Fjols til fjells

Ja, altså, å dra på telttur i fjellet er ikke for nybegynnere. Men en lærer forhåpentligvis av sine feil, burde jaffal gjøre det. Så neste gang blir det sikkert enda bedre! Siden det var en lang kjøretur fra Kristiansand til Hardangervidda hadde vi forhåndsbestilt hytte til den første natta. Ei natt i ordentlig seng altså, før vi dro innover vidda, uthvilte og opplagte dagen etter. Det er ikke så lett å finne overnattingsplasser når en har med hund, og enda verre er det når hunden veier 84 kilo og er på størrelse med en halv hest … at han er rolig som et slakta lam er det jo ingen som helt tror på. Men det er han faktisk!

Jeg er mektig imponert over hvor lite vi merka til han. Rent bortsett fra at han tar hele bagasjerommet i bilen, slik at vi må bruke hele baksetet til alle pakkenellikene våre, så er det som å reise aleine. Ikke maser han, ikke vimser han. Men det siste der kan jo ha noe med at han ikke har så skrekkelig god plass baki der. Vi hadde flere stopp og småturer på veien opp. Han fikk både bevegelse og vann med jevne mellomrom og led ingen nød. Egentlig er han jo lykkelig bare han får lov å være i nærheten av oss, så jeg tror han storkoste seg hele tiden.

Første natta tilbragte vi på Måbødalen camping. Vi hadde leid ei av de aller enkleste hyttene de hadde, der det var lov å ha med hund. Men da vi kom inn til hytta sto det stort skilt på døra at hund var forbudt. Det skiltet hang på alle hyttene. Måtte tilbake til resepsjonen for å høre hva vi nå skulle gjøre … men alt var helt greit. Bare å ta med Jonas inn. Litt rart. Spesielt om de også leier ut til folk som er allergiske. Kan jo faktisk ødelegge mye for andre dette.

Vi var på plass rett før 20 på kvelden. Da hadde kjøkkenet stengt, men vi fikk aller nådigst lov å bestille en pizza og ta den med til hytta. Det var en utrolig god pizza! Etterpå hadde vi litt snacks på verandaen før sengetid.

Jeg har ikke bodd på campinghytte på 34 år! Så dette var nesten en ny opplevelse. Ganske fornøyd med denne jeg, sykt enkel, men god seng, egen do og fine omgivelser. Pris 598 pr. natt. Dusj og varmt vann i fellesanlegg.

Dagen etter kjørte vi til Dyranut. Her parkerte vi bilen, og sala opp Jonas som bar på sin egen mat. Sekkene våre var blytunge! Drømmemannen trodde jo i sitt stille sinn at han bar på 10-15 kilo mer enn meg, og skjønte vel ikke helt hvorfor jeg klaget litt på vekta. Dagen etter fikk vi veid, vi hadde med bagasjevekt for å være sikker på at Jonas fikk like mye i hver sekk nemlig. Og vettu, det viste seg at vi bar like mye! 21 kilo! Men da var det jo litt for seint å gjøre noe med det.

Det starta fint, til tross for tung sekk. Fantastisk natur og flott terreng. Men så fikk altså reisefølget mitt for seg at vi skulle gå ut på dette han trodde var en traktorvei … og det var en gedigen tabbe! Vet ikke helt hva som gjorde at han ville ut her, redselen for å gå seg vill eller noe. Det nytta ikke at jeg sa at turstiene var godt merka med T-er på steiner og skilt i kryssene. Jeg har jo såvidt vært på slik tur før, på midten av forrige århundre en gang. Veien vi kom ut på var en fullt kjørbar vei som førte oss inn til Trondsbu turisthytte. Vi skulle forsåvidt dit, men ikke akkurat på denne endeløse landeveien som bukta seg som en slange innover vidda!

Jo mer vi gikk jo surere ble jeg. For noe så lite motiverende å på en vei der vi likegodt kunne ha kjørt skal du lete lenge etter! Vi gikk og vi gikk, og etterhvert var jeg så forbanna at både skilsmisse og drap til stadighet dukka opp som lure løsninger i hodet mitt. Sur, sinna og sulten, med alt for tung sekk og en dust til mann altså. Det kunne ikke bli stor verre akkurat der og da.

Mat – hjelper for det meste! REAL turmat gav oss en real overraskelse. Det smakte godt, var mye og metta noe enormt. Jeg klarte bare halvparten. Det var da vi fant ut at all den andre middagen vi drassa på bare kunne ha blitt hjemme.

Åtte timer etter vi begynte å gå var teltet satt opp. En lang dag nesten uten pauser. Vi var slitne og litt småsure. Og da kvelden kom, kom også myggen. Store som spurver! Så det endte med at vi la oss lenge før sola hadde tenkt å gå ned.

Utpå natta ble vi klar over tabbe nummer to. Alt for tynne soveposer! Jeg har aldri vært så kald i hele mitt liv! La meg med ullundertøy og sto opp igjen på morrakvisten påkledd det meste av det jeg hadde med meg i sekken. Og det var ikke så mye, men det eneste som lå igjen var et par truser og regntøyet. Aldri har jeg vært så nærme å fryse ihjel! Angra bittert for at jeg lot den andre, tykkere, soveposen bli igjen hjemme! Var iskald langt inn i skjelettet. Og det var kanskje ikke så rart, for yr meldte tre grader! Jeg tror de glemte å sette en minus foran …

Morgenstund har gull i munn. Eller kanskje ikke … Jeg sov omtrent to timer denne natta. Enda jeg lå ganske godt på det oppblåsbare liggeunderlaget. Det var faktisk mye bedre enn det så ut som. Men Jonas lå helt utenfor, siden teltet var så mikroskopisk, så jeg måtte jo holde et øye med han gjennom natta. Trodde jeg. Dermed nekta jeg å lukke igjen den ytterste teltåpningen, og inn til sovekabinen dro vi bare igjen myggnettingen. Så der risikerte vi omtrent livet for at jeg skulle være sikker på at bikkja overlevde natta under åpen himmel “aleine” på Hardangervidda. Så veldig mye varmere hadde det nok ikke blitt om vi hadde lukke igjen alt, men noe hjalp det. Det fant jeg ut natta etter.

Vi la en liten slagplan over frokosten som ble inntatt sittende i gresset. Stolene vi hadde tenkt å ha med ble nemlig igjen i bilen. Heldigvis. For det var jo tungt nok uten 5-6 kilo til å drasse på. Vi ble enige i å ikke gå så langt før vi tok pauser. Ta en lang lunsjpause midt på dagen. Jeg måtte si ifra at jeg trengte pause før jeg ble grønn i trynet … og det gikk veldig greit denne dagen faktisk. Været var fantastisk! Sol fra blå himmel og veldig varmt. Merkelig at det er så stor forskjell på natt og dag midt på sommeren.

Vi bor i et flott land. Naturen er ubeskrivelig og det er fantastisk deilig å være sånn på vidda bare omgitt av stillheten. Sånn for normale folk da. Jeg drasser jo alltid rundt på dette bråket inni hodet mitt, så den biten merka jeg ikke så mye til. Tenk så digg det hadde vært om jeg også kunne opplevd en liten time med bare stillhet. Det står høyt på ønskelista …

Vi gikk en time, tok en liten pause. Gikk en time til og tok en lang lunsjpause. Traff noen få andre folk, men det var ikke akkurat overbefolket der inne. De vi snakket med var bare på dagsturer. Vi så et annet par som slo opp telt denne dagen. Ganske mye yngre enn oss. Så jeg vet ikke jeg, teltlivets gleder, er det bare skryt eller?

Fortsettelse følger …

Halvveis i ferien

… og vi har vært tre dager på hytta allerede. Fikk besøk av venninne fra vest da vi kom hjem fra fjellturen vår, og etter ei natt hjemme ble ho med ut på hytta. Det er tradisjon at ho er her om sommeren. Har vært det i sykt mange år. Tidligere, da vi ikke hadde funnet våre nye menn, var ho her i ukevis. Nå etter at ho også har fått både mann og egen hytte så begrenser det seg litt. Men en aldri så liten tur får ho som regel skvisa inn i det ellers tettpakkede programmet. Med eller uten mann. Og nesten uten unntak har vi hatt skikkelig sommervær når ho har vært her.

Da vi kom ut var det lite som minnet om sommer. Det regnet så det plasket og vi ble klissblaute på veien over til øya. Men dagen etter … da viste værgudene seg fra en helt annen side! Det ble tidenes sommerkveld og solnedgang, helt uten en sky på himmelen. For første gang i år fikk jeg solt meg litt. Og ikke nok med det, jeg fikk også klippa og stripa håret da kusina i nabohytta stakk bortom. Ho er nemlig min faste frisør, og som en bonus pleier jeg å få en litt rimeligere sommerklipp her ute på øya i løpet av sommeren. Så nå er altså kjærringa blitt lys igjen.

Utsikten i dag er ikke så mye å skryte av. Tror venninna stjal den da ho reiste … for her ser vi ikke noe særlig lengre enn terrassekanten! Men yr har lovet bedre utsikt for dagene fremover. Godt og varmt skal det også bli. Hetebølge, faktisk. Så jeg venter med stor iver og glede på noen skikkelige sommerdager her ute i den sørlandske skjærgården.

Litt stusselig er det her ute. For jeg har jo ikke vært her siden påske, så vi har ingen blomster i kassene og krukkene. Kun et og annet strå som har slått rot i jorda fra i fjor. Pluss tre litt forvokste rosebusker. Har ikke helt bestemt meg for om jeg gidder kjøpe masse blomster nå. Vet jo ikke helt om vi blir her utover, etter ferien til drømmemannen er over. Litt kjipt å gå fra blomsterprakten her ute. Alternativet er jo å ta alt med hjem etterpå. Men det tenker jeg min bedre halvdel kommer til å stemme nedenom og hjem.

I overmorra får vi besøk – igjen! Fikk melding i går om de kunne ta en tur på ettermiddagen, og jeg inviterte likegodt på overnatting. Veldig koselig når noen inviterer seg ut her selv. For jeg er jo ikke noe flink til det der lengre. Normalt har jo folk som har hytter i skjærgården huset fullt hele sommeren. Der er ikke vi. Veldig lite folk hos oss. Muligens fordi det er på ei øy, er litt vanskelig å bare stikke innom da, sånn uten å melde fra på forhånd. Noen ville sikkert synes at det var en fordel … men litt besøk innimellom er jo veldig koselig. I fjor, da vi bodde her tre måneder følte jeg meg ganske så ensom her ute faktisk.

Nå skal jeg endelig se gjennom bildene fra fjellturen. Har bare fått de over til pc’n foreløpig. Går ikke så kjapt her ser du! 😉 Og så, etterhvert, skal du få se hvor flott det er oppå høyfjellet, selv for oss som er amatører på slike type ferieturer. Ble to nye opplevelser for oss denne sommeren; teltlivet og campinglivet. Vi har lært mye, og gjorde masse feil angående pakking og alt vi drassa med oss. Men det ga mersmak, så det blir ikke noe campingutstyr til salgs herfra med det aller første.

Fin dag til deg. 

Bilen er pakka, og kjærringa klar

I går testa drømmemannen teltet. Bedre seint enn aldri. Vi fant jaffal ut at det kanskje var litt lurt å pakke det ut (det er helt nytt) for å se om vi hadde alle delene. Litt kjipt å komme opp på vidda og så står vi der med ei teltstang i manko lissom … Må innrømme at jeg fikk litt sjokk! Det er et tremannstelt, og det var sykt lite. Rett og slett mikroskopisk! Jeg hadde sett for meg at Jonas kunne ligge i forteltet, men der er det nok ikke plass. Og sekkene får ikke plass inne hos oss. Jeg sier det bare; Godt vi er syk glad i hverandre!

Vet ikke helt HVOR klar jeg er. Eller om jeg kan bli klarere enn dette. Men nå hopper jeg bare i det! Ferien altså, eller en del av den, har vi jo planlagt og snakka om i godt og vel et år nå. Det starta i fjor, da ble det bare med praten, for vi hadde jo ikke råd til å kjøpe alt dette utstyret på en gang. Men siden har vi planlagt litt mer. Kjøpt inn det vi trengte litt etter litt. Og nå tror jeg alt er i boks.

Eller er det egentlig det? Helt ærlig talt, jeg har ikke peiling. For dette er litt ukjent terreng for meg. Nå tror du sikkert jeg har klikka totalt, men vi skal altså på telttur/vandretur noen dager. Med sekk på ryggen og fjellstøvlene på. Men før vi kommer så langt har vi en god del mil vi må tilbakelegge i bilen.

Om noen få strakser setter vi kursen mot Hardangervidda. Det er altså med litt sånn skrekkblandet fryd dette her. Men jeg følger så mange friluftsmennesker på instagram og synes dette ser så utrolig flott ut. Og nå er det altså vår tur.

Hvordan det går aner jeg ikke. Klarer jeg å bære denne sekken? Blir det et mareritt å ligge i det teltet? Hvordan i alle dager skal en klare å gå på do sånn uten å ha en do? Tenk om kroppen plutselig slår seg vrang, så blir jeg liggene der inne på vidda …

Vel, dette finner jeg jo ikke noe svar på før jeg har forsøkt. Går det ikke, så kommer både telt, soveposer, liggeunderlag og det meste en trenger for å leke spreke friluftsmennesker til salgs på finn.no, sånn på tampen av sommeren.

På Instagram ser alt så glamorøst ut. Men alle disse friluftsbertene går nok ikke så veldig langt med alle disse pakkenellikene sine før de slår opp teltet. For de har både egg og bacon, normale middager, vin i stettglass og til og med en og annen saueskinnsfell å slenge seg ned på i disse flotte, perfekte omgivelsene som jeg er blitt helt hekta på. Ikke ser de spesielt svette og slitne ut heller. Mer litt sånn “jeg stelte meg igrunnen for å gå på fest, men så endret planene seg litt…” 

Mulig de har bilen parkert to meter lengre borte? Litt sånn gjemt bak en busk bare for at den ikke skal bli sett på bildene. For bilder lyver, det vet jeg alt om. Jeg som har tatt tusenvis av feriebilder fra diverse plasser rundt om i verden, nesten uten at du ser en eneste turist. Det er jo bare snakk om timing, veldig god tålmodighet og riktig utsnitt på motivet. Det siste der er alfa omega. Kanskje de ikke en gang sover i det teltet, men på ei hytte 100 meter lengre borte, med innlagt do, dusj med varmt og kaldt vann og hele pakka …

De har nok ikke fibro-sekken med seg heller. Den der skulle jeg mer enn gjerne ha lagt igjen hjemme! Men det går jo ikke. Så derfor satser jeg på å fortrenge alt det der til jeg kommer hjem igjen. Krysser alt for at formen holder en stund fremover. En lever jo bare en gang. Og skulle dette testes ut, så måtte det bli nå. Jeg blir verken friskere eller yngre med årene!

Så det nytter altså ikke bare å sitte her og drømme. For ingenting ordner seg av seg selv, ikke en gang for snille piker. Så nå skal teltlivet testes ut, og om vi er riktig uheldige så finner vi ut at det ble mer likt et mareritt enn noe annet, hehe … hvis utfallet blir slik slipper jeg jaffal å tenke mer på den saken.

Blir ikke noe blogging herfra før vi kommer hjem igjen. Men legger sikkert ut noe på Instagram etterhvert, hvis vi har dekning da. Om du vil følge meg der, så finner du meg HER. Vi skal ha en overnatting i hytte på Måbødalen Camping før vi begir oss innover, og en overnatting i hytte på Fjordgløtt Camping når vi er ferdige med teltlivet. Begge deler på de minste, billigste hyttene de hadde. Der det var lov å ta med hund. Så får vi virkelig håpe at de ikke forandrer mening når de ser hvilken hund vi kommer med …

Ha det så lenge, hils og farvel, du ser meg på vidda i kveld!

Sykt varme netter!

Lørdag, og sommeren fortsetter. Faktisk ser det ut som om den skal vare en god stund uti neste uke. Det er vel og bra, og feriestarten var jo godt tima for vår del. Men … nettene er et mareritt. Rundt 20 grader. Jada, jeg skal ikke klage akkurat, men det er vel lov å si at det er sykt varmt? Så her har vinduene stått på vid vegg, og den stygge takvifta som jeg enda ikke har fått kasta, henger rett over senga og gjør at lufta i det minste beveger seg litt der inne på soverommet.

Jeg er våken hundre ganger hver natt. Jaffal kjennes det sånn ut. Noen få ganger mer enn normalt altså. For å sove ei hel natt i ett det kan jeg ikke huske hvordan var. Må sikkert være minst ti år siden sist, men det meste blir jo en vane faktisk. Og når en ikke trenger å gå på jobb heller, så går jo dette helt greit. Våker i det minste ikke med skallebank hver morra, slik jeg gjorde mens jeg jobba. Kronisk migrene. Utrolig nok er den gått over etter mange, mange år.

Den har jo satt i seg rundforbi i kroppen heller, denne hersens verken! 🙁 Men det er vel på en måte også blitt en vane. Om jeg hadde våkna etter ei natt uten vondt tror jeg nesten jeg hadde blitt redd for at jeg var død!

Bildet i dag viser bursdagsgaven fra min andre datter. Fikk denne og et deilig duftlys. Litt dumt med planter når en reiser vekk, så den dauer sikkert i mellomtia, selv om sønnen skal bo her i to uker nå. I fjor hadde jo ikke drømmemannen tenkt på å vanne noe som helst, enda han var innom huset rett som det var både før og etter ferien sin. Dermed døde den ene potteplanten etter den andre, pluss alt i hagen. De lå langflate ut av potta alle som en, da vi kom hjem fra hytta uti august en gang, etter å ha bodd der i tre måneder. 😀 Mannfolk altså!

I dag blir en stille dag for vår del. Vi skal pakke siste rest i sekken, handle litt mat og sannsynligvis et og annet vi har glemt, og så er vi klar for skikkelig feriestart i morra tidlig. Jeg grugleder meg litt, er vel ikke en mer beskrivende følelse egentlig. For det er akkurat sånn jeg har det når jeg skal noe jeg ikke har gjort før. Når jeg føler jeg ikke helt har kontrollen.

Fin dag til deg. 🙂

Lykkepiller helt uten bivirkninger

Det har vært to innholdsrike dager her. Finværet har campet litt her hos oss de siste dagene, og jeg har kost meg skikkelig sammen med barnebarnet på seks. Det er rart med disse barnabarna, uansett hvordan formen er, så funker de egentlig som lykkepiller. Eller slik lykkepiller burde ha fungert da, for den ganga jeg forsøke meg på de der så ble jeg alt annet enn lykkelig.

Barnebarna derimot … den lykken de får meg til å føle kan faktisk ikke beskrives med ord. Virkninga er kanskje ikke så langvarig, men fordelen er jo at de er helt uten ekle bivirkninger, og for min del stort sett lett tilgjengelige da de bor i nærheten alle sammen. “Straffa” kommer derimot etterpå, enten jeg er klar eller ei. Men den ødelegger heldigvis ikke gleden ved å være sammen med ungene.

Nå som temperaturen har steget noen hakk funker jeg mye bedre. Jeg burde absolutt ha bodd i et land der varmen varte lengre enn bare noen få uker midt på sommeren. Men samtidig kan jeg altså ikke flytte fra alle mine her hjemme, selv om formen er helt annerledes når det er varmt. Skulle nesten tro jeg hadde vært på EU-kontroll og fått en skikkelig overhaling og reparasjon av alt som var galt. Men så vel er det ikke. Får bare nyte det så lenge som mulig.

Onsdag var vi i byen. Tok bussen selvsagt, for det synes jo snuppa er kjempegøy. Ho hadde fått en hundrelapp av mamma’n for å kjøpe seg et blad. Det koster jo faktisk så mye, fant jeg ut da vi var innom på Narvesen. Men så kom jeg på at vi heller skulle gå innom en sånn billig-bokhandel litt lengre oppi gata, og der fikk ho jaggu valuta for pengene! Ho ville ha et aktivitetsblad. Og her var det veldig mye å velge imellom. De hadde masse fine prinsesseblader, men neida, det skulle ikke denne jenta ha! Etter å ha kikka gjennom halve butikken to ganger falt valget på sjørøvere, promp og bæsj, og så var det nok til en boks med såpebobler også.

Deretter gikk turen mot sjøen og Nupenparken. Der var det masse folk som koste seg i sola på gresset, og i fonteneanlegget koste badende småbarn seg i varmen. Barnebarnet var strålende fornøyd, og jaggu tror jeg ikke jeg fikk et par ekstra stjerner i mormorboka, for dette var visst omtrent toppen av lykke!

Vi hadde absolutt ikke lyst til å dra hjem igjen. En så fantastisk sommerdag bør nytes fullt ut, normalt har vi jo ikke så alt for mange av dem. Jeg sendte melding til drømmemannen og spurte om vi kunne ta middagen på Fiskebrygga, og det tok ikke lange tiden før han var på plass han også.

I går ble det nok en utflukt. Da sammen med ei venninne og hennes barnebarn. Vi har kjent hverandre siden vi var 17 år. Barnebarna har gått i samme barnehage, så de kjenner hverandre også litt fra før av. Men de har aldri vært sammen på fritiden. Så dette var jo litt spennende. Det ble full klaff med en gang vi kom inn i bilen, så vi var helt enige alle fire om at dette måtte gjentas ved en senere anledning. Hvem hadde vel trodd at vi skulle sitte der sammen med hvert vårt barnebarn, den gangen for så lenge siden.

For første gang i mitt liv har jeg nå tatt ferja over til Bragdøya. Tidligere har vi alltid kommet hit med egen båt, men denne ganga gikk jo ikke det. Prisen var helt grei. 150 kroner tur retur for en voksen og et barn. Mange avganger var det også, så det ble ganske så fullt på stranda etterhvert. En populær plass dette her altså. Men ikke en plass jeg har benyttet mye. Faktisk bare en gang tidligere, og det var i fjor. Men vi har gått tur der ute utenom sesongen da, selv om det er jo noe helt annet. Det blir gjerne sånn når en alltid har hatt hytte på ei annen øy. Alle ferier ble jo tilbragt der ute da jeg var barn, og stort sett gjentok det seg da jeg fikk barn selv også.

Jeg fikk tatt årets første bad! Det var ikke en varm fornøyelse akkurat. Men nå er det gjort. Aldri har det skjedd så seint på året før. Nesten litt flaut faktisk. Vi okkuperte en benk, halvgamle damer må jo sitte litt greit, og koste oss med medbragt mat og drikke, jordbær, blåbær og annet godt. Ble ikke så mye avslapping på oss voksne, for vi er jo litt overbeskyttende og redde for at det skal skje noe med disse håpefulle. Dermed er vi på vakt hele tiden. Det er jaggu godt at en ikke har egne små unger i vår alder. Selv om jeg gjerne skulle hatt et barn til da jeg traff drømmemannen, er jeg veldig glad for at det ikke lot seg gjøre da. Toget var kjørt for min del, og det var nok like greit.

Etter vel fire timer på øya var det tid for returen. Ingen av jentene var helt klare for det, men jeg tror både den ene og den andre mormora var godt fornøyde med dagen.

I dag ble snuppa hente klokka 11. Det ble nesten litt tomt og trist her da ho forsvant. Og ho var også litt lei seg, for ho skal til Spania i to uker og kusinene er i Litauen … og nå ble det så lenge til vi skulle sees igjen. Alle som var i familien burde egentlig tilbringe sommerferien sammen hele tiden, sa den lille lykkepillen min.

Her er det snart hjemmelaget pizza på menyen. Det er helg, sola skinner – og ferien har starta. De siste dagene har vært helt toppers, og jeg håper det kan vare en stund til.

God helg til deg som kikker innom.

Venter på en overnattingsgjest

I dag kommer nemlig denne snuppa tilbake og skal sove her to netter. Uten kusinene denne ganga. Jeg gleder meg. Det er veldig koselig å ha alle på en gang, men det blir liksom noe annet når bare en er her. Og ho her er litt sjalu faktisk, ho ville nok helst hatt mormor for seg selv. Det behovet får ho snart dekket for en liten stund.

Vi har ingen konkrete planer. Tar det litt som det kommer, men jeg håper ei venninne av meg kan låne sitt barnebarn litt i morra, slik at vi kan finne på noe sammen med disse to håpefulle. Jentene kjenner hverandre via barnehagen, så det kan jo bli gøy.

Her er det ikke lenge til ferien begynner. Altså drømmemannens ferie, og jeg vet ikke helt om det er han eller meg som ser mest frem til det. 😀 Vi skal noe helt utenom det vanlige, til oss å være altså, så her planlegges det for fullt. Og nå er sommeren her også! Før 10 i dag viste gradestokken 38 varme grader. Endelig!

Ønsker deg en fin onsdag.  

Morratur i sol og regn

Vi tok en litt lengre tur i nærområdet i dag, Jonas og jeg. Været så veldig fint ut da vi gikk ut litt etter 8.30, men vi rakk altså ikke hjem igjen før himmelen åpnet seg. Typisk!

Det ble Eigevannet rundt. Treffer aldri noen på den strekninga som går rundt på “baksiden” av vannet. Det er mye opp og ned her og faktisk litt slitsomt, så det er kanskje grunnen til at de andre holder seg på rett side. Helt greit for meg, for da kan Jonas løpe løs. Eller løpe og løpe, han dasser jo stort sett bare rundt beina mine. Løping er ikke akkurat hans greie …

Hoppsann! Han virker veldig treig og tung, men er veldig flink til å klatre og komme seg frem i skogen. Og han elsker det! Han som ikke en gang har gidder å hoppe inn bak i bilen, men står og venter til han blir løfta, hopper over det ene etter det andre når vi er ute og går tur. Han tusler logrende avgårde og bare nyter å gå løs, selv om han altså ikke går så mange meterne bort fra meg.

Det går mange stier inni skogen her. Men denne ganga klarte jeg faktisk å ta den rette! Det har aldri skjedd før, sånn ved første forsøkt jaffal! Jeg er jo ekspert i å gå feil, så de fleste turene jeg tar på egenhånd er litt sånn på måfå. Men det gjør jo ikke noe, for vi kommer jo alltid ut igjen en plass. Om enn ikke akkurat der jeg hadde tenkt. 😉

Jonas’ faste vannhull. 🙂 Det fins også mange andre pytter og gjørmehull langs stiene her, men jeg forsøker jo å holde han unna de. Noe som ikke alltid er like lett. Det er også ei lita strand her, men tror ikke jeg noen gang har bade der. Jeg foretrekker sjøen, men i år har jeg faktisk ikke bada i det hele tatt. Har ikke hatt på verken bikini eller badedrakt heller. Det har vel aldri skjedd i historien før!

Hestefallstjønn, et annet lite tjern her inne. På de 20 årene jeg har bodd her har det krympa betraktelig! Det gror sykt godt langs kantene, gi det 20 år til så er sikkert tjønna historie!

Fin start på dagen dette. 🙂 Men vettu, jeg glemte å ta med kameraet, så dette er mobilbilder.

Hjelp – jeg har fått nytt kamera!

Et bittelite minikamera, som er mye mindre enn mobilen! Dette var altså bursdagsgaven fra drømmemannen. Det skulle visst være veldig bra i forhold til prisen, og med en ganske så kraftig zoom. Jeg har så vidt sett på det …

Jeg liker jo ikke nye duppedingser. Det tar sikkert sin tid før jeg kommer til å ta dette i bruk, sånn skikkelig. Speilrefleksen lå i ei hylle omtrent halvannet år før den ble en av mine viktigste følgesvenner. Men altså, nå orker jeg ikke drasse på så mye, så det blir stort sett liggende hjemme.

Blir jo spennende å teste ut dette. Jeg har jo iPhonen … selv om jeg ikke er så veldig fornøyd alltid med de bildene. Er litt vanskelig når lysforholdene ikke er perfekte, eller når noe skal skje kjapt. Men nå trenger jo ikke akkurat alle bildene være helt perfekte heller (prøver jeg å fortelle meg selv), for de skal jo ikke blåses opp til tapet.

Her er et lite knippe bilder tatt med kameraet i går. Jeg måtte jo bare prøve det, og så langt virker det veldig greit. Men skikkelig rart at det er såpass lite. Kan ikke bruke det uten feste reima rundt håndleddet, for da er det nok stor fare for at det går i bakken, eller bekken, nokså kjapt. Enn så lenge liker jeg faktisk denne lille dingsen her.

Mandag, ny uke – og sol. I dag kjennes det ut som om sommeren har inntatt Sørlandet. Får krysse alt vi har og håpe det varer en stund. Til uti oktober eller deromkring.

Håper du får en fin start på uka. Nå skal jeg ned og vaske badet … hurra!

Ei helt egen hule …

… er slett ikke å forakte. Og det var akkurat det de fikk, barnebarna som har vært på besøk her hele helga. Jeg håper de har kost seg like mye som jeg har gjort. Vi har nemlig “bygd” hytte på loftet over carporten. Det er lavt der, ikke for voksne til å stå oppreiset, men det er altså en helt fantastisk flott plass å ha egen hytte.

Det er egentlig bare en bortstuingsbod. Her ligger alle putene til hagemøblene og den store pallesofaen som jeg ikke har lengre, pluss litt av hvert annet … søppel. Så nå fikk jeg rydda i samme slengen! Alt som er igjen er puter, pledd og madrasser og nå har jeg lovet ungene at det skal stå urørt til de kommer tilbake neste gang. Vi kommer inn her via to lemmer midt på veggen. Siden daybeden står under/utenfor er det helt greit å klatre opp for både store og små.

I den ene enden ble det en liten sofa. Og i den andre enden ei skikkelig dobbeltseng. Etter at vi hadde hatt alt ute og børstet vekk støvet, støvsugd tak, vegger og gulv og til slutt vaska gulvet. Det er ikke isolert her, så jeg kunne ikke garantere at det var edderkoppfritt, men det sa jeg jo ikke høyt til 6-åringen som så gjerne ville sove her sammen med kusina på snart 11.

Og her tilbragte de to eldste hele natta! Akkurat som mødrene deres gjorde innimellom da de var barn. De hadde sovet kjempegodt og det var ikke kaldt i det hele tatt! Jeg hadde jo selvsagt lagt ut både ekstra tepper, pluss ei skikkelig god dobbel dundyne. I tillegg til at jentene måtte kle på seg litt før vi sa god natt. Men de hadde ikke trengt noen av delene … bare så jeg var klar over det. 😀

I dag har vi vært på en liten skogstur med Jonas. Både han og ungene fikk vassa og bada litt. De bildene får du kanskje se seinere, for nå skal vi avgårde og spise middag hos svigers.

Fortsatt god søndag. 

Den aller merkeligste bursdagsgaven

Ser du hva det er? Jo altså, det er et tannlegespeil. 😀 Om jeg har ønsket meg det? Egentlig ikke, men det ligger en hel liten historie bak denne greia her ser du … og om du leser videre så skjønner du kanskje tegninga.

Jeg var med mamma til tannlegen. Tror det var den aller første ganga jeg var der. Vet ikke om vi hadde skoletannlege da, for over 50 år siden, at det var grunnen til at jeg gikk sammen med mamma’n min. Uansett, jeg hadde absolutt ikke lyst til å åpne kjeften! For etter å ha sett mamma spytte blod etter rensing av tannstein så ville jeg jo selvsagt bare ut igjen derfra … Etter mye lokking, og til slutt en lovnad om at jeg skulle få et tannlegespeil om jeg var flink, så fikk de meg opp i stolen. Flink var jeg også, så alt gikk helt greit.

Men vet du hva? Jeg fikk ikke den speilen! Kanskje det er grunnen til at jeg aldri lover noe jeg ikke kan holde. For den skuffelsen jeg gikk ut derfra med vil jeg aldri påføre noen andre. Og det har jeg tenkt på innimellom, i alle disse årene. Tenk å love et barn noe sånt, og så bare drite i det. Fysj, så stygt gjort!

Dette fortalte jeg den eldste dattera mi. Og det satt tydeligvis sine spor … så ho hadde fått fatt i denne her, hos tannlegen. I tillegg hadde ho fått mast til seg en eske i en gullsmedforretning, som passa akkurat. Etter å ha fortalt denne triste historien til ekspeditrisen.

Så nå, et halvt liv etterpå, har jeg fått dette speilet … Var ikke det ganske rørende da? Er ikke mange gaver det ligger så mye omtanke i. Tenk å sette himmel og jord i bevegelse for å fikse sånt til mora si. Vel, det frembragte jaffal noen tårer her på onsdagen.

I tillegg fikk jeg ei bok av den samme dattera. “Du er sterkere enn du tror”. Har jo selvsagt ikke lest den enda, for lesing er jo en av de tingene jeg sliter en del med nå. Men jeg følte den passa perfekt på meg akkurat nå. Ser spennende ut. Og kanskje kan jeg snappe opp en og annen fornuftig ting som kan gjøre hverdagen litt lettere når det står på som verst her.

På nett fant jeg denne omtalen om boka: Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine. I denne boken gir Björg deg 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til. «En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske – slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Og jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre. Derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min. Jeg håper det kan bety noe også for dagen din.»

Dermed har jeg lesestoff for hele ferien sikkert. Med min konsentrasjon vil det nok ta tre uker før jeg har kommet meg gjennom denne boka. Akkurat det er litt kjipt, jeg leser og hører om andre som har dårlige dager som bruker de til å pleie hobbyene sine. To av mine hobbyer var jo å strikke og lese/skrive. Nå er det ikke så mye glede igjen på den fronten, det er mer jobb enn morro. Tinnitusen har liksom satt en stopper for det der.

Jeg blogger bare for å ikke bli helt aleine i verden. Selv om hvert innlegg tar sykt mye lengre tid å få laget enn det gjorde for noen få år siden. Skulle tro hjernen holdt på å skrumpe inn, slutter jeg helt så er det sikkert akkurat det den kommer til å gjøre, så det tør jeg jo ikke!

Ferie nevnte jeg oppi her. Vettu, ferie for meg er altså de ukene som drømmemannen har fri. Det å gå hjemme og slenge hver eneste dag, det er så langt fra ferie som det går an å komme. Kan ikke sammenliknes en gang. Bare sånn i tilfelle du skulle falle for fristelsen til å misunne meg alle disse fridagene. Det er absolutt ikke noe å hige etter. Jeg skulle mer enn gjerne ha fortsatt og jobbe om det hadde vært en mulighet.

Helga starta med et smell for min del. Bokstavelig talt. Jeg klarte å kjøre rett i ræva på bilen foran! 🙁 Han begynte å kjøre i et kryss, men bremsa da han var kommet over fotgjengerovergangen … det gjorde ikke jeg! Veldig kjipt. Andre gang i mitt liv jeg har kræsja, og sist gang var for ca. 30 år siden. Men det ble ikke noe mer morro av den grunn. Nå ser jeg bare for meg tusenlappene som fyker ut, men er jo selvsagt glad det bare er egenandelen vi må betale. Selv om den er ille nok den.