Hei i natten. Ja, her sitter jeg da. Og jada, jeg vet akkurat hvorfor også. Fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, ta det så mye med ro som både kroppen og hodet må ha for å funke optimalt. For meg. Med tinnitusen og fibroen og hele elendigheta.
Det verste er faktisk alle lydene i hodet. Tror jeg. De forsvinner ikke, samme hva jeg gjør. En liten timeout i ny og ne hadde vært fantastisk. Fem minutters pause i løpet av dagen, eller i det jeg legger meg, hadde vært himmelsk! Om natta, når alt annet blir stille, så er det skikkelig pipekonsert oppi der. Ja, det er det jo hele tiden da. Alltid. Uansett hva jeg måtte finne på. Men det er lissom ekstra irriterende på den tiden når alle andre sover. Da er det full gnu på volumet, og det er som å sitte og kikke på NRK og det gamle pausebildet som dukket opp i barndommen … beklager teknisk feil …
Og jaggu sa jeg feil. For oppi her er det så feilkoplet som det går an å bli, og ingen teknikere som jobber med saken for å finne en løsning en gang. Ikke hjelper det å ta en tissepause heller, til alt er over. For det går jo ikke over!
De siste ukene har det vært ekstra ille. Samtidig som jeg egentlig har hatt et snev at et normalt liv. Med normale gjøremål, litt sosialt, barnebarn på overnatting og middagsgjester. Men slikt skal en jo helst holde seg unna, eller i det minste begrense noe veldig. For etterpå kommer straffen!
Søvnproblemene mine er tilbake for fullt. Jeg ligger der og vrir meg til den store gullmedalje. Blir varm og kald om hverandre. Har vondt uansett hvilken vei jeg ligger. Vondt i hodet, vondt i nakken, beina verker, tennene likeså. Og så er det dette spetakkelet i topplokket da … Vondtene er jeg blitt så vant til at de kan jeg leve med. Blir det så ille at jeg ikke orker noe, vel, så blir jeg bare liggende her noen dager, med litt ekstra smertestillende innabords. Det går helt greit, nå som jeg verken har en jobb eller nav å forholde meg til lengre. Jeg trenger ikke stresse med det, og akkurat det er en lettelse når det først ble så galt som det gjorde.
Lydene i hodet er verre å takle. De henger nok sammen med et litt for høyt aktivitetsnivå, og at jeg blir sykt sliten av å ha noe som likner normale dager. Slik har det jo vært i over ti år. Likevel synes jeg det har eskalert noe forferdelig den siste tia.
Blogging er blitt et slit. Lesing likeså. Derfor har jeg ikke vært på blogg i det siste. Ordene kommer lissom ikke ut slik jeg vil de skal, men suser bare rundt oppi topplokket i en seig masse. Veldig rart. Og veldig slitsomt. Jeg leser nesten ikke heller. Verken blogger eller aviser. Bøker har jeg ikke lest siden jeg forsøkte meg på den helsefagarbeider-utdannelsen. Det var da jeg for alvor fant ut at det var noe riv ruskende galt her. Jeg føler meg temmelig akterutseilt egentlig. Det går mange dager mellom hver gang jeg i det hele tatt slår på pc’n. Den som tidligere aldri fikk fred. Nå er det helst for å kikke på bildene jeg har tatt.
Det er som å være tilbake i barndommen. Bilder og pekebøker. Mens ordene plutselig er blitt litt mer vanskelig å forholde seg til. Det er litt skremmende, så jeg håper det bare er en overgang, at jeg snart er tilbake der jeg var. Samtidig bør jeg kanskje bare fortsette, selv om det koster mer enn det smaker. Bare for å holde hjernen, og fingrene som løp så lett over tastaturet, litt i aktivitet. Trening kan jo være så mangt, og det er tydeligvis ikke bare musklene som trenger å vedlikeholdes heller.
Lurer på om jeg noen gang blir vant til dette livet. Om jeg en gang i fremtiden klarer å porsjonere ut gjøremålene slik at det blir levelig hele tiden. Det burde jo ikke være så vanskelig, en må bare øve litt. Men aller først bør en kanskje godta at det er slik. At en faktisk må ta noen forhåndsregler for å få det til å fungere på en grei måte. Ikke bare en dag eller tre, men sånn jevnt over.
Den gyldne middelvei, så enkelt, men likevel så forbanna vanskelig.
ja trening må til,livet er ikke så enkelt alle tider,men det er noe som heter øvelse gjør mester,så det er lov å håpe og tro att du en vakker dag lærer å porsjonere litt bedre enn i dag,uansett hyggelig å høre fra deg og få se vakre bilder fra deg,for fortsatt er du en mester i å ta dei vakreste bilder
Tusen takk for fine ord. 🙂 Savner dere her inne. Synes fortsatt det mangler en god del, så lenge vi ikke får beskjed om når noen svarer på kommentarene. Det blir liksom ikke som før. Og alt “før” var jo selvsagt mye bedre enn nå. Hahaha. Nå hørtes jeg ut som en av de sure gamle gubbene som jobba i avisen da jeg begynte der. Helt totalt uinteresserte i å lære noe nytt.
Hei Marit
Leit å høre at du sliter så mye. Får du hjelp med tinnitusen din? HLF Briskeby har kurs i hvordan leve best mulig med tinnitus, de kursene er veldig nyttige. Kanskje det kan være noe for deg?
Ønsker deg en så god dag som mulig
Hei. 🙂 Jeg har gått jevnlig til “behandling” på Tinnitusklinikken ved Arendal sykehus de siste 5-6 årene. Men jeg har visst en litt mer kompleks tinnitus enn de fleste andre. Fordi den ikke er kommet av for høye lyder, men en skade etter en betennelse. Tror det er derfor de ikke helt slipper meg, fordi jeg er et interessant tilfelle. Men det hjelper dessverre ikke meg noe. Det er greit å ikke fokusere på lydene, selv om de nå overdøver alt, det har jo gått greit i 25 år. Men når det tar helt av så går det ikke an å overse dem! Og tinnitus og fibro er ingen god match. Det ene trigger det andre.
Hei!
Huff ja………….. det er ikke noe greit når nattesøvnen uteblir – og det bare blir rot i systemet. Jeg har også hatt noen våkenetter nå……… og kroppen er ikke god. Søvn trenger man rett og slett – for blir man ikke uthvilt orker man ikke så mye annet på dagtid heller.
Håper virkelig du får bedre dager fremover. Men det er jo slik med denne kroppen, at den bestemmer mye selv. Og blir dårlig på de minst forventede tidspunkt.
Ønsker deg gode dager <3
Heldigvis går det opp og ned her i livet! Så etter noen kjipe dager, så er det som regel bedre tider i vente. For en stund. Har sovet i natt, men kjennes ikke helt sånn ut. Bortsett fra at jeg ikke har ligget og sett i taket eller vært oppe hele natta. Koselig, men slitsomt meg besøk i går. Men kan jo ikke isolere oss helt heller, selv om kjærringa ikke er helt med til enhver tid.
Jeg tenker på deg!
Tusen takk. 🙂