks ut over hele første etasje. Samtidig som en ilende smerte bredte seg ut i den ene siden i ryggen min og ned i venstre bein. Spør meg ikke hva jeg gjorde, men et eller annet idiotisk var det tydeligvis. For nå kan jeg nesten ikke bevege meg, og de gjør vondt som bare pokker.
Parfymen var ikke akkurat den jeg likte aller best. Men den hadde så kul innpakning, en metallboks utenpå flaska. Og da var kjærringa solgt vettu. Jeg kjøper parfyme omtrent som jeg kjøper vin. Går etter den fineste, kuleste flaska! Men denne røde jeansen synes jeg ikke en gang lukta så godt, derfor var den nesten helt full. Og nå må vi altså gå rundt her og lukte på den i ukevis. For jeg har nemlig gjort en slik tabbe en gang før, og da lukta det parfyme i et halvt år etterpå.
Årets fineste sommerkjoler
