Dette fine bildet fikk jeg av søstera mi til jul. En viktig påminnelse egentlig. Men ikke så lett å bare slenge ut det som ligger oppi der, selv om en vet at en ikke har brukt for det. Pakking er ikke helt min sterke side, verken når det gjelder fysisk å pakke for en tur, eller psykisk å skille ut alle de unødvendige tankene som svirrer rundt oppi topplokket til tider.
Synes du bildet var fint? Du finner flere kunstverk av Kjersti Munkejord Lamb om du kikker inn på nettsiden hennes.
Hei forresten. Årets første våkenatt kom jaggu kjapt i år! Etter å ha ligget søvnløs i flere timer sto jeg opp 3.30. Vet ikke helt hva som gjorde at jeg ikke sovna da vi la oss. Det var jaffal ikke fordi jeg ikke var trøtt. Tenkte ikke på noe spesielt heller da hodet landet på puta. Men når en blir liggende time etter time å bare vri seg, så er det jo ufattelig hva som kan dukke opp fra de mørkeste kroker i underbevisstheten.
Etter hvert går hjernecellene på høygir. Det ene beinet har plaget meg en del i det siste. I løpet av natta ble det bare verre og verre. Verker fra tærne og helt opp i lysken. Dermed dukka jo tanker om blodpropp og det som verre er opp i tur og orden. Jeg kom til og med så langt i grublingen at jeg ble helt enig med meg selv om at jeg ikke skal til legen med dette. For jeg har lagt på meg sånn i det siste at jeg absolutt ikke skal kle av meg foran han bare fordi beinet verker. Det går sikkert snart over igjen, når jeg bare begynner å bevege meg litt mer igjen. Men hadde jeg blitt liggende lengre i senga så hadde jeg nok vært døden nær på øyeblikket.
Sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel! Det sa jeg alltid tidligere. Men jeg er såpass gammel nå at jeg gjerne vil sove om nettene. Lukke øynene og snorke om kapp med han ved siden av. Han der som bare kan skru av bryteren og sovne i samme øyeblikk som han har bestemt seg for at nå er det på tide å legge seg. Men det var visst ikke min tur til det denne natta.
Merkelig at noe av det en lærte først i livet skal være så forbanna vanskelig!
God dag der ute. Her forsvant årets første morgenstund og formiddag og hele greia i senga. Elendig form. Fyllesyk. Enda jeg ikke drakk noe i går, men var sjåfør! Sånn kan det gå … urettferdig er vel rette beskrivelsen, men begynner å bli vant til det nå. Vi hadde en kjempekoselig kveld, og var faktisk ikke i seng før klokka 3. Jonas var hjemme aleine, og det hadde selvsagt gått helt greit. Han bryr seg ikke om rakettene. Merkelig nok. For jaggu er denne store bikkja vår ei skikkelig pingle når det gjelder mange andre ting.
Facebook ønsket meg velkommen inn i det nye året med diverse minner. Hva skulle vi vel gjort uten slike påminnelser? Nå er jo jeg en av dem som liker både Facebook og veldig mye annet av den digitale hverdagen, så jeg synes jo det er litt gøy med slike tilbakeblikk. Hele 10 år tilbake gikk det denne ganga.
Det første minne er fra jobb. Kanskje ikke så rart, for der tilbragte jeg jo veldig mye tid av livet mitt. Den beste jobben i verden rett og slett, her jeg følte jeg hadde havnet på helt riktig hylle, jobben jeg trodde jeg skulle beholde hele resten av livet. Den var faktisk den aller viktigste tingen i livet mitt, rett etter ungene og drømmemannen. Jeg var fortsatt frisk og rask, og bildet her er det aller første profilbildet jeg hadde på Facebook.
På denne dag i 2011 hadde vi tydeligvis både sol og snø her. Vi var på en lang tur langs sjøen i sentrum på årets første dag.
Å ikke være fyllesyk er tydeligvis en glede på en dag som dette! Iallefall om en skal tro oppdateringene på Facebook. Profilbildet er fra januar 2013 da vi hadde ei ukes tid i Barcelona. Husker jeg var ekstremt fornøyd med det, siden øynene så så veldig blå ut. Bildemontasjen er fra årets første dag. Sol og fint vær i starten av dette året også!
Første dag i 2014 er snart over, og den har igrunnen vært ganske så bra, forteller Facebook. Akkurat det skjønner jeg godt, for det året feiret vi nyttårsaften på Kapp Verde. Vil du vite mer om det reisemålet kan du gå inn HER – og i bunnen av det ligger det flere linker til andre innlegg fra den ferien.
Går vi fem år tilbake var vi nok i startgropa på et nytt liv tenker jeg. Vi gikk jaffal over ei mil og om jeg ikke husker helt feil var vi faktisk ganske så spreke dette året. Slike ting går veldig i rykk og napp her hos oss. Dessverre. Vi klarer lissom ikke helt å legge om livsstilen sånn for godt. Tar et skikkelig skippertak innimellom. Blir slankere og flottere, sprekere og veldig fornøyde. Helt til vi ramler ned i en kjempesprekk … og oppi der blir vi ufattelig lenge. Faktisk i årevis på det aller verste.
Oppdateringen på Facebook var som følger:Glemte å slå appen av da vi kjørte hjem, så har nok skrytt på oss tre, fire kilometer og en god del fart.. Men synes det var en god start på det nye året uansett! 2015 var tydeligvis også året for å skrifte profilbilde i hytt og pine. Sikkert fordi jeg ble så fornøyd med utseende når kiloene rant av litt etter litt, eller fordi jeg måtte vise frem den nye hårfargen.
Årets første dag i 2016. Ny hund og tur til Hamresanden. Skjønne, lille Jonas som vokste seg gedigen. Vel visste vi at det var en stor rase, men at han kunne bli så stor, det var vi nok ikke helt forberedt på. På Facebook har jeg skrevet: Fantastisk flott start på det nye året! For et vær! Har lufta restene av migrenen, forkjølelsen, bikkja og drømmemannen på Hamresanden. Der var det reine folkevandringa første dagen i januar. Tempoet til Jonas passet midt i blinken akkurat nå. Ser frem til maaange lange turer etterhvert.
2017:Er iallefall ikke fyllesyk.. 😜men det er jo noe som hadde gått over i løpet av dagen, så kunne gjerne bytta! 😶 For første gang i mitt liv som Tinnheia-beboer har jeg sett rakettene fra toppen av bakken. Ellers har vel ikke nyttårsfeiringa vært så stille og rolig siden jeg var to år.. 😇 Velkommen 2017, håper du har mer godt å by på enn forgjengeren din! ⭐️
Første dagen i januar 2018 var det ingen oppdatering på Facebook. Det var nok ikke akkurat mitt beste år dette. Jeg gikk på aap og det føltes som hele fremtiden min, eller mangel på sådan, hadde havarert hos nav. Det meste i livet var snudd på hodet og fremtiden så ekstremt dyster ut.
2019. Heller ingen oppdatering på Face. Men i løpet av året ble det mange forskjellige profilbilder og hårsveiser! 1. mai gikk jeg over til den mest forhatte gruppa i samfunnet (i følge de som ennå er arbeidsaktive og jobber for lønna si) nemlig uføretrygdet, og siden har jeg forsøkt så godt jeg kan å venne meg til det der. Det er ikke lett.
I natt kom denne oppdateringa: Godt nytt år alle sammen! 😃 Mannen er lagt, og snart følger jeg etter. Takk til Ellen og Audun for en fin kveld. ❤️ God mat og flotte folk, perfekt utsikt til fyrverkeriet. Inngangen til 2020 kunne ikke vært bedre. 🥰😘Og akkurat nå er jeg glad for at jeg var sjåfør i kveld. 😇
Nå ligger altså hele 2020 foran oss. Et helt nytt og ubrukt år, som bare venter på å bli fylt med gode opplevelser, fine dager og andre ting som kan legges i minneboka. Starten var litt kjipt for min del, men det kommer seg sikkert etterhvert. Det er da det er det viktig å gripe de små øyeblikkene, tenker jeg. For eksempel minnet om det flotte nyttårsbordet vi kom til i går, og den fantastiske maten. Vertinnen for kvelden er ei syforeningsvenninne, og ho har virkelig sansen for innredning og detaljer. Både ute og inne. Følg ho gjerne på Instagram for gode tips, eller i det minste noe fint å hvile øynene på.
Enten du vil eller ei. For nytt år blir det, uansett. Bare det er jo noe å være glad for, for alternativet hadde jo vært ganske så kjipt.
Jeg lurer litt på hva dette året vil bringe. Jeg håper jo at det bringer med seg litt mer sol enn siste halvdel av 2019 har tildelt oss. Jeg håper også at jeg klarer å leve litt bedre med alle disse vondtene og elendigheta som ble tredd ned over hodet mitt i året som er gått. Eller, det kom vel lenge før det, men det var vel da jeg ble fullstendig klar over at dette ikke var forbigående. At det var slik livet mitt kom til å bli fremover. Ikke en hyggelig oppdagelse, og absolutt ikke slik jeg hadde planlagt innspurten til alderdommen.
Jeg håper vi slipper å bli påtvunget flere ting vi skal skamme oss over. Flyskam, kjøttskam, miljøskam. Ikke det at jeg skammer meg over noe av det der, men veldig mange andre gjør tydeligvis det. Det er ikke godt å gå rundt og skamme seg hele tiden. Da kan en fort få psykiske problemer, noe som dessverre er ekstremt utbredt blant ungdommen nå.
En plass må det jo komme fra. Vi var jo absolutt ikke så skjøre før i tia. Joda, en kunne være lei seg og lei både hverdager og livet generelt, men det gikk jo over igjen. Etterhvert. Å være lei og ha noen kjipe dager innimellom, det er jo en del av selve livet det. I motgang blir en sterkere, sies det. Om en ikke bare gir opp da. Det er kanskje den letteste utveien noen ganger, men det er da en må finne en bitteliten lysning i tunnellen og tviholde på den. For vi har jo bare fått tildelt et liv hver, og da gjelder det å gjøre det beste ut av det. Noen ny sjanse dukker dessverre ikke opp i ettertid.
Kanskje er det nettopp bloggernes feil at det er blitt sånn? For makan til perfekte liv skal man lete lenge etter. Om en kikker innom de som ligger på bloggtoppen da! Der er alt perfekt nemlig! Hud, hår sminke. Mener de selv at de har en aldri så liten skavak, så er det fort gjort å fikse det ved hjelp av inngrep og innsprøytninger både her og der. I en helt normal, flott, ung kropp! Fin som bare det i utgangspunktet. Det er ikke rart noen og enhver kan få mindreverdighetskomplekser av å følge disse.
Noen år etter viser de frem de perfekte gravidekroppene sine. Ungen er just trøkka ut, og der ligger mora og smiler med nystyla hår og perfekt sminke. Ingen melkespreng, ingen kvapsete mageskinn og ingen strekkmerker. Aldri en bad-hair-day. Aldri et sjuskete bilde i ei gammel joggebukse eller pysjbukse. Fem uker etter ungen er ute er magemusklene på plass igjen. Så vokser ungene til. Rene, pene, oppstilt og stæsja! Aldri en flekk på tøyet, aldri en hårlokk på feil plass. Hjemmet ser ut som det er tatt rett ut av en interiørkatalog. Ingen leker som ligger og slenger. Ingen smuler på bordet. Fine tyllkjoler på rekke og rad på en knagg på barnerommet. Sterilt. Og litt skummelt. Er det virkelig oppskriften på et perfekt liv? Er det slik vi vil ha det? Må det være så reint og fint og perfekt, med de rette merkeklærne, designermøblene og hvite sofatrekk som aldri ser ut som de er tatt i bruk en gang. Er det det som skal til for at vi skal føle oss vellykka? Som alle de andre?
Nå er jo jeg over den alderen der dette påvirker meg. Faktisk irriterer det meg mer enn noe annet. Jeg tviler på at de fleste har det på denne måten. Men det skal se sånn ut for oss andre. En fake fasade. Som glir rett inn hos de yngre som ikke har det slik. De som blir sittende igjen å føle seg veldig lite vellykka.
Jeg har min egen stil, eller mangel på sådan. Jeg går for gjenbruk og har gjort det lenge før det ble så in. Ikke fordi jeg skal være så innmari miljøbevisst, men fordi jeg ikke hadde råd til noe annet etter at jeg ble skilt. Eller fordi jeg heller ville bruke pengene til morsommere ting enn ei ny lampe når tingene ordna seg litt etterhvert. Slik har det vært de siste 20 årene.
Perfekt er jeg ikke. Ikke på noen felt. Jeg skriver om hverdagen slik den er. Uten filter. Livet er et slit innimellom. Til og med når en nærmer seg 57 og økonomien plutselig ble helt annerledes enn en hadde trodd. Fordi en plutselig gikk over på uføretrygd istedenfor lønna en hadde tatt som en selvfølge hele livet. Jeg hadde jo aldri tenkt å slutte å jobbe! Det er dritkjipt. Mens andre på vår alder får bedre og bedre økonomi, går vår helt feil vei. Men det er også mange lyspunkt innimellom. Det er de en må ta vare på, slik at de kan tas frem på de aller mørkeste dagene.
Penger er ikke alt. Men jeg vet jo av erfaring at det meste blir lettere når en har litt mer enn det aller nødvendigste. De som sier at penger ikke betyr noe, har nok aldri vært der at de må snu og vende på krona for å få hverdagen til å gå opp. Også det kommer til å bli bedre for oss, om ikke i 2020 så jaffal året etter.
Jeg er av den heldige sorten som har fått mange barnebarn. De er som verdens beste lykkepiller, helt uten farlige bivirkninger. Selv om jeg godt merker at formen lang fra er der den var da første barnebarnet meldte sin ankomst for 11 år siden. Vi har ikke akkurat fri flyt her. Men det er ikke så mye som er forbudt eller uaktuelt heller. Det er leker over alt. Kjøkkenbordet flyter over at tegnesaker, det er smuler både her og der. Jeg kan ikke kjøpe så mye ting til dem som jeg gjerne ville. Men jeg gir dem mye tid. Vi går på turer, brenner bål og griller pølser. Enkle, morsomme og rimelige gjøremål. Vi lukter bål i håret og på klærne. Blir skitne og slitne. Og vi er lykkelige. Vi koser oss sammen og skaper verdifulle minner. Både for liten og stor. Alt trenger ikke koste så mye.
Det kjipe er at jeg blir supersliten av disse ungene. Men til gjengjeld gir det meg utrolig mye å tilbringe tid med dem. Det er noe jeg absolutt skal fortsette med i året som kommer.
Vi har mye å se frem til drømmemannen og jeg. I juni venter vi to nye barnebarn, nummer sju og åtte i rekka. Og alle sammen har vi lett tilgjengelige i samme by! Heldige oss. I juli skal vi i barnedåp i Litauen. Og i august skal eldste dattera til drømmemannen gifte seg. Som den aller første av våre fem. Innimellom er det noen treff med Cognac Klubben, og en helgetur en eller annen plass. Til våren starter hyttelivet igjen, og jeg satser på en reprise av sommeren 2018 selvsagt.
Jeg har en plan om å bli litt mer sosial. Ikke bare med barnebarna og mine egne barn. For vi trenger litt input fra folk på vår egen alder også. Innimellom. Det er sjelden vi har folk her lengre, noe jeg har lyst å forandre på. Jeg håper også at badevenninna og jeg skal få mange gode bad og dype samtaler i året som kommer. Selv om vi ikke er helt på topp helsemessig noen av oss. Men vi forstår hverandre, om det kommer en avlysning i siste lita, så er det helt greit. Det er bare sånn det er. De færreste forstår slikt, så det er veldig godt å ha ei som vet hvordan det egentlig er.
Det er viktig å finne gleden i de små hverdagslige tingene. Ikke alltid lett, faktisk tror jeg en må øve litt på det der. Men dagene blir lettere på den måten. Gleden over å gå en tur, til og med når det regner. Gleden over å klare å strikke noe igjen. Gleden jeg kan se i drømmemannens øyne når jeg sier jeg elsker ham. Gleden jeg føler når han kommer hjem fra jobb. Gleden når et barnebarn ringer og spør om ho kan komme til mormors hus. Gleden når en henter et barnebarn på sfo og ser lykken lyse ut av øynene på ungen. Bare fordi jeg kommer. Mormora.
Jeg betyr noe i noen andres liv. Det er godt å vite, og veldig verdifullt.
Og med dette, litt rotete innlegget, sier jeg takk for i år. Tusen takk til dere som regelmessig kikker innom, legger igjen en kommentar eller melding både her og der. Jeg er glad for at dere er der. Uten dere hadde jeg vært ganske så ensom faktisk. Selv om jeg nå har noen å si god morgen til når jeg står opp. Hver eneste dag. Nemlig Google Home, som vi fikk til jul av drømmemannens døtre med følge. Og ho svarer til og med! Hehe, det er jo bedre enn ikkeno’, selv om det ikke kan erstatte alle kollegene jeg hadde i mitt tidligere liv.
Godt nytt år folkens! Måtte det bringe noe bra med seg til alle og enhver.
Dette var den jula som nesten tok knekken på kjærringa! Kan faktisk ikke huske sist jeg har vært så elendig jeg. Må ha vært svineinfluensaen for ti år siden.
Jeg har stort sett sovet, eller ligget på sofaen mellom slagene. Iført mine nye tova tøfler jeg fikk til jul og en gammal pysjamas. Men en time før vi skulle avgårde, eller få besøk, så var det ned i sminkeskrinet, male opp kjærringa og ta på noen presentable klær – og vips, så var jeg klar for offentligheten igjen.
Lag på lag ble det påført. Kunne sikkert vært gjort bedre, men dette her er ikke min sterkeste side altså. Så mye sminke som disse juledagene har jeg ikke brukt til sammen hele resten av året! Men det gjorde forsåvidt underverker, selv om jeg følte meg temmelig sparkla og seig. Så her måtte en passe på så en ikke falt for fristelsen til å klø seg på kinnet, gni seg i øyet eller dra servietten over munnen etter å ha spist. For da ligger jo plutselig halve ansiktet igjen en helt annen plass en der en helst vil ha det!
Er ikke helt noe for meg dette her altså. Men som sagt, om en bare skal sitte still og bli beglodd så var det jo en grei løsning. Og som kamuflasje for en drittdårlig dag innimellom så er det jo heller ikke så verst. Selv om det aller beste er å ikke menge seg med andre på slike dager, men bare holde seg hjemme og tusle rundt som den grå, gamle kjærringa en egentlig er blitt.
Men altså, jeg går ikke rundt sånn helt usminka. Trenger jo ikke mer enn kikke på det første bildet for å skjønne at dette ikke er et tryne en vil vise offentlig. Så jeg går for en gylden middelvei til vanlig. Mascara og kajal stort sett. Men jeg må visst begynne å kline på litt dagkrem også med jevne mellomrom. Siden jeg er blitt så skrukkete og tørr i huden i det siste. De fleste gjør visst det, har jeg hørt.
Høytid og masse på programmet for de aller fleste. Regn og drittvær nesten hele tiden. Forkjølet badevenninne og ingen til å hjelpe og dra kjærringa til sjøs … da sier det seg selv at det er litt vanskeligere å komme seg avgårde da. Alltid lettere å være to. Selv om både Jonas og drømmemannen er med for å passe på, så er det jo bare meg som bader.
På tavla sto det 4 grader og noe. Det var fra i går. Vi målte til 6,2. Ikke vet jeg hva som er riktig, eller om det kan variere så mye fra dag til dag. Eller om temperaturmåleren vår ligger for høyt oppe i vannskorpa og vannet lengre nede er mye kaldere. Men det virka sykt kaldt! Mulig det var fordi det var hele 9 grader i lufta i dag, så forskjellen der ble større enn sist. Det kjentes ut som det la seg et islag på kroppen mens jeg svømte. Men som den tøffingen jeg er blitt så tok jeg to små svømmeturer slik jeg alltid pleier.
Her er årets rareste julegave! Jeg har jo sett dem før, disse putene. Eller hva de kalles. Og jeg sa vel muligens en gang da drømmemannen kommenterte en annonse (det var det teiteste han noen gang hadde sett!) at jeg godt kunne kjøpt meg en slik om jeg var singel. Tenk så koselig og godt å ligge inntil denne da. Istedenfor å ha ei heil dobbeltseng aleine. Støtte både foran og bak. Varmt og deilig.
Må visst være særdeles forsiktig hva jeg sier heretter. Jeg trodde jo ikke min bedre halvdel fikk med seg halvparten av det jeg proklamerte for der og da. Men han hadde til og med klart å kjøpe to trekk til den også. Men jeg er jo ikke singel … det er nesten sånn at jeg lurer på om mannen har en baktanke med denne her. Skrekk og gru …
Bortsett fra folkene og madrassen er det meste nytt i denne senga nå. Digge dundyner fra svigers. Aldri har jeg hatt ei så god og deilig dyne før i hele mitt liv. Men har aldri brukt så mange penger på slikt heller da. Selv om disse var til halv pris. Kjekk julegave det. Hotellputene som vi fikk for mange år siden, men som ikke er blitt brukt, er tilbake igjen. Og sengesettet, det måtte vi jo også ha nytt, for disse dynene er 220 lange. Så slipper drømmemannen å måtte velge hva han skal ha på utsiden, føttene eller hodet. Han er nemlig av den typen som virkelig pakker seg inn når han skal sove. Helt motsatt av kjærringa altså, som får både klaus og kvelningsfornemmelser om dyna kryper opp over halsen.
For min del var det mye dyne dette her. Men egentlig er det jo som det pleier uansett: Ut med det ene beine, ut med det andre, armene over dyna, armene under dyna, vekk med dyna, snu meg den ene veien, snu puta, snu meg den andre veien, snu puta tilbake, ligge litt på magen og over igjen på siden. Opp i full fart og stikke hodet ut av vinduet for å få nok luft. Tilbake under dyna, bare for å finne ut at nå må jeg virkelig tisse altså! Opp på do … og sånn går nå nettene her i huset. Det er reine fulltidsjobben det der ser du! Og her har du også grunnen til at det ikke ble dobbeltdyne igjen. Min ekstreme aktivitet på nettene. Greit for han som ligger på en plass hele natta å slippe å bli våknet i hytt og pine fordi vi deler dyne! Akkurat det var litt kjipt da. Men blir vel en vane det også.
Vi la jo nytt gulv her i høst. Og jeg lovet dere vel bilder av det når det ble ferdig. Så langt kom jeg aldri. Rommet er ferdig for lengst, og jeg er kjempefornøyd med dette sorte gulvet.
Nå mangler vi bare en stol. Ja, altså, ikke det at vi trenger en stol der inne akkurat. Men det hadde blitt veldig fint med en stol i en knæsj farge borte i det en hjørnet. Rommet er stort, hele 18 kvm, så nå ser det faktisk litt tomt ut. Selv om vi har en vegg med skap og en vegg med hyller. Når jeg bare finner en stol, i rett farge og til riktig pris, på finn så er alt helt ferdig. Det ligger en der nå, i knall orange, men den er 500 kroner dyrere enn det jeg vil gi. Enn så lenge. De har allerede gått ned fra 1500 til 1000, så en skal aldri si aldri. Uansett dukker det nok opp noe, en eller annen gang, jeg har god tid jeg.
Og om du lurte, nei, det er ikke en strippestang dette du ser under her! Huset er et stolpehus, som er bygd ut både her og der. De fleste bærestolpene havnet heldigvis inne i en vegg da det ble bygd ut denne veien, men på soverommet har vi altså en – helt synlig! Ikke spør meg hvorfor, men det er jo mulig den kan brukes til noe gøy som jeg tydeligvis ikke har funnet ut av enda.
Om jeg fikk prøvd den derre singel-pute-greia? Nope … foreløpig er den bare flytta inn på soverommet, men den har enda ikke blitt prøvekjørt i senga. Så vet du det!
Var en snartur innom Cubus i går. I håp om å finne en pysj på tilbud. Siden min er minst 10 år gammel og egentlig ganske velbrukt. Buksa jaffal. Toppen aner jeg ikke hvor er. Tror ikke jeg har sett den siden jeg kjøpte pysen. Jeg bruker den jo ikke om natta, men mellom festinnslagene i jula har det vært et elsket klesplagg. Eller på alle disse drittdagene som dukker opp med mer eller mindre jevne mellomrom. Men spesielt etter at drømmemannen fikk sansen for pysjbukser istedenfor joggebukser er den også brukt på kveldstid. Så sitter vi der da, i det ene hjørnet i sofaen, og ser ut som vi nesten er grodd sammen. I hver vårt pysjbukse.
Snakk om kjasselig da! Jeg trodde aldri jeg skulle bli slik. Jeg som alltid gikk rundt i ordentlige klær. Pynta og sminka og med kule farger og flotte smykker. Uansett hvor jeg var. Men mye har forandret seg de siste årene. Heldigvis er vi blitt kjasselige sammen, og da føles det litt bedre faktisk. Da kan jo ikke pysjbuksa mi være grunnen om drømmemannen plutselig ikke gidder mer, for eksempel.
Pysjen kosta 129 kroner. Er egentlig et nummer for stor, men det spiller jo ingen rolle når jeg kunne få den i yndlingsfargen min. Mye bedre det enn rosa. Eller med nisser, reinsdyr og julekuler på.
I eska ligger det et duftlys. Det fikk jeg hos frisøren. Koselig med slike små overraskelser innimellom. Jeg ble for øvrig veldig kort på håret denne ganga. Og i løpet av natta har det krympa litt til. Sånn er det med krøller …
Dessuten er det blitt veldig grått. De små koloniene med grått hår som jeg har hatt i tinningene en god stund har virkelig formert seg den siste tia. Omtrent som hybelkaninene. I rekordfart altså! Jeg var på nippet til å farge det rødt her for noen dager siden, fordi jeg har en rød farge liggende, men heldigvis ble ikke det noe. Det er jo kult og greit sånn med en gang, men etter to uker så ser jaffal etterveksten grå ut! Så det blir jo bare stress. Tenker jeg bare skal la det bli helt grått nå. Kjøpte til og med en kur som er noe ala disse sølvsjampoene som skal få vekk gulskjær i håret. For gult og grått sammen gjør ikke akkurat tusta noe mer elegant. Så om det snart blir ensfarget grått så kan jeg heller slenge oppi noen striper da. Til sommeren eller noe … er egentlig litt spent på hvilken gråfarge som skjuler seg inni denne hodebunnen jeg. Noen blir jo hvite, andre mørke grå. Mora mi rakk vel aldri å bli grå. Mens venninna mi på Jæren har en helt fantastisk fin gråfarge på håret nå. Slik andre, yngre jenter løper avgårde for å få farget det. Så noen er jammen med heldigere enn andre, der også.
Søndagen her er våt og tåkete. Snart går det ikke an å se naboheia heller lengre. Kun de nærmeste husene i nabolaget. Det regner og regner og jeg klikker snart. Synes jo virkelig det er på tide at noen andre overtar dette drittværet nå, for vi har jo tross alt tviholdt på det i tre måneder og vel så det.
Eeeeeh … kan jeg bare sende det over til deg for eksempel?
Hei der ute. Jula er heldigvis over, og i dag har vi vært på tur i solskinn! Det føltes som en evighet siden sist. Godt å få litt frisk luft og utsikt over havet igjen. For her har stort sett dagene forsvunnet innendørs, og aktiviteten har vært å fyke fra den ene matretten til den andre. Masse folk, mye lyder og noe som skulle skje hele tiden. Litt stress altså.
Det har vært ei fin, men slitsom jul. Ikke fordi jeg har gjort så mye, men fordi helsa ikke helt har vært på min side. Og da blir jo alt tungt. Så jeg må bare innrømme at jeg er sjeleglad for at det er et år til neste gang.
Drømmemannen har tatt årets siste ferieuke. Så han har fri helt til neste år. Det er jo også litt rart. Jeg er jo vant til å være aleine mesteparten av tiden. Men om bare formen tar seg opp igjen snart, så blir sikkert det også litt koselig. Jeg har ikke en gang sett over julegavene mine, etter at de ble pakka ut. Så der har jeg jo noe å glede meg til.
Ønsker deg som kikker innom en fin kveld. Så kommer jeg sikkert sterkere tilbake etterhvert …
Dagen som alle gleder seg til hele året gjennom. Eller, ikke alle da, veldig mange gruer seg også. Jeg har vært i begge kategoriene opptil flere ganger siden 1990. Ikke på en gang, men sånn litt frem og tilbake.
I år er det mer en blanding. Jeg gleder meg masse til å være sammen med alle mine på en gang. Gleder meg til å ha hele fire barnebarn i hus, alle fire mormorjentene. Og det er lenge siden de har vært samlet her i jula.
Men formen er bedriten. Selv om jeg bare har forsøkt å skyve den under juletreet i flere dager nå. Dermed er det nesten ikke plass til alle pakkene lengre. Fatter ikke hva som har skjedd. Jeg har gjort alt i min makt for å ikke stresse. Ikke gjøre for mye. Les: Vaske ned hele huset, bake hundrevis av småkaker som etterhvert likevel bare hadde lagt seg rundt midjen min. Eller der midjen skulle ha vært da, for selvsagt har det lagt seg massevis av marsipan og ferdigkjøpte pepperkaker der allerede, sånn i fravær av hjemmebaksten. Jeg har gått inn for å ta denne måneden i slow motion, bare for ikke å få en smell. Men så lett var det visst ikke.
I dag må alle gulvene vaskes. Fordi sånt ikke kan tas på forhånd når en har leonberger i hus. Bordet må dekkes. De to siste pakkene må pakkes inn. Spør meg ikke hvorfor jeg ikke har gjort det, for de har ligget på toppen av klesskapet i soverommet i mange uker allerede. Maten skal lages. Heldigvis har jeg drømmemannen min. Kokken. Som er veldig forberedt og har alt på stell.
Nå kjennes det ut som om jeg har influensa. Skikkelig influensa. Men uten feber. Tinnitusen har hatt julekonsert i flere uker og jeg er kjempesliten. Enda alle forholdsregler er tatt så slapp jeg ikke unna dritten. Det er ganske frustrerende. Og sykt irriterende! Nesten like irriterende som regnet som bøtter ned på utsiden!!
Å bli sliten av å tenke på at en ikke skal stresse livet av seg, går det an? Tydeligvis. Og i dag tenker jeg på alt jeg ikke har gjort. Som jeg sikkert burde ha gjort. Bakt. Pussa vinduer. Vaska ned. Pynta mer utenfor, selv om det er stor fare for at de nissene da hadde drukna. Eller gått i oppløsning. Likevel tar jeg sjansen nå, og setter ut sjølvaste nissefar før gjestene kommer. For det hadde jo vært litt kjipt for han å tilbringe hele året på loftet uten å få en bitteliten luftetur i jula en gang.
Jeg burde ha gjort så mye som jeg ikke har gjort. Men nå er jo alt det der for seint å tenke på. Sannsynligvis blir det jul uansett. Nå ble det bare på dette viset i år, og om det funker, så vet jeg jo til neste år at det faktisk ikke ble så galt likevel. For innerst inne tror jeg jo det går greit uten skinnende vinduer og utvaska skap. Det er bare det at jeg skulle jo bare ha … og sånn kan en fortsette å gruble seg nesten fordervet …
Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke. Fredag er oppkalt etter Frigg, Odins hustru og mor til Balder. Ordet kom alt på 300-tallet inn i germanske språk som et lånord fra latin dies Veneris. Det var nok undervisning for i dag. Vil du vite mer om ukedagene kan du finne resten på Wikipedia.
For meg er fredagen som en helt vanlig dag. Bortsett fra at det betyr at drømmemannen tar helg etterhvert, og vi får to hele dager sammen. Det gleder jeg meg til hver uke. Da jeg jobba så var fredagen ikke så mye å rope hurra for da heller, for jeg har jo jobba skift størsteparten av livet, så fredagen var absolutt ikke ensbetydende med at nå var det helg og fri.
Denne fredagen skal vi ha besøk av sønnen min og forloveden. De der som skal gi oss vårt sjuende barnebarn vettu. Det er jo ikke før i juni, men likevel kjenner jeg at jeg allerede gleder meg til å hilse på den nye verdensborgeren. Jeg fikk det for meg for en stund siden at dette sikkert kom til å bli en gutt. Men det får jeg jo verken bekrefta eller avkrefta på en stund ennå.
Det er 11 år siden jeg ble mormor for første gang. Og jeg må jo bare innrømme at disse årene ikke har fart så vel med meg. Da følte jeg meg enda ung, sprek og leken. Nå føler jeg meg langt fra det, og ikke ser det sånn ut heller. Triste greier egentlig. Jeg takler veldig dårlig å bli eldre kjenner jeg. Mulig det bare er så ille nå siden jeg hadde en ekstremt elendig dag i går. Kanskje hadde det hjulpet å få litt farge i håret, så ikke både hår og tryne ser helt grått ut. Kanskje hadde det vært lurt å få fatt i litt mer fargerike klær igjen. Slik jeg var før. Gidde å slenge på meg et smykke av det ekstreme utvalget jeg har, og ikke bare de øredobbene som jeg har i hele tiden. Mye er sikkert mulig for at jeg skal se ut som en ikke fullt så gammel og sliten bestemor. Jeg må bare finne ut hvilken ende jeg skal starte i. For slik der er nå så liker jeg igrunnen ikke helt denne kjærringa jeg er blitt. Og det er ikke en god følelse!
Den siste hjemmestrikka julegaven er ferdig. Må bare få festa noen tråder og dampa litt. Så gjenstår bare pakkinga. Krysser fingrene for at de som får hjemmelagde gaver denne jula synes det er greit, og jeg håper de blir fornøyde. Jeg synes det er litt flaut å gi bort slikt, er litt redd for at jeg ikke strikker fint nok. At de vil se på det som noe møl. Men jeg hopper altså i det nå, med planer om utvidelse til neste jul. De aller fleste har jo alt de trenger, og vel så det. Kan vel ikke være så galt med noe hjemmestrikk som faktisk kan brukes til noe, i stede for en filleting som bare blir gjemt bort i et skap …
