Nedsylta kjærring på kjøretur

Jeg er syk! Drit elendig. Hoster og nyser og snufser, og har vondt over alt. Så denne kvelden sammen med venner ble det ikke noe av. Istedenfor blir drømmemannen og jeg hjemme og spiser pizza. Ikke galt det da, men nå hadde jeg gleda meg til i kveld. Det tror jeg han også hadde gjort. Så jeg er litt irritert på denne formen min, litt smådeppa og lei …

Og da nytter det jo ikke sitte her og sutre! Sa mannen, og fant ut at vi skulle på kjøretur. Hadde lite lyst til det. Egentlig ville jeg bare sitte hjemme og synes synd på meg selv, om sant skal sies. Men han mente jeg like godt kunne sture i bilen, og sånn ble det!

Jeg hadde faktisk håpet at jeg sovna litt. Jeg pleier normalt å bli veldig trøtt av bilduren, den får meg til å slappe av på en måte jeg ikke klarer hjemme. Litt skummelt, for jeg blir like trøtt når jeg kjører selv, derfor begir jeg meg helst ikke ut på lange kjøreturer aleine. Lyden demper tinnitusen litt, må ha noe med det å gjøre. Men etterpå, når bilturen er over, er det verre enn verst! Uansett, jeg får i det minste en liten pause i elendigheta. Men i dag ble det ikke en gang dupp på turen ….

Turen gikk til Tronåsen. En fredet veistrekning mellom Moi og Flekkefjord, og en del av gamle Vestlandske Hovedveg. Den har åtte skarpe svinger fra Tronvik til fylkesgrensen (amtsgrensen) på toppen, og tre skarpe svinger ned mot Vest-Agder siden. Veien er veldig bratt med stigning 1:3 på Agder-siden og 1:4 på Rogaland-siden. Den ble regnet for å være en av de farligste strekningene under Rally Monte Carlo i 1931. Veibredden er mellom 2,5 og 3,5 meter, og veien er åpen om sommeren fra cirka 1. mai til 30. september.

På denne fredede veien blir det hvert 5. år arrangert veteranbil-løp. Og det var nettopp derfor vi havnet her. For mannen hadde vært med en kamerat og foreldrene hans på et slikt løp en gang i forrige århundre, da han enda var ung og nesten uskyldig.

Helt til Flekkefjord bar det altså denne regnfulle lørdagen i juni. Og laaaangt opp i heia! For en vei. Hadde mamma vært med ville ho synes dette hadde vært en veldig skummel og ubehagelig tur. Ho, som aldri fikk tatt sertifikatet, hadde sitte på passasjersetet og omtrent bremsa hull i gulvet. Ho var litt pingle på det området. Rart hvordan en bratt, svingete vei kan få slike minner frem.

Været var ikke av det beste. Så en kjøretur var nok en helt ok ting å gjøre i dag. Jonas var med, han elsker bilturer, og da vi var på toppen gikk vi en liten tur inn i skogen slik at han skulle få litt bevegelse også. Alltid gøy når han kommer til nye plasser, med nye lukter og inntrykk. Det er noe han blir sliten av. Trenger egentlig ikke fart og spenning denne hunden vår! Bare han kan være sammen med oss er han superfornøyd.

Ingen bakketrening i dag. Hadde egentlig mer enn nok med å gå rett frem jeg. Men det var godt med litt frisk luft, selv om det ikke kjentes sånn ut der og da. Bevegelse og prating trigger hostinga, så egentlig vil jeg bare sitte still, være i fred og holde kjeft til dette går over. Jeg er heldigvis ikke så ofte forkjølet som før i tia. Da jeg jobba. Men jeg tror det har noe med hvor sliten jeg er/blir. Når jeg er helt nede som jeg har vært i det siste, så slår det aldri feil! Da sitter den hersens hosten der som en parasitt. Suger ut alt av krefter før den gir seg. Og det kan ta sykt lang tid.

Veien ender opp ved Bakke Bro. En gammel kjedebro fra 1844 over elva Sira. Vet du forresten hva en kjedebro er? Joda, det er en hengebro som istedenfor stålkabler har kjeder av flate jernstyrker.

Det var et standsmessig byggverk dette. Skulle gjerne vært litt lengre der og tatt flere bilder fra området. Så ut som det var en flott rasteplass like over brua. Men kanskje en annen gang. Det var ikke en gang dagen for å gå på fotojakt heller dette … selv om det jo ble noen bilder i dag også. Det gjør det forresten alltid!

Tror omtrent ikke det fins en dag der jeg ikke har fotografert et eller annet. Men ofte er det bare med mobilen nå, for de bildene er jo heldigvis ikke så kleine kvalitetsmessig lengre. Og ikke skal de forstørres og henges på veggen heller.

Egentlig litt glad for at drømmemannen fikk meg ut av huset litt. Og veldig glad for at jeg har akkurat denne mannen. ♥ Takk for turen kjæresten min. ♥

Nå skal jeg ikke gjøre noe mer i dag. Siden jeg bare sov fra 6.30 til 9.30 i dag morges så håper jeg den kommende natta blir litt lengre for min del … og jeg håper også at jeg klarer å holde meg våken noen timer etter vi har spist også …

Kos deg da, uansett hvilke planer du har for kvelden. 🙂

Lublin – Majdanek konsentrasjonsleir

Majdanek er en forstad til Lublin i Polen. Ca. 150 kilometer sørøst for Warszawa, hvor det i 1941 ble opprettet en tysk konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleir. Leiren spilte en sentral rolle under den såkalte «Aksjon høsttakkefest» i november 1943, en massakre som avsluttet «Aktion Reinhardt», kodenavnet for planen om å utrydde alle jødene i Generalgouvernementet (det tyskokkuperte Polen).

Dette er mitt aller første besøk i en konsentrasjonsleir. Da barna mine gikk på skolen var det flere klasser som reiste til Polen og Aushwitz, men ingen av mine barn kom lengre enn til Danmark. Tror de var litt uheldige med lærerne. De gadd ikke. Men jeg har lest en del bøker om krigsfangene og forholdet i leirene tidligere. Det var veldig spesielt å besøke en slik plass, ganske guffent og ekkelt.

Det var lenge strid og usikkerhet om de nøyaktige dødstallene for leiren. På grunn av svært mangelfullt kildemateriale. Nyere forskning antar at ca. 78.000 mennesker ble målrettet drept eller døde som følge av de elendige forholdene. Leiren ble befridd av sovjetiske styrker 24. juli 1944. Arbeidet med å bevare sporene etter leiren startet allerede høsten 1944 under ledelse av institusjonen Det statlige museet Majdanek, som i dag fungerer som museum og minnested.

Mange fanger ble brakt til leiren kun med ett formål, å drepes. Det gjaldt først og fremst jøder fra ghettoen i Lublin, samt polske fanger fra fengselet i Lublin slott. I Majdanek ble fanger både slått til døde, hengt og drept med giftsprøyter. Mord i større målestokk ble gjennomført enten ved skyting eller gass. Henrettelser ved skyting fant sted i hele perioden leiren var i drift. Henrettelsene fant sted enten på leirområdet eller i den nærliggende skogen Krepiecki.

Leiren hadde tre gasskamre. Alle etablert i en bygning nær leirens vaskeri. De ble tatt i bruk i september 1942, og var i funksjon i om lag ett år. Ofrene var først og fremst jøder (både jødiske fanger i leiren og jøder som ble brakt til leiren for å drepes), syke, eldre og arbeidsudyktige fanger fra leiren, uansett om de var jødiske eller ikke. I løpet av det året gasskamrene var i drift, ble henrettelser ved skyting etter alt å dømme brukt mer sporadisk. Men antallet steg kraftig igjen etter at gasskamrene stengte. 21. september 1943 skjøt og drepte SS de 23 fangene som hadde måttet arbeide i gasskamrene og krematoriet.

Dette dannet opptakten til «Aksjon høsttakkefest». Kodenavnet på den største massakren i leirens historie. «Aksjon høsttakkefest» ble gjennomført den 3. november 1943 som siste ledd i nazistenes plan om å tilintetgjøre alle jødene i Generalgovernementet. Bare i Lublin-området ble omlag 42.000 jøder drept i denne aksjonen.

Dette var et historisk tilbakeblikk som ikke var av det koseligste slaget. Rett og slett et kaldt gufs fra fortiden. Men når vi først var så nær en konsentrasjonsleir så kunne vi jo ikke bare overse den. Det var ingen køgåing her heller, på lik linje med utendørsmuseet, så sånn sett var midten av april en fin tid å reise til Lublin på.

Takk for at du kikka innom. 🙂

KILDE: STORE NORSKE LEKSIKON

Lublin utendørsmusem – tilbake til fortiden

Hei, hei. Som dere sikkert vet, dere som har fulgt meg en stund, så elsker jeg å ta bilder av gamle hus, bygninger, natur, gamle murer, veier og ellers alt som ikke er helt som det vi omgir oss med i hverdagen.

Og hva er vel bedre enn et helt museum med hus fra tidligere tider? Da vi var i Polen i april var det et slikt museum 15 minutters taxitur fra sentrum, der vi bodde. Det måtte vi selvsagt se litt nøyere på. Og denne ganga kunne jeg jo gå rundt og nyte synet av gammeldags sjarm, uten å ha dårlig samvittighet for at jeg koste meg over andres fattigdom og elendighet. For her var det jo meninga at vi skulle gå rundt og glo.

Lublin Open Air Village Museum er bygd opp som en autentisk landsby. Her var gamle hus revet ned, flyttet fra sin opprinnelige plass, og bygget opp igjen i inne i en stor, flott park. Den dagen vi var der var det heller en kald fornøyelse å traske rundt her, likevel var vi der i over to timer. Jeg kan se for meg hvor flott det ville ha vært om værgudene hadde vært mer på vår side, når hagene står i full blomst og folk har med seg piknik-kurvene og tar med seg barna på en utflukt i området.

Ulempen da hadde jo vært alle de folkene som jeg ikke kunne unngått å få med på bildene …

Flere av husene var åpne for publikum. Og her var det mange sjarmerende, spennende ting jeg gjerne kunne hatt med hjem for å pynte med i hagen. Det var også et rikt dyreliv på gårdene, med både geiter, hester og fjærkre i en skjønn forening. Gårdsdriften og vedlikeholdet ble foretatt på gamlemåten.

Men noen guidet tur på, for oss, et forståelig språk var der ikke. Mulig det ikke helt var sesong for slikt i april. Men det var sikkert like greit å gå rundt på egenhånd. Det var nemlig mye å se på, og området er stort, så det er ikke sikkert det hadde vært noen fornøyelse for meg å løpe etter en lang kø med guiden i teten. Men du hadde sannsynligvis blitt spart for noen bilder da, så innlegget hadde blitt en halvmeter kortere.

Museet viser dagliglivet på landsbygda i Polen for flere hundre år siden. Området er vakkert bygd opp i et naturlig miljø, i en fantastisk park på over 65 mål. Vi kunne kikke inn i gamle, fullt møblerte hus, rustikke kirker, skoler og bedrifter. De fleste bygningene er autentiske og flott vedlikeholdt. Det fins en gavebutikk her, og kirkene blir brukt den dag i dag. Om sommeren blir det også arrangert markeder og konserter i parken. Men det er bare en liten kafe her inne, så om været er bra og du har tenkt å bli en stund, er det sikkert lurt å ta med litt mat. Det var flere bord og benker der du kunne nyte medbrakt.

Dette er bare et lite utvalg av det vi så. Er du som meg, med litt sære interesser når du er på ferie (og med en ekstremt tålmodig mann), så er denne plassen verdt et besøk.

Det føltes som å gå rundt i en virkelig landsby. Så det var fort gjort å glemme at det er et museum. Det var veldig godt vedlikeholdt, så det er nesten flaut å tenke på hvordan museet her i byen ser ut. Det er merkelig så mye flinkere skikkelig fattig land er til å ta vare på historien sin, sett i forhold til Norge. Men det blir kanskje slik når vi er mer opptatt av å redde hele verden aleine, istedenfor å ta seg av det som allerede er i landet vårt.

Vi hadde litt språkproblemer. Dama som jobba i billettluka skjønte overhodet ikke engelsk, så bare det å få ho til å ringe etter en taxi da vi var klare for å forlate plassen ble en skikkelig omstendelig greie. Men etter et par henvendelser og en halvtimes venting så kom det endelig en bil. Den fineste, og rimeligste taxien på hele turen – og med en sjåfør som var både velkledd og engelskspråklig. Faktisk betalte vi bare halvparten av det vi hadde betalt for å komme dit, enda han kjørte akkurat samme veien tilbake.

Da er vi klare for pinsa. Skal ikke skje så alt for mye her hos oss, heldigvis. Bortsett fra middag/fest hos et vennepar til kvelden. Og jeg håper det lar seg gjennomføre … men grunne til at jeg sitter oppe midt på natta er fordi jeg hoster meg mest ihjel når jeg inntar horisontalen. Så jeg ga rett og slett opp det der! Det starta med litt sår hals i i går, og så eskalerte det noe veldig. Men det pleier jo gjerne å gå sånn, når jeg har hatt en periode med utmattelse og vært helt på felgen. Ikke gå mye å gjøre med det.

God pinse til deg. 🙂 Og takk for at du holdt ut helt til bunns i dette innlegget. Jeg har jo et veldig problem med å bare vise litt, selv om dette nok er å regne som litt i forhold til alle de bildene jeg tok. 😀

… og plutselig ble jeg brunette!

 

Det er fort gjort – noen ganger. Skal ikke mer enn noen timers kjedsomhet til. Flere dager på rappen der du føler deg skikkelig grå og elendig. Der alt er galt … og plutselig har du slengt en ny hårfarge oppi den gråblonde tusta. Det er dritskummelt så kjapt det kan gå egentlig. Og jeg som trodde jeg hadde vokst fra dette her. Men på visse felt blir jeg visst aldri helt voksen og fornuftig.

Tidligere skifta jeg hårfarge rett som det var. Det fins vel nesten ikke den fargen jeg ikke har forsøkt meg på. Med mer eller mindre hell. Men det er jo ikke så farlig. De gror jo ut igjen! Og blir det helt ille så kan en jo faktisk gå til frisøren også for å få litt hjelp til å rette opp i elendigheta. Det er utrolig hva de kan fikse ser du! Om du bare tør innrømme der og da at du faktisk har gjort noe dumt. Og det kan jo av og til sitte litt langt inne å fortelle at du har lekt frisør selv, i en alder av snart 56. Akkurat det var litt bedre når en var ung og litt mindre erfaren. Når en fortsatt trodde en hadde taket på det meste …

Sånn ble det altså! Bildet er fra Århus-turen i helga. Og jeg føler meg rar, rett og slett. Det er så jeg skvetter på morrakvisten når jeg møter dette trynet i speilen. Det vil si, morratrynet ser ikke akkurat sånn ut, men mye eldre og mye mer skrukkete. Det tar sin tid før det retter seg ut etter ei natt på puta. Om det i det hele tatt gjør det da … for det er nemlig ikke alltid det skjer!

Men dette er jo ikke meg! Jeg liker jo å være blond jeg. Men den fargen denne tusta på toppen har inntatt i det siste, når det heller mer mot gått enn blondt, den liker jeg ikke. Grått med gullstriper lissom. Det var akkurat sånn det så ut. Og det er ikke spesielt kult å føle seg som ei grå mus når alt annet også føles grått og trist.

Jeg klippa meg for ei uke siden. Kort for andre gang. Har vært veldig fornøyd med det da, men sist tror jeg nesten frisøren glemte å klippe meg på toppen. Vi skravla masse, og plutselig var jeg ferdig! Og håret var like vanskelig å få til som før jeg satte meg i frisørstolen. Så i morra skal jeg tilbake og ta noen centimeter av lengda helt øverst. Gleder meg til det, for da er denne sveisen den letteste i verden å holde fin. Skulle gjerne stripa det også da, men det tillater ikke lommeboka etter turen i helga.

Får bare se hvor lenge jeg holder ut som brunette. Og hva blir det neste? Striper, lyse brunt eller rødt … Ja, det er jaggu ikke godt å si. For her går tydeligvis fornuften ut når kjedsomheten trenger seg inn. Og faktisk kan jeg bare velge og vrake, trenger ikke gå på butikken en gang. Jeg har et helt lite lager av forskjellige hårfarger i hus allerede. Sannsynligvis utgått på dato, men det pleier ikke å ha noen betydning.

Vet ikke helt om dette lageret er positivt eller negativt akkurat nå!

Ønsker deg en fin dag. ♥

Søndagstur på impuls

Hvem kjører fem timer for å gå på tur i fire timer? Joda, det gjør tydeligvis vi!

For et par uker siden tok vi en skikkelig impuls-tur. Starta alt for seint på dagen og kom ikke hjem før klokka var 21. Jeg fant denne turen på ut.no for et års tid siden, og vi har jo lurt på hvordan vi skulle få til dette her. Det sto at vi kunne parkere på den ene siden, og ta toget tilbake igjen. Men Jonas på toget hørtes jo litt stress ut. En av oss kunne ta toget og komme tilbake med bilen og plukke opp den andre. Eller vi kunne gå sammen med noen å sette en bil i hver ende. Vet ikke helt hvorfor vi ikke var inne på tanken om å gå frem og tilbake da, men det var nettopp det vi gjorde når vi endelig kom oss bort hit.

Sti for far – og sti for Jonas. Flotte opparbeidede turstier på hele strekningen. Akkurat slik jeg ikke liker! Det blir liksom litt kjedelig og ensformig å traske rundt på en slik vei i fire timer. Men nå har vi vært der, og slipper å tenke på det noe mer …

Jærbanen mellom Stavanger og Egersund ble anlagt i perioden 1874-1878. Den buktet seg fram mellom knauser og tjern inntil den ble omlagt i forbindelse med etablering av Sørlandsbanen. Strengere krav og overgangen til bredere spor førte til at det måtte bygget en helt ny linjetrase mellom Hellvik og Launessundet. Og etter at Sørlandsbanen åpnet i 1944 ble nesten hele den gamle jernbanen liggende ubrukt og forfalle i over 40 år.

Fra gjengrodd jernbanespor til flott tursti. I 1997 startet arbeidet med en sammenhengende tur-/sykkelvei som i hovedsak fulgte i den gamle Jærbanens spor fra Hellvik til Egersund. I dag fremstår området som en av distriktets flotteste og mest innholdsrike tur- og sykkelveier.

Det var mange skilta avstikkere fra stien. Men siden vi var litt seine i avtrekket denne dagen, så forholdt vi oss bare til selve stien mellom Egersund og Hellvik. Tur retur ble det 15 kilometer. For den som ønsker mer enn en spaser- eller sykkeltur, kan en benytte veien som utgangspunkt for å komme fram til gode fiskeplasser ved sjøen, idylliske bade- og fiskevann, knauser og fjell med flott utsikt over kysten og mye mer. Det var gode parkeringsmuligheter i hver ende av turstien.

Midt inni skogen åpenbarte denne idyllen seg. Maurholen stasjon kan leies av privatpersoner, mer om dette finner du HER. Sånn i tilfelle du skulle få lyst til å ta en tur selv.

Vi traff ikke veldig mange andre turgåere denne søndagen. Og kun en hund, da vi kom tilbake til bilen. Rart igrunnen, for været var greit. Kanskje litt kaldt da vi skulle ha en liten pause. Men jeg regner med de fleste som går her kommer fra området. Det er vel ikke så normalt å kjøre så langt for å ta søndagsturen som det vi gjorde …

Og der var vi ved veis ende. Så da var det bare å snu og gå samme vei tilbake igjen. Det er jo alltid like gøy … men merkelig nok så virker alltid returen mye kortere.

Det var mange fine benker plassert ut langs løypa. Men denne dagen blåste det surt, så det var ikke så veldig fristende å sette seg ned. Iallefall ikke der det var fin utsikt.

Men mat må en ha. Spesielt når en skal gå to timer til, og deretter kjøre i to og en halv time for å komme helt hjem. Vi hadde en plan om å ha kalkunbryst til middag denne søndagen, men siden vi plutselig fikk så utferdstrang så ble det altså en Grandis, ikke helt på pappen, men jaggu ikke langt ifra!

Det var den vestlands-turen. Det skulle være så utrolig flott her, og fint var det jo, men ikke sånn helt overveldende fint som jeg hadde innbilt meg. Hadde forventa noe mer, etter å ha lest om den både her og der. Mulig jeg ikke er så lett å imponere … eller så er det sikkert bare det at jeg foretrekker gode, gammeldagse skogsstier. Lettgått var det jaffal, så turen passer greit for de aller fleste.

Been there – done that! 🙂

Hvordan har du det?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg har det omtrent som denne visne greia over her. Ikke hele tiden selvsagt, men mesteparten av tiden faktisk … og det er ikke så veldig givende. Innimellom er det noen fine dager, men så er det noe som trigger tinnitusen for eksempel, og så er det på’an igjen! Eller så føler jeg meg som superwomen et bittelite øyeblikk, og gjør for mye av et eller annet, og så blir jeg belønnet med en kropp som ikke er brukende til noe som helst i lang tid etterpå.

Der har jeg vært de tre siste dagene. Med både drittkropp og tinnitus på full guffe. Som straff for at jeg var i Danmark fra torsdag til lørdag. Kjempefin tur, men en båttur fra helvete hjem igjen. Det var nemlig en million drittunger på båten, og støynivået var deretter. Over alt. Ikke en eneste stille krok var å oppdrive.

Konklusjonen er derfor at jeg aller helst bare bør holde meg hjemme. Sammen med Jonas og drømmemannen, for de bråker ikke så mye noen av dem. Jeg har det aller best om jeg bare isolerer meg her og går i hi. Unngår alt som kan trigge både verken i kroppen og bråket i hodet. Det eneste jeg duger til er å gå hjemme aleine og slenge, uten for mye ståk rundt meg.

Men faktisk holder jeg på å spy av mitt eget selskap for tia. Jeg kan ikke fordra denne kjærringa som ikke orker noe som helst. Ho der som må ligge på sofaen for å klare å komme gjennom dagen, og som egentlig bare gleder seg til det blir natta igjen, for da er det helt innafor å legge seg og sove. Og det får jeg faktisk til! Både 7 og 10 timer i slengen. Pluss en time eller to på dagen.

Veldig rart. Jeg som har slitt med å sove i årevis, klarer nesten ikke å holde meg våken på dagtid en gang. Det føles som om jeg har kronisk influensa, og termostaten i kroppen har takka for seg, så her går det fra heteturer til frostrier på no time. Bare det er temmelig slitsomt, og tydeligvis ikke noe å gjøre med. Som alt det andre jeg er så heldig å feile.

Noen ganger føles livet sykt urettferdig! 

Som prikken over i’en farga jeg likegodt håret også. Fordi jeg var så lei. Ikke akkurat av håret, men av alt. Så jeg tenkte at en forandring sikkert var på sin plass. Vel, det er noe av det dummeste jeg har gjort i det siste. For jeg ser ikke ut. Takke meg til den gråblonde tusta … brunt er tydeligvis ikke helt meg … Men det gror jo tross alt ut igjen, en eller annen gang, og blir normalt igjen.

Det er verre med alt det andre.

Jeg entret mai som ufør

Her kommer en liten oppdatering fra meg. Jeg har helt mista skrivegleden, bokstavene og hjernen min er ikke så veldig gode venner lengre. Formen har vært temmelig opp og ned i det siste, men jeg er her fortsatt altså. Bare sånn i tilfelle du lurte. Jeg leser minimalt med blogger, for til og med det har vært slitsomt. Og da sier det seg selv at skrivinga er enda tyngre … bokstavene triller lissom ikke ut på skjermen helt av seg selv lengre. Det meste er bare tungt.

Det har skjedd mye her den siste måneden. Både på godt og vondt. Noe egner seg ikke for bloggen, så da er det best å ikke begi seg inn på akkurat det.

Den største forandringen er at jeg ikke lengre går på aap. Nå burde jeg kunne senke skuldrene og vite at det er over. Jeg kom gjennom nåløyet så lett som en lek. Det er vel det en må kalle det, når en har gått på aap i snaue to år, og så får godkjent uføresøknaden uten noen spørsmål fra nav-leger som skal overprøve fastlegen og ekspertene som har uttalt seg først. Dermed slipper jeg å ha nav hengende over meg lengre, slipper å sende meldekort, slipper å søke om å dra på helgetur til Danmark, eller på ferie for den saks skyld …

Jeg er fri! Og økonomien er sikra for fremtiden. På en måte kom jeg godt ut av det. På en annen måte ganske kleint. Men hadde jeg klart å klore meg fast i arbeidslivet et år eller tre til, så ville resultatet vært enda verre. Så jeg burde jo i grunnen være glad nå. Puste letta ut og være lykkelig for at styret, frustrasjonen og rotet med nav er over.

Det tok bare to uker. Fra jeg sendte inn søknad om ufør, til den ble godtatt. Jeg hadde fått oppgitt at behandlingstiden var opptil 8 måneder. Og fikk dermed forlenget aap’en frem til desember i påvente av dette. Som den grubleren jeg er blitt så tenkte jeg jo det verste med en gang. At jeg kom til å få avslag rett før jul, og plutselig ikke hadde noen inntekt lengre.

Noen ganger går det bedre enn en frykter. Dette var en av dem.

Men jeg er ikke så lykkelig akkurat. Det er faktisk kjempetrist. Jeg føler meg som en looser, en dust, som ikke klarte å henge med. Som ikke takla livet, slik det er forventet at en skal. Jeg leste og grein og leste og grein, hele tre ganger leste jeg det forbanna vedtaket før det seig inn. Du har fått innvilget 100% ufør fra 1. mai 2019.

Ufør – et skrekkelig fælt skjellsord, spør du meg. Spesielt i disse tider, når nyhetene bugner over av skriblerier om disse forferdelige uføre som formerer seg som kaniner og dermed stiger i antall i rekordfart. Disse udugelige, arbeidssky menneskene som bare snylter på samfunnet …

Jeg er blitt en av dem!

I over 40 år har jeg jobba 100%. Så arbeidssky er jeg jaffal ikke. Likevel har jeg sykt dårlig samvittighet for dette. Jeg hadde jo ingen plan om å slutte og jobbe jeg! Ikke en gang om vi vant 20 millioner skulle jeg slutte på jobb. Men da skulle jeg bare gå på jobb for gøy, ikke fordi jeg trengte pengene …

Honnørkortet kom i posten. Honnørkort du! Så nå kan jeg ta bussen for en slikk og ingenting. Jeg som hater bussen! Jeg kan ta bussen til sentrum og se på alt jeg har lyst på. For med 60% av den lønna jeg en gang hadde så blir det jo ikke så fett dette. Men kanskje får jeg det likevel litt bedre når jeg slipper å gruble og stresse sånn. Være redd for at alt skal rase sammen. Nå vet jeg i det minste hva jeg har. Resten av livet faktisk. Og det er vel en god ting, selv om jeg ikke akkurat er så rik?

Midt i elendigheten satte jeg meg ned og skreiv to lister. Den ene med alle de negative tingene som dukket opp i kjølevannet av dette. Så grein jeg en skvett til, før jeg satte opp det positive jeg kunne komme på i farta. Eller, akkurat den siden gikk litt treigt. For med en gang fant jeg ikke en eneste positiv ting faktisk. Alt var bare elendighet og tårer. Men etter hvert klarte jeg å klore ned noe på papiret. Og vet du hva? Den positive siden ble den lengste til slutt.

Men det er jo liksom ikke HER jeg vil være! Jeg vil jo så gjerne ha en jobb og et liv. Som før. For lenge siden, da alt var tålig greit. Jeg har forsøkt, kanskje mer enn mange andre. Faktisk har jeg det. Men selv om jeg innerst inne vet det, så tviler jeg likevel innimellom. Kunne jeg ha stått på litt til? Gav jeg opp for tidlig? Har jeg bare vondt i viljen?

Forrige uke var en fin uke. Kroppen fungerte, jeg jobba litt i hagen for første gang på 4-5 år, vaska litt av terrassene og hadde noen veldig greie dager. Jeg sto på som bare det faktisk.Til meg å være. Med litt pauser innimellom. Jeg følte meg nesten frisk, for første gang på mange år. Frisk og glad! Lørdagskvelden hadde vi tre vennepar her, til tre-retters middag og god drikke. Men før de hadde takka for seg lå jeg rundt doen på vaskerommet og spøy som en gris! Merkelige greier, ikke følte jeg meg syk og ikke hadde jeg drukket for mye heller. Men etter den kvelden har jeg bare følt meg helt elendig, selv om jeg ikke har spydd mer. Kanskje var det bare kroppen som satte inn alt for å fortelle meg at nå var det jaggu med nok! Nå måtte jeg begynne å ta signalene og gire ned igjen?

Vel, den fine formen gikk over på et blunk. Hele denne uka har jeg stort sett bare ligge lettere henslengt i den ene stolen og sofaen etter den andre. Har drittvondt over alt, skikkelig betennelsefølelse i hele kroppen, en hjerne som er helt på tur og en tinnitus som snart tar livet av meg. Denne uka har vært et sant lite helvete … og det er mange slike dager innimellom … det er grunnen til at jeg ikke er på jobb. Bare sånn i tilfelle noen lurte.

På mange måter er det litt ok å få ei slik uke etter ei bra ei. For vet du hva? Da får jeg en bekreftelse på at det ikke er viljen det er noe galt med, men noe ganske annet. Og da blir samvittigheten min ganske mye bedre. Dårlig samvittighet er nemlig ganske tungt og drasse på.

Høres det ut som jeg liker å plage meg selv? Egentlig gjør jeg ikke det altså, selv om jeg er ganske flink på akkurat det punktet. Men jeg liker å vite at jeg har gitt alt før jeg kasta inn håndkleet og gav opp. Og på dårlige dager vet jeg at det er sant. På de litt bedre kommer tvilen krypende igjen. Og igjen. Og igjen. Men jeg må jo ærlig talt innrømme at smertene godt kunne ha vært halvert, og jeg hadde likevel forstått signalene. For dette har nesten ikke vært til å holde ut.

God helg til deg. 🙂  Jeg kommer vel sterkere tilbake snart, håper jeg.

Ei langhelg i Lublin, Polen

Da var vår lille miniferie over. Vi kom hjem på søndag, etter noen koselige dager i Lublin. Turen drømmemannen hadde kjøpt i hemmelighet for å overraske meg på vår 11 års bryllupsdag.

Vi bodde i det gule bygget til høyre på det første bildet. De to øverste vinduene helt til venstre, der lå leiligheten vår. Fjerde etasje, uten heis, 70 trapper opp. Bare sånn i tilfelle du lurte … Akkurat det sto det ingenting om på booking.com. Ikke det, trappene gjorde ikke oss noe, men det kunne jo hendt at noen med litt kleinere knær og kondis enn oss hadde booka her, og det hadde kanskje ikke vært fullt så greit?

Men spreke som vi er tok vi det på strak arm … 😉

Leiligheten var veldig ok. Så faktisk helt nyoppussa ut. Prisen var like fin, bare 1700 kroner for hele oppholdet. Beliggenheten var midt i smørøyet, gamlebyen rett rundt hjørnet og alt en trengte var i gåavstand. Bare de tidligere omtalte 70 trappetrinnene og litt til, så var vi der. Greit med litt trappetrim også, for det ble mye spising og kos disse dagene.

Hadde tenkt å hoppe over den turen på vekta denne uka! Men jeg klarte ikke å la være. Det har jo selvsagt gått feil vei, så det skal jeg bare forsøke å fortrenge fortest mulig! Ikke har vi spist så skrekkelig feil heller, men mye mer enn de foregående ukene. Så selv om vi har gått masse, så hjalp altså ikke det. Veldig kjipt!

Utsikten fra rommet derimot, var langt fra kjip! Nærmeste nabo var et gammelt slott/borg, som vi selvsagt måtte ta litt nøyere i ettersyn den nest siste dagen vi var der. Akkurat det kunne vi ha unnvært. Faktisk følte vi oss ganske snytt etter det besøket, men sånn er det vel innimellom.

Alt er ikke like spennende. Selv om det høres slik ut i turistbrosjyrene og på nettet.

Vi har vært i Polen to ganger tidligere. Det som var annerledes i Lublin var at de færreste kunne engelsk. Verken servitører, taxisjåfører, butikkansatte eller de på turistinformasjonen. Så her satser de helst på polsk-talende besøkende tydeligvis. Taxisjåførene skjønte ikke veldig mye, og det virka også som om de hadde store problemer med å lese sitt eget språk. Det nytta nemlig ikke å vise adressen til dit vi skulle heller. Faktisk så har vi aldri vært på ferie noen som helst plass der vi har hatt så problemer med å bli forstått. Men med bilder tilgjengelig så gikk alt så mye bedre …

Det har vært noen dager med mange opplevelser. For vi må jo få sett oss rundt når vi først er en ny plass. Det til tross for veldig kaldt og surt vær, med litt regn hver eneste dag. Første dagen ble det byvandring, besøk på en Outlet utenfor sentrum, pluss et kjøpesenter. Men vi shoppa bare ei joggebukse til drømmemannen. Jeg er nok litt sær, og synes det meste de hadde var veldig gammeldags og rart … dessuten synes jeg ikke det er så gøy å bruke opp feriedager på shopping heller, så akkurat der har drømmemannen vært heldig med kjærringa.

Vi var også innom et lokalt marked rett over gata. Der var det enda mer rart. Om jeg tidligere har ment at markeder i Syden og Asia har vært bare søppel, så var altså dette hakket verre! Men frukten og grønnsakene så veldig freshe og innbydende ut. Alle de kunstige blomsteroppsatsene klarte jeg å styre meg for. Men de har utrolig mange blomsterutsalg med friske blomster også her, som i alle de baltiske landene vi har besøkt. Så ikke vet jeg … men det er mulig mennene her er hakket mer romantiske enn den gjennomsnittlige nordmann. Eller så er damene enda flinkere enn meg til å kjøpe blomster selv!

Det jeg synes var mest interessant var et utendørsmuseum. Mange gamle hus som var samlet på et stort område. Noen av dem kunne vi gå inn i. Her tusla vi rundt i over to timer, og jeg kunne godt ha tilbragt enda mer tid der, om værgudene hadde vist seg fra en litt bedre side. Kan tenke meg dette er en flott plass om sommeren. Flere bilder herfra kommer i et annet innlegg. Etterhvert.

Vi var på vandring i Majdanek konsentrasjonsleir. En litt ekkel opplevelse. I de årene jeg fortsatt leste bøker, leste jeg en del krigshistorie, bl.a. fra forskjellige konsentrasjonsleirer. Så det var jo bare helt umulig å være såpass nærme og ikke ta en titt … vi hadde ikke noen guide, for også her foregikk alt på polsk, og det hjelper jo ikke oss så mye. Men det var tavler ved de forskjellige brakkene, og her sto det heldigvis på engelsk også. Tok selvsagt masse bilder, som du får se etterhvert.

Under gamlebyen er det en underjordisk gang. Denne er på vel 200 meter og består av 14 forskjellige rom. Slikt er jo alltid like spennende! På turen kunne vi lært en del om Lublin’s historie, og spesielt om den store bybrannen som fant sted i juni 1719. Om vi hadde skjønt polsk vel og merke. Vi fikk uhorvelig mange ord for prisen vi betalte for å få lov til å gå ned her, men vi skjønte ikke et kvekk. For engelsktalende turister hadde de trykt opp noen ark der historien ble fortalt på en litt mer forenklet måte. Men i lyset som var nedi her, og uten medbragte briller, så hjalp ikke det meg noe særlig. Men jeg fikk da med meg at det hadde vært en brann i det minste … via plansjene og et ekstremt elendig “multimedia show”. For det meste lyd og lyssetting på en tredimensjonal plansje. Men selve den underjordiske gangen var jo en liten opplevelse i seg selv!

Koselig tur altså. Men straffen for å ha gjort litt for mye annerledes i forhold til mine normale hverdager slo til for fullt mens vi var der nede. Ikke minst det å være “på” hele tiden, sammen med noen, i tillegg til å ha masse andre folk rundt meg til enhver tid når vi ikke var i leiligheten. Det er slitsomt det! Mens det sto på overså jeg bare hele greia, bare for å få mest mulig ut av turen .. ikke så lurt egentlig. Men hvem gidder ligge til sengs når en har ferie? Ikke jeg jaffal. Så jeg sliter litt nå, for å si det mildt. Føler meg skikkelig klein … og uhyggelig sliten … men enn så lenge har jeg ikke tenkt å ta så mye hensyn til det enda. Bortsett fra at jeg sovna i sofaen i går kveld klokka 21 og sov, mer eller mindre sammenhengende, helt til 10 i dag morges. Fikk flytta meg inn i senga etterhvert da. Sofaen er ikke noen blivende sted om nettene.

Dette er ulempen med å drasse med seg fibro’n på ferie. Skulle igrunnen vært en sånn fibro-kennel der en kunne satt fra seg denne greia før en reiste noen plass. Tre hundre kroner døgnet hadde vært helt ok å betale for å slippe å ha med seg elendigheten, og fått et lite snev av et normalt liv igjen!

Det var det vi skulle ha betalt for pass til Jonas. Men så var vi så utrolig heldige at sønnen min kunne ta han. Det kosta to flasker vin … eller det gjorde jo ikke det, men han fikk nå jaffal de flaskene da vi kom hjem. Jonas har jeg enda ikke sett, for de er på hytta. Men i morra skal vi også ut der for å tilbringe resten av påska. Om været holder så kan det bli skikkelig fint.

God påske til deg da. ♥ Tenker jeg forlenger denne blogg-ferien til påska er over jeg. For dette innlegget har jeg altså brukt tre dager på å skrive, og da er det ikke lengre så veldig gøy og lystbetont …

Fire uker på slanker’n

Da var det mandag igjen da, og ny tur på vekta. Egentlig en litt dum dag å veie seg, har jeg funnet ut sånn i ettertid. Fredag morra hadde nok vært mer ideelt til sånne kjipe greier … for matinntaket i ukedagene ligger på det minimale fortsatt. Litt mer enn 600 kalorier da, men stort sett ikke over 1000.

Det har ikke vært mye Nutrilett denne uka. Men desto flere utskeielser! Både på bryllupsdagen og hele helga. Det vil si middag hver dag i helga, pluss at vi gikk skikkelig amokk, begge to, da vi var på et lite kaffibesøk hos svigres. Så der ble det både et og tre kakestykker, pluss noen sveler. Jeg var så studd da jeg gikk derfra at jeg var helt kvalm. Men himmel så godt det var, mens det sto på! Vi spiste så en ikke skulle tro vi hadde sett kake før, men det var også en god stund siden sist vi hadde smakt noe søtt da! Hele fire uker. Men sånn i ettertid tenker jeg helst at det var litt flaut å ikke klare å begrense seg …

Denne uka viste vekta en kilo i minus. Og selv om kaloriinntaket var høyt i helga, så var forbrenninga godt over inntaket. Jeg synes ærlig talt jeg har vært flink til å holde meg i aktivitet, om jeg må si det selv. Egentlig hadde jeg jo håpet at jeg nå ville føle at alt begynte å bli litt lettere. At kroppen og formen plutselig føltes mye bedre. Men der har jeg blitt skikkelig skuffa gitt.

Jeg veier nå 14,3 kilo mindre nå enn i september i fjor. Men merker verken at ting blir lettere eller at formen blir bedre. Jeg er minst like sliten som jeg har vært de siste årene, kanskje til og med enda verre. Men to positive ting er det jo; jeg sover mye bedre om nettene og klærne begynner å bli litt mer passelige. For ikke å snakke om litt store. Iallefall noen av dem. Jeg har foreløpig ikke turt å prøve alt det der flotte sommertøyet som ligger i kommoden, det som har vært for lite en god stund. Men så er ikke sommeren kommet hit riktig enda heller.

Bare positivt er det ikke altså. Feite folk har nemlig ikke så mange rynker, og jeg merker godt at mine nå kommer for fullt i ansiktet. Men det mest negative med hele prosessen er derimot at magen blir så ufattelig stygg! Det var faktisk det som gjorde at jeg ikke gadd slanke meg mer sist gang jeg var kommet til dette punktet. For jeg synes det så bedre ut med et fylt mageskinn, enn et som bare henger. Høres teit ut, men sånn er det. Etter at jeg fjernet livmora for 11 år siden skjedde det noe rart med magen min, akkurat som om de har kutta av opphenget på hver side! Slik at jeg har fått en skikkelig skvettlapp fra den ene siden av hofta til den andre.

Dette plager meg noe sykt. Da spesielt når det ikke er fylt med flesk og fett, men derimot blir skikkelig kvapsete. Jeg kan få dekket mageplastikk, men det er jo en stor operasjon og jeg er jo ikke den som kommer fra slike inngrep så veldig bra. Eller inngrep i det hele tatt da. Det skjer alltid noe ekstraordinært lissom, så dette vet jeg ikke om jeg tør. Uansett har jeg 12 kilo mer å ta av før jeg slipper å betale det selv. Det var jo å håpe at alt bare trakk seg sammen om jeg får av disse siste kiloene, men det blir vel omtrent som å tro på julenissen i voksen alder. Ganske tullete, med andre ord.

Om en uke regner jeg med at jeg må fortelle at vekta har gått opp igjen. Vi reiser nemlig ikke på tur til Polen for å telle kalorier! Men da er det vel bare å ta seg sammen igjen etter påske. Og denne ganga har jeg veldig troa på at jeg skal klare målet mitt. Selv om mitt personlige mål ligger mange kilo over det hjertelegen mente jeg burde veie, nemlig det samme som før jeg fikk barn! Jeg hadde jo et aldri så lite innlegg om besøket mitt hos denne hjertelegen da jeg hadde vært der, du finner det HER om du ikke husker det. Det er det mest ydmykende, flaueste jeg har vært ute for. Jeg håper for alle andres skyld at han nå har gått av med pensjon!

Vårfornemmelser og regjøring

Bare mobilbilder, og ikke så mye å skryte av. Men det våres iallefall, og godt er det! Bildene er dagsferske, knipsa på morraturen med Jonas. Blir ingen langtur på oss i dag, for drømmemannen skal stoffe jolla og fikse noe på påhengsmotoren.

Jeg skal prøve å få vaska kjøkkengulvet. Altså, ikke bare en sånn normal vask med filla, men skikkelig grundig med dampvaskeren. Slik at til og med fugene mellom flisene blir reine og fine. Hadde en slik omgang på badegulvet tidligere i uka, og plutselig så det nesten ut som om vi hadde fått nytt golv! Kanskje litt flaut å si, for det beskriver vel bare at det har vært helt forferdelig før denne vasken … og det var det vel egentlig også. Ikke kan jeg skylde på Jonas heller, for han er aldri på badet. Godt ikke mattilsynet kommer og sjekker sånn i privaten, tenker jeg.

Skulle ønske jeg fikk et aldri så lite energioverskudd. Det trenger ikke vare mer enn et par, tre uker, om jeg kunne ha stått på slik som før i tia vel og merke. Bare sånn at jeg kan få rydda og vaska litt ekstra her hjemme, tatt våronna i hagen, malt noen dører og vinduer, og fiksa et gjerde som ramla ned for halvannet år siden … Hvis jeg droppa å gå ut med bikkja, så hadde det sikkert hjulpet, men da hadde jeg vel klikka på grunn av en masete, irriterende, vimsete hund. Nå sover han for det meste mellom turene, og ser ut som han er ganske så fornøyd med livet.

Det er sykt irriterende å måtte prioritere på denne måten. Og likevel klarer jeg bare en liten brøkdel av det jeg vil. Ligger noen ganger på nettene og tenker på så godt det hadde vært om jeg plutselig våkna opp og var helt ok igjen. Klar for resten av livet, frisk og opplagt. Såpass at jeg kunne fått meg en jobb igjen, og i tillegg følt at jeg hadde et liv.

Det er min store, uoppnåelige drøm …

God helg.