Det måtte bli en lettgått tur i dag. Det er mye som ikke funker her for tia, så noen ganger må jeg visst bare innse at jeg må tilpasse aktivitetsnivået etter evnen. Det sitter langt inne! Men det er jo ikke bare lengden det kommer an på, mener jeg å ha hørt en gang …
Springvannstemmen er et flott opparbeidet turområde. Kun fem minutters gange fra Lillesand sentrum. Det er bare snaue kilometeren, men vi tok en aldri så liten byvandring i tillegg. Sånn at det ble litt mer likt en ordentlig tur. Til sammen 3.5 kilometer. Ikke så mye å skrive hjem om akkurat, men vi fikk da litt frisk luft og en fin naturopplevelse i det minste.
Tur er tur. Oppholds hadde vi også. Dessuten fikk vi sett en flott plass vi aldri har vært før, som fortsatt hadde vært uoppdaget for oss om vi hadde tatt en langtur et annet sted.
Lillesand er en typisk sommerby. Skjer lite der på denne tiden av året. Og når en til og med tar turen på et tidspunkt der butikkene er stengt så var det jaggu ikke mye liv i de gatene. Gjestehavna var naturlig nok også tom. Må være merkelig for næringslivet i slike byer. Fra den ene ytterligheten til den andre.
Tårnet nede til høyre i montasjen er OVER. Det er et klatre- og utsiktstårn hvor du kan velge om du vil klatre på utsiden eller inni. I dag brukte vi bare øynene, og ikke beina! Men en dag skal jeg altså opp i dette, det har jeg bestemt meg for. Det er 47 meter høyt, og dermed verdens høyeste, frittstående klatretårn. Det åpnet i juli, så det er en nokså ny attraksjon som ligger like vet E18.
Helga ble veldig fin. Men kanskje litt for innholdsrik for en fibrokropp. Og i morra starter jeg dagen hos øyenlegen 8.15. Skrekk og gru! Før det må jo bikkja ha både mat og tur. Kjenner jeg stresser litt bare jeg tenker på det nå. Altså, det er en slik start på dagen jeg aller helst bør unngå. Men noen ganger må man jo bare.
Hallo der ute. Det er frædda’ og sol! Enn så lenge. Og det måtte jo benyttes da formen føltes en del hakk bedre enn i går. Da lå jeg altså bare på sofaen under et teppe og fyrte i peisen. I tillegg til varmepumpa. Trodde jeg skulle fryse i hjel! Men slik er det jo alltid når jeg har gapt over litt for mye over en litt for lang periode. Jeg blir liggende med “influensa”. Heldigvis varer det ikke mer enn noen dager, om jeg da gidder å lytte til kroppen og flate ut litt. Det er dessverre ikke alltid jeg klarer det.
Bildet er fra en ellers kjip vei, men se så fantastisk det så ut i morrasola i dag!
Vi hadde en flott tur, Jonas og jeg. Rett etter 8 gikk vi ut døra. Rakk nesten soloppgangen på toppen her borte, men bare nesten. Det er jo ikke godt nok, men det er jaggu det nærmeste jeg har vært på veldig lenge. Hadde en fem kilometers tur på morrakvisten. Måtte ned og hente en kunstplakat jeg hadde bestilt og fått hentemelding om for lenge siden. Det var like før den gikk i retur nå! Fant ei nettside som hadde mange koselige og kule plakater, og siden de hadde halv pris for en god stund siden, så måtte jeg jo bare se hvordan dette tok seg ut. Nå mangler jeg bare en ramme …
Spørsmålene fra Elisa fikk jeg ikke med meg forrige fredag. Jeg var barnevakt for en 7-åring helt fra fredag morra til søndag ettermiddag, og lørdagen spedde jeg på noen timer med kusina på ett også. Veldig koselig, og da blir jo selvsagt både mobil og pc bortprioritert.
Over til spørsmålene. Og denne ganga er det litt lett blanding.
Vad är det närmsta du kommer ren magi?
Det må ha vært da jeg giftet meg med drømmemannen. Siden det var andre gang for oss begge hadde jeg vel ikke så store tanker om denne dagen. Vi skulle bare gifte oss lissom … Men den som svevde rundt på ei rosa sky med et stort glis fra øre til øre hele dagen – det var meg!! Og bryllupsreisa til Thailand var rett og slett 14 dager med ren magi. Helt ubeskrivelig, sannsynligvis den mest perfekte bryllupsreisa noensinne.
Vilket är det största misstaget du gjort i köket?
Kan i grunnen ikke huske at jeg har gjort noen mislykka greier på kjøkkenet. Så det betyr vel at jeg er perfekt? Sikkert derfor det er drømmemannen som kokkelerer her …
Om du skulle få ett ärligt svar på en valfri fråga, vilken fråga skulle du ställa? – Når kommer jeg til å dø?Rart kanskje, men mamma døde plutselig av kreft da ho var 58, det er snart 30 år siden. Nå er jeg 57. Jeg vil gjerne vite om jeg begynner å få dårlig tid … for kanskje hadde en prioritert litt annerledes om en visste at en snart skulle pakke sammen for godt.
Om du skulle begrava en skatt, var skulle du gömma den?
Det er hemmelig.
Vad skulle dina nära och kära tro att du gjort om du skulle bli anhållen av polisen?
Da hadde de nok trodd at jeg hadde kjørt for fort. For bortsett fra på det punktet er jeg veldig ordentlig. Nå har jeg aldri fått fartsbot på veien, bare så det er sagt, men det er nok mest flaks. Jeg har litt problemer med å holde fartsgrensene, både i bil og båt. For 12-15 år siden måtte jeg betale 1500 kroner for å ha kjørt for fort på sjøen … det var skikkelig sure penger det!
Det har vært en grå onsdag i sør. Stranda litt nedenfor her vi bor fremsto som trolsk og litt sånn eventyraktig. Eller som tatt rett ut av en skrekkfilm. Alt etter dagsformen. Tjernet … buuuhuuu. Badebrygga svevde lissom utpå der, og sikten var heller dårlig.
Vi rakk akkurat hjem igjen, Jonas og jeg, før himmelen åpnet seg. Og det er jo en positiv ting. Men jeg kjenner jeg blir temmelig motløs og lei når værmeldinga viser regn ei hel uke fremover. Så langt det går an å se i yr-appen. Prøver å tenke på noe annet, fylle dagene med noe positivt, men uansett hva jeg gjør så blir det ikke bedre. Jeg hater høsten og vinteren, mildt sagt. Ikke fordi det ikke er flott og vakkert ute, men fordi jeg ikke fungerer som jeg skal på denne årstiden. Men gi meg sol fra skyfri himmel og 30 varmegrader så er alt så mye, mye bedre. Ikke som før, men nokså levelig lissom.
Vi er ikke helt på lag, kroppen min og jeg. Når jeg våkner føler jeg meg som om jeg er 106 år, og har vært oppbevart under torva i ei alt for trang kiste de siste 30-40 årene. Alt er vondt. Jeg kler på en kropp som forsøker å protestere så godt den bare kan, uten å bli hørt. Kikker inn i speilet der ei gammal, trøtt og heller begredelig kjærring glor tilbake. Hvem fanken er det lissom? Åsså på mitt bad!!
Det er mange mil ned til turskoene på morra’n. Så vidt jeg får knytta de faktisk! Og jeg som egentlig aldri har hatt problemer med å bøye meg. Jeg bøyer meg og legger glatt håndflatene i golvet mens jeg står på beina, uten problemer. Men nå er det visst blitt en aldri så liten begrensning på det kunststykket også. Altså ikke før 12 på dagen, og helst ikke når høsten og vinteren er her.
Det har vært mye barnebarn siden fredag. Det er superkoselig det, og jeg føler jeg er litt viktig for en liten stund. Jeg kan brukes til noe, og betyr noe for noen. Den følelsen er aldri feil. Aberet er jo bare det at når jeg har vært sammen med ungene så er det ikke så mye futt igjen i kjærringa. Det vil si, når jeg har gjort noe annet enn å gå tur med Jonas og tusle rundt her i mitt eget hus, så orker jeg ikke noen andre ting i tillegg. Dermed blir jeg både sur og lei. Så drømmemannen sitter igjen med alt annet enn ei drømmedame … og det er jo ikke så greit.
Jeg trenger en sydentur! Sol og varme. Faktisk burde jeg bodd en plass der de har sommer hele året. Da er jeg ganske sikker på at jeg hadde fått livet mitt tilbake. Men kunne jeg ha flytta fra barn og barnebarn på den måten? Nope … så egentlig er det jo ikke noe å tenke på i det hele tatt.
Det ble en rolig kveldstur i går kveld. På asfalt og flat mark. Det er slett ikke å forakte sånn innimellom det heller. Vi parkerer i Kvadraturen, helt nede ved elva Otra, og rusler langs vannkanten rundt hele sentrum. Eller jaffal langs to av sidene, men for å komme tilbake til bilen blir det gatelangs, i og med at Kristiansand ikke ligger på ei øy. Jeg liker best rundturer, der en ikke må tråkke tilbake i samme spor. For en slik enveistur har jeg jo hver morra, når jeg går frem og tilbake i Grønndalen på autopilot.
Jonas er mest vant til å gå tur i skogen han. På skikkelige skogsstier, der det går opp og ned og vi må passe oss for ikke å skli på våte røtter og sleipe steiner. Etter å ha gått tur med ei venninne for noen dager siden, så fant jeg ut av jeg egentlig er ganske så sprek når det gjelder slikt underlag. Dessuten synes jeg egentlig en tre kilometers tur er en pingletur, så noe kan jeg altså fortsatt! Og godt er det. For innimellom føler jeg meg som en skikkelig taper … i det meste.
Det er så mye jeg ikke klarer på dager som ikke er ok. Og de er det en del av, spesielt på denne årstiden. Mens andre kan legge seg på sofaen og se en film med god samvittighet, lese ei bok eller sitte og strikke på dårlige dager er det helt dødfødt for meg. Å legge seg i horisontalen er noe jeg bare ikke gjør! Da skal det være ille da, helst 40 i feber og influensa både her og der. En legger seg ikke bare til, lærte jeg til gangs i barndommen og resten av oppveksten. Så da gjør jeg ikke det vettu, for da er det jo mye bedre å sitte og hangle i en stol! Kan du tenke deg noe så teit? Innimellom skulle en tro at jeg hadde en hjerneskade også, i tillegg til alt det andre som ikke er som det burde vært.
Men beina er det ikke noe i veien med. Bortsett fra at de til tider verker som et helvete. Helst om nettene. Det er noen merkelige greier altså. For gå kan jeg. Selv om beina egentlig ikke vil. Men jeg har funnet ut at de blir bedre av det, disse undersåttene, til tross for protestene. Det verker nemlig ikke i ledd eller muskler, bare i beinet, skjelettet om du vil. Veldig merkelig følelse. Og sykt vondt, såpass at jeg kunne tenkt meg å kvitta meg med de en sen nattetime fra tid til annen. Det forklarer kanskje litt om hvor galt det kan være. Men altså, jeg holder ut, og har fortsatt alle lemmer intakt.
Skogen, et vann eller sjøen gjør underverker for meg. Dessverre ikke av den langvarige, helbredende sorten, men der og da er det som terapi. Drømmemannen kan sikkert lure litt innimellom, på hvordan denne kjærringa klarer disse lange turene når det er så vidt ho klarer å få på seg skoene før vi går. Og jeg har ikke noen forklaring på det. Får bare nyte det så lenge det er mulig. Men noen ganger blir jeg veldig overrasket selv over at jeg faktisk klarer å gå såpass mye når hele kroppen egentlig stritter i mot.
En litt kjipere virkelighetsflukt er mobilen. Tidligere var det kanskje blogginga, men det har blitt litt mer jobb enn kos i det siste. Det triste med det er jo at jeg føler jeg mister mange av de bloggvennene jeg hadde her inne. For i bloggverdenen skal det ikke lange tiden til før en er glemt, spesielt ikke om en innimellom bare ligger i nedre sjikt av de 100 mest leste på blogg.no. Istedenfor pc’n, som jeg bruker når jeg blogger, flykter jeg oftere og oftere inn i mobilen på slike drittdager. Sitter der og scroller og scroller … på ting jeg har sett 170 ganger før lissom, helt til “du er helt ajour” dukker opp på skjermen for tredje gang. Scroller uten mål og mening. Uten å lese noe egentlig. Spille gjør jeg heller ikke. Rømmer bare inn i min egen lille boble. Jeg blir litt oppgitt over dette, at jeg ikke heller kan ta meg sjøl i nakken og gjøre noe fornuftig. Men til det trengs det litt mer energi enn å la en finger stryke over skjermen. Og noen dager har jeg bare ikke den energien.
Det er greit med noe som blir ferdig! Den flotte oransje genseren min ligger nå der. Ble så irriterende at den skulle strikkes i ett og ett stykke, forstykket er nesten ferdig – og så gadd jeg ikke mer. Ikke akkurat nå jaffal. Dermed ble det heller ei ullbukse og noe dill til fireåringen. Og det må jeg bare innrømme, de beina på den buksa føltes ikke som småtrikk akkurat. De ble jo aldri lange nok!
Men i helga ble det klart. Tråder er festet og det er ikke en ting igjen her. Hoppa på noen leggvarmere til storesøstera, men det var også ganske kjedelig. En er ferdig, en annen type ble for liten.
Jeg er ikke en sånn som strikker når jeg har dårlige dager. Ei heller når jeg har gjort for mye annet og blir kjempesliten. Strikkinga er totalstyrt av formen min, og der har jeg egentlig veldig liten påvirkning. Innimellom kan det gå flere uker uten at jeg tar i strikkepinnene. Bare skuler litt på dem i det skjulte, og håper på et under. Som med alt annet som skulle vært gjort her.
Etter en fantastisk søndag, har det bare gått nedover … Altså værmessig. Det er blitt nesten 10 grader kaldere om morra’n, og innimellom, når en minst aner det pøser regnet ned. Høsten og vinteren er ikke min favorittårstid. Og det er leeenge til sommeren nå.
Visst er det fint ute. Så langt kan jeg strekke meg. Og det er kanskje enda finere når det regner og alle fargene virkelig kommer til sin rett. Men det er også mye verre å bo i en fibrokropp på denne årstiden. Mye, mye verre. Innimellom nesten ikke til å holde ut. Høststormer og tinnitus er heller ikke en perfekt kombo. For min del kunne vi hatt sommer, 30 grader og smeigedager hele året.
Det er blaut-bikkje-tid. Masse søl og dårlig lukt. Det er tiden da det ikke er fullt så stas å ha en hund på 84 kilo med halvlang pels … Turene er helt greie, det er jo bare å kle seg og stege over dørstokken. Men det er så mye styr når en kommer hjem igjen. Føne bikkja i en halvtimes tid i garasjen, og likevel blir han ikke helt tørr. Uten denne hundeblåseren hadde han sikkert ikke tørka før uti mai en gang. Skal han ut og inn og tisse mellom dagens turer så labber han masse vann og dritt inn på golvene. Men han bryr seg ikke. Jonas liker nemlig regn han, og ligger gjerne en times tid ute på plenen, i mørket på kveldstid og bare nyter det. Da blir det ingen tørking etterpå, for å si det sånn! Heldigvis har vi fliser på gulvet i kjellerstua, og de tåler blaut hund litt bedre enn parketten.
Bildene er fra i dag morges. Bortsett fra montasjen, det er en ukes tid siden. Dette er rett over gata for der vi bor. Grønndalen. En flott plass å ta morraturen. Om en bare er flink til å med seg hundedritten igjen. For dette er også en flott plass for barnehager og småskolen å ta en tur med nista. Og da er det jo ikke særlig stas å sitte og spise ved siden av hundenes etterlatenskaper, eller komme hjem igjen med dress og sko fulle av hundedritt. Mange hundeeiere svikter dessverre her.
På bloggen til Margrethe er det fotokonkurranse. Eller den er avsluttet nå, bare stemminga igjen frem til i ettermiddag. Jeg er ikke med, men det går jo fint an å stemme likevel. Så ta en titt på de fine bildene her inne og legg gjerne igjen en kommentar om du ikke allerede har gjort det.
Helga som var fikk vi gjort en del i hagen. Vi burde egentlig vært på hytta og rydda inn og stengt av for vinteren, men det ble det ikke noe av. Det er masse å ta tak i her hjemme også! Og i går klippa jeg plenen for nest siste gang denne sesongen. Hadde tenkt å ta over en gang til i dag, siden det var meldt oppholds og sol. Men det var tydeligvis feil. For her regner det så det plasker.
Jeg har en del elvestein igjen å plassere. Men ser enden på arbeidet nå. Heldigvis. Faktisk tror jeg at jeg har litt for lite stein til det jeg skulle hatt dem til, så kanskje det blir nok et tonn neste høst. Hekken er klippa, for aller første gang på riktig årstid. Normalt har jeg alltid tatt den på våren, og det har jo gått greit det. Den har aldri vært så fin og flott som i år! Noe som gjør hagen vår helt usjenert nede på plenen. Der vi aldri oppholder oss … hehe. En del eldre thujaer har fått litt formklipp og det ser slett ikke så galt ut, om jeg skal si det selv. Om en ser bort fra alle terrassene som må skiftes ut da. Det er forhåpentligvis også noe som kan gjøres til våren, og når det er gjort regner jeg med de holder ut vår tid. Garasjen er ryddet og veden stablet, så nå kan også bilen få tak over hodet når frosten kommer.
Mye arbeid med stort hus og hage. Og noe er ganske så uoverkommelig, både pga. helsa og økonomien. Likevel er jeg absolutt ikke klar for å flytte fra dette og inn i leilighet. Jeg trives alt for godt til det. Og heldigvis har den lille spira som dukka fram hos drømmemannen angående leilighet tydeligvis daua! Hipp, hurra for det.
Takk for at du slang innom, og kos deg med tirsdagen da.
Hei, hei der ute. Egentlig skreiv jeg ferdig dette innlegget i dag morges, men så fikk jeg ikke sendt det tydeligvis. Så her kommer et nytt fredagsinnlegg fra meg, for det som ble til for 12 timer siden passa ikke lengre.
Elisa lurer på hvordan det står til i kjelleren, boden eller på loftet i dag. Vurderte å bare hoppe over denne! For rot – det er noe vi har en del av. Eller jaffal ting som skulle vært sortert og flyttet litt på. Til søpla for eksempel. Eller VI er kanskje å dra det litt langt, for det er vel stort sett mitt rot dette. Våknet her ei natt og fikk helt hætta for alt som ligger og slenger. For tenk om jeg plutselig døde, og måtte overlate alt dette til de som blir igjen. Uff. Jeg må jo få gjort noe med dette her før det er for seint!
Vi har det helt ok i oppholdsrommene altså. Er ikke sånn at vi må smyge oss mellom stabler og kasser av gammal dritt for å finne frem til kjøkkenet, senga eller toalettet. Så det kunne jo vært verre … Men det er et helt loft over huset, 120 kvm, og der er det mye rart der! Har rydda og kaste en del i perioder, men det hjelper jo nesten ikke! Flere kasser har stått der oppe siden jeg flytta inn, og det er over 20 år siden. Så akkurat der ser jeg fordelen med å flytte litt på seg med jevne mellomrom. Ellers har vi et soverom som plutselig er blitt bod. Og masse skap fylt med klær … mine klær. Der har det heller ikke minket, enda jeg har solgt litt jevnt og trutt via Facebook det siste året. Og bare i dag forsvinner det sju plagg ut av dette huset. Men hjelper det? Nope …
Vel, over til spørsmålene heller …
Hur ser det ut i din källare/förråd?
Vi har ikke kjeller. Men på loftet ser det ikke ut … det er riktignok ikke mange som skal opp der, er jo ikke ordentlige rom og ståhøyde der oppe. Bare en lagerplass som en kommer til via ei luke i taket. Vurderte å slenge med et bilde, men dropper det. Bruker heller bildene fra gårsdagens kveldstur i Baneheia, for det var mye koseligere å se på.
Vad samlar du på dig mest?
Klær! Uten tvil klær! I hauger og lass. Jeg har så mye klær at jeg kunne starta butikk. Og det har jeg vel på en måte gjort også. På Facebook. Jaffal ei salgsside.
Vad i ditt hem behöver rensas ut?
Alt som ligger på loftet. Og helst alt i klesskapene. Men det er for fint (og dyrt) til å kastes.
Är du bra på att rensa ur din mailkorg?
Ja! Jeg får nesten abstinenser om det ligger noe der som jeg ikke har brukt for. Så den er omtrent tom til enhver tid. Merkelig at det ikke gjenspeiler seg i resten av livet …
Vad sparar du gärna som andra kastar?
Sannsynligvis alt for mye. En gang i tiden hadde jeg ei hel diger kasse med klær på loftet. Det sto MINUS 10 KILO på den … og det er mange, mange kilo siden. Jeg kvittet meg med den altså, for en del år siden.
Nå er det snart fredagspizza her i huset. Ute regner det så det skvetter, og i kjellerstua er det fyr i peisen. Jepp! Høsten er kommet, det merkes ved at varmepumpa er slått på igjen og vedfyringa er i gang i etasjen under. Det er tid for peiskos og stearinlys, og jaggu er det ganske så koselig det også.
Ny dag, nye muligheter. Hektisk dette! Kjøre avsted før kroppen og hjernecellene har skjønt at de må våkne … men jeg hadde bestemt meg for å holde tritt med reisefølget, ikke klage for mye og heller flate ut når vi kom hjem igjen. Og det gikk ganske bra.
På vei over Dovrefjell i moskusens rike. Vi traff ikke på noen moskus, i motsetning til dattera mi og samboeren som hadde vært her noen uker tidligere. De måtte rømme teltet midt på natta, fordi det var en litt for nysgjerrig moskus som ble en smule innpåsliten. Dermed overnatta de i bilen, for så å hente teltet dagen etter. Så spennende hadde ikke vi det …
Kun en campingbil på parkeringsplassen da vi ankom første stopp. Så heldige vi var med timingen i forhold til køgåing og andre turistifiserte irritasjonsmomenter.
Klar for en liten spasertur til Viewpoint Snøhetta. Lite folk, men denne uka var vi jo utrolig tidlig på’an, og tok kvelden desto tidligere. Men når en ikke reiser sammen med noen utenforstående så går det helt greit. Vi to er nemlig ganske samstemte når vi er i feriemodus.
Veldig friskt og litt kaldt. Ullgenser og dunjakke er jo ikke akkurat normalt midt i juli for oss som bor litt lengre sørpå. Her er hettene tatt av kun for å ta bilde.
Öppna landskap … se så flott det er! Og jeg følte meg plutselig bitteliten der jeg satt og poserte til ære for fotografen. Eller, egentlig til ære for meg selv, for hver gang jeg skal være med på bilder så må jeg be om at drømmemannen tar jobben. For ellers ser det jo ut som om jeg ikke er med på tur i det hele tatt! Å fotografere meg kan ikke være det gøyeste han gjør, og det skjønner jeg jo godt. For et mindre fotogent individ skal du leite lenge etter!
De slapp kun inn noen ganske få av ganga i hytta. Og mellom hvert besøk ble alt sprita i skikkelig corona-stil. Veldig merkelig, og slitsomt for de som jobber der når de får så mange ekstraoppgaver. Men veldig praktisk når en slipper å gå og stå som sild i tønne.
Ny dag – ny kirke. Os kirke lå ikke en gang langs hovedveien. Men da jeg fikk et lite glimt av den i forbifarten måtte vi bare snu. For se så fin den var da! Godt jeg har en tålmodig mann! Ikke det at han kan skryte på seg det sånn rett som det er, snarere tvert i mot, men når det gjelder å ta fotostopp i hytt og pine så er han fantastisk.
Jeg tok likegodt en tur opp på prekestolen. For å be høyere makter om bedre sommervær.
Så tok vi strake veien til Røros. Jeg gledet meg til hotellovernatting, med eget bad og dusj.
Vi fikk faktisk sol mens vi rusla rundt her. Men det var så kaldt at en skulle tro det var vinterferie vi var på. Det er ikke tull en gang! Votter, skjerf og lue var det mange som gikk med. Jeg gikk med sandaler …
Bergstadens hotel, vår innkvartering for natt nummer fire. “Bare” 1840 kroner for ei natt! Det er sykt dyrt, spør du meg … men den hårvasken og dusjen var digg altså!
Røros var fantastisk! Og det ble mange bilder herfra. Tenker jeg tar det i et eget innlegg, for dette ble vel langt nok som det er. Plutselig så ligger det et nytt innlegg her på bloggen vettu. Og den som følger med får se!
Hva irriterer du deg over … lurer Elisa på i dagens spørsmål, og det kan være så mangt. Jeg lar meg lett irritere, dessverre. Men jeg pleier sjeldent å gjøre noe stort nummer ut av det. Freser stort sett litt rundt for meg selv her, til det går over igjen. Jeg er ikke av den høylytte typen, men det kan nok forekomme det også. Det aller største irritasjonsmomentet i livet mitt er vel nettopp det; livet mitt! Hvordan det ble, hvordan formen er, alt jeg ikke får gjort og går glipp av. Det er min store sorg, og veldig vanskelig å takle til tider.
I dag er en slik dag. Og jeg er vel til dels skyld i det selv, da jeg tilbragte nesten fire timer i garasjen for to dager siden, for å stable veden som bare var lempa inn her i sommer en gang. Jeg liker slike oppgaver, stable ved. Det gir på en måte ro i sjelen. Men kroppen og hjernen min er sjeldent på lag lengre. Så da gikk det som det måtte gå denne ganga også. Det er pokker så irriterende!
Jeg tilbragte noen timer i stua i natt. Ute ulte stormen og ved siden av meg i senga ulte drømmemannen. Det ble litt vel mye, selv om jeg sjelden irriterer meg på snorkinga hans og enda sjeldnere forlater senga av den grunn. Men da han gikk på jobb ble det litt søvn fra 6 til 10! Ikke en bra start på helga det der altså. Jeg gikk til og med glipp av et morrabesøk av sønnen og skjønne lille Oline på tre måneder. Det var også sykt irriterende!
Vel, du skjønner hvor landet ligger? Jeg er en person som kan klikke på både det ene og det andre, men altså litt i det stille. Bare sånn at det ryker litt ut av ørene når det står på som verst. Folk som sniker i køen er noe av det aller verste jeg vet forresten. Eller folk som ikke er ærlige. Men jeg har altså roet meg betraktelig med årene. Eller mulig jeg bare har lært å beherske meg litt mer nå enn i yngre dager, for da kom eksplosjonene ganske tett innimellom.
Over til dagens spørsmål:
Vad retar du dig på när du går ut och äter?
Jeg går sjeldent ut og spiser, og det er mest fordi det alltid er så støyende bakgrunnsmusikk over alt. Det gjør det vanskelig for en med tinnitus, og det blir mer et slit enn kos.
Vad retar du dig på under tv-tittande?
Jeg kan irritere meg grønn på tekstingen, når de skriver noe helt annet enn det de sier.
Vad retar du dig på när det kommer till språk/grammatik?
Jeg er sjokkert over det ekstremt dårlige språket/formuleringene i de fleste nettavisene, for ikke å snakke om alle disse idiotiske uttalelsene til journalistene, alle som for eksempel legger seg flate, at nettet eksploderer, alt et vi burde skamme oss over før de fikk koronaen å skrive om. Noen ganger kan en virkelig lure på om de har et ekstremt dårlig ordforråd de som skriver sakene. Dette er nok dessverre en yrkesskade, innimellom ser jeg bare alle feilene og glemmer nesten hva jeg egentlig leser. Jeg har jobbet i avis og trykkeri mesteparten av livet mitt, så jeg vil påstå at jeg kan språk. Men på bloggen skriver jeg innimellom mer slik jeg ville ha pratet, fordi rent bokmål blir litt vel fint for meg.
Vad är något du retar upp dig på i hemmet?
Ja! At det ikke kan se ut som om vi har gjort reint mer enn et par timer … på grunn av en gigantisk hund som labber rundt, slipper fra seg pels og til og med gjør veggene skitne der han normalt ligger! Dessuten irriterer det meg at jeg ikke får rydda i alle de tingene som ligger og flyter på loftet, og på det ene soverommet som vi ikke bruker. Vi har alt for mang ting!
Vad är något du gör som retar andra?
Sannsynligvis en hel del. Døtrene mine irriterte seg utrolig på at jeg brukte blunke-emjoen i “hytt og pine”. Jeg mente jo den passa inn der jeg satt den, men nå har jeg droppa den for godt. Drømmemannen irriterer seg nok fordi jeg stadig sier han må lukke skapdører og skuffer etter seg, og fordi jeg påpeker at han ikke må snakke så høyt, for jeg sitter jo tross alt rett ved siden av! Kan jo være han irriterer seg en smule over at kjærringa er så sykelig også, men det sier han aldri noe om. Det kan virke mer skremmende det, enn om han innimellom hadde klaget litt. Kanskje han bare pakker sammen og drar en dag, når han har fått nok?
Som du skjønner, jeg går ikke mye ut og spiser lengre. Men jeg har likevel en ynglingskafe i sentrum, Kjerstis kjøkken. Et koselig liten plass med masse god hjemmebakst. Der kan det være fullt til tider, men normalt går jeg jo gjerne litt før eller etter det rushet. Jeg går stort sett aleine, da slipper jeg å konsentrere meg om å holde i gang en samtale. Og så sitter jeg der da, med kaffe latte og en vaffel med spekeskinke og brie. Den er knallgod! Såpass at jeg omtrent aldri har smakt på noe av det andre de serverer, for det er jo begrenset hva en klarer å trøkke inn i løpet av et besøk der. Innimellom har jeg med meg et av barnebarna. Melissa over her var med på mandag, og ho synes også vaffelen var veldig god.
God helg folkens! Her skal den tilbringes stille og rolig hjemme. Uten for mange planer og gjøremål. Drømmemannens ønske, kanskje fordi han ser hvordan jeg blir når det blir litt for mye. Jeg har jo ikke vett til å gire ned før det smeller, tydeligvis.
Hei og hå på en litt grå fredag. Det er yr i lufta og borte i Grønndalen der jeg lufter Jonas (hunden) på morra’n hadde hundrevis av stær samlet seg i trærne, klare for take-off til varmere strøk. Det var jaffal det jeg tenkte da jeg så forsamlingen. De slipper å tenkte på reiserestriksjoner og corona og er nok helt uvitende om pandemien.
Så vel er det ikke for oss tobente. I går gikk UD ut med nye reiseregler, de fraråder alle reiser som ikke er strengt tatt nødvendige, til alle land, ut året. Ikke det at det betyr så mye for meg personlig, jeg har absolutt ikke noen problemer med å holde meg her hjemme i Norge. Men det er jo litt trist for folk som har familien i andre land da. Som kanskje ikke har sett de på en evighet. Men hadde jeg bestemt ville jeg aldri ha åpnet grensene igjen etter at de ble stengt i mars, eller når det var. For nå er jo smitten på full fart opp igjen, og hvem vet hvordan dette vil ende. Så lenge alt bare er retningslinjer og ikke forbud, så er det dessverre utrolig mange som ikke bryr seg! Hos oss ble et bryllups utsatt et år, og en barnedåp ble avlyst. Til neste år skal tre av våre barn gifte seg i løpet av fem uker, så jeg får virkelig håpe at alt er bedre innen sommeren 2021.
Over til noe langt mer hyggelig enn pandemier, nemlig Elisas spørsmålsrunde. Denne gang handler de fem spørsmålene om Disney, og det er vel noe de aller fleste av oss har kjennskap til.
Vilken var den första Disneyfilmen du såg?
Det kan jeg faktisk ikke huske, men i min barndom var det jo ikke tilgang til filmer på samme måte som i dag. Den første jeg tenkte på var Disneys Jul som kom på norsk TV for aller første gang i 1979, men da var jeg 16 år så sannsynligheten for at jeg har sett flere før denne er jo ganske stor.
Har du något särskilt minne förknippat med Disney? Jeg er av den typen der følelsene på en måte ligger utenpå. Er det trist, så griner jeg, også om det er en litt følelsesladd tegnefilm. Da jeg var på kino med min førstefødte datter og så på Ariel synes jeg det var sykt trist en stund der på lerrete. Jeg bøyde meg frem og visket til min lille håpefulle som satt på et barnesete oppi stolen at om ho synes det var litt leit så kunne ho godt sitte på fanget. Ungen svarte noe sånn som – Mamma, det går greit, det er jo du som griner! Ellers har jeg og mine døtre og barnebarn vært på jentetur to ganger for å se Disney on Ice. Det var en fantastisk opplevelse. Ikke minst å være samlet tre generasjoner på en jentetur, først i Oslo så i Stavanger.
Vilken av Disneyklassikerna är din favorit?
Det er uten tvil Løvenes Konge.
Vilken är den bästa sången från Disney? Circle of life selvsagt, fra Løvenes Konge. Jeg får skikkelig ståpels og øynene blir litt våtere (men jeg griner IKKE altså) hver gang jeg hører den, vet ikke helt hvorfor.
Vem är din favoritkaraktär?
Har ingen favoritter, det er så mange gode karakterer i disse filmene. Ingen nevnt, ingen glemt.
